Regionale næringsutviklingsstrategier: Eksempelet IT-byen Steinkjer 1 Espen Carlsson, Nord-Trøndelagsforskning, Steinkjer

Transkript

1 Regionale næringsutviklingsstrategier: Eksempelet IT-byen Steinkjer 1 Espen Carlsson, Nord-Trøndelagsforskning, Steinkjer I denne artikkelen blir fokus satt på læring og innovasjon blant kunnskapsintensive IKT-virksomheter i den norske omstillingskommunen Steinkjer. Utgangspunkt blir tatt i den mye omtale interaktive innovasjonsmodellen som har blitt sentral i nyere perspektiver på nyskaping og innovasjon i en regional sammenheng. Spesielt vektlegges betydningen av den lokale neksus for slike prosesser. Derigjennom blir det satt fokus på det som omtales som lokale spesifikke betingelser, altså sosiokulturelle og politisk-institusjonelle faktorer, og deres innvirkning på omstillingsprosesser og ønsker om nyvinninger med påfølgende regional utvikling. Bakgrunn I de senere år har det i Norge 2 og internasjonalt (se Iversen et al. 1998) vokst frem et mangfold av policy-dokumenter som forfekter betydningen av Informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) i utviklingen av både det nasjonale og regionale næringsliv. IKT blir med andre ord ansett som en viktig faktor for å få til vekst og nye muligheter, lokalt og regionalt, i en tid med stadig større konkurranse både nasjonalt og internasjonalt. Det norske Nærings- og handelsdepartementet har eksempelvis hevdet: Et viktig utgangspunkt er IT og teknologiutvikling som grunnlag for innovasjon og næringsutvikling. IT både som verktøy og kilde til nyskaping, spiller en betydelig rolle for næringsvekst. Her ligger et stort potensiale, ikke minst i distriktene. For å utvikle næringslivet lokalt og i regionene, vil IT og IT- kompetanse være en viktig forutsetning for å skape levedyktige og vekstkraftige næringsmiljøer (St.meld.nr 38 ( )) Dette understrekes også av så vel Nord-Trøndelag fylkeskommune (1999) som Steinkjer kommune (2000). De ulike forvaltingsnivåene anser altså IKT som viktige programområder i en næringsutviklingskontekst. Som fylkeskommunen (Ibid: 22) uttrykker det: Det er langt til markedene og vi har den mest desentrale bosettingen av alle fylker (derfor) vil sikring av distriktenes tilgang på- og anvendelse av informasjonsteknologi få økt betydning. Kompetansehevende tiltak og tilrettelegging for IT-satsning blir derfor sentralt. Videre fremheves den bevisste satsningen på IT i Steinkjer som en aktiv tilnærming til denne utfordringen. Steinkjer kommune er en av flere kommuner i Norge som har hatt en vesentlig satsning på IKT i de siste årene. Kommunen er lokalisert i Nord-Trøndelag fylke, og har omtrent innbyggere. Tradisjonelt har primærnæringene og offentlig 1

2 tjenesteyting vært de dominerende næringene. Steinkjer har imidlertid hatt en negativ utvikling både befolknings- og sysselsettingsmessig, og kommunen ble av den grunn definert som omstillingskommune av Kommunal- og regionaldepartementet i Spesielt blir en manglende utvikling og vekst i kunnskapsintensive bransjer ansett som utslagsgivende. I satsningen er det blant annet satt fokus på akkvisisjon av IT-virksomheter, og man har titulert seg "IT-byen Steinkjer". Denne akkvisisjonsstrategien er et resultat av at kommunen har innsett at den ikke har et tilstrekkelig stort antall bedrifter innen det som kalles KIFT-næringer 3, og de anser det derfor som nødvendig å gå aktivt ut og rekruttere slike til byen for å skape et fruktbart næringsmiljø. Finansieringen skjer fra så vel stat som fylkeskommune og kommune. Dette tyder på, som Hansen og Selstad (1999) påpeker, at offentlige instanser følger entreprenørmodellen. IKT- sektoren er i stor grad besatt av folk med høy utdanning og mye spesialkompetanse, dessuten er det en bransje som i stor grad er avhengig av innovasjoner for i det hele tatt å ha livets rett. Denne artikkelen fokuserer på IKT-virksomhetene i Steinkjer og deres innovasjons- og læringsprosesser, for å kartlegge potensialet for næringsmessig vekst og synergi i Steinkjer-regionen. Den overordnede problemstillingen blir: Hvordan foregår innovasjon og læring blant virksomheter som driver med IKT-relaterte aktiviteter i Steinkjer? Hvilken betydning har den lokale konteksten for slike prosesser? Spesielt sentralt vil det derfor være å se på innovasjonsmulighetene i et territorielt perspektiv, altså stedets betydning for innovasjon. Artikkelen starter med en redegjørelse av det teoretiske utgangspunktet. I den anledning presenteres en analysemodell som strukturerer artikkelens videre fokus. Mot denne bakgrunnen vil de empiriske resultatene fra undersøkelsen jeg foretok på tidligvinteren 2001 presenteres. Først blir det satt fokus på virksomhetenes ulike læringsstrategier, dernest blir den lokale kontekstens innvirkning på innovasjon og næringsutvikling anskueliggjort. Avslutningsvis ønsker jeg å se på virksomhetenes samarbeidsrelasjoner og disses betydning, samt trekke noen konklusjoner på bakgrunn av det teoretiske utgangspunktet og de empiriske resultatene. Analytisk rammeverk: Bakenforliggende utviklingsprosesser og teoretisk tilnærming. Næringsutviklingens romlige dimensjon: Regionen som kasus I de senere år har regionen blitt gjenoppdaget som en viktig kilde til konkurransefordeler og økonomisk organisering i en stadig mer globalisert verden. Et omfattende empirisk materiale, spesielt industribasert, tilsier at forhold relatert til det regionale nivå kan spille en viktig rolle i henhold til å sikre økonomisk suksess, i en verden som kan karakteriseres ved hjelp av transnasjonale faktorer og global finansiell og industriell organisering (Amin og Cohendet 1999). Det har derfor blant flere observatører blitt poengtert at man parallelt med globaliseringen kan se tendenser til det som omtales regionalisering. Spesifikke regionale forhold blir altså tillagt vekt for virksomheters og deres regioners konkurranseevne (se for eksempel 2

3 Asheim og Isaksen 1997a og 1997b). Tanker omkring det som Maskell et al. (1998) kaller "localized capabilities" har i denne sammenhengen fått betydelig gehør. Disse kapabilitetene inkluderer i følge Maskell et al. fire hovedelementer som er dannet av historiske prosesser. For det første nevnes den institusjonelle basis. Dette er en region eller et lands overordnede regler, praksis, rutiner, vaner, tradisjoner, skikk og bruk knyttet til tilbudet av kapital, arbeidskraft og områder og den faktiske etterspørselen etter varer og tjenester. Også entreprenørånden og den administrative strukturen knyttes til dette elementet. Dessuten poengteres det at myndighetene og den politiske tradisjonen og praksis i et område, så vel som religiøse, moralske og kulturelle aspekter, kommer inn under dette punktet. For det andre nevnes den bygde strukturen. Dette innbefatter bygningene og infrastrukturen i et område. For det tredje trekkes naturressurser frem som et hovedelement. Dette er en naturlig forutsetning i forbindelse med ressursbasert virksomhet. Det fjerde og siste elementet som frembringes er kunnskaper og ferdigheter. De spesifikke kunnskapene og ferdighetene i et område er normalt dannet over tid, men det finnes eksempler på at den regionale kunnskapsbasen er endret som en følge av regionale utviklingsstrategier og regional politikk. Regioner har altså ulike forutsetninger og kvaliteter som er av betydning med tanke på deres utviklingsevne. Med utgangspunkt i dagens globaliserte verden kaller Michael Storper (1999: 214) dette the principal dilemma of contemporary economic geography. Herunder har spesielt fordeler ved samlokalisering, eller agglomerasjoner, blitt satt på dagsorden. Spesielt har det blitt fokusert på den fysiske nærhetens betydning for kunnskapsutvikling og læring. Regionale kilder til konkurransestyrke blir her knyttet til såkalte traded og untraded interdependencies 4 (Dosi 1988, Storper 1999, Amin og Cohendet 1999). Den førstnevnte dreier seg om lokaliserte input- output- relasjoner, altså lokalt kjøp og salg, mens den andre, som i og for seg anses som den viktigste, dreier seg om arbeidsmarkedet, regionale konvensjoner, normer og verdier, og offentlige og delvis offentlige institusjoner (Morgan 1997). Observatører anser disse interdependencies som avgjørende for innovasjonsprosessen, da de er med på å sikre lærings- og innovasjonsfordeler i forhold til andre regioner og dermed konkurranseevnen (jfr. Maskell et al. 1998). Det blir dermed hevdet at innovasjonskapasiteten på det regionale nivået kan promoteres gjennom en identifikasjon av den økonomiske logikken i miljø som er fremtredende på det innovative plan (Dosi 1988, Asheim og Dunford 1997, Storper 1999). Som Storper sier i et velkjent sitat: "Where these input-output relations or untraded interdependencies are localized, which is quite frequent in cases of technological or organizational dynamism, then we can say that the region is a key, necessary element in the supply architecture for learning and innovation. It can now be seen that theorethical predictions that globalization means the end to economies of proximity have been exaggerated by many analysts because they have deduced them only from input-output analysis (Storper 1999: 214. Min utheving). 3

