HAVGULA LAGSBLAD FOR IDROTTSLAGET GULAR - BYGDEUNGDOMEN I BERGEN. Nr: årg. Desember 2012

Transkript

1 Nr: årg. Desember 2012 Vilde Svortevik - Ny norsk juniorrekord og 6. plass i VMjr. HAVGULA LAGSBLAD FOR IDROTTSLAGET GULAR - BYGDEUNGDOMEN I BERGEN Frida Berge - Nesten finale i Barcelona O-gruppa: Rekrutt-treningar for første gong sidan 80-talet

2 2 Havgula nr Havgula nr A D R E S S E L I S T E Idrottslaget Gular Kong Oscars gate Bergen Gularportalen: Havgula Redaktør: Bård Hekland Mobil E-post: bhekland@yahoo.co.uk Hovedlaget Leiar: Eirik Myrmel Mobil: E-post: eirikmyrmel@hotmail.com Orienteringsgruppa Leiar: Tom Eirik Eikanger Mobil: E-post: teeik@statoil.com Friidrettsgruppa Leiar: Morten Straume Mobil: E-post: morten@straumeas.no Veteranlaget Leiar: Arne Nymark Tlf E-post: arne-nym@online.no Produksjon: Borge Grafisk as Takk til alle som har bidrege til bladet. Ein særleg takk til Walther Olsen, som har skaffa annonsene og til Lars Røttingen for god redaksjonsinnsats. INNHALD Adresseliste... 2 Gular Veivalgets kvaler... 4 Veterangruppa i 2012-sesongen... 5 Stafett + Gular = Sant Junior VM , Det er aldri for sent NM gull til Vilde og Frida På vei mot Rio EM Helsingfors Gular i Holmenkollstafetten Årsstatistikk Raske damer Gular Friidrett registrert som Rent Idrettslag Stor aktivitet på Gularhuset Sommerorientering i Kroatia Klipp frå O-sesongen Veterantur til Austevoll Veteranresultat Ottar Fjellestad 80 år Per Felde 75 år Drømmen om sub 3 timer på Oslo Maraton Rekruttering i O-gruppen Heider og ære på årsfesten Gular i 2012 Per Felde 75 år Året 2012 har på mange måter vært en god sesong for Idrottslaget med både gode sportslige resultater, gjennomførte arrangementer og ikke minst en ny samarbeidsklubb. I årets første måned kunne friidrettsgruppen bekrefte at de hadde inngått en samarbeidsavtale med IL Laksevåg. Fra tidligere av har Gular samarbeidsavtale med Hovding, Bergens Turnforening, Strandebarm og Korlevoll- Odda, så fremtiden ser lys ut med tanke på rekruttering av utøvere til Gular. I tillegg arbeider orienteringsgruppen med å rekruttere yngre utøvere og har klart å få en base med unge talenter. Med tid og stunder vil forhåpentligvis orienteringsgruppen få en ny vår. Av sportslige prestasjoner i løpet av året bør det nevnes at Idrottslaget på ny viste seg som en av Norges beste stafettklubber. I Holmenkollstafetten ble det sølv i menn elite, sølv i kvinner elite og sølv i miks. Klubben hadde nok høyere ambisjoner på forhånd, men stafett er stafett og noen ganger må man dessverre se seg slått av et annet lag. Foruten gode prestasjoner i stafetter har Gular og samarbeidsklubbene også hatt utøvere kvalifisert for både OL, EM og junior-vm. Idrottslaget Gular består imidlertid ikke bare av utøvere som kommer til internasjonale mesterskap. Mange av våre medlemmer er trofaste slitere som driver med idretten fordi dette gir dem en oppriktig glede, og et unikt samhold som klubben er kjent for. Når disse personene lykkes og når sine individuelle mål er det desto mer gledelig, og samtlige oppfordres til å lese Hallvard Nilsen sitt innlegg i bladet om hans lange og kronglete vei til NMfinalen. Det er imidlertid ikke bare friidrettsgruppen som har gjort seg bemerket i år. I slutten av juni arrangerte o-gruppen, Varegg og Voss IL Fjord-O på Voss. Svein Linga fra o-gruppen var leder av dette arrangementet, og o-gruppen bidro bl.a. med oppdatering av to kart, var hovedarrangør ved to løp og fikk positiv omtale for innsatsen. Av andre ting som bør nevnes, så registrerte friidrettsgruppen seg som et rent idrettslag tidligere i år. Å være et rent idrettslag innebærer bl.a. at klubben forplikter seg til å sette fokus på verdiarbeid og antidoping, være en tydelig verdiformidler for Ren idrett, og skape et trygt miljø for utøvere. Idrottslaget har vært i fokus i media i den siste tiden og har fremstått som en klubb med et tydelig standpunkt når det gjelder doping, og følger med dette opp sine forpliktelser som Rent Idrettslag. Friidrettsstyret fortjener honnør for hvordan de har håndtert denne saken. Når det gjelder hovedlaget så er det ikke så mye nytt å fortelle. Gularhuset har stort sett hatt fullt belegg de siste årene, og hovedlaget forsøker å forvalte midlene på en forsvarlig og nøktern måte. Med jevnlig vedlikehold utført av lagets eldre medlemmer under ledelse av Harry Tvedt og Arne Nymark unngår Gularhuset større reparasjoner og holder god stand. Eirik Myrmel Leder hovedlaget Gode Gular-tider i Knarvikmila Den første helgen i september ble det dobbeltseier til Idrottslaget Gular i Knarvikmila sin kortløype. Erik Hovlandsdal dro hjem seieren på 5-kilometeren med den flotte tiden Han vant tre sekunder foran Marius Vedvik. Erik Hovlandsdal har i løpet av høsten meldt seg ut av Gular, men tiden hans i Knarvik er fremdeles årsbeste i Norge på 5 kilometer gateløp. Lars Tre sentrale personar i Gular dei siste tredve åra, her frå Fjord-O 2012: Kristian Falch, Svein Linga og Jan Petter Hansen. Foto: Jørgen Jørgensen.

