Utvikling og politikk

Transkript

1 አዲስ አበባ Les også: Menighetene engasjert i Metekel s. 2 Matiwos Historie s. 5 Dag Rune Sameien: Tilbake til fremtiden s. 8 Utvikling sett med norske øyne s. 13 Men du, Guds mann, hold deg borte fra alt dette og jag etter rettferdighet, gudsfrykt, tro kjærlighet, utholdenhet og tålsomhet. 1 Tim 6, 11 Redaksjonsteam: Klaus-Christian Küspert nmsethio@ethionet.et Sonja Küspert sonjakuspert@gmail.com Marit Breen maritbreen80@gmail.com Postadresse: Norwegian Mission Society P.O.Box 5552 Addis Ababa Ethiopia Besøksadresse: Norwegian Mission Society Kebele 09/10, Yeka sub-city Kasanchis, Addis Ababa Ethiopia Utvikling og politikk Etiopia har de siste årene opplevd en enorm vekst. Det gjelder både befolkning, næringsliv og infrastruktur. Nye store bygg skyter opp overalt. Nye gode veier bygges i raskt tempo med kinesisk hjelp. Her ser de muligheter for å hente ut store verdier i framtida, ikke minst matvarer, men også det en måtte finne under overflata. I 1969 vedtok NMS å starte misjonsarbeid i Etiopia. Kallet gjaldt spesielt folkene i Blånildalen og områdene rundt Begi, veiløse og utilgjengelige områder lengst i vest. Nå bygges det veier her og en bruker ikke lenger dagevis på å komme seg til Begi. Blånilen krysses på bru nord for Asosa. I samme området bygges det nå en enorm demning. Etiopia skal bli storeksportør av kraft til Kenya og Sør Sudan. Det kan forårsake politiske jordskjev. Initiativet ble tatt for flere år siden. Italia skulle finansiere og stå for utbygginga. Det satte president Mubarak i Egypt stopper for ei stund før han ble avsatt og Italia trakk seg fra prosjektet. Etiopias nå avdøde statsminister, Meles Zenawi viste muskler og sa: - vii skal klare det uten investeringer utenfra. Blånilen ved Bumbadi, Metekel. Her skal den første demningen bli bygget Addis Abeba, nr Basert på mobilisering av nasjonal stolthet klarte han å skape begeistring for en ekstra skatt som skal finansiere utbygginga. Hvor stor begeistringa er i dag, er nok et annet spørsmål. Egypt er bekymra. Det vil ta 2-3 regntider å fylle opp demninga, og vannstanden i Nilen vil dermed bli redusert betydelig. Både Egypt og Sudan er avhenging av Nilen til vanning og har store planer om å bruke enda mer. Begge land protester kraftig. De sørlige nabolandene til Nilen har organisert seg med felles krav om selv å få bruke mer av vannet i Nilen. En avtale fra kolontida, presset frem av England, gir nemlig Egypt rett til alt vann i Nilen. På nettet går ryktene om at militære aksjoner kan bli aktuelle dersom bygginga gjennomføres og at militære fly allerede er stasjonert i Sudan. Det siste benektes kontant av Egypt. I Etiopia får også utbygginga enorme konsekvenser. Store folkemengder må flyttes mest Gumuz. Livsgrunnlaget blir borte. Landsbyer og de beste jordbruksarealene legges under vann. Her får Mekane Yesus kirken og dermed også NMS store utfordringer i årene som kommer. John Gunnar Raen, Side 1

2 Menighetene sterkt engasjert Konflikten om Asosa er løsti evangeliseringsarbeidet så lenge det varer i Metekel Tekst og Foto: Obsa Raga, oversatt av Klaus-Christian Küspert FAKTA Prosjektnummer: Prosjektnavn: Gi evangeliet videre i Blånildalen Prosjekter inkludert: Evangelisering i Agalo/ Kemeshi Sirba Abaya Asosa: Evangelisering i Metekel: Kamashi ungdomssenter: Prosjektansvarlig: Obsa Raga Besøket fra Vestsynoden med deler av menigheten foran den nesten ferdige Mekane Yesus kirka i Dangur, Metekel oktober var en delegasjon fra Vestsynoden på befaring i Metekel for å styrke evangeliseringsengasjementet på eget initiativ og for egne penger. Som kjent er det Vestsynoden som fikk i oppdrag å organisere evangeliseringsarbeidet i Metekel, det store lavlandsområdet nord for Blånilen. Ved et møte av synodestyret ble det fremmet et benkeforslag om å besøke området. Styret innvilget umiddelbart og det ble til og med satt ned faste arbeidsgrupper som i fremtiden skulle følge opp arbeidet i de nylig etablerte menighetene. Gruppemedlemmene fikk opplæring i evangeliseringsarbeid, og det ble raskt klart at den prekære bemanningen bare én prest og to evangeliser i et område som er mye større enn den gamle synoden var den største utfordringen. Derfor ble det bestemt at det skulle ansettes ytterligere 2 evangelister som betales av lokalt innsamlede midler. Disse evangelistene skulle følge besøksgruppen og begynne umiddelbart med arbeidet i henholdsvis Gumuz landsbyen Parzeit, Dibate Woreda og i innflytterbyen Pawe. Det var 22 prester og ledere for menighetsrådet som reiste til Metekel for 4 dager i slutten av oktober. For turen ble det leid en liten buss alt betalt av deltakerne selv. Mens de var der, besøkte de alle menighetene som prosjektet hittil har å etablert. Etter søndagsgudstjenestene ble det avholdt menighetsmøter sammen med gruppene på 4-5 personer fra synoden som er ansvarlige for oppfølgingen av de respektive stedene. Der ble det sett på hva som allerede er oppnådd og diskutert utfordringer og planer for det videre arbeidet. Tilbakemeldingen fra reisedeltakerne var overveldende. Det lyktes i høyeste grad å engasjere menighetene i Vestsynoden for evangeliseringsarbeidet, og oppfølgingsgruppene er i full gang med planer for å styrke og intensivere arbeidet og for opprettelsen av flere lutherske menigheter i området. Side 2 Prosjektrådgiver: Klaus-Christian Küspert (vikar) Hovedmål: Evangelisering, utdanning og kirkebygging i Blånildalen og Metekel med hovedfokus på Gumuz og andre marginaliserte grupper. Obsa Raga, prosjektkoordinator for evangelliseringsarbeidet i Blånildalen

