Det økonomiske sammenbruddet i profetisk lys

Transkript

1 Nr. 1 Årgang 20 Organ for vekkelseskristen tro og forkynnelse Det økonomiske sammenbruddet i profetisk lys Artikkel av Jan Egil Hafsahl, s. 2-6 En åpen dør for evangelium! Historisk tilbakeblikk og rapport fra misjonsarbeidet i Romania. (s. 8-13)

2 Det økonomiske sammenbruddet i profetisk lys Tekst: Jan Egil Hafsahl Den økonomiske krisen verden gjennomgikk i 1987, ble liten mot den som brøt ut på våren/forsommeren Hovedindeksen på verdens børser var i nærmest fritt fall, med kursras på over 50 %. Den økonomiske tsunamien hadde sin begynnelse i USA skyllet inn over Europa, med bankkolapser og statlige redningspakker og nådde etter hvert Asia og verdensøkonomiens lokomotiv Kina/Japan. Alle hadde nytt godt av 90-tallets oppgangstider. Billige varer fra Kina opphevet tilsynelatende tyngdekraften og veksten så ut til å vare for evig. Toppsjefene, kloden over, ble søkkrike vi andre ble ganske rike og de som ikke merket noen framgang hadde generelt så svake offentlige stemmer at de aldri utgjorde noen reell trussel mot makten. OVERFORBRUK USAs overforbruk var dopet som drev festen nachspielet endte i katastrofe for millioner av amerikanere som tapte boliger og arbeidsplasser. Årsakene til overforbruket var flere: aksjonær-eide investeringsbanker som stadig tok større risikoer, anonyme finansielle akrobater som ble jaget fram av mulighetene til bonuser i mega-klassen, kongressen som ivrig oppfordret folk til å eie sine egne hjem, sentralbanken som holdt rentene unaturlig lave, kredittselskaper som til stadighet feilvurderte markedet og shortselgere, hegdefond, som gamblet med dommedag. Krisetoget var med andre ord fullbooket. Hovedrubrikken viste seg å være den samme for Europa: grådighet. Også på denne siden av Atlanteren skyltes lykken kjøp av varer med andres penger oppblåste eiendomsverdier som ga inntrykk av vestlig rikdom og som skjulte gjeldsbomben som ble stadig større. Det hele lignet et pyramidespill som bare kunne fortsette så lenge noen var villige til å låne ut til stadig flere som ikke hadde forutsetninger til å betjene gjelden. Så sprakk boblen. Den kinesiske superveksten var, sammenlignet med import og eget forbruk, i sin helhet basert på eksport. Resultatet ble enorme overskudd i utenlandshandelen, med tilsvarende vekst i de økonomiske fordringene fra andre land. Fortsatt kinesisk vekst forutsatte altså et villig lånemarked i kjøperlandet. Den asiatiske festen fikk en brå slutt takket være vestens kredittstopp. Land etter land ble berørt av den samme finanssyklusen. EUROKRISEN Albert Edwards, finansguru fra England, analyserer framtiden: «Kaos!» Fra finanskrisen 2008, der det i hovedsak handlet om å redde våre bank- og kredittinstitusjoner garantistene for fortsatt lykke og velferd handlet det nå om hele land og politiske systemer er av mange analytikere spådd å bli kapitalismens annus horribilis, etter at krisespiralen fra 2010 har fått enda et par omdreininger, i takt med tiden. Eurokrisen oppstod som en statsgjeldskrise i Hellas, som ikke var i stand til å betjene sine økonomiske forpliktelser. Enorme kriselån fra EU og Det internasjonale pengefondet (IMF) var ikke nok til å hindre at private kreditorer i stor skala, måtte ut å sanere gresk gjeld, februar Sammen med gjelden ble også mye av landets nasjonale selvstyre sanert: Hellas ble i realiteten satt under formynderskap da EU-kommisjonen, Den europeiske sentralbanken og Det internasjonale pengefondet rykket inn i Athen for å overvåke Hellas økonomiske styring. Under tiden spredte krisen seg som et finansielt virus til så vel Irland som Portugal og nye økonomiske krisepakker måtte legges på bordet. Også Italia, Europas gjeldsversting, ble innhentet av eurokrisen. Med sine ufattelige 1,9 billioner euro i Takket være statlige redningspakker så uroen ut til å legge seg noe i det følgende året, men våren 2010 Kristoffer Stensrud, finansanalytiker: tok finanskrisen en ny og mer spektakulær vending: eurokrisen. ikke har gått under. Ennå.» statsgjeld, dobbelt så mye som Hel «Det eneste positive er vel at verden Opptøyer og protester mot økonomiske innstramninger i Hellas. 2 3

3 Herbert Hoover: «Vi her i Amerika har kommet med en endelig seier over fattigdommen.» las, Portugal og Irland til sammen, sto også Italia uten mulighet til å betjene lån til forfallsfrist. Spania ble den neste smittebæreren. Med seksten toppmøter på to år har EU vedtatt en serie reformer og krisevedtak som har overgått det meste de fleste trodde var mulig før eurokrisen begynte: å holde en tilnærmet balanse i statsbudsjettet. Allerede én måned etter at vedtaket ble fattet, februar 2012, har derimot flere land allerede varslet at målene om å redusere budsjettunderskuddet ikke kan nås. Sviktende skatteinntekter pga. nedgang i produksjon og sysselsetning umuliggjør løftet som er gitt til de andre EUlandene. ARBEIDSLEDIGHET Paradoksalt nok til tross for krisefond og gjentatte erklæringer om samlet plan blir tallet på arbeidsløse i Europa stadig større. Ledige hender er dårlig samfunnsøkonomi og gjelden i eurosonen øker. Gjeldskrisen har ført til at arbeidsledigheten i Europa i dag er på ca. 11%. Drøyt 24 millioner i EU mangler jobb. I Spania er 24% uten arbeid. I aldersgruppen under 25 år er tallet hele 50%. Det betyr at av de unge voksne i Spania mangler annenhver jobb. Den økonomiske krisen på 1930-tallet resulterte i fattigdom, massearbeidsledighet og et rop om en sterk leder... SAMMENBRUDD PÅ VENT Den europeiske sentralbanken, ESB, har igjen sett seg nødt til å åpne hvelvet for europeiske banker, som har fått låne ubegrensede mengder euro, nesten gratis og i bakgrunnen høres lyden av rasktgående pengepresser. Med nytrykte monopol-penger i omløp er risikoen for at hus og hotell brenner overhengende: ESB har satt en frist på maks tre år 2015 for de nygitte lånenes tilbakebetaling. Det finnes knapt en analytiker som tror fristen er mulig å overholde, men det totale sammenbruddet er utsatt inntil videre. Flere av verdens ledende økonomiske eksperter har kastet inn håndkleet og gjør ikke lenger krav på å forstå hvordan verden er skrudd sammen og hvordan økonomien virker. Symptomatisk for verdensøkonomien er kanskje Norges sjefsanalytiker nr. 1, Kristoffer Stensruds svar på spørsmålet om han så noe lys i den økonomiske tunnelen: «Ja, det eneste positive er vel at verden Adolf Hitler ble hilst som en økonomisk og sosial befrier. ikke har gått under,» før han la til: «ennå.» Den engelske finansguruen Albert Edwards hadde bare ett ord, da han i et intervju med «Dagens Næringsliv» ble bedt om en analyse av framtiden: «Kaos.» Parallelt med at den internasjonale økonomien synker dypere og dypere ned i sitt alvorligste tilbakeslag etter krigen, trekkes det også til stadighet sammenligninger med den store krisen , de harde tredveårene, da skjøre demokratier raste overende som korthus, ideologier brøt sammen, og verden beveget seg mot den største krigen noensinne i Europa og Asia. Perspektivet er alt annet enn beroligende. I HISTORIENS BAKSPEIL I «de glade 20-årene» så en rekke nye oppdagelser verdens lys og amerikansk næringsliv blomstret som aldri før. Oppsvinget på børshandelen og da spesielt den i Wall Street som den førende var inne i en eksplosjonsartet vekst. Flere millioner amerikanere kastet seg inn i børseventyret. Alle skulle bli rike i en fart. «Vi her i Amerika har kommet med en endelig seier over fattigdommen nærmere enn noe annet land har klart,» forkynte president Hitler taler foran den tyske Reichstag. Michael Moore, en av USAs fremste opinionsskapere: «Gi oss en mann av folket, som kan gi oss troen tilbake og skape orden i vår verden av kaos.» Herbert Hoover som lovet det amerikanske folk å surfe på tidens høykonjunkturer inn i en ny og bedre verden. Det var før «den svarte torsdagen», 24. oktober 1929 og den påfølgende «svarte mandagen». Børskrakket utviklet seg til alle deler av det amerikanske samfunnet. Hele 20-årenes framgang gikk tapt på noen måneder og utviklingskurven pekte stadig nedover. Det som hendte i USA fikk ringvirkninger over hele verden. Virkningene av børskrakket skulle vise seg å bli enda lengre og mer dyptgående enn de virkningene verdenskrigen elleve år tidligere hadde etterlatt seg. Tyskland, som fremdeles slet med etterdønningene av Versaillesfreden, ble spesielt hardt rammet. Da USA, i et forsøk på å berge sitt eget skinn, trakk alle sine lån tilbake, ble verdenshandelen nesten halvert. Tysklands eksport ble redusert med nesten 70 %. Den ene banken etter den andre gikk fallitt og arbeidsledigheten steg til ufattelige dimensjoner. Man regner med at 17 millioner mennesker i Tyskland, i større eller mindre grad, levde på fattigkassen disse årene. Weimarrepublikkens menn sto maktesløse. Det tyske folket ropte etter et sterkt lederskap som kunne løfte folket ut av det rådende kaos og fikk sitt svar i Adolf Hitler. Da Hindenburg dør i 1934 treder Hitler inn i gjerningen som Tysklands president under ærestittelen «Der Führer». Makthierarkiet i det tredje riket fungerte med total underkastelse nedover og absolutt lydighet oppover. Propagandaministeriet ble Josef Göbbels departement med total dominans over radio, presse og litteratur. Forfattere som Albert Einstein, Thomas Mann og Orson Wells ble bannlyst og deres litteratur brent på bål som unasjonale, perverse og jødiske. Nasjonalismen grep inn i alle livets faser, og ble noe langt mer enn et politisk program. Den ble en religion, den religionen som skulle løfte det tyske folket ut av den økonomiske krisen og sikre deres lykke og velferd. DET FJERDE RIKET Hvorfor dette historiske tilbakeblikk? Faktum er at det ikke finnes noen person eller noe rike som i samme grad som Hitler og hans velde utgjør et slikt historisk forbilde for den antikrist og det antikristelige riket Bibelen taler om skal oppstå i endens tid det fjerde riket. Daniel 7,23 taler om «et fjerde dyr,» et fjerde rike, som skal sluke 4 5

