Rørosseminaret 20 år. Røros kirke, Røros church, foto: krister sørbø. 32 arkitektur n arkitektur n. 02.

Transkript

1 Rørosseminaret 20 år Det første Rørosseminaret, TAF International Celebration of Architecture, ble avholdt i I 20 år har arkitekter fra alle verdens utkanter kommet til Røros for å se på gruvebyen og snakke om sin og andres arkitektur. De mange møtene som har funnet sted under og rundt de ti seminarene siden da, har etablert Røros som en enestående arena for nye perspektiver i arkitekturfaget. The first Røros seminar, TAF International Celebration of Architecture, was held at Røros in For last 20 years, architects from many peripheries of world have gared at Røros to enjoy World Heritage mining town and talk about ir architecture, making this a unique arena for emerging new perspectives. Røros kirke, Røros church, foto: krister sørbø 32 33

2 hans skotte Røros i verden Dette er skrevet i Sri Lanka, hjemlandet til en av Asias fremste moderne arkitekter, den nå avdøde Geffrey Bawa. Han var blant de første vi inviterte til Røros, men han kunne aldri komme. Den politiske situasjonen i landet var på den tiden så spent at han var redd han ikke fikk komme inn i landet igjen etter et eventuelt utenlandsbesøk. Men hans «faglige etterfølger», Channa Daswatte fra Sri Lanka, var på Røros i Slagghaugene med kirketårnet. Remains of mining industry. foto: helge solberg De aller fleste praktiserende arkitekter arbeider lokalt. La oss slå fast det med en gang. Dette var tilfellet da Røros-evenementet startet, og slik er det fremdeles. Røros-feiringene gir en enestående anledning til å avlese endringer både i arkitekturen, i vilkårene for arkitekters virksomhet, og ikke minst i de globale endringene som har funnet sted siden en gjeng entusiaster dro til Røros for å feire seg selv sammen med inviterte gjester fra ytterkanten av verden. Det var nettopp disse arkitektene som arbeidet lokalt, vi var på jakt etter. De som arbeidet «i periferien» både geografisk og i forhold til vår egen kunnskap om kollegers arbeid ute. Etter at jeg hadde arbeidet i Afrika et par år på 1980-tallet, ble det helt klart for meg at «der ute» fantes det arkitektarbeider som fortjente førstesideoppslag i verdens arkitekturpresse like mye som arbeider av våre egne europeiske og nordamerikanske stjerner. Røros var således å forstå som en bitte liten talerstol for disse relativt ukjente stjernene. Stjerner var de fordi de kunne vise til arbeider med en følsomhet for lokale og sosiale vilkår som var verdsatt av brukerne og som samtidig sprang ut av et arkitekturspråk vi alle forsto. Når mange av foreleserne i ettertid har blitt behørig presentert nettopp i verdens arkitekturpresse, henger nok det mer sammen med deres egen innsats og endringer i arkitektenes yrkesvilkår enn det faktum at de i sin tid presenterte sine arbeider på Røros. TAF International Celebration of Architecture vokste frem innenfor en ikke-formulert «kritisk regionalisme-forståelse» av arkitekturen og en tiltro til at det var gjennom andre vi kunne forstå oss selv. Vi var ute for å utvikle vår egen kultur- og yrkesforståelse gjennom å se hvordan kolleger møtte tilsvarende arkitektur- og kulturutfordringer i andre deler av verden. Men ingenting var uttalt. Et av de vakreste bildene på denne tilnærmingen presenterte Glenn Murcutt da han viste bilder av trærne på en boligtomt han skulle bebygge: Den type vegetasjon som vokste på stedet, og den måten den vokste på, ga ham innsikt i stedets vilkår. Det var et signal om stedets identitet, som det vel ville hete innenfor en fenomenologisk forståelsesramme. Ettersom mange av foreleserne kom fra fattige deler i verden, ble dette bildet gitt flere fasetter. Identiteten fikk også materielle og sosiale dimensjoner. Men det kritisk regionale var, og står fortsatt, som en underliggende referanse for Røros-feiringen. Den mest iøynefallende endringen siden Røros-evenementet startet for 20 år siden er nemlig at langt flere arkitekter nå arbeider med hele verden som innsatsområde. Det gjelder de norske deltakerne, og det gjelder foreleserne. Smiljan Radic fra Chile er nå blitt professor i Austin, Texas; Romi Khosla fra India har arbeidet i lengre tid i Kosovo; Jose Forjaz var, samtidig med Juvenal Baracco, gjesteprofessor i San Diego, USA; Ken Yeang fra Kuala Lumpur har flyttet til London, Rodney Harper fra Sør-Afrika har nå hele det afrikanske kontinent som innsatsområde som utdanningskonsulent for arkitektskolene i Afrika osv. En nylig utkommet bok om arkitektur i Asia viste seg for eksempel å inneholde nesten utelukkende arbeider av arkitekter og arkitektfirmaer med hovedkontor i USA eller Europa. De få arbeidene som var presentert av arkitekter med hovedsete i Asia, var dessuten formet i samme internasjonale formspråk. Det er kanskje dette som avgir det sanne postmoderne uttrykket, snarere enn den historisismen vi opplevde på 1980-tallet. Arkitekturuttrykket nå i hvert fall slik det fremstår i tidsskriftene og derved former idealene for verdens arkitektstudenter er globalt. Arkitekturen har et pluralistisk uttrykk og kan gis mange ulike former som like gjerne kommer til utførelse i Jakarta som i Asker. At dette kan kategoriseres som «globalt» skyldes at arkitekturen oppstår mellom to forutsetninger, to av de samme forutsetningene som den økonomiske globaliseringen også bygger på: IT-teknologi og avnasjonalisering. Den første, altså DAK-redskapet, påvirker i stadig større grad selve det arkitektoniske uttrykket, ja, tidvis er det selve forutsetningen for uttrykket. Den andre sikrer utbredelsen. De ofte lovpålagte internasjonale oppdragskonkurransene, de politisk motiverte «internasjonale invitasjonene» som de olympiske leker i Beijing, og ikke minst mobiliteten og de internasjonale fagnettverkene medvirker i realiteten til at man opptrer overnasjonalt. Alt dette har i sin tur konsekvenser for strukturen i arkitektbransjen, men er også en forutsetning for den, f.eks. i den stadig voksende flernasjonale bemanningen av kontorene rundt om i verden. Dette reiser noen grunnleggende spørsmål om tradisjonenes fortsatte relevans. Det var nok få av oss som hadde et avklart forhold til «den norske byggetradisjonen» da vi begynte å feire; tjue år etter har i hvert fall begrepet og dets innhold blitt nokså ubrukelig som retningsgiver for nyskapende arkitektur. Byen Røros er i så måte et godt eksempel. Forutsetningen for at byen skal overleve hviler nå i stadig større grad på dens betydning som internasjonal turistmagnet. Det samme skjer i tilsvarende miljøer overalt i verden. Turismen er i dag verdens nest største virksomhetsområde. I denne åpne, likeartede, globaliserte verden, søker turistene etter «det tradisjonelle», det stedegne, det som (liksom) fremdeles lever. Men oftere og oftere er det turistene møter, ikke lenger uttrykk for levd liv, men består av omgivelser og ritualer som fortsatt lever i kraft av sin salgsverdi som internasjonalt turistmål. Røros-feiringen har rimeligvis et avslappet forhold til teoretiske overbygninger. Vi er en del av den praktiserende arkitektstand i Norge, og feiringen på Røros har gitt oss mulighet til å møte sentrale om enn ofte ukjente praktiserende kolleger. Det har gitt anledning til å reflektere over eget fag og de endringene som angår oss som yrkesutøvere og som deltakere i den stadig mer globaliserte samfunnsutviklingen. Røros-feiringen forsøker fortsatt å fristille seg både fra det globaliserte og det tradisjonelle, på mange måter slik Aga Khan Award for Architecture gjør det. Aga Khan-prisens formål er å bidra til fornyelse og forbedring av de bygde omgivelser i muslimske samfunn ved nettopp å annamme det nye, det globale, og anvende det innenfor en gjenkjennelig bygningstradisjon. Det er vel dette «forståelsesslektskapet» som gjør at Rørosfeiringen har hatt så mye kontakt med, og fått så mye hjelp fra, Aga Khan-stiftelsen. Når vi har valgt en slik arktekturtilnærming, er det ikke først og fremst av profesjonelle, moralske eller politiske grunner, men fordi en arkitektur som er resultat av følsom refleksjon over sosiale og materielle dimensjoner, er den mest inspirerende og mest interessante å sette seg inn i. Det er en slik arkitektur som fornyer arkitekturutrykket. Det er fanebærerne for denne arkitekturen vi har søkt og fått på Røros. Hans Skotte Elias Torres og Hans Skotte, røros in world By: Hans Skotte Most architects practice locally. The Røros seminar is a unique opportunity to examine conditions for production of architecture across world. Since inception of seminar 20 years ago, we have been looking for architects working on «periphery» of our knowledge. TAF International Celebration of Architecture grew out of an implicit appreciation of concept of «critical regionalism», trusting that understanding ors is a way to understanding oneself. The many-facetted image of world that gradually built up through seminars had both material and social dimensions. During last 20 years, number of architects with an international practice has grown, and architectural expression is global. Led by two main conditions, IT-technology and de-nationalisation, a new pluralist expression raises some basic questions about relevance of tradition. The Røros celebration has tried to break away both from traditional and global, in much same way as Aga Khan Award for Architecture, who have given us so much help and support. An architecture resulting from a sensitive reflection on social and material dimensions is, without doubt, most interesting and inspiring source of innovation. Hans Skotte is Associate Professor of International Planning Studies at Faculty of Architecture, NTNU, Trondheim, and has been deeply engaged in Røros Celebrations from start. He is also active in research on international post-war/post-disaster recovery

