Kriminal- og rettsjournalistikk

Transkript

1 Kriminal- og rettsjournalistikk 1

2 Innholdsfortegnelse: Forord Side 4 Grunnleggende om etikk Side 5 Ute der det skjer Side 5 Hva kan offentliggjøres? Side 6 Slik etterforsker politiet de alvorligste sakene Side 7 Hva gjør de taktiske etterforskerne? Side 11 Når ber politiet om hjelp fra publikum Side 12 Politiet etterforsker, og journalistene etterforsker Side 14 De daglige betegnelser Side 15 Påtalemyndigheten Side 15 Tiltaler og offentliggjøring Side 16 Om rettsapparatet, domstolene og aktørene Side 17 Grunnleggende om bevisvurdering Side 18 Fra sak til dom Side 18 Anke Side 19 Juryen Side 20 Rettsbelæring Side 21 Ja eller nei til juryen Side 21 Høyesterett Side 21 Gjenopptakelseskommisjonen Side 22 EMK EMD Side 23 Arbeidsforholdene og mulighetene i rettslokalene Side 23 Bilder og bevis fra retten Side 24 Psykiatriske utredninger Side 26 Forvaring Side 27 Straffereaksjonene Side 27 2

3 Straff fra domstolene Side 28 Oppreisningserstatning Side 28 Referat fra retten Side 29 Varetektsfengslinger Side 29 Omtalerett, men referatforbud Side 30 Bevisforspillelse Side 31 Innsynsrett kontra offentlig gjengivelse Side 32 Varetektsfengslinger med referatadgang («smutthullet») Side 33 Sedelighetssaker Side 33 Sladding av navn Side 34 Service Side 35 Sivile saker Side 35 Mal for innlegg i retten Side 36 Kopiering eller publisering av dette dokumentet er bare tillatt etter avtale med Fædrelandsvennens redaksjonelle ledelse. 3

4 Kriminal- og rettsjournalistikk er en del av vårt håndverk som krever tålmodighet, innsikt, gode forbindelser, gode kilder, en god porsjon elementær juridisk lærdom og evne til å være systematisk, og effektivt bruke åpne kilder gjennom berammingslister og rettsavgjørelser fra En vesentlig del av jobben er å skape kontinuitet fordi det åpner for kunnskap om persongalleriet og gjenkjennelsesevnen hos personer som opererer i det kriminelle miljø. Etter drapet på Stoa i Arendal i mars 2003 kartla Fædrelandsvennens redaksjon «hele» det kriminelle miljø i Arendal. Det ga oss stor journalistisk gevinst og innsikt i hvilke personer som opererte i miljøet, og hvilke relasjoner de hadde til hverandre. Et viktig redskap for å jobbe godt og effektivt mot rettsapparatet er å kjenne mulighetene og begrensningene, og samspillet mellom domstolene og de forskjellige aktører. Håndboken «Dommerne og mediene» gir mange gode råd. De viktigste rådene er tatt med her. Den løpende politi- og kriminaljournalistikk er avhengig av kilder. Gode kilder. Tålmodighet er stikkordet. Det er bare over tid det skapes gode kilder og relasjoner. Kristiansand august 2014 Hallgeir Oftedal 4

5 Grunnleggende Det er grunnleggende å forholde seg til Vær varsomplakatens bestemmelser. Plakaten er supplert med «Etiske husregler for Fædrelandsvennen». Bakerst i dette dokumentet finnes Vær varsomplakaten. Arbeider du med kriminal- og rettsjournalistikk er det viktig å kunne skille noen av formalitetene fra hverandre. 1. Straffeloven forteller hva som er straffbart, og anviser straff for kriminelle handlinger. 2. Straffeprosessloven regulerer og anviser hvordan straffesaker skal behandles. 3. Domstolloven regulerer hvordan domstolene skal håndtere saker og prosesser på. 4. Forskrift om offentlighet i rettspleien forteller hvordan domstolene skal offentliggjøre sine avgjørelser 5. Forskrift om pressemappe forteller om hvordan domstolene i praksis skal legge til rette for pressens tilgang, og eventuelle avgrensning, til avgjørelsene Det er viktig at vi skiller mellom rettsbok, dom, slutninger og kjennelser. At retten til tider bruker mange betegnelser, blir hos oss omgjort til en felles språklig plattform: Avgjørelser. Men en dom er en dom, ikke en tilfeldig avgjørelse. Når vi skriver at en kriminell, ved å begå en alvorlig forbrytelse «risikerer 21 års fengsel», så er det en straff som er så sjelden og maksimal, at den ikke er relevant å bruke i journalistisk sammenheng. Langt mer aktuell er beskrivelse av minstestraffen, eller bruke normalstraffen, som ved et «ordinært, forsettlig drap» av Høyesterett er fastsatt til pluss/minus 12 år. Ute der det skjer Vi er ofte ute der det skjer, og når det skjer noe, for å ta bilder eller gjøre videoopptak. Spørsmålet om vår rett til å gjøre dette er omtalt i en artikkel i årsrapporten fra Spesialenheten for politisaker for Juridisk rådgiver Camilla Lie oppsummerer der at vi på et offentlig sted har rett til å ta bilder, fordi fotograferingen er aktuell og har allmenn interesse. I artikkelen vises det at til filming og fotografering kan være straffbart dersom den representerer en ordensforstyrrelse, er skremmende eller representerer en plagsom opptreden eller annen hensynsløs adferd som krenker en annens fred, eller som hindrer politiets utførelse av tjenesten. 5

6 Politiet kan i verste fall nedlegge forbud mot fotografering, men da må det svært mye til, og hjemmelen må være godt forankret i politiloven. Å kreve beslag i bilder, eller kreve sletting, skal journalisten/fotografen ikke etterkomme. Politiet kan bare ta beslag i opptak og bilder dersom det har betydning som bevis for et straffbart forhold (straffeprosesslovens 203). Politiet vil nok skille mellom private opptak og fotografering, og de oppdrag som vi som profesjonelle journalister og fotografer gjennomfører for eksempel på et ulykkessted eller annet sted vi er på jobb. Hva kan offentliggjøres? I den digitale tid reiser bruk av bilder og video fra en hendelse en rekke etiske problemstillinger, fordi publisering kan skje relativt kort tid etter en ulykke eller hendelse. Identifiseringsmulighet gjennom stedet for hendelsen, bilmerke eller andre referansepunkter, kan gi pårørende informasjon om at noen av deres nærmeste er innblandet i en ulykke før de selv er varslet. Beskrivelser fra et ulykkessted kan også virke støtende og uetisk. Ingen ulykker og hendelser er like. Det må alltid gjøres etiske vurderinger i forhold til den konkrete sak det arbeides med. Her gjelder Vær varsomplakaten, interne retningslinjer og etablert praksis. 6

