Skandinavisk High-End magasin. favoritthøyttalere

Transkript

1 Skandinavisk High-End magasin 4/ årgang 33 Evolution SACD/pre/effekt: Krell dyrt og bra Dynaudio Evidence Temptation: Dobbelt fristende Glimrende budsjettanlegg fra NAD Subwoofer fra SVS: Større enn din? 5NOK 98,-/DK 89,-/SEK 89,- Kef Reference: Små høyttalere til stor lyd? favoritthøyttalere fra ! Musikkportrettet:Martha Wainwright. Godt Norsk, Blått og Rått, Skeive Skiver, Festival med high-end lyd, Keepnews jazzcollection 3

2 Hete dager! Vi hadde planlagt en omfattende gruppetest på CD-spillere i dette bladet, men hadde problemer med å få tak i de mest interessente tidsnok til dette bladet. Men den nye Mc en vi har testet, er til gjengjeld glimrende! Også den store kabeltesten glimrerer med sitt fravær, men det av andre grunner. Kabeltest er vanskelig fordi det ofte er så uforholdmessig beskjedne sprang i lydkvaliteten i forhold til prisen. Dermed skal man både ha særdeles god oversikt over markedet i tillegg til ekstremt godt monitorutstyr for å kunne vurdere kabler noenlunde rettferdig. Det hele er simpelthen kjempevanskelig, noe den betydelige stillheten fra andre hi-fi blader er en indikasjon på. Og selvsagt har også vi prestasjonsangst! Når så den tradisjonelle sommerforkjølelsen utviklet seg til dobbeltsidig lungebetennelse, fikk redaktøren et litt for hett forhold til omgivelsene samtidig som lydmottakerne på hodet utviklet et temmelig diffust og frekvensvariabelt lydbilde, helt avhengig av dagsform, type penicillin og tidspunkt på dagen. Heldigvis hadde vi allerede fått inn en av verdens beste høyttalere fra Dynaudio for den første testen i Skandinavia, pluss et knippe særdeles interessante nyversjoner av gamle favorittmodeller. Selv om prisen på disse siste spriker fra tredvetusen til det dobbelte, så kan alle sies å være i grenselandet til ekte high end. Det har skjedd mye med høyttalerkonstruksjoner de senere årene, og alle modellene var betydelig forbedret i forhold til tildligere modeller i noenlunde samme prisklasse. Men igjen avslørte prisen temmelig konsekvent hva man kunne forvente av lydkvalitet. Ansvarlig redaktør Knut Vadseth knuvadse@online.no Tlf: / Skribenter i dette nummer Gunnar Brekke Petter Dale Rolf Inge Danielsen Jan Myrvold Tore Dag Nilsen Stein Arne Nistad Håkon Rognlien Anders Rosness Stig Arne Skilbrei Trond Torgnesskar Knut Vadseth Arve Aaheim Foto Knut Vadseth Grafisk design Idéverkstedet AS, tlf: Trykk 07 Gruppen AS Annonseavdeling Tlf: ( ) Kontakt redaksjon post@audiofidelity.no Det vi ikke har fått med oss i dette bladet, håper vi du vil finne i nr. 34 tidlig på høsten. Vi jobber allerede nå med det nummeret på grunn av ferieavvikling. Noen har nemlig røpet for oss at kongeriket Norge er stengt i juli? Med massevis av kabler klare til test i absolutt alle prisklasser, er vi spent på om også kabelbransjen kan forsvare sine priser. Eller vi opplever som i München med hensyn til kjempesvære og rådyre høyttalere; lydkvaliteten øker slett ikke proporsjonalt med hverken størrelse eller pris. Heller tvert imot; desto større kasse, desto større muligheter for resonnanser og holografisk ødeleggende tidligrefleksjoner. Og med vår senere opplevelser med små basser, lurer vi litt på vitsen med 12 og 15 tommers basser; særlig når det brukes så utrolig mange av dem. På den annen side; hver gang vi tror vi har funnet sannheten, dukker det opp et nytt produkt som beviser at vi tok feil! Forøvrig er det morsomt å registrere at Fidelity selger stadig bedre i hele Skandinavia, og vi håper at eldre blader som i disse dager legges ut på også skal være en ekstra god hjelp for våre meget trofaste lesere i Danmark og Sverige som ikke har vært med oss helt fra begynnelsen. Vi takker forøvrig leserne på Hifisentralen her hjemme som med overveldene flertall kåret Fidelity til det beste hi-fi bladet både i Norge, Skandinavia, Nord-Europa og (gisp) verden. Ha en flott sommer! Knut V, med lungene i fatle. Diskusjonsforum Abonnement service: MediaConnect AS Postboks 265 Økern, 0510 Oslo Tlf: , faks: fidelity@kundetjeneste.no Etterbestilling av tidligere utgivelser: post@audiofidelity.no Tlf: Etterbestilling av artikler som PDF: Pris: Kr. 50 pr side sendt på e-post Oppstart kr. 100 pr. blad. kristin@ideverkstedet.no Utgiver Forlaget Fidelity AS Halvdan Svartesgt. 8, 0268 Oslo ISSN Det må ikke kopieres fra dette bladet uten tillatelse fra rettighetshaver. Denne bestemmelse gjelder også enhver form for elektronisk, mekanisk eller annen type gjengivelse. Brudd på bestemmelsene vil bli anmeldt og medfører erstatningskrav. 3

3 Innhold 33 nr 4/ Høyttalere på grensen Favoritthøyttalere: Samlet konklusjon Dynaudio Evidence Temptation PSB Synchrony One Godt norsk McIntosh MCD 301 to-kanal stereo SACD/CD-spiller Dali Helicon 400 MkII Musikkomtaler: Blått & Rått 26 Europas største high-end messe i München 48 Respons Grand Artist D 60 Plateanmeldelser: Skeive skiver Krell Evolution KEF Reference 201/2 3-veis stativhøytaler Musikkomtaler: Keepnews jazzcollection

4 64 Musikkportrettet: Martha Wainwright 76 Yamaha A-S2000 / CD-S Vossajazz -08 Leben CS Test: SVS PC-Ultra SUB 68 Test av Geneva Lab L 70 Budsjettreferansen NAD VISO FIVE 80 Hjemme hos Trond Torgnesskar 72 Vignett: PC-audio 90 Garrott Optim Dynamic Coil 96 Neste Nummer 5

