Storfugløkologi og skogbehandling

Transkript

1 Erlend Rolstad Jostein Andersen Storfugløkologi og skogbehandling

2 Forord Dette heftet har blitt til gjennom et samarbeid mellom forskningsinstitusjonen Skogforsk og det utøvende skogbruk representer t ved Løvenskiold-Vækerø. Grunnlagsdataene i heftet kommer fra avsluttede og pågående forskningsprosjekter utført på Varaldskogen i Hedmark, Eidsbergfjella i Østfold, Sigdal og Krødsherad i Buskerud og fra Nordmarka nord for Oslo. Vi har også benyttet oss av kunnskap fra Finland og Sverige, og fra et pågående prosjekt i Russland. Med en stadig større fokus på skogen som en ar ena for annet en tradisjonell virk esproduksjon, blir utfordringene skogbruket står ovenfor stadig mer komplekse. Stor fuglen er et eksempel på en art som vekker sterke følelser hos mange, og skogbruket er blitt beskyldt for å være hovedansvarlig for bestandsnedgangen arten har hatt i store deler av landet de siste 50 år. Samtidig finnes det knapt noen skogeiere som med vitende vilje ønsker å ødelegge miljøene storfuglen lever i. Med bakgrunn i kunnskapen om storfuglens økologi har vi forsøkt å beskrive praktiske forvaltningstiltak som på flere nivåer tar hensyn til storfuglens miljø, samtidig som skogbruk ets krav til økonomi kan bli ivaretatt. Vår målsetningen er å gi en basiskunnskap til forvaltningen om storfuglens økologi, og om hvordan forskjellig skjøtsel av skog og utmark k an påvirke stor fuglen, og vi håper at heftet kan fungere som et verktøy for å opprettholde og skape gode forhold for stor fuglen i Norge. Dette heftet er en del av prosjektet «Skogbehandling og biologisk mangfold: For valtning av stor fugl». Prosjektet er finansier t av Utviklingsfondet for skogbruk og Løvenskiold-Væk erø. Erlend Rolstad Jostein Andersen

3 Innhold Innledning 4 6 Vinter 7 Vår 8 Sommer/høst Predasjonsbegrensende tiltak 21 Fellefangst og jakt 23 Fangst av kråkefugl 23 Slakteavfall 24 Fredning av storfugl 24 Skogskjøtsel 25 Planlegging 25 Praktiske tiltak 28 Takk til opplag 2003 Skogforsk & Løvenskiold Omslagsfoto: Erlend Rolstad, bakgrunn Svein Grønvold Design: Svein Grøn vold/grønvolds Bildebyrå, Ski Trykk: Nikolai Olsens Trykkeri AS, Kolbotn Opplag: 1000 ISBN

4 Innledning Storfuglen har siden de første bosetningene betydd mye for store deler av befolkningen i Norge. I tidligere tider kanskje først og fremst som en viktig matressurs som det tidvis var lett å få tak i. I tillegg har arten vært et symbol på villmark, ødemarker, urskog og noe opprinnelig i norsk natur. I dag vil selv en urban cafè-gjest, som aldri har sett en tiur i sitt liv, riste på ho det over skogbrukets miljøvandalisme når han leser i avisen om en tiurleik som har blitt flatehogd, selv om arten på ingen måte er truet av utryddelse. Hvorfor arten har blitt så viktig for mange mennesker skal vi ikke gå innpå her, men de fleste som har sett en storfugl, enten ved å oppleve en tiurleik eller å ha skutt en tiur etter en perfekt stand, vil nok mene at dette er opplevelser man også i fremtiden gjerne vil ha i norske skoger. Storfugl (Tetrao urogallus) finnes i store deler av det skogk ledte Eurasia. Tidligere var den en vanlig skoglevende art i hele Europa, men i dag er kjerneområdet for arten knyttet til de boreale furu og barblandingskogene i Skandinavia og i de vestlige delene av Russland. I tillegg finnes det bestander av arten i de tyske, sveitsiske, østerrikske og italienske Alpene. Isolerte utposter finnes i Spania, der de i motsetning til sine furubar-spisende artsfrender i de boreale skogene livnærer seg på kristtorn vinterstid, og i Skotland der arten ble reintrodusert i 1837 etter å ha vært borte fra landet siden I tillegg til vår europeiske storfugl finnes det i de nordøstre delene av Asia en nær slektning som er noe mindre, og som livnærer seg av lerk istedenfor furubar om vinteren. Svartnebb-storfuglen og vår vanlige storfugl møtes, og har overlappende utbredelse, ved Baikalsjøen i Russland. Hvor mye storfugl det finnes i Norge er vanskelig å si med sikkerhet. Hvis vi tar utgangspunkt i gjennomsnittlige takseringstall over flere år fra Varaldskogen, et område med en relativt lav storfuglbestand, og ganger det opp med totalt skogareal i Norge, blir det i underkant av fugl om våren og rundt fugl om høsten. Hvis vi kun ser på det som regnes som produktivt skogareal, det vil si det arealet med skog som regnes som drivverdig i kommersiell forstand, blir tilsvarende tall rundt om våren og om høsten. Disse tallene er svært usikre og tar ikke høyde for skogareal der det ikke finnes storfugl. Tallene gir likevel en indikasjon på hvor mye storfugl som finnes, selv om bestandene svinger fra år til år. 4 5 Foto: Erlend Rolstad Selv om det sannsynligvis finnes mer storfugl enn for eksempel elg i Norge, så gjenspeiles ikke det i jaktuttaket. De siste årene er det blitt skutt mellom 10 og storfugl årlig i Norge, mens jaktuttaket på elg de siste årene har ligget rundt dyr. Med basis i data fra store skogområder på Østlandet, Vestlandet og Nord Norge har vi anslått at det finnes om lag tiurleiker i Norge. Et gjennomsnittsareal på selve leiksentrum er erfaringsmessig fra daa. Dette vil omfatte om lag 0,4 mill. daa skog i Norge. Tar vi med dagområdene rundt sentrum av tiurleikene kommer vi opp i et areal på rundt 39 mill. daa. Allerede nå er vi oppe i over halvparten av det arealet som regnes som produktiv skog i Norge. I tillegg kommer kyllingbiotoper og vinterbeiteområder for tiur og røy. Så selv om flere av disse miljøene overlapper hverandre vil faktisk mesteparten av skogbruksaktivitetene som blir utført i norsk barskog påvirke arealer som blir brukt av storfuglen i en eller annen sammenheng gjennom året. Å sette seg mål med storfuglforvaltningen er viktig. Hvis målet er å ha store tiurleiker for å tilfredstille friluftsinteressene bør det settes i gang andre tiltak enn hvis målet er å generelt øke storfuglbestanden. Kommersielle aspekter bør også vurderes. Kan for eksempel inntjeningsmulighetene i forbindelse med storfugljakta forbedres hvis storfuglbestanden blir større? Storfuglens utbredelse i verden. Merk de isolerte populasjonene i blant annet Skottland og Spania. Ca. 37% av Norges areal er dekket med skog. Innledning Innledning

