Nr årgang

Transkript

1 Nr årgang

2 Magasin for kristen tro, tanke og liv 5 Innhold Verdighet Redaktør: Karl Anders Ellingsen Ekspedisjon og abonnement: Olav Helgesen 6 Kompetanse på tvers Postadresse: P.B St. Hanshaugen, 0131 Oslo Besøksadresse: Akersbakken 37 Direktenummer: Ellingsen: Helgesen: E-post: Redaksjonen: brobyggeren@metodistkirken.no Ellingsen: karla.ellingsen@metodistkirken.no Helgesen: olav.helgesen@metodistkirken.no Abonnementspriser 2014: 12 måneder 420,- 6 måneder 222,- Studentabon. 12 mnd. 180,- Bankgiro: Brobyggeren utgis syv ganger i året. Bladet betales forskuddsvis. Abonnement kan bestilles på internett, i menighetene eller i ekspedisjonen. Abonnementet gjelder til skriftlig oppsigelse skjer. Grafisk form: Karl Anders Ellingsen Trykk: Nr 1 Arktrykk as Mysen Utgiver: Metodistkirken i Norge Se også nettsiden: Dersom ikke annet er angitt, er bildene fra Brobyggerens arkiv. ISSN Kjære fadder! Partnerskap som gir fremtid Glimt fra et liv i tjeneste Liten menighet med store... Nye medlemmer i Metodistkirken Larvik Zuliet Kadiri Selam Testaye Sium Torbjørg Kjønniksen Kristin Tønne Ikke rør hviledagen! øndager er ikke butikkene åpne. Da er det helg, og vi har - Sfri, sa seks år gamle Lea Emilie til Aftenbladet. Hun ble intervjuet sammen med mormor om regjeringens intensjoner om å åpne for søndagsåpne butikker. Jeg tror Lea Emilie har skjønt noe viktig. Mennesker trenger en hviledag. Det er en sannhet de som kjenner sin Bibel har visst i alle år. Det er vel kjent at regjeringspartiene og Venstre har ivret for søndagsåpne butikker i lang tid. Det er visst en del av det åpne samfunnet de ser for seg, der det er opp til den enkelte butikkeier om hun ønsker å ha butikken åpen. Et stort problem for argumentasjonen er det jo da at i kjøpesentrene er det ingen frivillighet. Er senteret åpent, må alle butikkene være åpne. Det er allerede mange som må arbeide på søndager. Det er først og fremst i helsesektoren, samferdsel og fritidsaktiviteter som er i gang på hviledagen. Disse utfører tjenester som vi som enkeltmennesker og samfunn har stor nytte av. Det samme kan vanskelig sies om alle kjøpesentrene som skal ha åpent hver eneste dag. Vi trenger en hviledag. Vi trenger helger. Dager da hverdagens rutine brytes og batteriene lades. En dag da familien kan være sammen. Norge er et av svært få land i verden som har en felles hviledag for det store flertallet av befolkningen. Det er et gode som er verd å kjempe for å beholde. Noen påstår at vi er et av de lykkeligste land i verden. Kan ikke det ha noe med det at vi en dag i uken er fri til gå en tur i marka, reise på hytta, ta båten ut for en tur, spille fotball på løkka, lese en god bok, løse kryssord eller gå i kirken? Det er ikke alltid vi velger det beste alternativet, men vi har muligheten - helg etter helg. Brytes helligdagsfreden blir de butikkansatte bundet til en syv-dagers turnus, uten fast hviledag. Det hevdes at en bare skal benytte skoleelever, studenter og vikarer, men all erfaring fra andre land tilsier at dette ikke er tilfelle. Det vil gå ut over de butikkansatte. Det er ingen av de ansattes organisasjoner som ønsker denne utviklingen. Her deler Metodistkirken fagbevegelsens ønsker. Det er også få uavhengige butikker ønsker dette. Men de store kjedene og først og fremst eierne av de store kjøpesentrene vil ha pengemaskinene sine i drift syv dager i uken. Vi må stille oss noen viktige spørsmål: Hva slags samfunn ønsker vi oss? Er det kun profitt og retten til de rikeste til å samle seg enda mer kapital som er vårt mål? Vi hevder som kirke at det er helt andre verdier som gir samfunnet mening og retning. Vi ønsker et samfunn der enkeltmenneskenes og familienes behov går foran. Hvor går søndagsturen? Til skogs, til sjøen, til kirken - eller til kjøpesenteret? Vår anbefaling står fast. Ikke rør hviledagen! Foto: Audun Westad Innlegg til Brobyggeren må være redaksjonen i hende innen mandag 10. mars. der metodister møtes på nettet

3 Hvorfor lever vi? Verdighet Ved siste flytting for 9 år siden trengte jeg et nytt kjøkkenbord. Sammen med en god venninne reiste vi til en møbelforhandler og valgte ut et som så både solid og koselig ut, og som heller ikke var særlig dyrt. Begge smilte da vi så at bordet hadde fått et navn av produsenten: "Mission"! Fantastisk, tenkte vi begge. Et godt navn på et kjøkkenbord! Jeg gledet meg allerede til alle samtaler jeg skulle få dele ved dette bordet med mennesker jeg kom til å få på besøk. De kom til å få betydning både for meg og forhåpentligvis dem jeg skulle møte. Ordet "misjon" er som regel forbundet med arbeid som er organisert for å avhjelpe behov i fattige land og for å dele det gode budskapet om Kristus. "Misjon" betyr "sendt", men det behøver ikke være langt av gårde. "Å være sendt" kan like gjerne være det faktum at vi er født til jorden for en hensikt i det daglige livet vi lever. Et kjøkkenbord med flere rundt gir anledning til nærvær, det å lytte, det å dele et måltid og dele andres liv. Bordet har holdt hva navnet lovet: Så mange har jeg fått sitte der sammen med, i ett måltid eller mange. Vi har delt erfaringer, fortrolige tanker, lyttet til hverandres råd og innsikt, fått næring til å fortsette videre i livet. En god samtale ved et bord kan faktisk gjøre en forskjell. Der kan vi få bekreftet eller avkreftet om vi er på rett vei eller ikke, der kan vi dvele ved dypere lag i oss om vi tar oss tid til det. Ja, ikke så sjelden har det vært bedre å bli sittende ved bordet enn å forlate det. Etterpå sitter nærværet lenger i kroppen enn hva maten gjør. Hvorfor lever vi? Jeg tror ikke vi finner ut av det uten å lytte. Vi må lytte både til mennesker og Gud, og til dypet i vårt eget innerste. Vi må lytte til den verden vi er omgitt av. Vi må være våkne og tilstede, så vi ikke sover oss gjennom det livet vi har fått. Det at kirken har et misjonsselskap som i årevis har vært til stede i land som har trengt vår hjelp, er et tegn på at noen har lyttet. Gjennom hele kirkens misjonshistorie har de som reiste ut vært i stand til å lytte til folket de kom til. De oppdaget fort at her trengtes mer enn ren forkynnelse. Det trengtes skoler, sykehus, rent vann, mat, dialog med eller kamp mot myndigheter som undertrykket, solidaritet, rettferdighet og likeverd. Det er Gud som har lært oss evnen til å oppdage behov. Jesaja sier om Frelseren som skal komme: "Han skal ikke skrike og rope..., han skal ikke bryte et knekket rør og ikke slokke en rykende veke. Med troskap skal han føre retten ut. Han skal ikke bli utmattet og ikke bryte sammen, før han har utbredt retten på jorden." Det er denne tjeneste vi alle er kalt til å følge etter ham i, enten det er langt av gårde eller hjemme i vår egen gate. Ingen av oss kan låne øre til alle, men alle kan låne øre til noen. Å lytte betyr å lese aviser, følge med på nyheter, hilse på andre mennesker og være interessert i hvordan andre har det. Å lytte er høre forkynnelse, lese bøker, være i bønn som ikke bare er enetale, så Gud kan få komme til orde. Å lytte er å ville lære og oppdage at jeg ikke er blitt til bare for min egen skyld. Uten andres godhet ville jeg ikke overlevd. Uten min godhet vil noen bli fattigere. "Gi oss i dag vårt daglige brød", ber vi i Fadervår. Så elementært er misjon. Den får plass rundt et kjøkkenbord. Den følger med oss når vi går ut av huset. Misjon er at livet vårt gjør en forskjell for noen mens vi lever. Vårt liv kan bli det brød en annen trenger en helt alminnelig hverdag. Hilde Sanden-Bjønness Glede og verdighet! Festkledde beboere i landsbyen Nyan'ombe (Zimbabwe) tar imot deltakerne på kompetanseseminaret (representanter fra Liberia, Sierra Leone og Zimbabwe) velkommen da de besøkte prosjektet i oktober. Flekkefjord menighet er partneren til Nyan'ombe. Tekst og foto: Torill Langbråthen leder av misjonsrådet Hva tenker du når du hører dette ordet? Vi sier at alle mennesker har en gudgitt verdi og verdighet og FNs menneskerettighetserklæring begrunnes ut fra menneskets ukrenkelige og iboende verdighet. Hvem definerer hva verdighet er - er det noe abstrakt eller er det konkret, tenker vi en egenskap eller en handling en rettighet. «Hvis vi setter vår egen verdighet høyere enn andres, mister vi også vår egen» sier den argentinsk filosofen Enrique Dussel. «Alle mennesker har verdighet, i kraft av bare å være. Men de fleste mennesker på jorden lever ikke verdige liv. Det handler om å spise seg mett, drikke seg utørst, ha et sted å bo og klær på kroppen, men også muligheten til å utøve sin religion uten frykt.» «Verdighet handler om en opplevelse. Jeg må kunne oppleve verdighet for at det skal bli et reelt ord. I stor grad tror jeg også at opplevelsen av å bety noe av å ha noe å si, av å bli regnet med er noe som oppstår i en relasjon. Det er andre som gir meg en opplevelse av verdighet, opplevelsen av å bli lyttet til, å bli sett, å bli respektert. Å jobbe med verdighet innebærer å jobbe med meg selv. Fokusere på relasjoner og holdninger» sier Jørn Lemvik, generalsekretær i Digni (tidligere Bistandsnemda). Metodistkirkens misjonsselskap samarbeider med Metodistkirken i Liberia, Sierra Leone og Zimbabwe gjennom programmet Partnership in Development (PiD). Gjennom våre lokale medarbeidere praktisereres partnerskap i utvikling. Lokalsamfunnet tillates å spille en ledende rolle i beslutningsprosesser, planlegging, monitorering og implementering av prosjektene de selv velger på bakgrunn av opplevd behov. Prosessen med søknad og rapportering er forenklet på alle nivå i kjeden. Våre lokale samarbeidspartnere og medarbeidere veileder og trener lokalsamfunnene til å velge prosjektkomiteer lokalt og demokratisk. Prosjektkomiteene lærer å planlegge, budsjettere, god regnskapshåndtering og implementere tiltaket de har bestemt. Det legges stor vekt på transparent økonomi og pengehåndtering. De får økonomisk støtte til å gjennomføre prosjektet, men de må stille med en «egenkapital» i form av arbeidskraft og bidrag til bygningsmateriale som sand, grus, murstein mm. Videre drift av prosjektet er landsbyen ansvarlig for. Dette gir erfaring i demokrati og samarbeid og hvordan kjempe mot korrupsjon. Hele programmet drives gjennom den nasjonale kirkestrukturen. Vi ser at folk retter ryggen, opplever at de har verdi og at de kan gjøre noe med sin framtid. De opplever å bety noe, å ha noe å si, å bli regnet med det skapes en relasjon. En relasjon mellom mennesker lokalt. Mange menigheter og grupper her i Norge har «sine egne» prosjekt som de støtter økonomisk. Gjennom informsjonsutveksling og forbønn skapes det også relasjoner på tvers av land og kulturer. Dette er en kamp mot urettferdighet og fattigdom og for menneskerettigheter en kamp for menneskers verdighet! BB 4 Brobyggeren Brobyggeren 5