4 Fra dette kan vi derfor slutte at det regionale nivået er av betydning med tanke på å analysere utviklingen av konkurransedyktige miljøer. Man kan derfor argumentere for at lokaliserte læringsprosesser er av stor strategisk betydning i forhold til å promotere endogen regional utvikling. Dette blir sett på som et faktum til tross for at det som følge av utviklingen av stadig bedre IKT- løsninger er mulig å kommunisere på stadig bedre sett, uavhengig av lokalisering. Dette hevdes å være ett av informasjonssamfunnets paradokser (se for eksempel Lægran 1999 og Graham 1998). Produksjonen i informasjonssamfunnet synes altså å kreve økt grad av kontakt mellom medlemmene. Også Maskell et al. (1998) har understreket betydningen av nærhet for næringsutvikling. De hevder at: The benefits of proximity can be translated into a force of agglomeration in relation to firms engaged in interactive learning processes the more tacit the knowledge involved, the more important is spatial proximity between the actors taking part in the exchange (Maskell et al. 1998: Min utheving). Ved å stimulere til lokalisert læring, blir det av den grunn hevdet at det er fullt mulig at såkalte innovasjonssystemer 5 på ulike geografiske nivå (internasjonalt, nasjonalt og regionalt) kan få mye å si (Asheim og Dunford 1997). Man kan derfor, som Asheim og Dunford (ibid), konstatere at det regionale nivå og studiet av regionale økonomier og næringer, i tillegg til å være av betydning for den endogene regionale utviklingen, har betydning på så vel det nasjonale som det internasjonale nivå. Kunnskapsintensive tjenesteytende næringers økende betydning I de senere årene har det som omtales produksjonsrettet tjenesteyting og ikke minst kunnskapsintensiv forretningsmessig tjenesteyting, såkalte KIFTnæringer, fått stadig større oppmerksomhet, både som enkeltsektor og som betydning for det resterende næringsliv på ulike nivåer. Dette blir sett på som en følge av en overgang fra fordisme til post-fordisme, altså overgangen fra en økonomi der industriell masseproduksjon sto i en særstilling, til et økonomisk system der kunnskap og kompetanse, og derigjennom fleksibel spesialisering og tjenesteyting, i stadig større grad får betydning i verdensøkonomien. Virksomhetene som var utgangspunktet for min studie av IKT-næringen i Steinkjer kommer innunder denne kategorien næringsvirksomhet (se for øvrig nedenfor). Farrell og Wood (2000) hevder at IKT- virksomheter som driver med tjenesteyting, er de som i størst grad samarbeider med andre firma. Undersøkelser fra England viser nemlig at 80% av virksomhetene som driver med utvikling av programvare og tjenesteyting innen IKT, har samarbeidet med andre i en såkalt strategisk allianse. Denne kan innta både en formell og uformell form. Det vil av denne grunn være interessant å undersøke om det er samarbeidsrelasjoner av en slik grad også blant IKTvirksomheter i Steinkjer-området. Som jeg skisserte i problemfokusene innledningsvis, vil det være spesielt interessant å se på i hvor stor grad innovering og læring skjer på bakgrunn av samarbeid og allianser med kompetansemiljøer lokalt og i regionen ellers. Herunder er det også av 4

5 interesse å sette fokus på betydningen av harde nettverk (elektroniske) vs. myke nettverk (ansikt til ansikt- kontakt) 6. Gjennom den ovenstående presentasjonen har jeg argumentert for at lokaliseringen fortsatt har en god del å si for de fleste virksomheters lærings- og innovasjonsevne og derigjennom vekst og utvikling. Men hvordan er det blant bedrifter i den mer og mer omtalte IKT-bransjen, der samhandling via Internett og andre kanaler, kanskje er enda mer tilstedeværende og utbredt enn i andre bransjer? Som sagt kan man etter en analyse av policy-dokumenter slå fast at det har eksistert en form for teknologisk determinisme, altså tanker om IKT som en desentraliserende kraft, der telekommunikasjon blir et substitutt for ordinær kommunikasjon (se for eksempel Graham 1998 og Lægran 1999). I den anledning blir det derfor sentralt å lufte noen underproblemstillinger: Hvordan oppfatter aktørene betydningen av nærhet, er det eventuelt slik at IKT har bidratt til at avstand og lokalisering betyr mindre og mindre? Er det fortsatt slik at proximity matters, noe som er en utbredt oppfatning blant mange forskere? Kunnskapens økende betydning: Den interaktive innovasjonsmodellen/ læringsmodellen som forståelsesramme for virksomheter og deres regioners utviklingspotensiale? Lærings- og kunnskapsprosesser har fått stor oppmerksomhet i det som er blitt omtalt som den "lærende økonomien", eller den kunnskapsbaserte økonomien (Morgan 1997, Lundvall og Foray 1996). Ord som kunnskapssamfunnet, informasjonssamfunnet (se Borja og Castells 1997, Iversen et al. 1998) og læringskultur (Hudson 2000) blir også brukt i denne sammenhengen. Selv om disse ikke kan forstås synonymt, er poenget å fremheve at kunnskapen tar form av informasjon. Informasjon er en forutsetning for læring og dermed kunnskapstilegnelse, men samtidig også en logisk følge av læring og kunnskap. Det er naturlig å tro at kunnskapsnivå alltid har hatt en del å si for alle næringer i historiens løp, men poenget er altså at denne betydningen har økt i de siste to-tre tiårene; blant annet grunnet introduksjonen av IKT og fleksible produksjonsmetoder i den post-fordistiske økonomien (Asheim og Dunford 1997) Dette betyr at vi kan snakke om en storstilt teknologisk endring, der IKT blir ansett som den viktigste formen for teknologi for å få økonomisk vekst (Iversen et al. 1998). Maskell et al. (1998) viser til Ann Carter (1994) som påpeker at overgangen til en slik orientering i økonomien kan karakteriseres med hjelp av tre elementer: 1) Kunnskapstransaksjoner har fått økt økonomisk betydning. 2) Kvalitative endringer av varer og tjenester skjer raskere og raskere, og 3) De økonomiske aktørene blir i større grad en del av endringsprosessene. I denne sammenhengen settes det fokus på at enkelte nasjoner og regioner har bedre forutsetninger (jfr "localized capabilities", "untraded dependencies", samt "Institutional thickness") enn andre for å lykkes i en slik kunnskapsøkonomi. Her er det på sin plass med en kort avklaring av det terminologiske utgangspunktet. For det første kan man snakke om såkalt formell, vitenskapelig, kodifisert (codified) kunnskap. Denne kunnskapen er av en slik form at den kan transformeres til informasjon via tekstlig materiale 5

