Forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap, jus og humaniora

Transkript

1 Forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap, jus og humaniora Vedtatt av Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora 15. februar 1999, med endringer vedtatt 24. september Forord... 3 Innledning... 4 De forskningsetiske retningslinjene og loven... 4 A. Forskning, samfunn og etikk Forskningens verdi Om forskningens samfunnsmessige rolle Behovet for fri forskning Behovet for etiske retningslinjer... 7 B. Om vern av personer Krav om respekt for menneskeverdet Krav om respekt for frihet og selvbestemmelse Krav om å unngå skade og smerte Krav om samtykke Krav om å informere Krav om å tilbakeføre resultatene av forskningen Barns krav på beskyttelse Krav om respekt for individers privatliv og nære relasjoner Krav om konfidensialitet Krav om å begrense gjenbruk Krav til lagring av opplysninger som kan identifisere enkeltpersoner Hensynet til menneskers ettermæle Hensynet til andres verdier Forståelse av handlingsmotiver Forskerens ansvar for å fremtre med klarhet C. Grupper og sosiale institusjoner Hensynet til private interesser Hensynet til offentlig forvaltning Hensynet til svakstilte grupper Kravet om uavhengighet Vern av fortidsminner Forskning i fremmede kulturer Grenser for kulturell anerkjennelse D. Forskersamfunnet Respekt for andres arbeid Bruksrett til forskningsmateriale Faglige bedømmelser Forskningsinstitusjonenes etiske ansvar Forpliktelse i kollegiale forhold Forholdet mellom student og veileder Veileder og prosjektleders ansvar E. Samfunnsinteresser og oppdragsforskning Forskningspolitiske organers ansvar overfor samfunnet Forskerens ansvar for valg av forskningstemaer Endringene er kun knyttet til beskrivelsen av bestemmelser for konsesjon og melding og oppdateringer til lovbestemmelser.

2 36. Oppdragsgivers rett til å fastsette tema Forskningsresultater og oppdragsgivers interesser Rett til offentliggjøring Informasjon om finansiering av forskning Hensynet til tredjepart Forskningstillatelse og hensynet til myndighetene i landet hvor man forsker...26 F. Formidling Forskerens ansvar for språklig klarhet Hensynet til begrunnelse og usikkerhet Kjennskap til medienes virkemåte Populærvitenskapelig formidling Medansvar for bruken av forskningsresultatene...28 Forord Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH) er oppnevnt av Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, og har fungert siden Komitéen har som del av sitt mandat å lage forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap, jus og humaniora, og det er disse retningslinjene som er gjengitt her. Komitéens mandat finnes som et tillegg til retningslinjene, bakerst i dette heftet. Første versjon av retningslinjene ble vedtatt av NESH i Etter noen års erfaring med retningslinjene i praksis, fant komitéen i 1997 at det var riktig å sette i gang en prosess med sikte på å oppdatere og justere dem. Gjennom en høringsrunde blant berørte institusjoner høsten 1997, kom det inn en mengde konstruktive innspill til revisjonsarbeidet. Sammen med komitéens egne forslag til endringer, dannet disse grunnlag for et utkast til revidert utgave av retningslinjene. Dette utkastet ble sendt på ny høring i miljøene høsten Behandlingen av innspillene fra denne høringsrunden ledet frem til det foreliggende sett med retningslinjer, som ble vedtatt av NESH 15. februar Komitéen mener at ansvaret for å ivareta de forskningsetiske hensyn er knyttet til ansvaret for forskningen for øvrig. Både enkeltforskere, prosjektledere, forskningsinstitusjoner og bevilgende myndigheter har dermed del i dette ansvaret. NESHs rolle i oppfølging av retningslinjene er å gi råd og uttalelser om prinsipielle forskningsetiske spørsmål som forelegges komitéen. Men komitéen har ingen domsfunksjon i forhold til anklager om brudd på forskningsetiske retningslinjer, og den forvalter ingen sanksjonsmidler. Fredrik Engelstad Leder Bente Alver Elisabeth Backe-Hansen Ida Blom Hanne Bjurstrøm Aksel Hatland Trond Herland Heidi Høivik Wenche Håland Paul Leer-Salvesen Raino Malnes Dag Elgesem

3 Innledning De forskningsetiske retningslinjene for samfunnsvitenskap, jus og humaniora er utarbeidet for å hjelpe forskere og forskersamfunnet å reflektere over sine etiske oppfatninger og holdninger, bli bevisst normkonflikter, og styrke evnen til å treffe velbegrunnede valg. Retningslinjene inneholder derfor normer som ikke bare gjelder for enkeltforskere og lederne for forskningsinstitusjonene, men også for andre instanser som påvirker forskningen og de konsekvenser forskning har. Forskning er først og fremst sosialt organisert, systematisk søken etter mest mulig omfattende kunnskap. På den ene siden er forskning primært forpliktet av kravet om sannhet og av de interne faglige standarder som er utviklet innen forskerfellesskapet. På den andre siden er forskningen kjennetegnet ved en unik, institusjonelt garantert frihet til å søke og formidle ny kunnskap. Metodekravene er med å skille forskning fra journalistikk, mens frihetskravet skiller forskning fra konsulentvirksomhet. Begrepet «forskning» omfatter i disse retningslinjene også studentarbeid.1 De forskningsetiske retningslinjene og loven De forskningsetiske retningslinjene har ikke samme funksjon som lover. Retningslinjene er et hjelpemiddel for forskerne selv. De peker på relevante faktorer som forskeren bør ta hensyn til, men som i enkelte tilfeller bør veies mot andre tungtveiende hensyn. Først og fremst dekker de et aktsomhetsområde som utdyper eller kommer i tillegg til bindende rettsregler. Men dette gjelder ikke fullt ut. Noen av de etiske normene som er nedfelt i retningslinjene, finner vi igjen i lovgivningen, slik at lovgivningen og forskningsetikken overlapper hverandre. Det kan f.eks. være straffbart å utsette mennesker som deltar i et forskningsprosjekt for skade og smerte, samtidig som det er uetisk (retningslinjene pkt. 7). Forskere som utfører forskningsoppgaver som et forvaltningsorgan har støttet, godkjent eller gitt opplysninger undergitt taushetsplikt til, har etter forvaltningsloven 13e taushetsplikt om det de får vite om sine informanters personlige forhold. Denne lovbestemte taushetsplikt overlapper langt på vei med kravet til konfidensialitet slik dette er formulert punkt 13 i disse retningslinjene. I mange tilfelle vil det også være et rettslig krav at de som aktivt deltar i et forskningsprosjekt samtykker, noe som også er et viktig etisk hensyn (pkt. 8). Bryter forskere disse normene, kan de bli rammet av straff og andre sanksjoner. Men det er viktig å framheve at sanksjonene her settes inn fordi forskerne har overtrådt lovene, ikke fordi de har handlet i strid med de forskningsetiske retningslinjene. Retningslinjene håndheves ikke av noe maktapparat. I en demokratisk rettsstat er forskere, likesom andre samfunnsmedlemmer, bundet av lovgivningen. Bare i sjeldne unntakstilfelle det kan det være etisk forsvarlig for forskere å overtre gjeldende rettsregler. De mest aktuelle lovene forskere bør kjenne til, er anført i fotnoter i disse retningslinjene. Det er svært viktig for tilliten til forskningen at disse rettsreglene respekteres. 1 Det finnes retningslinjer for en rekke andre fag og fra andre land. Noen av disse er tilgjengelige via komiteenes hjemmeside 5 Reglene om forskeres adgang til taushetsbelagt materiale og reglene om adgangen til å lagre forskningsmateriale med personopplysninger er av særlig stor betydning for

