Sluttrapport

Transkript

1 Sluttrapport

2 Innholdsfortegnelse Forord s. 3 Visjonen s. 4 Historien s. 4 Heder til tidligere barnevernsbarn s. 6 Organisasjonsform s. 6 Ansatte s. 7 Arbeidsmetoder s. 7 Juss og moral moral og juss s. 8 Utviklingen s. 8 Finansiering s. 10 Nettsidene s.11 Media s.12 Samarbeidet i Norge s.12 Samarbeidet med Sverige s.14 Statistikk - hovedtall nasjonalt s.14 Aktive ordninger s. 16 Fylkeskommunene s. 16 Offentlig omsorg i dag s. 17 Utfordringer s. 18 Lærdom fra Oppreisningsordningene s. 20 Oppsummering s. 21 Tillegg s. 23 Litteraturliste s. 26 2

3 Forord Den viktigste bakgrunnen for at kommunene og fylkene begynte å ta tidligere «Barnehjemsbarn» på alvor, var at barnehjemsbarna sa: «Her er vi, og vi vil bli hørt». De stemmene ble først hørbare i Bergen, der flere tidligere barnehjemsbarn på ulik måte lot sin stemme bli hørt. Stemmene fra Bergen ble også hørt i Oslo og Stavanger, og senere i resten av landet. Sammen ble disse stemmene et overdøvende kor, som ingen til slutt kunne være likegyldige til. Det er på oppfordring av dette koret Prosjekt Oppreisning ble til, og det er sammen med noen av disse stemmene vi i fellesskap har lyktes så langt. Prosjekt Oppreisning ønsker å takke for tilliten som er blitt vist, for historiene som dere modig har delt, for innsikten dere har gitt oss, og for den oppmuntring dere har bidratt med på veien. Stavanger, Med takk og ærbødighet Kai Stene Prosjektleder i Prosjekt Oppreisning Hege Blom 3 Prosjektmedarbeider

4 Visjonen Prosjekt Oppreisning ble til som et resultat av en utfordring fra tidligere Barnehjemsbarn, med utspring fra Støttegruppearbeidet i Stavanger og Oslo. Deres argumentasjon var at siden arbeidet i Stavanger og Oslo hadde resultert i gode oppreisnings/vederlagsordninger, så burde alle barnevernsbarn i hele landet få del i like gode oppreisningsordninger. Den andre delen av utfordringen var å arbeide for at dagens og morgendagens barnevernsbarn skulle slippe å oppleve det de hadde opplevd. Dermed var visjonen om et nasjonalt ressurs- og kompetansesenter født. Prosjekt Oppreisning har vært et nasjonalt ressurs- og kompetansesenter, bindeleddet mellom kommuner, fylkeskommuner og enkeltmennesker, etablert 1. januar FOR DET OFFENTLIGE: Vi har bidratt med kunnskap, veiledning og kompetanse der kommuner og fylkeskommuner ønsker å gi oppreisning og en uforbeholden unnskyldning til mennesker som har vært utsatt for uverdige forhold mens de var under offentlig omsorg, gjennom å etablere gode oppreisningsordninger. FOR ENKELTMENNESKET: Vi har gitt gratis råd, støtte og veiledning i oppreisningsprosessen til mennesker som har vært utsatt for overgrep og krenkelser under offentlig omsorg, og som ønsker å legge denne vonde fortiden bak seg. FOR DAGENS BARNEVERN: Vi har bidratt med kompetanse og erfaring inn i ulike fagmiljøer for å styrke dagens barnevern og offentlige omsorg. Historien Sommeren 2004 kom en av de første historiene om omsorgssvikt og overgrep i Rogalands Avis. Det ble etter hvert mange oppslag, og tidligere barnevernsbarn begynte å snakke sammen. De tok også kontakt med Stavanger kommune, og det ble avtalt et møte. Kai Stene ble høsten 2004 kontaktet av 3 tidligere barnevernsbarn, og bedt om å være med i dette første møte som en støtte for dem. Møtet med kommunen var svært vellykket, og det var Stavanger kommune, ved Kian (Odd Kristian) Reme, daværende leder for kommunalstyret for levekår, som anbefalte disse «barna» å organisere seg slik at kommunen hadde en motpart å forholde seg til. Interimstyret for Støttegruppen i Stavanger ble formelt etablert samme ettermiddag med hjelp av Kai Stene. Det ble tidlig avklart at Kian Reme ble Støttegruppen sin kontaktperson i kommunen. Slik ble alle spørsmål, også om økonomiske midler til drift av Støttegruppen, videreformidlet til Kian. Stavanger kommune fikk midler til drift på plass på rekordtid. Når Støttegruppen også ba om midler til å lønne en støtte-koordinator som skulle bistå støttegruppen i sitt arbeid, kom det også svært raskt på plass. Kai Stene ble ansatt som støtte-koordinator først i en 50 % stilling, som relativt fort ble en 100 % stilling. 4

5 Erfaringen med en fast kontaktperson i kommunen var svært god, og ble også anbefalt videre til andre kommuner. Måten Stavanger kommune møtte tidligere barnevernsbarn på i det første møtet, og som de senere fulgte opp, ikke bare økonomisk, er forbilledlig. Det skapte et godt fundament for den videre dialogen, og for de forhandlingene som etter hvert kom. Støttegruppen hadde som mål at Stavanger kommune skulle opprette en kommunal Oppreisningsordning for de som var utsatt for omsorgssvikt og overgrep mens de var under offentlig omsorg. Bergen kommune sin kommunale Billighetserstatningsordning var kjent, men Støttegruppen ønsket mange endringer i forhold til denne, som etter hvert ble gjenstand for forhandlinger. Språket var noe av det første Støttegruppen grep fatt i, og snakket konsekvent om Oppreisningsordning, oppreisningsbeløp og oppreisningsprosess ikke «erstatning». Det viktigste var at den enkelte gjennom møtet med kommunens ordning skulle oppleve seg oppreist. Som en følge av målet, en god Oppreisningsordning, var Støttegruppen bestemt på at virksomheten i Støttegruppen skulle avvikles når Stavanger kommune vedtok en ordning Støttegruppen kunne si seg fornøyd med. De hadde ikke en ambisjon om å være en permanent virksomhet. På den bakgrunn så Støttegruppen seg om etter et vertskap for virksomheten, i stedet for å organisere seg som et lag eller stiftelse. Flere ble forespurt, og det endte med at St. Johannes menighet sa at de kunne være vertskap for Støttegruppen. Vertskapet besto i hovedsak av å forvalte økonomi og regnskap, samt «låne» Støttegruppen sitt org.nr. Det var til stor hjelp for Støttegruppen og for arbeidet i sin helhet. Støttegruppen ble stor i antall medlemmer, og drev et omfattende arbeid, også i samarbeid med «Pionerene» fra tilsvarende arbeid i Bergen. Det utviklet seg også raskt et samarbeid med støttegruppen i Oslo, Oslo-gruppen. Samarbeidet med Oslo-gruppen utløste også noe økonomiske midler fra Oslo kommune til Støttegruppen i Stavanger. Forhandlingsforslagene fra Støttegruppen i Stavanger ble formidlet til Oslo-gruppen, slik at forhandlingene i Oslo og Stavanger ble samkjørte. Det endte med at Oslo kommune vedtok sin vederlagsordning i mai Stavanger vedtok sin Oppreisningsordning i juni Disse to ordningene fikk identiske vedtekter. Ordningene har senere blitt betegnet som «Stavanger-modellen». Det kan synes litt underlig, siden Oslo kommune vedtok sin vederlagsordning en måned før Stavanger kommune gjorde sitt vedtak. Men det kan altså forklares ved at vesentlige deler av tankegodset som var grunnlaget for en enstemmig innstilling fra arbeidsgruppen nedsatt av Byrådet i Oslo, kom fra Stavanger både ved støttegruppen og ved politiske kontakter. Stavanger kommune valgte med bakgrunn i egen vedtatt Oppreisningsordning, å invitere alle kommuner i Rogaland til å delta i denne ordningen. Stavanger kommune sa seg villig til å være vertskommune for alle kommunene i Rogaland, under forutsetning av tilslutning til Stavanger kommunes vedtekter. Dermed fikk vi landets første fylkesvise Oppreisningsordning. Stavanger kommune opptrådte også i denne sammenheng med stor raushet, og satte en standard som har fått stor betydning nasjonalt. Rogaland fylkeskommune sa også ja til tilbudet om å delta i Stavanger kommune sin Oppreisningsordning, og har gjennom deltakelsen tatt ansvar for både oppreisningsbeløp i perioden , og vært med på å dele kostnader til administrasjon og drift av selve Oppreisningsordningen. Rogaland fylkeskommune har også bevilget tilskudd til Propp på lik linje med og i samme størrelsesorden som Stavanger kommune. Måten Rogaland fylkeskommune har tatt sin del av dette moralske og økonomiske ansvaret på, har vært svært viktig for hvordan andre fylkeskommuner senere har vurdert sitt ansvar på. 5

