Billy Name (70) levde tett på Andy Warhol i sju år med kamera. I dag er de unike bildene fra Warhols kunstnerkollektiv KUNST. qqq Fotoskattejakten

Transkript

1 KUNST Tekst: Øystein Lie Foto: Billy Name/Kymara Artistic Management Billy Name (70) levde tett på Andy Warhol i sju år med kamera. I dag er de unike bildene fra Warhols kunstnerkollektiv The Factory søkk borte, og FBI satt på saken. qqq Fotoskattejakten Foto: Michael Polito, USA MAGASINET 30. oktober 2010

2 Sølvfabrikken: Warhol bedriver popkunst i The Factory, den avantgardistiske kunstfabrikken som var kledd i sølvpapir av Billy Name og stedet der alle ville menge seg. Nå er de unike negativene fra kunstnerkollektivet borte. Noen bilder kantrykkes fordi forlag, aviser og tidsskifter verden over har kopier i sine digitale arkiver. 30. oktober 2010 MAGASINET 65

3 «Billy satt på en unik skatt, som dokumenterer kun La oss tenke oss tilbake til en dag i begynnelsen av 1960-tallet i New York. Der sitter Andy Warhol og stirrer i veggen. Han er på besøk hos Billy Name, en hipp fyr som jobber som lystekniker på et teater. Men akkurat nå er det veggene hjemme hos Billy Name som fascinerer Warhol. De er dekket av sølvpapir. Selv loftet glinser. Disse veggene skal få stor betydning for den geniale popkunstneren Andy Warhol. Warhol så noe i veggene: Et bilde på tida de levde i. Det var dekadensens tid. Han var imponert, overveldet og syntes innredningen var magisk, sier Billy Name til Magasinet nesten femti år seinere. Billy Name er blitt 70 år, har mage og langt, grått skjegg. Han lider av gikt og sukkersyke, og sviktende hukommelse som kan komme av en utagerende fortid. Men sitt første møte med Warhol husker han godt. Da Warhol i 1962 skulle innrede sitt kunstnerkollektiv i 6. etasje midt på Manhattan, det som skulle bli legendariske The Factory, var det ingen tvil om hvem som skulle stå for innredningen. Billy kledde The Factory i glinsende sølv. Det var folie, sølvpapir og sølvmaling over alt, også i heisen. Og muligens i et forsøk på å toppe det hele, begynte Warhol å slippe svevende sølvballer opp mot lofttaket når anledningen bød seg. For å gå i ett med omgivelsene, eller kanskje for å skille seg ut fra folk flest, var også Warhols parykk sølvglinsende og gråsprengt. The Factory var stedet for 60-tallets outrerte avantgarde. Her festet kunstnere med freaks, dopere, fritenkere, dragartister, rockestjerner, pornostjerner og wannabees. Det var peace and love, det var dop og fri sex. Kjendiser som Jim Morrison, Mick Jagger, Salvador Dalí, Allen Ginsberg, Bob Dylan, Truman Capote og William Burroughs vanket på The Factory. Det var en uvanlig fabrikk, aller mest kjent for at det var her Warhol og hans hoff skapte kunsten for den nye generasjonen, og premissene for den neste. Det er umulig å snakke om moderne samtidskunst uten å nevne Warhol og hans avantgarde kunstnerkollektiv. Warhol og Name innledet et kort og hektisk forhold, og en dag ga Warhol Billy et 35 millimeter Honeywell Pentax-kamera. Han hadde nettopp kjøpt et silent movie camera, og sa at fra nå ville han lage filmer, og jeg skulle stå for stillbildene til filmene og kunsten hans. Vi jobbet godt sammen, var synkroniserte og tenkte likt. Det var en slags gjensidig respekt, sier Billy. Billy ble en sentral skikkelse i kulten rundt Warhol. Han var kunstfabrikkens husfotograf i sju år. I løpet av disse åra, som regnes som Warhols mest produktive og nyskapende, tok Billy tre tusen eksponeringer. Han tok bilder da Warhol jobbet og rølpet. Festet Lou Reed og The Velvet Underground til film. Foreviget rikmannsdatteren Edie Sedgwick, som døde altfor ung av alt det hun puttet i seg, forfatter og megastjerne Ultra Violet, edderkopp og manager Chuck Wein, poeten og fotografen Gerard Malanga, dragdronningen Candy Darling og mange andre som satte sine bein i Warhols kunstlaboratorium. Billy satt på en unik skatt, som dokumenterer kunsten og livet til en av verdens største kunstnere. Han hadde en stor fordel, sammenliknet med de tre andre husfotografene, han var den eneste som bodde fast på kunstfabrikken. Å måle dette i rene penger er umulig, men som kurator Callie Angell i Whitney Museum Whitney Museum of American Art s Andy Warhol Film Project sa til New York Times: «Billys dokumentasjon av denne æraen er uerstattelig.» Billy hadde tilgang på alt og alle, han var selv en Warhol Superstar. Det var nemlig Billy som fant en sofa på fortauet, som slepte den inn til fabrikken og som gjorde møbelet om til fabrikkens kanskje aller viktigste q 66 MAGASINET 30. oktober 2010

