FolkogforsVar temahefte

Transkript

1 FolkogforsVar temahefte sør-sudan Sudan konflikten: fra ett land til to Av Marit S. Hernæs

2 innhold Forord side 2 Sudan side 3 Borgerkrig side 4 Olje side 7 forord Sivilt samfunn side 7 Fra fred til deling side 8 Veien videre side 10 Etterord side 12 En måned etter at dette heftet var ferdigskrevet skjedde det som aldri skulle ha skjedd (se etterord). Det bekrefter hva jeg hevdet da heftet var ferdigskrevet: Sør-Sudan gikk inn i en ny fase, og det var uvisst hvilken retning videre utvikling ville ta. Det viste seg å være helt riktig, men dessverre var retningen alt annet enn ønskelig. Jeg begynte på heftet for lenge siden, men det skjedde alltid noe som gjorde det nødvendig å vente litt til for at heftet kunne komme på riktig tidspunkt i forhold til utviklingen av konflikten. Nå er tiden inne, og for alle som nå vil prøve å forstå og sette seg inn i den aktuelle situasjonen i Sør-Sudan og Sudan, så håper jeg heftet kan gi litt bakgrunn og økt forståelse. Heftet er ikke skrevet for ekspertene, målet er at det er lettlest, forståelig og innholdsmessig korrekt. Marit S. Hernæs. F F Folk og Forsvar har i over 60 år drevet informasjonsarbeid om norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk, og organisasjonens arbeid er like viktig i dag som den gangen den ble stiftet. Folk og Forsvar leverer faktakunnskap til både organisasjoner, politikere, journalister, studenter og andre interesserte. Folk og Forsvar har 70 medlemsorganisasjoner, og ble stiftet etter forslag fra Forsvarskommisjonen av 1946, under ledelse av Trygve Bratteli. Forslaget ble støttet av et enstemmig Storting, og den 26. februar 1951 så organisasjonen dagens lys. Informasjonsarbeidet drives bl.a. gjennom konferanser, studieturer, publikasjoner og temadager. Ungdom er en viktig målgruppe for Folk og Forsvar. Grafisk produksjon: Layout: punkt&prikke punktprikke@me.com Formidling: 2punkt as Trykk: RK Grafisk AS Opplag: mars 2014 feiring av Sør-Sudans første år som uavhengig. Foto: Wikicommons

3 SUDAn Sudan er arealmessig det tredje største landet i Afrika, etter Algerie og Den demo - kratiske republikken Kongo. Landet grenser til Tsjad og Den sentralafrikanske republik ken i vest, Egypt og Libya i nord, Etiopia og Eritrea i øst, Kenya, Uganda, Den demokratiske republikken Kongo og Sør-Sudan i sør. Den blå og den hvite Nilen møtes i dette landet, og blir til verdens lengste elv. Sudan er også et land med en tidvis konfliktfylt fortid og dagens konflikt må sees i sammenheng med denne. Litt historie Hvis man ser på et kart over Afrika fra ca. femti år tilbake vil man oppdage at nesten hele nordlige Afrika er dekket av et eneste navn: SUDAN. Bilad al Sudan er det gamle arabiske navnet som betyr «landet der de svarte bor». Dette kan oppfattes som noe spesielt i og med at dette området i hovedsak er et arabisk område, og befolk - ningen der ikke nødvendigvis definerer seg som afrikanere, eller svarte, men tvert imot mener å stå over afrikanerne lenger sør både i utvikling og sivilisasjon. Det er lang tradisjon for å hente slaver fra disse områd - ene, helt opp til så seint som 2000-tallet. På faraoenes tid var det en ikke-arabisk (ulike afrikanske folkegrupper) befolkning også i Egypt, og det var store kongeriker. Sudan var i en periode hærtatt og styrt av det kristne Etiopia. Nåværende Sudan har fortsatt et afrikansk folkeflertall, men med islamiseringen og den arabiske erobring av Nord-Afrika for ca år siden kom araberne i et større antall, og har etter hvert dominert kultur og politikk. Historisk sett var, og er det fortsatt, klare grenser mellom de forskjellige folkegruppene som bor her, og tradisjonelle konflikter som stort sett dreide seg om tilgang til vann, beitemarker og rett til å bevege seg fritt mellom områder. Dette var også tilfellet i det området som nå omfattes av Sudan/ Sør-Sudan. Disse konfliktene finnes fortsatt, og spiller en stor rolle mange steder kanskje mer enn tidligere. Nå er kampen om ressursene blitt en kamp for livet i og med at store områder er borte som følge av oljeutvinningen, uklarhet om grenser, minelegging, uklarhet om bruksrett og ikke minst regelrett salg av verdifullt land til investorer (jmf. rapport fra Norsk Folkehjelp: The New Frontier 2011). Særlig i Sør-Sudan har dette blitt svært sensitivt, da kollektiv eiendomsrett har vært praktisert i lokalsamfunnene i uminnelige tider. Dessuten har hundretusener av mennesker som har vært internt fordrevne eller flyktninger, kommet tilbake. De står imidlertid uten noe sted å bosette seg, og mange er helt uten midler. Etter delingen fikk dessuten sør-sudanere status som utlend inger i Sudan, og de fleste av dem ser ingen annen utvei enn å reise tilbake på tross av at mange er født, og har levd hele sitt liv i nord. Sudan under kolonitida Årene før kolonitida var preget av fremvekst av en rekke statsdannelser, (kongedømm - ene Zande og Shilluk) som kontrollerte jord - bruksproduksjon, naturressurser og handel, og hadde stor militærmakt. Grenser og land slik de fremstår i dag er i hovedsak et resul - tat av kolonitida, og europeiske lands fordel - ing av, og kamp om, territorier. Bortsett fra Etiopia har alle land i Afrika vært kolonier. Sudan ble britisk koloni fra 1899, etter Den britisk-sudanske krig, en hard konflikt med britene som toppet seg på 1880 tallet med dramatiske slag og henrettelser. Britene administrerte nord og sør som adskilte enheter, og grunnen var enkel britene fant fort ut at en felles administrasjon ble for vanskelig. Det var heller ingen stor entusiasme for å bruke mye folk og ressurser i Sudan. Britenes interesse var i utgangspunktet å ha kontroll over Egypt og Suezkanalen, og koloni seringen av Sudan var dermed en følge av dette. Under den engelske kolonitida var styret preget av liten engelsk tilstede værelse, men et utstrakt samarbeid med, og innsetting av, arabiske representanter i offentlig forvaltning. De ivaretok engelske interesser og styresett, samtidig som de fortsatte å ivareta sine gamle tradisjoner og interesser. Dette med - førte at det i liten grad var engelsk/arabisk tilstedeværelse i sør, og ingen utvikling. Sudan ble eget land i Et vesentlig punkt er at under Juba-konferansen i 1948 var det ønske om at kolonimakten skulle love uavhengighet for sør-sudan når de trakk seg ut, men resultatet etter forhand lingene var at Sudan forble ett land. I sør ble dette oppfattet som et løftebrudd. Et selvstendig Sudan Etter selvstendigheten, 1. januar 1956, har Sudan hatt ulike autoritære regimer, men også til en viss grad demokratiske valg. Opprør og væpnet motstand fra sør skjedde flere