UTGITT SIDEN : : Vinterfôring et gode eller onde? 18 : Ser reinen med satelitt 43 : Vår mann i regjeringen

Transkript

1 UTGITT SIDEN : : Vinterfôring et gode eller onde? 18 : Ser reinen med satelitt 43 : Vår mann i regjeringen

2 sisdoallu : innhold oaive álus : leder Nye klassifiseringssystemer klare neste år...4 TEMA: VINTERFÔRING Vinterfôring et gode eller onde?...6 Ingen oversikt over omfanget i nord års erfaring med vinterforing i Finland...10 Start fôringa tidlig...12 Hva bør reineieren tenke på...14 Lager eget reinfór i Karasjok...16 Omorganiseringa...17 Ser reinen med satelitt...18 RESSURSREGNSKAPET: Ingen nedgang i reintallene de siste årene...20 Høy tetthet fører til lavere slaktevekter...23 God i sør og dårlig i nord...25 Hvem må redusere hvem bør redusere...? De må ta ansvar i respekt for heltidsreineieren...29 Reintallsreduksjoner i Øst- og Vest-Finnmark...30 Finnmark har de beste forhold for reindrift...31 Hvor ble det av kvinnene i reindriften?...34 Bare lillefingeren igjen...38 Øremerket kvinnemillion gjennom reindriftsavtalen...39 Loven legger ingen hindring for familiebasert reindrift Vår mann i regjeringen...43 Reindriften «går ikke imot alt»...46 Forsker presiserer om rovdyrtap...47 Endrer farge fra gull til blått...48 Statsråden til Finnmark i februar...49 Reinkjøtt med godt følge...50 Slakting og markedssituasjonen: Bare fryd og gammen...52 Nytt fra reindriftskontorene...54 Reintall i Finnmark har i veldig mange år vært et sentralt tema i reindriftspolitikken. Det har vist seg gang på gang at det er knyttet mange utfordringer til det å få redusert reintallet til et bærekraftig nivå i deler av Finnmark. Utfordringene er der fortsatt. Reindriftsstyret har i 2010/11 fastsatt øvre reintall for alle distrikter. I 2013 er det fastsatt reintall for siidaandelene i de distriktene som har et høyere reintall enn det fastsatte, og som ikke har laget en reduksjonsplan slik Reindriftsloven forutsetter. Hvorfor reintallsreduksjon? Reintallet i deler av Finnmark er i pr i dag ikke på et økologisk bærekraftig nivå, da det er betydelig flere rein på beite enn det som er økologisk bærekraftig i et langsiktig perspektiv. Når reintallet over tid er såpass høyt som det er i dag, med de konsekvenser som følger med det, så har dette helt klart en virkning for økonomien i næringen. I totalregnskapet for reindriften som årlig utarbeides av Økonomisk utvalg, så ser man at inntekten i reindriften i noen områder er på et alarmerende lavt nivå. Sett fra myndighetenes side, så er det absolutt nødvendig å redusere reintallet i de områder som har lave slaktevekter, lavt slakteuttak, store tap og nedslitte beitearealer. Slakting er den beste måten å redusere reintallet på. Det gir penger i kassa til reineier og ikke minst er dette med på å redusere tap av dyr på beite. Redusert reintall er også et viktig bidrag til at beitet kan ta seg opp igjen, spesielt i høst-, vår- og vinterbeiteområder som i enkelte soner er forringet som følge av blant annet stort beitetrykk. Mange har redusert reintallet Reduksjonsprosessen som vi nå er inne i er krevende både for de som er berørt og for forvaltningen. Næringsaktører har uttrykt misnøye med at det er store reduksjoner det er snakk om. Forvaltningens utfordring består i at det er svært mange enkeltvedtak som skal gjøres og følges opp, samtidig som vi er inne i en omorganisering av forvaltningen. Det er ikke alle som er enige i alt, men man må huske på begrunnelsen for kravet om reintallsreduksjon og hva som er målet med et lavere reintall. Det er oppløftende å registrere at 2 av 3 siidaandeler i Finnmark har fulgt pålegg om reduksjon av reintallet. Mange av disse har gitt Ansvarlig utgiver: Direktør Ola Christian Rygh Statens Reindriftsforvaltning* Besøksadr.: Markveien 14, Alta Postadr.: Postboks 1104, 9504 Alta Tlf alta@reindrift.no Redaksjon: Journalist og fotograf: Rune Muladal rune@barentsbio.com Journalist og fotograf: Tor Schulstad tor@finnmark.net Annonser: Fagtrykk Idé as Telefon hakon@fagtrykkide.no Sámegillii jorgalan/ Oversetting Inger-Marie Oskal inger.marie.oskal@gmail.com Grafisk produksjon: Fagtrykk Idé as, Telefon Telefaks post@fagtrykkide.no * F.o.m. nr er kontaktadresse Statens Reindriftsforvaltning 2