6 (Lundvall og Foray 1996, Isaksen 1999), og kan av den grunn anses som globalt tilgjengelig. For det andre kan man snakke om erfaringsbasert, taus (tacit) kunnskap. I motsetning til ovennevnte form er det vanskelig å overføre denne kunnskapsformen da den ikke har en uttrykkelig form (Lundvall og Foray 1996). Michael Polanyi, som har stått i bresjen for teoretisering rundt kunnskapens tause element, hevder eksempelvis at; we can know more than we can tell (Polanyi 1967: 4). Vi har for eksempel evnen til å gjenkjenne et ansikt, men det er vanskelig å forklare hvordan vi gjør det. Spesielt har det blitt påpekt at det i forbindelse med overføring av slik erfaringsbasert (tacit) kunnskap vil være nødvendig med direkte samhandling, en prosess som forenkles ved fysisk nærhet (proximity). Med denne kortfattede gjennomgangen av formene for kunnskap som basis er det naturlig å knytte seg opp mot relevant innovasjonsteoretisk litteratur. Innovasjoner og innovasjonsaktivitet har fått mye oppmerksomhet både i økonomiske fag, så vel som andre samfunnsfag, så som geografi. Denne interessen ligger plantet i en erkjennelse av at nyervervelser og nytenkning er en forutsetning for både, lokal, regional og nasjonal næringsutvikling i en global økonomi. Kunnskap og læring er uansett kjernen i enhver innovasjonsprosess. Men hva legger vi egentlig i innovasjonsbegrepet, og hvordan skal vi definere det? Dette er naturlige spørsmål å fremme her. I denne sammenhengen er det vesentlig å vise til økonomen Joseph Schumpeter 7.(Schumpeter 1934). Han definerer en innovasjon som introduksjonen av et nytt element eller en ny kombinasjon av gamle elementer i industriell aktivitet. Dosi (1988) tar et noe bredere utgangspunkt i sin omtale av innovasjoner. Her blir nemlig innovasjonsprosessen knyttet til søken etter og oppdagelse, samt eksperimentering, utvikling, imitering og adoptering av nye produkter, nye produksjonsprosesser og et nytt organisasjonelt system. Mot denne bakgrunnen kan man derfor si at kvalitativ endring er en forutsetningen for at noe kan kalles en innovasjon. I en innovasjonsteoretisk kontekst er det vanlig å skille mellom det som kalles radikale og inkrementelle innovasjoner, altså henholdsvis nyvinninger som er nye på markedet og små stegvise innovasjoner som skjer tilnærmet kontinuerlig på det produkt-, prosess- og organisasjonsmessige plan. I litteraturen finner man hovedsakelig to tilnærminger for å forstå regional utvikling ut ifra et innovasjonsorientert synspunkt, den lineære og den læringsbaserte / interaktive innovasjonsmodellen 8. Som Oinas og Virkkala (1997) påpeker, har det tradisjonelt vært den lineære innovasjonsmodellen som har blitt mest nyttet for å forklare regional utvikling på grunnlag av innovasjon. Denne modellen tar utgangspunkt i at det er vitenskapen og grunnleggende forskning som er forutsetningen for at nye ideer dukker opp, alternativt at markedet etterspør nye produkter eller tjenester. Man kan dermed, som Jakobsen (2000), kort forklare innovasjonens vei ut i markedet som en firedelt suksessiv prosess: Fra en start i forskningsavdelingen, går den til utviklingsavdelingen, via produksjonsavdelingen, for å ende opp i markedsavdelingen. Denne modellen kan gi en god beskrivelse av innovasjonsprosessen, og dessuten være et godt utgangspunkt for politikkutforming, spesielt i 6

7 forskningsintensive næringer (Isaksen 1999). Men som flere observatører (se for eksempel: Asheim og Isaksen 1997a, Isaksen 1999, Jakobsen 2000) etter hvert har påpekt, så er ikke denne prosessen så statisk og rigid som man i utgangspunktet kunne tro, og modellen er derfor møtt med stadig større skepsis og kritikk fra faglig hold. Det har av den grunn blitt en tendens å vektlegge læringsaspektet i større grad for å forklare innovasjon og regional utvikling. Blant sentrale forskere blir det hevdet at; It is assumed that learning is predominatly an interactive 9 and, therefore, a socially embedded process which cannot be understood without taking into consideration its institutional and cultural context (Lundvall 1992 s. 1. Mine uthevinger). Denne læringen kan foregå mellom et mangfold av ulike aktører avhengig av virksomheters og deres ansattes nettverk. Disse kan være både formelle, gjennom kunder og leverandører, og mer uformelle gjennom konkurrenter og tidligere kolleger på ulike arenaer. Det vil derfor være et vesentlig anliggende å avdekke virksomheters samarbeidsrelasjoner av ulike slag, og disses betydning for videre virksomhets- og påfølgende regional utvikling. I motsetning til den lineære modellen identifiserer læringsmodellen/den interaktive innovasjonsmodellen kunnskapsdannelse og innovasjon som en integrert del av all aktivitet, uavhengig av sektor, produksjonsfase eller det regionale miljøet, det er altså en ikke- lineær prosess (Oinas og Virkkala 1997). Dette betyr derfor at ny kunnskap kan være et resultat av aktiviteter som ikke primært er innovasjonsorientert. Modellen vektlegger dermed at det ikke er tilstrekkelig å produsere ny kunnskap for å få økonomisk suksess, man må samtidig vektlegge den muligheten som de ulike aktørene har til å fornye seg selv og den standardiserte og rutiniserte praksis gjennom konstant læring (Oinas og Virkkala 1997). Det sosiale aspektet, altså menneskelige relasjoner, blir derfor, i tillegg til det tekniske, et sentralt anliggende ved innovasjonsprosessen (Asheim og Isaksen 1997a, 1997b). Eller som Camagni hevder; (T)echnological innovation, it is argued, is increasingly a product of social innovation, a process happening both at the intra- regional level in the form of collective learning processes, and through interregional linkages facilitating the firms access to different, through localised, innovation capabilities (Camagni 1991: 8. Min utheving). Sentrale fokus og analysemodell I hvilken grad har så et slikt teoretisk perspektiv relevans i studiet av fremveksten av en IKT- næring i Steinkjer? For å svare på dette vil det være sentralt å fokusere på virksomhetens ulike nettverkskoblinger, altså hvilke samarbeidsrelasjoner som eksisterer og i hvor stor grad disse samarbeidspartnerne har et lokalt eller regionalt opphav. Med andre ord; kan man i Steinkjer se at virksomhetene og de ulike aktørene er integrert på noe som helst vis, kan man snakke om et miljø? Som kjent vektlegger den interaktive innovasjonsmodellen nettopp spesifikke regionale forhold, og regionalisering har derfor vært et tilknyttet utgangspunkt. I virksomhetenes 7

8 nettverk vil jeg inkludere så vel uformelle og formelle relasjoner med kunder, leverandører og konkurrenter som med offentlige myndigheter, høyskole og forskningsinstitutt og andre. Steinkjer er nemlig lokalitet for en regional høyskole (Høyskolen i Nord Trøndelag (HINT)), samt et regionalt forskningsinstitutt (Nord-Trøndelagsforskning (NTF)). Hvorvidt finnes det kontakter med slike, kan man se at det eksisterer noen nærhetseffekter? Hvilken betydning har slike kontakter, og i hvor stor grad er slike kontakter regionalt forankret? Dessuten vil det i en slik kontekst være naturlig å se på betydningen av kontakt gjennom digitale nettverk, det som jeg i det ovenstående har kalt harde nettverk. I denne sammenhengen er Internett et naturlig utgangspunkt. Dette omfatter både elektronisk samhandling innad og mellom virksomheter og mellom virksomheter og enkeltindivider og grupperinger av ulike slag, og kan derfor sies å koke seg inn i sosialt, kulturelt og økonomisk liv. Dette betyr at omverdenen til blant annet lokale bedrifter er radikalt utvidet. Nettopp på bakgrunn av fremveksten av slike digitale nettverk, blir det hevdet at det er vanskelig å skille mellom rene tause (tacit) og kodifiserte (explicit) former for kunnskap. Derfor blir denne todelingen kritisert av enkelte observatører. Som French (2000: 107) fastslår: " (J)ust as it is misleading to talk about wholly explicit knowledge, so it is equally misleading to think about knowledge as being wholly tacit or embodied. We are currently living in a cyborg society (and) in this sense rather than being seen as tacit or explicit, knowledge would be better conceptualized as being more or less soft or hard. Mot denne teoretiske bakgrunnen er det på sin plass å presentere en analysemodell som tar sikte på å strukturere artikkelens videre oppbygging og fokus (se figur 1). Intensjonen med en slik modellfremstilling er primært å få en bedre forståelse av de drivkreftene og underliggende strømningene som vil være til stede i en lokal næring. Dermed vil man også i større grad ha mulighet for å skissere ulike scenarier for Steinkjer kommune og dens IT-satsning. Ser vi samlet på de tre boksene på venstre side i figuren og samtidig utvider fokuset til å gjelde næringsutviklingsmulighetene, vil man, hvis de rette forutsetningene er til stede, se utviklingen av en lokal konkurransedyktig næringssektor, som i dette tilfellet er et IKT-miljø i Steinkjer. Dette har jeg prøvd å synliggjøre med boksen øverst til høyre i figuren. Den femte og siste boksen illustrerer dermed at det vil finne sted regional utvikling og det som kan omtales som økonomiske synergier hvis de ulike aspektene i figuren harmonerer med hverandre. 8