7 Slik etterforsker politiet de alvorligste sakene For en journalist er det viktig i den innledende fase, initialfasen som politiet pleier å bruke som betegnelse, å stille seg spørsmål og samle inn informasjon om: Hva? Når? Hvor? Hvordan? Hvem? Hvorfor? Hva nå? Det kan gis svar på noe, men ikke alt. Noen svar vil ikke være fullstendige. I startfasen av en sak løper journalistene og politietterforskerne side om side i et forsøk på å få tak i de viktigste vitner. Som regel vinner politiet denne konkurransen, men for journalistene er det viktig å få tak i de som har sett noe eller noen, hørt noe, eller kan fortelle mer om folkene bak. Hva? Hva skjedde? Det er det viktigste utgangspunkt. Som regel vil en alvorlig kriminell handling, som for eksempel et drap, bli kjent ved at politiet varsler om at det er funnet en død person, der funnet av den døde personen blir etterforsket fordi det er mistanke om at det har skjedd noe kriminelt. Journalistens utgangspunkt er at politiet har funnet en død person. Omstendighetene rundt skal etterforskes videre. Hvor? Åstedet er viktig, ikke minst fordi det kan fortelle noe mer om personen som er funnet død. Hva knytter for eksempel den døde personen til funnstedet? Var det i boligen, på hytta eller bare et tilfeldig sted? Hvordan? Noen ganger er det helt åpenbart at det har skjedd en alvorlig kriminell handling når en person for eksempel blir funnet død. Det forteller ytre tegn på kroppen. I tvilstilfeller er det er bare den erfarne politietterforsker eller kriminaltekniker som kan danne seg et bilde som gir grunnlag for å si at funn av en død person utløser en etterforskning, fordi det kan ha skjedd noe kriminelt. Det er altså funnstedet, og skader på den døde personen, som gir de første indikasjoner. 7

8 Hvorfor? Når en person blir funnet død, er årsaken til døden alltid et relevant spørsmål. Hvis det er åpenbart at vedkommende er drept, vil motivet alltid være interessant. Journalister bør alltid lete etter motiv, men det må gjøres med forsiktighet. Viktig er det også å stille spørsmål knyttet til når, hvem og hva nå? Vi må vite mest mulig om offer, geringsperson, åsted, motiv og drapsvåpen. Hva skjer på åstedet? Hvis vi tar utgangspunkt i funn av en død person blir åstedet straks «lukket». Det vil si at åstedet blir holdt så jomfruelig som mulig for kriminalteknikerne. Åstedet sperres av, ofte i en relativt stor omkrets i startfasen. Kriminalteknikerne tar på seg utstyr som ikke setter spor (den klassiske, hvite kjeledressen og plastovertrekk på skoene), bruker plasthansker og munnbind for ikke å smitte åstedet med fremmed dna. Kriminalteknikerne arbeider på et åsted på Evje. Åstedet fotograferes og filmes, og det gjøres omfattende registreringer og oppmålinger for eksempel rundt den person som er funnet død. Arbeidet består i å danne seg et bilde av hendelsesforløp. Det søkes etter innbruddsspor på dører og vinduer. Er det en inntrenger med lovlig adgang til stedet? Er det tegn på kamp? Har offeret blitt flyttet på? 8

9 Det søkes etter blodflekker, eventuelle slagvåpen eller andre våpen. Det søkes etter fingeravtrykk. Gjenstander blir sikret og lagt i beslagsposer. Vattpinner strykes for eksempel over gjenstander med sikte på dna-analyser. Som oftest bruker kriminalteknikerne, alt etter hvor mange som er på åstedet og åstedets omfang, flere dager på sine undersøkelser. Noe av det som tar tid er hvis det er mange blodflekker som skal registreres. Blodspor på åsted som politiet skal undersøke. (Foto: Kriminalteknisk avsnitt, Agder Politidistrikt) Ofte settes en politihund inn i søk rundt åstedet for å søke etter for eksempel gjenstander. På et tidspunkt fraktes liket vekk etter av et begravelsesbyrå som er tilkalt. Mange fotografer er utstyrt med stor tålmodighet, og kan sitte i timevis for å ta bilder av når liket fraktes vekk. Ofte er det mulig få svar fra åstedsgranskerne når dette skjer. 9

10 Liket fraktes til rettsmedisinsk undersøkelse ved patologisk avdeling på Folkehelseinstituttet (tidligere Rettsmedisinsk Institutt, RMI). Tidlig om morgenen neste dag gjennomføres likundersøkelsen av to patologer assistert av en person fra Kripos, som dokumenterer undersøkelsen gjennom fotografering. Om ettermiddagen er en foreløpig obduksjonsrapport klar for oversendelse til politiet. Den kan gi indikasjoner om dødsårsaken, og er en rettesnor, og en pekepinn for politiet i den videre etterforskning. Endelig obduksjonsrapport foreligger 8 til 12 uker etter obduksjonen. Etter at åstedet er ferdig gransket, fortsetter kriminalteknikerne sine undersøkelser av beslagene, systematisering av beslagene, oversendelse av gjenstander for undersøkelse på Kripos, og oversendelse av dna-funn til analyse på Folkehelseinstituttet. Det gjelder å være tålmodig som journalist. Vente og se mens politiet jobber på et åsted. Da dykkere søkte etter en drapskniv i elva Otra i Kristiansand i 2010, var Fædrelandsvennens fotograf i nærheten da kniven ble hentet opp fra vannet. 10

11 Hva gjør de taktiske etterforskerne? Initialfasen for politiet er svært rutinepreget, men krever normalt relativt store ressurser fordi arbeidet er omfangsrikt og arbeidskrevende. Noe av det politiet gjør er følgende: Kartlegging av offeret, den nære familie og bekjentskapskrets/vennekrets som straks avhøres. I noen saker gjennomføres det dør-til-dør i nabolaget. Trafikkdata på den dødes mobiltelefon/fasttelefon sikres. Dette gir som oftest en god innfallsvinkel for etterforskningen. Avhør av naboer hvor det er aktuelt. Kontakt på sosiale medier blir kartlagt. Det samme gjelder elektronisk kommunikasjon. Datamaskiner blir beslaglagt og sikret. I de tilfeller hvor det er overvåkningskamera i nærheten blir bilder fra disse sikret og innhentet. I faser av etterforskningen kan det være aktuelt å hente inn informasjon om passering av bomstasjoner. Bruk av elektroniske bankkort kan gi spor. Avdødes bevegelser i forkant av hendelsen kartlegges. Det vurderes bruk av politifaglige dataressurser med sikte på systematisering av informasjonsmengden. 11

12 Når politiet ber om hjelp fra publikum? Tidvis ber politiet om hjelp fra publikum for å få inn opplysninger og tips. Det kan gi grunnlag for god journalistikk. På forsommeren 2011 stod politiet i Kristiansand foran en omfattende etterforskningsoppgave etter overfallsvoldtekt i byens mest kjente og benyttede turområde. Gjerningsmannen var ukjent. Etter hvert dannet politiet seg et bilde av hvordan overgrepsofferet hadde beveget seg gjennom byen mot stedet hvor forbrytelsen fant sted. Politiet antok at en gjerningsmann enten fulgte etter, eller ventet på offeret. Ved hjelp av bilder av kjente steder i sentrum, i kombinasjon med grafiske elementer som kart, omtalte Fædrelandsvennen ruta offeret hadde gått. Det ga politiet tips om observasjoner, både av fornærmede og mulige gjerningspersoner. Her kombinerte Fædrelandsvennen politiets opplysninger med aktiv journalistikk. 12