3 4 Havgula nr Havgula nr Veivalgets kvaler Veterangruppa i 2012-sesongen Den gamle orienterings-kjempen Sigurd Dæhli sa engang om det å gjøre veivalg i o-løypen at «rett på er alltid bra». Jeg er ikke helt sikker på at dette også gjelder for o-gruppens utvikling i årene fremover. Kanskje bør vi tenke oss litt om i stedet for å fortsette videre, rett på, i samme spor som de seneste årene? Jeg deltok nylig på en rekrutterings workshop i regi av orienteringsforbundet (NOF). NOF har sett på trenden for medlemsmassen i landets orienteringsklubber, og det er dessverre ikke så lystig lesning. Vi har mistet 3-4 % hvert eneste år de siste 30 årene! NOF tar nå grep for å prøve å snu dette. Et hårete mål er blitt lansert, 1% av landets befolkning skal være medlem i en orienteringsklubb i Det høres kanskje ikke så voldsomt ut, men det innebærer faktisk mer enn en fordobling i forhold til situasjonen i dag. Hvorfor er utviklingen nedadgående i orienteringsidretten? Er det slik at folk ikke ønsker å komme seg ut i naturen? Liker ikke folk lenger å slite seg ut i lange og tunge kondisjonsidretter? Svaret er åpenbart. Jo, folk liker dette! Det er jo faktisk i skuddet som aldri før. Se bare på hva som skjer innen landeveissykling, turrenn, motbakkeløp, maraton osv. Her peker kurven rett opp. Så hvorfor får ikke vi glede av denne trenden? Det slo meg under samlingen at jeg faktisk selv er en av dem som har blitt «rekruttert» til «nye» kondisjonsidretter de siste årene. Jeg deltar jevnlig i både langrenn og motbakkeløp, og presset øker stadig fra venner og kolleger om å bli med på sykling/triatlon. Når jeg deltar på disse arrangementene registrerer jeg at det faktisk er min egen aldersgruppe som dominerer, altså menn og kvinner i sin beste alder (les: midt i livet). Jeg våger påstanden om at den eksplosive økningen de andre idrettene opplever ikke skjer gjennom rekruttering av barn og unge. Den skjer gjennom rekruttering av voksne mennesker som ønsker å komme seg opp av sofaen, ut i naturen og opp i trærne. Jeg tror derfor tiden er moden for å tenke nytt også når det gjelder rekruttering til orienteringssporten. I alle år vi primært tenkt på barn og unge når det gjelder rekruttering. Mange tiltak har vært forsøkt, f.eks inn mot skolene. Stort sett med relativt begrensede varige resultater. Jeg tror faktisk ikke vi kan konkurrere med fotballen når det gjelder barn i aldersgruppen år. Her er vi sjanseløse. Vi bør heller fokusere rekrutteringen mot foreldregenerasjonen. Her har vi mye å tilby. O-gruppen preges i dag av en god gjeng veteraner, hvorav noen fortsatt holder godt sportslig nivå. Men først og fremst er dette en gjeng kjekke folk som setter klubbmiljø og opplevelser foran sportslige resultater. Får vi tak på foreldregenerasjonen er det også mye større muligheter for at deres barn blir dratt med. Jeg vil i 2013 ta initiativ i styret til en diskusjon om hvilke tiltak vi kan sette inn. Og jeg ønsker gjerne innspill eller forslag fra dere alle. Men i første omgang vil jeg komme med en oppfordring. Prøv å få med deg noen venner eller kolleger til Gular. Med eller uten barn. Forklar de hvilket miljø vi kan tilby. Forklar de at terskelen er lav, at løyper finnes for alle ferdighetsnivåer. Vis frem bilder fra Skottland eller Kroatia-turene. Vis frem vår unike idrett og miljøet vi har. Det er veldig gledelig å registrere at klubben nå begynner å få en fin og entusiastisk gjeng med barn. Jeg tror vi bør forsterke fokuset på denne gruppen i tiden fremover. Vi har i høst fått i gang fast ukentlig trening på Storetveit skole. Dette tilbudet må vi prøve å holde på og utvikle videre. Først og fremst er det viktig at dere foreldre «presser» litt på og får barna deres til å komme på treningen. Det viktigste er å skape sosiale relasjoner blant den nye generasjon, De må få venner i Gular! Dette tror jeg er viktigste suksesskriterium. Vi prøver også å få på plass en rekrutt-trener i klubben. Vi må altså prøve å holde på to tanker samtidig. Det å skape et godt miljø både for våre veteraner og rekrutter. Jeg tror faktisk dette ikke er så vanskelig. Og er vi heldig kan vi om noen år igjen også rette fokus mot eliteløpere. Når jeg reflekterer litt over sesongen som har vært er det mye gledelig å registrere. I juni mobiliserte vi nok en gang for et stort arrangement. Fjord-O 2012 ble gjennomført i god stil på Voss i juni, i samarbeid med Voss IL og Varegg. Vi høstet mange lovord for dette. Takk til alle som stilte opp. Sportslig klarer vi fremdeles å hente hjem medaljer i KM, så alderen tynger tydeligvis ikke for mye. Det har vært flere turer til løp både i inn- og utland og planer er allerede lagt for nye sprell i Alt i alt veldig mye positivt å se tilbake på i Kanskje har vi allerede gjort det gode veivalget? Da er det jo bare å gi full gass! Tom Eirik Eikanger Leder o-gruppen Gull og sølv på 200m i NM På årsmøtet 1. mars vart styret attvald: Leiar: Arne Nymark, nestleiar/skrivar Kjell Sælensminde, kasserar Leif Bjordal og oppmann Per Einar Sønnesyn. Treningsdagane er som tidlegare kvar tysdag og torsdag frå kl til ca Vanlegvis på Fana stadion om sumaren og så skifter vi gjerne litt om vinteren då vi nyttar Waltherhallen om tysdagane. Vanligvis er vi ti-tolv mann på treningsøktene. Dette året har vi delteke i NM innandørs i Åsane, NM i Stavanger og på KM på Osterøy. Ein del av oss har og vore deltakarar på Stoltzekleiven Opp og