Referat fra paneldebatt: Hvor langt går samfunnsansvaret? Referent: Erik Lundeby, NHO

Transkript

1 Referat fra paneldebatt: Hvor langt går samfunnsansvaret? Referent: Erik Lundeby, NHO

2 Hvor langt går samfunnsansvaret? Referat fra paneldebatt 24. november 2005 mellom Raymond Johansen, statssekretær i Utenriksdepartementet, Ane Kismul, leder i Natur og Ungdom, Jon Vea, prosjektdirektør i NHO og Dag Arne Kristensen, kommunikasjonsdirektør i DnB NOR. Ledet av Jørgen Randers, professor ved Handelshøyskolen BI. Jørgen Randers åpnet i sin innledning for at salen skulle komme til orde og sette rammen for debatten etter deltakernes åpningsinnlegg. Åpningsinnlegg Frivillighet nå bindende regimer og regler på lengre sikt Raymond Johansen pekte på at det er konsensus om at norske bedrifter skal vise samfunnsansvar i utlandet, og trakk frem LOs og NHOs deltakelse i CSR-dialog i Kina. Han advarte mot særnorske regelverk, og anbefalte at man bygget på FNs Global Compact og annet eksisterende internasjonalt regelverk. Johansen mente debatten om frivillighet eller regulering er uinteressant, fordi vi trenger begge deler. Han annonserte at den nye regjeringen vil styrke FN, og at de på kortere sikt støtter frivillighet og standarder fordi det ikke er internasjonal enighet om bindende regler. Innenfor olje og energi trakk han frem innsatsen for åpenhet for eksempel mente han det er en utfordring for Norge når vi tar ut ressurser av Angola uten at de har et regime som fordeler noe av rikdommen. Han mente Norge kunne bidra til å etablere et slikt regime. Ta tak i kjernevirksomheten Ane Kismul inviterte næringslivet med på laget. Hun mente takling av klimaproblemet er en prøvestein og at mye av måten vi tenker på må endres. Kismul trakk frem NHOs bok om Sunn vekst, der det beskrives tre faser i bedriftenes forhold til samfunnsansvar en defensiv fase, en reaktiv fase, og den progressive fasen, der mange bedrifter ligger i forkant av myndighetene. Kismul mente at bedriftene må stille enda mer fundamentale spørsmål, som om kloden tåler bedriftens kjernevirksomhet. Norges avhengighet av olje og gass er et problem i den forbindelse, mente Kismul. Hun avsluttet med å si at vi ikke kan vente på Statens finere og finere formuleringer, men dårligere politikk. -Vi har kunnskapen som trengs og vi har kapital, så bare sett i gang!

3 Tar ansvar gjennom kundene Dag Arne Kristensen pekte på at en finansinstitusjons største mulighet til å påvirke er gjennom dialog med kunder. Han fortalte at Vital har utviklet etiske retningslinjer for forvaltning som bygger på Global Compact, og ikke investerer i tobakk, pornografi og masseødeleggelsesvåpen. Dette innebar at Vital gikk ut av 30 selskaper, fortalte han, og la til at samme regler skal gjelde i DnB NOR kapitalforvaltning. Kristensen opplevde kreditt som et utfordrende område, fordi det ikke er like lett å få tak i eksterne vurderinger av potensielle kunder. Han fremholdt at banken jobber med å kartlegge menneskerettighetsutfordringer og miljøutfordringer i ulike land, og fører dialog med kundene om dette. Både myndigheter og næringsliv Jon Vea trakk frem hvordan samfunnsansvarsagendaen har utviklet seg, særlig i lys av internasjonaliseringen av næringslivet, og som del av denne utviklingen pekte han på den CSR-plattform NHO bidro til å utvikle i 2000 da Raymond Johansen sist ledet Utenriksdepartementets kontaktorgan KOMpakt. Vea trakk frem global fattigdom og utflytting av bedrifter som utfordringer i dag. Når det gjelder rollefordeling, la han vekt på at bedrifter har ansvar for menneskerettighetene i sin egen bedrift, men tvilte på at bedrifter kunne holdes ansvarlig for individer som fengsles i Kina dette er rollen til myndigheter og organisasjoner som Amnesty. Vea tok opp Raymond Johansens poeng om frivillighet og regulering, og mente at vi ikke må være dogmatiske i dette spørsmålet. Både krav fra myndigheter, og et næringsliv som tar utfordringene, har ført til at vi på miljøområdet innfrir de høye kravene og er de beste, sa han. Han pekte samtidig på at bedriftene noen ganger trenger tid for å tilpasse seg. NHO må ikke bli entusiastisk naive og gå for fort frem. Han avsluttet med å si at vi har nådd langt, og at myndigheter, organisasjoner og næringsliv har felles mål på dette området. Debatt Er folket klare til å ta ansvar? Halvor Stormoen, Teknas faggruppe for etikk og lederskap tok opp spørsmålet om hvordan folket skulle komme til orde og ta ansvar i motsetning til politikerne. Ane Kismul mente at organisasjonenes utfordring var Staten. Hun hevdet at spørreundersøkelser viste at folk er klare for bedre miljøpolitikk. Anne Lise Gjestvang, Lillehammer miljø, opplevde at hun var del av folket og hadde markedsmakt. Cornelia Moseid, KLP, trakk frem at verken