3 michael lloyd The Røros Seminar Ideen om å samle arkitekter fra hele verden som ikke er kjent gjennom internasjonale tidsskrifter, har vært sentral gjennom hele seminarets historie. Michael Lloyd beskriver arbeidet med de første seminarene på 1990-tallet. When I was asked to help with Røros seminar in 1990, a group of members of TAF had already developed idea of a bi-annual conference, where invited architects from around world would present ir work and ideas on architecture as practiced in ir countries. It would take place in Røros. The concept recognized peripheral status of Norwegian culture, especially relevant at that time. I am sure that group pushing this idea were confident that «out re» was a whole hidden spectrum of cultures and types of architectural practice, which deals with real problems, not producing or even necessarily interested in «icons», and certainly not reflected in fashionable architectural press. Garing a handful of such architects from «Timbuctoo» in Røros every two years presented major problems. It was an enormously courageous undertaking, requiring major finance and endless work over decades. The choice of Røros as a venue was inspired, it guaranteed an unusual environment for conference, one which would be interesting in its own right and create a special ambience which could stimulate friendship and exchange. Until recently, conferences had been held in a small cinema which provided both exhibition space and a good lecture hall, or backup facilities were available. It was an excellent backdrop and reinforced potential success of concept. I was able to help in creating a network of contacts. The success of initial conference was crucial, but once achieved, it would secure a continuation. I have worked in many parts of world, and also taught at and headed AA School of Architecture in London. This school had a strong international base with no less than some 25 percent international students. There was also a steady trickle of British students who worked abroad once qualified, like myself. So it was possible for me to suggest some names and how to contact m, toger with contacts TAF already had or were developing. It was also important that, each time, an emerging Norwegian practice was included as one of guests, to remind us to take note of what was happening just around corner. It was vital that architects from abroad should experience whole event as enjoyable, interesting, and creative, giving m possibility whilst at Røros to form new friendships and widen ir own network. TAF handled all this well. The visitors came from four corners of world and Norwegian Ministry of Foreign Affairs (UD) saw value of this to Norway s international image and backed conference. However, with my British origin I found it slightly worrying that architectural fraternity in Oslo did not seem to find Røros of special interest. Unfortunately for m events always had at least one important lesson or pointer. For example Svartlamoen housing project in Trondheim and Kengo Kuma from Japan both demonstrated to a Norwegian audience, who have ir own tradition in use of timber, that it is possible to be very creative in use of this material. They also assured us with ir totally different cultures and techniques that re are almost infinite forms of use and expression of timber still to be explored. Amir Pasic from Bosnia Herzegovina and Rifat Chadirji with his work in Bagdhad showed us that architecture has a powerful psychological importance in symbolizing culture and identity of a people. This is well recognized by any invader: The bridge at Mostar was one of very first things to be destroyed, followed by libraries, and importance of se structures to people was demonstrated clearly by ir efforts to recover from river bed many of Fra Røros-feiringa i Røros foto: helge solberg røros-seminaret Av Michael Lloyd Da jeg ble bedt om å hjelpe til med Rørosseminaret i 1990 var en gruppe TAF-medlemmer allerede i gang med ideen om et seminar med inviterte arkitekter fra hele verden som skulle samles på Røros. Ideen tok utgangspunkt i Norges status i verdens utkant, og ønsket om å samle arkitekter som arbeidet med virkelige problemer og ikke kom til syne i den internasjonale fagpressen. Det var et modig mål, både økonomisk og arbeidsmessig. Valget av Røros som samlingssted var genialt. Det er interessant som reisemål og gir en egen stemning rundt seminarene. Mitt bidrag var å skape et kontaktnett. Gjestene kom fra hele verden, med hjelp av norsk UD, som så verdien i tiltaket. Kengo Kuma fra Japan, Amir Pasic fra Bosnia Herzegovina, Rifat Chadijri fra Baghdad. Jeg har også vært invitert til å oppsummere seminarene den siste dagen. Dette har som regel vært en overveldende oppgave. For mange av deltakerne har seminarene gjort det tydelig at vi deler et felles arkitektonisk språk, men at mylderet av ulike, til dels ganske ekstreme dialekter, er svært rikt. Det er mange måter å takle arkitektrollen på, og vi kunne alle, selv i Nord-Europa, komme mye lenger enn det vi vanligvis gjør. stones for use in reconstruction of bridge. In Bagdhad, invading army routinely destroyed Chadirji s buildings, and especially those elements of m that had architectural signi- Rifat Chadirji og Michael Lloyd, ficance. Our architectural institutes have for some time tried to persuade commercial powers of added value of good design this is obviously something that military industry already fully understands. A guest at an early conference was Romi Khosla from India. It is easy for us to overlook variety and quality of contemporary architecture of India. He had fully documented a Tibetan monastery just inside Indian border before, unfortunately, it was lost. He showed us a project for a conversion of a palace into a luxury hotel which would put any of Spain s Paradors in shade, but it dealt with same problem of finding new uses for major historic monuments. He also expressed criticism of type of conservation work being carried out in Røros, which he thought was an expression of affluence of Norwegian society. My role during conferences was to offer a form of summary towards end, generally a humbling task. On one occasion it brought home forcefully dangers of Norwegian architects carrying out projects in countries with a profoundly different culture and building technology. In one African country, lack of awareness of se differences resulted in a near catastrophe when country was in danger of losing its secondary schools when failures began to occur because building system y had used, was basically irreparable. For many of people attending se conferences, y created an awareness that we all share language of architecture, but that world has a wonderful richness of architectural dialects, some of m quite extreme. The visitors demonstrated that re are many ways to tackle architect s role, and that we could be more adventurous in what we do, even in our North European environment. Basically, Røros is a wonderful celebration of architecture. Michael Lloyd Michael Lloyd is an architectural educator. He has been director of AA, London, and professor at numerous architectural schools around world. He was one of co-founders of Bergen School of Architecture, and has been engaged as consultant in more than 20 countries. He now lives in Spain