steder, men fra 1958 og fram til leder av Anyanya, Joseph Lagu, startet forhandlinger om Addis-Abeba-avtalen ( ) var frontene så klare og omfanget så stort at det var en regulær borgerkrig, sør mot nord. Det var ulike militære fronter som domi nerte i perioden fra , men perioden går vanligvis under betegnelsen Anyanya (navnet refererer til et slangebitt). Tiden fra var i begynnelsen preget av optimisme i sør. Veibygging, samt bygging av skoler og sykehus startet opp, i hovedsak i regi av misjonærer. Konflikten mellom sør- og nord-sudan ble verre etter at engelskmennene trakk seg ut i 1956, og fram til den første fredsavtalen mellom partene ble underskrevet i Addis Abeba i Den arabiske innflytelsen fortsatte, med nærmest ingen politisk representasjon fra sør, og heller ingen utbygging eller investeringer i den sørlige delen av landet. I tillegg forsterket den islamske innflytelsen seg, med bl.a. innføring av sharia-lover i Det faktum at sør i hovedsak er et kristent område, mens islam dominerer i nord, har bidratt til konflikten, men aldri vært noen hovedsak. I mai 1983 oppsto et mytteri i Bor på bakgrunn av manglende lønnsutbetaling. En militær offiser med røtter i sør, John Garang de Mabior, ble sendt til Bor for å forhandle. Slik gikk det ikke. Han valgte isteden å slutte seg til opprørerne, og Sudan People s Liberation Movement/Army (SPLM/SPLA) ble dannet. Det betydde at fredsavtalen var brutt, og krigen mellom nord- og sør-sudan blusset opp igjen denne gangen i enda større skala og i form av en regulær borgerkrig. Dr. John Garang de Mabior John Garang, født i 1943 i Bor, tok sin doktor - grad i jordbruksøkonomi i USA. På 1970-tallet sluttet han seg til Sudans militære styrker og bodde i Khartoum. Han kjente derfor for holdene både i sør og i nord godt, og var vel kjent med misnøyen også i store områder i nord særlig Darfur og Rødehavsområdet. Mange områder følte seg marginalisert og mis nøyde med manglende utbygging og manglende demokrati, dette gjaldt ikke bare sør i landet. Han innså at en allianse med de marginalisertes ledere ville styrke frigjøringskampen i sør, og samtidig legge grunnlaget for hans visjon om et «New Sudan». Han innså også at kampen mellom grupper i sør svekket mulighetene for noen gang å vinne fram med sine krav. Det militære Dr. John Garang de Mabior. Foto: Scanpix styrke forholdet mellom nord og sør ble stadig sterkere i favør av nord. Slitne, gamle kalasjnikover som hadde blitt brukt i kriger over store deler av det afrikanske kontinentet, i hendene på enda mer utslitte og stadig yngre fotsoldater, ville ikke gi noen seier selv på lang sikt. Strategen Garang gikk dermed i gang med å samle «Nasjonal Democratic Alliance». I 2002 inngikk SPLA/ John Garang en fredsavtale med Rieck Marchar (se avsnittet om SPLM), og dermed ble igjen SPLM/A samlet og mer slagkraftig- med John Garang som leder og Rieck Marchar som nestleder. Fra da av gikk borgerkrigen mellom nord og sør inn i et nytt spor, noe som etter hvert førte partene til forhandlingsbordet i seriøse forhandlinger som i 2005 førte til «The Comprehensive Peace Agreement». fakta: temahefte Folk og Forsvar 3

4 fakta: Borgerkrig Operation Lifeline Sudan Situasjonen i det krigsherjede Sudan krevde etter hvert større internasjonal oppmerksomhet, både på den humanitære og den politiske siden. For å redde flest mulig fra å sulte i hjel, og samtidig samle kreftene til de organisasjonene som ikke lenger fant det forsvarlig å arbeide direkte inne i Sudan, dannet FNs generalforsamling 25. oktober 1989 «Operation Lifeline Sudan» (OLS). Operasjonen hadde hovedkontor i Nairobi, men den operative hovedbasen ble lagt til et øde og lite attraktivt område helt nord i Kenya, nær grensa til Sudan: Locichokkio i Turkana-området. Der ble det opprettet en stor leir under ledelse av UNICEF. Flyplassen ble bygget ut og ble plutselig en av de travleste i landet. Herfra skulle matforsyninger flys inn til Sudan, og snart hadde flere store FN-organisasjoner baser og lagre her. Som alle FN-ledete operasjoner måtte imidlertid også denne finne sted «i samarbeid med landets myndigheter» i dette tilfellet med den ene av partene i en borgerkrig general Bashirs militære regime i Khartoum. All aktivitet i Sudan, alle flygninger og oppdrag, måtte ha tillatelse fra Khartoum. Mye kan sies om denne operasjonen, som kostet 1 mill USD pr. dag, men særlig effektiv var den ikke, og den er i ettertid karakterisert som lite vellykket. Av norske organisasjoner som allerede opererte i Sudan, valgte Kirkens Nødhjelp å fortsette sitt arbeid gjennom OLS. Kirkens Nødhjelp hadde måttet evakuere fra Hilio i 1982, men fortsatte likevel sitt engasjement for Sudan. Norsk Folkehjelp valgte å stille seg utenfor OLS, og tok åpent stilling for Sør-Sudan. Norsk Folkehjelp opprettholdt sitt arbeid inne i krigssonen i sør gjennom hele krigen, noe som la grunnlaget for et helt unikt forhold til befolkningen og ledel sen i sør, men som også førte til mye kritikk av organisasjonen. SPLM- fra geriljabevegelse til politisk parti Bevegelsen SPLM Sudan Peoples Liberation Movement ble startet i 1983, med Dr. John Garang de Mabior som leder. Helt fram til fredsavtalen trådte i kraft i 2005 vil man som regel se at den omtales IGAD: Intergovernmental Authority on Development IGAD ble opprinnelig dannet i 1986 av seks land på Afrikas horn, men ble revitalisert i 1996 med større representasjon, herunder også europeiske land og USA, samt verdensbanken og noen FNorganisasjoner. Antall medlemmer i IFP (IGADs Partner Forum) økte stadig, og i 1997 ble det etablert et formalisert samarbeid med Friends of IGAD. Mange land ønsket å bidra til en løsning av konflikten, og IGAD var en pådriver for fredsprosessen i Sudan, men fremdriften sto lenge i stampe. Likevel var IGAD et viktig forum som fortsatt spiller en viktig rolle, og som igjen er aktuelt som et organ som kan bidra i den situasjonen som har oppstått etter at Sudan ble delt i to land. identisk med SPLM/A Sudan People s Liberation Army SPLA. Selv om SPLM alltid har hatt en sivil og en militær del, så var ledelsen den samme, og selv med en sterk ledelse og massiv oppslutning i befolkningen bak seg, ble SPLM/A omtalt som opprørere. SPLM/A var en geriljabevegelse som en samlet befolkning sluttet opp om: menn, kvinner og barn var alle mer eller mindre soldater når det krevdes, og sivilbefolkningen delte villig det de hadde av mat med soldatene. Leire med familiene til soldatene dannet seg like innenfor de mer permanente frontene, også som følge av at sivilbefolkningen måtte flykte når lands byer ble brent ned og fienden inntok deres områder. I 1991 