3 Stipend for utvalgte elever på videregående skoler i Metekel Tekst og foto: Klaus-Christian Küspert, nmsethio@ethionet.et I Gilgel Beles, Metekel, får 15 Gumuz elever som lever under vanskelige betingelser, men som viser gode skoleprestasjoner, små stipend gjennom prosjektet for å kunne ta videre utdanning. Ofte er det vanskelig å rekruttere prosjekt - eller kirkelige medarbeidere fra indigene folkegrupper som Gumuz, Berta, Mao eller Komo. Grunnen er lavt utdanningsnivå, og følgen er at det rekrutteres høylandsfolk til stillingene og den opprinnelige befolkningen holdes fortsatt utenfor. Dette bidrar til at mange prosjekter forblir fremmedlegemer med liten grad av eierforhold hos målgruppen. Evangeliseringsprosjektet deler derfor ut små stipend til utvalgte studenter ved videregående skoler i Gilgel Beles området. Studentene kommer som regel fra landlige områder ( Gumuz landsbyer ) og ville ikke ha mulighet for skolegang uten støtte. Rekrutteringen skjer i samarbeid mellom skolens rektor og prosjektstyret, og utvelgelsen skjer på grunnlag av faglige og sosiale kriterier. I 2012 er det 15 studenter som får 100 Birr (ca. 33 kroner) i måneden. Fra 2013 blir stipendet økt til 150 Birr (50 kroner) per student. Yesouser Belete, 20 år, går 11. klasse ved Mambuk Technical High School. Yesouser er fra Gilgel Beles og ønsker å studere jus ved et universitet etter avlagt High School Exam. Han har vokst opp sammen med sin mor i svært vanskelige familieforhold. Skolens rektor foreslo ham for prosjektets stipendordning på grunn av utmerkede skoleprestasjoner. Magdes Wendu, 18 år, går 10. klasse ved Pawe Nr 2 High School. Magdes er fra Gilgel Beles og vil gjerne ta High School Exam ved slutten av 12. klasse. Hennes ønske er å studere biologi ved et universitet. Magdes er foreldreløs og det var skolen som foreslo henne for prosjektets stipendordning. Side 3

4 Nytt utviklingsprosjekt i Begi Gidami Synod fra 2013 Tekst og foto: Klaus-Christian Küspert, nmsethio@ethionet.et FAKTA Utsikt fra høylandet ved Tongo mot nordvest. Til venstre lavlandsområdet mot Sør Sudan. Befolkningen i Begi Gidami Synod er meget sammensatt. Ved siden av en majoritet av Oromo på høylandet er det spesielt i lavlandsområdene mot grensen til Sør Sudan mange mindre folkegrupper som snakker mange ulike språk. Disse folkegruppene ofte sammenfattet som Mao/Komo har hittil på mange måter vært forsømt, selv om prosjektet Helhetlig Utvikling i Begi har prøvd å nå noen av Mao landsbyene f.eks. ved å bygge vannmøller. Både Begi Gidami Synod og minoriteter som ofte er oversett av de som har innflytelse i samfunnet, er viktige områder for NMS sitt arbeid. Det er derfor nærliggende at vi fortsetter å støtte utviklingsarbeidet i Begi området. Fokuset skal imidlertid dreies noe fra høylandet mot lavlandsområdene i vest. Her skal det ved siden av klassiske utviklingstiltak som forbedring av jordbruks- produksjon og forsyning med rent drikkevann legges vekt på folkegruppenes kultur og språk. Per i dag finnes det svært få Mao/Komo med formell utdanning. Som følge av dette har de få muligheter til å få posisjoner i storsamfunnet og være med der det tas avgjørelser som berører deres liv. Dette søker prosjektet å forbedre. I oktober var vi på befaring i lavlandet tett ved grensen til Sudan. Det vi så var både oppmuntrende og skremmende. Veiene er nesten ufremkommelige og landsbyene ytterst fattige. På den andre siden møtte vi en åpen og gjestfri befolkning som er svært interessert i et utviklingssamarbeid til tross for at de utelukkende er muslimer i hvert fall på overflaten. Vi ser frem til å støtte dette arbeidet - som kan bli vanskelig, men som også kan få store og overraskende resultater. Prosjektnummer: Prosjektnavn: Helhetlig utvikling i Begi Prosjektperiode: Prosjektleder: Tadesse Terefe Hovedmål: Prosjektet har fire hovedkomponenter: Bygging av vanndrevne kornmøller, stipend til videreutdanning, planteskoler for produksjon av nytteplanter og vannsikring Anmerkning: Prosjektet vil fra nyttår få nytt navn og administreres av utviklingskontoret (DASSC) ved Begi Gidami Synod. Prosjektnummeret vil bli det samme og vi håper at de som støttet det gamle prosjektet kommer til forstette å støtte videreføring av arbeidet. Prosjektet er 100% giverfinansiert gjennom NMS og vi håper på mange nye givere. Fire bønder i Penshuba, den siste landsbyen før grensen til Sudan. Disse bøndene representerer tre ulike folkegrupper Gwama, Komo og Ganza som snakker vist forsjellige språk. Side 4 Klaus-Christian Küspert, representant

