HJEM. Sveits o hoi! 2/18 BLI MED SJØMANNSPREST LENA REBEKKA RISNES TIL FJELLS OG BLANT NORDMENN I GENÈVE

Transkript

1 HJEM 2/18 SJØMANNSKIRKEN NORSK KIRKE I UTLANDET Sveits o hoi! BLI MED SJØMANNSPREST LENA REBEKKA RISNES TIL FJELLS OG BLANT NORDMENN I GENÈVE Trygg havn NÅR DINE KJÆRE ER LANGT HJEMMEFRA Uganda NORSK MISJONSPILOT I ØST-AFRIKA Klara Breivik HUSHJELPEN SOM ENDRET SJØMANNSKIRKEN

2 velkommen TALL KAN TALE DET BLE INGEN rekordhøye besøkstall i fjor, ingen bryllupsboom eller økning i gudstjenestedeltagelse og skipsbesøk. Tvert imot viser Sjømannskirkens statistikk for 2017 en nedadgående trend på flere områder. Betyr det at Sjømannskirken er på vei nedenom og hjem? Nei, på ingen måte. Alle som driver med statistikk vet at én ting er å telle, noe annet er å finne tall som har nytteverdi. Sjømannskirken har ikke en uttalt målsetting om å vokse for hvert år. Med de ressurser vi nå rår over, har vi kanskje nådd toppen. Kvaliteten i det vi gjør er viktigere enn kvantiteten. Og den kan vanskelig måles. I tillegg er det mange ytre faktorer som på ulike måter kan gi store utslag i vårt tallmateriale. Så hvorfor bruker vi da tid på å føre et detaljert dagsregister og telle både den enkelte og de mange? Fordi tallene dokumenterer aktivitet, og er viktige både i forhold til satsingsområder, samarbeidspartnere og økonomiske bidragsytere. Når vårt kirkelige oppdrag er å være der nordmenn er, er det også nødvendig å ha tall som viser hvor norske miljøer bygges ned og opp. Dette kan brukes til å utvikle virksomheten, til å ta strategiske valg og, ikke minst, til å feire når gode tall rapporteres. Det er ingen tvil om at Sjømannskirken fortsatt utgjør en forskjell for svært mange nordmenn i utlandet, i hverdag og fest, i sorg og glede. Men ettersom flere av pilene peker nedover over tid, er det klokt å finne ut hva som kan ligge bak. For som en statistiker en gang sa: «Tallene lyver ikke, men de kan av og til skjule sannheten». (8) VANSKELIG AVSTAND Sjømannskirken stiller opp (18) MIN JOBB Eivind Lindtjørn i Uganda (20) SVEITS Oppsøkende kirke i alpeparadis (27) MITT HJEM Ragnhild Gundersen i Singapore (32) SVALBARD Verdens nordligste prest (38) SJØMANN I SYDEN Fra de sju hav til Gran Canaria (41) EN TJENENDE KIRKE Nedtelling til generalforsamling (46) HUSKER DU? Den uforlignelige «tante Klara» (52) FOLK Kulturminister Trine Skei Grande INGE MØRLAND REDAKTØR god paske Foto: Morten Opedal

3 aktuelt Den desidert mest besøkte sjømannskirken ligger i Arguineguin på Gran Canaria. Kirken hadde i løpet av fjoråret besøkende. Sjømannskirken i Albir-Villajoyosa topper listen over antall gudstjenestebesøkende i fjor med deltagere. Til sammen nordmenn deltok på gudstjenester i Sjømannskirken i 2017, seks prosent færre enn året før. HJALP OVER 1300 NORDMENN TIPS OSS! SEND E-POST TIL HJEM@SJOMANNSKIRKEN.NO I 2017 bisto Sjømannskirken 1349 nordmenn i nød langt hjemmefra. Flere av dem var barn. Tallmessig er de største utfordringene ved store turistdestinasjoner, og mange av de tyngste tilfellene har sammenheng med rus, psykiatri, omsorgssvikt og vold. Ved Sjømannskirken i Pattaya, Thailand, ble det registrert 424 sosialsaker. Det var her flest nordmenn i utlandet fikk hjelp i en akutt livssituasjon i fjor. Sjømannskirkens sju stasjoner i Spania, inkludert lavterskeltilbudet Familieveiviseren, håndterte til sammen 566 sosialsaker. HÅPER TRENDEN SNUR Vi må ta utviklingen på alvor, sier generalsekretær Ørnulf Steen. HEIN KVALHEIM ØKONOMISJEF TALLENE FOR 2017 ble publisert i mars i år, og viser en nedadgående trend på flere nøkkelområder for Sjømannskirken. Generalsekretær Ørnulf Steen ser på utviklingen med bekymring, men advarer mot å legge for stor vekt på enkelttall i statistikken. Hvis vi kun ser på tallene, kan de lett tolkes som om det er mindre behov for Sjømannskirken nå enn tidligere. Derfor er det viktig å understreke at en rekke ytre faktorer kan gi store utslag på Sjømannskirkens tallmateriale, sier Steen og nevner nordmenns endrede reisevaner, en urolig verdenssituasjon og krevende økonomiske tider i den maritime næringen. Sjømannskirken hadde i fjor møter med mennesker, rundt færre sammenlignet med året før. Men spør du utenrikstjenesten om samarbeidet i konsulære saker, næringslivet om beredskapsavtalene, turoperatører, studentorganisasjonen ANSA og andre, tror jeg de vil si at Sjømannskirken «Det at de fleste tallene totalt sett går nedover utfordrer oss» svarer på behovene. Utviklingen er heller ikke så entydig som tallene kan tyde på. Ved flere kirker opplever vi stabilitet og vekst både i antall møtte og i oppslutningen til kirkelige handlinger. Likevel, det at de fleste tallene totalt sett går nedover utfordrer oss og aktualiserer spørsmål som vi må arbeide grundig med fremover. Generalsekretæren fremhever tre strategiske grep som han håper vil slå positivt ut for Sjømannskirken. Vi er i gang med å øke antall mobile prestestillinger for å styrke vår evne og mulighet til å være flere steder. Vi skal ha en gjennomgang av samtlige kirker for å se om vi er på riktig nivå, aktivitets og ressursmessig. I tillegg har vi en kontinuerlig vurdering av virksomheten for å sikre at vi er der vi skal være eller om det er andre steder hvor behovet for vår tilstedeværelse er større. Les mer på sjomannskirken.no/2017 Ørnulf Steen, generalsekretær i Sjømannskirken. Arkivfoto: Linn Mevold Skogheim HALLO, BERGEN! Sjømannskirken fikk i fjor et overskudd på 12,2 millioner kroner av en omsetning på 176 millioner kroner. GRATULERER MED ET SOLID ØKONOMISK RESULTAT! Takk! Vi gleder oss over et godt resultat som gir nødvendig handlingsrom inn i en spennende og krevende tid. HVA ER HOVEDÅRSAKENE TIL OVERSKUDDET? Det skyldes først og fremt god kostnadskontroll og sunn nøysomhet ute og hjemme. I tillegg har vi hatt ufrivillig vakanse i flere stillinger enn normalt. Men selv om vi endte i pluss, bød fjoråret også på utfordringer. Nedgangen i inntektene var større enn forventet. Dette vil trolig fortsette de neste årene. Vi har derfor innrettet driften på et lavere kostnadsnivå, noe som har gitt besparelser og bedre grunnlag for å drive i balanse i tiden fremover. 4 HJEM HJEM 5

4 aktuelt Mange nordmenn legger påske ferien til utlandet. Sjømanns kirken har et variert tilbud alle høytidsdagene. Sjekk nettsiden sjomannskirken.no før du drar. Sykebesøk er en sentral del av Sjømannskirkens oppsøkende virksomhet. I fjor besøkte Sjømannskirkens medarbeidere til sammen 3954 nordmenn på sykehus verden over, 769 færre enn i MALLORCA PÅ BRYLLUPSTOPPEN TIPS OSS! SEND E-POST TIL HJEM@SJOMANNSKIRKEN.NO I fjor ble 99 par viet i den norske sjømannskirken på Mallorca. Det var elleve flere enn nummer to på vigselslisten, nemlig Gran Canaria. Alt i alt ble det inngått 686 ekteskap i sjømannskirkene rundt i verden fjor. Det er en kraftig nedgang sammenlignet med toppåret 2008, da antall vielser var på Samtidig viser 2017-tall fra Statistisk sentralbyrå at det samlet sett ikke har vært så få ekteskapsinngåelser i Norge siden Arkivfoto: Øyvind Sæthre Pattaya Slutt i Okpo 16. FEBRUAR vedtok hovedstyret å legge ned Sjømannskirken i Okpo, etter åtte års prøvedrift. Årsaken var at det ikke lenger var tilstrekkelig brukergrunnlag for et eget kirkebygg på den sørkoreanske øya Geoje. 15. mars ble leiekontrakten sagt opp og dørene stengt. Det var en vemodig dag både for oss og de gjenværende nordmennene i byen, selv om vi over noe tid har skjønt at det gikk mot avvikling. Vi er glade for alt Sjømannskirken i Okpo har fått bety gjennom disse årene, sier daglig leder Per Inge Herner. Sjømannskirken i Okpo ble opprettet i 2010 på bakgrunn av økt norsk tilstedeværelse i Sør-Korea knyttet til bygging av installasjoner i norsk offshorevirksomhet. Store deler av utgiftene til kirkedriften ble dekket av norsk næringsliv i området. Nå er de siste prosjektene i avslutningsfasen og blir trolig ikke erstattet av nye. Videre betjening av nordmenn i Sør- Korea blir ivaretatt av den ambulerende sjømannspresten i Asia. Foto: Morten Opedal REKORDFÅ SKIPSBESØK Lar Sjømannskirken norske sjøfolk seile sin egen sjø? ANTALL SKIPSBESØK er på et historisk bunnivå norske sjøfolk fikk besøk av Sjømannskirken i fjor, en nedgang på 7289 sjøfolk sammenlignet med året før. Nedgangen henger sammen med en utvikling Sjømannskirken ikke rår over alene, sier utenlandssjef Jan Tommy Fosse og viser til at det blir stadig færre norske båter i utenriksfart med nordmenn om bord. Sjømannskirkene i Aberdeen, Rotterdam og Antwerpen, samt besøkstjenesten for offshore-flåten langs norskekysten, sto for brorparten av organisasjonens skipsbesøk i fjor. r I Rotterdam ble det utført 194 skipsbesøk i fjor. v Jan Tommy Fosse, utenlandssjef i Sjømannskirken. Jeg er usikker på om potensialet var høyere enn det som kan leses ut av fjorårets besøksstatistikk, men vi må uansett ikke slå oss til ro med at pilen peker nedover. Vi må ha som mål at vi gjør vårt ytterste for dem som seiler. Ikke for statistikkens skyld, men fordi norske sjøfolk er en prioritert målgruppe og dermed bestemmende for hvor og hvordan vi bruker våre ressurser ulike steder, sier Fosse. Utenlandssjefen mener det påhviler Sjømannskirken et spesielt ansvar overfor sjøfolkene. Navnet vårt både utfordrer og forplikter. Jo mindre vi fokuserer på skipsbesøk som en viktig del av vår oppsøkende tjeneste, desto vanskeligere blir det å finne båtene og bli kjent med sjøfolkene. Det krever en kontinuerlig oppdatering og fornying av kompetansen slik at kunnskapen og interessen for skipsbesøket ikke blir borte når det kommer nye medarbeidere. Foto: Morten Opedal BYGGER NY KIRKE Hovedstyret har gitt klarsignal for bygging av ny sjømannskirke i Pattaya, Thailand. Prosjektet har en kostnadsramme på 18 millioner kroner, inkludert tomtekjøpet. Dagens lokaler har for lengst blitt for små og behovet for et større og mer egnet sted har vært påtrengende. I tillegg har utleier signalisert at leieavtalen ikke blir fornyet etter sommeren For to år siden kjøpte Sjømannskirken en tomt 100 meter fra dagens kirke. Fjoråret ble brukt til å planlegge og tegne bygningen, og i januar i år kom endelig byggetillatelsen. 16. februar vedtok hovedstyret å bevilge de nødvendige midlene til Pattaya, slik at byggeprosessen kunne igangsettes. Den nye sjømannskirken vil trolig være innflytningsklar om ett år. 6 HJEM HJEM 7

5 JEG BÆRER HENNES SMERTE I ti år har Nikita Rodriguez kjent på en sorg over å ikke få være sammen med sin tvillingssøster i Bolivia. Møt henne og to andre som på ulike måter har opplevd at Sjømannskirken var der når de selv ikke kunne. TEKST SOLRUN DREGELID FOTO MORTEN OPEDAL

6 HOVEDSAKEN DE DER HJEMME (1) Madelaine Rodriguez ble fengslet for forsøk på smugling av kokain i Bolivia i (2) I ti år har Nikita Rodriguez jobbet utrettelig for å få tvillingsøsteren hjem til Norge. 1 2 Jeg har ikke klart å gå videre i livet selv Niktia Rodriguez D et er vondt. Skikkelig vondt. Slik beskriver Nikita Rodriguez (31) hvordan det føles å ikke kunne være til stede for tvilling søsteren Madelaine, som sitter i varetekt i Bolivia. Hun klarer ikke å si mer før tårene kommer. Det har blitt mange tårer de siste ti årene. I empati med tvillingsøsterens smerte. I frustrasjon over at hun enda ikke har fått en rettskraftig dom. I sinne over hennes veivalg, som også har ført til store belastninger for Nikita og moren i Norge. Det har vært noen skikkelig tøffe år hvor jeg selv ikke har klart å gå videre i livet. Men oppi alt det tunge har det lettet veldig på min byrde at sjømannspresten har kunnet være der i mitt sted, sier Nikita. ARRESTERT PÅ FLYPLASSEN. Det var den 19. mai 2008, at Nikitas liv ble snudd på hodet. Hun holdt på å innrede sin nye leilighet i Fredrikstad, da telefonen ringte. Kjæresten til Madelaine ba Nikita sette seg før han kom med budskapet: «Søsteren din er tatt med kokain på flyplassen i Bolivia». Jeg ante ingenting om at Madelaine var i Bolivia. Derfor trodde jeg ikke på ham. Deretter ble jeg sint. Da jeg faktisk forsto at det var sant, følte jeg at livet gikk i svart. Snart fikk hun vite, som resten av Norge, at hennes da 21 år gamle tvillingsøster og hennes to venninner på 17 og 18 år, hadde blitt pågrepet med 22,4 kilo kokain på flyplassen i Cochabamba. Søsteren hun hadde delt køyeseng med i oppveksten og hvisket sine innerste hemmeligheter til i tenårene. Søsteren hun hadde kranglet med, og beskyttet når noen hadde ertet henne. Nå satt Foto: NTB Scanpix hun fengslet sammen med 180 andre kvinner som var arrestert for ran og drap i Latin Amerikas fattigste land. Med seg bak murene hadde Madelaine sin da to år gamle datter. Det var en helt surrealistisk situasjon. Det verste var å formidle beskjeden til mamma. Hun ble selvfølgelig totalt knust, og har egentlig aldri helt kommet seg igjen. Ekstra vanskelig var det fordi bare seks måneder tidligere hadde moren mistet sin eldste datter, og tvillingsøstrenes storesøster, i en tragisk bilulykke. Både Madelaine og jeg sto storesøsteren vår veldig nær. Det var et grusomt tap for hele familien og vi var fremdeles i sorg da Madelaine ble fengselet i Bolivia. TOK MED DATTEREN HJEM. Mange spørsmål kvernet: Hvor lenge ville Madelaine bli værende i fengselet? Hvordan var soningsforholdene? Og den største bekymringen av alle: Hvordan hadde Madelaines datter det? Tre uker etter arrestasjonen dro Nikita og moren til Cochabamba for å hente toåringen hjem til Norge. Tårene renner nedover kinnene hennes, når hun tenker tilbake på en av de vanskeligste dagene i sitt liv. Datteren var veldig knyttet til Madelaine, og vi klarte ikke å skille dem når hun var våken. Så da hun sovnet i fanget til Madelaine, tok vi henne med oss. Hun gråt etter moren sin dag og natt hele det neste året. Madelaine var selvsagt også dypt fortvilet, forteller Nikita. I perioden etter den første Bolivia turen, var Nikita mest sint på tvillingsøsteren. Det skulle gå flere år før de pratet sammen igjen. 10 HJEM HJEM 11

