UNDERVISNINGSOPPLEGG FOR BARNESKOLEN LÆRERVEILEDNING

Transkript

1 UNDERVISNINGSOPPLEGG FOR BARNESKOLEN LÆRERVEILEDNING

2 UNDERVISNINGSOPPLEGG TRINN En historie om samhold Hver eneste dag advarer mødre i land som Laos barna sine mot de livsfarlige klasebombene. Historien om Keota viser hvordan klasebomber kan ramme en familie, men også hvordan en familie kan reise seg igjen fra en tragedie og støtte hverandre. LAOS 7 millioner innbyggere Over 80 millioner klasebomber ligger igjen etter Vietnamkrigen Kompetansemål: Norsk: Lytte og gi respons til andre i samtaler, under framføringer og ved høytlesing. Samtale om personer og handling i eventyr og fortellinger. Samhandle med andre gjennom lek, dramatisering, samtale og diskusjoner og praktisere regler for gruppesamtaler. RLE: Uttrykke tanker om livet, tap og sorg, godt og ondt og gi respons på andres tanker. Bruke FNs barnekonvensjon for å forstå barns rettigheter og likeverd og kunne finne eksempler i mediene og ved bruk av internett. Samfunnsfag: Drøfte oppfatninger av rettferd.

3 FORTELLINGEN OM KEOTA Ute på landsbygda i Laos, et land i Asia med nesten sju millioner innbyggere, våknet Keota opp en morgen av at hanen gol. Hun gned søvnen ut av øynene, og ristet i broren. Sammen gikk de bort til moren som hadde laget frokost. Faren var allerede ute på rismarkene. Keota og lillebroren slukte i seg frokosten moren hadde laget før de klatret ned stigen fra foreldrenes hus. Husene i landsbyen var bygget på påler slik at de ikke ble oversvømt i regnsesongen eller ødelagt når det blåste storm. Idet de var nede på bakken, ropte moren etter Keota at hun måtte være forsiktig på veien til skolen og passe på lillebroren. Søsknene småtrippet langs kanten av jordveien som ledet ut av landsbyen. Det var ikke noe fortau eller fotgjengeroverganger og ingen skolepatruljer kontrollerte trafikken, men det var ikke trafikken som gjorde skoleveien farlig. Noen år før foreldrene deres ble født, hadde det nemlig vært krig i landet deres. Det var nesten 40 år siden nå, men bestefar fortalte historier så levende at det like gjerne kunne vært i går. Først og fremst handlet historiene om bombeflyene som hadde sluppet over 200 millioner småbomber over landet deres. Det hadde regnet ild, fortalte bestefar. Mange hadde mistet livet. Krigen var over, men bombene fortsatte å drepe. Fremdeles lå det millioner av slike bomber rundt omkring på bakken. På skolen hadde Keota lært hvordan de så ut, og at hun ikke måtte flytte på dem selv om de så ganske ufarlige ut. Siden krigen hadde nemlig mange barn blitt fristet til å leke med de små metalldingsene, sparke til dem eller kaste dem til hverandre. Det var livsfarlig. Mange barn på Keotas alder hadde blitt drept eller skadd for livet på denne måten. På veien var det trygt, men du skulle ikke våge deg lenger vekk enn ned i grøfta før du risikerte å finne en klasebombe gjemt under en gresstust. Mens Keota hadde gått i sine egne tanker hadde lillebroren fått øye på faren som sto og jobbet på et jorde ikke langt unna. Da ble det fart på lillebror. Han løp avgårde mot faren. Plutselig bråstanset han, bøyde seg ned og plukket opp noe skinnende og rundt fra bakken. Faren hadde forsøkt å kaste bomben vekk. Lillebror kom uskadd fra det fordi han sto bak farens rygg. Faren derimot mistet begge armene og synet. Det kunne