5 Hovedmålet for stor fuglen er, som for alle andre levende vesener, å formere seg. For å nå det målet må de finne mat og sørge for å ikke bli drept. Stor fuglen lever stor t sett i en overflod av mat, men å overleve i en verden med mange fiender er et større problem. I de neste avsnittene ser vi på hvor stor fuglen oppholder seg gjennom året, hvor for de oppholder seg der, og vi prøver å synliggjøre hva som er viktige strukturer for arten i de forskjellige miljøene. Vi går også igjennom dødelighetstallene st orfuglen har på egg, kylling og voksenstadiet, og ser på hvilke rovviltarter som forårsaker dødeligheten. eneste storfuglen spiser om vinteren. Foto: Dag Røttereng NN/Samfoto Vinter Når snøen kommer oppholder både tiur og røy seg i furukronene for å finne føde i form av furubar. Ikke fordi barnåler er spesielt godt eller næringsrikt, men fordi bakkevegetasjonen etter hvert har lite næringsemner igjen, og det som finnes av næringsrik føde etter hvert blir utilgjengelig under snøen. Furubar er dermed noe storfuglen må ta til takke med fordi foretrukket føde er blitt utilgjengelig. Selv om både tiure n og røya spiser furu bar, ha r de noe forskjellig valg av habitat under vinterhalvåret. Den klassiske skogtypen for tiur om vinteren er eldre glissen furu eller barblandingsskog, og ofte kan vinterbeite befinne seg i skogtyper som i struktur ligner på tiurleikene. Etter at bestandsskogbruket ble innført i Norge på tallet har vi i de senere årene fått b etydelige arealer med hkl. III, og særlig de mest glisne bestandene i ungskogen kan tiuren benytte seg av vinterstid. Røya bruker ofte yngre og tettere bestand, og sitter også oftere i flokk enn tiuren. Dette kan forklares med faren for å bli tatt av rovvilt. Det er i første rekke hønsehauken som er røyas hovedfiende i vinterhalvåret. Rundt 70% av røyene som drepes av rovvilt om vinteren blir tatt av hønsehauk, mens kun 30% blir tatt av rev eller mår. Hønsehauken har problemer med å jakte i for tett skog, og det er dermed vanskeligere for hønsehauken å få tak i røy når de oppholder seg i en tett hkl. III enn i den mer glisne eldre skogen. I tillegg veier røya bare 1,5 2 kilo, og klarer greit å manøvrere mellom trærne i den tette kulturskogen. For tiuren derimot er hønsehauken mindre farlig, ikke så rart når vi tar i b e- 6 Furubar er omtrent det traktning at tiuren veier fire ganger mer enn hønsehauk- 7 en. I gjennomsnitt blir kun 30% av vinterdrepte tiurer tatt av hønsehauk, mens rev og mår står for over 60%. Tiuren har også med sine 4-5 kilo på samme måte som hønsehauken problemer med å manøvrere i tett kulturskog. I Selv om en tiur er større enn hønsehauken blir om lag 30% av de vinterdrepte tiurene tatt av hønsehauk. Foto: Baard Næss NN/Samfoto tillegg må tiuren ha kraftigere greiner å sitte på enn det røyene trenger. Dette fork larer antagelig at tiuren ofte velger å oppholde seg i m er glissen og eldre skog enn det røyene foretrekker. Ofte oppholder t iuren seg på bakken på dagtid om vinteren, gjerne sittende passiv under en skjørtegran eller annet skjul. Denne adferden kan forklares med at de dagaktive rovdyrene, hønsehauk og kongeørn der den arten finnes, ikke klarer å få tak i tiuren når den sitter i skjul på bakken. På kvelden og natten derimot sitter tiuren oppe i trekronene mens måren, reven og gaupa lusker rundt på bakken og søker etter mat.

6 Det kan gå mange år før en tiur oppnår røyenes gunst på en etablert tiurleik. Foto: Erlend Rolstad Vår Etter hvert som dagene blir lengre skjer en adferdsendring hos tiurene. Fra å ha en adferd som kun dreier seg om å spise, og ellers eksponere seg minst mulig, økes aktivitetsnivået gradvis. Dette skjer først med de yngre tiurene, i første rekke de første års spillende individene. I slutten av februar, da de er rundt 20 måneder gamle, begynner de å oppsøke vinterbeitende røy, og de kan gå mange kilometer daglig på jakt etter røybeiteområder. Hensikten med denne adferden er ganske interessant nemlig det å skaffe seg damer! Og for å få damer har den unge tiuren to valg: 1. Etablere seg på en eksisterende tiurleik. Da må ungtiuren starte nederst i det allerede eksisterende hierarkiet, og det vil i de fleste tilfellene ta mange år før den har kommet i den posisjonen at den kan få parret noen røyer. Når vi vet at ca. 30% av de voksne tiurene dør årlig, sier det seg selv at sjansen ikke er så stor for at den kommer i den posisjonen før den dør. 2. Oppsøke områder der røyene oppholder seg, og prøve seg der. Hvor ofte en slik taktikk lykkes vet vi ikke, men blant annet på Varaldskogen og i Nordmarka har vi sett at yngre tiurer har hatt suksess med en slik adferd. Det er i alle fall logisk at de fleste yngre tiurer prøver seg på dette. Hvis ungtiuren har flaks og får parret en røy har taktikken vært vellykket, det vil si at han allerede som ungtiur har fått muligheten til å spre sine egne gener. Og hvis han ikke får napp hos røyene der de sitter og beiter, er det jo bare å dra til eksisterende tiurleiker og etablere seg der. Dette forklarer også hvordan en ny tiurleik kan etableres. Hvis en yngre tiur oppsøker røyenes vinterbeite og får parret en eller flere røy der, er d et ingen grunn t il å e tablere seg på en eksisterende tiurleik. Neste år vil han selvsagt begynne å spille på stedet han hadde suksess året før, og kanskje kommer en ny ungtiur og etablerer seg på samme sted. Den eller de røyene som ble parret der året før, har jo ingen grunn til å oppsøke de etablerte tiurleikene. Dermed kan et røybeiteområd e i løpet av noen år forandre status til tiurleik. Et område i Nordmarka som kun var et områd e for vinterbeitende røy f ram til 1995, hadde fram til våren 2002 utviklet seg til å bli en tiurleik med 6 spillende voksne tiurer, der minst 15 røy ble parret. Eksempel på en tiurleik med tilhørende dagområder. Mengden tilgjengelig skog i dagområdene rundt leiken er en av flere faktorer som påvirker hvor mange tiurer som spiller på en leik. Bildet til venstre er fra 1950 og viser at mesteparten av skogen rundt leiksentrum består av eldre skog som kan benyttes av tiurene på dagtid. Bilde til høyre er fra 1990 og viser at store deler av arealene rundt leiksentrum er hogd, og består av hogstflater og ung hkl. II. Dette medfører større arealbruk fra hver tiur, noe som vil være med på å begrense antall spillende tiurer på leiken. 8 9 Dette er den eneste forelderoppgaven tiuren har. Ruging og barneoppdragelse må røyene ta seg av. Foto: Oddvar Rolstad