9 Organisasjonsmessige aspekter: Virksomhetenes interne ressurser. Lokale/stedlige spesifikke betingelser: -Sosiokulturelle faktorer -Politisk-institusjonelle faktorer Interorganisasjonelle aspekter: Virksomhetenes samarbeidsrelasjoner og nettverk: Nærhetseffekter? Utvikling av en lokal konkurransedyktig næringssektor? Regional utvikling og økonomiske synergier? Figur 1.1: Analysemodell Virksomhetenes læringsstrategier: Organisasjonsmessige aspekter Hvordan foregår så læring og innovasjon blant virksomhetene i Steinkjer? Kan man forstå de ulike lærings- og innovasjonsprosessene med bakgrunn i den interaktive innovasjonsmodellen? I studien (Carlsson 2001) tok jeg et epistemologisk utgangspunkt i Sayers kritiske realisme (Sayer 1992). Dette inkluderer bruken av både konkrete og abstrakte forskningselementer. Kort fortalt knytter den abstrakte forskningsfasen seg blant annet til konseptualisering, altså begrepsdanning, gjennom teoristudier. I den konkrete forskningsfasen tok jeg utgangspunkt i det Sayer kaller en intensiv forskningsmetode. Dette er et forskningsdesign som innbefatter bruken av kvalitative studier, vanligvis ikke-standardiserte intervju. I mitt utgangspunkt ble ti bedriftsinnehavere fra IKT-næringen i Steinkjer intervjuet. Enkelte av de utvalgte bedriftene var et resultat av akkvisisjonsarbeidet foretatt av organisasjonen IT-byen, mens andre igjen hadde vært etablert i lokalsamfunnet i lengre tid. Det var også svært varierende størrelse på de utvalgte foretakene. Samtlige virksomheter, bortsett fra en, kom inn under det som omtales som små bedrifter og mikroforetak 10. Som analysemodellen viser, vil det i første omgang være hensiktsmessig å avdekke de interne ressursene som er tilstede i de ulike virksomhetene. I den kvalitative undersøkelsen jeg foretok, kom det nemlig frem at det foregår en hel del læring og kunnskapsutvikling innad i de enkelte virksomhetene, uavhengig av de ulike partnerne. Intern kursing, oppfølging av de ansatte og produktutvikling, samt bruken av litteratur og andre kilder, så som Internet for å utvide kunnskapsbasen, er indikatorer på 9

10 akkurat dette. Som Lundvall og Foray (1996) har poengtert, er noe av det vesentligste ved IKT-utviklingen, og derigjennom informasjonssamfunnet, mengden av tilgjengelig kodifisert informasjonsmateriell (know-what og know-why), og kodifiseringen av det som tidligere har vært taus kunnskap (know-how). Som de hevder: More and more strategic know-how and competence are developed interactivly and shared within sub-groups and networks (Ibid: 24. Min utheving). Dette inkluderer kontakter med egen organisasjon utenfor regionen, da flere av de undersøkte virksomhetene er filialer. Overføring av mye taus kunnskap er dermed et resultat av interaksjonen med egen organisasjon. Uansett viser det seg at læring, kunnskapsutvikling og innovasjon vurderes som kritiske faktorer, noe jeg vil hevde at det er for samtlige bedrifter i undersøkelsen. Dette er i tråd med undersøkelser foretatt av Aslesen et al. (1998) som viser at en kontinuerlig oppdatering og nyutvikling er nødvendig for å henge med i denne næringen. Man må altså stadig utvikle og endre produkt- og tjenestespekteret med tanke på markedsposisjon. Men når såpass mye av kompetanseøkningen er et resultat av interne faktorer, altså organisasjonsmessige elementer, hvilken betydning har da lokaliseringen for virksomhetene, har geografien utspilt sin rolle? Som Pratt (2000) sier, er det en utpreget holdning at vi har kommet til en tid der avstanden har avgått med døden, realiteten er the death of distance (se også Graham 1998). Avstand blir dermed i mang en sammenheng ansett som en stadig mindre begrensende faktor. Men, det er ikke uten grunn at de fleste virksomheter, både innenfor det som kan kalles den nye økonomien, altså nettbaserte virksomheter, og andre, ønsker en samlokalisering med andre firma som har en tilsvarende orientering. Forskning foretatt av blant andre Pratt (2000) viser at det geografiske aspektet har vesentlig betydning også innenfor det han omtaler som weightless economies eller dematerialiserte økonomier. Dette er da økonomisk aktivitet som knytter seg til WWW, som for eksempel utvikling og distribusjon av software. Det viser seg nemlig at også slike virksomheter har en tendens til å lokalisere seg i såkalt romlige clustre, altså i geografisk nærhet til andre tilsvarende virksomheter. Man kan dermed anta at kommunikasjon via nett og andre nye former snarere må anses som et supplement til ordinær kommunikasjon, dvs. ansikt til ansikt kontakt/myk kontakt, heller enn et substitutt. Men for å få en forståelse av regionale forutsetninger og disses innvirkning på mulighetene for å få til et næringsliv som interagerer, vil det være nødvendig å se på den lokale konteksten som ligger til grunn i Steinkjer. Med en slik ramme vil man lettere få en forståelse av de drivkreftene og underliggende strømningene som vil legge føringer på en lokal næring. Dermed vil man også i større grad ha mulighet for å skissere ulike scenarier for Steinkjer kommune og IT-satsningen som har funnet sted og fortsatt blir vektlagt. Den lokale kontekstens betydning: sosiokulturelle og politiskinstitusjonelle betingelser Steinkjer er et samfunn med sterke bånd til landbruket og offentlig sektor, og kommunen er den desidert største arbeidsgiveren. Men på tross av sin status som fylkessenter, blir kommunen i liten grad oppfattet som motor når det gjelder den regionale utviklingen i Nord- Trøndelag (Steinkjer kommune 10