4 forskningen. Offentlig forvaltning samler inn og lagrer svært mye materiale som i utgangspunktet er underlagt lovbestemt taushetsplikt, men loven gir en viss adgang til å dispensere fra denne taushetsplikten slik at forskere kan få tilgang til materialet. De generelle reglene finnes i forvaltningslovens 13 (forvaltningens taushetsplikt) og 13d (opplysninger til bruk for forskning). Dessuten finnes slike regler spredt rundt i spesiallovgivningen. Dispensasjon skal som hovedregel gis av det enkelte fagdepartement, men for mange saker er dispensasjonsadgangen delegert til underordnede organ. I saker etter forvaltningsloven som ikke anses som kurante, og i alle tilfeller hvor forskeren skal henvende seg direkte til dem som har krav på taushet, skal departementet innhente uttalelse fra Rådet for taushetsplikt og forskning før det eventuelt gir dispensasjon. De organer som forvalter taushetsbelagt materiale som forskere ønsker adgang til, vil kunne orientere om hva forskere har rett til å se og om adgangen til å søke dispensasjon. Forskningsprosjekter som forutsetter behandling av personopplysninger 2 faller inn under personopplysningsloven, og vil som hovedregel være konsesjonspliktige eller meldepliktige til Datatilsynet. 3 Fra 1. februar 2003 er Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste (NSD) personvernombud for de fleste forskningsinstitusjoner. Det betyr i praksis at melding om behandling av personopplysninger eller søknad om konsesjon skal sendes til NSD. Meldingen skal sendes senest 30 dager innen forskningsprosjektet starter. For konsesjonspliktige forskningsprosjekter vil NSD utarbeide en innstilling til Datatilsynet, som avgjør om konsesjon kan gis. NSD har som en av sine oppgaver å gi forskere råd i saker om melding, konsesjon og personvern. 4 Forskningsprosjekter som forutsetter elektronisk behandling av sensitive personopplysninger er underlagt konsesjonsplikt. 5 Forskningsprosjekter som er konsesjonspliktige skal ikke meldes. Ved avgjørelse om konsesjon skal gis legger Datatilsynet i sin vurdering vekt på om behandlingen av personopplysningene kan volde ulemper for den enkelte. 6 Datatilsynet kan gi konsesjon under forutsetning av at bestemte vilkår følges. Slike vilkår vil være rettslig bindende for forskere. I personopplysningsforskriften er det imidlertid gjort unntak fra konsesjonsplikt for forskningsprosjekter som oppfyller noen nærmere fastsatte vilkår, jfr For å komme inn under unntaket fra konsesjonsplikt må fem vilkår være oppfylt: Førstegangskontakt må opprettes på grunnlag av offentlig tilgjengelige registre eller gjennom en faglig ansvarlig person ved virksomheten der respondenten er registrert, det må innhentes samtykke fra respondentene, tidspunkt for prosjektavslutning må være forhåndsbestemt, opplysningene må anonymiseres eller slettes ved prosjektslutt og det må ikke foretas elektronisk sammenstilling av personregistre. Se NSD s brosjyre Forskning og personvern og websiden Sjekk om denne websiden fortsatt er operativ. 2 Personopplysningsloven erstattet den tidligere Personregisterloven. Personopplysninger er opplysninger og vurderinger som kan knyttes til en enkeltperson, jfr. personopplysningsloven 2 (1). 3 Se personopplysningsloven 31 og Se NSDs brosjyre Forskning og personvern og websiden 5 Sensitive personopplysninger er opplysninger om a) rasemessig eller etnisk bakgrunn, eller politisk, filosofisk eller religiøs oppfatning, b) at en person har vært mistenkt, siktet, tiltalt eller dømt for en straffbar handling, c) helseforhold, e) seksuelle forhold, e) medlemskap i fagforeninger, jfr. personopplysningsloven 2 (8). 6 Se personopplysningsloven 34.

5 A. Forskning, samfunn og etikk 1. Forskningens verdi Forskningen er søken etter ny og bedre innsikt. Kunnskapen er et mål i seg selv. Den kan også være nyttig til mange formål, og bidra til et rikere liv for mange mennesker. Men på lang sikt kan forskning bare være nyttig om den også søker kunnskapen for dens egen skyld. Kravet om kunnskap og innsikt for dens egen skyld viser til forskningens viktigste forpliktelse: å søke sannhet. Samtidig er det slik at vi aldri har noen garanti for å nå dette målet. De fleste konklusjoner er foreløpige og begrensede. Emne for samfunnsvitenskap, jus og humaniora er menneskelige valg, handlinger og relasjoner, normer og institusjoner, verker og tradisjoner, språk, tanke og kommunikasjon. Innlevelse og fortolkning er en nødvendig del av forskningsprosessen. Ingen kan forvente å gi endelige svar innen disse forskningsfeltene. Usikkerheten som hefter ved forskningen fritar ikke forskerne fra kravet om å unngå vilkårlige oppfatninger og arbeide for holdbarhet og klarhet i argumentasjonen. I mange fag er det uenighet om vitenskapsteoretiske grunnlagsspørsmål. Det fritar ikke forskeren fra et krav om å arbeide i samsvar med allment aksepterte normer for holdbar begrunnelse og konsistent argumentasjon. I humaniora og samfunnsfag er det ofte uunngåelig at forskernes samfunns- og menneskesyn trekkes inn i deres forskning. I de fleste tilfeller virker dette berikende på forskningen. Det stiller også et krav om at forskeren reflekterer over og forsøker å redegjøre for hvordan egne holdninger og verdier kan påvirke kildevalg og avveining av tolkningsmuligheter. 2. Om forskningens samfunnsmessige rolle Forskning griper dypt inn i våre liv, på godt og ondt. Forskning fremmer og former våre mål og vår kultur. Forskningen er instrumentelt nyttig ved å levere premisser for vurderinger og beslutninger. Forskningen kan avdekke kritikkverdige forhold, og kan bidra til å identifisere og avklare alternative handlingsvalg og deres forventede konsekvenser. Den kan også bidra med viktige korrektiver, for eksempel ved å belyse svakstilte gruppers situasjon. Forskningen øker også vår selvinnsikt og forståelse, ved å avklare våre egne og andres tradisjoner, sosiale prosesser, verdier og holdninger. Forskning i vår egen og andres kultur tjener til å avdekke og vurdere de verdier som ligger under dagens fremtredende tenkesett og tradisjoner, og bidrar til å klarlegge maktforhold. Forskning som kritisk gransker kulturarven og sosiale prosesser, bidrar også til å revidere og forme de verdier, institusjoner og holdninger vi formidler videre til ettertiden. Slik forståelse gjør oss bedre i stand til å orientere oss i, og å forholde oss til våre egne og andres kulturer og verdier på en mer reflektert og forsvarlig måte. Vitenskapelige metoder er blant de sentrale delene av den kulturen som formidles når forskningen brukes til å begrunne vurderinger og handlingsvalg. Når beslutningstakere i samfunnet erklærer at de legger vitenskapelige resultater til grunn, uttrykker de samtidig tillit til vitenskapelig metode og til praksis. De metodekrav forskersamfunnet stiller til etterrettelighet, respektfylt kritikk og begrunnelse, tjener dermed som en modell for hvordan vi kan hanskes med uenighet i samfunnet. Disse funksjonene tilsier at vi må stille høye krav til forskningens etterrettelighet og begrunnelse for metodevalg, for at den ikke på en uheldig måte selv skal preges av fordommer og ubevisste verdivalg.