7 HOVEDSAKEN DE DER HJEMME 1 2 Det var så godt å holde rundt henne igjen Nikita Rodriguez (1) Musikken er Nikita sin terapi. Sangen «Llivet går videre» laget hun etter at søsteren ble kausjonert ut av fengselet. (2) Madelaine sitter nå i varetekt i Cochabamba på det tiende året. De siste to årene med meldeplikt utenfor fengselet. Jeg så hva datteren hennes måtte gå gjennom, og hvordan mamma måtte lide. Selv satte jeg livet mitt på vent for å jobbe med saken hennes. Det eneste jeg klarte å tenke var «for en ubetenksom og egoistisk handling hun gjorde da hun tok med seg de Adidas baggene til flyplassen», sier hun. UENDELIG SØSKENKJÆRLIGHET. Bekymringer og stress, gjorde at Nikita ble langtidssykemeldt fra jobben på et ungdomshjem. Karrieren som modell tok også slutt. Fotografen sa jeg så helt død ut i øynene, og ville ikke bruke bildene av meg lenger. Det verste synes hun imidlertid er å se tilbake på at hun også forsaket kjærligheten. Jeg hadde et altfor stort følelseskaos til å klare å være i et forhold i denne perioden. Kanskje hadde jeg vært gift og hatt egne barn nå, hvis livet ikke hadde tatt en annen retning, sier hun og ser ned. Selv om Nikita har vært sint på Madelaine, er det likevel kjærligheten og empatien til henne som er sterkest. Jeg har en kjærlighet for søsteren min som er uendelig. Jeg bærer hennes smerte. PREST PÅ FENGSELSBESØK. Nikita har hele tiden følt et ansvar for å få tvillingsøsteren frikjent, men også for å holde henne oppe da hun har hatt sine tyngste dager. Noe av det verste disse ti årene har vært å vite at hun sitter i Bolivia og har det vanskelig. Å ikke ha muligheten til å være der Foto: Thomas Nilsson NTB Scanpix for henne, og ikke kunne gi henne en klem når hun trenger det, er noe jeg har hatt mareritt om. I slike stunder har det hjulpet at den ambulerende sjømannspresten i Sør Amerika, jevnlig har tatt turen til San Sebastianfengselet i Cochabamba. Sjømannspresten har som oftest vært i byen over flere dager, og vært et medmenneske Madelaine har pratet norsk med. Sjømannspresten har også hjulpet henne med innkjøp og andre praktiske ting, og har i tillegg holdt flere gudstjenester bak murene. Gjennom det søsteren min har fortalt, har jeg skjønt at sjømannspresten bryr seg om henne, og at de har pratet sammen om det meste. Det har vært veldig befriende for meg å vite at det har kommet et ikke dømmende menneske som har fylt Madelaine med noe godt når jeg selv ikke har hatt muligheten. Det har helt klart lettet noe av smerten min, sier Nikita. GJENFORENING ETTER SJU ÅR. Etter den første vanskelige turen til Bolivia, skulle det gå sju år før Nikita igjen tok den lange turen tilbake til Cochabamba. Da hun omsider omfavnet søsteren sin igjen, klarte hun ikke å slippe taket. Jeg klamret meg fast til henne og gråt. Det var så godt å holde rundt henne igjen og gi henne den klemmen jeg hadde hatt lyst til å gi i så mange år. Sinnet, frustrasjonen og tomrommet jeg hadde følt på så lenge, alt forsvant da jeg fikk møtt henne, sier Nikita og smiler og gråter om hverandre. I tre uker var det som om tvillingsøstrene levde i en boble. De glemte murene, de andre fangene og den håpløse situasjonen Madelaine befant seg i. De var bare to søstre som hadde mye tid å ta igjen. Det var helt grusomt å forlate henne. Heldigvis kom sjømannspresten på besøk like etter at jeg hadde dratt. Det var en trøst for oss begge. Før Nikita dro lovet hun Madelaine at hun ikke skulle gi opp før søsteren var ute av fengselet. I 2016 klarte Nikita å samle inn kroner, som var nok til at Madelaine kunne bli løslatt mot kausjon etter nesten åtte år i varetekt. Saken mot henne er derimot ikke avgjort, og hun får ikke lov til å forlate Bolivia fordi hun er ilagt meldeplikt. Jeg jobber fortsatt med å få saken ferdigbehandlet. Bare når en rettskraftig dom har falt, kan hun sone ferdig og komme hjem til Norge, sier Nikita Rodriguez. 12 HJEM HJEM 13

8 HOVEDSAKEN DE DER HJEMME JEG VISSTE IKKE HVORDAN JEG KUNNE HJELPE Datteren til Anne Lundgreen søkte tilflukt i Sjømannskirken i påvente av orkanen «Irma». Da Anne Lundgreen (48) ble oppringt fra Miami, hørte hun med en gang på datterens stemme at noe var galt. Vanligvis pleier Stine å finne løsninger på alt selv, men nå var det «Mamma, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre!» Den kraftigste orkanen som noen gang var registrert i Atlanterhavet var på vei. Dramatiske meldinger som «Monsterorkanen fortsetter sin knusende ferd», «Ekstremt farlig» og «Florida beordrer evakuering» dominerte nyhetsbildet før «Irma» nådde det amerikanske fastlandet 9. september i fjor. REDD OG RÅDVILL. De to norske venninnene Stine Lundgreen (22) og Renate Bekkeland (22) var i Miami på en etterlengtet ferie. De hadde sett for seg avslappende dager på stranden og var lykkelig uvitende om ekstremværet som var på vei. USA ferien deres ble ikke helt som planlagt, sier Anne og forteller om de intense dagene og timene for datteren i Miami og familien hjemme i Drammen. Jentene var på et kjøpesenter da Renates mor ringte dem. Hun hadde sett TV bilder fra «Irmas» herjinger på flere øyer i Atlanterhavet og hørt at orkanen var på vei mot Florida med uforminsket styrke. Hun mente at de måtte komme seg bort fra området. Det var da Stine ringte hjem. Da jeg hørte panikken i stemmen hennes ble jeg også redd. Stine fortalte at det gikk rykter om at Miami Beach, hvor de hadde leiligheten sin, var evakuert. De visste ikke hvor de skulle gjøre av seg. Det er ingen god følelse når noen du er glad i er langt hjemmefra og ber om hjelp, og så vet du ikke hvordan du skal hjelpe. ENORM LETTELSE. Venninnene befant seg i et potensielt katastrofeområde. Flyplassene ble stengt og folk hamstret mat og vann. Samtidig begynte været i Miami å bli dårligere med kraftig regn, lyn og torden. Stine oppdaterte meg hele tiden både via telefon og SMS. Hun fortalte at der de oppholdt seg var det ikke så ille som media hjemme i Norge skulle ha det til. Jeg var fortsatt bekymret, men ikke hysterisk, sier Anne. Før Stine og Renate klarte å finne en løsning, hadde Renates mor fått en idé: «Kontakt Sjømannskirken!» Neste gang Stine ringte hjem, merket Anne at datterens stemme var annerledes. Hun hadde fått roen tilbake. Sjømannspresten ga instruksjoner som beroliget både dem og meg. Det var en enorm lettelse, sier Anne. Sjømannspresten fortalte dem at ryktet om Miami Beach ikke stemte. Venninnene kunne derfor trygt dra tilbake til leiligheten og bli der over natten. Så skulle de pakke koffertene sine og sengetøy, og innlosjeres i sjømannskirken. Det var forventet at «Irma» skulle treffe sørkysten av Florida om ettermid dagen neste dag. Jeg trodde Sjømannskirken var en møteplass hvor man spiser vafler og drikker kaffe. Jeg ante faktisk ikke at de hjelper i krisesituasjoner med overnatting og slikt. Da Stine sa de kunne evakuere dit, tenkte jeg bare «selvfølgelig, for en glimrende idé!» TRYGT TILFLUKTSSTED. Sjømannskirken ligger omtrent en times kjøring fra Miami Beach. I tillegg er kirken bygd for å tåle en kategori 5 orkan. Sammen med 25 andre norske «orkanflyktninger», bodde Stine og Renate i kirken i fire dager. Der hadde de feltsenger, mat og drikke, førstehjelpsutstyr og nødaggregat. Ventetiden var likevel nervepirrende. Hjemme i Drammen fulgte Anne Lundgreen spent med på oppdateringene via kirkens Facebook side. Jeg fikk inntrykk av at de nesten var på en slags leirskole. De spilte spill, lekte med de minste barna og koste seg. Selv om Miami heldigvis unngikk det verste av orkanen «Irma», var det godt å vite at Stine hadde søkt tilflukt i et trygt sted og var omgitt av folk som tok vare på henne. Det gjorde at jeg kunne sove godt om natten. Anne Lundgreen er takknemlig for at Sjømannskirken i Miami tok vare på datteren hennes under ekstremværet i fjor. 14 HJEM HJEM 15

9 HOVEDSAKEN DE DER HJEMME JEG SAVNER HAM HVER DAG Sønnen til Roger Nandrup Pettersen flyttet til Gran Canaria for å fa et bedre liv. Roger Nandrup Pettersen er glad for at sønnen hans har fått et nettverk i Sjømannskirken på Gran Canaria. Han var 15 år da livet tok en ny vending. Jørgen Pettersen, den nest eldste i søskenflokken på fire, ble aldri frisk etter en tøff runde med kyssesyken. Den aktive og sosiale gutten, som sang i kor, spilte gitar og håndball, ble plutselig sengeliggende de fleste av døgnets timer. Et år senere fikk han diagnosen ME, også kjent som kronisk utmattelsessyndrom. FLYTTET TIL ARGUINEGUIN. Jørgen er en ekstremt sosial og utadvendt person. Han er helt avhengig av å være sammen med andre mennesker for å ha det bra. Det verste var egentlig hvor mye han led av å nesten ikke orke å treffe alle kameratene sine lengre. Det var tøft både for ham og for oss andre i familien. Roger Nandrup Pettersen (54) ser ettertenksomt ut av stuevinduet i huset på Skiptvet i Østfold. Åkerlandskapet er dekket av snø og og oppe på haugen, den lokale kirken. Omgivelser som minner ham om tiden da han og sønnen hadde hverdagen sammen. Det er egentlig den trivielle hverdagspraten jeg savner mest. Den om løst og fast. Den får du ikke på samme måte når du prater via Skype. Samtidig er faren glad for beslutningen sønnen tok for fem år siden om å flytte til Arguineguin på Gran Canaria. Det tørre og varme klimaet gjorde at kroppen hans fungerte bedre. Den da 20 år gamle gutten klarte å ta noen fag fra videregående, og orket også å være litt sosial et par ganger i uken. TRYGGHET I UTRYGGHETEN. Etter å ha sett hvor vondt Jørgen hadde det her i Norge, var det veldig godt å se at han igjen fikk være den han egentlig er en sosial, omsorgsfull og aktiv gutt. Selv om han også der kan ha dårlige dager og merke begrensningene, har han fått et betraktelig bedre liv. Verken Roger eller kona hadde reist noe særlig da sønnen sa han ville flytte til et varmere land. I Spania hadde de aldri vært. Nå legges alle ferier, inkludert årets påskeferie, til Gran Canaria. Nå er vi godt kjent i de omgivelsene Jørgen ferdes i, men da han først dro var Spania et fremmed land for oss. Vi følte derfor på både usikkerhet og utrygghet. Da vi fikk vite at han hadde ordnet med leilighet like ved Sjømannskirken i Arguineguin, var det en enorm trygghet for oss. Før sykdommen hadde Jørgen, i likhet med resten av familien, vært aktiv i den lokale menigheten. Det var derfor naturlig å oppsøke den norske kirken i byen. Der ble han raskt kjent med de som jobbet der, og andre på hans egen alder som som vanket på KRIK treningene og fredagskafeen. Snart var hele hans nye nettverk i og rundt sjømannskirkemiljøet. FORSONING OG SAVN. Vi savner Jørgen hver dag! Og jeg vet at han også aller helst ville bodd nær familien i Norge. Samtidig har vi forsonet oss med at det ikke går. Da er det godt å vite at han er omkranset av omsorgsfulle mennesker fra sjømannskirken. De besøker ham når han må på sykehuset, og tar alltid vare på ham i vanskelige situasjoner, som da faren min døde i fjor høst, forteller Roger. Jørgen var for syk til å reise hjem til begravelsen. Sjømannskirken stelte da i stand en privat seremoni i kirkerommet, samtidig som begravelsen fant sted i Norge. Jeg opplevde at Sjømannskirken tok Jørgen veldig på alvor og at det ble en verdig og fin minnestund. Det var en trøst og støtte at noen kunne være der for ham når vi selv ikke kunne. Sjømannskirken blir som en ekstra familie og det er vi som foreldre veldig takknemlige for, sier Roger Nandrup Pettersen. 16 HJEM HJEM 17

10 / min jobb / Vingenes herre EIVIND LINDTJØRN FLYR MISJONÆRER OG NØDHJELP TIL NOEN AV AFRIKAS MEST AVSIDESLIGGENDE PLASSER. TEKST INGE MØRLAND FOTO MISSION AVIATION FELLOWSHIP Er du mest pilot eller misjonær? Mitt yrke er pilot, men mitt overordnede mål med tjenesten er å gjøre Jesus kjent og bringe hjelp til lidende. Jeg har ikke noen dragning mot å fly i farlige områder, men det er der det er mest behov for våre tjenester. Hvordan havnet du i Mission Aviation Fellowship (MAF)? Jeg begynte i MAF i 2006, men vokste opp i Etiopia som misjonærbarn på 1970, 80 og 90 tallet. Jeg så fattigdom og lidelse på nært hold og det gjorde inntrykk på en liten gutt. Som 16 åring bestemte jeg meg for å bli misjonspilot, mye drevet av en lengsel til barndommens Afrika, min kristne tro og eventyrlyst. Hva er dine hovedoppgaver som misjonspilot? Jeg flyr personell og forsyninger for kirker, misjons og hjelpeorganisasjoner til Uganda, Kongo og Sør Sudan. MAF prioriterer å fly til destinasjoner som ellers ville vært utilgjengelige eller vanskelig tilgjengelig. EIVIND LINDTJØRN Alder 40 år Sivilstatus Gift, to barn Fra Bergen Jobb Pilot i Mission Aviation Fellowhip (MAF) med base i Uganda, utsendt av Norsk Luthersk Misjonssamband HJEMLENGSEL 1/4 SAVNER MEST Norsk tillit og ærlighet SAVNER MINST Vinteren Hvilke egenskaper kreves i jobben din? For det første må du ha en kristen tro og et kall til en slik tjeneste. Å bo i et utviklingsland er ofte krevende og frustrerende, og eventyrlysten dabber fort av, selv om dette absolutt også er en god egenskap å ha. Ellers må du kunne jobbe selvstendig og trives med til tider stressende og utfordrende forhold. Hva er det viktigste du har lært av utenlandsoppholdet så langt? Jeg har lært å stole mer på Gud. Jeg lener meg mer og mer på Ham. Hvilket forhold har du til Sjømannskirken? Jeg har ikke bodd noen steder hvor det har vært en sjømannskirke, men jeg kjenner flere som har jobbet i organisasjonen. Hvilket råd vil du gi til andre nordmenn som drømmer om å jobbe ute? Se etter muligheter og prøv! Mange tror nok at det er et for stort steg og lar være i frykten for det ukjente. Derfor er det viktig å tenke godt gjennom hva som motiverer deg til å dra. Det er veldig berikende å jobbe i en annen kultur og under andre himmelstrøk. Det utvider horisonten din og du lærer mer om deg selv. Hva gjør du om ti år? Ingen anelse. Jeg håper jeg kan være i denne tjenesten i mange år til, så det kan hende jeg fortsatt er her i Kampala, Uganda. Når barna er eldre blir det kanskje Israel, USA, eller til og med Norge. 18 HJEM HJEM 19