i Nasir ble det imid ler tid splittelse mellom de to største folke - gruppene i sør, Nuer og Dinka. Lederen for Nuer, Riek Machar dannet SPLA-United, senere South-Sudan Independence Movement/Army. I 1994 brøt også Lam Akol fra Shilluk ut og dannet SPLM-United. Begge utbrytere samarbeidet med, og fikk posisjoner i, Khartoum. Splittelsen førte til harde kamper og store tap, og forlenget krigen og lidelsene. Da det så ut til at Dr. Garangs SPLM/A var i ferd med å tape, og var presset helt mot grensa til Uganda, intervenerte president Museveni i Uganda med militær støtte. Årsaken til konflikten har fått mange forklaringer. En av dem er ytre påvirkning med hensikt å skape splittelse, en annen at det var forskjellige mål for krigen fra leder - nes side: John Garangs mål var et fritt, demokratisk og samlet Sudan, «The New Sudan», mens lederne for Nuer, med Riek Machar i spissen, ville frigjøre Sør-Sudan som eget land. Likevel er det klart at et tradisjonelt konfliktforhold mellom Dinka og Nuer spilte en stor rolle, og manglende tillit mellom disse to største folkegruppene spiller også en rolle. I en periode på fem år preget kampen mellom disse to gruppene situasjonen i sør, og krevde flere liv enn noen gang tidligere. Det førte også til en strøm av flyktninger ut av Sør-Sudan til nabolandene Etiopia, Kenya og Uganda. Indre strid mellom sørsudanerne fikk også store konsekvenser for borgerkrigen. Så lenge sør brukte kreftene på å slåss inn - Medlemslandene markert i grønt Pagan Amum med daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre. Foto: Utenriksdepartementet/ Flickr byrd es, kunne Khartoum konsentrere seg om å rydde ut befolkningen av olje områdene, bygge transportledninger fra disse til Port-Sudan, og starte opp oljeutvinningen. Det ga dem dessuten gode argumenter mot at Sør-Sudan burde løsrives: Det ville bare føre til at de ulike gruppene i sør ville kjempe seg imellom om makt og ressurser. Helt til delingen faktisk skjedde den 9. juli 2011, var dette et velkjent argument fra flere hold, og fortsatt er dette et tema i diskusjonen som en av de store utfordringene Sør-Sudan står overfor ikke uten grunnlag i realiteter. SPLM hadde sitt første landsmøte, eller National Congress, i Chucudum i Her ble målet og strategien staket ut, og siden situasjonen forble uforandret fram til fredsavtalen kom i stand, ble det ikke avholdt noe nytt landsmøte før i april I 1998 ble et manifest, eller politisk doku ment, trykket opp i mange tusen eksem plarer og distribuert bredt for å få fram budskapet om hva som var målet og strategien: «Peace through Development». Heftet er meget interessant, ikke minst fordi det for første gang blir slått klart fast at kvinners innsats har hatt, og skal ha, stor betydning. Det er her kvoteringen av 25 % kvinner i alle ledd i organisasjonen og i alle styrende organer for første gang slås fast, noe som betydde svært mye for kvinner i Sør-Sudan, og som fortsatt samler kvinner om et felles mål om å øke prosentvis representasjon ettersom flere kvinner får utdannelse og muligheter. Siden ledelsen var oppnevnt, ikke valgt, ble det slik som The Comprehensive Peace Agreement (CPA) slo fast, at det skulle avholdes valg innen juli 2008 for å erstatte utnevnte representanter i regjering og styrende organer. Det var også klart at SPLM måtte få sin «2nd Congress». Pro blemet var at ressurser til å styrke organisa sjonen SPLM ikke var en del av CPA-avtalen. (Se avsnittet om MDTF) Det er heller ikke mulig i et demokratisk land at en geriljabevegelse skal styre landet det må være politiske partier og valgprosesser bak en ansvarlig regjering. Noen land, bl.a. Norge, tok etter hvert ansvar for denne situasjonen gjennom opprettelsen av et prosjekt med direkte 4 Folk og Forsvar temahefte

5 Fra venstre: Bor Wek Agot, ambssadør til Norge fra Sør-Sudan, Halle Jørn Hanssen, tidligere generalsekretær i Norsk Folkehjelp, President Salva Kiir de Merdit, Marit Hernæs, Jan Ledand, stedlig representant for Norsk Folkejkelp. Bildet er tatt , i forbindelse med at Hanssen og Hernæs var æresgjester ved 9.julifeiringen. støtte til organisa sjonsoppbygging av SPLM. I løpet av styrket orga nisa sjonen seg slik at det var mulig å avholde «2 nd Convention» i april 2008, ett år etter planen. Ny ledelse ble valgt: Pagan Amum som øverste leder, med Dr. Anne Itto som ansvarlig for sør, og Yassir Armand som ansvarlig for nord. SPLM ble gjennom denne prosessen offisielt anerkjent som parti også i nord. Støtteprosjektet til SPLM er videreført for en treårs periode, og SPLM har skrevet under samarbeidsavtaler med ANC i Sør-Afrika og Det norske arbeiderpartiet. Oppslutningen om valget i 2009, og folke - avstemmingen om å danne en egen stat i 2010, viste med all mulig tydelighet at folket i Sør-Sudan stilte seg bak sine ledere. 98 % av befolkningen stemte på SPLM, og valgdeltakelsen var overveldende særlig tatt i betraktning at dette var første gang de fleste deltok i et valg overhode. Det første landsmøtet etter delingen 9. juli 2011 er under planlegging, og skulle etter planen avholdes i juni Intern strid og makt - kamp har utsatt prosessen, og det høyst usikkert når dette kan skje. Det er en forutsetning at det avholdes et landsmøte med nominasjoner før ordinært valg kan holdes som planlagt i Fredsavtalen The Comprehensive Peace Agreement (CPA) Erfaringene fra Addis Abeba-avtalen la grunnlaget for fredsavtalen som ble undertegnet i Naivasha i Kenya i mai Man ønsket ikke å gjøre de samme feilene som i 1973, og blant annet tidsfrister for gjennomføring av enkelte av punktene i avtalen, sikkerhetsavtalen og det fundamentale prinsippet om folkeav stemning om retten til selvstyre, gjør 2005-avtalen svært omfattende. Fra norsk side kan det hevdes at interessen for alvor startet på den tiden, ikke minst gjennom Kirkens Nødhjelps store prosjekt i Torit/Hilio i Equatoria. Svært mange som i dag har utdannelse og besitter sentrale stillinger i sør viser til tiden rundt fredsavtalen som den beste og mest positive perioden, ikke minst fordi endel fikk sjansen til ta utdanning. Politisk derimot, viste det seg snart at fredsavtalen var kommet som et resultat av nasjonalt og internasjonalt press, og det var liten vilje i Khartoum til å følge opp det som sto i avtalen noe som igjen førte til nytt opprør og politisk uro. Det hadde lenge foregått forhandlinger gjennom IGAD Intergovernmental Authority on Development. I realiteten sto imidlertid forhandlingene i stampe, og det ble klart at nye grep måtte tas for å få framdrift i fredsforhand lingene. Det kan diskuteres om de baken forliggende årsakene var en stor grad av krigstretthet på begge