5 Matiwos Historie Tekst og foto: Klaus-Christian Küspert, oversatt fra Oromo til Engelsk av Andinet Arega Wega Bilde: Matiwos Adaba fra Ac wo Orda, Begi Woreda. Han er bonde, ca 30 år gammel, gift og har to barn og et fosterbarn. Matiwos er nå også elev i 6. klasse og ønsker å bli evangelist. Jeg var tre år gammel da foreldrene mine døde og Oromo naboene våre tok meg til seg. Derfor vokste jeg opp som Oromo. Jeg visste ikke at jeg var Mao, men jeg lekte mye med Mao barn ute i skogen eller ved elva. På denne måten lærte jeg Mao språket. Da jeg var 10 år gammel arbeidet jeg i ute på åkeren. Da møtte jeg en gammel mann. Han var Mao, og spurte om jeg visste at jeg var fra Mao folket, men jeg bare lo av ham. Da fortalte mannen om foreldrene mine og at jeg hadde to søsken. Han sa også hvor jeg kunne finne dem. Etter hvert ble jeg interessert og jeg ville vite mer om min families historie. Da sa mannen at han gjerne kunne fortelle mer dersom jeg kom og besøkte ham; men jeg skulle være forsiktig fordi folk ikke ville like det. Til tross for at jeg var redd gikk jeg nå ofte og besøkte ham i hytta hans. Da adoptivforeldrene fant ut av dette, slo de meg. Livet ble vanskelig og da jeg ikke kunne holde ut lenger rømte jeg og fant til slutt fram til min søster og min bror som jeg aldri hadde truffet tidligere. De levde hos en kristen Oromo familie og tok meg med til kirka, og etter en stund ble jeg døpt. Så ble min eldre bror tatt av kommunistene og ble tvunget til å bli soldat. Da freden kom vendte broren min tilbake og den nye regjering ga oss et stykke jord fordi vi var foreldreløse. En stund levde vi tre søsknene sammen og arbeidet på jorden inntil min bror og min søster giftet seg. Broren min og kona reiste på let etter bedre jord, men kort tid etter døde de av kolera. Det hadde et lite barn som jeg tok til meg i hytta mi. Jeg ble luthersk kristen mens jeg ennå levde sammen med min bror og min søster. Foreldrene våre hadde vært muslimer, men nå tilhørte vi Mekane Yesus kirken. En natt drømte jeg, og en sang kom plutselig i hodet mitt. Det var en fin melodi, men teksten var på Oromo. Da jeg våknet ba jeg til Gud. Jeg sovnet igjen og igjen kom denne drømmen. Jeg drømte om den samme sangen, men nå på Mao språket. Da jeg våknet ba jeg igjen og skrev ned hva jeg hadde drømt. Siden denne dagen har jeg skrevet 130 dikt og sanger, alle i Mao språket som vi kaller T wa Sit Shwala (De svarte folks språk). Så begynner Matiwos å synge med klar røst: Hoyo Yer(e) mini :II Set gabit na Yase mashagna K inde maguse Hune maguse Gashi man kule Kom min Herre Ta min hand Snart blir det morgen Mørket er borte Sykdommen er borte Og jeg står FAKTA Prosjektnummer: Prosjektnavn: Gi evangeliet videre i Begi Prosjekter inkludert: Mao Komo Evangelism Outreach Del 1: Mao Komo outreach follow-up Del 2: Mao Komo language development Ansvarlig: Qes Wakgari Buruse Prosjektrådgiver Klaus-Christian Küspert Hovedmål: Evangelisering og utdanning i Begi Gidami Synod med hovedvekt på kvinner og marginaliserte grupper; språkarbeid blant Mao og Komo folket Matiwos avslutter: Jeg vil så gjerne forkynne evangeliet til mitt folk, til Mao folket slik som det er, uten å legge noe til og uten å ta noe bort. Side 5

6 Spareovner og hvorfor kvinnene ikke får lov til å ta dem i bruk Tekst og foto fra halvårsrapporten, bearbeidet av Klaus-Christian Küspert, nmsethio@ethionet.et FAKTA Prosjektnummer: Prosjektnavn: Western Ethiopia Integrated Environment and Food Security Development Program (WEIEFSDP) Prosjektperiode: NMS-rådgiver: Klaus-Christian Küspert (vikar) Programkoordinator: Gemechis Gudina Hovedmål: Å øke matvaresikkerheten på landsbygda i Vest-Etiopia for mennesker Annen informasjon: Programmet består av de tidligere integrerte landsbyutviklingsprosjektene i Begi-Gidami, Bikilal, Boji og Nonno Fordelene med de selvkonstruerte spareovnene av leire ( mud stoves ) er åpenbare: de bruker mindre brensel, flere ting kan lages samtidig, røyken ledes ut av kjøkkenhytta, kvinnene kan arbeide stående, barn kan ikke skade/brenne seg og det koster nesten ingenting å lage dem. Derfor er det ikke forunderlig at alle landsbyutviklingsprosjektene har slike spareovner på programmet,. Det er imponerende å se hvor godt de fungerer som hos denne kvinnen på bildet i en landsby ca. 15 km utenfor Boji i Vestsynoden. Ved flere prosjektbefaringer la jeg imidlertid merke til at ovnene oftest er bygd og tatt i bruk i husholdninger med kvinner som familiens overhode. En grunn er sikkert at prosjektene har et spesielt fokus på enslige kvinner som familieforsørgere. Sist fikk jeg imidlertid høre en annen grunn for dette fenomenet: Mennene ønsker ikke at kvinnene bruker slike ovner. Begrunnelsen fra en av husbøndene er mildt sagt overraskende: I vår kultur er det ikke vanlig at kvinner arbeider oppreist som en mann. De skal sitte på golvet som det sømmer seg for en kvinne. Slike ovner passer ikke for våre kvinner. Utviklingsprosjektet i Boji har startet med mud block technique Avskoging er et stort og økende problem over hele Etiopia. I Wollega hvor det for ikke lenge siden var tette, grønne skoger er det nå ofte magre enger fordi siste rest av gressdekket spises av termittene. En viktig årsak til avskogingen er det enorme forbruket av trevirke i det lokale byggeskikket hvor hus bygges av tre og kles med leire. I tillegg til miljøbelastningen er disse husene svært utsatt for termitt-angrep og har en svært begrenset levetid. Side 6 Demonstrasjonshus i mud block technique nær Boji Boji Integrerte Utviklingsprosjekt har derfor satt opplæring i byggingen av hus i mud blokk teknique på programmet. Fordelene er åpenbare: Nesten ikke noe forbruk av dyrebart trevirke, termittresistens og meget billig. Et flott miljøtiltak!