6 Heder til tidligere barnevernsbarn Som en hyllest til tidligere barnevernsbarn, til Støttegruppen, og til en vedtatt Oppreisningsordning i Stavanger kommune ble det høsten 2006 avholdt en støttekonsert i St. Johannes kirke. Store deler av Stavanger sin musikk- og kulturelite deltok og skapte en minneverdig opplevelse i seg selv, men ga også en verdig og positiv ramme rundt den planlagte avviklingen av Støttegruppen. Som et viktig bidrag i dette så ble Ingvar Hovland sin tekst «Din båd va så liden», tonesatt av Kai Stene, en spesiell hyllest til tidligere barnevernsbarn i arbeidet i Rogaland. Den ble også broen til det videre arbeidet i resten av landet. Teksten og sangen har fulgt arbeidet, blitt mye brukt, og fått betydning for arbeidet nasjonalt (se tillegg s.23 ). Prosjekt Oppreisning ble deretter etablert som et nasjonalt ressurs- og kompetansesenter Organisasjonsform Prosjekt Oppreisning har vært organisert som et prosjekt i Stavanger kommune under avdeling for Oppvekst og levekår, og tidligere kommunaldirektør Bjørn Tungland og hans etterfølger Per Haarr har vært prosjektleders nærmeste overordnede. Vedtaket om opprettelsen av prosjektet ble fattet i kommunalstyret for Levekår i mars 2007, og lyder slik: 1. Det nasjonale ressurssenteret etableres som prosjekt for en periode på tre år- Samarbeidsparter som universitetet i Stavanger, Barne- og familiedepartementet, Rogaland fylkeskommune og andre byer inviteres med i prosjektet og med ev. representanter i styret. 2. Kommunen tar på seg ansvaret for oppstarten av «Prosjekt Oppreisning». Inntil fast bemanning er på plass vil kommunen bistå med sekretariatsressurser overfor styret. 3. Stavanger kommune bevilger kr årlig i den treårige prosjektperioden. 4. Som Stavanger kommunes representant og leder av styret oppnevnes Odd Kristian Reme. Reme var også leder av levekårsstyret da vedtaket ble fattet. De andre som har deltatt i styringsgruppen i hele perioden er Jarmund Veland, Senter for atferdsforskning ved Uis, Klara Tveit, representant for Rogaland fylkeskommune, og Inger Elvik som har deltatt på vegne av Oppvekst og Levekår. Andre som har deltatt i Styringsgruppen er: Jan Tore Horpestad og Bjørn Karlsen, tidligere leder av Støttegruppen i Stavanger. Lisbeth Strand, barnehjemspioner fra Bergen og Marie Bergsagel, tidligere koordinator for arbeidet i Kristiansand kommune deltok også for en kortere periode. I forkant av oppstarten til Prosjekt Oppreisning ble KS sentralt utfordret til en dialog i forhold til det å ha en rolle i arbeidet. Slik det ble tenkt den gang kunne det være alt fra å delta på eiersiden til å sitte i styringsgruppen. KS fant ikke å kunne gå inn i et slikt overordnet samarbeid, men Prosjekt Oppreisning har hatt et svært konstruktivt samarbeid med flere lokale avdelinger i KS. I møte med våre samarbeidspartnere har det tidvis ikke vært helt enkelt å forstå vår organisering og rolle. Mange har oppfattet Prosjekt Oppreisning som en interesseorganisasjon, blant annet i deler av KS, men også i deler av Stavanger kommune. 6

7 Prosjekt Oppreisning har ikke selv definert seg som en interesseorganisasjon, men som et nasjonalt ressurs- og kompetansesenter. Prosjekt Oppreisning har vært opptatt av å bidra med best mulig fakta formidling og erfaringsdeling, både til det offentlige og til den enkelte. Men Prosjekt Oppreisning har ikke bare vært en nøytral og objektiv rådgivingstjeneste. Prosjekt Oppreisning har også vært en pådriver for etablering av nye oppreisningsordninger. Ansatte Prosjektleder i hele perioden har vært Kai Stene. Kai Stene gikk over i annet arbeid i Stavanger kommune Prosjektmedarbeider og stedfortreder har i perioden vært Hege Benedicte Blom. Hun kom inn i prosjektet 1. juni 2007, og gikk over i annet arbeid i Stavanger kommune Petter Bjørn Pettersen startet som prosjektmedarbeider i desember 2007, og var ansatt fram til september Monika Sikveland Kommedal kom inn som prosjektmedarbeider i to perioder. Først fra november 2008 og til september Deretter fra april 2010 til juni Arbeidsmetoder I forhold til møtet med den enkelte, som ofte var på telefon, var noen ting viktigere enn andre. Den mest avgjørende faktor var at de fikk nok tid. Det var ofte vanskelig å få fortalt om disse opplevelsene som ofte var preget av skam og skyld, og da var det viktig at den som lyttet ikke hadde det travelt, og mange trengte mye tid mange ganger. En som kom til Prosjekt Oppreisning sine lokaler til en samtale, henvist av en psykolog, la umiddelbart merke til en liten detalj når han kom inn i rommet; Før han hadde satt seg utbrøt han; «Jøss, her er det ikke klokke på veggen engang». Det var viktig at den enkelte ikke måtte fortelle om vonde ting i detalj for at vi skulle tro på dem og hjelpe dem. Det var vi tydelige på at de ikke trengte, og det ble ofte sagt i begynnelsen av samtalen. Det var av stor betydning for mange at de selv kunne kontrollere hva og når de orket å snakke om de vonde tingene. Det var viktig at de skulle gjøre så mye de klarte selv for å oppleve mestring, men også for at de skulle eie sitt eget liv, sin egen historie og sine egne opplevelser. Ved å klare å gjøre noe selv, opplevde mange en mestring de ikke visste de hadde. Mange gikk ut fra at dette måtte advokater og eksperter ta seg av, men fikk et løft når de opplevde at de kunne gjøre noe selv. En annen arbeidsmetode kan beskrives som «Solid støtte Kraftig realitetsorientering Konkrete tiltak». Det var viktig at den enkelte opplevde støtte, men også viktig å være tydelig på det som var realitetene, ikke skape urealistiske forhåpninger. Mange opplevde det også godt å få konkrete oppgaver, noe å gjøre praktisk, for av og til å slippe alle tankene. Denne metoden preget hvordan vi til enhver tid møtte den enkelte. Målet var at alle skulle oppleve seg sett og trodd, og at de skulle oppleve at de ble møtt med respekt og verdighet, og at de skulle få litt mer tro på seg selv. 7