4 sten og livet til en av verdens største kunstnere.» Andy Warhol h Født Andrew Warhola 6. august 1928 i Forest City i USA. h Framtredende representant for popkunsten. h Har brukt motiver som suppebokser, colaflasker og amerikanske folkehelter som Elvis og Marilyn Monroe. h Filmregissør og -produsent fra 1963, bl.a. «Lonesome Cowboys» (1968), «Blue Movie» (1969) og «Trash» (1970). h Død 22. februar 1987 Billy Name h Født 22. februar 1940, som Billy Linich, i New York. Også kjent som Billy Goat. h Amerikansk fotograf,filmskaper, artist og lysdesigner. Hadde et kort kjæresteforhold og et langvarig vennskap med Andy Warhol og bodde sammen med ham i kunstnerkollektivet «The Factory» fram til h Jobbet som husfotograf i «The Factory» og sitter på et unikt bildemateriale av Warhol og hans kunst i æraen 1964 til h Av Warhols superstars, blir Name sett på som den mest betydningsfulle. Ekstentrikeren: Warhol var en eksentriker, jobbet steinhardt, og ikke så opptatt av å feste som de fleste i The Factorymiljøet. Her avfotografert foran et selvportrett. 30. oktober 2010 MAGASINET 67

5 Warhols muse: Rikmannsdatteren Edie Sedgwick (til venstre) var synonymt med The Factory, og var ofte å se gående hånd i hånd med Andy Warhol (over) på utallige fester i New Yorks underverden. Hun levde hardt og farlig. «Jeg er en anarkistisk buddhist som aldri har vært særlig opptatt av penger, men for et par år siden begynte jeg å få mistanke om at negativene var forsvunnet i spøkelsesland.» Billy Name q omdreiningspunkt, ikke minstfordi det var nettopp her mange av de ikoniske bildene ble foreviget. Et attentatforsøk mot Warhol i 1968, utført av en sinnssyk kvinne og som skadet popkunstneren alvorlig, ble begynnelsen på slutten for Billy som husfotograf. Angrepet markerte at den uskyldige tida, hvis slik fantes i fabrikken, var over. To år seinere, i 1970, forlot Billy fabrikken for godt. Han hadde fått nok, og mente i tillegg at Warhol var på feil kurs og var blitt altfor kommersiell. Før Warhol ble skutt, var The Factory verdens viktigste kunstscene. Men så stoppet Warhol opp med å male, og fabrikken ble mer og mer et businessenter. I starten var det så å si bare Warhol og jeg i fabrikken, men den tida var definitivt over. Warhol var en veldig sensitiv sjel, og attentatet satte dype spor i ham. Han ble redusert til en plakatversjon av seg selv, sier Billy. Et antikapitalistisk grunnsyn hindret ikke Billy i selv å leve av sølvhalogene han hadde festet til det metalliske sølvet i kamerahuset på sølvglitrende The Factory. I fire årtier levde han godt på salget av opptrykk av negativene, solgt til magasiner, aviser og medier verden over. Penger er jevnlig kommet inn på kontoen hans, han bor på Manhattan, men på et eller annet tidspunkt gikk det skeis. For drøyt ti år siden leide Billy den tidligere arkivsjefen i The Associated Press, Kevin Kushel, som sin personlige agent. Det gikk greit, helt til agenten fikk alle negativene