Bethesda, Resurssenter for sjelesorg i Nepal, 22.

Transkript

1 Bethesda, Resurssenter for sjelesorg i Nepal, desember 2013 Kjære venner der hjemme, Det er med stor takknemlighet jeg skriver enda et brev før året er omme. Det er kaldt i Nepal nå. Vi har 15 grader på kontoret, men ingen klager. Alle klær seg i varme klær og arbeidet går som vanlig. Men vanlig er kanskje ikke rette ordet, for det har skjedd mye i Bethesda siden dere hørte av oss i September. I Surkhet ble det delt ut kurssertifikater til deltakerne. Den oktober gjennomførte vi siste (tredje) modulen av sjelesorgskurset i Surkhet, et district som ligger i fjellområdet i vestre delen av Nepal, to dagers reise med buss fra Pokhara. Kristina Tamang og vår nye stabsmedlem, Jeevan Thakuri, var med meg, Kristina for undervise og Jeevan for å legge til rette og obervere for en dag å selv kunne delta i undervisningen. Kristina Tamang har arbeidet med oss i 1 ½ år og tar nå halvparten av undervisningen i alle tre smodulene.

2 Allerede den 27. oktober satte vi tre oss på bussen igjen og denne gangen dro vi til Sarlahi, som ligger på lavlandet, ikke så langt fra Indiske grensen, for å begynne med første kursmodul. Dette er et område der det har vært mye forfølgelse for de kristne fra samfunnet, og kirken har slitt mye også innad med splittelse og konflikter. De som kom til kurset var ledende pastorer og eldste fra menighetene, og undervisningen ble tatt meget godt imot av de 23 deltakerne. Vi håper og ber om at det å sitte sammen i tre firedagersbolker, samt være sammen i en retreat mellom 1. og 2. modul, også vil virke for enhet og forsoning der det trengs. For et par dager siden fikk jeg besjeden at det hotellet der vi hadde tenkt å gjennomføre retreaten for lederne i Sarlahi ikke ville ta imot oss fordi vi er kristne,og det ville virke negativt på hotellets omtale. Det er første gangen vi har møtt en slik situasjon, og det er en indikasjon på at det nok er uvanlig mye motstand mot de kristne i dette området. Takknemlig for forbønn for oss når vi søker etter et annet sted for retreaten. Retreaten er en viktig del i opplegget. I kurset lærer kirkelederne å ta vare på det åndelige livet til menighetenes medlemmer mens de i retreaten lærer å ta vare på sitt eget åndelige liv. Når vi kom hjem etter turen til Sarlahi hadde vi en dags hvile før Kristina og jeg hadde to dagers introduksjonskurs i sjelesorg på en bibelskole i Pokhara. I desember hadde jeg tenkt ta litt fri fordi jeg hadde kort ferie i sommer. Men det kom et rop fra Gulmi, også et distrikt oppe i fjellene. De hadde et sterkt ønske at vi skulle komme allerede første uken i desember og gjennomføre første Gruppearbeid engagerer deltakerne i Sarlahi kursdelen. Siden jeg allerede hadde sett feriedagene gå opp i røyk av andre grunner, og det er bra for oss å få gjennomført så mange kurser som mulig, sa vi til slutt ja til dette. Grunnen til at det er bra å få gjennomføre så mange kurs som vi har kapasitet til er at jeg har to nye stabsmedlemmer som må læres opp til å ta deler av undervisningen, Ramu Rayamajhi og Jeevan Thakuri, som vi har ansatt i år. De må altså ha mulighet til praksis. Så Jeevan og jeg reiste først til Tansen, der vi møtte Ramu, som er pastor i en av de store menighetene i byen. Dagen etter satte vi tre oss på bussen for den 4 timer lange reisen til Gulmi på smale og farlige veier. Noen ganger sitter man med hjertet i halsgropen når to store busser skal møtes og den ene er helt utpå kanten til et stup, så nær det går å komme med hjulene. Og jeg ber om at veikanten skal holde for belastningen. Tamghas, som byen heter der vi skulle holde kurs, ligger i en dal der solen kommer sent på formiddagen og går ned tidlig på ettermiddagen. Det er altså et sted som er meget kaldt,og vi ble