3 Ola Christian Rygh stáhta boazodoallohálddahusa boazodoallodirektevra : reindriftsdirektør i statens reindriftsforvaltning tilbakemelding om at de ikke er enig i vedtaket, men velger likevel å følge myndighetenes krav. De legger med andre ord stor vekt på sikring av reindrift som levevei og næring i et større og mer langsiktig perspektiv, med målsetting om balanse mellom det økologiske, økonomiske og kulturelle. buoremus vuohki unnidit boazologu. Dat addá ruπa boazoeaiggáda bursii ja unnida massimiid guohtumiin. Unniduvvon boazolohku lea maiddái mávssolaš dasa ahte guohtumat fas sáhtáše buorránit, erenoamážit ªakªa-, giππa- ja dálveguohtumat, mat muhtin guovlluin leat hedjonan earret eará boazonákkisvuoπa geažil. Stort potensiale Reindrift er en spesiell næring. Den er spesiell på den måten at reindrift klarer å nyttiggjøre seg av utmarksbeiter på en måte som annet dyrehold ikke kan gjøre. Reindrift har potensiale til å øke verdiskapingen i distriktene til et langt høyere nivå enn i dag. Bare tenk på mulighetene innen matproduksjon, reiseliv og formidling av reindriftssamisk kultur og levesett. Reindrift er også en unik arena for læring og omsorg der flere generasjoner reineiere kan utøve en næring og kultur i felleskap på felles ressurser. Derfor er det avgjørende viktig at samisk reindrift i Finnmark bestreber seg på at reintallet kommer i økologisk balanse igjen ved at det blir gode beiteressurser, stabilt høye slaktevekter, lave tap og høy verdiskaping. På den måten sikrer man en solid plattform for reindriftens fremtid. Jeg vil ønske Reindriftsnytts lesere en god jul og et godt nyttår! Ola Christian Rygh Reindriftsdirektør i Statens Reindriftsforvaltning Finnmárkku boazolohku lea ollu jagiid leamaš guovddáš áššin boazodoallopolitihkas. Lea má gga geardde ªájehuvvon ahte leat ollu hástalusat das ahte oažžut boazologu guoddevaš dássái muhtin sajiin Finnmárkkus. Hástalusat leat ain bistime. Boazodoallostivra lea doaibmajagis 2010/2011 mearridan alimus boazologu buot orohagaide. 2013:s lea mearriduvvon boazolohku siidaosiide daid orohagain gos boazolohku lea badjelis alimus meari, ja mat eai leat ráhkadan unnidanplána nu go Boazodoalloláhka eaktuda. Oallugat leat unnidan boazologu Unnidanproseassa mii dál lea joπus, lea gáibideaddji sihke sidjiide geaidda guoská njuolga, muhto maiddái hálddahussii. Boazodoallit leat dovddahan vuostemiela dasa go nu ollu galget unnidit. Hálddahussii lea hástalussan go galgá dahkat ja ªuovvolit nu ollu ovttaskasmearrádusaid, seammás go hálddahus ieš maiddái lea stuora nuppástusaid siste. Eai buohkat doarjjo buot mearrádusaid, muhto mii fertet muitit mii lea boazologu unnideami duogáš ja ágga, ja máid mii áigut olahit dainna go boazolohku unniduvvo. Lea movttiidahtti oaidnit ahte 2 siidaoasi juohke 3 siidaoasis Finnmárkkus leat ªuvvon gohªªuma ja leat unnidan boazologu. Ollugat sis leat dovddahan ahte eai leat ovttaoaivilis mearrádusain, muhto válljejit liikká ªuovvut eiseválddiid gáibádusa. Sii dainna nappo válljejit sihkkarastit boazodoalu eallingeaidnun ja ealáhussan stuorit ja guhkesáiggi perspektiivvas, mas ulbmilin lea dássedeaddu ekologalaš, ekonomalaš ja kultuvrralaš beliid gaskka. Stuora potensiála Boazodoallu lea hui erenoamáš ealáhus. Dat lea erenoamáš dan dáfus ahte boazodoallu nagoda ávkkástallat meahcceguohtumiid dainna lágiin maid eará guohttueallit eai sáhte. Boazodoalus leat buorit vejolašvuoπat lasihit árvoháhkama orohagain mihá alit dássái go dál lea. Jurddaš dušše borramušgálvvuid buvttadeami vejolašvuoπaid, ja mátkkoštanealáhusa ja boazosámi kultuvrra ja eallinvuogi gaskkusteami vejolašvuoπaid. Boazodoallu lea maiddái ereliiggán oahpahus- ja fuolahusbiras gos má ga boazodoallobuolvva sáhttet ovttas ja oktasaš resurssaid bokte doaimmahit ealáhusa ja kultuvrra. Danne lea nu mearkkašahtti deaºalaš ahte Finnmárkku boazodoallu bargá dan ovdii ahte boazolohku fastain boahtá dássededdui nu ahte šaddet buorit guohtunresurssat, dássedis alla njuovvandeattut, unnán massimat ja alla árvoháhkan. Dainna lágiin sihkkarastojuvvo nanu vuoππu boahtteáiggi boazodollui. Manne unnidit boazologu? Muhtin guovlluin Finnmárkkus ii leat boazolohku odne ekologalaªªat ceavzilis dásis, go guohtumiin leat sakka eambbo bohccot go dat mii áiggi vuollái lea ekologalaªªat guoddevaš. Go boazolohku lea dan meari allat go odne lea, oktan daid váikkuhusaiguin maid dat mielddisbuktá, de dat ªielgasit maiddái váikkuha boazodoalu ekonomiija. Boazodoalu oppalaš rehketdoallu, man Ekonomalaš lávdegoddi ráhkada juohke jagi, ªájeha ahte boazodoalu sisaboahtá lea muhtin guovlluin suorggahahtti vuollin. Eiseválddiid oainnu mielde lea áibbas dárbbašlaš unnidit boazologu dain guovlluin gos njuovvandeattut leat vuollin, gos unnán njuvvet, gos leat stuora vahágat ja hedjonan guohtumat. Njuovvan lea Mun sávan Boazodoallooππasiid lohkkiide ilolaš juovllaid ja buori oππa jagi! Ola Christian Rygh Stáhta boazodoallohálddahus Boazodoallodirektevra 3

4 Matvarekjedene er svært opptatt av kvalitetsforståelse og klassifisering av reinslakt. Det arbeides nå med å ferdigstille det nye nasjonale klassifiseringssystemet som skal være klart innen 1. september Det nye systemet innbefatter kjøttprofil og kjøttprosent på slaktet og i mindre grad vekt som er det eneste kriteriet i dagens system. Nye klassifiseringssystemer klare neste år Morten Røe fra Animalia Morten Røe fra Animalia jobber med klassifisering av slakt. Han er leder for arbeidet med å etablere et nasjonalt klassifiseringssystem for reinkjøtt. Som de håper flest mulig slakterier vil ta i bruk. Vi må i alle fall finne en standard som alle slakteriene skal bruke fordi det er ikke tilfelle i dag. Vi vil ha på plass en felles nasjonal norm for pussing av slakt og tilsvarende av merking. Vi ser for oss å ha en oppstart av det nye systemet september Felles system for hele landet I Norge har ha man hatt et felles system på husdyrslakt siden Det er nå på tide at reindrifta også får et fungerende og likt system. Etter det nye systemet er det viktigste at man kan skille kvalitet og pris. Det skal ikke konkurreres på kvalitetsnormer, men det skal konkurreres på pris. På kvalitet kan dermed reineiere og de som senere kjøper slaktet vite hvilke kvalitet de kan forholde seg til. Det blir 4

5 forutsigbart. Det er også prisen som skal være konkurransefaktoren på slakteriene. Gjennom det håper vi at det vil skape tillit. I tillegg vil det gi et etterkontrollerbart system. Hovedklasse P, O, R og U Det som er forslaget til Animalia er å bruke EUROP-systemet. Det er i utgangspunktet EU`s klassifiseringssystem som EU-landene innførte på 1980-tallet og som Sverige innførte i Sverige utviklet også et EUROP-system på reinsdyr som bygger på akkurat de samme prinsippene. Klassifiseringssystemet er 3 delt. Den førstedelen utgjør dyrekode som klassifiserer dyret etter kjønn og alder. Det er en mindre viktig del i det nye systemet. Det vi konsentrerer oss om er klasser og fettkoder. Hvorfor EUROP Jeg mener, etter 20 års erfaring, at dette er et komplett system som dekker alle typer av kroppsformer til dyrene. Det vil passe meget bra for reinsdyrslakt. Klassifisering er en subjektiv bedømmelse utifra profiler og linjer på slaktet, sier Røe. Slaktets utseende er utgangspunktet for bedømmelsen. Slaktet vi bli vurdert etter utseende etter profil inkludert ytre fettlag på slaktet. I EUROP er det 15 grupper som skal klassifisere slaktet. Profiler og linjene bestemmer hvor kjøttrike slaktene er. Vi vet at konvekse linjene er de dyrene med størst kjøttfylde og har en høy % av biffer og fileter og gir bedre stekekjøtt. P O R U Fettgrupper Slaktets utseende og ytre fettlag skal i større grad brukes i vurderingene av kvalitet. I dag bruker slakteriene vekt som grunnlag for klassefastsettelsen Animalia mener det er feil. Vekta betyr mye i EUROP systemet men når det er det eneste kriteriet så får man feil vektlegging på det som er klassens hovedmål nemlig å sortere slaktene som har høy kjøttmengde og lav beinmengde. Når man premierer slakt utfra vekt så premierer man dyr som har mye bein og man fremhever da en gruppe slakt som er lange og mindre kjøttmengde. Dette er mot målene til slakteriene og til næringen, sier Røe. Fettgruppen er den andre delen i klassifiseringssystemet. Det er da tykkelsen på fettet som danner klassifiseringen, dvs underhudsfettet. I fettgruppene er det 5 hovedgrupper. Fra gruppe 1 som er fettfri til fettgruppe 5 som er et tykt fettlag. Her må derimot systemet tilpasses reinsdyret som har en annen måte å lagre fettet på i forhold til eksempelvis sau. Vekt og svinn er det ikke klare regler på når slaktet skal skje. Der må det være klarer regler på må også se på varmvektssvinnet. Dette må vi også systematisere, forteller Morten Røe fra Animalia. 5