7 Gamle tiurer oppholder seg passivt der de beiter om vinteren lenger enn de yngre tiurene, og de forflytter seg ofte ikke til leikområdene før selve spilltiden begynner. På Østlandet skjer gjerne dette i slutten av mars. Røyene oppholder seg i vinterbeiteområdet fram til den såkalte høneuka begynner. Deretter pendler de inn til tiurleiken hver morgen fram til de blir parret. Samtidig begynner de også å lete etter en egnet reirplass. Fra de begynner å oppsøke leikene til de blir parret går det gjerne en ukes tid. I selve spilltiden har de fleste tiurene forflyttet seg til leikområdet. Der oppholder de seg i det vi kaller for dagområdet på dagtid, og de går eller flyr inn til leiksentrum når det begynner å mørkne om kvelden. Det finnes også enkelte tiurer som oppholder seg ved tiurleiken hele vinteren. På en klassisk tiurleik med en 5-6 spillende tiurer har vi selve leiksentrum, ofte på daa, liggende som midtstykke av en bløtkake. Dagområdene ligger som kakestykker rundt leiksentrum, der hver tiur har sitt kakestykke som strekker seg opptil en kilometer fra leiksentrum. Tiurleikene ligger ofte med rundt to kilometers avstand og størrelsene på dagområdene er sosialt regulert ved at hver tiur strekker ut sitt dagområde til de møter naboer på sin egen leik, og til de møter dagområdet til en tiur på naboleiken. For en tiur har dagområdet i første rekke to funksjoner: 1. Komme seg vekk fra andre tiurer. De har i spilltiden en sterk territoriell adferd, og har et behov for å være i fred. 2. Hvile uten å bli tatt av rovvilt. På dagen sitter de stort sett i skjul, gjerne under en skjørtegran eller lignende og bruker mesteparten av tiden til å hvile og samle krefter til neste runde på leiken. Når snøen har gått på slutten av spilltiden beiter tiurene en del på bakkevegetasjonen, særlig på myrull, men det er sjelden at tiuren beiter på furubar i dagområdet. Nyere forskning fra Russland viser dog at når leikene blir store virker det som om systemet med kakestykker til en viss grad går i oppløsning, og at tiurene oftere sitter mer tilfeldig på eller rundt leiken. Erfaringer fra de få virkelige store leikene som finnes i Norge viser også her at en del av tiurene ofte sitter i leiksentrum hele dagen, uten å gjøre den tradisjonelle forflytningen til dagområdene når spillet er over på morgenen. Det kan dermed virke som det territorielle adferdsmønsteret som skaper de tradisjonelle dagområdene til en viss grad er sosialt betinget. Selv om tiurene også på store tiurleiker unngår hverandre på dagtid, oppholder de seg ofte på forskjellige steder fra dag til dag. Antagelig blir det vanskelig å opprettholde egne dagterritorier når det er mange tiurer på leiken. Mange tror at storfuglen er en gammelskogsart og at tiurleiker bare finnes i eldre lite påvirket skog langt fra sivilisasjonen. Dette er en sannhet med mange modifikasjoner, selv om det er riktig at tiurleikene stort sett befant seg i den eldre skogen fram til for et par tiår siden. I dag har man etter hvert funnet mange tiurleiker i den yngre produksjonsskogen, og nyetableringer av leiker kan ofte skje i hkl. III. Hvordan kan det ha seg at tiuren oppholdt seg mer i gammel skog før enn nå? Bestandsskogbruket ble innført over det meste av landet fra 1940 tallet. I løpet av de neste 20 årene sluttet man å avvirke tømmer i form av plukkhogster, og flatehogster ble langt på vei enerådende. Ettervert ble arealet med eldre sjiktet skog redusert mens arealene med hogstflater og yngre kulturskog økte betydelig. Denne unge kulturskogen passer dårlig for storfuglen enten det dreier seg om spillplasser, oppvekstområder for kyllingene eller vinterbeite. De siste tiårene har denne skogen vokst seg opp til middelaldrende skog i hkl. III og mye av disse arealene har de kvalitetene som skal til for at storfuglen kan trives. Viktige strukturer for tiuren på spillplassen er vekslinger mellom åpninger, der tiuren kan eksponere seg for andre konkurrenter og røy, og tettere holt der de kan komme seg i skjul for rovviltet. Ved hjelp av forskjellige skjøtselstiltak kan man framskynde de strukturene som storfuglen krever i kulturskogen, noe vi kommer tilbake til i kapitlene om forvaltning. Spilltiden er den tiden i løpet av året da tiurene eksponerer seg mest, og man skulle tro at dødeligheten økte som et resultat av dette. Men det virker tvert i mot som om færre tiurer blir tatt av rovvilt om våren enn om vinteren. Årsaken til dette er uvisst, men kanskje vil arter som har utviklet leikstrukturer ha større sjanse for å oppdage rovvilt enn arter som opptrer solitært i parringstiden? Mange som har oppsøkt en tiurleik har sikkert oppdaget at hvis man støkker opp en tiur så den flyr av gårde, så slutter de andre tiurene å spille for en periode. Lyden av en tiur som flyr vekk fra leiken midt i spillet kan dermed fungere som et varsel for de andre tiurene om at det er fare på fære. Tiurene spiller på leikene fram til månedskifte mai/ juni, det vil si i rundt en måned etter at røyene har begynt med egglegging. Dette kan virke som en relativt bortkast Figuren viser skjematisk hvordan tilgjengelig skog for storfugl har utviklet seg det siste århundre. Rundt 1980 var det blitt lite av den eldre plukkhogde skogen, samtidig som ungskogen ennå ikke var tilgjengelig for storfuglen. Etter hvert har deler av den yngre skogen utviklet de strukturene storfuglen krever, og totalt sett finnes det antagelig mer areal med «storfuglskog» i dag enn for 20 år siden Tiurene er territorielle om våren, og ofte ender det med slåsskamp. Foto: Erlend Rolstad 80% 40% 0% Eldre skog tilgjengelig for storfugl Yngre skog tilgjengelig for storfugl et adferd, men som med det meste i naturen har også denne adferden en hensikt. I likhet med andre hønsefugl kan røyene befrukte seg selv hvis reiret blir røvet. De kan oppbevare intakte sædceller i opptill 26 dager etter parring. Men hvis det går mer enn 14 dager etter parring, og reiret blir røvet, velger de fleste røyene å oppsøke tiurleiken igjen i stedet for å befrukte seg selv. På Østlandet medfører dette en merkbart økt aktivitet på leikene i en ti-dagers periode rundt 17 mai.

