STAVANGER på 1200-TALLET. DOMKIRKEN.

Transkript

1 STAVANGER på 1200-TALLET. DOMKIRKEN. EN FORTELLING OM HELGA OG HARALD. Temaopplegg for klasse. KOMPENDIUM FOR LÆRERE. UTARBEIDET AV: KJELL A. JENSEN STAVANGER 1998

2 INNHOLD. FORORD. Stavanger på 1200-tallet. BYEN DER HELGA OG HARALD VOKSTE OPP. "SIDDISDAGER." HUS. FAR VAR HANDELSMANN. MOR ARBEIDET HJEMME. HØYTIDER. SYKDOM. SKOLEGANG. FRITID. KONGESPEILET. TROLLET I LIFJELLET. TIDSTAVLE. Domkirken. DEN FØRSTE KIRKEN. BISKOP REINALD. ARBEIDET KOMMER I GANG I HELGENEN SANKT SVITHUN. KIRKEN BRENNER. KIRKEN BYGGES OPP IGJEN. BISKOP ARNE. GUDSTJENESTENE. KIRKEN KREVDE INN SKATTER. KIRKENS RIKDOMMER. KIRKEN HJELPER SYKE OG FATTIGE. KIRKESKOLENE. MUNKER OG NONNER. KANNIKENE. KIRKEN GA VERN. LITTERATUR. 2

3 FORORD. I læreplan for grunnskolen, L-97, står det under samfunnsfag for 2. klassetrinn: "Elevane skal lære å kjenne historiske minnesmerke og arbeide med fortidslevningar for å utvikle interesse for historia til heimstaden." Sentralt i Stavangers historie står Domkirken. En regner at byen ble grunnlagt omlag samtidig som Domkirken ble bygget. Domkirkens historie og byens historie faller på mange måter sammen de første hundre årene. Jeg har valgt å la de to barna, Helga og Harald, fortelle om hvordan det var å være barn i Stavanger på 1200-tallet. Dette er omkring 100 år senere enn da de første steinene ble lagt til Domkirkebygget. Men dette var en storhetstid både for byen og landet ellers. Jeg håper at emnet vil interessere barn i byen og distriktet. STAVANGER, den Kjell A.Jensen 3

4 STAVANGER PÅ 1200-TALLET. Byen der Helga og Harald vokste opp. Helga og Harald bodde i Stavanger for omkring 800 år siden. Den gang så byen helt annerledes ut enn i dag. Helga var 10 år og Harald var 8 år den gang. Det bodde ikke så mange mennesker i byen da. De aller fleste bodde i små hus i nærheten av Vågen. Det var bare to gater i byen den gang: Nedre gate og Øvre gate. De lå omtrent der Skagen og Kirkegata ligger i dag. Stavanger hadde en god havn, Vågen, og var et naturlig samlingssted for folk rundt omkring. Stadig flere mennesker flyttet til byen og disse trengte varer. Slik utviklet byen seg til et handelssted. Helga og Harald bodde i et lite, brunt tømmerhus som lå nesten nede ved sjøen. På en haug mellom Vågen og Breiavatnet lå Domkirken. Den var bygd omtrent 100 år før Helga og Harald ble født. Ellers var det åpne marker med gårder rundt byen. Det var helst stormenn og kirken som eide gårdene. På gårdene hadde de vanlige husdyr som: Kyr, sauer, geiter og griser. Av kyrne fikk de: Melk og kjøtt, skinn til sko og klær, fett til mat og talg til lys. Hornene brukte de til drikkekar, skjeer og øser. I havet fanget de fisk, sjødyr og skalldyr. Folk gikk også på jakt og fanget fugl og ville dyr. Det var helst fattige arbeidere som arbeidet for stormennene på gårdene. De fleste voksne menn hadde arbeid utenfor hjemmene, mens kvinnene arbeidet hjemme. Mange menn hadde forskjellig arbeid i kirken. Andre bygde hus. Og andre drev med handel og var sjøfolk visse deler av året. Skredderne sydde klær til rikfolk av skinn og finere utenlandske stoffer. Skomakerne skar til skinn og sydde sko og støvler til folk. Garverrne barket skinn og lær slik at det skulle holde seg lenger. Buntmakerne sydde vakre klær av pelsverk. Men det var bare de rike som hadde råd til å gå med klær av pelsverk. Mange håndverkere hadde så mye å gjøre at de hadde læregutter i arbeid. Læreguttene var som elever som fikk fagopplæring. "Siddisdager." Helga og Harald gledet seg alltid til markensdagene om våren og høsten. Da kom det mange fremmede til byen for å kjøpe og selge varer. På Vågen lå det tett i tett med båter lastet med all slags varer. Noen av folkene snakket språk som Helga og Harald ikke forstod. Far sa at de snakket engelsk, tysk eller hollandsk. Helga og Harald måtte le når de så folk som kom slepende på levende griser, kalver og sauer som skulle selges eller slaktes. Av og til stakk dyrene av. Da ble det alltid liv for å få tak i dem igjen. Helga og Harald la merke til at folk kjøpte og solgte salt fisk og tørket fisk, poteter, grønnsaker og frukt, skinn, fuglefjær, smør og ost, salt kjøtt og røkt kjøtt. Noen båter kom full-lastet med ved som de leverte til Domkirken og til folk ellers som bodde i byen. Andre skip var lastet med tømmer til husbygging og annet treverk. Når folk handlet, var det sjelden de de brukte penger. Som oftest byttet de varer mellom seg. Men av og til brukte de sølv og gull som byttemidler. 4

