Bistand i ruiner. m 38. [Reportasje]

Transkript

1 m juli/1. august 2010 DN Magasinet [Reportasje] HILIEU I DAG. Kirkens Nødhjelp hadde en mengde biler i Sør-Sudan før evakueringen i I dag er bilene som ble satt igjen, grodd inn i naturen. Bistand i ruiner I 30 år har Norge forsøkt å bistå i gjenoppbyggingen av det borgerkrigsherjede Sør-Sudan. Bare ruinene er igjen av Norges største bistandsprosjekt noensinne. Trond Sundnes (tekst og foto), Hilieu, Sudan

2 39 m DN Magasinet 31. juli/1. august 2010 Å bygge veier og skoler gir synlige resultater som er lett å bruke til å argumentere for mer støtte fra Norad HANS FRODE STORAAS, SOSIALANTROPOLOG PIONÉR. NRK-journalist Øistein Stabrun hadde laget flere reportasjer om den humanitære katastrofen i Sudan. I 1972 etablerte han Kirkens Nødhjelps Sudan-program. FOTO: PRIVAT FØRSTE SPADETAK. På en idyllisk liten høyde kalt Hilieu skulle Kirkens Nødhjelp bygge en teknisk fagskole. Tre år etter at byggingen startet, var området bebodd av norske bistandsarbeidere og hadde fått kallenavnet «Lille Norge». Noen skole ble det aldri. FOTO: PRIVAT VEIARBEID. Kirkens Nødhjelps bistandsprosjekt måtte selv sørge for grunnleggende infrastruktur i området. Veibygging ble et prioritert område. FOTO: PRIVAT KRITISK. Sosialantropolog Hans Frode Storaas var to år i Sør-Sudan. Han mener Kirkens Nødhjelp overså rådene som ble gitt. FOTO: PRIVAT 2. MARS I FRYKT FOR Å tråkke på miner, går jeg i fotsporene til de tre guttene foran meg. De viser vei gjennom tornebusker og kratt på Hilieu i Sør-Sudan. Ruinhauger ligger spredt utover et stort, gjengrodd område. Vi stanser ved en haug med murstener. Bak haugen ligger restene av huset vi bodde i. Patroner og tomme medisinampuller ligger strødd utover det som en gang var gulvet. Nå har trær og busker funnet veien opp gjennom muren. En liten bit av veggen står igjen. Én milliard norske bistandskroner fant veien til «Lille Norge» på Hilieu. Dette er alt som er igjen. Mars I tre år hadde NRK-journalisten Øystein Stabrun sendt sjokkerende bilder hjem til norske tv-seere fra det krigsherjede Sudan. Nå satt han i en bil på vei fra Sør- Sudans hovedstad Juba til byen Torit, 13 mil lenger nordøst. Med seg i kofferten hadde Stabrun noen titusen kroner og planer om et lite nødhjelpsprosjekt. Pengene hadde han fått av Kirkens Nødhjelp (KN), som i sin tur hadde fått dem av Norad. Bilen humpet opp og ned og passerte noen ødelagte stridsvogner et stille symbol på den 17 år lange borgerkrigen som hadde herjet landet. Gjemt og glemt. Britenes kolonistyre hadde kontrollen over, men liten interesse av det sørlige Sudan. Før borgerkrigen mellom nord og sør startet i 1955, hadde landsdelen vært avskjermet fra omverdenen i flere tiår. Det lille som engang eksisterte av infrastruktur, lå i ruiner. Øystein Stabrun ville bruke kontaktene sine til å få innpass i stammesamfunnene. Han ville tilby enkle helsetjenester, lære lokale bønder å bruke okseplog, lære gjeterne å dyrke for å trygge mattilgangen. Det var behov for mer. Mye mer, mente Stabrun. Han sende beskjed hjem til Norge, til Norad. Stikkordene var «raskt inn og raskt ut» et middels stort bistandsprosjekt for å bygge veier, skoler og sykehus. Etter fire år skulle prosjektet være over og sudanerne overta selv. God bistand? Fire sosialantropologer fra Bergen kom også til Sør-Sudan for å bistå KN i De skulle gi råd om hvordan bistanden best skulle innrettes. Antropologene bodde ute i stammesamfunnene, mens KN-folket holdt sammen i en liten norsk koloni utenfor byen Torit. Det utviklet seg raskt en mistillit mellom bistandsarbeiderne og antropologene. Mens antropologene mente KN ikke lyttet til rådene, følte KN at forskerne var mer opptatt av å studere sudanernes seksualvaner. Sosialantropolog Hans Frode Storaas sier han tidlig i prosjektet pekte på at KN gjorde én grunnleggende feil ved ikke å problematisere sudanernes forhold til prosjektet: Å bygge veier og skoler gir synlige resultater som er lett å bruke til å argumentere for mer støtte fra Norad. Men det var nordmenn som bestemte alt ved arbeidet, og store maskiner ble importert av de norske. Alt rundt prosjektet understreket at det var norskeid. Fremtidig vedlikehold og drift ble derfor også et norsk problem i sudanernes øyne. Selv så de ingen fremtidige økonomiske muligheter til å vedlikeholde de kostbare investeringene.