8 Sommer/høst Sommeren har begynt, røyene ligger og ruger og spillaktiviteten hos tiurene avtar den siste uken av mai, selv om de oppholder seg i leikområdet til rundt 1. juni. Nå har tiurene spist lite næringsrikt furubar i et halvt år, og lysten på saftige urter og annen bakkevegetasjon medfører en klar forandring i både adferd og habitatbruk. De drar «på setra». Dette er produktive og ofte grandominerte områder som preges av frodige marktyper som storbregne og høgstaudedominerte vegetasjonstyper. Her finnes godt om næringsrik føde, og tiurene lever i overflod med lite annet å gjøre enn å spise og overleve. Tiurene kan dra langt, og forflyttninger på opptil 12 kilometer fra spillplassen er registrert. Den territorielle adferden er borte, og ofte kan flere tiurer oppholde seg sammen. Både gammel og ung skog brukes, og ofte blir frodige hogstflater med mye bregner og bringebær benyttet. Ut over sommeren forandrer dietten seg gradvis, og fra juli er blåbær en favoritt på matseddelen. Dødeligheten på sommeren er lav, men på sensommeren begynner en farlig tid nemlig fjærskifte eller myting som det heter. For de gamle tiurene begynner mytetiden i siste halvdel av juli, mens de yngre fuglene begynner mytingen et par uker tidligere. Røyer med kull starter ikke mytingen før kyllingene begynner å bli uavhengig. I likhet med andefugler skifter storfuglene nesten alle gamle fjær før de nye kommer. I den mest fjærløse perioden kan de nesten ikke fly, og de kan dermed være et lett bytte for mår o g rev. For fremdeles å kunne fly og komme seg raskt unna fiender går de kraf tig ned i vekt i perioden fram til mytingen begynner, og de voksne tiurene veier rundt en halv kilo mindre enn de gjør på høsten da de er tyngst. Under mytingen oppholder både tiuren og røya seg på bakken i tett skog, og de kan bruke både gammelskog og ung kulturskog. For røyene sin del begynner en strevsom tid. I løpet av den tiden de oppsøker tiurleikene for å bli parret må de også finne et egnet sted å legge reiret. Hekkereviret de til slutt velger kan ofte befinne seg over fem kilometer unna leiken der de ble parret, og de har dermed ingen tilknytning til leikområdet eller vinterbeiteområdet etter parring. Det første egget blir lagt allerede fire dager etter parring, og det blir lagt ett egg om dagen. Under egglegging har ofte røyene en form for territoriell adferd, og det er alltid en viss avstand mellom reirene. De ruger i ca. 27 dager og fordi røyene ikke begynner å ruge før alle de 7-8 eggene er lagt, vil alle kyllingene klekkes på samme tid. Reiret kan ligge i de fleste miljøer og røyene har ingen forkjærlighet for bestemte skogtyper. Antagelig er dette et resultat av en evolusjonær tilpasning for å unngå at rovvilt skal kunne finne reirene. Når reirene på denne måten ligger tilfeldig fordelt i landskapet må rovviltet lete på måfå, uten å kunne vite hvor reirene sannsynligvis befinner seg. Selv om dødeligheten på eggstadiet varierer fra år til år er likevel reirrøvingen formidabel, og nærmere 70% av alle reir blir tatt av rovvilt hvis man ser på gjennomsnittstallene fra Varaldskogen over flere år. Blant pattedyr er det rev og mår som er de mest effektive reirrøverne, selv om arter som gaupe, grevling røyskatt og mink også forsyner seg av matfatet. Blant fuglene er det i første rekke kråkefugl som kråke, ravn og nøtteskrike som forsyner seg av eggene. Det at dødeligheten på reirstadiet er så forskjellig fra år til år har sannsynligvis en sammenheng med tilgangen på byttedyr ellers. I år med mye smågnagere vil rovviltet ha nok av lettilgjengelig føde, og har dermed ikke behov for å bruke mye energi på å finne storfuglreir. I enkelte år med ekstreme værforhold kan nok mye snø, hagl eller streng kulde ta knekken på enkelte reir, men det regnes som sjeldent at andre faktorer enn reirrøving påvirker dødeligheten på reirstadiet. Etter at eggene har klekket tar røya med seg kyllingene og begynner å lete etter mat allerede fra første dag, og de første 4-5 ukene kan de vandre over 500 meter hver dag. En mulig årsak til denne vandringstendensen er at kyllingene er avhengig av animalsk føde i form av sommerfugllarver og andre insekter. Disse matressursene er det begrensede mengder av, slik at de stadig må forflytte seg for å finne mer mat. Storfuglen er en av få arter som skifter fra animalsk til vegetabilsk føde gjennom livssyklusen. Årsaken til inntaket av animalsk føde i kyllingperioden er å få i seg nok proteiner og fettstoffer til å klare den raske vektøkningen de første ukene. Allerede etter døgn har de utviklet muskulatur og fjær nok til å kunne flakse noen meter, noe som er en viktig faktor for å unngå å bli tatt av rovvilt. Men like fullt er avgangen av kyllinger formidabel, og data fra Varaldskogen viser at i et gjennomsnittsår vil rundt 70% av alle kyllinger bli tatt av rovvilt før de rekker å bli ett år. Tilgangen på insekter kan variere, og i år med varme og tørre forsomre kan nok mattilgangen til en Rovviltpredatert storfuglreir. De fleste storfugler dør fakt isk før de blir født! Her har en rev eller mår forsynt seg. Foto: Per Wegge På forsommeren hender det at tiurene oppsøker hogst flater og ung hkl. II på god bonitet. I den frodige vegetasjonen som vokser opp etter hogsten finnes både næringsrik føde og skjul. Foto: Svein Grønvold viss grad påvirke overlevelsen på kyllingene. Ikke så mye i form av at de direkte sulter i hjel, men fordi kyllingene må forflytte seg mye for å finne nok mat, slik at predatorene lettere oppdager dem. Kullene oppholder seg denne tiden i fuktige vegetasjonstyper, og blåbærlyngskog, storbregnesko g, høgstaude og gran-bjørkesumpskog inneholder miljøer som er viktige for kyllingene. Særlig i den fuktige blåbærlyngskogen finnes det mange bra miljøer for kyllingene. Kyllingbiotopene er det miljøet storfuglen bruker som skogbruket har påvirket mest negativt de siste 50 årene, etter at flateskogbruket ble innført. Hvis for eksempel en fuktig blåbærskog blir flatehogd vil den opprinnelige vegetasjonen fort forsvinne, og forskjellige gressarter, først og fremst smyle, vil ta over etter kort tid. Miljøet blir da for tørt, og insektene som kyllingene er avhengig av forsvinner. Hvis et kull kommer gående langs en fuktig forsenkning i terrenget, og plutselig må gå over en hogstflate på 50 mål, er det lett å forstå at kyllingene blir et lett bytte for en sulten rev.

9 Tilgang på næringsrik mat og gode mulighet for skjul er viktig for at kyllingen skal overleve den første sommeren. Foto: Svein Grønvold/Grønvolds Bildebyrå Blåbærlyng er viktig for storfuglkyllingene, da det finnes mye insektføde der, og fordi eldre kyllinger spiser skudd, blomster og bær. Foto: Per Wegge Etter å ha hatt insekter som hovednæring den første måneden etter klekking, går kyllingene gradvis over til å spise vegetabilsk føde. Urter og andre planter blir sammen med bær hovednæring utover sommeren. Kullene blir nå mer stasjonære fordi plantekosten de beiter på finnes i så store mengder at de ikke trenger å forflytte seg i like stor grad for å finne føde. Matseddelen er nå mer eller mindre lik den de voksne fuglene har, og kyllingene er heller ikke så avhengig av de fuktige vegetasjonstypene som tidligere. Fra denne tiden blir også tette kulturbestand mye brukt, selv om skogen ikke må være så tett at blåbærlyng og annen næringsrik vegetasjon ikke er tilstede. En av årsakene til at også oppkvistet skog benyttes av kullene i denne perioden kan være at kyllingene nå kan fly, og at de av den grunn ikke i samme utstrekning som tidligere er avhengig av å finne skjul på bakken. Kullene splittes opp i månedskifte august/september, men ofte kan 2-3 kyllinger holde sammen til langt ut i oktober. Tomrøyer, det vil si røyer som har mistet alle egg eller kyllinger, har omtrent samme adferd som voksne tiur. Det eneste de har å gjøre er å spise og ellers sørge for ikke å bli tatt av rovvilt. Utover høsten oppholder både voksne individer og kyllinger av begge kjønn seg i produktiv skog og beiter mye på bær og annen bakkevegetasjon. Men for en aldersgruppe av tiur skjer det noe spesielt i slutten av august. De 15 måneder gamle tiurene oppsøker da en av de tiurleikene de var innom på våren, og begynner å spille der en kort periode. Årsaken til dette vet vi ikke, men kanskje de trenger å trene på å spille før neste spillsesong? Eller kanskje de forsøker å finne et egnet territorium som de kan bruke neste vår? Denne teorien er dog vanskelig å forklare logisk. De eldre tiurene er innom sine respektive leiker først over en måned senere, og d ermed kan de unge tiurene v anskelig vite hvor det eventuelt finnes ledige territorier. Det er uansett et faktum at dette er de første kneppene disse unge tiurene tar, da de kun gikk rundt som lydløse observatører på leikene våren før. Mange har sikkert sett disse ettårige ungtiurene, med ministjerter som ser ut til å ha blitt klippet av på midten. Ettåringene kan oppholde seg i nærheten av både gamle tiurer og røyer uten at n oen tar notis av dem. Som ettåringer veier de kun ca. 3,5 kilo, og fjærpryden er heller ikke så mye å skryte av, så røyene bryr seg ikke Det er ikke lett for en storfuglkylling å finne mat og skjul her. Foto: Jørund Rolstad Direkte og bakenforliggende årsaker til storfuglens dødelighet Den direkte effekten er at rovviltet tar en storfugl. De bakenforliggende årsakene til at storfugl blir tatt av rovviltet påvirkes i stor grad av hvordan skoglandskapet blir forvaltet. Her er tre eksempler på hvordan skogbruket på forskjellige måter kan påvirke dødeligheten på storfugl: 1.Skogbruket kan påvirke mengden av rovvilt. Bestandsskogbruket har mange steder skapt et landskap som gir gode levevilkår for blant a nne t rev, noe som gir seg utslag i større revebestander og totalt sett resulterer i større predasjonstrykk på storfuglen. I dette tilfelle kan både predasjonsbegrensende tiltak og rett skogskjøtsel påvirke storfuglbestanden positivt. 2.Skogbruket kan påvirke rovviltets effektivitet. For eksempel har hogstflater og ung kulturskog mange steder splittet opp og redusert arealet med funksjonelle kyllingbiotoper, noe som gjør det enklere for rovviltet å finne kyllingene, fordi de vet hvor det er mest sannsynlig at kullene oppholder seg. De samme effektene, om ikke i så stor utstrekning, har vi også med de andre miljøene storfuglen oppholder seg i. 3.Skogbruket kan påvirke storfuglens evne til å komme seg unna rovviltet. Hvis en hogstflate er anlagt i en god kyllingbiotop, eller at all undervegetasjon er hogd unna ved en tynning innenfor dagområdene til en tiurleik, vil rovviltet klare å ta en storfugl fordi den ikke klarer å finne skjul. I de to siste eksemplene er det i første rekke skogbrukstiltakene som må forandres for å øke storfuglbestanden. Ettåringene kjennetegnes med kortere stjert og mindre nebb enn det de voksne tiurene har. Foto: Erlend Rolstad