4 I t steve christer Remembering Røros 2004 was probably in 1995 that we first met Hans Skotte. While walking out of a site, Margrét, my partner, was accosted by an enthusiasic man in process of taking photographs of scaffolding. Between snaps he asked: «Do you know who architect is?» He later dropped by office, and so began a beautifully tenuous relationship punctuated by postcards from exotic places. The invitation to Røros seemed like a wonderful opportunity to escape from our chilly island to an even colder village, and a chance to meet Hans again with his kin. Røros lies in an exquisite setting, high amongst mountains, and in April 2004 it was draped in a gossamer cloak of freezing mist. Modernity ended when I stepped out of Citröen and entered world of hand-sawn wood and rough-hewn stone and warmed myself before a log fire. Here we were free of ISO 9000 and advanced building system technology, even window glass was hand blown. Friday evening was a gentle warmup with just one lecture. Saturday a stiff program of Nordic, Chilean, and Iraaqi speakers. Only whistle-stop breaks were permitted, after which we poured back into tiny atre for more. The reward was a dinner where, free from shackles of day-today, informed and opinionated debate rolled on into night ending under spinning stars of disco ball. We nursed our heads over breakfast on Sunday; almost certainly a case of information overload. A tour around a new nursing facilty and a closing address ended event that is unquestionably most successful architectural forum I have attended. The apparent ease of its organisation and generous ambience stood in stark contrast to stuffy, egocentric networking that so often pervades such occasions. Thank you, Hans and everyone else that made Røros happen. Steve Christer Minner fra Røros 2004 I 1995 møtte vi Hans Skotte. På en befaring ble jeg og min partner Margrét antastet av en entusiastisk mann med kamera, som senere kom forbi kontoret den endte med invitasjonen til Røros. I 2004 var Røros innhyllet i iskald tåke. Her var håndkløyvd ved og håndblåste vindusruter; et tett program med forelesere fra Norden, Chile og Irak; diskusjoner over middag og dans med discokule. Det er utvilsomt det mest vellykkede arkitekturforum jeg noen gang har opplevet. Takk. Steve Christer er partner i Studio Granda, foreleser på Røros i Røros. foto: krister sørbø rose marie og odd steinsvik A nnen Å være på Røros hver vårvinter, mot slutten av skisesongen, drar vi forventningsfulle til Røros for å la oss inspirere. Det er noe befriende naturlig og riktig i å dra til fjells for å puste fritt og få oversikt. Røros ligger høyt. Vegen via Selbu og Tydalen har for oss som kommer med fly fra nord, blitt ikke bare korteste veg, men også den fineste reisen inn til Røros; over fjellet og ned til den så flott beliggende gruvebyen. Noen ganger har vi dratt alene, og mange ganger sammen med våre ansatte. Å komme til Røros er som å komme hjem faglig; her startet vår første samling på arkitektstudiet, og i denne settingen er reisen preludiet til faglig og sosial opplevelse. Faglig er det fokuset på det unike, det originale, det regionale fra alle verdens hjørner som begeistrer og forbløffer, alternativene til den omforente hverdagsarkitekturen som herjer vår del av verden. Sosialt er det et møte med gamle og nye kolleger, møtet med de optimistiske sponsorer, at vi alle bor på Røros, i tomannsrom, i femmannsrom, i leiligheter, samlingen i Apotekergården fredag ettermiddag, der det serveres mye god mat, god drikke, god stemning og så start på det faglige, en forsmak på lørdagen som faglig høydepunkt, «celebrating architecture,» sier Trondhjems Arkitektforening, og så festmiddag og dans i Sangerhuset lørdag kveld. Gode opplevelser. Mellom mange store opplevelser husker vi hver for oss med stor glede kåseriet til Ralph Erskine i Sangerhuset og ikke minst det glødende foredraget til Glenn Murcutt, som gikk langt over tildelt tid, og som vi ønsket ingen ende skulle ta. Søndagen er dagen for ettertanke og befaringer, til gammel og ny arkitektur i og omkring Røros eller buss eller togtur til nye prosjekter; vi husker spesielt bussturen til Aukrustmuseet, og togturen til Rena Leir. Altså... når måsen begynner hekkesesongen, forlater vi skitne brøytekanter, gater fulle av svevestøv etter vinterens strøing, og drar til Trøndelag og til fjells til Røros, der de siste rester av vinteren gjemmer seg på skyggefulle steder i bakgårder, bak slagghauger og langs elva, for å feire arkitekturen. En stor takk til de entusiastene som i mange år sørget for at vi ble invitert og minnet på Rørosseminaret. Rose Marie og Odd Steinsvik Being at Røros Every or year, towards end of winter, we head for mountains of Røros to brea and be inspired. It is like coming home in a professional sense; journey up here prelude to a focus on unique, original surprises from all corners of world. Great experiences have included Ralph Erskine and Glenn Murcutt, eye-opening excursions, good food, singing and dancing. Architects Odd and Rose Marie Steinsvik have been coming to Røros seminar for many years

5 suha özkan Aga Khan Award for Architecture Aga Khan Award for Architecture har vært en av Rørosseminarets viktigste støttespillere. Mange inviterte forelesere har mottatt denne ærerike prisen, både før og etter besøk på Røros. n, Mosque, Near Asnaf, Yeme Restoration of Al-Abbas stance assi with ce, Fran et, Conservators: Marylène Barr n. Aga Khan Award Yeme mi, adra al-h llah from Abdu T Logoen. «MIMAR» som betyr «bygger», «byggmester», som igjen også betyr «arkitekt» på arabisk. The logo, «MIMAR», meaning «builder», is also Arabic word for «architect». aga khan award for architecture By Suha Özkan Aga Khan-prisen ble etablert i 1977 av Hans Høyhet Aga Khan, for å styrke forståelsen for islamsk kultur slik den kommer til uttrykk gjennom arkitekturen. Prisen trekker frem store og små eksempler på utmerket arkitektur fra mange områder og typologier: design, bolig bygging, lokale utviklingsprosjekter, restaurering, gjenbruk, bygningsvern, landskap og miljø. Aga Khan har særlig lagt vekt på å oppmuntre unge arkitekter. Prosjektene hentes både fra muslimske og ikke-muslimske land, men må forholde seg til det muslimske samfunn, og være henvendt både til folks fysiske behov og åndelige og kulturelle forventninger. Det legges vekt på innovativ bruk av lokal teknologi. Prisens arkiver dokumenterer over 8000 prosjekter over hele verden, og det er utdelt over 100 priser. Siden 1990 har prisfondet støttet NAL ved å sende forelesere til TAFs Røros-seminar. Til gjengjeld har medlemmer av TAF tatt del i prisnominasjonene, og satt fokus på norske prosjekter. To norske prosjekter har mottatt Aga Khan-prisen: Leprahospitalet i India av Per Christian Brynildsen og Jan Olav Jensen i 1998, og Snøhettas Biblioca Alexandrina i he Aga Khan Award for Architecture was established in 1977 by His Highness Aga Khan, to enhance understanding and appreciation of Islamic culture as expressed through architecture. Its method is to seek out and recognize examples of architectural excellence, encompassing concerns as broad as contemporary design, social housing, community improvement and development, restoration, reuse, and area conservation, as well as landscaping and environmental issues. Through its efforts, award seeks to identify and encourage building concepts that successfully address needs and aspirations of societies in which Muslims have a significant presence. The Award considers all types of building projects that affect today s environments, ranging from modest small-scale interventions to major complexes and urban or regional design. Recommended projects span a range of uses and typologies, from housing initiatives, community and neighbourhood projects focusing on urban or rural issues, to those that address infrastructure, transportation, industry, commercial and educational facilities. The Aga Khan Award is particularly interested in encouraging and learning more about works of younger architects and emerging talents. Eligible projects encompass recent architectural efforts in all Muslim countries as well as those in areas where Muslims do not comprise a majority, including Europe, North America, Australia and Oceania, and elsewhere. To be eligible for Award, all projects should demonst rate service to Muslims, although eligible projects do not have to serve exclusively Muslim communities. The selection process emphasizes architecture that not only provides for people s physical, social and economic needs, but that also stimulates and responds to ir cultural and spiritual expectations. Particular attention is given to building schemes that use local resources and appropriate technology in an innovative way, and to projects likely to inspire similar efforts in or places. Now in its 31st year, Aga Khan Award has completed ten cycles of activity since The award archives contain documentation on over 8,000 building projects located throughout world. To date, master juries have selected 100 projects to receive awards. The current cycle of award runs from 2008 to Since 1990, Award has supported efforts of National Association of Norwegian Architects, by sending its steering committee members and or associates to lecture at garings of Trondheim chapter (TAF) of Association. In its turn, Award has benefited from this relationship by gaining nominators from among TAF membership, which has brought numerous exciting projects by Norwegian architects to attention of successive award master juries. There have been two Norwegian award recipients: Norwegian architects Per Christian Brynildsen and Jan Olav Jensen won a 1998 Aga Khan Award for Lepers Hospital in India, and in 2004, Biblioca Alexandrina, designed by Norwegian firm Snøhetta, was an award winner. Suha Özkan Suha Özkan is former Secretary General of Aga Khan Award for Architecture 40 Biblioca Alexandrina, Alexandria, Egypt, Architect: Snøhetta Hamza Consortium, Egypt & Norway. Aga Khan Award Addis Ababa, Ethiopia, Royal Nerlands Embassy, Gameren and Bjarne van Dick ts: itec Arch d Awar Khan Mastenbroek. Aga Primary School, Gando, Burkina Faso, Architect: Diébédo Francis Kéré, Burkina Faso. Aga Khan Award School in Rudrapur, Dinajpur, Bangladesh, Architects: Anna Heringer and Eike Roswag. Aga Khan Award Lepra hospital, Lasur, Indi a Architects: Per Christian Brynildsen og Jan Olav Jensen. Aga Khan Award