Knarvikmila. På NM innandørs vart det ein gull, to sølv og to bronse til dei tre deltakarane frå gruppa og i NM i Stavanger tok dei åtte deltakarane frå Veterangruppa heile tre gull, ni sølv og to bronse. Trygve, Per Einar og Leif var gullgutane på høvesvis høgde, 200 m og spyd. Glade veteranar på NM i Stavanger Neste år har vi mange medlemer som rykker opp i 80-klassa, det har gjeve oss inspirasjon til å satse ekstra på den sesongen, vi trur det kan verta eit svært sterkt stafettlag i den gruppa. Treningsprogrammet er klart. Trening er vel og bra, men vi gløymer heller ikkje å halda oppe vår sosiale aktivitet og vårt sosiale nettverk, det er og viktig. Også dette året var vi på sumartur til Vollom der vi og avvikla vårt årlege klubbmeisterskap i hesteskokast. Vi har no i haust hatt tur til Haakonsvern der vi fekk omvising på idrottsanlegget der ute og vi har delteke på veteranturen til Austevoll og veterantreffet på Hordaheimen før jul. Vi har også dette året avvikla vår svært populære og sjølvkomponerte idrottsøving, hesteskokastarløpet, som går heile vinteren gjennom. Her vert det stilt store krav både til presisjon i kastøvingane og til fart i løypa, om du vil hevda deg i tevlinga. Ja, det er sant som det vert sagt, vi har det utruleg kjekt i Veterangruppa. Vi er elles så oppegåande at vi kan nyttast til funksjonærar under stemner eller til dugnadsarbeid når det trengs, vi har såleis vore med både under Fløyen Opp og på Bergensleikane, og vi har gjort dugnad i Waltherhallen og på Gularhuset. Er du i «veteranalder» (65+) og synest dette høyres kjekt ut, då må du ikkje venta med å ta kontakt med oss i veterangruppa, vi har plass til fleire glade trimmarar. Kjell Sælensminde

4 6 Havgula nr Havgula nr Stafett + Gular = Sant Lagfølelse og stafetter har alltid hatt en spesiell plass i hjertet til majoriteten av gularmedlemmene, og 2012 ble intet unntak i så måte. Årets stafettsesong har inneholdt mengder av dramatikk, og klubben har fått smake på både uforglemmelige høydepunkter og gedigne skuffelser. Lars Røttingen Vi starter lokalt, og stafettsesongen ble innledet med Sjøkrigsskolestafetten som ble arrangert onsdag 18. april i Gravdal på Laksevåg. Denne stafetten var en institusjon i Bergensfriidretten i lang tid, men på slutten av 1990-tallet forsvant den helt fra kartet. Stafetten fikk imidlertid et etterlengtet comeback i 2011, men den gang uten den store suksessen for Idrottslaget da våre beste menn ble satt kraftig på plass av to BFG-lag. Dermed var det en ekstremt revansjelysten Gular-gjeng som stilte på startstreken i lett vårregn. Lagledelsen hadde disponert to jevne lag, og siden det var juniorer mot seniorer stod både intern og ekstern prestisje på spill. Gular-lagene tok teten fra start, og øvrige konkurrenter ble raskt distansert. Etter et solid løp av Vidar Dahle på 3. etappe hadde seniorene en knapp ledelse, men på 4. etappe viste formløperen Marius Vedvik at ungdommelig pågangsmot er mer pålitelig enn gammel storhet. Han knuste Lars Røttingen på den lengste etappen, og juniorene fikk en luke som skulle vise seg å være umulig å tette. Dermed kunne Anders Huun Monsen løpe i ensom majestet opp den siste bakken mot paroleplassen med god margin ned til seniorlaget. I dameklassen stilte Gular med et lag. Her var det ekstra gledelig å se at vår nye samarbeidsklubb Laksevåg la beslag på de fleste etappene. På hjemmebane leverte jentene solide prestasjoner fra start til mål, og dette resulterte i en overlegen seier til Gular. Dermed måtte kommandør Erik Bøe dele ut gullmedaljer til samtlige Gularlag under medaljeseremonien, og Idrottslaget hadde fått en drømmestart på stafettsesongen. En uke senere var det på an igjen, og Fristafetten stod for tur. Historisk sett har Gular gjort det meget skarpt i denne tradisjonsrike stafetten, og i 2011 vant klubben både dame- og herreklassen. Med denne ballasten var hele troppen stinne av selvtillitt før start, og det skulle etter hvert vise seg at alle våre fem lag kom til å hevde seg meget godt. I dameklassen fikk Idrottslaget etter hvert full kontroll, og til slutt skilte det 18 sekunder ned til BFG Fana som knep andreplassen foran Osterøy. Gular sitt andrelag i denne klassen ble til slutt nummer fem. I herreklassen ble det satt fart fra start, og Ådne Svahn Dæhlin leverte en åpningsetappe som det luktet svidd av. Han fikk følge av AKS-77 med Gular sitt juniorlag ikke langt bak dette. Denne stillingen skulle vise seg å holde helt til mål, og Gular sitt seniorlag kunne løpe først i mål 13 sekunder foran våre venner fra Nordhordland. Juniorlaget ble Erik Hovlandsdal overleverer pinnen til Kjetil Måkestad på Ask-stafetten. Foto: Helge Langen, kondis.no. nummer 3 i mål 15 sekunder bak seniorlaget og de vant sin klasse med solid margin. Gular sitt siste herrelag tok den siste pallplassen i seniorklassen. Denne våren kom de lokale stafettene tett som hagl, og bare seks dager senere var det duket for 1. mai-stafett på Askøy. ASK-stafetten har i alle tider invitert et gjestelag til startstreken i herreklassen, og dette har resultert i at stafetten har fått et ekstra prestisjepreg knyttet til seg. Årets gjestelag var i utgangspunktet Tjalve og Gularguttene hadde i lang tid gledet seg til denne duellen. Da kunne man få en liten indikasjon på styreforholdet mellom lagene før Holmenkollstafetten. Uvisst av hvilken grunn måtte dessverre Tjalve melde avbud i siste