11 DEN LILLE KIRKEN MELLOM DE STORE FJELLENE Lena Rebekka og Ole Jakob Risnes er høyt og lavt for å møte nordmenn i Sveits. TEKST SOLRUN DREGELID FOTO MORTEN OPEDAL

12 KIRKEN I ALPELANDET irkegulvet er hvitt denne søndagen. Oppe i Jurafjellene i Sveits, en knapp times kjøretur utenfor Genève, skal det snart være gudstjeneste i Guds frie natur. Sjømannskirken i Sveits har ikke et eget kirkebygg, derfor må vi møte folk andre steder. Hva er vel mer naturlig enn å invitere til gudstjeneste her under åpen himmel med påfølgende aking og grilling, spør sjømannsprest Lena Rebekka Risnes (39). Sammen med ektemannen Ole Jakob Risnes (39), som er daglig leder i Sjømannskirken i Sveits, har de brukt formiddagen på å klargjøre «kirkerommet» med hver sin spade. Godt hjulpet av deres to barn på fire og åtte år, har de bygd et alter av snø, spadd ut kirkebenker og bålplass. Gudstjenesten begynner om en halvtime. Nå gjenstår det bare å vente. Vi får håpe det kommer noen folk da, sier sjømannspresten og gløtter opp mot himmelen. Den siste uken har store deler av Sør Europa vært rammet av sprengkulde og store snømengder. I Genève førte uværet til trafikkaos og stengte flyplasser. Værvarslet for denne søndagen har heller ikke vært lovende, selv om solen er i ferd med å bryte gjennom skylaget. Men vil nordmenn nede i byen bruke fridagen sin på å kjøre til fjells for å delta på sjømannskirkens gudstjeneste og vinteraktivitetsdag? MØTEPLASS OG KULTURBÆRER. Sjømannskirken etablerte seg i det lille fjellandet for 23 år siden. Siden 2015 har ekteparet Risnes utgjort hele staben. Uten eget kirkebygg og med en utstrakt reisevirksomhet over hele Sveits, er de avhengig av å dele oppgavene seg imellom. Det betyr mange timer og mil i bil til og fra hjemmebesøk, gudstjenester, sykebesøk, bryllup og bedriftsbesøk. Mange i vår målgruppe jobber vanvittig mye. Noen kan lett bli fanget i karrierejaget. Da er det viktig å tilby et møtepunkt og et fristed fra arbeidshverdagen, mener Ole Jakob Risnes. Bare i Genève jobber om lag 500 nordmenn i diverse internasjonale organisasjoner med hovedsete i byen, blant annet FN, WHO, Røde Kors, WTO og CERN, verdens største fysikklaboratorium. 1 (1) Lena Rebekka og Ole Jakob Risnes sørger for at både snøalter og bålplass er klar til utegudsjenesten i Jurafjellene. (2) Presteparet på vei til CERN. (3) Vaffel-lunsjen er et populært tiltak. 2 3 VAFFEL-LUNSJ. Tidligere i uken var sjømannskirken invitert til CERN for å møte noen av de rundt 80 norske som har sin arbeidsplass ved forskningsorganisasjonen. I full snøstorm balanserer ekteparet Risnes hvert sitt brett med vafler mot inngangen. Velkommen! Sier Jens Vigen (51) fra Grimstad. Han leder fagbiblioteket på CERN og er en av sjømannskirkens viktigste støtte spillere. Hvert år før jul importerer han for eksempel to tonn laks fra Norge, som så blir solgt til kollegaer. Dette er en av kirkens viktigste inntektskilder. Hvorfor jeg gjør det? Fordi jeg elsker laks, sier Vigen og ler. 22 HJEM HJEM 23

13 KIRKEN I ALPELANDET (1) Trikk for bil. Snøkaos i Genève hindrer ikke sjømannsprestens besøkstjeneste. (2) Hjemme hos Melvin og Anne Lise Ellefsplass som har bodd i byen i over 50 år. (3) Cafétreff med FN-ansatte Maria Skeie-Chemaly og Therese M.U. Pankratov. (4) Med base i Genève, betjenes hele Sveits og deler av Italia. Det blir mange timer og mil bak rattet for Lena Rebekka Risnes. 1 2 Nei da. Jeg gjør det fordi jeg mener sjømannskirken er en viktig møteplass for oss nordmenn, og en viktig kulturbærer særlig for barna. Det er ikke sikkert vår familie hadde vært her i så mange år om ikke sjømannskirken også hadde vært her, sier firebarnsfaren. Inne i et møterom benker rundt 15 nordmenn seg rundt bordene for å spise vafler og prate. Odd Øyvind Andreassen (38) fra Bodø er en av dem. For oss blir sjømannskirkemiljøet som en ekstra familie. Det er noe med det å komme sammen og snakke på vårt eget morsmål. I Sjømannskirken er det alltid noen det går an å prate med om alt mulig, og koble av sammen med. Det er vesentlig både for oss voksne og for våre to barn i en hektisk hverdag. Etter to timer er lunsjen over og vaflene spist opp. Kommer dere på søndag? spør sjømannspresten før de på ny går ut i snøstormen. Jens Vigen nøler. Ikke hvis det blir sånn vær som i dag, men vi får se, sier han. 3 4 HJEMMEBESØK. De neste som skal besøkes, er et eldre ektepar fra Norge. Lena Rebekka Risnes kjører dit alene, mens Ole Jakob Risnes drar hjem for å ta seg av andre oppgaver. Oppsøkende virksomhet er viktig. Samtidig krever det mye tid og arbeid. Det er ikke alltid enkelt å få logistikken til å gå opp når vi i tillegg har to små barn å ta vare på, sier ekteparet. Men de får det til. Åtte års erfaring med denne type kirkedrift, først i Australia og så i Sveits, kommer godt med. Sjømannspresten parkerer bilen på gårdsplassen utenfor huset til Anne Lise (80) og Melvin (82) Ellefsplass. Kom inn, kom inn, stå nå ikke der ute i snøværet! ropes det fra døråpningen. Ekteparet flyttet til Genève da han fikk jobb på CERN i Tenk så lang tid det har gått! Ekteparet fikk to barn og to barnebarn, som ikke bor lengre enn en time unna. Likevel kan det bli lange og ensformige dager. Inne i stuen har de dekket bord med vafler og kaffe. Praten går lett. De husker godt da den første sjømannspresten kom til Sveits, og de mimrer om alle gangene de gikk på gudstjeneste, og Norgesferiene. Men nå er det slutt, både med gudstjenester og hjemreiser. Helsen tillater dem ikke å gå så mye ut. Derfor er sjømannskirkens hjemmebesøk så ekstra viktige. Det er bare så utrolig fint at du kommer hit til oss altså, sier Anne Lise Ellefsplass og trykker hånden til sjømannspresten. En drøy time senere tar Lena Rebekka Risnes farvel for å rekke å hente barna i barnehage og på skole. TRAVLE HVERDAGER. Neste dag lar sjømannspresten bilen stå og tar trikken til en annen kant av byen. Hun skal møte Therese M.U. Pankratov (43) som jobber som rådgiver i FN, og Maria Skeie Chemaly (39) som er FN ambassadørens assistent. Det som kjennetegner mange av dem som bor og jobber her, er at de er veldig travle. Fritidsproblemer finnes ikke. Derfor må vi gjøre det enkelt for dem å møte oss. Da blir det en del lunsjer, sier Risnes på vei inn i en restaurant like om hjørnet fra FN bygget. 24 HJEM HJEM 25

14 KIRKEN I ALPELANDET / mitt hjem / RAGNHILD B. GUNDERSEN ENTREPRENØR Singapore Ragnhild Bassøe Gundersen (43) fra Asker flyttet for tre år siden til Singapore sammen med sin mann og tre sønner. Herfra leder hun et norsk hjelpeprosjekt som arbeider for å bedre hverdagen til barn og unge i Kambodsja. Samtidig jobber hun med et eget prosjekt innen helseinformatikk. Jeg er helt avhengig av MacBooken i arbeidet mitt. Jeg bruker den også til å holde kontakten med venner og familie, samt til å bearbeide bilder. Ole Jakob Risnes åpner utegudstjenesten med «Når det stormer» på ukulele. Det skaper god stemning blant de vel 40 fremmøtte. De tre kvinnene har møttes mange ganger før, og som nordmenn flest er de opptatt av å snakke om det kraftige snøværet. Men ikke bare det. For meg er det veldig viktig å holde på de norske tradisjonene, språket og det kirkelige, særlig på grunn av barna, svarer Pankratov på spørsmål om det er behov for en sjømannskirke i byen. Trebarnsmoren fra Oslo har bodd i Frankrike de siste ti årene. Men det hindrer dem ikke i å kjøre over grensen til Sveits, for å være med på det meste sjømannskirken arrangerer. Alt fra gudstjenester og taco kvelder til camping turer og aktivitetsdager. Pankratov er også med å drive søndagsskolen i leiligheten som sjømannskirken eier, siden barna ikke lærer om religion på skolen. Kulturen, både i Sveits og i Frankrike, er veldig ulik den norske og derfor er sjømannskirken så viktig. Her er det for eksempel uvanlig at barn får leke ute og bli skitne. Da er det deilig å være sammen med likesinnede som lar barna leke i søla, sier hun og ler. Blir dere med til fjells på søndag? spør sjømannspresten. Det er klart. Skiene er allerede tatt frem, forsikrer Maria Skeie Chemaly og Therese Pankratov. FJELLGUDSTJENESTE. Så er vi tilbake på det hvitkledde kirke gulvet i Jurafjellene, 1228 meter over havet. Bålplassen er klargjort og på alteret av snø former to skistaver et kors. Samlingen skulle begynt klokken 12. Men nå, ti minutter over, har ingen dukket opp. Bortsett fra solen da, som mot alle odds skinner fra blå himmel. Jeg tror folk sliter litt med parkering, sier sjømannspresten og kikker litt nervøst på klokken og opp mot bakkene. Og så, like etterpå, skimtes en liten gruppe over haugen. Og så en til. Noen kommer med akebrett, andre på ski. Snart er over 40 små og store samlet på plassen med den provisoriske sjømannskirken. Mens mange av barna finner hverandre og går rett i akebakken, slår foreldrene seg ned i «kirkebenkene» av snø hvor de holder varmen ved bålet. Klokken 12:30 tar Ole Jakob Risnes opp ukulelen og stemmer i barnesangen «Når det stormer». Friluftsgudstjenesten er i gang. Bak alteret står sjømannsprest Lena Rebekka Risnes i prestekjole og med lue. Hun ønsker menigheten velkommen og løfter armene mot himmelen: «Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus.» Min «Ninebot» bruker jeg mye til å komme meg fra et sted til et annet. Vi bestemte oss tidlig for å leve et liv uten bil her i Singapore og alle i familien har derfor fått enten en to- eller en ett-hjuling hver. Vi har alltid spist frokost og middag sammen og ønsket ikke å endre den rutinen da vi flyttet fra Norge. Med en aktiv familie er det viktig å holde på de gode møteplassene, som måltidene er. 26 HJEM HJEM 27

15 Arkivfoto: Dag Folkestad hverdag «MOPEDKIRKEN» RULLER IGJEN En blå spesialbygget moped var i flere år et eksotisk innslag for norske backpackere i Khao San Road, Bangkoks største turistkvartal. Sjømannskirkens «mopedkirke» fungerte som et serveringssted hvor vafler, reiseråd og samtaler sto på menyen. Den utradisjonelle doningen ble parkert i 2015, men i år er mopeden igjen på veien; i Pattayas gater, på strender og andre steder nordmenn oppholder seg. Det var tidligere sjømannsprest Jan Olav Johannessen som i sin tid fikk den kreative ideen til en rullende sjømannskirke. En hjertestarter kan bety liv eller død ved hjertestans. Takket være prosjektmidler fra Europeiske Reiseforsikring kan sjømannskirkene i Alanya, Aberdeen, New York, Paris, Pattaya og San Francisco nå gå til innkjøp av hver sin hjertestarter. AVVIKLER «NORSK» FENGSEL TIPS OSS! SEND E-POST TIL HJEM@SJOMANNSKIRKEN.NO Regjeringen har besluttet å avvikle den omstridte leieavtalen med nederlandske myndigheter om Norgerhaven fengsel. Årsaken er at soningskøene i Norge er borte og dermed også behovet for å leie fengselsplasser. Kontrakten går ut 31. august i år. Siden høsten 2015 har om lag 800 fanger blitt overført til soning i det «norske» fengslet i Nederland. Sjømannskirken i Rotterdam har i denne perioden hatt en utvidet besøkstjeneste til de innsatte. Tilbudet har vært finansiert med midler fra Kriminalomsorgsdirektoratet. Mandal BOMMET PÅ BELIGGENHETEN Vinter-OL ble ingen folkefest verken for arrangøren eller sjømannskirken. PYEONGCHANG Sportslig sett ble OL i Sør Korea en pangsuksess for Norge. Men på tribunene og i gatene rundt Alpensia Ski Centre var det langt mellom tilskuere med lusekofter, kubjeller og norske flagg. Det ga selvfølgelig også utslag på besøkstallet til sjømannskirken. Bare 162 besøkende fant veien til den provisoriske «OL kirken» under mesterskapet. Vi visste på forhånd at det ikke ville komme mange norske OL turister til PyeongChang. Avstanden til Norge, kostnadsnivået og spenningen mellom Nord Korea og USA var noen av årsakene, sier Martin Alvsvåg, daglig leder for «OL kirken». Var Sjømannskirkens satsing i Pyeong- Chang det vi på idrettsspråket kan kalle en «smørebom»? Nei, men vi bommet nok på beliggenheten. Den lille kirken vi lånte lå i utgangspunktet sentralt til i Alpensia, men under OL måtte man ha såkalt «residence permit» for å oppholde seg innenfor dette området. Det var ikke lett å forutse da vi startet planleggingen for to år siden. I tillegg viste det seg at majoriteten av de rundt 500 norske tilreisende turistene bodde i nabobyen Daegwallyeong, hvor medaljeseremoniene ble holdt hver kveld. Hadde vi hatt en «varmestue» der, ville vi kanskje fått flere besøkende. I stedet brukte vi mye tid på å oppsøke nordmenn der de var, sier Alvsvåg. Hvordan var responsen fra dem som oppsøkte «OL-kirken»? Flere uttrykte glede og takknemlighet over at vi var til stede. Vi hadde i tillegg hyggelig besøk av blant andre kronprins Haakon, kulturminister Trine Skei Grande og representanter fra Norges Idrettsforbund. De neste olympiske lekene blir også arrangert i Asia. Satser Sjømannskirken på å etablere møteplasser også der? Vi har hatt egne «idrettskirker» siden 1996, og er glade for at vår tilstedeværelse både er etterspurt og forventet. Ikke minst i en beredskapssammenheng. Om vi etablerer egne møtesteder i Tokyo og Beijing, eller satser på en oppsøkende tjeneste, er litt for tidlig å si. Det er også usikkert hvor mange nordmenn som vil ta den lange turen til Asia for å oppleve OL på nært hold. «Majoriteten av de 500 norske tilreisende turistene bodde i nabobyen» «OL-kirkens» stab besto av Per Inge Herner (bildet), Trude Herner, Møyfrid og Rune Birkeland og Martin Alvsvåg. Foto: Hans Arne Vedlog/Dagbladet ILDSJELER I SØR Sjømannskirken var med sine 3000 landsdekkende foreninger rene folkebevegelsen på 1960-tallet. I dag er det bare drøyt 200 igjen. Malmø sjømannskirkeforening i Mandal holder fortsatt liv i det tradisjonsrike arbeidet som har preget mye av «kjerkas» historie. I likhet med mange av de andre gjenværende foreningene arrangerer de basar til inntekt for Sjømannskirkens arbeid. Vi møtes en gang i måneden og virksomheten vår handler i hovedsak om å forberede den årlige basaren. I fjor kunne vi overføre hele kroner til organisasjonen, forteller Hellen Bentsen i Malmø sjømannskirkeforening. Foreningen har holdt det gående siden før 2. verdenskrig. På det meste var vi 30 medlemmer. Medlemstallet har vært nede i tre, men nå er vi oppe i ni. Vårt eldste medlem, Irene Stiansen, fylte 90 år i januar og har vært kasserer i 35 år. 28 HJEM HJEM 29

