Innspill ifm. arbeidet med regelverk for beregning av avfallsgebyrer

Transkript

1 Øvre Vollgt 6, 0158 Oslo Telefon: E-post: Internett: Org. nr. no MVA Dato: Til: Kopi: Fra: Miljøverndepartementet v/ida Juell og Cecilie Windspoll Avfall Norge Innspill ifm. arbeidet med regelverk for beregning av avfallsgebyrer AN mener primært at de foreliggende forslag til forskriftsendring, konsekvensvurdering og veileder for selvkost bør sendes tilbake til Miljødirektoratet for en grundig omarbeiding. Ikke minst må forholdet til rettsoppfatning/praksis i både Norge og EU belyses grundigere. Alternativt må forskriftsforslaget bearbeides i departementet før det sendes på høring, og vi viser til de forslag til endringer som er gitt i dette notatet. Foreliggende konsekvensvurdering kan etter vår oppfatning ikke sendes ut uten en betydelig omarbeiding. Forslaget til veileder for selvkost på avfallsområdet bør i hovedsak bygge på de nye selvkostretningslinjene fra KRD og avgrenses til de problemstillingene som er spesielle på avfallsområdet. Innspill til MD

2 Bakgrunn EFTA Surveillance Authority (ESA) avsa 27. februar 2013 en avgjørelse vedrørende det norske regelverket for beregning av avfallsgebyrer. Avgjørelsen omfatter fastsettelse av gebyrer for avfallsbehandling og skatteplikt for den delen av tjenestene som kommunale avfallsaktører tilbyr i markedet. Miljøverndepartementet(MD) har gitt Miljødirektoratet i oppdrag å utarbeide forslag til hvordan regelverket for beregning av avfallsgebyrer kan forskriftsfestes for å følge opp ESAs avgjørelse. Miljødirektoratet oversendte sin anbefaling om forskriftstekst, konsekvensvurdering og utkast til ny veileder for beregning av kommunale avfallsgebyrer 4. september 2013, og anbefalte at forskriften ble sendt på høring. Avfall Norge mener at utkastet til forskrift som foreligger innebærer en betydelig skjerping og går lengre enn nødvending i forhold til EØS regelverket. Forslaget er ikke er godt nok konsekvensutredet og er heller ikke godt nok koordinert mot øvrig regelverk. Dette notatet oppsummerer våre innspill som også ble gitt i møte i MD 17. september Vi gir innspill i forhold til: Grunnlaget for forskriftsforslaget Kommunale behandlingsanlegg og kostnadsfordeling mot konkurranseutsatt avfall Konsekvensvurderingen fra Miljødirektoratet Anbefalt rente til bruk i selvkostregnskapet Fordeling av faste kostnader for behandlingsanlegg Utkast til veileder og forholdet til annet regelverk 1. Grunnlaget for forskriftsforslaget Grunnlaget for forskriftsforslaget er at ESA har avgjort at dagens praksis knyttet til beregning av avfallsgebyrer innebærer ulovlig statsstøtte og derfor må endres. Vi mener ESA med dette ikke har ment at det er nødvendig å spesifisere fordelingen av kostnader så konkret som Miljødirektoratet har gjort i sitt utkast til forskrift. En så konkret presisering vil innebære at det innføres særnorske regler. Vi mener at håndtering av husholdningsavfall er viktig for innbyggerne, spesielt med hensyn på helse og smittevern, og også i den senere tid utnyttelse av viktige ressurser. Derfor bør disse tjenestene vurderes innenfor ESAs regelverk for Tjenester av allmenn økonomisk interesse (SGEI). Tjenester av allmenn økonomiske interesse (SGEI) er definert som: «Services of general economic interest (SGEI) are economic activities that public authorities identify as being of particular importance to citizens and that would not be supplied (or would be supplied under different conditions) if there were no public intervention. Norge bør i utgangspunktet ikke legge seg på en strengere praksis på dette området enn det som fremgår av EU-regelverk og domspraksis, og vi vil peke på at de juridiske forholdene er svært dårlig belyst i de aktuelle dokumentene fra Miljødirektoratet. 2