5 Brev til God Sommer! Som en lykkelig leser av Fidelity er det en fryd og hente bladet i postkassen når det kommer, og enda bedre vis det er noe spennende nytt fra norge. Leser på nettet att Roar Malmin er i gang igjen med ny forsterker. Er selv en eier av en tidlig model av Musical Innovation effkforsterker 2X70 W som har fungert helt topp på kontoret blant annet. Men nå har den tatt seg en lengre ferie, i påvente av service. Jeg har og ett par Etera versjon 3, og vurderer og anskaffe ett par EC 180 monoblokker, men er det andre kandidater som vil kunne fungere bra til disse. Musikken det går i er alt fra jazz-visesang-rock-pop og tungrock. Hører mye på Bremnes-Kleive-Reiersrud blant annet. Ha en flott sommer med mye musikalsk glede, i og utenfor konsertlokalet. Har startet oppladningen til 40 års jubileums konserter med Yes og Jethro Tull. Hilsen Jan-Erik T. Larsen Bedre teknisk oversikt! Vil først takke for et flott magasin! Er abonnent og har fulgt med siden Audio kom ut. Det jeg savner er en bedre oversikt og teknisk info om produktene dere tester. Hvorfor ikke bruke en fast mal på dette. En ramme som avslutter hver test. Myrvold er jo flink til dette, men det havner liksom der hvor det er plass? Jeg savner også flere bilder av produktene. Ikke svære bilder av fronten av en forsterker/høyttaler men også bilde av baksiden/innsiden. Bildene trenger ikke være så store. Se feks test av ECC-1 og ECI-5 i hi-fi+ nr 58. Fire bilder i alt. Dere har ett stort i nr 32. Verdenspremiere! Som nevnt så skal jeg ha verdenspremiere på mine første, og verdens første, høyttalere i massiv stein. Dette er et prosjekt som jeg har jobbet med i godt og vel år. Det har vært en lang prosess ifra løse planer i hodet, gjennom prototypfasen og helt frem til det ferdige produktet i stein. Da jeg heter Båsund til etternavn, har jeg valgt å kalle firmaet for Båsund Audio. Denne modellen heter Silencio Trio, og slagordet til firmaet er Music from solid rock. Dette er en høyttaler uten sidestykke, om jeg kan være så frekk å si det. Sannsynligvis den høyttaleren i verden med minst egenresonans i kabinettet. Dette pga. den helt spesielle utformingen, hvor steinen leder energien tilbake til hvor den kom ifra. En annen litt morsom detalj, er at lyden er nesten like høy bak, som foran høyttaleren. Den er laget i massiv stein, i en steintype som heter Trondhjemitt. Ifølge mine beregninger, veger hver høyttaler ca. 250 kg.de består hver av 3 separate kabinetter: Diskant, mellomtone og bass. Hvert kabinett er spesialdesignet til respektive elementer samtidig som det er designet i forhold til de andre kabinettene, for å for en harmoni i linjene. De som produserte høytaleren måtte ha spesialverktøy for å få det til. Dette spesialverktøyet designet jeg selv, og bare her gikk det med flere tusen arbeidstimer. Båsund Audio kommer til å produsere og lage flere banebrytende høyttalere. Det er allerede mange ideer, og protoyper på 3 av de er laget. Selvsagt, noe er jo bedre enn det andre. Men når det gjelder design, er det foreløpig ingenting som kan måle seg med Silencio trio. Verdenspremieren på Silencio trio foregikk i Førde, Sogn og Fjordane, den 14. juni fra til og vil bli ståendeder i ca.4 uker. Johnny Børge Båsund Tlf: Med vennlig hilsen Rune Isaksen 9912 HESSENG 6

6 Litt gjesp! Fidelity nr. 31: Hei og vanligvis takk for et fint og bra blad, men nr 31 er nok litt jesp. Jan Myrvold sin reportasje om flytting kan han selge til Bonytt eller lignende blader.reportasje om HI End Privatkino kan dere selge til bladet Hjemmekino. Morten Smestad Fidelity 32: Takk for nok et nesten bra blad, er dessverre ikke helt fornøyd denne gangen heller.trodde magasinet skulle beskrive og teste HI-FI stereo, musikk osv i den retningen, må jo være nok av produkter å ta av. Hvis dere skal ha lite å gjøre, så isteden for å teste TV kan dere bli bedre på tester, med måle resultater osv. Lurer på om det er mulig å lage et blad uten TV highend TV dvs ingen over, ehhh, skulle gjerne likt å sett den i min lyse stue.. Morten Smestad Pris til Electrocompaniet. Norges største og mest prestisjetunge Elektronikkpris ble igår kveld tildelt Electrocompaniet. Tidligere konsernsjef og nå styremedlem i Tandberg ASA, Bengt Thuresson, sto for overrekkelsen av prisen, som består av diplom, kroner og tjenester verdt kroner fra Innovasjon Norges internasjonale nettverk. Her er juryens begrunnelse: Årets vinner har gått inn i sitt produkt og varemerke med stor kompetanse og klare planer for hvordan de skal erobre nye og eksisterende markeder. Siden 2004 har selskapet gått fra underskudd til et lite overskudd i 2007, og en budsjettert årlig vekst på rund 30 % de neste tre årene. De befinner seg i et markedssegment der veksten er tilnærmet lik null. Men med riktig posisjonering og aktiv markedsarbeid kan de allikevel vise til imponerende vekst, ikke minst i Kina. Ved å kombinere kjent teknologi med ny, og basere utvikling og produksjon på svært strenge kvalitetskriterier, mener juryen at vinneren gjennom nytt eierskap, fremstår som en strukturert virksomhet med vekstpotensiale i et krevende, for ikke å si kresent globalt marked. Jonny Rydningen Marketing Director Electrocompaniet AS Fidelity gratulerer Electrocoampaniet både med pris, 35 års jubileum og flott stand i Muchen. Mvh Knut V Absolutt ikke! Hei ansvarlig redaktør Knut Vadseth. Er det mulig å ikke få det påfølgende på trykk, men kanskje en mail tilbake isteden? MVH Nils Nei! Knut V 7

7 Brev til Burmester savnes. Først of fremst vil jeg gi honnør for et uunnværlig blad! Mener å ha sett en artikkel i en tidligere utgave om Burmester 001 CD. Jeg er svært interessert i dette bladet dersom det finnes! Hvis ikke: Er det mulig å få en kopi av selve anmeldelsen? Hvorfor har dere ikke flere anmeldelser av Burmester generelt? Kjell Johansen Fordi importøren ikke leverer disse produktene for test hos oss.men vi testet Burmester i nr. 2 som forlengst er utsolgt, men som vi planlegger å legge ut på nettet om kort tid, om det ikke allerede er der? Knut Null peiling? Først og fremst vil jeg takke for enda et blad med interessant lesestoff. Jeg leste artikkelen om Null kabel? i fidelity nr. 32. Der blir det skrevet at luft er den beste isolasjonen. Det er faktisk ikke riktig. Vann er mye bedre. Avdøde Steen Åge Duelund, hadde en fin forklaring på dette fenomenet, og funksjonen til typen isolasjon - pulyerethane (lakkisolasjon) er stikk i strid med Steen Åges silke- og linolje-isolasjon. Silke og linolje har en fantastisk evne til å fange opp og stenge inne fuktighet i form av vann. Vidar Øierås Svenske høyttalere Jag har ett par Renesans från 1983, tillverkade av Reidar Persson. Var mycket nöjd med dessa, till en diskant gick sönder. Står nu i garderoben efter inköp av en annan svensk högtalare Qrs Luna audiophile. De kostar sv kr, makalöst vad det går att få ut ur en sådan relativt enkel konstruktion. Mina frågor till dig, om du finner det intressant att svara är: Är det idé att investera i en subbwoffer, tänker närmast på svenska XTZ 12 tummaren. Har ni möjlighet att få testa någon av Qrs modeller (ni är en Tidskrift med integritet, håller era ord högt som värdering) Är mycket imponerad av Reidars arbete med Respons (tyvärr utanför min budget), men vid eventuell lottovinst är jag nyfiken vad mellan modellen grand artist kan prestera, TEST! Har alltid undrat vad för elektronik förutom Audio Research som kan passa till Respons, är svag för Mcintosh men är undrande om det blir för mörkt. Vet ni föresten om att Transparent cable har kommit med ny teknik, MM-2 tror jag det var, Test! Med vänliga hälsningar, Fredrik Lidén, Sverige Håper du liker Anders sin omtale av Repsons Artist i dette bladet! Men helt billlig er den dessverre ikke. Sub kan forøvrig fungere bra på mindre høyttalere, også ved å gjemme bort mindre problemer. Knut Respons Loudspeakers Nærmere konsertsalen kommer du ikke! Gode innbytte tilbud, vi sender fraktfritt i Norge Flere Norske HIFi magasiner har brukt modeller fra RESPONS som sin referanse høyttaler. sse! Fantastisk lydkvalitet! Priser fra kr ,- Vi ønsker fohandlere, ta kontakt for betingelser. Mange mener Respons er mye bedre enn andre høyttalere i prisklasse! "Respons Baby Grand kan så vidt jeg begriper gjerne være de beste stativhøyttalerne som er produsert" Utdrag fra Fidelity 15 Gode innbytte tilbud,vi sender fraktfritt i Norge. Vi har også introduksjonstilbud på produkter fra PASS og PurePower. Forhandlere ønskes! Tlf