16 hverdag Sponset ny havnebil LAS PALMAS Gran Canaria er mye mer enn en ferieøy. Med sin strategiske beliggenhet til Europa, Afrika og Sør-Amerika, er Las Palmas verdens fjerde største bunkringshavn. Port of Las Palmas er en mye benyttet havn for mannskapsskifte, proviantering og verkstedopphold. Ofte ligger det flere båter med norske sjøfolk her, og Sjømannskirken i Arguineguin kjører til Las Palmas en til to ganger i uken, sier Roar Sandvik (bildet), kirkens vinterassistent og havneansvarlig. Nylig fikk Sjømannskirken tildelt kroner i legatmidler fra Oslo Maritime Stiftelse, til innkjøp av en «havnebil». Med egen bil blir det enda lettere og rimeligere å møte nordmenn om bord på supply- og seismikkskipene i Las Palmas, vel en times kjøretur fra Arguineguin. Skipsbesøk er en prioritert oppgave hos oss. Alle skip som det er mulig å besøke, blir besøkt. Jeg setter stor pris på disse turene og blir alltid tatt godt imot, sier Roar Sandvik. «Mine foreldre tror at en katt har ni liv, men jeg er ikke like religiøs som dem» Foto: Edvin Lomeland Foto: Privat STILLER UT EGNE BILDER Folkehøyskole inntar New York. SKJEBERG For tredje år på rad har fotolinjen ved Skjeberg Folkehøyskole laget en kalender til inntekt for Sjømannskirken i New York. 12. april får samarbeidet nytt innhold. Da åpner fotoelevene nemlig sin egen utstilling i kirkens galleri, kalt «Look to Norway». Vi har i flere år hatt et godt samarbeid med sjømannskirken. I forbindelse med vår årlige studietur til New York har vi fått låne deres lokaler til workshoper og foredrag. Det er fantastisk at vi nå også får lov til å stille ut elevenes naturbilder i kirkens galleri, sier fotolærer Jan Tore T. Jensen. Han forteller at kontakten med Sjømannskirken ble opprettet med tanke på å kombinere fotofaget med å gjøre noe Glasbergen.com 12. april stiller fotoelevene ved Skjeberg Folkehøyskole ut sine egne naturbilder fra Norge i Sjømannskirken i New York. Der ingen skulle tru at nokon kunne bu? Men joda: Sjømannskirken tilbyr faktisk rimelig overnatting i flere byer. Sjekk kirkenes nettsider for mer informasjon. Men vær rask, flere steder har stor pågang! 50 norske konfirmanter fra Sør- og Nord-Amerika var samlet til leir i Sjømannskirken i New York i mars. positivt for andre. Jeg ønsket at elevene skulle få noe mer ut at studieturen enn bare en storbyopplevelse. Siden vi alltid besøker sjømannskirken når vi er i New York, er det ekstra hyggelig å kunne gi noe tilbake. I år har fotoelevene solgt rekordmange kalendere og samlet inn over kroner til sjømannskirken. Selv om vi er en frilynt folkehøgskole, falt innsamlingsarbeidet til sjømannskirken helt naturlig. Først og fremst på grunn av deres menneskesyn og arbeidsområde, sier fotolærer Jensen og legger til: Jeg vokste opp med en far som var sjømann og som fortalte historier om hvor viktig «kjerka» var i hans hverdag. Jeg tror ikke så mange unge i dag kjenner til organisasjonen. Derfor er jeg glad for å kunne gi elevene et innblikk i Sjømannskirkens mangfoldige arbeid, ikke minst overfor norske studenter i utlandet. Foto: Jan Tore T. Jensen TIPS OSS! SEND E-POST TIL HJEM@SJOMANNSKIRKEN.NO Postkort BAK DØREN Hver uke drar vi i Sjømannskirken i Albir-Villajoyosa på sykehusbesøk. Jeg kjenner på alvoret, for bak sykeromdøren, er det en som jeg ikke vet noe om annet enn at hun eller han er norsk. Jeg vet verken navn eller diagnose. Ingenting om de er der mutters alene, eller om de har hele familien rundt seg. Så står jeg der. Med kun en dør mellom oss. Er personen alvorlig syk? Kanskje er personen på bedringens vei? Eller har han eller hun fått vite at fremtiden er usikker? Kanskje er det en som har fått ferien spolert? Eller en som egentlig synes at dagene på sykehuset oppleves som et hotellopphold og som ikke kunne vært mer fornøyd når det først gikk som det gikk? Det er mange ulike historier bak dørene. Jeg aner ikke hvilke jeg får høre i dag. Før jeg banker på, pleier jeg å trekke pusten, slippe den ut og si: «Herre, gå foran meg inn i dette rommet». Så åpner jeg og ser personen som ligger der. «Jeg kommer fra Sjømannskirken. Vil du ha besøk?», spør jeg. Det hender noen takker nei. Men de aller fleste svarer «Ja!» med et stort smil tilbake. Og jeg får gå inn og ta del i denne nordmannens liv og historie. Og jeg kjenner meg uendelig privilegert og velsignet. LENE NILSEN BERGE DIAKONAL MEDARBEIDER I ALBIR 30 HJEM HJEM 31

17 SVALBARD- PRESTEN I tolv år har Leif Magne Helgesen vært verdens nordligste prest i verdens nordligste kirke. Hva er det som holder ham fast der oppe på 78 grader nord? TEKST INGE MØRLAND FOTO CHRISTIAN NICOLAI BJØRKE DER FOLK ER. Hvordan var ditt første møte med Sjømannskirken? Jeg har vært vikar ved flere sjømannskirker. Den første var i Le Havre mens jeg var teologistudent. Det gav mersmak. Siden har jeg vikariert i San Fransciso, Antwerpen og på Mallorca. I tillegg har jeg noen juleopphold på oljeplattformer i Nordsjøen. Jeg har også jobbet som sjømann noen år. Dermed har Sjømannså en høyde over Longyearbyen med utsikt over Adventfjorden og Platå fjellet i bakgrunnen, ligger Svalbard kirke. Her har Leif Magne Helgesen vært prest siden Aldri i sitt 57 årige liv har Stavanger mannen bodd så lenge på ett sted. Det er mulig jeg har «frosset» fast, men det er nok andre grunner. Det er mye varme blant menneskene som bor her, og Longyearbyen er en «metropol» i Arktis, og dermed en møteplass for ulike delegasjoner og besøkende fra hele verden. Det blir aldri kjedelig her. I møte mellom Gud og mennesker jobber jeg som prest. Det er alltid inspirerende, sier Helgesen. SJØMANNSKIRKE-MODELL. Svalbard kirke er åpen døgnet rundt. Året rundt. Hvorfor det? Det er et positivt tilbud til både fastboende og besøkende. Uten at vi trenger å være der som stab, kan folk besøke kirken samme når på døgnet det er. Alle er velkomne bare de skifter til tøfler først. Mange setter seg ned. Noen tenner lys. Andre surfer på internett. Det er en egen ro i kirken som gir en ekstra dimensjon til de som besøker den. Det er som en rasteplass langs veien hvor en kan ta en kopp kaffe før en går videre i livet. Svalbard kirke er bygd som modell av en sjømannskirke uten terskel mellom kirkerommet og peisestua. Er det andre likhetstrekk mellom prestetjenesten på Svalbard og sjømannsprestenes hverdag i utlandet? Svalbard kirke har stor betydning for Longyearbyen. Kanskje mer enn vi vet. Spesielt i kriser er dette tydelig. På mange måter har vi og Sjømannskirken en felles tenkning på beredskap og krisehåndtering. Der har vi også hatt et godt samarbeid med sjømannsprestene Petter Skants og Annstein Lothe som har holdt noen kurs for oss. Det er flott å dele erfaringer med dem. Vaflene er en fellesnevner. Vi serverer det ikke alltid som i sjømannskirkene, men på sosiale kvelder. Men peisestua er et begrep som følger oss slik den også gjør som leseværelse og stue på sjømannskirkene. Den nære koblingene mellom peisestue og kirkerom er viktig. Vi har vært bevisst å bygge ned terskelen både fysisk og på det indre planet. Den gir et møte med det hellige og det folkelige på en god måte. Mange får et nært forhold til Svalbard kirke, selv om de kan ha et mer anstrengt forhold til kirken på fastlandet. Det er vel også noe vi kjenner fra arbeidet i Sjømannskirken. Livet på Svalbard er preget av avstand, slik det også er avstand når en bor utenlands. Kirken er da et viktig møtested og et lim i tilværelsen, sier Helgesen og legger til: Jeg er nok den eneste presten i Norge som bor i kirken. Ute ved sjømannskirkene er jo dette helt vanlig. 32 HJEM HJEM 33

18 PÅSKEQUIZ Påsken er den viktigste og eldste kristne høytiden og feires til minne om Jesu oppstandelse fra de døde. Hvor godt kjenner du påskefortellingen? 1. På hvilken dag red Jesus inn i Jerusalem på et esel? 2. Hva het disippelen som anga Jesus slik at han ble arrestert? 3. Hva ble innstiftet av Jesus på Skjærtorsdag? 4. Hva gjorde Jesus med disiplene da han ville vise at vi skulle tjene hverandre? 5. Hvem fornektet Jesus tre ganger? 6. Hva het mannen som dømte Jesus til døden? 7. Jesus ble korsfestet på et sted som heter Hodeskallen. Hva var navnet på hebraisk? 8. Ifølge Johannesevangeliet stod det et latinsk akronym på en plakett som var festet på Jesu kors. Hva betyr INRI? 9. Hva var Jesu siste ord på korset? 10. Hva kalles Langfredag på engelsk? 11. Fra hvilken salme er følgende strofe hentet fra: «Evig skal døden være Kristus underlagt»? 12. Hva betyr tilnavnet «Kristus»? 13. Hvem salvet Jesu føtter og var den første som så Jesus etter oppstandelsen? 14. Hvor mange dager gikk Jesus rundt på jorden etter at han stod opp fra de døde? kirken alltid vært en viktig plass for meg, hvor jeg både har kunnet få og noen ganger også kunnet gi. Hva legger du i Sjømannskirkens motto «å være en tjenende kirke i verdens hverdag»? Som kirke har vi et diakonalt ansvar. Det ligger i vårt oppdrag. «Troen, håpet, men størst er kjærligheten» slik det står i skriften. Som kirke utfordres vi i en verden med stor nød. Sjømannskirken er med sin tilstedeværelse viktig. Kirken blir en plattform som gir trygghet, samtidig som det er kirkelige medarbeidere som går ut for å møte folk der de er. Flere ganger i året feirer Leif Magne Helgesen utendørsgudstjenester. Da tar han prestekjolen over skuterdressen og skinnlua på hodet mens isbjørnvaktene følger med. Alteret er en grå aluminiums boks som skuterfolket pleier å feste på sledene. Kirkens største høytid står for tur. Hvordan skal påskens budskap feires på Svalbard i år? Vi har konfirmasjon på palmesøndag. Det er en god tradisjon hvor gjester får mulighet til å være på besøk over en lengre periode. Langfredag kjører vi halvannen time på skuter til Vindodden for å holde en utegudstjeneste i et område med flere hytter. Da er vi ute i den vakreste katedral på jord med Tempelfjorden og fjellene som altertavle. Det å lyse velsignelsen over både de som er tilstede, og over alle som er på Svalbard, er en vakker tjeneste å stå i. Som kirke står vi i livets tjeneste. Påsken er nettopp en feiring av liv og oppstandelse. Leif Magne Helgesen har vært prest på Svalbard i tolv år. Hjemmet hans er i kirkens andre etasje. Arkivfoto: Håkon Mosvold Larsen NTB scanpix SVAR 1. Palmesøndag / 2. Judas / 3. Nattverden / 4. Han vasket disiplenes føtter / 5. Peter Simon / 6. Pontius Pilatus/ 7. Golgata / 8. Jesus fra Nasaret, jødenes konge / 9. «Far, i dine hender overgir jeg min ånd!» / 10. The Good Friday / 11. «Deg være ære» / 12. «Den salvede», eller Messias på hebraisk / 13. Maria Magdalena / dager 34 HJEM HJEM 35

19 GOD PÅSKE DEN TOMME GRAVEN T idlig om morgenen den første dagen i uken, mens det ennå er mørkt, kommer Maria Magdalena til graven. Da ser hun at steinen foran graven er tatt bort. Hun løper av sted og kommer til Simon Peter og den andre disippelen, han som Jesus hadde kjær, og hun sier: «De har tatt Herren bort fra graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham.» Da dro Peter og den andre disippelen ut og kom til graven. De løp sammen, men den andre disippelen løp fortere enn Peter og kom først. Han bøyde seg fram og så linklærne ligge der, men gikk ikke inn i graven. Simon Peter kom nå etter, og han gikk inn. Han så linklærne som lå der, og tørkleet som Jesus hadde hatt over hodet. Det lå ikke sammen med linklærne, men sammenrullet på et sted for seg selv. Da gikk den andre disippelen også inn, han som var kommet først til graven. Han så og trodde. Fram til da hadde de ikke forstått det Skriften sier, at han måtte stå opp fra de døde. Disiplene gikk så hjem. Men Maria sto like utenfor graven og gråt. Gråtende bøyde hun seg fram og så inn i graven. Da fikk hun se to hvitkledde engler sitte der Jesu kropp hadde ligget, en ved hodet og en ved føttene. «Hvorfor gråter du, kvinne?» spurte de. Hun svarte: «De har tatt Herren min bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham.» I det samme snudde hun seg og så Jesus stå der, men hun skjønte ikke at det var han. «Hvorfor gråter du, kvinne?» spør Jesus. «Hvem leter du etter?» Hun trodde at det var gartneren, og sa til ham: «Herre, hvis du har tatt ham bort, så si meg hvor du har lagt ham, så skal jeg ta ham med meg.» «Maria», sa Jesus. Da snudde hun seg og sa til ham på hebraisk: «Rabbuni» det betyr mester. Jesus sier til henne: «Rør meg ikke, for jeg har ennå ikke steget opp til Far. Men gå til mine brødre og si til dem at jeg stiger opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud.» Da gikk Maria Magdalena av sted og sa til disiplene: «Jeg har sett Herren!» Og hun fortalte hva han hadde sagt til henne. Det var om kvelden samme dag, den første dagen i uken. Av frykt for jødene hadde disiplene stengt dørene der de var samlet. Da kom Jesus; han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere!» Og da han hadde sagt det, viste han dem sine hender og sin side. Disiplene ble glade da de så Herren. Igjen sa Jesus til dem: «Fred være med dere! Som Far har sendt meg, sender jeg dere.» Så åndet han på dem og sa: «Ta imot Den hellige ånd. Dersom dere tilgir noen syndene deres, da er de tilgitt. Dersom dere fastholder syndene for noen, er de fastholdt.» Tomas, en av de tolv, han som ble kalt Tvillingen, var ikke sammen med de andre disiplene da Jesus kom. «Vi har sett Herren», sa de til ham. Men han sa: «Dersom jeg ikke får se naglemerkene i hendene hans og får legge fingeren i dem og stikke hånden i siden hans, kan jeg ikke tro.» Åtte dager senere var disiplene igjen samlet, og Tomas var sammen med dem. Da kom Jesus mens dørene var lukket. Han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere.» Så sier han til Tomas: «Kom med fingeren din, se her er hendene mine. Kom med hånden og stikk den i siden min. Og vær ikke vantro, men troende!» «Min Herre og min Gud!» sa Tomas. Jesus sier til ham: «Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror.» Jesus gjorde også mange andre tegn for øynene på disiplene, tegn som det ikke er skrevet om i denne boken. Men disse er skrevet ned for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn. Johannes 20,1 31 Foto: Stig B. Hansen/Scanpix