3 m juli/1. august 2010 DN Magasinet [Bistand i ruiner] Engasjementet mitt var nok større enn kompetansen på dette tidspunktet. Jeg hadde jo ikke drevet med bistand før JAN ERICHSEN, TIDLIGERE GENERALSEKRETÆR I KIRKENS NØDHJELP GJENSYN. DNs journalist Trond Sundnes vokste opp på Hilieu. Her sitter han med en dik-dik, en liten antilope som fungerte som kjæledyr. FOTO: PRIVAT VANN FOR ALLE. Kirkens Nødhjelp hadde et eget program for vannboring og boret over 1000 brønner i Sør-Sudan. Her er noen av de lokalt ansatte i vannprosjektet i FOTO: PRIVAT HUSHJELP. De norske familiene hadde både «houseboy» og «gardenboy» til å bistå i hjemmet mens foreldrene arbeidet. FOTO: PRIVAT FRITIDSSYSSEL. Tennisbanene og idrettsplassen på Hilieu lå like ved den norske skolen, og ble brukt om ettermiddagene når det ikke var så varmt. FOTO: PRIVAT FAMILIELIV. De norske familiene på Hilieu brukte helgene til utflukter. Her er det piknik på en høyde ovenfor Nimule, ved grensen til Uganda. FOTO: PRIVAT Klart mandat. Jeg ble møtt av et hav av biler, gravemaskiner og gud vet hva, sier Jan Erichsen om synet som møtte ham i Sør-Sudan november Sjømannspresten var ansatt som generalsekretær i Kirkens Nødhjelp. Et av hans første oppdrag ble å se på Sudan-programmet, som på tre år var blitt organisasjonens største bistandsprosjekt. Styret ba meg reise til Sudan for å avslutte prosjektet. Det skulle skaleres ned før det ble for stort og før det ble et evighetsprosjekt. Hvor stort det egentlig var blitt, kunne Erichsen selv observere på vei til Sudan. Bistandsorganisasjonen hadde chartret eget fly. Erichsen ble fløyet inn av KNs egen heltidsansatte pilot. I Torit ble han hentet med en av KNs over 40 biler. Bilen fraktet ham fra flystripen av sand, forbi noen mindre sudanske landsbyer og inn på Hilieu. Det var jo helt enormt, men det som gjorde mest inntrykk, var fattigdommen og mangel på utvikling, sier Erichsen. Skole i bushen. Landområdet Hilieu ligger på en liten høyde like ved elven Kenyetti. Det ble gitt av sudanske myndigheter slik at KN kunne bygge en teknisk fagskole med klasserom, kontor og hus for de sudanske ansatte. Nå hadde det blitt så mange nordmenn at Hilieu ble en norsk koloni, med egen norsk skole godkjent av Fylkesmannen i Oslo og Akershus for 15 elever. Inne blant husene var det også et hull i bakken. Noen flittige sjeler mente den norske byen trengte svømmebasseng og hadde begynt å grave selv, men bassenget ble stanset i frykt for et i overkant «ferieaktig» preg. Mens barna var på skole, hadde foreldrene i hovedsak arbeidet utenfor Hilieu. Det var lagt ned et stort arbeid med veibygging, landbruk, skole og helse i store deler av regionen. Sudanerne hadde lidd under borgerkrig i 17 år, og nå fikk de endelig hjelp. Det er klart jeg ble imponert over det jeg så. Tanken på å avslutte prosjektet slo Erichsen raskt fra seg. Planen om å overlevere prosjektet til sudanere, var dødfødt. Det var ingen sudanere som sto klar til å ta over hverken maskiner, utstyr eller prosjekter.