8 3 1 felles 2 Den interne organiseringen av arbeid og oppgaver har vært en viktig faktor for å lykkes. Oppgaver og ansvarsområder har tatt utgangspunkt i den enkeltes styrker og evner. Fordelingen var slik at hver medarbeider hadde helt egne oppgaver, og andre områder som vi delte på. Ett område alle hadde felles var informasjon om enkeltpersoner (se figur). Det bidro til at deres historie ikke måtte fortelles mange ganger. Det var til stor hjelp for mange. Medarbeiderne i Prosjekt Oppreisning har underveis fått profesjonell veiledning av ekstern psykolog, noe som har vært en viktig ressurs og en stor styrke i arbeidet. Det har også vært en del av arbeidsmetodikken å utøve kontinuerlig debriefing/veiledning internt. Hver gang en medarbeider var ferdig med en lang og ofte vanskelig samtale, ble den snakket om umiddelbart. Det var også en veiledende ambisjon om at ingen skulle ha mer enn 3 slike samtaler i uken. Den ambisjonen klarte vi ikke alltid å nå, men bevisstheten om den førte til en bedre fordeling av belastningene. For å initiere en oppreisningsprosess i et fylke arbeidet Prosjekt Oppreisning målrettet for å få muligheten til å delta med en presentasjon på møter hvor de fleste ordførere og rådmenn var samlet, f.eks. Strategimøte i regi av KS eller liknende. Da fikk flest mulig den samme informasjonen, kunnskapen og utfordringen samtidig. I møte med lokale politikere og administrasjoner utfordret vi som oftest fra toppen og ned. Vi startet ofte med ordfører og rådmann, kom ofte med skriftlige saksframstillinger til formannskapet, deltok etter invitasjon på gruppemøter i ulike partier, og har vært tydelig til stede ved flere bystyre/kommunestyrebehandlinger. Juss og moral moral og juss Oppreisningsordninger er moralske ordninger, ordninger som tar et moralsk oppgjør med urett som er begått. Urett og lovbrudd i denne sammenheng er i lovens forstand nesten alltid foreldet. Prinsippet om å ta et oppgjør med urett med utgangspunkt i moralske overveielser har derfor møtt mange utfordringer i forhold til den offentlige forvaltningen. Den juridiske tenkemåte blir lett for dominant, også når vi møter det moralske ansvaret for oppgjør og oppreisning. Hvordan skal bevisvurderingen være? Hvilke krav til dokumentasjon skal kreves? Hva skal legges til grunn for utmåling av oppreisningsbeløp? I de statlige ordningene har man valgt å senke beviskravene noe, i de kommunale ordningene er de ytterligere senket. Når det moralske ansvaret legges til grunn, kan jussen bidra med å finne gode konkrete løsninger. Utviklingen Ved oppstart av Prosjekt Oppreisning, , var det enighet om at Stavanger kommune skulle stå som eier av prosjektet. Det formelle vedtaket ble fattet

9 Driften ble i starten finansiert på overskytende midler fra Støttegruppen, administrert av St. Johannes menighet. Tilskudd fra Stavanger kommune, Rogaland fylkeskommune, Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet kom på plass etter hvert. I forbindelse med overtakelsen ble det også styringsgruppen opprettet. Prosessen med å etablere gode oppreisningsordninger i Kristiansand kommune og Trondheim kommune var i gang før Prosjekt Oppreisning var etablert, men Støttegruppen i Stavanger var med i oppstarten av disse prosessene. De ble videreført gjennom et samarbeid med Prosjekt Oppreising, og Prosjekt Oppreisning ble etter hvert en svært viktig premissleverandør for de fleste nye ordninger. Kristiansand kommune vedtok sin egen oppreisningsordning etter Stavanger-modellen, som Aust- og Vest-Agder fylkeskommuner sluttet seg til. Dermed oppstod en ny konstellasjon, én ordning, ett sett med vedtekter, to fylker, og én vertskommune; Kristiansand kommune, som forvaltet og driftet ordningen. Trondheim kommune vedtok sin ordning etter Stavanger-modellen, og inviterte kommunene i Sør-Trøndelag å delta etter modell fra Stavanger, men kun fem kommuner sluttet seg til. Arbeidet gikk videre til Vestfold fylke, der man til slutt klarte å få til en fylkesvis ordning. I Vestfold engasjerte KS-lokalt seg for første gang, og gav verdifulle bidrag til at ordningen ble noe av, og har også tatt et organisatorisk ansvar. I Østfold tok KS-Østfold et stort ansvar, og ledet også arbeidsgruppen som ble nedsatt for å komme med forslag til en felles ordning. Prosessene rundt etableringen av den fylkesvise ordningen i Østfold er så langt den mest effektive og vellykkede prosessen vi har sett så langt. Her klarte man også å få til en svært rasjonell og funksjonell organisering av ordningen, som Prosjekt Oppreisning har anbefalt videre. I Sogn og Fjordane var KS-lokalt en helt avgjørende faktor. KS- Sogn og Fjordane inviterte Prosjekt Oppreisning inn fra dag 1, og samarbeidet med Prosjekt Oppreisning gjennom hele prosessen. Men det var KS lokalt som var den drivende kraften, kraften som ville, og som tok ansvar på en forbilledlig måte. I Sogn- og Fjordane tok prosessen tid, men resultatet tilslutt ble likevel en fylkesvis Stavanger-modell som etter våre tilbakemeldinger fungerer bra. Innimellom alt som har blitt gode fellesordninger, finner vi lokale varianter som er ulike. For å nevne noen som eksempler; I Finnmark oppsto på mange måter en spesiell situasjon. Alle kommunene fikk samme informasjon, og Fylkesmannen i Finnmark oppfordret alle kommuner om å opprette en felles oppreisningsordning. Granskingsutvalget i Finnmark anbefalte eksplisitt alle kommunene i Finnmark å etablere en oppreisningsordning etter Stavanger-modellen. KS-Finnmark fikk i oppdrag å utarbeide et forslag til en felles ordning for kommunene og fylkeskommunen i Finnmark, men resultatet ble et annet. I realiteten er det slik at Rådmannsutvalget i Finnmark, etter Propp sin vurdering, kom med et forslag til en form for billighetserstatning som skiller seg fra Stavanger modellen på de fleste viktige punkter. Samtidig valgte ordføreren i Vadsø, Svein Dragnes, å få sin kommune med på en Stavanger- modell ordning, en ordning som også 5 andre kommuner sluttet seg til i samsvar med rådene fra både Fylkesmannen, Granskingsutvalget og Prosjekt Oppreisning. Resultatet ble at man i Finnmark fylke fikk to forskjellige fellesordninger. Den ene, som Prosjekt Oppreising kaller «rådmannsmodellen», fikk oppslutning fra 12 kommuner samt fylkeskommunen, ordningen etter Stavanger-modellen fikk tilslutning fra 6 kommuner, med Vadsø kommune i spissen. 9