4 Det ringer unektelig en profetisk bjelle, når filmskaperen Michael Moore, mannen bak Oscarbelønne de filmer som «Bowling for Colum bine» og «Farenheit 9/11» kaster seg inn i debatten om den finansielle si tuasjonen med følgende kraftsalve: «Gi oss en mann av folket som kan gi oss troen tilbake og skape orden i vår verden av kaos.» Michael Moore er, for ordens skyld, rangert som en av USAs fremste opinionsdannere, med en enorm påvirkningsflate. At en viss stabilitet vil gjenopprettes gjennom nye krisepakker og statlige innskudd er hevet over enhver tvil. Smellen vil derfor bli mangedoblet når også redningspersonalets egne brønner viser seg å gå tomme. Det er i det finansielle kaos at en men neskelighet i utforbakke vil gjøre Michael Moores rop til sitt og ver den vil få sin antikrist. Med matematisk presisjon tikker den profetiske klokken fram mot tidsaldrenes mest dramatiske og skjebnesvangre hendelser. Ingen krise- eller redningspakke vil kunne hindre profetordet fra å få sin opp fyllelse. Det er også her i tidens kompak te mørke at Himmelen vil gi sitt svar til det folk som venter Jesus til bake: «Men midt på natten lød der et rop: Se, brudgommen kommer! gå han i møte.» (Matt. 25,6) Menigheten det ventende folket ser utviklingen, og vet å tyde ti dens tegn: Det som skal reddes for evigheten, må reddes nå i dag er frelsens dag. n 6 Nr. 1 Årgang 20 hele jorden. Da Johannes Åpenba ring beskriver den totalitære sta tens oppkomst, taler den om et dyr som stiger opp av havet. Havet er et bilde på folkehavet. Slik som Hit ler ble løftet fram av massene som redningsmann og frelser for sin tid, vil antikristen bæres fram som svar på folkets ønske og krav om en red ningsmann ut av tidens kaos. Nazismens framvekst og Hitlers maktovertakelse hadde sin grobunn i en tid av lavkonjunkturer, depre sjon, økonomisk kaos og uro. Jeg vil gå så langt som å si at uten «black Thursday» og «black Monday» ville det tredje riket vært en umulighet. Organ for vekkelseskristen tro og forkynnelse Du holder nå i din hånd det første nummeret av bladet Pil grimen på 18 år. Pilgrimen var under 19 år ( ) et organ for vekkelseskristen tro og forkynnelse, med tidsaktu elle og frelsesveiledende artikler. De to siste tiårene i Menigheten Pilgrimsfolket har i hovedsak bestått av en oppbyggingsfase av misjonsarbeidet i Romania og store økonomiske såvel som arbeidsmessige ressurser har blitt lagt ned i det arbeidet. Derfor har det stadige ønsket om å få gi ut Pilgrimen blitt lagt på is. Det er med stor glede som vi, etter mange forespørsler, igjen begynner å gi ut bladet. Vi ønsker å være en stemme for bibeltro, evangelisk forkyn nelse, og at Jesus Kristus gjennom bladet skal bli kjent, trodd og elsket. Forlaget Pilgrimen «Kirke- og vekkelseshistorie» av Jan Egil Hafsahl En rikt illustrert bok, som på en lettlest måte tar for seg de statlig støttede kirkenes historie parallelt med de forskjellige vekkelsesbevegelsene, fra den første menigheten og til idag. 165 sider, mykbind. Pris: 129,- + porto «Statsmakten og Guds rike» av Jan Egil Hafsahl Pilgrimen er også et skritt i tro. Vi sender og deler ut bladet gratis, og velger å basere hele den økonomiske delen på fri villige gaver. Dersom du ønsker å være med og bidra, er du velkommen til å sende en gave på bankgironummeret som er angitt nedenfor. Bli med og spre Pilgrimen! Du kan bestille noen ekstra ek semplarer, for å dele ut eller sende oss adressene til de du ønsker skal få del av budskapet. Boka går på dypet av statsmaktens historie og analyserer de lover som i dag er virksomme i vårt samfunn f.eks. ekteskapsloven, abortloven, bioteknologiloven og mange andre. 91 sider, mykbind. Pris: 79,- + porto Bestillingadresse: Forlaget Pilgrimen, Trondheimsvn. 71b, 2072 Dal Tlf: E-post: post@pilgrimsfolket.no Gud velsigne deg! Redaksjonen Noen blader av Pilgrimen, fra perioden Ansvarlig utgiver: Jan Egil Hafsahl Utgis 4 ganger per år. Sendes gratis. Send navn og adresse til redaksjonen for å få ditt abonnement. Bankgiro: Adresse: Trondheimsvn. 71b, 2072 Dal Telefon: E-post: post@pilgrimsfolket.no Hjemmeside: P I M L U G S R I I C M Navnet Jesus blekner aldri Menigheten Pilgrimsfolket synger sanger med et evig budskap. 16 sanger, Pris: 129,- + porto Pilgrimssanger Camilla Eliasson synger sanger om frelsen, evigheten og Guds menighet. 13 sanger, Pris: 129,- + porto I Herrens hender Liveinnspilte vekkelsessanger fra teltmøter på Youngstorget i Oslo. 22 sanger, Pris: 99,- + porto Bestillingsadresse: Pilgrim Music, Trondheimsvn. 71b, 2072 Dal Tlf: E-post: post@pilgrimsfolket.no 7

5 Misjonen i Romania: En åpen dør for Sântoma, til venstre som det så ut ved menighetens første besøk i år 2000 og nedenfor et aktuellt bilde, etter ombygging, bygging av fortau, parkering, sanitæranlegg, uteplasser og mye annet. evangelium Camilla Eliasson forteller fra Pilgrimsfolkets arbeid i Romania Et innblikk i en arbeidsdag Romania, sommeren En utslitt lastebil stopper i den lille landsbyen Sântoma, ca. to mil utenfor Arad, helt vest i landet. Ned fra lasteplanet hopper en liten gjeng fra Norge utstyrt med spader, svarte sekker og solide sko. Det er første arbeidsdag i vår lille landsby, og det første som står på programmet er å renske hele tomten for søppel. Etter år av vanskjøtting er hele området forfalt, søppel flyter absolutt overalt og stanken av den er kvelende i varmen. Vi begynner så smått å plukke brask mellom husene, og landbyens innbyggere titter nysgjerrige ut gjennom sprukne vindusruter og dører som har falt av hengslene. De er nokså skeptiske til at noen nordmenn har kjøpt området de bor på. De har vanskelig for å tro at folk overhodet kan ha gode hensikter. Men barna synes det er artig at landsbyens monotoni er brutt av dette underlige påfunnet. Ingen har jo brydd seg med å bære søpla si lenger enn rett utenfor inngangsdørene de siste ti årene. Barna kommer bort til oss og spør om de skal hjelpe til. Snart er hele Sântomas barneflokk ivrig opptatt med å renske opp i landsbyen sin. De forsøker å prate med oss på et språk vi ikke forstår, men kroppsspråket er jo internasjonalt, og vi nikker igjenkjennende når en liten gutt graver i søpla og viser hva han mener om den, med store fakter, mens han holder seg for nesa. Den første lastebilen blir full av søppel etter et par timer. Det viser seg snart at vi graver i et regelrett søppelberg, og det ser ikke ut til at vi når bunnen med det første. Familien som bor næmest dette området kommer til slutt motstrebende ut av leiligheten sin. De blir stående og se litt skeptisk på oss først, men etter hvert tar én tak i en spade og en annen en sekk. Arbeidet går fortere ettersom flere av landsbybeboerne slutter seg til, og da kvelden kommer har vi kjørt bort ti lastebiler fulle til randen av stinkende søppel. Jeg unner meg en pause under et tre, og noen av barna setter seg sammen med meg. En av dem fisker fram en sigarett som blir tent og sendt rundt. Alle barna suger ettertenksomt på den etter tur. Den yngste er ikke mer en seks år. «Kan du ikke rumensk?» spør en av dem, og det er omtrent alt jeg forstår av språket. «Bare en sang,» svarer en rumensk venninne for meg, og så begynner vi å synge en sang vi har lært utenat: «Îţi mulţumesc pentru speranţa, ce-o am în aceasta viaţa...» «Takk for håpet jeg har i dette livet...» Ungene smiler litt og røyker videre. Håp. De har visst ikke hørt om det før. Den ringe begynnelsens dag gruppe til Romania den påfølgende sommeren for å lete etter et hus vi kunne kjøpe. Året før hadde vi vært på en ferietur til Romania og kjørt på kryss og tvers i det vakre landet. Men midt i den store naturopplevelsen hadde vi sjokkert blitt vitne til all den nød og elendighet som preget landet. «Vi hadde to valg. Enten å glemme alt vi hadde sett, eller gjøre noe med det...» Ved hvert lyskryss i byene hadde forkrøplede tiggere og gatebarn kommet bort til bilen vår og bedt om hjelp, og i alle landsbyene hadde vi kjørt forbi ghettolignende områder med fattige, lidende mennesker. Den åndelige nøden var like stor. Vi hadde møtt mennesker bundet på hender og føtter i ortodoksiens lenker, og kjørt forbi hundrevis av voldsomt store, utsmykkede menighetshus som sto i grusom kontrast til fattigdommen like ved. Nå følte vi at vi hadde to valg. Enten å glemme alt vi hadde sett, eller gjøre noe med det. På dette arbeidsmøtet tok vi beslutningen om å skaffe oss en liten base et eller annet sted i Romania for kanskje å bli til hjelp for noen. «Da takker vi Jesus før vi avslutter i kveld», sa menighetens forstander, Jan- Egil Hafsahl. Vi bøyde hodene for å be, og så falt Ånden slik at ingen forble urørt. Vi fikk prise Jesus i tungetale og lovsang, og ingen kunne ha bedt om et større tegn på at beslutningen var riktig. Det tok imidlertid et helt år før vi fant et hus som var egnet til vårt formål. Huset lå i et koselig strøk i Arad. Vi begynte så smått å gjøre oss kjent i byen, og ansatte en lærer for å lære oss språket. Det var en katolsk kvinne som het Monique Muntean, og hun lærte oss mye om både språket og kulturen i Romania. Monique var den første som ble frelst gjennom misjonsarbeidet i Arad, og hun var og er til en stor støtte. Det tok ikke lang tid før den første tiggeren kom til døren vår. Han tigget ikke om penger, men om arbeid. Det var en gammel, trett mann og vi gav ham litt lett hagearbeid. Etter endt arbeidsøkt satte vi oss ned for å spise sammen. Mannen var unseelig og virket litt beklemt over å sitte sammen med oss. Underlig, syntes vi, og visste ikke da at vi hadde vårt første møte med dette klasseskillet mellom mennesker som er så tydelig i Romania. Noen folkegrupper, som f.eks. sigøynere, omgås 16. mai 1999 falt Ånden over vår lille menighet. Vi hadde nettopp avsluttet et vanlig arbeidsmøte og blitt Første «aksjonen» i Sântoma. Nordmenn sammen med rumenere rydder søppel i landsbyen Sântoma. Alle er med! enige om å sende en liten 8 9