4 41 m DN Magasinet 31. juli/1. august 2010 NORSK FOLKLORE. 17. mai-tog gjennom «Lille Norge» på Hilieu i Den norske kolonien med bistandsarbeidere og deres familier talte nær 200 innbyggere. FOTO: PRIVAT Engasjementet mitt var nok større enn kompetansen på dette tidspunktet. Jeg hadde jo ikke drevet med bistand før. Men det jeg så, var resultater som kom sudanerne til gode. Dersom vi hadde avsluttet programmet i 1978, hadde det hele kollapset og arbeidet vært forgjeves, sier Erichsen. Han reiste hjem og begynte jobben med å overbevise Norad om å bistå med mer penger. 19. juni Turen fra Nairobi til Torit skjer med KNs eget 14 seters propellfly. På flystripen i Torit blir vi møtt av vår norske fadderfamilie og kjørt inn på Hilieu med en av KNs mange Range Rovere. Pappa skal lede KNs vannboringsprosjekt. Som de fleste andre kvinnene, er mamma «bare med på lasset». Vi er én av ti norske familier som kommer til Hilieu dette året, og får som alle andre egen gartner, vaktmann og «houseboy». Flere hus. Hus nummer 38 på Hilieu ble ferdig i november De første 60 millioner kronene for fire år var blitt til 50 millioner i Synlig bistand. KNs totalt 156 kjøretøyer var i 1982 synlige over store deler av Østbanken. De var knyttet til ett av KNs nå 13 ulike bistandsprosjekter. KN hadde avtaler med over 2000 bønder i hele regionen. Det var blitt opprettet 119 kooperativer. Helseprosjektet satte over vaksiner på barn. De seks norske legene var ansvarlige for 13 helsesentre med månedlige besøk av opp mot 3000 pasiåret. Ved utløpet av 1982 var Kirkens Nødhjelp den største private arbeidsgiveren i Sør-Sudan. Eneste reelle konkurrent var den sørsudanske selvstyreregjeringen. KN hadde i 1982 over 1500 sudanske ansatte i Eastern Equatoria. Til forskjell fra regjeringen kunne KN betale lønn hver måned. Økningen i antall lokalt ansatte fikk følge av enda flere nordmenn til å lede dem. Og med norske fagfolk fulgte det flere familier og mange barn. På den norske skolen var det i elever, ti lærere og deltidslærere og rektor. Hilieu hadde fått egen butikk kun for de norske med importerte varer. I løpet av 1982 fløy den heltidsansatte piloten 101 flyvninger med 14-setersflyet. KN fraktet 1550 tonn diesel, 600 tonn sement, 1050 tonn tømmer, stål og diverse gods inn i det lutfattige området. «Ghetto». «Allah er stor Kirkens nødhjelp er større» var en av mange vitser som ble laget om KN-prosjektet i bistandsmiljøet. Det eksisterte en misunnelse over overfloden av ressurser, de mange resultatene men også en kritisk holdning til prosjektets størrelse. Og ikke minst til den norske dominansen i det som skulle være et distriktsutviklingsprosjekt. Hilieu ble veldig stort. Det ble mye nordmenn, vedgår Per Westborg, som tok over som leder av KN-programmet etter Øystein Stabrun i 1978, og ledet det frem til Han peker på at noen personer flyttet ut til landsbyene der de største prosjektene ble gjennomført. Selv tok han beslutningen om å etablere et nytt boligområde i utkanten av Torit, noen kilometer unna Hilieu. Vi var oppmerksomme på ghettopreget Hilieu fikk og ville forsøke å spre nordmennene litt mer utover, sier Westborg.