5 Husene. Huset der Helga og Harald bodde var tjærebredd og bygget av tykke tømmerstokker. Mellom tømmerstokkene hadde far tettet med mose og filler for at det ikke skulle bli så kaldt om vinteren. Taket var dekket med never, og oppå neveren var det lagt grastorv. Slik var de fleste husene i byen bygget. Det var bare to rom i huset. Golvet var av tre. I et hjørne av rommet var det ildsted med steiner rundt. Og i taket over ildstedet var det et hull der røyken gikk ut. Langs veggene var der trebenker. Her sov mor og far og Helga og Harald og her satt familien til Helga og Harald og arbeidsfolkene når de spiste eller hadde fri fra arbeid. Om natten brukte arbeidsfolkene benkene til å sove på. De hadde ikke dyner den gang. Når de sov, hadde de gjerne over seg skinn og vevde tepper av ull. Det var dyrt å bygge hus den gang slik at det bodde mange mennesker i hvert hus. Husene lå tett sammen, gjerne bare med et smalt smau mellom dem. Men det var ofte små gårdsplasser utenfor husene og husene var det gjerne små hager. Folk var alltid redde for at skulle bli brann slik at mange hus begynte å brenne samtidig. Husene hadde ikke innlagt vann. Og folk hadde ikke vasker der de kunne tømme ut sølevann. Søppel og sølevann tømte mor og de andre i byen rett ut i smauet utenfor huset. Her var det derfor ofte møkket og fullt av sørpe. Det var sjeldent at folk vasket seg. Det var ikke vinduer i husene. Litt lys kom inn i husene gjennom små glugger og tjorer i taket. Når det var mørkt ute, tente mor gjerne vokslys, som hun selv hadde støpt, og satte i noen tinnlysestaker som far hadde kjøpt i utlandet. Far var handelsmann. Far til Helga og Harald var handelsmann. Han solgte pelsverk huder og skinn og fuglefjær. Han hadde lager i et sjøhus nede ved Vågen. Her saltet han også fisk og kjøtt som han solgte videre. Faren kjøpte mange forskjellige varer av bøndene som bodde rundt byen og av folk som kom reisende langveis fra. Far måtte føre nøye regnskap med handelen. Derfor satte han kryss og tegn på pinner så han ikke skulle glemme noe. Far brukte noen rare tegn som ble kalt runer når han skrev. "Eg glede meg te far komme hjem," sa Helga en dag. "Nå har han vært ute og reist i mange måneder," sa Harald, " han skulle jo heilt te Tyskland og Holland, og det tar lang tid." "Ja, båten var jo heilt søkklastet da de dro. Eg håpe ikkje at de får uvær sånn at båten synke," sa Harald. "Heldigvis e' arbeidsfolkene med og hjelpe han ombord." Når far endelig kom hjem, var skipet lastet fullt med nye varer som far hadde kjøpt. Her var det mange ting som Helga og Harald aldri hadde sett før. Far hadde blant annet med seg: Bibelske bilder, glassperler i mange, fine farger, kopper og kar av brent leire, mange slags klær og sko. Han hadde også med glass, salt og krydder. Helga og Harald fikk spill og leker, og mor fikk noen vakre silkestoffer med gullbånd og ullstoff fra Belgia som hun skulle sy klær av. Mor stelte hjemme. Mor til Helga og Harald hadde mye å gjøre hjemme. Det var ikke så lett å stelle i et hus den gang som nå. Det tok lang tid å lage mat hver dag. De hadde ikke frysevarer og hermetikk slik som nå. Mor måtte derfor salte fisk som hun hengte til tørking høyt oppe på veggene utenfor huset. Nesten all maten laget mor over ildstedet i stua. Her kokte hun mat i store gryter av keramikk. Men hun hadde også noe gryter av kleberstein. Klebersteinen var nemlig ildfast og ble kalt grytestein. Den var nemlig så myk at den var lett å forme til gryter. 5