8 33 Dynaudio Evidence Temptation 12

9 Dobbelt fristende? Dynaudio kaller seg selv de ærlige dansker, og er absolutt blant våre favoritter i rimeligere prisklasser. Men når de skrur opp prisen til flere hundre tusen for et stereopar, virker det hverken særlig ærlig eller særlig fristende? Selv med dobbelt mellomtone og diskant. Og dobbel dobbelbass... Tekst og foto Knut Vadseth Da Linjegods ringte for å sjekke at vi var hjemme for å ta imot 3 kolli fra Danmark, var vi uforberedt på hvor tung tung hi-fi kan bli. For da jeg skulle hjelpe sjåføren med å bære ut den ene høyttaleren fra Dynaudio, klarte jeg knapt nok å rikke min halvdel av den 2 meter lange pakka. Så veide den også over 100 kilo. Og det var selvsagt to slike i leveransen pluss en ekstra trekasse til bunnplatene som var nesten like tung. For første gang var den tyske markedsavdelingen i Dynaudio villig til å la et skandinavisk blad få bryne seg på deres super high-end høyttaler i Evidence serien; en høyttaler som krever er stort rom med god takhøyde samt elektronikk av absolutt toppklasse. Men tross den betydelige tyngden, var det med hjelp av resten av redaksjonen forbausende enkelt å sette opp disse høyttalerne i normal lytteposisjon. Men her syntes vi at lyden ble litt for skarp og litt for mye rett i fleisen. Vanskeligheten med hi-fi generelt og høyttalerplassering spesielt, er at den optimale plassering knapt nok eksisterer; det blir heller å finne en plassering hvor noen favorittparametre treffer ekstra bra, slik som holografisk rom og jevn klangbalanse, gjerne på bekostning av for eksempel dypest mulig bass. Pussig nok viste det seg at den litt uvanlige plasseringen meteren lenger tilbake enn normal posisjon,akkurat som med den aktive Aurum i forrige blad, også i dette tilfelle fungerte veldig bra. Dette demper diskant og presensområdet en smule. Halvtimen etter at Linjegods stod på døra, kunne vi ta den første grovjustering av lyden. Og det låt umiddelbart Dynaudio; tøfft og ujålete med fremragende grunntoneområde og med betydelig virilitet. Og kort tid senere hadde undertegnede egenhendig fått buksert de store og tunge beistene til en helt optimal posisjon ved Aku-Aku metoden, bare ved å vrikke dem på plass. Dette gikk betydelig enklere og raskere enn fryktet. Evidence Temptation Den ærlige og naturlige lyden finner vi altså igjen i Dynaudios s super high-end høyttalere, men da blir prisen på rundt kr mindre fristende. Snakker vi om en form for landveisrøveri i fullt dagslys? Temptation er likevel bare den nest dyreste høyttaleren fra Dynaudio, den danske fabrikken for kvalitetshøyttalere som med sine 350 ansatte og en betydelige forskningsvdeling er en av de største, også når det gjelder studiomonitorer til noen av verdens mest kjente radiostasjoner og studioer. Fabrikken Anders og Håkon pakker ut de dobble Dynaudio Evidence høyttalere. 13

10 33 Dynaudio Evidence Temptation lager både kabinetter og råelementer, noe som kan forenkle delefilteret ved individuell fintrimming av elementenes mekaniske egenskaper. Den 30 år gamle bedriften ligger i den lille byen Skanderborg, men kabinetten produseres i en møbelvarefabrikk en times kjøring unna. Den tyske eieren Wilfred Ehrenholz og den like tyske markedeføringsavdeling og hovedadministrasjonen, ønsket å integrere disse fabrikkene på et sted, men gav seg raskt da mange av de unike håndverkerne ikke ville flytte. Litt ekstra transport ble regnet som mindre problematisk enn å kaste vrak på dyktige fagarbeidere... Evidence Temptation er altså billigversjon av den halv million kroner dyre toppmodellen Evidence Master som bare er moderat større, tyngre og med 2 db større følsomhet på grunn av 4x 8-tommers basshøyttalere i forhold til de 4x 6,5 tommere som sitter på Temptation. Med en besparelse på et par hundre tusen kroner, får du istedenfor 3 kabinetter på drøye 2 meters høyde, en enkelt søyle på 113 kg pluss en meget solid plattform med akustisk avkopling til gulvet. Det følger også med et waterpass for enkel watring. Kabinettet er, som vekten indikerer, uhyre solid, og terminalene er ekte WBT i steden for rimeligere kinakopier. Til gjengjeld er her, som vanlig fra de ærlige danskene, hverken muligheter for bi- eller tri-wiring da konstruktørene mener dette er et påfunn som i tillegg til økt pris skaper større problemer enn det løser. Selv om Temptation leveres i ett stykke, er den likevel bygget som tre separate kabinetter oppå hverandre. Midtpartiet har i tillegg til eget kabinett for delefilteret en frontseksjonen i støpt aluminium med avrundede former. Dette er selvfølgelig mest for lydens skyld, men det tar seg også godt ut visuelt. I dette lukkede aluminiumsstykket sitter det dobble 5 tommers mellomtonelementer, en helt vanlig løsning a la d Appoltita, men mystisk nok også med dobble domer. Man skulle tro at dette vil medføre problemer med ujevn spredning og kanselleringer på grunn av faseproblemer? Den teoretiske fordelen er 6 db mer lyd før oppbrekninger og også betydelig lavere forvregning ved normal lydstyrke av samme grunn. At Dynaudio også benytter en større enn vanlig softdome på 28 mm, antyder lavere delefrekvens og/eller mindre forvregning i det kritiske presensområdet. Men hva da med hurtighet og oppbrekning helt der oppe? Bass fra knøtte 6,5 tommere? Men om vi er en smule skeptiske til det som kan skje i toppen med denne konstruksjonen, så er det ingenting mot hva vi er med hensyn til dypbassen. O.K. En 6.5 tommer kan sikkert får til en grei basslyd under 50 Hz, og tilsammen 4 stykker av disse pr. side kan også spille rimelig høyt. Men det er da litt foruroligenede å observere at alle søylehøyttalere vi har sett med tilsvarende små mellomtone/basselementer, konsekvent har vært levert med ekstra sub er, gjerne to ekstra søyler med en rekke 12 eller 15 tommere! 4x 6,5 tommer kan sikkert bli stramt og fint og hurtig og alt det der; men til 300 tusen kroner kunne man vel forvente litt bedre «At Dynaudio også benytter en større enn vanlig softdome på 28 mm, antyder lavere delefrekvens og/eller mindre forvregning i det kritiske presensområdet.» 14

11 greier? Og så har man til og med benyttet bassrefleks, noe en betydelig stor del av hi-fi sentralen mener BEVISELIG er uforenlig med naturlig bassgjengivelse. Selv er vi veldig bevisst på den betydelige forskjellen mellom gjengivelse av f.eks en 15 tommer som vi kjenner fra B&W 801 (og Tannoy) og to eller flere mindre elementer med tilsvarende samlet membranflate. For det skjer noe uventet med disse ulike måtene å gjengi dypbass på. Lyden av orgeltoner og strykene fra en kontrabass høres likt ut og ganske samsvarende med forventninger i forhold til tekniske spesifikasjoner. Men den kjappe lyden fra basstromme, pauker og andre slagintrumeneter, låter ofte ganske så ulikt. Og pussig nok er det ofte de raske småbassene som normalt både låter tregt og som ikke helt får ut full guffe før lyden igjen er borte. Det vi kaller slammet er betydelig redusert på grunn av mangel på kobling med luften rundt. De små elementene må nærmest bygge opp bevegelse i lufta med flere utsving før man oppnår tilstrekkelig trykk. Og da er lyden slutt. Dermed kan en saluttkanon låte omtrent som når du smeller igjen døra på Volvoen! Dette uansett hva spesifiksjonene forteller om hva som skjer med en sinustone. Noe slikt har jeg i hvert fall så langt opplevd forskjellene mellom flere små eller et stort basselemet... Det som uansett kan være positivt ved Temptation-søylene, er plasseringen av basshøyttalerne som man kan forvente utjevner vanlige tendenser til resonnanser i rommet. Dessuten vil den kontrollerte spredningen, føre til at mindre refleks av rommet vil påvirke lydbildet. I dette tilfelle er spredningsksrakteristikken ifølge brosjyren tilnærmet linjekilde. Dette betyr at mindre av lyden reflekteres fra gulv og tak i et intrikat samspill mellom avstanden mellom elementene og justeringer av delefilteret. Gode delefilterkomponenter Det virker også veldig overbevisende at konstruktørene har valgt et slakt 6 db delefilter, riktignok uspesifisert med hensyn til delefrekvenser, men uansett en utmerket løsning fordi fabrikken konstruerer og produserer egne elementer og kan tilpasse disse perfekt til det relativt enkle delefilteret. Og ved at delefilteret ikke er så komplekst for å unngå oppbrytningproblemer utenfor primærfrekvensen, kan Dynaudio også koste på seg spesielt kostbare kondiser (fra Solen), spoler uten jernkjerner og eksklusive motstandere. Og dermed kan lyden flyte fritt fra glimrende terminaler vi delefilteret og den spesielle kvadratiske aluminiumstråden som utgjør høyttalerspolene. Disse er festet til de innvendige van den Hul kablene ved en hemmelig teknikk siden aluminium ikke kan loddes eller sveises. De tekniske data for høyttaleren påstår 90 db følsomhet sammen med 500 watt kontinuerlig effekttålighet, noe som tilsammen indikerer muligheter for betydelig musikkvolum i selv ganske store rom. Frekvensområdet er oppgitt fra Hz med passering av minus 3db punktet i begge ytterfløyer. 29 Hz ved minus 3 db er uansett glimrende, og i praksis helt lineært enda lenger ned da de fleste rom vil kunne bidra med en smule heving helt der nede. Impedansen er oppgitt til 4 ohm, tilsynelatende en grei last for moderne transistorforsterkere. Men det er klart at man trenger et solid beist av et effekttrinn om den dynamiske kapasiteten skal utnyttes ved disse høyttalerne. Likevel; en overfladisk inspeksjon tilsier da ikke noe særlig annet enn at dette er to gode treveis høyttalere som er stablet oppå hverandre diskant mot diskant? En vanlig treveiser med doble 6,5 tommer, mellomtone og softdome skal da ikke koste 150 tusen kroner for paret? Er disse høyttalerene verd pengene, eller er det bare et forsøk på å ha noe dyrt å tilby de super nyrike i Kina og Russland? 15