5 m juli/1. august 2010 DN Magasinet [Bistand i ruiner] SUDANSK FOLKLORE. Kirkens Nødhjelps bistandsarbeidere ble ofte møtt med folkefester da de besøke landsbyer i Sør-Sudan. FOTO: PRIVAT enter. I tre landsbyer hadde KN-ansatte bygd egne hus for å følge prosjektene tett. Det som begynte som et lite nødhjelpsprosjekt, kunne nå best sammenlignes med en stor norsk bedrift. Ingen kunne frata KN æren for synlige resultater. Det ble omtalt som norsk bistands gullalder. Men hva ville skje når KN forsvant fra Sør- Sudan? Sudanisering. Skulle prosjektet bli overlatt til sudanerne, måtte også sudanerne ta lederposisjoner. Mens KN fortsatte å vokse, lå den lokale selvstyreregjeringen nede for telling uten mulighet til å overta noe som helst. Situasjonen var så prekær at offentlige tjenestemenn kom til Hilieu og tigget om både penger og bensin. Vi måtte hele tiden gjøre en vurdering av hvordan vi best skulle få fremdrift i prosjektene, sier Per Westborg. Han forteller at KN blant annet reiste til universitetene i Khartoum for å forsøke å rekruttere sudanere. Det var dessverre veldig få kandidater. Samtidig måtte vi være forsiktige så vi ikke tok opp konkurransen med selvstyremyndighetene i Sør-Sudan. Primært var det jo disse som skulle bygges opp ikke KN-prosjektet. I valget mellom å bruke ukvalifiserte sudanere som ville ha forsinket prosjektene, og nordmenn, valgte vi nordmenn for å holde fremdriften og for å lære opp sudanere, sier Per Westborg. Stat i staten. Da den andre borgerkrigen i Sør-Sudan startet i 1983, var sudanisering ikke bare noe man burde få til men noe som måtte skje. Etter ni år med norsk bistand var samtlige prosjekter fortsatt ledet av nordmenn. Og under de norske sjefene jobbet norske underordnede. «KN ble ikke bare en stat i staten, men selve staten på Østbanken,» skriver professor Terje Tvedt i boken «Bilder av de andre». Tvedt forsket på KN-prosjektet og bodde selv i Sør- Sudan på midten av 80-tallet. Han skriver at «KN, og ikke staten, ble oppfattet som ansvarlige for vannboring, vedlikehold av brønner, tilførsel av skolemateriell, betaling av lærere, tilførsel av medisiner, innkjøp og salg av jordbruksredskaper». Ifølge Tvedt var muligheten for en sudanisering av programmet fjernere enn noensinne. Et første varsel om at noe var alvorlig galt, fikk KN-sjef Jappe Erichsen på Hilton Hotell i London i februar Her møtte han Joseph Oduhu, som tidligere hadde jobbet tett med Kirkens Nødhjelp på Hilieu. Nå var han endel av geriljabevegelsens politiske fløy. Borgerkrigen var i full gang, men foreløpig langt unna Kirkens Nødhjelps operasjoner. Oduhu krevde at KN skulle trekke ut samtlige nordmenn. Umiddelbart. At han nå ville ha en ny krig med alle de omkostningene som måtte komme. Det rystet meg, sier Erichsen. For KN var det også uforståelig at organisasjonen som bygde opp regionen, var uønsket. Det var mitt tøffeste år noengang. Det var 200 nordmenn i Sudan, og jeg satt i Oslo og var ansvarlig for sikkerheten deres. Erichsen sier KN på den ene siden fryktet at hele prosjektet ville være forgjeves om nordmennene forsvant.