liten. Rindals- Troll stilte sporty opp som gjestelag på kort varsel, men det skulle etter hvert vise seg at gjengen fra Nordmøre ikke kunne by noe særlig motstand mot våre beste menn. Med friidrettspresident Svein Arne Hansen som tilskuer havnet Gular litt bakpå etter de første etappene, men etter forrykende løping av Erik Hovlandsdal og Kjetil Måkestad på 4. og 5. etappe kunne vår ankermann Ådne Svahn Dæhlin cruise inn til seier 40 sekund foran AKS-77. Spesielt lillebror til klubbens største stjerne imponerte, og den godeste Kjetil Måkestad tangerte Øyvind Fretheim sin mosegrodde etapperekord. Som vanlig ble det klasseseier til de øvrige Gular-lagene også, og vårt juniorlag og B-lag kunne innkassere gullmedaljer fra friidrettspresidenten for seier i henholdsvis juniorklassen og B-klassen. Jentene ville ikke være noe dårligere enn guttene, og også her ble det løpt meget solid. Stafetten finnes nå både over fire og seks etapper for jentene. I den korte versjonen hadde Gular-jentene et lag som ble nummer fire i seniorklassen, og i den lange versjonen endte Gular sitt damelag først i seniorklassen med en Ådne Svahn Dæhlin vekslar med Ivar Stefansen (13. til 14. etappe). Foto: Lasse Wilhelmsen, kondis.no. avstand på over minuttet ned til nærmeste konkurrent. Lørdag 12. mai var det ENDELIG duket for årets stafetthøydepunkt Holmenkollstafetten i Oslo! Gular sine herrer ønsket å revansjere de siste års nederlag mot Tjalve, mens damene ønsket å forbedre fjorårets bronse med (minst) ett nivå. I tillegg hadde vi et mix-lag, hvor den gamle ringreven Tord Indredavik hadde håp om klasseseier. Først ut var jentene, og Solveig Lie Onstad gjorde en solid åpningsetappe inne på Bislett som la et godt grunnlag for resten av stafetten. Etter Heidi Ann Bruknapp sin fantastiske løping på stafettens tredje etappe var jente oppe på sølvplass, og denne posisjonen tok Frida Berge vel vare på på berg-og-dal. På stafettens høyeste punkt på Besserud var Gular falt ned til fjerdeplassen, men beste etappetid av både Karoline Nilsson og Ingeborg Lind gjorde at avstanden til lagene foran ble stadig redusert. Da lagets store stjerne Ingvill Måkestad fikk pinnen før 13. etappe hadde hun øyekontakt med to av lagene foran. Og for en etappe Ingvill leverte! Litt døgnvill etter å ha løpt Golden League i Qatar kvelden før gjorde ernæringsfysiologen et meget godt løp, og hun kunne sende Karoline Finne ut på den nest siste etappen som nummer to. Både Karoline og ankerkvinne Vilde Svortevik vant sine etapper, men dessverre var det litt for langt fram til SK Vidar til at de trengte å føle seg truet. Sølv var uansett en plass opp sammenlignet med fjoråret, og med samme fremgang til 2013 kan det bli virkelig gøy! Også i herreklassen fikk Gular en god start inne på Bislett, og Bjørnar Lillefosse vekslet ikke langt bak teten. Det skulle imidlertid etter kort tid vise seg at det ikke helt skulle bli Gular sin dag. Trass i etappeseire av Thomas Solberg Eide og Vidar Dahle på fjerde og femte etappe så hadde Idrottslaget noen feilskjær på vei mot toppen, og på toppen av Besserud var Gular hele 15 sekunder bak vår argeste konkurrent, Tjalve. Siste halvdel bestod i jaging for å komme i kontakt med hovedstadslaget igjen. Etter forrykende etapper av Kjetil Måkestad og Torbjørn Lysne var det bare ti sekunder frem til Tjalve da tre etapper gjensto. Gularhåpet var tent igjen, men dessverre ville det seg ikke for våre helter i år heller. Lagets yngstemann, Sondre Skogen, måtte slukøret løpe inn til sølvplass 19 sekunder bak Tjalve sine triumfherrer. Hva så med laget i mix-klassen? Innpisker og inspirator Tord Indredavik hadde store ambisjoner på vegne av Sterke etappar både av Ingvill Måkestad Bovim og Karoline Finne. Foto: Lasse Wilhelmsen, kondis.no laget, og den gamle helten hadde selv plukket seg ut Norabakken og andre etappe som sin. Han krevde imidlertid en ledelse før han skulle i ilden, så startmann Eirik Myrmel ble så å si truet til å løpe sitt livs løp. Ubekreftede rykter vil ha det til at Tassen sin fart var så imponerende at den så absolutt hadde forsvart en plass på elitelaget! Tord fikk pinnen i front, og han gjorde heller ikke skam på egen form. Mix-laget beholdt ledelsen sin til toppen og litt til, men etter hvert ble Team Xtra Personell for sterke, og det ble til slutt dagens tredje sølvmedalje til Idrottlaget Gular. Tre sølv skal man selvsagt ikke være misfornøyd med, men Gular som liker å se på seg selv som landets beste stafettklubb bør ha større ambisjoner enn dette. Dette gjelder både herre- og damelaget. Det er ikke mange justeringer som trengs før det er realistisk å snakke om en dobbeltseier, og tenk hvilken fantastisk opplevelse det ville bli for Idrottslaget! Med bakgrunn i årets resultat i Holmenkollstafetten må det også være rom for å komme med noen kritiske spørsmål i etterkant. For at Gular skal lykkes trenger vi å samle alle gode krefter, og her er det viktig at den aktive kjenner sin besøkelsestid, samt at ledelsen vet å sette tydelige krav overfor de aktive. Den andre helgen i mai er det Oslo og Holmenkollstafetten som gjelder! Dessuten virker det også å være en trend at enkelte utøvere i større grad enn hva som er sunt setter krav om hvilken etappe de skal løpe (og ikke skal løpe) som en forutsetning for å løpe selve stafetten. Dette er holdninger som ikke bør få utvikle seg videre i stafettklubben og lagmaskineriet Gular. Denne ene helgen i året skal LAGET være i førersetet og ikke den enkelte utøver. Det skal oppfattes som en ære å representere et av Gular sine elitelag, og har man først kvalifisert seg så stiller man opp der den sportslige ledelsen mener det er best for laget at man løper. Idrottslaget Gular har så visst mye å bygge videre på for atter en gang å seire i vårens vakreste eventyr, men dersom den enkeltes utøver ønsker og vilje skal bli satt foran lagmaskineriet Gular er forfatteren redd for at det kan gå en stund til Gular igjen står øverst på pallen i Holmenkollstafetten Lars Røttingen