6 tema : vinterfôring Vinterfôring et gode eller onde? Vinterfôring av reinflokkene i Norge øker i omfang. Hverken næring, forvaltning eller forskningsmiljøene har noen oversikt over fôrmengde, fôrkvalitet samt de langsiktige konsekvensene fôringen har på reinens kondisjon, helse eller for miljøet. Det er en rekke problemstillinger rundt fôring som nå bør vies større oppmerksomhet. 6

7 Bohccuid biebman buorrin vai bahán? Norggas bibmet daπistaga eambbo bohccuid. Juogo boazodoallu, hálddahus dahje dutkit dihtet man ollu bibmojuvvo, makkár kvalitehta biepmuin lea eai ge makkár váikkuhusaid biebman áiggi mielde buktá bohcco vuoibmái ja dearvvašvuhtii, eatnamiidda ja birrasii. Biebmama dáfus leat ollu áššit maid berreše buorebut uvget. 7

8 tema : vinterfôring Forvaltningen: Ingen oversikt over omfanget i nord Reindriftsforvaltningen har ingen oversikt over vinterforing av rein i de ulike beitedistrikt her i landet. Reindriftsagronomen i Vest- Finnmark, Adam Klemet Hætta sier at nesten alle vintersiidaer i vest nå forer flokkene. Vi kjenner ikke til volum og bakgrunn for foringen. Om det er gjort for å bedre kondisjonen hos simlene, eller årsaken ligger i for store flokker eller dårlige vinterbeiter, sier reindriftsagronomen. De senere år har det blitt en omfattende fôring i de aller fleste vintersiidaer i Indre Finnmark. Det er en voldsom økning av fôrmengder i de aller fleste siidaene, og det er illevarslende at fôrlagrene tas i bruk straks man kommer over på vinterbeiten. - Vi ser nå at nær sagt alle vintersiidaer fôrer flokkene med rundballer. Vi har ingen oversikt over hva dette gjør med reinen og næringen. Hvordan det fôres, om det er en langsiktig plan eller bare veldig kortsiktige tiltak i håp om å få sterkere simler som kan bære frem store kalver. - Det er imidlertid nærliggende å anta at den økende fôringen skyldes et reintall som ikke er i forhold til tilgjengelige beiter. Det er liten plass mellom de ulike siidaene på vinterbeitet, gjetingen er intens og fører til at flokkene ikke får roet ned og utnytte beitene. Kampen om beitene er så intens i noen områder at Reinpolitiet må på banen for å roe gemyttene. Denne kampen fører til at vintersiidaer i de mest utsatt områdene må basere sin vinterbeiting på foring av flokkene. - Det er bekymringsfullt, innrømmer Adam Klemet Hætta som er reindriftsagronom i Vest- Finnmark med mange distrikt som har slitt med for høyt reintall og lave slaktevekter. - Vi hører nå at næringen selv har begynt å stille spørsmål om denne omfattende foringen. Det er 8

9 om hvor i terrenget det fôres og om dette vil få betydning for lavveksten på noe lengre sikt. Vi vet også at det er siidaer som ikke fôrer, og har heller aldri gjort det. Er det slik at dem har flokker som er tilpasset beitet som siidaen disponerer, eller er det slik at de svake dyrene ikke har livets rett i deres øyne? Det er mange og ubesvarte spørsmål rundt foringen, hevder Adam Klemet Hætta som stiller spørsmål om den omfattende fôringen som nå foregår i Vest Finnmark kanskje grunner i et reintall som ikke er tilpasset beitene. Reindriftsagronomen anbefaler næringen selv å gripe fatt i problematikken rundt foringen. Om det brukes og kjøpes rett fôr, hva det gjør med reinens helse og væremåte, om de langsiktige miljøhensyn er tatt. - Rovdyrsituasjonen i Trøndelag tvinger imidlertid en del reineiere til å tenke nytt. Noen (få) har tanker om kalving i gjerde. Dette tilsier behov for foring av simler på våren. Ingen planer om dette er derimot fram til nå realisert. - På grunn av at radioaktivitet i reinkjøtt fortsatt er en utfordring i vårt område, blir det år om annet behov for nedforing av rein. Dette er imidlertid ikke tilleggsforing, men et tiltak for å få radioaktiviteten ned, slik at reinen kan slaktes og kjøttet omsettes. - Fôret i nedforingsperioden består både av lav (fra bequerell-frie områder i Sør-Norge) og av pellets. Det har ikke vært behov for slike tiltak de siste 2 årene, sier Kippe. - Vi vet alt for lite, sier Adam Klemet Hætta. Trenger ikke vinterforing i sør Heller ikke i Sør-Trøndelag og Hedmark finnes det noen god oversikt over omfanget. Men vinterfôring i sør er ikke like utbredt sammenlignet med de nordligste områdene. Nå er det ikke lengre nødvendig med nedfôring i gjerdeanlegg av dyr med for høg radioaktivitet. I hovedsak fôres det når rein er på gjerdet og må stå en stund å vente. - Noe tilleggsfôring ut over dette er ikke nødvendig når antall dyr på beite samsvarer med beiteressursene. Kjørerein og spesielle tamdyr får jo selvsagt kraftfor, lav og høy når de ikke er i fjellet, sier reindriftsagronom i Sør-Trøndelag og Hedmark Helge Hansen. Nord-Trøndelag - Det foregår heller ingen tilleggsfôring av rein i Nord-Trøndelag. Primært fordi det ikke er behov for det. Dette fordi det er god balanse mellom reintall og tilgjengelige vinterbeiter. I tillegg sier reineierne at foring ikke er i tråd med den tradisjonelle måten å drive reindrift på, forteller reindriftsagronom Kjell Kippe. Muitalusat miehtá sámi Girj jis leat viht ta sá gastal la ma eal li lan nis so niiguin. Sii mui ta lit ie ža set eal lin geard di bok te movt sii leat oas sá lastán ea lá hu sai nea set ja mak kár barg gut si djii de leat lea maš boa zo doa lus guovd dá žis. Sii leat ieš gu đet guovl lus Sá mis eret, muh to ok tasaš vuoh ta lea mo ár be viro laš máh tut leat ad dán si djii de bir ge ju mi. 9