3 2. Kommunale behandlingsanlegg og kostnadsfordeling mot konkurranseutsatt avfall Anleggene som er etablert er bygget for å dekke flere behov. I forbindelse med implementeringen av deponiforbudet ble det fra myndighetenes side fokusert på at det ville være behov for å etablere alternativ behandlingskapasitet i Norge. I brev av fra SFT til Miljøverndepartet vedrørende «Strategi for nedbrytbart avfall regelverk for deponiforbud for nedbrytbart avfall» (vedlegg 1) påpeker myndighetene at: «For å gjennomføre dette forbudet må det bygges opp en betydelig kapasitet innen alternative behandlingsformer for nedbrytbart avfall. For å få på plass en slik kapasitetsutbygging så raskt som mulig er det viktig at vi er tydelige og allerede nå gir signaler om en restriktiv dispensasjonspraksis». I forurensningslovens 29 pålegges kommunene å ha anlegg for behandling av husholdningsavfall: «Kommunen skal ha anlegg for opplag eller behandling av husholdningsavfall og kloakkslam og ha plikt til å ta imot slikt avfall og slam.» Kommuner/selskaper som har bygget egne behandlingsanlegg har ment at det har vært den beste måten de kan oppfylle dette kravet i loven på og sikre en god og forutsigbar avfallshåndtering i sine regionale områder. Myndighetene har også inndikert at de ser det som viktig at det bygges egne anlegg for behandling av avfall i Norge, jfr tidligere omtalte brev fra 2006, hvor det står: «Vi viser også til at det allerede i dag er en betydelig eksport av avfall til energiutnyttelse i Sverige, og at det i den grad det er tilgjengelig kapasitet i Sverige i 2009 sikkert vil bli benyttet som en buffer inntil egen kapasitet til energi- eller materialgjenvinning er på plass. Slik eksport er miljømessig uproblematisk, men skjer naturlig nok for egen risiko for den enkelte kommune eller virksomhet i forhold til hvorvidt det vil være tilgjengelig kapasitet ved svenske anlegg.» I brevet står det også: «Vi foreslår derfor at deponiavgiften blir utredet på nytt innen 2009, jf. også forslag ovenfor om å bruke deponiavgiften som en styringsavgift i en avgrenset periode for å sikre at det bygges ut alternativ behandlingskapasitet.» Vi mener dette bekrefter at myndighetene har ment at det var viktig at kommunene som tidligere deponerte restavfallet bygget ut kapasitet for behandling av husholdningsavfall, og at anleggene derfor kan anses som en «Service of general economic interest». Dette gjelder særlig for forbrenningsanleggene, men er også aktuelt for andre anlegg som biogassanlegg og sentralsorteringsanlegg. Forbrenningsanleggene bygges normalt med en forventet levetid på år, og dimensjoneres derfor for å kunne håndtere fremtidige økte mengder husholdningsavfall. I perioden frem til den installerte kapasiteten er fylt opp vil det være hensiktsmessig å kunne ta imot næringsavfall for å utnytte kapasiteten i anlegget til det beste for befolkningen og for å sikre optimal drift og 3

4 energiproduksjon. Avfallsforbrenningsanleggene er også i stor grad tilknyttet fjernvarmeanlegg eller prosessindustri og har langsiktige leveringsforpliktelser av varme/energi i forhold til dette. Myndighetene har ønsket å stimulere til en slik nasjonal utnytting av energiressursene i avfallet, og har blant annet gitt støtte gjennom ENOVA for å realisere avfallsforbrenningsanlegg både i kombinasjon med fjernvarmeutbygging og damp til prosessindustri. Dersom den ledige kapasiteten ikke kan fylles opp av næringsavfall eller husholdningsavfall fra andre kommuner vil man måtte benytte andre energikilder for å følge opp sine leveringsforpliktelser på energisiden. Dette vil påføre husholdningene økte kostnader. Når behandling av husholdningsavfall defineres under SGEI-området bør ESAs SGEI guidelines legges til grunn ved fordeling av kostnader. I retningslinjenes del VI er det bestemmelser om kostnadsfordeling mellom økonomisk og ikke-økonomisk aktivitet. Her står det følgende om «Metology based on cost allocation»: «31 Where the undertaking also carries out activities falling outside the scope of the SGEI, the costs to be taken into consideration may cover all the direct costs necessary to discharge the public service obligations and an appropriate contribution to the indirect costs common to both the SGEI and other activities. The