4 Kompetanseseminaret 2013 i Zimbabwe. Kompetanse deles på tvers av landene Hvert år samles representanter fra alle landene som er med i Partnership in Development for utveksling av erfaring og oppbygging av kompetanse i ledelsen av prosjektene. Denne høsten samlet deltakere fra Liberia, Sierra Leone, Zimbabwe og Norge seg i Zimbabwe. Det ble noen lærerike dager! Tekst: Øyvind Aske Hvert år drar Misjonskontoret på Competence development seminar. Det er en erfarings-konferanse hvor vi møter våre partnere innen Partnership in Development (PID) programmet. Kompetanseseminaret skifter sted hvert år, i fjor var vi samlet her i Oslo, neste år skal det være i Sierra Leone. Men i år samlet partnerne fra Liberia, Sierra Leone, Zimbabwe og Norge seg i Zimbabwe. De varer stort sett i 5-6 dager og biskopene prioriterer disse seminarene. Alle deltar 16. og 17. oktober fikk vi alle møte biskop Nhiwatiwa og styret i Chabadza i Harare. Alle partnerne hadde ordet og kom med sine rapporter. La meg begrense meg til å gjengi hovedpunktene i biskopens hilsen. Han så Chabadza som en svært viktig del av kirkens virksomhet i Zimbabwe. Kompetanse Han sa for det første at det er viktig med kompetanse. Det er helt avgjørende at kirken gjennom Chabadza satser på kvalitet og profesjonalitet når tjenesten skal utføres. Kompetanse kan tilegnes og vi trenger å identifisere og fremelske egenskaper og ferdigheter som gjør oss i stand til å handle rett i en gitt situasjon. Kirkens ansikt utad For det andre understreket han kirkens varemerke /branding. Hvordan ønsker vi at kirken skal fremstå? Hvordan vil vi at folk skal se på oss? PID programmet har hjulpet lokalsamfunn på praktiske måter, men har også brakt flere mennesker til kirken. Folk ser at kirken bryr seg om deres behov, dette gir en veldig goodwill for metodistkirken lokalt. Sosial hellighet For det tredje tok han fram den sosiale helligheten. Dette er vår Wesleyanske arv. Vi legger ikke bare vekt på personlig og indre hellighet men en hellighet som gir seg utslag i lokalsamfunnet. Sosial hellighet er en innsats i lokalsamfunnet som har som mål å lindre nød og møte konkrete behov. Chabadza gjør dette og det er så bra! Derfor trenger kirken å utvikle Chabadza enda videre. Dele erfaringer Biskopen avsluttet med å si at på et kompetanseseminar delte vi med hverandre hva vi gjorde. Når vi deler våre erfaringer og gir representanter fra de andre landene anledning til å stille spørsmål og kommentere, vil det øke egen selvinnsikt. Man ser seg selv ved å se på andre. Når vi forsøker å forstå andre hjelper det oss til å forstå oss selv bedre. Lokale representanter oktober fortsatte kompetanseseminaret i Mutare. Her møtte vi det andre nivået i samarbeidet, det var utsendingene fra lokalkomiteene. Om vi fikk betraktninger og synspunkter om Partnership in Development fra kirkens administrasjon i Harare, så fikk vi det fra grasrota i Mutare. Her ble vi presentert for rapporter fra de lokale prosjektene av lokale representanter, både pastorer og legfolk. Hele tiden var det fokus på kompetanseoppgradering. Det var en bred og engasjert samtale om de enkelte prosjekter og deres utfordringer. Disse kunne være: Dårlig deltagelse og respons på prosjektet av landsby-befolkningen, både på møter og i arbeidet. Hvordan involvere ungdommen på en bedre måte. Rutiner rundt oppbevaring og bruk av penger. Kontinuitet i arbeidet. Kommunikasjon med programkontorene osv Ulike land - ulike erfaringer Det var også nyttig å lytte til erfaringene Kompetanseseminaret høres kanskje litt tørt ut, men er et svært viktig fora for deling av erfaringer og ideer på tvers av våre samarbeidsland. Her er alle deltakerne på det siste seminaret samlet. fra Liberia og Sierra Leone, og enda en gang la vi merke til at de andre landenes synspunkter og måter å gjøre ting på bidro til økt innsikt. Fikk se resultater Denne delen av seminaret innebar også prosjektbesøk. Vi dro på feltbesøk til Saungweme den 19. oktober hvor Centralkirken i Bergen har betalt vannpumpe, vanningstrau og baderom og hvor Kjølberg betaler for klasserom og lærerrom. Dagen etter, som var den siste dagen av seminaret, besøkte vi Nyan`ombe. Denne landsbyen har nettopp fått Waiting Mother`s Shelter og nytt kjøkken for de gravide som kommer hit før tiden for å føde under trygge forhold på klinikken. Nyan`ombe er Flekkefjords prosjekt, her trengs vann, ny klinikk og kirkebygget er i dårlig forfatning. Mange inntrykk Vi får lunsj under et praktfullt Baobabtre. Her foretas også den offisielle avslutningen av kompetanseseminaret. Det betyr at de lokale utsendingene reiser hjem, fulle av inntrykk etter tre hektiske dager og forhåpentligvis reiser de fra seminaret mer kompetente enn da de kom. BB - Vi legger ikke bare vekt på personlig og indre hellighet, men en hellighet som gir seg utslag i lokalsamfunnet. Biskop Nhiwatiwa 6 Brobyggeren Brobyggeren 7

5 Kjære deg som allerede er fadder eller som ønsker å bli fadder! Takk for at du på en meningsfull måte ønsker å bidra til at noen får et bedre liv! Nedenfor gir vi svar på noen av spørsmålene vi får om det å være fadder hos Metodistkirkens Misjonsselskap. Kan jeg velge land eller prosjekt? Metodistkirkens Misjonsselskap har flere fadderprogram. Vi har to fadderprogram i Zimbabwe; et på Mutambara og et på Nyadire. I Angola har vi skoleprosjektet POSOCA. Barna som er med i fadderprogrammene er foreldreløse, med ansvar for seg selv og ofte yngre søsken. Går min støtte til et enkelt barn? Som personlig fadder er du fadder til ett barn, og gjennom din støtte gir du langsiktig hjelp til utdanning, helse, livsvilkår og inntekts-skapning. Dette gjelder fadderbarna som er med i programmet, med det kan også føre til hjelp for andre familier som bor i fadder-barnets lokalsamfunn. Vi ønsker ikke at det skal være personlig kontakt, i form av brev og besøk. Dette fører lett til forskjellsbehandling og misunnelse. Hva har skjedd med fadderbarna i India, og de som har vært faddere der? Som kjent har vi nå avsluttet fadderprogrammet i India, med unntak av noen fadderbarn, som fram til juli 2014 fremdeles vil få støtte fra sine faddere som er informert om dette. Disse barna/ ungdommene vil da ha fått betalt sine studier, sånn at de er klare til enten å fortsette i videre opplæring, eller å gå ut i jobb. De som tidligere har vært faddere i India, vil automatisk få et nytt barn fra fadderprogrammet på Mutambara i Zimbabwe, hvis de ikke gir beskjed om at de heller ønsker å være med i den kollektive fadderordningen der. Hvor mye betaler jeg, og hva går pengene til? Å være fadder koster 200 kroner i måneden. Pengene går inn i en felles pott for hvert land/ fadderprogram. Barna som er med i programmet får dekket utgifter til skolepenger, eksamensavgifter, skoleuniform, bøker og annet skolemateriell. Beløpet kan også dekke varmt tøy til den kalde årstiden, medisiner ved sykdom og støtte til mat. Hvordan får jeg mer informasjon? Som personlig fadder får du tilsendt et bilde og noen personlige opplysninger om barnet. På nyåret sendes det ut nyhetsbrev/oppdatering om ditt fadderbarn. Som kollektiv fadder får du nyhetsbrev med generell oppdatering fra barnas skolegang og dagligliv. Ønsker du å motta informasjon pr. e-post, eller endre ditt fadderengasjement fra personlig til kollektivt fadderskap, så ta gjerne kontakt med oss på misjonsselskapet@metodistkirken.no. Har dere et tilbud til meg som ikke ønsker å være personlig fadder? I forbindelse med skoleprosjektet POSOCA, har vi i flere år gitt mulighet til å være kollektiv fadder for én eller flere av skoleelevene, ofte gatebarn. Vi utvider nå tilbudet på Mutambara, ved å åpne for et kollektivt fadderskap her også! Det betyr at din støtte går til den som til enhver tid trenger det mest, uten at du som fadder vet hvem disse barna er. Din hjelp skaper verdifull respekt og forståelse, og bidrar til å gi bærekraftige resultater i vårt arbeid. Gjennom fadderprogrammet kan mange barn skape seg en ny framtid og et bedre liv! Ring eller send mail til misjonsselskapet@metodistkirken.no Bilde: Noen av våre fadderbarn i Zimbabwe. Foto: K. A. Ellingsen 8 Brobyggeren Brobyggeren 9