12 33 Dynaudio Evidence Temptation 16

13 Første lytting Førsteinntrykket av lyden var som om det store cinemascope lydlerretet var spent opp noe høyere enn vanlig. Vanligvis opplever jeg gode liveopptak som om jeg sitter på en balkong eller i et amfi slik at jeg opplever orkester og solister litt ovenfra og ned. Nå satt jeg tydelig midt i konsertsalen foran en opphøyd scene. Det andre jeg la merke til, heller ikke dette uventet med tanke på erfaringen fra en rekke mye rimeligere høyttalere fra Dynaudio, var en usedvanlig robust og fyldig klangbalanse med glimrende fundamentering i grunntoneområdet. Klangen var det motsatte av hva det slanke utseendet på høyttalerne kunne indikere. Det var nesten som man kunne frykte en antydning av honk rundt Hz, men det var aldri noen bløt og svampete lyd, men en usdedvanlig tørr, stram og spenstig mellombass med masser av energi og detaljer. Dette var typisk a-lyd på sitt beste, og det sammen med en usedvanlig viril og dynamisk bassgang som absolutt sømløst gikk over til en meget oppløst mellomtone som slett ikke var feig. Tvert imot var det en herlig gøyfaktor oktaven under presensområdet (Ca 1-2 khz) som gav stemmer en naturlig klang, uten den sminkingen som jeg selv tenderer å favorisere, men da kun for å kamuflere andre problemer. Naturlige stemmer Men med Temptation var det knapt noe andre problemer, og tross litt dårlige nerver i innkjøringsperioden, lærte jeg meg snart til å stole på at selv klassisk skolerte kvinnestemmer sjelden sprakk og fylte ørene med opplevelsen av knust glass fremfor organisk stemmeprakt. Og i dette første forsøket på å plassere denne høyttaleren, begynte jeg allerede å ane at klangbalanse ikke var noe særlig viktig kriterie, simpelthen fordi balansen hele veien var uklanderlig nøytral. Selv de kostbare Esotar Dynaudiodiskantene gjorde lite av seg, i beste betydning, da de aldri stakk seg ut eller var noe annet enn en dønn ærlig fortsettelse av en superlineær frekvensgang. Nå kan det tenkes at yngre entusiaster med bedre ørere enn undertegnede, vil kunne hevde at her ikke var luft nok eller noe slikt; eller man har hørt høyttalere med bedre definisjon av båndsuset fra analogopptak. Men for mine lett tinnitusbefengte ører var diskanten absolutt uproblematisk under hele testperioden. Og det er så absolutt ment som et kompliment! «Det store steinhuset til Johan Halvorsen vibrerte like tydelig som når siste leddbuss passerer.» Fantastisk bass! Men selv om jeg nå skal over på viktigere fenomener som dynamikk og fravær av normal forvregning, må jeg ta med frekvensgangen i dypbassen før jeg også får med det andre. For selv om de aller dypeste tonenene, de rundt hz (og det er mye dypere enn de fleste er klar over om det også skal være lineært med resten av frekvensgangen) ikke imponerte så mye de første timene, oppdaget jeg raskt at dette var tilfeldigheter som skyldtes at jeg i begynnelsen spilte med moderat volum og mindre grupper uten dramatisk dypbass. Og her kom ikke et knyst fra bassene som ikke var ment å skulle høres. Men når jeg først hev innpå Elgar med orgel, stort kor og orkester fra Albert Hall, var det nesten så hele det store steinhuset til Johan Halvorsen vibrerte like tydelig som når siste leddbuss til Skøyen tar snarveien forbi ved midnattstider. Dette er absolutt en av de aller beste bassgjengivere jeg har hatt i stua, og Temptation går minst like dypt som 15 tommeren til B&W 801D! Utrolig, men sant. 6,5 tommere er den nye optimale størrelsen for skikkelig dypbass anno 2208! Da jeg begynte med dette for 50 år siden var det først 15 tommer, så ble det 12, 10, dobble 8, enkel 8 er og nå flerdobbel 6,5 tommer! Og Temptation er i forhold til B&W og Tannoy langt mer lineær oppover, helt uten den antydning til romrefleksjoner ved ca. 70Hz som er et lite problem både med 801 og Respons Grande Dimension. Og jeg må innrømme at jeg hadde- og har på bakgrunn av denne høyttaleren- store problemer med å støtte den generelle oppfatning av at flere mindre høyttalere ikke kan gjengi dypbass pulser like godt som mer varige toner. Her var altså et dynamisk slam sammen med en usedvanlig kontroll og en mangel på typiske forvregningsfenomener som gav hakeslepp. Ikke minst når man bare kunne sku opp og skru opp i det relativt store rommet uten at de 6,5 tommers elementene reagerte med den minste ulyd. Det virket mer som de skikkelig koste seg over å få litt mosjon. Og det skulle de få masse mer av de nærmeste ukene... Renere lyd I lang tid var det likevel ikke hverken den glimrende bassen, den oppløste og dynamiske mellomtonen eller den særdeles velintegrerte diskanten som opptok meg mest. For det var dukket opp et nytt fenomen. Til tross for at jeg allerede har nevnt det i innledningen, så hadde jeg ikke forventet de dramatiske positive forbedringene ved dette: Jeg snakker om det dobble settet med både bass, mellomtone og diskant; noe som teoretisk skulle kunne føre til inntil 6 db mer dynamikk og tilsvarende mindre forvrengning på normale stuenivåer. Det var tidlig helt forbløffende hvor lett det var å høre det absolutte svarte stillhet mellom faste og fine transienter, tilsynelatende helt uten sløring i oppstart og fullstendig uten litt grumsete kanter; et helt vanlig problem på nesten alle dynamiske høyttalere. Mens et typisk billiganlegg presenterer et orkester bestående av artister laget av fyrstikkmennekser, så vil selv ganske påkostede anlegg gjengi de samme artistene i motsatt karikatur, nærmest som Michelin-mannen; noe utflytende og kvapsete, og med liten troverdighet i opplevd substans i forhold til den lett oppblåste størrelsen. Med de mange mindre jasscomboene og andre studioopptak jeg spilte den første tiden, opplevde jeg sjokkerende mye bedre definisjon, skarpere avgrensninger og særdeles presis tredimensjonalitet mellom solist og orkestre der dette var nedfelt i miksen. Man opplevde artistene i naturlig størrelse med en fysisk størrelse, og ikke minst med en fysisk VEKT, som vil fremkalle gåsehud hos de aller fleste, også hos de som ikke skjønner hvor sjeldent dette er, men som uansett opplever gleden over musikken mye sterkere enn det de tidligere har hørt det på et musikkanlegg. En i testpanelet mente likevel at lyden kunne bli litt bigger than life, noe jeg knapt kan være enig i. Hadde det kommet inn en pianist, saxofonist, bassist og trommis inn i stua, hadde det knapt vært fysisk plass mellom høyttaleren. Men at både fyldig klangbalanse og størrelsen på lydbildet kan virke uventet stort, er d ikke det minst rart når vi er vant til miniatyrversjoner som nærmest kan plasseres inni TV en. Kanon bra! Og det var helt forbløffende hvor mye renere Temptatation låt i forhold til det aller meste. Og dette helt uten antydning 17