7 Miljø, mat, minoriteter og likestilling Tekst og foto: Klaus-Christian Küspert, November var det møter i Gimbi mellom Synodelederne, DASSC lederne og NMS for å bli enig om hovedmål og fokusområder i det planlagte nye utviklingsprogrammet. Miljø, mat, minoriteter og likestilling er stikkord for programmets hovedfokus Kamashi, Metekel og Begi/Tongo for de viktigste arbeidsområder. Arbeidet for et nytt integrert landsbyutviklingsprogram i vestsynodene har kommet langt takket være et utmerket team bestående av Mr. Dawit, leder for DASSC regionalkontor Gimbi, Mr. Gremechis, koordinator for landsbyutvikingsprogrammet og Mr. Tilahun fra DASASC kontoret for planlegging, evaluering og kvalitetssikring. Når de nåværende prosjektene (Nonno/Biklial/Boji/Begi) fases ut i slutten av 2013, er det forhåpentligvis et nytt Digni finansiert program på plass for å fortsette det suksessfulle utviklingsarbeidet i vest i samarbeid med EECMY DASSC kirkens utviklingsavdeling. Det nye programmet blir mer enn bare ny fase av de gamle prosjektene. Det vi ønsker er et lett program med en slank og profesjonell administrasjon som ligger trygt forankret i DASSC sitt regionalkontor i Gimbi (ACO) som administrerer arbeidet over hele Vest Etiopia. Arbeidsområdene og fokus for programmet velges etter grundige feltundersøkelser ( need assessment ), på bakgrunn av NMS og DASSC sine strategidokumenter og kirkens nye strategiplan. Et stikkord som er felles i alle disse planene er Benishangul Gumuz regionalstaten lengst i vest med en meget sammensatt befolkning av Gumuz, Berta, Shinasha, Mao og Komo. EECMY har utpekt dette som et satsingsområde. DASSC er opptatt av arbeidet med minoritetsgrupper og de minst utviklede områdene. For NMS er Blånildalen med hovedsakelig Gumuz befolkning og Begi området med ulike folkegrupper, fra starten av hovedarbeidsområdet. Premissene var derfor klare da vi møttes med DASSC direktørene og synodepresidentene fra fire synoder (Gimbi, Boji, Mendi og Begi) for å diskutere programmets hovedfokus og de viktigste arbeidsområdene. Dag Rune Sameien, for tiden fungerende leder av DB programmet i Stavanger, stilte på kort varsel og deltok i møtene november i Gimbi. Dag Rune understreket at utviklingsarbeidet som gjøres her i Etiopia er av høy profesjonalitet. Samtidig var han klar på at dette programmet måtte følge både NMS og kirkens satsingsområder. En dreining fra høyland til lavland med sterkere fokus på indigene folkegrupper (Gumuz, Berta og Mao/Komo), en klar kvinneprofil og fortsatt profesjonelt arbeid innen miljø og matvaresikkerhet var derfor ønskelig og i tråd med partnerens strategi. (se Dag Rune Sameiens artikkel på side 8). Programmets viktigste arbeidsområder blir Blånildalen rundt Agalo, Gilgel Beles området i Metekel og ulike deler av Begi Gidami synoden. Arbeidet på høylandet rundt Gimbi og Boji skal fortsette i mindre målestokk og det skal videre undersøkes hvor vidt Berta folket i lavlendet i vest kan nås gjennom Abay Dabus Synod (Mendi). Side 7

8 Tilbake til fremtiden! Tekst: og Dag foto: Rune Klaus-Christian Sameien, Küspert, Onsdag 7/11, mens hele verden fulgte Obamas gjenvalg, var en gruppe fra NMS og synodene i Vest Etiopia samlet for å snakke om strategi og retning for bistandsarbeidet. Vi vet hvor vi er, og vi vet hvor vi vil. Hva er utfordringene for å få det til. NMS har gjennom mange år hatt et utstrakt arbeid i Blånildalen og lavlandet ned mot grensen til Sudan. Ja, var det én ting jeg viste om NMS sitt arbeid da jeg begynte å jobbe ved hovedkontoret i Stavanger, så var det at NMS jobber blant folkegruppene i Blånildalen. Men tyngden av det statlig støttede bistandsarbeidet har de siste årene i stor grad dreiet vekk fra dalen og opp mot høylandet. Det er mange grunner til det, og det nåværende integrerte landsbyutviklingsprogrammet er en stor suksess. Det faglige nivået er høyt. Resultatene taler sitt tydelige språk. Nå er det godt over 40 år siden kirken i Etiopia kalte NMS til å jobbe i Blånildalen, og det er fortsatt tydelig å lese i strategidokumentene til både NMS og DASSC, kirkens bistandsavdeling, at lavlandet skal være et fokusområde. Vi ønsker begge å jobbe med integrerte landsbyutviklingsprosjekt, og vi ønsker begge å nå de mest marginaliserte gruppene gjennom dette arbeidet. Det er lite tvil om at det tydelige partnerskapet som er etablert mellom NMS og kirken fortsatt er en stor ressurs. Likevel vil det alltid være noen utfordringer. Et spørsmål gruppen med lokale DASSC direktører og synodepresidenter var opptatt av omhandler komplikasjoner ved å flytte aktivitetene lengre vekk fra sentrale strøk der infrastruktur og administrasjon er lettere tilgjengelig. Vil man kunne sikre god implementering og oppfølging i et program som i større grad våger seg tilbake til lavlandet med lengre avstander? Hvilke forpliktelser har vi i de områdene vi har arbeidet de siste årene? Er vi klare til å nedskalere innsatsen her, og er kirken og synodene klare til å følge opp dette arbeidet? Planleggingsgruppen for det nye programmet hadde gjort en god jobb, og var godt forberedt på de ulike problemstillingene som kom opp under møtet. Og tross ulike meninger og synspunkt var det tydelig at det nye programmet i større grad måtte gjenspeile NMS og DASSC sine strategier. Selv om detaljer som programmets navn og innsatsområder ikke ble definitivt avklart, var dette et godt og viktig skritt på veien. Det er ikke bare praktiske hensyn, men også mange faglige utfordringer ved å jobbe blant minoriteter. NMS ønsker å jobbe tett med planleggingsgruppen for programmet for å sikre at programmet i størst mulig grad kan ta slike hensyn. Et viktig bistandsfaglig prinsipp blir derfor å unngå å kun bidra til endring. Forskjellen på utvikling og endring trenger ikke være Side 8 så synlige, men fundamentalt forskjellige likevel. Utvikling kan ikke påtvinges, dens DNA er summen av det vi kanskje kan kalle erkjennelse og bekjennelse. Erkjennelse av hvor man er, og bekjennelse av hvor man vil. Summen, den nye retningen, er utvikling. En slik prosess er nær den det gjelder, og eierskapet er derfor stort. Endring derimot kan bunne i andres erkjennelser og andres bekjennelser. Den eies av bistandsaktører og donorer, og selv om den kan være velment og godhjertet, eies den aldri av de det gjelder. Dette er en stor utfordring i all utviklingsarbeid, men særlig i møte med minoriteter og marginaliserte grupper. Behovene kan være så store og synlige, og det kan være vanskelig å bevare rom og tid for utvikling, og ikke bare endring, om aldri så faglig utprøvd og velment. Dessuten er ofte grunnleggende verdisyn og virkelighetsforståelser forskjellige fra majoritetssamfunnet. Det kan være en vanskelig balanse å bevare respekten og undringen i møte med slike grupper, og samtidig legge til rette for utvikling. Opp gjennom historien er det mange majoritetssamfunn som har tenkt: de vil nok forstå og velge som oss bare de får kunnskap, og blir opplyst slik som oss. Men tanken er urealistisk. Samtidig, det vil alltid være viktig å stille spørsmålstegn ved hvem som taler en minoritets sak. Er det en liten gruppe menn som skal få bestemme hva som er utvikling for en hel minoritet? Hva blir summen av erkjennelser og bekjennelser når også kvinnene i en minoritet blir hørt? Tar utviklingen en annen retning da? Det er store endringer på gang i gumuz-områdene. Den mektige Blånilen skal temmes, og store områder med tradisjonelt gumuz-land vil innen de kommende fem årene legges under vann. I en nasjonal kontekst er dette utvikling, det er summen av erkjennelsen av et økende energibehov, og bekjennelsen av at løsningen kan være vannkraft. For gumuzfolket derimot, er dette endring. Hva vil skje, hvor skal de dra? Hva er deres eierskap midt i dette? Et landsbyutviklingsprogram i et område med minoriteter trenger en bred tilnærming, både til menneskene og deres relasjoner, samt deres levekår og miljø. I Canada f.eks. er mye uavklart i forholdet til både minoriteter og ressursforvaltning når det gjelder oljesand, men de har åpent gått ut og sagt at forsoning skal være gjennomgående i dette arbeidet. De krever derfor at det skal gis tid og prioritering til deltakelse, konsultasjon og informasjon. Et slikt arbeid skal bygge relasjoner, ikke bare borre brønner. I sin betraktning over relasjoner og ressurser sa en kanadisk indianerhøvding, vi kan ikke lenger si at hullet er i deres ende av båten. Det vil alltid være mange utfordringer ved å planlegge et nytt program. Likevel, det er ingen tvil om at NMS og DASSC sitt fokus fremover, i større grad skal vende tilbake til det opprinnelige kallet: de marginaliserte gruppene i lavlandet.