13 13

14 Sikring av teledata ga senere i etterforskningen politiet oversikt over hvem som hadde vært i området, og hvem som hadde brukt mobiltelefon knyttet opp mot basestasjoner i området. Ikke minst teledata bidro til slutt til pågripelse og senere domfellelse. Dna-funn på åstedet knyttet også domfelte til overfallsvoldtekten. Politiet etterforsker, og journalistene etterforsker Politiet og journalistene løper om kapp for å sikre seg informasjon. Som journalister må vi være kreative og løpe fort, men må samtidig ivareta de elementære etiske og grunnleggende prinsipper i journalistikken. Å tilnærme seg offerets familie og vennekrets krever stor omtanke, fordi de kan være i mental ubalanse. Vi må sjekke Facebook, Instagram, Twitter, Snapchat, LikedIn. De sosiale medier kan gi svar på hvem som er omgangskretsen. Har offeret en Facebookprofil er det viktig å sikre seg innholdet, ikke minst vennekretsen, i søk etter kilder. Dersom det er mistenkte i saken gjelder de samme journalistiske prinsipper om å sjekke alle sosiale medier. 14

15 De daglige betegnelser I vår daglige journalistiske virksomhet, basert på for eksempel politilogg via Twitter, eller andre kanaler, støter vi bort i omtale av personer som får variable karakteristikker. Det må skilles mellom betegnelsene mistenkt, siktet, tiltalt og domfelt. En etterforskning i en straffesak starter ofte med at en person får status som mistenkt. Denne statusen gir en person noen flere rettigheter enn et vitne (kfr. straffeprosessloven). En person, mistenkt for å ha begått lovbrudd, kan få en juridisk status som siktet på forskjellige tidspunkt under etterforskningen av en straffesak (for eksempel får alle som varetektsfengsles status som siktet). Det følger av straffeprosessloven 82 at en mistenkt får status som siktet når "påtalemyndigheten har erklært ham for siktet eller når forfølgning mot ham er innledet ved retten, eller det er besluttet eller foretatt pågripelse, ransaking, beslag eller liknende forholdsregler rettet mot ham. For å si det enkelt. Når det anvendes tvangsmidler må politiet endre status til siktet for den aktuelle person. Siktelser kan imidlertid frafalles under etterforskningen, slik at personen ikke regnes som siktet ved avsluttet etterforskning. En mistenkt får ikke status som siktet ved at det gjennomføres hemmelige etterforskningskritt, som for eksempel kommunikasjonskontroll mot vedkommende. Når etterforskningen av en sak er ferdig, tar påtalemyndigheten ut tiltale i de tilfeller der de mener den siktede skal dømmes for den handling han er siktet for. Personen får da status som tiltalt i saken. Status som siktet og tiltalt gir i mange tilfeller rett til forsvarer som betales av staten. I tillegg har siktede og tiltalte rett til innsyn i sakens dokumenter. Påtalemyndigheten I de aller fleste tilfeller avgjør påtalemyndigheten i politiet om det skal utferdiges forelegg eller reises tiltale, men for de alvorligste forbrytelsene er tiltalekompetansen lagt til statsadvokaten eller riksadvokaten. De nærmere reglene om dette finnes i straffeprosessloven kapittel 7. Selv om påtalemyndigheten opptrer som part i straffesaken, har den en objektiv rolle. Grunnlaget for påtalemyndighetens avgjørelser er politiets etterforskning, som skal være objektiv. Både det som er til gunst og ugunst for den som er under etterforskning skal etterforskes. Det viktigste i etterforskningsfasen er å få belyst saken best mulig, ikke å få noen straffet eller dømt. For at påtalemyndigheten skal ta ut tiltale, må den føle seg overbevist om gjerningspersonens straffskyld, og mene at det kan føres tilstrekkelige bevis for straffeskylden i retten. Dersom vurderingen av bevisene munner ut i at vilkårene for straff ikke er oppfylt, er det påtalemyndighetens plikt å stanse forfølgningen. Forsvarere har ikke noen lignende objektivitetsplikt. Om lag 95 prosent av alle straffesaker som behandles i rettsapparatet, ender med domfellelse. I Norge er første nivå i påtalemyndigheten integrert i politidistriktene, som ledes av politimestrene. Ansvarsforholdene i politiet er dermed todelt: Mens ansvaret for straffesaksbehandlingen ligger til 15

16 riksadvokaten, har Politidirektoratet og Justisdepartementet ansvaret for administrative, økonomiske og vanlige, politimessige oppgaver (som for eksempel forebyggende virksomhet og ordenstjeneste). Norge har et såkalt tosporet system hvor politi og påtalemyndigheten jobber sammen i politidistriktene. Juristene har ansvar for jussen, etterforskerne har ansvar for å forberede og etterforske sakene frem til det tas en påtalemessig avgjørelse. Danmark har også det tosporede system, mens de fleste andre vestlige land i utgangspunktet har et skille mellom politi og påtalemyndighet. Politiadvokatene er direkte underlagt statsadvokatene i enkeltsaker. I rollen som påtalemyndighet er juristene overordnet de politiutdannede tjenestemenn. Av den grunn fremstår ofte politiadvokatene offentlig som «ledere» av etterforskningen. Andre påtaleledd er Spesialenheten for politisaker og Generaladvokaten. Riksadvokaten og statsadvokatene er overordnet påtalemyndighet også i saker som gjelder overtredelse av den militære straffelov. Økokrim er både et statsadvokatembete med nasjonal myndighet og en sentral politienhet. Riksadvokaten har fagansvaret for straffesaksbehandlingen ved Økokrim. Riksadvokaten Statsadvokatene Påtalejuristene i politiet Tiltaler og offentliggjøring Påtalemyndigheten holder strengt på at en tiltale ikke skal offentliggjøres før den er forkynt for den tiltalte (påtaleinstruksen 22-7). Det kan sjekkes via forsvareren eller politiet/påtalemyndigheten. Det finnes også andre bestemmelser som regulerer når en tiltale kan offentliggjøres. Domstolenes regelverk er slik at en tiltale er offentlig når saken er berammet, uavhengig om tiltalen er forkynt eller ikke. Dersom påtalemyndigheten har lagt ned forbud mot offentliggjøring (gjelder stort sett bare overgrepssaker og grov familievold og saker som forventes blir avviklet for lukkede dører) har vi likevel innsynsmulighet (Forskrift om offentlighet i rettspleien 7). I praksis betyr innsynsmuligheten at mediene får en kopi av tiltalen med forbud om offentliggjøring. 16