10 tema : vinterfôring 50 års erfaring med vinterforing i Finland Siden tidlig på 60-tallet har en stor del av reinflokkene blitt foret i Finland. Flere og flere distrikt i Finsk Lappland startet foring, og i dag i alle beitelag. Det er absolutt ingen heldig utvikling. - Jeg håper vi snart kan slutte å fore rein i Finland, det er mye problemer, men utviklingen er gått for langt. Vi kan ikke slutte, forteller forsker Mauri Nieminen. Den omfattende vinterforing av rein startet tidlig i Finland, og ble nødvendig etter flere katastrofevintre med mye snø og liten tilgang til naturlig beite. I tillegg var store deler av de naturlige beitene hardt belastet og nedbeitet. - De naturlige lavbeitene er i veldig dårlig stand, store deler er nedbeitet i Nord-Finland og altså det viktigste områder for den samiske reindriften. Vi har i dag under 200kg/ha lav (tørrvekt) i både skogsområder og i fjellet. Og under 300 kg lav på de beste lavbeiteområdene. Det er krise i det naturlige beite i mange distrikt, forteller Mauri Nieminen. Han legger til at i andre områder som er stengt for reinbeite er det ofte mer enn 8000kg/ ha, og på Kolahalvøya er det lav (tørrvekt) pr hektar. I Finland sør for reinbeiteområdene er det nå nesten 10 ganger mer lav enn i Lappland. - Vi har også nå problemer med sommerbeite i bjørkeskogbeltene. Vi finner at mange natur, vekster er overbeitet i fjellområdene i Finsk Lappland. 10 Situasjonen er vanskelig og bekymringsfull, sier den finske forskeren som i en årrekke har forsket på finsk reindrift. Den mer omfattende foring av reinflokkene i midt og Nord-Finland skjedde fra -70 tallet. Vinteren 1986/ 87 hadde man allerede brukt for som tilsvarer 2.2 millioner kilo tørrhøy. Tidlig på 90-tallet ble det kjørt ut 4 millioner for til finske reiner. Fra 2000 ble reinfor som tilsvarer 5 millioner kilo tørrhøy brukt. I 2007/ 2008 ble omkring rein tilleggsforet i åpent beiteland, rein i beitehage og rundt 40 millioner kg for ble brukt til en total forkostnad på over 4 millioner euro. I dag er tallene enda høyere. - Nå i Finland har vi 56 reinbeitelag, og alle driver med foring. Vi bruker til sammen 45 millioner kg for årlig beregnet som tørt høy. Over 20 millioner kg pellets, kraftfor og 20 millioner kg silo. Det er veldig mye, og alle reinsdyr i Finland kan leve minst 3-4 måneder bare på det som brukes i for, forteller Mauri Nieminen som er seniorforsker og forskningsleder i den finske vilt og fiskeriforskingen og med mange års arbeid og studier på rein fra reinforskningsstasjonen i Kaamanen. I dag er det blitt slik at samtlige reinbeitelag i Finland driver med omfattende vinterforing. Det er blitt en kostbar løsning for reindriften, og uten betydelig støtte fra staten og EU hadde ikke næringen klart seg.

11 Mauri Nieminen er en av finlands fremste forskere på reindrift og beite. - I Finland gis det nå 28,5 Euro pr rein årlig for å dekke deler av foringskostnadene. I tillegg gis det annen støtte og. I enkelte reinbeitelag koster foring mer enn 50 % av inntjeningen og reineierne får nesten ikke lønn eller fortjeneste. Lønnsomheten i næringen er blitt veldig dårlig. Den økende foringen har medført en lang rekke andre negative faktorer har rammet reindriften. Deriblant at reindriften har mistet mye av gunstige image driften ligner nå mer på farming og villmarksprofilen som fulgte reinkjøttet er blitt mer tynnslitt og borte, mener Mauri som også påpeker at den omfattende foringen hos reindriften sliter også sterkt på miljøprofilen. - Kostnaden for reindriften med foring har blitt for høy. Den har også medført at har karbonfottrykket økt, samt at rein kjøttets smak og kjemiske sammensetning/ kvalitet har blitt endret. Det blir en annen smak på kjøttet enn med bruk av naturbeite. I tillegg blir reinene med foring for tamme, det gir økende trafikkulykker og større tap til rovdyrene. Risikoen for sykdommer øker, og spres lettere ved foring. Med et reintall på dyr, dårlig naturlig beite og en dramatisk økning i foring så ligger mye til rette for kommende store problemer for næringen. - Vi har fått for mye rein i Finland, antallet må reduseres, med utstrakt foring kan antallet i flokken holdes høyere enn det beitet tilsier. Reintallet må komme i takt med de naturgitte ressurser. Det er absolutt ingen god situasjon vi har i reindriftsnæringen i Finland, slår Mauri Nieminen fast. 11

12 tema : vinterfôring Mattilsynet: Start fôringa Omfanget av tilleggsfôring og hvilke distrikt som fôrer mest har regionkontoret eller distriktskontorene til mattilsynet ikke oversikt over. Det finns ikke noe retningslinjer med tilleggsfôring. - Det kjøres nok mye rundballer til fjells. Det man hører om etterspørselen på rundballer, så har nok fôringen økt de siste årene forteller Herdis Anfrid Gaup Aamot hos mattilsynet i Kautokeino. Herdis Anfrid Gaup Aamot, Mattilsynet i Kautokeino Enkelte starter tilleggsfôring på førjulsvinteren slik at reinen skal være forberedt for høyfôring i tilfelle vinteren blir tøff med utilgjengelige beiter. Da er det mindre problematisk å gå over

13 til rein. Tidlig slått hvor gresset er bladrikt eller 2.slått anbefales. Fôr, særlig reinpellets kjøpes også i nabolandene Mange hensyn Reineierne må ta mange hensyn når de velger fôr. Det viktigste er å ikke kjøpe rundballer hvor plasten er skadet. Disse er med stor sannsynlighet bedervet med mugg eller feil gjøring som kan gjøre større skade, enn det å la være å fôre. Det er en fordel å fôre rein med tørre rundballer. Frosne rundballer ved lave temperaturer og avkreftede dyr er ikke av det gode. Dyrene bruker mye energi til tining av frossen fôr. Frossen fôr ved lave temperaturer kan forårsake skader i slimhinnene som gjør det smertefullt å spise. Det er også viktig å påse at det ikke er mye sand og jord i rundballene. Mye sand i rundballene kan øke tannslitasjen. Dette er registrert på andre dyr. Mye jord eller kugjødsel i rundballen forringer kvaliteten. tidlig til en eventuell krisefôring i tilfelle det skulle bli nødvendig, forteller Gaup Aamot. - Jeg har hørt at det er vanskelig å få tak i fôr (rundballer) av god kvalitet. Rundballer kan være av variabel kvalitet. Mange reineiere er ikke så kvalitetsbevisste når det gjelder fôring med rundballer. Det er vanskelig å avgjøre kvaliteten på rundballene da disse er innpakket i plast. Reineierne derimot begynner etter hvert å få en oversikt på hvem som produserer fôr av god kvalitet. Slåttetidspunktet er avgjørende for godt fôr Dyr som ikke er tilvendt nytt fôr og hvor reinens fordøyelse ikke er forberedt på fôring, må være veldig forsiktige ved fôringsstart. Reineier må starte med overgangsfôring med lav og gradvis tilvenning med surfôr, høy eller reinfôr over en periode på minst 2 uker, mener Gaup Aamot. Reinens vomflora er tilpasset til reinens naturlige beite som ved tilleggsfôring / krisefôring må tilpasses det nye fôret. Ved fôring med reinfôr (pellets) øker også væskebehovet. Reinen får ikke dekket sitt væskebehov ved å spise snø, - de må få vann i tillegg. I min tid som distriktsveterinær da jeg var mye ute i felt, obduserte jeg mye selvdød rein. Det som gikk igjen, var fordøyelsesforstyrrelser ved for brå overgang til nytt fôr. Tarmene var blålige og ofte fulle av ufordøyd fôr. Jeg registrerte også sår i løpeslimhinnene som sannsynligvis var forårsaket av stress som følge av sult og leting etter mat som de ikke kunne finne. 13