6 Partnerskap som gir fremtid til et helt samfunn I Metodistkirken i Flekkefjord brenner de for misjonen! Mange i menigheten har et varmt og brennende engasjement, og sånt smitter lett! Da de henvendte seg til misjonskontoret i sommer for å få et misjonsprosjekt, ytret de et ønske om å få støtte et «litt større prosjekt». Det de egentlig mente, var at de ville støtte utviklingen av et helt lokalsamfunn! For innbyggerne i Nyan'ombe i Zimbabwe er livet i ferd med å forandre seg kraftig siden de ble partnere med menigheten vår i Flekkefjord. Her hilser de gjestene velkommen med sine beste klær, sang, dans og en utrolig glede. Tekst og foto: Anne Ng Forster Misjonskomiteen i Flekkefjord består av Anne-Grethe og Erling Aagesen, Hilde og Jon Løvland, Anne Turid Homme, Arve Misund, Andrea Kroslid og Ragnhild Sand. Lederen for gruppa, Erling Aagesen, forteller gjerne om menighetens misjonsstrategi: «Vår strategi er å bety en forskjell for en hel landsby og å kunne støtte innenfor flere felt; utdanning/skole, helse, vann, kirke - en helhetstenkning for et lokalsamfunn i Zimbabwe. Vi ønsker å sette oss et stort mål og har stor tro på at vi skal klare å gjennomføre målsetningen vår. Vi har lagt opp til et budsjett på omtrent en million over tre år, og vet at dette kan gjøre mye med situasjonen på et sted.» Flekkefjord og Nyan ombe Sammen med Lloyd Nyarota, programdirektør for Chabadza, Partnership in Development-programmet Metodistkirkens Misjonsselskap har i Zimbabwe, foreslo misjonskontoret at menigheten i Flekkfjord kunne støtte Nyan ombe. Nyan ombe er en landsby med rundt mennesker, som ligger i Mutasa Nyanga distriktet, i provinsen Manicaland. I Nyan ombe ligger en klinikk og et Waiting Mother s Shelter. I Zimbabwe har myndighetene bestemt at alle fødende må tilbringe de siste ukene før fødsel på et mottak for vordende mødre. Dette er for å redusere barseldød hos mødre som føder hjemme uten profesjonell legehjelp. Klinikken i Nyan ombe.som har søkt Chabadza om støtte til å bygge et nytt kjøkken, og hjelp til å pusse opp Waiting Mother s Shelter. Neste steg i prosjektet er et vann-anlegg, som skal føre vann opp fra elva, som renner nedenfor klinikken. Fortsetter på neste side. 10 Brobyggeren Brobyggeren 11

7 Fortsatt fra forrige side. Da det ble besluttet at menigheten skulle engasjere seg i et større prosjekt, ble det nedsatt en misjonskomite, som skulle ha ansvaret for gjennomføringen av prosjektet. Etter positiv tilbakemelding fra menighetsrådet gikk misjonskomiteen i gang: Det ble laget en presentasjon om prosjektet, som ble presentert gjennom gudstjenester, aftenmisjon, menighetsrådsmøte og andre steder. Godt samarbeid «Vi har satt oss godt inn i prosjektet på forhånd og har absolutt fått god hjelp fra misjonskontoret. Det var misjonskontoret som hjalp oss til å finne et passende prosjekt», forteller Erling, «Ved en tilfeldighet så åpnet det seg slik at jeg og Jon reiste inn til Oslo og hadde et møte med Anne på misjonskontoret. Dette gav oss ytterligere informasjon om prosjektet og var en vitamininnsprøytning til å komme i gang så rask som mulig. I tillegg har vi fått oversendt bilder og informasjon direkte fra prosjektet.» Stor misjonsiver Prosjektet Nyan ombe startet skikkelig opp i oktober i år, men på en måte er det en fortsettelse av ambulanseprosjektet som Jon Løvland tok ansvar for i Som mange kjenner til ble det samlet inn kr ,- til ny ambulanse til sykehuset i Nyadire. Disse pengene ble samlet inn i løpet av 10 måneder og de fleste av giverne var fra menigheten i Flekkefjord, selv om det var flere utenfor Flekkefjord som også bidro! Om menighetens store engasjement sier Erling: «Flekkefjord Metodistmenighet er en menighet med et stort misjonsengasjement. Flere i vår menighet har selv vært misjonærer i blant annet Zimbabwe. Det er naturlig for oss som menighet å være engasjert i misjonsarbeid. Vi ønsker å gå inn i et mer langsiktig og stort prosjekt, der vi ønsker å bidra til og hjelpe et større lokalsamfunn på flere områder. Vi ønsker å sette oss et stort mål og har stor tro på at vi skal klare å gjennomføre målsetningen vår!», og han fortsetter entusiastisk: «Jeg tror at dette prosjektet er med på å løfte misjonsengasjementet ytterligere. Jeg tror også at givergleden gjennom et slikt stort felles prosjekt blir ennå større!» Ikke bare landsbyen! Men menigheten i Flekkefjord ønsker altså ikke å gi seg etter at kjøkken, oppussing og vannanlegg ved klinikken i Nyan ombe er ferdig! De håper bl.a å kunne gjøre utbedringer i, og ved, metodistkirken i landsbyen; Shapure United Methodist Church, og også å kunne forbedre skolene i Nyan ombe og områdene rundt. «Vi har satt oss som mål å samle inn en million i løpet av en tre-årsperiode, slik at vi kan gjøre en forskjell på flere områder i et større lokalsamfunn. Vi i misjonskomiteen vil at prosjektet skal holdes varmt i hele perioden. Dette er absolutt hele menighetens misjonsprosjekt og vi ønsker at prosjektet skal engasjere oss som menighet; at prosjektet skal engasjere alle generasjoner i menigheten. Derfor satser vi også på at barne- og ungdomsarbeidet i menigheten skal dras inn i dette. Når vi startet opp så sa vi klart fra at dette prosjektet ikke skulle gå på bekostning av andre misjonsprosjekter som våre medlemmer støtter trofast. Vårt Nyan ombe prosjekt kommer som et tillegg til det som medlemmer allerede støtter opp om!», fastslår misjonskomiteens leder bestemt. Stor kreativitet Når det gjelder innsamling av penger til prosjektet, er kreativiteten og iveren stor: «Noen i menigheten fyller år og har runde dager, og ønsker pengegaver til bursdagen som går direkte til prosjektet. I tillegg har vi laget en misjonskontrakt som vi har delt ut. Her har vi god respons ved at folk i menigheten har bundet seg til månedlige beløp eller engangsbeløp i prosjektperioden. Hvis man, for eksempel gir kr. 278,- pr måned i tre år blir dette kr ,- til prosjektet. Dette er overkommelig for de fleste! I tillegg har så har det vært solgt alternative julegaver den siste måneden før jul. Et kreativt medlem i misjonskomiteen kom opp med en god ide om salg av dekorerte flasker som skulle gå til inntekt for vannprosjektet. Flaskene har vært solgt for kr. 250,- 500,- og 1000,-. Jeg kan ikke annet enn å si at responsen hittil har vært svært god; fantastiske kroner er samlet inn i løpet av de tre månedene prosjektet har pågått!» sier en takknemlig leder av prosjektgruppa. «Gjennom kontraktene har vi hittil fått inn flere hundre tusen i løfter. Jeg ble litt ydmyk når en person i menigheten kom bort til meg og sa at vi kunne regne med å få kr ,- over tre år fra dem. I januar/februar skal vi ha basar og misjonsdag hvor vi også regner med å ha stort fokus på prosjektet.» Prosjektkomiteens ledere med den nyoppussede bygningen bak seg til høyre. Her skal gravide kvinner bo frem til de skal føde. Personlig kontakt I skrivende stund er tre av medlemmene i misjonskomiteen i Nyan ombe for å knytte personlige kontakter, og for å få et mer nærmere forhold til prosjektet. «Vi ønsker å få et personlig forhold til prosjektet og har derfor satt oss som mål at når tre-års perioden er over og prosjektet er fullført, så tar vi en menighetstur til Nyan ombe for å se hva vi, sammen med lokalbefolkning, har fått til. Så får vi se hvor mange som ønsker å være med på tur.» smiler Erling, og forklarer sin egen iver for prosjektet: «For meg handler dette om prioritering. Vi som lever i Norge er svært heldige. Vi lever i en overflod som andre bare kan drømme om. For meg er det viktig å få frem at hvis jeg kan gi være med på å gi til et prosjekt som kan være Det nybygde kjøkkenet. Her er alt tilrettelagt for at de høygravide enkelt og hygienisk skal kunne lage seg mat. med på å gjøre hverdagen lettere og bedre for mange mennesker i et lokalsamfunn, så gir dette en mye større glede enn om jeg skulle bevilge meg selv noen materielle goder som jeg ikke engang har behov for!», avslutter en engasjert Erling Aagesen. BB Soverommene til de gravide er svært fine etter den lokale standarden. De er noe helt annet enn det gamle skuret de sov i før. Det gamle kjøkkenet står fortsatt på fremsiden av nybygget. Kontrasten er stor! 12 Brobyggeren Brobyggeren 13