11 2000). Som jeg har påpekt, har det ikke funnet sted en tilfredsstillende utvikling og vekst innen såkalte KIFT-næringer, og dette var hovedgrunnen til at kommunen fikk omstillingsstatus i Uansett ser vi at det også i Steinkjer har vært en utvikling mot et samfunn der ulike former for tjenesteyting har fått stadig mer å si, og man kan derfor si at utviklingen i næringslivet her er et speilbilde av den gjengse utvikling, selv om den har vært mindre positiv i Steinkjer enn i tilsvarende regionsentra rent sysselsettingsmessig. Som Nordtug et al. (2000) har konstatert, er for eksempel sysselsettingen i primærnæringene i Steinkjer fortsatt betydelig høyere enn i andre sammenlignbare kommuner som er fylkeshovedsteder. Andelen for Steinkjer sin del er på omkring 10 %, mens tilsvarende andel for de andre ligger på 1-3 %. Vi kan derfor fastslå at denne sektoren fortsatt har en ubestridelig rolle i Steinkjers næringssammensetning. Det jeg ønsker å få frem med dette er at det sosiokulturelle miljø er sterkt preget av denne næringssammensetningen, som har dype historiske røtter. Også det politisk institusjonelle klimaet i Steinkjer kommune kan naturlig nok knyttes til ovennevnte faktorer. Det vil alltid være preg av avsetninger etter gamle arbeidsdelingsmønstre (se for eksempel Foss 1997), selv om det med tiden vil utvikles nye næringslivsmessige strukturer i et område. Dette må derfor tas med i betraktning når man skal få en forståelse av den territorielle næringssammensetningen og påfølgende næringsutvikling i Steinkjer. Det at mange av respondentene mente at rådende holdninger og verdier i stor grad er knyttet til den tradisjonelle næringslivsstrukturen som Steinkjer fortsatt er bundet til, og i vesentlig grad, er preget av, kan fremheves i denne sammenhengen. Dessuten påpekte flere at Steinkjers manglende industrielle tradisjon er et negativt anliggende. Lokaliteter med industriell tradisjon kan i stor grad sies å være konjunkturavhengige, og har derigjennom tradisjoner med å takle skiftende markedsforhold og etterspørselsgrad ved å være fleksible og nytenkende. Dette kan dermed ses på som et mulig fortrinn i næringsutviklingssammenheng. Også når det gjelder utviklingen av KIFT- næringer må man ta i betraktning de produksjonsmessige realitetene i området: For å starte opp en virksomhet må det blant annet være en viss etterspørselsgrad. Her kan vel noe av grunnlaget for å forstå Steinkjers manglende utvikling innenfor produksjonsrelatert virksomhet generelt, og forretningsmessig tjenesteyting spesielt, ligge. Som jeg tidligere har påpekt, var den begrensede veksten og utvikling spesielt innenfor kunnskapsintensiv forretningsmessig tjenesteyting av vesentlig betydning for at kommunen fikk omstillingsstatus. Hvorfor er det slik at det nettopp i Steinkjer, men sikkert også i andre tilsvarende kommuner, har vært svak vekst på området forretningsmessig tjenesteyting, et område som har fått stadig større betydning økonomisk sett, så vel nasjonalt som globalt? I lys av dette blir det av flere observatører poengtert at kultur må oppfattes som en rammebetingelse og plattform for økonomisk utvikling (Isaksen Se for øvrig også French 2000). Det kan i den anledning konstateres at den entreprenørielle kulturen (Spilling 2000) og den industrielle atmosfæren 11 (Camagni 1991, Amin og Thrift 1994, Spilling 2000 ), i vesentlig grad er fraværende i Steinkjer, hvis man ser kommunen i et historisk perspektiv. Flere respondenter knytter dette faktum opp imot 11

12 primærnæringene og det offentliges sterke posisjon i Steinkjer-regionen, da dette har ført til en jevn tilflyt av penger i form av stønader. Men som jeg påpekte innledningsvis, har Steinkjer gjennom prioritering av IKT som satsningsområde etter hvert fått en IKT-næring. Med den oppmerksomheten dette etter hvert har fått, både kommunalt og fylkeskommunalt (se Steinkjer kommune 2000 og Nord Trøndelag fylkeskommune 1999) er banneret "IT-byen 12 Steinkjer" noe som folk, i hvert fall i næringslivet, etter hvert assosierer seg med, og etter hvert kan dra nytte av, som en profileringsmekanisme. Man kan derfor se konturene av en holdningsendring, tendenser til en identitetstransformasjon Nå har jeg ikke på noen som helst måte foretatt noen kvantitativ survey-undersøkelse for å dokumentere dette, men ut i fra de samtalene jeg hadde, og de oppfattelsene respondentene har, er det mulig å iaktta tendenser til en slik metamorfose. I en diskusjon omkring lokale muligheter og begrensninger, basert på lokale spesifikke betingelser, anser jeg de kompetansemessige ressurser byen har, som vesentlig. Identiteter og holdninger, samt den forretningsmessige atmosfæren, vil etter min mening være et resultat av den kompetansen som finnes lokalt, både tilknyttet virksomheter (offentlige og private), men også sett i forhold til det tilbudet og muligheten som høyskolen (HINT) gjennom sine ansatte og studenter representerer. Den generelle holdningen her er at kompetansen som finnes lokalt er mangelfull og litt lite profesjonell. Her ser jeg på kompetansen totalt sett, inkludert næringen selv. Det er ikke noe fagmiljø å snakke om 13. De involverte påpeker at det i kompetanseintensive bransjer er tilgangen til kompetanse, hvis man ser bort fra markedet som begrensende faktor, som er den egentlige flaskehalsen. I Steinkjer er det et vesentlig paradoks i forhold til kompetansetilgang og rekrutteringspolitikk. På den ene siden finner vi virksomhetene som gjør et poeng ut av det å rekruttere fra lokalmiljøet og fordelen som ligger i det å rekruttere folk med en regional forankring. Denne strategien er i tråd med det Sjøholt (1999) setter fokus på. Grunnet den begrensede tilgangen til kvalifisert folk, er den mest vanlige strategien i perifere regioner å rekruttere personell hovedsakelig fra det lokale og regionale miljø. Da for å få mer stabilitet. Stabiliteten kommer med andre ord mer eller mindre av at de ansatte ikke har noen stor mulighet til å skifte jobb. Dette gir da virksomheter mindre utgifter til så vel lønn som opplæring. Mindre sirkulasjon av folk blir derfor ansett som et positivt element blant enkelte aktører. På den andre siden finner vi de som uttrykker et problem i forhold til det å få rekruttert tilstrekkelig kompetent personale, spesielt tung fagkompetanse. Her tenker jeg primært på personer med høyere universitetsutdannelse. Problemet ligger her i at det ikke er et tilstrekkelig antall virksomheter av en akseptabel størrelse i lokalmiljøet, slik at de som innehar høy kompetanse i form av utdanning og erfaring faktisk har muligheten til å skifte jobb relativt ofte, noe som er vanlig i KIFT-næringer. Disse faggruppene vil derfor ha en tendens til å bosette seg der man kan skifte jobb uten å flytte. Steinkjer har få utlyste stillinger for eksempelvis sivilingeniører, og da vil det bli problematisk for virksomheter som utlyser slike stillinger å få den kompetansen de etterspør. Eller sagt på en annen måte; antall interessenter til en stilling øker proporsjonalt med antall 12

13 stillingsannonser. Men Sjøholt (1999) setter også fokus på at virksomheter i mer sentrale strøk av landet til tider har vanskeligheter med å få tak i tilstrekkelig kompetent personell (se også Aslesen et al 1998). Det er med andre ord en kombinasjon av geografiske og bedriftsspesifikke elementer som er av betydning med tanke på rekruttering av og tilgang til rett kompetanse. Dessuten påpekes det blant flere av respondentene at den totale kompetansebasen i Steinkjer er noe skral. Som kommunen (2000) konstaterer, er alderssammensetningen i Steinkjer et vesentlig negativt anliggende. Rent demografisk huser kommunen en høy andel eldre. Herunder kommer også det faktum at det i så vel kommune som fylke er en svært lav andel høytutdannede sett i forhold til resten av landet, selv om det har vært en liten oppgang i de senere årene. Dette har noe med at få kommer tilbake etter endt utdanning, blant annet grunnet manglende karrieremuligheter. Det kan altså fastslås at bedriftenes oppfattelse av de lokale sosiokulturelle faktorene i Steinkjer fortsatt er preget av tradisjonelle næringer som primærnæringene og det offentliges rolle som arbeidsgiver. Men det tenkes nytt, og omstilling er satt i gang på ulike områder. I handlingsplanen for omstillingsarbeidet i Steinkjer kommune (1999: 10) står følgene bemerket: det er vi selv i Steinkjer som har hovedansvaret for vår egen lokale utvikling. Utviklingsarbeidet må være bygd på et ønske om økt verdiskapning og økt regionalt samarbeid. Visjonene må ha en levekraft i minst 6 år, og den må ha et innhold som har en klar igjenkjenningseffekt og gjennomslagskraft. Som Nordtug et al. (2000) konstaterer, er en slik erkjennelse vesentlig knyttet til nyere diskusjoner og ideer omkring regional vekst som vektlegger endogen utvikling. Det vesentlige her er at utviklingen baserer seg på forutsetninger, tradisjoner og kompetanse som eksisterer i regionen. Dessuten kombinerer man her som vi ser av sitatet, med en tanke om økt regionalt samarbeid, da for å få en bredere sammensatt og mer robust næringsstruktur. Dette blir da i tråd med det jeg innledningsvis omtalte som regionalisering. Med bakgrunn i en regionaliseringsmodell er det som Asheim og Isaksen (1997b) peker på, viktig å få til lokale læreprosesser i nettverk av bedrifter og andre organisasjoner, så som skoler og forskningssentra. I omstillingsarbeidet er det fra kommunalt hold opprettet en styringsgruppe som består av representanter fra både kommune, fylkeskommune, HINT og næringslivet i Steinkjer (Steinkjer kommune 1999). Steinkjer næringsselskap (SNS) har fått rollen som operativt gjennomføringsorgan, og herunder er det en egen organisasjon ved navn "IT-byen Steinkjer", som styrer satsningen på IT. På hjemmesiden til SNS står følgende proklamert: Steinkjer Næringsselskap AS skal fremme omstilling og nyskaping i Steinkjers næringsliv, og bidra til økt verdiskaping gjennom utvikling av eksisterende bedrifter samt aktivt arbeide med 13