3 fortalt at det noen ganger også kommer snø der. Siden husene ikke er oppvarmet betyr det at alt tøy som vi hadde med oss kom i bruk for å holde varmen. Men om det var kaldt i husene og kaldt i kirken der vi holdt kurset, ble det kompensert av alle varme hjerter. Noe av det som jeg sitter igjen med er kveldene hos vertsfamilen der vi sitter på kjøkkenet rundt en liten ild. I Gulmi ble også kurset tatt meget godt imot av de 24 kursdeltakerne fra forskjellige menigheter. Halvparten hadde gått eller reist med buss så langt at de måtte bli boende i kirken, der de sov på gulvet. Pastorsparet i denne kirken deltok begge i kurset og hadde ansatt en kvinne som jobbet hele dagene for å holde oss med mat og drikke. Det var meget sterkt å høre vitnesbyrdene fra tre ledende personer siste dagen. Et gjennomgående tema var: «Om vi hadde fått dette kurset for noen år siden ville vi ha unngått mange fallgroper.» Jeevan og Ramu tok sine første undervisningsbolker i Gulmi. Men den største gleden for meg var å se Ramu og Jeevan ta sine første undervisningsbolker. Jeevan gjorde det bra, men Ramu var superb. Ikke bare har han en dypere forståelse av temaet vårt enn de fleste jeg har møtt i Nepal, men han er også en dyktig lærer og klarte å legge seg på rett nivå for denne målgruppen. Takke Gud med meg for Ramu! Direct fra kurset i Gulmi dro jeg til Kathmandu for å gjennomføre et styremøte og en generalforssamling. I vårt fall er det så langt de samme personene i styremøte og generalforsamling, så vi tar 5 minutters pause og starter på nytt med en bønn og en ny agenda. Etter møtene var det oppfølgende besøk på Industridepartementet, der vi er registrert. Siden vi mistet vår styreleder gjennom Joshua Tiwaris tragiske bortgang i juni har vi måttet igjennom en lang prosess for å erstatte ham. Det samme gjelder alle andre forandringer i Bethesda som har eid rom under dette året, for exempel at vi har fått nye kontor- og undervisningslokaler, og har startet en språkskole. På samme gang kommer min årlige visumsøknad opp. Alle disse tingene krever flere besøk på de statlige kontorene og for det må en sette av god tid. Men nå er jeg tilbake i Pokhara og vi forbereder oss i Bethesda på å feire jul. For min visumsøknad kreves det først at jeg leverer en søknad til Industridepartementet i Kathmandu. Derifra går det deretter et brev til deres branschkontor i Pokhara. Derifra kommer de for å inspisere, dvs kontroller at Bethesda existerer i virkeligheten, ikke bare på papirer. Om deres rapporter tilbake til hovedkontoret i Kathmandu er positive vil hovedkontoret skrive et anbefalingsbrev til Immigrasjonskontoret som deretter gir meg visum. Så processen er lang. Be om at

4 jeg også i år blir framgangsrik og for forlenget mitt visum for den tiden som jeg fortsatt trengs i Bethesda. Til slutt må jeg si noe om språkskolen. Den delen som har vært minst problematisk er Nepaliundervisningen vi tilbyr nye misjonærer og andre internasjonale arbeidere fra forskjellige organisasjoner. Vi har tre erfarne språklærere for dette, Jyoti, Basudev og Mohan, som jeg introduserte i mitt forrige brev. I tillegg har vi måttet ansette enda en lærer på deltid for å kunne svare til etterspørselen. Sunita har mindre erfaring enn de andre, men vi får gode tilbakemeldinger om henne. Vi har altså hatt et jevnt tilfløde av studenter i denne delen av språkskolen som går med Sunita er ny språklærer som underviser i Nepali rimelig gevinst. Den andre delen av språkskolen har vi opplevd mere problematisk. Vi har 4 lærere som har blitt kurset til å undervise i engelsk. Den kapasitet vi har med de fire lærerne, Alex, Basudev, Prasanth og Aradhana, gir oss mulighet til å ha så mange som 75 studenter til enhver tid. Når Doug Sadler, som lærte opp våre lærere i august, reiste hjem til Canada hadde vi 25 studenter som hadde vært del av et to ukers opplegg med gratisundervisning for å gi praksis til lærerelevene. Men antallet minket deretter stadig og i oktober og november hadde vi studenter. Vi tryckte opp broshyrer og plakater som vi distribuerte og fikk avtalt med en lokalradiostasjon om en måneds annonsering på god sendetid, men kjente allikevel på kroppen at vi manglet erfaring i markedsføring. Men de siste ukene har vi hatt en jevn tilstrømning av nye studenter, 1-3 per dag. Idag har vi 33 registrerte studenter og antallet stiger stadig. Det er derfor med en forsiktig optimisme jeg ser fremover og tror at vi etter hvert vil kunne komme over terskelen for «break even» og begynne å få inntekter også fra denne delen av Bethesda. Men vi har nå en stab som har økt fra 5 til 16 (inkludert tre voluntører) på et år. Det er en veldig rask vekst. Vil dere be for oss tre som nå er i lederteamet, Ram, Yam og meg, at vi klarer å bygge et team som kan holde sammen og streve mot det samme målet, et team som er preget av en organisasjonskultur der nåde er et nøkkelord. Flere bønne- og takkeemner: Takke Gud for Ramu Rayamajhu, som viser seg å være en dyktig kursholder, og be at han vil kunne sette av den tid vi trenger ham i Bethesda. Han er jo også pastor på deltid. Takke for Kristina Tamang som nå kan ta halvparten av undervisningen når vi er ute og driver kurs sammen. Be for Yam Rana, Språkkoordinatoren, som fortsatt er ny i en jobb som krever både diplomati og fagkunskaper, og be for meg som skal sette ham inn i denne jobben.

5 Takke for Ram, som nå har jobbet for Bethesda i 3 år. Han vokser stadig i denne jobben og ble promotert til kontorsjef i løpet av året. Han er dyktig og tar økende ansvar for både driften av kontoret og samarbeidet med myndigheter og publikum. Be for språklærerne våre, både de som underviser i Engelsk og de som underviser i Nepali. Vi ber om at språkstudentene skal føle at Bethesda er et sted det er godt å komme til. Be om at vi også får voluntører fra engelsktalende land som kan komme og undervise i sitt morsmål. Be for visaprosessen, at jeg får mitt visum i tide til den 6 januar når visumet ellers går ut. Be at vi snart får opp inntektene fra engelskundervisningen. Og vi i Bethesda takker Gud for alle dere som ber for oss og støtter på andre vis og ønsker dere en rik og velsignet julehøytid. Mirjam og teamet i Bethesda Ps. Vinjettbildet denne gangen er av blomstrende bouganvilla. De vokser i høye busker herute. Bildet er tatt i Tansen. Om noen ønsker å gi en gave til Bethesda så kan den settes inn på HimalPartners Gavekonto: og merkes med «Bethesda».