6 3. Behovet for fri forskning Det er viktig å sikre forskningen mot press som truer kravene til vitenskapelig metode. Forskningsvirksomheten må derfor være fri på bestemte måter: den må sikres mot styring som hindrer problemstillinger som går på tvers av økonomiske, politiske og sosiale interesser, og den må sikres mot at resultater og konklusjoner blir undertrykt. Forskningens funksjon og interne metodekrav kan lett komme i konflikt med noen parters ønske om å hindre at visse temaer utforskes, eller ønsket om å gi beslutninger et skinn av vitenskapelig pålitelighet. I et demokrati er det spesielt viktig at politiske beslutninger tas og vurderes på informert grunnlag, med kjennskap til relevante alternativer. 4. Behovet for etiske retningslinjer At forskningen skal være fri betyr at utenforstående i liten grad bør ha institusjonell myndighet over forskningen. Det stiller desto større krav til forskeren og forskersamfunnets evne og villighet til å ivareta etiske krav og hensyn. Forskningen må reguleres av etiske normer og verdier, også der det er uenighet om hvilke etiske normer som gjelder. Enkelte normer uttrykker allmene etiske verdier som er helt grunnleggende. På andre områder er de etiske oppfatningene mindre klare og gjennomtenkte, eller de står i konflikt med hverandre. Fordi forskning gir oss nye innsikter og muligheter som vi ikke umiddelbart har etiske oppfatninger om, oppstår ofte slik uklarhet og konflikt innen forskning. I slike tilfelle påligger det forskeren et spesielt ansvar for å bidra til å avklare etiske problemer. Forskningens etiske forpliktelser angår dels normer i forskningsprosessen, og dels ansvar for forskningens konsekvenser. Hovedtypene av normer er: Normer om sannhetssøken og vederheftighet. I retningslinjene er dette behandlet generelt i pkt. 1-3 foran og konkretisert i avsnitt E og F. Normer om respekt for menneskeverd. Dette behandles i avsnitt B og C. Etiske normer i forhold mellom forskere. Dette tas opp i avsnitt D. Retningslinjene skiller mellom to typer normer: slike som har karakter av etiske krav, og tungtveiende hensyn som man må legge vekt på i sine avgjørelser. Ofte er det en glidende overgang mellom disse normene, og retningslinjene tar sikte på å inkludere både krav og hensyn. I tillegg til disse normene påligger det forskningen å fremme samfunnsmessig velferd gjennom sin virksomhet. Den enkelte forsker såvel som forskningspolitiske myndigheter må ta hensyn til at valg av forskningstema påvirker samfunnet, både nasjonalt og globalt. Dette er behandlet i avsnitt E. I de følgende retningslinjene er hovedpunktet sammenfattet i de innledende setningene som står i kursiv. De avsnittene som følger etter utdyper hovedreglene. B. Om vern av personer 5. Krav om respekt for menneskeverdet Forskeren skal arbeide ut fra en grunnleggende respekt for menneskeverdet. Det å leve i et samfunn med andre innebærer at alles krav ikke kan tilgodesees fullt ut. Samfunnet må begrense individets handlefrihet, samtidig som enkeltindividet har krav på respekt. Menneskets verd innebærer at hver enkelt av oss har interesser som ikke kan

7 settes til side for å oppnå økt innsikt eller for å gavne samfunnet på andre måter. Forskningen er nødvendig for å fremme menneskeverdet, men kan også true det. Forskeren må derfor vise respekt for menneskeverdet i valg av tema, gjennom forskningsprosessen, og ved formidling av forskningsresultatene. For forskeren innebærer respekten for menneskeverdet blant annet at tre interesser eller behov må veie tungt: det må stilles konkrete krav til forskningsprosessen for å sikre frihet og selvbestemmelse (punkt 6, 8, 9, 11, 12, 13, 14 og 19), beskytte mot skade og urimelig belastning (punkt 7, 9, 10 11, 12, 15, 17 og 18), og trygge privatliv og nære relasjoner (punkt 12, 13 og 14). I forskning hvor individene hverken direkte eller indirekte lar seg identifisere, vil disse interessene ikke i samme grad være til stede. 6. Krav om respekt for frihet og selvbestemmelse Forskning skal respektere individets frihet og selvbestemmelse. Individet har behov for å kunne påvirke hva som skjer med det selv på viktige områder av livet. Å være underlagt andres vilje, med de muligheter for manipulasjon som det innebærer, kan oppleves som nedverdigende. Aktsomhet er særlig påkrevet når selvrespekt eller andre viktige verdier for individet står på spill. når de menneskene som er gjenstand for forskning, har liten mulighet til å unngå å delta i forskningsprosessen, for eksempel når forskningen skjer i en institusjon. når individet aktivt bistår med å skaffe informasjon til veie, for eksempel ved å la seg observere eller intervjue. når individet kan identifiseres, for eksempel når personer og miljøer kan gjenkjennes i forskningsrapportene. når individet har begrenset eller ingen evne til å ivareta sine egne behov og interesser. Dette er utdypet i punktene 8, 11 og Krav om å unngå skade og smerte De menneskene som er gjenstand for forskning, skal ikke utsettes for økt risiko for skade eller andre betydelige belastninger. Samtidig kan ingen forlange full beskyttelse mot ubehag på linje med dagliglivets frustrasjoner eller mot enhver økt innsikt i sin egen situasjon. Mennesker kan skades ved å påføres tyngre psykiske og sosiale belastninger eller økonomisk tap som resultat av forskningsprosessen, eller på grunn av utilstrekkelig sikring av forskningsmateriale. Farene for forsøkspersoner i samfunnsvitenskapelig og humanistisk forskning er mindre dramatiske enn i medisin fordi risikoen for fysisk skade er mindre. Samtidig er mulige skader vanskeligere å definere og måle, og det er vanskelig å vurdere de langsiktige virkninger. «Belastning» brukes her i en vid betydning, og dekker både hverdagslige ubehag og mer alvorlig skade som forskningen kan påføre informanter eller forsøkspersoner. Eksempler på alvorlige belastninger er stress utover det dagligdagse, angst, redusert selvfølelse, reaksjoner på invasjon av privatliv, konflikter eller skyld på grunn av at man ledes til å handle på tvers av sosiale normer, følelse av å bli satt i pinlige situasjoner, fysisk ubehag, negative reaksjoner når man i etterkant blir fortalt om det sanne formålet med forskning med skjulte hensikter, skader på sosiale relasjoner, eller økonomiske tap hos deltakerne. Å få motiver og handlemåter vurdert og beskrevet av utenforstående, kan i seg selv virke støtende.

8 Forskeren har et ansvar for å forhindre at deltakerne utsettes for alvorlige belastninger. (Se også punktene 8, 11 og 12). 8. Krav om samtykke Som hovedregel skal forskningsprosjekter som forutsetter aktiv deltakelse settes i gang bare etter deltakernes informerte og frie samtykke. 7 Den samme regel gjelder for forskning som innebærer en viss risiko for belastning på deltakerne. Informantene har til enhver tid rett til å avbryte sin deltakelse, uten at dette får negative konsekvenser for dem. Kravet om samtykke bygger blant annet på personenes behov for frihet og selvbestemmelse, og skal forebygge krenkelser av personlig integritet. Fritt og informert samtykke gjør det mulig å gjennomføre forskning som innebærer en viss risiko for belastninger. At samtykket er fritt betyr at det er avgitt uten ytre press eller begrensinger av personlig handlefrihet. At det er informert betyr at informanten orienteres om alt som angår hans eller hennes deltakelse i forskningsprosjektet. Informasjonen må gis i en form som er forståelig for informanten. Behovet for forståelig informasjon til deltakerne er spesielt stort når forskningen innebærer risiko for belastninger. Deltakerne må gis reelle muligheter til å unnlate å delta i forskningen uten ulemper for dem selv. Når samtykke er problematisk 11 For noen typer forskning er informert, fritt samtykke vanskelig å oppnå. Slik forskning kan reise etiske problemer dersom behovene for beskyttelse mot skade, eller behovene for frihet, selvbestemmelse og privatliv, trues i vesentlig grad. Forskeren har i slike tilfeller et spesielt stort ansvar for å ivareta deltakernes menneskeverd. Dette kan for eksempel gjelde forskning som omfatter personer som mangler evnen eller muligheten til å gi fritt og informert samtykke. I noen situasjoner kan deres interesser ivaretas ved å sikre samtykke fra foresatte. forskning der deltakerne må holdes uvitende om problemstillingene og detaljene i hypotesen. Dersom informantene ikke kan informeres fullt ut på forhånd, skal de orienteres i etterhånd. Informantene har krav på hjelp til å bearbeide problemer som eventuelt er oppstått som følge av deltakelse i prosjektet. De bør da spørres i etterkant om tillatelse til at det innsamlede materialet kan brukes videre i forskning. Særlige samtykkeproblemer kan oppstå ved forskning i fremmede kulturer, for eksempel ved forskning i utviklingsland, fordi spørsmålet om samtykke kan bli misforstått eller informanter kan føle seg presset til å delta av utenforliggende grunner. Kravene til samtykke er ikke mindre selv om forskningen foregår i en annen kultur. Forskning uten samtykke Deltakernes frihet og selvbestemmelse kan i enkelte tilfeller respekteres selv om samtykke ikke innhentes på forhånd. Unntak fra kravet om informert samtykke kan vurderes i situasjoner der forskningen innebærer liten eller ingen risiko, og der den er nødvendig for å oppnå innsikt som påviselig fremmer enkeltindividers velferd. Dette er særlig aktuelt ved passiv deltakelse i forskning som bygger på arkivmateriale, for eksempel helseregistre. Enkelte grupper kan skades eller såres simpelthen ved å bli spurt om å delta. Dersom ikke andre viktige interesser tilsier noe annet, kan det da være akseptabelt å forske uten å innhente samtykke. 7 Se for øvrig personopplysningsloven 8, 9 og 11.