costs linked to any activities outside the scope of the SGEI must include all the direct costs and an appropriate contribution to the common costs. To determine the appropriate contribution to the common costs, market prices for the use of the resources, where available, can be taken as a benchmark.» ESA legger til grunn at markedspris for bruk av den aktuelle ressursen kan være bestemmende for hva som er en «appropriate contribrution to the common costs». Vi mener derfor at forskriftsteksten knyttet til kostnadsfordeling bør være: Kostnadene knyttet til virksomhet utenfor selvkostområdet skal dekke alle variable kostnader, et tilstrekkelig bidrag til felles faste kostnader og en passende avkastning på kapitalen. Kapitalkostnader som er knyttet til behandling av næringsavfall kan likevel dekkes over avfallsgebyret, dersom a) kapasiteten som benyttes til håndtering av næringsavfall er kapasitet som er bygd ut for å håndtere forventet vekst i lovpålagt husholdningsavfall i anleggets levetid, b) forventningene om vekst i lovpålagt husholdningsavfall er basert på objektive vurderinger, c) veksten i lovpålagt husholdningsavfall er ventet å skje innen rimelig tid, og d) inntektene fra håndteringen av næringsavfallet minst dekker merkostnadene ved håndteringen av næringsavfallet. Se for øvrig vedlagte notat fra advokat Hanne Torkelsen (vedlegg 2) 4

5 3. Anbefalt rente til bruk i selvkostregnskapet I utkastet til forskrift er det fastsatt at det skal benyttes en kalkulatorisk rente ved beregning av kapitalkostnader. Valg av kalkulatorisk rente begrunnes blant annet ved at det ved endring av forurensningslovens 34 i Odelstingsproposisjon nr. 66 ( ) ble lagt til grunn at «Informasjon om kostnader som fremkommer i kommuneregnskapet er ikke tilstrekkelig for å synliggjøre de totale kostnadene knyttet til avfallssektoren. Det er derfor ved beregning av avfallsgebyrene ikke mulig å ta utgangspunkt i de kommunale regnskapene alene. Kostnadene for avfallssektoren må beregnes separat. Det vil særlig være behov for separate beregninger av kapitalkostnader og kostnader knyttet til bruk av tjenester fra annen kommunal virksomhet». I avfallssektoren har det fra 1992 og frem til i dag skjedd en betydelig organisatorisk utvikling. Veldig mange kommuner har i samsvar med ønsker fra miljøforvaltningen sentralt og regionalt valgt å organisere avfallstjenestene som interkommunale selskap (IKS) eller aksjeselskap (AS). Disse organiseringsformene innebærer i de aller fleste tilfeller at selskapene fører regnskap etter regnskapsloven og at kapitalkostnader vil fremgå direkte av selskapenes ordinære regnskaper og dermed oppfyller proposisjonens krav om at kapitalkostnadene skal beregnes separat. Det kan ikke være noe i veien med å benytte selskapenes regnskapstall når det gjelder kapitalkostnader, når disse er utregnet separat for avfallssektoren og det nå kommer krav som sikrer et bedre regnskapsmessig skille mellom husholdningsavfall og konkurranseutsatt avfall. Regnskapene er også revisorbekreftet og lovregulert. Det må være grunn til å anta at dette er i henhold til Stortingets intensjon på selvkostområdet og ivaretar også forurensningslovens krav om full kostnadsdekning på avfallsområdet. Bruk av reelle tall fra selskapenes regnskap vil medføre at selve selvkostregnskapet blir mer transparent i forhold til innbyggerne, jf at de nye retningslinjene til KRD legger opp til at selvkostregnskapet skal gjøres mer tilgjengelig. Et selvkostregnskap der kapitalkostnadene varierer fra selskapets revisorgodkjente driftsregnskap til selvkostregnskapet vil kunne medføre unødvendig uklarhet og misforståelser. Ot.prp. nr. 66 (92-93) legger også til grunn at «Det skal beregnes rente på totale investeringer på avfallssektoren; også investeringer finansiert ved egenkapital». I tilfeller som dette vil det være naturlig at man benytter en kalkulatorisk rente i selvkostregnskapet for å beregne kapitalkostnaden. Det vil også være naturlig å benytte den kalkulatoriske rentekostnaden i