hans slik at de kunne skannes inn digitalt i agentens leilighet på Manhattan. Jeg er en anarkistisk buddhist som aldri har vært særlig opptatt av penger, men for et par-tre år siden begynte jeg å få mistanke om at negativene var forsvunnet i spøkelsesland. I denne perioden har min tidligere agent Kevin ikke svart på én eneste av mine henvendelser, sier Billy. Og det er nå det begynner å kløne seg til, og som får jakten på de forsvunnede negativene til å bli en surrealistisk krimgåte i brødrene Coen-stil: En dag ringer det på døra til Billy. En mann presenterer seg som den erfarne Chelsea-baserte fotohandleren Steven Kasher på Manhattan. Kasher sier han vil bli hans nye agent. Denne Kasher sa at han var blitt kontaktet av to antikvitetshandlere som hadde kjøpt negativene på en auksjon på et lager, der eierne ikke har betalt husleie sin. De hadde betalt dollar for negativene, og ville levere alt tilbake for dollar, pluss femten prosent av all framtidig salg av bildene, sier Billy. Billy aner ugler i mosen, og sier nei. Døra slenges igjen. Noen dager seinere, ringer Kasher igjen på døra til Billy. Kasher påsto at han allerede hadde greid å prute ned prisen på negativene til dollar, og at han fortsatt ville bli min agent. Det luktet oppdiktet historie lang vei, sier Billy. Siden har ikke Billy sett snurten av Kasher. Billy gjør på denne tida opp status i saken: Han vet ikke hvem som har tatt negativene, og heller ikke når. Men han vet at bildene er et eller annet sted, fordi noen vil gi negativene tilbake. Mot klekkelig betaling. Agenten hans er som forduftet. Det han også vet er at Andy Warhol og historien om hans avantgardistiske kunstnerkollektiv The Factory har tatt en ny, surrealistisk vending. New York Times kaster seg på saken, og klarer til slutt å få tak i agent Kevin Kushel, som angivelig har bosatt seg i et lite fjellsamfunn på Hawaii. Til avisa er Kushel merkelig kryptisk når spørsmålet om negativene dukker opp. «De er ikke forsvunnet. De er på et vis holdt i fangenskap.» Når avisa spør av hvem, er Kushel mer konkret: «Av folk som vil ha penger.» Kushel påstår likevel han har sitt på det tørre, fordi han har gjort alle de skannede negativene tilgjengelige for Billy. Men Billy har sin egen teori: Jeg tror Kasher har negativene, siden han er en gammel venn av Kevin, jeg har hørt at de er som to brødre. Jeg er rett og slett blitt forsøkt svindlet, sier Billy. Sammen med sin nye agent og manager, gallerieieren Kymara Lonergan, har Billy forsøkt å redde restene av det unike fotoarkivet. I snart to år har de spurt og gravd etter høyoppløselige filer som finnes i ulike forlag, magasiner og avisredaksjoner verden over. Men selv om bildene kan gjenskapes digitalt, er de uerstattelige og originale negativene foreløpig som sunket i jorda. Dermed kan dokumentasjonen fra en unik arv fra en av kunstens store menn gå tapt. Negativene dokumenterer en unik epoke i kunst- q 30. oktober 2010 MAGASINET 69