8 Be for misjonens arbeid og arbeidere Ukraina Zimbabwe Sierra Leone Gatebarn og familesenteret St. Luke arbeidet blant barn- og familier i faresonen. Omtrent 25 barn, ungdom og unge mødre bruker senteret. Tilbud om middag og leksehjelp, engelskundervisning, åpen barnehage, veiledning i samtalegrupper og arbeidstreningsprogram. Chabadza Navnet på Partnership in Development- programmet i Zimbabwe. Et shonaord med vid betydning; Det er enten en forespørsel om hjelp - eller et tilbud om hjelp, i et arbeid eller tiltak som allerede er planlagt eller i gang. CELAD - Community Empowerment for Livelihood and Development Samarbeidet vårt i Sierra Leone; et Partnership in Development program. Bidrar til bedre sosialt -, økonomisk - og bærekraftig livsgrunnlag og ressurssterkt samfunn. Startet opp i et NORGE Her hjemme er det misjonssekretær Øyvind Aske, bistandskonsulent Anne Ng Forster og økonomileder Ragnar Falch som er ansatt i misjonen. Litauen Familiesenter med etter skoletid-tilbud, aktivitetsdager, engelskundervisning og støttegrupper. Hjemløse får tilbud om å vaske klær, og mens de venter får de en kopp kaffe eller en suppe-bolle. Seniorklubben har månedlige møter med aktiviteter, gymnastikk og den gode samtalen i fokus. På bildet ser vi ungdom som er med på ledertreningskurset Timoteus. Det ble startet med hjelp fra Norge. Angola Skoleprogrammet POSOCA, med 8 skoler og 3200 elever. Dette er foreldreløse barn fra slummen i hovedstaden Luanda. Imponerende nok fullfører nesten 100 %. Liberia CODEVPRO - Community development programme Et samfunnsutviklingsprogram. Startet opp i Bidratt til at over mennesker har fått et bedre liv. Tilgang til trygt drikkevann og toaletter. Bedre helsetilbud. Plass på en skole. I tillegg er det gitt støtte til jordbruk, fedrift og broer. India Noen barn i skoleprogrammet får skolepenger ut dette skoleåret. Deretter avsluttes fadderprogrammet i India. Deres gaver har gitt svært mange barn skolegang og et bedre liv. 14 Brobyggeren Brobyggeren 15

9 Reidun Refsdal Glimt fra et liv i tjeneste Med 35 års tjeneste i India er det svært mye å se tilbake på for Reidun Refsdal. De mange prosjektene som hun ledet forandret livene til utallige mennesker. Gjennom Reiduns tjeneste fikk vi i Metodistkirken i Norge være med å utgjøre en forskjell for menneskene i en av Indias fattigste delstater. Tekst og foto: Karl Anders Ellingsen - Hvordan er det å være hjemme igjen for godt? - Det er veldig ålreit. Jeg tenker at alt har sin tid. Jeg er jo ikke 15 år lenger. Det var rart i begynnelsen, men nå er det helt greit. - Hvordan var overgangen til den norske hverdagen? - Alt var rart i begynnelsen. Bare det å ta en buss eller en trikk og ikke vite hvordan det skulle gjøres, var en utfordring. Jeg visste jo ikke noe om ulike kort og slikt. Jeg har jo vendt meg til å leve i Mursan. Oslo er noe helt annet. Det å komme hjem betød at jeg måtte lære mye om igjen. Noe som hjalp meg godt, var det at jeg hadde min egen leilighet her i byen å komme hjem til. - Savner du India? - Det er klart at India er blitt en stor del av livet mitt. Jeg lengter ikke tilbake hver dag, men gleder meg til å reise tilbake i vinter. Men når jeg kommer tilbake til Oslo, er det her jeg er hjemme nå. - Var det et godt liv i India? - Jeg synes jeg har hatt et kjemeperikt liv. Jeg har så mye å tenke tilbake på, så mange gode minner, mennesker og steder. - Hva er det første som tankene går til? - Det som står sterkest er vel arbeidet med de tradisjonelle fødselshjelperne. Det var noe som betydde så mye for både oss som stab, de som ble trent og for samfunnet som helhet. Du vet at fødselshjelperne var helt uskolerte, de var de laveste av de lave i samfunnet. De var fattige analfabeter med svært lav selvtillit. Gjennom treningen og eksamineringen ble de langt dyktigere og fikk en ny tro på seg selv. Den gode jobben de nå gjorde og den nye selvtilliten, ga de langt mer respekt i samfunnet. Det at færre spedbarn ble skadet, syke eller døde når de tok imot barna, gjorde at de også kunne ta bedre betalt. At det nyttet, så vi bevis for i den offisielle statistikken for distriktet. Barnedødeligheten og antallet nyfødte med sykdommer gikk ned i takt med at vi utdannet fødselshjelperne. Det er vanskelig å uttrykke hvor mye dette betydde for den enkelte fødselshjelper og for samfunnet som helhet. - Kan du fortelle litt om hvordan forandringen kunne merkes? - Det var en veldig stor forskjell på fødselshjelperne fra de startet til de ble uteksaminert. Allerede etter et par dager merket vi at de fikk mer selvtillit og tok ordet lettere i klassen. I lokalsamfunnet visste alle hva som foregikk og så sin fødselshjelper som student. Den tilliten vi opparbeidet oss gjennom så mange år som helsestasjon, ga også disse kvinnene en helt ny status. Landsbyene ønsket dette velkommen, fordi de så at fødslene ble tryggere for både mor og barn. Dette ble en prosess der vi alle var vinnere! I mer enn hjem i det distriktet er det et diplom fra Metodistkirkens helsesenter som er den stolteste dekorasjonen. De som var med fikk satt diplomet sitt i glass og ramme, og hengte det opp på et godt synlig sted. De kan ikke lese diplomet selv, men det har gitt dem verdighet og et bedre liv. Det er et godt og viktig minne for meg. - Hvordan fikk du ideen til dette? - I India er det å være fødselshjelper noe av det mest urene en kan gjøre. Så det var kun de fattigste og dårligst utdannede som utførte det. Samtidig var det nesten umulig å få gravide til å komme til klinikken for kontroller. Resultatet var at det var svært mange mødre og spedbarn som - Når jeg tenker tilbake er det ansiktene deres jeg ser for meg. Reidun Refsdal ble syke og døde rundt oss. Ja, noen til og med på dørstokken vår. Jeg tenkte at dersom de ikke kom til oss, måtte vi komme til dem. Vi måtte lære opp de som tok imot barna. Det var starten til programmet. - En annen ting som jeg husker tilbake på med glede, er støttegruppene for HIVpositive og familiene deres. Vi startet med dette i Vi hadde startet med testing for HIVsmitte og så at det ble flere og flere som fikk diagnosen. De trengte et sted å samles for å kunne snakke om det som skjedde med dem. Vi organiserte støttegrupper der de kunne møte andre med samme skjebne. På møtene stilte vi med rådgivere som kunne informere i plenum og gi råd til den enkelte. Vi tok opp praktiske ting som personlig hygiene og kosthold. Vi understreket viktigheten av å ikke få infeksjoner og bli syke, og viste dem hvordan de kunne klare dette. Dette var svært fattige mennesker. Mange fikk ikke arbeid på grunn av sykdommen og få av dem hadde utdannelse. Så rådgivningen var livsviktig for dem. En del av barna vi kom i kontakt med, fikk ikke gå på skole siden de ikke hadde nok midler til skolepenger. Derfor tok vi barna deres inn i fadderprogrammet. Da fikk de gå på skolen og slapp å havne på utsiden av samfunnet. Jeg ble godt kjent med mange av disse, og ble glad i dem. Når jeg tenker tilbake er det ansiktene deres jeg ser for meg. Jeg husker hvor de satt i ringen når vi samtalte og detaljene fra livene deres. Det er godt å tenke på hvordan vi på helsestasjonen og alle i Metodistkirken her hjemme fikk være med og endre livene deres. Et øyeblikk som endret mange liv. Tradisjonelle fødselshjelpere mottar diplom for å ha bestått et trenings- og opplæringsprogram ledet av Reidun Refsdal gjennomgikk programmet. Hele 9428 kom tilbake for et oppfriskings- og videretreningsprogram. Dette ga distriktet betydelig lavere antall dødsfall og sykdomdtilfeller ved hjemmefødsler. Disse samtalegruppene var noe jeg prioriterte. Jeg skulle ha svært mye å gjøre for ikke å være med i samtalene, sier Reidun mens hun tørker øynene. Dette bringer frem sterke minner. - Dette er mennesker som har gjort et dypt inntrykk på deg? - Ja, det er vel de menneskene som fikk livene sterkest forandret som gjorde det dypeste inntrykket på meg. Da tenker jeg spesielt på handikap-programmet. Det var så mange sterke inntrykk at jeg hver eneste samling fikk tårer i øynene. Jeg liker å tenke på meg selv som en sterk person, men jeg er svært myk når jeg tenker på disse. De handikappede har det forferdelig på landsbygda. Det er så mange poliorammede og andre som må slepe seg rundt bakken. Det gjorde dem skitne og verdiløse i samfunnet. Det at de ble registrert og fikk hjelpemidler forandret livet deres totalt. Da fikk de en fast liten sum fra myndighetene. Det hjalp noe. Det å få en trehjulet sykkel gjorde at de kunne komme seg rundt uten å bli skitne. De kunne snakke med folk uten å måtte se opp til dem. Studentene kom seg til skolen, og de kunne få seg et levebrød. Jeg husker godt en delvis lam kvinne som fikk en sykkel. Med den kunne hun bringe grønnsaker til markedet og tjene nok til å livberge seg selv og sine tre barn. Dette programmet forandret utallige liv, sier Reidun bestemt. 35 års tjeneste i India er avsluttet og programmene er gjennomført og avsluttet. Noen av dem videreføres av Metodistkirken i India (MiI). Et skår i gleden var det at urimelige krav fra de ansatte ved klinikken gjorde at MiI valgte å stenge den. Men Reidun har et håp om at MiI, som har overtatt eiendommene, vil starte opp igjen en klinikk der når tiden er moden. Når Reidun ser tilbake er det alle de vellykkede programmene og de utallige menneskene som fikk livene sine endret til det bedre, som sitter igjen. For oss som har fulgt henne på avstand er det en imponerende statistikk. For Reidun er det ansikter og liv som vi som kirke sammen fikk tjene. Vi spør Reidun et siste spørsmål om hvordan det var å arbeide som en kristen i India? - Det var ikke alltid like lett. Som utlending og kristen har jeg ikke lov til å forkynne eller delta i kirkens liv som en leder. Men jeg tror at jeg vitnet om Jesus gjennom hele min tjeneste. Alle visste at jeg er en kristen og at det var grunnen til at jeg reiste halve jorden rundt for å arbeide hos dem. Det er jo et vitnesbyrd. Samtidig fikk vi jo ansette så mange lokale evangelister som vi klarte. Vi hadde evangelister knyttet til alle prosjektene våre. Så vi forkynte Guds rike både gjennom handlinger og ord. De fleste prosjektene startet vi med en bønn og vi hadde kapell i Mursan, Beswan og Karhari. I den muslimske landsbyen Karhari står det et stort kors på veggen til kapellet. Det er synlig langt ut over markene og viser evangeliets tilstedeværelse. Så vi er svært synlige i lokalsamfunnet. Jeg husker godt dengang da ungdomsforbundet i Norge samlet inn penger så vi kunne bygge kirken i Mursan. Det var et vendepunkt for den lille flokken med kristne i Mursan. Den kirken ble vårt fundament og stolthet. Med den fikk vi så mange velsignelser. Det er godt å se tilbake og se at den også var til velsignelse for de prestene som tjenestegjorde der. De fleste gikk videre til større tillitsverv i kirken. Flere av dem ble tilsynsmenn. Menigheten i Mursan er liten, men den er sterk åndelig, avslutter Reidun. BB 16 Brobyggeren Brobyggeren 17