5 8 Havgula nr Havgula nr Fredag den 13. på Estadi Olympic Barcelona Vilde Svortevik og Frida Berge representerte Gular i junior-vm. For Vilde blei det finaleplass, for Frida berre nesten: Frida i leiinga. Foto: Kristi Berge. Før klokka fredag 13. juli 2012: Finn Kollstad (hovudleiaren) og eg joggar gjennom gatene i Barcelona i grålysninga. Eg tenkjer tilbake på ungdoms-vm i Lille for eit år sidan, då eg brutalt vart fråsprungen i forsøksheatet og var heilt sjanselaus på finaleplass. Men i år Eg visualiserer det store sesongmålet: Finaleplass i junior-vm! Kroppen kjennest perfekt. Fredag 13. juli kjennest bra. Avsluttar med nokre lette drag. Finn er med, utruleg rask på stigningsløp til å vera maratonløpar, tenkjer eg, og legg inn nokre maks-steg for å halda han bak meg. Eg og pappa sit i skuggen under eit tre og slappar litt av før oppvarming. Litt lenger borte sit dei etiopiske 1500m-jentene. Finn har nettopp vist meg ein fin stad å varma opp og fortel: «Eg har ein kamerat som på oppvarminga til sitt livs løp fekk draumen sin knust av ein aggressiv hund som tok seg ein bit av hamstringen hans». Filip og Gjert Ingebrigtsen kjem forbi. Me gratulerer Filip med finaleplass på 1500m og eg seier: «Du greidde det, då kan eg og!» På oppvarmingsrunden min er eg heilt åleine, før han kjem joggande mot meg; Den svære, lause schæferhunden. Oi, kva no? tenkjer eg. Men heldigvis, han ignorerer meg. Eg pustar letta ut og spring vidare. Det er varmt. Oppvarminga verkar unødvendig. Plenane er brune. Mange vatningsanlegg står spreidde utover. Eg passar på å springa gjennom sprutane nokre gonger for å kjøla meg ned. Etter ferdig oppvarmingsprosedyre, er det tid for call room. 37 minutt til start. Pappa er stressa: «Kom no! Må du alltid vera ute i siste liten?» Eg kjem meg inn i tide og får vera med vidare til call room 2. Me kjem inn på den gigantiske olympiastadionen. No er det ingen veg tilbake. Varmen slår mot meg, men eg prøver å ikkje tenkja på det. Fokuserer heller på å slappa av, for det må eg dersom eg skal nå målet mitt. Eg går rett i tet. Tenkjer ikkje kvifor, berre gjer det. På sida, i andre bane, ligg den kenyanske 4.09-jenta. Eg prøver å visa at ho kan få lov til å dra, men ho vil ikkje forbi. Jaja, ligg der då, tenkjer eg, viss du absolutt vil springa lenger enn meg. Passering 800 meter 2.17 det går leikande lett, og eg dreg framleis. Ved 1100 meter byrjar afrikanarane å bli litt utolmodige. Kenyanaren, og deretter etioparen, spring forbi og dreg sakte, men sikkert opp tempoet. Eg prøver å hengja meg på, men det byrjar å bli tungt. Eg er framleis nummer tre og har finaleplassen inne. Ut av siste sving, og britiske Jenny Walsh kjem. Eg prøver å svara, men ho er for sterk. Kreftene mine held på å ta slutt. Det blir ein fjerdeplass, eller? Der kjem det jammen meg ein liten japanar òg. Skulle ho ta frå meg finaleplassen? Ja, det skulle ho med 36 fattige hundredelars margin og dermed var eg akkurat like utslått som i Lille. 4.18,66 og ny pers med to sekund er ei mager trøyst når ein blir nummer 13 på fredag den 13. I ettertid har eg blitt fortalt at «det er tosken som dreg». No seinhaustes heime i Ølve er alt som ein god draum. Junior-VM og Barcelona vil for alltid leva i minnet mitt. Fine dagar saman med romvenninna Karoline Skatteboe og dei andre på laget. Og ja, me bada i Middelhavet og i bassenget på hotelltaket. Me kasta oss ut i vatnet og lo hovmodig av plakaten i resepsjonen: «None from the team of Great Britain and Northern Ireland are to use the swimming pool». Til sommaren er det junior-em i Italia. Og no har eg lært av deg, Jenny Walsh: Serious runners should stay away from the swimming pool. Frida Berge Korleis er det blitt så mange gode jenter i Laksevåg? - Me var ein gjeng som byrja om lag samstundes i årsalderen og har trena mykje saman på Nygårdsmyren heile tida. Etter kvart blei det litt meir spesialisering, men eigentleg følgde me veldig mykje det same opplegget. Det blei eit godt miljø, og me pressa kvarandre på trening. Etter generasjonen er det kanskje meir snakk om einskildutøvarar, men det er også ei god rekruttgruppe no. Sånn bortsett frå andre fargar på drakta, har noko endra seg etter at du kom med i Gular? - Eigentleg er det ganske stor skilnad. No har eg Erlend [Sæterstøl] som trenar, både på toppidrettsgymnaset og utanom. I Laksevåg trente me mykje bakkeløp og harde turar. Med Erlend er det blitt mykje 400-intervall, og meir variert grunntrening. Og så har me meir individuelt tilpassa opplegg, sjølv om me er ei gruppe som trenar saman. Junior-VM blei jo ein fantastisk suksess. 