6 Vilen Künnapu, Estland foreleser på Røros 1988 Recollection L ooking back at early years of my career, I see light, shadows, and great symmetry that is occasionally shifted by a twist of an inner image. I see sweeping cornfields, haystacks caressed by golden light of a late summer, copses of trees, mystical stable buildings, venerable farmhouses and simple sacral geometry of country churches. I remember trips to my early buildings heart already beating wildly before reaching my destination; each house, each tree, chimney or mill significant. I found myself in a field of magical astronomy with one of my white buildings in middle. The house of State Farm in Peetri is a house in an empty field. The nearby St Peter s Church forms vertical of surroundings, and office constitutes a white horizontal. I am still proud of this metaphysical box. The row of windows, composed with sonata-like elaboration, forms an oblong façade. The vaulted passage at end of building unites emptiness on both sides. The central room is an elongated peristyle whose colonnade creates a narrow and tense space, with light coming from above. The elaborate Minner Hvis jeg ser tilbake på de tidlige årene av mitt yrkesliv, ser jeg lys, skygger og en stor symmetri som av og til vrir seg etter et indre bilde. Jeg ser gyllent lys, gamle gårder og enkle kirker; en magisk astronomi. Kontorhuset på den statsdrevne gården i Peetri står på et flatt jorde. Kirken i nærheten gir vertikalitet. Jeg er fremdeles stolt av denne metafysiske boksen med den enkle vindussonaten der ute i stillheten; noe fra en annen planet. Fellesbygget på gården tvers over veien ble ferdig noen år etter, et stort «skur» med sylindre, paralellepipeder og pyramider mer jordisk. box in empty silence does not seem to belong to Planet Earth; it is a rar modest citizen of Universe. The community hall of state farm across road,completed some years later, is anor archetypal building. The huge shed abounds with cylinders, right parallelepipeds and clear images of pyramid. The roof ridge is shaped by a lantern that resembles a long sail. This house is much more earthly, due to its architectonics, which are quite similar to a grain dryer or a potato storehouse or a repair shop for agricultural machinery. Inside is a universal hall, where one can exercise, play ballgames, or watch movie or play. The basement level has a pool with saunas and dressing rooms. The entrance is emphasised by a curved concrete screen and library balcony beside it. A magnificent view of office building and community hall opens from cemetery of St Peter s. The architecture of gravestones harmonises with stability and monumental nature of buildings. Vilen Künnapu Vilen Künnapu The offices of State Farm October in Peetri, Plan. Plan. Templet markerer sentrum i fengslets «sosiale rom». The temple is centre of «social space» of prison. Snitt. Section. Situasjonsplan. Location plan. The Circular Temple in Prison of Tallinn (2004) Vilen Künnapu has, starting from spring 2003 participated in work of support groups of Prison of Tallinn and has done some serious research into emotional and physical milieu prevailing re. He has communicated with prison management, inmates, social workers and Chaplain. The idea of this project was born as a result of his 1.5 year-long work. The circular temple would mark centre of «social space» of prison territory. At same time, it would also be first significant volume at beginning of large reconstruction work. The present territory of prison feels metaphysically closed town. Despite high level of amortisation, such space does not entirely lack a certain charm. The circular space (d=7.4 m) descends towards centre in steps. In centre, re is cylindershaped foundation upon which is placed a large candle. From above, light streams directly to centre, through cupola. The first row accommodates ten seats, row next to wall twenty seats. vilen künnapu, estland Vilen Künnapu det runde templet i fengslet i tallinn, 2004 Siden 2003 har Vilen Künnapu arbeidet med støttegrupper fra Tallinn fengsel. Dette runde templet markerer sentrum i fengselets «sosiale rom», som ellers virker metafysisk lukket. Det runde, oransje volumet står i kontrast til de eksisterende hvite veggene, og innvendig trapper rommet nedover til en sylindrisk base der det står et stort levende lys. Huset kan romme alle slags samlinger, både religiøse, kulturelle og sosiale. The community hall of State Farm October in Peetri (model), built

7 Ricardo Porro, Cuba/Paris foreleser på Røros 2000 My self-portrait in 300 words? I ll try. F rom birth (1925) until end of high school I lived in Camagüey, Cuba, in an old Spanish colonial house. I went to a Catholic school. Reading as a child A Thousand and One Nights and a book on Greek mythology changed my life. Early on, I thought I wanted to be a musician, until my parents drove family to New York to attend 1939 World Fair. Faced with view of Manhattan before entering Holland tunnel I said to myself: Ricardo, you will be an architect, and you won t die in Cuba. While attending School of Architecture in Havana I happened upon Valery s Eupalinos ou l architecte and discovered that a building could be conceived in image of a woman; that architecture, as all art, is both form and content. Afterwards I studied in Paris and Venice, traveled in Europe and was marked, in urbanism, by influence of Gaston Bardet and by Venice ( perfect example of a city which promotes communication), and in architecture by Borromini, Wright, Gaudi and Asplund. Most of my work is built in France (in association with Renaud de la Noue) where I live since I have taught in schools of architecture in Havana, Caracas, Paris, Strasbourg and Lille and, for shorter periods in Austria, Italy, Israel, USA and Morocco. In two schools of art I built in Havana (1961) I began to conceive architecture as I still do. Form must respect function, but it must also express spirit of place where it is built. Besides, I want it to be a poetic image of moment in which we live, or of one of eternal problems of humanity that are also present in my sculpture and paintings: Eros, Thanatos, Nature, Conflict Ricardo Porro Escuela de Danza Moderna, Havana, Cuba, Et selvportrett med få ord Fra jeg ble født i 1925 til jeg gikk ut av skolen bodde jeg i et gammelt hus i Camagüey på Cuba. Jeg ville bli musiker, helt til mine foreldre en dag i 1939 tok meg med til New York. Da vi så ut over Manhattan, sa jeg til meg selv: Ricardo, du skal bli arkitekt. Jeg studerte i Paris og Venezia. Mesteparten av det jeg har bygget, er i Frankrike, der jeg har bodd siden I de to kunstskolene jeg bygget i Havanna i 1961, begynte jeg å tenke arkitektur slik jeg gjør i dag. Form må respektere funksjon, men den må også gi uttrykk for stedets ånd. Jeg vil også at et bygg skal være et poetisk bilde av øyeblikket, eller av et av menneskehetens evige temaer: Eros, Thanatos, natur, konflikt... Ricardo Porro 44 45

8 Ricardo Porro José Forjaz, Mosambik foreleser på Røros 1990 Centre d Art, section through auditorium. What architecture means for me now S ome seventeen years ago I showed my work at Røros Seminar and at National Association of Norwegian Architects in Oslo. Most of that work was done in Swaziland between 1968 and Returning to newly independent Mozambique at beginning of 1975, I became involved with wider problems of planning, housing, protection of environment, and teaching and organising training of planners. From 1986 political context in country changed, and «structural adjustment» imposed by international finance organisations forced Mozambique out of a socialist experiment that had been fundamental to forging a sense of unity, and even of nationality, for new country. In 1986 I was asked to put toger a university faculty of architecture. From n up to now number of Mozambican architects rose from 6 to 300, creating a healthy competition among professionals to get work and, hopefully, to get it well done. At same time, country increased by some 6 million people, bringing total population to over twenty million. The problem of producing an architecture in tune with spirit of a place; an architecture that reflects an indefinable africanness and, at same time, answers to acceptable standards of comfort and security, that respects environment, economical to build, sustainable to operate and easy to maintain, is a constant preoccupation in development of our concepts. References from an African set of models are rhetorical in sense that genuine African models are almost exclusively rural or of low-density urban communities, with construction technologies based on direct procurement of materials from forest and grassland. Those resources are no longer available, at least for volume of construction that a rapidly urbanising society now demands and no longer acceptable in a world of tenders, contracts and completion clauses. The models from colonial past are, for better or for worse, accepted and desired paradigm for new urban dweller, but y must evolve to answer new requirements in terms of comfort, energy efficiency, security and integration of new image in a wider and universal context. The local quality of workmanship is very low and old trade secrets and traditions are disappearing fast in our world; not yet sufficiently mechanised to achieve, by alternative processes and means, acceptable standards of construction quality. Between irrelevant imagery, false aestic references, incipient technology, difficult access to raw materials, components and tools, unreliable energy sources, high costs of transportation and a complete absence of a maintenance culture, we must find way to design structures that answer basic shelter needs of our society. From this standpoint architecture assumes values that demand from architect or preoccupations than matching greatness of great baroque masters It becomes domain of socially committed, pioneer and anguished selfconfident, discoverer. It is territory of rationality, terrain of inventor, kingdom of sensitive. Our activity happens within a lonely technological environment. Our specialist consultants, few in number and generally less than motivated for research, or even to keep up with development of technology, do not sustain our need for a more progressive attitude, imposing extreme limitations to innova tive quality of our projects. However, notion that our work is necessary and urgent, need to work with all scales of organisation and shaping of human habitat, from regional planning to urban design; from architecture to furniture design; from creation of prototypes for schools, hotels and hospitals to design of maintenance strategies for public buildings; from slum upgrading interventions to restoration of historical structures; from conception of a national housing policy to organising curricula for teaching future architects and planners all those levels of involvement compensate frustrations of not being able to do more and better, and lonely feeling of working on obscure side of world. Our responsibilities, as architects, can only be defined within wider context of ethics of profession. It is my deep conviction that formal and spatial identity of our buildings must always be consequence of an ever-deeper search for its coherence with rules of nature, of a critical analysis of its social relevance, of its cultural fit and of exercise of technological and economic intelligence. We see programme of a building as its «political» dimension, and its transcription into form and space as pioneer and creative moments where rationality plays central role. It may be felt that, once we show our buildings, we should say something about m, but we feel that subjective and poetic dimensions of an architectural presence should not need any literary and rhetoric support even if only shown in photos and drawings. Forgive me for hoping that, at least in some of our work, we may have reached a humble measure of that dimension José Forjaz 46 Own house. Mbabane, Swaziland. 47 Centre d Art et du Patrimoine, Puy-en-Velay, Frankrike, 2004.