9 Observasjon av individer og grupper i offentlig sammenheng for eksempel i egenskap av en offentlig stilling krever sjelden informert samtykke, med mindre forskningen kommer i konflikt med individets behov for frihet eller selvbestemmelse. Ved aktiv deltakelse er samtykke vanligvis nødvendig selv når forskningen ikke medfører risiko. (Se også punktene 9, 11, 14, 16 og 19.) 9. Krav om å informere De menneskene som deltar i forskning, skal få all informasjon som er nødvendig for å danne seg en rimelig forståelse av forskningsfeltet, av følgene av å delta i forskningsprosjektet, og av hensikten med forskningen. Det skal også informeres om hvem som betaler for forskningen. Hva slags informasjon som er påkrevet, avhenger av forskningens art: om den skjer ved feltstudier, eksperimenter, på grunnlag av ømfintlig kildemateriale, på tidligere innsamlet materiale, på anonymisert materiale, eller om den tar opp et spørsmål det kan tenkes begrunnet uenighet om. 8 Informasjon om prosjektet må gis med utgangspunkt i kjennskap til informantenes kulturelle bakgrunn. 12 Observasjon på åpne arenaer, på gater og torg, kan vanligvis skje uten å informere dem det gjelder. Men registrering av atferd med tekniske hjelpemidler (foto, video, båndopptak, o.s.v.) innebærer at observasjonsmaterialet lagres, og kan dermed danne grunnlag for et personregister. Som regel vil slik registrering kreve at folk informeres om at det gjøres opptak. Offentlige personer må regne med at de offentlige sidene ved det de gjør, kan gjøres til gjenstand for forskning. Hensynet til offentlige personers selvbestemmelse og frihet medfører likevel at de bør informeres om hensikten med forskningen når de deltar som informanter. Særlig aktsomhet må utvises når informasjon ikke kan gis før forskningen settes i gang, for eksempel dersom det ikke kan oppgis hva som er den egentlige hensikten med et eksperiment. Slike unntak fra informasjonskravet kan bare gjøres i tilfeller av minimale belastninger, og må begrunnes i forskningens verdi og mangelen på alternativer. Ofte er det likevel mulig å gi deltakerne generell informasjon om prosjektet på forhånd, og deltakerne må få detaljert informasjon etterpå, både om prosjektet og om hvorfor de ikke ble fullt informert på forhånd. (Se også punktene 8, 10, 11, 13 og 19) 10. Krav om å tilbakeføre resultatene av forskningen Forskeren har en spesiell forpliktelse til å tilbakeføre resultatene av forskningen til dem som deltok i forskningen, i en forståelig og forsvarlig form. Forskningen må ikke foregå ved at forskeren utbytter sine informanter. Informanter og respondenter gir noe av seg selv til forskeren og har et rimelig krav på å få noe tilbake. Informanter skal ha anledning til å korrigere misforståelser der det er mulig. I alle fall bør kunnskap om resultatene gjøres tilgjengelig for dem som har bidratt. I noen tilfelle er det ikke uten videre mulig å tilbakeføre resultatene i en form som er forståelig for alle, for eksempel fordi resultatet preges av svært teoretiske resonnementer. Forskeren bør i så fall tilrettelegge resultatene slik at sentrale funn kan formidles. I noen tilfeller bør tilbakeføring av resultater til deltakerne skje i form av 8 Se for øvrig personopplysningsloven 19, 20, 23 og 24.

10 formidling rettet til gruppen eller til allmennheten generelt. Dette gjelder særlig i tilfeller hvor det er viktig at enkeltpersoner ikke får følelsen av at deres identitet fortsatt er kjent av forskerne, etter at identifiserende informasjon skal være slettet. 11. Barns krav på beskyttelse Når barn og unge deltar i forskning har de særlige krav på beskyttelse i tråd med deres alder og behov. Forskning om barn og deres levekår er verdifull og viktig, og barn og unge er sentrale bidragsytere i denne forskningen. Samtidig må barns og unges behov og interesser ivaretas på andre måter enn ved forskning med voksne deltakere. Barn er individer i utvikling og har ulike behov og evner i forskjellige faser. Forskeren må ha tilstrekkelig kunnskap om barn til å kunne tilpasse både metode og innhold av 13 forskningen til den aldersgruppen som skal delta. Samtykke fra foresatte er vanligvis nødvendig når barn opp til 16 år skal delta aktivt i forskning. 3 Fra de er 12 år har barn en særlig rett til å bli hørt, men i tillegg er aksept fra barna nødvendig fra de er gamle nok til å uttrykke denne. Forutsetningene for slik aksept er at barna har fått aldersriktig informasjon om prosjektet og dets konsekvenser, forstår at deltakelse er frivillig og at de når som helst kan trekke seg fra undersøkelsen. Men bruk av informert, frivillig samtykke er mer problematisk ved forskning om barn enn ved forskning med voksne deltakere. Barn er ofte mer villig til å adlyde autoriteter enn voksne er, og opplever ofte at de ikke kan protestere. De har heller ikke alltid oversikt over konsekvensene av å gi forskerne informasjon, og kan for eksempel tolke publisering av anonymiserte data som løftebrudd. Kravet om konfidensialitet gjelder også når barn er informanter i forskning. Samtidig kan det oppstå situasjoner hvor forskeren enten er juridisk eller etisk forpliktet til å formidle informasjon til og eventuelt kontakt med barnets foreldre, voksne hjelpere eller barneverntjenesten. Dette vil for eksempel gjelde hvis forskeren får kjennskap til at barn utsettes for mishandling eller overgrep. Det kan også være interessekonflikt mellom barn og deres foresatte. I så fall er det viktig å avklare barnets mulighet til selvstendig vurdering av deltakelse i forskning. I noen slike tilfeller kan det være riktig å vurdere å la barn under 16 år delta i forskningen uten foreldrenes samtykke. (Se også punktene 7, 8, 9, 10, 12, 13, 18 og 19.) 12. Krav om respekt for individers privatliv og nære relasjoner Forskeren skal vise tilbørlig respekt for individets privatliv. Informanter har krav på å kunne kontrollere hvorvidt sensitiv informasjon om dem selv skal gjøres tilgjengelig for andre. Respekten for privatlivets fred tar sikte på å beskytte personer mot uønskede inngrep og mot uønsket innsyn. Dette gjelder ikke bare følelsesmessige forhold, men også spørsmål som angår sykdom og helse, politiske og religiøse anskuelser, og seksuelle legning.4 Forskere bør være spesielt lydhøre når de stiller spørsmål som angår intime forhold og unngå å sette informanter under press. Hva som oppfattes som følsomme opplysninger kan variere mellom personer og grupper. Skillet mellom privat og offentlig sfære kan bli vanskelig å trekke når det gjelder informasjon om atferd som formidles og lagres elektronisk, for eksempel på internett. Ved bruk av materiale fra slik interaksjon må forskeren ta tilbørlig hensyn til at folks forståelse av hva som er privat og hva som er offentlig kommunikasjon i slike medier

