Åndsverkloven m.m Ot.prp.nr.15 ( ) (endringslov)

Transkript

1 Åndsverkloven m.m Ot.prp.nr.15 ( ) (endringslov) Til 38b lov b (Åvl) Første ledd første punktum inneholder en ny bestemmelse som tillegger organisasjon som etter utkastets 38 a er godkjent til å inngå avtaler som utløser avtalelisens etter bestemmelsene i utkastets 13, 14, 17 fjerde ledd eller 34, jf 36, adgang til å kreve dom for forbud mot ulovlig bruk av verk på måter som omfattes av vedkommende avtalelisensbestemmelse i loven. Etter bestemmelsen vil organisasjonen ha slik kompetanse ikke bare på vegne av rettighetshaver som har overlatt til organisasjonen å forvalte hans rettigheter på området, men også på vegne av utenforstående rettighetshaver, slik at rettighetshaver blir bundet når organisasjonen inngår avtale som medfører avtalelisens på området. For bruk som er omhandlet i disse avtalelisensbestemmelsene gjelder at brukeren, når han inngår avtale som medfører avtalelisens, også i forhold til utenforstående rettighetshavere er bundet av avtalens bestemmelser om hva slags bruk som kan finne sted, og om vederlaget, som skal innkreves av organisasjonen, jf bestemmelsene i utkastets 36 og 37. (Etter avtalelisensbestemmelsen i utkastets 30 skal kringkastingsforetaket betale individuelt vederlag til opphavsmannen for utnyttelsen av hans verk. Bestemmelser om forbud dersom slik betaling uteblir, er foreslått i utkastets 35 første ledd andre punktum.) Lovens utgangspunkt er at utnyttelse som omhandles i avtalelisensbestemmelsene er ulovlig når den ikke har annen hjemmel, enten i en av lovens øvrige lånebestemmelser eller i avtale med vedkommende rettighetshaver. I det enkelte konkrete tilfellet kan det selvfølgelig være tvil om bruken har slik hjemmel, men også ellers gjelder at rettighetshaveren kan ha behov for å få fastlagt ved dom at en handling er ulovlig og krenker hans rettigheter (fastsettelsessøksmål). Rettighetshaveren kan imidlertid også ha behov for å kreve at det ved dom nedlegges forbud mot (fremtidig) ulovlig bruk av verket eller prestasjonen (fullbyrdelsessøksmål). At den aktuelle bruken etter åndsverkloven er forbudt og straffbar når det ikke foreligger samtykke fra rettighetshaveren, er ikke til hinder for at det avsies en forbudsdom. En slik forbudsdom har rettslig sett selvstendig betydning ved at overtredelse av forbudet utløser straffeansvar etter straffeloven 344, som fastsetter straff med bøter eller med fengsel inntil tre måneder overfor den som «vedbliver at udøve en Ret, der er ham frakjendt ved endelig Dom, eller som medvirker til nogen saadan Forseelse». Den fornærmede rettighetshaver kan overlate til en rettighetshaverorganisasjon å fremme et fastsettelses- eller fullbyrdelsessøksmål på hans vegne. En organisasjon som av medlemmene er overlatt eksklusiv forvaltning av rettigheter, må antas på vedkommende område å ha slik søksmålsrett på medlemmenes vegne. Er forvaltningen ikke-eksklusiv vil

2 organisasjonens kompetanse i så måte bero på fullmakt i kraft av organisasjonens vedtekter eller på fullmakt som på annen måte er innhentet fra medlemmene. Organisasjon som godkjennes etter utkastets 38 a må allerede som følge av forvaltningsoppdraget som organisasjonen har fått fra rettighetshavere på sitt område, antas å ha rettslig interesse hva gjelder å inngi fastsettelsessøksmål for å få fastlagt hvorvidt en konkret bruk av verk ligger innenfor organisasjonens forvaltningsområde, dvs. krever samtykke av den art som organisasjonen etter sine fullmakter kan gi. Avhengig av forvaltningsoppdragets utformning vil organisasjonen på medlemmenes vegne også kunne inngi fullbyrdelsessøksmål i form av krav om at det ved dom nedlegges forbud mot den aktuelle bruken. Organisasjon som godkjennes til å forvalte avtalelisens etter utkastets 34 vil alltid ha eksklusiv forvaltning av rettighetene på dette området; det følger av bestemmelsen i 34 andre punktum som fastsetter at rettighetshavere bare kan gjøre krav i anledning videresending av kringkastingssendinger gjeldende gjennom slik organisasjon. Formålet med denne nye bestemmelsen er å sikre at enhver organisasjon som departementet godkjenner til å forvalte en avtalelisensbestemmelse, - uavhengig av organisasjonens interne fullmakter - gis en selvstendig rett til på vedkommende område å kreve forbudsdom med virkning også overfor ulovlig bruk av verk hvor enten verkets rettighetshaver er representert av organisasjonen eller ikke. For rettighetshavere som er representert, vil bestemmelsen spille rolle bare i den utstrekning de ikke individuelt eller i kraft av organisasjonens vedtekter har gitt organisasjonen fullmakt til å inngi fullbyrdelsessøksmål ved krenkelse av rettighet som forvaltes av organisasjonen. Bestemmelsen innebærer ingen begrensning av den individuelle rettighetshavers søksmålskompetanse. (Når det Side 152 gjelder søksmål i anledning videresending av kringkastingssendinger, er den individuelle rettighetshavers søksmålskompetanse imidlertid begrenset gjennom bestemmelsen i utkastets 34 andre punktum, slik at den enkelte rettighetshaver ikke selv kan reise søksmål for å forby videresending, men må overlate dette til organisasjonen.) Bestemmelsen er en konsekvens av at organisasjonen tillegges myndighet til å inngå avtale med slik virkning som nevnt i utkastets 36 første ledd. Forslaget gir organisasjonene mulighet til å drive effektiv rettighetsforvaltning på de områder som omfattes av avtalelisensbestemmelser. Det er ellers fare for at disse bestemmelsene vil få mindre betydning på områder der det nok lar seg bevise at det foregår ulovlig utnyttelse, f.eks. fotokopiering for bruk internt i en virksomhet, men hvor det kan være tilfeldig om organisasjonen lykkes i å påvise konkrete tilfelle av bruk av verk hvis rettighetshaver er blant dem som organisasjonen representerer. Av særlig vekt i denne forbindelse er at det for den enkeltstående rettighetshaver knapt er mulig - og iallfall ofte ikke lønner seg ut fra rent økonomiske betraktninger - å holde oppsyn med og forfølge rettighetskrenkelser i form av slik bruk som kan være gjenstand for avtalelisens etter disse regler. Brukeren vil derfor kunne kalkulere risikoen ved utnyttelsen til å være liten og som følge herav vise liten interesse for å få brakt utnyttelsen av verk eller prestasjoner inn i lovlige former gjennom en avtale med godkjent rettighetshaverorganisasjon. Bestemmelsen må også ses i sammenheng med