9 Irit ver sum el ute tin elessim José Forjaz Na commodolore dolobore facip lorp eratueros at. Peros am verci tinciliquis ex eugait luptat. Ut laorpero con hendio commolore feum vel diamconulput prat, consed diat. Guer si bla acipissit, secte facil ipit nullam et velisl euguer iuscilla consequis autat lute consectem vullaore José Forjaz, Mosambik Hva arkitektur betyr for meg... nå For 17 år siden viste jeg arbeidene mine på Rørosseminaret, arbeider som var gjort i Swaziland mellom 1968 og Da jeg kom tilbake til det nylig uavhengige Mosambik i 1975, ble jeg involvert i planlegging, miljøspørsmål og undervisning. Fra 1986 har den politiske situasjonen i landet endret seg etter press fra internasjonale finansinstitusjoner. og folkemengden har økt. Jeg ble spurt om å organisere et universitetsfakultet for arkitektur. Vi har arbeidet med å skape en afrikansk arkitektur som respekterer miljøet, er rimelig å bygge og bærekraftig i drift. Verken det tradisjonelle byggeriet eller arkitekturen fra kolonitiden er gode modeller, de må utvikles videre. Vårt ansvar som arkitekter kan bare defineres innenfor en videre etisk sammenheng. Formell og romlig identitet kan bare springe ut av en dypere søken etter naturens regler, en kritisk analyse av sosial og kulturell relevans, og teknologisk og økonomisk intelligens. José Forjaz Own house. Mbabane, Swaziland, University of Botswana, Lesotho and Swaziland, Kwaluseni, Chapel for Institute of Religious Sciences (ICR) Matola, Mozambik, ISRI university Campus, Higher Institute for International Relations, Zimpeto, Maputo, Mosambik 2007/

10 helge solberg Arkitektene på Røros gjennom 20 år Røros-deltakere. Fra Røros. foto: helge solberg Det første Røros-seminaret i 1988 kom i gang etter et forslag fra daværende formann i Trondhjems Arkitektforening, Lars Fasting, om å samle kreftene i ett større lokalt en temmelig ukjent arkitekturverden. Estland var et relativt lukket land på andre siden av det daværende jernteppet en del av den sovjetiske statsdannelsen som neppe kunne Det er vel ingen overdrivelse å si at det første arrangementet ble en umiddelbar suksess, både sosialt og faglig. Vi var ganske fornøyd med et deltagertall på 48 betalende arkitekter, i Apotekergården ved Molly Eggen. Det samme gjaldt festmiddagen i Sangerhuset med musikk og dans ut i sene timer, hvor de mest utholdende kunne få oppleve å bestige slagg- «Et av de merkverdigste og mest spennende arkitekturseminarer i Norge finner sted på Røros hvert annet år. Det er befriende i utakt med hva som dominerer mediebildet i arkitekturverdenen, og kanskje nettopp derfor virkelig avantgardistisk.» arrangement i stedet for å bruke all energi sies å utmerke seg ved nyskapende arkitektur. men innså at dette ikke ga nok inntekter til å haugene og se soloppgangen over Røros noe Ulf Grønvold i NAMs årbok 1993 og tid på ukentlige foreningsmøter. Idéen fikk Desto mer overraskende å se det spenstige holde en så høy faglig profil. Derfor ble en egen våre utenlandske venner satte stor pris på. umiddelbar oppslutning fra styret. Det ble konkurranseforslaget. Künnapu ble på mange komité etablert, sponsoravtaler ble inngått, Torbjørn Eggens lunsjomvisninger i Bergstaden som var ordfører i Kristiansund i 20 år), Jo det i seminaret. Romi Khosla beskrev i et brev raskt enighet om at dette måtte finne sted måter innbegrepet av hva vi ønsket å ha og snart gikk seminaret med et markant på lørdagene var også viktige elementer. Noero, Rodney Harber og Kate Otten fra Sør- seminaret som det mest eksotiske han hadde utenfor Trondheim, både for å skape en mer med til Røros: noe ukjent, engasjerende og overskudd og et stadig stigende deltageran- Vi sirklet inn våre forelesere i et voksende Afrika, Romi Khosla og Sanjay Mohe fra India, vært med på, og bekreftet et begrep vi selv kontinuerlig diskusjon og et sterkere faglig inspirerende. tall. Gjennom et nettverk som sprang ut av nettverk av tidligere deltagere som hadde er- Ken Yeang fra Malaysia, Daigu Ishii og Kengo hadde lansert: «It was truly an international fokus. Det måtte også være et sted som var et Med disse første, relativt tilfeldig erfa- kontakten med Aga Khan Award for Architec- fart hva seminaret gikk ut på, og hvilken spesi- Kuma fra Japan, Glenn Murcutt fra Australia, celebration of architecture», verken mer eller attraktivt reisemål for deltagende arkitekter ringene hadde man etablert fem viktige ture og deres internasjonale tidsskrift Mimar, ell, uformell dialog en var i stand til å etablere. Rifat Chardiji fra Irak, Miguel Angel Roca og mindre. Arrangementet har brukt sitatet som og forelesere langveisfra. Definert som en innholdselementer i seminaret, som siden ble og gjennom Hans Skottes utrettelige tele- For etterspurte og blaserte stjernearkitekter Rafael Iglesias fra Argentina, Eko Prawoto fra ingress til alle senere seminarer. I dette ligger World Heritage Site av Unesco og i passende fastholdt gjennom alle år: fonhenvendelser, søkte vi oss fram til interes- ble atmosfæren på Røros noe unikt. Det hadde Indonesia og Steve Christer fra Island bare for to viktige aspekter: fokus på en kvalitativ sam- reiseavstand fra Trondheim pekte Røros seg 1. Vi skulle invitere arkitekter fra «periferien» sante arkitekter som arbeidet utenfor Europa. utvilsomt noe å gjøre med den likeverdige og å nevne noen av de over 80 foreleserne som tidsarkitektur, og ønsket om nettopp denne ut som et godt valg. Senere erfaringer viste som ikke var spesielt kjent eller publisert i den Allerede i det andre seminaret i 1990 nådde vi horisontale kommunikasjonen som preget har bidratt på de ti seminarene som har vært vide målsettingen; å vise, diskutere og oppleve at dette stedet hadde nettopp de eksotiske sentraleuropeiske tidsskriftsverden. langt utenfor den sentraleuropeiske kultur- seminaret. Det passet dessverre aldri for Sverre gjennomført til nå. Av unge, norske arkitekter arkitektur, uten å styre seminaret i noen poli- egenskapene som gjorde arkitekter på den 2. Vi ville ha praktiserende arkitekter som kretsen, med forelesere fra India, Mosambik Fehn å komme til Røros. Vår gjest fra Peru i som fikk presentere sine arbeider, kan nevnes tisk eller tematisk retning. andre siden av kloden nysgjerrige. hadde etablert et eget sosialt relevant ståsted i og Island. En spesiell attraksjon dette året var 1992, Juvenal Baracco, uttrykte en viss skuffelse Jensen og Brynildsen med sitt Leprahospital Er det derfor mulig å finne noen indre sam- Med utgangspunkt i det nettverket som sin egen kultur, og som var sterke og kompro- det rykende ferske konkurranseprosjektet til over ikke å få møte den berømte nordman- i India (1992), Lund Hagem med sine OL-pro- menheng i den lange kjede av bidragsytere på Lars Fasting hadde etablert gjennom mange missløse arkitektoniske formgivere. Snøhetta i Alexandria, som ble presentert for nen og imponerte oss med raskt å tegne opp sjekter (1996), Gerstlauer og Molne med sine Rørosseminaret? Er det noe spesielt som etter år, med tyngdepunkt omkring Polen og de 3. Vi ville koble dem med klare stemmer fra et måpende publikum av Kjetil Trædal Thorsen Fehns plan for Norrköping-huset på servietten. presise bygninger (2000) og Brendeland og hvert preget dette selvrekrutterende nettverket? baltiske landene, var det naturlig å orientere vår egen kulturkrets. og Craig Dykers. Planen hadde gjort sterkt inntrykk på ham som Kristoffersen med sitt nybygde kollektivhus på Siden det aldri er blitt laget referater eller seg mot Øst-Europa i det første seminaret. 4. Vi ville presentere unge, norske talenter. Seminaret fant til å begynne med sted student i hjemlandet! Da opplevde vi plutselig Svartlamoen (2004). Diplomstudenter fra ar- dokumentasjon av de enkelte seminarer, er det En av de første som ble invitert var arkitekten 5. Det uformelle sosiale og kollegiale i Rørosheimen, men etter som deltageran- vår store arkitektverden som en liten stam- kitektskolen på NTNU fikk vise sine prosjekter: vanskelig å forske på dette. Metoden må derfor Vilen Künnapu fra Estland, tredjepremievin- samværet om kveldene og nettene skulle være tallet nærmet seg 120, ble Vertshuset tatt i mekultur med sterke gjensidige bånd og Heidi Bjøru med Samiske Rom (1994), Mere være en personlig-subjektiv opplevelse basert neren i den internasjonale konkurransen om en like viktig del av dialogen som lysbildefore- bruk som overnattings- og spisested. Noen overraskende indre sammenhenger. Moum med gruvemuseum på Rørosvidda på aktiv deltakelse på samtlige seminarer. Jeg et arktisk senter i Rovaniemi i Finland i lesningene, og vi ønsket derfor «positive» folk seminarer senere ble den sosiale dimensjo- Og nettverket ble stadig mer globalt. Vi fikk (2002) og Sunniva Neuenkirchen med Nordlys- vil forsøke å beskrive noen hovedlinjer som Künnapu var for oss et helt ukjent navn fra med sosiale antenner. nen styrket ytterligere med velkomstmiddag møte Rasem Badran fra Jordan, Raul Hestnes senter i Tromsø (2006). nok har preget et flertall av de innlegg vi har Ferreira fra Portugal (norskættet, med bestefar Dette illustrerer spennvidden og mangfol- opplevd: 50 51