14 tema : vinterfôring Det er viktig å finne et fôr som er mest mulig egnet til rein. Gress er ikke bare gress. Er man ikke klar over den ernæringsmessige forskjellen på gress slått til ulike tidspunkt, ender man fort opp med et fôr som ikke er egnet til rein. Hva bør reineieren tenke på Feil fôringsregime på sultende rein kan gjøre vondt verre, og i verste fall forårsake store plager og økt dødelighet. Det som da kan skje, er at det hopes opp ufordøyde fibrer i vomma, og i verste fall dør dyret, totalt avmagret. Selv om vomma er stappfull av fôr - som den ikke klarer å fordøye. Det er også viktig å være klar over at reinens fordøyelse skiller seg fra sau og storfe. Veterinærer har erfaringer med tilfeller der rein som har vært fôret med grovfôr. Reinen har spist med god appetitt, og som plutselig har lagt seg ned og dødd. Særlig kalver er utsatt. Ved obduksjon viser det seg at dyrene er totalt avmagret. Vomma er mer eller mindre full av ufordøyde fôrrester. Dette kalles sultedød. Lav som overgangsfôr Lav er en viktig bestanddel i reinens naturlige vinterbeite. Lav som tilleggsfôr er svært godt egnet. Reinen liker lav svært godt, det er reinens naturlige fôr og det gir ingen fordøyelsesforstyrrelser, forteller Terje Josefsen. Han er laboratorieveterinær og patolog ved Veterinærinstituttet i Tromsø som har doktorgrad på hvordan reinens fôr påvirker vomma til reinen. Terje Josefsen, laboratorieveterinær og patolog ved Veterinærinstituttet i Tromsø. - Lav kan brukes som eneste fôr over kortere perioder. Men lav inneholder ikke protein, og må suppleres med beite eller annet fôr hvis det skal fôres i lengre perioder. Lav kan vanskelig skaffes i slike mengder at det kan brukes som fôr til større flokker i lengre perioder, og det er derfor mest relevant som overgangsfôr ved tilvenning til andre fôrslag, forteller Josefsen. Pellets kan gi sur vom På den annen side kan reinen godt tolerere å leve på et finmalt pelletert fôr som eneste fôr noe f. eks storfe ikke kan. Denne forskjellen har derimot store praktiske konsekvenser.hvis man fôrer med pellets laget til rein, 14

15 I Pasvik er foring mer symbolsk som forenkler gjetingen av reinflokkene vinterstid. unngår man den faren som ligger i å bruke et dårlig fordøyelig fôr fra gress. Det som imidlertid kan skje ved bruk av pelletert reinfôr, er at det kan oppstå «sur vom». Ulempen med pellets er at reinen må ha tilgang til vann. Sur vom er en potensielt livstruende forstyrrelse i vommas indre miljø, og skyldes for mye lettfordøyelige karbohydrater uten forutgående tilvenning. Ved slik plutselig tilførsel av lettfordøyelige karbohydrater, skjer det endringer i vomfloraen, som kan ende opp med ei vom full av melkesyrebakterier som produserer melkesyre i store mengder. Dette kan føre til dødsfall. Viktig med gradvis tilvenning Store endringer i fôret til en drøvtygger bør ideelt sett skje gradvis over to til tre uker. Det er lett å få til med ei ku som står på bås, men det kan være vanskelig å få til når man skal fôre en hel reinflokk. Her vil det gjerne være alle varianter av dyr, fra de som kaster seg over fôret som glupske ulver og eter alt de kan få tak i, til de som ikke spiser i det hele tatt. - Nå er pelletert reinfôr tilpasset rein, og det tåles nok ganske tøffe overganger i forhold til hva som ideelt burde skje, men av og til går det galt med noen dyr. Typisk observeres at dyrene blir slappe og sløve, det skvalper i vomma når de går, og når de legger seg ned og dør, flyter det ofte store mengder flytende vominnhold fra nese/munn. Dyrene er ellers ofte i god kondisjon. - Sur vom skal etter teorien først og fremst oppstå de 2-3 første ukene av fôringa. Men vi har erfart at det har oppstått i reinflokker etter flere ukers fôring, når dyrene etter teorien skulle være tilvent fôret. - Vi har ingen annen forklaring på dette enn at fôrmengden har vært i største laget totalt sett, slik at dyrene har vært på vippen til sur vom over tid. Da skal det bare små endringer i fôr eller fôrmengde til før det tipper over for noen dyr. Rådet er uansett å redusere mengden pelletert fôr, sier Josefsen. Unngå brød og vær skeptisk til sauefôr Noen steder, hvor det er tilgang på gratis gamle brød fra bakeri eller butikker, brukes brød som reinfôr. Erfaringen tilsier at faren for sur vom er større ved bruk av brød enn ved bruk av reinpellets. - Jeg har også hørt at personale ved fôrutsalg har anbefalt å forsøke sauefôr til rein. De siste årene har flere kraftfôrprodusenter utviklet en fiberrik fôrblanding beregnet til oppfôring av lam før slakting om høsten, og noen har tydeligvis ment at denne burde kunne brukes til rein. - Jeg vet ikke hvilke erfaringer som er gjort med dette fôret til rein, men generelt synes jeg det er betenkelig at det blir anbefalt fôr til rein som ikke er utprøvd på denne arten under kontrollerte betingelser, sier en skeptisk Josefsen. 15

