Til: OHA Kopi: Fra: LFO Saksbehandler: Saksnr.: Dato: Foreldreskap... 3

Transkript

1 Notat Til: OHA Kopi: Fra: LFO Saksbehandler: Saksnr.: Dato: Barnerett, barnevernsrett og utlendingsrett Dette notatet gir en innføring i barnerett og barnevernsrett. I saker hvor barnevernsbarn har sak til behandling i UNE gir notatet en innføring i skjæringspunktene mellom utlendingsforvaltningens oppgaver og barnevernets oppgaver. Notatet omfatter ikke praksisanalyse. Innhold 1. Foreldreskap Hvem er barnets mor? Hvem er barnets far? Offentlig ansvar å fastsette foreldreskap Foreldreansvar og (daglig) omsorg Lov om barn og foreldre (barnelova) Barnevernloven Hvem gjelder barnevernloven for? Organisering av barnevernsmyndighetene og ansvarsområde Barn med foreldre i Norge Begrepsbruk i barnevernloven Barnevernets og Fylkesnemndas kompetanse til å fatte vedtak om omsorgsovertakelse mv Omsorgsovertakelse som er basert på samtykke fra foreldrene Omsorgsovertakelse som ikke er basert på samtykke fra foreldrene Fosterhjemsplassering hos foreldre Samværsrett etter omsorgsovertakelse Tilbakeføring Fratakelse av foreldreansvar, jf. bvl Adopsjon Side 1

2 4. Når et barn kommer i følge med en av sine foreldre og søker om OT i Norge (barnevernet er ikke inne i bildet) Utlendingsmyndighetene Saker som omfatter barn hvor barnevernet vurderer eller har fattet vedtak om omsorgsovertakelse, og det er sak om OT til behandling Alternative omsorgspersoner i utlandet Hvem har ansvaret for å finne alternative omsorgspersoner i utlandet (utlendingsmyndighetene eller barnevernet)? Hvor langt går ansvaret for utlendingsmyndighetene hva gjelder vurderingen av omsorgsevnen til denne alternative omsorgspersonen? Andre lands barnevernmyndigheter og vurdering av eventuell overføring til dette. (Omsorgsoverføring til hjemland/tredjeland) Fylkesnemndas vurdering i vedtak om omsorgsovertakelse hva gjelder samværsrett for foreldre/andre, og betydningen av dette for UNEs vurdering Taushetsplikt og opplysningsplikt UNEs muligheter til å innhente opplysninger fra barnevernet når sak er til behandling i UNE Barnevernets taushetsplikt Pålegg til barnevernet om å utgi taushetsbelagte opplysninger UNEs taushetsplikt? UNEs opplysningsplikt Bekymringsmelding Pålegg fra barneverntjenesten eller fylkesnemnda Barnevernets muligheter til å gi opplysninger til andre lands myndigheter hva gjelder opplysninger om at barnet har sak hos barnevernet for å foreta undersøkelser om alternative omsorgspersoner i andre land Når barnevernet har overtatt omsorgen for barnet, men foreldrene ønsker å ta med barnet til sitt hjemland har foreldrene rett til det i kraft av foreldreansvaret? Hvilken vekt bør man legge på uttalelser fra barnevernet og ev. fylkesnemnda om forhold ved retursituasjonen til vedkommende barn, asylanførsler eller troverdighet? Kravet om dokumentert identitet for barn hvor barnevernet har overtatt omsorgen Barn som kommer alene til Norge og barnevernets rolle Menneskehandel og barnevernets rolle Side 2

3 14. Kilder Konvensjoner Lover Forskrifter Forarbeider Retningslinjer Teori Foreldreskap 1.1 Hvem er barnets mor? Mater est-regelen: Den kvinnen som føder barnet er barnets mor, jf. barnelova (bl.) 2. Utenlandske avgjørelser om foreldreskap for andre enn fødemor anerkjennes ikke i Norge. Overføring av morskap må skje etter reglene i adopsjonsloven. Utenlandsk adopsjon anerkjennes etter reglene i adopsjonsloven Hvem er barnets far? Pater est-regelen: Mannen som er gift med barnets mor, anses som far til barnet. 1.3 Offentlig ansvar å fastsette foreldreskap Når det søkes om familieinnvandring krever UDI dokumentasjon på familierelasjonen ved fødselsattest, familiebøker og pass. Når hjemlandets dokumenter har lav notoritet, foretas det regelmessig DNA-test. I asylsaker bygger UDI på asylsøkerens egne opplysninger. Ved tvil om familieforhold kan det på visse vilkår foretas DNA-test, jf. utl. 87. Det følger av bl. 5 at det offentlige har ansvaret for å fastsette foreldreskap. Dette gjelder neppe barn/foreldre som innvandrer til Norge. Utlendingsmyndighetene har derimot en selvstendig plikt til å påse at man ikke legger til rette for internasjonal barnebortføring. Side 3

4 2. Foreldreansvar og (daglig) omsorg 2.1 Lov om barn og foreldre (barnelova) Loven regulerer familierettslige forhold mellom barn og foreldre. Loven gjelder for alle barn uavhengig av foreldrenes ekteskapelige status. Reglene om foreldreansvar etter barnelova (bl.) står i lovens kapittel 5. Innholdet i foreldreansvaret er todelt: Det innebærer en plikt for foreldrene til å ha omsorg for barnet, og en rett til å bestemme i personlige forhold. Foreldreansvaret i barnelova omfatter en plikt for foreldrene å ha omsorg for barnet. Dette fremgår av ordlyden i bl. 30 første ledd: «omsut». Barnelovas begrep omfatter husly, varme, klær, oppdragelse, sørge for skolegang etc. Det dreier seg om tilfredsstillelse av barnets fysiske og psykiske behov. Når foreldrene bor sammen har de foreldreansvaret sammen for felles barn. Ved samlivsbrudd har foreldrene foreldreansvaret sammen inntil det foreligger avtale eller en rettslig avgjørelse om noe annet, jf. bl. 34 annet ledd. Det samme gjelder hvem barnet skal bo fast sammen med, jf. bl. 36 første ledd. Foreldrene kan avtale at barnet skal bo fast sammen med den ene forelderen, eller hos begge, jf. bl. 36 første ledd. Selv om foreldrene avtaler at barnet skal bo fast sammen med en av foreldrene, har den andre forelderen fremdeles foreldreansvar i barnelovas forstand. Den andre forelderen har rett til samvær med barnet, og barnet har rett til samvær med den andre forelderen, jf. bl. 42. Omfanget av samvær reguleres ved avtale mellom foreldrene, jf. bl. 43. Omfanget av «vanleg samværsrett» fremgår av bestemmelsen. Dersom foreldrene har avtalt at barnet skal bo fast hos den ene forelderen, kan den barnet bor fast sammen med bestemme og ta betydningsfulle avgjørelser hva gjelder omsorgen for barnet, herunder bosted. Dette følger av bl Barnevernloven Hvem gjelder barnevernloven for? Barnevernloven gjelder alle barn som oppholder seg i Norge, jf. barnevernloven (bvl.) 1-2. Side 4