3 bestemmelsen i andre ledd som tillegger de samme organisasjonene rett til å kreve erstatning for ulovlig bruk på områdene for avtalelisensbestemmelsene, se nedenfor. Bestemmelsen innebærer i og for seg en likestilling av den godkjente organisasjonen med den individuelle rettighetshaver hvis rettigheter er krenket ved ulovlig bruk av verket på det aktuelle området. Formålet med denne bestemmelsen er et annet enn med bestemmelsen i utkastets 35 første ledd andre punktum om nedleggelse av forbud overfor den som unnlater å betale vederlag for bruk som etter loven er betinget av at det betales vederlag. Når organisasjonen her henvises til å gå til domstolene for å få nedlagt forbud, istedet for som etter 35 første ledd å kunne få spørsmålet avgjort ved et forvaltningsvedtak, har det dessuten sammenheng med at det i tilfelle som omfattes av bestemmelsen ofte vil kunne oppstå rettslige spørsmål. Det kan være spørsmål om hvorvidt bruken har hjemmel i andre lånebestemmelser, f.eks. i bestemmelsen om privat bruk, eller i avtalen med vedkommende organisasjon, noe som forutsetter tolkning av låneregler og eventuelt avtale. Dette er rettsspørsmål som bør behandles ved domstolene og ikke avgjøres ved forvaltningsvedtak. Dertil kommer at det i forbindelse med at forbud ønskes nedlagt, ofte kan være aktuelt samtidig å kreve erstatning for ulovlig bruk, noe som er et spørsmål som bør avgjøres av domstol. Søksmålskompetansen for organisasjonene er etter bestemmelsen betinget av at den individuelle rettighetshaver ikke motsetter seg at det reises søksmål. Det ligger i dette ingen forpliktelse for organisasjonen til å varsle rettighetshaveren om at søksmål blir reist; rettighetshaveren må selv ta initiativet overfor organisasjonen for å avverge eller stanse søksmål. Problemene med å oppspore rettighetshaver som ikke er tilknyttet organisasjonen kan være betydelige. En regel om varslingsplikt ville derfor kunne innebære at bestemmelsen om søksmålsrett for organisasjonen ville få mindre praktisk betydning. Hensikten med regelen er å gi rettighetshaveren adgang til å forhindre at krenkelser av hans verk med hans vitende og mot hans vilje benyttes som grunnlag for søksmål; rettighetshaveren skal ikke ad denne vei tvinges til å solidarisere seg med forvaltningsorganisasjonens håndhevelse av rettighetene på området. Det kan også foreligge konkrete omstendigheter som gjør at rettighetshaver ønsker å forfølge saken selv uten innblanding fra vedkommende organisasjon, f.eks. fordi han vil kreve erstatning for ulovlig bruk eller at andre sanksjoner iverksettes. Tilsvarende gjelder at når det ved dom er nedlagt forbud etter krav fra en organisasjon, fratar dette selvfølgelig ikke brukeren muligheten til å innhente samtykke til bruken fra den enkelte rettighetshaver med mindre rettighetshaveren har overlatt forvaltningen av sine rettigheter på området eksklusivt til organisasjonen. (Som nevnt foran gjelder, som følge av bestemmelsen i utkastets 34 andre punktum, at på området for videresending av kringkastingssendinger er alle rettighetshavere, med unntak av kringkastingsforetakene, avskåret fra selv å gi tillatelse til eller å forby videresending; forvaltningen av rettighetene i så måte kan bare skje gjennom organisasjon som er godkjent av departementet etter bestemmelsen i utkastets 38 a.) Det som foran er sagt om bestemmelsens rekkevidde gjelder tilsvarende mht. søksmål gjennom felles forvaltningsorgan eller -organisasjon som rettighetshaverorganisasjonene måtte opprette for felles forvaltning av

4 rettighetene på vedkommende område, som f.eks. Norwaco og Kopinor. Side 153 Bestemmelsen i første ledd andre punktum omfattes, i motsetning til bestemmelsene i første punktum, direkte av Opphavsrettsutvalgets forslag i NOU 1988:22 til ny 51 a, som er nærmere omtalt i merknadene til utkastets 35 første ledd andre punktum. Den gir organisasjon som er godkjent av departementet etter utkastets 38 a første ledd, rett til å inngi søksmål med krav om forbudsdom overfor bruker som har inngått avtale som omfattes av utkastets 36, men som unnlater å betale det avtalte vederlaget for utnyttelse som nevnt i utkastets 13, 14, 17 tredje ledd og 34. Forutsetningen for å kreve forbud er at organisasjonen er part i avtalen som utløser avtalelisens for brukeren og er den som brukeren skal betale vederlaget til. I og med at vederlaget i henhold til avtalene på disse områder skal betales til organisasjonen, vil det bare være forvaltningsorganisasjonen som vil kunne gå til sak for å få nedlagt forbud i medhold av denne bestemmelsen. Den individuelle rettighetshaveren kan bare rette krav vedrørende vederlaget mot organisasjonen, jf utkastets 37 andre ledd. Brukers unnlatelse av å betale avtalt vederlag vil utgjøre mislighold og vil kunne gi organisasjonen grunnlag for å gjøre gjeldende misligholdsbeføyelser, herunder heve avtalen. Hevning vil ha den følge at avtalen og dermed også avtalelisensen opphører. Dermed vil fortsatt bruk på området for avtalelisensbestemmelsen være ulovlig etter åndsverkloven, med mindre brukeren har annen hjemmel for bruken, for eksempel individuell tillatelse fra de berørte rettighetshavere. Hensikten med bestemmelsen er å gi organisasjonen mulighet til å benytte det opphavsrettslige sanksjonssystem selv om avtalen fastholdes, hvilket innebærer at tillatelsen etter avtalen til å utnytte verk - og som konsekvens herav retten til å utnytte verk i medhold av avtalelisensen - suspenderes inntil vederlagsbetalingen for den allerede foretatte utnyttelse er brakt i orden. Det vises i den forbindelse til at når vederlaget innkreves kollektivt, forfaller gjerne vederlaget til betaling årlig, halvårlig eller ellers til faste tidspunkter som ikke er knyttet til det enkelte konkrete tilfellet av bruk av verk eller prestasjon, som medfører plikt til å betale vederlag. Skulle brukeren i et tilfelle som dette overtre forbud nedlagt ved dom, gjelder de alminnelige sanksjonsbestemmelser i åndsverkloven, slik at overtredelse av forbudet i seg selv kan være straffbart etter bestemmelsene i 54, sml. utkastet til endring i 54 første ledd pkt. a. Dette tosporede system, der de opphavsrettslige sanksjoner vil kunne benyttes parallelt med de avtalerettslige, ser departementet som en ønskelig forsterkning av avtalelisensordningene. Departementet viser for så vidt til de hensyn som tilsier at kollektiv forvaltning på disse områdene understøttes ved avtalelisensbestemmelser, se de alminnelige merknadene, kap III pkt Andre ledd gir organisasjon som er godkjent etter utkastets 38 a første ledd en selvstendig rett til å gjøre gjeldende sivilrettslige sanksjoner etter åndsverkloven, når verk brukes ulovlig på området for vedkommende avtalelisensbestemmelse. Det gjelder fremstilling av eksemplar innenfor undervisningsvirksomhet, jf utkastets 13, fotokopiering innenfor andre virksomheter, jf utkastets 14, fremstilling av opptak bestemt til bruk for funksjonshemmede etter regler gitt med hjemmel i utkastets 17 fjerde ledd, og videresending av kringkastingssendinger etter utkastets 34. (Når det gjelder