57,34 i semi en og sjetteplass til slutt. Fortel! - Målet i framkant av sesongen var å kome ned på 58 på 400 hekk. Kanskje også finale i VM, men då måtte ein ned på 57. Rett før meisterskapen fekk eg 58,80 i eit stemne i Tyskland. Det gav god sjølvtillit, og eg fekk førebudd meg godt. Men då eg kom ned til Barcelona, blei eg ganske stressa. Og før kvalik en var eg veldig nervøs. Men det gjekk veldig bra, pers med 58,56, og før semi en var eg mykje meir roleg. Eg kjente eg var i veldig god form, og visste at det var mogleg. Løpet var perfekt teknisk, og når ein 57,34 Laksevåg T&I er ny samarbeidsklubb frå Klubben har mange gode utøvarar, særleg på jentesida. Aller fremst står Vilde Svortevik, som med 6. plass i junior-vm sto for ein av årets største Gularprestasjonar. treffer godt på hekk, kan ein ta ein del. 57,34 - pers med over eitt sekund, eg har nok aldri vore så glad. Før finalen merka eg nok at ikkje kroppen var fullt så god, men finaleløpet var også godt - det nest beste eg har gjort. Så eg er veldig nøgd med alt! Kva med resten av sesongen? - Junior-NM var bra, sette nesten pers på 200 og fekk tre gull med stafetten. Etter VM tok eg gull i senior- NM, men det var berre på 61. Etter det blei eg skada og sjuk, har hatt problem med hamstringen og blitt operert i hælen, så det blir ikkje så mykje løping. Eg er veldig nøgd med at eg fekk ut det eg var god for i VM, då gjer det ikkje så mykje om resten av sesongen ikkje var heilt topp. Korleis blir satsinga mot neste år? - Eg legg opp til om lag same treningsopplegg til vinteren, men på grunn av skaden blir det ikkje innandørssesong i år. Eg kan jogge no, men piggsko er problematisk. Satsar på å få trent ein del styrke i vinter. Målet til neste år er kanskje å kome ned på 56, eller i alle fall å stabilisere meg på 57. Eg går tredjeåret på gymnaset no, det blir mykje lesing og styr. Til hausten har eg tenkt å ta nokre fag eg manglar, roe litt ned og konsentrere meg litt meir om treninga. Ikkje vits å gå rett i gang med utdanning før eg veit kva eg vil. PS. 57,34 er ny norsk juniorrekord. Det er også beste tida i verda i år blant 18-åringar! Bård

6 10 Havgula nr Havgula nr Det er aldri for sent Min vei til NM-debut i en alder av 34 år to uker senere. Den 9. august 2012 løp jeg m på på Stockholm Stadion og kvalifiserte meg til norgesmesterskapet i friidrett for første gang i karrieren min. Veien frem til dette har vært lang og kronglete. Jeg har brukt tolv år med mye trening og mange skader på å klare dette. Derfor var det mange følelser som strømmet gjennom meg da jeg stupte over målstreken i Stockholm nesten 34 år gammel i visshet om at jeg endelig skulle få NM-drømmen oppfylt i Kristiansand knappe Min første friidrettstrening som 22-åring Jeg startet med friidrett i 2000 ved en ren tilfeldighet mens jeg studerte fysioterapi. En medstudent hadde sett navnet mitt på resultatlisten fra et mosjonsløp og lurte på om jeg ville være med på trening. Jeg hadde nesten ikke vært med på organisert idrett før, men holdt et høyt aktivitetsnivå som avisbud, med løkkefotball, sykkel-og fjellturer. Knut Forthun coachet treningen, motbakkeløp i Munkebotn. Storløpere som Bjarte Bogstad og Helge Andersen var med husker jeg. Treningen ble en veldig fin opplevelse selv om jeg havnet langt bak. Etter hvert ble jeg inkludert i gularmiljøet på en veldig fin måte. Min første trener Per Felde var flink til å følge opp og gjorde absolutt sitt til at jeg ble bitt av basillen. Det var også i denne perioden at jeg traff en annen friidrettsdebutant, Lars Røttingen, som er blant mine beste venner den dag i dag. Jeg husker vi debuterte sammen på 1500m under Framolekene og kom inn på ca Det var gøy! Lars ble straks veldig god og løp allerede neste sesong på 3.56! Selv holdt jeg koken så godt jeg kunne og var nede på 4.08 to år senere i Og da jeg samme år snek meg under 9 minutter på 3000m for første gang følte jeg meg som en idrettsmann. Magre friidrettsår - skader alternativ trening I løpet av de første årene på 2000-tallet begynte det å vokse frem et riktig så bra mellomdistansemiljø i Gular. Flere klarte NM-kravet eller var like i nærheten. Inspirert av dette fikk også jeg et brennende ønske om å delta i et NM. Det var jo det mest prestisjefylte stevnet innenlands, og noe jeg kun hadde hatt et forhold til gjennom tv. Det måtte være den ultimate opplevelsen! Kunne det være mulig også for meg? Jeg gikk til verket med stor glød! Jeg startet nå samtidig opp med turnustjeneste i fysioterapi ved Nordfjord sykehus. Overgangen fra en stillesittende studenttilværelse til mye gåing på sykehuset samt altfor rask progresjon i treningsdosene gjorde at jeg fikk kjempestore problemer med beina. Den ene skaden skulle avløse den andre i tre år fremover! Det var i denne perioden at jeg lærte å trene alternativt. Jeg kom i kontakt Nils Ove Roset i Gloppen Friidrettslag. Han var på den tiden trener for Kristin Roset som nettopp hadde debutert i EM og var stor stjerne. Mottoet var at dersom en var skadet måtte den alternative treningen ha større volum og intensitet enn hvis en var istand til å løpe. Jeg trente knallhardt på forskjellige treningsformer. De vanligste var vannjogg, svømming, sykling, sirkeltrening og rotex. Jeg drev imidlertid så hardt at jeg etterhvert begynte å bli skadet av den alternative treningen også. Jeg måtte kutte ut stadig flere alternative treningsformer fordi det oppstod lokale betennelser som hindret meg i å fortsette. Til slutt var det eneste jeg kunne gjøre å ligge på en matte og ta sit-ups. På det verste hadde jeg faktisk nok med å fungere i dagliglivet! Jeg måtte innse at jeg hadde