6 «Ei dame fra New Jersey påstår hun fant demien søppelbeholder ved en gjenbruksbutikk i Woodstock.» Kymara Lonergan, gallerist q historien, og derfor er det viktig at de kommer til rette slik at de kan gjøres tilgjengelig for allmennheten. Uten disse negativene vil vi hindre nye generasjoner i å få et enestående innblikk i det banebrytende som skjedde på The Factory. Vi planlegger å bygge et museum som skal fortelle historien om fabrikken, og her spiller Billy Names bilder en vesentlig rolle, sier galleristen Kymara Lonergan. Politiet har vært lunken til saken, men etter at New York Times begynte å rote i den, har FBI koblet seg på. FBI ringte meg og sa de ville løse saken, men det lokale politiet har latt det gå prestisje i dette og bedt FBI holde fingrene fra fatet. Det er synd, fordi det er bare FBI som har kløkt nok til å løse slike saker, særlig når min tidligere agent holder til i California og vurderer å flytte til Thailand, sier Billy. At saken nå er blitt offentlig, er et tveegget sverd. Resultatet kan bli en klassisk Catch 22: Selgerne, eller kanskje mer riktig; tyvene, kan bli så redde for å bli avslørt at de brenner inne med negativene. Jeg tror negativene vil dukke opp før eller siden. Jeg har ingen hast og lar meg ikke presse, fordi jeg har digitalisert de filene som etterspørres mest. Tyvene og løgnerne får bare stå i kvikksanden inntil videre, sier Billy. Det er som om det går troll i Billys ord. I det siste har flere kontaktark, altså avfotograferinger av de verdifulle negativene, begynt å dukke opp på de merkeligste steder: I New York, Los Angeles og Woodstock. Felles for kontaktarkene er at de er funnet i søpla, hvis man skal tro dem som nå er i besittelse av dem. Et annet sammenfall er at alle kontaktarkene er unike, nøyaktig slik Billy Name en gang laget dem. Vi fant noen kontaktark som var lagt ut for salg på ebay, og kontaktet personen som ville selge dem. Han påsto at kontaktarkene var kjøpt av en annen fyr. Vi fulgte sporet til Los Angeles, fikk tak i ham, men han fortalte bare at han hadde funnet arkene i søpla, sier Billys agent Lonergan. Hun ler oppgitt. Ei dame fra New Jersey påstår hun fant dem i en søppelbeholder ved en gjenbruksbutikk i Woodstock. Dette er en James Bond-historie fra virkeligheten. Men historien stopper ikke her. På en fotoutstilling i Frankrike for et par måneder siden, kommer en mann bort til Lonergan. Han sier at Billy Names kolleksjon er flyttet til Paris, og at planen er å dele opp samlingen for så å selge den videre til høyest mulig pris. Jeg har lovet ikke å si navnet hans høyt, men han er en veldig kjent fotogallerist, sier hun, og legger lakonisk til. Han kan bare ha hørt et rykte. Jeg er villig til å undersøke det nærmere, men Billy vil ikke, sier hun. Hvorfor ikke? Jeg vet ikke. Vet han noe du ikke vet? Jeg vet ikke. Imens finner Billy nye måter å tjene penger på. Han arrangerer happenings på Chelsea Hotel på Manhattan. Det er tre dagers fester med musikk, kunst og sceneshow, nesten som på The Factory. Og han har begynt å ta bilder igjen. Alt er nesten som før. Men negativene mangler fortsatt. h magasinet@dagbladet.no Kilder: New York Times, Politiken, Wikipedia Dylan på besøk: Warhol tiltrakk seg tidas store kunstnere og kjendiser. Her møter Andy Bob, og Bob møter Andy. Elvis er i bakgrunnen, og har begge på skuddhold. Fotografen: Billy Name foran et portrett av Jackie Kennedy. Jakten på bildeskatten hans fortsetter.