6 43 m DN Magasinet 31. juli/1. august 2010 Det var et fantastisk sted å bo, og flere fryktet nok at de måtte reise hjem dersom sudanerne tok over ODDVAR ESPEGREN, TIDLIGERE PROGRAMSJEF FOR KIRKENS NØDHJELP I SUDAN EVAKUERINGSKLART. Alle kjøretøyer ble parkert, sperret inne av de største anleggsmaskinene før evakueringen i Planen var at maskinene skulle brukes senere, men de fleste ble stående å ruste i stykker. FOTO: PRIVAT LUFTBRO. Flere fly ble leid inn da alle norske måtte evakueres fra Hilieu. Kvinner og barn ble fløyet ut først. FOTO: PRIVAT NORSK FAMILIE. Over 200 nordmenn ble evakuert fra bistandsprosjektet på Hilieu i Sør-Sudan i Dette er den norske kolonien fotografert i eksil i Kenyas hovedstad Nairobi etter evakueringen. FOTO: PRIVAT Samtidig trodde vi at vår tilstedeværelse kunne være med å beskytte området. Det var en dristig tanke, men vi følte oss hjemme i Sudan, og sudanerne var våre venner, sier Erichsen. 17. mai Jeg står midt under ekvator med en parykk på hodet. Noen titall sudanske barn på min egen alder står på sidelinjen og titter nysgjerrig på meg. Det gjør også over 100 festkledde nordmenn. Jeg er åtte år, spiller Kasper, og klatrer snart opp i tårnet for å redde Tobias papegøye. Bøttene med vann er på vei opp. Stans... brannen er slukket! roper jeg. Du er den flinkeste brannmann jeg noen gang har sett, sier Tobias. Bråk. En brannmester var snart det eneste som ikke fantes i «Lille Norge» på Hilieu. I rapportene sendt hjem til Norge, hadde sudanere titler som sjåfør, «senior office clerk», «porter», «loading man» eller «turnboy». Hva skjedde egentlig med planen om å overlate prosjektet til sudanerne? Akkurat det lurte den nye programsjefen Oddvar Espegren på. Med borgerkrigen i full gang hadde han dårlig tid. Hans første grep var å innsette Jerome Surur den eneste sudanske direktøren som sjef for hele personellseksjonen, inkludert de norske bistandsarbeiderne. Det skjedde ikke uten motstand. Det ble mye bråk og splittelse blant de norske, sier Espegren. Han mener det hadde utviklet seg en holdning blant flere av de norske om at prosjektene ikke ville gå fremover uten norske ledere. Samtidig mente han det var noe usunt med toårskontraktene alle nordmennene gikk på. Det var et fantastisk sted å bo, og flere fryktet nok at de måtte reise hjem dersom sudanerne tok over ble et heftig år i «Lille Norge». Espegrens mange grep og ledelse av programmet ble diskutert. En gammel diskusjon kom igjen på agendaen: Skulle Hilieu ha et eget svømmebasseng? Den lille gropen fra bassengkuppforsøket på 70-tallet var fortsatt synlig like ved tennisbanen. Jeg kunne knapt forestille meg alle problemene det bassenget ville skape. Hilieu var allerede stort og hvitt. Vi hadde jevnlig besøkende fra Norge Norad, politikere og journalister. Det ville jo være helt uholdbart å ha et basseng på toppen av det hele. Og hvem skulle få bruke bassenget? Bare norske barn? Det hele endte med «folkeavstemning», med en knapp overvekt mot svømmebasseng. Noe basseng ville det uansett aldri blitt tid til å bygge. 6. januar 1985 begynte evakueringen av hele den norske kolonien. En joggetur. Geriljasoldatene var bare noen timers mars unna Hilieu. Nordmennene ble fraktet i «luftbro» med småfly til Nairobi. En liten gruppe nordmenn ble igjen. Omgitt av geriljastyrker var Kirkens Nødhjelp i Sudan på lånt tid. Den norske agronomen Arne Olav Øyhus var en av de gjenværende. Om ettermiddagen 23. mars 1986 la han ut på joggetur. Neste morgen var han ikke kommet tilbake. Natten før hadde noen hørt skyting like utenfor området. Kunne Øyhus være skadet?