16 tema : vinterfôring Reinflokken til Tor Mikkel Eira og familien, i Spiertaggáisa, har trolig noe av den mest eksklusive matmenyen på vidda. Gjennom en årrekke har de dyrket eget fór, kjørt analyser og funnet beste dyrkingsmark og tidspunkt for å høste. Lager eget reinfór i Karasjok - Nå er det selvsagt slik at det mest perfekte fór er naturens eget inne på vidda, men beitesituasjonen på våre vinterbeiter er varierende, så fóring er nødvendig. I tillegg har vi sett at fast fóring har sine fordeler med at flokken holder seg roligere og krever dermed noe mindre gjeting. I tillegg er man da allerede klar om beitene låser seg, forteller Tor Mikkel Eira i Spiertaggáisa (Reinbeitedistrikt 14A) som henter sitt vinterfór på gården Haldenjárg utenfor Karasjok. På gården driver vi med kjøtt- og melkeproduksjon. Driften er passe stor, og gjennom mange år har vi sett at kombinasjon med melkeproduksjon og reindrift har sine fordeler. Det gir stabil sysselsetting, og ikke minst flere hender tilgjengelig når det kreves, sier Anne May Olli som sammen med Tor Mikkel har den daglige drift både av gården og reinflokken på vidda. Det er jo et faktum at jordbruket har kommet veldig langt med fórproblematikken. Gjennom analyser og tett samarbeid med Tine og tilhørende analyselaboratorier får vi raskt en oversikt over det høyet vi produserer selv på gården. Fóranalysene er gull verd, for de gir oss større mulighet til å gi dyrene det riktige for til enhver tid, forteller Anne May Olli og viser frem mappen med velordnete foranalyser år tilbake i tid. Anne May Olli og Tor Mikkel Eira har i årevis høstet eget reinfor. Vi har så kjørt samme laboratorieanalyser på det fóret som hvert år høstes til reinflokken. Det skal være noe annet innhold enn til storfe. Det er ganske klart at reinen krever en annen sammensetning i tørrhøyet, og analyser er særdeles viktig. Vi vil også hevde at tilfeldig kjøp her og der er risikabelt og dyrt. Her på gården har vi klart å tilpasse høstingen, slik at reinfóret høstes tidlig og sent i sesongen, for å få den rette spire og vekst. Vi har nok og riktig fór får reinen vår, sier Tor Mikkel og Anne May. På gården i Karasjok har samspillet mellom reindrift og melkeproduksjon gått veldig greit. De har høstet fordeler fra jordbruket og organiseringen, med bl.a. raske og riktige foranalyser. - Basere seg på et tilfeldig vinterfór for flokken er ikke aktuelt her hos oss. Vi baserer oss på langsiktighet og gode forberdelser. Derfor kjører vi analyser på høyet som høstes både for ku og rein. Det man kan se etter i en foranalyse i reinfor, er at indf (ufordøyelig fiber) bør være lavt. Det er også fordel med høyt sukkerinnhold i reinforet, det gir mer fett i melken og er en fordel for kalvens første levemåned på våren. Høyt tørrstoff er av praktiske årsaker bra, da iser ikke høyballene så lett. Vi ser også i analysene etter fordøyeligheten (Fem/kg TS) som bør være over 0,85 noe som betyr god fordøyelighet. Foranalysene er avgjørende mener Tor Mikkel og Anne May i Karasjok. 16

17 Fra 1. januar 2014 er formelt områdestyrene avviklet. Overføring av områdestyrenes oppgaver er nå overført fylkesmannsembetene. Reindriftsstyret videreføres som i dag og skal bidra til å sikre samisk medvirkning i den offentlige forvaltningen av reindriften. Omorganiseringa Det medfører ingen flytting av dagens områdekontorer, men det er ny kontaktinformasjon til dagens reindriftsagronomer. Så henvendelser som skal til disse skal fra nå av gå via Fylkesmannen. Stortinget har lagt til grunn at Fylkesmannen skal innlemme oppgaver i reindriftsforvaltningen i embetets ordinære saksbehandlingsrutiner, herunder å effektivisere saksbehandlingen. Innsigelsesretten er avgrenset til fylkesgrensene. Samtidig forventer Stortinget at reindriftsfaglig kunnskap og veiledning og annen oppfølging av næringen videreføres og utvikles. Har startet dialog Fylkesmannen ønsker tett og godt samarbeid med reindriftsutøverne som bruker arealer i fylket. Utøverne har også behov for å øke fylkesmannens kunnskap om reindrift og de utfordringer næringen står overfor, både hva angår arealbehov og virkemidlene i Reindriftsavtalen. Allerede er det gjennomført dialogmøte mellom distriktsstyrene som har rein innenfor Troms sine fylkesgrenser og Fylkesmannen i Troms. I de tilfeller der reindriftens bruk av arealer går over fylkesgrensene er det gjennom de fylkesvise prosessene avklart at distriktene skal forhold seg til samme reindriftskontor som tidligere, der fylkesmennene i de aktuelle fylkene må gjøre en intern arbeidsdeling. For eksempel har Vest-Finnmark 12 reinbeitedistrikter som har sommerbeiter i Troms, mens høst/vår og vinterbeiter er i Vest-Finnmark. Disse distriktene skal forholde seg til Fylkesmannen i Finnmark, reindriftsavdeling Vest. 17

18 Hedmarksgründerne i selskapet Find My Sheep har funnet opp et produkt som effektiviserer alt tilsyn med dyr. E-Bjella Ser reinen med satelitt Fire unge gründere har gjennom flere års arbeid kommet fram til et elektronisk sporingssystem som verken er avhengig av mobilnett eller noe form for bakkenett for å fungere. Dette består av en satelitt-sender, som ligner på en middels stor husdyrbjelle, festet i en klave som henges på dyret. Signalene fra senderne fanges opp av en satelitt, og eieren av dyret kan gå inn på sin egen pc på stua og se hvor dyra befinner seg på kartet e-bjeller ute Nå i høst finnes det 5000 slike e-bjeller i omløp i Norge, de fleste brukes på sau, men en del har også vært i bruk på rein, og daglig leder i Find My Sheep, Arnstein Solem, forteller om gode tilbakemeldinger. Reineiere i Nordland og Finnmark har brukt bjella, og det i områder som er veldig mye mer avsidesliggende enn fjellheimen i Hedemark. Og folk har meldt tilbake at de har hatt god kontroll på dyra. Kunnskap om bjella har reineierne så langt fått via fornøyde kunder, ryktet har gått fra kompis til kompis. - Flere har lurt på hvorfor vi ikke har markedsført oss mer 18