9 Ett nytt liv etter 3 år Tekst og foto: Sonja Küspert, sonjakuspert@gmail.com Fremdeles er det mange kvinner som hvert år lider skjebnen av å få en fistelskade pga. svært vanskelig fødsel, og mange er uvitende om at det finnes hjelp. En av dem er Dafine Mardasa. Hun er en ung Gumuz kvinne fra Agalo Meti. Hun er gift og har en frisk gutt på 8 år. Dessverre gikk det ikke så bra med de to neste svangerskap. Andre barnet mistet hun i en spontanabort i 7. måned. Så var hun gravid på nytt. Riene fikk hun hjemme, men fødselen ble vanskelig. Derfor bar sterke menn henne til helsestasjonen som Mekane Yesus driver i Agalo Meti. Denne stasjonen får også støtte og veiledning gjennom NMS prosjektet Landsbyutvikling i Blånildalen. Det viste seg at fødselen var for vanskelig også for dem. Helsestasjonen har ingen jordmor og svært lite utstyr. Så ble Dafine sendt til klinikken i Kiltu Kara på høylandet. Siden det ikke finnes sykebil i dalen var transporten vanskelig. Først ble Dafine båret, men etter ei stund fikk hun mulighet til å kjøre med en bil. Likevel tok det et døgn før hun kom fram. Dessverre var alle strabasene forgjeves for barnet det ble dødfødt. Dafine overlevde, men hadde en fistelskade. Hun og familien visste ikke om muligheten til en operasjon ved fistulahospitalet i Addis Abeba. Hun var heldig at mannen hennes og familien er glad i henne, hun fikk lov å bo sammen med dem og fikk den hjelpen og pleien hun trengte. Ofte er det dessverre ikke slik. Siden kvinner med fistelskade lukter vondt blir mange utstøtt og må bo for seg selv. Etter 3 år fikk de gjennom Mekane Yesus menigheten hvor hun er medlem, høre at hun kan få hjelp gjennom dette prosjektet. Familien kontaktet prosjektlederen og allerede en uke senere ble hun transportert til Addis Ababa. Nå er hun frisk og gleder seg til å reise tilbake og begynne et nytt og aktivt liv som en frisk kvinne. FAKTA Prosjektnummer: Prosjektnavn: Mor/barn-helse Prosjektperiode: NMS-rådgiver: Sonja Küspert Prosjektledere: Boji: Qes Elizabeth Fekadu Begi: Diribe Tesfa: Hovedmål: Å hjelpe kvinner med fødselsskader til et verdig liv Jordmødrene endelig på plass Toline, Desi, Fekede og Obsine (f.v.) på eksamensfesten. Disse fire nyutdannete jordmødre - Fekede var best i kullet! - skal jobbe ved henholdsvis Boji og Begi helsestasjon; Toline og Obsine in Boji og Desi og Fekede i Begi. Dessverre var helsestasjonene ikke helt klare i begynnelsen, men nå er rommene malt, utstyr kjøpt og alle fire jordmødre har begynt å jobbe. Gjennom den innsatsen disse fire jentene gjør skal dødeligheten av mødre og barn gå ned. En viktig del av jobben er også all forebyggende arbeid for å få bl.a. ned antall nye fistelskader og den sterkt utbrette sykdommen uterus prolaps. Gjennom bekkebunnstrening blir muskulaturen i bekkenet styrket som forhindrer at livmora synker ned. I tillegg blir også stressinkontinens forebygget. Sistnevnte finnes ganske ofte også i utviklede land. Side 9