gått enda verre hvis ikke de andre bøndene hadde kommet løpende til, gitt førstehjelp og fått faren til sykehus. Tiden som fulgte var Det hadde regnet ild, fortalte bestefar. Mange hadde mistet livet vanskelig for familien. Keotas far kunne ikke lenger dyrke ris og bønner, verken til eget bruk eller til å selge på markedet. Store deler av dagen satt han bare stille, snakket ikke med noen og bare holdt seg for seg selv. Naboene kom ofte innom med litt mat til dem, men det gjorde faren enda mer nedtrykt. Han var vant til å sørge for seg selv og sine. Keotas mor skjønte at denne situasjonen ikke kunne fortsette. Hun måtte finne en måte å tjene penger på, slik at familien kunne klare seg på egen hånd. Moren arbeidet på jordet, men det var lite å tjene på jordbruket. Farlig var det også. De tause morderne, som småbombene ble kalt, kunne lure under jordskorpen slik at man ikke kunne se dem. En dag ble det satt opp en plakat i landsbyens lille butikk. En organisasjon som het Norsk Folkehjelp søkte etter menn og kvinner som kunne grave fram bombene og uskadeliggjøre dem. Moren bestemte seg for å søke, for da kunne hun tjene penger samtidig som hun kunne bidra til at det ble tryggere for barna å vokse opp i landsbyen. Moren fikk opplæring og ros for at hun arbeidet forsiktig og tålmodig. Det var en tidkrevende jobb. Sakte gikk de framover og søkte med metalldetektorer. Når detektoren begynte å pipe la de seg ned og begynte å grave forsiktig inntil de fikk bomben opp av bakken. Deretter ble bomben sprengt slik at den ikke lenger var farlig. Ulempen med jobben var at hun i perioder måtte være lenge hjemmefra når gruppen hennes ryddet bomber i andre landsbyer. Hun følte seg imidlertid trygg på at alt sto bra til hjemme. Keota tok mer og mer ansvar, og hun og faren trivdes i hverandres selskap, spesielt når Keota leste høyt for ham på kvelden. Deretter gikk alt veldig fort. Keota husket det hele i korte glimt. Faren som hadde løpt opp til lillebror og tatt bomben fra ham og en eksplosjon som fulgte like etter.

4 En dag Keotas mor arbeidet ute i skogen med de andre rydderne, kom en gruppe for å lage en film om ryddearbeidet og småbombetrusselen. FN og flere organisasjoner arbeidet for et forbud mot småbombene. Tidligere hadde man fått det til mot landminer, en annen type bomber som lå gjemt under bakken og eksploderte når folk tråkket på dem. Sjefen til Keotas mamma fortalte filmteamet om ulykken som hadde rammet Keotas pappa og de bestemte seg for at filmteamet ville fortelle denne historien videre. Derfor ble de med hjem til landsbyen for å snakke med faren. Keota, faren og lillebroren viste også filmteamet jordet der ulykken hadde skjedd. Nå var det trygt på jordet, fordi det hadde blitt ryddet av moren og kollegene hennes. Faren ville først ikke snakke med filmteamet. Han syntes han framsto som ynkelig siden han ikke hadde armer og ikke kunne se og dermed ikke kunne tjene penger så han kunne forsørge familien. Keota syntes likevel faren burde fortelle historien sin, slik at sånne småbomber aldri ble brukt igjen. Det ville jo hindre at andre familier led samme skjebne som deres. Etter hvert lot faren seg overtale. Hele familien ble intervjuet av filmteamet. Keota, faren og lillebroren viste også filmteamet jordet der ulykken hadde skjedd. Nå var det trygt på jordet fordi det hadde blitt