6 Hun hadde også ei stor jerngryte som hang i en krok ned fra taket. Jerngryta brukte hun mest til å koke grøt i. Havregrøt spiste de nesten hver dag. Mor laget ikke bare mat til far, Helga og Harald. Hun laget også mat til alle mannfolkene som arbeidet hos far. Brød, flatbrød og lefser bakte mor på ei stor steinhelle som hun la over ildstedet på noen steiner. De drakk for det meste sur melk og øl, og noen ganger vin til maten. De spiste med fingrene og skar maten opp med kniv. Noen hadde skjeer av horn eller bein. Men gafler hadde de ikke. De brukte de samme spiseredskapene og spiste av samme tallerken, og de drakk av samme horn, krus eller trebolle. Her var det ingen som vasket opp etter måltidene. Det deiligste barna visste, var når mor kom med honningkrukka og barna fikk stikke fingrene nedi og slikke honning. Det var ikke alltid at barna vasket fingrene før de slikket honning. Men deilig var det. Mor sydde for det meste klærne til seg selv, far og barna av grovt ullstoff som hun hadde vevd på den store veven som stod ved den ene veggen i stua. Veven så ut som en diger treramme. Ned fra den øverste stokken hang det tynne tråder. Hver tråd var festet til en stein nede ved golvet. Steinene gjorde at trådene holdt seg stramme. De brukte også klær av skinn. Men det var helst når de skulle være fine. Helga gikk som regel i side serker (kjoler). Harald hadde også en slags kjoler, men disse var lårkorte og nedenfor hadde han stramme, tettsittende bukser, nesten som strømpe-bukser. De fleste gikk barbeint store deler av året. Det hendte at mor pyntet klærne med fine bånd i mange farger som far hadde kjøpt i utlandet. Mor hadde riktignok en liten vev som hun laget vakre bånd på. Men Helga og Harald syntes at båndene som far hadde kjøpt i utlandet ofte var vakrere enn dem mor laget. Høytider. Til jul og påske pyntet gjerne mor opp i stua. Da hang hun store og vakre tepper opp på veggene. Rundt omkring satte opp tyristikker som hun tente på for at det skulle ble mer lys inne. Mor pyntet også med tørket lyng og strå. Og så sopte hun hele golvet med en sopelime av bjørkeris som hun hadde fått av en av arbeiderne til far. Han syntes mor var så flink til å gjøre det koselig for alle som bodde hos henne. Sykdom. Det hendte ofte at både barn og voksne ble syke. De var ikke så renslige den gang slik at sykdommer lett smittet fra den ene til den andre. De kunne, for eksempel, bli smittet av forurenset vann eller av at de spiste med samme redskaper som andre uten å vaske dem. Mor var "doktor" når noen hadde det vondt eller hadde skadet seg. Hun hadde alt mulig rart samlet fra forskjellige planter. Dette laget hun medisiner av. Blad av kjempe (Groblad) brukte hun som plaster. Det var ypperlig mot sårskader. Men det var ikke alle sykdommer mor kunne helbrede. Ofte døde både voksne og barn av sykdommer som nesten ingen dør av i vår tid. Mor fortalte en gang Helga om en mann fra Sola som verken kunne se eller høre, og han ristet på hodet hele tiden. Mannen var blitt forgiftet av noe han hadde drukket. Broren tok mannen med til mange forskjellige kirker for å høre om noen kunne hjelpe ham. Til slutt kom han til en kirke i England. Her bad de for mannen, og han ble helt frisk. Men mor var nå ikke helt sikker på at historien var sann. 6