5 sistnevnte bruk, følger i og for seg kompetansen i så måte allerede av at rettighetshaver bare kan gjøre sine krav gjeldende gjennom organisasjon, jf utkastets 34 andre punktum.) Opphavsrettsutvalget foreslo en tilsvarende bestemmelse om erstatning (se merknadene til utkastets 35), som utvalget begrunnet slik ( NOU 1988:22 side 129): «I annet ledd er foreslått en bestemmelse om at en representativ rettighetshaverorganisasjon også skal kunne reise krav om erstatning for bruk på de områder som er dekket av de avtalelisensbestemmelser som forutsetter kollektiv vederlag. En slik bestemmelse vil ha selvstendig betydning i forhold til brukere som ikke har inngått avtale om bruken og derfor ikke har noe kontraktsrettslig betalingsplikt i forhold til vedkommende organisasjon.» Med «kollektiv vederlag» må her forstås vederlag som innkreves kollektivt. Erstatningskrav fra en organisasjon skal i disse tilfelle kunne omfatte erstatning for ulovlig bruk av verk uavhengig av om rettighetshaveren er representert av organisasjonen eller står utenfor denne. Begrunnelsen for å lovfeste en rett for organisasjon som nevnt til å gjøre gjeldende de sivilrettslige sanksjoner etter åndsverklovens kapittel 7, ligger i de forhold som begrunner etablering av en avtalelisensordning på disse områdene, se de alminnelige merknader, kap. III pkt På området for disse avtalelisensbestemmelsene gjelder at det ofte kan være særdeles fristende for en bruker å «ta sjansen» på at ulovlig utnyttelse ikke vil bli oppdaget eller forfulgt rettslig, om ikke annet så fordi brukeren vil kunne komme fra det med å betale erstatning med et beløp som knapt overstiger vederlaget som han måtte ha betalt dersom han hadde innhentet Side 154 forhåndssamtykke til bruken. Særlig fristende vil dette være dersom brukeren kan basere seg på at organisasjonene som forvalterrettighetene på området, bare vil bli tilkjent erstatning for bruk av sine medlemmers verk. Brukeren vil da kunne slippe billigere fra det enn om han hadde inngått avtale som utløser avtalelisens og i samsvar hermed betalt vederlag også for bruk av utenforstående rettighetshaveres verk. Et spesielt problem i denne sammenheng er også at organisasjonen, selv om den kan bevise at ulovlig bruk av verk har funnet sted og også sannsynliggjøre omfanget av bruken, ofte ikke vil kunne fremlegge bevis for hver enkelt opphavsrettskrenkelse, som viser hvilke individuelle rettighetshavere som er fornærmet. Når man først tillegger nevnte organisasjoner en rett til på forvaltningsområder som omfattes av avtalelisesbestemmelser, å håndheve det opphavsrettslige sanksjonssystem også med hensyn til krenkelser av utenforstående rettighetshaveres verk, bør det ikke gjøres forskjell med hensyn til hvilke sivilrettslige sanksjoner som kan gjøres gjeldende. Fordi erstatningen ofte settes lik eller til et beløp som ligger nær vederlaget som brukeren hadde måttet betale dersom han hadde innhentet samtykke, har de øvrige sivilrettslige sanksjoner etter åndsverklovens kapittel 7 stor betydning. Disse organisasjonene bør derfor på disse forvaltningsområder gis rett til å begjære dom også for andre sivilrettslige sanksjoner enn erstatning. Særlig praktisk i denne henseende vil være bestemmelsen i 55 andre ledd om fraleggelse av nettofortjenesten, som

6 også kan gjøres gjeldende overfor den som har handlet i god tro. Likeledes er inndragningsbestemmelsene i 56 av stor praktisk betydning. Som nevnt vil organisasjonen bare kunne gjøre gjeldende krav etter lovens sivilrettslige sanksjonsbestemmelser i de tilfelle hvor den ulovlige bruken faller innenfor rammen av avtalelisensbestemmelsene etter utkastets 13, 14, 17 fjerde ledd og 34. Iallfall for visse av avtalelisensområdene vil gjelde at organisasjonen inngår avtaler som definerer hva slags bruk som kan skje på vedkommende område, og inneholder andre typer regler som begrenser utnyttelsen, som f.eks. begrensninger m.h.t. hvor stor del av et verk som kan kopieres for bruk i undervisningsvirksomhet. Dels er det tale om begrensninger som må antas å følge direkte av avtalelisensbestemmelsen, som f.eks. at det ikke gis adgang til i undervisningsvirksomhet å kopiere hele bøker, og dels er det tale om begrensninger som organisasjonen fastsetter ut fra en vurdering av hva den, innenfor rammen av avtalelisensbestemmelsen, ønsker å gi tillatelse til, som f.eks. at det ikke skal fotokopieres mer enn 25 sider fra en bok, eller at det ikke skal kopieres fra arbeidshefter. Spørsmålet er da om organisasjonen skal kunne gjøre gjeldende erstatningskrav eller andre sanksjoner overfor enhver slik bruk som etter loven ville kunne ha blitt tillatt gjennom avtalelisens på vedkommende område, eller om sanksjonene skal være begrenset til å gjelde ulovlig bruk som faller innenfor rammen av hva organisasjonen ellers i sin avtalepraksis tillater, slik at søksmålsretten for øvrig hva gjelder ulovlig utnyttelse av verk på området er forbeholdt den individuelle rettighetshaver. Departementet finner ikke grunn til ved lov å begrense organisasjonens rett til å fremme erstatningskrav i så måte. Departementet viser til at rettighetshaveren kan motsette seg at organisasjonen fremmer erstatningskravet, og til den forpliktelse som organisasjonen har til å innfri rettighetshavers krav om erstatning m.v., jf bestemmelsen i andre punktum som er nærmere omtalt nedenfor. Bestemmelsen i andre ledd andre punktum omhandler virkningen av at organisasjonen etter bestemmelsen i første punktum har fått innfridd krav om erstatning m.v. i anledning ulovlig bruk av verk eller prestasjoner. Formålet med bestemmelsen er å sikre den som har erlagt erstatning til rettighetshaverorganisasjon for ulovlig utnyttelse på området, mot krav fra den individuelle rettighetshaver i anledning samme krenkelse. Situasjonen blir for så vidt parallell med den som gjelder for vederlagskrav når det foreligger avtale som utløser avtalelisens etter en av de her aktuelle bestemmelser. Ifølge bestemmelsen skal organisasjonen, når den - etter dom, rettsforlik eller som følge av avtale - har mottatt vederlag eller erstatning m.v. for bruken av rettighetshaverens verk, innfri krav som han måtte fremsette om å få del i vederlaget eller erstatningen. Rettighetshaver skal imidlertid ikke komme i en dårligere stilling som følge av dette, enn om han selv hadde reist søksmål med påstand om erstatning eller andre sivilrettslige sanksjoner i anledning den ulovlige utnyttelsen. Organisasjonen skal ved innfrielsen av rettighetshaverens krav legge til grunn åndsverklovens alminnelige regler om erstatning m.v., 55 og 56. Denne regel har sammenheng med at man i sak mellom bruker og organisasjon ikke nødvendigvis vil utmåle erstatning med et beløp som svarer til summen av de erstatningsbeløp m.v. som ville ha blitt fastsatt hadde flere rettighetshavere sammen stevnet brukeren for retten med krav om erstatning for påviste enkelttilfelle av

7 Side 155 krenkelser; det vil her kunne være tale om å idømme erstatning for ulovlig bruk av et sannsynliggjort omfang i en nærmere bestemt periode, noe som vil gi grunnlag for at erstatning m.v. fastsettes etter en samlet vurdering. Når organisasjonen reiser krav vil dette kunne omfatte et meget stort antall enkelttilfelle av ulovlig utnyttelse som, for de enkelte rettighetshavere som er berørt, kan ha svært forskjellig omfang og økonomisk betydning. Det kan da bli til at man ikke tar individuelle hensyn ved utmålingen av erstatning og oppreisning m.v. på samme måte som når en enkeltstående rettighetshaver reiser sak i anledning ulovlig utnyttelse av hans verk. Om den enkeltstående rettighetshavers adgang til å motsette seg at organisasjonen reiser og forfølger søksmål med krav om sanksjoner etter lovens 55 og 56, vises ellers til merknadene til første ledd. Departementet bemerker at reservasjonsadgangen etter andre ledd kan ha større praktisk betydning, spesielt fordi vedkommende rettighetshaver kan vurdere situasjonen slik at han vil oppnå høyere erstatning eller for øvrig mer effektive sanksjoner mot misbruket ved selv å fremme krav, i stedet for å la organisasjonen forfølge saken.

8 Åndsverkloven m.m. Ot.prp.nr.46 ( ) (endringslov) Til 38b lov b (Åvl) Det er her foreslått endringer i henvisningene, i tråd med de redigeringsmessige endringer som er foreslått i 2. kapittel og de nye avtalelisensområder som er foreslått. Henvisningen til 13b er begrunnet i at gjeldende 13 om avtalelisens i undervisning er foreslått flyttet til ny 13b. Henvisningen til 17b har samme årsak. Nytt er henvisning til 16a (avtalelisens for bibliotek), 30 (kringkasting, jf forslag til endring i 30) og 32 (gjenbruk av kringkastingsarkiver). Bestemmelsen gir organisasjonene en søksmålsrett gjennom en adgang til å kreve nedlagt forbud mot bruk av verk når avtalelisensavtale ikke er inngått, og det ikke ellers er hjemmel for den aktuelle bruk eller avtalt vederlag ikke er betalt.