5 Det kreves kun «opphold» i Norge for at barnevernloven får virkning. Det kreves ikke statsborgerskap eller at barnet er bosatt i Norge. Det er ikke krav om at barnet har oppholdstillatelse. Hvor varig et barns opphold i Norge er, vil imidlertid ha betydning for hvilke tiltak som kan iverksettes etter barnevernloven. Hastevedtak i akuttsituasjoner kan fattes selv ved kortvarige opphold (f.eks. turistbesøk). Tiltak av mer langvarig karakter, som omsorgsovertakelse, vil være uaktuelt ved mer kortvarige opphold i landet. Tiltak etter loven kan treffes overfor barn under 18 år, jf. bvl. 1-3 første ledd. Tiltak etter loven kan i enkelte tilfeller fortsette etter at barnet er fylt 18 år og frem til fylte 23 år, jf. bvl. 1-3 annet ledd Organisering av barnevernsmyndighetene og ansvarsområde Kommunal barneverntjeneste Alle kommuner skal ha en barneverntjeneste som utfører det daglige arbeidet etter barnevernloven. Barneverntjenesten skal sette i verk hjelpetiltak for barnet og familien. Hjelpen kan gis i form av råd og veiledning, eventuelt i kombinasjon med andre hjelpetiltak. Vanlige hjelpetiltak er for eksempel barnehageplass, støttekontakt, råd og veiledning og avlastningstiltak i hjemmet. Barneverntjenesten har også ansvar for å gripe inn dersom tiltakene i hjemmet ikke er tilstrekkelige for å ivareta barnets behov. Barneverntjenesten kan da for en periode i samråd med foreldrene formidle plass i fosterhjem eller på institusjon, eller på et senter for foreldre og barn. Dersom et barn skal plasseres utenfor hjemmet uten foreldrenes samtykke, må det treffes vedtak om dette i Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker etter forslag fra kommunen Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker har myndighet til å ta avgjørelser blant annet i saker om omsorgsovertakelse og i saker som gjelder tvangsinngrep overfor ungdom med alvorlige adferdsvansker. Avgjørelser som er fattet av fylkesnemnda, kan bringes inn for domstolene. Fylkesnemnda er et statlig organ. Side 5

6 Fylkesmannen Fylkesmannen er statlig myndighet. Fylkesmannen fører tilsyn med barnevernvirksomheten i kommunen. Dette innebærer blant annet at Fylkesmannen behandler klager på barneverntjenestens saksbehandling og tar stilling til om barneverntjenesten har utført sitt arbeid etter barnevernloven og forvaltningsloven. Fylkesmannen er også klageinstans for enkeltvedtak som barneverntjenesten fatter etter barnevernloven. Dette vil i de fleste tilfeller være saker der barn eller foreldre klager over at de ikke får det hjelpetiltaket de ønsker. Fylkesmannen fører også tilsyn med at barn på barneverninstitusjoner får forsvarlig omsorg og god behandling. Videre skal tilsynet se til at barna blir behandlet hensynsfullt og med respekt for den enkeltes integritet. Dette innebærer blant annet at barn som blir utsatt for tvang på en barneverninstitusjon, kan klage til Fylkesmannen Barn med foreldre i Norge Etter norsk rett er det barnets (biologiske) foreldre som har ansvar for barns omsorg. Offentlige tiltak og tvangstiltak i familien er unntak som bare kan iverksettes med hjemmel i lov. Barnevernlovens formål er å sikre at barn som lever under forhold som kan skade helsen og utviklingen får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid, og å bidra til at barn får trygge oppvekstvilkår, jf. bvl Det biologiske prinsipp har tradisjonelt stått sterkt i barnevernsretten. Altså at det har en stor egenverdi for barn å kunne vokse opp hos sine foreldre, selv om det er visse mangler ved hjemmet. Foreldre er viktige selv om de ikke er i stand til å ha omsorgen for egne barn. Prinsippet stenger ikke for at tiltak som griper inn i familien settes i verk fra barnevernets side. Barnets beste er utgangspunktet i enhver vurdering av om et tiltak skal iverksettes og hvilket tiltak som er til barnets beste, jf. bvl Tiltakene barnevernet kan iverksette opptrappes gradvis i fem trinn: 1. Hjelpetiltak i hjemmet med samtykke 2. Hjelpetiltak i hjemmet med tvang 3. Frivillig omsorg utenfor hjemmet (i fosterhjem eller institusjon) 4. Tvungen omsorg utenfor hjemmet (i fosterhjem eller institusjon) 5. Tvangsadopsjon Det er aldri anledning til å iverksette et mer inngripende tiltak enn nødvendig. Side 6

7 2.2.4 Begrepsbruk i barnevernloven «Overta omsorgen»: Dette innebærer at et barn flyttes fra foreldre til den offentlige barneverntjeneste, og barnevernstjenesten overtar ansvaret for omsorgen, jf. bvl Det er fosterforeldre eller institusjon som utøver den daglige omsorgen for barnet, på vegne av barneverntjenesten. «Omsorg» etter barnevernloven er mer omfattende enn daglig praktisk omsorg. At barnevernet kommer inn og overtar omsorgen for barnet, innebærer ikke at foreldreansvaret etter barnelova faller bort. Restansvaret som er tillagt foreldrene etter at barnevernet har overtatt omsorgen er blant annet retten til å bestemme medisinske inngrep, religiøs oppdragelse samt samtykke til adopsjon. Barnelova 34 fjerde ledd vil gjelde tilsvarende hvor omsorgen for barnet er overtatt av barnevernet. Partsbegrepet i forvaltningsloven 2 første ledd bokstav e gjelder. Barnet er alltid part i egen barnevernssak. Foreldre som bor sammen med barnet, og som i tillegg har foreldreansvar for barnet, vil alltid være part i en sak etter barnevernloven. Hvorvidt andre foreldre vil ha partsrettigheter varierer med type tiltak som vurderes igangsatt og i hvilken grad tiltaket vil påvirke rettighetene til forelderen. Foreldre som har foreldreansvar for barnet, men ikke bor fast sammen med barnet, vil være part i sak om fratakelse av foreldreansvar og i sak om omsorgsovertakelse. Normalt vil foreldre som ikke har foreldreansvar for barnet ikke være part i en sak etter barnevernloven. Det vises til punkt 5 i dette notatet om barnevernets og fylkesnemndas plikter hva gjelder foreldre/omsorgspersoner som ikke befinner seg i Norge. Side 7