20 SJØMANN OG SYDEN-TURIST Da Egil Aursø dro til sjøs som 16-åring var han fast bestemt på at han aldri skulle sette sine bein i et gudshus. Nå har han besøkt over 20 sjømannskirker verden rundt. TEKST INGE MØRLAND FOTO METTE BRANDT å 1960 tallet var norsk skipsfart på bølgetoppen og over nordmenn arbeidet til sjøs. Drevet av utferdstrang og eventyrlyst, mønstret 16 år gamle Egil Aursø på Klaveness skipet M/T «Free State» med kurs for Verden. Det ble starten på en 40 år lang og allsidig maritime karriere og utallige kirkebesøk. Livet har lært meg at jeg aldri skal si aldri, sier 69 åringen. LANDLOV OG HJEMLENGSEL. Aursø vokste opp ytterst i havgapet, på forblåste Frøya, i en tid da vekkelsespredikanter reiste rundt og skremte folk til omvendelse og frelse ved å true med evig straff i helvete. Det var voldsomme greier. Det luktet svovel i hver en krok. Jeg bestemte meg tidlig for at jeg ikke vil ha noe mer med verken prester eller kristendom å gjøre, sier han alvorlig. Men på jomfruturen til sjøs hørte Aursø de erfarne sjøfolkene snakke varmt om Sjømannskirken. Han lot seg overtale. Du vet, jeg var en ung gutt, i en fremmed havn, med en kropp full av hjemlengsel. Så da de eldre matrosene dro i flokk til «kjerka», fulgte jeg motvillig etter, sier Aursø og smiler. Husker du noe fra dette besøket? Det var på den karibiske øya Aruba, utenfor kysten av Venezuela. Jeg husker ikke hvordan sjømannskirken så ut, men jeg husker menneskene, velkomstgleden og latteren rundt kaffebordene. Ganske annerledes enn bedehus-opplevelsen hjemme på Frøya? 38 HJEM HJEM 39

21 Egil Aursø er ingen aktiv kirkegjenger i Norge, men i Sjømannskirken føler han seg hjemme. Ja. Til og med forkynnelsen var lysere, hvis det går an å si. Og så var det selvfølgelig norske aviser og skrivesaker, slik at jeg fikk lettet samvittigheten og sendt brev hjem til mor. Folk bruker Sjømannskirken på en helt annen måte nå enn før Egil Aursø TRYGGHET OG VENNSKAP. Hvorfor fortsatte du å oppsøke Sjømannskirken i de ulike havnene? Først og fremst på grunn av menneskene som jobbet der. Jeg husker veldig godt Rannveig Evensen som var husmor på Curaçao, i Rotterdam og i New York. Jeg husker sjømannsprestene Jappe Erichsen, Thorleif Ingebrigtsen og Eilif Schjetlein i Santos, og Knut Egil Aursø må ta en pause mens tårene presser seg på. Knut Rønnestad var assistent i Sjømannskirken i Buenos Aires og senere i New Orleans. Han var helt spesiell. Han hadde en egen evne til å nå inn til oss sjøfolk, og det er vanskelig å snakke om Knut uten å bli rørt. Aursø tørker tårene før han fortsetter. Knut døde brått og uventet i Vennskapet, tryggheten og tilliten som oppsto mellom oss satte dype spor. Det ble en gjensidig respekt. Jeg opplevde at han og Sjømannskirken var interessert i meg og mitt, de ville meg vel. Det var aldri lange prekener med formanende ord, sier Aursø og minnes en basar på Stjørdal. Siden basaren var i regi av Sjømannskirken, bestemte jeg meg for å dra. Der møtte jeg tilfeldigvis Knut igjen. Men det var en kjent prest, og senere biskop, som var hovedtaler. Jeg husker han tok av seg klokka og prekte i over en time. Etterpå lente Knut seg bort til meg og hvisket: «Det der kunne jeg sagt på fire minutter!» Aursø ler. Sånn var Knut og sånn var det i Sjømannskirken. KIRKEN OG TURISTEN. For fire år siden kunne Egil Aursø føye til ytterligere én sjømannskirke på listen sin: Arguineguin, Gran Canaria. Etter at kona og jeg ble pensjonister, har vi overvintret i Puerto Rico. Vi stikker ofte innom «kjerka» i nabobyen når vi er der. Hvordan var ditt første møte med Sjømannskirken i «turistenes mekka»? Det første jeg husker var at det hang en lapp med åpnings tider på utsiden av kirken. Åpningstider? Det var jeg ikke vant til fra tiden jeg seilte. Vi hadde bare tenkt å stikke innom for en kopp kaffe, men kom til stengt dør. Det var attpåtil en søndag. Ble du skuffet? Ja. For meg var Sjømannskirken et sted vi dro til og var utover kveldene. Kirken var ikke noe vi måtte rekke. Vi følte oss kanskje mer velkommen når vi visste at det ikke var faste åpningstider. Vi kom når vi kom, og forlot ikke kirken før sjømannspresten klappet i hendene og spurte om noen trengte skyss tilbake til båtene. Som oftest rundt klokken 23. GAMLE DAGER OG NYE TIDER. Alt var vel egentlig bedre før, både med den norske handelsflåten og Sjømannskirken? Aursø ler. Det er i alle fall nye tider både på vann og til lands. I dag er det helt andre arbeidsforhold, lover og regler, også for kirkens ansatte. Jeg forstår jo at det må være slik, og folk bruker Sjømannskirken på en helt annen måte nå enn før, og virker fornøyd med det. Hvorfor besøker du Sjømannskirken når du er på ferie? Jeg vet at jeg alltid møter vettuge mennesker i «kjerka». I tillegg dukker det jo opp en og annen tidligere sjømann her i Arguineguin. Har du blitt aktiv i kirken hjemme i Norge også? Nei, jeg regner meg ikke som personlig kristen, men jeg har beholdt min barnetro. Mennesker som Knut Rønnestad ga meg en helt annen forståelse av det kristne budskapet. Derfor er Sjømannskirken et sted hvor jeg føler jeg hører hjemme. HVA VIL DU JEG SKAL GJØRE FOR DEG? I en artikkelserie fram mot Sjømannskirkens generalforsamling i sommer inviterer vi medarbeidere fra ulike deler av organisasjonen til å dele sine synspunkter og refleksjoner rundt temaet «En tjenende kirke» (2:3) 40 HJEM

22 EN TJENENDE KIRKE Foto: Morten Opedal ØYVIND KVARSTEIN DAGLIG LEDER OG SJØMANNSPREST VED SJØMANNSKIRKEN I NEW YORK. TIDLIGERE SJØMANNSPREST I STOCKHOLM, SINGAPORE OG KOBE OG FOR NORSKE STUDENTER I USA. SUKSESS OG SÅRBARHET Jeg håper ikke vi «lykkes» med å være en tjenende kirke. Tjenende er ikke noe vi gjør, men noe vi i ydmykhet kan håpe at vi er. or å kunne komme i nærheten av å være en tjenende kirke, mener jeg det er viktig at vi forstår de to kjerneordene «hjem» og «gjestfrihet» på en riktig måte. Ordene må gis det rette innhold, ellers blir vi en kirke i vår egen hverdag der vi leter etter tiltak og aktiviteter som passer oss selv best og fyller egne behov. Da blir det suksess og ikke sårbarhet som vil prege våre invitasjoner til Sjømannskirkens mange tjenestefellesskap. Først «hjem»: Hva mener vi når vi i New York ønsker velkommen til «et hjem langt hjemmefra»? Eller når vi sier «Velkommen hjemom»? Vi må vite hva vi legger i det, og ikke minst, hva det ikke betyr. Jeg vil hevde at følgende grenseoppgang er viktig: Sjømannskirkene skal ikke være et surrogat for «familiehjemmet». Men vi må forstå «hjem» i betydningen «gjeste hjem». Det er det to grunner for. Den ene grunnen er at hvis det er «hjemme hjemmet» som er idealet, så vil kirkene aldri bli mer enn en vag skygge av noe der hjemme. Men hvis det derimot er gjestehjemmet som er målestokken, da vil det som kirkene kan tilby være fullgod vare og vel så det. Vi snakker da om en gjest som får dekket alle sine behov som gjest og ikke om et familiemedlem som må nøye seg med en erstatning. Selvsagt vil en nordmann i utlendighet finne mange hjemme funksjoner ivaretatt ved kirkene, men det er likevel viktig å skjelne her. Den andre grunnen til at det er viktig å være klar over forskjellen på gjestehjem modellen og familiehjem modellen, er at de representerer to helt forskjellige måter de besøkende blir tatt imot på. Hvis det er storfamilien som skal sette rammene, vil det være et mål at flest mulig er likest mulig og kan samles om det samme, og ikke nødvendigvis å få dekket sine individuelle behov. Intimitet blir målet, og ikke det frie rommet eller den åpne døren. I en familie er det forventninger og krav om bidrag til fellesskapet. I gjestehjemmet er det ingen som trenger seg på. Så «gjestfrihet»: I en bok som mange leste på 1990 tallet, «The Wounded Healer», definerer forfatteren Henri Nouwen «gjestfrihet» som en helbredende kraft til å reparere fragmenterte menneskelige relasjoner og til å hjelpe oss til å få kontakt både med oss selv og vår skaper. Men for at dette skal kunne skje, kreves det «first of all that the host feels at home in his own house, and secondly that he create a free and fearless place for the unexpected visitor». Med litt andre ord kan vi si at for at gjestfriheten skal kunne virke helbredende i forhold til brutte relasjoner, må verten være trygg på seg selv og ikke føle at den andre truer eget territorium. Den andre må ikke bli en trussel. Det som først og fremst skal hjelpe oss til dette, er å være i kontakt med vår egen «ensomhet»: «When loneliness is among the chief wounds of the minister, hospitality can convert that wound into a source of healing.» På denne måten skapes et vennlig rom, «a friendly space», hvor gjesten kan komme og gå fritt, være nær eller fjern, hvile eller leke, snakke eller være stille, spise eller ikke. «Hospitality asks for a creation of an empty space where the guest can find his own soul.» Og det som skaper likeverdighet er en felles bekjennelse både av at fellesskap leger det fragmenterte og at vi deler et felles håp. Gjestfrihetens sikte er å tilby en vandrer en plass ved bordet. Derfor må og skal det være plass ved bordet. For den ledige stolen korresponderer med det rommet som jeg, verten, har i mitt hjerte. Derfor er det for sent å rydde plass når gjesten kommer, for da vil han kjenne seg som en inntrenger. Satt på spissen: Jeg håper ikke vi «lykkes» med å være en tjenende kirke. Tjenende er ikke noe vi gjør, men noe vi i ydmykhet kan håpe at vi er. Men den etiketten, den medaljen, er det ikke vi som skal henge rundt egen hals. Det vi da i beste fall oppnår, er å invitere våre egne heiagjenger. Veivalgene vil trolig bli nokså forskjellige om vi på den ene siden velger egen suksess som kompassnål, eller om vi bytter den ut og bruker sårbarhet som instrument for å gi tjenestefellesskapet en retning. For det er i møte med vår egen sårbarhet det er mulig å invitere inn til et tjenestefellesskap der vi møtes som likeverdige. Da forsvinner også frykten for å miste kontrollen, frykten for hvordan dagsregisteret eller årsrapporten kommer til å se ut. Dermed har vi, uten å ha lagt en gjennomtenkt strategi, tatt et langt steg fra tjenestefellesskap til medeierskap. 42 HJEM HJEM 43

23 EN TJENENDE KIRKE Enig eller uenig? Bli med i debatten! Send ditt bidrag til hjem@sjomannskirken.no SELVINNSIKTENS MÅL Samspillet mellom oppsøkende og inviterende må ligge til grunn i alle former for arbeid i Sjømannskirken. Å STOPPE I FART Kan vi bli så fremoverlent at vi glemmer å se til siden eller bak oss i tide og ikke legger merke til den som går litt saktere? For å kunne være en tjenende kirke må Sjømannskirken være der folk er. I tidligere tider het det: Sjømannsmisjonen følger handelsflåten. Oppdraget om å nå sjøfolk gjelder alltid, og det er utvidet til å være blant alle nordmenn som oppholder seg i utlandet for kortere eller lengre tid. Og der det blir mange nordmenn på et sted der hvor de lever, gleder seg og strever, der trengs det stasjoner, oaser. Stasjoner er som telt og oaser langs veien, for de som trenger hvile og påfyll på vandringen. Lik vår Mester, som slo opp sitt telt blant menneskene, som det står i Johannes 1,14, slås det opp telt med et sentrum, men ingen grenser, rundt alteret til ly, hvile og påfyll langs veiene og havnene. I kongeriket Spania er det svært mange nordmenn og dermed mange stasjoner. Syv sjømannskirker. Fire av dem er store virksomheter med mange ansatte og frivillige. Bygg og forvaltning tar dermed mye tid. Er det rett bruk av ressurser? Er kirkene tjenende i menneskers hverdag? Her i Torrevieja hadde det aldri blitt bygd en sjømannskirke uten en grasrot som var stor nok, og organisert nok, til å få en stasjon her. Det å etablere en kirke ble båret frem nedenfra av frivillig innsats og pågangsmot. Et sunnhetstegn og en varig påminnelse om vi er i kontakt med vår egenart om å være tjenende kirke i en mangfoldig hverdag. Det kreves selvinnsikt i hvem en er og hva en skal gjøre for å tjene rett. Selvinnsiktens mål, både for enkeltmennesker og for en organisasjon som vår, er selvutsikt: Å være til for andre, å være menneske for andre. Hvis ikke det holdes levende blir også Sjømannskirken selvbeskuende og mister utblikket. Men hva er det å være tjenende? «Kjerka» kan ikke lenger «fikse alt for alle», som man «fikset alt for sjøfolk». Vi må være bevisst at målgruppen er så omfattende at i den praktiske nestekjærligheten, diakonien, som i det oppsøkende arbeidet, må det prioriteres på en annen måte enn den gang sjøfolkene var den entydig målgruppen. Sjømannskirken trenger å besinne seg på at det ligger mye gammel visdom i diakoniens tradisjon om «hjelp til selvhjelp» og å være «en som går mellom» for å etablere kontakt og mulig hjelp, med modell i Den barmhjertige samaritan i Lukas 10, Å være tjenende kirke er å bygge relasjoner, ta tid til menneskemøtene. Det har stor egenkraft. Det handler om tilstedeværelse i andre liv, om likeverd, om å være lyttepost, om involvering. Om det er å lykkes? I alle fall er det livsnært og relevant med tanke på oppdraget. Og dette skjer i høy grad både i og ut fra stasjonene her. Første punkt i å være tjenende kirke er at folk vet at kirken finnes, både på et sted og ute på veiene. Vet de ikke det, lykkes vi ikke. Det er en konstant utfordring i store områder med mange nordmenn. Samspillet mellom å være oppsøkende og inviterende må ligge i alle former for arbeid i Sjømannskirken. Stasjon eller reisetjeneste. Uten det blir den rotløs og mye forskjellig, men ikke en tjenende kirke. Sjømannskirkens tre bord er en alltid fornybar ressurs som egenart og metode i å være en tjenende kirke: Biljardbordet, kaffebordet og nattverdbordet og relasjonene mellom dem. Det er mange slags biljardbord, som bilde på jobb og fritid. Det er mange slags kaffebord som møtepunkt for samtale. Det er ett nattverdbord, men det kan ta ulike former ute blant folk eller ved kirkens alter. Ved veiene går vi med folk, ved veiene slår vi opp teltene, som oaser så vi alle når helt hjem. Foto: Øyvind Sæthre Foto: Morten Opedal En husmor jeg arbeidet med for en tid tilbake, stoppet alltid opp med alt annet som lå i hennes vei og møtte småbarnsforeldrene i døråpningen hvert eneste småbarns treff. Den som virket sliten etter mye nattevåk, fikk legge barnet sitt i hennes armer og selv sette seg ned med de andre mødrene. I dåpen til en av disse små kom bestemor bort og takket fordi småbarnstreffet hadde gitt hennes datter mot på livet akkurat når det var som tøffest. Det å få legge barnet sitt i trygge hender og selv få spise og småprate med andre mødre, ga tilstrekkelig næring til enda en uke. Kirken ble et sted der noen tjente hennes behov. En tjenende kirke gir av seg selv og sine ressurser til de som til enhver tid trenger det. Livshjelp, praktisk hjelp, gå fremover hjelp. Det er lett å legge dette ansvaret på diakoner, diakoniutvalget eller prestene. Men å være en tjenende kirke, er like fullt et ansvar for alle i en stab, i frivilliggjengen og i menigheten for øvrig. Og det hender vi må tørre å oppsøke og lete litt etter den vi vil tjene. Ansvaret ligger ikke ene og alene hos den som har et behov, å vise det frem. Vi behøver å øve oss på å stoppe i farten og se oss litt rundt. Kanskje vår hovedoppgave skal være å perfeksjonere oss på å lokke mennesker ut av sine enerom i livet og over i fellesskapet. En tjenende kirke har fokus på den som kommer i vår vei eller som vi møter. Intet ondt sagt om planlegging og fremdrift for kirkene våre. En god plan legger til rette for mange avstikkere! Men det må alltid være på annet enn førsteplass i prioritering om vi vil være en tjenende kirke. For det har en tendens til å ta vår oppmerksomhet og gi plass til egne ambisjoner og planer. En viktig grunn for Sjømannskirkens «suksess», er ikke at vi er så utrolig gode til å formulere verdier, handlingsmål og fokusområder. Det vi ofte er veldig gode på, er å snu oss i fart. I full fart fremover med masse spennende på gang i alle kanter av verden, bes vi stadig om å stoppe opp og være med mennesker i sorg og glede. På deres premisser, men med vår erfaring og både evne og vilje til å dele et veistykke. I vår flinkhet i å være kirke, kan vi glemme å være nettopp kirke. Vi kan bli så fremoverlent at vi glemmer å se til siden eller bak oss i tide til å legge merke til den som går litt saktere, som søker oss med blikket på en vár måte, som glir litt unna når vi går i full fart. I det øyeblikket husmoren møtte de nybakte foreldrene i døren, oppstår kirkens innerste vesen. I det øyeblikket gled husmors ambisjoner om alt som burde vært gjort, til side for en stund. Frem kom «den andres» behov for nærvær og bekreftelse. I det øyeblikket lyste evigheten! Den ytterste gleden ved dette møtet, er at begge gikk beriket ut av det. Slik blir den tjenende kirke det er oss en beriket kirke. Ikke en kirke som blir frustrert over alt som ikke ble gjort, og heller ikke en kirke som er tom eller tappet fordi den gir så mye av seg selv. For en tjenende kirke er som krukken i Sarepta, en slik kirke blir aldri tom for det fylles alltid på med mer av det vi gir fra oss. DAG MAGNUS HOPSTOCK HAVGAR DAGLIG LEDER OG SJØMANNSPREST VED SJØMANNSKIRKEN I TORREVIEJA. TIDLIGERE SJØMANNSPREST I MIAMI. MARGARETH GLAD DAGLIG LEDER OG SJØMANNSPREST VED SJØMANNSKIRKEN I STOCKHOLM. TIDLIGERE SJØMANNSPREST I NEW YORK. 44 HJEM HJEM 45