9 Accounting Program was recognized as intellectual property work with height. Agreement for marketing and further development of copyright haver and computer manufacturer does not transfer copyright to the program to the machine supplier. Copyright deemed transferred to the plaintiff. Plaintiff was granted a compensation for the vendor's computer and its rettsetterfølgers use of code from the accounting program in the software package marketed by the machine vendor and the right successor, which was also prohibited continued use of program code. Objections based on obsolescence, lack of legal interest, illegal transfer of copyright, counterclaim, etc. was not presented. INSTANS: Borgarting lagmannsrett - dom. DATO: DOKNR/PUBLIS LB RG (54-99) ERT: STIKKORD: Erstatningsrett. Åndsverkloven 1, 2, 4, 39 bokstav b, 54, 55. Åndsrett. Opphavsrett. EDB-rett. SAMMENDRAG: Regnskapsprogram ble ansett som åndsverk med verkshøyde. Samarbeidsavtale om markedsføring og videre utvikling mellom opphavsrettshaver og datamaskinleverandør overførte ikke opphavsrett til programmet til maskinleverandøren. Opphavsretten ansett overdratt til saksøker. Saksøker ble tilkjent erstatning for datamaskinleverandørens og dennes rettsetterfølgers bruk av programkode fra regnskapsprogrammet i programpakke markedsført av maskinleverandøren og rettsetterfølgeren, som også ble forbudt fortsatt bruk av programkoden. Innsigelser basert på foreldelse, manglende rettslig interesse, ugyldig overdragelse av opphavsretten, motkrav m.fl. førte ikke frem. Henvisninger: lov (Åvl 1), lov (Åvl 2). lov (Åvl 39). lov (Åvl 4). lov (Åvl 54). lov (Åvl 55). SAKSGANG: Oslo byrett Nr A/85 - Borgarting lagmannsrett LB A/03. PARTER: Ankende parter: 1. Philips Norge AS, 2. Moberg Holding AS, 3. EM Data AS (Prosessfullmektig: Advokat Morten Steenstrup). Motpart: Eik Computing AS (Prosessfullmektig: Advokat Olav Bergsaker). FORFATTER: Lagdommer Erik Melander, formann. Lagdommer Karl Eilert Sundt-Ohlsen. Kst. lagdommer Eystein F. Husebye. To meddommere. Henvisninger i teksten: lov (Tvml 169), lov (Tvml 171), lov (Tvml 172), lov (Tvml 178), lov (Tvml 180), lov (Tvml 366), lov-1915-

10 (Tvml 367), lov (Tvml 375), lov b (Åvl 38b), lov (Åvl 56), lov (Fel 10), lov (Fel 15), lov (Fel 3), lov (Fel 9) Litteratur Skriv merknad Saken gjelder tvist i forbindelse med opphavsrett og bruksrett til datamaskinprogrammer. Mons Lunde og Harald Dankertsen utviklet og markedsførte i fellesskap fra slutten av 1970-talet et datamaskinprogram for regnskapsføring for små og mellomstore bedrifter på mikrodatamaskiner, som på den tid begynte å komme på markedet. Programmet ble kalt MOCS (Micro Oriented Computer System). De hadde begge tidligere yrkesbakgrunn som programmerere i stormaskinmiljø. Da de første mikrodatamaskiner ble introdusert, fantes det bare et begrenset tilbud av programmer for regnskapsføring. I 1982 stiftet de selskapet Micro-Form AS hvor de hadde aksjemajoriteten, og de overdro opphavsretten til MOCS til aksjeselskapet. Aksjeselskapet markedsførte programmet, og kunder fikk bruksrett til det. Selskapet trengte imidlertid en bedre kapitalbase enn den inntektene fra de enkelte salg av bruksrettigheter kunne gi. Selskapet tok derfor i slutten av 1982 kontakt med datamaskinleverandører for markedsføring av programmet sammen med salg av maskiner. Det ble inngått samarbeidsavtaler med to maskinleverandører, den ene med Informasjonssystemer AS, og den andre med Norsk A/S Philips, nå Philips Norge AS (heretter kalt Philips). Philips var på denne tid i ferd med å forberede lansering av sin mikromaskinserie P3000 og hadde behov for raskt å ha tilgjengelig brukerprogrammer for sine potensielle kunder. P3000-serien skulle først og fremst erstatte Philips' tidligere P300maskinserie. Programvaren som var i bruk på sistnevnte maskinserie, var ikke brukbar på P3000-serien. En samarbeidsavtale mellom Micro-Form og Philips ble inngått 27. januar Den gjaldt for maskiner som markedsføres og produseres av Philips, og omfattet kjøp og vedlikehold av Micro-Forms standardsystemer, forhandlerrettigheter samt konsulentbistand fra Micro-Form. Samme dag ble det i henhold til samarbeidsavtalen inngått en avtale mellom Micro-Form og Philips om levering av Micro-Forms standard system for administrativ databehandling inkludert modul for regnskapsbyråer under varemerket "MOCS". Systemet skulle leveres "i programkode (source) for operativsystemet CP/M eller MP/M og under programmeringsspråket COBOL80". Systemet med dokumentasjon skulle være levert klart til "eventuell konvertering". For "overtagelse" av systemet skulle Philips betale kr ,-. Den 21. februar 1983 inngikk de samme parter en "avtale om konsulentbistand" hvor Micro-Form påtok seg å konvertere MOCS fra MS-80 til RMCOBOL. Det er opplyst at MS-80 er det samme som COBOL80. Det er videre opplyst at MOCS programmert i COBOL80 var et énbrukersystem, mens MOCS i RMCOBOL var et flerbrukersystem, hvilket Philips ønsket å markedsføre for sin

11 P3000-serie. En ny avtale om konsulentbistand ble inngått mellom de samme parter den 28. november Denne avtale omfattet systemering og programmering av momsregnskap som integreres i MOCS-REGNSKAP. I perioden fra 1983 til 1985 utviklet og markedsførte Philips programsystemet PHIMS som var basert på MOCS regnskapsprogram. Programutviklingen foregikk i nært samarbeide med og med betalt bistand fra Micro-Form. Etterhvert fikk Philips' eget personale tilstrekkelig kompetanse til selv å drive utvikling og vedlikehold av programsystemet, og samarbeidet med Micro-Form ble trappet ned. En av Philips' forhandlere var Erik Moberg AS i Fredrikstad, hvor Erik Moberg var hovedaksjonær. Selskapet endret navn til EM-Data AS i 1985, og Erik Moberg overførte sine aksjer til sitt nystiftede holdingselskap Moberg Holding AS. EM- Data AS og Moberg Holding AS blir i det følgende ofte hver for seg og felles benevnt som Moberg. 29. mai 1986 inngikk Philips og Moberg en samarbeidsavtale om vedlikehold og programutvikling. Denne samarbeidsavtale ble med virkning fra 1. januar 1988 avløst av en "avtale om systemrettigheter" mellom Philips og Moberg med datterselskaper. Avtalen ga Moberg enerett til salg av visse programpakker for PC og P3000- serien og ikkeeksklusiv salgsrett for PHIMS standard regnskap og reskontro, fakturering/ordre/lager og lønn. Philips forbeholdt seg å kunne fortsette å selge standardsystemer til bransjer som Moberg ikke bearbeidet, mens Moberg på sin side forpliktet seg til vedlikehold og videreutvikling av de programmer avtalen gjaldt. I 1990 besluttet Philips å nedlegge sin dataavdeling. Ved brev av 13. februar 1990 fra Philips til Moberg med overskriften "Vedr. avtale om systemrettigheter" aksepterte Philips under henvisning til ovennevnte avtale av 1. januar 1988 at Moberg fikk full eiendomsrett til "systemene" uten forbehold. Ved brevet ble blant annet Philips' rett til salg av standardsystemer til andre bransjer enn dem Moberg bearbeidet, opphevet. For det formål å drive utviklingsarbeide på MOCS stiftet eierne av Micro- Form i 1987 selskapet Data Programs AS. Micro-Form fortsatte å ha opphavsretten til MOCS, men alt utviklingsarbeide ble etter stiftelsen foretatt av Data Programs, som også overtok arbeidsgiveransvaret for Micro-Forms ansatte. Ved avtale av 21. november 1989 overdro Micro-Form opphavsretten og kildekoden til MOCS til det svenske selskap Måldata AB. Måldata AB hadde et norsk datterselskap, Måldata AS. Personalet i Data Programs ble ansatt i Måldata AS, som også fikk rett til å vedlikeholde og videreutvikle MOCS for det norske marked. 11. juni 1990 gikk Data Programs konkurs. Det fremgår av foreløbig boinnberetning at selskapets virksomhet opphørte høsten 1989 etterat de ansatte fikk arbeide i Måldata AS. 20. september 1993 overdro Måldata AB rettighetene til MOCS til SF-Data AS,hvor Svein Flaen var hovedaksjonær. Svein Flaen var daglig leder av Måldata ABs norske datterselskap Måldata AS, og 98,5 % av aksjene i Måldata AS ble samtidig solgt til Jotne AS, hvor Svein Flaen var medeier. SF-Data skiftet senere navn til Eik Computing AS (heretter kalt Eik), som reiste denne sak. Sommeren 1993 gjorde Harald Dankertsen Svein Flaen oppmerksom på at EM-Data AS markedsførte en programpakke for elektroinstallasjonsbedrifter, hvor