8 3. Barnevernets og Fylkesnemndas kompetanse til å fatte vedtak om omsorgsovertakelse mv. Barnevernets og fylkesnemndas kompetanse gjelder vurderingen av barnets omsorgssituasjon i Norge. De har også kompetanse til å vurdere om det er til barnets beste å ha samvær med sine foreldre, og på hvilken måte slikt samvær bør utføres. De har kompetanse til å vurdere hvor lenge en omsorgsovertakelse antas å vare, altså om vedtak om omsorgsovertakelse skal oppheves (tilbakeføring). Barnevernet har derimot sjelden vurdert om barnet har alternative omsorgspersoner i sitt hjemland. Det vises til dette notatet pkt Omsorgsovertakelse som er basert på samtykke fra foreldrene Barnevernet har kompetanse til å fatte vedtak om plassering av barn utenfor hjemmet (i fosterhjem eller på institusjon) basert på samtykke fra foreldrene, jf. bvl. 4-4 femte ledd (hjelpetiltak). Forutsetningen er at behovene ikke kan avhjelpes med andre hjelpetiltak. Forutsettes det at foreldrene i lengre tid ikke vil kunne gi barnet forsvarlig omsorg, bør det vurderes om barneverntjenesten skal overta omsorgen for barnet etter bvl fremfor frivillig plassering etter bvl I et slikt tilfelle er det fylkesnemnda som fatter vedtaket. 3.2 Omsorgsovertakelse som ikke er basert på samtykke fra foreldrene Uavhengig av samtykke fra foreldrene, kan barnevernet overta omsorgen for et barn etter vedtak fra fylkesnemnda, jf. bvl Barnet fjernes fra hjemmet og plasseres i fosterhjem eller på institusjon, jf. bvl Strakstiltak kan iverksettes etter vedtak fra barnevernadministrasjonens leder eller påtalemyndigheten, jf. bvl 4-6. Bestemmelsen hjemler omsorgsovertakelse både i situasjoner med aktuell alvorlig omsorgssvikt som er skadelig for barnet, og i situasjoner hvor det på sikt foreligger risiko for alvorlig skade på barnet. Forutsetningen er at behovene ikke kan avhjelpes med andre og mindre inngripende tiltak. 3.3 Fosterhjemsplassering hos foreldre Side 8

9 I forarbeidene til bvl la Barne- og familiedepartementet til grunn at barnevernloven ikke gir barneverntjenesten og fylkesnemnda hjemmel til å frata den ene av foreldrene den daglige omsorgen for et barn og overføre omsorgen til den andre, heller ikke som en midlertidig ordning. Spørsmålet om fordeling av daglig omsorg mellom foreldrene reguleres av barnelova, og ikke gjennom barnevernloven. Selv om det offentlige ikke kan gripe inn og overføre omsorgen fra en forelder til en annen, har barneverntjenesten mulighet til å plassere barnet i fosterhjem hos den andre forelderen. Etter fosterhjemsforskriften 4 annet ledd skal barneverntjenesten ved valg av fosterhjem legge avgjørende vekt på hensynet til barnets beste, jf. bvl Barneverntjenesten skal også alltid vurdere om noen i barnets familie eller nære nettverk kan velges. Det vises til punkt 5 i dette notatet om barnevernets kontakt med foreldre og vurdering av fosterhjemsplassering i utlandet. 3.4 Samværsrett etter omsorgsovertakelse Hovedregelen er at barn og foreldre har rett til samvær etter at barnevernet har overtatt omsorgen for barnet, jf. bvl første ledd. Når fylkesnemnda har fattet vedtak om omsorgsovertakelse, skal den også ta stilling til omfanget av samværsretten. Fylkesnemnda kan bestemme at det av hensynet til barnet ikke skal være samvær, jf. bvl annet ledd. Omfanget og utøvelsen av samvær avgjøres konkret i hver enkelt sak. Utgangspunktet ved fastsettelse av samvær etter barnevernloven er forskjellig fra fastsettelse av samvær etter barnelova fordi ulike hensyn gjør seg gjeldende i en barnevernssak og i en barnefordelingssak. Blant annet kan hensynet til stabil og god voksenkontakt for barnet og kontinuitet i omsorgen ved omsorgsovertakelse, medføre at et mer begrenset samvær med foreldrene anses til beste for barn som bor i en fosterfamilie, jf. bvl Omfanget av samværsretten beror også i stor grad på hvor langvarig plasseringen antas å ville bli. 3.5 Tilbakeføring Opphevelse av omsorgsovertakelse er regulert i bvl I utgangspunktet er en omsorgsovertakelse midlertidig. Spørsmålet om tilbakeføring oppstår når foreldrene ønsker at barnet skal flyttes hjem. Har barnet vært plassert utenfor hjemmet som en frivillig ordning, kan foreldrene i utgangspunktet når som helst kreve at barnet skal flytte hjem. Grunner plasseringen på et omsorgsvedtak i fylkesnemnda, må imidlertid tilbakeføring besluttes av fylkesnemnda. Side 9

10 Grunnvilkåret for å oppheve omsorgsovertakelsen er etter første ledd at fylkesnemnda finner det overveiende sannsynlig at foreldrene kan gi barnet forsvarlig omsorg etter tilbakeføring. Siden fylkesnemnda ikke tar saker til behandling på eget initiativ, er barneverntjenesten pliktig til å fremme opphevingssak når vilkårene anses oppfylt dersom foreldrene selv ikke gjør det. Etter omsorgsovertakelse skal barneverntjenesten følge både barnets og foreldrenes utvikling nøye, jf I oppfølgingsansvaret ligger at barneverntjenesten kontinuerlig må vurdere om forholdene er endret slik at barnet skal tilbake til hjemmet. 3.6 Fratakelse av foreldreansvar, jf. bvl Adopsjon I en sak om omsorgsovertakelse kan fylkesnemnda vedta at foreldreansvaret, slik det følger av barnelova, i sin helhet fratas foreldrene. Barnevernloven 4-20 regulerer adgangen til å gi samtykke til adopsjon av et barn mot foreldrenes vilje. Dersom barnets foreldre samtykker til adopsjon, kommer ikke denne bestemmelsen til anvendelse. Ved tvangsadopsjon etter bvl fratas foreldrene foreldreansvaret som følger av barnelova i sin helhet. 4. Når et barn kommer i følge med en av sine foreldre og søker om OT i Norge (barnevernet er ikke inne i bildet) 4.1 Utlendingsmyndighetene Utlendingsloven 42 (FAM) og utlendingsforskriften 8-6 (OT.HUM) gir regler om når utlendingsmyndighetene skal innhente uttalelse fra gjenværende forelder i hjemlandet før det gis oppholdstillatelse til medfølgende barn. Det skal vurderes om det skal innhentes slik uttalelse dersom forelderen i hjemlandet har del i foreldreansvaret. Begrepet «foreldreansvar» i utlendingsloven samsvarer med hvordan begrepet forstås i barneloven. Side 10