14 33 Dynaudio Evidence Temptation Evidence Temptation er ikke så dominerende i stua som man skulle tro. av klinisk sterilitet. Snarere tvert imot opplevde vi alle et nærvær og en naturtrohet som ikke gjør det mulig å gjemme bort den gamle klisjeen om at det var som artistene var tilstede i rommet Og selv om klangbalansen var ganske nøytral uten ekstra varme i nedre mellomtone, så var den ekstremt tørre bassen alltid på plass for å balansere lydbildet slik at det alltid låt naturlig stort og ekte. Og den velkjente syretesten om å følge kontrabassisten i ulike toneleier, gav absolutt null avvik i amplitude eller lydegenskaper. Jeg har knapt hørt maken til en både superhurtig, homogen, lineær og nesten perfekt dynamisk bassgjengivelse fra noen andre høyttalersystemer. Og selv om en fullrange elektrostat eller magneplanarsystem skulle komme nærme på visse punkter, er det jo bare å sette på den gamle Vanguardplata med Dronning Eliabeths garde i Hyde Park som fyrer løs med sine messingkanoner, for å skjønne at bassen i denne høyttaleren er en sensasjon. Og like brutal som den er raffinert! Og alt dette kansje på grunn av et dobbelt sett med noen av verdens beste høyttalerelementer? Men kansje også fordi den smale frontbaffelen gir lite tidligrefleksjon, at høyttalerne er justert for å spre mindre en vanlig til tak og gulv (et triks fra hjemmkinoindustrien, pussig nok) og fordi det øverste bassystemet står i en annerledes akustisk setting enn det nederste, noe som i de aller fleste tilfeller sikrer en jevnere bassgjengivelse. Og det gjorde det så opplagt i Halvdan Svartes gate! Som sagt; jeg har ikke hørt det bedre i dette rommet og jeg beklager om jeg stadig kommer tilbake til denne bassen, selv når jeg er inne i en tankerekke rundt andre problemstillinger. Men jeg erindrer stadig nye lytteopplevelser ettersom testen vokser mellom fingrene mine... La det rulle, la det rocke.. Likevel er den positive effekten av dobbel elementbestykning, inkludert det øvre basskammeret med 2x 6,5 tommere, bare moderat tilstede ved noe fysisk enklere musikk, men uansett slik at erfarne ører nok reagerer positivt på de nypussede transientene som står særlig tydelig frem fra det akustiske bakteppet. Som med Radka Toneff fra Grieghallen i Fairy tales. Lydbildet er særdeles velordnet og ryddig og i det vesentlige plassert godt bak og brettet godt ut til begge sider for den fysiske lydkilden. Og at det dynamiske nivået fra bakgrunnsmusikk til rockekonserter på ekstremnivå er usedvanlig tøyelig uten å miste pusten. «Det er bare å sette på den gamle Vanguardplata med messingkanoner, for å skjønne at bassen i denne høyttaleren er like brutal som den er raffinert!» Rockekonserter på full guffe gav likevel ofte dårlig uttelling også på disse svære høyttalerene; problemet er at så mange opptak er skuffende dårlig tatt opp og ikke minst prosessert slik at anleggets dynamiske kapasitet og vidtfavnende frekvensområde langt fra kommer til sin rett. Musikken er skinndau etter kaldkvæling i miksebordet og kan knapt vekkes til live! Men når det virkelig rocket på GODE liveopptak! Gulvet gynget, vinduene klirret og og man frydet seg over styggheten i lyden og RÅHETEN i opptaket. Her var det full pupp i presensnivået uten å gjøre ting penere enn de var. Likevel var det lett å godta dette, nettopp fordi man opplevde at dette kom fra OPPTAKET og ikke fra anlegget. Det hele var autentisk. Danskene viste igjen at de er ærlige. Og ærlighet varer lengst! Og det som gjør at jeg nesten ler meg ihjel, er hvordan horn- og rørfriker er så forbasket sikre på at her hverken kan være dynamikk eller skikkelig dypbass siden her hverken er horn eller rør... Holografi Det man derimot kunne være rimelig sikker på med denne tilnærmet linjekilde konstruksjon, er en dyp og presis holografisk beskrivelse av opprtaket, særlig fra ekte akustiske miljøer tatt opp med få mikrofoner. Som tidligere beskrevet er hele lydbildet flyttet noe opp i forhold til mer vanlige høyttalere, og det relativt dype panorama lydlerretet henger i løse luften en meter eller to bak de fysiske høyttalerene, og minst en meter utover disse på begge sider. Dybdeperspektivet er ikke det dypeste jeg har opplevd, men er konsekvent foranderlig med ulike innspillinger og alltid særdeles presist og troverdig. Heller ikke den musikalske scenen er revolusjonerende dyp fra forgrunn til bakvegg, men igjen er her høy presisjon fremfor en større, men et noe mer ufokusert scenebilde. Og fremfor alt; det hele er veldig troverdig og veldig fysisk tilstedeværende med presise omriss av artister og musikere i tilegg til en naturlig og velfungerende akustikk fra gode konsertsaler, men også fra gode studiomikser som fremstår slik opptaksteknikeren utvilsom har tenkt det. Og det låter alltid ekstremt overbevisende når Rainbow Studio og Jan Erik Kongshaug sitter bak spakene! Og igjen må vi tenke på disse ærlige danskene. For man kunne utvilsomt få enda litt mer dybde, men ikke mer presisjon, ut av det hele om man hadde hatt en liten forsiktig dip i presensområdet vad ca 2,5 khz. Men heller ikke her har man gjort noe annet 18