ryddet av moren og kollegene hennes. Før filmteamet dro videre spurte de faren om han kunne tenke seg å delta på et møte i Norge hvor politikere skulle forby småbombene. Norge var langt unna. Faren hadde jo knapt vært utenfor landsbyen. Han ville i hvert fall ikke reise hvis ikke Keota var med. Keota hadde jo dessuten lært seg engelsk på skolen, så da kunne de jo gjøre seg forstått. Bestefar skulle passe lillebror mens faren og Keota var borte og moren var på jobb. Det var langt til Norge. Først kjørte Keota og faren i bil til flyplassen. Det tok fem timer. Så fløy de i en time før de landet på en gigantisk flyplass. Keota hadde aldri sett så mange mennesker før. Flyet de hadde vært med først var ganske lite, men flyet de gikk på nå var enormt. Hvert eneste sete hadde egen TV. I landsbyen til Keota var det bare en av familiene som hadde TV, men det ble ikke mye TV-titting på Keota som sovnet rett etter at lysene ble slukket før avgang. Keota våknet med et rykk idet flyet satte hjulene på bakken i Oslo. Hun og faren ble kjørt inn til et hotell i byen og på kvelden skulle faren tale. Keota skulle være tolk. Flere hundre mennesker var samlet i Rådhuset i Oslo. Keota og faren fortalte historien om hvordan klasebombene hadde rammet dem, hvordan bombene hindret dem i å dyrke ris og hogge ved og de fortalte hvor glade de var for at politikerne ville forby dem. Etter at de hadde snakket ferdig ble de intervjuet av flere fjernsynsstasjoner. Keotas far var ikke den eneste på møtet som hadde blitt rammet av klasebomber. Til stede var også gutter og jenter fra land som Libanon, Vietnam, Kambodsja, Tadsjikistan, Afghanistan og Irak som hadde vært med på å overbevise politikerne om at de måtte forby klasebombene. Politikerne var også enige om at mer måtte gjøres for å fjerne bombene som skapte så mye frykt og lidelse. Derfor skulle de gi mer penger slik at flere kunne arbeide for å gjøre landet sitt fritt for klasebomber. Keota og faren reiste hjem igjen. Moren kunne fortelle at Norsk Folkehjelp skulle ansette flere bomberyddere. Da Keota gikk og la seg den kvelden tenkte hun at hvis man var mange som sto sammen kunne man gjøre verden til et bedre sted. Da ville kanskje ikke flere barn dø av småbomber og fedre ville ikke miste armene og synet for å beskytte barna sine. Hun sovnet og drømte om at landet hennes en dag ville være fritt for klasebomber. Historien om Ketoa er oppdiktet, men inspirert av skjebnen til virkelige personer.

5 REFLEKSJONER ETTER FORTELLINGEN: Diskuter i klassen eller gruppevis noen eller alle spørsmålene: Keota må passe seg for klasebomber på veien til skolen. Hva er farlig på norske skoleveier? Faren til Keota redder lillebrors liv, men ble selv skadd. Hvorfor blir han nedtrykt over at naboene kommer med mat? Keotas mor fjerner farlige miner og bomber på jobb. Hva tror dere Keota tenker om at moren har en slik jobb? Først vil ikke faren til Keota filmes, men så gjør han det likevel. Hvorfor ombestemmer han seg? Hvorfor vil politikerne forby klasebombene og hvorfor trenger de hjelp fra faren til Keota? Hvordan endrer farens skader forholdet mellom ham og Keota? Hva vil det si å bo i et område rammet av miner og klasebomber? Er det ting barn ikke kan gjøre der som man kan gjøre andre steder i verden? OPPGAVER: Norsk: 1. Keota må passe seg for bomber på veien til skolen. Hva må du passe deg for når du går til skolen? Tegn et kart som viser veien du går og hvilke farer du må passe deg for. 2. Tegn en situasjon fra historien om Keota som du husker godt. Skriv en setning om hvorfor du husker akkurat den delen av historien best. 3. I Keotas landsby har de bare en TV. Hva ville du gjort iste denfor å se på barne-tv hvis du ikke hadde fjernsyn eller datamaskin? 