Hvor mange bønder trenger vi?

Transkript

1 Hvor mange bønder trenger vi? ET DISKUSJONSNOTAT OM LANDBRUK, FATTIGDOM OG UTVIKLINGSPOLITIKK 1

2 Utgitt av Utviklingsfondet November 2014 Ansvarlig redaktør: Kari Helene Partapuoli Redaksjon: Siv Helén Strømland, Andrew Kroglund og Siri O. Kvalø Forfattere: Ruth Haug, Nils Vagstad, Stein W. Bie, Christian Anton Smedshaug, La Via Campesina og Aina Bartmann Layout, design og illustrasjon: Jenny Jordahl/ Sør i Fokus Foto: Julie Lunde Lillesæther/Sør i fokus Utviklingsfondet er en miljø- og utviklingsorganisasjon som støtter fattige bønder i deres kamp for en bedre hverdag. Hvert år når prosjektene våre over en halv million mennesker i Afrika, Asia og Mellom-Amerika. Dette diskusjonsnotatet har som mål å bidra til kunnskap og skape debatt om landbruk, fattigdomsbekjempelse og utviklingspolitikk. All informasjon og analyser i notatet står for forfatternes egen regning, og representerer ikke nødvendigvis Utviklingsfondets syn. Rapporten er gitt ut med støtte fra Norad ISBN: (trykk) ISBN: (elektronisk) ISSN:

3 Hvor mange bønder trenger vi? ET DISKUSJONSNOTAT OM LANDBRUK, FATTIGDOM OG UTVIKLINGSPOLITIKK 3

4 4

5 innhold Kari Helene Partapuoli: LEDER: MER ENN MAT... 6 Christian Anton Smedshaug: JORDBRUK, EIERSKAP OG LØNNSOMHET... 9 Nils Vagstad og Ruth Haug: BÆREKRAFTIG PRODUKSJON AV NOK MAT Stein W. Bie: DEN UFRIVILLIGE BONDEN La Via Campesina: SMÅBØNDERS HARDE KAMP Aina Bartmann: ER VI ALLE BØNDER I FRAMTIDEN?

6 LEDER: mer enn mat av Kari Helene Partapuoli, Daglig leder Utviklingsfondet Jordbruket er den største og ofte eneste kilden til inntekt og arbeid for fattige mennesker på landsbygda. Globalt er minst 40 % sysselsatt i landbrukssektoren. Landbruket er med andre ord helt vesentlig både for fremtidens matproduksjon og for fattigdomsbekjempelse. I Etiopia lever omkring 80 % prosent av landbruket. I flere andre afrikanske land er tallet opp mot det samme, og gårdene blir stadig mindre. Mange av disse bøndene dyrker for lite mat til å fø sin egen familie og barna deres går ofte sultne til sengs. Den afrikanske småbonden tjener ofte ikke nok til å dekke skolegang for barna sine eller sørge for et godt helsetilbud til familien. De små gårdene genererer ikke et produksjonsoverskudd som girkjøpekraft til mer langsiktige investeringer. Utviklingsfondet støtter fattige bønder i deres kamp for en bedre hverdag. Det handler både om å bedre bøndenes arbeidsvilkår og om å støtte tiltak som gjør dem i stand til å velge en annen levevei hvis de ønsker det. Det beste hadde vært om de som produserer maten selv har valgt å være bønder fordi det er et godt og viktig yrke, og ikke fordi de er fattige og mangler alternativer. Verdensbanken sier, i en rapport fra 2008, at en bruttonasjonalproduktvekst med utgangspunkt i landbruket er mer effektivt for å øke inntektene til verdens fattigste, enn en BNP-vekst fra en hvilken som helst annen sektor. Med dette bakteppet er det et paradoks at bare omtrent 4 % av verdens offisielle utviklingsbistand og cirka 2,8 % av Norges bistand går til landbruk, mens 75 % av verdens fattige bor på landsbygda i utviklingsland. Jordbruket er en viktig samfunnssektor i den globale kampen mot sult og feil- og underernæring. Men hvor mange bønder trenger vi egentlig? Det er et vanskelig spørsmål. Et godt svar må også innebære et svar på hva mange, særlig fattige, mennesker skal leve av dersom de ikke lenger skal være bønder. Å være bonde dreier seg også om mer enn mat. Jordbruket er multifunksjonelt. Det handler om lokal tilhørighet, økologisk balanse, kultur og tradisjon, økonomi, jobbskaping, helse og for noen et sterkt ønske om å dyrke jorda. Det er ikke likegyldig hva slags type landbruk det satses på, det må være bærekraftig. Et bærekraftig landbruk samspiller med, og tar vare på naturressursene. Et bærekraftig landbruk tar vare på fruktbarheten i jorda, bevarer biologisk mangfold og sørger for fornuftig bruk av vannressursene. Det omfatter ulike dyrkingsmetoder som ikke baseres på monokultur og som ikke bruker kunstgjødsel og plantevernmidler 6