7 Mor fortalte at det visstnok skulle være en slik kirke i Røldal der syke kunne bli helbredet for sine sykdommer. Skolegang. Nesten ingen barn i Stavanger gikk på skolen da Helga og Harald vokste opp. Barna lærte av å være sammen med voksne. Jentene lærte av kvinnene og guttene av mennene. Mor til Harald ville absolutt at Harald skulle bli prest når han ble voksen. Hun hadde allerede snakket med en av prestene i Domkirken om Harald kunne få begynne på kirkeskolen eller katedralskolen som det het den gang. Dette var den eneste skolen i byen, og den var bare for gutter. På skolen ville Harald få lære å lese og skrive. De fleste voksne mente at det ikke var nødvendig å gå på skole. Det var bortkastet tid å lære og lese. Harald hadde hørt at guttene på katedralskolen skrev med fjærpenner på pergament. Dette ble laget av kalveskinn eller geiteskinn som ble gnidd med kalkstein. Blekket laget de av sot, vann og litt lim. De skrev også med jerngrifler på vokstavler. Harald hadde sett hvor fint mange gutter på katedralskolen skrev bokstaver og tegnet border. Fritiden. Selv om Helga og Harald måtte hjelpe far og mor med arbeidet, så ble det tid til å leke med andre barn. Om sommeren holdt barna seg mye ved Vågen. Her var det mange båter. Noen ganger fikk barna låne båter å ro litt ut på Vågen. Guttene laget små båter selv som de seilte med. Det kunne bli et yrende liv når både gutter og jenter samlet seg på bryggene og badet. De minste vasset bare, mens de store ungene var ofte flinke til å svømme. Harald kjente en bonde i nærheten som han hjalp med å stelle dyrene. Da hendte det ofte at han fikk ri rundt på jordene med en av hestene til bonden. Av og til samlet ungene seg og hadde konkurranser. De kjempet også om hvem som kunne kaste lengst med stein. De kastet med spyd og de skjøt med pil og bue. Noen ganger konkurrerte de om hvem som kunne hoppe lengst. Om vinteren når det var snø og is, gikk ungene på ski av flate trefjøler. Ja, de gikk også på skøyter, som var laget av bein. Når det var kaldt og mørkt ut, var barna inne og holdt på med forskjellig. De koste seg ved varmen fra ildstedet. Jentene spant vevde og sydde gjerne, mens guttene skar ut figurer av tre. Noen ganger fikk de tak i leire som de laget figurer av. Helga og Harald likte godt når noen av de voksne ville være med dem å spille forskjellige brettspill. Det hendte ofte at alle stemte i med gamle folkeviser som de hadde lært av foreldrene eller besteforeldrene. Ofte fortalte far eller mor gamle historier for barna. Det syntes de var spennende. Kongespeilet. En mørk vinterkveld satt Helga og Harald ved langbodret hjemme. Det brant koselig fra mange vokslys. Og varmen fra ildstedet gjorde det lunt inne i den mørke stua. Far satt og spikket på noen pinner og mor satt med veven borte ved den ene langveggen. Mange tjenestefolk var også inne og stelte med sitt. Da avbrøt far stillheten og spurte: - Har dere hørt om Kongespeilet, unger? -Ka e' det for någe? Spurte Helga. -E' det et trollspeil for kongar, kanskje? Ville Harald vite. -Nei, Kongespeilet er et dikt som blant annet handler om hvordan vi skal oppføre oss hvis vi møter kongen. -Fortell, far. Kanksje me får hilsa på kongen ein gong. 7