12 han så likhetstrekk med MOCS. Det er denne programpakke som i saken her omtales som "elektropakken". Dette skjedde i forbindelse med at den nåværende arbeidsgiver til Harald Dankertsen, Elektrisk Produksjon AS i Drammen, fikk et tilbud fra Moberg. Dankertsens varsel førte til at Eik gjorde gjeldende overfor Moberg at Moberg hadde gjort urettmessig bruk av programkode fra MOCS i programpakken. Eik anså dette som et urettmessig inngrep i den opphavsrett som Eik hadde ervervet fra Måldata AB, og det ble krevet erstatning og at Moberg skulle avstå fra å bruke programkode fra MOCS i sine programmer. Eik innga forliksklage mot Moberg 30. juni 1994 og forsøkte samtidig å reise voldgiftssak mot Philips i henhold til samarbeidsavtalen av 27. januar 1983 mellom Micro-Form og Philips. Philips motsatte seg dette med den begrunnelse at Eik ikke hadde noen avtale med Philips om voldgift. Deretter innga Eik forliksklage mot Philips. Etter forgjeves megling i forliksrådet reiste Eik sak mot Philips og Moberg ved stevning til Oslo byrett datert 25. januar Sak mot Mobergs datterselskap EM-Data AS ble reist ved Fredrikstad byrett. Fredrikstad byrett besluttet 30. mai 1995 at saken skulle overføres til Oslo byrett, som ved beslutning av 11. juli 1995 forente den med saken for Oslo byrett mot Philips og Moberg. Oslo byrett avsa 6. desember 1996 dom med slik domsslutning: 1. Moberg Holding AS v/ styrets formann og EM Data-AS, Oslo v/ styrets formann forbys å markedsføre, selge eller på annen måte gjøre bruk av regnskapssystem som baserer seg direkte på system ervervet fra Microform AS, betegnet MOCS, herunder de tilhørende copy- og linkområder og hjelpeprogrammer, så som I/O-drivere, også i den utstrekning disse nyttes i andre programpakker markedsført og solgt av Moberg Holding AS og EM- Data AS, Oslo. 2. Norsk AS Philips v/ styrets formann, Moberg Holding AS v/ styrets formann og EM-data AS, Oslo v/ styrets formann dømmes til solidarisk å betale erstatning til Eik Computing AS med en million - kroner med tillegg av 12 - tolv - % rente fra til betaling skjer, innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av dommen. 3. Norsk AS Philips v/ styrets formann, Moberg Holding AS v/ styrets formann og EM-data AS, Oslo v/ styrets formann dømmes til solidarisk å betale saksomkostnin ger til Eik Computing AS med ,- - åtte hundre tusen - kroner innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av dommen. Philips, Moberg og EM-Data har i rett tid påanket byrettens dom. Eik har tatt til gjenmæle og har dessuten med hjemmel i tvistemålsloven 367 første ledd annet punktum fremsatt krav om erstatning og oppreisning for påstått urettmessig bruk av MOCS-kode i tiden fra byrettens dom. I november etterat byrettens hovedforhandling var avsluttet, men før dom var falt - ble rettighetene til MOCS solgt fra Eik til datterselskapet Infotech Partner AS (ITp), og aksjene i ITp solgt fra Eik til Berger Gruveselskap AS, som kort etter solgte dem videre til PC Systemer ASA. I forbindelse med salget avtalte Eik og ITp at Eik skulle beholde alle forpliktelser og rettigheter og mulig tap eller gevinst som følge av denne rettssak. Mens saken har stått for lagmannsretten, er videre 20 % av aksjene i Moberg med datterselskaper solgt til PC Systemer ASA, som dessuten har opsjon

13 på kjøp av resten av aksjene. De ankende parter, Philips Norge AS, Moberg Holding AS og EM-Data AS, har for lagmannsretten nedlagt slik felles og endelig påstand: Prinsipalt: 1. Saken avvises i sin helhet. Subsidiært i erstatningssøksmålet: 2. De ankende parter frifinnes. Subsidiært i fastsettelsessøksmålet: 3. Saken avvises. Atter subsidiært i fastsettelsessøksmålet: 4. Moberg Holding AS og EM Data AS frifinnes. I alle tilfelle: 5. Eik Computing AS dømmes til å betale sakens omkostninger. Ankemotparten, Eik Computing AS, har for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand: 1. Saken fremmes. 2. Moberg Holding AS v/ styrets formann og EM Data AS v/ styrets formann forbys å markedsføre, selge eller på annen måte gjøre bruk av regnskapssystemet EM Data i versjon 6 eller tidligere, samt copy- og linkområder, som i dag har betegnelsene WWBEKA, WWKTOP, WWPOST, WWORK, WWLINK og WWSAVE, også i den utstrekning disse nyttes i andre programmer og programpakker markedsført, solgt og på annen måte brukt av Moberg Holding AS og EM Data AS, Oslo. 3. Byrettens dom pkt. 2 og 3 stadfestes. 4. Philips Norge AS v/ styrets formann, Moberg Holding AS v/ styrets formann og EM Data AS v/ styrets formann, dømmes til solidarisk å betale erstatning til Eik Computing AS, fastsatt etter rettens skjønn, for markedsføring, salg og annen bruk av de dataprogrammer m.v. som er nevnt under pkt. 2, for perioden fra byrettens dom forelå. 5. Moberg Holding AS v/ styrets formann og EM Data AS, Oslo v/ styrets formann dommes til solidarisk å betale oppreisning til Eik Computing AS, fastsatt etter rettens skjønn, for markedsføring, salg og annen bruk av de dataprogrammer m.v. som er nevnt under pkt. 2, for perioden fra byrettens dom forelå. 6. Philips Norge AS v/ styrets formann og EM Data AS, Oslo v/ styrets formann dømmes til å betale sakens omkostninger for lagmannsretten. Når det gjelder saksforholdet, vises det til byrettens domsgrunner og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor. Ankeforhandling ble holdt i Oslo i perioden 17. mars - 1. april For Philips Norge AS møtte økonomidirektør Øivind Gjetanger og for Moberg Holding AS møtte styreformann Erik Moberg. Erik Moberg møtte også for EM-Data AS i egenskap av daglig leder med fullmakt til å møte for lagmannsretten. Gjetanger og Moberg avga forklaring. For Eik Computing AS møtte styreformann Svein P. Flaen og avga forklaring. Det ble avhørt 13 vitner, hvorav 7 er nye for lagmannsretten. Hva som ble dokumentert, fremgår av rettsboken.