10 Sommerfesten juli 2014 Tro som bærer Årets hovedtaler på Sommerfesten blir vår egen Kjell Arild Johansen som i dag er gateprest i Kirkens Bymisjon. Han sier han gleder seg til å være med på Sommerfesten igjen! Tekst: Kristin Tønne og Tom G. Johnsen - Larvik Årets tema for sommerfesten er Tro som bærer. Troen på Jesus er noe som bærer oss gjennom hele livet. Det er ikke vi som bærer, men troen som bærer oss! Tro som bærer er også navnet på Metodistkirkens trosopplæringsplan for barn og unge. En plan som kan hjelpe oss som kirke å lære de unge hvordan de selv kan få en tro som bærer dem. Vi er heldige som er en kirke bestående av alle generasjoner, og vi er heldige som kan samles til sommerfest der alle generasjoner er tilstede og uunnværlige! Informasjonsbrosjyren for sommerfesten er klar og distribueres ut til menighetene i disse dager. Hvis du ikke ser brosjyren i din menighet så spør en av lederne om de kan skaffe den. Du finner også informasjon på metodistkirken.no eller på facebook. Påmeldingen åpner på nettsidene 1. mars. Pass på å melde deg og familien på i god tid. Vi presenterer her noe av det som skal skje på sommerfesten i år og noen av de som får hovedoppgaver: Kveldsmøter: Kjell Arild Johansen blir hovedtaler på kveldsmøtene. Han har vært evangelist og menighetsprest i Metodistkirken i mange år, men tjenestegjør nå som prest/gateprest i Kirkens Bymisjon i Drammen og Kongsberg. Kjella som han gjerne blir kalt, ble kris- ten i 1977 og begynte på bibelskole to år senere. Etter bibelskolen reiste han ut som evangelist i Sigerfjord. Etter en tilværelse som evangelist begynte Kjell Arild på presteseminaret i Bergen. De siste ti årene har han bodd i Drammen og kan glede seg over at Strømsgodset endelig har blitt seriemester. De siste årene har Kjella arbeidet i Bymisjonen, først i deltidsstilling, men nå i 100%. Kirkens Bymisjon driver stort i Drammen og har så mange som 42 ansatte og 160 frivillige medarbeidere. Kjell Arild er rundt på alle de 8 avdelingene som Bymisjonen har i Drammen og Kongsberg. Kjell Arild Johansen var kjapp med å svare ja da vi i Larvikskomiteen spurte han om å være hovedtaler på Sommerfesten. Han sier dette: -Som menighetsprest ble jeg på slutten lei av å forkynne, mens jeg nå som prest i Bymisjonen har begynt å savne det å forkynne. Derfor var det enkelt å svare ja på forespørselen. Jeg (Tom) har truffet Kjell Arild i Drammen og han har tatt meg med opp på kontoret sitt. Han spør om jeg vil ha kaffe og setter fram noe smågodt. Jeg takker nei til kaffen, men tar noe av det søte han har satt fram. Vi småprater om livet, tjenesten og Sommerfesten, og Kjell Arild sier at han gleder seg til å forkynne på Sommerfesten. Det kan virke som han har fått forkynnergleden tilbake, for han fortsetter med å fortelle at selv det å forkynne for bare noen få mennesker er stort. Han har nemlig tatt på seg et forkynner ansvar på Kongsvinger. - Noen har sagt til meg: At du gidder å tale til en slik liten flokk, men jeg syns det er fint. Jeg tror vi teller for mye i dag: «I dag var vi så få!» Og så blir vi lei oss fordi vi ikke var flere. Men det er i enkeltindividene at mulighetene ligger, uttrykker han. - Det er viktig å være tro i det små, sier han. - Derfor synes jeg det er fint å forkynne for flokken på Kongsvinger selv om de ikke er mange. Kjella forteller meg at det er vanskelig å sammenligne det å være menighetsprest i Metodistkirken og prest i Bymisjonen. - Det er bare forskjellig, sier han, men han trives med det han nå gjør selv om det har vært utfordrende og til tider også slitsomt. - Jeg må gå noen nye veier som ingen har gått før, sier han og fortsetter: - Nå er jeg prest for dem som ikke har noen prest, og mye av oppgaven min er å gjøre meg selv synlig. Folk må vite hvem jeg er slik at de kan ta kontakt når de trenger meg. Kjell Arild har vært hovedtaler på Sommerfesten før, men sier at det er lenge siden han har vært der på en hel Sommerfest. Han har vært innom noen ganger, men nå gleder han seg altså til å komme tilbake og bli værende under hele Sommerfesten. Vigdis Merete Rønning gjorde så god jobb som møteleder i 2013 at hun har fått denne oppgaven i år også. Hun er ansatt ved Metodistkirkens hovedkontor og er sekretær i Diakoni og Evangeliserings Rådet (DER) Familiesamlinger: Som vi skrev i forrige nummer av Brobyggeren så har vi endret litt på dagsprogrammet fredag og lørdag. Vi skal i år forsøke en familiesamling på formiddagen. En felles møteplass der vi kan møte hverandre på tvers av generasjoner og inspirere hverandre slik at vi sammen kan vitne om den tro som bærer oss. Her blir det sang, musikk og forkynnelse som kan favne oss alle. Leirene vil delta og Maia Blomhoff Holm vil lede samlingene, og forhåpentligvis vil noen av leirprestene bidra med forkynnelse. Maia Blomhoff Holm er 26 år gammel og kommer fra Oslo, hvor hun er aktiv i Centralkirken. Hun sier at hun er heldig som får være nestleder i Er du klar for å være med på Sommerfesten 2014? Som bildet viser, var det kjempefint i fjor. Likevel tror vi at det vil bli enda bedre denne gangen. Temaet "Tro som bærer" vil følge oss gjennom dagene på Drottningborg. Foto: Karl Anders Ellingsen MBU. - Leir er noe av det morsomste jeg vet, så jeg er veldig glad for at jeg får være juniorleirsjef på Sommerfesten i år også, slik jeg har vært de to foregående årene, sier hun. Til daglig jobber Maia som doktorgradsstipendiat på fødeavdelingen ved Rikshospitalet. Vi avslutter sommerfesten søndag formiddag med familiegudstjeneste, som vanlig. I år er det Frøydis Grinna, MBUpresten vår, som taler på søndag formiddag. Bibeltimer: Da vi i år har familiesamling på tiden hvor vi normalt har hatt bibeltime vil vi så flytte bibelundervisningen til et av seminarene. Forhåpentligvis blir det biskop Christian Alsted som tar seg av dette. Seminarer: Fredag og lørdag ettermiddag er det seminarer hvor du kan velge mellom 3 ulike temaer i tillegg til Bibeltime. Her tror vi at vi har funnet temaer som skal favne de fleste. Trosopplæringsplanen Tro som bærer: De som har vært med å utarbeide trosopplæringsplanen, med Vigdis Merete Rønning i spissen, skal holde seminar om innholdet i trosopplæringsplanen og tips til hvordan den kan brukes i arbeidet med å gi barn og unge en sterk tro på Jesus og Guds Ord. Praktisk seminar Her er tingene enda ikke klargjort, men vi forsøker å få til et praktisk seminar hvor en kan lære å skrappe, lage smykker eller en annen håndverksaktivitet. Et godt tips er å følge med på hjemmesiden til Metodistkirken eller på facebook. Gospel/kor: Dette blir et seminar hvor det øves inn noen sanger som kan være fine og ta med hjem til koret i menigheten. Med oss har vi fått ekteparet Ruth og Emmanuel Waldron fra London. Ruth er lovsangsleder i sin menighet og hjelper til med kor og sangundervisning i menigheten når hun ikke er på reise. Hun underviser på gospel workshops i hele Europa og har de siste årene vært mye i Polen og Danmark, men også på Sangfesten i Flekkefjord. Hun ønsker å bruke musikken og sangen som en døråpner for å komme i kontakt med mennesker og være til hjelp. Emmanuel er en fantastisk gospel- og jazzpianist med flere soloutgivelser. Han skriver låter selv og reiser rundt med band og holder konserter. I tillegg reiser han sammen med Ruth til hennes workshops og har ansvar for musikken der og hjelper henne med innøving av sanger. Emmanuel har også pianoundervisning lokalt der de bor. Han ønsker også å formidle sin tro gjennom musikken. Vi planlegger at de kan ha en minikonsert i teltet på lørdagskvelden. Ekteparet Waldron har tre gutter i alderen 5,3 og 2 år. Du er hjertelig velkommen til Sommerfesten 2014! Vi kan tilby flotte omgivelser, tilbedelse og lovsang, bønn og samtaler, forkynnelse som utfordrer og inspirasjon til å ta med seg videre i hverdagen. Vi ønsker å tilby en Sommerfest der alle kan trives og ha det fint sammen. En slik fest kan vi bare skape sammen, på tvers av generasjonene. Vi håper det vi hittil har presentert av den kommende sommerfesten sammenfaller med dine ønsker for en vellykket sommerfest og håper du melder deg på når påmeldingen åpner. BB 18 Brobyggeren Brobyggeren 19