17 Om rettsapparatet, domstolene og aktørene I retten er det viktig å betegne aktørene korrekt. En tiltalt i en straffesak har ingen «prosessfullmektig». Den tiltalte har en advokat som forsvarer. Aktor er en jurist som enten er politifullmektig, politiadvokat, eller i saker hvor strafferammen er over seks år, normalt en statsadvokat. I mange saker knyttet til vold og overgrep oppnevnes det en bistandsadvokat som det offentlige betaler. Bistandsadvokaten er den juridiske rådgiveren for fornærmede (offeret). I straffesaker, hvor den anklagede har krav på forsvarer, oppnevner som regel retten en advokat som forsvarer. Mange, som tidligere har vært innom kriminelle handlinger, har allerede en advokat de bruker fast. I hver domstol er det faste forsvarere. Disse oppnevnes for seks år om gangen. De faste forsvarerne er normalt flinke advokater med strafferett som spesialitet. De faste forsvarerne får dekket sitt honorarkrav av tingretten. Det er likevel fritt forsvarervalg. Velger en tiltalt i Kristiansand en forsvarer fra Oslo, må retten oppheve det som kalles for bostedsforbehold. Dersom retten avslår dette, dekkes ikke reise og opphold for forsvareren. I en sivilrettslig tvist opptrer partene med «prosessfullmektig». Det ligger i ordet. En advokat eller advokatfullmektig gjennomfører prosessen som fullmektig for den parten som har brakt saken inn for domstolen. Vi har tre rettsinstanser: 1. Tingretten 2. Lagmannsretten 3. Høyesterett I domstolene opptrer det tingrettsdommere, som internt betegnes som «embetsdommere». De fleste domstolene har også dommerfullmektigstillinger. Dette er tidsavgrensede jobber, som ofte tas som et ledd i kompetansebygging. En dommerfullmektig kan sitte i stillingen i inntil tre år. I meddomsrett sitter det to legdommere, valgt av kommunestyret. Det stilles krav om at legdommere ikke må ha vesentlige anmerkninger på sitt rulleblad. 17

18 Fra en straffesak i Lister tingrett. Sorenskriver Robert Versland i midten. Grunnleggende om bevisvurdering Det er elementært at den tiltalte ikke kan kjennes skyldig uten at dommerne er tilnærmet hundre prosent sikker på tiltaltes skyld. Er det en rimelig og fornuftig tvil knyttet til bevisvurderingen, skal tiltalte frifinnes. En slik tvil er ikke en teoretisk og oppkonstruert tvil, men en fornuftig, avveid tvil basert på det som kommer frem i retten. Domstolen kan bare dømme ut fra det som blir lagt fram av bevis og opplysninger i retten. Har dommerne lest om saken i avisene, eller på andre måter blitt kjent med saken på forhånd, skal denne informasjonen ikke tillegges vekt. Domstolene kan ha mange beviser til vurdering knyttet til et straffbart forhold. Noen bevis har større verdi enn andre. Til slutt blir det den samlede bevisverdien som er avgjørende. En tiltalt og hans forsvarer vil ofte forsøke å svekke bevisverdien, så tvil om bevisverdien, eller legge frem andre bevis som kan ha betydning for avgjørelsen om skyld. Til slutt er det retten som ut fra et samlet bevisbilde tar standpunkt. Fra sak til dom I de saker hvor bot/forelegg ikke er tilstrekkelig straff ut fra loven, blir sakene oversendt domstolen. Her skilles det mellom tilståelsessaker og meddomsrettssaker. En person, som har tilstått et kriminelt forhold, kan gi en uforbeholden tilståelse. Det åpner for en strafferabatt når saken kommer til retten som såkalt tilståelsesdom. I den aktuelle sak blir personen betraktet som «siktet», og innkalt til rettsmøte. Dommeren har alle politidokumentene i saken, og det normale er at den siktede forklarer seg. Det er full referatadgang for pressen fra tilståelsessaker. 18

19 Det er ingen bevisførsel utover dokumentene og siktedes forklaring. Behandlingen er forenklet. I de saker hvor en person er ilagt et forelegg, som nektes vedtatt, blir saken oversendt retten for pådømmelse. I utgangspunktet mistet en person strafferabatten også ved å nekte forelegg. Selv om en slik pådømmelse kalles «meddomssak» er det likevel bare en dommer som er til stede, fordi saken i utgangspunktet er enkel, og dreier seg om et forelegg. Det «normale» er at vedkommende blir dømt i samsvar med forelegges størrelse (uten strafferabatt for tilståelse). I tillegg pleier normalt retten å ilegge saksomkostninger som «tilleggstraff». Straffeprosessloven ( 276) anviser når retten settes som meddomsrett med en fagdommer (administrator som er jurist) og to meddommere. De tre dommerne har en stemme hver i forbindelse med skyldspørsmålet og straffeutmålingen. Flertallet bestemmer. Normalt er det ikke knyttet noen begrensninger til offentliggjøring av dommer. Dersom det er slike begrensninger, må journalisten merke seg det. Mest alminnelig er kravet om anonymisering, og det betyr at retten pålegger pressen å omtale avgjørelsen slik at de involverte ikke kan bli identifisert. Anke Alle som er dømt kan anke dommen videre i rettssystemet. Den som er ilagt forelegg av politiet kan nekte å vedta. Dermed ender saken i retten. Den som er dømt har en ankefrist på to uker etter at dommen er forkynt for vedkommende. Lagmannsretten avstemmingsregler og avgjørelsesregler Alle som er dømt i tingretten, enten som tilståelsesdom eller i meddomsrett, kan anke avgjørelsen til lagmannsretten. En som er dømt i en sak med strafferamme på seks år eller mer, har automatisk ankerett til lagmannsretten. Andre avgjørelser i tingretten må passere ankeutvalget. Dersom ankeutvalget sier nei, er avgjørelsen fra tingretten endelig og rettskraftig, dersom det ikke ankes til Høyesterett over saksbehandlingen eller feil lovanvendelse. Slike anker fører relativt sjelden fram. En anke over straffeutmålingen i lagmannsretten avgjøres av tre juridiske dommere. En anke over både bevisbedømmelsen og straffeutmålingen avgjøres av meddomsrett med tre juridiske dommere og fire meddommere. Fra Agder lagmannsrett. Førstelagmann Dag Bugge Nordèn i midten. 19