15 enn å skape en mest mulig naturlig høyttaler med en usedvanlig lineær frekvengang i nettopp dette vanskelige området. Redusert støyspektrum Det positive er at her oppleves mindre fnidder og støy enn hva vi ofte plages med i dette kritiske området, og selv om vi da snakker om et støypsekter som hoper seg opp i hele signalveien fra opptak, via mastrering, avspilling, forforsterkening, effektforsterkning, delefilter, kabler og endelig via talespolen i de enkelte elementer; så er jeg overbevist om at alle disse støyspekterene adderes til hverandre hele veien før de når et nesten smertelig nivå og ødelegger illusjonen om naturlig musikkgjengivelse. Riktignok har jeg merket meg at også signalkilde og forsterkeri(stort sett Krell) har oppført seg usedvanlig eksemplarisk denne gangen. Men jeg er like sikker på at betydelig mindre forvregning enn normalt fra høyttalerne, gjør at det generelt låter renere og med mindre opplevelse av knust glass enn vanlig. Enda morsommere er det å oppleve at dette vanligvis så vanskelig frekvensområde rundt 1000hz++ nå gnistrer, jubler og feirer at livet igjen er tilbake i musikken med perlende pikkolotriller og andre friske fraspark som jeg hadde glemt hadde så my kraft i seg. Livsbejaende! Så om mine slitne ører ikke lenger er helt pålitelig med å fortelle hvor på stjernehimmelen frekvenstoppen begynner å rulle av, kan jeg i hvert fall påstå at jeg aldri før har hørt såpass kontrollert, forvrengningsfri og samtidig gnistrende sprelsk overgang mellom en fremragende mellomtone til et absolutt problemfritt diskantområde. Her er det ikke lenger den minste dis som skygger for sola! Konklusjon Selvsagt er ikke Dynaudio Evidence Temptation verdens beste høyttaler. Danskene lager jo også en nesten dobbelt så dyr modell som de selv mener er enda litt bedre utover de få ekstra Hz nedover som de større basshøyttalerene kan gjengi. Forøvrig er det nettopp bassen som har imponert aller mest med Temptatation; jeg begriper simpelthen ikke hvorfor man konstruerer store og komplekse bassrefleks systemer med 10, 12 og 15 tommere når 4x6,5 tommere kan låte som dette. Vi snakker uten forbehold om referansekvalitet! Men også den gjennomførte bruken av dobble mellomtone og diskantelementer av ypperste klasse (Dynaudio er kjent for rågode elementer), gir lett hørbare fordeler med bedre dynamikk, mindre forvregning og en generelt større klarhet og tydeligere klangfarger. Tredimensjonalitet og holografisk rom er også i absolutt referansekvalitet. Selv om det knapt finnes noen høyttaler som er best på alle områder, så opplever både undertegnede og testpanelet Temptation som den beste høyttaleren vi hittil har lyttet til i stua. Pussig nok er den like danske Dali MegaLine er betydelig konkurrent med sin ekte linjekilde og aktiv deling, mens vår egen Respons Grande Dimensjon har en enda bedre klangstruktur i det viktige grunntoneområdet. 15 tommeren på vår gamle favoritt B&W801D, har nok enda litt mer trøkk nedover, men er neppe like homogen og stram hele veien. Så selv om Temptatation er til dels mye dyrere enn mange av konkurrentene, er det like fullt imponerende at den er like god, nesten like god og til dels bedre enn alle disse. Og skal du også spille mye storslagen og kompleks musikk med realistisk lydstyrke i en stor stue (vi tenker opera og klassisk orkestermusikk), er Evidence Temptation simpelthen et bestekjøp! Pris: kr pr. par Importør/forhandler: Soundgarden/Norsk Audio Teknikk M ODEL 2100 Stereo forforsterker Parasound lanserer forforsterker i NewClassic serien Den nye forforsterkeren har fått navnet Model 2100 og er ett etterlengtet familiemedlem til den rimlige og velspillende NewClassic serien. Model 2100 er en forforsterker som klarer flere oppgaver, blant annet kan det nevnes innebygget RIAA-trinn både for MM og MC pick-up, automatisk volum tillpasning på MP3 inngang i front og sist, men ikke minst muligheten for tilkobling sammen med ditt eksisterende surround anlegg for seriøs stereo lytting. Leveres i 2 farger: Sort eller Sølv Model stereo innganger (1 valgbar phono/linje) Bass og diskant kontrollen kan skrues av og på med fjernkontrollen Fjernkontroll inkludert Record / Fixed utgang Ekstra RCA utgang kan settes i Stereo eller Mono for bruk sammen med subwoofer Hode-telefonutgang Frekvensrespons 10 Hz khz, +0/-3 db, 10 Hz - 50 khz, +0/-0.75 db THD: 0.003% Signal støyforhold: 112 db, input shorted, IHF A-weighted; 92 db, input shorted, unweighted Inngangsfølsomhet: 200 mv for 1 V ut Max utgangsnivå: > 7.6 V Crosstalk: over 95 db ved 1 khz; 76 db ved 20 khz Motorisert analog volumkontrol Importør: Norwegian Custom Media Solution as - P.B. 383, 1363 HØVIK - Tlf E-post: info@ncms.no

16 33 Dynaudio Evidence Temptation Second opinion: Håkon Rognlien: Dette slanke høyttalersystemet levere mer dypbassenergi enn noe annet system jeg har hørt. Og vi har aldri tidligere hørt såpass dyp bass i redaktørens stue. Men en slik dypbass krever også stor tumleplass for å unngå problematiske resonnanser. Sammen med det velkjente slam et nederst i dypbassen på Krell-forsterkeren, kan det bli litt voldsomt. Med 6,5 tommere!!!! Videre har jeg heller ikke hørt mer presis rominformasjon fra noe annet system, mer storslagen muligens, men ikke like presis og troverdig. Men her er også en kroppslig og homogen instrumentklang pluss en bitteliten antydning til varme i mellombassen. Klangfargene er skarpe og klare, men jeg opplever en smule kanter i mellomtonen; om nå dette skyldes forsterkeri eller høyttaler. Dynamikken er voldsom og kirkeorgelet er digert. Låter kanskje en smule larger than life, men så moro! Jan Myrvold: Aldri før har de mange gamle og gode anlogopptakene fra Living stereo serien til RCA vært mer selvforklarende enn med dette Dynaudiosystemet. Så er her også en uforskammet god holografi og tredimensjonalitet. Her spilles det også med en uvant renhet som får frem alle mikrodetaljer uten å bli analytisk, bare virkelighetsnært. Men Radka Toneff mangler muligens en smule av den magien vi opplevde med forrige superanlegg fra Aurum. Men også Dyanaudio/Krell/Valhalla er delikat til tusen med fantastisk ro og stille bakgrunn. Men her kommer virkelig dramatikken frem fra Andsnes fingre når han setter nevene i svarte og hvite tangenter i Grieghallen. Her oppleves en profan, kontrollert og ikke minst superoppløst grunntonegjengivelse som er hittil er uhørt fra annet enn elektrostater. Alt i alt er dette et anlegg som spiller med overlegen eleganse og raffinement, men noe av trøkket og skyvet fra B&W 801D er muligens litt redusert for å oppnå dette. Tonalt sett er det hele i perfekt balanse, instrumentklangen var hele tiden svært så naturlig- ikke minst på full rulle. Anders Rosness: For en fabelaktig bass; stram men kjellerdyp! Dette er bass av en kvalitet og med en hurtighet og substans som få har opplevd. Og for et levende stereobilde; RCA-platene fremstår nesten spøkelsesaktig på en holografisk scene med en fabelaktig dybde og troverdig stofflighet. Jeg hadde fryktet at dette anlegget i motsetning til Aurum-systemet i forrige blad, skulle fremstå som flink hi-fi. Men selv om lydbildet må sies å være en smule mer analytisk, er det også her snakk om musikalsk magi; om forbløffende troverdighet fra det utskjelte CD-mediet som har fått et nytt liv i gave. Min eneste innvending er en slags sharpness-effekt i mellomtonen, som jeg aldri har hørt på hverken med DP A-1 eller på NEMO forsterkere og som jeg mistenker for å skyldes Krellforsterkeriet. Jeg tipper amerikanerne går for mer bang og trøkk enn den ultimate oppløsning. Siden Dynaudio er kjent for å selge en av verdens dyreste forsterkere0 til en million kroner for paret, er det tydeligvis enda mer å hente. Men utrolig flott var dette uansett! 3 20