11 Liten menighet med store resultater Menigheten vår på Øståsen har blitt med i Partnership In Development. Her har de blitt partnere med landsbyen Matombo i Zimbabwe. Sammen har de bygget en skole for barna i distriktet. Det er et prosjekt som vil gi barna en ny og bedre fremtid. Tekst og foto: Øyvind Aske Partnership in Development er et program som passer for både små og store menigheter. Øståsen er ikke av de tallmessige store menighetene våre, men en aktiv menighet med bred kontaktflate. De er også med i Partnership in Development. La oss høre hvordan de opplever å være en partner! Partner siden mai 2013 Det er en veldig hyggelig damestemme på telefonen da jeg ringer til Øståsen like opp under jul, Hun heter Randi Kvaal og er leder for Misjonsgruppa i menigheten. Selv om det er midt i julestria puster hun helt rolig og lover å svare på en del spørsmål om menighetens misjonsprosjekt. Det er ikke dårlig! Øståsen menighet har hatt prosjektet siden mai Hvorfor Matombo? Utfordringen i Matombo er de bare har en barneskole. Nå ønsker de seg også en ungdomsskole, men da får de problemer med skolebygget. Det blir for lite til å romme begge deler. De måtte dele klasserommet og sitte med ryggen til hverandre med en lærer i hver ende. Det var ikke ideelt. Lærerne hadde heller ikke lærerværelse. Hele menigheten samarbeider Menighetsrådet og misjonskomiteen samarbeider om prosjektet. Prosjektet er hele menighetens ansvar Misjonsdamene/jentene er et tyngdepunkt, men hele menigheten spiller på lag. Det er en grei deal i Øståsen. Det blir jevnlig informert om framdriften i innsamlingsarbeidet. - Vi liker tanken på at kirken bygger en skole som skal brukes av alle ungdommene i byen. Randi Kvaal Alle deltar Speiderne på Øståsen har laget puslespill med bilder fra Norge som de vil gi til barna i Matombo. Prosjektet er på kr og de har nå kommet over halvveis i innsamlingen! En måned viet misjonen I august hadde menigheten en stor utlodningsfest og 1. søndag i advent var det innsamling til inntekt for skolen. Menighetens juleoffer ble også øremerket prosjektet. Øståsen har det slik at hele februar måned er viet til misjon, da har menigheten fokus på misjon på alle møtene sine. Misjonsofferet på misjonsdagen går selvsagt til misjon men også løskollekten på de andre gudstjenestene. En søndag i ny og ne blir «strikkepinnene» satt fram ved kirkekaffen slik at alle kan gi sine kronestykker og femmere her. Det blir penger av små penger også! Raske resulteter Jeg spør Randi om hun synes at menigheten har fått god nok hjelp fra Misjonskontoret. Hun svarer at det ble mer informasjon etter hvert og også bilder når det ble etterlyst, men enda mer info hadde nok vært ønsket. Skolen er allerede ferdigstilt, så hun synes at prosessen har gått veldig raskt. Øståsen + misjon = sant! Jeg lurer på hvordan har menighetens stilling til misjon har vært opp gjennom årene? Hun svarer at Øståsen har alltid hatt et hjerte for misjonen. Menigheten har hatt misjonærer ute og det har bidratt til stor interesse og engasjement. At de nå har vært med og bygget skole i Matombo har gitt menigheten et enda mer personlig forhold til misjonen. De liker tanken på at kirken bygger en Det ble godt og trangt da skolebarna og mange av landsbyens voksne tok imot gjestene fra Norge i høst. Det var stor stolthet og glede over den nye ungdomsskolen. skole som skal brukes av alle ungdommene i byen, det viser at kirken driver hjelpearbeid/misjon for alle. Menighetens medlemmer har alltid vært flinke til å møte opp på misjonsarrangementene. Randi mener at det kanskje er enda lettere å gi når det er til et spesielt prosjekt. Tove Odland og lokale medarbeidere foran den nye ungdomsskolen som Øståsen samler inn penger til. Misjonskomiteen i menigheten vår på Øståsen samlet ved gevinstbordet til misjonsfesten i august. Fra venstre: Randi Kvaal, Anne-Grete Arnesen, Bjørg Brynjulvsrud, Grete Falmark og Grethe Gulbrandsen. 20 Brobyggeren Brobyggeren 21

12 MISJONS YTELSER 2013 MENIGH. FASTE MBU'S MK'S MESSER ANDRE SUM OFFER GIVERE AVD. MISJ.GR. GAVER ARENDAL BERGEN C BERGEN F BODØ DRAMMEN EGERSUND ELVERUM FINNSNES FLEKKEFJ FREDRIKS HALDEN HAMAR HAMMERF HARSTAD HAUGES HORTEN HVITTINGF HØNEFOSS KJØLBERG KONGSBERG KONGSV KRAGERØ KR. SAND LARVIK LILLESTR LISTA MOLDE MOSS MYSEN OSLO C GRÜNERL BJØLSEN PORSGR SANDNES SARPSBORG SKIEN KÅNLAND SOTRA STAVANGER SVOLVÆR TISTEDAL TROMSØ TRONDH TUNE ØSTÅSEN ÅLESUND BLÅKL. B DIVERSE SUM SUM Se forklaringer neste side. Merker dere det ikke Se, jeg gjør noe nytt, nå skal det spire fram. Merker dere det ikke? Jesaja Det startet med trosopplæringsplanen, det fortsetter med ettåringsprogram for ungdom opp til 30 år og skal neste personlige drøm gå i oppfyllelse, har vi snart også en bibelskole for alle: en- to uker samlinger i året, helgesamlinger og hjemmestudie. Jeg kan nesten ikke vente til det er klart Vi trenger Guds kraft, vi trenger den hellige ånd, men vi trenger også å kjenne vår bibel og vite hva vi tror på. Det er med stor glede vi mottar nyheten om at hovedstyret gikk inn for Diakoni- og Evangeliseringsrådets (DER) forslag om å ta opp igjen et ettåringsprogram ( se BB nr ). En arbeidsgruppe er satt ned og jobber iherdig med å få ferdig informasjon og opplegg, slik at et ettåringsteam kan være på plass fra høsten Kanskje kjenner du noen som burde være med? Kanskje er det du selv som skal være med? Ett er sikkert, dette blir til velsignelse for den enkelte deltager, Misjonsytelser 2013 Oversikten viser de beløp som er innkommet til misjonskontoret t.o.m. 16. januar. Fadderprogrammet er ført under "andre gaver", til sammen kr ,- menighetene de kommer i og kirken som helhet. Kjenner du ingen, eller du selv ikke er i den rette aldersgruppen, kan du uansett være med å dra dette i gang, gjennom bønn og informasjon til andre. DERs leder, Leif Jacobsen, har satt seg et trosmål: 6 ettåringer og tre menigheter som tar imot to hver fra høsten Amen, sier vi, og gleder oss til å se hvem de seks er. I forbindelse med satsingen på barn og unge, blir det og ansatt en person som skal ha hovedansvar for ettårsarbeiderne og trosopplæringsplanen. Be om at rett person søker og blir ansatt. Pinsestevne 2014 For fjerde år på rad kan DER i samarbeid med en lokal menighet, invitere til pinsestevne 2. pinsedag, mandag 9.juni kl Pinsestevnet blir i år, som i fjor, i IMCO, en av våre nyeste menigheter, som holder hus i Metodistkirken på Grünerløkka. Har du aldri besøkt IMCO tidligere, har du sjansen nå. Mer informasjon kommer, ( ,- i 2012). Fasteaksjonen (Kirkens Nødhjelp) er ikke med i oversikten. Ta kontakt med misjonskontoret ved evt. spørsmål. Oslo, 17. januar 2014 Ragnar Falch, misjonskasserer Nye medlemmer i Larvik Søndag 8. desember ble Zuliet Kadiri og Selam Testaye Sium nye medlemmer. Barna til Zuliet, Daniel og Jessica ble ført inn som menighetsbarn, likeså datter til Selam, Yeabsera. På bildet ser vi fra venstre: Godluck Chongolo, Zuliet Kadiri, barna Daniel og Jessica, Selam Testaye Sium, datteren Yabsera og pastor Tom G. Johnsen. men sett av ettermiddagen andre pinsedag til fellesskap i metodistkirkene på Grünerløkka. Snakk med venner og kjente, fyll opp biler og bli med. Som kirke er vi inne i en tid full av optimisme og velsignelser. Vi venter og forventer at noe mer skal skje iblant oss. I trygg forvissning om at Gud er med, hilser jeg dere med Sefanja 3. 17: «Herren din Gud er i din midte, Han er den mektige som frelser. Han skal fryde seg over deg med glede. I sin kjærlighet gir Han deg hvile, Han fryder seg over deg med jubel». Vi setter oss trosmål. Vi ber. Vi venter. Vi forventer. Spennende tider, spør du meg! I forventning, Vigdis-Merete Rønning Konfirmasjon 17. november ble Peter Sekyere konfirmert i IMCO på Grünerløkka. 22 Brobyggeren Brobyggeren 23