24 HUSKER DU? KLARA BREIVIK DEN UFORLIGNELIGE Hva var det som gjorde bergenseren Klara Breivik til hele Norges «tante Klara»? TEKST INGE MØRLAND ILLUSTRASJON RASMUS JUUL ngen husket husmor Klara, sto det med store krigstyper over en helside i VG, 16. oktober 1978: «Mens Sjømannskirken i Brooklyn feirer sitt 100 årsjubileum med pomp og prakt og langveisfarende gjester sitter kjerkas midtpunkt gjennom nesten 40 år Klara Breivik hjemme i Bergen. Titusener av norske sjøfolk husker henne og elsker henne, men menneskene bak jubileet har glemt henne». På spørsmål fra VG om hun var bitter, svarte Breivik: «Det hadde jo vært greit å være tilbake på gamle tomter, men jeg hadde ganske enkelt ikke råd til å dra over på egen bekostning». Krigsseilerne i Brooklyn var sjokkert og rystet over at Klara Breivik ikke var invitert til jubileet. Forargelsen forplantet seg også til andre sjøfolk som aldri hadde møtt henne. En innsamlingsaksjon ble igangsatt slik at hun skulle få midler til å ta turen over. Avisoppslaget resulterte i flere harmdirrende leserinnlegg mot Sjømannskirken, og generalsekretæren så seg nødt til å rykke ut med et korrigerende tilsvar. Mer om det senere. FRA HUSHJELP TIL HUSMOR. La oss først skru tiden ytterligere tilbake, til Klara Breivik hadde vært hushjelp for sjømannsprest Vilhelm Vilhelmsen og hans familie i den britiske havnebyen North Shields. De var så imponert over henne, at hun ble tilbudt jobb som husmor, eller bestyrerinne som det het den gang, ved Sjømannskirkens leseværelse i Brooklyn, New York. Å overlate ansvaret for leseværelset til en kvinne, hang trolig sammen med utviklingen av en ny strategi i møte med en stadig yngre sjømannsstand. Sjømannskirken skulle ikke lenger bare betraktes som «Elskverdig, men bestemt, har hun holdt en mønster gyldig disiplin» kirkens forlengede arm i utlandet, men også som hjemmets forlengede arm. Med leseværelset hadde Sjømannskirken revet ned terskler og tøyd grensene for hva som var ansett og akseptert som kirkelig arbeid på den tiden. Nå skulle det i enda større grad bli et sosialt samlingssted hvor sjøfolk kunne koble av i en hjemmekoselig atmosfære. Og de skulle bli møtt av en omsorgsfull, myndig og trygg morsfigur. Hvem var bedre egnet til dette pionerarbeidet enn 26 år gamle Klara Breivik, datter av en kystlos og eldst av ti søsken, hvorav flere brødre var på havet? KRIG OG ELENDIGHET. Hun hadde ikke vært bestyrerinne lenge før «de harde trettiårene» satte inn. Etter børskrakket på Wall Street i 1929, var hundrevis av norske sjøfolk strandet i New York uten muligheter til å få hyre. De uhyggelige forholdene i storbyen ble omtalt i «Bud og Hilsen»: « edruelige, dyktige norske ungdommer er kastet i land av arbeidsløshetens moderne demon. Skyllet opp langs en isvinters kalde, ugjestmilde kyst, uten at noen bryr seg om dem. De lider av sult hver dag. De har ingen steder å bo, de sover på undergrunnsbanen, de har pantsatt sine eiendeler. Bare i de første månedene av 1931 har vi begravet 25 norske sjøgutter, de aller fleste under 30 år». For Breivik ble disse årene en hard påkjenning, men hun så behovet, og gjorde noe med det. Den norske Brooklyn avisen «Norgesposten» skrev: «Hva hun har utrettet for Sjømannskirken kan ikke måles i dollars og cent. Det har vært et oppofrende arbeid som har pågått i stilhet. Hun er ikke av dem som holder regnskap med hva hun gir til nød HJEM 47

25 HUSKER DU? KLARA BREIVIK Jeg er gift med sjøfolkene lidende sjøfolk enten det nå er mat eller penger. Elskverdig, men bestemt, har hun holdt en mønstergyldig disiplin blant de mann som daglig har søkt til leseværelset.» Utover 1930 tallet dukket nye faretruende skyer opp. I 1939 var verden igjen i krig, og New York ble en viktig «endestasjon» for titusenvis av norske krigsseilere. Sentralt i sjømannskirkens hjelpearbeid sto Klara Breivik. Sjøfolkene kom til henne med sin fortvilelse, sin angst og sine gleder. Og hun hadde alltid tid. Breivik ble mer enn en bestyrerinne. Hun ble deres mor, søster og venn. Hun ble alles «tante Klara». I et intervju med ukebladet «Familien» uttalte hun: «Ingen kan leve uten kjærlighet. Vi stirrer oss så lett blinde på effektivitet og fine fasader, men det er ikke grunnlaget for menneskelig lykke. Du skal elske din neste, sa Jesus. Du skal elske! Derfor må vi legge vekt på å oppdra oss selv til nestekjærlighet. Vi må gå inn for å tenke på andre være med å fremelske det positive.» SJØMANNSKIRKEN SOM HJEM. På 1950 tallet var hverdagen tilbake. Til «Bud og Hilsen» ga Klara Breivik et glimt av livet på leseværelset i Brooklyn: «Hver gang Amerikalinjens båter kommer, er det med førstereisgutter. Da blir det liv og røre her. Alle spillene er i bruk, grammofon og radiomusikk for fullt. I peisestuen samler de seg om fjernsyn. Her møtes skipskamerater som har seilt sammen tidligere, her møtes brødre, fedre og sønner, som kanskje ikke har sett hverandre på mange år. Gjensynsgleden stor. Her er de som sitter rundt bordene og leser lokalavisen, og søker med spenning etter kjente navn og nytt fra hjemstedet. Men også de som sitter alene og stirrer ut i luften. Alle har sitt å kjempe med. Godt og ondt har de gått igjennom, ikke minst av ondt. Ofte meddeler de meg sine tanker og opplevelser.» «Tante Klara» var sjøfolkenes faste holdepunkt. Da de seilende etter hvert fikk mindre tid til ærender på land, handlet hun inn gaver til deres kjærester, ektefeller og barn. Hun kommanderte sjøfolkene, særlig de yngste, til å skrive hjem og ba dem holde seg unna farlige steder som havnestrøkene lokket med. Mange adlød, ikke av frykt for represalier, men fordi de likte henne. Flere ble også forelsket i bestyrerinnen, men alle fikk samme svar: «Jeg er gift med sjøfolkene». Klara Breivik kunne ikke tenke seg å oppgi jobben i sjømannskirken. Hun fortalte selv om en sjømann som ved flere anledninger fulgte henne hjem, og som ofte fikk gi henne en klem til avskjed. En kveld var det ikke nok med klemmen, han ba om et kyss. Men Breivik sto fast ved sitt nei, og sjømannen sukket tungt: «Og jeg som hadde pusset gebisset ekstra godt i kveld. Nå var det forgjeves alt sammen!» EN ALMINNELIG FANAVÆRING. En annen historie: På en båt på vei til New York, pratet de garvede sjøfolkene at de skulle ta en tur til «tante Klara» når de kom i land. Sjømannskirken ble ikke nevnt, og en førstereisgutt var for beskjeden til å spørre hvem denne kvinnen de snakket så varmt om, var. Ved innseilingen til Manhattan fikk gutten øye på en ruvende kvinneskikkelse: «Er det tante Klara?» utbrøt han i fullt alvor og pekte mot Frihetsgudinnen. Klara Breivik ble hedret med både St. Olavsmedaljen og Kongens fortjenstmedalje i gull for sitt arbeid i Sjømannskirken og blant nordmenn i utlandet. Men hun likte ikke all oppmerksomheten det medførte rundt hennes person: «Jeg er jo bare en ganske alminnelig fanaværing». Hun var sjelden den som ledet fester eller holdt andakter. Derimot utfoldet hun seg desto mer i det stille gjennom kontakten med sjøfolkene rundt spillog kaffebordene. I 1962 var «tante Klara» perioden i New York over. Hun flyttet tilbake til Fana og bosatte seg på barndomsgården med en av sine ugifte søstre og 23 høner. Her fortsatte Breivik sitt engasjement for Sjømannskirken og ble leder i foreningene «Måken» og «Sjøsprøyt». DET FAMØSE VG-OPPSLAGET. Avisartiklene i forkant av 100 årsjubileet i Brooklyn i 1978, etterlot et inntrykk av at Klara Breivik ikke var invitert og at hennes utrettelige innsats ikke lenger var verdsatt. Generalsekretær Halfdan Bondevik kunne ikke la kritikken stå uimotsagt og sendte et svarbrev til VG: «For det første er overskriften Ingen husket husmor Klara ukorrekt. I likhet med alle andre tidligere arbeidere ved Sjømannskirken i Brooklyn, mottok Klara Breivik en innbydelse til å overvære jubileet og ta del i feiringen. Men i samsvar med vanlig praksis i organisasjonen fikk verken hun eller andre innbydelse som inkluderte gratis reise.» Bondevik forklarte dette med at Sjømannskirken vesentlig arbeider for innsamlede midler. Videre skrev han: «Alle vil være enige om at tante Klara er en ener. Samtidig er vi så heldige å ha flere enere i Sjømannskirken, også ved New York stasjon. Å gi fri reise til en p «Tante Klara» regnes som en av Sjømannskirkens mest markante skikkelser. Her i kjent stil blant sjøfolk på leseværelset i Brooklyn. av disse enerne ville uvegerlig føles som en forbigåelse av andre, som også har utført en strålende tjeneste.» Krigsseilerne samlet inn nok midler til at Breivik kunne ta turen over i 1978, men hun takket nei. I stedet dro hun tilbake året etter, hvor det ble både hyllest og gjensynsglede. I festskriftet for kirkejubileet, ble hun omtalt som «den uforlignelige». SISTE KAPITTEL. Klara Breivik døde 4. februar 1983, 82 år gammel. I minneordet signert tidligere sjømannsprest og generalsekretær Johannes Aardal sto det: «Tante Klara i New York var mer enn et navn. Det var et begrep. Hun sto for sjøfolkene som en institusjon i seg selv. Hva hennes overskudd, hennes klippefaste og lyse gudstro, hennes initiativ og viljestyrke, hennes hjertelag og omsorg da har vært for et aktivum, kan ikke overvurderes. Klara Breivik erobret en hjerte plass hos utallige sjøfolk og andre nordmenn, som ingen har kunnet ta fra henne.» Klara Breiviks pionerarbeid på leseværelset bidro også til å forandre organisasjonens identitet, både i form og tankemåte. Som nevnte Aardal skrev: «Det var Klara Breiviks banebrytende innsats som overbeviste Sjømannskirken om at det burde være en husmor ved hver eneste stasjon, og slik er det etter hvert blitt.» Kilder: Bud og Hilsen, Leiv Tore Briseid, Roger Kvarsvik, Bergen Sjøfartsmuseum 48 HJEM HJEM 49

26 / påsketanker / premiekryssord Foto: Thinkstock P ilegrimen hadde tatt en fridag fra vandringen. Han hadde verkende føtter. Men en vond ankel i vindistriktet Rioja var kanskje ikke helt galt allikevel. En tur til en vingård skulle han nok greie. Nå står han klar til å betale for omvisningen på vingården. Da kommer en kar bort og sier «It s all been paid for.» Akkurat de ordene. Alt er betalt. «I d like to help out a pilgrim», fortsetter han. Ordene til mannen treffer pilegrimen rett i hjertet. Ja vel, så blir man lett rørt og blank i øynene når man er sliten og på vandring. Og han ble rørt av den fremmedes vennlighet. Det skal ikke så mye til. Men altså, alt er betalt! Tenk på det! Samme hvem du er, pilegrim eller ikke. Samme hvor du kommer fra eller hvor du har tenkt deg. Ordene kommer ikke først og fremst fra en trivelig fyr på reise. Alt er betalt PÅSKENS BUDSKAP ER UVANT OG OVERRASKENDE. TORE ØRJASÆTER DIAKONAL MEDARBEIDER COSTA DEL SOL Ordene kommer fra Mesteren selv, og det gjelder ikke en omvisning på vingård eller en tur med trikken for deg og vennene. De gjelder alt vi er, intet mindre. Mennesker er i bevegelse både på innsiden og utsiden. Det er lett å trå feil. Livet prøves til stadighet. Lik en vond ankel som gjør det vondt å gå videre. Livet leves i alle fasetter og vi greier ikke alltid å holde tritt. Vi faller i blant. Og der vi faller finner nåden sitt sted hos oss. Den bare er der. Som en gave til oss. Alt er betalt. Påsken er for meg å bli møtt med de samme ordene fra Ham som vant over døden. Jeg synes jeg kan se Ham i lyset fra oppstandelsen med armene utstrakt. Så sier Han: «Alt er betalt!» Alt. Alltid. Så kan pilegrimen gå videre, og vi med ham, og kjenne at en vond ankel ikke er helt galt allikevel. SEND INN OG VINN TRE BLINK-LODD Vinnere av Kryssord 1/18: Evy A. Steffensen, Sortland / Liv Ester Akselsen, Haramsøy / Karin S. Andersen, Halden Løsningsgate: Du har aldri så lite at du ikke kan dele med andre LØSNINGSORD: NAVN: ADRESSE: Send løsningsordet innen 28. mai 2018 til: HJEM, Sjømannskirken, Nedre Slottsgate 4, 0157 OSLO eller til: hjem@sjomannskirken.no 50 HJEM HJEM 51