7 m juli/1. august 2010 DN Magasinet [Bistand i ruiner] Problemet oppstår når appetitten på å hjelpe blir så stor at man ikke greier å holde fingrene av fatet TERJE VIGTEL, AVDELINGSDIREKTØR I NORAD FORFALL. Grunnskolen i Borewajak ble bygd av Kirkens Nødhjelp på 70-tallet. I dag er mesteparten av undervisningen flyttet til noen benker under et tre. Taket og store deler av veggene ble ødelagt under borgerkrigen. SYNLIGE SPOR. Medisinampuller, skudd og tomme granatskall er synlige tegn etter borgerkrigen som har herjet på Hilieu. Både geriljastyrker og regjeringssoldater brukte de norskbygde husene som tilholdssted. UTEN JOBB. Lugi Qurrito (til høyre) jobbet som maskinoperatør for Kirkens Nødhjelp på 70- og 80-tallet. Han sier det var gode tider. I dag er han, som mange andre i Borewajak, uten jobb. KRIGSMINNER. En tanks står igjen som et rustent minne etter siste borgerkrig på hovedveien mellom Juba og Torit. Mens nordmennene låste seg inne, reiste noen av de lokalt ansatte sudanerne ut for å lete. De kom tilbake med to beskjeder: Øyhus var kidnappet av geriljasoldatene. Og geriljaen var på vei mot Hilieu. De siste nordmennene flyktet. Jerome Surur ble igjen. Ved 22-tiden samme kveld tok han imot geriljatroppene, som kom til «dekket bord». Hele Hilieu var tomt for nordmenn og fylt av 200 evakuerte nordmenns eiendeler og utstyret til Norges største bistandsprosjekt. Geriljasoldatene trengte det meste og begynte med Jerome Sururs klær. Med våpen rettet mot hodet måtte Surur løpe rundt på Hilieu i underbuksen og delta i plyndringen av det norske bistandsprosjektet. Verdisaker, mat, møbler forsvant i løpet av natten. Surur ble holdt som gissel i ett døgn. Arne Olav Øyhus skulle fortsatt bli holdt som gissel i tre uker før han ble løslatt etter å ha gått til fots til nabolandet Etiopia. I løpet av én natt ble Hilieu rasert. Neste morgen ble Jerome Surur løslatt. Han var den øverste lederen for et effektivt sudanisert KN-prosjekt. Alle nordmenn var borte. 2. mars En lastebil står fast i den hullete veien mellom Juba og Torit. Langs veien står det stridsvogner etter nok en borgerkrig. Noen landsbyer er blitt bygd opp av hjemvendte flyktninger. Sør-Sudan trenger igjen internasjonal bistand. Det er tilbake til start der historien begynte i Restene av én milliard. Sammen med noen vannpumper og raserte bygninger representerer Jerome Surur i dag de synlige restene av KN-prosjektet. Flere av de tidligere lokale KNansatte har inntatt sentrale posisjoner både politisk, i FN og i statsapparatet. Selv stilte Surer til valg som guvernør i Eastern Equatoria i april. Så kan du jo spørre om det var verdt én milliard kroner, sier Surur. Samme hvor godt ment det var, ble prosjektet for dominert av nordmenn, men ingen vet hvordan det hadde gått dersom borgerkrigen ikke hadde kommet. Kanskje hadde dette da blitt ansett som et svært vellykket bistandsprosjekt? Det svaret får vi aldri. Sudan-programmet er historie, en historie KN lærte veldig mye av, sier generalsekretær Atle Sommerfeldt i KN. I norske bistandsorganisasjoner er ingeniørene og agronomene forlengst pensjonert. Bistand dreier seg ikke om å bygge fysiske bygninger, men å bygge strukturer. Også Norad, som finansierte prosjektet, sier det lærte mye. Problemet oppstår når appetitten på å hjelpe blir så stor at man ikke greier å holde fingrene av fatet. Man får ikke til noe med mindre man overfører ansvar til dem som skal ha nytte av bistanden. Det betyr også at det tar tid mye mer tid enn vår effektive, norske, protestantiske kultur er vant med, sier avdelingsdirektør i Norad, Terje Vigtel. Strøm av penger. I dag er det ikke Norad som styrer bistanden til Sør-Sudan. De siste fem årene har over fire milliarder norske bistandskroner funnet veien til Sør-Sudan, direkte over Utenriksdepartementets budsjett. Mye av pengene har havnet i et flernasjonalt