de tilfeller lånefinansieringen er den del av et kommunalt rammelån og IKKE kan tilskrives en avgrenset investering. Ved utelukkende å bruke kalkulatoriske renter vil prinsippet om «full kostnadsdekning» ikke gjelde. I noen tilfeller vil kapitalkostnadene være lavere enn reelle kapitalkostnader og i andre tilfeller vil de være høyere. Bruk av direkte kapitalkostnader der de er tilgjengelige vil derfor bedre tilfredsstille dette prinsippet. Vi vil også påpeke at Miljøverndepartementet i juli 2012 fikk et spørsmål knyttet til selvkostberegning og kapitalkostnader for avfallssektoren fra et av våre medlemmer (vedlegg 4). Klima- og forurensningsdirektoratet (Klif, nå Miljødirektoratet) svarte på vegne av Miljøverndepartementet den 25.september 2012 (vedlegg 4). I svaret sier Klif «I særlige situasjoner, som for eksempel den Returkraft nå har kommet opp i, kan de prinsipper som fremkommer i KRDs veileder om beregning av kalkylerente medføre at kommunens faktiske kostnader ikke blir dekket gjennom avfallsgebyret. Det vil i tilfelle føre til at fastsettelsen av avfallsgebyret ikke vil være i henhold til forurensningslovens krav om full kostnadsdekning. Når 5

6 dette er tilfelle må de prinsipper som det gis anvisning på i veilederne vike, slik at avfallsgebyret fastsettes i henhold til forurensningslovens krav» All den tid formuleringen i forurensningsloven ikke er endret i perioden fra september 2012 til nå synes vi det er underlig at Miljødirektoratet ender på en annen konklusjon mindre enn ett år etterpå. Det ville også vært naturlig at dette ble kommentert i konsekvensvurderingen, da en endring av denne praksisen vil ha en konsekvens for enkelte anlegg/kommuner. Vi vil også minne om at «unormalt» lave statsobligasjonsrenter i årene etter finanskrisen i perioder har medført at nåværende beregningsmåte for kalkulasjon av rente i selvkostregnskapet har medført at kommuner og ikke minst interkommunale selskaper ikke har kunne dekke inn reelle rentekostander over gebyrene. Vårt forslag til ny forskriftstekst på dette området vil være: 3 Fastsettelse av avfallsgebyret Kommunestyret fastsetter avfallsgebyret. Avfallsgebyret fastsettes slik at det svarer til den totale kostnadsøkning kommunen påføres ved lovpålagt håndtering av husholdningsavfall. Det skal sikres full kostnadsdekning. Kommunen skal ikke ha fortjeneste på slik avfallshåndtering. Ved investeringer som finansieres med egenkapital eller gjennom kommunale rammelån, skal kalkylerente legges til grunn ved beregning av kapitalkostnader. Som kalkylerente benyttes rente definert i «Kommunal- og regionaldepartementets retningslinjer for beregning av selvkost for kommunale betalingstjenester» Ved investeringer med ekstern finansiering, skal faktiske rentekostnader legges til grunn ved beregning av kapitalkostnader. 4. Konsekvensvurderingen I konsekvensvurderingen legges det til grunn at forskriftsendringen ikke vil medføre rettslige endringer, og at forskriftsfestingen som er gjort kun er en presisering av regelverket. Avfall Norge mener at dette er feil, og at utkastet til forskrift slik det foreligger innebærer en vesentlig innskjerpelse/endring av regelverket. Det er riktig at dagens regelverk ikke tillater ulovlig kryssubsidiering mellom monopolvirksomhet og konkurranseutsatt virksomhet. Dagens praktisering av regelverket har vært klaget inn for både KOFA (Returkraft - tildeling av enerett) og Konkurransetilsynet (Reno Vest A bl.a. fordeling av kostnader). I dette tilfellet er det klagen til Konkurransetilsynet som er mest relevant. Konkurransetilsynet vurderte prisingen av tjenesten i forhold til «merkostnader» og «merinntekter» og konkluderte i sin avgjørelse med at «merinntektene ved å inngå avtalen dekket merkostnadene ved å i inngå avtalen». Konklusjonen ble derfor at Reno Vest ikke hadde drevet konkurranseskadelig underprising i strid med konkurranselovens 11. Konkurransetilsynets avgjørelse bygget på EU-kommisjonens avgjørelse i Deutsche Post saken. Kommisjonen kom til at merkostnadene omfatter både faste og variable kostnader, men kun 6