27 folk «Slik Gud forsonte seg med verden i påsken, slik skal vi forsone oss med hverandre, vi som er både svake og sterke mennesker» KARSTEN ISACHSEN ( ) NORSK PREST OG FORFATTER 479 personer søkte på de 24 utlyste stillingene i Sjømannskirkens utearbeid i fjor. Flest søkere var det til familieveilederstillingen i Familieveiviseren i Spania og vertskap-stillingen i Miami, med henholdsvis 98 og 59 søkere. VISSTE DU AT? TIPS OSS! SEND E-POST TIL HJEM@SJOMANNSKIRKEN.NO Den norske kongefamilien har gjennom flere generasjoner hatt et nært forhold til Sjømannskirken. Som sin far og farfar, er H.M. Kong Harald Sjømannskirkens høye beskytter. Kongelige beskytterskap har en lang historisk tradisjon i det norske kongehuset. I tidligere, mer urolige tider kunne det ofte dreie seg om faktisk, fysisk vern i form av livvakter eller et vernebrev fra en konge eller en fyrste. I dag er ordningen først og fremst en anerkjennelse av organisasjoner og arrangement innenfor viktige områder av samfunnslivet. BOK OM KIRKEN I PHUKET Sjømannskirken & jeg Facebook Arkivfoto: Ken Opprann/Aftenposten 13 ÅR ETTER tsunamien i Sørøst-Asia som kostet 84 nordmenn livet, har sjømannsprest Rune Birkeland skrevet bok om arbeidet ved Sjømannskirken i Phuket. Boken «Lyset skinner i mørket» handler om det sterkeste året jeg har hatt i løpet av mine 25 år som sjømannsprest. Opplevelsene i Thailand er noe jeg vil bære med meg for alltid. Sorgen jeg møtte ble på et vis også min egen, sier Birkeland som nå er pensjonist. Den kombinerte sjømannskirken og pårørendesenteret ble åpnet i Garden Home Hotel 17. januar 2005, og lagt ned etter ettårsdagen for flomkatastrofen. Birkeland var sjømannsprest og daglig leder i denne perioden. Det var virkelig tøft der nede. Likevel fikk jeg en kraft og en energi, for jeg så hvor viktig arbeidet var. Det som var litt spesielt, var at de pårørende skulle være med å drive kirken. Det hadde aldri blitt gjort før, men jeg tror det var en av nøklene til at dette prosjektet lyktes. På bildet, dagen før den offisielle åpningen, f.v. sjømannsprest Rune Birkeland, pårørende Anders og Lise Ericsson, hotelldirektør Somsak Kongjiamsiri og generalsekretær Kjell Bertel Nyland. GJESTFRI OG RELEVANT Kulturminister Trine Skei Grande. I JANUAR BLE Trine Skei Grande (48) utnevnt som kulturminister i den nye blågrønne regjeringen. Venstre lederen overtok dermed også statsrådansvaret for trosog livssynssaker. Du har i flere avisintervjuer vært åpen om din kristne tro og ditt kirkelige engasjement. Hvordan vil du beskrive ditt forhold til Sjømannskirken? Jeg prøver å besøke sjømannskirkene når jeg er på reise i utlandet, og Sjømannskirken i London er vel kanskje den jeg har besøkt oftest. Sjømannskirkene har en svært viktig sosial funksjon. Det som også kjennetegner alle sjømannskirker verden rundt er lukta av nystekte vafler og kaffe. En herlig duft! Under Vinter-OL i Sør-Korea var du innom den provisoriske Sjømannskirken i PyeongChang. Ble du overrasket over å finne en liten norsk sjømannskirke der, høyt til fjells? Nei, egentlig ikke. Sjømannskirken har stor tilstedeværelse i hele verden. Sjømannskirken sier «velkommen hjem, verden rundt» og i PyeongChang fikk jeg komme litt hjem. Som kultur minister har Trine Skei Grande også ansvaret for trosog livssynspolitikken. Hva tror du er årsaken til at mange nordmenn oppsøker en sjømannskirke, selv om de sjelden, eller aldri, går i kirken i Norge? Jeg tror Sjømannskirken med sin åpenhet og gjestfrihet appellerer til mange flere enn de som bekjenner seg til en kristen tro. De er for mange et hyggelig samlingssted og en trygg havn når man oppholder seg i utlandet. Hva mener du er Sjømannskirkens største utfordring i tiden som ligger foran? Sjømannskirken må fortsette å være gjestfrie og være relevante for folk som er på reise eller har bosatt seg i utlandet. I regjeringsplattformen til V, FrP og H er dere enige om «å opprettholde gode betingelser for Sjømannskirken». Hva innebærer egentlig dette? Det innebærer at regjeringen mener at Sjømannskirkens arbeid er viktig og at de er en god samarbeidsparter for vår utenrikstjeneste. Foto: NTB Scanpix «At det heiter Sjømannskirken kjem vel av at den vart skipa for at uteseilarane, dei som ofte var borte frå landet, familie og vener i årevis, skulle ha ein plass å gå til i fremmede havner, der sjømannsprest og hjartegode tjenera ellers var gode å snakke med når sakn og heimlengt var stor. Ingen stad har det vel blitt steikt og ete so mykje vafler i Jesu namn som i kjerka. No når den norske uteseiler er utgått på dato, fører Sjømannskirken på eineståande måte den gode arv videre slik at alle nordmenn ute, det være seg som turist eller anna, kan søke saman.» LAILA OG NIKOLAI STEINSØY «Da jeg var au pair i London for 50 år siden, var sjømannskirken en koselig og varm plass å besøke. Jeg besøkte sjømannskirken igjen i 1994, og den var nesten helt lik!» ELI MARTENS MEYER TØRVIK «Sjømannskirkene er flotte havner for nordmenn i utlandet. Mange gode tilbud både av praktisk art og andre behov man måtte ha. Jeg støtter Sjømannskirken!» TORE ULSUND facebook.com/ sjomannskirken 52 HJEM HJEM 53

28 Foto: Kristine Nyborg / SCANPIX folk Tilbake på gamle stier «SÅ KAN JEG gjøre kjent at Sjømannskirken 2. februar tilsatte meg som ambulerende sjømannsprest på Filippinene. Utrolig følelse, 2579 dager etter at svineinfluensaen tok arbeidskapasiteten. Frisk? Frisk nok!» skrev Stein Vangen på sin Facebook-side i vinter. 57-åringen er dermed tilbake i jobben han motvillig måtte gi slipp på i Jeg fikk diagnosen postviralt utmattelsessyndrom og ble etter hvert uføretrygdet. Men jeg ga aldri opp håpet om å komme tilbake til arbeidslivet. Han skal fortsatt bo på Lillehammer, men ha 125 dager i året som omreisende sjømannsprest på Filippinene. Dette er en flyktig tjeneste, men et privilegium å betjene mennesker som jeg har en historie med helt tilbake til Samtidig må jeg finne helt nye måter å jobbe på fordi mange nyetablerte på Filippinene har kun nettverk på nett og er ikke en del av noe miljø. Å bygge felleskap med disse blir en viktig utfordring, sier Stein Vangen som i mars besøker Manila, Dumaguete, Angeles, Olongapo og Cebuområdet. Foto: Inge Mørland GLIMT FRA ARKIVET Houston, Texas, i 2005 Kong Harald og dronning Sonja på offisielt besøk i USA. Kongeparet besøkte den norske sjømannskirken i Houston hvor de ble mottatt av nordmenn som bor i området. De fikk en omvisning i kirken av sjømannsprest Reidar Aasbø, med blant annet stopp for å vanne magnoliatreet som ble plantet av daværende kronprins Harald i Det hadde regnet så mye dagen før at kongen ikke var sikker på om treet trengte vanning, men dronningen vannet likevel. VELKOMMEN ut hjem FRA BØRS TIL KATEDRAL Sjømannskirkeveteran avslutter der han startet. DENNIS LARSEN (63) kan se tilbake på en lang og allsidige tjeneste i Sjømannskirken. Han har vært vaktmester, assistent og kateket ved Sjømannskirken i London. Han har vært kretssekretær i Oslo, Akershus og Østfold. Han bygde opp gjestehusdriften ved Sjømannskirken på Costa del Sol og startet pionerprosjektet med samarbeidsavtaler med næringslivet. I fjor sommer ble arendalitten ordinert til prest, og planen var opprinnelig at han skulle begynne som ambulerende sjømannsprest i april. Men slik blir det ikke. Fra og med 21. mai er Larsen sogneprest i Siljan, et lite tettsted på grensen mellom Telemark og Vestfold. De siste sju månedene har jeg vikariert som sjømannsprest i London. I løpet av denne tiden har det vokst frem et ønske om å være menighetsprest framfor såkalt spesialprest. Men å løsrive seg fra Sjømannskirken etter 28 år har ikke vært lett. Det har blitt noen våkenetter, ja. Jeg har en sterk tilhørighet til organisasjonen. Det har vært energigivende med den korte avstanden fra idé til gjennomføring. Jeg liker å jobbe med nye ting, og er takknemlig for at jeg fikk utfolde meg innen så Dennis Larsen har vært involvert og engasjert i mange ulike prosjekter, som «OL-kirken» i Rio de Janeiro i Drømmer du om å jobbe i utlandet? Sjømannskirken lyser ofte ut spennende stillinger. Hvis du ikke finner en stilling som passer deg i dag, har du nå mulighet til å registrere din CV på organisasjonens jobbportal. Les mer på sjomannskirken.no. mange fagfelt og realisert flere viktige prosjekter i Sjømannskirken. Han roser organisasjonens omstillingsevne og mener det har skapt en kultur for kreativitet. Selv om ikke alle nye prosjekter ble møtt med jubel. Da vi i 2000 inngikk de første samarbeidsavtalene med næringslivet, fikk jeg mye kjeft. Jeg ble beskyldt for å selge Sjømannskirkens sjel. Men generalsekretæren trodde på prosjektet, og etter hvert så flere at dette var en nødvendighet som 153 personer søkte på de 60 ledige sommerjobbene i Sjømannskirken i år. tvang seg frem. Vi måtte tenke nytt for å være relevante, ja, for å overleve. Prosjektet viser også at det går an å kombinere en tydelig kirke med et utstrakt næringslivssamarbeid. Jobbyttet beskriver Dennis Larsen likevel som å gå «fra børs til katedral». De siste 17 årene har jeg jobbet mest med inntjening for å sikre Sjømannskirken en trygg økonomi. Nå skal jeg fokusere på evangeliet om Guds nåde og kjærlighet. Det gleder jeg meg til. Arkivfoto: Linn Mevold Skogheim TIPS OSS! SEND E-POST TIL HJEM@SJOMANNSKIRKEN.NO Nytt om navn USA Jon-Terje Halle Karlsen (46), Drammen, er ansatt som vertskap ved Sjømannskirken i New York. Ann Kristin Karlsen (42) er ansatt som diakonal medarbeider samme sted. Ekteparet Karlsen drev inntil nylig selskapet Lek & Trivsel. Anne Line Kroken (31), Bergen, er ansatt som sjømannsprest/kapellan ved Sjømannskirken i New York. Hun kommer fra stillingen som prosjektprest i St. Jakob Bergens kulturkirke for unge. ENGLAND Ellen Marie Skillingstad (35), Namsos, er ansatt som sjømannsprest/ kapellan ved Sjømannskirken i London. Hun kommer fra tilsvarende stilling ved Sjømannskirken i New York. FILIPPINENE Stein Vangen (57), Lillehammer, er ansatt som ambulerende sjømannsprest på Filippinene. Han har tidligere vært ambulerende sjømannsprest i Asia og sjømannsprest i Singapore. NETTKIRKEN Kjersti Østland Midttun (38), Oslo, er ansatt i en deltidsstilling som nettprest i Nettkirken. Hun er for tiden daglig leder i Røa og Sørkedalen menigheter. 54 HJEM HJEM 55

29 Norske hjerter er veldig søte. De fortjener brunost fra TINE. Alle sjømannskirker har sin helt egen vaffeloppskrift, men tilbyr den samme brunosten fra TINE i butikken sin. For på tross av forskjellene har norske hjerter en ting til felles de banker litt ekstra for brunostene fra TINE. La ditt hjerte banke videre for din hjertesak For noen banker hjertet litt ekstra for nestekjærlighet, for dem i nød, for de sårbare, for naturen eller for de store spørsmålene. Tiina sitt hjerte banker også litt ekstra for en sak. Og siden denne saken er viktig og avgjørende for henne nå, ønsker hun at den skal være det også i fremtiden, etter at hun har gått bort. Tiina har derfor bestemt seg for å skrive testament og gi en gave til sin hjertesak der. Vil du vite mer om arv og testamentariske gaver? HAR DU FYLT 60 ÅR OG SLUTTET TJENESTEN TIL SJØS? Da har du kanskje rett til... sjømannpensjon hvis du har opptjent minst 150 pensjonsgivende fartsmåneder et engangsbeløp hvis du ikke har nok fartstidsmåneder til å få sjømannspensjon, men har betalt avgift for minst 36 pensjonsgivende fartsmåneder Det gjelder visse unntak for den som har ytelser som ufør eller som AFP-pensjonist. Fred. Olsen & Co. Remøy Management AS har i nærmere 30 år har vi solgt tjenester til Kystvakten og med mer enn 40 års erfaring, sikrer dette oss en profesjonell drift av de 6 nye PSV fartøyene til det norske rederiet, World Wide Supply. detgodetestament.no For nærmere opplysninger kontakt: Pensjonstrygden for sjømenn, Postboks 8143 Dep, N-0033 Oslo Telefon: Remøy management as Eggesbøvegen 40, 6092 FOSNAVÅG Norway Telefon: , Telefax: firmapost@remoy-management.no

30 arne blystad as Haakon VIIs gt. 1, 0161 oslo, norway PHone: SERVICE AND COMPETENCE YOU CAN RELY ON Konserveringstjenester AS Fridrik O. Bertelsen Malerikonservator NKF-N. Konservering og restaurering av malerier, vann- og brannskader. Lang erfaring innen konservering og restaurering Krohg-maleri reparert etter terrorbombingen. Mobiltelefon: FASTE LAVE PRISER! Norges lavpriskjede innen belysning Direkte fra fabrikk gir lave priser Stort utvalg www. lampemagasinet.no for butikkoversikt! 1499 Supplier of Provisions and Bonded goods to offshore and Maitime industry Export of Norwegian Foods God Påske Tlf.: Fax: Oslo Maskinistforening Arbinsgt Oslo Goltens Oslo AS Our Services: Green Technologies Diesel Engines In-Situ Machining Marine Offshore Oil and Gas Stationary Power Shipyards/Shipbuilding Hydro-Electric Power Manufacturing/Other Industrial To read more visit or TELEMAR A Marlink Group Company Maritim kommunikasjon mail@telemar.no // Tlf.: Brynsveien 16, N-0667 Oslo

31 wintershall.no WE MAKE THINGS HAPPEN Finnås, Norway, Complete Software for Integrated Chartering and Vessel Operations dataloy-systems.com alfamoving.no ENTREPRENØRFORENINGEN BYGG OG ANLEGG EBA VESTENFJELSKE Digre Transport AS Eidesvik Invest AS

32 Frolandsveien 985, 4820 FROLAND Telefon: MacGregor_logo_with_grey_customer_promise_CMYK.indd 1 02/07/ :58:49 Mathisen VVS Torvtak? Vi leverer rett på tak, med kranbil. Ta kontakt for tilbud med frakt og kraning! Vi har også pyntenever. FLOAT OFFSHORE AS HANSEN DAHL FISKERI AS 7633 Frosta - tlf mail@fossli.no - Årøsetervegen MOLDE