4. Ulykken som rammet Keotas familie var forferdelig. Diskutér om den likevel førte til noe fint. Be barna fortelle om ting som har skjedd dem som først var trist, men senere viste seg å føre til noe godt. 5. Velg en medelev som skjold og en som bombe. Du må til enhver tid ha skjoldet mellom deg og bomben. Leken viser hvor tilfeldig miner og klasebomber rammer. RLE: 1. Keotas far kan ikke forsørge familien lenger fordi han ble skadet. Hvordan håndterer Keota og familien situasjonen? Hvordan ville du ha følt det hvis noen nær deg ble skadet som Keotas far? 2. Gå inn på fn-filuren.no. Klikk på temasider og les teksten om barns rettigheter. FN sier at alle barn har rett til blant annet dette: Skolegang Lek Beskyttelse Gå sammen to og to. Diskutér om Keota får oppfylt disse rettighetene eller ikke. Hvorfor er det vanskeligere for Keota enn for dere å kunne gå på skole, leke og få beskyttelse? Samfunnsfag: 1. Tenk deg noe som gjør deg virkelig redd og tegn det på et papir. Legg tegningene ut på gulvet i klasserommet slik at de symboliserer bombene som ligger rundt Keotas landsby. Hvordan skiller Keotas frykt seg fra deres frykt og hva kan vi gjøre for å bli trygge? 2. Er det rettferdig at Keotas landsby fremdeles rammes av en krig som var over for lenge siden? Diskuter rettferdighet relatert til historien om Keota. To og to eller i klassen. 3. Hva vil det si å være handikappet som Keotas far? Hva tror du er den største forskjellen på å være handikappet i et fattig land som Laos sammenlignet med et velstående land som Norge?

6 UNDERVISNINGSOPPLEGG TRINN: Undervisningsopplegget for trinn tar utgangspunkt i utdrag fra Henning Mankells roman Ildens Hemmelighet om Sofia. Romanen er basert på en sann historie og gir et godt innblikk i landminefaren sett fra et barns synspunkt. Filmen som hører til undervisningsopplegget gir en enkel framstilling av problematikken rundt miner og klasebomber. (Filmen ligger på blimed.no) I følge FN har alle barn rett til beskyttelse, å kunne leke trygt og gå på skole. Denne skolegården i Attende i Sør- Sudan ble rydder for miner av Norsk Folkehjelp i Kompetansemål: Norsk, muntlig: Drøfte og vurdere skjønnlitterære tekster med utgangspunkt i egne opplevelser og med forståelse for språk og innhold. Norsk, skriftlige tekster: Mål for opplæringen er at eleven skal kunne: Lese et mangfold tekster i ulike sjangrer og av ulik kompleksitet. Formulere tolkninger av leste tekster. Uttrykke egne opplevelser av og begrunne egne synspunkter på leste tekster. RLE: Samtale om aktuelle filosofiske og etiske spørsmål knyttet til temaene fattig og rik, krig og fred, natur og miljø, IKT og samfunn. Forklare viktige deler av FNs verdenserklæring om menneskerettigheter og samtale om betydningen av dem. Samfunnsfag: Gi eksempler på hvordan Norge er med i internasjonalt samarbeid gjennom FN og andre organisasjoner. Kroppsøving: Følg regler og prinsipper for samarbeid og rettferdig lek.