6 veldig lite med rumenere. Men mannen tødde opp litt etter hvert, takket for mat og penger og forsvant ut av livene våre. Der og da forstod vi hvor viktig jobb og muligheten til å klare seg selv er for fattige mennesker. Respekt og dig nitet er noe de lengter etter. Samtlige tiggere som kom til vår dør var dårlig kledd. Vi tenkte at dette var et område vi kunne hjelpe til med og startet med innsamling av klær i Norge. Givergleden i menighetens nærmiljø på Hadeland var stor, og i løpet av år 2000 kom den første klestransporten til Arad. Da hadde vi gått i anskaffelse av et lagerlokale, og gleden var stor da hyllene for første gang ble fylt til randen av brukte, men fullt brukbare klær fra Norge. Vi utforsket områdene rundt lagerbygningen vår i Arad, og fant ut at den lå veldig nær det største sigøynerkvarteret i byen. Som tidligere nevnt er sigøynerfolket i Romania en veldig utskjelt og mislikt folkegruppe slik som i mange andre land. Her levde de i et område som «Desperasjon er en sterk drivkraft. Kanskje hadde vi aldri møtt slik desperasjon før.» nelsen var mottagelsen vi fikk en sjokkerende opplevelse for oss. I verste fall endte besøkene våre i regelrett slåsskamp mellom innbyggerne og i beste fall med sterk mistroiskhet mot oss. De virket på sin side sjokkerte da vi faktisk kom tilbake med klær noen dager senere og fortsatte på rundene for å skrive opp navn og størrelser. Ingen takket for det de fikk, men spurte bare etter mer. Først reagerte vi negativt på dette, men etterhvert forstod vi bedre: desperasjon er en sterk drivkraft. Kanskje hadde vi aldri møtt slik desperasjon før. På våre mange turer inn og ut av byen ble vi oppmerksomme på noen falleferdige bygninger straks innenfor bygrensa. Det var landsbyen Ceala; og vi stoppet en dag for å spørre om de trengte hjelp med klær og sko. Der traff vi Maria, en varm kristen kvinne som ble vår kontaktperson og viste oss rundt i landsbyen sin. Da vi kom med kleslasset vårt sa Maria: «Vi er takknemlige for det dere gjør for oss, men det finnes noen som har større behov for hjelp.» Og så fortalte hun oss om lansbyen Sântoma. Sântoma Sântoma var en ruin. Boog sanitærforholdene var elendige. Drikkevannet var ubrukelig og innbyggerne syke. Fattige foreldre hadde ikke råd til å sende barna sine på skole i byen, og resultatet var en stor barneflokk i fare for å ende opp som analfabeter. Mange var arbeidsløse. Mange var sterkt alkoholiserte. Og på toppen av det hele var de truet med utkastelse. Et multinasjonalt firma ville kjøpe hus og tomt og jevne alt med jorden, bygge en fabrikk og utnytte alt fra gunstig beliggenhet til billig arbeidskraft. Sântomas skjebne ble lagt sterkt på menighetens hjerte, og Gud åpnet dører slik at vi fikk muligheten til å kjøpe landsbyen. Slik ble grunnlaget lagt for vår felles «søppelplukkingsdag» sammen med landsbybeboerne. Så fulgte noen krevende år. Det første vi måtte ta tak i var problemet med vannet. Sântoma hadde en brønn som skulle forsé ca. 250 mennesker og store mengder husdyr med vann. Var ikke kvaliteten god før, ble den ikke bedre av at en hund falt ned i brønnen, druknet og ble liggende på dypet. Mange av barna som drakk av vannet ble lagt inn på sykehuset med illrøde øyne etter forgiftning. Vi gravde dypt, og fant rent vann. Et hus ble satt opp over brønnen, en hydrofoil ble innkjøpt som pumpet vannet i rør og endelig ut i små vannstasjoner som vi satte opp rundt omkring i landsbyen. Så var det hustakene. De var flate og hullete, og en innbygger med galgenhumor fortalte oss: «Når det regner en dag ute, regner det tre dager inne!» Vinteren 2002 ble samtlige «Sakte men sikkert ble Sântoma et sted der menneskene kunne trives...» best kan beskrives som ghetto. Mange familier bodde trangt i dårlige hus med et elendig utemiljø preget av søppel og løshunder. Arbeidsløsheten var stor, analfabetismen likeså og sykdom florerte. I disse strøkene foretok vi vår første besøksrunde, utstyrt med penn og papir, for å forsøke å skrive opp hver enkelt families behov for hjelp. I begyntak tettet og bygget skrå. Vi rev gamle utedoer og skur og bygget nye sanitæranlegg og lagringsplasser. Husdyrene ble flyttet til jordene bortenfor bolighusene, og mellom leilighetene ble det drenert og støpt fortau slik at man kunne gå tørrskodd gjennom landsbyen, selv på en regnværsdag. Noen av de eldre rumenerne i landsbyen bidro med sin kunnskap om hagestell og plantet frodige trær som var med på å forandre inntrykket av landsbyen fra håpløshet til spirende håp. Beboerne tok opp igjen dyrkingen av kjøkkenhagene rundt omkring på jordene, og sakte men sikkert ble Sântoma et sted der menneskene kunne trives og kanskje se framover igjen. Vi bygget også en liten matbutikk, noe som var veldig kjærkomment, siden landsbyen ligger veldig avsides, og nærmeste matbutikk var to mil unna. All restaureringen, matbutikken og driften av landsbyen har også gitt noen arbeidsplasser til landsbyens egne folk. En periode hadde vi også skole og barnehage i Sântoma. «Det er ikke lett å preke for folk som er sultne.» Vi har alltid sett evangelisasjons- og misjonsarbeidet slik. Eller om du vil «en tro uten gjerninger er en død tro.» (Jakobs brev 2:17) Vi kunne ikke komme med de gode nyhetene om en kjærlighetsfull Gud uten samtidig å yte hva vi kunne for å forandre disse menneskenes håpløse materielle situasjon. Men nå var magene mettet og vi hadde vunnet mer tillit enn vi hadde våget å håpe på. En høstdag i 2003 hadde vi vårt første barnemøte i Sântoma. Responsen var en stor velsignelse. Salen vi hadde bygget i den ene enden av skolebygget ble fylt til randen, ikke bare med barn, men også nysgjerrige voksne. Så enkelt vi kunne, begynte vi å fortelle om Gud som skapte himmel og jord, om Bibelens helter og historier, om Jesus, vår Frelser død på korset og oppstått igjen for at vi skulle bli frelst, helt uten å måtte kjempe for det! Vi fortalte om Bibelens uendelige løfter om kjærlighet og trofasthet langt fra den teologi de var innprentet med i den rumensk-ortodokse kirken. Barna var Flere ganger om året pakkes trailere med klær og ting til Romania. I Romania sorteres og pakkes alt. Alle signerer på hva de har fått og at de har ikke betalt noe. Mange tusen familier er blitt hjulpet under de siste årene