33 Nybygg Tilbygg Renovering Servicearbeid Rob Arnesen: Solbriller, leker, import, engros Odda Havnevesen Pb ODDA Vi utfører det meste innen transport, terminal og kranbiltjenester. ANALYTICAL APPLICATION SERVICES Er det noe mer vi kan gjøre for deg? Ring oss på telefon: Ågotnes Elektrikerne kommer fra: Telefon: HAVBRUK

34 SJØMANNSKIRKEN TAKKER ALLE SINE BIDRAGSYTERE A1 Prima Regnskap AS Prof. Birkelandsv OSLO Advanced Controll AS Fabrikkveien nr STAVANGER Kverneland Næringspark AS Kvålkroken SANDNES Landaus Busstrafikk Skårersletta LØRENSKOG Tlf: SJØMANNSKIRKEN TAKKER ALLE SINE BIDRAGSYTERE Advokatfirma Helliesen & Co AS Nedre Strandgate STAVANGER Advokatfirmaet Røer ANS P b 1975 Vika Stortingsgaten OSLO Alpha Chartering AS C. Sundts gt BERGEN ALUSTAR AS Postboks SOLA mah@alustar.no ANDERSEN OG VALENZA FORSKALING AS Langøyvegen BREMNES Lillehammer Kulde AS Sørsvevegen LILLEHAMMER Marinelektronikk As P.B ÅLESUND Maritime Engineering AS lyngveien ISDALSTØ Masvindi AS Slettevegen KLEPPE Matkroken/Angell olsen eft Nordnesøy 8198 NORDNESØY Arnestedet Eiendom AS postboks TROMSØ AS MYRE REDSKAPSSENTRAL Bolstads vei MYRE Atlas Copco Tools AS Postboks SKI Backe Østfold AS Rosenborgveien GAMLE FREDRIKSTAD Backe.no BI PRODUKTER AS INGEBERG Postboks BILLINGSTAD Mosserødhjemmet Plutosvei SANDEFJORD Multiguard Electronic AS Grimstadveien SELLEBAKK Nesvik Consulting AS Skansegata 7b 7014 TRONDHEIM NG Kiwi Rogaland AS Kiwi 621 Tau GLN , p.b MO I RANA ANONYM GIVER ANONYM GIVER Bjørn Hansen AS Industrivegen FORSAND Bohus Leto Møbler AS Myhrersvingen EIDSVOLL Boligbyggelaget TOBB Krambugata 1 Trondheim 8608 MO I RANA Brødr. Selvik AS P.B SAUDA ANONYM GIVER NILSSON TRELAST AS Haakon VIIsg 29 Lade 7041 TRONDHEIM Olaf Aas AS Venneslavegen ØVREBØ Olaskogen AS Postboks KONGSVINGER Olav Aakre AS c/o Bamagruppen Pb 2183 Langnes 9268 Tromsø, BYGG PROSJEKT AS Fantoftveien BERGEN Chevron Marine Products AS Postboks OSLO Concedo ASA Torvveien ASKER COX STRATEGISK DESIGN AS mellom ila TRONDHEIM Craftec AS Grini Næringspark ØSTERÅS Pay Back A/S Glommengata KONGSVINGER Prosjekt Partner AS Kåtorpveien RAKKESTAD Qrm AS Klauvsteinen FYLLINGSDALEN Refsnes Data AS Skarahødden SANDNES Rør- og Miljøprodukt AS Eskemyrveien HOMMERSÅK Dahl Rammeservice AS Strandgata HAUGESUND Eidshaug Rederi AS Eidshaug 7940 OTTERSØY ANONYM GIVER Elto Regnskap AS Storebotn HAUGLANDSHELLA Ess Tjenester ANS Nedre Austreimsvegen SKJOLD Salatmestern AS Pancoveien GRESSVIK Selvaag Holding AS Per Gunnar Solstad 4297 SKUDENESHAVN Sjohav AS PB SÆBØVIK Sk Mekaniske AS Årdalstunet ÅRDAL I RYFYLKE Skogeng Consulting AS Strømsborgveien 17 A 0287 OSLO Evanger Pølsefabrikk AS Teigdalsvegen EVANGER Tlf Fjordesign AS Torvund 6947 LAVIK FLORØLANDETS TRANSPORTARBEIDERLAG LOSSE OG LASTE Postboks FLORØ Gasta Design & Kommunikasjon AS trolladalen SOGNDAL Grieg Alex Birger Rieber Mohns vei PARADIS SKORINGEN Nygt.18/ Søregt STAVANGER SKUDE FRYSERI AS Postboks SKUDENESHAVN ANONYM GIVER Solør Økonomi As Industrivegen FLISA Sterk Elektro AS Pb 204 Alnabru 0614 OSLO H g Wang AS Jegeråsen HOSLE ANONYM GIVER H. OLSEN TRANSPORT AS Nordre Rising veg SKIEN Harma Holding AS p.b 1888, Vika 0124 OSLO Hellen Eiendomsforvaltning AS Nedre Lønborg BERGEN Stomas AS Pb STORD Søgne Sogndalen Budstikke AS Linnegrøvand SØGNE T Fjeld Biltransport AS Tuverudstien LIER Takstmann AS Nordre Ringåsen HØNEFOSS Teknikken AS Lundevågveien 3c 4550 FARSUND Holmsens Elektro AS Fredheimveien OSLO HTH KJØKKEN TRONDHEIM AS Haakon Viis gate 11 B 7041 TRONDHEIM Iaksess As Langryggveien MYRE INGE HJELLE ENTREPRENØRFOR- RETNING AS Postboks OS INGEBRIGTSEN REGNSKAP AS Trondheimsvegen 125 C - Jessheim 2068 Jessheim Thorstvedt Industriservice AS postbokst RANDABERG Tide Salgssenter Tromsø AS Søren Zakariassens gate TROMSØ Toralf Kaada Arkitekter AS Auglendsmyrå STAVANGER Troldmyr Møbelfabrikk AS Rødstrandvegen EIDSVÅG I ROMSDAL Valter Jensen Og Sønn AS Postboks OSLO INKA AS Rottingen LEPSØY Intermec AS Kleppevegen KLEPPESTØ Jenny Hatlehol AS Åttringavegen KNARREVIK Johnsen & Bergman Eftf AS Postboks RUD Justnes AS ANONYM GIVER Varmeøkonomi AS Undrumsdalveien VÅLE Vebjørn Strømsnes AS 6089 SANDSHAMN Venturos AS Strandgaten FARSUND Vestav bygg ANS Tittutvn OSLO DIN ANNONSE HER? kontakt: salg@sjomannskirken.no Kiropraktor1 Knut Andersen Langgata SANDNES Knut Farestveit Rør & Sveis Farestveit 5729 MODALEN KONGSBERG TRANSPORT AS Postboks KONGSBERG Kreativ Elektro Askim AS Hovsveien ASKIM Viego Regnskap AS Markens gate KRISTIANSAND S Vold Regnskap AS Snekkerveien SANDNES Wico Eiendom AS Strandgata 15a 4307 SANDNES SEKO Elektro AS Pb SKEDSMOKORSET DIN ANNONSE HER? kontakt: salg@sjomannskirken.no

35 velkommen hjemom verden rundt AMBULERENDE SJØMANNSPRESTER BRASIL BELGIA AFRIKA Knut Lyngseth Tlf ASIA Steinar Rishaug Tlf AUSTRALIA OG NEW ZEALAND Kristoffer L. Tørressen Tlf klt@sjomannskirken.no RIO DE JANEIRO Rua Caio Mário 400, Gavea Rio de Janeiro Tlf rio@sjomannskirken.no ANTWERPEN Indiestraat Antwerpen Tlf belgia@sjomannskirken.no BRUSSEL 2 Chausseé de Charleroi B-1420 Braine-l Alleud Tlf belgia@sjomannskirken.no FILIPPINENE Stein Vangen Tlf sva@sjomannskirken.no DANMARK ENGLAND EMIRATENE SØR-AMERIKA Anne Netland Tlf ane@sjomannskirken.no ØVRIGE LAND OG BYER Kontakt hovedkontoret Tlf info@sjomannskirken.no KØBENHAVN Ved Mønten København S Tlf kobenhavn@sjomannskirken.no LONDON 1 St. Olav s Square, Albion Street Rotherhithe Tlf london@sjomannskirken.no DUBAI Oud Metha Road Dubai Tlf dubai@sjomannskirken.no SJØMANNSPRESTER FOR STUDENTER AUSTRALIA OG NEW ZEALAND Kristoffer L. Tørressen Tlf klt@sjomannskirken.no FRANKRIKE KYPROS NEDERLAND FØLG SJØMANNSKIRKEN PÅ SOSIALE MEDIER EUROPA VEST (Danmark, Sverige, Tyskland, Belgia, Nederland, Luxemburg, Spania, Frankrike, Sveits og Italia) Bjørn Olav Bøe Tlf bob@sjomannskirken.no EUROPA ØST (Latvia, Polen, Tsjekkia, Slovakia, Ungarn, Østerrike, Romania og Bulgaria) Hilde Sirnes Tlf hsi@sjomannskirken.no STORBRITANNIA OG IRLAND Ingrid Ims Tlf iim@sjomannskirken.no PARIS 74, Route de Montesson Le Vesinet Tlf paris@sjomannskirken.no SKOTTLAND AYIA NAPA Nissi avenue 68 CY-5343 Ayia Napa Tlf ayia.napa@sjomannskirken.no SPANIA ROTTERDAM Westzeedijk AP Rotterdam Tlf USA, CANADA OG MEXICO Odd Inge Tangen Tlf oit@sjomannskirken.no ABERDEEN 41 Regent Quay Aberdeen AB11 5BE Tlf aberdeen@sjomannskirken.no ALBIR-VILLAJOYOSA C: Mart 8, El Albir Alfaz del Pi Playa Tlf albir@sjomannskirken.no COSTA DEL SOL El Campanario, Avda del Cortijo 3 Sitio de Calahonda Tlf elcampanario@sjomannskirken.no

36 velkommen hjemom verden rundt OFFSHOREGRUPPEN SPANIA SINGAPORE STATFJORD A, B OG C, TROLL A, B OG C, OSEBERG SØR OG ØST Berit Bjørnerud Tlf bbj@sjomannskirken.no SLEIPNER A OG B, DRAUPNER, GUDRUN, GINA KROGH, DRAUGEN, BRAGE Annstein Lothe Tlf alo@sjomannskirken.no EKOFISK KOMPLEKS, EKOFISK KILO, ELDFISK KOMPLEKS OG B, GOLIAT, EDVARD GRIEG Gunnar Mathisen Tlf gma@sjomannskirken.no GULLFAKS A, B OG C, VESLEFRIKK, NORNE, HEIMDAL, AASTA HANSTEEN, SKARV Cato Thunes Tlf cth@sjomannskirken.no GRAN CANARIA Calle La Lajilla 18 E Arguineguin, Gran Canaria Tlf grancanaria@sjomannskirken.no SVERIGE LANZAROTE Calle Anzuelo 50, Puerto del Carmen, 35510, Lanzarote Tlf lanzarote@sjomannskirken.no SVEITS MALLORCA Carrer Mar Carib Palmanova Tlf mallorca@sjomannskirken.no THAILAND TORREVIEJA C/Ravel 4, La Siesta Torrevieja Tlf torrevieja@sjomannskirken.no TYRKIA TENERIFE Don Antonio 6, Calle Juan XXIII 19 Los Cristianos, Tenerife Tlf tenerife@sjomannskirken.no TYSKLAND SINGAPORE 300 Pasir Panjang Road Singapore Tlf singapore@sjomannskirken.no SJØMANNSKIRKEN NORSK KIRKE I UTLANDET ANSVARLIG REDAKTØR Inge Mørland REDAKSJON Marte Kvam Eide Morten Opedal Solrun Dregelid DESIGN Lyche Design HEIDRUN, KRISTIN, GJØA, BALDER, RINGHORNE, JOTUN A, IVAR AASEN, ALVHEIM Annette Tronsen Spilling Tlf ats@sjomannskirken.no OSEBERG FELTSENTER, OSEBERG C, GRANE, NJORD, KVITEBJØRN, ÅSGARD A OG B, VALEMON Hans-Jørgen Svartvasmo Tlf hjs@sjomannskirken.no SNORRE A OG B, VISUND, VALHALL OG ULA, GYDA, MARTIN LINGE Tim G. Engelsvold Tlf tge@sjomannskirken.no BESØKSTJENESTE OFFSHOREFLÅTEN Ole Dagfinn Sky Tlf ods@sjomannskirken.no STOCKHOLM Stigbergsgatan Stockholm Tlf stockholm@sjomannskirken.no USA HOUSTON 4309 Young Street Pasadena Tlf houston@sjomannskirken.no GENÈVE 17 19, Rue de la Servette 1201 Genève Tlf sveits@sjomannskirken.no MIAMI 2950 S Flamingo Road Davie Tlf miami@sjomannskirken.no PATTAYA 162/50 Moo 10, Thappraya rd. Soi 7 Banglamung, Chonburi Tlf pattaya@sjomannskirken.no NEW YORK 317 East 52nd Street New York Tlf newyork@sjomannskirken.no ALANYA Cumhuriyet Mahallesi, Yaşar Doğu Cad. 43 A Alanya Tlf alanya@sjomannskirken.no SAN FRANCISCO 2454 Hyde Street San Francisco Tlf sanfrancisco@sjomannskirken.no BERLIN Landhausstrasse D Berlin Tlf berlin@sjomannskirken.no SAN PEDRO 1035 South Beacon Street San Pedro Tlf sanpedro@sjomannskirken.no HAMBURG Ditmar-Koel-Strasse 4 D Hamburg Tlf hamburg@sjomannskirken.no FORKLARING Internett Rullestol Basseng Overnatting Butikk TRYKK HBO trykk AS eksemplarer 6 utgivelser i året RIS, ROS ELLER TIPS hjem@sjomannskirken.no ABONNEMENT servicepost@sjomannskirken.no ANNONSER salg@sjomannskirken.no COVER Lena Rebekka Risnes er sjømannsprest for nordmenn i Sveits og Nord-Italia, med base i Genève. Foto: Morten Opedal Morten Høst Tlf mho@sjomannskirken.no Frank T. Skofteland Tlf fts@sjomannskirken.no NORGE HOVEDKONTORET Sjømannskirken Norsk kirke i utlandet Postboks 2007 Nordnes, 5817 BERGEN Tlf: info@sjomannskirken.no BEREDSKAP Sjømannskirkens døgnåpne beredskapstelefon for nordmenn i utlandet eller pårørende: NETTKIRKEN Åpen for alle alltid nettpresten@nettkirken.no RING HJEM Alle sjømannskirker har IP-telefon slik at du kan ringe gratis til fasttelefoner i Norge LES MER Hold deg oppdatert info@sjomannskirken.no UTGIVER Sjømannskirken Norsk kirke i utlandet. Bladet ble første gang utgitt i 1865 under navnet Bud & Hilsen.

37 16_0 INHOUSE NO Avsender: Sjømannskirken Norsk kirke i utlandet, Boks 2007 Nordnes, 5817 BERGEN, Norway Trygghet på reisen Med en helårs reiseforsikring fra Europeiske kan du alltid kjenne deg trygg. Vårt verdensomspennende nettverk betyr at vi kjenner de lokale forholdene og vet hvilke sykehus og leger som er de beste. Det kan være en avgjørende forskjell. Dessuten betyr det også at vi aldri er langt unna når du trenger hjelp. En svært viktig del av nettverket vårt, er samarbeidet vi har med Sjømannskirken. Det betyr at vi kan tilby direkte og lokal assistanse i enda flere områder, og at du alltid kan føle deg trygg når du er ute og reiser. Last ned Europeiske App Med Europeiske App på mobilen, har du alt du trenger i lomma. Den inneholder forsikringsbeviset ditt, og gjør det enkelt for deg å få hjelp ved skade, uansett hvor du befinner deg. Les mer om Europeiske reiseforsikring og vårt unike samarbeid med Sjømannskirken på europeiske.no