13 BETANIEN Vi gratulerer Alt i elektriske installasjoner Vollebekkveien 2b - P.b. 24 Vollebekk Oslo Tlf Fax Det skjer i Metodistkirken 2. februar Misjonsdagen mars Evangeliseringens dag mars Er det meg Gud?, Hovedkontoret Oslo mars Sangfesten, Flekkefjord april MBU Landsmøte, Stavanger april Kvinneforbundets Landsmøte 29. mai - 1. juni Årskonferansen, Drammen 28. juni - 5. juli MS Korpsleir, Trevæld i Danmark juli Sommerfesten, Drottningborg september Nord-Norgeskonferansen Anne Grete Spæren Rørvik 60 år Anne Grete ble født 12. januar 1954 i Drammen. Hennes mor var aktiv i Den Norske Kirke, og her ble Anne Grete tatt med fra barnsben av. Hun ble med i speideren i Metodistkirken som niåring. Her fant hun seg til rette og ble med i UG, UF og ungdomskoret. Anne Grete har vært en kristen siden barndommen og på gymnaset fikk hun lyst til å studere teologi. Hun ønsket å arbeide med mennesker og sosionom ble hennes yrkesvalg. Da hun var i praksis for å komme inn på sosialskolen, ble hun kjent med rollen til sykehuspresten. Hun sluttet og startet studier ved Teologisk fakultet i Oslo. I 1983 ble hun ordinert prest i Den Norske Kirke. Hun tjenestegjorde 10 år i Oslo i ulike menigheter, før hun ble sykehusprest i nesten 20 år. Da menigheten vår i Drammen sto uten prest stilte hun seg til rådighet for kabinettet. Hun har vært menighetsprest der siden. I 2011 fikk hun ordinasjonen bekreftet i Årskonferansen og ble metodistprest. Hun trives veldig godt i tjenesten og er begeistret over menigheten og kirken sin. Anne Grete brenner for økumenikk og religionsdialog. Hun er styreleder for Drammen og omegn livssynsforum, og koordinator for pastorsgruppa i byen. Anne Grete ble gift med sin Stein i Sammen har de sønnen Magnus. Anne Grete er valgt pastoralt medlem i Metodistkirkens Hovedstyre. Dine kollegaer og venner landet rundt gratulerer deg med jubileet post festum, og ber om Guds velsignelse over deg og dine i dagene som ligger foran deg. For Metodistkirken i Norge Karl Anders Ellingsen Vigdis-Merete Rønning 60 år 4. januar ble Vigdis-Merete Rønning 60 år og vi gratulerer post festum. Vigdis-Merete ble født og vokste opp på Hønefoss. Begge foreldrene var aktive i Metodistkirken, og det ble hun og. Vigdis-Merete sier hun har vært en kristen hele livet. Hun har noen merkedager i utviklingen av troen, men hun har aldri vært borte fra den. Vigdis-Merete var en aktiv idrettskvinne i ungdommen. Det er ikke få runder hun har gjennomført på lengdeløpsskøytene, i godt norsk vintervær. To viktige hendelser i ungdommen var Caravan i USA og JMM (Jung Menchen Missionieren) i Europa. Her fikk hun møte andre ivrige metodistungdom og den verdensvide metodistfamilien. Det sementerte hennes tilknytning til kirken og gjorde henne til en overbevist metodist. Det gjorde også at hun i ettertid har trofast sluttet opp om menigheten sin, som hun elsker, i både gode og litt tyngre dager. Vigdis-Merete er stolt av å tilhøre en kirke der det er lov til å stille spørsmål og komme med egne meninger. Hun ønsker at vi alle skal være enda mer stolte av den kirken vi tilhører. Vigdis-Merete giftet seg med sin Trond i 1977 og ble bonde. Hun fikk to barn og var aktiv med i arbeidet på gården, der de drev med melkeproduksjon og korn. Senere har hun også fått to barnebarn. Av utdannelse er hun agronom og adjunkt. Hun tok på seg vikartimer i skolen, og ble etter hvert lærer på fulltid. I 2004 ble hun prosjektleder for Global Info. Det er et prosjekt under Norges Kristne Råd. I 2007/8 ble hun ansatt i Metodistkirken som konsulent. I stillingsannonsen brukte kirken ordet ildsjel, og det er virkelig Vigdis-Merete. Siden har hun tjenestegjort i kirken vår med Hovedkontoret som utgangspunkt. Arbeidet som ildsjel er mangesidig, men mye av tiden går med som støttefunksjon for flere råd og utvalg. Vi som arbeider sammen med henne har ingen problemer med å se ildsjelen i Vigdis-Merete. Hun er en person som lar seg begeistre og som smitter andre med sin begeistring. Hun har et meget stort kontaktnett, både i kirken og i kristennorge. Vi på Hovedkontore er glade for å ha deg som kollega og din tro og humør er en viktig del av vårt fellesskap. Vi slutter oss til dine mange venner i vår kirke, landet rundt, som gratulerer deg med jubileet. Guds velsignelse over dagene som ligger foran deg og dine! For Metodistkirken i Norge Gunnar Bradley Gratulerer! Menigheten på Hønefoss gratulerer og ber om velsignelse over framtiden: Jan F. Andersen som fyller 75 år 1.februar Britt Matre Olsen som fyller 70 år 28. februar Ninni Volden som fyller 75 år 30.mars 24 Brobyggeren Brobyggeren 25