11 kan variere. (Se også punktene 7, 8, 9, 11, 13, 14, 15, 16, 17, 18 og 19.) 3 I norsk forvaltning er ulike aldersgrenser praktisert for ulike områder. I mange sammenhenger praktiseres en 12 års grense. Ved 15 års alder har barn anledning til å bestemme over en del av sin økonomi, og ved 16 år over sin skolegang. 4 Se for øvrig personopplysningsloven 2 nr. 8, 9, 11, 31 og Krav om konfidensialitet De som gjøres til gjenstand for forskning, har krav på at all informasjon de gir om personlige forhold, blir behandlet konfidensielt. Forskeren må hindre bruk og formidling av informasjon som kan skade enkeltpersonene det forskes på. Forskningsmaterialet må vanligvis anonymiseres, og det må stilles strenge krav til hvordan lister med navn eller andre opplysninger som gjør det mulig å identifisere enkeltpersoner oppbevares og tilintetgjøres. Behovet for frihet og for vern om privatlivets fred ligger bak dette kravet. Det eksisterende lovverket regulerer bruk av visse typer informasjon5, og setter grenser for hva slags konfidensialitet forskeren kan love informanter.6 Informanter skal ha opplysning om at andre kan få tilgang til materialet. Personer i offentlighetens lys kan oppleve at deres frihet blir truet av den økte oppmerksomheten som blir dem til del. De kan ikke sies å få sin frihet truet i samme grad som andre, i den grad de selv frivillig har oppsøkt offentlig oppmerksomhet, eller har akseptert posisjoner som medfører offentlig oppmerksomhet. Men utover dette tilsier hensynet til privatlivets fred, og hensynet til andre berørte parter for eksempel deres familie at konfidensialitskravet må gjelde. Metodekravet om etterprøvbarhet tilsier at konfidensialitet ikke alltid kan sikres ved historiske og personrettede studier. Dersom samtykke ikke innhentes, må forskeren vise særlig aktsomhet. I mange tilfeller vil passiv deltakelse i forskning gjennom studier av allerede eksisterende registre representere en ubetydelig trussel mot individers frihet og privatliv. Men slik gjenbruk av personopplysninger krever vanligvis samtykke dersom registerstudiene skal suppleres med informasjon hentet gjennom aktiv kontakt med informantene, eller hvis forskningen genererer nye, sensitive opplysninger om identifiserbare enkeltpersoner. (Se også punktene 8, 9, 12, 14, 15 og 16.) 14. Krav om å begrense gjenbruk7 Identifiserbare personopplysninger innsamlet for ett bestemt forskningsformål får ikke uten videre benyttes til annen forskning. Anvendelse til kommersielle eller forvaltningsmessige formål må ikke finne sted. Dette kravet bygger på respekten for individets frihet og privatliv. Gjenbruk av personidentifiserbare opplysninger forutsetter vanligvis at de undersøkte har gitt sitt samtykke. Dette gjelder imidlertid ikke for anonymiserte data. Personvernet er ikke bare et vern av den enkelte borger mot misbruk, men også av borgere som gruppe overfor statsmakten. Forskningspolitiske organer skal være forsiktige med å oppfordre til å bygge opp omfattende registre med personidentifiserbare opplysninger. Denne normen må veies mot de goder som kan oppnås gjennom bruk av registerbaserte opplysninger.

12 5 Se også forvaltningsloven 13-13f og personopplysningsloven 13, 19, 28 og personopplysningsforskriften Se Eivind Smith: Taushetsplikt og kildevern for forskere, NESH publikasjon Se for øvrig personopplysningsloven 11 c. 15 Det er viktig å bevare materiale for fremtidige generasjoner, men det krever at regelverk for arkivering skal følges. Det er viktig å etablere og følge gode rutiner både for å sikre kvalitet og for eventuell sletting av navnelister, grunnlagsmateriale, eller annen informasjon som kan identifisere enkeltindivider. Kobling av dataregistre med personidentifiserbare opplysninger frembringer ofte nye typer av opplysninger om enkeltindivider, og krever derfor nytt samtykke.9 Dersom opplysningene skal kobles mot opplysninger som er samlet inn på frivillig grunnlag, kreves det også individuelt samtykke til koblingen. Samtykkekravet gjelder imidlertid ikke for kobling av anonymiserte registre. (Se også punktene 8, 9, 12, 13 og 15). 15. Krav til lagring av opplysninger som kan identifisere enkeltpersoner Opplysninger om identifiserbare enkeltpersoner skal lagres forsvarlig. 9 Lagring av opplysninger om identifiserbare enkeltindivider krever normalt informasjon til og samtykke fra dem det gjelder. Forskeren skal vurdere behovet for lagring av opplysninger som gjør det mulig å identifisere enkeltpersoner. Dersom lagring av slike opplysninger er nødvendig, bør de personidentifiserbare opplysningene lagres separat og ikke elektronisk. Det øvrige forskningsmateriale som lagres elektronisk kan inneholde et referansenummer som knytter seg til de manuelt lagrede opplysningene. Personidentifiserbare opplysninger (personlister, feltnotater, intervjumateriale o.a.) skal oppbevares forsvarlig nedlåst. 16. Hensynet til menneskers ettermæle Forskning omkring avdøde personer må skje med respekt. Det er grunn til varsomhet også når avdøde mennesker gjøres til gjenstand for forskning. Det faktum at avdøde mennesker ikke kan ta til motmæle, må ikke svekke kravet til omhyggelig dokumentasjon. Respekt for avdøde og for de etterlatte tilsier at forskeren velger sine formuleringer med omhu. Når graver og menneskelige levninger gjøres til gjenstand for forskning, må de behandles med respekt. (Se også punktene 5, 7, 12, 13 og 18). 9 Kobling av registre med personidentifiserbare opplysninger som frembringer nye typer informasjon om enkeltindivider, krever konsesjon fra Datatilsynet Hensynet til andres verdier Forskeren må vise respekt for verdier og holdninger hos dem som utforskes, selv om disse avviker fra det som er allment godtatt. Forskning angår ofte minoriteters atferd og verdier, for eksempel religiøse grupper, etniske minoriteter, ungdomsgrupper eller politiske subkulturer. Disse kan føle at forskning bidrar til å henge dem ut. Forskeren har en plikt til å ta de utforskedes selvforståelse på alvor, og unngå fremstillinger som svekker deres rettigheter som minoriteter. (Se også punkt 6, 7, 8, 9, 18 og 19). 18. Forståelse av handlingsmotiver 9 Se for øvrig personopplysningsloven 11 e, 27, 28 og personopplysningsforskriften kap. 2.

13 Forskeren bør ikke tillegge aktører lite aktverdige motiver uten at det kan gis overbevisende argumenter for det. I samfunnsvitenskap, jus og humaniora, der handlinger ofte benyttes i forklaringer, spiller aktørers motiver en sentral rolle. Men det er ikke mulig å fastslå andre individers motiver med full sikkerhet. Resultater av forskning som gjelder motiver er ofte beheftet med usikkerhet. Dette gjelder ikke minst forskning om andre kulturer eller historiske epoker enn vår egen. Samtidig vil en stor del av aktørenes motiver fremgå av deres sosiale roller. Eksempelvis kan vi oftest ta det for gitt at politikere søker innflytelse, at bedriftsledere vil sikre overskudd, eller at det finnes konflikter mellom generasjonene. Det kreves sterkere belegg for å anta at de som er gjenstand for forskning har mer spesielle motiver. Beskrivelser av enkelthandlinger oppfattes lett som en karakterisering av en persons moralske egenskaper. Handlingsforklaringer som tillegger aktørene lite aktverdige motiver, stiller derfor særlige krav til begrunnelse og dokumentasjon. (Se også punktene 6, 7, 12 og 16). 19. Forskerens ansvar for å fremtre med klarhet Forskeren har et ansvar overfor deltakerne i forskningen for å forklare begrensninger, forventninger og krav som følger med rollen som forsker. Forskeren har et ansvar for å tydeliggjøre grensene for forskningsrelasjonen i situasjoner hvor forskeren opptrer med flere roller i forhold til sine informanter. Det kan for eksempel være kombinasjon av rollene som forsker og behandler ved evaluering av behandlingstilbud eller lignende. Deltakende observasjon i feltarbeid kan også medføre at forskeren etablerer vennskap og opparbeider fortrolige forhold til sine informanter. Parallelle roller kan være verdifulle for forskningen, men bruk av informasjon innhentet gjennom parallelle roller til forskningsformål vil kunne oppleves av informantene som tillitsbrudd om det skjer uten informantenes samtykke. Der det er relevant plikter forskeren å gjøre det klart at deltakelse i forskningen ikke påvirker rettigheter til ordinære offentlige ytelser. Forskning i kriminelt belastede miljøer kan skape konflikt mellom lojaliteten overfor løfter om konfidensialitet til informanter og plikten til å stoppe alvorlige kriminelle handlinger. Slike konflikter kan forebygges blant annet ved å tydeliggjøre overfor informanter grensene for løftet om konfidensialitet. 17 (Se også punktene 6, 7, 8, 9, 11, 12 og 17). 18 C. Grupper og sosiale institusjoner Individer har mange legitime interesser som fremmes gjennom organisasjoner og institusjoner. Av og til tilsier derfor respekten for individer at forskere også må ta hensyn til organisasjoners interesser og krav. Disse interessene er imidlertid ofte av andre typer enn de interessene enkeltindividet har. 20. Hensynet til private interesser Forskeren skal respektere de legitime grunner private bedrifter, interesseorganisasjoner o.l. har til ikke å få offentliggjort opplysninger om seg selv, sine medlemmer og sine planer. Det kan være av stor allmenn interesse å få informasjon om hvordan private bedrifter og interesseorganisasjoner fungerer i samfunnet. Individer og organisasjoner har ingen juridisk plikt til å gi opplysninger uten der