7 i for store mengder. For fattige bønder er det ofte lurt å være minst mulig avhengig av store mengder innsatsvarer, fordi de i utgangspunktet har så lite å gå på økonomisk. Når mange av dem kan øke produktiviteten på gårdene sine uten utstrakt bruk av kunstgjødsel og plantevernmidler, er det et gode både for helse, miljø og økonomi. Et bærekraftig landbruk er ett som er bra for både klima og mennesker, både i dag og i overskuelig fremtid. Økt satsing på landbruk må handle om mye mer enn å øke matproduksjonen. Det er behov for reduksjon av avlingstap etter innhøsting, bedre lagerhold, utvikling av en bearbeidingsindustri tilpasset lokale forhold, moderne teknologi tilpasset småskala landbruk i utviklingsland, bedre infrastruktur og styrking av lokale og nasjonale markeder. Det må også skapes arbeidsplasser utenfor åkrene, veiledningstjenester og utdanningsinstitusjoner. Levestandarden på den fattige landsbygda må bli bedre. Det må være rom for drømmer og muligheter til å realisere dem. Det er stor forskjell på forholdene i utviklingsland og i de rike landene, som Norge, men vi er alle avhengige av bøndene. Bøndene produserer maten vår og de bidrar både positivt og negativt til klimaendringene rundt oss. Utviklingsfondet har laget dette diskusjonsnotatet for å styrke diskusjonene om landbrukets rolle i et miljø- og utviklingsperspektiv. Vi har bedt et knippe dyktige fagfolk, mennesker med ulik bakgrunn og mye kunnskap, diskutere ulike sider av bøndenes rolle og matproduksjonen i fremtiden. Vi er veldig glade for muligheten til å høre, og bringe videre, alle disse innspillene i denne viktige debatten. Så hvor mange bønder trengs det for å produsere nok og sunn mat på bærekraftige måter for en voksende verdensbefolkning? Svaret er kanskje at noen steder trenger vi flere og andre steder færre. De må uansett være mange nok til å sørge for at dagens syv milliarder mennesker har mat. De skal også sørge for at 9 milliarder har nok mat fra cirka år 2050 og fremover. Det burde være en hovedprioritet for verdenssamfunnet å satse på landbruk for å bekjempe fattigdom og for å sikre fremtidens matproduksjon. Mer og bedre landbruksbistand er et skritt i riktig retning. Men landbruksbistand dreier seg om mye mer enn mat. Verdiskapning i landbruket og på landsbygda legger grunnlaget for en bærekraftig utvikling hvor det er plass til å drømme. 7