10 Spredning røykyllinger Foto: Erlend Rolstad De unge røyene forflytter seg i gjennomsnitt 15 km før de noe om dem, og de voksne tiurene ser ikke på dem som noen trussel. Men etter å ha fetet seg opp en sommer til, vil de som 15 måneder gamle ha oppnådd voksen vekt og fjærdrakt, og det eneste synlige skillet fra eldre tiurer er at de fremdeles har noe mindre nebb. En liten periode i september kan tiurene oppsøke ospetrær, hvis osp finnes i leveområdet. Der beiter de på ospeblader og neste års knopper. Det samme gjør de for øvrig også i en periode etter spillet på forsommeren, mens røyene i mindre utstrekning beiter på osp. Etter at kyllingene har blitt uavhengige utpå høsten, 16 etablerer seg i et blir etter hvert de unge røyene rastløse og en form for knyttet til leiken. Og da er ikke kyllingenes forflytninger tatt 17 nytt område. Resten av livet er de stort sett stasjonære. masseforflytning skjer. De emigrerer. Denne adferden hindrer innavl, og ungrøyene forflytter seg oftest i to etapper. På høsten drar de ikke så langt, selv om de fleste forflytter seg noen kilometer før de slår seg til ro for vinteren. Tid- lig neste vår skjer den neste forflytningen og nå kan enkelte av de unge røyene dra flere mi l. I gjennomsnitt forflytter de unge røyene seg 15 km før de slår seg til ro. De unge tiurene er stort sett stasjonære og drar sjeldent lenger enn noen få kilometer før de slår seg til ro. Voksne fugler av begge kjønn er stasjonære, selv om de gjør sesongavhengige forflytninger, og en voksen tiur eller røy bruker vanligvis et areal på mellom 30 og 80 kvadratkilometer i løpet av et år. Hvis vi bruker en middels stor tiurleik som et eksempel, vil et areal på ca. 300 kvadratkilometer bli brukt hvis vi slår sammen areal utnyttet av alle individene som er med i beregningen. Det betyr at storfuglen er av de mest arealkrevende fuglene som finnes i den norske faunaen, og at det er en stor utfordring å forvalte så store sammenhengende arealer på en måte som gagner arten.

11 Source og sinkpopulasjoner, eller overskudd og underskuddspopulasjoner. Et område har god produksjon av kyllinger, og det produseres flere storfugl enn det dør hvert år. Denne bestanden av storfugl eksporterer da et overskudd til omkringliggende områder, og er da en overskuddspopulasjon. Et annet område har dårlig produksjon av kyllinger, og det produseres færre storfugl enn det dør hvert år. Denne bestanden av storfugl vil være avhengig av import fra en overskuddspopulasjon for å opprettholde bestandstettheten og er da en underskuddspopulasjon. Kyllingtap Overlevende kyllinger Eggtap Årlig dødelighet: Egg: 70% Kyllinger 70% (frem til mai året etter) Totalt egg og kyllinger fra mai til neste mai 90% Voksne tiur og røy 30% De fleste årene blir rundt 90% av egg og kyllinger tatt av rovvilt før det har gått ett år. Data fra Varaldskogen. Det er stor forskjell på tiur og røy både i størrelse og utseende, noe som er et vanlig fenomen for arter som har sine parringsritualer i leiksystemer. Tiuren veier opp mot fem kilo, mens røyene veier under to kilo. Dette betyr at en tiurkylling må ha i seg mye mer føde enn en røykylling, noe som fører til høyere dødelighet på tiurkyllingene. I enkelte områder med mye rovvilt og høyt predasjonstrykk på storfuglen, kan det bli opptil tre til fire ganger mer røy enn tiur. Foto: Erlend Rolstad 18 19

12 Stor fuglen er en art som alltid har gjennomgått stor e bestandssvingninger, noe som er t ypisk for arter som får mange avkom. Bestandssvingningene har ofte vært effekter av forskjellige naturlige prosesser, men vår utnyttelse av skog og utmark har også påvirket storfuglbestandene på forskjellige nivåer. Med den kunnskapen vi har i dag om st orfugl, og om faktorene som påvirker ar tens o verlev elsesevne, kan vi på ulik skala påvirke bestandsutviklingen til arten. Med det store produksjonspotensialet arten har, kan man relativt raskt få stor e økninger i bestanden med rett forvaltning av skog og utmark. Vi vil i de neste kapitlene gå nærmere inn på konkrete tiltak som kan utføres for å bedre forholdene for stor fugl. I første rekke vil vi fokusere på forskjellige skogbrukstiltak som kan forbedre livsmiljøene storfuglen har gjennom de forskjellige årstidene, men vi vil også gå igjennom andre faktor er som kan påvirke arten, som for eksempel predasjonsbegrensende tiltak. Skogbrann kan være et eksempel på en naturlig forstyrrelsesprosess som har påvirket skoglandskapet. Den kortsiktige effekten av en skogbrann er at området blir uegnet som spillplass for tiuren, eller som oppvekstområde for kyllingene. Samtidig er skogbrannene en viktig faktor for foryngelse av furu, noe som storfuglen er avhengig av. Foto Jørund Rolstad Predasjonsbegrensende tiltak I første halvdel av forrige århundre var det til dels svært mye storfugl i Norge. Selv om det var minst like store svingninger i besta ndene da som nå var det mange s teder opp mot ti ganger mer storfugl pr. kvadratkilometer enkelte år enn det som finnes i dag. Årsaken til dette kan være flere, men spesielt to faktorer var annerledes første del av forrige århundre enn i dag: 1. Predasjonstrykk. Det var mindre mår og rev da enn nå. Dette skyldes i hovedsak beskatningen av disse to artene, som et resultat av gode skinnpriser og skuddpremier. Mårbestanden ble til og med så lav etter hvert at arten ble fredet i perioden fra 1930 til Utover 60 og 70-tallet økte rovviltbestandene gradvis som følge av mindre beskatning, og til en viss grad omlegging av skogbruksmetodene fra plukkhogster til flatehogster, med høyere dødelighet på skogsfuglene som re sultat. 2. Skogstruktur. Skogbrukets driftsmetoder som ble benyttet fram til rundt 1950 gagnet storfuglen på flere måter. Datidens lukkede hogstformer skapte strukturer som storfuglen trivdes i, og som gjorde det vanskelig for rovviltet å være effektive storfugljegere. Særlig for kyllingdødeligheten hadde disse hogstformene en positiv effekt sammenlignet med flateskogbruket som senere tok over som dominerende hogstform. Da vi har god kjennskap til hvilke rovdyr som tar storfugl vil predasjonsbegrensende tiltak kunne gi gode effekter på storfuglbestandene hvis de blir utført på rett måte. Med bakgrunn i eksemplet vist i figuren til høyre, er det lett å forstå årsaken til de svært store tetthetene av storfugl som tidvis fantes første del av forrige århundre, da reven var sjelden og måren nærmest utryddet. Dette kan også kanskje forklare funn av mange døde fugler, tilsynelatende fysisk uskadde, som flere beskrev i perioder etter toppår fram til siste verdenskrig. For mange fugle og dyrearter kan sykdom fungere bestandsregulerende når bestanden går over den gitte bæreevnen. Fra blant annet Skottland, der man ved hjelp av omfattende og systematisk predasjonsbegrensning har svært høye tettheter av rype, er det dokumentert høy dødelighet pga sykdom etter toppår i rypebestandene. Hvis predasjonsbegrensende tiltak skal gi ønsket effekt er det viktig å jobbe på store arealer. Grunnen til dette er spredningsmønsteret til de unge fuglene. Som nevnt tidligere blir de unge tiurene i områdene der d e er født, mens de unge røyene emigrerer til omkringliggende områder. I gjennomsnitt forflytter de unge røyene seg 15 kilometer før de slår seg til ro. Hvis man kun holder rovviltbestanden på et lavt nivå lokalt, la oss si innenfor et areal på noen Et eksempel på hva som skjer hvis den årlige dødeligheten på egg, kylling og voksen fugl blir halvert. I dette eksemplet har vi tatt utgangspunkt i 13 røy som legger 100 egg. Det første året forsvinner 70% av eggene, 70% av kyllingene og 30% av de 13 produserende røyene. Fra år to halveres dødeligheten på alle t re nivåe ne. Resultatet v il bli en enorm økning av bestanden bare på tre år Antall År