8 Far fortalte: Hvis du møter kongen da må du: Ha på deg de beste klærne, og de skal helst være brune. Mennene skal ha kortklippet hår. Du skal alltid gre håret før du møter kongen. Du skal være renvasket på hele kroppen. Du skal ta av deg ytterklærne og gi til kongens tjener. Du må aldri ha hatt eller lue på deg når du hilser på kongen. Du skal være rett i ryggen og smile pent. Du må aldri avbryte en samtale eller snakke samtidig som noen andre snakker. Du må høre godt etter hva kongen sier. Du må aldri si DU til kongen eller KA? Du skal si: "Herre konge", når du snakker med ham. -Men tenk hvis eg ikkje møter kongen. Då e' det jo ingen vits å læra alt dette, sa Harald. -Jo, sa far. Det står mer i Kongespeilet. Dette er til dere, Helga og Harald: Du skal være høflig og glad. Da får du gode venner. Stå tidlig opp om morgenen og gå i kirken og hør på messen. Om kvelden skal du gi deg god tid med maten. Dekk bordet med hvit duk. Samle deg kunnskaper. Lær av de beste mennene. Pass godt på ordene dine, for tunga kan føre skam over deg. Snakk lite når du er sint, ellers kan du si ting du vil angre på. -Var ikke dette kloke ord, barn. -Eg vil helst ikkje svara, sa Harald. Trollet i Lifjellet. Og far fortalte videre: Et gammelt sagn forteller at det en gang bodde en rise eller et troll i Lifjellet. Han ble så sint da han så Domkirken at han kastet stein for å ødelegge den. Men heldigvis traff ikke risen. En stein som risen kastet, landet på Bergeland og ble senere hetende Kongssteinen. Den er nå borte. En annen stein landet utenfor Frue kirke på Storhaug. Den ligger der enda og heter i dag Skrefsrudsteinen. Når risen ikke traff, ble han så sint at han tok en flat stein, spyttet på den og siktet godt. Denne gangen traff han nesten Domrkirken, for steienen landet der Breiavatnet er i dag. - Den historien tror eg ikkje någe på, sa Harald da far var ferdig. Tidstavle Du ble født Mor og far ble født Bestemor og bestefar ble født Oldemor og oldefar ble født Tippoldemor og tippoldefar ble født Tipp-tipp Tipp-tipp-tipp... 8

9 1850 Tipp-tipp-tipp-tipp Tipp-tipp-tipp-tipp-tipp Domkirken brenner. Helga 10 og Harald 8 år Mor og far til Helga og Harald blir født Bestmor og bestefar til Helga og Harald Oldemor og oldefar til Helga og Harald Tippoldemor og tippoldefar til Helga og Harald Stavanger blir grunnlagt. Domkirken bygges. Biskop Reinald. Kong Sigurd Jorsalfar. 9

10 DOMKIRKEN. Den første kirken. Helga og Harald kunne ikke huske da den første Domkirken ble bygget. Men bestefar hadde fortalt barna en del om Domkirken. Heller ikke han kunne huske da de begynte å bygge kirken. Den ble bygget da oldefar til bestefar levde. Men før den store Domkikrken ble bygget, var der trolig en kirke av tre på samme stedet. De begynte å bygge Domkirken i 1125, altså for mer enn 800 år siden. I 1125 hadde nemlig Kong Sigurd Jorsalfar bestemt at Stavanger skulle være bispesete. Det vil si at det skulle bo en biskop i Stavanger som skulle ha tilsyn med alle kirker i Rogaland og helt til Vest-Agder, Aust-Agder, Hallingdal og Valdres. Der hvor biskopen bodde skulle det være en Domkirke og hus til biskopen og alle ansatte i kirken. Biskopen skulle helst også ha en liten kirke for seg selv, et bispekapell. En av biskopens viktigste oppgaver var å lære folk om kristendommen og føre tilsyn med alle eiendommene som kirken hadde rundt om i distriktet. Men det var dyrt å bygge hus og kirke. Noen penger fikk biskopen av rike menn. Men det var ikke nok. Biskop Reinald. Den første biskopen i Stavanger het Reinald og kom fra England. Han var den øverste lederen for alle kirkene i bispedømmet. Men han kunne ikke greie å gjøre alt arbeidet selv så han fikk hjelp både av prester, munker, nonner, kanniker og vanlige arbeidere. Men biskop Reinald hadde ikke nok penger til å bygge en domkirke for. Men dette ordnet seg slik: Kong Sigurd Jorsalfar ville nemlig skille seg fra dronning Malmfrid og ville heller gifte seg med ei ung dame som het Cecilie. Men biskopen i Bergen ville ikke gi Sigurd Jorsalfar lov til å gifte seg med Cecilie. Kongen spurte da biskop Reinald i Stavanger om han ville vie de to. Men heller ikke biskop Reinald ville vie dem. Men biskop Reinald nevnte for kongen at det kanskje kunne la seg gjøre hvis kongen ville betale en stor sum penger til en ny domkirke. Kongen gikk med på dette. Og slik fikk biskopen penger til å bygge Domkirken for. Kong Sigurd døde allerede to år senere. Og sønnen til kong Sigurd ble konge. Kongens fiender mente at biskop Reinald gjemte store rikdommer for kongen. Reinald nektet for dette. Kongen ble sint og ville straffe biskopen. Men lovte at han skulle få slippe fri hvis han ville betale kongen 12 mark gull. Reinald svarte at han ikke hadde så mange penger. Da tok kongens menn og drepte biskop Reinald. Han fikk derfor ikke oppleve at Domkirken ble ferdig mens han levde. Arbeidet kommer i gang omkring Omkring 1125 kom arbeidet i gang. Da ble det et voldsomt liv i byen. Det kom kirkebyggere fra England. De målte og tegnet. De ønsket at kirken skulle ligne på kirker som de hadde sett i England. Noen murte de tykke murene, noen tok seg av trearbeidene og andre tekket taket. Når de murte, la de steinene med den smale siden ut og tettet mellomrommene med mindre steiner og kalk. De benyttet store og små steiner som bygningsmaterieale. Men til hjørner, vinduer og dekorasjoner benyttet de for det meste kleberstein som bygningsmateriale. Denne steinen er 10