sider, større balanse i styrkeforholdet, stort internasjonalt press, eller at oljeproduksjonen nå ga store inn tekter som partene innså at kunne føre til større muligheter for hele landet. Sannsyn ligvis spilte alt dette en rolle, i tillegg til storpolitiske årsaker. Etter bombe - Den afrikanske union (AU) Unionen av afrikanske stater ble opprettet i 2002, og fikk tidlig en viktig rolle i Sudan-konflikten. Organisasjonen har hovedkontor i Addis Abeba i Etiopia, hvor i hovedsak forhandlinger mellom partene i konflikten pågår. I 2007 ble tidligere president i Sør-Afrika, Thabo Mbeki oppnevnt som FNs spesialrådgiver/ forhandler for Darfur. Hans mandat var å bringe partene sammen for å løse kon flikten om Darfur, men han skulle også inngå et tett samarbeid med Den afri kanske union som internasjonalt var anerkjent som det organ som i størst grad skulle ha ansvar for den videre prosessen for behandling av konflikten mellom Sudan og Sør-Sudan. I respekt for det arbeidet AU og Mbeki angrepene på de amerikanske ambassadene i Nairobi i Kenya og Dar as Salaam i Tanzania i 1998 startet USA kampen mot terror. Al-Shifta fabrikken utenfor Khartoum, som USA mente var et våpenlager/produksjonssted for våpen ble bombet samme år. Det var vel kjent at Osama Bin Laden hadde skjult seg et sted i Sudan. Først i ettertid vet vi at han var i Juba, byen som i dag er hovedstad i sør, men som den gang lå under Khartoum. Fredsforhandlingene startet for alvor i Naivasha i Kenya våren 2002 og avtalen ble endelig underskrevet 9. januar Norge spilte en meget stor rolle i disse forhandlingene. De tre internasjonale hovedaktørene ble etter hvert «Troikaen» USA, Storbritan nia og Norge. Denne troikaen spilte en sen tral rolle hele veien, men i 2009 fikk Den afrikanske union (AU), under ledelse av tid ligere Mørkegrønt: Medlemmer av AU Lysegrønt: Suspenderte medlemmer av AU var i gang med, var det få andre internasjonale utspill over en lang periode i 2010, 2011 og 2012, på tross av at lite skjedde, og AUs ressurser var svært begrenset. Det var i tillegg intern uenighet innen AU, da ulike land tok parti for hver sin part i konflikten. AU har særlig bidratt med fredsbevarende styrker i Abyei, uten at løsningen på Abyeispørsmålet kom nærmere en løsning. African Union skal være, og er uten tvil den viktigste orga nisa sjonen når det gjelder spørsmål og konflikter i Afrika, men det tar tid å bygge opp nødvendig økonomisk styrke bl.a. for å kunne løse de mange oppgavene orga nisasjonen har. Det er positivt at organisa sjonen har fått større tillit og mer støtte de siste åra, slik at den i større grad kan møte de forventningene som ligger i mandat og arbeidsområde. Ikke minst har dette blitt tydeligere etter at forhandlingene mellom Sudan og Sør-Sudan kom i gang igjen i Arbeidet med en avtale om Abyei er et eksempel på dette. fakta: temahefte Folk og Forsvar 5

6 president i Sør-Afrika, Thabo Mbeki, et klart mandat av FN, og dermed hovedansvar for å lede forhand lingsprosessen mellom Sudan og Sør-Sudan videre. Norges sentrale rolle i forhand lingene som førte til CPA baserte seg først og fremst på et langvarig engasje ment for Sudan, men også fordi det gjen nom lang tid var etablert et tillitsforhold til norske politiske representanter. Begge parter møtte med store delega sjoner, og et stort korps av internasjonale repre - sen tanter og presse fulgte for handlingene tett. I realiteten foregikk de avgjørende rundene i et svært lukket rom, med sam - t aler mellom lederen for SPLM/A John Garang og vise minister i National Congress Party, NCP, Ali Osman Taha. Sekretæren var norsk. Den tidligere norske utviklings ministeren (som i 2011 skulle bli FNs spesialutsending til Sør-Sudan), Hilde Frafjord Johnson, hadde daglig nær og tett kontakt med partene, og har høstet stor anerkjennelse for sin innsats for at det faktisk til slutt ble en avtale: The Comprehensive Peace Agreement», CPA, som trådte i kraft 9.juli Avtalen var svært detaljert om hva som skulle gjennomføres i den seks år lange peri oden den omfattet, og tidspunktet for når det skulle skje. Svakheten var at de vanskeligste punktene ikke var ferdig for - handlet, men skulle være gjenstand for videre forhandlinger. Dette gjaldt i hovedsak grensespørsmålene, området Abyei, Nuba-fjellene / Southern Kordofan/Blue Nile. Dessverre ble det ikke ført reelle for handlinger om disse vanskelige punktene, og kanskje var det urealistisk å tro at spørsmålene ville ha blitt løst. I ettertid har det vist seg at nettopp grensespørsmålene og punkt ene om bruksrett og tilhørighet til disse områdene har ført til ny konflikt og er en trussel mot varig fred. Da det etter fredsavtalen i 2005 ble snakket om å gjen - opp bygge Sør-Sudan var det aldri snakk om gjenoppbygging: det var ingen ting å gjen - oppbygge. Mangelen på utvikling i sør var nettopp en av årsakene til opprøret der, og en alvorlig anklage mot myndighetene i Khartoum. Sør-Sudan hadde til alle tider vært neglisjert både politisk og utviklingsmessig, og det var ingen tegn til endring av dette. The Multi Donor Trust Fund Det ble avholdt en giverlandskonferanse i Oslo i april 2005, der det ble opprettet et giverlandsfond, «Multi-Donor Trust Fund». MDTF skulle forsøkes som en ny modell for bedre å kunne styre de økonomiske mid - l ene gjennom et kontrollorgan, og under Verdensbankens retningslinjer. Alle søk - nader fra organisasjoner, lokale som inter - nasjonale, skulle kanaliseres gjennom denne ordningen. Modellen kunne kanskje vist seg å være god, men i en situasjon der regjering og ministre ikke hadde på plass verken arbeidsplass eller struktur i de første to årene, så ble dette lite vellykket. Verdens bankens rolle og retningslinjer har måttet tåle krass kritikk. Fra norsk side så man fort at det ville ha lammet arbeidet til de norske organisasjonene som var etablert i Sudan dersom man skulle vente på at systemet begynte å virke, så ordningen med direkte støtte til organisasjonenes arbeid etter søknad, ble videreført. Rapportene om ordningen har slått fast at opprettelsen av fondet ikke har bidratt til den effektiviteten som var hensikten (jf. evalueringsrapporter). Etter delingen er det klart at det ikke blir betalt inn mer penger til fondet, og mange sluttet etterhvert å over - føre penger til fondet de siste årene. MDTF ble avviklet i juni 2012, og erstattet av South Sudan Transission Fund. Da fondet ble opprettet var Sudan ett land. Tanken var at gjennom å støtte landet i oppbygging spesielt i sør, og også gjennom oljeindustri og infrastruktur som kom hele landet til gode, skulle utbyggingen bidra til å make unity attractive dvs. at begge