8 8

9 Jordbruk, eierskap og lønnsomhet Christian Anton Smedshaug 9

10 Jordbruk, eierskap og lønnsomhet Jordreformer og kampen om eierskap til jorda har en sentral plass i historien. Eierskap til jord og struktur i jordbruket har vist seg å være et potent opphav til forskjellige politiske systemer og økonomisk utvikling og betyr mye for maktfordelingen i samfunnet. De mest vellykkede land i verden har vært basert på god jordfordeling i en fornuftig struktur, det gjelder helt opp til vår tid. Christian Anton Smedshaug Den første jordreformen vi kjenner til, ble gjennomført i Athen rundt 500 f.kr., da Peisistratos refordelte land fra aristokratiet for å tilfredsstille sin maktbase av småbønder som var fortrengt av godseiere. Han stimulerte samtidig jorddyrking med billig kreditt. Jordreformer var også et av de store stridsspørsmål i det romerske riket. TO UTVIKLINGSBANER Klassiske eksempler på betydningen av jordfordeling og eierskap er utviklingen i anglosaksiske kontra latinske utvandrerland. I de anglosaksiske landene satset man på familiejordbruket og hindret oppsamling av jord på få hender, med nordstatene i USA som det fremste eksemplet. I 1862, under borgerkrigen, vedtok kongressen «The Homestead Act», en lov for statene i Den nordamerikanske føderasjonen. Alle amerikanske borgere og søkere om statsborgerskap fikk rett til gratis å erverve 160 acres (640 dekar) av Føderasjonen. Etter fem års bruk fikk nybyggeren full eiendomsrett til jordstykket. Loven ga motivasjon for jordhungrige innvandrere fra Europa, slik som husmenn fra Norge, til hardt arbeid i «The Frontier», og fremmet utviklingen i Midtvesten, som Minnesota, Nord-Dakota og Sør-Dakota. Loven hindret også at store arealer kom på få hender. Denne tradisjonen viderefører den protestantiske tradisjon med fokus på individet og selvstendige enkeltmennesker som ønsket å bygge seg en ny framtid utenfor det europeiske hierarkiet og derfor vandret ut til settlerlandene på den andre siden av Atlanteren. Dette står i motsetning til de spansktalende landene i Sør-Amerika, som videreførte det søreuropeiske godseiersystemet (latifundo). De tok med seg den skjeve jordfordelingen og en katolsk kirke som bidro til å befeste tradisjonene som de forlot i Europa. Utviklingen i Sør-Europa, dvs. Spania, Portugal og Sør-Italia er relativt parallell til den søramerikanske. De angelsaksiske utvandrerlandene, Canada, Australia og New Zealand derimot, satset sterkt på jordbruk, men kombinerte satsingen med industribygging. På den måten fikk de industrisamfunnets styrke og fordeler, samtidig som de økte produktiviteten i jordbruket. FORSINKET DEMOKRATI OG INDUSTRIALISERING De europeiske settlerområdene tok med andre ord forskjellig retning. I prosessen videre betydde dette at i de spanske settlerområdene gikk industrialiseringen langsommere og demokratiet kom senere, selv om landene hadde tilsvarende forutsetninger for industri som USA, Australia og Canada. I Sør-Amerika satset Uruguay og Argentina på eksport av jordbruksprodukter fra selvstendigheten på 1800-tallet. I 1870 var Argentina rangert som verdens 11. rikeste land, foran Tyskland. Og i 1900 var Argentinas kjøpekraft per person 50 % høyere enn Norges og over tre ganger større enn Koreas. Hundre år senere (1995) var Argentinas kjøpekraft bare 37 % av Norges og 62 % av Sør-Koreas. Argentinas eiendomsstruktur liknet på sørstatenes i USA. Hacienda-eierne dominerte økonomien og det politiske liv. I 1960 eide drøye 5 % av jordbruksfamiliene over halvparten av alt areal i Argentina. Industrialisering, demokrati og utjevning var ikke blant deres hovedmål. 10

11 11 ETHIOPIA WORKNEN (23) MED DATTEREN TSIRIYTEN (2)