11 Lovavdelingen har i uttalelse av sagt at mye taler for at man legger til grunn foreldrenes hjemlands rett i vurderingen av hvem som kan anses å ha del i foreldreansvaret. En slik forståelse av hvilke saker som krever samtykke er videreført i ny utlendingslov. Begrepet «foreldreansvar» er ikke nødvendigvis brukt i andre lands rett. Det er den norske betydningen av begrepet som er avgjørende. Når UNE skal vurdere om vilkårene for foreldreansvar er oppfylt, må vi derfor tolke hvordan foreldreansvar er regulert i andre lands lovgivning, den dokumentasjonen som er fremlagt i saken og de opplysningene vi har. I vurderingen av om samtykke skal innhentes, legges det vekt på barnets beste, og faktisk og formelt forhold mellom barn og vedkommende forelder, omstendighetene i saken tilsier at det er forsvarlig å legge til grunn at vedkommende forelder ikke vil motsette seg at barnet får OT i Norge, praktiske muligheter til å innhente uttalelse med tilstrekkelig notoritet, hvor lang tid det vil ta å innhente slik uttalelse, og om det er klart at OT bør gis selv om samtykke nektes. Side 11

12 5. Saker som omfatter barn hvor barnevernet vurderer eller har fattet vedtak om omsorgsovertakelse, og det er sak om OT til behandling 5.1 Alternative omsorgspersoner i utlandet Hvem har ansvaret for å finne alternative omsorgspersoner i utlandet (utlendingsmyndighetene eller barnevernet)? Barneverntjenesten og fylkesnemndas undersøkelsesplikt Partsstatus i en barnevernssak innebærer blant annet rett til å få varsel om at tiltak vurderes, rett til å uttale seg i saken, rett til informasjon og dokumentinnsyn, rett til bistand fra advokat, samt rett til å fremme krav og rettigheter overfor fylkesnemnd og domstoler. Foreldre som har foreldreansvar for barnet, men ikke bor fast sammen med barnet, vil være part i sak om fratakelse av foreldreansvar og i sak om omsorgsovertakelse. Forelderen kan likevel ikke kreve omsorgen for barnet overført til seg selv. Fylkesnemnda har en selvstendig plikt til å påse bevisførselen gir et forsvarlig faktisk avgjørelsesgrunnlag, jf. bvl. 7-3 annet ledd bokstav a. Fylkesnemnda kan ikke avgjøre saken utelukkende ut fra de bevis som er tilbudt, men må foreta en selvstendig vurdering av om det er mulig innenfor rimelighetens rammer å opplyse saken bedre. Spørsmålet om ytterligere bevisførsel kan reises under saksforberedelsen og under forhandlingene i fylkesnemnda. En viktig del av en undersøkelse etter barnevernloven vil være innhenting av opplysninger fra andre forvaltningsorganer/etater som kjenner barnet og barnets familie. Etter bvl. 6-4 første ledd skal opplysninger så langt som mulig innhentes i samarbeid med den private part, eller dersom dette ikke er mulig, slik at parten i alle fall er kjent med innhentingen. Det følger av dette at barnevernet har en selvstendig plikt til å undersøke med utlendingsmyndighetene om det foreligger informasjon om en forelder som befinner seg i utlandet. Barnevernstjenesten plikter å følge forvaltningsloven i sin saksforberedelse. Dette gjelder både forhåndsvarsling, utrednings- og informasjonsplikten mv. Barneverntjenesten bør ta kontakt med utlendingsmyndighetene i Norge for å innhente opplysninger om kontaktadresse til en forelder som befinner seg i utlandet. Undersøkelser på egenhånd utover informasjon innhentet fra herboende familie og utlendingsmyndighetene hva gjelder oppholdssted for denne forelderen, kan man ikke påregne faller inn under barneverntjenestens plikter overfor parten etter forvaltningsloven. Om videre praktisk tilnærming hva gjelder forhåndsvarsling og informasjonsplikt vil bero på muligheten til å nå frem til denne parten pr. post. Siden en utenlandsboende forelder ikke kan kreve å få overført omsorgen for barnet, vil det således ikke være grunnlag for å si at det pålegger barnevernet å undersøke denne personens omsorgsevne. Dette vil kun være aktuelt hvor vedkommende forelder vurderes som fosterhjem for barnet. Side 12