14 etablering av nytt og fremtidsrette næringsliv/ ny virksomhet i kommunen. Steinkjer næringsselskap AS administrerer omstillingsarbeidet i Steinkjer i perioden SNS og "IT-byen Steinkjer" kan dermed ses som et element i den politiskinstitusjonelle struktur som kan være av betydning i henhold til den identitetstransformasjonen som man kan se konturene av på det sosiokulturelle plan. Den kan med andre ord være en medvirkende faktor for at det heller tenkes fullt og helt enn stykkevis og delt. I lys av denne hastige gjennomgangen av Steinkjers lokale spesifikke betingelser vil jeg gå over til en behandling av virksomhetenes samarbeidsrelasjoner og disses betydning for bedriftsmessig læring, generering av kunnskap og innovasjon. Jeg har konstatert at det fra teoretisk hold er en forståelse av innovasjon som en stadig mer interaktiv prosess. I hvor stor grad kan man i Steinkjer relatere virksomhetenes læring og innovasjon til regionale/ lokale forhold og samarbeidspartnere/ nettverk?: Som Amin og Cohendet (1999: 90) fastslår, er det en gjennomgående konsensus blant forskere om at det; in a world in which codified knowledge is becoming more ubiquitously available, uncodified knowledge, rooted in relations of proximity, attains a higher premium in deriving competitive advantage. Virksomhetens samarbeidsrelasjoner: Interorgansiasjonelle aspekter Spilling (2000) peker på at det innenfor datateknologi i bunn og grunn er noen få foretak som representerer de sentrale nyskaperne gjennom å utvikle basisteknologi innen så vel hard- som software. Denne utviklingen er samtidig avhengig av at teknologien tas i bruk. Derfor er slike store foretak tilknyttet andre virksomheter gjennom anvendelse; altså lokale og regionale forhandlere som distribuerer denne nye teknologien. Mange av virksomhetene i undersøkelsen kan klassifiseres i en slik gruppe. De store utviklerne som egentlig står bak plattformene og utstyret som mange tar utgangspunkt i, er derfor i høyeste grad avhengig av de som faktisk distribuerer utstyret, gjennom implementering, opplæring samt vedlikehold, for dem. Utviklingen og suksessen er med andre ord avhengig av samspill med et system av foretak, et nettverk. Mange SMB representerer derfor en side av nyskapingsprosessen som ligger i det å spre denne, altså diffusjon, slik at den kommer til anvendelse. Steinkjer-undersøkelsen viser nettopp at det i vesentlig grad er leverandører og kunder (vertikale nettverk) som blir regnet som de viktigste informasjonskildene til innovasjonsaktivitet. Denne aktiviteten er primært av inkrementell art, selv om enkelte av virksomhetene også har gjennomført radikal innovasjon. Spesielt blir den prosjektorienterte læringen med kunder fremhevet som viktig, noe som innebærer en hel del reisevirksomhet for bedriftsaktørene. Dette er i vesentlig grad i tråd med resultatene fra annen norsk forskning om innovasjon og innovasjonssystemer (se Aslesen et al. 1998, Skogli 1998, Spilling 2000, Isaksen 2000). I og med at kunder og leverandører på et generelt plan representerer bedriftenes viktigste kontaktflate, bortsett fra foretaket de er en del av der det er tilfelle, er det som Spilling (2000) fremhever, interessant å konstatere at det også er her 14

15 den viktigste informasjonsutvekslingen relatert til innovasjon finner sted. Dette kan dermed sies å være et manifest på legitimeringen av teorier omkring interaktiv læring og innovasjon. Samtidig blir også samarbeidsrelasjoner og uformell læring sammen med konkurrenter (horisontale nettverk) fremhevet som viktig. Dette kan foregå på så vel konferanser som gjennom kontakt med tidligere kolleger. Når det gjelder kontakt med lokale og regionale utdannings- og forskningssentra, blir denne vurdert å ha liten betydning for virksomhetens innovering. Dette er også i overensstemmelse med annen forskning (se for eksempel Aslesen 1998 og Arbo 1997). Det offentlige, både Steinkjer kommune og Nord-Trøndelag fylkeskommune, er vesentlige kunder hos flere av virksomhetene, og følgelig kan det være mulig å relatere disse organisasjonene til deres vertikale nettverk. Som følge av den lokale næringsstrukturen har det offentlige derfor stor betydning i en markedskontekst. Uansett er det i stor grad slik at mange samarbeidspartnere ikke er lokalisert i nærområdet, og derfor kan man si at nærheten i mang en sammenheng er fraværende. Dessuten er det liten naturlig utveksling av kunnskap og kompetanse gjennom eksempelvis jobbskifter. Betyr dette at virksomhetene i Steinkjer ikke er delaktige i overføringen av taus kunnskap bortsett fra internt i organisasjonen? Som jeg har fastslått blir nærhet ansett som et viktig element når det gjelder den tause kunnskapens overføringspotensial. Amin og Cohendet (1999) påpeker på sin side at det finnes begrensinger for det som jeg ovenfor har kalt lokal taus læring, altså læring som er et resultat av de konvensjoner, normer og atmosfæren som er lokalt forankret, og derigjennom gjensidig tillit og forståelse. Disse forholdene kan som kjent sies å være et resultat av lokale spesifikke historiske prosesser. De kommer her på sett og vis med innvendinger i forhold til Morgan (1997) og Storper (1999), som er representanter for det French (2000) kaller the new locality literature. I denne tradisjonen blir den tause kunnskapen vektlagt og ansett for å være et særegent fenomen i enkelte spesielle lokaliteter. Som Amin og Coendet (1999: 90. Min utheving) sier: There is a danger, however, that the rediscovery of local relational learning environments ends up proclaiming the superiority of tacit knowledge, based on face to face contact, over codified knowledge, based on scientific discovery technological advancement and distanciated networks. The risk is that of fetishing the powers of local business systems, reliant on grounded traditions for their competetive survival. Even at the intra-regional level, this would be at the expence of denying the indisoutable powers of local clustres of knowledge based on formal research, technology, and development efforts within firms, universities, consultancies and other organisations Dette betyr ikke at Amin og Cohendet mener at den lokale tause kunnskapen er uten betydning for endringer og innovasjoner, men at det også er mulig å lære og innovere som følge av samarbeid med parter som i utgangspunktet ikke er lokalisert nær hverandre (decentralised business 15