7 kostnadene som er knyttet til tjenesten som vurderes. Kostnader knyttet til opprettholdelse av lovpålagt reservekapasitet, ble regnet som faste felleskostnader og holdt utenfor beregningen av merkostnadene. Kristiansand Revisjonsdistrikt IKS (kommunerevisjonen) spurte i 2012 Miljøverndepartementet om hvor stor andel av kapasiteten på et anlegg bygget for forbrenning av husholdningsavfall som kan benyttes til næringsavfall, før det får betydning for om man kan benytte merkostnader eller fullfordelte kostnader ved beregning av prisen på forbrenning av næringsavfallet. Forespørselen ble besvart av Klima og forurensingsdirektoratet i en e-post 21.februar 2012 (vedlegg 3). Konklusjonen i e-posten er at så lenge anlegget er bygget med formålet å dekke behovet for dagens og fremtidens behandlingskapasitet for husholdningsavfall, er det ikke urimelig om eierkommunene kan belaste alle faste kostnader over renovasjonsgebyret. Klif anså det på det tidspunkt som lite sannsynlig at markedsprisen per tonn avfall til forbrenning ville bli høy nok til å gi et fullfordelt bidrag til variable og faste kostnader. Klif vurderte alternativet med å akseptere en pris som minst dekker alle variable kostnader (merkostnadsprinsippet) som positivt ut i fra et ønske om å bruke samfunnets ressurser på en fornuftig måte. Basert på eksemplene over er det ikke grunnlag for å si at dagens praksis i avfallssektoren ikke er i tråd med regelverket, når både Konkurransetilsynet og Klif har bekreftet at tolkningene avfallsselskapene har gjort er innenfor regelverket. Den foreliggende konsekvensvurderingen sier ikke noe om hvordan det norske regelverket som foreslås er i forhold til EU-regelverk og rettspraksis. Direktoratet påpeker selv at man for avfallsforbrenning har et norsk-svensk marked. Det gjøres derimot ingen vurderinger om innføring av regelverket vil innebære konkurransevridning i forhold til svenske anlegg basert på ulik tolking/praksis i forhold til EUs rettspraksis og regelverk. I konsekvensvurderingen hevdes det at det ved et skjerpet regelverk vil være mulig å øke prisene, dette er ikke dokumentert og vi vil bestride dette i en situasjon der det i stor grad er anlegg i Sverige som er prisledende både for restavfall (forbrenning) og matavfall (biogass).. Direktoratet påpeker selv at endringen i regelverket kan medføre betydelige underskudd i etablerte behandlingsanlegg som medfører en svekking av det kommunale tilbudet eller en økning i kommunale skatter i enkelte kommuner. Dette vil trolig i stor grad ramme enkeltkommuner. Samfunnsøkonomiske konsekvensene av dette er ikke utredet. Avfall Norge anser at alle disse elementene burde vært konsekvensvurdert, og at konsekvensvurderingen ikke er tilfredsstillende gjennomført. Miljøverndepartementet bør derfor be Miljødirektoratet gjennomføre en mer grundig konsekvensvurdering av innføringen av forskriften. 7

8 5. Utkast til veileder og forholdet til annet regelverk Veilederen Vi anser det som positivt at veilederen tar utgangspunkt i KRDs retningslinjer for beregning av selvkost. Det bør imidlertid vurderes hvor mye av teksten fra KRDs retningslinjer som skal gjentas i Miljødirektoratets veiledern for beregning av avfallsgebyrer i forhold til i større grad å henvise til KRDs retningslinjer og bare omtale områder som er spesifikke for avfallssektoren. Dersom man velger en så omfattende veileder som utkastet legger opp til vil det være viktig å sørge for at veilederen til enhver tid er oppdatert også i forhold til fremtidige endringer i KRDs retningslinjer. Forholdet til annet regelverk/retningslinjer Vi synes det er uheldig at det nye regelverket for beregning av avfallsgebyrer kommer før KRDs retningslinjer er endelig fastsatt, spesielt siden det i regelverket for beregning av avfallsgebyrer tas utgangspunkt i KRDs retningslinjer. KRDs retningslinjer har vært på høring, men det er ikke endelig avgjort hvordan disse vil se ut. Det er bl.a. fortsatt uklart hvilken kalkulatoriske