17 33 McIntosh MCD 301 to-kanal stereo SACD/CD-spiller Mektig Mc! Amerikanske McIntosh er raskt tilbake med en dedikert SACD-spiller. Nå uten barnesykdommer. Av Jan Myrvold Parallelt med at stadig flere musikkbransjefolk, trendanalytikere og andre forståsegpåere synes utålmodige etter å få gi CD-mediet den siste olje virker flere av de store aktørene i hi-fi-bransjen like opptatt med å lansere stadig nye CD-spillere, de aller fleste av dem med produkter som hører hjemme i temmelig høye prisklasser. Som for eksempel erkeamerikanske McIntosh, som omtrentlig to år etter en nesten komplett og samstemt Fidelity-stab i en blindtest lot seg kraftig imponere av firmaets mektige digitalavtaster MCD 201. De er altså allerede på banen med etterfølgeren, ikke uventet med modellbetegnelse MCD 301. Da er det vel kanskje forståelig at undertegnede værer en logisk brist et eller annet sted. For det kan vanskelig virke som annet enn kommersielt harakiri å produsere teknologisk sett påstått avlegs og utdaterte avspillingsremedier det etter sigende snart vil være vrient å oppdrive ny og original programvare til? Ble vi ikke en gang også fortalt at de små sølvfargede skivene ville korrodere og gå i oppløsning etter noen (få) års bruk og oppbevaring? Vel, undertegnede kjøpte sin aller første CD-plate G.P./Grevious Angel med Gram Parsons for omtrent nitten år siden. Og den lever, i motsetning til artisten med døpenavnet Cecil Ingram Connor selv, fortsatt i beste velgående. Uansett er det et gledelig faktum for alle som gjerne konsumerer dette til tider utskjelte og altså tilsynelatende utrydningstruede formatet, kan fråtse seg gjennom et bredere utvalg av fonogrammer enn noen sinne. Og hvor de store klassikerne fra nær sagt alle musikksjangere stadig slippes i nye og remastrede versjoner, ofte til svært sympatiske priser. Retro Om CD som format for enkelte betraktes som geriatrisk, er dette absolutt ingen ting i forhold til McIntosh designuttrykk. Her snakker vi skikkelig retrolook for absolutt hele slanten, hvor tiden har stått stille siden en gang da fremtidsvyer om CD i beste fall ville bli avfeiet som science fiction, og eventuelle verbale ytringer om et sådant medium trolig ville medført akutt ekstratime hos skolepsykologen. Og ingen skal beskylde 22

18 faktisk svært så tiltalende, og min lett gotisk anlagte samboerske forelsket seg hodestups i den. Og det er neppe grov skivebom å gjette på at MCD 301 og andre McIntosher figurerer høyt oppe på vil ha-lista til Nemi! Uansett utseende og hver enkelts smak oser McIntosh MCD 301 av førsteklasses byggekvalitet. Den eksteriørmessige layout er meget ryddig arrangert. Manuelle kommandoer foregår mykt og slarkfritt via relativt store trykknaper og ratt. Midtstilt plateskuff og display stagger effektivt all iboende autisme som i varierende grad ligger latent i oss alle. I påslått modus illumineres apparatets grafikk med en behagelig grønnfarge som matcher den ellers blanksvarte akrylfronten helt perfekt, og tilfører det myndige og maskuline utseendet en mild grad av mykhet. Til CD-spiller å være holder McIntosh MCD 301 velvoksne dimensjoner, riktignok med relativt konvensjonelle mål på henholdsvis 44.45/40.32 cm i bredde- og dybderetningen. Men med sine cm på strømpelesten skiller den seg klart ut fra en overveiende del av den gemene hop av CD-spillere. Så er det sannsynligvis også fattet styrevedtak om bøtelegging av alle som sier slimline høyt hos McIntosh. Nå skal det i denne sammenheng nevnes at MCD 301 er litt mer enn en konvensjonell CD-spiller, og kan derfor enkelte problemer med støy fra drivveket under avspilling av SACD-plater i det eksemplaret av forløperen MCD 201 kollega Rognlien hadde til test i Fidelity nr 23. Muligens nettopp derfor har da også transportdelen gjennomgått en betydelig oppgradering i denne nyeste modellen. Denne delen er i MCD 301 montert i et totalomsluttende aluminiumschassis. Plateskuffen er forøvrig av samme materialutførelse. Dette skulle bety meget stabile og resonansfrie forhold for platene under avspillingsprosessen, der de med det nyeste innen digital servo snurres rundt med dobbel hastighet av vanlig CD-standard. MCD 301 er utstyrt med to laserelementer såkalt Twin Beam med forskjellige bølgelengder (650/790nm klasse IIa/I for hhv SACD/CD), hvor begge igjen blir fokusert gjennom ett og samme enkeltlinsesystem. Utover nevnte standarder leser MCD 301 CD-R, CD-RW samt CD inneholdende mp3 og WMA. McIntosh tar i instruksjonsmanualen forbehold for at MCD 301 i noen tilfelle ikke vil kunne spille begge formatene på hybridplater, slik de aller fleste SACD-utgivelser tross alt er. Gledelig nok avslørte den ingen slike problemer under denne testperioden, og gjengav uten noen som helst form for vegring begge lagene på samtlige hybridplater den ble foret med. Konverteringen fra digitalt til analogt signal besørges av en avansert «Det er et gledelig faktum for alle som konsumerer dette utrydningstruede formatet, at man kan fråtse seg gjennom et bredere utvalg av fonogrammer enn noen sinne.» selskapet for ikke å føre en gjennomført linje. McIntosh-klanens gener er definitivt detektbare på omtrent en mils avstand. Og for ordens skyld later MCD 301 eksteriørmessig å være helt identisk med forgjengeren 201. I skrivende stund er nok den allmenne interiørmoten på McIntoshenes side, men det kan selvsagt endre seg innen denne utgaven av Fidelity er å finne i kioskhyllene. Her i Skandinavia ser folk flest ut til å foretrekke en i utgangspunktet noe mer minimalistisk formgivningsfilosofi, men et produkt som MCD 301 appellerer vel uansett helst til individer med spesifikk interesse for god hjemmelyd. Og brorparten av disse igjen har i løpet av årene tilegnet seg stadig forbedrete manipulasjonsteknikker overfor eventuelle husstandsfeller med langt fremskredet hifi-allergi. Og med tinglyst vetofullmakt mot en hver form for interiørervervelser. Jeg finner den selv forsvare sin voluminøsitet med rak rygg. Foruten å være en såkalt hybridspiller som dekoder både vanlig redbook-standard og Super Audio CD, har den også fått implementert en liten forforsterkerdel som gjør at MCD 301 kan kobles direkte til effektforsterker uten å gå veien om en ekstern preamp. Hvorvidt denne forforsterkerdelen holder spillerens øvrige kvalitetsnivå rent lydmessig kan man sikkert diskutere i det uendelige. Den kan uansett være en helt grei midlertidig løsning mens man sparer opp penger til å kjøpe en separat forforsterker i noenlunde samme klasse. Spilleren er forøvrig også utstyrt med en hodetelefonutgang som da følgelig nivåjusteres via samme volumkontroll som styrer de variable analogutganger. Ny transport Dersom mine basale kognitive funksjoner fortsatt er noenlunde intakte, mener jeg å erindre at det oppstod dual mode DSD/PCM DAC, og spilleren er utstyrt med to digitale utganger fra PCM-delen. Den ene optisk og den andre koaksial. Analogdelen har også doble sett utganger, da MCD 301 er utstyrt med en liten forforsterkerdel. Derfor finner vi både en fast og en variabel utgang for både balansert via XLR og single ended via RCA. Via den variable balanserte utgangen kan MCD 301 levere utgangsspenning helt opp til 12vrms, og 6vrms via single ended. For den faste utgangen er verdiene hhv 4 for balansert og 2 for single ended. Nivået i den variable utgangen reguleres enten manuelt via nivårattet på spillerens frontpanel eller via den medfølgende fjernkontrollen. Et display på fronten angir hele tiden valgte nivå. Ellers finner vi tilkoblingsmuligheter for IR og fjernbetjening via andre kontrollenheter fra McIntosh innholdsrike produktportefølje. Vi snakker tross alt om