11 myk og lett skjære i. Steinkunstnere kunne lage fine mønstre i den. Det kan vi se på de vakre sikk-sakk-bordene rundt dørene og vinduene og på hjørnene rundt kirken og øverst på de tykke søylene, på kapitelene. Den gang bygget de egentlig bare en kirke som var halvparten så stor som kirken i dag. Det var en kirke med tykke murer og runde buer. Vi sier at kirken ble bygget i rundbuestil eller romansk stil. Det er den delen der folk sitter i dag. Den gang gikk folk inn i kirken fra sidene. Der er det enda innganger. Da kirken ble bygget hadde den tårn ut mot Torget. Dette er senere revet og blitt en del av kirken. Helgenen St. Svithun. Domkirken skulle være et minne om en engelsk helgen som het St. Svithun. Harald hadde lagt merke til at det stod et sølvskrin på det store alteret som stod helt fremme i Domkirken. Oppi skrinet skulle det ligge oppbevart en arm etter helgenen St.Svithun. På store høytidsdager ble sølvskrinet tatt ned fra høyalteret og båret gjennom kirken slik at alle kunne få se det. Både Helga og Harald hadde vært tilstede når de bar sølvskrinet gjennom kirken. Harald syntes skrinet "va' gysla flott." St.Svithun var en helgen som skulle sørge for godt vær. Han døde den 02.juli. Denne dagen dagen er siden blitt kalt Syftesokk til minne om ham. Ordet syfte betyr å rense. Det hendte at folk tidligere satte to kvister i kors ute på åkeren for at den skulle renses for ugras. Folk trodde at slik været var på Syftesokk slik ville det også være helt fram til 30.juli, på Olsokdagen. Kirken brenner i En natt våknet Helga og Harald av et frykelig leven. Folk utenfor huset deres sparng og ropte: "Kjerkå brenne. Kjerkå brenne." Tjenestefolkene hjemme var allerede på vei ut av huset da Helga og Harald våknet. Far kunne de ikke se noen steder. "Han e' oppmed kjerkå og prøve å slokka brannen," sa mor. Det var ikke mye folk kunne gjøre da kirken brant. De hadde ingen brannslanger på den tid. Å springe med vannspann fra en brønn eller fra Vågen hjalp lite. Heldigvis kunnne ikke murene brenne slik at det var taket og treveverket innvendig som brant. Men det så fælt ut noe dager etter da Helga og Harald tok seg en tur opp og så på restene etter kirken. Taket var rast sammen og det lå utbrente tømmerstokker mellom murene inne i kirken. Helga og Harald trodde aldri at det gikk an å bygge kirken opp igjen. Kirken bygges opp igjen. Helga og Harald hørte at noen prester mente at det var litt godt at kirken brant, for da kunne de bygge den større og lysere. Det ble sagt at prestene hadde bruk for mer plass. Dessuten trengte de mer plass til de som sang i kirkekoret. Biskop Arne. Da kirken brant, var det kommet en ny biskop i Domkirken. Han het biskop Arne. Kort tid etter at kirken brant, var han i gang med å planlegge gjenoppbygging av Domkirken. Han ville bygge et stort nytt, kor slik at folk (menigheten) skulle kunne sitte i den gamle kirken (skipet) og prestene og sangerne skulle sitte i det nye koret. Det nye koret ville biskop Arne bygge i en ny måte (stil) som kaltes gotisk. Den gotiske stilen har spisse buer både i tak og vinduer. Kirken ble lysere, murene tynnere og vinduene høyere. Kirken skulle bygges til "Guds ære," sa biskop Arne. 11