14 Vi gratulerer Til minne om Steinar Hjerpseth 50 år Steinar ble født 11. mars 1964 på Elverum. Foreldrene var aktive i Metodistkirken, og det ble Steinar og. Han har hatt troen hele livet, men tok et bevisst standpunkt i konfirmanttiden. Steinar fikk tidlig et kall til å bli prest, men hadde motforestillinger og startet på jusstudier. Han kom så langt som til fjerde avdeling, men på Sommerfesten på Solløkka i 1993 fikk han et fornyet og sterkt kall. Dermed avbrøt han jusstudiene og startet på seminaret i Han ble tatt opp i konferansen i 1997 og utnevnt til menighetstjeneste i Trondheim. Han ble ordinert til eldste i I 2007 ble han utnevnt til Lillestrøm og i 2011 ble han tilsynsmann for nordre distrikt. Steinar giftet seg med sin Anne i Sammen har de tre barn. Steinar er en habil cellist og spiller gjerne sammen med sin datter når anledningen byr seg. Steinar er en ettertenksom mann som møter alle med vennlighet. Han er lett å komme i prat med. Han har sine meninger og evne til å legge dem frem i de rette fora. Steinar, dine kollegaer og venner i Metodistkirken gratulerer deg med jubileet. Vi ber om Guds velsignelse over dagene som ligger foran deg og dine. For Metodistkirken i Norge Karl Anders Ellingsen David Johnny Kvebæk David var ikke et A4-menneske, men et sjeldent begavet og kreativt multitalent. Han var både tømmerfløteren, svakstrøms-montøren, metodist-presten, familieterapeuten, foredragsholderen, forfatteren, tegneren, maleren, kokken og knivmakeren. Han ble født i Fetsund i 1933 med Märtha og Søren Kvebæk som foreldre. De tilhørte Pinsemenigheten på stedet. Faren jobbet på Lensene i Fetsund. David hadde tre brødre: Harry, Willy og Erik. Alle tre er døde. I sin ungdom var David speiderleder i KFUM i Fetsund, men ble etter hvert, av fetter Jonny Ingebretsen, engasjert som troppsassistent i Metodistkirken på Lillestrøm. I menighetens ungdomsmiljø møttes David og Reidun, og de giftet seg i Da hadde David allerede studert to år ved Metodistkirkens Skandinaviske Teologiske Seminar, Øverås i Gøteborg. Det var for øvrig der David og jeg møttes i 1955 og etablerte et vennskap som holdt i alle år siden. Etter teologistudiene ble David ordinert til prest i Metodistkirken, og i løpet av 10 år var han ansatt som menighetsprest på Jevnaker, formelt Randsfjord metodistmenighet. Videre på Levanger og i Kristiansand. I denne perioden økte familien med tre medlemmer: Rune, Ingar og Anne Kristin. Etter ansettelsen i Kristiansand fikk David i 1968 først et kort vikariat som sykehusprest ved Modum Bads Nervesanatorium. Deretter ble han ansatt av Gordon Johnsen for å bidra i oppbyggingen av familieavdelingen ved Modum Bad. Han var også en av initiativtagerne til fagtidsskriftet Fokus på familien. David var dessuten formann i byggekomiteen for Olavskirken. I var han prest i det som den gang het Første Metodistkirke på Grünerløkka i Oslo. Så jobbet han ved Familierådgivningskontoret på Hønefoss fra 1982 til Da tok karrieren en ny retning. Han etablerte INSAM, Institutt for samlivsutvikling, og holdt foredrag og seminarer i inn- og utland om samliv og mellommenneskelige relasjoner. Dette fortsatte helt til David ble pensjonist i På kundelisten til INSAM sto offentlige etater som f.eks. høyskoler, konsern som eksempelvis Norsk Hydro og bedrifter som Toyota. Sistnevnte var for øvrig representert med tre toppledere i begravelsen. Basis for seminar- og foredragsvirksomheten var Davids filosofi om Det myndiggjorte menneske. Tankegodset er lagt frem i spesielt to av de 15 bøkene han har skrevet: Ditt rom i mitt hus og Det myndiggjorte menneske om forutsetninger for det reelle demokratiet. Kort sagt og svært forenklet handler det om selvfølelsen og dens to komponenter: myndighet og omsorg. En hovedtanke var betydningen av å ta ansvar på alle nivåer i relasjoner mellom mennesker. Dette var fundamentet for hans syn på samliv i familier og tanker om samhandling på arbeidsplasser. I forbindelse med boken Ditt rom i mitt hus designet David også et smykke som selges både i en sølv- og gullversjon. Det bæres i dag av familie, venner og mange andre. Noe av det bemerkelsesverdige i Davids karriere er, at til tross for manglende formell kompetanse i psykologi, psykoterapi og filosofi, tilegnet han seg realkompetanse i de grader at han ble viden kjent, også internasjonalt. Han skapte The Kvebæk Sculpture Technique, en skulpturtest som også ble eksportert til USA. David fikk i 2010 Kongens Fortjenstmedalje i gull. I 1988 flyttet Reidun og David tilbake til Lillestrøm-området og engasjerte seg sterkt i menigheten. Som menighetens prest i 90-åra fikk jeg et nært samarbeid med David. På våre familiegudstjenester holdt han såkalte Baltus-prekener. Et enormt arbeid lå bak, for han illustrerte sine taler med fargerike tegninger på en flippover. I sin oppvekst ønsket David å bli kunstmaler, men det likte ikke hans far. Søren hadde nok litt dårlig samvittighet for det. Under Anne Kristins dåp i 1967 sa han til sønnen sin: Kan du tilgi meg, David, at jeg nektet deg å bli kunstner? Der og da bestemte David seg likevel for å arbeide med en utstilling, men det var først i 1993, altså 60 år gammel, at han debuterte som kunstmaler med en separatutstilling. Senere ble det flere maleri-utstillinger. Flere av Davids malerier henger på forskjellige institusjoner, bl.a. Akershus Universitetssykehus, Rogaland Sykehus og Institutt for sjelesorg. Han malte også et alterbilde til Metodistkirken i Fredrikstad. Men det største prosjektet var utvilsomt Andreasmessen, en helt ny liturgi for generasjonsgudstjenester. Han utarbeidet den sammen med Svein Ellingsen som tekstforfatter og Anfinn Øyen som satte melodi til tekstene. Som om ikke dette var nok, fikk han lagd 500 små Andreas-skap med plass til bilde av dagens bønneemne og som en praktisk hjelp i daglig andaktsliv. Her er vi ved noe av drivkraften og nerven i Davids aktive liv på ulike områder. Han brukte sine evner til å formidle sin Kristus-tro og Guds kjærlighet til mennesker. Forbønnstjenesten stod sentralt i hans kall både i hjem og kirke. David hadde mange drømmer. De fleste ble oppfylt, men ikke alle. Men alt og alle har sin tid. Fredag i uken før jul var David, Reidun og jeg i begravelsen til Karstein Aunevik på Modum. David holdt en vakker minnetale for sin gode venn. På veien hjem kjørte vi over Jevnaker der David som tidligere nevnt hadde sin første ansettelse som prest. Ringen var på en måte sluttet, for bare halvannet døgn etterpå, natt til søndag 22.desember døde David, 80 år gammel. Gravferden fant sted fra Fet kirke 3.januar. Pastor Steinar Hjerpseth og undertegnede forrettet. Jeg lyser Guds fred over minnet etter hans trofaste tjener David Kvebæk. For Lillestrøm menighet pastor Harald Larsen Sverre Grinna Sverre Grinna sovnet stille inn fredag 3. januar 2014, nær 100 år gammel. Sverre ble født på Mysen 3. februar 1914, på gården Grinna ved Momarken. Han var tredje generasjon metodist og var med i menigheten fra barnsben av. Gården han vokste opp på var et småbruk som i 1876 ble kjøpt opp av metodistmenigheten i Høland og forpaktet av hans farfar som var kirkeverge i menigheten. Her var det i 20 år et bedehus der menigheten hadde aktiviteter. Sverre arvet sammen med sine søsken en snekkerfabrikk etter sin far, der han arbeidet hele livet. Sverre var ivrig med i menigheten. Han var med og startet speidergruppa på Mysen i Der var han med på aktiviteter og leire i en årrekke. Som snekker var han et naturlig medlem av kirkevergene i en mannsalder. Han var også kasserer i en årrekke og fikk også mange andre tillitsverv. I 1938 giftet han seg med Agnes. Sammen fikk de sønnen Sven Olaf. Agnes gikk bort i Sverre var menighetens eldste medlem. Han var et trofast, rolig og stillferdig menneske som satte stor pris på menigheten sin og menneskene der. Han vil bli dypt savnet av familien og vennene. Sverre ble begravet tirsdag 14. januar Pastor Andreas Kjernald forrettet. Vi lyser fred over Sverre Grinnas gode minne. For Mysen menighet pastor Andreas Kjernald Arne Stavem Arne Stavem ble født 21.november 1929, død 15. desember 2013, begravet på Hov i Land 27. desember 2013 ved pastor Ivar Granum. Arne har kjempet ut sin kamp mot sykdom og skrøpelighet. Hans kropp har funnet hvile og hans ånd er forløst hos Gud. Tilbake står den nære familie, Evara og de tre sønnene med savnet og alle de gode minnene. Arne er født i 1929 og vokste opp i Sigerfjord hvor det på den tiden var en aktiv metodistmenighet. Der ble han speider og gikk gradene. Siden gikk turen til Hammerfest hvor han arbeidet på Findus, var sjåfør og ansatt på plastfabrikk. Han fikk etter hvert en ødelagt rygg som ført til uførepensjon. Arne og Evara ble gift i 1959 og gikk aktivt inn i barne- og ungdomsarbeidet i Metodistkirken i Hammerfest. Arne engasjerte seg sterkt i Speiderarbeidet. Der fikk han utløp for interesse og ferdigheter teknisk som radioamatør og han drev en flott radiospeiding. Familien flyttet til Hov i Land og ble overført til metodistmenigheten på Jevnaker og senere Hønefoss. På Hov hadde Arne et aktivt liv samen med Evara og guttene. Arne var kreativ og fant alltid løsninger på problemer som dukket opp. Han var friluftsinteressert og fikk utløp for det i skogplantingsprosjekter. De mange tusen trær han og familien plantet fulgte han med interesse. Evara og han var et godt team. Arne innredet en campingbil og de reiste rundt på salgsmesser med egenproduserte varer. Den siste tiden måtte Arne legge ned sine ulike interesser og ble mer og mer avhengig av personlig hjelp. Han var på Sykehjemmet på Hov da han åndet ut. Vi lyser fred over Arne Stavems minne. For Hønefoss metodistmenighet pastor Ivar Granum 26 Brobyggeren Brobyggeren 27

15 Misjon i blodet Høsten 1874 begynte to unge menn på Misjonshøyskolen i Stavanger. Den ene het Lars Larsen Berge. Den andre het Ole Zephanias Norgaard. Begge var mine tippoldeforeldre. Deres liv og kall har preget familien min på morssiden. Også meg. Lars og Ole Etter fem års studier, ble Lars og Ole uteksaminert fra Misjonshøyskolen. På en gudstjeneste i midten av mars 1880, ble de ordinert i Kristiansand Domkirke av biskop og eventyrsamler Jørgen Moe. I mai samme år forlot de Norge med misjonsskipet «Elieser». Tre måneder senere ankret skipet opp utenfor Durban i Sør-Afrika. Lars og Ole gikk i land. Klare til tjeneste for Gud og misjonen i Zululand. Lars var på dette tidspunktet 28 år. Ole var 25 år. Begge var forlovet. Men gifte seg fikk de ikke lov til. Misjonen hadde bestemt at de måtte arbeide i Afrika i minst to år før vielse kom på tale. I 1882 kom deres forloveder fra Norge. Den 18. august det ble holdt dobbeltbryllup på Eshowe Misjonsstasjon. Lars fikk sin Louise. Ole fikk sin Laura. Veiene skilles Inntil da hadde Lars og Ole fulgt hverandre tett. Selv om de også i fortsettelsen virket i samme område, ble deres tjenester veldig ulike. Lars og Louise fikk syv barn. Louise var mye syk. Fordi Lars i stor grad måtte ta seg av barna, kunne han ikke reise rundt i distriktene slik misjonen forventet. Lars ble stående i et krysspress mellom misjonskallet og ansvaret for familien. I 1884 ble misjonsstasjonen angrepet av innfødte. Mange ble drept. Dette var en traumatisk opplevelse som kom til å prege familien. I 1898 reiste Lars og Louise hjem til Norge for godt. Slitne og desillusjonerte. Med Ole og Laura gikk det annerledes. De fikk elleve barn. Mye tyder på at Ole var en utadvent og visjonær misjonær. I 1902 kom han på kant med misjonen hjemme i Norge. Dette angivelig fordi han blant annet var en av pådriverne da den første fargede presten i Sør-Afrika ble ordinert. Tross dette ble Ole og Laura værende i misjonens tjeneste til de døde, gamle og mette av dage. Cecilie og Karl Det eldste barnet i de to familiene, Cecilie og Karl, giftet seg i januar Cecilie hadde nemlig som ung kvinne reist tilbake til Sør-Afrika og truffet barndomsvennen Karl. Et snaut år etter vielsen, fikk de sin førstefødte min mormor. Hun fikk navnet Laura etter sin farmor. Jeg liker å tenke på at mormor sprang barbent i Afrikas vakre landskap og snakket vel så godt zulu som norsk de første årene hun levde. Da mormor var fem år, ble hennes far ordinert til prest i en liten landsbykirke i Zululand. Da mormor var ni år, ble han alvorlig syk. Mormor husket godt dagen faren kalte henne til seg. Han lå i en seng på verandaen og sa til henne: «Laura, jeg skal snart dø. Når jeg dør, må du ta vare på din mor og dine tre yngre søsken». Noen dager senere døde Karl. Slik gikk det til at mormor i en alder av ti år måtte være tolk og hjelp for sin døve mor, og sine tre yngre søsken, på vei hjem til Norge. Mormor Helt fra jeg var liten, har jeg hørt mormor fortelle realistisk om misjonsarbeidet i Zululand og andre land. I sommer døde mormor, nesten 99 år gammel. Selv om mye av familiens misjonshistorie forsvant med mormor, lever familiens misjonsengasjement videre i beste velgående. Heldigvis. Jeg tror vi har i det i blodet. Jon-Erik Bråthen Baktanker