19 33 McIntosh MCD 301 to-kanal stereo SACD/CD-spiller Testforhold Desverre har jeg under en litt kortere enn ønskelig ca tre uker testperiode ikke hatt tilgang til et balansert sluttrinn eller ekstern DAC. Derfor er alle etterfølgende inntrykksbeskrivelser og konklusjoner basert på lytting utelukkende ved benyttelse av spillerens analoge single ended utganger. Spilleren har under testen vært plassert i rack fra Finite-Elements og Atacama. I sistnevnte møbel har det også vært benyttet dempeføtter fra Cera-Tech og plattform fra Base-Tech. Nettstrøm er tilført via kabel fra Reidar Solhaug direkte fra nettstikk uten bruk for noen form for filtrering. Øvrig testutstyr er oppført i egen kolonne. Storslagent Som nevnt er det umulig å spore noen utseendemessige forskjeller på MCD 201 og 301. Jeg er fristet til å si det samme om lyden, uten at jeg tør å konkludere helt bastant da jeg følgelig ikke har hatt noen 201 å sammenligne direkte med. Jeg får like forbannet en distinkt opplevelse av deja vu etter kun få takter inn i Eric Bibbs nydelige Opus3-innspilling Just Like Love. Tiden er skrudd halvannet år tilbake i tid, og jeg drar umiddelbart kjensel på en varm og smektende klangkarakter. Bibbs stemme er myk som smør, men samtidig står den tydelig plassert helt i front av et dypt og storslagent lydbilde med et tydelig tredimensjonalt stereoperseptiv mot svart bakgrunn. Det eneste lille å eventuelt sette fingeren på må i så fall være en noe rund og svulstig dypbass. Mon tro det ville fortonet seg litt annerledes ved bruk av balanserte utganger? Men dette har selvsagt også med hver enkelt innspilling å gjøre, og det strammes betydelig opp allerede i Barb Jungrs ferske DSD-innspilling Just Like A Woman (hymn to Nina) på Linn. Inntrykket blir nok likevel at MCD 301 fortsatt virker litt feitere og rundere men samtidig større enn min kjære EC EMC1 up i grunntoneformidlingen. Jungr har forøvrig absolutt en krevende stemme, med mye rasp og en svak vibrato. MCD 301 løser likevel oppgaven svært tilfredsstillende og viser at vi definitivt har å gjøre med en spiller som evner å formidle det gjenkjennelig organiske som nettopp menneskestemmer - med høy troverdighet. Jeg hører heller ingen tegn til oppflising eller annen støy og uro, men kan smilende registrere en eventyrlig glatt og glanset overtonestruktur som får det hele til å klinge gullende rent med en imponerende luftighet og definisjon helt i toppen. Men kanskje mest imponerende med MCD 301 er måten den klarer å spleise eleganse og raffinement med rå kraft og dynamikk. MCD 301 bryr seg tilsynelatende filla om det er finkultur som Jungr eller hjerneblåsende tungrock som mine nye favoritter innen genren, Clutch. Transientene sitter som en kule hele veien, og formidles klokkerent. Man hører hele tiden helt tydelig nøyaktig når trommestikkene treffer skinnet, fingertuppene som sklir av bassgitarstrengene og alle lignende instrumentanslag uten noe slør eller annet forstyrrende rusk rundt. Forbilledlig! CD Vs SACD Alle ovenstående inntrykk er basert på lytting ved bruk av de faste utgangene, altså hvor MCD 301 er kjørt i modus som ren CD- eller SACD-spiller hvor da signalet er kjørt utenom spillerens integrerte preamp. På forrige versjon av denne spilleren skapte nettopp preampens lydmessige beskaffenhet en viss dissens mellom Rognlien og redaktør Vadseth. Hvem som hadde mest rett den gangen kan jeg vanskelig uttale meg om, men føler meg berettiget til å mene at MCD 301 har en del å hente på å kjøre den gjennom en ekstern forforsterker av samme pris og kvalitetsklasse som selve CD/SACD-spilleren. Kjørt gjennom min egen conrad-johnson CT6 lett modifisert med intern vibrasjonsdemping og Volvo gold pin rør produsert i 1968 «I hovedsak vil jeg påstå at SACD kontra redbook betyr litt mer rom og luft over hele frekvensskalaen.» blir lydbildet både større og luftigere, med klart bedre artikulasjon på begge frekvensfløyer. Noe annet skulle da også bare mangle, da denne preampen koster alene en god del mer enn MCD 301. Jeg vil likevel mene at den innebygde preamp/volumkontroll lydmessig kan måle seg med en forforsterker som for eksempel Electrocompaniet EC 4.5 eller der omkring, samtidig som den vil få juling av en Parasound P3. På den udelt positive siden skal det anføres at preamp-delen jobber helt uten noen form for hørbar støy eller sus fra høyttalerne med såpass høy følsomhet som de 95dB som er oppgitt for mine Tannoy Glenair. Meget tillitsvekkende! Det er som ventet også visse forskjeller å spore mellom CD og SACD, og disse går ut på litt av det samme som det oven nevnte. SACD låter et hakk luftigere og renere på de fleste innspillinger, men ikke alltid. Da tar jeg selvsagt høyde for innslag av personlige, subjektive preferanser. I hovedsak vil jeg påstå at SACD kontra redbook betyr litt mer rom og luft over hele frekvensskalaen, som igjen medfører en opplevelse av tydeligere og mer detaljert diksjon, spesielt i mellomtonen og oppover. Men når jeg legger en så delikat PCM-innspilling som Sakte Sanger med Per Husby og Anne Lande i spilleren, savner jeg aldri noe som helst fra SACD s målbare overlegenhet. Heller tvert i mot. Dette er en regelrett audiofil affære for vanlig redbook standard, innspilt med Vidar Lunden bak spakene i Musikkloftet Studio i Oslo. På hybridplatene med Barb Jungr og Eric Bibb høres mellomtonen noe fyldigere ut på redbook enn Super Audio, noe som etter egne preferanser gir litt mer kjøtt og blod til akustiske instrumenter som saksofon, akustisk gitar eller piano. Samlet konklusjon McIntosh MCD 301 er på alle måter en formidabel spiller, både når det gjelder byggekvalitet og avspillingsmedium for både redbook standard og Super Audio CD. Pramp-delen er en hyggelig bonus, men spilleren fortjener etter min oppfatning bedre arbeidsbetingelser for å få vist sitt fulle potensial. Om de innledningsvis nevnte dommedagsprofeter skulle få aldri så rett, mener jeg det er alt for tidlig å bestille bårebukett. Da legger jeg heller gjerne pengene i en McIntosh MCD 301. En naturlig referanse i prisklassen. 3 Teknisk: Kategori: 2-kanals stereo SACD/CD avspiller med preamp Frekvensrespons: 4Hz-40kHz SACD 4Hz-20kHz CD SNR: >110dB Dynamisk rekkevidde: >100dB Dimensjoner: 445 x 403 x 152 mm (bdh) Benyttet utstyr: Electrocompaniet EMC1 24/192kHz CDspiller VPI Scout/JMW9 m/ortofon Rohmann mc pick up vinylrigg Graham Slee Elevator EXP step up Ortofon step up Graham Slee Era Gold V RIAA conrad-johnson CT6 forforsterker conrad-johnson ET250s effektforsterker Tannoy Glenair 15 høyttalere Tannoy Prestige ST superdiskant Black Magic Revelation signalkabler Audience Au24 høyttalerkabler Pris: kr Importør: Neby Hifi-Concept 24

20 33 Europas største high-end messe i München En masse Her var dyrt og dårlig, billig og bra, forlorent retro og klinisk visjonært. Her var simpelthen det meste av det som rører seg i hi-fi bransjen på både godt og ondt. Og stereo er igjen nesten enerådende, selv sammen med stort bilde, for avspilling av god lyd både fra anlogmediet og det siste i digitale superformater! Av Knut Vadseth Det var ikke uventet at denne tyske messen setter ny rekord i dette årtusen for antall utstilte vinylspillere. Selv uten å se snurten av hverken Ivor Tifenbrun eller hans verdensberømte Linn Sondek, ble her presentert minst 50 ulike platespillere av ypperste mekaniske presisjon, en tysk spesialitet som bedrives også av et utall små familiebedrifter. I Munich kunne du finne hele familien ivrig gestikulerende i sine ofte små og trange demorom. For en begeistring og positivt trøkk i forhold til de mange gutta i mørk dress fra de store produsentene... Jeg skulle derfor så gjerne ønske at messen var sparepengene verd også for disse mange dyktige og håpefulle nisjeprodusentene. Men slike store messer er rådyre greier for små utstillere som er lokalsamfunnets hi-fi guruer, men som ofte blir stående ensomme og tafatte utenfor sagmuggen på det internasjonale hi-fi sirkuset. For de store, internasjonale selskapene er ikke en slik messe like avhengig av de lokale besøkende som ifølge en aktør koster nærmere 1000 kroner stykket i subsidier fra bransjen; det dreier seg mest om å finne en praktisk og rimelig sentral møteplass for alle verdens handlere og hi-fi journalister. München er både sentral i Europa og med glimrende messefaciliteter, og er nå kanskje den største og viktigste hi-fi messen i verden utenom USA... 26