11 Rafael Iglesia og Siri Rørholt, «Nødvendigheten av en autentisk arkitektur innebærer en kulturell forpliktelse. Ethvert verk inneholder en hel verden og vi utvikler den ved å inkorporere vår private, offentlige eller kollektive virkelighet som vi kan identifisere oss med.» Lunsj, Miguel Angel Roca, Monografi Kengo Kuma, Helge Solberg. En gjennomgående faktor har vært stedstilhørighet, en bevisst om den egne kulturhistorien og ens egen rolle som arkitekt i et samfunn. Samtidig opplevde vi en global orientering i forhold til arkitektoniske forbilder, men med en overbevisende transformasjon av dette felles tankegodset til lokale tradisjoner og behov. De fleste har arbeidet innenfor kjente rammer; dvs. prosjektering av bygninger for offentlige og private byggherrer, mens noen har beveget seg langt inn i en verden av brukermedvirkning og egeninnsats som svar på akutte nødsituasjoner og spesielle behov. En tilsvarende spennvidde av oppdragsgivere har vært en følge av dette; fra de utrolig rike og ressurssterke til fattige og syke som lever på eksistensminimum. De arkitektoniske formsvarene ble også tilsvarende forskjellige, men karakteristisk for dem som i størst grad traff forsamlingen, var en dyptgående forståelse for oppgaven de sto overfor, og en vilje til å løfte den utover det snevert nødvendige og tilstrekkelige. Spennvidden fra Juvenal Baraccos transparente strandhus i Peru, bygget av smekre trespiler, over Badrans boliger av lokale steinmaterialer i Jemen og til Ken Yeangs bioklimatiske skyskrapere av stål og betong kunne neppe vært større. Kontrasten i personlighetene var like markant: Baracco med sin frodige, latinamerikanske raushet, Badran med sin alvorlige, muslimske overbevisning og Ken Yeang med sin vennlige, asiatiske presisjon. Det som likevel synes å være en fellesnevner, må være det brennende engasjementet, med en vilje til åpent å synliggjøre hvilke arkitektoniske valg og utfordringer som har styrt egne arbeider. Vi opplevde et engasjement og en evne til å finne svar på viktige menneskelige spørsmål knyttet til hva arkitektur kan utrette: det nære, beskyttende og personlige i Jensen og Brynildsens Leprasykehus, arkitektstudentenes og beboernes egeninnsats i rehabiliteringsprosjektet av landsbyen i Yogakarta (Indonesia), det kulturbyggende i Badrans jordanske nytolkninger av muslimske tradisjoner og det sosialpolitiske i Rodney Harbers samfunnshus og boligprosjekter i et Sør-Afrika frigjort fra Aparid. Helge Solberg architects at røros through 20 years By Helge Solberg The first Røros seminar in 1988 was a result of an initiative from Lars Fasting, n chairman of TAF, Trondheim chapter of National Association of Norwegian Architects. The choice of UNESCO World Heritage Site Røros was chosen as a sufficiently exotic venue to attract both local and international guests. Lars Fasting s network, centred on Poland and Baltic was starting point for first seminar. The early experiences established five important guidelines for coming seminars: 1. Inviting relatively unknown architects from «periphery», 2. Inviting architects who emphasised social relevance of ir work as well as being strong designers, 3. Connecting se with voices from our own cultural sphere, 4. Presenting young, Norwegian talents, 5. Informal social interaction should be as important as lectures. The first seminar was a great success. Following this, both sponsorship and participation grew, and involvement with Aga Khan Award enlarged network furr. Previous guests became enthusiastic references for new invitations; even feted architectural stars experienced Røros atmosphere as something unique. The seminars have never been systematically minuted or documented. All recollections are subjective. But presentations and discussions noneless seem to have had a few things in common: Though designs differ, all work has demonstrated a burning engagement for and deep understanding of task at hand, and a will to lift it above bare necessity. In this way, to quote Miguel Angel Roca, «each of works embodies an entire world». Helge Solberg is Associate Professor in Architecural Design at NTNU, Trondheim. He has been Chairman of Trondhjem Association of Architects and an active member in organising group for Røros Celebration since beginning Røros. foto: krister sørbø

12 Rasem Badran, Jordan foreleser på Røros 1992 Cultural values Al-Dara is a living museum, which enhances cultural and social value of old fabric of city of Riyadh. The project is based on three different topics: The first is set off by renovating a part of an existing mud structure, revealing old tissue of existing mud buildings. The second reveals new structures that respond to demolished old fabric of city. Finally, third is a remodeling of an old mosque within museum s parameter. This project is part of a larger museum complex with different design components by various architects, such as Tuschima Murjama (Canada) and Ali Al-Shaibi (Saudi Arabia). King Abdul Aziz Historic Center (DARAT) Riyadh, Saudi Arabia Al-Dara, Riyadh, Saudi Arabia Al-Dara er et levende museum i Riyadhs gamle bydel. Første tema er å renovere de eksisterende jordbygningene, det andre er å sette inn nye konstruksjoner der man har måttet rive, og det tredje temaet er renoveringen av en gammel moské. Jebel Hafeet proposal, United Arab Emirates. Great Mosque and Justice Palace area development, Riyadh, Saudi Arabia, An urban complex within mega-urban fabric that revitalizes socio-cultural identity of old city. It is composed of mosque justice palace, surrounded by an urban infill, which comprises all kinds of retail functions and shops, like traditional mosques in cities like Fas and Marakesh. The project has been awarded Agha Khan award for 1995 for its great impact in changing social and behavioral pattern of downtown city of Riyadh. Al-Manshar Complex, Fahaheel/Kuwait, Al-Manshar is one of mega-projects in sourn Kuwait. It started with two stages, first at Fehaheel, composed of two retail piers on water containing a festival market, movie aters, fish and vegetable market, and second, remodeling of an existing retail area from 1960 s through adding a shifted structure (concrete, steel and tents) that houses a variety of retail like old Souqs and markets. Modern technology and exposed air-conditioning installations define architectural quality of space. Justice Palace, Riyadh, Saudi Arabia Et bykompleks i en tett urban situasjon. Rettsbygningene er omgitt av butikk- og markedsvirksomheter, slik de gamle moskeene var. Prosjektet ble tildelt Aga Khan-prisen i Al-Manshar Complex, Kuwait Den første delen av prosjektet er to butikk- og markedsbrygger utover vannet i Fehaheel. Den andre er en rehabilitering av et gammelt butikkområde fra 1960-tallet, overdekket av en ny takkonstruksjon. 55

13 Eko Prawoto, Indonesia foreleser på Røros 1996 Rural Architecture: Enhancing Locality The site is in outskirts of city of Yogyakarta, a rar large piece of land with many trees and a beautiful view. The local material available re is white stone. Sitok is a writer; he wanted his home to be part of surrounding nature. All doors and windows are recycled from demolished old building. It is an L-shaped two storey house with a rar introvert look from main entrance side, but very open, embracing surrounding nature, from inside. The main structure is reinforced concrete, and roofing structure is wood. Sitoks hus Tomten ligger i utkanten av Yogakarta, og har mange trær og vakker utsikt. Huset, bygget for en forfatter, har en L-formet plan i to etasjer. Huset ligger åpent mot naturen, med gjenbrukte dører og vinduer. Community Learning Center in Saba, Biak Papua. Sitok s house, Yogakarta, Indonesia. Saba Village was destroyed by a tsunami in After a few years of recovery people needed to build a community center and wanted to re-use an existing foundation. The structure is of coconut wood, plentiful in area, but as yet not popular as a building material. The construction process is also an opportunity for transfer of technology, an introduction of a new possibility for using a local material. The roof form is adapted from traditional roof, tuturaga or «back of turtle», which has a significant social and cultural meaning for local people. Lokalt skolesenter, Saba, Biak-Papua Landsbyen Saba ble ødelagt av en tsunami i Etter et par år ville folk bygge et forsamlingshus på et eksisterende fundament, og vi valgte kokos-tre, et lokalt materiale som tradisjonelt er lite brukt