7 UTDRAG FRA HENNING MANKELLS ILDENS HEMMELIGHET : En natt angriper væpnede menn landsbyen til en jente som heter Sofia. Blant de drepte er faren Hapakatanda. Sammen med moren Lydia, søsteren Maria og lillebror Alfredo flykter Sofia fra landsbyen. Etter en lang vandring finner de ly i en landsby hvor presten José-Maria driver en skole. Men i landsbyen lurer nye farer. José-Maria stilte seg på en kasse slik at han skulle synes. Så fortalte han om minene. Når dere går til åkrene eller ned til elva, skal dere bare bruke de stiene som er opptråkket, sa han. Der er det trygt å gå. Men ikke ta snarveier. Det finnes nedgravde miner. Vi vet ikke hvor. Vi vet bare at de er der. Hva er en mine? spurte Maria. Sofia hysjet på henne. Jeg vet ikke, svarte hun. Ikke snakk så mye. Hør etter i stedet. Miner er bomber som er gravd ned i jorden, fortsatte José-Maria. De synes ikke. Tråkker en på bakken over, så eksploderer minen. Et bein kan bli sprengt bort. En kan bli blind. En kan til og med dø. Bruk bare stiene. Ta aldri snarveier, samme hvor travelt de måtte ha det. ( ) Sofia tenkte at det var som om det fantes monstre nedgravd i jorden, monstre som lå på lur og ventet. Så tenkte hun at det var som krokodiller. Jordkrokodiller som ventet på å hogge kjevene i beinet hennes. (s ) En morgen da det hadde regnet om natten, og den røde jorden på stien fremdeles var fuktig, fikk Sofia den ideen at de skulle bytte på å springe med øynene lukket. For å undersøke om det var mulig, prøvde hun. Hun sprang noen meter med lukkede øyne. Maria var like bak henne. Det var ikke vanskelig. Hun prøvde en gang til. En siste gang ville hun prøve. Så skulle hun la Maria være med i leken. Kanskje det var fordi jorden var fuktig. Men hun snublet og tok noen skritt utenfor stien. Maria var like ved henne. Hun åpnet øynene og så at hun var utenfor stien. Det var kanskje vanskeligere enn hun hadde trodd. Hva gjør du? sa Maria, som sto på stien tett inntil henne. Ingenting, sa Sofia. Jeg leker. Hun hoppet på venstrefoten. Så satte hun ned høyrefoten for å ta et skritt tilbake til stien igjen. Da ble jorden sprengt i biter. (s. 47) Sofia og Maria blir fraktet sykehus, men Marias liv lar seg ikke redde. Hånden hennes nådde fram til Maria. Sofia grep tak i henne. Jeg har så vondt, sa Maria. Jeg vil gå hjem. Det er natt, sa Sofia. I morgen går vi hjem. Men Maria satte seg opp i senga. Jeg går hjem nå, sa hun. Så la hun seg ned. Hun så på Sofia. Så lukket hun øynene. I samme øyeblikk visste Sofia at Maria døde. Hånden hennes rykket til. Så var hun borte. (s. 54) Sofia overlever, men legene må amputere begge beina hennes. Fra sykehussengen overhører hun en samtale. Det hadde vel vært best for henne å få dø som søsteren, sa den ene stemmen. Hva slags liv har hun i vente, sa den andre stemmen. Så ble det stille i rommet. Skrittene fjernet seg, døra slo igjen. Sofia åpnet øynene. Var det henne de hadde snakket om? Hvorfor var det best at hun også døde? Hvorfor var det ikke nok med Maria? Hun merket at det var noe rart med kroppen. Det var ikke bare bålene som brant. Forsiktig strøk hun med den ene hånden over brystet og magen, over alle bandasjene, og fortsatte nedover langs det ene beinet. Ved kneet tok det slutt. Beinet hennes var borte. (s. 57) Legene på sykehuset gir Sofia nye kunstige bein. Benthino og Emilio lærer henne å gå igjen. Samtidig vekkes minnene om ulykken. Hun prøvde å ta et skritt. Det var som om hun løftet noe tungt som hang på kroppen hennes. Først det ene beinet, så det andre. Inni seg kunne hun se seg selv og Maria springe langs stien. Neste bein. Løfte, sette det ned foran det andre. Nå springer de. De leker. En ny lek som Sofia har funnet på. Neste bein. Et skritt framover, støtte seg på krykkene, finne balansen. De skal springe og lukke øynene. Hun gjør som vanlig når hun finner på en ny lek. Først prøver hun selv. Så forteller hun Maria hvordan hun skal gjøre. Neste skritt. Trepinnen med den svarte skoen opp i luften og framover, krykkene mot gulvet. Hun lukker øynene og springer. Men stien er våt. Hun sklir og snubler, kan ikke stanse. Neste bein. Krykken framover, så foten, løfte