parter i konflikten skulle se seg tjent med at Sudan forble ett land også etter folkeavstemningen når de seks årene CPA omfattet var omme. Slik gikk det ikke. UNMIS: United Nations Mission in Sudan I mars 2005 opprettet FN United Nations Mission in Sudan (UNMIS). Mandatet var å beskytte sivilbefolkningen og forhindre nye konflikter. UNMIS skulle også bistå i opp - byggingen av demokratiske institu sjoner, til gjennomføring av punktene i fredsavtalen, samt yte logistisk hjelp og støtte til nasjo - nale organisasjoner fra sivilt samfunn. Uklart mandat og byråkrati gjorde at arbeid - et ble evaluert som for lite effektivt, og UNMIS ble erstattet av en ny fredsbevarende styrke, UNMISS, United Nations Mission in South-Sudan den 8.juli Målet var at med et forsterket, utvidet og tydeligere mandat og erfaringene fra tidlig - ere, så ville UNMISS ha bedre muligheter til å gjøre en innsats for freds bygging på vegne av det internasjonale samfunnet. Det stilles spørsmålstegn ved om dette er nok til å ivareta de omfattende oppgavene som UNMISS har. Diskusjonen har flere ganger de siste årene også dreid seg om å få inn internasjonale styrker i områder der det foregår kamphandlinger, men det har ikke vært stor vilje i vestlige land til å sende sine soldater. Denne diskusjonen har også vært vanskelig i Norge, og på et tidspunkt var soldater klare til oppdrag, men det var motstand mot å sende dem da deres sikkerhet ikke ble vurdert godt nok ivaretatt. Tidligere utvik - lingsminister i Norge, Hilde Frafjord John - son, hadde siden hun gikk av som statsråd, arbeidet ved UNICEFs hoved kontor i New York. Etter delingen i to land ble hun opp - nevnt som FNs spesialrådgiver for Sør- Sudan, noe som ble meget godt mottatt der, og også internasjonalt. Hovedveien mellom Yei og Juba i Foto: Marit Hernæs 6 Folk og Forsvar temahefte

7 Olje Fra det ble konstatert at det fantes oljeforekomster i Sudan, og da i hovedsak i det sørlige området, har dette vært et element som har hatt stor betydning i konflikten. Kanadiske Cameron var det første oljeselskapet som viste sin interesse for funnet i Sudan, men også svenske Lundin Oil og British Petroleum meldte sin interesse. Det ble imidlertid fort brakt på det rene at å starte utvinning av olje midt under borgerkrigen ytterligere ville bidra til å øke avstanden i styrkeforholdet mellom sør og nord, siden tilgangen til ressursene utelukkende ville tilfalle nord. Dette førte til en internasjonal kampanje, der store organisasjoner gikk sammen om å presse oljeselskapene til å vente med oljeutvinningen til krigen var over. Under trussel om boikott, og kanskje også fordi de selv så vanskelighetene det ville medføre å drive oljeproduksjon i en krigs sone, trakk disse oljeselskapene seg ut. Det igjen medførte fri bane for bl.a. kinesiske myndigheter med stort behov for olje, og liten sans for «å blande seg inn i andre lands indre anliggender» til straks å overta. Allerede i 1998 fikk Khartoum en avkastning av olje på 1mill USD pr. dag paradoksalt nok det samme beløpet som Operation Lifeline Sudan kostet pr. dag. Det har i ettertid framkommet beskyldninger og dokumentasjon på alvorlige brudd på menneskerettighetene i forbindelse med den tidlige fasen av oljeproduksjonen særlig mot svenske Lundin oil. Inntektene av oljen ble umiddelbart omsatt i mer avanserte våpen. De gamle russiske Antonovs som man kunne høre lenge før de var i nærheten av målet, ble erstattet med nye, stillegående fly som man ikke hørte før de allerede hadde sluppet sine bomber. Disse, og mer robuste og treffsikre helikoptre ble raskt satt inn i bombetokt over sør, og førte til langt større grad av terror og redsel enn tidligere. SPLM hadde ikke antiluftskyts eller fly å møte disse angrepene med de hadde barbeinte, utslitte ungdommer og befal, men en befolkning i ryggen som helt og fullt støttet sine ledere, og som med lokal kjennskap og en utrolig evne til å bære sin lidelse var faste i troen på at de en dag skulle få sin frihet. I ettertid vet vi at de fikk rett. Fredsavtalen fra 2005 omfattet viktige avklar - inger om hvordan inntektene av oljen skulle fordeles mellom nord og sør, og oljeinntektene kom fra 2005 til å representere en svært vesentlig del av nasjonalbudsjettet i begge deler av landet. Det ble opprettet en oljekom - misjon, og ved hjelp av eksperter og rådgiv - ere, blant annet fra Norge, skulle videre olje politikk utredes og planlegges. Hvor mye olje var det egentlig snakk om? Hvor var den? Utvinningstakt, antall brønner, hvor, opera tører osv. helt vesentlige spørsmål som trengte avklaring, ekspertise og, ikke minst, tid. Selv om det gikk rykter om at oljen snart ville ta slutt i eksisterende boringsfelt, ble det snart klart at det dreide seg om meget store oljeforekomster, og at de i all hovedsak befinner seg fra grenseområdene og sørover. Et helt annet spørsmål er: Hvordan kan oljen komme befolkningen til gode? 8. mars feiring. Foto: Marit Hærnes Sivilt samfunn Mens krigen pågikk for fullt vokste det opp ganske velfungerende, organisasjoner i sør; store diaspora-samfunn (sudanere i eksil), de er i hovedsak lokalt forankret og mangler særlig i nabolandene. Nairobi ble etter hvert en regional eller nasjonal overbygning. Det sentrum for mange organiserte grupper fra sterkeste er fortsatt det kirkelige det sivile samfunn. Disse hadde stort sett nettverket, som også har et sterkt røtter inn til, eller ut fra, Sør-Sudan. Særlig internasjonalt nettverk. viktig var det kirkelige nettverket og Det er verdt å merke seg at kvinnenettverk kvinnenettverket. Noen av organisasjonene og kvinneorganisasjoner i sør sto sterkt vokste seg sterke og fikk sterke ledere. under krigen og særlig i siste fase før CPA. Mange samlet seg i en paraplyorganisasjon Sterke kvinnelige ledere og forbilder New Sudan Indigenous Organization, kjempet for kvinners rettigheter i det nye NESI. Da sluttforhandlingene om CPA samfunnet som skulle bygges opp. Det er pågikk, kom det sterke protester fordi det et paradoks at deres organisering ble sivile samfunn ikke var representert. Dette svakere under fredsperioden. var bakgrunnen for at norske organisasjoner Hovedgrunnen var at deres ledere fikk store gjennom Sudan Forum (møteplassen for oppgaver i viktige posisjoner i forvaltning og organisasjoner som arbeider i Sudan og ledelse, men også ble ansatt i de mange samarbeidsorgan for UD) engasjerte seg for organisasjonene som strømmet inn i landet, at sivilt samfunn skulle være en del av både FN-organisasjoner og sivile. På tross giverlandskonferansen i Oslo i april av dette klarte kvinner å mobilisere kvinner De arrangerte også et kvinnesymposium