7 I Adea kommer veldig mange på møtene, og de får høre budskapet om en Frelser som elsker dem. ivrig deltagende i møtene fra første stund, mens de voksne som forventet hørte budskapet og tenkte sitt. Men jeg har sjelden blitt så rørt som da barna den påfølgende våren kunne synge «Îţi multumesc pentru speranţa» («Jeg takker deg for håpet») og legge sin egen erfaring bak ordene og stråle mot Gud som hadde gitt dem håpet for framtiden, materielt og åndelig, tilbake. Innblikk i hverdag garske sigøynere, og det passer øvrigheten utmerket at de må dra fra landsbyen. Ungarske sigøynere, uansett om de er rumenske statsborgere eller ikke, står lavest på rangstigen i Romania. De er som regel analfabeter, arbeidsløse og snakker ikke rumensk så godt. Barna deres blir holdt borte fra rumenske barn i barnehager og skoler. De er uønsket. Adea de hvem de kunne vende seg til da ulykken rammet dem. Vi hadde arbeidet en stund med klesutdeling i Adea, og ble raskt kjent med familien Patkani. Med felles innsatser kunne vi bygge opp huset igjen, og familien ble værende i landsbyen. Şany, som før sin frelsesopplevelse hadde vært en beryktet, notorisk drukkenbolt, ble et levende vitnesbyrd for sine venner og naboer. Interessen «Legg merke til deres kall, Det er tidlig vinter 2008 i brødre,» skriver Paulus i 1. landsbyen Adea. En familie Korinterbrevet, kapittel 1. De vidåpne dørene står utenfor hjemmet «Ikke mange vise i kjødet sitt og gråter. Huset står i ble kalt, ikke mange mektige, En gammel misjonær brann. Brannfolkene gjør ikke mange høybår skrev en gang: «Misjo noen tafatte forsøk på å ne, men det som er dårlig nens byrde er ikke alle de slukke flammene, men det i verden det utvalgte Gud stengte dørene. Det er å er tydelig at det meste av seg for å gjøre de vise til se de vidåpne dørene og huset ikke står til å redde. skamme, og det som er vite at det ikke er noen Litt lenger borte i gaten, svakt i verden, det utvalgte som kan gå inn gjennom blant nysgjerrige naboer Gud seg for å gjøre det dem.» Slik er vår opple står lensmannen og borgermesteren sterke til skamme, og det velse av misjonen i Ro og ler så de som er lavt i verden og mania. Herren har satt rister. det som er ringaktet, det nesbyrd på Guds godhet, dørene vidåpne for oss, At et hus brenner på uvalgte Gud seg, det som og flere av de faste møtesbesøkende men arbeiderne er få. Vi landsbygda i Romania er ingenting er, for å gjøre til har nå be vil derfor oppmuntre til å en hverdagslig sak. Det intet det som er noe.» stemt seg for å gå dåpens be den bønnen Jesus lærte sørger de dårlige elektriske I Adea fantes det tusen vei denne sommeren. En sine disipler: anleggene og de farlige vis av slike som var ansett liten menighet har slått «Høsten er stor, men gassbeholderne i hvert som dårlige i verden. Gud rot i Sântoma. Vi har sådd arbeiderne få. Be derfor eneste hjem for. Et ødelagt begynte å kalle pă dem, og vannet i mange år, og høstens Herre at han vil hjem betyr enda en og kort tid før huset deres nå har Gud begynt å gi drive arbeidere ut til sin familie som står uten tak brant ned, grep Gud inn i vekst. høst!» (Matt. 9:37-38) over hodet, og som derfor familien Patkani og foreldreparet, Şany og Elvira, antagelig må flytte. Menneskene som gråter er un ble frelst. Derfor visste Jan Egil døper Regina i floden i Adea. Les mer om arbeidet og se bilder på for Guds ord vokste. Gud kalte og utvalgte. Etter en kort tid fikk menigheten mulighet til å kjøpe en tomt i Adea, og vi søkte om byggetillatelse for å reise et møteslokale der. Det ble mange runder i et tungrodd byrokrati, og mens vi ventet på de nødvendige papirene, gikk arbeidet med klesutdelingen framover i hele området. Den nye borgermesteren merket seg det, og langsomt ble hans innstilling forandret. Da møteslokalet endelig kunne åpnes satt han på første benk, side om side med Patkanis og halvparten av de øvrige landsbybeboerne. Det ble en stor åpning for evangeliet i Adea. Menneskene sto i kø en halvtime før møtet for å sikre seg plass. Sangen lød sterkt fra det lille huset og Guds ord traff hjertene. Det første året ble over femti mennesker døpt, og det ble snart klart at møteslokalet var for lite for å romme den voksende menigheten. Men tomten var stor og medhjelperne mange, og vi kunne snart reise et større lokale ved siden av det første. Arbeidet i skrivende stund Misjonsarbeidet i Romania er en velsignelse og en utfordring. Det har i løpet av de siste tretten årene vært mange nederlag og store seire. I dag arbeider vi hovedsakelig i en utstrekning på tyve mil fra Oradea i nord til Timisoara i sør. Vi møter stadig nye fattige som lever i prekær nød, men som vi får nåden til å hjelpe med klær, sko, husgeråd, møbler og annet som blir sendt i tonnevis fra Norge. Vi har nå plassert lageret vårt i Sântoma, og der jobber vi hver dag med sortering og pakking. En stor glede er at vi får hjelp til dette arbeidet fra vennene våre som bor på plassen. De som selv fikk hjelp er nå ivrige etter å hjelpe andre. Slik ser vi bokstavelig talt at det nytter at desperasjon over egen situasjon faktisk kan bli byttet ut med ønske om å hjelpe andre. I Sântoma samles vi til møter hver uke. Den første generasjonen barn har vokst opp, og vi gleder oss over å se at de nå sender sine barn til møtene. Fortsatt fylles landsbyen av glad barnesang hver fredag ettermiddag, lovsang og bibelundervisning søndag formiddag og bibellesing og bønn onsdag kveld. Evangeliet sås uke etter uke. Vi ventet lenge på at Gud skulle gi vekst i Sântoma. En kvinne der, Dorina Pop, gikk fra å være fiendtlig innstilt til oss til å Glade barn fra Adea hjelper til med å hente vann som skal brukes i en dåp. bli den mest trofaste møtesbesøkeren. Du kan lese et intervju med henne og hennes mann Ionel her i Pilgrimen. Dorina forstod til slutt Guds kjærlighet mot henne og lot seg døpe. Hele hennes familie er blitt til et levende vit «I Adea opplever vi en sterk vekkelse. Stadig flere lar seg døpe og menigheten vokser kontinuerlig..» I Adea opplever vi en sterk vekkelse. Stadig flere blir frelst og lar seg døpe, og menigheten vokser kontinuerlig. Vi har fått oppleve at også det nye lokalet er helt fylt opp av mennesker som søker Gud. Mange menneskers liv har blitt radikalt forvandlet, og vi har fått se helbredelser på nært hold. Allikevel er utfordringene store. Mange av våre venner lever langt under fattigdomsgrensen, og siden de fleste er analfabeter har de få eller ingen sjanser til å få seg jobb. Med sine økonomiske begrensninger klarer mange av dem ikke å løse hverdagslige utfordringer slik som mat- og ved-innkjøp, legebesøk og betaling av regninger. Små hverdagsligheter vokser raskt til uløselige problem. Hverdagen blir en ond spiral som stadig trekker dem nedover i elendigheten. En av våre hovedoppgaver i Adea er derfor å forsøke å trekke denne spiralen opp gjennom å hjelpe dem økonomisk, kjøre til lege og ordne papirer som sikrer dem en liten pensjon. Mange bor også i dårlig isolerte skur, og vi arbeider mye med å bygge bedre boliger og sørger for ved til vinteren. Til høsten håper vi å starte alfabetiseringsundervisning for voksne i Adea, for å lære dem å lese og skrive og gi dem muligheten til å finne arbeid.

8 Tekst: Michael Hafsahl mennesker dør av sult hvert år. Det er 3500 milliarder grunner til bekymring milliarder grunner til å rope et varsko! I forbindelse med en stadig økende økonomisk uro i Europa og resten av verden er Norge unntaket. Vi bor i et land der problemene ikke merkes i særlig grad. Jeg leste med fortvilelse Aftenposten Økonomis forside den 21. september i fjor. Nå har vi milliarder kroner på bok. Ja, du leste riktig, med fortvilelse, for det er milliarder til dom, ikke til velsignelse! De sto der på rekke og rad i køen til minibanken, bak Jens Stoltenberg: Barack Obama, Silvio Berlusconi, Nicolas Sarkozy og bakerst i køen en lutfattig gresk statsminister Papandreou. Siden september i fjor har Frankrike byttet ut Nicolas Sarkozy med François Hollande og Hellas har byttet ut Papandreou med Lucas Papademos. Samtidig har oljefondet økt med 500 milliarder til, til svimlende milliarder (3,5 billioner norske kroner) 3500 milliarder kroner og raskt voksende milliarder grunner til fortvilelse milliarder som skaper en frykt for hvilken dom forvaltningen av denne formuen kommer til å idømme den norske nasjonen. «Sjel, du har mye godt liggende for mange år. Slå deg til ro et, drikk og vær glad!» regnestykket. Men la oss for enkelhets skyld si at det er 15 millioner inklusive voksne. Mens vi i vår velstand har 3500 milliarder kroner på bok. Hvordan kommer ettertiden til å dømme oss? Grådige griske, egosentrerte nordmenn? Vi kommer med våre motargumenter og motforestillinger. Vi er faktisk blant de land i verden som gir mest i bistand til fattige mennesker, som gir mest til den tredje verden. Vi er faktisk best ikke bare på levestandard, livskvalitet og lykke, men også på medmenneskelighet og nødhjelp. Spørsmålet blir jo hvilken målestokk vi måler etter. 15 millioner som dør av sult årlig 3500 milliarder på bok. Hvor er medmenneskeligheten i det? Operabygget i Bjørvika. Prislapp: kroner Wikipedia oppgir at under den 2. alt 3500 milliarder på bok. Vi har denne natt kreves din sjel av deg. Hvem «Det kunne jo vært verre», sier vi. verdenskrig, noe som fortsatt fremstår så vi klarer oss. Fremtiden ser så lys skal så ha det du har samlet?» Om ikke vi og resten av den vestlige som en av de største katastrofe og sikker ut. Du dåre! Kanskje et noe gammel Pensjonsfondet, oljefondet, kall verden hadde gitt «så mye» hadde ne som har overgått verden, så døde Mon tro om det ikke er mørke modig uttrykk, men det er vanskelig det hva du vil, kjært barn har som tallene vært verre. Realiteten er at mellom 50 og 70 millioner mennesker skyer i horisonten? Om det ikke er å finne noe annet uttrykk som er kjent mange navn, det er pengene Hvert eneste år dør millioner av fattigdommen skyldes årtiender og på de i overkant fem årene kri en katastrofe under oppseiling? mer dekkende. Du dåre! som skal sikre vår egen fremtid. Det barn av sult. Tallene er så enorme århundrer av utnyttelse, undertrykkelse, gen pågikk. Legger vi et snitt på 60 som i realiteten vil gjøre alle som er at man ikke engang kan gi et eksakt urettferdig handel og krig. millioner til grunn, gir det et snitt Parallellen til Jesu lignelse i Lukas For her på berget tror vi at vi bare så heldige å være født i kongeriket antall. Det blir cirka-tall og estimat. Og når vi selv har fått så dårlig på 12 millioner døde pr år; godt 12 er nemlig slående. Den handler lever her og nu. Som gode borgere Norge til oljemillionærer innen vi Anslagene som kommer opp ved et samvittighet av vår egen og våre under det antall barn, voksne ikke om den rike mannen, han som vil av kongeriket Norge, har vi blitt skriver 2020, om vi noen gang kommer raskt søk på Google varierer mel forfedres fremferd mot andre folk medregnet, som dør årlig på grunn rive ned sine låvebygninger og byg indoktrinert fra barnsben av om dit. lom 5 og 15 millioner barn som dør at vi føler vi vil lette på samvittighe av sult. ge større, for der å samle all sin rik sosialismens fortreffelighet hva an Artikkelen påpeker det faktum at av sult på vår jord hvert eneste år. ten, gir vi tilbake nødhjelp; smuler Jeg spør igjen, kan det egentlig bli dom. Så kan han si til sin sjel: «Sjel! går frihet, likhet og brorskap. Men vi har verdens nest største statlige 15 millioner menneskeskjebner. 15 fra den rikes bord. verre? Du har mye godt liggende for mange år. i løpet av utviklingen til en rik og fond. Bare slått av en annen oljenasjon, millioner familier som sørger over Kan det egentlig bli verre? 15 mil Slå deg til ro et, drikk og vær glad!» moderne nasjon, har vi mistet noe det arabiske emiratet Abu tapet av en av sine kjære. Tallet er lioner årlig. Jeg kan vanskelig tenke Men her på berget bekymrer jo ikke Men Gud selv feller også dommen viktig. Vi har alle de riktige menin Dhabi. for barn, voksne er holdt utenfor meg noe verre. dette nevneverdig. Vi har jo tross over mannen i lignelsen: «Du dåre, i gene og holdningene et moderne 14 15