12 Det gamle tårnet ut mot Torget ble revet ned, og to nye tårn ble bygget i den nye delen av kirken, ut mot Byparken. Nå fikk kirken inngang og en forhall ut mot Torget. Akkurat der som de to åttekantede tårnene står i dag er overgangen fra "den gamle" til "den nye kirken." Samtidig som kirken ble utvidet, fikk biskop Arne bygget et eget bispekapell og en egen bispegård. Bispekapellet ligger like ved Domkirken og er slik i dag som det den gang var. Bispekapellet var biskopens eget private kapell. Men det er bare de gamle murene som står igjen etter bispegården der Kongsgård skole nå ligger. Biskop Arne var heldig fordi han fikk oppleve at gjenoppbyggingen av kirken ble ferdig før han døde i Helga og Harald var blitt voksne da Domkirken stod ferdig gjenoppbygget. De hadde giftet seg og hadde fått mange barn. De tok gjerne barna sine med til den nye kirken. Viste barna delene av den gamle kirken og hvor det var bygget nytt. Gudstjenestene. Det ble holdt gudstjenester i kirken både dag og natt. Allerede klokka 3 om natten var det ottesang. Klokka seks var det messe. Det var messe hver tredje time helt til midnatt. Av og til var Helga og Harald med mor i Domkirken. Men de gikk ikke i kirken midt på natten. Når de kom inn i kirken, måtte de alltid tegne et kors på brystet med fingrene. Det var ikke så mye barna forstod fordi prestene sang og leste alt på et språk barna ikke forstod. Mor sa at prestene messet på latin. Selv om Helga og Harald ikke skjønte så mye av det presten sa, så skjønte de at han snakket om Jesus, Jomfru Maria og Hellig Olav. Det var alltid ekstra vakkert å være sammen med mor i kirken under de store høytidene som jul, påske og pinse. Harald ble imponert over hvor flinke de små guttene var til å synge i kirke-koret. Så vakker sang hadde han aldri hørt før. Han kunne tenke seg å begynne i et slikt kor selv. Kanskje når han begynte på katedralskolen. Da kunne han gjerne få hjelpe presten, slik som korguttene, når de gikk rundt i kirken og svingte med noen krukker som det brant røkelse i. Det kom en deilig lukt ut i kirken når de brant røkelse i krukkene. Helga syntes at korguttene var stilige i sine hvite kapper. Det så nesten ut som de hadde kjoler på seg. Helga la merke til de flotte hellene som dekket golvet i Domkirken. Hjemme hadde de jo bare jordgolv. Presten stod som regel foran alter helt fremme i kirken under gudstjenestene. Det var nesten så vidt mor og barna kunne se ham. Men de la merke til at presten hadde vakre klær som skinte i sølv- og gulltråder. På alteret stod det to digre lysestaker med tente vokslys. Det hendte ofte at Helga og Harald ble trette i beina av å stå under hele messen. Det var nemlig ikke benker til å sitte på den gang Harald og Helga gikk i Domkirken. Prestene skulle passe på at folk levde slik som det står i Bibelen at vi skal leve. Og det var viktig at prestene også levde etter Guds ord. Men: Det var noe barna slett ikke likte når de var med mor i Domkirken: Det var gapestokkene. Utenfor kirken stod det mennesker som hadde fått til straff å stå lenket til stokker slik at alle kunne se dem. Ja, noen måtte sitte på en slags trehest med tunge lodd på beina, mens andre måtte stå med hode og hender stukket inn i en treplate. Både Helga og Harald mente at det måtte kunne gå an å straffe folk på andre måter enn å sette dem foran kirken slik at alle skulle se dem. 12