16 networks). Man må med andre ord ikke glemme den kodifiserte kunnskapens betydning for læring, kunnskapsutvikling, innovasjon og derigjennom regional næringsutvikling. Dette er i hvert fall tydelig og fremtredende i undersøkelsen jeg har foretatt. Da næringen i Steinkjer er såpass ung, er mye av kunnskapen, læringen og innovasjonene et resultat av nettverk som går ut av regionen, både i form av kontakt med egen organisasjon, leverandører, kunder og andre. Steinkjer-undersøkelsen manifesterer derfor at avstandsbaserte nettverk definitivt har sin funksjon også for KIFT- aktørers læring og innovering. En lignende argumentasjon har også French (2000), da hun mener at litteraturen i for stor grad har fokusert på en polarisert lokal-taus/ globaluttrykt forståelse av kunnskap. Som hun sier;..softer knowledge networks may often benefit from close spatial proximity, especially to promote commitment and trust, but that does not necessarily mean that soft knowledge is always confined to places (French 2000: 113). French mener følgelig at den geografiske utbredelsen til de myke formene for kunnskap er atskillig mer diffus og mangefasettert enn det som hittil har vært antatt. Produkter, markeder, konsumenter og sektorer blir konstruert og opprettholdt på grunnlag av en rekke makt- og kunnskapsbaserte relasjoner, og disse danner ulike geografier på forskjellige skalanivå. Poenget er da basert på at læring og kunnskapsutvikling kan være knyttet til nettverk som har ulik form, skala og geografisk opphav. Man kan si at grupper og virksomheter opererer innenfor et institusjonelt rom som ikke nødvendigvis er relatert til en bestemt plass. Kunnskap er alltid lokal, men den er ikke konstituert i et vakuum, heller i sammenheng med andre lokale kunnskaper. Derfor kan man ikke se lokale næringsmiljøer som uavhengige i forhold til andre, da enhver virksomhet har kontakter som er uavhengige av de andre representantene, samt at informasjon og derigjennom kunnskap som opprinnelig er lokalt forankret vil innføres, bearbeides og utvikles slik at nye lokale varianter vil dukke opp gjennom tid, blant annet som et resultat av de kontaktene enhver lokalitet har med omverdenen. Herunder kommer både elektroniske impulser fra WWW, så vel som direkte og indirekte kontakt med andre mennesker og virksomheter, som har et totalt annerledes geografisk opphav. I denne sammenhengen er det på sin plass å nevne Oinas og Virkkala (1997: 274) sin poengtering av at det i diskusjonen omkring taus kunnskap har vært en oppfattelse av at det ikke er mulig å artikulere og kommunisere denne. Men som de sier: While it may be difficult to articulate, communicate and transfer (tacit knowledge), this is not altogether impossible. Vi har i stadig større grad sett at det finner sted en integrering av informasjon og derigjennom kunnskap som opprinnelig var lokalt orientert og geografisk spesifikk. Det finner altså sted stadige transformasjoner av taus kunnskap som ligger plantet i lokaliteter som virksomheter har kontakt med gjennom sitt nettverk. Dette kan bestå av formelle og uformelle samarbeidspartnere, samt kontakter relatert til profesjonelle fellesskap knyttet til konferanser, kurs og tidligere studievenner. Poenget er altså at overføring av slik erfaringsbasert taus kunnskap finner sted i forbindelse med fysiske møter mellom aktører som opprinnelig har vidt forskjellig geografisk opphav. 16

17 Som vi ser av det empiriske materialet fra min undersøkelse, blir en god del av kunnskapsutviklingen og innovasjonene fremhevet å være et resultat av interaktive prosesser, både gjennom det jeg i det foregående har omtalt som harde, myke, vertikale, horisontale, formelle og uformelle nettverk. Stadig mer av det som tidligere har vært taus kunnskap, utilgjengelig for interessenter, har etter hvert blitt kodifisert og blitt allment tilgjengelig via harde nettverk som Internett. Lundvall og Foray (1996: 22) påpeker eksempelvis: ICT give a completely new role to online learning in overall knowledge accumulation. Men dette betyr ikke at fysiske møter har mistet sin betydning med hensyn til læring, kunnskapsutvikling og innovasjon. French (2000: 116) fastslår at det angående de eksisterende visjonene om datateknologiens frelse for perifere områders økonomiske utvikling, eksisterer en: idealized vision of the universality of pure digitized information. Som jeg fremhevet har enhver informasjon et lokalt opphav, dessuten må den fortolkes og oversettes til den aktuelle kontekst. Poenget mitt er derfor at en rekke av de lærings- og innovasjonsprosessene som er tilstedeværende er resultat av kontakter som ligger utenfor mitt egentlige studieområde (jfr distansebaserte nettverksrelasjoner). Dette kom tydelig frem gjennom de nettverkene og samarbeidspartnere som representantene fremhever som avgjørende og viktige i lys av det tematiske utgangspunktet mitt. Spesielt er hovedstadsområdet og Trondheim av avgjørende betydning for de litt større foretakene, både når det gjelder relasjoner til egen organisasjon, altså foretaket i helhet, leverandører og kunder. Også når det gjelder de som har kontakter med forsknings- og undervisningssentra, eksisterer det primært en ekstern orientering, selv om det i det store og hele ikke eksisterer stort av direkte samarbeid med slike organisasjoner. Lokaliseringens betydning for samarbeidsrelasjoner. Hvordan ser så de undersøkte aktørene på lokaliseringen? Primært er det slik at nærheten trekkes frem som et viktig anliggende spesielt i forhold til kunder og marked. Dette begrunnes med oppfølging og rask betjening. Men som jeg påpekte ovenfor er det et ubestridelig faktum at de store selskapene og viktige kunder, leverandører og andre så vel reelt som potensielt sett, er lokalisert i det sentrale Østlandsområdet. Og dette er et vesentlig element skal vi forstå andelen tilknyttede KIFT-virksomheter i dette området. Som en av de medvirkende uttrykte det: I IT-verdenen er det slik at det meste foregår nede på Østlandet da. Dette betyr at det blir nødvendig med mye reising både i forbindelse med kontraktsignering og annet. En annen av de involverte sa det på denne måten: Når det gjelder muligheter for markedsdialog, er nok andre lokaliseringer bedre. Denne formeningen kan på sett og vis karakteriseres som et symptomatisk forhold ved Steinkjer som lokalitet for kunnskapsintensive næringer, og lokaliseringen kan derfor sies å være en klar ulempe for enkelte av virksomhetene. Bakgrunnen for denne tendensen kan igjen relateres til den tradisjonsbundne og eksisterende næringssammensetning som jeg har satt fokus på. Vi kan med andre ord nærmest snakke om en form for multippel deprivasjon knyttet til det økonomisk geografiske nivå jeg har studert. Forhold henger sammen: Etterspørselen i markedet er lite, noe som gjør at det er få virksomheter. 17

18 Som en følge av dette er det som jeg nevnte ovenfor vanskelig å få tak i rett kompetanse for flere av de undersøkte bedriftene, dette gjelder spesielt tung fagkompetanse. De lokaliserte kapabilitetene som jeg tidligere har fokusert på, samt det jeg har omtalt som untraded dependencies, altså lokale holdninger, verdier og kunnskaper som medvirker til virksomheters oppblomstring, vekst og utvikling, kan derfor ikke på langt nær sies å ha en optimal sammensetning på Steinkjer. Spesielt er min analyse og tolkning av de lokale sosiokulturelle faktorene et eksempel på dette. Derfor vil jeg som Spilling (2000: 28) slå fast: Å endre næringsstrukturen i et område innebærer ( ) langsiktige og dyptgripende prosesser. Å skape ny næringsutvikling i et område med svak utvikling er ingen enkel sak. Her kan det være illustrerende å vise til en undersøkelse foretatt av Aslesen et al. (1998). Akkurat dette med nær lokalisering i forhold til marked blir nemlig trukket frem som et positivt og viktig element av ITforetak i Oslo. Her blir nettopp nærhet til markedet spesifisert som nærhet til de store selskapene. Det er slik at disse selskapene også er de krevende kundene, og nærhet til krevende kunder er av avgjørende betydning, ifølge selskapene som er undersøkt i Oslo. Aslesen et al. fremhever at det er fullt mulig å betjene disse kundene via Internett, men selskapene i denne undersøkelsen påpeker nettopp at den fysiske nærheten til kundene er særdeles viktig. Dessuten blir kompetansetilgangen trekt frem som et meget viktig element. Mangelfull kompetansetilgang er som kjent et av de mest sentrale problemene i Steinkjer. I denne sammenhengen er det også nærliggende å vise til Isaksen (2000). Han har fokusert på om man kan anse Oslo-regionen som nav i et nasjonalt innovasjonssystem. I utvalget han har analysert, fastslås det at kunder i Oslo er den viktigste partneren for innovative bedrifter utenfor Oslo. Disse benytter da tjenester og kompetanse som innehas av aktører i Oslo i sin innovasjonsaktivitet. Men, han vil likevel ikke påstå at det finnes belegg for å fastslå at Oslo er et nav i en system- sammenheng. Når vi har å gjøre med en kommunal næringsutviklingsstrategi fundert på akkvisisjon, vil jeg hevde at problematikken angående fjernstyring av virksomheter er sentral. Isaksen og Spilling (1996) fremhever at dette er et viktig poeng når vi snakker om regional og lokal næringsutvikling. Fjernstyring betyr i bunn og grunn at næringsvirksomhet styres fra andre steder enn der de er lokalisert. For eksempel har mange større foretak hovedkontor i storbyene. Et næringsmiljø med vesentlige innslag av fjernstyrte virksomheter kan derfor antas å være mindre selvstendig, og ha en lavere ledelseskompetanse enn i et tilsvarende lokalt næringsmiljø som i stor grad består av selvstendige bedrifter. En god del av de undersøkte enhetene var fjernstyrte, og man kan av den grunn påstå at de har et mindre potensiale for vekst, utviding og innovasjon på eget initiativ. Men, det finnes håp og ønsker om at det skal bli bedre muligheter i Steinkjer kommune når det gjelder muligheten for lokalt orienterte samarbeidspartnere. Blant annet er det etablert både næringsforum og ITforum, altså møteplasser for næringslivet lokalt. Tiltaket har imidlertid ikke fungert særlig relasjonsstimulerende enda. Dette mener jeg blant annet kan forklares med utgangspunkt i de manglende lokale samarbeidstradisjonene, noe som igjen kan relateres til næringsstrukturen som jeg redegjorde for i 18