13 Barnevernets vurdering av fosterhjemsplassering i utlandet Barneverntjenesten skal vurdere om det er noen i barnets familie eller nære nettverk som er egnet som fosterforeldre, jf. fosterhjemsforskriften 4. Det kan derfor synes som om barneverntjenesten har en plikt til å vurdere mulige omsorgspersoner i utlandet. Barnevernloven bygger imidlertid på en forutsetning om at fosterhjemmet befinner seg i Norge. Loven krever derfor ikke at barneverntjenesten skal lete opp fosterhjem i utlandet. I særlige tilfeller kan det likevel være aktuelt å fosterhjemsplassere et barn i utlandet. Hvis barneverntjenesten mottar opplysninger om aktuelle omsorgspersoner i utlandet, kan barneverntjenesten vurdere om det vil være til barnets beste å bli plassert hos disse omsorgspersonene. Det fremgår imidlertid av retningslinjer for fosterhjem at det generelt bør utvises stor forsiktighet når det gjelder å fosterhjemsplassere barn i utlandet. Hovedbegrunnelsen for dette er at det vil være begrensede muligheter for barneverntjenesten til å ivareta sitt tilsynsansvar og ansvar for oppfølging av barnet og foreldrene etter barnevernloven. Videre vil en slik plassering kunne vanskeliggjøre samværet mellom barnet og foreldrene. Fosterhjemsplassering i utlandet kan derfor bare skje under forutsetning av at det kan etableres et forsvarlig tilsyn med fosterhjemmet og at samvær mellom barnet og foreldrene kan ivaretas der dette er fastsatt. Det må foretas en bred helhetsvurdering av om omstendighetene i den konkrete saken tilsier at det vil være til barnets beste å bli plassert i fosterhjem i utlandet. Sentrale momenter i en slik vurdering kan blant annet være om barnet allerede har en tilknytning til det aktuelle fosterhjemmet, om fosterforeldrene er norske borgere eller slektninger av barnet, barnets eget ønske, eller om det vil være til barnets beste å bli plassert i samme fosterhjem som eventuelle søsken. Det eksisterer i dag ingen generelle rutiner for hvordan norske barnevernmyndigheter kan samarbeide med andre lands myndigheter om oppfølging og tilsyn av barn og foreldre der barn er fosterhjemsplassert i utlandet. Barnevernloven har ingen regler for å overføre ansvar for gjennomføring av et barneverntiltak fra norske til utenlandske barnevernmyndigheter. Det er også uklart i hvilken utstrekning en barneverntjeneste kan inngå en avtale om oppfølging og gjennomføring av et barneverntiltak med utenlandske myndigheter. Det bemerkes at barnevernloven med forskrifter ikke har særskilte regler om frivillig fosterhjemsplassering i utlandet. Slike plasseringer er heller ikke omtalt i retningslinjene for fosterhjem. Da dette notatet ble skrevet (2013) forelå forslag (høring) fra BLD om å gjennomføre Haagkonvensjonen av 19.oktober 1996 om beskyttelse av barn i norsk rett. For eventuell lovregulering av fosterhjemsplassering i utlandet vises det til side 7 i høringsnotatet. Haagkonvensjonen 1996 legger til rette for økt grad av samarbeid mellom konvensjonsstatene Side 13

14 blant annet hva gjelder fosterhjemsplassering i annen konvensjonsstat og overføring av ansvar til annen konvensjonsstats barnevernsmyndigheter. Det vises til høringsnotatet pkt Dette ansvaret for samarbeid tillegges barnevernsmyndighetene Utlendingsmyndighetene Utlendingsmyndighetene plikter å vurdere om et barn vil få forsvarlig omsorg ved retur til sitt hjemland i vurderingen av om utl. 38 kommer til anvendelse (herunder om internflukt vil være urimelig, jf. utf. 7-1, jf. utl. 28 femte ledd). I denne vurderingen vil opplysningene som har fremkommet i utlendingssakene til familiemedlemmene her i Norge stå sentralt. Et vedtak fra barnevernsmyndighetene om omsorgsovertakelse etter bvl tilsier at barnet har vært i en omsorgssviktsituasjon her i Norge. Det vil her pålegge utlendingsmyndighetene et selvstendig ansvar for å fremskaffe tilstrekkelig med opplysninger for å foreta denne vurderingen Hvor langt går ansvaret for utlendingsmyndighetene hva gjelder vurderingen av omsorgsevnen til denne alternative omsorgspersonen? Graden av grundighet og omfang av undersøkelser som foretas av utlendingsmyndigheter og barnevern beror på en avveining mot effektivitetshensyn og hensynet til kortest mulig saksbehandlingstid. Hva gjelder utlendingsmyndighetenes vurdering av om barnet vil få forsvarlig omsorg ved retur når herværende forelder ikke har tilstrekkelig omsorgsevne, beror på en helhetlig vurdering. De momentene som normalt vurderes i saker som gjelder enslig mindreårige asylsøkere vil også gjøre seg gjeldende i saker hvor barnevernet har fratatt herværende forelder omsorgen. Dette må ses i lys av at det i slike saker er et moment i helhetsvurderingen at barnet har vært utsatt for omsorgssvikt i Norge. Relevante momenter i vurderingen kan være barnets alder, bakgrunnen for den sviktende omsorgsevnen og en fremtidsrettet vurdering av omsorgsevne, om vedkommende med sviktende omsorgsevne vil bli en del av husstanden som barnet vil ha i hjemlandet (og hvordan dette vil kunne påvirke den alternative omsorgspersonens situasjon), en avveining av om det er til barnets beste å returnere til denne omsorgspersonen sett hen til omsorgssvikten barnet har opplevd i Norge, om barnet tidligere har vært i denne alternative omsorgspersonens hushold, om hjemlandets barnevernsmyndigheter fungerer tilfredsstillende mv. Dersom det vurderes å gi en tillatelse, vises det til det som er sagt i dette notatet om innhenting av samtykke, jf. pkt Om man skal foreta ytterligere undersøkelser i barnets hjemland, eventuelt i tredjeland, beror bl.a. på hvor lang tid det kan antas å ville ta, ressursmessige hensyn og om dette er praktisk gjennomførbart. Side 14

15 6. Andre lands barnevernmyndigheter og vurdering av eventuell overføring til dette. (Omsorgsoverføring til hjemland/tredjeland) Det finnes i dag ingen internasjonal konvensjon som Norge er bundet av som tilsier at norske barnevernmyndigheter er forpliktet til å vurdere overføring av behandling av saken til andre lands barnevernmyndigheter (med de begrensninger som følger av barnevernlovens anvendelsesområde, se pkt ). Hva gjelder barnevernets vurdering av omsorgsoverføring til andre lands barnevernmyndigheter etter Haagkonvensjonen 1996 (dersom denne innføres i norsk rett), vises det til det som er sagt i pkt i dette notatet om gjennomføringen av Haagkonvensjonen 1996 i norsk rett. Det er utlendingsloven og utlendingsmyndighetene som avgjør om et barn skal få opphold i Norge. Dette innebærer at dersom det er truffet vedtak om at foreldrene ikke skal få opphold her, og dette vedtaket også omfatter barnet, må et eventuelt vedtak truffet av barnevernmyndighetene vike. I slike tilfelle kan barneverntjenesten melde fra til tilsvarende myndighet i det landet foreldrene reiser til, slik at disse kan følge opp saken videre, se pkt I praksis vil den klare hovedregelen være at barnet returnerer til sine foreldre. Likevel kan andre enn foreldrene bli ansett som omsorgspersoner. Dette beror på en konkret vurdering i den enkelte sak. Forarbeidene til utlendingsloven anser overføring til hjemlandets barnevernmyndigheter som et alternativ for å anse omsorgssituasjonen til barnet som sikret. Det er en forutsetning at dette avklares med barnevernmyndighetene i det aktuelle returlandet. Av og til kan foreldrene ha gått i dekning i hjemlandet, eller har uttalt at de ikke ønsker omsorgen for barnet ved retur, for å sikre barnet opphold i Norge. Forarbeidene sier at dette som et klart utgangspunkt ikke kan være avgjørende for utlendingsmyndighetene vurdering. Det vil oppstå spørsmål om hva som skal til for at hjemlandets barnevernmyndigheter kan anses for å kunne gi forsvarlig omsorg slik at retur ikke anses utilrådelig. Her må man se hen til landinformasjon. UNE vurderer retur til barnets hjemland, og ikke til et tredjeland. Unntak fra dette er når utlendingsloven 32 kommer til anvendelse. 7. Fylkesnemndas vurdering i vedtak om omsorgsovertakelse hva gjelder samværsrett for foreldre/andre. Betydning for UNEs vurdering Hovedregelen er at barn og foreldre har rett til samvær med hverandre, med mindre annet er bestemt, jf. bvl Dersom fylkesnemnda har fattet vedtak om omsorgsovertakelse etter bvl. 4-12, skal de også ta stilling til omfanget av samværsretten. Side 15