kroppen, ikke miste balansen. Hun slår opp øynene, hun står på ett bein, snur seg og ser Maria. Hun vet hun ikke skal sette ned foten. Men det er allerede for sent. Sofia datt. Benthino lo. Han og Emilio løftet henne opp, samlet sammen krykkene, knyttet fast en reim som hadde løsnet. Plutselig så de at Sofia hadde tårer i øynene. Slo du deg? Spurte Benthino Vi bare lekte, sa Sofia. Jeg snublet. (s. 75) Hver dag rammes barn og voksne av miner og klasebomber. Historien om Sofia er basert på en sann historie fra Mosambik. Henning Mankell, Ildens hemmelighet Oversatt av Kari Bolstad Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1996

8 Fakta om FN FN ble stiftet i 1945, og Norge er ett av de 51 landene som var med fra starten. FN har i dag 192 medlemsland, og er en politisk arena for internasjonalt samarbeid. Alle FN-land er bundet av FN-pakten, som er en internasjonal traktat med reglene og prinsippene for styringen av FN. FN samler inn informasjon og setter dagsorden for verdens utfordringer og utvikling. FNs kjernearbeid er finansiert ved et regulært budsjett på ca. 5 milliarder dollar årlig. Resten av bidragene til FNs fond og programmer er basert på frivillige bidrag fra medlemslandene. Norge ligger på 7. plass totalt i bidrag til FN. FNs hovedorganer er: Generalforsamlingen, Sikkerhetsrådet, Sekretariatet, Det økonomiske og sosiale råd, Den internasjonale domstolen og Menneskerettighetsrådet. FN og menneskerettigheter En av FNs viktigste oppgaver er å lage regler og avtaler som er felles for alle land. Noen av de viktigste av disse er menneskerettighetene. FNs verdenserklæring om menneskerettigheter ble vedtatt av Generalforsamlingen 10. desember I tiden etter 1948 har menneskerettighetene blitt stadig utvidet med nye konvensjoner. En konvensjon er en avtale mellom mange land. For eksempel har vi egne konvensjoner (avtaler) mot rasediskriminering og tortur, og vi har konvensjoner som sikrer rettighetene til barn, kvinner og personer med nedsatt funksjonsevne. Menneskerettighetene sier at alle mennesker er født frie, og med samme menneskeverd og rettigheter. Det er derfor de samme rettighetene som gjelder for mennesker i Norge og i alle andre deler av verden. Hvert enkelt land har ansvaret for at innbyggerne i landet faktisk har disse rettighetene. Noen land er flinke til å passe på menneskerettighetene, mens andre ikke er like flinke. Her kan du lese mer om menneskerettighetene: FN-sambandet FN-sambandet er et uavhengig informasjonssenter med FN og internasjonale spørsmål som arbeidsområde. Målet er å øke kunnskap og skape debatt om disse temaene i Norge. Helt siden opprettelsen av FN-sambandet i 1946 har skoleverket vært en av organisasjonens viktigste målgrupper. Les mer på nettsiden FN.no. NORSK FOLKEHJELP Etablert i 1939 som fagbevegelsens humanitære solidaritetsorganisasjon. Har mer enn medlemmer i Norge og 100 lokallag over hele Norge. Driver frivillig sanitets- og redningstjeneste over hele landet og er aktive innen integrering og flyktningarbeid i Norge. Jobber med humanitær minerydding og internasjonalt utviklingsarbeid i til sammen 36 land. Har over 2400 ansatte, de aller fleste lokalt ansatte i prosjektland. Samarbeider med lokale myndigheter, partnere, frivillige organisasjoner og FN. Er en medlemsstyrt organisasjon med hovedadministrasjon i Oslo. Miner og klasebomber utgjør en daglig trussel og hindrer utvikling i mer enn 70 land og områder verden over. Norsk Folkehjelp jobber i over 15 land, som alle er hardt rammet av miner og eksplosiver. Norsk Folkehjelp har en komplett verktøykasse for mine- og eksplosivrydding: Først kartlegges problemets omfang. Deretter bruker mineryddere metalldetektorer eller hunder for å finne klasebomber, landminer og andre eksplosiver. Bombene graves forsiktig fram og ødelegges i en kontrollert sprengning. Norsk Folkehjelp bruker også pansrede kjøretøy i mekanisk rydding og lærer opp lokalbefolkningen i hvordan man skal opptre for å unngå faren. Norsk Folkehjelp driver politisk påvirkningsarbeid og har bidratt til to viktige internasjonale avtaler som forbyr antipersonellminer (1997) og klasebomber (2008).