10 Finnmark fylkeskommune valgte å ikke støtte denne ordningen, på tross av Fylkesmannens og granskingsutvalgets anbefaling. Samtidig har det foregått prosesser i enkeltkommuner som har gjort egne valg, vedtatt egne ordninger, i hovedsak uten å rådføre seg med Prosjekt Oppreisning. Det er også eksempler på kommuner som har rådført seg med Prosjekt Oppreisning, uten å ta rådene til følge. Som eksempel på ytterlighetene når kommuner vedtar egne ordninger kan vi på den positive siden nevne Ås kommune i Akershus fylke. De lyttet til råd og erfaringer, brukte nettsidene aktivt, og vedtok en ordning etter Stavanger-modellen. Nabokommunen, Vestby, har vedtatt en ordning som bare omfatter økonomi. Vestby kommune gir 10% i kompensasjon av det beløpet Staten eventuelt gir. Finansiering Propp har populært sagt vært finansiert som et offentlig andelslag, med en grunnfinansiering i bunn. Stavanger kommune, Rogaland fylkeskommune og Barne- likestillings- og inkluderingsdepartementet har stått for grunnfinansieringen. Ellers har Propp som hovedregel inngått rammeavtaler med kommuner og fylker som har brukt våre tjenester, men det har også vært innslag av salg av tjenester for enkeltoppdrag. I prosjektperioden har hovedfinansieringen fordelt seg slik: Økonomiske midler fra: Beløp Barne- likestillings- og inkluderingsdepartementet Stavanger kommune Rogaland fylkeskommune Østfold fylkeskommune Kristiansand kommune Vest-Agder fylkeskommune Vestfold fylkeskommune, Horten, Sande og Svelvik kommuner Aust-Agder fylkeskommune Tromsø kommune, enkeltoppdrag Bodø kommune, enkeltoppdrag NMS/NLM, deltakelse i prosjekt Flerkulturell oppvekst Bethaniastiftelsen Diverse salg av tjenester Inntekt totalt Alle som står oppført, har vedtatt en Oppreisningsordning etter Stavanger-modellen, men det betyr ikke at alle har forbrukt like stort omfang av tjenester. Som eksempel kan nevnes at Prosjekt Oppreisning brukte mye mer tid og innsats for å bidra til en fellesordning i Vestfold enn i Østfold, men som man ser gjenspeiles ikke det i forhold til økonomiske tilskudd. Prosjekt Oppreisning la ned et betydelig arbeid i Sogn og Fjordane men fikk avslag på søknad om økonomisk tilskudd. Nordland og Nord-Trøndelag fylker har fått noe råd og veiledning med på veien, har brukt nettsidene veldig aktivt, men der har ikke Prosjekt Oppreisning vært aktivt inne i arbeidet og prosessene. Støttegruppen i Stavanger/Rogaland, og senere Prosjekt Oppreisning, brukte en del tid og ressurser i prosessen fram mot endelig 10

11 vedtak i Trondheim, også i forbindelse med støttegruppearbeid i Trondheim, men Trondheim kommune sto for gjennomføringen på egen hånd. Finansieringsmodellen var bygget på frivillighet, som alt annet som har med moralske, kommunale oppreisningsordninger å gjøre. Både medarbeidere og styringsgruppe har vært opptatt av at Stavanger kommune som prosjekteier ikke skulle belastes med større utgifter enn det kommunen selv hadde budsjettert med. Dette har vi lykkes med, perioden sett under ett. Det er heller ikke overskytende midler av noen størrelse etter endt avvikling, utover de midlene som anvendes til sluttrapportering. Resultatene målt opp mot tilgjengelige ressurser må vi også si oss godt fornøyde med. Evalueringen i forhold til finansieringsmodellen er likevel klar: Modellen har vært krevende, og gitt stor uforutsigbarhet for driften. Med 2 og 3 ansatte har det tatt for mye tid og krefter både å drive et arbeid av et så stort omfang, og samtidig måtte bruke mye tid og krefter på å skaffe tilstrekkelig med midler til drift. Nettsider Nettsidene var en gave til tidligere barnevernsbarn spesielt og oppreisningssaken generelt fra STRONG webdesign. Lite visste vi den gang i 2007 hvilken verdifull kilde til opplysning og samhold disse sidene skulle komme til å bli, både for det offentlige som skulle gi oppreisning, og for barnevernsbarna som skulle ta den i mot. Nettsidene har siden 2007 vært en god informasjonssentral når det gjelder faktaopplysninger om alle landets oppreisnings- og andre typer ordninger for tidligere barnevernsbarn. Nettstedet har stadig vokst i omfang både når det gjelder temaer og oppdateringer. Det er lagt vekt på at det skal være enkelt å navigere seg rundt mellom de forskjellige delene av propp.no. Sidene har derfor vært tilrettelagt spesielt for de forskjellige besøksgruppene som til enhver tid er innom. Ved en bevisst bruk av ord, farger, bilder og uttrykk har vi ønsket å øke nettbrukerens forståelse for hva oppreisning faktisk handler om. Språket holdes i en positiv tone, på tross av en svært vanskelig tematikk. Fargene er lysegrønne for å formidle det håpet som oppreisning gir. Det finnes ingen bilder med dobbelt bunn, av gråtende barn eller voldsomme voksne på nettsidene. Dansebildene på velkomstsiden viser mennesker i positiv bevegelse. Sidene har fungert både som et oppslagsverk og en informasjonskilde, samtidig som de har vært det første møte med noe som kan føre til en lettere tilværelse, og en visshet om at man ikke lenger er alene. Prosjekt Oppreisning ble derved også gjennom nettsidene et bindeledd mellom enkeltmennesket og det offentlige, og begge parter fikk en mulighet til et innblikk i den andres verden. Nettsidene har fått treff fra alle kanter av verden, vi hadde treff fra hele 36 land (i 2011) som igjen representerte alle verdensdeler. Vi vet at mange norske tidligere barnehjemsbarn har flyttet ut av landet for å komme seg så langt bort fra den gamle historien som mulig. Det er 11