20 For å kjenne en person skyldig må fem av de syv dommerne stemme ja, det vil si at flertallet må være fem av syv. Dersom fire stemmer «ja» og tre stemmer «nei», er det likevel flertall for skyld, men negativt flertall, som betyr frifinnelse. Juryen I saken med strafferamme på seks år eller mer, avgjøres skyldspørsmålet av en lagrette. I journalistisk betegnelse jury. Den består alltid av fem kvinner og fem menn. Ved oppstart av saken møter det inntil 16 personer som kan sitte i juryen. Den tiltalte gjennom forsvareren har anledning til å «skyte ut» (som det heter på fagspråket) et visst antall som vedkommende ikke ønsker skal sitte i juryen. Aktor har også tilsvarende rett, men benytter seg svært sjelden av utskytningsretten. Retten kan stå tilbake med et antall lagrettemedlemmer som er flere enn ti, hvis ikke utskytningsretten benyttes fullt ut. Dermed blir det loddtrekning. Etter at de ti er valgt ut, pleier lagretten å trekke seg tilbake for å velge ordfører. Det skjer skriftlig, og som oftest er lagretten enig om en person når avstemmingen skjer. Juryen holder sine rådslagninger for lukkede dører, og må alltid holde avstemmingen hemmelig. Når juryen er klar med sin avgjørelse, kommer de fem kvinnene og de fem mennene tilbake i rettssalen. Ordføreren leser opp de spørsmål som lagretten ble stilt, og svarer enten «Ja, med flere enn seks stemmer» eller «nei». Det betyr at det alltid må være minst syv lagrettemedlemmer som må stemme ja for at en tiltalt blir kjent skyldig». Stemmer seks ja og fire nei er tiltalte frifunnet. Det oppgis aldri stemmetall fra juryen. Bare når det svares «ja, med flere enn seks stemmer». I saker som går over lang tid velges det ofte et ekstra jurymedlem i tilfelle sykdom underveis. En som blir syk kan dermed bli erstattet. Oppstår det ikke behov for reserven, fratrer vedkommende når skyldspørsmålet skal avgjøres. En jury kan også fortsette med ni medlemmer om en person må fratre underveis. Juryen har ikke anledning til å snakke med andre enn de øvrige jurymedlemmene om saken mens forhandlingene pågår. Ordføreren kan konferere med rettens administrator. De fem kvinner og fem menn i juryen under en lagmannsrettssak i Kristiansand. 20

21 Ved en drapssak fra Mandal for noen få år siden foretok lagrettens ordfører en privat befaring av åstedet på vei til rettslokalet. Da dette ble kjent ble han «fritatt» av retten for sin oppgave som jurymedlem. Rettsbelæring Før juryen skal trekke seg tilbake for rådslaging og avstemming, har rettens leder (lagmannen) en såkalt «rettsbelæring». I denne delen av saken gjennomgår administrator de bevisene som foreligger i saken. Dommeren presiserer alltid at det som sies om bevisene kun er av veiledende karakter. Juryen er ikke bundet av denne bevisvurderingen. Samtidig sier administrator en del om de juridiske sidene av saken. Denne del av rettsbelæringen er juryen forpliktet til å følge. I noen saker forlanger partene at deler av rettsbelæringen skal protokolleres. Årsaken til dette er at det administrator sier i rettsbelæringen kan gi grunnlag for en senere, eventuell anke. Ja eller nei til juryen Etter loven skal de tre juridiske dommerne ta standpunkt til om de godkjenner juryens avgjørelse eller ikke. Sier de nei, blir juryens avgjørelse underkjent. Det betyr at saken må til ny behandling. Da sammensettes retten som meddomsrett, selv om strafferammen er over seks år. Tre juridiske dommere og fire legdommere tar standpunkt til skyld og straff. Avstemmingsreglene er som tidligere omtalt. Fem må stemme for skyld for domfellelse. Dersom juryen har svart ja, skal det de tre juridiske dommerne, lagrettens ordfører og tre uttrukne jurymedlemmer fastsette straff. Det er verdt å merke seg at spørsmålet om straffskyld alltid er endelig avgjort ved lagmannsrettens behandling. Det kan ikke ankes over skyldspørsmålet til Høyesterett. Det som kan ankes er spørsmål knyttet til lovanvendelsen og saksbehandlingen. Tidvis fører slike anker fram. Blir lagmannsrettens avgjørelse opphevet av Høyesterett på grunn av feil lovanvendelse, eller feil saksbehandling, skal den domfelte få prøvd sin sak på nytt i full bredde. Feil lovanvendelse betyr for eksempel at lagmannsretten har lagt til grunn en annen og feil bestemmelse i straffeloven for å avgjøre det straffbare forhold enn det som er rett. Det mest banale eksempel er at dersom lagmannsretten dømmer en person for tyveri, når det objektivt er et naskeri på grunn av verdien på det som er stjålet, kan Høyesterett oppheve dommen. Feil saksbehandling kan for eksempel være at lagmannen i den bindende juridiske rettsbelæring til lagretten (juryen) etter Høyesteretts oppfatning har feiltolket loven, eller at det i ettertid oppdages at et medlem av juryen er i slekt med eller på annen måte forbundet med tiltalte, fornærmede, aktor, forsvarer eller dommerne i saken. Dermed oppstår det inhabilitet. Høyesterett En sak avgjort i lagmannsretten, som ankes til Høyesterett, behandles først i et eget ankeutvalg. Utvalget vurderer om saken, og saksforholdet er nytt, og representerer et saksområde som tidligere ikke har vært gjenstand for juridisk vurdering «blant rikets øverste dommere». 21

22 Ofte blir anke over saksbehandling og lovanvendelsen avvist, men det åpnes for å vurdere straffeutmålingen. Sier ankeutvalget ja, henvises saken normalt til behandling blant fem dommere. Det er faste forsvarere i Høyesterett som overtar sakene. Normalt vil den forsvarer tiltalte har hatt i tingrett og lagmannsrett ikke få lov til å ta saken for den «høyst, ærverdige rett», med mindre vedkommende er fast forsvarer i Høyesterett, eller at saken er av en slik karakter at Høyesterett åpner for at advokaten kan få saken som såkalt «prøvesak». Gjenopptakelseskommisjonen Gjenopptakelseskommisjonen er et uavhengig organ som skal ta stilling til om en domfelt med en rettskraftig dom, skal få ny behandling av sin sak i retten. Det er den domfelte selv som må bringe saken inn for kommisjonen. Saken blir tatt opp igjen dersom kommisjonen mener at nye bevis, eller andre omstendigheter, kan føre til frifinnelse eller gi en vesentlig mildere straff. Dersom saken blir gjenåpnet, skal skyldspørsmålet og/eller straffeutmålingen prøves på nytt ved en annen domstol enn der saken opprinnelig ble behandlet. Tidligere var det den domstol som avsa endelig dom, som avgjorde om en rettskraftig straffesak skulle gjenåpnes, og som eventuelt behandlet saken på nytt. Gjenopptakelseskommisjonen er et bredt sammensatt, uavhengig organ. Den har som oppgave å sikre en objektiv vurdering av om det er grunn til å tvile på om dommen i en straffesak som begjæres gjenåpnet, er korrekt. Kommisjonen skal avgjøre om vilkårene for gjenåpning er til stede. 22