16 Når det gjelder UNEs praksis knyttet til hvor stort omfanget av et samvær må være for at foreldre får en avledet status fra barnet, vises det til notat fra likebehandlingsmøtet av I vurderingen vil EMK artikkel 8 få betydning, herunder om det er mulig å ivareta retten til samvær uten at foreldrene er i Norge. Det vises til fagnotatet om EMK artikkel 8. UNE har behandlet et begrenset antall saker hvor barnevernet har overtatt omsorgen. I de fleste av disse sakene, hvor én eller begge foreldre er i Norge, har UNE gitt oppholdstillatelse til barnet i medhold av utl. 38. Omfanget av samvær har vært et sentralt vurderingstema ved spørsmålet om foreldrene burde få tillatelse (i tilfeller hvor foreldrene ikke har hatt et selvstendig grunnlag for opphold). Også bakgrunnen for omsorgssvikten har vært tema i noen saker. 8. Taushetsplikt og opplysningsplikt 8.1 UNEs muligheter til å innhente opplysninger fra barnevernet når sak er til behandling i UNE Barnevernets taushetsplikt Forvaltningslovens bestemmelser om taushetsplikt gjelder for barnevernet, jf. bvl. 6-7 første ledd. I tillegg har barnevernet en utvidet taushetsplikt hva gjelder fødested, fødselsdato, personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted, jf. bvl. 6-7 annet ledd Pålegg til barnevernet om å utgi taushetsbelagte opplysninger Utlendingsloven 84 gir hjemmel for å pålegge barnevernsmyndighetene å utgi opplysninger om utlendinger eller andre som loven gjelder, uten hinder av taushetsplikt. Bakgrunnen for bestemmelsen er at utlendingsmyndighetene har behov for en rekke andre opplysninger når de behandler en sak etter utlendingsloven. I 2011 ble bestemmelsens anvendelsesområde utvidet, slik at opplysningsplikt og unntak fra taushetsplikt ble lovfestet for bl.a. barnevernsmyndighetene. Dette gir derimot ikke en generell hjemmel for hele utlendingsforvaltningen til å innhente opplysninger fra barnevernet. Utl. 84 annet ledd innebærer at nærmere bestemmelser om opplysningsplikt kan reguleres i forskrift. Der skal det fremgå hvilke organer som kan be om opplysninger, i hvilke sakstyper det kan innhentes opplysninger, hvem det kan innhentes opplysninger om, samt hvilke opplysninger som kan innhentes. Når det gjelder opplysninger i en barnevernssak er det kun politiet som kan innhente opplysninger, jf. utf. 17-7a. Og det gjelder kun opplysninger om navn og adresse. Side 16

17 Forutsetningen for at slike opplysninger i det hele tatt kan innhentes, er at de er «nødvendige» for å behandle en sak etter utlendingsloven. I dag har UNE ikke hjemmel for å innhente opplysninger fra barnevernet ved pålegg. Med mindre UNE kan få opplysninger etter anmodning til barnevernet, må UNE innhente samtykke fra utlendingen for å få innsyn, evt. be utlendingen sende inn opplysningene som mangler. 8.2 UNEs taushetsplikt? Det vises til IR om taushetsplikt i utlendingssaker. Dette gjelder alle sider ved saken. UNE kan anmode norsk utenriksstasjon om bistand til å foreta undersøkelser hva gjelder omsorgspersoner i hjemlandet, uten hinder av taushetsplikten (med mindre slik verifikasjon vil stride mot behovet for beskyttelse). Dette fordi utlendingen ved sin søknad har samtykket til at norske myndigheter kan foreta verifikasjon av opplysningene han selv har gitt i forbindelse med utlendingssaken. UNE kan også uten hinder av taushetsplikten innhente samtykke fra gjenværende forelder, se punkt 4.1. Informasjon om at barnevernet har en sak til behandling, er ikke informasjon som UNE i denne forbindelse utgir. Dette ligger innenfor barnevernets ansvarsområde. 8.3 UNEs opplysningsplikt Bekymringsmelding Det vises til IR om UNEs opplysningsplikt når det gjelder bekymringsmelding til barnevernet, jf. bvl. 6-4 og utf Utover dette har UNE ikke plikt til å gi barnevernmyndighetene opplysninger av eget tiltak Pålegg fra barneverntjenesten eller fylkesnemnda I medhold av bvl. 6-4 annet ledd foreligger det også opplysningsplikt for UNE der det mottas pålegg fra barnevernstjenesten eller fylkesnemnda om å gi bestemte opplysninger, se IR for mer informasjon. Opplysningsplikten foreligger når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, eller når et barn har vist vedvarende alvorlige atferdsvansker, jf. bvl. 6-4 annet ledd. Side 17