14 det er særskilt lovbestemmelse for spesielle typer opplysninger.10 Dersom de nekter innsyn, skal det respekteres. Organisasjoner bør likevel stille arkiver til disposisjon for forskning. For forskere som velger å forske på organisasjoner som i utgangspunktet ikke ønsker forskningen utført, stilles det særlige krav til omhyggelighet i dokumentasjon og metodebruk. Det kan forekomme ekstreme situasjoner der forskere får grunn til å tro at det skjer overgrep i en virksomhet. Etter avveining kan det da være etisk forsvarlig å fortsette forskningsprosessen dersom overgrep ikke kan avdekkes eller dokumenteres på annen måte. Forskeren har den samme rettslige plikt som andre borgere til å avverge alvorlige lovbrudd.11 (Se også punkt 17, 19, 21, 22, 23 og 25.) 21. Hensynet til offentlig forvaltning Offentlige organer bør stille seg til disposisjon for forskning om sin virksomhet. Befolkningens legitime interesse i hvordan samfunnsinstitusjo-nene fungerer, tilsier at forskere i størst mulig grad har adgang til innsyn i offentlig forvaltning og organer. Offentlige arkiver bør kunne gjøres til gjenstand for forskning12. Begrensninger i innsynsretten kan begrunnes i hensyn til personvern eller til overordnete nasjonale interesser eller sikkerhetshensyn. Hemmeligstemplet materiale bør nedgraderes så snart det er forsvarlig. 10 Se forvaltningsloven om forretningshemmeligheter 13, 2 11 Jmf. straffeloven Se blant annet offentlighetsloven Hensynet til svakstilte grupper Forskere har et spesielt ansvar for svakstilte gruppers interesser i løpet av hele forskningsprosessen. Forskere har et spesielt ansvar for å belyse situasjonen til svakstilte grupper i samfunnet. Dette kan bidra til å bedre deres kår. Men samtidig vil de ikke alltid være rustet til å beskytte sine interesser overfor forskerne. Forskere kan dermed ikke ta for gitt at vanlige prosedyrer for informasjon og samtykke sikrer individenes selvbestemmelse eller beskytter dem mot skade. Svakstilte grupper kan også ha et ønske om ikke å gjøres til gjenstand for forskning, i frykt for at gruppen kan framstå i et uheldig lys i offentligheten. I slike tilfeller får kravene om informasjon og samtykke særlig vekt. På den andre siden har samfunnet en legitim interesse av å kartlegge levekår, for eksempel med hensyn til hvor godt støtteordninger fungerer, og veier inn i og ut av destruktiv og antisosial atferd. Beskyttelse av en svakerestilt gruppe kan i noen tilfeller virke mot sin hensikt. Det kan snarere være storsamfunnet som beskyttes mot innsikt i diskriminerings- og utstøtingsprosesser. Forskning som samler informasjon om personers og gruppers egenskaper og adferd, bør unngå å operere med inndelinger eller betegnelser som gir grunnlag for urimelig generalisering og i praksis medfører stigmatisering av bestemte samfunnsgrupper. (Se også punkt 17.) 23. Kravet om uavhengighet Forskeren må unngå å komme i et avhengighetsforhold til informanter. Utforskning av samfunnsproblemer kan avdekke kritikkverdige eller ulovlige forhold som for eksempel planer om voldelige handlinger, eller omsorgssvikt overfor barn. - noe som kan bringe forskeren i en lojalitetskonflikt, spesielt på grunn av kravet om

15 konfidensialitet. Forskeren må unngå å bli medskyldig i ulovligheter, selv om det skulle være til fordel for forskningen. Uten hensyn til taushetsplikt har forskeren som alle andre en rettslig plikt til å avverge særlig alvorlige fremtidige lovbrudd, for eksempel ved anmeldelse til politiet13. Også utover det som følger av denne rettslige plikten, kan det i enkelte tilfeller være riktig at forskeren lar hensynet til vern om enkeltindivider for eksempel barn veie tyngre enn kravet om konfidensialitet overfor informanter.14 Men dette kravet tilsier ellers at eventuell vitenskapelig rapportering om ulovligheter skjer i en generell form, uten henvisning til enkeltpersoner. 13 Se straffeloven Se barnevernloven Vern av fortidsminner Forskeren bør ta tilbørlig hensyn til verneinteressene knyttet til minnesmerker, levninger, arkiver og overleveringer. Behovet for å bevare minnesmerker, tekster, levninger og opplysninger om tidligere tider bygger på dagens og fremtidige generasjoners interesse i å tilegne seg sin egen historie. 15 Siden perspektiver og forskningsinteresser skifter fra generasjon til generasjon, innebærer fremtidige generasjoners behov både at informasjon om vår egen tid bevares slik at den kan gjøres til gjenstand for forskning, og at vi ikke forsker på en slik måte at senere forskere hindres i å tilegne seg det de måtte anse som viktig. Forskning som ødelegger kildemateriale, reiser spesielle etiske problemer. Informasjonsverdien må avveies mot graden av ødeleggelse eller omforming av forskningsobjektene. 25. Forskning i fremmede kulturer Forskning i fremmede kulturer stiller spesielle krav til dialog med representanter og deltakere i den kulturen som studeres. Kravene til samtykke fra enkeltmennesker som skal delta i forskning må kombineres med kunnskap om og respekt for lokale tradisjoner og etablerte autoritetsforhold. Forskeren bør i størst mulig grad samarbeide med lokalbefolkningen og lokale myndigheter. Ønsket om lokal medbestemmelse kan skape konflikter i forhold til forskningens krav om kvalitet og uavhengighet. Dette stiller store krav til planleggingen av prosjektet. Ved forskning om fremmede kulturer bør man være særlig varsom med å operere med inndelinger eller betegnelser som gir grunnlag for urimelig generalisering og i praksis medfører stigmatisering av bestemte samfunnsgrupper. Dette gjelder også avstand i tid. Forskeren bør forsøke å unngå å bidra til nedvurdering av mennesker fra tidligere historiske epoker. 26. Grenser for kulturell anerkjennelse Forskeren må veie hensynet til anerkjennelse av fremmede kulturer mot hensynet til allmenne menneskerettigheter. Respekten og lojaliteten overfor de kulturer hvor forskningen foregår, medfører ikke uten videre at man må akseptere brudd på menneskerettigheter eller kulturelt begrunnede overgrep mot liv og helse. Forskeren må vise særlig aktsomhet og vurdere hvordan det er riktig å forholde seg når man støter på fenomener som eksempelvis tortur, pinefulle straffer, uverdig behandling av krigsfanger, omskjæring av kvinner eller grov utnyttelse av barn. (Se punkt 17, 19 og 22.) 15 Se også lov om kulturminner