23 De viktigste grunnene til at en rettskraftig dom i en straffesak skal kunne få ny behandling i retten, er: Det foreligger nye bevis eller nye omstendigheter som kan være egnet til å føre til frifinnelse eller gi mildere straff. Avgjørelsen eller saksbehandlingen er i strid med folkeretten, slik at det er grunn til å anta at en ny behandling av straffesaken vil føre til et annet resultat. Noen som har hatt sentral befatning med saken, har gjort seg skyldig i straffbart forhold med hensyn til saken og det ikke kan utelukkes at dette har hatt innvirkning på dommen. EMK Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) ble vedtatt av Europarådet i 1950 for å beskytte menneskerettighetene og de grunnleggende friheter. En egen domstol, Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) overvåker hvordan de nasjonale domstolenes håndterer konvensjonens bestemmelser om menneskerettigheter. Alle har mulighet til å bringe en sak inn for domstolen. Saksbehandlingstiden er flere år. Arbeidsforholdene og mulighetene i rettslokalene Det er vanligvis trådløst nett i de fleste rettslokaler. Passordet pleier å være tilgjengelig ved henvendelse til ekspedisjonene, eller ved å ta kontakt på forhånd. I mange tingretter er det eget presserom. Ekspedisjonene pleier normalt å være utstyrt med ekstra kabler og «padder» slik at det blir strøm til bærbare datamaskiner inne i rettslokalet. I tingretten og lagmannsretten er det adgang til å fotografere i rettslokalet når retten «ikke er satt». Når dommerne har kommet inn og dommeren sier at «retten er satt», opphører adgangen til fotografering. Det er ikke tillatt å gjøre lydopptak i retten uten samtykke. Normalt fotograferer vi ikke de tiltalte eller den siktede. Som oftest er det lurt å be aktor og forsvarere «snakke sammen» før saken begynner eller i en pause for å få bilder av aktørene. 23

24 Fra Aust-Agder tingrett. Advokat Pål Eide, aktor Hilde Sakariassen og advokat Sveinung Søndervik Johnsen. I Høyesterett er det adgang til å fotografere når dommerne kommer inn, og etter at de har satt seg og helt frem til administrator gir ordet til den ankende part. Fotografering må foregå utenfor det fysisk avgrensede området hvor bare dommerne sitter. Det er ikke noe i veien for å spørre aktor om tilgang til dokumentasjonsmappen. Det kan være praktisk, særlig i forbindelse med fremlegging av dokumentasjon som for eksempel samtaledata, gjennomgang av regnskaper og oversikter som dermed gir en bedre innsikt og forståelse. I dokumentasjonsmappene ligger det ved behandling av straffesaker dokumenter som journalister normalt ikke har tilgang til, som vi dermed «blar forbi». Dommernes medieutvalg sier at «etter utvalgets mening bør bevisoppgaver, fremdriftsplaner og dokumenter som har karakter av å være rene hjelpedokumenter (eksempelvis talloppstillinger, sammenstillinger av data mv.) som hovedregel kunne utleveres til pressen. (Dommerne og Mediene: side 73). Bilder og bevis fra retten Det legges i retten frem under alle hovedforhandlinger dokumenter og bevis. Noen av disse har vi mulighet for å få tilgang til. Tilgangen er veldig personavhengig, det vil si hvilken «trygghet» møtende aktor har i forhold til domstolen, pressen og ikke minst kollegene i påtalemyndigheten og politiet. Når et bevis er lagt fram for retten er det offentlig tilgjengelig. 24

25 For eksempel: En kriminaltekniker har med seg et drapsvåpen i retten og viser dette frem for domstolen. Når drapsvåpenet er vist frem, er det uproblematisk å be om å få ta et bilde. Det samme gjelder våpen som er brukt, og som retten enten har fått se direkte, eller sett bilde av. Det er en god regel å spørre aktor om adgang til å fotografere bevisene. Samtidig er det alltid mulighet for å spørre om adgang til å få utlevert bilder fra fotomapper. Som oftest er det interessante bilder i disse mappene. Et viktig poeng ved utlevering er å ta kontakt med den etterforsker som har laget mappen og skaffe seg anmeldelsesnummeret på saken (ligger som oftest nederst i tiltalebeslutningen). Det gir etterforskeren mulighet til å spore opp originalbildene, slik at bilder med høyest mulig oppløsning blir tilgjengelig. Politiet har også i mange saker video som bevismiddel. Spør om å få utlevert også video for bruk på nett. Journalisten bør alltid drøfte anonymiseringsproblematikken med nærmeste overordnet og avklare dette før publisering. I saker hvor det er bistandsadvokat, kan det oftest være lurt å tilnærme seg bistandsadvokaten dersom det er ønskelig med intervju (eller kanskje bilde) av en fornærmet i en sak. I saker hvor det å stå fram offentlig ikke er belastende for en fornærmet, kan dette bli en «god case». En bistandsadvokat bryter ikke taushetsplikten om politidokumenter utleveres til en journalist der hensikten er at journalisten skal vurdere å omtale saken eller intervjue fornærmede. Det er for øvrig forbudt å fotografere en siktet eller tiltalt på vei til og fra rettsbygningen, uansett om det er hovedforhandling eller fengslingsmøte. Gjennomføres det en rekonstruksjon på et åsted, er den siktede ikke beskyttet av fotoforbud. Et klassisk eksempel på dette er at det var fotografer på plass da den ene av de to siktede i Baneheiasaken var på rekonstruksjon i og ved åstedet for barnedrapene. En publisering av slike bilder er naturligvis alltid en redaktørvurdering, og en redaktøravgjørelse. 25

26 Psykiatriske utredninger I mange saker stilles det spørsmål ved den siktedes mentale tilregnelighet. Da er det i første omgang aktuelt å be om en «prejudisiell observasjon». Den foretas normalt av en psykiater. Dersom konklusjonen er slik at det stilles spørsmål ved den mentale tilstand, blir det aktuelt med en fullstendig rettspsykiatrisk undersøkelse, som gjennomføres av to leger/psykiatere med spesialkompetanse. Deres oppdrag er vidt, og løses gjennom samtaler med den de sakkyndige kaller for «observanden». I tillegg støtter de sakkyndige seg til alle politidokumenter og medisinske journaler. De sakkyndiges viktigste oppgave er å gi et råd til retten om observandens mentale status på det tidspunkt det skal ha skjedd kriminelle handlinger. Dersom deres konklusjon er at observanden ikke var strafferettslig tilregnelig på «tidspunktet for de anklagede handlinger» kan vedkommende for eksempel bli dømt til tvungen psykisk helsevern. Det betyr tvang, og at helsevesenet skal ta hånd om vedkommende for en periode på inntil tre år. Deretter må spørsmålet om tvungen psykisk helsevern bringes fram for retten hvert tredje år. Den domfelte kan på eget initiativ be om en ny vurdering etter ett år. Blir dommen stadfestet, kan vedkommende igjen prøve ett år senere. Det betyr i praksis at en den som er dømt kan få saken til fornyet behandling nesten hvert år, men det skjer i praksis sjeldent. Aktor Hilde Sakariassen i samtale med de to psykiatrisk sakkyndige foran dommerbordet. Fra venstre Magne Thauler og Vegard Øksedal Haaland. 26