9 menneske skal ha. Vi er tolerante og inkluderende. Vi er opplyste og velutdannede mennesker. Men i vår opplyste velutdannethet har vi mistet det viktigste. Kunnskapen og forståelsen av at det finnes en Gud; kunnskapen om at mennesket faktisk ikke bare lever her og nå, men at tiden på jorden ikke er annet enn en forberedelse for evigheten! Den kunnskapen har forsvunnet. Og det er en katastrofe! For uten den innsikten og kunnskapen blir mennesket en selvsentrert egotripper. Og da blir 3500 milliarder på bok mye viktigere enn 15 millioner barn årlig! Men selv om det norske folk har glemt Gud, så har ikke Gud glemt. Han vet! Han ser! Det kommer en dag da han setter seg på sitt dommersete for å holde dom, og derfor er det 3500 milliarder til fortvilelse. For hvordan kommer en rettferdig Gud til å dømme en slik himmelropende urettferdighet? Vi kaller oss for en kristen nasjon. Men de verdiene som sann kristendom står for har for lenge siden forsvunnet fra vårt land, fra våre vurderinger og vårt styresett. Apostelen Jakob skriver i sitt brevs 1. kapittel om en ren gudsdyrkelse. Han beskriver det slik: «Å se til enker og farløse i deres nød.» Mon om ikke det også gjelder små barn som er døden nær av sult? Det er 3500 milliarder grunner til bekymring, 3500 milliarder grunner til å rope et varsko. Vi er i ferd med å dra en dom over oss som vi ikke ser eller forstår rekkevidden av. Men det finnes en som vet. Det finnes en som skal dømme. Han er rettferdig. Det er Gud selv som skal dømme. Det gjelder for oss som tror, at vi ikke stilletiende samtykker i denne urettferdigheten, at vi står frem og sier klart ifra. «Den som tier samtykker,» heter det i et gammelt ordspråk. La oss rope et varsko, si klart i fra at dette ikke er akseptabelt; så ikke dommen over urettferdigheten også rammer oss som tror. At vi ikke stilletiende lukker øynene og lar ting skure og gå men sier klart ifra! En fast En fast overbevisning. Hva er det? Kan man ha det? Kan man virkelig vite hva som er sant? Det får man så ofte høre når man snakker med folk på gata. «Hvordan kan du komme og si at du vet hva som er sant? Nei, det som er sant for deg, er kanskje ikke sant for meg. Enhver blir salig i sin tro.» Men hva skal man da tro? Det kan vel umulig finnes flere svar på hvem som er Gud, hvordan vi er blitt til, og hvorfor. Noen må jo ha rett, eller ingen. Jeg kan ikke si noe annet enn at jeg tror på Gud og at det finnes et svar, det finnes noe som kan gi oss ro og fred i sjelen! Jeg kan ikke si annet enn at jeg tror på Bibelen, som er Guds Ord. Det er min faste grunn, en klippe jeg kan stå på. Jeg kan ikke gjøre noe annet enn å si det, at det er en overbevisning som jeg har fått av Gud, gjennom troen. Det finnes en sannhet som ikke er en relativ sannhet eller en usikker teori. Det finnes en Gud som har skapt verden og det finnes en vei til ham. Det er kun én vei og den er gjennom hans sønn Jesus Kristus. Han døde på et kors for å sone verdens synd, for å frelse deg og meg. Han sto opp igjen og han lever! Alt dette kan vi lese om i Guds Ord som er Bibelen. Der har vi en fast grunn å stå på. Vi trenger ikke å lage egne tanker og teorier overbevisning! Vitnesbyrd av Karin Lindroos om hvordan alt henger sammen. Vi leser Bibelen og Gud taler til oss gjennom sitt Ord. Han vet at vi ikke forstår alt, men vi er trygge hos ham. Han er vår faste klippe! Ta imot Jesus og du vil aldri angre på det! Du trenger ikke å gjøre noe foruten å tro at Jesus er Guds sønn som døde på korset for din synd. Da får du et nytt liv som bygger på en tro, en grunnvoll som ikke kan rokkes. Det står i Bibelen at «tro er full visshet om det som håpes, overbevisning om ting som ikke sees.» Jeg har selv en fast overbevisning og tro på at Bibelen er sann, og jeg ville ikke ha valgt bort den troen for et sekund! Det finnes bare én sannhet og den er i Jesus Kristus. Tro på ham og du får en fred som overgår all forstand! Du vil få en fast overbevisning som vil følge deg hele livet helt inn i evigheten. For alle barn Barnebladet Høst gis ut fire ganger i året, og sendes fritt til alle barn. Bladet inneholder artikler, fortellinger, oppgaver og mye annet moro. På hjemmesiden finner du også hørespill, sanger, spill, spørrekonkurranser og andre ting. Adresse: Barnebladet Høst, Trondheimsvn. 71b, 2072 Dal Tlf: E-post: post@barnebladet.no Evangeliske møter i Oslo og Akershus Du er hjertelig velkommen til Menigheten Pilgrimsfolkets møter. Vi har lokale på Ensjø i Oslo og på Råholt i Akershus (Eidsvoll kommune). Oslo: Onsdag Bibelstudium Søndag Vekkelsesmøte Adresse: Stålverksvn. 2, T-banestasjon Ensjø (linjene 1-4) Råholt: Søndag Evangelisk møte Adresse: Kroken 2, vis-a-vis Råholt kirke. (5,5 mil nord for Oslo, E6, avkjørsel Råholt. Følg gamle Trondheimsvegen ca. 2 km fra avkjørselen fra motorveien) Abonnér på Midnattsropet Pilgrimsfolkets «søstermenighet» i Sverige, Maranataförsamlingen i Stockholm, gir seks ganger per år ut bladet Midnattsropet. Bladet spredes fritt, og innholder bibelundervisning, vitnesbyrd, reportasjer fra misjonsfeltet m.m. På hjemmesiden www. midnattsropet.se kan du lese bladet online, men du kan også få den fritt tilsendt om du kontakter bladet på adressen: Midnattsropet Box , Bromma SVERIGE Tlf: (+46) E-post: info@midnattsropet.se NYHETSBREV På hjemmesiden kan du abbonere på vårt nyhetsbrev. Da får du informasjon om teltmøter, konferanser, misjonsarbeidet og andre aktuelle ting