rente KRD vil anbefale i sine retningslinjer og om de i tillegg vil åpne for bruk av reelle rentekostnader. Det har kommet inn mange høringsuttalelser, noe som har gjort at KRD bruker tid på å fastsette de endelige retningslinjene. Etter samtaler med KRD er det fortsatt uklart om retningslinjene vil tre i kraft eller Vi minner for øvrig om at KRDs retningslinjer fortsatt ikke vil være rettslig bindende, og at bestemmelser i sektorlovverk som forurensingsloven kan gå foran retningslinjene. Vi legger for øvrig også til grunn at Miljødirektoratets veileder heller ikke er direkte rettslig bindende men primært skal bidra til økt forståelse for forskriftsbestemmelsene og de generelle retningslinjene på selvkostområdet. Forholdet til skatt omtales også i veilederen for beregning av avfallsgebyrer. Her har også regelverket vært på høring. Innføringen av skatteplikt vil innebære en omlegging av de kommunale regnskapene og et betydelig merarbeid for kommunene bl.a. etablering av klarere regnskapsmessig skille mot konkurranseutsatt virksomhet/avfall og fastsetting av inngangsverdier på eiendeler i balanseregnskapet. Det kommunale regnskapssystemet er heller ikke tilpasset at kommunene skal betale skatt og det vil derfor være behov for å se nærmere på dette i de tilfellene avfallsbehandlingen foregår i kommunen og ikke i et eget selskap. Hvordan inngangsverdier, kostnader, skatt etc. fordeles vil ha innvirkning på kommunens selvkostregnskap. Hvordan det endelige lovverket vil bli seende ut er på det nåværende tidspunkt ikke klart. Vi anbefaler at veilederen for beregning av avfallsgebyrer og ikrafttredelsen av regelverket koordineres også opp mot ikrafttredelsen av skatteplikten. Endringer i forurensningsloven som vil ha konsekvenser for selvkostberegningene har vært på høring (bl.a. økning av kommunenes ansvar for farlig avfall) eller er på høring (finansiering av forsøpling). Dette er elementer som også bør omtales i et regelverk og veileder for beregning av avfallsgebyrer. 8

9 6. Konklusjon Ut i fra avgjørelser i EU domstolen og ESAs retningslinjer om tjenester av allmenn økonomisk interesse mener vi at regelverket som nå er foreslått vil være et særnorsk regelverk. Vi mener det ikke kan ha vært ESAs intensjon i forbindelse med avgjørelsen fra februar Basert på dette mener vi at forskriftsteksten må endres i henhold til våre forslag før den sendes på høring. Avfall Norge mener at utkastet til forskriftstekst og veileder som foreligger innebærer en endring av dagens rettspraksis, jfr. bl.a. Konkurransetilsynets avgjørelse i Reno-Vest saken og Klifs egne uttalelser knyttet til renteberegning og fordeling av faste kostnader. Avfallsselskapene i Norge har til nå forholdt seg til disse avgjørelsene, og dagens praksis har vært i tråd med regelverket. På direkte spørsmål til fagdirektoratet har Avfall Norges medlemmer fått dette bekreftet. Dette innebærer at konsekvensvurderingen som Miljødirektoratet har gjennomført ikke belyser konsekvensene ved et endret regelverk på en tilfredsstillende måte. Dersom Miljøverndepartementet velger å sende utkastet til forskrift på høring bør det ikke gjøres før Miljødirektoratet har gjennomført en mer fullstendig konsekvensvurdering. Dette innebærer bl.a: - En vurdering av det foreslåtte norske regelverket i forhold til regler/praksis i (EU/Sverige) - En vurdering av de samfunnsøkonomiske konsekvensene ved at kommuner som har fulgt myndighetenes oppfordring om å bygge ut behandlingskapasitet for avfall og utbygging av fjernvarme, må dekke inn anslagsvis 270 millioner kroner over de ordinære kommunebudsjettene. - En reell vurdering av mulig kostnadsutvikling i markedet. Miljødirektoratet hevder at det er Svenske anlegg som er prissetterne i markedet, hvordan kan de da argumentere for at en endring i norsk regelverk vil kunne føre til økte priser? - Konsekvenser ved bruk av kalkylerente for å beregne kapitalkostnader i forhold til reelle kapitalkostnader som Klif senest i september 2012 mente var rett for avfallsområdet. 9