8 45 m DN Magasinet 31. juli/1. august 2010 FARLIG LEKEPLASS. Saimon Hogol (14)(fra venstre), Joseph Papa (14) og James Ohisa (13) har vokst opp ved Hilieu og brukt den tidligere norske bistandskolonien som lekeplass. Men de har aldri klatret inn i bunkeren i bakken som regjeringssoldatene laget på 80-tallet. Det kan være miner der, sier James. giverlandsfond, der Norge har hatt en sentral rolle. Det hele skulle skje i tett samarbeid med FN og Verdensbanken. Målet var å oppnå større bistandseffektivitet enn man tidligere har maktet, ved å bruke pengene i nært samarbeid med lokale myndigheter. Tanken var å sudanisere prosjektet fra starten av. Et felles giverkontor, som det siste året har vært ledet av Norge, har hatt en sentral rolle i å få mest mulig nytte for pengene. I mai kom en fasit på denne nye, samordnende bistandsmodellen i en rapport fra Norad. «Giverkontorets opprinnelig mandat var meget relevant for å oppnå større bistandseffektivitet gjennom giversamordning, tilpasset den begrensede mottagerkapasiteten i Sør-Sudan,» heter det i rapporten. Slik gikk det ikke. Det som skulle være en koordinering, har endt i byråkratisk kaos mellom syv vestlige giverland, som ikke klarte å «utarbeide en felles operasjonell strategi for kontoret». Og tross mange års lærdom, har Norge og de andre giverlandene «undervurdert sammenhengen mellom politikk og utvikling i Sør-Sudan». «Konklusjonen er at kontoret i Sør-Sudan til nå ikke står fram som noen modell for giverharmonisering.» 2. mars Tre gutter stirrer forventningsfullt på meg mens vi går forbi restene av den norske skolen og det store pølsetreet som utgjorde sentrum på Hilieu. Vi går videre mot landsbyen Borewajak bare et stenkast unna Hilieu der guttene bor. Det var i Borewajak mange av de lokalt ansatte sudanerne som jobbet for KN, holdt til. Mange av dem bor her ennå. Skolen KN bygde i Borewajak, er fortsatt uten tak etter borgerkrigen. Den har elever, men mangler læremateriell. Bare én av vannpumpene fungerer. Kirken ligger fortsatt i ruiner. De norske milliardene gjennom giverlandsfondet har ennå ikke funnet veien hit, men én av guttene vet råd: Du må ta med deg familien og flytte tilbake. Vi skal hjelpe deg å bygge opp huset. Kanskje du kan ta med deg noen venner også, slik at det blir mange nordmenn her igjen? m trond.sundnes@dn.no «Smertefull og lang vei» Å drive bistand i Sør-Sudan er, og har vært, vanskelig. Det er en svært smertefull og lang vei å gå før vi ser store resultater, sier Rolf Strand, rådgiver i Kirkens Nødhjelp. KNs budsjett i Sudan er i år på rundt 40 millioner kroner bare en tredjedel av årsbudsjettet da Sudan-programmet var på sitt største på 80-tallet. Organisasjonen har i dag bare tre utenlandske bistandsarbeidere i det sørlige Sudan, mot nær 200 på 80-tallet. Strand sier at dette er en konsekvens av lærdommene og erfaringene som er gjort. Vi tror ikke det er norske ingeniører og agronomer som gjør dette best. Vi vil heller at sudanere skal gjøre jobben. Vi mener erfaringene viser at den langsiktige effekten ikke blir så god dersom bistanden i for stor grad baserer seg på utenlandske bistandsarbeidere, sier Strand, som legger til at både Kirkens Nødhjelp og andre bistandsorganisasjoner tenker annerledes om bistand i dag enn på 80-tallet. Han påpeker at KNs bistandsarbeid dreier seg om å aktivisere og ansvarliggjøre lokalsamfunnene. Vi skal støtte oppbyggingen av samfunnet basert på ressursene i lokalsamfunnet. På den måten sikrer vi at det blir et eierskap til prosjektene lokalt. All ekstern bistand skal være koordinert av de lokale myndighetene, sier Strand.