strukket strikken altfor langt. Det positive fra denne tiden var at jeg på tross av alle skadeproblemene bygde opp et sterkt hode. Det skulle jeg få bruk for senere. Nytt fokus Stoltzekleiven Mot slutten av 2003 kunne jeg fremdeles ikke løpe flatt, men begynte å tåle løping i bratte fjellsider samt å absorbere den alternative treningen på en bedre måte. For å holde motivasjonen oppe hadde jeg i en denne tr eårsperioden Stoltzekleiven som målsetning hvert år. Og da jeg gjorde unna «kleiven» på 9.09 i 2005 fikk jeg følgende sms fra Lars: «Konge! Det der unte jeg deg 100%. Dette viser at du har et enormt potensiale. Og det skal du få ut på bane neste år»!!! Asgeir Thomassen comeback- mer alternativ trening Som sagt så gjort. Neste år tok Asgeir meg under sine vinger. Asgeir er en person som en blir veldig glad av å være i nærheten av og som er dyktig til å motivere. Nå begynte det virkelig å gå unna. Etter en meget bra treningsvinter under regimet til Asgeir og sammen med den fine treningsgruppen kulminerte 2006-sesongen med 8.44 på 3000m, 4.01 på 1500 og seier i holmenkollstafettens eliteklasse!!! Comebacket var et faktum! Nå hadde jeg virkelig blod på tann og følte at NM-kravet på på 3000m var innenfor rekkevidde. Jeg kjørte på med trening, men gikk nok engang i den klassiske «to much too soon--fellen.» Ny langvarig skade. Nå fikk jeg bruk for den dyrkjøpte erfaringen fra Gloppen. Jeg måtte trene mye og knallhardt, men samtidig ikke knekke nakken. Jeg husker godt folk glodde på meg der jeg kom inn på SATS og slengte bananklasen min over rotex-apparatet og dumpet ned noen liter drikke ved siden av. Det var ikke uvanlig at økten tok over to timer med påfølgende spinningtime etterpå. Jeg brukte flere tøyskift og hadde med matpakke. På de verste øktene hendte det at rotex-apparatet flyttet seg fysisk noen meter ut i salen til den krasjet i et annet apparat, og jeg måtte ta et minutt pause for å dytte det tilbake på plass. En annen gang var jeg så utkjørt at jeg måtte ta drosje hjem igjen til Gularhuset. Helt ærlig så vet jeg ikke om hadde orket det samme i dag. Men jeg gjorde det den gangen. Belønningen for slitet kom under Stoltzekleiven opp i Jeg gikk ut 40 sekunder foran landets beste motbakkeløper, Jon Tvedt. Da vi passerte halvveis var han allerede i ryggen på meg og gikk forbi. Det var da jeg simpelthen bestemte meg for å henge på! Jon løp jevnt og fint. Og jeg klarte å tilpasse meg rytmen nokså bra. Da vi kom til tretrappene forstod jeg at jeg hadde mer krefter igjen enn han. Og da vi var ferdig med siste trappetrinn fosset jeg forbi og slo han med ti sekunder på de siste 60 metrene! Jeg fikk tiden Jon fikk knallsterke Hvis han hadde hengt med på spurten min ville han trolig fått en tid under 8.10 og satt en fantastisk rekord. Jeg forstod at jeg hadde skjøttet den alternative treningen bra og at grunnlaget til å løpe fort på bane absolutt var tilstede dersom jeg tålte flatløpingen. Det begynner å gå fort Etter Stoltzen fikk jeg trent kontinuerlig løping noen år. Og i 2010 var formen såpass bra at jeg selv trodde jeg kunne klare et NM-krav. Kjetil Foss Angeltvedt stilte villig opp som hare på 3000m i NM-fart på Fana Stadion. Han gjorde en glimrende harejobb. 1000m før mål gav han seg. Nå måtte jeg bare kjøre på alt jeg kunne! 300m før mål skriker Ådne S. Dæhlin til meg: «Det står om tiendeler, Hallvard!!» Jeg økte stegfrekvensen så godt jeg kunne og var helt sikkert foran NMskjema til det er 30 meter igjen. Da skylte melkesyren inn over meg og jeg stupte over målstreken på , fattige ni hundredeler fra å få delta i Sandnes-NM! Kjetil syntes synd på meg og stilte opp som hare fem dager senere på 5000m. Jeg hadde halve Gular og familien min på sidelinjen som heiagjeng. Asgeir sekunderte i nordre sving, Arne Risa sekunderte i søndre sving og Lars sekunderte ved målpassering. Kjetil løp nok en gang så jevnt som det er mulig å gjøre. Heia-ropene motiverte så mye at jeg tenkte dette hadde jeg aldri klart uten denne moralske støtten. Vi løp i NM-fart og passerte Kjetil løp ut til siden. Nå var resten opp til meg selv. Jeg var egentlig kjørt ved passering 4000m, men klarte å opprettholde farten takket være sekundantene og heiaropene fra publikum. Da det gjenstod kun 100 meter var jeg fremdeles likt med skjema, og alle på Fana Stadion trodde nok at det skulle gå denne gangen. Istedenfor sa det «PANG» og jeg tapte seks sekunder på siste oppløpssiden! Nok en gang måtte jeg se NM-debuten forsvinne på målstreken der jeg kom inn på 15.06, kun seks sekunder unna kravet. Fullklaff i Stockholm Etter de to storløpene i 2010 fikk jeg en begredelig sesong i 2011 med for stor totalbelastning. Sesongen 2012 følte jeg meg bedre enn på lenge og åpnet med 8.44 på 3000m under Tyrvinglekene og fulgte opp med 4.04 på 1500m under Veidekkelekene. Selv om formen var mye bedre enn fjoråret følte jeg meg fremdeles ikke kapabel til å løpe under kravene på 3000 og Jeg merket imidlertid at laktatverdiene på langintervallen aldri hadde vært lavere. Jeg kunne løpe 10*1000m på 3.18 i snitt med kun et minutt pause og under 3 i laktat. Kunne jeg klare kravet på ? Jeg stilte opp på Bislett i midten av juli til karrierens andre forsøk på denne distansen og fikk tiden Siste km løp jeg på 3.03 med sisterunde på 70. Vindforholdene var fem sekundmeter. Kunne jeg klare kravet på neste forsøk under bedre forhold og det at jeg kjente distansen