14 De ankende parter har gjort gjeldende i det vesentlige de samme anførsler som for byretten og har for lagmannsretten fremhevet: Philips og Moberg gjør på avtalemessig grunnlag gjeldende at Eik ikke har opphavsrett til den programkode som befinner seg i Mobergs "elektropakke", og derfor ikke kan kreve nedlagt forbud mot den programpakke Moberg markedsfører og heller ikke erstatning eller oppreisning for eventuelt tap som angivelig er lidt som følge av den angivelige urettmessige bruk av MOCS kildekode. Ved den samarbeidsavtale som ble inngått mellom Micro-Form og Philips den 27. januar 1983, ble opphavsretten til MOCS overført til Philips. Et tolkningsmoment i denne forbindelse er avtalen mellom Micro-Form og Måldata AB av 21. november Avtalen om konvertering av MOCS fra programmeringsspråket MS COBOL til RM COBOL viser også at opphavsretten gikk over fra Micro-Form til Philips. Philips og Moberg foretok omfattende bearbeidelser av MOCS etterat samarbeidsavtalen var inngått. Gjennom disse bearbeidelser ble MOCS omskapt i en slik grad at det oppsto et nytt selvstendig åndsverk med eget opphavsrettslig vern. Rettighetshaverne til MOCS har derfor ingen krav mot Philips eller Moberg. Eik er uansett ikke rett saksøker i saken. Overdragelsene av opphavsretten til MOCS fra Micro-Form til Måldata AB og deretter fra Måldata AB til Eik er ugyldige fordi Philips som kravshaver etter samarbeidsavtalen av 1983 mellom Micro-Form og Philips ikke har gitt samtykke til overdragelsene av Micro-Forms oppfyllelsesplikter etter avtalen med Philips. Eik har dessuten ingen rettigheter til MOCS fordi det ikke foreligger noen sammenhengende rekke av overdragelser fra Micro-Form til Eik. Micro-Form overdro opphavsretten til MOCS til det norske selskapet Måldata AS, ikke til morselskapet Måldata AB. Måldata AB var derfor ikke i posisjon til å kunne overdra noen opphavsrett til MOCS til Eik. Dessuten må det legges til grunn at opphavsretten til MOCS var overført fra Micro-Form til Data Programs AS, som var et selskap eid av de samme interessenter som sto bak Micro-Form. Dette fremgår av at det i regnskapet til Data Programs var aktivert kostnader til utvikling av programvare, det vil si MOCS. Micro-Forms overdragelse av MOCS er også ugyldig fordi de originære opphavsmenn, Harald Dankertsen og Mons Lunde, ikke har avgitt noe samtykke til overdragelsen. Det vises til at etter åndsverkloven 39 annet ledd kan opphavsrett ikke overdras videre uten samtykke fra den originære opphavsmann. Unntaket for overdragelse av opphavsrett sammen med overdragelse av en forretning eller forretningsavdeling får ikke anvendelse. Eik har intet erstatningskrav mot Philips eller Moberg eller EM-Data på kontraktsmessig grunnlag. Det gjøres gjeldende at Eiks erstatningskrav er foreldet, idet det ble reist mer enn ett år etterat Eik fikk eller burde ha fått kunnskap om den angivelige opphavsrettskrenkelse. Eik fikk eller burde ha fått kunnskap om Mobergs produkt lenge før august 1993, idet Moberg markedsførte dette aktivt på fagmesser o.l. i hele perioden fra Uansett er ikke de alminnelige vilkår for erstatningsplikt oppfylt i denne sak. Det ble ikke utvist noen uaktsomhet eller noe forsett fra Philips' eller Mobergs side i forbindelse med Philips' overføring av sine rettigheter til MOCS til Moberg i

15 1990. Det var heller ikke uaktsomt av Moberg å fortsette å markedsføre sin elektropakke etterat Eiks advokat hadde varslet Moberg om Eiks krav og bedt Moberg slutte å bruke kildekode fra MOCS i sin programpakke. Videre er det ikke oppstått noe økonomisk tap for Eik eller Eiks rettsforgjengere. Om Philips ikke hadde overført rettighetene til MOCS til Moberg i 1990, ville allikevel ikke Eik eller dets rettsforgjengere fått noen større inntekter enn de disse har hatt i den forløpne periode. Det var heller ingen årsakssammenheng mellom Philips' overføring av rettighetene til MOCS til Moberg og det inntektstap Eik angivelig har hatt. Eventuelt tap var ingen adekvat følge av mulig feil forøvet av Philips eller Moberg. Moberg har ikke pådratt seg noe erstatningsansvar overfor Eik på opphavsrettslig grunnlag, idet Moberg ikke har overtrådt åndsverkloven 54 jf kapitel 1 og 2. Eik kan ikke kreve dekket eventuelle tap som er lidt av rettsforgjengerne Micro-Form eller Måldata. Kravene kan ikke anses overdratt til Eik. Under enhver omstendighet kan ikke Eik kreve mer enn tapt nettofortjeneste fra 1994, det vil si etterat Moberg ble gjort oppmerksom på at Eik mente å ha opphavsrett til MOCS og rett til å nekte Moberg å benytte kildekode fra MOCS i sin programpakke, jf åndsverkloven 55 annet ledd. Hvis Eik skulle få medhold i sitt krav på erstatning, gjør Philips og Moberg gjeldende motkrav basert på at Micro-Forms personale, som samarbeidet med Philips om videreutvikling av MOCS, la endringer utviklet for og eiet av Philips inn i den versjon av MOCS som Micro-Form hadde. Micro-Form og dets rettsetterfølgere utnyttet uberettiget Philips' eiendom i senere markedsføring og salg. Dette motkrav overstiger Eiks erstatningskrav. Under enhver omstendighet kan Eik ikke for lagmannsretten kreve noen oppreisning for ikkeøkonomisk krenkelse, idet Eik etter salget av MOCS til Infotech Partner AS ikke lenger er innehaver av opphavsretten til MOCS. Dessuten er forsett eller grov uaktsomhet ikke utvist av Philips eller Moberg. Philips bestrider å ha medvirket til Mobergs eventuelle krenkelse av opphavsretten til MOCS. Etter 1990 var Philips ute av datamarkedet og uten noen innflytelse på Mobergs forretningsvirksomhet. Mobergs status som forhandler for Philips opphørte ved mottagelsen av Philips' erklæring av 13. februar Eiks krav om forbud mot Mobergs markedsføring av elektropakken bestrides, idet det vises til at Eik ikke har opphavsrett til MOCS kildekode. Prosessuelt gjør Philips og Moberg gjeldende at Eik etter overdragelsen av opphavsretten til MOCS til Infotech Partner AS ikke har noen rettslig interesse i forbudskravet. Kravet begjæres avvist av den grunn. Det vil være et særskilt frifinnelsesgrunnlag for Moberg at det er umulig å fastsette rammene for et forbud mot EM-Datas regnskapsprogram. Uansett foreligger ingen opphavsrettskrenkelse ved regnskapsprogrammet. Byrettens saksomkostningsavgjørelse er feil, idet saken for byretten ble dels vunnet, dels tapt. Eik krevet i stevningen ca kr 11,6 millioner i erstatning uten henvisning til rettens skjønn, men ble kun tilkjent kr 1 million. Dette tilsier at