4 næringslivet eller folk flest betaler hva fellesgodene faktisk koster. Hun trodde ikke at folk er klare til å betale dette, fordi ingen er i stand til å se hva det innebærer. Ane Kismul svarte at ingen vil svare ja hvis de får tilbud om å betale dobbelt så mye for en vare, og at det er snakk om en betydelig omlegging av samfunnet i dag, for eksempel slik at det må bli vanvittig mye dyrere å kjøre bil. Vi kan ikke bare legge ned næringslivet, fremholdt hun, men vi må få et nytt og fremtidsrettet næringsliv. Hun syntes det er positivt at det finnes et marked for å løse miljøproblemer, og nevnte eksempler som el- og miljøbiler og Scanwafer. Er DnBs markedsføring av forbrukslån ansvarlig? En konferansedeltaker fra KPMG spurte hvilke samfunnsansvarsvurderinger som lå bak DnB NORs kampanje for billige lån til julegaver. Dag Arne Kristensen svarte at banken sjekket om folk har råd til lån, men ellers syntes det var greit med forbruksfinansiering. Jørgen Randers trakk frem utslippsrettigheter til CO2 som julegavetips. Ved å kjøpe rettigheter og bare henge dem på veggen begrenses utslippene. Hva bør være den nye regjeringens CSR-politikk? Leif Iversen, Etisk Handel utfordret myndighetene i forhold til videre CSR-politikk, og fremhevet at myndighetene med 215 milliarders offentlige innkjøp kunne vært en betydelig aktør innen etisk handel. Raymond Johansen svarte at regjeringen ikke har en fiks ferdig pakke, men ville lage en skikkelig CSR-politikk i samarbeid med næringslivet. Han synes norsk næringsliv bidrar lite til bistand, og mener næringslivet kunne fått god reklamegevinst av å reise ned og besøke hjelpeprosjekter. Når spilleautomatinntekter bortfaller setter humanitære organisasjoner sterkt fokus på næringslivet, sa Johansen, og trodde vi vil oppleve en hundredobling av bidragene. Jon Vea pekte på at bedriftene har fjernet 25% av utslippene fra prosessindustrien, og at dette viser mulighetene i samspill mellom myndigheter og bedrifter. Han trakk frem næringslivet rolle i bistandsarbeidet, og viste til at NHOs bistandssekretariat har identifisert forretningsmuligheter, men trenger en endring av bistandspolitikken for at det skal bli noe engasjement i praksis. Norske myndigheter må bli en pådriver for å legge inn krav i norsk bistand og i FN-sammenheng, mente han, og føyde til at de beste bedriftene (og norske) da ville ha en fordel. Avslutningsvis pekte Raymond Johansen på at den økonomiske veksten som har vært i Kina har løftet millioner ut av fattigdom, mye mer enn bistand kunne yte, det samme skjer i India. Jon Vea etterlyste en vitalisering av KOMpakt, som førte oss videre på noen områder tidligere.

5 Kommer vi videre uten konflikter? Ole Johan Sagafoss, Norsk Hydro syntes harmonien i salen var så rørende at han ble pessimistisk. Han mente de store konfliktene har vært viktige for å komme videre. Gjennom organisasjonenes krav med tøffe virkemidler har miljø- og samfunnsansvar blitt et fortrinn for norske bedrifter, mente han ikke gjennom myndighetenes politikk. Ane Kismul sluttet seg til dette, og fremholdt at enigheten tyder på at vi ikke har turt å ta de store diskusjonene. Hvis vi skal redusere utslipp med 2/3 hvem i næringslivet skal få lov å slippe ut dette? sa hun, og mente at miljøvennlig såpe i bilvaskemaskin er ubetydelig i forhold til utfordringene i Barentshavet. Raymond Johansen var misfornøyd med at land som vi investerer mye i ikke har hatt noen utvikling, og hadde et ønske om bindende regler in the end of the road samme regler i Kina og Afrika som her. Samtidig så han land som Iran som en utfordring - de trenger å bli eksponert for omverdenen. Han oppfordret til at man måtte våge å snakke om disse dilemmaene. Jon Vea mente at vi måtte ha mer fokus på styresett og myndighetenes behov for en mentalitetsendring. Når myndighetene ber norske bedrifter holde seg unna, har NHO alltid vært lojale. Han trodde også det måtte komme flere kriser før vi får kraftige holdningsendringer, som flere stormer i USA og mer nedbør på vestlandet. I mellomtiden må vi jobbe med teknologi, fremholdt han, for det er ikke noe galt i å jobbe med et bidrag i riktig retning. Jørgen Randers pekte på mulighetene til å bidra. Hadde Norge holdt realinntekten på det nåværende nivå hadde vi bidratt vesentlig til fattigdomsbekjempelse. Når det gjelder klimautfordringene har noen store forurensere pålagt seg kutt på f eks 30% over en 10-års periode, men vi ville fått en konflikt hvis dette skulle pålegges alle. Hva bør CSR koste for konferansedeltakerne? Gunnhild Ørstavik, Forum for Utvikling og Miljø, mente konferanseprisen var for høy.