12 FORSKJELLIGE FORMER FOR JORDBRUK, INDUSTRIALISERING OG DEMOKRATI I DE JORDBRUKSBASERTE UTVANDRERLANDENE I AMERIKA. Type Typiske land Produkter Industrialisering Demokrati Familiejordbruk USA, Canada Mais, melk, hvete Tidlig Tidlig Godseierdominert Latifundo Argentina, Paraguay Hud, fett, kjøtt, mais, hvete Sent Sent Plantasjeøkonomi, koloni De vestindiske øyer Sukker, tobakk, bomull Sent Sent Kilde: «Kan jordbruket fø verden?» Universitetsforlaget 2012 VEKST ETTER ANDRE VERDENSKRIG EIERSKAP OG LØNNSOMHET Det er viktig hva slags valg som gjøres både i Nord og Sør, med tanke på hvilken struktur det legges opp til i landbruket. Nå er det særlig i Sør at det i landbruket er store muligheter for strukturendringer som kan skape høyere produksjon, og mer selvstendige bønder har størst potensial. Og den utviklingsvei som velges i jordbruket vil ha betydning for hvordan samfunnet ellers utformes. Der er to hovedproblemstillinger. Land der jorda er på få hender og hvor jorda bør deles ut på fler og land der jorda er på så mange hender at den ikke kan drives effektivt eller gir særlig livsutkomme. Når det gjelder land der jorda er på få hender så vet vi av erfaring at jordreform som skaper drivverdige enheter basert på selveie eller langsiktig leie (som Kina) har gitt gode resultater for utvikling. I Japan var oppløsning av føydalvesenet og fordeling av jorda til den som dyrket den, noe av fundamentene for den japanske økonomiske revolusjon (fra 1867). Det ble forsterket av den amerikanske administrasjon etter andre verdenskrig. De tillot ikke større eiendommer enn tre hektar (utenom på Hokkaido). USA brukte her erfaringene fra sin egen utvikling i å sikre en sosial og økonomisk bærekraftig utvikling i Japan. Enda tydeligere var USA i Sør-Korea. Der ble alle bruk over en viss størrelse pålagt å deles opp og kompensasjonen som ble gitt for dette, måtte brukes til å kjøpe obligasjoner i den framvoksende industrien i Korea. På den måten slo man to fluer i en smekk. Man fikk kapital til å utvikle industri, samtidig som landet fikk flere forbrukere av varene ved at mange ble løftet ut av fattigdom gjennom å bli selveiere og drive større enheter og selv få fruktene av eget arbeid. Man brukte Henry Fords filosofi: arbeiderne må tjene så godt at de har råd til å kjøpe de bilene vi produserer. En rekke av de nye statene i Øst-Europa etter første verdenskrig hadde også en eller annen variant av jordreform. 70 mill. mål ble refordelt, hovedsakelig fra russiske og tyske godseiere. Thailand har siden 1933 holdt på med jordreformer som foreløpig har tilgodesett 1,2 mill. bønder. I Vietnams første 30 år ( ) av jordbrukssatsing var hovedfokus under mottoet «land to the tiller». Sri Lankas Paddy Lands Act i 1958 regulerte det føydale forholdet mellom jordeier og jordarbeider. På Filippinene har reformlovverk fordelt land til 1,7 mill. bønder og regulert leieforhold til over 1 mill. leilendinger. Det kan også være verdt å merke seg at de kommunistiske revolusjonene ikke har skjedd i industrisamfunn, som Marx antok. Derimot har de kommet i land preget av en stor andel fattige bønder, slik som Russland (1917) og Kina (1949) og Cuba (1959). Årsaken kan være at forskjellene der er større og vises bedre, samtidig som folk har mindre å tape. FAMILIEJORDBRUK, INDUSTRIALISERING OG DEMOKRATI Sammenhengen mellom familiejordbruk, industrialisering og demokrati er viktig. Årsakene til at dette henger sammen er at i allianser har borgerskapet og jordbruket et interessefelleskap gjennom å utvikle et mer effektivt samfunn som gir alle større muligheter, uten at det bryter ned borgernes makt. Tvert om blir det en allianse som bedrer økonomi og levekår for alle, i motsetning til et godseierdominert samfunn, der ressursene sitter på få hender, og de som eier dem, har alt å frykte fra mulige endringer. Et eksempel på et land som lever med dualismen mellom selskapsdrift og familiejordbruk er Brasil. De store godsene der produserer primært for eksport og ansvaret for disse ligger hos et 12

13 ØKT ETTERSPØRSEL ETTER FERDIGMAT OG MAT MED HØYERE PROTEININNHOLD MIGRASJON OG ØKT SYSSELSETTING I INDUSTRIEN ØKT PRODUKSJON AV MATVARER OG MER DIVERSIFISERT PRODUKSJON PRODUKTIVITETSVEKST I JORDBRUKET LAVERE MATVAREPRISER HØYERE REALINNTEKT FOR BØNDER, JORD OG INDUSTRIARBEIDERE ØKT ETTERSPØRSEL ETTER VARER OG TJENESTER FIGUR 1. Den tenkte sammenhengen mellom jordbruk og utvikling, der familiejordbruket skal spille en viktig rolle i å gi høyere inntekter og øke etterspørsel, samt frigjøre arbeidskraft til voksende industri. 13