og til stor deltakelse ved valgene. Kvinnene har en sivil konferanse i samarbeid med UD i flere ganger reist krav om å øke forkant av selve giverkonferansen.. Det kvoteringsregelen til 40 %, og ikke minst at førte til at både sivilt samfunn og kvinnene Sør-Sudan skal undertegne CEDAW (FNs faktisk fikk delta og fremlegge sine kvinnekonvensjon, The Convention on the erklæringer under selve konferansen. Det Elimination of All Forms of Discrimination var et sterkt signal at dette var against Women). Kvinnene fikk løfter av felleserklæringer fra sivilt samfunn i både presidenten 8. mars 2009 om at nord og sør, og et klart utrykk for hvilke håp konvensjonen skulle tre i kraft når landet og forventninger som var skapt. I 2007 ble ble fritt, men det har foreløpig ikke skjedd. det arrangert en oppfølgingskonferanse i I nord har kvinner på tross av at de er Juba, og etter planen skulle det arrangeres ekskludert fra de innerste politiske og enda en i Det ble dessverre klart religiøse sirkler, likevel innflytelse og rom under konferansen i 2007 at det sivile for særlig utdanning og yrkeskarrierer. Det samfunn både i nord og i sør var svekket i finnes et eget kvinneuniversitet som har løpet av disse to årene. I nord var årsaken i fungert som et samlende sentrum for hovedsak en sterkere kontroll av kvinner. Arverett og eiendomsrett er organisasjonene som begrenset deres hjemlet i Koranen, og kvinner har også virksomhet, mens årsakene i sør var stemmerett og representasjonsrett i for flersidige. Mange organisasjoner fra det eks. nasjonalforsamlingen. Foran valget i sivile samfunnet i sør mistet sine ledere til 2008 innførte også NCP (National Congress viktige politiske og administrative Party) kjønnskvotering på 25 % for kvinner posisjoner, den finansielle støtten uteble, for å være på linje med SPLM. det tok tid å etablere seg inne i sør etter Sikkerhetsrådets Resolusjon 1325 fra 2000 mange år i diaspora, etc. På mange måter slår fast betydningen av kvinners deltakelse kan det hevdes at sivilt samfunn ble ved forhandlinger, men på tross av svekket i løpet av fredsperioden, og at nærmest sammenhengende forhandlinger støtten EUs utenriksminister fra styrende myndigheter Lady Catherine har vært Ashton. om ulike temaer har få, om noen, kvinner liten, Kilde: både European i sør og Commission i nord. Riktignok Audiovisual har det Service. reelt deltatt ved forhandlingsbordet hos også oppstått svært mange, og også noen av partene. temahefte Folk og Forsvar 7

8 Fra fred til deling Fredsperioden Perioden mellom er på alle måter unik i Sudans historie. Det var i hovedsak fred mellom sør og nord, og også mindre lokale stridigheter. Darfur den urolige regionen i vest omfattes ikke av CPA, og er dermed en egen sak. Fredsavtalen hadde sin styrke i at den var relativt presis på hva som skulle gjennom føres i løpet av de seks årene den skulle virke, og den forpliktet partene til å følge de oppsatte punktene. Det skulle gjennom føres en folketelling, den krevde godkjen ning av valgreglement, opplæring i valg reglene og gjennomføring av valg, og den krevde en folkeavstemming i sør med krav til klart flertall før en eventuell separasjon. Det kommer tydelig fram at målet ikke er separa - sjon, og begge parter forplikter seg til å «make unity attractive» arbeide for at fler - tallet skulle innse fordelene av å fort sette som ett land. Tidlig i prosessen ble imidlertid dette rettet som kritikk mot nord, at nord gjorde lite for å overbevise folk i sør om at et felles land ville være den beste løsningen med tanke på utvikling og styrke. Etter John Garangs død ble det tydeligere for hvert år at hans visjon om et nytt Sudan, New Sudan, sto svakere og svakere. Likevel ble det flertall for denne linja på SPLMs landsmøte så sent som i april 2008 ett år før delingen faktisk fant sted. Selv om det ved alle store korsveier ble forsink elser, så ble i all hovedsak punkt - ene i CPA gjennomført etter planen med unntak av de rådgivende folkeavstemningene i Abyei og Southern Kordofan og Blue Nile. Da var det allerede blitt tydelig at disse uav - klarte spørsmålene kom til å by på ny konflikt. Delingen Den 9.juli 2011 ble det tidligere største landet i Afrika, Sudan, delt i to: Sudan og Sør-Sudan. Fredsavtalen CPA var historie. De to land - ene er allikevel uløselig knyttet sammen på godt og vondt, av historiske, kulturelle og følelsesmessige grunner. Det er heller ikke særlig kontro versielt å hevde at begge stater ville ha tjent på å etablere et nært samar - bei de. Eksempelvis er det på plass et rør for transport av olje fra oljebrønner i sør, gjen nom Sudan til Rødehavet. Sør-Sudan har ingen andre muligheter enn å bygge ny rørledning gjennom Uganda, Kenya og/ eller Etiopia, for å eksportere olje dersom den ikke skal gå gjennom den allerede etablerte rørledningen. Det foreligger allerede planer for dette. Det er også en grunnleggende mistillit i Sør-Sudan til makthaverne i Sudan, selv om det ikke kan sies å være noe hatforhold til befolkningen i nord. Det er også et faktum at det er følelses - messige hindringer i veien for å bygge opp tillit dertil har folk i sør for mange bitre erfaringer og ydmykelser, både historisk og i friskt minne. Mange av freds avtalens hoved - punkter var ikke avklart da avtalen ble undertegnet: Det var ikke enig het om olje, valuta, statsborgerskap for ulike befolknings - grupper og grensedragning mellom landene. Her ligger grunnlaget for videreføring av konflikten. De konfliktene som har preget situasjonen etter CPA kom ikke som noen overraskelse tvert imot. Det manglet ikke på advarsler om hva som ville skje dersom grense spørsmålene og fordeling av oljeressursene ikke var avklart før fredsavtalen gikk ut, men det internasjonale presset på partene om å for - handle om dette innen avtalen gikk ut, var ikke særlig sterkt. Det faktum at det heller ikke ble avholdt rådgivende folke avstemninger i disse områdene slik avtalen påla, bidro også til å svekke troen på en fredelig løsning av grensetvistene. Det har vært et økende internasjonalt press på partene for igjen å finne løsninger ved forhandlinger, men så langt har dette ikke lykkes. I tiden etter delingen, særlig fra januar 2012 og til dags dato har det vært alvorlige militære angrep og kamper i grenseområdene med beskyldninger fra begge parter. Det er allmenn oppfatning at ingen av partene ønsker en fullskala krig, men det er også bekymring for at situa sjonen kan komme ut av kontroll. De fleste eksperter tror likevel ikke det kommer så langt, da det har vist seg gang på gang at når situasjonen er som mest spent, så finner partene fram til løsninger. Likevel er