27 Før de sakkyndige får adgang til å sende sin rapport til oppdragsgiveren, som er retten, må den passere en kvalitetssikring i Den rettsmedisinske kommisjon. Det skjer ikke sjelden at kommisjonen ber de sakkyndige om tilleggsundersøkelser eller tilleggs rapporter. Deres konklusjon er i de fleste tilfellene at kommisjonen «ikke har vesentlige innvendinger» mot rapporten og konklusjonen. Det er viktig å presisere at de konklusjoner de sakkyndige kommer med bare er råd til retten. Domstolen kan på fritt grunnlag godta, delvis godta eller se vekk fra de sakkyndiges konklusjon. Denne problemstillingen var særlig aktuell i 22. julisaken, hvor de sakkyndige var uenige om tiltaltes psyke. To sakkyndige mente tiltalte var moden for tvungen psykisk helsevern, de to andre mente at han var strafferettslig tilregnelig. Retten endte på en selvstendig vurdering om at Behring Breivik var strafferettslig tilregnelig, og dømte ham til forvaring. Det pågår en offentlig debatt om måten de psykiatriske undersøkelsene foretas på og deres betydning i strafferettspleien. 22. julisaken reiste mange spørsmål knyttet til de sakkyndiges utredninger, der to par sakkyndige kom til motsatt resultat knyttet til strafferettslig tilregnelighet. Det er slik i norsk strafferettspleie at en person som er så syk at vedkommende ikke kan ta ansvar for sine handlinger, heller ikke skal straffes. Det betyr at personer som begår en kriminell handling under psykose, ikke kan straffes. Forbigående psykose som skyldes rusmisbruk, kan medføre straffeansvar etter en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle. Forvaring Når det i en tiltale tas forbehold fra påtalemyndigheten om at det kan bli lagt ned påstand om forvaring, betyr det at påtalemyndigheten mener at ordinær fengselsstraff ikke er tilstrekkelig til å verne samfunnet. Vanlig fengsel er med andre ord et for svakt samfunnsvern. Når en person blir dømt til forvaring, opereres det med forvaringsstraff på et visst antall år og en minstetid på et visst antall år. Den domfelte kan kreve saken prøvd for retten første gang ved minstetidens utløp. Påtalemyndigheten må i tilfelle det fortsatt anses behov for ekstra samfunnsvern, på nytt reise sak for domstolen om forlengelse av forvaringstiden i god tid før forvaringstiden løper ut. Forvaring er en straff som rammer de som er gjengangere innen for grov voldskriminalitet (grove legemskrenkelser og drap) eller annen grov kriminalitet, som for eksempel gjentatte seksuelle overgrep. Straffereaksjonene Politiets reaksjonsformer er flere i forhold til straffbare handlinger. Det må skilles mellom forseelser og forbrytelser. Et naskeri er en forseelse. Et tyveri er en forbrytelse. Forskjellen mellom en forseelse og en forbrytelse er avhengig av i hvilken del av straffeloven de enkelte bestemmelsene er plassert. Grovt sett kan det sies at forseelser er de mindre alvorlige, 27

28 straffbare forhold, mens forbrytelser er de mer alvorlige sakene. Rent juridisk er forsøk på forseelse ikke straffbart. Påtaleunnlatelse er den mildeste reaksjon fra politiet. Bot er neste trinn. Siktelse og tiltale følger deretter. Da ender saken i retten. Politiet kan også henlegge saker. Det skjer med to begrunnelser: Henlagt etter bevisets stilling, eller henlagt fordi intet straffbart forhold foreligger. For mange er det vesentlig å få en anmeldelse henlagt fordi intet straffbart forhold foreligger. Det betyr frifinnelse. En henleggelse fra politiet kan påklages til statsadvokatene. En henleggelse fra statsadvokatene kan påklages til riksadvokaten. Det er stort sett formell klageadgang ved de fleste avgjørelser. Noen saker bringes også inn for konfliktrådet, der gjerningsperson og offer møtes for å snakke sammen. Straff fra domstolene Domstolene kan dømme en person til å betale bot, ilegge fengselsstraff (betinget og ubetinget), fastsette andre reaksjonsformer og idømme erstatning. Det vurderes innført ungdomsstraff for straffedømte mellom 15 og 18 år som et nytt virkemiddel. Samfunnsstraff er en reaksjonsform som brer mer og mer om seg, og som det åpnes større adgang til å bruke. Det er en straff der en person blir dømt til å utføre samfunnsgagnlig innsats og tjeneste i regi av Kriminalomsorgen. Det fastsettes et visst antall timer, og gjennomføringstid. Dette er en reaksjonsform som gjør at en domfelt kan fungere sosialt i samfunnet samtidig som straffen sones. Soning med fotlenke er også et alternativ, og er en soningsform den domfelte kan søke Kriminalomsorgen om å få bruke. Ubetinget straff betyr at den domfelte skal sitte i fengsel. Det er opp til Kriminalomsorgen å bestemme soningssted og soningsforhold. Promillekjørere soner ofte i åpne anstalter. Betinget straff betyr at retten gir en domfelt «en sjanse», samtidig som det fastsettes en prøvetid. Dersom vedkommende begår nye forbrytelser i prøvetiden, blir som hovedregel gammel betinget straff lagt til ny straff for en ny straffbar handling, igjen i en kombinasjon av ubetinget/betinget. Denne straffevarianten opphører når det viser seg at den domfelte forblir notorisk kriminell. Oppreisningserstatning Oppreisningserstatning blir fastsatt og idømt personer som har påført andre en belastning. Det er ikke nødvendig at belastningen medfører varig mén. Oppreisningserstatningen skal dekke «tort og svie». Dersom den domfelte ikke er i stand til å betale oppreisningserstatningen, forskutteres utbetalingen av den statlige Voldsofferstatningen, som igjen krever regress hos domfelte. Dersom en tiltalt blir frifunnet for voldtekt, kan vedkommende likevel bli dømt til å betale oppreisningserstatning fordi beviskravene for å idømme erstatning er lavere enn for å konstatere straffskyld. Å bli dømt til å betale oppreisningserstatning følger andre bevisregler enn i straffesaker. Det er i vurderingen av bevis i oppreisningserstatningen tilstrekkelig at det anses overveiende sannsynlig at vedkommende har begått den straffbare handlingen, det vil si mer enn 50 prosent sannsynlig. 28

29 I lagmannsretten er det utelukkende de tre juridiske dommerne som fastsetter oppreisningserstatning, selv om avgjørelsen om skyld og straff ligger i en meddomsrett. I saken hvor det er aktuelt med oppreisningserstatning er det som regel en bistandsadvokat som prosederer erstatningsspørsmålet. Referat fra retten I utgangspunktet er det adgang til å referere alt som blir sagt i retten. Denne muligheten har likevel noen begrensninger knyttet opp mot helt konkrete avgjørelser i den enkelte sak, eller at det etter domstolloven ikke er adgang til å referere fra rettsforhandlingene. Det gjelder for eksempel alle rettsmøter om varetektsfengsling, bortsett fra et «smutthull» som omtales nærmere senere. Når barn under 16 år skal avhøres i overgrepssaker, eller saker knyttet til familievold, foregår avhørene normalt sett i Barnehusene. En spesialutdannet etterforsker fra politiet gjennomfører avhørene. Det gjøres opptak med lyd og bilde. I et tilstøtende lokale sitter en dommer som har ansvaret for avhøret. I tillegg en påtalejurist, forsvarer og bistandsadvokat, og en setteverge for barnet/barna, i tilfelle mor eller far er mistenkt for å ha utøvet vold mot dem. Varetektsfengslinger Når politiet i forbindelse med en varetektsfengsling ber om lukkede dører, vil det normalt stå i «påtegningen» som sendes til retten. Det kan også komme krav om at kjennelsen skal unntas offentliggjøring. Dette er bestemmelser som lager noen begrensninger, men også muligheter. 29