13 Folk samlet seg i kirken til bønn, til messe og i forbindelse med dåp, vielser og gravferd. Kirken krevde inn skatter. Kirken trengte mange penger. Den krevde derfor at alle folk måtte betale en tidel av alt de tjente. De måtte også betale en tidel av alt det de laget, dyrket eller fanget slik som grønnsaker, korn, dyr, fisk og annet. Kirken delte det den fikk inn slik: ¼ fikk biskopen ¼ fikk de fattige ¼ kirken ¼ prestene Det var ikke bare i Stavanger at det ble bygget kirker. Rundt om i hele bispedømmet, bispeområdet, var det bygget nye kirker. De fleste av disse ble bygget på 1100 tallet før Helga og Harald ble født. Kirkens rikdommer. Etterhvert samlet kirken seg store rikdommer av gull og sølv og verdifulle ting. De aller rikeste menneskene ga penger til kirken for at de skulle få en gravplass under kirkegolvet eller at kirkens folk skulle ta seg av dem når de ble gamle. Mange følte at det var tryggere å bli begravd inne i kirken enn ute på en kirkegård. Dessuten ble det lest bønner, under gudstjenestene, for dem som ga gaver til kirken. Kirkens hjelper syke og fattige. Kirken hjalp mange fattige og syke. I nærheten av Domkirken lå St.Petri hospital. Her fikk mange syke, gamle og hjemløse hjelp og pleie. Helga hadde hørt om gamle som flyttet fra familie til familie fordi de ikke hadde noen steder å bo. Hjemme hos Helga og Harald hadde det tidligere bodd en gammel mann som ikke hadde noe sted å bo. Men han ble syk og døde. Kirkeskolene. Kirken opprettet egne skoler som ble kalt katedralskoler. Det var bare gutter som fikk gå på katedralskolene. De skulle forberede seg til å bli prester. Her lærte de å lese og skrive. Elevene skrev med jerngriffel på tavler av voks. Det viktigste faget var latin. Etter at elevene var ferdige med katedralskolen, dro de til utlandet for å bli prester. Harald var fryktelig spent da han begynte på katedralskolen. Han var så redd for at han ikke skulle greie å lære latin utenat. Men det gikk fint etterhvert, og han syntes det var moro å lære og lese. Det var ikke så mange på hans alder som kunne det. Munker og nonner. Det var flere klostre både i byen og i distriktet. I klosteret bodde munkene. De studerte Guds ord, hjalp syke og gamle og drev jordbruk og snakket med folk om Jesus. Mange munker var særlig flinke til å dyrke blomster og krydderplanter. Munkene var fattige og hadde ikke lov å eie noe. De skulle få alt de trengte for å leve. Mange gikk også rundt med små tøyposer og tigget etter mat og klær. Kannikene. Kannikene var på en måte biskopens kontorfolk og lærere. De førte regnskap med alle eiendommene til biskopen. De krevde inn skatter og tok vare på kirkens verdier og de ga biskopen råd om hvordan han skulle styre prester og eiendommer. Noen kanniker underviste 13

14 på katedralskolen. Kannikene bodde i nærheten av der Rogaland Teater ligger idag. Strøket heter jo nå Kannik. Kannikene ble også kalt korsbrødre. De hadde fast plass i koret i Domkirken under under gudstjenestene. Kirken ga vern. Stavanger har aldri vært omgitt av bymurer. Byen har heller aldri hatt noen festning. Men i vanskelige tider, når fiender har truet folk i byen, eller det har være alvorlige branner, da har folk gjerne flyktet inn i Domkirken. Men det hendte at fienden brøt seg inn i kirken også. Da gjemte folk seg rundt i mørke kroker, i kirketårnet og i kjelleren under kirken. Folk samlet seg gjerne i kirken både når det var redde og når de var glade og takknemlige. Helga og Harald. Helga og Harald levde ikke så lenge etter at den nye Domkirken var tatt i bruk. Både Helga og Harald fikk hjelp av folk fra Domkirken da de ble gamle og ikke lenger kunne greie seg selv. Barna deres var flyttet hjemmefra og hadde fått familier selv slik at de ikke hadde så mye tid til å ta seg av sine gamle foreldre. Da Helga og Harald døde ble de gravlagt like i nærheten av Domirken. Litteratur. Brøgger, A.W. - Stavangers historie i midddelalderen. Dreyer Hansen, Knut Ingar - Europa blir til. Historie 5. Skoleår. Fabritius Haried/Amundsen - Vi ere en nasjon. Ascheoug Helle, Knut - Fra Våg til by. Helland, A. - Fortellinger av Norges historie. Sagatid og stortid. Cappelen Karlsen/Brynildsrud - Byer og handel. Ascheougs o-fagserie Karlsen/Brynildsrud - Norge i borgerkrigstiden. Aschehougs o- fagsserie Lexow, Jan H. - Stavanger Domkirke. Domkirkens menighetsråd og Turisttrafikkomiteen for Stavanger og Rogaland. Lexow, Jan H. - Middelalderens steinkirker i Rogaland. Stavanger Turisforenings årbok Martinussen, Karl - Reinald Stavanger Turisforenings årbok Molaug, Ingvar - Den gamle katedral. Stavanger Turisforeinings årbok Sletten, Vegard - Fram Stig Rogaland. Stabenfeldt