19 aktivt mot reineierne, siden produktet er midt i blinken for denne næringa, forteller Solem. Imidlertid har det lille firmaet hatt mer enn nok å gjøre med å holde satelittbjeller til sauenæringa, og det er også blitt tid til et massivt prosjekt med kyr i Brasil, der bøndene er forpliktet til å holde dyra unna det siste som er igjen av regnskog. Marit Mjøen Solem er med-oppfinner av bjella, og også hun har fått merke at ryktet om dens egenskaper har spredt seg. Før nyttår koster bjella 1499 kroner, og Solem mener det bør være opp til den enkelte reineier å bedømme om det kan sees på som en lønnsom investering. - Å sette overvåkning på en prosentandel av flokken gir som sagt et enklere og mer effektivt tilsyn, og rein er et enda mer utpreget flokkdyr enn sauen er, så en vil jo ikke måtte sette slike bjeller på all reinen. I forbindelse med både slakting, kalvemerking og beiteflytting mener han at bjella absolutt vil være til nytte. Kan redde rein fra togpåkjørsler Også i forbindelse med jernbaneproblematikken mange reineiere i Nordland opplever, har det vist seg at satelittbjella kan være nyttig. - Med bjella kan man spore reinen og se til at man får drevet den vekk fra de farlige områdene før katastrofen får inntreffe, sier Solem. Allerede i 2012 ble det startet et prosjekt for å se hvordan man kunne bruke verktøyet på denne måten, foreløpig har det bare vært så vidt testet, men Solem ser absolutt potensialet. Gründerparet bruker selv bjella på 90 prosent av alle voksendyra i bestanden sau de eier. Han legger til at bjella har vært tatt i bruk på kjørerein, for den må ofte hentes ut av beitet til den skal i konkurranser og lignende. Bakgrunnshistorien Ideen kom i 2009, i november. Familien Solem manglet fremdeles 20 prosent av lammene sine, og var daglig på fjellet og lette. Andre sauesankere hadde vært oppe i småfly, og hadde muligens sett noe innerst inni en dal langt unna. Arnstein anslår området til 20 kvadratmil. Det var håpløst. - Da fant vi ut at det må finnes ting å henge på sauen som gjør at en kan spore dem. Det må finnes teknologi som fungerer, slik at en slipper å holde på slik og lete på måfå. - For oss betyr bjella at vi har enklere tilsyn med dyra når de er på beite. Vi går omtrent ikke på sauesanking lenger, nå kan vi lett se hvor sauen befinner seg, og så går vi på sauehenting. Enklere å dokumentere rovdyrtap Bjella gir altså oversikt over bestanden, og den gjør det enklere å dokumentere rovdyrtap, ved at alarmen går når sauen blir værende unormalt lenge på ett sted. Da kan eieren umiddelbart dra ut og sikre kadaver og spor. I tillegg kan det settes inn raske tiltak mot spredning av sykdommer, fordi syke sauer på samme måte raskt kan hentes ut fra fjellet. De undersøkte saken, men kom fort fram til at sporing var avhengig av mobilnett, noe som er bortimot ikke-eksisterende i deres beiteområde. Alternativet var å bygge ut bakkestasjoner rundt omkring på fjelltoppene, og bruke radiopeiling. Det er for det første forferdelig kostbart, og for det andre ligger beiteområdet vårt i landskapsvernområdet og nasjonalparken. Så det kunne vi bare glemme. Vi får lage noe selv, da, tenkte vi. Og det har de i grunnen gjort. I dag er produktet gjennomtestet, det er helnorsk, produseres på Gjøvik, og fungerer på sau, rein, kyr, i grunnen alle dyr som har en nakke å feste klaven på. 19

20 Ved utgangen av driftsåret 2011/12 var det totalt registrert rein i Norge. Dette er på samme nivå i forhold til de tre foregående driftsår. Det er nå for mye rein i forhold til det som er satt som øvre reintall i Finnmark. Ressursregnskapet: reintallsutviklingen Ingen nedgang i reintallene de siste årene Reintallsutviklingen på landsbasis styres langt på vei av utviklingen i Finnmark, som med omtrent rein har 73 % av det samlede reintallet. I Finnmark har siden 2000/01 reintallet økt med 60 %, mens reintallet i resten av landet har vært tilnærmet uendret. I følge ressursregnskapet var det rein for mye i Finnmark pr Ingen bedring Karasjok og Vest-Finnmark Et for høyt reintall over lang tid gitt lavere slaktevekter og redusert lavressursene på vinterbeitene. Dyr i mindre god kondisjon, i kombinasjon med slitte vinterbeiter og rovdyrbestander, innebærer en økt sårbarhet for tap under ugunstige klimatiske forhold. Disse forholdene har til sammen påvirket den langsiktige produktiviteten i Karasjok og Vest-Finnmark negativt, og virket forsterkende på de store tapene og den markerte produksjonssvikten i de klimatisk vanskelige årene på slutten av 1990-tallet. 20

21 En generelt vanskelig beitesituasjonen over mange år på vår-, høst- og vinterbeitene synes også å ha en negativ påvirkning på rein fra øydistrikter, som oftest er i godt hold når de kommer fra sommerbeitet. Dette kan ha ulike årsaker, blant annet pramming / biltransport, lang flytting bakerst i «flyttekøen», og også en mulig «sjokkeffekt» ved overgang fra et godt sommerbeite til et dårlig høst- og vinterbeite. Gjennom siste del av 1990-tallet hadde Karasjok og Vest-Finnmark en betydelig svikt i produksjonen. Dette ga seg utslag i både redusert reintall, svikt i kalvetilgangen, høye tap, lave slaktevekter og lav produktivitet. Den negative produksjonsutviklingen i Finnmark på slutten av 1990-tallet hadde blant annet sammenheng med vanskelige klimatiske forhold over flere år, spesielt på vinterbeitene. Vinteren og våren 1997 var spesielt kritisk, da beitene låste seg allerede tidlig på vinteren. For Vest-Finnmark og Karasjok hadde høyt beitebelegg over lang tid og slitte vinterbeiter også bidratt til den svake produksjonen i denne perioden. Fra bunnåret 2000/01 snudde imidlertid utviklingen. I årene fram til 2003/04 gikk slakte-vektene og produktiviteten opp, og tapene gikk ned i Karasjok og Vest-Finnmark. Denne positive utviklingen i produktivitet hadde sammenheng med et i utgangspunktet historisk lavt reintall, samt svært gunstige klimatiske forhold over flere år (lite snø, tidlig vår og økt tilgang på normalt lite tilgjengelige vinterbeiter). Siden slakteuttaket i disse gode årene ikke økte i takt med produktivitetsøkningen, og mange reineiere benyttet anledningen til å bygge opp flokkene sine, økte reintallet med ca. 50 % på disse 3 årene. Nedgangen i reintall i Vest-Finnmark i 2004/05 kan sees i sammenheng med et høyt slakte-uttak i 2004/05. Den fortsatte nedgangen i 2005/06 kom imidlertid på tross av at slakteuttaket ble redusert med nesten 40 % sammenlignet med 2004/05. Den viktigste årsaken til nedgangen var en markert økning i kalvetap dette året. Økningen i reintall for de siste driftsårene har medført en negativ produksjonsutvikling, med lavere slaktevekter og kalvetilgang, økte tap, og nedgang i produktiviteten både for Vest-Finnmark og Karasjok som resultat. Østre deler av Karasjok hadde imidlertid ikke en like stor nedgang i den første delen av denne perioden. Men for de siste driftsårene er også østre deler av Karasjok på omtrent samme nivå som Vest-Finnmark og vestre deler av Karasjok. Den negative utviklingen for de siste år må anses som bekymringsverdig med hensyn på økonomisk verdiskaping, økologisk bærekraft og dyrevelferd. Det høye reintallet i Vest-Finnmark og Karasjok har de siste år igjen medført svikt i produksjonen og betydelig økt sårbarhet for tap av rein ved naturlige årsvariasjoner i klimaet. Gjennom oppfølging av vedtak om øvre reintall skal denne utviklingen snus mot et økonomisk og økologisk bærekraftig utviklingsløp i årene som kommer. Stabilt i Polmak/Varanger I siste del av 1990-tallet hadde også Polmak/Varanger svakere produksjonsresultater sammenlignet med 1980-tallet og første del av 1990-tallet. Distriktene i denne østligste delen av Finnmark greide seg imidlertid langt bedre enn Karasjok og Vest-Finnmark. Dette kan illustreres med at området hadde bra slaktevekter og brukbar produktivitet gjennom disse vanskelige årene. Nedgangen i reintall var dessuten markert mindre enn lenger vest. Dette på tross av at Polmak/Varanger har et klart høyere slakteuttak i forhold til vårflokken enn både Vest-Finnmark og Karasjok. Tilveksten er med andre ord klart bedre i Polmak/Varanger enn i Finnmark forøvrig, og området tåler et større prosentvis uttak av rein uten at reintallet avtar. Store svingninger i Troms og Nordland I Troms og Nordland har det vært store svingninger i produksjonen, blant annet som følge av vanskelige vinterbeiter og ustabile klimatiske forhold. Vinterbeitene er mer ujevnt fordelt, og utgjør den mest begrensende faktoren for de fleste distrikter i disse to områdene. Sommer-beitene er imidlertid av generelt meget høy kvalitet. Dette innebærer at Troms og Nordland ligger i toppen når det gjelder kjøttkvalitet og høye slaktevekter. Både Nordland og Troms, i likhet med Finnmarksområdene, hadde en oppgang i reintall på 1980-tallet. For Nordland varte oppgangen fram til 1992/93, mens for Troms startet nedgangen allerede i 1986/87. Fra 1999/00 økte både Troms og Nordland reintallet. Årsaken til denne økningen kan for en del knyttes til noe høyere prosentvis kalvetilgang (lavere tidligtap) enn i årene før oppgangen begynte, og et lavere prosentvist slakteuttak. Til tross for høye slaktevekter og god kondisjon, hadde begge områdene store tap, lav kalvetilgang, lav og 21