13 senheter Predatorer egg/kyllinger : Rev Røyskatt Mår Kråke Grevling Ravn Mink Nøtteskrike Eksemplet fra Nordmarka viser at forvaltningsenheten bør være på minst daa (innerste sirkel) for å få en økning av røyebestanden på lokalt nivå, og først når forvaltningsenhetene nærmere seg daa (ytterste sirkel) vil Fellefangst av mår kan være et effektivt tiltak for å øke storfuglbestanden. Foto: Dagh Bakka Fellefangst og jakt Ved fellefangst og jakt er det viktig å ikke bare drive fangst på en art, da uttak av for eksempel rev ofte gir høyere bestander av mår, slik at det totale predasjonstrykket forblir konstant. En annen viktig faktor er at uttak av ett individ (for eksempel en mår) i verste fall kan gi flere individer av samme art innenfor det samme arealet. Dette skyldes at det blant territorielle dyr ofte er såkalte flytere, dvs. ikketerritorielle individer som leter etter ledige territorier. Dette er gjerne unge innvandrende individer. De kan ved territoriehevding gjøre krav på mindre areal enn gamle individer som har brukt flere år på å maksimere sitt territo- 22 det bli tilnærmet rium. Effekten kan i verste fall bli at uttak av en gammel i elg- og til dels rådyrbestandene, som gir kråkefugl mat- 23 full effekt av de predasjonskontrollerende tiltakene. tusen mål, vil man riktig nok få lavere dødelighet på egg og kyllinger. Men fordi røy-kyllingene som skal stå for den framtidige produksjonen av storfugl eksporteres vekk fra vårt lokale område, vil den langsiktige effekten bli liten fordi importen av røy-kyllinger kommer fra omkringliggende områder med mye rovvilt og høy dødelighet på egg og kyllinger. Hvis man utfører predasjonsbegrensende tiltak på for små områder vil man på sikt få noe mer tiur, men ingen fl ere reproduserende røy. Da det er på egg og kyllingstadiet dødeligheten er størst bør tiltakene knyttes opp mot arter som røver egg og kyllinger. mår gir plass til flere nye individer innenfor samme territoriet. Skal de predasjonsbegrensende tiltakene fungere tilfredstillende bør det derfor drives relativt intensivt og over store arealer, slik at både gamle territoriehevdende individer og unge innvandrende individer fra omkringliggende områder blir tatt. Slike tiltak kan gjerne følges opp med takseringer av både storfugl og rovvilt for å se effekten av tiltaket. Fangst av kråkefugl Det har de siste 50 årene blitt mer kråkefugl i skoglandskapet. En av årsakene til dette er de betydelige økningene tilgang også gjennom vinterhalvåret i form av slakteavfall og naturlig dødelighet. Da kråkefugl er en viktig predator på eggstadiet, vil man få positive effekter av en systematisk fangst av kråke, ravn og nøtteskrike.

14 Skogskjøtsel Som vi har vært inne på tidligere påvirker skogbruket bestandstettheten av storfugl indirekte, ved å gjøre rovviltet til mer eller mindre effektive storfugljegere. I tillegg kan skogbruket være med på å regulere bestandene til de forskjellige rovviltartene. Ved rett skjøtsel kan man drive et økonomisk forsvarlig skogbruk samtidig som storfuglens krav til sine livsmiljøer blir ivaretatt. Vi vil i dette heftet konsentrere oss om skogbehandling i følgende livsmiljøer: En god ressursoversikt vil også være et godt grunnlag for å vurdere ulike typer av forvaltning: Hvilke leiker hensynet til storfuglen bør veie tyngre enn hensynet til de økonomiske verdiene. Hvilke leiker økonomiske hensyn bør veie tyngre enn hensynet til storfuglen. Hvilke leiker god økonomi kan kombineres med god storfuglskjøtsel. Hvilke leiker man bør unngå å hogge i. Hvilke leiker man bør hogge i for å gjøre forholdene bedre for storfuglen. Flere tusen tonn med slakteavfall blir hvert år liggende igjen i skogen etter jakta. Dette er med på å øke mengden av rovvilt i skogen. Foto: Svein Grønvold/Grønvolds Bildebyrå Slakteavfall Hver høst blir det i Norge liggende igjen mellom 1000 og 1500 tonn med vom og innmat i skogen etter elgjakta. Effekten av dette er at vinterdødelighet på rovviltet, særlig på unge individer av mår, rev og kråkefugl, reduseres ved at de overlever den første delen av vinteren ved å finne mat på slakteplassene. Tiltak som å ta ut elgen med innmaten i vil kunne være med på å gi lavere bestander av rovvilt, forutsatt at det blir gjort systematisk og over større sammenhengende arealer Fredning av storfugl Det ikke er gjort mange undersøkelser omkring effekter av jaktuttak på storfugl, men antagelig vil tiltak som fredning ha begrenset effekt, selv om det årlig blir skutt mellom 10 og 15 tusen storfugl her i landet. Den viktigste årsaken til dette er at jaktutbyttet i første rekke er ungfugl, det vil si at man i stor utstrekning tar ut individer som likevel hadde blitt tatt av rovvilt i løpet av høsten og vinteren. Man stjeler med andre ord maten fra rovviltet. Like fullt finnes det indikasjoner på at enkelte områder kan få lavere bestandstettheter av storfugl hvis jakttrykket er høyt og j egerne er dyktige. Hvis d et i et område blir skutt mye storfugl i tillegg til de som blir tatt av rovvilt, vil fredning kunne gi en viss effekt. Hvis man ønsker og frede storfugl som et tiltak for å øke bestandstettheten, bør fredningen i første rekke knyttes opp mot de produserende individene, dvs. røy. kyllingbiotoper vinterbeite for tiur vinterbeite for røy tiurleiker Planlegging En viktig del av planleggingsfasen er å skaffe til veie oversikt over hvor storfuglen oppholder seg i forvaltningsområdet. Informasjon om storfuglens leveområder kan sjekkes opp mot kommunale viltkart, hos jegere, ornitologer og andre friluftsinteresserte personer i lokalmiljøet. Denne innsamlingen av informasjon kan på mange måter sammenlignes med en skogtakst. Ved å registrere f. eks. tiurleiker får man sammen med informasjon fra skogbruksplanene en ressursoversikt over følgende: Antall leiker. Størrelsen på leikene, både i areal og antall spillende tiur. Hvilke leiker som er godt kjent av befolkningen. Hvilke leiker som befinner seg i eldre skog og hvilke som befinner seg i yngre skog. Volum, treslag og hogstklassefordeling på leiksentrum og i dagområdene. De samme prinsippene gjelder selvfølgelig også for de andre miljøene storfuglen bruker i løpet av året. En ressursoversikt over storfuglmiljøene, sammen med en god skogbruksplan, gir et godt grunnlag for å finne ut hvor mye storfugl man ønsker å ha innenfor forvaltningsområdet, og hva som må til for å eventuelt øke bestanden. For eksempel vil antall spillende tiur på leikene, og antall leiker pr. arealenhet, gi en indikasjon på hvor mye storfugl som finnes i området. Hvis det er lite storfugl i området i forhold til målsetningen, kan man finne årsaken til den lave bestanden, og vurdere hvilke tiltak det er mest hensiktsmessig å gjennomføre for å øke bestanden. Dette blir of te kalt for en GAP-analyse. Vi nevner her to eksempler: 1. Finnes det lite areal med gode kyllingbiotoper? Eller ligger kyllingbiotopene isolert med store hogstflater i mellom? Da er det kanskje hensiktsmessig å prøve med restaureringstiltak for å skape sammenhengende gode kyllingbiotoper. 2. Viser skogbruksplanene at det finnes for lite tilgjengelig skog, eller at enhetene er for små, til å kunne ha tiurleiker? Da vil det kanskje være hensiktsmessig ved hjelp av riktig utført avstandsregulering og tynning å skape flere og større framtidige leikmiljøer.