10 Stadig noe å gjøre for å støtte familien Tekst og foto: Sonja Küspert, FAKTA Prosjektnummer: Prosjektnavn: Kamp mot HIV/Aids Prosjektperiode: (Prosjektet samarbeider nå med det integrerte landsbyutviklingsprosjektet, men er fortsatt delvis et eget prosjekt) NMS-rådgiver: Sonja Küspert Prosjektleder: Adamu Lencha Hovedmål: Å gi hjelp og støtte til folk som er HIV positive eller har AIDS Å gi hjelp til foreldreløse- og sårbare barn Øke samfunnets bevissthet om nødvendigheten av å forandre atferd Mustafa Kadir er 18 år og veldig opptatt til forskjell fra norske ungdommer som ved siden av skolen bruker mye av fritida si til venner, fest og sosialt liv. Mustafa mistet faren sin da han ennå var ung. Nå er han familieforsørger for moren og sine to søsken, ei søster på 16 og en bror på 10. Moren er ikke helt frisk og kan derfor ikke bidra særlig mye. Likevel går alle barna på skolen. Mustafa selv i 7. klasse, søstera i 6. og broren i 3. Familien var muslimsk før, men så ble de kjent med Full Gospel (pinsekirken) og konverterte sammen. De går til gudstjeneste hver søndag. Da HIV/AIDS prosjektet startet i 2008 fikk Mustafa en skopusserstand fra prosjektet. Da gikk han i 2. klasse. Fra da av går han en halv dag på skolen og en halv dag tilbringer han ved skopusserstanden. Leksene gjør han om kvelden og søndagen etter gudstjeneste. Siden inntektene ikke strakk til lette han etter andre muligheter for å tjene penger. Han kjøpte to sauer som han holder utenfor byen. Disse blir stelt av andre som får litt av inntekten. De to sauene har allerede blitt til seks. Sammen med en bonde dyrker Mustafa solsikkefrø, mais og teff på et halvt hektar jord. Siden åkeren ligger langt unna er det bare han som jobber der. Inntekten må Mustafa dele med jordeieren. Med inntektene fra de ulike jobbene har Mustafa forstørret huset han og familien bor i, som i utgangspunktet var nokså lite. De neste to årene blir omtrent som nå, men så er han ferdig med 9. klasse (ungdomsskolen). Da vil han prøve å finne inntektskilder slik at han får råd til å fortsette på videregående skole. Drømmen er å gå på universitet for å bli ingeniør. Selv om prosjektet fases ut i slutten av året, kan Mustafa og de andre ungdommene beholde skopusserstandene. Disse er gitt til et statlig kontor i byen og ungdommene kan benytte seg av dem så lenge de bor i Gimbi. Kapasitetsbygging i synoden. Mustafa sammen med lillebroren sin. Siden Mustafa tar ansvar for familien ser framtida ganske lys ut. Side 10

11 Kvinne i eget hus Tekst og foto: Klaus-Christian Küspert, nmsethio@ethionet.et Fra september i år har koordineringskontoret for Women Empowerment Programmet fått egne lokaler på synodetunet i Boji. Det er en strålende Jeritu som møter oss på sitt nye kontor på synodetunet i Boji: Ja, nå er jeg på plass, endelig! Et kontor helt for meg selv med alt jeg trenger! sier hun smilende. Etter etiopisk nyttår 11. september flyttet hun inn i et lite men lyst og nyopppusset rom. Det virker nesten som om hun selv har vansker med å forstå hvor forunderlig godt alt har ordnet seg i løpet av dette året. Jeritu kan fortelle at Women Empowerment arbeidet i alle 6 synodene som er med i programmet nå har startet og at aktivitetene er i rute. Med et halvt års forsinkelse begynte også arbeidet i Ijaji, Central Gibe Synod. Der ble det tilsatt en svært dyktig prosjektleder, Ms. Bogalech Gutama som tok eksamen i Gender and Development ved Mekane Yesus Management and Leadership College i Addis Abeba i vår. Dermed er programmet komplett og Jeritus kalender tilsvarende full. Hun har vært rundt i alle synodene og holdt opplæring for de nye prosjektansatte og for lederne for kvinnearbeidet, og det har vært flere undervisningssamlinger i Boji. Det store temaet for høsten er en grunnlagsundersøkelse ( Baseline Survey ) i hver av de 6 synodene. Denne skal føre til skreddersydde synodeplaner for gender arbeidet og gjøre det mulig å måle prosjektets resultater. Gruppen som skal utføre undersøkelsen er høyt kvalifisert og omfatter bl.a., Revd. Dr. Bekure, EECMYs første kvinnelige prest og synodepresident og i dag ansatt i kirkens kvinnedepartement, og Ms Ebisse, leder for gender kontoret ved Central DASSC. Mens Jeritu forteller at hun gleder seg til å ønske Marit Breen velkommen til Boji som rådgiver, er hun allerede i ferd med å pakke ned PCen og en del papirer. Hun er på vei til Begi hvor hun skal ha trening med medarbeiderne innen kvinnearbeidet. FAKTA Prosjektnummer : Prosjektnavn : Western Ethiopia Women Empowerment Program (Kvinners posisjon i kirke og samfunn) Prosjektperiode : NMS-rådgiver : Marit Breen (fra Januar 2013) Programleder Jeritu Berhanu Hovedmål : Fremme kvinners rettigheter i kirke og i samfunn Programmet består av prosjekter i disse syndene: Western Synod, Begi Gidami Synod Gimbi Jorgo Synod Birbir Dilla Synod Abay Dabus Synod Central Gibe Synod En strålende fornøyd Ms. Jeritu i sitt nye WEWEP-kontor på synodetunet i Boji Side 11