12 derfor nærliggende å tenke seg at en del av denne spredningen av treff har sin forklaring i nettopp dette. Nettsidene har ved dette bidratt til merkevaren propp.no. For de fleste kalles Prosjekt Oppreisning kun PROPP. Prosjekt Oppreising er avviklet. Men nettsidene skal være tilgjengelige. Media I Stavanger/Rogaland var det først og fremst Rogalands Avis ved Bjørn Sæbø og Helge Svela, som tok ansvar for å bringe disse historiene til torgs. Det var svært viktig. Snart kom både Stavanger Aftenblad og NRK Rogaland etter, og til sammen ble historiene fra Rogaland grundig dekket. Riksdekkende medier viste også snart interesse. Blant disse kan nevnes ABC-nyheter, som ved Stein Ove Corneliussen, skrev flere dyptpløyende historier som har hatt betydning. Det har vært avgjørende for oppreisningsarbeidet at Prosjekt Oppreisning har vært synlige i media. En forutsetning at verden omkring har kjent til dette arbeidet, hva Propp har kunnet gjøre og hjelpe til med. Propp har i samarbeidet med presse og media prøvd å bygge en relasjon med en eller 2 journalister i hvert enkelt media, i forhold til sakene som handlet om tidligere barnevernsbarn. På den måten gav vi dem bredere bakgrunnsinformasjon, også når de skulle formidle nyhetssaker. Det samarbeidet var ofte svært vellykket, og mange saker ble da også dekket med større verdighet og større riktighet i forhold til fakta. I perioden har Prosjekt Oppreisning vært godt synlige både på lokalt, regionalt, og på riksdekkende plan, gjennom avisartikler på nett og papir, og debatter og intervjuer i radio og TV. Avisartikler som omhandlet Propp og/eller oppreisningssaken ble fortløpende lagt ut som lenker på propp.no. Vi var også synlige i svensk media gjennom Sveriges Radio i forbindelse med presentasjonen av den svenske Vanvårdsutredningen». Det å følge med på hva som skjedde rundt denne tematikken i alle deler av landet, var et tidkrevende arbeid. Det var ikke slik at kommuner og fylker kjente et ansvar for å holde Propp orientert om lokal aktivitet. Den måtte vi spore opp selv Presseklipp Samarbeid i Norge Propp har i hele perioden vært aktive og oppsøkt kommuner og fylker med tilbud om informasjon, kompetanse og erfaringsdeling. I starten av prosjektet var det en relativt stor del av virksomheten, men den endret seg med tiden til at Propp i økende grad ble oppsøkt av kommunene og fylkene selv. Propp har også vært bevisste på det å bruke media aktivt for å nå ut med informasjon. Enkeltpersoner har funnet fram til oss ved at andre de kjenner har fortalt om prosjektet, via oppslag i media, og selvfølgelig gjennom nettsidene. 12

13 Propp har hatt et formelt samarbeid med fylker og kommuner gjennom blant annet rammeavtaler, men også samarbeid av mer uformell karakter. Lokalpolitikere som har ønsket seg en oppreisningsordning har tatt kontakt og bedt om informasjon og kunnskap, og har også gjerne invitert Propp til å være tilstede gruppemøter i ulike partier. Samarbeidet med Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLD) har vært viktig når det gjelder å nå ut til mennesker som kommer fra kommuner og fylker vi ennå ikke har inngått økonomiske rammeavtaler med. I vår kontakt med BLD har de påpekt at det økonomiske tilskuddet fra departementet ikke skal forstås som statlige føringer, verken for hva slags vedtak fylker og kommuner skal fatte i hver enkelt sak, eller for hvordan kommuner og fylker skal organisere egen rettferdsvederlagsordning. Men BLD har delt vår ambisjon om at kommuner og fylker skal få bred og saklig informasjon om de forskjellige ordningene som i dag finnes i landet. Herunder prosessene som fører til oppreisning, og hjelp til eventuelt å kunne etablere sin egen ordning. Bevilgningene fra BLD har gjort det mulig for oss å kunne tilby slike tjenester til de kommunene/fylkene som ønsker det. Derfor har det også vært viktig for Propp å holde departementet godt informert om det arbeidet vi har gjort. Det har vi gjort gjennom flere møter med departementets administrasjon og ledelse. Det har også vært viktig å være en ressurs for de støttegruppene som har ønsket det. Propp har gitt råd og veiledning ved etableringen av støttegrupper, men også deltatt på møter og gitt råd i forhold til drift av slike grupper. Det Norske Misjonsselskap (NMS) og Norsk Luthersk Misjonssamband(NLM) satte i 2009 i gang et stort prosjekt kalt «Flerkulturell oppvekst». Prosjektet hadde som mål å ta på alvor mange av de tilbakemeldingene de hadde fått fra barn med oppvekst i utlandet, de såkalte misjonærbarna, om omsorgssvikt og overgrep de hadde opplevd som barn på «Misjonsmarken». Men også å ta på alvor den fortvilelse mange foreldre og ansatte hadde kjent på. En oppreisningsprosess på en annen måte. Propp ble bedt om å delta i en tverrfaglig gruppe som skulle gi råd og veiledning i forhold til disse prosessene, men også bistå i deler av gjennomføringen. Prosjekt Oppreisning ble også i noen grad bedt om å delta i ulike faglige sammenhenger, noe vi også har gjort. Propp ble invitert av Barnevernsambandet i Telemark til å delta på et kurs i Skien som var godkjent som etterutdanning av Den norske Advokatforeningen. Temaet vi presenterte var; «Kan penger erstatte en vond barndom?» Prosjekt Oppreisning ble også bedt om å ta fagansvar for en av to temadager i regi av Omsorgsenheten i Trondheim for 45 barnevernsarbeidere. Temaer som ble tatt opp var; Erfaringer fra arbeidet med tidligere barnevernsbarn, kvalitetssikring av den offentlige omsorgen, tilsynsfunksjonen, og utfordringer for dagens offentlige omsorg. Under Adam-konferansen 2009 i Oslo med tema: «The power to hurt - the power to heal», hadde Propp en workshop med tema: «Overgrep mot gutter under offentlig omsorg sett i lys av offentlige granskinger». Jæren DPS avholdt et seminar med tema: «Seksuelle overgrep i et helse- og samfunnsperspektiv». Propp ble invitert til å foredra rundt tema: «Om å ha en overgriper i nær familie». Flere forskningsmiljøer har vist interesse for å forske på materialet fra Propp. Ingunn Studsrød, Ph.D ved Universitetet i Stavanger, søkte om en post.doc.-stilling med Propp som medforskere. Søknaden ble ikke innvilget, men interessen var der. 13