16 hovedregelen om at hver av partene skal bære sine egne saksomkostninger, må komme til anvendelse for byretten. Ankemotparten henholder seg til byrettens dom og kan også i det vesentlige slutte seg til byrettens domsgrunner. Eik krever erstatning og oppreisning for Mobergs urettmessige bruk av MOCS-kode før og etter byrettens dom samt forbud mot Mobergs fortsatte bruk av MOCS-kode. For lagmannsretten har Eik særlig fremhevet: Det gjøres gjeldende at Mobergs programpakke "elektropakken" innebærer rettsstridig utnyttelse av deler av kildekoden til MOCS. Philips fikk ved samarbeidsavtalen av 1983 ingen opphavsrett til MOCS, kun en rett til markedsføring til kunder med Philipsmaskiner samt en rett til videreutvikling av og tilføyelser til programmet. Avtalen om konvertering av MOCS fra ett programmeringsspråk til et annet innebar ingen overføring av opphavsrett. Det samme gjelder andre avtaler som på uformelt grunnlag ble truffet mens samarbeidet pågikk, om endringer, feilrettinger og tilpasninger av MOCS. Philips' og Mobergs anførsel om at Eik ikke er rett saksøker fordi Eik ikke er innehaver av opphavsretten til MOCS, bestrides, idet Eik har ervervet opphavsretten gjennom en sammenhengende rekke av overdragelser fra de opprinnelige opphavsmenn Mons Lunde og Harald Dankertsen. Disse overdro først opphavsretten til Micro-Form, som igjen overdro den til Måldata AB. Overdragelsen skjedde som ledd i overdragelse av virksomheten. Måldata AB overdro opphavsretten videre til SF-Data AS i forbindelse med at Jotne AS ervervet aksjene i Måldata AS. Det gjøres gjeldende at det var Måldata AB som var kjøper av opphavsrettighetene til MOCS, ikke Måldata AS. Dette fremgår klart av teksten til avtalen mellom Micro-Form og Måldata AB. Det gjøres gjeldende at Dankertsen og Lunde i realiteten samtykket i de overføringer av opphavsretten til MOCS som fant sted fra Micro-Form til Måldata AB og fra Måldata AB til Eik. Lunde og Dankertsen var ansatt i Data Programs AS som etter avtale med Micro-Form ivaretok det løpende utviklingsarbeide. Ved overdragelsen til Måldata AB fikk de ansettelse i Måldata ABs norske datterselskap Måldata AS, hvor de fortsatte å arbeide med utvikling av MOCS. Da Måldata AB solgte opphavsretten til MOCS til Eik, fulgte Dankertsen og Lunde med og ble ansatt i Infotech Partner. De var således hele tiden kjent med overdragelsene uten å fremkomme med noen innsigelser og må anses å ha gitt samtykke hver gang. Det bestrides at Data Programs AS hadde noen opphavsrett til MOCS. Micro- Form og Data Programs hadde i det vesentlige de samme eiere, og det var en praktisk ordning for dem å la Micro-Form være innehaver av opphavsretten, mens det andre selskapet ble brukt til vedlikehold og videreutvikling. Det bestrides at opphavsretten ikke ble overført fra Dankertsen og Lunde til Micro-Form da Micro-Form ble stiftet. Det var opphavsretten til MOCS som var det aktivum som utgjorde grunnkapitalen i Micro-Form. Det bestrides at det var nødvendig å innhente samtykke fra Philips for å kunne overdra opphavsretten til MOCS til Måldata AB. Ethvert samarbeide med Philips var på det tidspunkt opphørt, og Micro-Form hadde oppfylt alle sine forpliktelser til feilretting, vedlikehold og videreutvikling. Philips hadde således

17 ikke noe mer å kreve av Micro-Form, og derfor intet krav på å bli forespurt om samtykke til overdragelsen. Det bestrides at overdragelsen av opphavsretten til MOCS fra Micro-Form til Måldata AB og fra Måldata AB til Eik er ugyldig fordi Philips som kravshaver etter samarbeidsavtalen av 1983 ikke har gitt samtykke. Samarbeidet mellom Micro- Form og Philips opphørte omkring utgangen av 1985, og det var ingen grunn til å innhente noe samtykke til overdragelsene fra Philips. Det bestrides at Micro-Form har oppgitt opphavsretten til MOCS. Micro-Form arbeidet med MOCS helt frem til det tidspunkt da opphavsretten ble overdratt til Måldata, og Måldata fortsatte å bearbeide og markedsføre MOCS til Eik ble eier av opphavsretten. Det bestrides videre at Eik har overdratt sitt erstatningskrav. Ved overdragelsen av opphavsretten til MOCS fra Eik til Infotech Partner, ble det uttrykkelig avtalt at Eik skulle beholde alle forpliktelser og krav i forbindelse med denne sak og selv bære tap eller motta gevinst som saken måtte utbringe. Det bestrides at erstatningskravet er foreldet. Eik fikk ikke kjennskap til Mobergs krenkelse av Eiks opphavsrett før Dankertsen, som da var blitt ansatt i Elektrisk Produksjon AS, ble oppmerksom på Mobergs produkt og dets innhold av programkode fra MOCS og varslet Eik om det. Først 12. august 1993 fikk Eik nødvendig kunnskap. Foreldelsesfristen ble avbrutt ved at Eik 30. juni 1994 krevet voldgiftssak reist, jf foreldelsesloven 15 nr. 3. Det gjøres gjeldende at Eik har krav på at lagmannsretten nedlegger forbud mot at Moberg og datterselskaper fortsetter å benytte og markedsføre programmer hvor elementer av MOCS kildekode inngår som bestanddeler. Dette krav kan gjøres gjeldende selvom Eik har overdratt opphavsretten til MOCS til Infotech Partner, idet det i overdragelsesavtalen ble tatt uttrykkelig forbehold, jf ovenfor forsåvidt angår erstatningskravet. Det gjøres gjeldende at Eik har krav på erstatning fra Philips og Moberg og EMData for de krenkelser av opphavsretten til MOCS som disse har gjort seg skyldig i. Krenkelsen har ført til økonomisk tap for Eik; Philips og Moberg har utvist subjektiv skyld - forsett eller uaktsomhet - det er årsakssammenheng mellom det Philips og Moberg har gjort, og den skadefølge som er oppstått; og tapet er ikke så fjernt og avledet at det må sies å være upåregnelig. Det gjøres gjeldende at Eik også kan kreve erstatning for ikkeøkonomisk skade. Det er inngått uttrykkelig avtale mellom Eik og Infotech Partner om at Eik skal beholde alle rettigheter og plikter som måtte bestå i forbindelse med saken her.det bestrides at Philips kan gjøre gjeldende noe motkrav mot Eiks krav på erstatning og oppreisning. Det innebar ingen krenkelse av rettigheter tilhørende Philips at Micro-Forms folk benyttet resultatet av utviklingsarbeider på MOCS oppnådd i forbindelse med samarbeidet mellom MicroForm og Philips til oppdatering av den versjon av MOCS som Micro-Form markedsførte til andre enn Philips. Byrettens saksomkostningsavgjørelse aksepteres selvom Eik ikke fikk full dekning for alle sine saksomkostninger for byretten. Lagmannsretten er så langt det gjelder Eiks krav for byretten, kommet til det samme resultat som byretten. Lagmannsretten kan forsåvidt også i det

18 vesentlige slutte seg til byrettens domsgrunner som det vises til. Når det gjelder Eiks nye krav for lagmannsretten fører også disse fram. Det bemerkes: Lagmannsretten behandler først spørsmålet om dataprogrammet MOCS kommer inn under det vern som følger av åndsverkloven 1 og 2. Det følger av åndsverkloven 1 at den som skaper et åndsverk, har opphavsrett til verket. Med åndsverk forstås i loven litterære, vitenskapelige eller kunstneriske verk av enhver art og uansett uttrykksmåte og uttrykksform, derunder datamaskinprogrammer. Ifølge 2 gir opphavsretten opphavsmannen enerett innen de grenser som er angitt i åndsverkloven, til å råde over åndsverket ved å fremstille eksemplar av det og ved å gjøre det tilgjengelig for almenheten i opprinnelig eller bearbeidet skikkelse, i oversettelse eller bearbeidelse, eller i annen teknikk. Som det fremgår av lovteksten, er et åndsverk noe som "skapes". Bestemmelsen er forstått slik at det må foreligge en individuell og skapende innsats fra frembringerens side - det frembrakte må fremstå som resultat av skapende åndsarbeide. Loven forutsetter at det er skapt noe subjektivt nytt, hvilket medfører et krav om originalitet. Åndsverkloven vern aktiveres bare hvis det frembrakte verk har verkshøyde eller åndsverkkvalitet. Frembringelsen må fremstå som noe mer enn resultatet av et rent rutinearbeide, men kravet om verkshøyde medfører ikke at det skal foretas noen kvalitetsvurdering av det frembrakte. Hvorvidt frembringelsen nyter vern, beror på en konkret vurdering. Når det gjelder opphavsrett til programvare, bemerkes at det er et programs konkrete uttrykk som er beskyttet, ikke idé, metode, prinsipp eller lignende. Dette må forstås slik at det er programmets nærmere utforming slik det fremkommer ved en ordning av setninger og disses meningsinnhold, som beskyttes. Det må skilles mellom overflatestruktur (sekvenser av tegn) og dypstruktur (sekvenser av meningsinnhold). Hvis det er for stor likhet mellom to verker på rent tegnmessig basis, vil det kunne lede til plagiatkonklusjon. Overflatestrukturen må derfor være opphavsrettslig vernet sålangt det forøvrig foreligger verkshøyde. Lagmannsretten anser også at gitte sekvenser av meningsinnhold i programform vil kunne gis opphavsrettslig vern. Såsant disse har verkshøyde, vil ikke andre uten samtykke kunne publisere eller selge fremstillinger av samme sekvens av meningsinnhold, enten det er i form av et program, algoritme, eller andre former for beskrivelse. Det er opplyst at det var lite norsk programvare tilgjengelig for mikromaskiner da disse begynte å komme på markedet i begynnelsen av årene. Dankertsen og Lunde hadde yrkeserfaring som programmerere i stormaskinmiljø, og de så tidlig at det ville oppstå et marked for programvare for administrativ databehandling på mikrodatamaskiner for små og mellomstore bedrifter. Gjennom bevisførselen for lagmannsretten er det godtgjort at de utviklet original programvare for regnskapsføring, reskontrobokholderi, fakturering, lageroppfølging og lagerkontroll. Deler av programmet var salgbart høsten Maskinleverandører ble kontaktet mot slutten av samme år, og samtidig med at forbindelsen med Philips ble opprettet, ble programmet distribuert til mange kunder direkte eller via en annen maskinleverandør. Programmet fantes i to versjoner, én for enkeltbedrifter til egen regnskapsføring og én for regnskapskontorer. Programsystemet har fra starten av vært, og er fortsatt, i bruk hos mange kunder. Byretten har vurdert spørsmålet om MOCS hadde verkshøyde slik:

19 Kildekoden står sentralt ved rettens vurdering av om MOCS har verkshøyde. Kildekoden inneholder et sett med instruksjoner til datamaskinen, skrevet i et programspråk. Rammene for hva programsystemet kan inneholde, og derved for hva dette kan få datamaskinene til å utføre, er gitt ved disse instruksjoner. Kildekoden består av flere vesentlige elementer: a) Ett vesentlig element i kildekoden er copyområdene, som beskriver utformingen av hvert enkelt dataregister. Retten legger til grunn som alt overveiende sannsynlig at copyområder tilsvarende de som er fremlagt for enkelte av MOCS-programmene, i det vesentlige også fantes i resten av programsystemet. Endel av de fremlagte copyområdene er av helt grunnleggende karakter for et regnskapssystem. Som eksempel kan nevnes copyområdet for bilagsregister, kontoplan og bedriftskartotek. Det legges til grunn at utformingen av copyområdene for MOCS utgjorde et stort og omfattende arbeid. Utformingen må ha krevet grundig kjennskap til regler og rutiner for regnskap, brukernes arbeidsområde, de aktuelle datamaskiners funksjoner og om datasystemutvikling. b) Et annet vesentlig element i kildekoden er linkområdet, som brukes for å utveksle informasjon mellom de ulike programmene i systemet. Dette er fremlagt for hele MOCS-systemet. Utformingen av linkområdet er ikke, som copyområdene, begrenset på grunn av regnskapsreglene, og det står fritt opp til systemutvikleren å utforme dette. c) Et tredje vesentlig element i kildekoden er I/O-driveren, som er bygget for å håndtere copyområdene, som programsystemet er avhengig av. Denne delen av programsystemet sørger for inn- og utlasting av data mellom datamaskinens primærhukommelse og maskinens eksterne hukommelse. For utformingen av I/O-driveren gjelder, som for linkområdene, at den ikke er undergitt begrensninger på grunn av regnskapsreglene. d) De tre ovenfor nevnte elementer i kildekoden i MOCS - copyområdene, linkområdet og I/Odriveren - utgjør etter rettens mening til sammen en meget omfattende og helt vesentlig del av kildekoden. De danner programsystemets grunnleggende strukturer. De viser også at et fjerde element, arbeidet forut for utarbeidelsen av de øvrige elementene, den grunnleggende utviklingen av datamodellen, er et omfattende og kvalifisert arbeid. De fire nevnte elementene innebærer en individuell skapende innsats som er av en så kvalifisert karakter at programsystemet etter rettens mening klart har åndsverkkvalitet (verkshøyde). Det er da opphavsrettlig beskyttet etter åndsverkloven 2. Lagmannsretten slutter seg til byrettens premisser på dette punkt og er således enig i at MOCS hadde verkshøyde da samarbeidsavtalen mellom Micro- Form og Philips ble inngått i januar Det har i saken vært innvendt fra Philips' side at de tidligste versjoner av MOCS led av feil og mangler som reduserte dens praktiske anvendelighet, men dette kan ikke frata programvaren dens åndsverkkvalitet. De feil og mangler som de tidligste versjoner av MOCS har vært beheftet med, har under ingen omstendigheter vært av en slik karakter at det får betydning ved bedømmelsen av om dataprogrammet er vernet i opphavsrettslig forstand. Vilkårene for vern etter åndsverkloven 1 og 2 er til stede. Lagmannsretten behandler så Philips' anførsel om at opphavsretten til MOCS

20 ble overdratt til Philips ved samarbeidsavtalen mellom Micro-Form og Philips av 27. januar Det fremgår av ingressen til avtalen at den gjelder for maskiner som markedsføres og produseres av Philips og omfatter kjøp og vedlikehold av MicroForm standardsystemer, forhandlerrettigheter og konsulentbistand fra Micro-Form til Philips. Avtalens punkt 1 gjelder "kjøp av standard programvare", og punktene 2-7 har sammenheng med dette. Punkt 8 gjelder spesialutvikling av programvare. I henhold til avtalens punkt 1 skal Philips og Philips' forhandlere ved kjøp av standard programvare fritt kunne selge systemet for maskiner som markedsføres og produseres av Philips, og de har rett til å foreta endringer, tilpasninger og utvidelser av systemet. Det fremgår av punkt 6 at Philips ikke har rett til å overdra programmer eller dokumentasjon til andre maskinleverandører eller programvarehus. Philips kan kun overdra bruksrett, ikke eiendomsrett til sine kunder. Philips har rett til å overdra bruksrett til bransjeorganisasjoner som kan gi denne videre til sine medlemsbedrifter for bruk på Philips maskiner. I punkt 7 er det under visse forutsetninger bestemt at ved endring, tilpassing eller utvidelse av et "MF basert system" forplikter Philips seg til å tilby oppdraget til Micro-Form, hvis Philips eller Philips' forhandlere selv ikke ønsker å utføre arbeidet. For systemer "som hovedsakelig er levert av MF, forplikter Philips seg til å anbefale MF for spesialprogrammering som Philips eller Philips forhandlere ikke ønsker å foreta selv". Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at partenes hensikt da avtalen ble inngått, var å gi Philips avgrensede rettigheter til den standard programvare som Micro-Form leverte, samt å gi et rammeverk for nærmere avtale mellom Micro-Form og Philips om konsulentbistand, derunder bistand til spesialprogrammering. Avtalen er på mange punkter ikke klar, og ordlyden kan sies dels å være selvmotsigende. Lagmannsretten legger til grunn at Micro-Form ga Philips mer omfattende rettigheter enn en vanlig bruksrett, men at Micro-Form ikke overførte opphavsretten til programmer til Philips. Ved denne vurdering er følgende momenter vektlagt: Det er opplyst og må legges til grunn at Micro-Form fortsatte å markedsføre bruksrettigheter til programvaren MOCS til andre enn Philips etterat samarbeidsavtalen med Philips ble inngått, og det er også på det rene at MicroForm hadde en samarbeidsavtale for levering av programvare til en annen maskinleverandør, Informasjonssystemer AS. Philips' konkrete behov var knyttet til lanseringen av P3000-maskinserien. For Philips var det viktig å ha egnet programvare til P3000 tilgjengelig fra begynnelsen av. Uten slik programvare ville det være mye vanskeligere å oppnå noe salg av maskiner. Men Philips' behov var også avgrenset; til å gjelde markedsføring og salg for egne maskinserier til Philipskunder. Disse begrensninger i Philips' behov er også klart reflektert flere steder i samarbeidsavtalen. Prosedyren for lagmannsretten har særlig vært konsentrert omkring innholdet i samarbeidsavtalens punkter 7 og 8.