det stor grunn til bekym - ring når flere runder med forhandlinger er avviklet, og partene har skrevet under på avtaler, men i ettertid blir ingen punkter i avtalene implementert. Det er ingen mangel på anklager hverken mot det internasjonale samfunnets, Den afrikanske unions (AU) eller partenes manglende vilje og evne til å finne løs ninger. Særlig gjelder dette mangel på innsats stilt overfor den humanitære situasjonen som har opp - stått i Nuba-fjellene og blant de tusenvis av internt fordrevne som er offer for nye krigs - handlinger. Khartoum har hårdnakket avvist FNs krav om å få tilgang til å gi humanitær hjelp til Nuba-folket, og å slutte med bomb - ingen. FN, gjennom sikkerhetsrådet, har i skarpe ordelag bedt partene avslutte militære angrep og starte forhandlinger. Likevel fort - setter bombingen selv mens forhand linger har pågått og betegnelsen folke mord har blitt brukt ved flere anledninger. I januar 2010 gikk Sør-Sudan til det drastiske skritt å stenge oljeproduksjonen. Dette medførte sterke reaksjoner inter nasjonalt, og flere land fordømte hand lingen. Hovedargumentet var at den økonomiske situasjonen ville forverres, og det ville skape uro og for - sterke en situasjon som allerede var vanske - lig, til dels kritisk. Mange mente at det gikk mot en ny, om fatt ende krig. Andre igjen støttet Sør-Sudans beslutning, som et despe - rat trekk for å presse fram nye forhandlingsrunder. Det er et faktum at partene etter noe tid, i august 2012, igjen møttes ved forhandlings bordet, og tross alle odds klarte å kom - me fram til løsninger på noen av de vanskeligste spørsmålene, for eks. om fordeling av olje, rettigheter for befolkningen, etc. Den fastlåste situasjonen i Abyei begynner også å se sin løsning, idet partene sier seg villig til å akseptere forslaget fra AUs Roadmap to Peace. Likevel er det liten tvil om at et fornyet og sterkt press fra både Troikalandene, og ikke minst Kina, bidro sterkt til å presse prosessen fram mot forhandlingsresultatene som ble oppnådd. Etter at presidenten i Sør-Sudan, Salva Kiir de Mayardith og presidenten i Sudan, Omar Al Selvstendighetsfeiring 9. juli Foto: Arsenie Coseac, Sidelife/Flickr Sør-Sudan ble selvstendig 9. juli Foto: Guy D./Flikcr 8 Folk og Forsvar temahefte

9 En av krigens mange ofre som deltok i i krigsofrenes avdeling under paraden 9.juli. Foto: Marit Hernæs. Bashir, underskrev den første avtalen i oktober 2010, spredte det seg ny opti misme både internasjonalt og i landene selv. I sør var det imidlertid stor grad av misnøye med avtalen, og lederne måtte tåle skarp kritikk og tendenser til opprør for å ha gitt etter for press fra Khartoum. Mange var også bitre for det de mente var utilbørlig press fra andre land også land de regner som sine venner, som for eksempel Norge. Likevel var det en lettelse over at det så ut til at oljeproduksjonene kunne starte opp igjen innen utgang - en av året. Det tok imidlertid mye lengre tid, og årsaken var i hovedsak at de påfølgende forhandlings rundene gikk tregere og tregere, før de så stoppet helt opp. Bombeangrep og utdrivelse av befolkningen i grenseområdene har fortsatt. Det er vanske - lig å forstå at forhandlinger kan pågå mens en av partene angriper sivilbefolk ningen, og fra sør ble kravet om stans i bombingen reist igjen og igjen. Etter at oljeproduksjonen omsider kom i gang igjen, riktignok bare med 50 % av tidligere nivå, har det vært nok en dramatisk situasjon: I juni 2013 meldte Khartoum at de ville nekte Sør-Sudan å tran - sportere oljen gjennom rørledningen til Port Sudan fra 1. oktober Nok en gang måtte det internasjonalt press til, og gjennom direkte forhandlinger mellom de to presidentene er en avtale om oljefrakt igjen kommet på plass. Grensestatene og uavklarte områder I fredsavtalen CPA var det tre områder som fikk spesiell oppmerksomhet og særavtaler: Abyei, Sør-Kordofan og Hvit-Nilen. Det betyr at Nuba-fjellene ligger innenfor dette områd - et. Dette er grenseområder mellom sør og nord, og noen helt klar grense har aldri eksistert. Befolkningen her er delt og blandet. I CPA sto det klart at det skulle avholdes rådgivende folkeavstemninger om hvilket land befolkningen ønsket å tilhøre, før avtalens utløp. Dette skjedde ikke, og i realiteten har det vært mer eller mindre kontinuerlig krig - føring mellom partene i dette området fra Det er flere grunner til dette, men en viktig grunn er at dette er områder med rike oljeforekomster. Abyei er et tradisjonelt dinka-område, men nomader (Misseryia) med behov for beite - mark og vann har alltid vandret her med dyreflokkene sine. For dinkaene er det av avgjørende betydning å tilhøre Sør-Sudan, mens nomadene i hovedsak er arabere som frykter å bli utestengt fra Abyei om det blir en del av Sør-Sudan. Det er liten tvil om at Sudan ser dette som et viktig område å beholde av ressursmessige grunner. Etter at Abyei ble angrepet i 2008, ble store deler av befolk - ningen jaget på flukt, og i tiden etter har stadig flere av nomadene bosatt seg perma - nent i området. Det hevdes at dette er en bevisst politikk fra Sudans side, og det har vært stilt spørsmål om utfallet av en folkeavstemning vil føre til flertall for at Abyei blir en del av Sudan, ikke Sør-Sudan. Det er dermed uvisst om utsettelse av folkeavstemningen også er et resultat av at begge land ønsker å vente med den til utfallet blir til sin egen fordel. Striden har bl.a. dreid seg om hvem som skal ha stemmerett kun faste beboere, eller også nomader. I 2012 foreslo den Afrikanske Union at en dato for folkeavstemmingen skulle settes i løpet av oktober måned Gjennom flere fredelige demonstrasjoner i oktober uttrykte Abyeis befolkning at de var klare til å gå til valgurnene. Myndighetene i Juba og Khartoum, i tillegg til det internasjonale samfunnet, skulle påminnes om forslaget fra Den afrikanske union. Da ingen dato var satt mot slutten av oktober, til tross for press fra lokalbefolkningen, gjennomførte en gruppe organisasjoner fra Ngok Dinkaene en uoffisiell folkeavstemming i Abyei. Resultatene fra avstemmingen ble offentliggjort 31. oktober og viste at 98 % var for at Abyei skulle inn - lemmes i Sør-Sudan. Med tanke på at kun Ngok Dinka-gruppen deltok i avstemmingen, kom ikke dette resultatet som en stor over - raskelse. I og med at folkeavstemmingen var både uoffisiell og unilateral kunne den ikke bli anerkjent fra hverken sudansk eller sørsudansk side, og resultatene ble erklært ugyldige av et bredt lag i det internasjonale samfunnet, inklusive Den afrikanske union og FN. Avstemmingen sendte imidlertid et klart signal om at befolkningen i Abyei er utålmodige, og at regionens fremtidige