15 Slepespor etter vingene til tiuren er et sikkert tegn på spillaktivitet. Foto Erlend Rolstad Å finne en tiurleik er ikke alltid like enkelt, men vet man først om en leik blir det straks enklere å finne flere. Avstanden mellom to tiurleiker ligger ofte på rundt to kilometer. Ved å ta utgangspunkt i den allerede kjente leiken kan man bruke en passer og bestandskart til å plukke ut områder med furu eller barblandingsskog på over 35 år. Neste skritt vil bli å oppsøke de utvalgte områdene i felt i løpet av spilltiden for å se etter sportegn. På Østlandet er 26 perioden fra 15 april fram til snøen forsvinner et tidsrom 27 da spillspor er godt synlig i form av skitt og spor i snøen. Gode kyllingbiotoper og vinterbeite for tiur og røy kan også i mange tilfeller identifiseres ved hjelp av bestandsinformasjon fra skogbruksplaner og bestandskart. Informasjon fra bestandskart, helst i målestokk 1:10000 eller mindre, og no e lokalkjennskap er et bra utgangspunkt. Med dette grunnlaget vil mange av storfuglens livsmiljøer kunne kartfestes. En aktiv bruk av informasjon fra eksterne kilder, egen lokalkunnskap og informasjon fra skogbruksplanene vil kunne effektivisere feltarbeidet. Ofte vil flere eiendommer være knyttet til samme tiurleik eller kyllingbiotop, hvilket viser viktigheten av samkjøring av forvaltningen over eiendomsgrensene. Det er dermed å anbefale at planlegging og utføring av disse tiltakene blir gjennomført i samarbeid med skogeierforeningene. Hvis man har som mål å øke storfuglbestanden over et større areal, bør informasjon om livsmiljøene og instrukser om skjøtselstiltak gjøres personuavhengig. De miljøene man planlegger å ta spesielle hensyn til bør legges inn som egne tema på et oversiktskart som viser hele forvaltningsområdet. Skogfaglige forvaltningsforslag bør inn i skogbruksplanene til de involverte skogeierne. En arbeidsinstruks som tar for seg ønsket skjøtsel i de forskjellige miljøene storfuglen lever i bør være tilgjengelig for skogeiere, entreprenører og skogbruksledere/driftsansvarlige. En slik arbeidsinstruks vil aldri være fullstendig, derfor vil kravet til en viss basiskompetanse være vesentlig. Dette gjelder blant planleggingspersonell og ikke minst når det gjelder det utøvende personell som skogsarbeider/entreprenør. Skitten fra tiuren i spilltiden har ofte lyse partier. Foto: Svein Grønvold/Grønvolds Bildebyrå Foto: Erlend Rolstad

16 Praktiske tiltak Målsetningen ved storfuglvennlig skogskjøtsel er som vi har vært inne på tidligere å opprettholde eller skape gode forhold for storfuglen og redusere effektiviteten til rovviltet. I de kommende kapitlene vil vi konkret gå inn på de forskj ellige skjøtselstilta kene som kan utføres. Kyllingbiotoper Den mest kritiske fasen for kyllingene er de 4-5 første ukene. De er da helt avhengig av fuktige og frodige vegetasjonstyper hvor det er rikelig tilgang på insekter og larver. I tillegg til god mattilgang må kyllingene finne skjul for rovviltet. Skogbruket kan med rett skjøtsel være med på å skape de strukturene kyllingene trenger for å finne mat og skjul og ikke minst binde disse arealene sammen. For hard tynning har i dette tilfellet gitt for tørre mikroklimatiske forhold med oppblomstring av smyle som resultat. Foto: Jostein Andersen & Erlend Rolstad Med rett utført tynning vil den opprinnelige fuktige vege- 28 tasjonstypen bli ikke kommer nok lys ned til 29 opprettholdt. Foto: Jostein Andersen & Erlend Rolstad Med et for lite uttak i tynningen v il vegetasjonen som gir mat til kyllingene ikke etablere se g, fordi det bakken. Undervegetasjon som kan gi kyllingene skjul eksisterer heller ikke. Foto: Jørund Rolstad

17 Eksempel på oppsplitting av kyllingbiotoper. Bilde til venstre er fra 1950 og viser at det finnes store sammenhengende arealer med god mattilgang og skjul for kyllingene. Bildet til høyere er tatt 20 år senere og viser at kyllingbiotopene er splittet opp som følge av flatehogster. Det finnes sannsynligvis fremdeles nok areal med skog som er funksjonelle for kyllingene, men da områdene er blitt splittet opp, må kyllingene eksponere seg mer og gå lange distanser uten å finne mat eller skjul. Med god planlegging kan man arrondere og tilpasse hogstene slik at det blir et sammenhengende nettverk med funksjonell skog for kyllingene. Sjekkliste for skjøtsel av kyllingbiotoper I eldre skog bør lukkede hogstformer benyttes. Ved smågruppehogster bør ikke flatestørrelsen overstige 1-2 daa. Dette vil hindre gressoppslag. Tynning i ung skog bør helst utføres før skogen er blitt oppkvistet. På midlere og gode boniteter bør tynning stort sett utføres før skogen har blitt 40 år. Treantall etter tynningsinngrep i ungskogen bør være på mellom tre pr. daa avhengig av lystilgangen på bakkenivå og vegetasjonstypene. Rike vegetasjonstyper, som for eksempel lågurtskog, gir lettere oppslag av smyle enn fattige vegetasjonstyper og bør tynnes/plukkhogges forsiktigere. Fuktig blåbærskog, kanskje den viktigste skogtypen for kyllingene, tåler relativt harde tynninger/plukkhogster uten at det blir smyleoppslag. Spar mest mulig av undervegetasjonen. Den er med på å gi kyllingene skjul, hindrer uttørking av vegetasjonen og hindrer innsyn for rovviltet. Kyllingbiotopene bør være så brede som mulig. Dette for å hindre innsyn gjennom lokaliteten, og for å forhindre negative klimatiske kanteffekter. Kantsoner rundt bekker å myrer gir ofte gode, sammenhengende kyllingbiotoper så lenge de ikke blir for smale. Prøv i størst mulig utstrekning å få satt kyllingbiotopene i sammenheng med hverandre. Dette vil også gagne de voksne tiurene hvis området befinner seg innenfor dagområdene til en tiurleik. Unngå kjøreskader som kan forårsake drenering av de fuktige parti- 30 ene. 31 For å restaurere flatehogde potensielle kyllingbiotoper bør en tidlig og hard avstandsregulering utføres. Dette vil være med på å skape undervegetasjon og sjiktning i det fremtidige bestandet.