18 I mindre alvorlige situasjoner vil opplysninger bare kunne gis til barneverntjenesten dersom partene samtykker til dette, eller dersom opplysningsrett er hjemlet i den lovgivningen som regulerer vedkommendes arbeid. Forutsetningen for at UNE kan pålegges en slik plikt til å utgi opplysninger, er at opplysningene gis «i forbindelse med sak som fylkesnemnda skal behandle». Det betyr at barnevernet må ha til hensikt å behandle forholdene med henblikk på å fatte vedtak. Dersom det allerede er fattet vedtak om omsorgsovertakelse, befinner ikke barnet seg i en utsatt posisjon. Barnevernet kan således kun pålegge UNE å gi ellers taushetsbelagte opplysninger dersom det skal fattes vedtak om samværsrett (bvl. 4-19), fratakelse av foreldreansvar (bvl. 4-20) eller tilbakeføring (bvl. 4-21). Den som blir pålagt å gi opplysninger har rett til å klage over pålegget dersom han mener at han ikke har plikt eller lovlig adgang til å gi opplysningene, jf. fvl. 14. Dersom det er barneverntjenesten som har gitt pålegget, er det fylkesmannen som er klageinstans. 8.4 Barnevernets muligheter til å gi opplysninger til andre lands myndigheter hva gjelder opplysninger om at barnet har sak hos barnevernet for å foreta undersøkelser om alternative omsorgspersoner i andre land Utgangspunktet er at barneverntjenesten ikke kan utgi opplysninger til utenlandske myndigheter om et barn som har eller har hatt en barnevernssak. Forvaltningsloven har imidlertid enkelte unntaksbestemmelser fra reglene om taushetsplikt. Aktuelle unntaksbestemmelser for å kunne gi utenlandske myndigheter i barnevernssaker er fvl. 13 a nr. 1 og 13 b nr. 2. Det er en forutsetning at mottakerlandet har en forsvarlig behandling av personopplysninger, jf. personopplysningsloven (popplyl.) 29. Eventuelt at unntakene i popplyl. 30 kommer til anvendelse. Dersom Haagkonvensjonen blir gjennomført i norsk rett, gir den noe mer spillerom for konvensjonspartene imellom hva gjelder utveksling av opplysninger i konkrete barnevernssaker. Side 18

19 9. Når barnevernet har overtatt omsorgen for barnet, men foreldrene ønsker å ta med barnet til sitt hjemland har foreldrene rett til det i kraft av foreldreansvaret? Dersom barnet er plassert i fosterhjem som et hjelpetiltak etter bvl. 4-4, har foreldrene rett til å trekke tilbake dette samtykket. Da vil barnets omsorg gå over til foreldrene, og barnelova 40 kommer til anvendelse i tilfeller hvor foreldrene vil flytte til utlandet. Dersom barnevernet finner at det er grunnlag for tvungen omsorgsovertakelse etter bvl. 4-12, må slik sak bringes inn for fylkesnemnda. Dersom foreldrene tar med seg barnet ut av landet uten barneverntjenestens samtykke etter at det er truffet vedtak om omsorgsovertakelse etter bvl. 4-12, er utflyttingen å anse som ulovlig barnebortføring. 10. Hvilken vekt bør man legge på uttalelser fra barnevernet og ev. fylkesnemnda om forhold ved retursituasjonen til vedkommende barn, asylanførsler eller troverdighet? Det forekommer fra tid til annen at ansatte i barnevernet avgir uttalelse i forbindelse med et barns utlendingssak som går ut over det rent barnefaglige. Man knytter f.eks. kommentarer til partens asylanførsler/troverdighet/retursituasjon uten å ha særlig kunnskap verken om utlendingssaken, utlendingsretten eller forholdene i barnets hjemland. Utsagn fra ansatte i barnevernet om forhold de har begrensede forutsetninger for å uttale seg om, tillegges vanligvis liten vekt i UNEs praksis. Derimot kan det tenkes at barnevernet har mottatt og formidlet opplysninger om barnets omsorgssituasjon i hjemlandet som kan ha betydning for utfallet av utlendingssaken, eller ev. må utredes nærmere før det treffes vedtak. 11. Kravet om dokumentert identitet for barn hvor barnevernet har overtatt omsorgen Det er som hovedregel krav om dokumentert identitet også for å gi oppholdstillatelse til barn hvor barnevernet har overtatt omsorgen, jf. utf Det kan gjøres unntak fra denne hovedregelen, dersom oppgitt identitet anses som «mest sannsynlig», og det foreligger forhold som beskrevet i utf bokstav a eller b. Side 19

20 I enkelte saker vil det likevel være aktuelt å gi tillatelse selv om identiteten ikke anses dokumentert eller sannsynliggjort, jf. utf annet ledd. Ved vurderingen av om det bør gjøres unntak fra kravet om dokumentert identitet, bør det på vanlig måte sees hen til i hvilken grad manglende mulighet til å fremlegge pass skyldes forhold utenfor utlendingens kontroll, herunder om slik informasjon kan understøttes av landinformasjon fra det aktuelle landet hvor utlendingen kommer fra. Etter passloven 4 er det ikke nødvendig med samtykke fra biologiske foreldre for utstedelse av pass for mindreårige barn hvor barnevernet har overtatt omsorgen i medhold av bvl. 4-8 eller Dette gjelder kun utstedelse av norsk pass, og er således ikke til hjelp for utstedelse av annet lands pass. Det må derfor undersøkes hvilke formaliteter hjemlandet krever for å utstede pass til sine statsborgere, herunder om det kreves biologiske foreldres samtykke, og om foreldrene må ha foreldreansvar og/eller omsorg for barnet for å kunne samtykke til slik utstedelse. Samarbeidsviljen til de biologiske foreldrene for å bidra til å avklare identiteten er således viktig for om barnets identitet kan anses dokumentert/sannsynliggjort i tilfeller hvor barnets hjemlands myndigheter krever biologiske foreldres samtykke for å utstede pass. Spørsmålet om hvorvidt det bør gis OT (ev. med begrensninger) eller ikke, må på vanlig måte vurderes individuelt i hvert enkelt tilfelle. Ved denne vurderingen vil det i enkelte saker være aktuelt å legge vekt på om det vil være mulig for barnet å dokumentere/sannsynliggjøre sin identitet ved fremleggelse av hjemlandets pass i en sak hvor barnevernet har overtatt omsorgen, jf. utf første ledd bokstav a. Der det gis tillatelse på tross av at det er mulig å fremskaffe ID-dokumenter, skal dette begrunnes i vedtaket. Det er ikke tilstrekkelig å vise til «en helhetsvurdering». Som hovedregel skal det ikke gis tillatelse til utlendinger som ikke har sannsynliggjort sin identitet. De eventuelle identitetsmanglene som forelå før omsorgsovertakelsen, vil være der fremdeles etter en slik omsorgsovertakelse. Selv om identiteten ikke er dokumentert eller sannsynliggjort, kan det i enkelte saker likevel være grunn til å gi tillatelse. Det er gitt tillatelse i slike tilfeller hvor hensynet til barnet har vært sentralt, og en vurdering av hensynet til barnet vil i enkelte saker hvor barnevernet har overtatt omsorgen være aktuell. Dersom det besluttes å gis en tillatelse til barnet hvor barnevernet har overtatt omsorgen, tross ID-tvil, vurderes det om tillatelsen gis som ordinær tillatelse eller om begrensninger bør settes. 12. Barn som kommer alene til Norge og barnevernets rolle Side 20