16 D. Forskersamfunnet 27. Respekt for andres arbeid Forskere som bruker eller siterer fra andres ideer, publikasjoner eller forskningsmateriale, skal oppgi sine kilder. Plagiat og tyveri av materiale, ideer og forskningsresultater er uakseptabelt. Å plagiere består i å fremstille andres forskningsarbeid på måter som er egnet til å forlede andre til å tro at det er ens eget verk16. Forskere som gir veiledning, bør være spesielt varsomme med hvordan studentens arbeid skal kunne brukes, og hvordan veilederens forslag skal tilkjennegis. Forskning bygger i stor grad på andres materiale, data, forskningsresultater, men normer for kildeangivelse og sitatpraksis varierer fagene imellom. Disiplinene og de forskningsutførende enheter har ansvaret for å etablere og formidle regler for «god henvisningsskikk», skape forståelse for slike normer, og kontrollere at de følges. De såkalte Vancouverreglene stiller som krav for tilkjenning av forfatterskap ved vitenskapelig publisering at man både har tatt aktivt del i det vitenskapelige arbeidet som ligger til grunn for artikkelen, skrevet deler av selve artikkelen, og at man har godkjent og står inne for den endelige versjonen Bruksrett til forskningsmateriale Forskningsmateriale bør være tilgjengelig for andre forskere for reanalyse og videre bruk. For å kunne drøfte holdbarheten i den enkelte forskerens konklusjoner må andre forskere kunne benytte seg av de samme data og annet relevant materiale, i den grad dette ikke bryter med kravene til konfidensialitet. De som har ansvar for innsamlingen av materialet har som hovedregel førsterett til bruken. Data som er samlet inn for offentlige midler skal etter en kortere periode gjøres allment tilgjengelig Se også lov om opphavsrett til åndsverk m.v. 13 om sitater. 17 «Authorship credit should be based only on substantial contributions to (a) conception and design, or analysis and interpretation of data; and to (b) drafting the article or revising it critically for important intellectual content; and on (c) final approval of the version to be published. Conditions (a), (b), and (c) must all be met.», Uniform Requirements for Manuscrips Submitted to Biomedical Journals, Nordisk Medicin, Nr. 2, 1997, s Jmf. lov om opphavsrett til åndsverk Faglige bedømmelser Ved faglige bedømmelser er det en forpliktelse å vise rimelighet, og å beflitte seg på objektivitet. Alle fag er preget av konkurrerende skoleretninger, og til dels uenighet om vitenskapsteoretiske grunnlagsspørsmål. Ikke minst derfor er det vesentlig at forskeren arbeider i samsvar med krav om allment aksepterte normer for holdbar argumentasjon. Forskere deltar ofte i vurderinger for vitenskapelige stillinger, av hovedfagsoppgaver, doktoravhandlinger, prosjekt-søknader, tidsskriftartikler og lignende. I slike sammenhenger må komitemedlemmer vurdere egen habilitet.19 De må også være villige til å ta opp til seriøs vurdering argumenter og tenkemåter som anerkjennes innen andre skoleretninger enn deres egne. 30. Forskningsinstitusjonenes etiske ansvar

17 Forskningsinstitusjonene må ha prosedyrer for å håndheve forskningsetiske retningslinjer. Institusjonene har en plikt til å etablere klare forskningsetiske regler innen sitt ansvarsområde, blant annet om veilederes bruk av studenters forskning. Institusjonene må holde øye med at de forskningsetiske retningslinjene følges, og de må ha synlige prosedyrer for på en forsvarlig måte å håndtere mistanker om brudd. Institusjonene må også sørge for opplæring i forskningsetikk, og i relevante rettsregler som regulerer forskning. Forskningsinstitusjonene er ansvarlige for kvalitetssikringen og vurderingen av forskning. Forskningsmiljøene har det primære ansvar for metodekritikk. Universitetene og høgskolene har et spesielt ansvar for å sikre den frie forskning. Forskeres forskningsrett og -plikt må respekteres. Forskningsinstitusjonene må sikre at forskning som tilfredsstiller kravene til vitenskapelig metode, ikke forhindres eller stanses fordi temaet er kontroversielt. Forsknings-institusjonene har et ansvar for at forskere holder sin kompetanse ved like. 31. Forpliktelse i kollegiale forhold Forskere må bidra til forskningsetisk refleksjon i sitt forskningsmiljø. Gjennom gjensidig orientering og konstruktiv kritikk må forskerne sørge for at forskningen i miljøet blir best mulig. Miljøene må opprettholde metodekrav og oppmuntre til saklig debatt om forskjellige metoders anvendelsesområder og begrensninger. Forskningsinstitusjonene bør ha et miljø som fremmer god forskning: de må ivareta en fruktbar diskusjonskultur og respekt for begrunnet uenighet, og stimulere til allsidig rekruttering. Kritikk må ikke knebles under henvisning til lojalitetsforpliktelser eller krav om lydighet. 19 Se forvaltningsloven Forholdet mellom student og veileder Veilederen plikter å ha studentenes beste for øye, og ikke utnytte deres avhengighet til egen fordel. Det gjelder både faglige resultater og personlige forhold. Dersom veilederen skal bruke materiale fra kandidatens arbeid i sin egen forskning, må det gjøres klar avtale om dette på forhånd. Institusjonen bør utarbeide en standardisert avtale for dette. Veileder må ikke utnytte studentens avhengighetsforhold seksuelt. Men også seksuelle relasjoner mellom veiledere og studenter som ikke skyldes utnyttelse, kan ha betydelige negative virkninger på det faglige og sosiale miljøet ved enheten. Slike forhold kan bidra til å skape utrygge veiledningsforhold også for andre studenter. Det kan også oppstå habilitetsproblemer ved faglige bedømmelser. Forskere på gjesteopphold ved utenlandske institusjoner er representanter for sin institusjon i Norge. De har dermed et ansvar for å bidra til at samarbeidsrelasjonen mellom institusjonene ikke skades. 33. Veileder og prosjektleders ansvar Veileder og prosjektleder må ta ansvar i forhold til de forskningsetiske problemer som deres studenter, stipendiater og medarbeidere stilles overfor. Veilederes og prosjektlederes ansvar gjelder for det første i forhold til deltakere i studentens eller stipendiatenes prosjekter. Videre må de ta ansvar for de problemer som kan oppstå for studenten selv, dersom forskningen kan antas å bli spesielt belastende for ham eller henne. Slike problemer kan for eksempel oppstå ved forskning i miljøer preget av mye kriminalitet. Veiledere har også et medansvar ved formidling fra studentenes

18 prosjekter. Veilederens ansvar omfatter også trening i forskningsetisk refleksjon. E. Samfunnsinteresser og oppdragsforskning 34. Forskningspolitiske organers ansvar overfor samfunnet Forskningspolitiske institusjoner har forpliktelse til å prioritere forskningsinnsatsen slik at den vil kunne komme samfunnet til gode på lang sikt, direkte eller indirekte. God forskning er et mål i seg selv. I tillegg kan vitenskapelig fremskritt og økt innsikt brukes til å bedre samfunnsforholdene. Forskningspolitiske organer har derfor en forpliktelse til å fordele ressurser ut fra hensynet til sosial rettferdighet og forholdet mellom nåtiden og fremtidige generasjoner. De som har myndighet til å fordele ressurser innen forskning, har forpliktelse til å utvise toleranse overfor ulike teorier innen en disiplin: de bør bestrebe seg på å få belyst begrunnet usikkerhet og stimulere utforskningen av alternative teorier og argumenter. Behovet for kvalitetskontroll må forenes med åpenhet for legitim uenighet om metode og om hva som utgjør viktige forskningsfelt. Blant annet er det ofte uenighet om hva det er samfunnsnyttig å utforske. Styring av forskningstemaer må derfor ta hensyn til behovet for fri, kritisk og nyskapende forskning. (Se også punkt 1, 2 og 3.) 35. Forskerens ansvar for valg av forskningstemaer Forskeren har et selvstendig ansvar for å begrunne at de oppgavene han eller hun arbeider med, vil kunne komme samfunnet til gode, direkte eller indirekte. Forskningens oppgaver i samfunnet tilsier at den kan fremme samfunnets interesser og behov på mange ulike måter. Forskningsressurser er et knapt gode. Ansvaret for bruken av ressurser ligger dels hos politiske myndigheter og oppdragsgiverne, men også hos forskeren selv. I den grad forskere har et reelt valg av forskningstema, har de uunngåelig et medansvar for resultatene, både når det gjelder å unngå skade og med hensyn til å fremme velferd. Forskeren må være klar over at forskning, på godt og ondt, kan bidra til å gi et tema legitimitet. 36. Oppdragsgivers rett til å fastsette tema Ved forskningsoppdrag har forskeren plikt til å utføre oppdraget innenfor de rammer som oppdraget gjelder. Både offentlige og private oppdragsgivere har en legitim rett til å fastsette rammene for forskningsoppdrag, så lenge de ikke er i strid med de øvrige krav som stilles til forskningen. Forskningens frihet fritar ikke for ansvar i forhold til de avtaler som inngås med oppdragsgiver Forskningsresultater og oppdragsgivers interesser Forskerens resultater skal ikke være påvirket av oppdragsgiverens interesser. Forskeren har rett og plikt til å påpeke begrensninger i resultaters holdbarhet, for eksempel i forhold til planlagte politiske beslutninger. Forskeren må være aktpågivende når det gjelder å verge sin uavhengighet. Oppdragsgiverens interesser hva enten det er offentlige eller private oppdragsgivere kan ikke veie tyngre enn kravet om sannferdig fremstilling. Oppdragsgiveren må ikke kunne holde tilbake forskningsresultater som strider mot egne interesser, slik at de funn som blir kjent gir et fordreid bilde av ett eller flere saksforhold. Forskeren skal kunne beskytte seg mot utilbørlig press fra oppdragsgiveren til å