14 Eko Prawoto Art/space own unique Every site always has its ure, or nat be ld cou it ; character h lives wit it meaning that connects ceive this per ld cou We. ple peo of local attempt an as art/space installation se exist tho h wit ue log dia a to create site. to ing aspects that belong ium that med a be ld cou ion lat The instal to ess ern eth brings a sense of tog ing of all rec ir as l wel people, as love ir g nin past or streng nature. ng ndi rou sur for t and respec t of par was ure Shrine for Mor Nat Korea in t jec Pro Art lic Pub Anyang in of five path The site was a junction like to ple peo ways in a forest where talla ins The d. ken wee hike during ce as a pla of se tion was creating a sen g place tin res a ys, hwa pat se node of Mor h wit g tin for passerby, a mee Nature. Sheppar The Temple was part of a of are in al tiv ton art fes erial mat n mai The Victoria, Australia. sen for cho was ch whi, box it is fru with farm its strong associations It is manmade, a. are s thi in s industrie become almost has but at same time land scape of t par a and natural is like a ple Tem since long ago. The ucture str ge lar her rat a, colosseum. ape standing in landsc dge was part Tokino Hashi/ Time Bri in Japan al tiv fes of Kamikatsu art by e don t jec pro a is It in an town. ari agr ll local community, a sma pilot project The town is famous for a like or And te. was g lin cyc for retants are abi inh towns in Japan, nger popula you ; ple peo old mostly cities. ger big in tion went to work keep me ly ual act ple peo old The form of ir mory of town in es, but this ori mem ood ldh chi al person s instal Thi. red has never been sha connection le sib pos a s ate cre lation tions kept era gen ent between differ time bridge The. ion sat ani urb by apart one could is a sitting place, where inte oy enj and re sha and talk ple. peo old of resting stories Community Learning Center in Ujung-Alang, Cilacap. U jung Alang was a fishing village, in a transitional stage to become a farming village. The intense erosion upstream made watercourse shallow and swampy. This site condition required a specific response in construction materials and methods. The foundation system was based on local knowledge, using 3 m palm poles for piles, supporting thick bamboo mat, and above it, stone and mortar. Eko Prawoto Lokalt skolesenter, Ujung Alang, Cilacap Ujung Alang er en fiskerlandsby på vei til å bli et jordbrukssamfunn. Utformingen av fundamentene med peler av palmestokker er basert på lokal kunnskap om jorderosjon. Time Bridge, Kamikatsu art. festival in Japan in 2007 Kunst og rom Hvert sted har sin egen karakter. Denne instal lasjonen er et forsøk på å skape dialog med eksisterende aspekter ved tomten, et medium som bringer folk sammen, min ner dem om fortiden og styr ker deres respekt for naturen. Huset for Moder Jord var en del av Anyang Public Art Project i Korea i 2005, på et sted der fem stier krysset hverandre; et hvilested for vandrere. Tempelet var en del av Shep parton Art festival 2007 i Victoria, Australia. Det er laget av fruktkas ser, men er nesten blitt en del av natu ren. Tokino Hashi/ Time Brid ge var en del av Kamikatsu kunstfes tival i Ja pan i Det er laget som et sted å sitte, en mulig forbinde lse mellom de gamle i byen og deres barn domsminner, og de yngre generasjonen e. Eko Prawoto festival, The Temple, Shepparton Art Victoria, Australia. T he big earthquake hit Yogyakarta on May 27th, 2006 and flattened most of houses in sourn villages. Ngibikan village was badly damaged. With all of local community, financed by Kompas newspaper company, we started to build 65 units in this neighborhood, and were able to finish in three months. ims in Ngibikan Village. Houses for earthquake vict Hus for jordskjelvofre i landsbyen Ngibikan Etter det store jordskjelvet som rammet Yogakarta i 2006, er landsbyen Ngibikan bygget opp igjen med støtte fra et lokalt avisforetak. Den består av 65 enheter, som ble bygget på tre måneder. Community Learning Center in Bucoli, Timor-Leste. T imor-leste is a newly independent country, which inherited many types of traditional architecture now facing a modernisation process. For local people it is important to relate this process whilst retaining ir cultural roots. This project is an attempt to create a new structure using bamboo as main material, but also articulating a cultural identity. Lokalt skolesenter, Bucoli, Timor-Leste Dette prosjektet bruker bambus i en ny konst ruksjonsform, som refererer til tradisjonell arkitektur og kulturelle røtter samtidig som det representerer noe nytt. 58 Shrine for mor nature, Anyang Public Art Project, Korea. 59

15 O Donnell + Tuomey, Irland forelesere på Røros 2000 Continuity and renewal «A mid proliferation of building that floods over old distinctions between town and countryside, filling up physical space around us, works of architecture might be looked to as evidence of resistance; as counterprojects that draw attention to what is owed and what could be imagined to be of enduring value in future use. Individual works of architecture can restructure our reading of world in same way that a particular poem can offer some shape out of confusion of practical reality. We hope that our buildings would feel strangely familiar in places where y are sited and to people who live with m. They should seem strange because y are new, because y are not completely conventional, and because y have a compressed quality that is result of concentrated thought. They ought to be familiar in sense that y belong where y are built, that y extend or consolidate urban and landscape systems that surround m, and that y recast existing conditions in a new light.» Sheila O Donnell and John Tuomey set up in partnership in Dublin in 1988 as O Donnell+Tuomey. The practice has been involved with urban design, cultural and educational buildings, houses and housing projects in Ireland, Nerlands and UK. They were members of Group 91, framework planners for regeneration of Temple Bar, Dublin s cultural quarter, where y were architects for three buildings; Irish Film Institute, National Photography Archive and Gallery of Photography. Recent cultural projects include Glucksman Gallery, University College Cork, completed in 2004, Lyric Theatre Belfast due for completion in 2009, and Photographers Gallery, London, currently at planning stage. O Donnell + Tuomey are committed to a radical conception of reflective and critical practice, to craft and culture of architecture. They believe in peaceful co-existence of modern and historic structures in context of living present; that continuity and renewal is task of architecture. O Donnell+Tuomey Sheila O Donnell og John Tuomey startet kontor i Dublin i De har arbeidet med byforming, kulturbygg, skoler, boliger og eneboliger I Irland, Nederland og Storbritannia. O Donnell+Tuomey arbeider innenfor en reflektert og kritisk praksis, med fokus på arkitekturens håndverk og fagkultur. De tror på at historisk og moderne konstruksjoner kan føres sammen, og at kontinuitet og fornyelse er arkitekturens oppgave. O Donnell+Tuomey Lewis Glucksman Gallery, Cork, Ireland The Glucksman is intended to: Provide a public cultural and artistic centre on University. Provide exhibition galleries for a wide range of travelling and special exhibitions to international standards. Provide an educational institution that promotes research, creation and exploration of visual arts. Located at University College Cork s main entrance gates, building includes display spaces, lecture facilities, a riverside café and gallery shop. The new building occupies a minimal footprint between mature trees which previously encircled two disused tennis courts. By building tall, at height of trees, bulk of building is reduced, and parkland setting of University is conserved. Lewis Glucksman Gallery, University College Cork, Ireland. Lewis Glucksman Gallery, Cork, Irland Glucksman Gallery er et kultur- og kunstsenter for University College Cork, og huser universitetets kunstutdanning. Den høye bygningen ligger mellom eksisterende trær ved hovedinngangen til universitetet, og inneholder utstillingsrom, auditorier, kafé og butikk. Furniture College, Letterfrack, Co. Galway, Photographers Gallery, London