14 Samarbeid Sverige I 2008 ble vi kontaktet av en medarbeider fra «Vanvårdsutredningen» i Sverige, ledet av Gøran Johansson. Denne utredningen var en nasjonal gransking som omfattet både barnehjemsbarn og fosterhjemsbarn, skolehjemsbarn og andre som hadde vært under offentlig omsorg i Sverige. Vanvårdsutredningen inviterte oss til Stockholm hvor vi hadde ansvar for en hel fagdag, der alle som jobbet i utredningen deltok. Propp hadde jevnlig kontakt med utredningen helt til de avga sluttrapport i september (det er referert til Propp i delrapporten fra 2009). Under vårt opphold i Stockholm hadde vi også et møte med noen medlemmer av Socialutskottet i Riksdagen. Med bakgrunn i Propp sin kontakt med Vanvårdsutredningen ble Propp også kontaktet av Kerstin Wigzell og hennes medarbeidere. Kerstin Wigzell ledet en utredning som skulle foreslå konkrete tiltak til regjeringen i Sverige med bakgrunn i konklusjonene i Vanvårdsutredningen. Kerstin Wigzell sine medarbeidere kom til Stavanger og var sammen med oss en hel dag. Propp delte sine erfaringer fra arbeidet i Norge, og også hvilke argumenter som lå til grunn for de ulike ordningene, og kom med mange forslag og innspill som også er referert i utredningen «Barnen som samhället svek». Begge utredningene ligger på Statistikk- hovedtall nasjonalt Personhenvendelser har kommet til Prosjekt Oppreisning fra alle deler av landet. Totalt sett er alle fylker representert i statistikken, men spennet er stort, fra 1 henvendelse pr 4000 innbyggere som i Rogaland, til 1 henvendelse pr innbyggere som i Nord Trøndelag. De eldste som har henvent seg til Prosjekt Oppreisning var født på 20-tallet. De yngste som ble registrert ble født så sent som på 80-tallet. I tillegg ble vi kontaktet av mennesker født på 90-tallet. Disse ble ikke registrert fordi de falt utenfor ordningene. Opplysningene er samlet ut fra det mennesker har valgt å fortelle i samtale. De er ikke basert på ferdigformulerte spørsmål. Henvendelser Totalt Antall personer totalt Antall kvinner Antall menn Født på 20 tallet Født på 30 tallet Født på 40 tallet Født på 50 tallet Født på 60 tallet Født på 70 tallet Født på 80 tallet Født på 90 tallet Ukjent fødselsår Henvendelser via telefon, besøk eller e-post. Alle henvendelser blir ikke registrert 14

15 Plassert fra en kommune i: Totalt Akershus 1 / Aust Agder 1 / Buskerud 1 / Finnmark 1 / Hedmark 1 / Hordaland 1 / Møre og Romsdal 1 / Nord Trøndelag 1 / Nordland 1 / Oppland 1 / Oslo 1 / Rogaland 1 / Sogn og Fjordane 1 / Sør Trøndelag 1 / Telemark 1 / Troms 1 / Vest Agder 1 / Vestfold 1 / Østfold 1 / Ukjent fylke Pr 31 desember 2011 var 9 ordninger sluttført. Sluttrapporter fra disse ordningene viser mange likheter men også mange forskjeller: Rapport fra Ant. søknader Kvin ner/ Menn % % innvilget 725 tusen % 500 tusen % 300 tusen % 200 tusen % % av slag % avvisninger % klager % omgj. i utvalg % omgj i nemnd % Opprett holdt Oslo / / Rogaland / / Aust/Vest / / Agder Arendal Trondheim / / Bergen / Kristiansund 41 56/ Hamar Asker/ 88 39/ / Bærum / henvendelse pr antall innbyggere i fylket pr 31/12-11, totalt. 3 Hamar hadde 300 tusen som høyeste maksimumstilkjenning. Tilkjenningen var skjønnsmessig satt. 4 Asker og Bærum hadde 300 tusen som høyeste maksimumstilkjenning. Tilkjenningen var skjønnsmessig satt. 15

16 Aktive ordninger Det er i dag flere aktive oppreisningsordninger, og noen som skal starte opp våren Nord-Trøndelag har en aktiv fylkesvis ordning etter Stavanger modellen. Også her har KS-lokalt vært en drivende kraft for å få ordningen på plass. Det er 16 kommuner som sammen med fylkeskommunen har gått sammen, og det er fylkeskommunen som administrerer ordningen. Tromsø kommune er også godt i gang med sin ordning, som også er etter Stavangermodellen. Her har også Harstad og Karlsøy kommuner gått sammen med Tromsø i ordningen. Det er også nedsatt en arbeidsgruppe, ledet av Fylkesmannen, som skal komme med forslag til hvordan Troms fylkeskommune og de øvrige kommunene kan slutte seg til ordningen. Nordland fylke har vedtatt en fellesordning, som 41 av 44 kommuner i Nordland har sluttet seg til. Fylkesmannen har vært en pådriver i arbeidet, ordningen er etter Stavangermodellen, og fylkeskommunen skal administrere ordningen. Det spesielle her er, at så langt Propp kjenner til, så har Nordland fylkeskommune ikke erkjent oppreisningsansvar, eller på annen måte tatt økonomisk ansvar. Så i denne ordningen tar kommunene oppreisningsansvar, fylkesmannen tar økonomisk ansvar for drift, fylkeskommunen skal administrere ordningen. Ordningen forventes å være i drift våren Fylkeskommunens ansvar Fylkeskommunens ansvar har vært diskutert fra før Oslo og Stavanger kommuner vedtok sine ordninger. Dette ansvaret har også blitt vurdert på ulike måter, og fått ulike løsninger. I Oslo ble det så langt Propp kjenner til ingen reell diskusjon da Oslo er både kommune og fylke. I Rogaland ble fordelingen løst ved at kommunene tok oppreisningsansvar før 1980, perioden mellom 1980 og 1993 ble løst med en fordeling mellom kommune og fylke for de som ble plassert før 1980, men som ble værende i tiltak etter Bakgrunnen var at fylkeskommunen påtok seg et betydelig ansvar for institusjonene og fosterhjemtjenesten fra og med 1980, og man mente at det også måtte bety oppreisningsansvar. Den modellen har vært lagt til grunn i flere fylkesvise ordninger, men det er også andre modeller. I Østfold tok fylkeskommunen sitt ansvar gjennom å ta alt økonomisk ansvar for drift og administrasjon, i Vestfold laget man en mer komplisert fordelingsnøkkel. Argumentasjonen for at fylkeskommunen også skulle påta seg ansvar finner vi NOU 2004: 23 «Befring rapporten» som slår fast at alle forvaltningsnivå hadde ansvar, Staten, fylkene og kommunene. For Propp har det vært det styrende argument, ikke hvordan det ansvaret eventuelt ble forvaltet. Den opprinnelige Stavangermodellen baserte seg rent administrativt på vertskommunetanken. Dette på tross av at fylkeskommunen også var en del av samarbeidet. (Ref kommuneloven. 28a, hvor merknaden (Ot.prp. nr 95 ( ) sier at det ikke er mulig for en fylkeskommune å legge oppgaver til en kommune, siden de to forvaltningsnivåene har ulike oppgaver, og 28b som hindrer vertskommunesamarbeid mellom kommuner og fylkeskommuner.) Modellens økonomiske fordeling baserte seg på ansvarsfordelingen i barnevernloven av 1953 og fylkeskommunens utvidede ansvar i Kommunene ansvarte for innvilging av oppreisningsbeløp for personer plassert før 1980, fylkeskommunen fra 1980 til 1993, og de administrative kostnadene ble fordelt etter den enkelte kommunes/fylkeskommunens antall innvilgede søknader. Mange fylkeskommuner har ikke villet erkjenne det ansvaret, og har heller ikke tatt ansvar, mens noen fylker har gått mye lenger i erkjennelsen av ansvar og sagt at fylkeskommunen 16