status er et presserende tema som trenger en varig løsning. Spørsmål omkring Nuba-fjellene er spesielt vanskelig, siden området klart ligger innen - for Sudans område, men befolkningen her ønsker å tilhøre Sør-Sudan. Mens Sudan frem deles var ett land, var SPLM også i nord et viktig, politisk parti med mange medlemmer. Etter delingen eksisterer fortsatt SPLM-Nord, med Yassir Armand som leder. Han ble valgt som leder i nord på landsmøtet til SPLM i 2008, og var en av tre i ledelsen av SPLM. Etter delingen har en stor del av befolk ningen i Nuba-fjellene flyktet fra bomber og sult, mens andre har gjemt seg i huler i klippene. Det har vært øvet et konti - nuerlig press mot myndig hetene i Khartoum for å få tillatelse til at hjelpeorganisasjoner skal få tilgang til området for å yte humanitær hjelp, uten at dette har lykkes. Så langt har alle forsøk på konstruktive forhandlinger mellom SPLM-Nord og myndighetene i Khartoum mis lyktes, og ingen har pr. i dag oversikt over hvor mange som er drept, eller som fortsatt befinner seg i Nuba-fjellene. Alle forsøk på å ta seg inn i området vil bli sett på som ulovlig uten tillatelse fra Khartoum, og blir møtt med militær makt. Dermed kan tragedien i Nuba-fjellene utspille seg på tredje året uten at noen kan gripe inn fordi dette vil få dramatiske, politiske følger. Beskyldningene om militær støtte til opprør - ere og angrep på motpartens side av grensene har kommet fra begge parter, og har vært brukt som begrunnelse for at for - handlingene har stoppet opp, og for at avtaler som er inngått ikke er fulgt opp. Som et nød - vendig tiltak for å komme videre opprettet AU en undersøkelseskommisjon for å finne ut hva som er realiteten i anklagene. I skrivende stund foreligger ikke rapporten. temahefte Folk og Forsvar 9

10 Veien videre Hva vil skje videre? Svaret på dette er forståelig nok vanskelig, av den opplagte grunn at framtida alltid byr på overraskelser, og at enhver vil gjøre seg sine tanker i henhold til egne erfaringer og bakgrunn kanskje også håp. Analysen av hva som er situasjonen etter CPA og delingen av landet i to stater, Sudan og Sør-Sudan, vil også bære preg av brillene man har på. Situasjonen i Sudan (nord) Etter delingen har den politiske situasjonen i Sudan vært preget av store motsetninger og indre maktkamp. Det har vært viktig å sikre økonomien med fortsatt tilførsel av oljepenger samtidig som dette først og fremst sikres nettopp gjennom samarbeidet med Sør-Sudan. Det har vært liten vilje til å gå til regulær krig mot Sør-Sudan, samtidig som det har vært viktig å vise styrke og handlekraft for å sikre seg grenseområdene ved kontinuerlige krigshandlinger. Krigføringen i Darfur har også vært trappet opp i løpet av denne perioden, og har nå vart i over ti år. Det store antallet sørsudanere som har vært bosatt i nord, og særlig i Khartoum, har for en stor del representert billig arbeidskraft, men svært mange valgte å forlate nord da de ble fratatt sitt statsborgerskap. Regulær handel og transport har lange tradisjoner og representerer arbeid og inntekter for næringsdrivende i nord. Virksomheten har blitt vanskeliggjort ved grensestridighetene. Politisk er det en vanskelig situasjon at president Omar-Al-Bashir har en stående arrestordre fra den Internasjonale domstolen ICC hengende over seg, og av den grunn ikke kan delta i internasjonale fora eller i forhandlinger. Det ryktes også at han er alvorlig syk og neppe kan stille til valg i Det skal etter planen avholdes valg i 2015; et valg som naturlig nok vil omfattes av stor internasjonal interesse. De få, mindre forsøk på demonstrasjoner og tilløp til protester mot regimet som har vært i Khartoum har resolutt blitt slått tilbake, og man har ikke sett noen arabisk vår i Sudan. Nå meldes det igjen om demonstrasjoner i flere byer i Sudan, og selv om det også høres kritikk av myndigheter og krav om deres avgang, synes det som om økt inflasjon (40 %), og økte bensin- og matvarepriser, er den direkte utløsende årsaken. En alvorlig flomkatastrofe i Khartoum med omland har også rammet mange hardt. Sudan har en strategisk regional betydning, og har sterke allierte i den arabiske verden. Som støttespiller i USAs kamp mot terror, og med sin sentrale plassering i regionen, har det internasjonale samfunnet sett seg tjent med å støtte og samarbeide med Sudan. Situasjonen i Sør-Sudan To og et halvt år er ikke lenge for en ny stat. Særlig når utgangspunktet er et land som aldri har hatt noen utvikling i retning av et moderne samfunn. Krig har tvunget mennesker på flukt, de menneskelige tap har vært enorme, knapt noen fikk utdannelse, og næringsutvikling var et ukjent begrep. Faktum er at den utviklingen som har vært siden fredsavtalen CPA trådte i kraft i 2005 og frem til i dag, har vært enorm på tross av at den ikke på noen måte har innfridd forventningen verken hos befolkningen i Sør-Sudan, eller hos de internasjonale aktørene. Landet har fått politiske ledere, regjering, departementer og nasjonalforsamling. Politi og militære avdelinger er bygget opp og har fått opplæring. Lovverk begynner å komme på plass, og det eksisterer presse og en TV-kanal selv om disse ikke når ut til så store deler av landet. Telefonnett og datanett er tilgjengelig i alle byer, og forsyning av nødvendigheter som blant annet matvarer, rent vann, og drivstoff har vært relativt stabil. Likevel, la det være helt klart: utfordringene er mange og store. Infrastruktur og kommunikasjon er meget mangelfull. Befolkningen mangler mange steder i landet skole- og helsetilbud, og korrupsjon har blitt et stort problem. Lokale konflikter, spesielt i grensestatene og Jonglei i øst, fører til tap av menneskeliv og brudd på menneskerettigheter. Nye strømmer av internt fordrevne fører til sult og humanitære kriser bare for å nevne noe. Særlig i Jonglei er det stor uro og tap av menneskeliv som følge av konflikt mellom grupper (Murle og Nuer). Politisk maktkamp, manglende styringsevne og sviktende økonomi sliter på folks tillit til landets ledere, og på oppslutningen om SPLM og regjeringen. Hele regjeringen ble avsatt og erstattet i juli 2013, og generalsekretæren i SPLM suspendert på anklager om korrupsjon. President Salva Kiir blir tidvis omtalt som lite handlekraftig, mens andre stiller spørsmål om han vil følge samme vei som en del andre afrikanske ledere med livslangt lederskap. Mange er urolige for utviklingen, og føler usikkerhet for framtida, og for at alt de har kjempet for skal gå tapt. Mange uttrykker skuffelse når den optimistiske troen på hva Sudans president Omar al Bashir ankommer Juba. Foto: Al Jazzera English/Flickr 10 Folk og Forsvar temahefte