14 annet departement enn driften av det som regnes som familiejordbruk. Det er bruk med maks to ansatte og med størrelsesgrenser i tillegg. Og det illustrer jo hvordan motsetningen mellom selskapsjordbruk og selveierjordbruk kan forstås. Hvordan skal da familiejordbruk forstås? En helt sentral del av begrepet er eierskap. Det vil si at fruktene av arbeidet skal tilfalle den som driver jorda. Det har vist seg effektivt både for å modernisere jordbruket, øke produktivitet både på jord og arbeid og den totale økonomiske gevinsten. Den andre delen er arbeidsmengden som skal til for å drive bruket. Et «bærekraftig bruk» har ofte vært sett på som den størrelsen en familie greier å drive, altså med et par årsverk og eventuelt barnas innsats. Dette var utgangspunktet for familiebruk over hele verden fra utparselleringen av prærien i enheter som kunne håndteres av en familie til oppbygging av bruk etter andre verdenskrig i Sør-Korea, Taiwan og Japan. Utfordringen er selvsagt at etter hvert som teknologi og dyrkingsmetoder bedres så øker det arealet en familie kan drive. Da må det etter hvert bli færre bruk, noe som bør skje ved at familiebruket blir større, men ikke for store. De bør ikke ekspandere og bli nye gods eller bli så store at neste generasjon i familien ikke har kapital til å overta bruket. RELEVANTE LÆRDOMMER FOR AFRIKA? Med disse erfaringene i bakhodet, kan vi spørre oss hva dette betyr for Afrika i dag. Eierskap der er like sentralt som for bønder i andre land. Selvsagt er langsiktig leie som i Kina (30 år) eller Vietnam (enda lenger), en mulighet, men det må være slik at driver får hele gevinsten og så betaler skatt som resten av samfunnet. Videre er størrelsen på hva som er bærekraftig umulig å generalisere om. Det areal man kan leve av i fruktbare områder i Uganda, med mais og grønnsakproduksjon er langt mindre, enn hva som er nødvendig for å brødfø seg i Etiopia i tørre områder, der hirse og durra er aktuelle kornsorter. Videre er nomadisk husdyrhold avhengig av århundregamle retter og praksis i deling av vann og beiterullering. Og her er eierskap mindre viktig dersom ikke hele kulturen skal endres og det er oftest ikke ønskelig. Dersom man skal endre strukturer for å skape bedre muligheter er risikoen høy ved dårlig politisk håndverk. Opptøyene i Kenya vinteren 2008 var særlig harde i Rift Valley. President Kenyatta ga i sin tid jord til sin etniske gruppe, kikuyuene, etter at britiske kolonister forlot landet. Nomadiske grupper som kalenjin, derimot, har aldri godtatt denne jordfordelingen og hevder å ha eldgamle rettigheter til den samme jorda. Store jordeiendommer i Kenya ellers tilhører et fåtall privilegerte familier og noen hundre godseiere. Dette gjør at Kenya i dag har store uløste jordfordelingsproblemer. Men selv en rettferdig jordfordeling vil ikke gi nok jord til alle. Kun % av jorda kan brukes til jordbruk, og ressurskonflikten rir landet. Derfor må jordreform skje i en situasjon med økonomisk vekst slik at flere kan finne utkomme i industri og andre deler av økonomien slik at de som ikke finner plass i jordbruket har en god framtid i andre deler av økonomien. Jordreform og familiejordbruk dreier seg ikke bare om at flere skal eie. Burundi og Rwanda representerer land med et annet problem. Arealene de enkelte hushold disponerer, er ikke tilstrekkelige for å ha et rimelig utkomme. Da kreves alternative arbeidsplasser for å få folk ut av jordbruket og en reform som skaper tilstrekkelig størrelse på enhetene. Folkemordet i Rwanda kan også forstås bedre dersom vi trekker inn avtakende avkastning, skapt av et økende befolkningspress på dyrkbart land, nesten uten alternative sysselsettingsmuligheter utenfor primærproduksjonen. Under slike forhold, med totalt fravær av økende avkastning, får gamle Malthus faktisk rett i sin pessimisme. Økende befolkning skaper kriser. I Rwanda er befolkningstettheten 277 innbyggere per kvadratkilometer. Dette er ikke en uholdbart høy befolkningstetthet i et industriland Japan har 336 innbyggere og Nederland 385 per kvadratkilometer men for et fattig jordbruksland er tallet enormt høyt. Danmark har til sammenlikning 125 innbyggere, Tanzania 36, Sør-Afrika 36 og 14