10 Menighetsliv - i protest mot tidsånden! REPORTASJE FRA MENIGHETEN PILGRIMSFOLKET -Kristen, det er man 100 prosent. Hele tiden. Kristen i hjemmet, på skolen, arbeidsplassen, på fritiden, i misjonen og i familien. Der er kristenlivet! Det dreier seg om døgnets 24 timer. Kristendom er ikke noe man tar på seg. Det finnes en toprosentig kristendom hvor man tar på seg den kristne kappen på søndag formiddag; det er i beste fall et foreningsliv. Lill Hafsahl selger spekepølser. Storfamilien på Maridalsveien i Oslo, TEKST: PAULUS ELIASSON Med stor entusiasme forteller Jan Egil Hafsahl, forstander for Menigheten Pilgrimsfolket, hva som ligger til grunn for det fellesskap som idag finnes på Dal leir en tidligere militærleir fem mil nord for Oslo. Der bor over 30 «søsken» som spiser, arbeider, misjonerer og evangeliserer sammen. Storfamilien har et firma sammen Pilgrimstjeneste som driver med renhold, maling, snekring og mye annet. Dette finansierer både det daglige liv og et omfattende evangelisasjons- og misjonsarbeid. En formiddag satte jeg meg ned med Jan Egil for å samtale litt om menighetens og storfamiliens historie og visjon. I 1972 flyttet Jan Egil sammen med sin kone til Västerås i Sverige, etter en tids engasjement i Maranataförsamlingen i Stockholm. De skulle ha møter sammen med den gruppen av venner som fantes i byen. Jan Egil fikk en ansettelse i Asea, nåværende ABB, som oppfinner. Men en Et vekkelsesmøte hos Pilgrimsfolket, på 80-tallet. Om Pilgrimsfolket: P Konstituert på Biri i Oppland, høsten P Fri, uregistrert menighet, uten statlig støtte. P Antimilitarister (utfører ikke sesjon eller verneplikt). P Har faste møter på Ensjø i Oslo og på Råholt i Akershus (se adresser på side 17) P Har ofte teltmøter og torgmøter rundt om i Norge. Storfamilien samlet på Dal leir, februar dag skjedde noe som kom til å forandre fremtiden. Jan Egil forteller: «En natt var jeg ute og talte med mennesker. Jeg traff en mann i 75-årsalderen som jeg inviterte med meg hjem. Lill lagde mat midt på natten, og vi satte oss ved bordet og spiste. Plutselig begynner denne mannen å gråte ustanselig. Han sier: 'Dette er første gangen jeg har opplevd noe slikt i mitt liv. Jeg er født og oppvokst på institusjon. Jeg har gått inn og ut av anstalter i hele mitt liv. Det har alltid vært mennesker 'der oppe' og jeg 'der nede'. For første gang i mitt liv opplever jeg å være på samme nivå. Vi sitter ved det samme bord...' Og så gråt han og siden forsvant den mannen ut av mitt liv. Dette forandret veldig mye... Vi besluttet oss for den natten, at skal det være noen mening, så må menigheten bli et familiefellesskap i en større forstand med en åpen favn for alle søsken, slik at man kan oppleve at dette er vårt hjem.» En tid senere kalte Maranatas forstander, Arne Imsen, paret til Stockholm, og der sattes også punktum for Jan Egils arbeid i Asea. Han ble tatt ut som et eksempel i et bibelstudium: «Arne spurte meg hvor mye jeg tjente i timen. Så skrev han det opp på tavlen. Så spurte han meg: 'Hvor mye tjener verden på deg?' Jeg hadde aldri resonert i disse banene før. Hva da? Tjener verden på meg? Og jeg forstod at for hver krone jeg tjener, tjener verden det mangedobbelte. Jeg fikk et nytt syn på arbeidslivet og besluttet at vi må ha vårt arbeid i menigheten.» Pilgrimsfolket fødes I Gjøvik i Norge fantes en menighet som hadde forklart sin kjærlighet til svenske Maranatas storfamiliearbeid. Jan Egil ble kalt dit som evangelist, og der begynte han å ta opp spørsmål om engasjementet for de sosialt utslåtte, felles økonomi og lignende. Det ble etter hvert en altfor ubehagelig forkynnelse, og situasjonen ble uholdbar. Under tiden var det kommet mange utslåtte til menighetens bibelstudier og vekkelsesmøter, og mange var blitt frelst. Under bare noen måned, var over 25 personer blitt døpt. Men så kom spørsmålet om hva man skulle gjøre med de nyfrelste. Det norske arbeidsmarkedet er tilnærmet stengt for tidligere kriminelle. Så ble tanken på felles firmaer i menighetens regi født; men mange syntes at tankene var alt for fanatiske. «Forkynnelsen var under denne tiden meget sentrert rundt helbredelse. Vi skulle omtrent oppvekke mennesker fra de døde. Jeg sa i et møte at kanskje vi må begynne med oppvekking av de åndelig døde først forkynne evangeliet. Summen av det møtet var at jeg ble anklaget for å ikke tro på helbredelse... Jeg sendte min bibel rundt på eldstemøtet, Om Pilgrimsskolen: På slutten av 70-tallet ble foreldrene i Pilgrimsfolket de første i Norge som begynte med hjemmeundervisning. Det betyr at barnas undervisning blir tatt hånd om av foreldrene. Jan Egil Hafsahl er flere ganger blitt invitert til «Pedagogisk institutt» på universitetet i Oslo for å tale til studenter om alternativ pedagogikk. «Selvsagt ønsker vi våre barns beste» sier Jan Egil, «Vi har funnet noe som vi mener er det mest meningsfulle som vi har opplevd og som en normal pappa vil jeg gjerne videreformidle disse verdiene. Vi ønsker å gi det beste vi har vi har funnet Jesus!» Hjemmeundervisningen blir til tider kontrollert, og sist gang fikk foreldrene en e-post, hvor lærerne som hadde vært på besøk konkluderte med: «Vi skulle ønske at flere barn fikk mulighet til å ha det like fint i skolen...» Da skoleloven i 2003 skulle forandres, hadde det bevisst eller ubevisst kommet med en forandring, som gjorde at loven nå talte om «skoleplikt» i steden for «undervisningsplikt». Dette protesterte menigheten imot, og etter en intens informasjonskampanje, sto stortingsrepresentanter og siterte menighetens skrifter fra stortingets talerstol. Dette resulterte i at hjemmeundervisning i dag har en enda sterkere hjemmel i loven

11 og sa: Jeg er rede til å forandre mening, bare vis meg hvor jeg har tatt feil. Bibelen kom uåpnet tilbake...» Etter dette ble den unge familien kastet ut på gaten, fra den leiligheten som de hadde fått disponere av menigheten. Det kom en familie, som lot dem bo hjemme hos dem i noen uker. Sammen med noen eldre søsken startet man så en bønnegruppe, og i september 1975 ble «Menigheten Pilgrimen Maranata» konstituert. Med tiden ble det dog for tungvint å alltid måtte forklare hvilken av alle Maranata-menigheter man tilhørte, siden det fantes både Maran-ata og Vekkeropet Maran-ata. Derfor byttet man navn til Menigheten Pilgrimsfolket. Den lille menigheten begynte med forskjellige arbeid for sitt opphold. Det var malerier, kalendere og dukker som ble solgt fra dør til dør. «Det var vanskelig... Å komme med en håndfull dukker på kvelden, ringe på døren til folk og si: Hei, jeg er forstander for Pilgrimsfolket, vil du kjøpe en dukke?» sier Jan Egil, ler og legger til: «Men det var nok nyttig...» En rettferdig løsning Storfamilien er et sted for mennesker i alle aldre. lærer man seg bibelordet:...og ikke ser hver på sitt eget, men enhver også på andres beste.» Jeg spør om ikke dette er noe som men nesker har prøvd å skape politisk, f.eks. innen kommunismen. Han svarer: «Ja, og det er helt klart at i utgangspunktet for kommunismen, både for Marx og siden for Engels, fantes en bibelkunnskap. Men så strandet man på spørsmålet om rettferdighet. Man kan kalle det for frihet og likhet men om mennesket ikke er forandret, så kan du prøve med hvilken modell du ønsker det vil aldri lykkes. Pilgrimsfolkets tro: P Én Gud, evig og treenig, åpenbar i Fader, Sønn og Hellig Ånd. Dal leir, 5 mil nord for Oslo, hvor Menigheten Pilgrimsfolket har sin storfamilie. Bibelen om eiendomsfellesskap: «Og alle de troende holdt sig sammen og hadde alt felles, og sine eiendeler og sitt gods solgte de og delte det ut til alle, efter som nogen hadde trang til, og idet de samdrektig hver dag stadig søkte templet og brøt brødet hjemme, nøt de sin mat med fryd og hjertets enfold» (Apgj. 2,44-46) «Men hele flokken av dem som var kommet til troen, hadde ett hjerte og en sjel, og ikke en sa om noget av sitt gods at det var hans eget de hadde alt felles.» (Apgj. 4,32) Spekepølser, vandrerhjem og renholdsfirma Vi går tilbake til historien. Den unge menigheten flyttet til Raufoss, hvor man startet en bruktbutikk. På den tiden prøvde man også å markere og provosere i forskjellige sammenhenger; noe som Jan Egil i dag ser på med blandede følelser: «Noen av våre markeringer var nok relativt barnslige. Protester og oppstyr... Det var mer ungdommelig entusiasme og vilje til å provosere, enn gjennomtenkt ideologi på mange måter... Etter en tid ble det viktigere med evangelisasjonsengasjement i Oslo, og menigheten flyttet til et hus i Maridalsveien, og startet vandrerhjemmet Pilgrimshjem. Da dukket også nye muligheter til inntekt opp: Spekepølser. Man reiste rundt på markeder og torg og solgte pølser. Så ble barna i menigheten fler og fler, og i 1982 flyttet man så til Nyhus på Brandbu, noe som ble et menighetshjem i ca. 20 år. Under 90-tallet fikk menigheten også et lokale i Oslo, i Hausmannsgaten 21, som ble restaurert for «dyre penger». Men det hele resulterte, etter noen år, i en økonomisk smell, siden en klausul i kontrakten sa at byen kunne rive huset når som helst. Så ble da menigheten slengt ut, med milliongjeld på kontoen. Da hadde også spekepølsene spilt ut sin rolle, og inntekts-muligheten minket. Men på en forunderlig måte kom man igang med et renholdsfirma og under et års tid arbeidet alle arbeidsføre i storfamilien natt og dag for å betale all gjeld. Jan Egil uttrykker gang på gang stor takknemlighet til menighetens ungdommer for deres innsats, og han taler om hvor viktig det er for menighetens arbeid, å ikke stå i gjeld til noen: «Vi betalte gjeldene med renter og renters rente.» Menigheten flyttet så til nye lokaler i Fredensborgveien i Oslo, men etter en tid ble storfamilien større og lokalene for trangbodde. Etter en tids søken fant man en nedlagt militærleir på Dal i Eidsvoll kommune. Det har ca kvm boflate, og tegninger på åtte nye leiligheter. Menigheten står nå med store muligheter. Husene rommer rom for boende, felles kjøkken og matsal, kontor, stue, skolelokaler, bibliotek, lekerom og et stort lager der det samles inn og sorteres klær og ting som skal sendes til Romania. Her er søsknene sammen så mye man har Menigheten fikk, gjennom offer, kjøpt et P Guds kjærlighet, synliggjort eget hus, og med en gang kom spørsmålet i Jesu forsonings- om økonomi på dagsordenen. Man død på Golgata. diskuterte en hel dag om hva som var rettferdig. Om du får noe må da jeg få P Guds allmakt, gjennom akkurat det samme? Jesu oppstandelse «Jeg husker at vi satt hele dagen og fra de døde. natten. Tidlig på morgenen sa vi til slutt: Vi vil aldri få en løsning på felles økonomi på denne måten for vi har feil «Gudelighetskassen» P Guds vilje, synliggjort i tiden gjennom menigheten. utgangspunkt. Vi tenker hele tiden på hvordan jeg skal beskytte mitt liv innen Når vi så fortsetter å snakke om økonomi, forteller Jan Egil om Hans Nielsen den felles økonomien. Hvordan jeg skal få rettferdighet mot deg. Vi mener at vi Hauge, den store gudsmannen på midten av 1800-tallet. Hauge døde fattig, Vi vet ikke den nøy- P Jesu gjenkomst. ønsker felles økonomi, men trekker inn en egoistisk tankegang. men hadde levd et liv i tjeneste for andre mennesker. Han hadde mange firrens gjenkomst (Mark. aktige tiden for Her- Så gikk vi alle opp på våre rom, og tok våre bankbøker det var ikke mye og maer, fra Finnmark til Sørlandet. Hans 13,32), men Bibelen taler alle kontanter vi hadde. Alt la vi i en idé var: «Mitt mål med mine firmaer, er alikevel klart om «tidens haug på bordet, og sa: Dette er vårt! å tjene penger og gi folk arbeid. Men tegn». Som troende vet vi Vi var veldig opptatt av at det skulle hva jeg siden gjør med disse pengene, at «han er nær for døren» være 100 prosent rettferdig. Men hva er det er det store spørsmålet og mitt mål (Matt. 24,32-36). Skriften rettferdig innen en familie? Jo, om du er å skape et bedre liv for de mange.» maner oss til et liv i forventning trenger et par bukser, så trenger ikke jeg Alle Hauges firmaer ble drevet med en og årvåkenhet nødvendigvis et par samtidig. Man må felles kasse, som ble kalt «gudelighetskassen». (Fil. 3,20 / Matt. 25,13) og til, gjennom aktiv mi- tenke på familiens beste. Når så mitt behov kommer, så dekker Og Guds verk trenger penger også i sjon og evangelisasjon «å vi det. Vi tenker felles nå. Kollektivt. dag og her ønsker menigheten å frigjøre så mye midler som mulig for det komme» (2. Pet. 3,12). Det praktiske arbeidet går hånd i hånd med evangelisasjon og misjon. fremskynde Guds dags Menigheten er tross alt et kollektiv, hvor manges trang skal dekkes. Der store oppdraget. T.v. Nathalie Lindroos jobber for menighetens renholdsfirma. Oven: Torgmøte i Oslo