19 det ovenstående. Synergipotensialet (Jfr. figur 1) kan også forstås mot denne bakgrunnen. Dessuten finnes det visjoner om at det i større grad må bli muligheter for samlokalisering av virksomheter. Dette kan være et uttrykk for ønsket om, og behovet for, utveksling og transaksjoner av kunnskap, kompetanse og ideer fundert på nærhet mellom kompetente bedrifter og nettverkspartnere. Som Thrift (1996 i Graham 1998: 182) konstaterer: Innovations like the telephone, the fax, and the computer are used to extend the range of human communication, rather than act as a substitute. It is not either/or but both/and. Konklusjon og avsluttende kommentar (W)e are moving towards a networked learning economy where the opportunity and capability to access and join knowledge- and learning intensive networks determines the relative success of individuals and firms (Lundvall og Foray 1996: 29). Kunnskap, kunnskapsutvikling og innovering er differensierte, sammensatte og mangefasetterte fenomener, som er av avgjørende betydning for så vel individer og virksomheter, som deres regioner. Det er derfor ikke enkelt å komme med noen entydige konklusjoner og påfølgende tilrådinger for eksempelvis, virksomhetene, næringen eller for den saks skyld organisasjonen som har ansvaret for omstillingsprogrammet. Men jeg vil uansett, som et resultat av de empiriske funnene som artikkelen har tatt utgangspunkt i, peke på muligheter og barrierer for IKT- næringen i Steinkjer, representert ved de utvalgte bedriftene. Den teoretiske basisen til denne artikkelen er knyttet til nyere forskning omkring innovasjon og læring, der det pekes på at stadig mer av innovativ aktivitet er et resultat av interaktive og kollektive ressurser. Dette betyr ikke at virksomheters interne kompetanse er uten betydning, for det er den i aller høyeste grad fortsatt. Poenget er at utfyllende, komplementær og supplerende kunnskap fra ulike kilder i bedriftenes nettverk, bidrar til at man også må forstå læring og innovasjon som en kollektiv prosess. Man kan med andre ord si at bedrifters totale kompetansebase er et resultat av impulser og kompetanse fra mange aktører. Som jeg har fastslått er det blant de undersøkte virksomhetene i Steinkjer spesielt relasjonene med leverandører og kunder som blir trekt frem som viktig i innovasjons- og læringsøyemed. Dessuten blir formell og uformell kontakt med konkurrenter ansett som en viktig del av virksomhetens nettverk. Disse kontaktene er imidlertid i mange sammenhenger med aktører som ikke er lokalt forankret, noe som medfører en hel del reisevirksomhet. Det eksisterer noe kontakt med lokale og regionale undervisnings- og forskningssentra. Men dette er lite i omfang. Dette skyldes hovedsakelig en formening om at høyskole- og forskningsmiljøet i Steinkjer ikke innehar tilstrekkelig relevant, og tung nok, fagspesifikk kompetanse. Lokaliserte innovasjonsprosesser eksisterer derfor i særdeles liten grad, i hver fall hvis man tar utgangspunkt i et systemperspektiv. Av den grunn kan man si at de stedlige forutsetningene for innovasjon i kunnskapsintensive virksomheter tilsvarende mitt utgangspunkt, ikke er av de beste. 19

20 Rent generelt er det vel derfor riktig å si at læring og innovasjon i liten grad er et resultat av nettverk og allianser lokalt. Man kan heller si at bedriftene hver for seg uttrykker konkurransestyrke gjennom de alliansene de har utenfor regionen. Studien manifesterer derfor at elementer som står sentralt i agglomerasjonsbasert teoretisk materiale, deriblant interaksjon tuftet på nærhet (jfr. eks. Morgan 1997 og Storper 1999), ikke er særlig iøyenfallede i Steinkjer-undersøkelsen. Analysen av det empiriske materialet har likevel, etter min mening, vist at virksomhetene i undersøkelsen definitivt kan relatere sin læring, kunnskapsutvikling og innovasjon til den interaktive innovasjonsmodellen som jeg har tatt utgangspunkt i, og følgelig argumentert for, til tross for betydningen av distansebaserte relasjoner (jfr Amin og Cohendet 1999 og French 2000). Det har seg uansett slik at IKT-næringen i Steinkjer har krympet betraktelig i løpet av det året som har gått siden studien ble gjennomført. Dette kan selvfølgelig forklares på basis av et konjunkturmessig grunnlag og problemer som hele bransjen har gjennomgått i det siste året, men det bør også ses i sammenheng med de lokaliserte kapabilitetene og dertilhørende forutsetninger som ligger til grunn i Steinkjer. Som Hansen og Selstad (1999) påpeker, er den interaktive innovasjonsmodellen mer realistisk enn den lineære, men den er til gjengjeld langt mer kompleks, da det er vanskelig å se hvordan en slik prosess kan planlegges og styres. Det kan likevel være mulig å oppmuntre eksempelvis til mer utstrakt form for samarbeid og utnyttelse av kompetanse som finnes lokalt, men på tross av dette står og faller læring, kunnskapsutvikling og innovasjon på virksomhetene selv, da det er de selv som vet best hva som er nødvendig som supplerende faktorer. Som Isaksen (1990) poengterer, er det heller ikke bare å samle bedriftene på ett sted og derigjennom håpe på agglomerasjonsfordeler. Man kan si at de positive ringvirkningene først skjer når det er bedrifter som kan utfylle hverandre på ulike områder, slik at de dermed kan inngå i et slags system. Her påpeker dermed Isaksen de kvalitative positive virkningene ved samlokalisering. Man får et opphav til økt spesialisering og derigjennom arbeidsdeling, som igjen kan gi økte muligheter for kompetansetransport, og følgelig mer effektiv produksjon. I lys av dette vil jeg hevde at planleggingsaktører, deriblant representert ved forskere, kan bidra så vel gjennom kartlegginger og evalueringer, som i konkrete utviklingsprosjekter. I en næringsutviklingskontekst på et regionalt plan finnes det altså etter min mening mange eksempler på at kommuner som følger entreprenørmodellen, deriblant Steinkjer, ikke tar tilstrekkelig hensyn til de lokale kapabilitetene som er et resultat av historiske prosesser, i sin utøvelse av tiltak. Som Hansen og Selstad (2000) fastslår, eksisterer ingen av de dynamiske næringsområdene som de har undersøkt som et resultat av planlegging. Dette betyr at den kommunale entreprenøren bare i heldigst fall kan erstatte den individuelle entreprenøren, noe som viser at det er vanskelig å finne mekanismer for en bred folkelig tiltakslyst. Likevel vil jeg ikke fastslå at planaktiviteter med næringsutviklingsformål har utspilt sin rolle. Poenget ligger nettopp i at offentlige utviklingsaktører må erkjenne at man bør ta utgangspunkt i de stedlige forutsetningene for å promotere innovativ aktivitet. Som jeg har fastslått, er det livet selv og de lokale normene, relasjonene og den kompetansemessige basis (jfr. untraded 20