15 Namibia 2 innbyggere per kvadratkilometer. Jordreformer krever ny lovgiving, nye fordelingsløsninger og til dels ny infrastruktur med bygninger, veier, vanning etc. Slik sett skaper reform ny dynamikk i samfunnet ved at ressursene fordeles mer demokratisk og investeringer kan gjøres av en større del av folket og inntektene spres tilsvarende. En forutsetning er at eiendomsforholdene blir så klare at de som eier jorda, kan få lån med sikkerhet i eiendommen. I praksis er jo det ofte den sikkerheten som kan framskaffes for lån. TILFELLET MALAWI Malawi viste i at det er mulig å gjøre grep for å øke produksjonen. Landet hadde i 2005 en katastrofal maishøst på kun 1,2 mill. tonn, mens årlig behov er rundt 2 mill. tonn. Avlingen var lavere enn forbruket også året før. Hovedårsaken var lite regn, og høsten 2005 led nærmere 5 millioner mennesker. av sult. Det internasjonale samfunn bidro da med matvarehjelp, men lite eller ingenting kom som støtte til vitale innsatsfaktorer som såkorn og gjødsel. Malawi selv, gjennom regjeringen, lånte da 60 mill. dollar til kjøp av kunstgjødsel til bøndene. To 50 kilos sekker med kunstgjødsel ble solgt til hver bonde til en tredjedel av verdensmarkedspris. Kuponger til kjøp av en mindre mengde såkorn ble også delt ut. I 2006 fikk Malawi en avling på 2,7 mill. tonn, mens høsten 2007 ble enda bedre, 3,4 mill. tonn, ifølge regjeringens statistikk. Hovedårsaken var at avkastningen per hektar økte fra 0,8 tonn til 2,0 tonn. Nok nedbør var en viktig faktor, med fortsatt tørke ville både såkorn og gjødsel kastet lite av seg. Men uten tilstrekkelige innsatsfaktorer kunne ikke regnet vært utnyttet, ikke minst fordi såkorn, naturlig nok, blir mangelvare når det er hungersnød. Malawi kunne i 2007 selge mat til nabolandene, Zimbabwe, Lesotho og Swaziland. Ved eksport og mindre import tjente regjeringen raskt inn lånet. De nasjonale tiltakene ble gjort mot anbefalingene fra Pengefondet og Verdensbanken og de store landenes bistandsorganisasjoner. FN og skandinaviske land, deriblant Norge, støttet derimot tiltakene. Ved å ignorere ekspertene og satse på nasjonale og demokratisk valgte organer slo Malawi sulten tilbake. Samtidig økte de totale inntektene på landsbygda, og prisene falt fordi mattilgangen var større enn etterspørselen. Et annet aspekt er at kostnaden ved å produsere et tonn mais i Malawi er om lag 80 dollar per tonn, mens ett tonn mais i matvarehjelp koster om lag 700 dollar. EIERSKAP OG POLITIKK Eierskap og passende enheter gir ikke vekst i seg selv. Et produktivt jordbruk krever investeringer, men uten en viss sikkerhet for at disse kaster av seg, vil ikke investeringene komme. Familiejordbruket trenger med andre ord et rammeverk for å utløse det produksjonspotensialet som finnes. Dette er knyttet til en viss sikkerhet for priser slik at økt produksjon gir økt inntekt og ikke bare økt gjeld knyttet til større kapitalbruk. For å oppnå dette trenger man et importvern tilpasset de nasjonale produksjonsforhold slik at egen produksjon blir lønnsom. I land der man mangler effektive samvirker til å holde rimelig prisnivå er gjerne staten den som må sikre en viss minstepris. Uroen i India rundt dagens WTO-avtale illustrerer noe av poenget. Devinder Sharma sier det slik i en kommentar: It was only when procurement prices were introduced that farmers got an assured price for their produce, and that is what encouraged them to produce more. Procurement prices help farmers realise a fair and better price for their produce. India s Green Revolution success story owes much to the administration of procurement prices. ( ). Indias problem er at de under WTO-avtalen kan bli utfordret på hvorvidt de kan bruke de midlene som er nødvendig for å bedre økonomien i jordbruket. Poenget er at en viss sikkerhet for inntekt er nødvendig for at familiejordbruket skal kunne levere til beste for samfunnet. Eierskap og en aktiv jordbrukspolitikk hører sammen. 15

16 FAGORGANISERING SÅKORN/FRØ ARRON- DERING EIERSKAP TIL JORD GJØDSEL SAM- VIRKE IMPORT- VERN VEI, JERNBANE HAVNER BONDEN VANN KREDITT FORSKNING OG FORMIDLING PRISER PLANTEVERN DYRLEGE- KOMPETANSE JORDBRUKS- STØTTE FIGUR. 2 Bonden må stå i sentrum skal vi bygge et sterkt jordbruk basert på selveiende familiebønder. Det må være et rammeverk som gjør det mulig å drive effektivt for små enheter. Det betyr både agronomiske og politiske virkemiddel. Mangel på slikt rammeverk vil presse fram stordrift med kapitaleiere som greier å fylle disse rollene selv. 16

17 Familiejordbruket er, og har vært, en viktig del av utviklingen til et moderne landbruk. Det har gitt store grupper i samfunnet nye muligheter knyttet til arbeid, jordbruksprodukter, eiendom og naturressurser samt fordeling og like muligheter. Men det kan ikke skje uten at resten av samfunnet kan utnytte denne moderniseringen som et skritt påveien til et samfunn med høyere levestandard for alle. Christian Anton Smedshaug er leder av AgriAnalyse, sitter i ResPublicas faglige råd og har skrevet en rekke artikler og bøker om landbruk og om økonomi. Dette essayet bygger på boken hans «Kan jordbruket fø verden? Jordbruk og samfunn i det 21. århundre.» 2. utg. Universitetsforlaget