17 hadde ansvar i perioden mellom 1980 til 2004, da Staten overtok fylkeskommunens ansvar innen offentlig omsorg. Det har resultert i at Aust- og Vest-Agder fylkeskommuner, og Akershus fylkeskommune har opprettet egne ordninger som går fram til Det som nok i dag kan sies er at alle barn er kommunale barn. Det har siden 1954 vært kommunene som gjør vedtak om omsorgsovertakelse, slik er det også i dag, men fra 1980 til 2004, hadde fylkeskommunen et betydelig ansvar for deler av den offentlige omsorgen, fra 2004 overtok Staten dette ansvaret. Offentlig omsorg i dag På mange områder er den offentlige omsorgen for barn bedre nå enn før, men det er fortsatt store utfordringer innen den offentlige omsorgen for barn og unge. Det er flere ansvarlige voksne, mer kompetente voksne rundt det enkelte barn i dag. Det arbeides mer faglig, det er betydelig bedre ressurser, vi har flere hjelpetiltak å sette inn. Hvorfor glipper det likevel så altfor ofte? Vi kan hver eneste dag lese om svikt i barnevernet, svikt i skolen, svikt ved institusjonene, om barn og ungdom som har en oppvekst med stor mangel på forutsigbarhet, stadige flyttinger, utrygghet, og om omsorgssvikt og overgrep. Barnevernpanelet påpeker mange viktige forbedringsområder som Propp kjenner igjen fra sitt materiale: Alt tilsyn, inkludert tilsynet med de kommunale fosterhjemmene og Bufetat, legges til Helsetilsynet v/fylkesmannen. Det må iverksettes mer forskning for å utvikle kunnskap mht. å forebygge og avdekke overgrep og omsorgssvikt i offentlig omsorg. Fokuset på adopsjon av yngre barn som et barneverntiltak styrkes. Tilsyn På disse områdene stemmer Barnevernpanelets beskrivelse godt med våre erfaringer fra Prosjekt Oppreisning, og vi vil særlig trekke fram tilsynsfunksjonen: Svært mange barn i Norge i dag mangler tilsynsfører. Mange barn har ingen trygg relasjon til en voksen, som de kan snakke med når det går galt. Og selv for de barna som er så heldige å ha en tilsynsfører som de treffer 4 ganger i året, er relasjonen ofte ikke trygg nok til at barn/ungdom våger å fortelle. Med bakgrunn i alle de historiene vi har fått del i som omhandler akkurat dette, finner vi det riktig å påpeke det. Tilsynsfunksjonen slik den er i dag, er slik den har vært i årevis, den fungerte ikke da, og den fungerer ikke i dag. Tilsynsfunksjonen skal være en viktig del av kvalitetssikringen av den offentlige omsorgen. Propp spurte de 15 største kommunene i Norge, pluss mange mindre, forsommeren 2011, om hvor mange overgrep de var blitt kjent med via tilsynsfunksjonen. Svaret var ingen. Samtidig får vi via media opplyst at det siden 2001 har vært 52 saker som har kommet opp for domstolene og gitt fellende dommer over fosterforeldre og tilsynsførere for overgrep mot barn som var det offentliges ansvar. Hvor store mørketallene er, kan vi bare ane og frykte. Propp er klar over at dette er spørsmål det arbeides med fra departementets side, og Propp har for egen regning gitt innspill til Barnevernpanelet både i forhold til denne og andre saker som vedrører den offentlige omsorgen. Propp er overbevist om at endringer vil skje. Men endringer kan ikke bare skje på systemplan. Alle som arbeider og er engasjert i forhold til den offentlige omsorgen for barn, må være villige til både å tenke og handle nytt. 17

18 Den offentlige omsorgen i dag har valgt en ordning som betyr at de som skal kvalitetssikre barn i fosterhjem består av svært ulike mennesker, med svært ulike erfaringer, og med svært ulik kompetanse. Det er selvfølgelig svært mange dedikerte og kompetente tilsynsførere, men som gruppe er de i stor grad overlatt til seg selv. De er «løsarbeidere» i den forstand at de får lønn på timebasis, lønnen er dårlig, de er ofte overlatt til seg selv, de har ikke et etablert arbeidsmiljø, og ofte mangelfull oppfølging. Det kan ikke gi et godt tilsyn. Fylkesmannens tilsyn ved institusjonene er i hovedsak en systemrevisjon. Tilsynet er ikke innrettet med tanke på den enkelte ungdommen, men på om institusjonen oppfyller de lover, regler og krav som er satt for driften av institusjonen. Propp viser her til Barnevernpanelet og mener det bør vurderes en omlegging av tilsynstjenestene, der målet er vesentlig større omfang, større kompetanse, mer nærhet for barn og unge, og større uavhengighet. Det bør vurderes om alle tilsynsfunksjoner skal legges inn under Helsetilsynet v/fylkesmannen, og at man tilstreber at alle barn og unge under offentlig omsorg får en egen tillitsperson. Målet må være å få et eget kompetent og uavhengig tilsyn som kan sikre likt, kompetent og engasjert tilsyn til beste for alle barn og unge som er under offentlig omsorg. Utfordringer Med et tilbakeblikk kan vi se at mye bra har skjedd. Nærmere 70 % av innbyggerne i Norge bor i kommuner/fylker som har en stort sett likelydende oppreisningsordning. Mellom 10 og 12 % bor i kommuner med andre typer ordninger. Har Prosjekt Oppreisning gjort et godt stykke arbeid i disse fem årene, har Propp gode resultater? Svaret må være ja Propp har vært et viktig bidrag til oppreisning for svært mange mennesker, en oppreisning som har gitt den enkelte nye muligheter for mestring og kontroll over eget liv. Vi er stolte over at vi har fått anledning til å bidra til dette, og ikke minst stolte over viljen til handling både fra vår vertskommune og vårt vertsfylke. Gode resultater til tross: Det er fortsatt mange enkeltpersoner som ikke har mottatt oppreisning fra sin egen kommune eller sitt eget fylke. Det at så mange mennesker er utsatt for ulik behandling er en utfordring i seg selv. Dette handler ikke først og fremst om suksess i forhold til prosenter og tall, - det handler om enkeltmennesker og deres opplevde virkelighet. Utfordringene finner vi på mange plan. I Norge har vi som samfunn valgt å følge ansvarsmodellen i «Befring rapporten». Staten, fylkene og kommunene hadde alle ansvar for sin del. Staten har tatt sitt ansvar gjennom en egen ordning, og kommuner og fylker sto fritt til om de skulle gripe fatt i dette og gjøre noe selv. Var det et klokt valg? Fordelen var nærhet og gode prosesser der den enkelte kunne bli møtt i de kommunene og fylkene som valgte å ta sitt ansvar. Ulempen var at et mindretall (ca 20%) fortsatt i 2012 står igjen uten et oppreisningstilbud. I Sverige har man valgt en annen modell, kanskje også med bakgrunn i råd fra Propp. I Sverige valgte man en nasjonal gransking, også inkludert gransking av fosterhjem, og man valgte èn nasjonal erstatningsordning. Det vil si at alle som kvalifiserer gjennom en søknad får et likt beløp, alle blir på papiret behandlet likt. Hvorvidt det oppleves av den enkelte som en god måte å gjøre det på gjenstår å se, men likebehandlingen og dermed rettferdigheten blir større. 18