12 Rettelse: I siste nummeret var dessverre prosjektnummer til prosjektet Capacity Building for studenter fra Benishangul Gumuz ikke korrekt; i stedet for 520 nytt skulle det være 720 nytt, siden det er under NMSprogrammet Lederutvikling og Organisasjonsbygging (LO). Be for... en fredelig og rettferdig bruk av Nilens vann Gumuz befolkingen som blir flyttet på grunn av dambyggingen, og at de må finne seg nye hjem at de to nye evangelister i Metekel trives i jobben og kan være til gagn for arbeidet i området studentene som får stipend gjennomfører skolegangen, og så kan arbeide for sine folkegrupper at det nye utviklingsprosjektet for Mao Komo folket i Begi får en god start etter nyttår at Matiwos en dag får mulighet til å forkynne evangeliet på sitt morsmål de fire nyutdannete jordmødre som snart skal begynne å jobbe; at de finner seg til rette i de enkle omgivelsene og kan bli til stor hjelp for kvinnene og barna som bor rundt helsestasjonene Mustafa og andre ungdommer i Gimbi som har et vanskelig liv men likevel ikke gir opp Navn forskjellige tradisjoner fra land til land Tekst: Sonja Küspert, sonjakuspert@gmail.com Hvert barn trenger et navn, og i hvert land finnes det regler for hvordan det skal gjøres. Selv i Europa finnes det ulike regler. I Norge er man kanskje mest liberal; i et ekteskap kan hver partner beholde sitt etternavn og barna kan ha forskjellige etternavn. Felles for de europeiske landene er imidlertid mønsteret med for- og etternavn. Det er ikke slik overalt. I Madagaskar f.eks. finnes det ikke familie- eller etternavn. Barn kan få alt fra kun ett navn og opp til fire eller enda flere svært lange navn. I Etiopia finnes det regler som alle må følge. Hvert barn får kun ett navn. I fødselsattesten står navnet til barnet, så til faren og etterpå navnet på bestefaren. Dette ser vi for eksempel i navnet til vår kontormedarbeider i NMS. Han heter Tsegab Etana Tirkana, dvs. navnet hans er Tsegab, hans far het Etana og farfaren Tirkana. Tsegabs sønn fikk navnet Gutu, så på fødselsattesten hans står det: Gutu Tsegab Etana. Til daglig brukes det oftest bare de to første navnene, i vårt eksempel altså Tsegab Etana. Når vi ser dette navnet med europeiske øyne ville vi hilse ham som Mr. Etana og dermed hilse på faren hans! På den andre siden ville det være uhøflig å bare si Tsegab hvis man ikke er godt kjent med hverandre; derfor sider vi Mr. Tsegab. Etiopiere har svært gjerne en tittel foran (det eneste) navnet. Når vedkommende f.eks. er prest, tiltales hun eller han konsekvent Qes eller Reverend. Representanten er Dr. Klaus, og jeg kalles som vanlig Sister Sonja, siden jeg er sykepleier. Kirkepresidenten vår bør altså tiltales som Qes Dr. Wakseyoum - ikke Mr. Idossa da snakker vi til faren hans! Side 12

13 Utvikling sett med norske øyne Tekst: John Gunnar Raen, Foto: Aril Vik For noen uker siden var jeg på tur til Gimbi og Boji med et filmteam ledet av Aril Vik. Oppdraget var gitt av Digni. Det gikk ut på å dokumentere at prosjekter støttet av Norad gjennom Digni styrker kvinnenes stilling og fremmer likhet mellom kjønnene. Vi stoppet først i Gimbi og besøkte Bikilal prosjektet noen km utenfor byen. Deretter var vi et par netter i Boji og besøkte både det integrerte prosjektet og kvinneprosjektet, Women Empowerment. Det siste er ledet på en fortreffelig måte av Jeritu som flere av dere lesere har møtt. Først Bikilal: Det ble startet opp da jeg jobbet her for 6-7 år siden. Resultatene er tydelige og imponerende. Folk har fått bedre kornsorter og frø. Det blir mer å selge, ikke minst for kvinner. Familien får bedre råd til å sende barna på skole, ikke minst på videregående skole. Grønnsaker, særlig gulrøtter, kål og rødbeter har kommet inn i husholdningene. Til og med epler fikk jeg smake på. kilder at det er ikke uvanlig at ektefeller hjelper hverandre på åkeren. Dette var kanskje ei noe litt negativ fremstilling. Men det øvrige jeg så var positivt. Så det integrerte prosjektet rundt Boji: La meg trekke fram Aragesh, ei enke med 3 barn. I tillegg har hun ei funksjonshemma niese på bortimot 10 år å ta vare på. Aragesh er med i ei "sparegruppe". For 3 år siden fikk hun 3 sauer. Disse har hittil fått 18 lam og hun har gitt 3 videre til andre kvinner. Av de 18 har hun solgt noen og fått penger til skolegang for barna. Neste mål er å få bølgeblikk på taket i stedet for gras og deretter penger til på kjøpe en okse slik at hun kan få pløyd jorda. Etter å ha sett det strålende og fornøyde ansiktet er jeg overbevist om at hun får drømmen oppfylt om noen år. Dessuten nyter hun og flere hundre andre godt av rent drikkevann fra en brønn prosjektet har skaffet. Det betyr uendelig mye for helsa til hele familien. Og ikke minst viktig: Termittene som ødelegger jorda, har møtt drepende motstand. Jord gjenvinnes, graset vokser og trær plantes. Erosjonen stoppes. For et par år siden startet prosjektet opp et forsøk på å få til større likestilling ved å påvirke ektepar til å jobbe mer sammen. Ideen kom selvsagt ikke fra grasrota. Teamet filmet og dokumenterte på forskjellig måte hvordan ektefeller jobbet sammen. De laget mat sammen, hakket og luket i åkeren - og plukket epler sammen! Det så bra ut, men undertegnede er likevel skeptisk. Jeg spurte om alderen på de to parene vi møtte. Mennene hadde nådd norsk pensjonistalder. Kvinnene var noe yngre. Barna var ute av heimen. De to andre parene var visstnok i samme aldersgruppe. Dessuten fortalte andre Til slutt kvinneprosjektet: Her fikk vi være med på samling i ei kirke på en mandag. Det var ikke gudstjeneste, men "teater" for å fremme likestilling og rettigheter for kvinner. Innholdet var som følger: Diskusjon om jenters intellektuelle evner og kapasitet. På den ene side hadde vi unge jenter som ville ha skolegang og samme muligheter som gutter, og på den andre side en far og noen andre som mente at jenter gjør best nytte for seg heime og ikke er særlig god utrusta for å klare seg godt på skolen. Så kom et par sener med klassen og eksamen. Siste sene var utdeling av vitnemål. Til alles forundring og store jubel fikk ei jente de beste karakterene. Gamlingen var nødt til å istemme de andres jubel. Side 13