12 mulighet til, i andakter og personlige samtaler. Et daglig fellesskap. Ofte reiser også hele storfamilien ut på torgmøter og evangelisasjon og på Oslos gater er mange nye kontakter blitt knyttet. Når vi taler om det daglige fellesskapet, sier Jan Egil slik: «Vi har gjerne en kristendomsmodell. Jeg kaller den for toprosentsmodellen. For om du teller etter hvor mye tid en kristen bruker på det vi vanligvis kaller for Guds verk å gå på et eller annet møte... kanskje på onsdag men for fromhetens skyld i hvert fall på søndag så er det kanskje to til tre prosent av livet. Det er den kristne modellen. Da har man oppfylt all rettferdighet. Og så har man 98 prosent hvor man lever sitt eget liv. Da må man jo si: Dette er ikke disippelskap! Dette er ikke å være kristen! I beste fall er det møtesliv. Kristen, der er man 100 prosent! Hele tiden! Kristen i hjemmet, på skolen, arbeidsplassen, på fritiden, i misjonen og i familien. Der er kristenlivet! Det dreier seg om døgnets 24 timer. Kristendom er ikke noe man tar på seg. Det finnes en toprosentisk kristendom hvor man tar på seg den kristne kappen på søndag formiddag; det er i beste fall et foreningsliv. Det har ingenting med menighetsliv å gjøre. Menighetsliv, det er liv som handler om 24 timer i døgnet med søskenene. Egentlig liker jeg ikke å tale om «storfamilieliv». Det er menighetsliv! Å dø i spranget Når man går gjennom husene på Dal leir, møter man lekende barn hvor enn man går. I et av husene er det hjemmeundervisning på gang. På oppvaskrommet møter jeg Anne- Marie Pettersen, 80 år, som tar seg av oppvasken til over 30 personer. På kjøkkenet er det en av mødrene som lager mat. I kjelleren jobber Elisabeth med å sende ut bøker fra menighetens antikvariat, for øvrig Norges største antikvariat for kristelig litteratur. På ettermiddagen kommer arbeiderne hjem fra dagens jobb, og etter noen timer med felles arbeidsoppgaver, er det tid for en bønnesamling for å avslutte dagen akkurat som den ble startet på morgenen med bønn og bibellesing. Det er unge og gamle som alle er engasjert på sin måte for misjon, evangelisasjon menighetsliv. Dette om noe viser at menigheten virker som den er ment til å gjøre. De eldre føler at de har en oppgave og at de er elsket; unge får utvikles i et utbytte mellom entusiasme og erfaring. Jan Egil forklarer: «Det finnes eldre venner her, til hvilke vi har sagt at ingen skal mot sin vilje behøve å oppleve alderdommen på et aldershjem. Dere er velkomne hit. Dere skal få leve sammen med søsken, og føle at dere er verdifulle for fellesskapet. Om dere så bare er her så er dere betydningsfulle! Det finnes en ideologi i samfunnet hvor det går i en stigende kurve opp til 40-årsalderen. Så sleter den ut til 50-årsalderen, og siden går det bare nedover, i vente på ingenting. Og så glemmer man at det finnes en kurve som bestandig går oppover og det er den som handler om livserfaring. En svensk dyrepsykolog fortalte at han hadde en hund som var svært gammel. Det beste hunden visste, var å være ute på isen og løpe etter en ball som mannen kastet til ham. Hver gang han kastet ballen, var hunden som en liten valp. Men så ble hunden så gammel og støl at den nesten ikke kunne røre seg. Mannen tok ham med seg ned til isen og kastet ballen; og midt i spranget så døde hunden. Han opplevde glede inn i det siste! Tenk å få være et gammelt menneske, og få dø midt i spranget. Vi er ikke pensjonerte, og ingen skal si: Du er for gammel, ubrukbar. Nå skal du plasseres på et aldershjem, og der skal du sitte og vente på døden. Jeg håper for vennene i menigheten, at selv i alderen med de gråe hårene, skal de få skyte friske skudd!» Undervisning på CD Hver måned gir Pilgrimsfolket ut en CD med undervisning. Det er framfor alt Jan Egil Hafsahl som underviser, og det er også mange vekkelsesmøter med sang og vitnesbyrd. De bibelstudier som er i flere deler sendes i samlingsbokser. Du kan bestille de CD-er som allerede er utgitt fullstendig register finner du på hjemmesiden: Du kan også abonnere på Månedens CD, så får du den tilsendt 12 ganger per år Et utvalg fra arkivet: Jan Egil Hafsahl taler: Med evangelium i en postmodernistisk tid 1 del, Foredrag om det postmoderne menneske Guddomens fylde 17 deler, Studier i treenigheten Kirke- og vekkelseshistorie 12 deler, Historisk analyse Øvrige: Josva - Herrens stridsmann 9 deler, Michael Hafsahl underviser om Josva Be, så skal dere få 1 del, Stig Andreasson underviser om bønnen Paulus liv og virke 12 deler, Studier i apostelen Paulus liv Creatio ex nihilo 1 del, Skapelse kontra evolusjon Israels historie 2 CD-er, Foredrag i anledning Israel 60 år Statsmakten og Guds rike 5 deler, Foredrag om statsmakten «Jeg har ingen likesinnet» 1 del, Paulus Eliasson underviser om Timoteus Nåden der var stor... 2 CD-er, Vekkelsesmøte, påsken 2009 Jesus forvandlet mitt liv 1 del, Sang og vitnesbyrd fra teltmøter Et øyeblikk av nåde 1 del, Sang og vitnesbyrd fra teltmøter Pris: 1 cd: 35, cd-er: 30,-/st Over 10 cd-er: 25,-/st Porto kommer i tillegg betaling skjer gjennom vedlagt faktura Månedens CD: 250,- (12 CD-er/år) Bestillingsadresse: Månedens CD Trondheimsvn. 71b 2072 Dal post@pilgrimsfolket.no Pilgrimsfolket har et stand på Dyrsku n i Seljord, der det blir solgt kristen litteratur og musikk