21 Statlig regional barnevernmyndighet (Bufetat) skal gi enslig mindreårige asylsøkere som er under 15 år ved ankomst til landet, tilbud om opphold ved et omsorgssenter for mindreårige. Bufetat har omsorgsansvaret for denne gruppen barn og omsorgssentrene utøver den daglige omsorgen for barna. Omsorgssentrene skal ta utgangspunkt i de enslig mindreårige asylsøkernes behov, og skal gi barna en trygg bo- og omsorgsbase, omsorg preget av forutsigbarhet og varme, behandling for traumer, savn og vanskelige opplevelser, og grunnlag for en god bosetting eller retur. Bufetat skal gi barn under 15 år som har kommet alene til Norge og søkt asyl uten foreldre, eller andre med foreldreansvar, tilbud om opphold på omsorgssenter, jf. bvl. 5A-1. Innen seks uker etter barnets ankomst til sentret skal Bufetat treffe et oppfølgingsvedtak, som danner grunnlaget for en individuell oppfølging av barnet mens det oppholder seg på sentret, jf. bvl. 5A-4. På bakgrunn av dette vedtaket foretas en utredning av barnets situasjon og behov. Hertil utarbeides en oppfølgingsplan i samarbeid med barnet og vergen, for en eventuell påfølgende bosetting i en kommune. UDI har omsorgsansvar for enslige mindreårige asylsøkere mellom 15 og 18 år, men det daglige omsorgsansvaret har UDI delegert til statlige mottak. 13. Menneskehandel og barnevernets rolle Barn som er utsatt for menneskehandel kan være i Norge på ulikt grunnlag, lovlig eller ulovlig. De kan være her sammen med foreldre eller andre voksne, alene eller sammen med andre barn. Barneverntjenesten i kommunen har et ansvar for alle barn som oppholder seg i kommunen, jf. bvl. 1-2, og kan sette i verk tiltak. Ved tvil om alder skal personen behandles som barn under 18 år. Dersom den kommunale barneverntjenesten mottar melding om barn som kan være eller er utsatt for menneskehandel, skal barneverntjenesten snarest undersøke forholdet. I samarbeid med politiet skal barneverntjenesten få vurdert barnets risikosituasjon og behov, og få iverksatt de nødvendige tiltak for å sikre og ivareta barnet på best mulig måte. Dersom barnet er enslig mindreårig asylsøker som bor på mottak, må mottaket/utlendingsmyndighetene ta kontakt med politiet og den kommunale barneverntjenesten for å få vurdert barnets risikosituasjon og behov, og få iverksatt de nødvendige tiltak. Et barn som er utsatt for menneskehandel vil kunne motsette seg hjelp fra barneverntjenesten. Barneverntjenesten vil da vanligvis ikke kunne iverksette hjelpetiltak etter bvl. 4-6 første ledd. Når barn er utsatt for menneskehandel kan barneverntjenesten imidlertid treffe midlertidig vedtak om å plassere barnet utenfor hjemmet selv om barnet selv skulle motsette seg det, jf. bvl. 4-6 annet ledd. Side 21

22 Det kan treffes vedtak om omsorgsovertakelse dersom det er alvorlige mangler ved den daglige omsorgen som barnet får, eller alvorlige mangler i forhold til den personlige kontakt som det trenger etter sin alder og utvikling, jf. bvl første ledd bokstav a. Bestemmelsen tar først og fremst sikte på situasjoner der barnet bor hos sine foreldre, men kan også anvendes når barnet bor hos andre under forhold som beskrevet i bestemmelsen. Det er i barnevernlovens forarbeider understreket at bvl første ledd bokstav a også er ment å omfatte barn som rent faktisk ikke har noen forsørger. Dette innebærer at det må kunne fattes vedtak om omsorgsovertakelse for barn som kommer til Norge uten foreldre eller andre foresatte, forutsatt at vilkårene i bestemmelsen for øvrig er oppfylt. Det er utlendingsmyndighetene som avgjør spørsmålet om oppholdstillatelse i Norge. Den kommunale barneverntjenesten bør derfor, når det foreligger holdepunkter for at barnet er utsatt for menneskehandel, kontakte UDI for å få klarlagt barnets utlendingsrettslige stilling. 14. Kilder 14.1 Konvensjoner Haagkonvensjonen 19. oktober 1996 om beskyttelse av barn Haagkonvensjonen 1980 om barnebortføring FNs barnekonvensjon fns_barnekonvensjon.pdf 14.2 Lover Barnelova Barnevernloven Utlendingsloven Barnebortføringsloven Side 22

23 Adopsjonsloven Forvaltningsloven Personlopplysningsloven Passloven Forskrifter Utlendingsforskriften Fosterhjemsforskriften Forarbeider NOU 2012:5 Bedre beskyttelse av barns utvikling Ot.prp. nr. 44 ( ) Om lov om barneverntjenester (barnevernloven) Ot.prp. nr. 75 ( ) Om lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven) Høringsnotat (BLD ): Forslag til lov om gjennomføring av Haag-konvensjonen 19.oktober 1996 om beskyttelse av barn mv. Høringsbrev (JD ): Utlendingsmyndighetenes adgang til å innhente opplysninger fra andre offentlige organer. utlendingsmyndighetenes-adgang-/horingsbrev.html?id= Retningslinjer Side 23

24 BLD: Retningslinjer av 15. juli 2004 til lov om barneverntjenester av 17. juli 1992 nr BLD: Retningslinjer av om saksbehandling i barneverntjenesten, Q BLD: Retningslinjer av mars 2005 om barnevernet og taushetsplikten, opplysningsretten og opplysningsplikten, Q _rundskriv_taushetsplikt.pdf BLD: Rundskriv Om barneverntjenestens ansvar for enslig mindreårige asylsøkere i mottak og kommuner, Q BLDs håndbok for kommunene om Arbeid med enslige mindrårige asylsøkere og flyktninger BLD: Retningslinjer av juli 2006 Barnevernets ansvar for mindreårige som er utsatt for menneskehandel og samarbeid med andre etater, Q pdf Lovavdelingens uttalelse av : Spørsmål om samtykke fra forelder i hjemlandet ved søknad om oppholdstillatelse til barn Teori Barnevernrett, Knut Lindboe Barn og foreldre, Lucy Smith og Peter Lødrup Side 24