16 ingerid helsing almaas Place and identity Røros 22. april 2006 oppsummering av seminaret Lapena & Torres, Spain. Channa Daswatte, Sri Lanka. Kate Otten, South Africa. Lie Øyen Arkitekter, Norge. Rafael Iglesia, Argentina. Tying identity, be it personal or national identity, to a particular sense of place, might make sense in terms of architecture, but is actually deeply problematic on a social and political level. The connections between place and identity have been explored and described by architectural orists such as late Christian Norberg- Schulz, whose speculations concerning spirit of place, genius loci, have inspired many architects in Norway and elsewhere. Many of you will also no doubt be familiar with Kenneth Frampton s term «critical regionalism», a term also rooted in an understanding of local conditions as source of meaning in architecture much of work we have seen during se three days can no doubt be interpreted and discussed with reference to that term. Obviously, an understanding of local conditions, and details of those conditions, is central to creating architecture. The problem arises when that understanding is no longer dynamic, but becomes fixed to certain meanings or forms. If our experience of a certain physical environment is essential to who we are, if we connect qualities of a certain place with our perception of identity, personal or national, we inevitably start to create boundaries. The moment question of who you are is answered with reference to where you come from, it gives you a connection to or people who are from same place, and it sets you apart from people who are from or places. Contemporary Norway has been largely protected from this problem for a couple of generations, but you don t have to look very far in Europe before you see all to clearly tragic consequences of close associations of identity and place. Former Yugoslavia, for example, where thousands of people were killed because y came from wrong place, or came from right place, but were in wrong place. As soon as who you are is tied to where you are, or where you come from, you come dangerously close to erecting unscalable barriers between people. The world is changing. A billion people are on move around world. If we tie identity to place, we rob se people of ir identities. Architects have a particular responsibility in relation to this very complex problem. The very general idea that architecture reflects human life is central in all our work, somehow. And if we cannot see ourselves in our surroundings, n what will give meaning to architecture? If a sense of place depends on recognizing something you already know, how can we make an architecture that has meaning to people with completely different lives and memories? The brochure for this year s Røros seminar washes its hands of any ambitions to discuss certain set mes or solve any particular problems. The only criteria for selecting architects to come and present ir work, it says, is that «ir work has to carry a social significance, be architecturally innovative and challenging and y have to be nice people». It also says that architects who have been invited to se seminars have primarily been «from areas of world that we» I assume this means Norwegian architects «know little about». This last thing is of course very encouraging in relation to my short discussion of problems accompanying concept of place. You have been invited here because we know little about you. Especially in architectural world, where international garings and publications tend to aim at confirming what we already know, and to praise work we all agree deserves to be praised, this ambition is very uplifting. The specifics of projects and situations we have been presented with se past few days, are of course different. But as I said, I have had question of place and identity in back of my mind as I have been listening, trying to find possible answers to illuminate my problem: question of architecture, identity and idea of place. How can we build without at same time taking something away from people? Sunniva Rosenberg, Norge. Channa Daswatte, Sri Lanka. clue to understanding Leiviska s work is in Rafael Iglesia says he does not like architecture, word «active». His buildings depend on us but he likes what architecture does. Verbs, he moving through m to bring m to life, to says, not substantives. This seemed to me like live and relive ir meaning by our movement. a very good start. Then I began to think he was Without us, se buildings are nothing, y just as interested in what architecture doesn t are in that sense really a gesture of architectural generosity. do: re were gaps and disjunctions, corners and edges began to disappear, and in end Sunniva Rosenberg s project is a cool blue even gravity was cancelled. It seems to me vision of technical possibilities at intersection of science and spirituality. The source that what he builds is contradictions, where something both is and is not, both heavy and for this architecture is human wonder, and floating, re and not re. although it is located where it is for very specific The intensity of projects of Lie Øyen reasons, it is almost as though it represents not seems to lie in very close attention y pay place, but placelessness it is a place to look to needs and wishes of ir clients, and away from, into dark. detailed and precise connections y make Channa Daswatte took us to paradise. with local conditions. They have an ability Toger with his colleagues, he stands in an interesting context: responding to and renewing to see obvious, and a capacity for resisting familiar, which is basis for innovation in local vernacular architecture whilst respecting architecture. site, culture and environment. I don t think he Elias Torres said that he doesn t believe in realizes just how far from paradise he has come, bringing about huge changes, that when y travelling to Røros. His cultivated contrasts, and leave it should look as if nothing has happened, luxurious openness to a tropical climate, old identity intact so to speak. Now this has represents everything we Norsemen have learnt to be just rhetoric, some kind of clever smokescreen. This, or this, may look like small things, and vice versa, I should think. to long for. What is exotic to him is local to us and y are even in same material and A thing that has come to me over se past colour as old, but y represent a leap of few days, which has a great impact on our sense thought that is a huge step for architecture. of identity, is admiration. Admiration is this Kate Otten s work has appeared in a context reaction we all get when we see something that where one would think a break was necessary, is obviously excellent: «God, I wish I d done that». where re would be a need to erase, to forget, I think no architect, regardless of how successful, to build something new. But stories she told is above that. We remember and carry with us us, and stories she has built, are all about parts of what we have seen, and in a way, when continuity. Not so much continuity of form, but we have opportunity to meet like this, one continuity of action: she spoke of necessity might say that we are, in a sense, each ors of doing, of involving people in process of dreams. Not just because we would all like to be building, of hands expressing energy of in paradise, but because we see in each or people. possibilities for excellence, dream versions of History teaches most important lessons, ourselves, possible future identities. said Juha Leiviska. An active dialogue with tradition and with nature helps you to create. I think can be a gift, with little house she is Kate Otten reminded me that architecture planning to give away. Juha Leiviskä s work reminded me that all architecture is a gift, because it is nothing until it is taken over by ors. And that gift should be given not to what we are, but to what we can become. Ingerid Helsing Almaas Ingerid Helsing Almaas is editor of Arkitektur N. This text is an excerpt of her final summary of 2006 Røros seminar. Sted og identitet oppsummering av Rørosseminaret 2006 Av Ingerid Helsing Almaas Sammenhengen mellom sted og identitet har vært beskrevet av mange arkitekturteoretikere, fra Christian Norberg-Schulz til Kenneth Frampton. En slik sammenheng er kanskje naturlig innenfor arkitekturen, men på et sosialt og politisk nivå er den dypt problematisk. Dersom man sier at hvem man er, bestemmes av hvor man kommer fra, og samtidig har et statisk bilde av hva et «sted» er, og hva det består av, er man godt på vei til å trekke opp uoverkommelige skillelinjer mellom mennesker. Dette får store negative konsekvenser i dagens verdenssamfunn. Arkitektene bærer et særskilt ansvar i forhold til denne problematikken. Hvis man ikke kan finne seg selv i sine fysiske omgivelser, hva er det da som gir mening til arkitekturen? Gjestene på Røros-seminarene har vært valgt fra områder man dvs. vi her i Norge ikke vet så mye om. Dette er i seg selv positivt. Dersom man kan se, og beundre, andres arbeid slik vi har gjort disse siste dagene, vil man bære med seg noe nytt, noen nye idealer, noe vi har fått lyst på. Vi ser en drømmeversjon av oss selv i det som er andres virkelighet, en mulighet som utfordrer og endrer vår egen identitet. Ingerid Helsing Almaas er redaktør for Arkitektur N

17 forelesere på rørosseminaret : 1994: 2000: 2004: Vilen Künnapu, Estonia Ralph Erskine, Sweden John Tuomey & Sheila O Donnell, Rifat Chadirji, Irak Lasse Vahtera, Finland Jo Noero, South Africa Ireland Kengo Kuma, Japan Seppo Heinonen, Norway Kenneth Yeang, Malaysia Richardo Porro, Cuba/France Smiljan Radic, Chile Fredrik Prøsch, Norway Amir Pasic, Bosnia Herzegovina Sanjay Mohe, India Michael Lloyd, Spain/Norway/UK Evelyn Anderson, Lars Fredrik Kristin Jarmund, Norway Kari Järvinen, Finland Geir Brendeland, Olav Kristoffer- Nordland (Anno), Norway Heidi Bjøru, Norway Ewa Kipta, Poland sen, Norway Michael Lloyd, UK/Norway Rolf Gerstlauer, Inger Molne, Steve Christer (Studio Granda), 1990: Norway Iceland Romi Khosla, India 1996: Ola Steen, Norway Reinhard Kropf (Helen & Hard), Josè Forjaz, Mosambique Miguel Angel Roca, Argentina Norway Sigurdur Hardarson, Iceland Eko Prawoto, Indonesia 2002: Kjetil Thorsen, Craig Dykers (Snø- Rodney Harber, South Africa Daigo Ishii, Japan 2006: hetta), Norway Carmen & Elin Corneil, Canada/ Glenn Murcutt, Australia Rafael Iglesia, Argentina Michael Lloyd, UK/Norway Norway Dorte Mandrup, Denmark Elias Torres, Spain Ulrich Malicius, Norway Einar Hagem (Lund Hagem), Simón Vélez, Columbia Kate Otten, South-Africa Torbjørn Eggen, Norway Norway Nils Johan Mannsåker, Norway Juha Leiviskä, Finland Mere Moum, Norway Channa Daswatte, Sri Lanka 1992: 1998: Helge Solberg, Norway Torbjørn Skårild, Norway Rasem Badran, Jordan Farhad Ahmadi, Iran Knut Einar Larsen, Norway Sunniva Neuenkirchen Rosen- Jury Barashkov, Russia Jan Søndergaard, Denmark berg, Norway Raul Hestnes Ferreira, Portugal Hans Venhuizen, Nerlands Tanja Lie, Kristoffer Øyen, Norway Juvenal Baracco, Peru Ulla Vahtera, Finland Ingerid Helsing Almaas, Norway Ulf Grønvold, Norway Hilde Haga, Rune Grov, Norway Jan Olav Jensen, Per Christian Sixten Rahlff, Norway Brynildsen, Norway Harald Hille, Norway sponsorene på røros Gode økonomiske sponsorer var viktig. På et tidlig tidspunkt fikk Rørosseminarene noen solide støttespillere fra byggebransjen. Dette har vært helt avgjørende for at vi kunne gjennomføre et såpass vidtfavnende arrangement som seminaret etter hvert ble. Skifer og Naturstein (nå Minera Norge AS) har vært med hele perioden og ble etter hvert definert som vår faste hovedsponsor. Kopibyrået Øien og Indergaard stilte alltid med stor innsatsvilje for å trykke våre programmer i tide. Platefirmaet Steni AS, belysningsfirmaet AKB lighting AS, Velux vinduer, teglprodusenten Wienerberger og det Rørosbaserte møbelfirmaet Håg var aldri tunge å be. I tillegg var firmarepresentantene alltid personlig til stede som ivrige tilhørere. HS Presentasjonen av Røros-seminarets historie er blitt til i samabeid med en redaksjonsgruppe i Trondhjems Arkitektforening, som kom med det innledende forslaget til innholdet i presentasjonen. Gruppen har bestått av: Leif Bårdstu, Hans Skotte, Helge Solberg, Siri Rørholt. Den endelige presentasjonen er utarbeidet av redaksjonen i Arkitektur N. Presentasjonen trykkes også som eget hefte. Sponsorene koser seg i solveggen. foto: rose-marie steinsvik