19 Vederlagsordninger I Norge har Stortinget etablert ulike ordninger for mennesker som faller utenfor. Vi snakker om den statlige Rettferdsvederlagsordningen den Utvidete og tilpassede Rettferdsvederlagsordningen for tidligere barnevernsbarn Voldsoffererstatningen den tidligere ordningen for Krigsbarn ordningen for Samer og Kvener ordningen for Tater og Romani Propp tror det er viktig at Stortinget tar opp til diskusjon hvordan man for framtiden skal håndtere historiene om overgrep og overlast som det offentlige kan tilskrives et ansvar for. Propp mener det bør vurderes å utrede èn nasjonal Oppreisningsordning som gjelder for alle som faller utenfor. Det som etter vår vurdering kjennetegner nåværende og tidligere statlige ordninger er at man i for stor grad legger juridiske betraktninger og vurderinger til grunn for utmåling av vederlag, framfor det moralske ansvar. Erfaringene i Propp er at enkeltmenneskers møte med statlige ordninger er begrenset til en opplevelse av formell saksbehandling i forhold til innsendt søknad, ofte med en mangel på forståelse for hvorfor vedtaket ble som det ble. De som søker en statlig ordning har utelukkende en skriftlig begrunnelse å forholde seg til når vedtak er fattet. Ingen av de mange vi har pratet med har opplevd å være del av en prosess i møte med statlige ordninger, og derfor får man også en begrenset effekt av et positivt vedtak, selv om man får et økonomisk utbytte. Sentralt eller lokalt I møte med disse opplevde grusomhetene er det ingen ordninger som fullt ut kan yte rettferdighet til den enkelte. Da må vi finne en annen vei. Propp sitt mål har dypest sett handlet om to ting: å bidra til størst mulig grad av likebehandling; å sikre at alle skal oppleve å bli møtt på en verdig måte. Fremtidens ordninger må sikre begge disse perspektivene, og vil kreve en grundig gjennomtenkning av hvordan en balanserer statlig, regionalt og lokalt ansvar: Likebehandling er lettest å oppnå gjennom statlige ordninger, mens behovet for å bli møtt på en verdig måte vanligvis ivaretas best på et lokalt nivå. Det er imponerende å ha vært vitne til at lokalpolitikere og ansatte over hele landet har hatt et ønske om og et behov for å ta et moralsk oppgjør med en uverdig historie. De har latt seg bevege til å se og oppleve, og har hatt mot til å møte denne surrealistiske og brutale virkeligheten. Vi som har stått i dette arbeidet gjennom disse årene er dypt beveget av denne viljen. Fordi kommunene og fylkene hadde et valg, får beslutningen om å opprette en oppreisningsordning større verdi for dem det gjelder. For dem som er bosatt på «feil» sted blir det derimot motsatt. Spørsmålet reiser seg: Hadde det vært bedre med en nasjonal styring over disse prosessene? Hadde det vært bedre med en nasjonal Oppreisningsordning? 19

20 Lærdom fra oppreisningsordningene Den største og viktigste utfordringen for kommunene på dette området kan formuleres som et spørsmål: Hva gjør kommunene med kunnskapen og erfaringene som oppreisningsordningene har gitt? Fører det til noen endringer for den offentlige omsorgen i dag? For alle kommuner som har hatt eller har deltatt i en oppreisningsordning etter Stavanger-modellen, har det kostet svært mange penger. Da er det å håpe at kommunene også har et ønske om å lære noe av disse prosessene. Dette har kommunene så langt Propp kjenner til ikke satt på dagsorden. Kunnskapen finnes - det er bare å ta den i bruk. Av områder som utfordrer men som vi ikke har kunnet utforske videre, er forskjeller i statistikk mellom oppreisningsordninger som ellers har like vedtekter (se tabell under). Det kan synes som at det er ulik forvaltning av ellers like vedtekter som skaper ulikhetene. Her er mye ugjort. I ellers sammenlignbare ordninger er det store forskjeller i antall avvisninger, antall avslag og antall klager. Det er også en uforholdsmessig stor forskjell i kostnader til drift mellom ellers like ordninger. Det var også store forskjeller når det gjaldt tilkjenningsbeløp og administrasjonskostnader: Tallene er hentet fra de forskjellige fylker og kommuners ferdigstilte sluttrapporter pr 31 desember 2011, som også ligger samlet på Rapport fra Gj. snittlig tilkjenning pr innvilget søknad Gj. snittlig tilkjenning pr behandlet søknad Samlet tilkjenning alle søknader Totale driftskostnader / Prosentvis driftskostnad i forhold til totalt oppreisningsbeløp Granskings kostnader Totale kostnader/ Kostnad pr innbygger Oslo kr kr 562 mill 22 mill / 9 mill 593 mill / 4,0 % 989 kr Rogaland kr kr 379 mill 17,6 mill / 3,6 mill 400,2 mill/ 4,6 % 918 kr Aust/Vest kr kr 149 mill 7 mill Agder Arendal kr kr 14,4 mill Trondheim kr kr 172 mill 7,1 mill / 3,5 mill 182,6 mill / 4,1 % 1047 kr Bergen kr kr 92 mill 3 mill Kristiansund kr kr 19,5 mill 2,4 mill / Hamar kr kr 1,9 mill 0,4 mill / Asker/ kr kr 21,4 mill 4,7 mill / Bærum 6 12,3 % 21,0 % 22,0 % 21,9 mill / 26,1 mill / 925 kr 154 kr 5 Hamar hadde lavere beløpstilkjenning enn øvrige ordninger. Søknadene ble skjønnsmessig vurdert 6 Asker/Bærum hadde lavere beløpstilkjenning enn øvrige ordninger. Søknadene ble skjønnsmessig vurdert 20