18 18

19 Bærekraftig produksjon av nok mat Nils Vagstad og Ruth Haug 19

20 Bærekraftig produksjon av nok mat Bærekraftig produksjon handler først og fremst om å produsere tilstrekkelig mat til å tilfredsstille befolkningens ernæringsbehov, og samtidig ivareta miljømessige, økonomiske og sosiale forhold. Utfordringene er mange. Nils Vagstad og Ruth Haug Utfordringene når det gjelder fremtidig matproduksjon og bærekraft ser vi for eksempel i forholdet til teknologi og produktivitet, forventede klimaendringer, befolkningsvekst og endringer i matvaner, miljøforhold, energiforsyning og politiske rammevilkår. Formålet med dette essayet er å diskutere viktige utfordringer og premisser for å sikre fremtidige generasjoner tilstrekkelig mat samtidig som andre viktige hensyn av betydning for bærekraften ivaretas. MANGE HAR FÅTT NOK MAT MEN IKKE ALLE Et relevant spørsmål som mange stiller seg, er om det produseres nok mat i verden i dag til at alle kan spise seg mette. For å svare bruker vi tall fra FN (primært statistikk fra FNs organisasjon for mat og landbruk), og svaret på det spørsmålet er da ja. Et vel så viktig spørsmål er om alle har tilgang på nok mat til å spise seg mette. Svaret på det spørsmålet er nei. Mer enn 800 millioner mennesker har fortsatt ikke tilgang på nok mat til tross for at det produseres nok mat på globalt nivå. På den andre siden, det meste av maten som produseres i verden konsumeres lokalt/nasjonalt. Matsikkerhet på globalt nivå gir ingen garanti for lokal matsikkerhet i Afrika og Asia. De siste 50 årene har planteproduksjonen blitt tredoblet og det er ca kcal tilgjengelig pr person pr dag mot 2200 kcal/person/dag for 50 år siden. I dag har ca. hver åttende person utilstrekkelig tilgang på mat, mens for 50 år siden hadde så mye som hver tredje person utilstrekkelig tilgang på mat. Det moderne landbruket er på mange måter en suksesshistorie som gir grunn til optimisme for framtiden. Takket være en imponerende effektivisering av matproduksjonen er landbruket i dag i stand til å skaffe mat til fire milliarder flere mennesker enn for 50 år siden. Dette har kommet blant annet gjennom bedret tilgang til produktivitetsfremmende innsatsfaktorer, investeringer i ulike former for infrastruktur og gunstige politiske rammebetingelser. En avgjørende forutsetning for dette har vært forskningsbasert kunnskaps- og teknologiutvikling. Det er imidlertid store globale forskjeller, ikke minst når en sammenligner produktivitetsvekst og utvikling i Asia med hva som har vært tilfelle i store deler av Afrika. I Afrika er for eksempel avlingsnivået fortsatt svært lavt: I Tanzania ligger gjennomsnittelig maisavling på 1,2 tonn/ ha, mens tilsvarende i USA er på 7,7 tonn/ha. Potensialet til å øke produksjonen i Afrika er med andre ord stort. Av de mer enn 800 millionene som ikke har tilgang på nok mat bor to tredjedeler på landsbygda, og halvparten er å finne i småbrukerfamilier. Fattigdom er hovedårsaken til at folk ikke kan spise seg mette. Flere tiår med manglede satsing på landbruksutvikling i mange afrikanske land har bidratt til en vesentlig høyere andel av fattige på landsbygda enn i byene. Til tross for økende urbanisering, er fortsatt opptil 80 % av befolkningen i en del afrikanske land sysselsatt i landbruket. Det er få jobbmuligheter i andre sektorer og bondeyrket er for mange eneste mulighet til å overleve. I tillegg til sultproblemet i verden, kommer også problemer med feilernæring og helseskadelig overvekt. I følge FAOs beregninger er ca. 2 milliarder mennesker enten kronisk underernærte eller feilernærte i den forstand at de mangler viktige næringsstoffer som f.eks. jern eller vitamin A. I tillegg er 1,5-2 milliarder mennesker såpass overvektige at det går på helsa løs. Med andre ord faller omtrent halvparten av verdens befolkning på sju milliarder i kategoriene kronisk underernærte, feilernærte eller «overernærte». Matforbruk, diett og andre samfunnsforhold legger i betydelig grad også rammer for matproduksjonens bærekraft. 20

21 21 FETIYEN TESFAY (39)