14 Språk og identitet blant Gumuz og Shinasha Tekst og foto: Klaus-Christian Küspert, I Etiopia er det rundt 80 ulike språk noen få store med mange millioner brukere og mange små med bare noen tusen. Fram til begynnelsen av 1990-tallet var kun Amharisk offentlig språk, og alle barn, uansett morsmål, måtte lære på dette språket i skolen. All pedagogisk forskning viser derimot at morsmålet er det beste språket å lære på, og at alle barna burde ha dette som skolespråk i minst seks år. Det er både for læringens skyld og fordi det styrker utviklingen av identitet og tilhørighet. Det var dermed et stort framskritt da den nye regjeringa i 1994 gikk inn for å utvikle minoritetsspråk og bruke dem i skolen. Regjeringa innførte etnisk føderalisme som delte landet inn i 9 regionalstater. Statene er dannet rundt etniske grenser med språk som det mest synlige kriteriet på etnisitet. Noen av disse regionalstatene er multietniske siden det ikke er mulig og ønskelig at alle de bortimot 100 etniske gruppene skulle få sin egen delstat. En av disse multietniske statene er Benishangul Gumuz med fem titulær-nasjoner : Berta, Gumuz, Shinasha, Mao og Komo. For fem år siden ble de tre førstnevnte av disse språkene utviklet som skriftspråk og i dag brukes de som undervisningsspråk i utvalgte pilotskoler. Planen er å utvide tilbudet til alle skoler der det er et flertall av elever som har ett av språkene som morsmål. Dette er et stort fremskritt for anerkjennelsen av f.eks. Gumuz som et folk med en verdifull kulturarv. På den andre siden innebærer det en del risiko fordi det er stor mangel på læremiddel, og utdannede lærere for dette språket. Spesielt for Gumuz har man møtt mange utfordringer fordi det knapt fins folk med høyere utdanning som har Gumuz som morsmål. Dessuten er det viktig å sikre at innføringen av morsmål ikke går på bekostning av kunnskaper i språk som kan brukes nasjonalt som Amharisk, fordi de små språkene ofte kun kan brukes i landsbyene, mens all annen kommunikasjon foregår på et større språk. I september /oktober i år var Sophie Küspert-Rakotondrainy undertegnedes eldste datter - i Etiopia for å undersøke hvordan overgangen til morsmål som undervisningsspråk virker på målgruppene. I forbindelse med masterstudiet i Comparative and International Education ved Universitetet i Oslo skriver Sophie en oppgave som skal omhandle etiopisk skolespråkpolicy med spesielt fokus på den multietniske konteksten i landet. Her vil hun ved eksemplet av Gumuz og Shinasha finne ut hvilke implikasjoner overgangen til morsmål i grunnskolen har på folkegruppenes etniske identitet og deres forventninger og holdninger. I september og oktober hadde hun et feltstudium på flere uker i Gumuz og Shinasha kommuner i Blånildalen og Metekel der hun intervjuet et stort antall lærere, foreldre, skolepolitikere og offentlige personer. Resultatene skal offentliggjøres i en masteravhandling våren Det som allerede nå kan røpes er at Sophie oppdaget forholdsvis store forskjeller mellom Gumuz og Shinasha i måten hvordan de ser på sin språklige og kulturelle identitet og sin fremtid som folkegruppe. For oss i NMS er denne forskningen spesielt interessant: Det var gjennom norsk misjon i Blånildalen at Gumuz folket og deres språk ble sett og verdsatt, og det var norske misjonærer som gjorde et sort bidrag til utviklingen av Gumuz lenge før etnisk føderalisme var oppfunnet. Vi gleder oss til å lese resultatene av Sophies forskning og håper at de bidrar til en ytterligere styrking av språk og identitet av Gumuz folket. Side 14

15 RIS & ROS Ny blomst er et nyhetsmagasin fra NMS Etiopia som utgis fire ganger i året. Det blir sendt ut til givere, samarbeidspartnere og andre interesserte. Dersom du ikke ønsker å stå på lista, har kommentarer og tilbakemeldinger eller dersom du vet om noen som kunne være interessert i å motta bladet, kan du skrive mail til Sonja Küspert, sonjakuspert@gmail.com eller Klaus-Christian Küspert, nmsethio@ethionet.et KALENDER : Privatbesøk av Bodil Rettedal, sammen med representanter fra menigheten hennes for tur til Ijaji : Dag Rune Sameien kom i stedet for Stein Hinderaker til møte i Gimbi (nytt integrert utviklingsprogram fra 2014) : Studietur med ledere innen utviklingsarbeid (WEIEFSDP) og Women Empowerment (WEWEP) til Madagaskar : Tidligere misjonær Gunvor Hofseth kommer til en evaluering av pastor empowerment project 6.12: Utflukt til Wenchi krater med NMS staben og vaktmenn fra de to tun (kontor og bopel) Desember/Januar: 2012/2013: Juleferie: Marit reiser til Norge og fam. Küspert til Madagaskar : Besøk av samarbeidssynodene i Vest-Etiopia med Marit Breen; installering av Marit i Boji : CMCR patnermøte i EECMY med besøk av ny programsjef Inger Kari Søyland; etterpå prosjektbesøk NMS utflukten med en del av staben til Wenchi krater var veldig vellykket. Grunnet sykdom og reisevirksomhet var vi bare 6 personer. Med hester og båt hadde vi en rundtur i krateret, en liten andakt ved Marit på øya i vannet og god mat i Ambo. På bildet f.v.: Bekuma, Worknesch, Marit, Eba og Metiku. Hvem er NMS-Etiopia? Rinos hjørne Nå er jeg blitt riktig stor og frekk og er ikke redd for noen ting, det vil si når denne Yadessa sier kotu! som betyr vel noe som kom! på dette Oromo-språket, så tør jeg ikke helt å la være. Og når han ser strengt på meg og peker på huset mitt så er jeg dum nok og går inn og føler meg ganske liten. De kaller det vel for oppdragelse. Ikke vet jeg hva det er godt for. Heldigvis kommer så representanten og slepper meg ut igjen når jeg bare hyler ynkelig nok. Han ser ut til å være litt svak for sånne unge hunder som jeg, og han blir ikke en gang sint når jeg herjer med blomstene hans! For et liv! Gaver Dersom du ønsker å støtte NMS, kan du sette inn pengene på vår gavekonto: Klaus-Christian Küspert, representant Sonja Küspert, rådgiver Marit Breen, rådgiver Ønsker du å støtte et spesielt prosjekt, kan du gå inn på: og finne ditt prosjekt! Side 15