22 ustabil produktivitet og minkende reintall på siste del av 1990-tallet. Etter 2000/01 har reintallet økt både i Troms og Nordland. For den siste seksårsperioden har reintallet i Nordland vært på sitt høyeste nivå siden man startet systematisk med å registrere reintall i 1979/80. Dette skyldes for en stor del oppbygning av reintall innenfor enkelte av distriktene. Nedgang Nord-Trøndelag I Nord-Trøndelag var det gjennom 1980-tallet og første del av 1990-tallet en meget god produktivitet. Dette var et utslag av en bevisst strukturering av reinflokken. Ved slutten av 1990-tallet begynte reintallet å synke, og nedgangen fortsatte fram til 2005/06. Nedgangen i reintall skyldes delvis planlagte justeringer av reintall i forhold til beitegrunnlaget i noen distrikter, men også som følge av økende tap de siste par årene. Parallelt med de økte tapene gikk også produktiviteten sterkt ned. Videre ble slaktekvantumet redusert fordi det ikke var mulig å foreta et systematisk utvalg og optimalisere kjønns- og alderssammensetningen på samme måte som tidligere. Denne negative trenden opprettholdes for Nord-Trøndelag også for driftsårene i etterkant av 2005/06. Fortsatt stabilt i Sør-Trøndelag/ Hedmark og i Tamreinlagene I Sør-Trøndelag/ Hedmark og i Tamreinlagene har reintallet holdt seg stabilt i de siste 10 årene, med henholdsvis ca og dyr. Trøndelagsområdene og tamreinlagene har generelt hatt stabilitet både i reintall, produksjon og kvalitet (slaktevekter). Dette gjelder i særlig grad Sør-Trøndelag/Hedmark og Tamreinlagene, som over lang tid har hatt den høyeste produktiviteten i landet. De siste årene har slakteuttaket og produktiviteten gått noe ned og tapene gått noe opp i Sør-Trøndelag/Hedmark, trolig på grunn av økt rovdyrbestand. Tamreinlagene har derimot hatt lave tap, og produktiviteten og slakteuttaket er her fortsatt meget høyt. Tamreinlagene har også de høyeste slaktevektene på landsbasis. 22

23 De gjennomsnittlige slaktevektene i Finnmark har gjennomgått betydelige variasjoner i årene etter I siste del av 1990-tallet var slaktevektene lave og/eller avtakende. Fra 2000/01 og de påfølgende to årene økte slaktevektene markert, for deretter igjen å avta betydelig de siste åtte årene. Ressursregnskapet: slaktevekter Høy tetthet fører til lavere slaktevekter I Vest-Finnmark har særlig kalvevektene falt lavt (16-17 kg i snitt) de siste åtte årene. Også varitvektene (24-25 kg) og simlevektene (25-27 kg) er lave. I Karasjok har også slaktevektene gått ned de siste årene. Dersom en ser nærmere på utviklingen i enkelt-distrikter de siste årene, har det med en del unntak vært en negativ utvikling i gjennomsnittlige slaktevekter. Den største nedgangen og de laveste vektene forekommer i de store innerdistriktene, slik også situasjonen var på slutten av 1990-tallet. Disse distriktene har også de største utfordringene med høy reintetthet, store tap og et meget lavt slakteuttak. Dyretettheten for høy i Finnmark De lavere slaktevektene i mange distrikter i Vest-Finnmark og Karasjok de siste årene skyldes at dyretettheten nå er blitt så høy i disse distriktene at den over- 23

24 skygger den positive innvirkningen av gunstig klima og økt beitetilgjengelighet som har vært for denne perioden. Dyr i mindre godt hold, ofte i kombinasjon med slitte vinterbeiter, vil være mer sårbare overfor ugunstig klimatiske forhold på vinteren. De lave produksjonstallene for deler av Finnmark i de klimatisk ugunstige årene på slutten av 1990-tallet kan også sees i sammenheng også med dette. Det fremheves i ressursregnskapet at det er stor spredning i gjennomsnittlige slaktevekter mellom de ulike sommerbeitedistriktene/sommersiidaene i Vest-Finnmark og Karasjok. Noen av sommerbeitedistriktene har gjerne slaktevekter og et reintall som er i samsvar med en økologisk bærekraftig reindrift. Et klart flertall av sommerbeitedistriktene, herunder «innerdistriktene», har imidlertid slaktevekter for de siste år som ligger betydelig under også den nedre normen for en økologisk bærekraftig reindrift. Den negative trenden med lave slaktevekter for kalv helt ned til kg, og det lave slakteuttaket for denne gruppen er en bekymringsverdig utvikling også med hensyn på økonomisk inntjening og dyrevelferd. Høyere snittvekter sørover Områdene sør for Finnmark, samt Polmak/Varanger, har høyere gjennomsnittlige slaktevekter enn Karasjok og Vest-Finnmark. Slaktevektene i områdene sør for Finnmark preges skyldes i hovedsak naturlige årsvariasjoner i klima. De høyeste slaktevektene forekommer i tamreinlagene, der gjennomsnittsvektene på kalv og på okser 1-2 år stort sett er over henholdsvis 23,0 kg og 37,0 kg mellom år. Nordland, som har noen av de beste sommerbeitene i landet, ligger ikke så langt bak tamreinlagene sammen med Sør-Trøndelag/Hedmark. 24