22 FREMTIDEN: USIKKERHET RUNDT MATPRODUKSJON OG FORDELING For å produsere nok mat til en befolkning på drøye 9 milliarder i 2050 regner FAO med at matproduksjonen må økes med ca. 60 %. Det kan by på store utfordringer i en verden med usikkerhet rundt effekten av klimaendring, vannmangel, energiforsyning og økende ulikheter. Matpriskrisa i 2008 var en vekker med henhold til at det ikke må tas for gitt at den globale matforsyningen alltid vil være tilstrekkelig. Høye matpriser bidro til at folk tok til gatene i en rekke land og protesterte mot prisøkningen på mat. Den arabiske våren med «food and freedom» som slagord satte fingeren på demokratisk underskudd, økonomisk uføre, arbeidsløshet, strukturell urettferdighet og det enkle faktum at folk ikke hadde råd til brød. De høye matprisene i 2008 førte til at over 30 land prioriterte nasjonal matsikkerhet og stengte sine grenser helt eller delvis for eksport av mat. Dette bidro til at prisene steg ytterligere. Det oppstod usikkerhet om man fremover ville kunne stole på verdensmarkedet for å sikre seg mat. En ny trend oppstod hvor internasjonale aktører kjøpte opp matjord, såkalt landran, og sikret seg retten over store landarealer i u-land for investeringsformål og/eller for å ivareta langsiktig matsikkerhet på hjemmebane. Dersom vi ser på hvordan dagens globale matproduksjon blir brukt, går omtrent halvparten av verdens planteproduksjon til menneskeføde, mens en tredjedel går til dyrefôr og resten til industrielle formål. Det er flere tiltak enn økt produksjon som kan bidra til bedre tilgjengeligheten av mat. Man regner for eksempel med et tap av mat på % fra produksjon til konsum. Mye av dette er uunngåelig, men det er likevel rom for forbedringer ikke minst ved hjelp av logistikk og ny teknologi. Mer av planteproduksjonen kunne også bli brukt direkte som menneskeføde og ikke gå veien om husdyrene. Men globalt sett øker etterspørselen etter kjøtt, fisk, melk og egg, så realismen i å redusere planteproduksjon som går til fôr er relativ liten. Nye former for havbruk er også et område som vil kunne bidra til økt matsikkerhet. Et annet forhold som vil øke tilgjengeligheten av mat, er å gi kvinner samme tilgang på produksjonsressurser som menn. Det Internasjonale fondet for landbruksutvikling (IFAD) har beregnet at kvinnene da ville kunne øke landbruksproduksjonen sin med 20 prosent. En slik økning, i tillegg til å bedre kvinnenes inntekt, kunne redusert antall sultne mennesker i verden med prosent. BÆREKRAFTIG MATPRODUKSJON INTET FASITSVAR, MEN NOEN PREMISSER Bærekraftig utvikling defineres ut fra sosiale, økonomiske og miljømessige kriterier. Bærekraftig landbruk har ingen eksakt definisjon, men ansees som dynamisk i rom (geografisk og politisk) og i tid, avhengig av produksjonsmessige rammevilkår, samfunnets behov og ikke minst teknologisk utvikling. Bærekraftig landbruk er slik sett mer å betrakte som et konsept for å balansere ulike hensyn og integrere ulike mål, der økt produksjon ligger som en grunnleggende premiss. Bærekraftutfordringen globalt blir å øke produksjonen vesentlig og samtidig minimalisere de mange potensielt uheldige effektene av en slik produksjonsøkning f.eks. på miljøet. Befolkningsøkningen og den dertil hørende tredoblingen av jordbruksproduksjonen de siste 50 år har hatt mange uheldige virkninger i form av for eksempel vannforurensning, avskoging og tap av biologisk mangfold. Men kvantitet og kvalitet kan også forenes, f.eks. har man sett mange miljøforbedringer i det europeiske landbruket i løpet av de siste 20 årene. Norsk svineproduksjon, med en produksjonsøkning på 50 % de siste 15 årene uten økt fôrforbruk, er et eksempel på bærekraftig utvikling i praksis. God agronomi er fundamentet i bærekraftig matproduksjon. Planter må ha næringsstoffer for å vokse. Skal dyrkingen være bærekraftig må næringsstoffer som fjernes gjennom avling og uunngåelige tap til luft og vann erstattes. Tilgang på nitrogen er avgjørende for å oppnå avling. En langsiktig, robust produksjon vil kreve balansert næringstilførsel, samtidig som også andre faktorer som er kritiske med tanke på å utnytte produksjonspotensialet, vektlegges. Det hjelper for eksempel lite 22