30 Hovedregelen er at det ved varetektsfengslinger er åpent rettsmøte, men et lovpålagt referatforbud. I større og mer omfattende kriminalsaker, som for eksempel drap, vil påtalemyndigheten stort sett alltid kreve at fengslingsmøtet skal gå for lukkede dører. Dersom pressen blir kjent med et slikt krav, er det viktig å forberede seg på at dommeren gir en representant for mediene adgang til å uttale seg om lukkede dører. I domstolen er det slik at drøftingene om lukkede dører alltid skal skje for lukkede dører. Det varierer når medierepresentanten får adgang til å uttale seg, før eller etter partene. Et alternativ til lukkede dører er at retten anvender domstollovens 127 som åpner for at pressen kan være tilstede. Slik anmodning bør retten gjøres kjent med som et alternativ når det argumenteres mot lukkede. Etter at retten er klar med sin avgjørelse, skal medierepresentantene kalles inn i retten igjen for å gjøres kjent med avgjørelsen. Som vedlegg følger en mal for argumentasjon i forbindelse med å få åpne dører i fengslingssaker hvor det er krevd lukkede dører. Malen inneholder også en argumentsamling i hovedforhandlingssaker hvor det er aktuelt å holde rettsmøtene for lukkede dører (sedelighetssaker og overgrepssaker). Det er viktig at medierepresentanten som får ordet er opptatt av at det må «særlige grunner» til for å ha lukkede dører, og det skal gis en konkret anvisning på hvilke beviser, og hvilket bevisbilde som ikke er oppklart og avklart, dersom det kreves lukkede dører av hensyn til etterforskningen. Standardformuleringen om bevisforspillelse har mediene all grunn til å angripe innholdet av. Ut fra rettspraksis må det foreligge en reell, praktisk og nærliggende mulighet for å forspille bevis. Pressens oppgave, når det kommer til fengslingsmøter med restriksjoner, er først og fremst å be om åpne dører. Dernest å argumentere for at selve fengslingskjennelsen ikke blir unntatt offentlighet. I spørsmålet om åpne eller lukkede dører er vi prisgitt dommerens avgjørelse. Men, når det gjelder om en kjennelse skal unntas offentlighet eller ikke, har pressen partsrettighet. Det betyr at vi har en ankeadgang slik at lagmannsretten kan overprøve tingrettens avgjørelse. All argumentasjon knyttet både til åpne/lukkede dører og offentliggjøring av kjennelsen må tas før retten drøfter lukkede dører bak lukkede dører. Pressens representant må gjerne understreke kunnskap og kjennskap til det alminnelige referatforbud fra fengslingsmøter. Det er viktig å presisere overfor retten, i spørsmålet om åpne eller lukkede dører i et fengslingsmøte, at påtalemyndigheten må påvise hvilke særlige forhold som representerer bevisforspillelsesfare for at retten på den måten kan få et innblikk i bevisbildet. Mediene må presisere overfor retten at det er retten som må vurdere om det foreligger en bevisforspillelsesfare ved at pressen er tilstede med referatforbud. Omtalerett, men referatforbud Når det er referatforbud fra fengslingsmøter, er det fordi etterforskningen ikke skal bli skadelidende. All annen informasjon fra retten skal kunne refereres og omtales. 30

31 På mange måter er referatforbudet er paradoks, fordi det ofte i fengslingskjennelsen, som kommer en tid etter fengslingsmøtet, refereres til innholdet i politidokumenter og til siktedes forklaring i retten. Dette er opplysninger det var forbudt å referere, men som likevel blir offentlig tilgjengelig når kjennelsen kommer, hvis kjennelsen ikke er unntatt offentlighet. Referatforbudet gjelder både i åpne og lukkede fengslingsmøter. Det er uansett ikke forbudt å omtale det som skjer i et fengslingsmøte. Navn på partene som er til stede er en selvfølge, og vi kan gjerne skrive hvordan den siktede fremstår. Vi kan skrive om han forklarte seg eller om han viste til sin politiforklaring. Det som helt åpenbart ikke kan skade etterforskningen kan omtales og refereres. Om den siktede i sin forklaring forteller at han motsetter seg varetekt av hensyn til jobb og familie og andre forhold, kan det omtales. Referatforbudet er satt for å skjerme etterforskningen, ikke konsekvensene for den som skal fengsles. Om den siktede erkjenner straffskyld eller ikke kan omtales. Selv om det er referatforbud bør aktor og forsvarer etter rettsmøtet bes om kommentarer. Forsvareren kan spørres om hvordan hans klient forholder seg til spørsmålet om straffskyld for å få utfyllende informasjon. Aktor kan spørres om bevissituasjonen. Bevisforspillelse Som regel vil påtalemyndigheten argumentere med fare for bevisforspillelse for kravet om lukkede dører. I Kristiansand tingrett ble det i forbindelse med en drapssak i Grimstad høsten 2012 (stedatter som knivdrepte sin stefar) avgjort at kjennelsen skulle unntas offentlighet, og at rettsmøtet skulle gå for lukkede dører. Fædrelandsvennen anket tingrettens avgjørelse om å unnta kjennelsen for offentlighet, og tingrettens avgjørelse ble opphevet. I tingrettens fengslingskjennelse viste det seg at det var mange opplysninger som inviterte til journalistikk. «Retten har ved denne vurderingen lagt særlig vekt på at siktede har erkjent de faktiske forhold. Hennes erkjennelse styrkes av de øvrige bevis i saken, herunder funn av det antatte drapsvåpenet og vitneforklaringer i saken». Retten (dommerfullmektig Ingulf Nordahl) gikk deretter inn på det som er en sjelden og mønstergyldig argumentasjon knyttet til bevisforspillelsesfaren, særlig ut fra kravet om at det må særlige grunner til, og at det må være en reell, praktisk og nærliggende bevisforspillelse. «Retten bemerker at selv om det foreligger en faktisk erkjennelse fra siktede sin side om hendelsesforløpet, gjenstår det fortsatt avhør/oppfølgingsavhør av vitner og siktede. Retten påpeker at en av de siktedes døtre enda ikke er avhørt. Avhørene som gjenstår vil etter rettens syn kunne ha stor innvirkning på spørsmålet om straffeskyld og straffeutmåling. Det foreligger derfor slik retten ser det bevis å forspille i saken. Spørsmålet blir så om det foreligger en reell, praktisk og nærliggende mulighet for at bevis vil bli forspilt. I denne saken er det nære familiære bånd både mellom sentrale vitner og siktede. Retten er enig med aktor i at med slike nære familiære relasjoner som foreligger i denne saken, vil kontakt mellom siktede og disse vitnene i seg selv kunne være nok til at bevis vil bli forspilt. Rette er etter en samling vurdering kommet frem til at det foreligger en slik reell, praktisk og nærliggende mulighet for at bevis vil bli forspilt». 31