9 Hva er en landmine? En landmine er eksplosiver som plasseres på eller under bakken, og som utløses når et menneske tråkker på den, eller et kjøretøy kjører over den. Miner er laget for å skade eller drepe mennesker, og kan utgjøre en fare i mange tiår etter at de ble lagt ut. Hva er en klasebombe? En klasebombe er en beholder som inneholder mange hundre småbomber. De kan slippes ut fra fly eller skytes ut fra bakken. Oppe i luften åpnes beholderen og klasebombene spres over et stort område. Mange klasebomber eksploderer ikke når de treff er bakken, og blir liggende igjen ueksploderte og like farlige som en landmine. OPPGAVER: norsk: 1. Sofia kaller landminene for monstre som ligger på lur eller jordkrokodiller som venter på å hogge kjevene i beina hennes. Hvilke farer lurer på din skolevei? Beskriv landminer i et dikt. 2. Hva mener Sofia når hun sier til Benthino og Emilio at hun bare lekte? Føler hun ansvar for søsterens død? 3. Hvordan ville livet ditt vært hvis du mistet et bein eller en arm? Prøv å gjøre normale skole skole-aktiviteter med en arm bundet på ryggen eller ved å gå på et ben. RLE: 1. En av sykesøstrene sier det kanskje hadde vært best om Sofia hadde dødd som søsteren. Hvorfor sier de det? Hvordan tror du det er å leve med et handikap i et fattig land uten den hjelpen man ville fått i et land som Norge? 2. Hvilke type rettigheter har vi som mennesker, og hvorfor har vi disse? Har folk som lever i minerammede områder rettigheter? Hvis ja, er disse rettighetene annerledes enn andre menneskerettigheter? 3. Gi eksempler på betydningen av FNs verdenserklæring om menneskerettigheter for folk som er rammet av miner og klasebomber. Har den noen betydning i det hele tatt? 4. Sofia måtte flykte fordi landsbyen hennes ble angrepet og landminene ble lagt ut fordi det var krig. Nevn eksempler på kriger du kjenner til. Er noen kriger verre enn andre? 5. Forestill deg at du mistet begge beina i en ulykke. Hva ville du savnet mest av det du ikke kunne gjøre lenger og hvorfor? Tegn deg selv som mineskadd. Samfunnsfag: Hva gjør FN og hjelpeorganisasjoner som Norsk Folkehjelp for å hjelpe folk som lever med trusselen fra land miner og klasebomber? Hvordan kan vi som enkeltmennesker bidra til å hjelpe? Kroppsøvning: Elevene spiller kanonball i kroppsøvingstimen. Målet er å treffe motstanderen i bein eller armer. En elev som blir truffet i armen, kan ikke lenger bruke den i spillet. Likedan, hvis man blir truffet i beinet, må man spille videre på ett bein. Hvor lenge orker man å spille med et handikap?

10 For spørsmål knyttet til skoleopplegget, kontakt Øystein Sassebo Bryhni i TV-aksjonen Norsk Folkehjelp: osb@folkehjelp.no