19 trekke bestemte konklusjoner, og bør i visse situasjoner benytte sin rett til å avbryte oppdrag ved vesentlig mislighold av avtalen. Forskeren har rett til å drøfte sitt mandat som del av forskningsrapporteringen, for eksempel for å peke på at åpenbare faglige eller praktisk relevante perspektiver, tolkninger og hensyn er utelatt i mandatet. Kravene til kildemateriale og holdbar argumentasjon får spesiell vekt når forskningen kan få konsekvenser for omdømmet eller integriteten til enkeltpersoner eller grupper, eller når den kan påvirke politiske beslutninger. I slike tilfeller er det særlig viktig at forskeren drøfter alternative tolkninger av sine funn. 38. Rett til offentliggjøring Forskerens interesse i publisering, og krav om forskningens etterprøvbarhet, tilsier at forskningsresultatene publiseres. Kravene til allmen tilgjengelighet og etterprøving av forskningen tilsier at resultatene offentliggjøres. Samtidig finnes det unntak: Bedrifter og etater kan ha et legitimt ønske om å beskytte seg og sine interesser. Likeledes kan nasjonale sikkerhetshensyn, eller forhandlingsstrategier tilsi at publisering utsettes, i spesielle tilfeller at resultatene ikke blir offentliggjort. Med unntak av disse hensyn, samt hensynet til personvern, skal forskeren tilstrebe at offentligheten får tilgang til resultatene. Enhver begrensning i offentliggjøring skal kontraktfestes. (Se også punktene 20 og 21.) 39. Informasjon om finansiering av forskning Det bør gjøres offentlig kjent hvilke kilder som finansierer forskningen. Det bør gjøres klart hvem som finansierer forskningen, blant annet for å sikre forskerens frihet og selvbestemmelse, og for at allmennheten lettere kan vurdere om relevante hypoteser blir utelatt. I tillegg har oppdragsgiver et rimelig krav på at det offentliggjøres hvilken forskning de har gitt støtte til. 40. Hensynet til tredjepart Forskeren bør vurdere og foregripe virkninger på tredjepart som det ikke forskes på. Forskningen og forskningsresultatene kan bidra til at enkeltpersoner og grupper får det bedre, men også til at de kommer dårligere ut. I et samfunn der forskningsresultatene brukes til å evaluere og korrigere beslutninger er det ofte uunngåelig at forskning kan ha negative konsekvenser. Imidlertid bør forskeren være oppmerksom på utilsiktede virkninger som følge av forskningen, for eksempel at andre medlemmer av gruppen føler seg uthengt. (Se punkt 17 og 22.) 41. Forskningstillatelse og hensynet til myndighetene i landet hvor man forsker Resultatene av forskning på andre land og kulturer bør søkes tilbakeført til de land, kulturer og mennesker som har gjort forskningen mulig. Noen land har ordninger for å ta imot forskere som sikrer slik tilbakeføring, andre har det i mindre grad eller overhodet ikke. Studier av forhold i andre land bør ideelt sett foregå gjennom avtaler med myndighetene i vedkommende land. Forskningspolitiske organer i Norge har et ansvar for å utvikle slike avtaler. I land hvor myndighetene driver forfølgelse av sine borgere på politisk eller religiøst grunnlag, vil kravet om konfidensialitet være spesielt sterkt. Forskning under slike

20 forhold stiller særlig strenge krav til kunnskap om det landet man forsker i. F. Formidling 42. Forskerens ansvar for språklig klarhet I formidling av forskningsresultater er forskeren forpliktet til størst mulig klarhet i det språklige uttrykk for å unngå misforståelser og feiltolkninger. Allmenn språkbruk kan være upresis eller misvisende, og forskeren vil undertiden være tjent med å avvike fra hverdagsspråk. Da er det imidlertid viktig å gjøre publikum oppmerksom på disse avvikene. Forskeren må ta ansvar i forbindelse med redigeringen av stoffet, både av teksten selv og av forholdet mellom teksten og illustrasjoner, slik at det ikke gjennom assosiasjoner kan skapes et bilde som det ikke er grunnlag for i forskningen. I sin begrepsbruk må forskeren unngå å karakterisere grupper på en stigmatiserende måte, på grunnlag av etnisk tilhørighet, religion, kjønn, o.s.v. 43. Hensynet til begrunnelse og usikkerhet Også når forskeren formidler resultater gjennom media plikter han eller hun å begrunne sine påstander. Spesielt er det viktig å trekke fram alternative fortolkninger av de resultater som presenteres, slik at publikum ikke får et feilaktig inntrykk av hvor velfunderte påstandene er. Forskeren bør være spesielt forsiktig med å offentliggjøre resultater som ikke har vært tilstrekkelig drøftet og evaluert i forskningsmiljøene. 44. Kjennskap til medienes virkemåte Forskeren bør ha et bevisst forhold til mediesamfunnet. De hensyn som er relevante for en journalistisk presentasjon av et emne, er til dels annerledes enn de hensyn som gjelder for en vitenskapelig presentasjon. Journalistisk presentasjon og vitenskapelig presentasjon er til dels styrt av forskjellige interesser og forventninger, og disse normene kan komme i konflikt. Ved intervjuer bør gjennomlesningsretten benyttes. Dersom feilaktig gjengivelse kommer på trykk, bør den ansvarshavende gjøres oppmerksom på det, og om mulig korrigere feil. Når forskeren har grunn til å tro at resultatene vil bli fremstilt på en forvridd måte, bør det vurderes om det er riktigst ikke å gi intervjuer eller delta i offentlige debatter. 45. Populærvitenskapelig formidling Kravet om etterrettelighet er like sterkt ved populærvitenskapelig formidling som ved vanlig vitenskapelig formidling. Populærvitenskapelig formidling av forskning er ikke underlagt de samme tekniske krav til kildehenvisninger, referanser og litteraturhenvisninger som vitenskapelige avhandlinger. For å nå frem til en bredere lesergruppe er det ofte nødvendig å gjøre forenklinger, samtidig som behovet for å unngå misforståelser må ivaretas. Mottakeren av populærvitenskapelige fremstillinger har ofte små muligheter til å etterprøve påstandene som settes frem. Ikke minst derfor er kravet til etterrettelighet like stort som ved annen offentliggjøring av forskning. 46. Medansvar for bruken av forskningsresultatene Forskeren bør engasjere seg i diskusjoner om forsvarlig bruk av sine forskningsresultater. Forskeren har vanligvis ikke kontroll over hvordan resultatene av forskningen blir brukt av andre, men har likevel et medansvar for hvordan de tolkes, og dermed hvordan de kan utnyttes i politiske og kommersielle sammenhenger.