18 Vinterbeite tiur Tiuren oppholder seg i relativt glissen furu eller barblandingsskog om vinteren, ofte i skog på middels til dårlig bonitet. Eldre skog blir mest brukt, men glissen Hkl. III der skogen ikke er oppkvistet blir også benyttet. Viktige faktorer er kvister som er grove nok til å bære vekten av tiuren. Særlig på ettervinteren oppholder tiuren seg en del på bakken om dagen og da er skjul i form av skjørtegraner et viktig element. Beiteområdene finnes lett på ettervinteren ved å se etter skitt under trærne. Viktige funksjoner i skogen: Glissen skog som gjør det mulig for tiuren å forflytte seg mellom trærne, og mat i form av furubar. Sjekkliste for skjøtsel av vinterbeite tiur Sett igjen typiske beitetrær. Disse kjennetegnes ved å ha lite barnåler selv om treet ikke bærer preg av å være skadet. Selv om sommeren vil skitt være synlig under disse trærne. Sett igjen furuer med dype kroner og grove kvister. Sett igjen skjørtegraner og graner med dype kroner. Hogstflater med igjensetting av kun frøtrær vil bli for åpent for tiuren. Unngå vinterdrifter. Se ellers sjekklisten om forvaltning av tiurleiker. Eldre barblandingskog på lav bonitet blir ofte brukt av tiuren til vinterbeite. Foto: Jostein Andersen Yngre barblandingskog på dårlig bonitet. Hvis skogen 32 er glissen og ikke for opp- 33 kvistet kan tiurene bruke yngre skog til vinterbeite. Foto: Jostein Andersen & Erlend Rolstad

19 Vinterbeite for røy Røya velger tettere skog enn tiuren til vinterbeite. Beiteområdene er ofte i tett utynnet Hkl. III på middels bonitet, eller i tett eldre skog på god bonitet. Skjul på bakkenivå i form av skjørtegraner og lignende har liten betydning, da røyene i mindre utstrekning enn tiurene oppholder seg på bakken om dagen. Beiteområdene finnes lett på ettervinteren ved å se etter skitt under trærne. I skitten vil alltid rester av furubar synes i motsetning til skitt fra orrfugl. Røyskitten er mindre enn skitt fra tiur. Viktige funksjoner i skogen: Tett skog som gjør det vanskelig for hønsehauken å jakte, og mat i form av furubar. Frøtreforynget furubestand på 40 år. Bonitet F-11. Ofte velger røyene å beite i yngre skog med ca. 200 trær pr. daa. Foto: Jostein Andersen Leiksentrum av tiurleiker Sentrum av tiurleikene befinner seg i relativt glissen furu eller barblandingsskog, og ofte har tiurleikene og tiurenes vinterbeiteområder mye av de samme skogstrukturene. Kombinasjoner av glenner hvor tiuren kan eksponere seg og tettere holdt som gir skjul og dekning er strukturer som finnes på de fleste spillplassene, enten de befinner seg i gammel eller ung skog. Størrelsen på leiksentrum varierer med antall spillende tiurer og med skogstrukturene. Sentrum av leiker i tett skog er gjerne mindre i areal enn de som befinner seg i glissen skog. Sjekkliste for skjøtsel av vinterbeite røy I områder med mye furu behøver man ikke ta spesielle hensyn til røyenes krav ved tynning, da de kan ta i bruk ung, utynnet furu og barblandingsskog som det vil finnes mye av. I o mråder med lite f uru eller barblandingsskog bør vinterbeiteområdene kun tynnes forsiktig. Helst bør det stå opp mot 100 trær pr. daa etter første tynning (40 år, middels bonitet) for å opprettholde kvalitetene røyene krever i et vinterbeite. Unngå vinterdrifter. Leiksentrum i gammel skog på lav bonitet (F-6, < 10 kbm pr. daa). Myrer og andre naturlige åpninger opp til 2 daa blir ofte brukt av tiurene for å eksponere seg for røy og andre tiurer. Ved hogst i slike områder bør uttaket begrenses til uttak av enkelttrær der all undervegetasjon blir spart. I praksis kan det være vanskelig å få til lønnsomme drifter i slike områder uten å forringe leikkvalitetene. Foto: Jostein Andersen & Erlend Rolstad Leiksentrum i eldre produktiv barblandingsskog (F-14). Før hogst: 25 kbm pr. daa, etter hogst 12 kbm pr. daa. Her er det forsøkt å lage bedre forhold på leiken ved å foreta smågruppehogster på 1-2 daa. I tillegg er økonomisk verdifulle trær tatt ut mellom gruppene. Skogen var i utgangspunktet for tett og det var kun to spillende tiurer på leiken. Denne skogstrukturen, der man med skjøtsel har skapt åpninger, gir plass til flere spillende tiurer på leiken. En viktig faktor er å spare all undervegetasjon mellom åpningene. Dette gir tiurene muligheter til å finne skjul. Foto: Jostein Andersen & Erlend Rolstad 34 35

20 Sjekkliste for skjøtsel av leiksentrum Leiksentrum på middels stor leik (5 spillende tiur): daa. Unngå å lage åpninger på over 2 daa. Hvis man velger å lage så store åpninger, bør skogen rundt åpningen være tett. Varier gjerne mellom forskjellige typer av lukkede hogstformer, men unngå tradisjonelle skjermstillingshogster. Ved smågruppehogst er det viktig med siktreduksjon mellom hver gruppe. Sett igjen minst 30 meter «skog» mellom hver åpning, avhengig av hvor mye undervegetasjon som står der. Oppkvistede/økonomiske viktige trær kan gjerne hogges mellom åpningene. Er skogen på leiksentrum grandominert, vær forsiktig med uttak av furu. Etter hogst bør det stå igjen furutrær over hele leiken. Sikten inne på leiksentrum bør ikke overstige 70 til 100 meter i bakkehøyde etter hogst. Skog med tett undervegetasjon og trær med dype kroner gir vanligvis grunnlag for et større volumuttak enn skog med oppkvistede trær og lite undervegetasjon. Åpningene bør ikke legges til fuktdråg og langs bekker, da dette i de fleste tilfellene også er gode kyllingbiotoper. Ligger leiksentrum i ungskog gjelder de samme prinsippene. Unngå hogstaktiviteter i perioden april-mai. Leiksentrum i ung kulturskog (40 år) på middels til god bonitet (F-14-17). Helst bør kulturskog tynnes før oppkvistingen har kommet så langt som på dette bildet. En viktig faktor for å skape gode leikkvaliteter i framtidige bestand er å foreta en tidlig avstandsregulering som gir rom for granforyngelse og mer sjiktning. Dette vil gi tiuren skjul og hindrer innsyn. Foto: Jostein Andersen & Erlend Rolstad Leiksentrum i kulturskog (35 år) på middels bonitet (F-11). Hvis strukturene på skogen er slik at storfuglen trives, har alderen på skogen liten betydning. 36 Bildet viser parrings- 37 plassen som befinner seg i en åpning på ca. 1 daa. Foto: Jostein Andersen & Erlend Rolstad