13 Gud gjorde underet! Tekst: Paulus Eliasson Dorina Pop (40) og hennes mann Ionel (49) bor i Sântoma, Menigheten Pilgrimsfolkets landsby i Romania. Nå er de på besøk i Norge, og Dorina har akkurat gledet hele storfamilien med å gjøre den ungarsk-rumenske spesialiteten «langoş» til lunsj, og jeg får noen minutter av hennes tid for å spørre om Guds verk i hennes liv. setninger. Vi hadde ikke vann. Det regnet inn i leilighetene. Det var katastrofe! Ingen brydde seg om oss.» Ionel skyter inn: «Byens ordfører visste ikke hvor Sântoma lå! Da en fra landsbyen møtte ham for å klage på forholdene så måtte han plukke fram et kart og få hjelp til å finne fram.» Dorina fortsetter: «Nå finner jeg ikke ord for å fortelle hvor fint det er i Sântoma.» Da menigheten begynte med barnemøter i Sântoma, kom Dorina sammen med sine to døtre på møtene. «Selv når det var barnemøter, så kom jeg for jeg følte at jeg er jo også et Guds barn. Jeg har lært meg veldig mange ting, også fra barnemøtene. Det var så forskjellig fra den ortodokse kirken; måten man ba, måten man underviste... Det var fantastisk.» Dorina er alltid engasjert i møtene i Romania. Her er det aktiviteter etter et barnemøte. Tingene som ble gjort, ble solgt til inntekt for en fattig familie. Dorina ble født i Maramures, noen mil fra der hun bor nå. Hun kommer fra en familie med fem søsken, Arad. Der ble det tatt mange undersøkelser, en spesialist som muligens kunne og hun hadde mange slektinger røntgenbilder og annet, gjøre noe, dersom det var noe å gjø rett rundt hushjørnet. Hun beskriver før man konstaterte at det ikke var re. Men når undersøkelsene var blitt sin oppvekst hvor foreldrene noe man kunne gjøre i Arad; Ionel gjort, kom også denne spesialisten var hardt arbeidende, og de hørte måtte kjøres til Timişoara, ca. en times og sa til Dorina: «Frue, jeg beklager hverken til de aller fattigste eller de bilvei unna. Før de reiste kom å måtte gi deg disse triste nyhetene, rike. I 1989, straks før revolusjonen legen til Dorina og sa: men din mann vil aldri kunne stå på da diktatoren Ceausescu ble styrtet, Den 20. mai 2011 skjedde noe som «Jeg beklager å måtte si det, men sine bein igjen.» giftet Dorina seg med Ionel, og på forandret livet til familien Pop. Det vi er akkurat nå usikre på hva som grunn av vanskeligheter med å finne var straks før den rumenske pås vil skje med mannen din. Han tren Forholdene på mange rumenske sy jobb flyttet de til Sântoma, straks ken, og Ionel var blitt spurt av en ger å bli operert allerede i natt.» kehus er forferdelige. Dorina måtte utenfor byen Arad. venn om å kjøre høy, ved hjelp av Hun fikk dessuten beskjed om alle være ved sin manns side i to uker, Dorina ble oppdratt i den rumensk-ortodokse hest og kjerre. De lesset kjerren full, de ulike medisinene som hun måtte men fikk ikke en seng å ligge på troen, og var en og Ionel satte seg på toppen, ca. tre kjøpe, og alle de tusenvis av kroner under hele denne tiden. Etter en ivrig kirkegjenger; hver søndag, Ionel fyller i: «Når du skal døpe for det er det man kaller evangelisk meter over bakken. Det viste seg at som operasjonen ville koste. Dorina tid fikk hun ikke engang lov å være hver høytid (og de er mange) og ditt barn, skal det betales. Når du troende. lasset ikke var helt sikkert, og da Ionel forteller: inne på sykehuset utenom besøksti hver gang det var en spesiell helgen skal ha forbønn, skal det betales...» «Jeg skal være ærlig igjen. På den prøvde å få lasset i balanse, falt «Så jeg spurte doktoren hva som den, men ble henvist til gaten. Om som skulle feires. Når jeg spør om tiden, før jeg begynte å komme på han han i bakken med øvre delen ville skje med mannen min. Han sa: hun ønsket hjelp med å skifte laken hva hun i dag synes om kirken i Romania I Sântoma ble det unge paret snart møtene, tålte jeg ikke å høre ordet av ryggen og hodet først. Han følte Jeg beklager, og dette er veldig leit å eller lignende, gjorde ikke sykeplei begynner både hun og Ionel foreldre til tre barn; en gutt og to 'omvendt'. Fra jeg var liten, så var først ingen smerte, men hørte en pi si, men din man vil mest sannsynlig erne noe uten at det ble lagt 20 kro å riste på hodet: jenter, som idag er henholdsvis 20, det et skjellsord.» ping i ørene. Noen ringte etter en aldri kunne gå igjen. Kanskje han ner i lommen deres. «Jeg skal si deg helt ærlig at jeg 18 og 17 år. Dorina var meget skeptisk, men ambulanse, men Ionel ba dem om gjennom fysioterapi vil kunne bevege «Selv legen», sier Dorina «som liker den ikke. Det er mye egoisme... I år 2000 kom Menigheten Pilgrimsfolket ting begynte å forandre seg i Sân å løfte ham opp. Da han reiste seg hendene litt, sånn at han kan hadde gitt meg de triste nyhetene Prestene bare later som om de er for første gang til Sântoma, rent praktisk, og Dorina for opp, gikk noe i stykker i ryggen, og dra seg selv mellom en seng og en og som visste at det var en mann kristne. Når du betaler for tjenester toma, og de kjøpte etter hvert også teller: smerten kom sigende. stol. Utover det blir han lam.» uten midler som lå der i sengen, ville er alt greit, men når du har et problem, landsbyen. Jeg spør Dorina om hva «Det var så vanskelig før. Alle var Etter en halvtime kom ambulan Ionel ble overført til «Spitalul ha penger, penger, penger... Jeg snur man ryggen til.» hun syntes om disse «omvendte» så fattige. Det fantes ingen forutsen, og han ble kjørt til sykehuset i Austria» i Timişoara, der det fantes måtte gi veldig mye penger for at 24 25

14 han i det hele tatt skulle gi mannen min oppmerksomhet.» Gjennom et offer som ble tatt opp i Norge, hadde menigheten mulighet til å hjelpe familien Pop i den økonomiske situasjonen. Venner fra Sântoma kom også med hjelp til familien. En nabo ga dem en geit, og andre kom med annen hjelp. Framfor alt så ble det sendt opp bønner til Ham som er «Doctor doctorilor» legenes lege. Menighetene i Norge og Sântoma ba for Ionel, og også søskenene i Adea bestormet himmelen med bønn om et mirakel... Etter en tid ble Ionel utskrevet fra sykehuset i Timişoara. Det ble sagt at det allikevel ikke var noe som kunne gjøres, og derfor ble han sendt til sykehuset i Arad, hvor de sanitære forholdene var om mulig enda verre. Etter to uker spurte Dorina om hun ikke kunne få ta med seg mannen hjem, for å pleie ham der. Den 12. mai kom Ionel ut av sykehuset, og i det samme hadde Dorina gjort et valg. Alle møtene hadde satt sine spor, og det som skjedde med Ionel ble en vekkerklokke. Hun forteller selv at «Jeg skjønner ikke at jeg ikke kom til Jesus før! Nå er tiden, jeg kan ikke la mer tid gå forbi.» Dagen etter var det barnemøte i Sântoma, og hun gikk til Jan Egil for å gi beskjeden: «Jeg vil døpes! Om det går an, allerede på søndag. Herren arbeidet så fantastisk, for det var allerede forberedt for en dåp i Adea for seks andre personer. Da jeg hørte det ble jeg så glad, for dåpen skulle også være i en sjø, og jeg hadde tenkt at jeg så gjerne ville døpes utendørs, i sjøen.» Så ble det dåp den 15. mai, og Dorina sier bare: «Minunat! Minunat!» Underfullt, underfullt! Ionel med spaden, får hjelp av Robert og Tica til å rydde gården. det fantes noen behandling som Ionel kunne få men fikk beskjed om at de ikke hadde noen ledige plasser på fysioterapien før i januar. Den natten, da man var kommet hjem fra Timişoara, begynte noe å skje. I morgentimene ropte Ionel på sin kone: «Dorina! Er det mine føtter som beveger seg, eller føles det bare slik?» Dorina, som visste at han ikke hadde følsomhet under beltestedet, så nå føttene bevege seg. «Vi begynte da å gjøre gymnastiske øvelser med ham i hjemmet, og følsomheten begynte å komme tilbake. Tre måneder etter ulykken sa mannen min til meg at han ville prøve å sette seg på en stol.» Hun tillegger: «Vi gjorde øvelser, men jeg vet at Gud gjorde underet!» Det tok ikke lang tid før han begynte å gå igjen. Ionel forteller at han hadde gitt et løfte til Gud: Om jeg får kraft til å stå på beina igjen, skal jeg komme på møte og lytte; tidligere hadde han aldri vært på noe møte. Det var også det første han gjorde da han kunne stå oppreist. Først med hjelp av en rullator, siden støttet på sin kone og datter og idag er styrken tilbake i leddene. Da Ionel kom på sitt første møte i Oslo, fikk han spørsmålet om han ville bruke heisen for å komme opp til møtelokalet i tredje etasje. Han svarte: «Er det bare tredje etasje, så kan jeg gå selv!» Jeg vil til slutt spørre Dorina om hennes tanker og håp for framtiden: «Jeg ønsker at hele min familie skal bli kristne og døpt og at vi skal være en familie som ved Jesu tilkommelse skal være sammen hos ham. Selv om det kommer mange problemer, så ber jeg Herren at jeg skal få komme til ham med alle prøvelser. Og når hele min familie er frelst, skal jeg være den lykkeligste kvinne på jorden. Jeg håper og er overbevist om at det skal bli slik en dag. Gud kan gjøre alt!» Velkommen til teltmøter 26. til 28. mai Kristiansand 23. og 24. juni Treungen 4. til 8. juli Oslo Menigheten Pilgrimsfolket er også på: 14. til 16. sept. Dyrsku n på Seljord Mer informasjon på: Konferanser i Sverige Ionel måtte tilbake til Timişoara for kontroll. Fortsatt var ikke situasjonen forbedret, og han trengte ambulansetransport. Han fikk beskjed Maranataförsamlingen i Stockholm inviterer til teltmøter og konferanse: om at en slik transport ville koste dem 1600 kroner noe som tilsvarer omtrent en halv månedslønn. Bønnesvar! Den 19. mai, rett 27. juni til 1. juli Teltmøter i Stockholm city før dette nummeret av Pilgrimen Dorina pratet med Jan Egil Hafsahl, og i menighetens minibuss ble 14. til 22. juli Sommerkonferanse på gikk i trykk, erklærte Ionel at han også ønsket å følge Jesus; Bällstav. 100, Bromma det lagt ut en madrass, og så løftet og han ble døpt på et møte i man Ionel inn i bilen. Adea dagen etter. Mer informasjon på: Dorina spurte på sykehuset om På møte i Oslo

15 Salme En sang av Camilla Eliasson Vi var borte ifra ham, vandret om på egne veier. Det var langt til hvilens vann, det var kamp, men ingen seier. Men fra himlen kom det bud: Se, din konge kommer til deg! Ifra himlens herlighet, til vår bitre ensomhet. Men han kom hit for å dø, ja, han kom hit for å lide. Han er hvetekornets frø, kom til jorden for å spire. Ja, han kom hit som en bror for å frelse sine brødre, Og jeg kjente ikke ham, men han kjente meg ved navn. Og min natt ble høylys dag. Nå jeg vandrer på en ny vei. Der er seier til hvert slag; Han har gått den veien før meg. Å, jeg holder trygt hans hånd; jeg går aldri mer alene. Jeg er hans i liv og død, han er vennen hvit og rød. Til hans egen menighet fikk jeg nåden å få vandre. Denne Kristi hemmelighet, hvor vi kjemper for hverandre. Han har gjort oss til en hær; gitt oss kjærlighetens banner. Og han venter oss i mål, og han slutter selv vårt tog. Å, hvor nåderikt og stort, slik jubel og slik lykke. Når vi når til himlens port og får gå det siste stykke. Der jeg legger kampen ned i min Herres skjønne bolig. Som for evig blir mitt hjem; hos min brudgom og min venn. Denne sangen finnes på CD-en «Pilgrimssanger», som du kan bestille fra Pilgrim Music. Se annonse på side 7.