bedre? Torsdag 9. august skulle det skje på gamle erverdige Stockholm stadion. Forholdene var bortimot perfekte. Banen var hard og rask. Feltet var stort. Startskuddet gikk og jeg følte meg sinnsykt pigg! Passerte første 1000m på Oioioi..håpte jeg ikke hadde ødelagt for resten av løpet nå. Men den gode følelsen fortsatte og 3000m ble passert på 9.29, hele sju sekunder foran NM-skjema! Faktisk så følte jeg nå at jeg løp en vanlig langtur. Da jeg passerte 5000m på tenkte jeg at slik som jeg føler meg nå har jeg krefter til enda en 5000 i samme hastighet. På 7000m meldte syren sin ankomst! Jeg visste at det nå kom til å koste blod for å komme seg til mål i samme hastighet. Jeg ble forbiløpt av noen løpere, blant annet Martin Kjall Olsson fra Vidar. Passerte 8000m seks sekunder bak skjema. De negative tankene meldte seg. Jeg måtte jobbe veldig hardt med hodet nå. Det begynte å føles langt frem til kravet, så jeg sluttet å tenke på det. Prøvde bare å løpe bra teknisk. Ved 9000m var jeg ni sekunder bak skjema. Da slo det inn i meg at hvis jeg klarte samme avslutning nå som på Bislett for to uker siden ville jeg være like i nærheten av 32-blank. Jeg tok meg sammen så godt Tunge runder, men ingen lidelse for Hallvard i NM. jeg kunne. Og 500 meter før mål tok jeg igjen de løperne som hadde passert meg på Martin så meg komme og løp ut i bane to mens han skrek «kom an»! Der og da tolket jeg det som at han var sluttkjørt, men at jeg fremdeles hadde en sjanse. Passerte en runde før mål og var sju sekunder bak skjema! Med en sisterunde på 69 ville det gå. Instinktivt gav jeg blanke f. i alt og sprang til jeg såg stjerner. Jeg kjente at jeg løp betraktelig fortere enn marsjfarten tidligere i løpet. Men ville det holde? På siste oppløpsside blir jeg møtt av en vegg med melkesyre! Men aldri i verden om dette skulle felle meg nå igjen. Heldigvis ble det ikke delt ut stilkarakterer i Stockholm denne kvelden. For da det gjenstod 20 meter følte jeg meg som en 90-åring med rullator. Jeg stupte over mål og hørte speakeren si «Hallvard Nilsen fra Gular, 31.57»!! Hæ? Var det sant? Jeg ble liggende i stjerneformasjon rett over målstreken, helt ute av stand til å stå oppreist. Sisterunden hadde gått på 66 sekunder, og jeg var klar for å debutere i NM nesten 34 år gammel. Kontrasten til tiden da jeg spiste bananer på rotex-apparatene i Bergen sentrum var eksepsjonelt stor! Det var altså slik det føltes å klare et NM-krav. Jeg ble liggende med armene mot himmelen og rope «JA». Folk rundt meg tenkte vel bare at jeg var glad for at jeg antageligvis hadde perset. Men det var så mye mer enn det. Dette var en tolv år gammel drøm som nå kunne realiseres i Kristiansand om kort tid. Livet var fantastisk! Jeg hadde ikke trengt å booke fly tilbake til Norge. Kunne like godt svevd tilbake på skyen min Og da det senere på kvelden tikket inn følgende sms fra Ådne S. Dæhlin «Gratulerer! Det er jo helt rørende! De kan lage film om din reise frem til dette. Du er et forbilde.», kom det en liten tåre i øyekroken. NM-debut i Kristiansand 2012 Så var den store dagen kommet. Jeg skulle debutere i hoved-nm! På tribunen satt ti familie-medlemmer. Broren min hadde laget et svært Gularflagg i tykt stoff. På den en siden stod det «Gular» og på den andre siden stod det «Hallvard». Han hadde også fått trykket opp t-skjorter med «Hallvard» på. Jeg var nok en av NMs få deltagere med egen supporterklubb. Flere av utøverne merket seg denne livlige gjengen på hovedtribunen under innmarsjen like før løpet! På startstreken ble vi stilt opp på en lang rekke. Jeg stod ved siden av Tomas Windheim fra Gular som jeg hadde trent flere sesonger sammen med. Det syntes jeg var fint. Videre bortover stod hele norgeseliten! Tenk å få stå her sammen med landets beste langdistanseløpere! Jeg var veldig stolt og prøvde så godt jeg kunne å nyte øyeblikket litt også. Startskuddet gikk. Jeg visste på forhånd at jeg kom til å utgjøre baktroppen, men hadde et lite håp om å perse. Da vi passerte 2000m var jeg for så vidt i skjema til pers, men det kostet så uendelig mye mer enn i Stockholm to uker tidligere. Jeg kjente at det kom til å bli et sliteløp av dimensjoner. Det gikk saktere og saktere. Halvveispassering ca halvminuttet bak Stockholm-passering. Det var litt som jeg hadde fryktet på forhånd. Den tredje meteren på kun en måned ble for mye for meg. Tiden mellom løpene hadde stort sett gått med til restitusjon. Batteriet var flatt. De øktene som skulle til for å løpe fort hadde blitt skiftet ut med restitusjonsøkter denne måneden. Nå var overskuddet brukt opp. Ingenting igjen i banken. Likevel var det ikke i mine tanker å bryte løpet. Jeg skulle ha et resultat! Og hver gang jeg løp forbi den fantastiske supportergjengen min smilte jeg innvendig. Det var også stort å få heiarop fra blant andre olympialøperen Arne Risa, som for øvrig hadde banerekorden i Kristiansand fra et NM på 70-tallet! Jeg låg nå desidert sist i feltet, men løp likevel med et smil inni meg. Det var de færreste på stadion som kjente min vei frem til dette, og folk må ha tenkt at jeg hadde det grusomt. De visste ikke at jeg var i ferd med å oppfylle drømmen min om deltagelse i norgesmesterskapet. Jeg kom inn på 33.58, to minutter bak storløpet i Stockholm. De fleste ville vel vært skuffet og lei seg over et slikt resultat. Men selv var jeg var stolt og følte meg som en vinner! Det er aldri for sent Hallvard Nilsen