Undersøkelse av kvinner etter incest Erfaringer fra psykosomotorisk fysioterapi

Transkript

1 Fysioterapeuten nr. 4/2000: Undersøkelse av kvinner etter incest Erfaringer fra psykosomotorisk fysioterapi Einar Hafsahl, fysioterapeut, spesialist i psykiatrisk og psykosomatisk fysioterapi For noen år siden hadde jeg et møte med en lege der jeg fortalte om mitt arbeid med to av våre felles pasienter som hadde vært utsatt for incest. Dette resulterte i at jeg ble spurt om å holde et foredrag om fysioterapi for kvinner utsatt for seksuelle overgrep på et videreutdanningskurs for leger i Rogaland. Dette foredraget danner utgangspunkt for disse to artiklene, der jeg presenterer hvordan jeg går fram når jeg undersøker og behandler kvinner som har vært utsatt for incest. Denne første artikkelen handler om undersøkelsen, mens den andre går nærmere inn på behandling. Artiklene bygger i hovedsak på mine egne erfaringer som fysioterapeut med bruk av psykomotorisk fysioterapi, heretter forkortet PMF. Denne metodens helhetssyn har vært en forutsetning for mine observasjoner av kvinners typiske reaksjonsmønstre som følge av incest. Kvinnene selv har også bidratt med sine opplevelser, som har hjulpet meg til bedre å forstå deres plager og kroppslige reaksjonsmønstre. De har også kommet med nyttige forslag til endring på behandlingstilnærming. Det er over 10 år siden begynte jeg begynte med behandling av kvinner som hadde vært utsatt for incest og svært mange pasienter i min praksis har nettopp vært utsatt for dette. Kvinnenes bakgrunn og hverdagsliv Kvinner som har vært utsatt for incest utgjør om lag 10 prosent av de pasientene jeg behandler. De fleste av dem har barn og er over 40 år før de begynner i behandling. Som følge av de seksuelle overgrepene og minner derfra, lever disse kvinnene konstant på vakt og er anspente i kroppen. Dette fører til at kroppen stives av og belastningslidelser lettere utvikles. Typiske kroppslige plager er spenningshodepine, smerter fra nakke, skuldre, armer, brystkasse, mave, korsrygg, lår og legger. Ofte er plagene mer uttalte i den ene kroppshalvdelen, og de kan også ha en følelse av nummenhet og kontaktløshet i denne delen av kroppen. Flere av dem har tidligere vært til annen form for fysioterapi uten å bli særlig bedre. De som har vært seksuelt mishandlet av fedre i svært ung alder later gjennomgående til å ha fått betydelig større men av dette, enn kvinner utsatt for voldtekt i voksen alder. I voksen alder er disse incestofrene ofte svært utrygge. I hverdagen oppstår situasjoner som fører til kroppslige reaksjoner som kan knyttes til den incestiøse opplevelsen. Det virker som om de ikke kan bevege kroppen fritt uten å kjenne seg sårbare og ubeskyttede. Ofte unngås vanskelige livssituasjoner. Mange har problemer med, eller unngår, å ta bussen, å gå på kino, å være i store forsamlinger og så videre, fordi andre menneskers nærhet er truende for dem. Videre velger de gjerne bestemte måter å sitte på og plassere seg på i rommet i forhold til andre mennesker. Seksuallivet er som regel vanskelig. Ofte orker de ikke tanken på samleie eller noen annen form for kroppslig nærhet i perioder. Under et samleie kan brått bildet av faren og overgrepet dukke opp. De plages av skam- og skyldfølelse. Egne seksuelle behov har de vansker med å godta. De opplever seg og sin kropp som unormal og mindreverdig. Undersøkelser hos leger, tannleger, fysioterapeuter og andre kan oppfattes truende hvis det ikke tas hensyn til at kvinnene har vært utsatt for seksuelle overgrep. Ofte vet ikke behandlerne at dette har skjedd, siden det ikke blir opplyst på forhånd. Det oppstår situasjoner som kvinnene forbinder med fare for nytt overgrep. De blir engstelige, men skjuler, eller tier, om egne reaksjoner. Ofte løser de vanskelige situasjoner med ikke å være til stede i kroppen. De tenker på noe annet, og på den måten fjerner de seg samtidig fra situasjonen. Kroppslige reaksjonsmønstre og valg av klær Reaksjonsmønstrene hos disse kvinnene er såvidt spesielle at jeg kan få mistanke om at de har vært utsatt for seksuelle overgrep uten at dette blir opplyst. Dette kan forklares ved at «minner» fra incestovergrep lever videre i kroppen flere tiår etter at overgrepene ble avsluttet. Fedrene har lagt igjen sine spor i kroppen. Dette kan avsløres, fordi det er en rekke fellestrekk i disse kvinnenes reaksjonsmønstre, selv om flere av kvinnene har «glemt» det som hadde skjedd. Overgrepene etterlater typiske reaksjonsmønstre. Det vil selvfølgelig være tilsvarende også for kvinner som har vært utsatt for voldtekt av andre enn foreldre. Incest medfører helt spesielle problemer fordi overgriperen er en av foreldrene, og at overgrepet som oftest skjer svært tidlig i livet.

2 Kvinnene dekker og skjuler ofte bryster og underliv mest mulig gjennom valg av bestemte kroppsstillinger og store klær. De har ofte store gensere på seg som dekker brystene og underlivet og de bruker gjerne lange, fotside skjørt. Dette er som regel bevisste valg. Likevel forteller de sjelden spontant om dette, men forteller på oppfordring hvis jeg spør om vaner rundt klesvalg. Kroppsundersøkelsen Jeg bruker fortsatt undersøkelsen fra den psykomotoriske tradisjonen første gangen jeg undersøker, men kan sløyfe eller utsette deler av undersøkelsen hvis jeg ser dette blir for stor belastning for kvinnen. Ønsker kvinnene å beholde alle inneklærne på i undersøkelsen får de det. Ikke alltid vet de hva de vil, men handler slik de tror behandler forventer og setter egne behov til side. De er kanskje forberedt på å kle av seg ved undersøkelsen, men får de valget, beholder de gjennomgående klærne på. Etter en eventuell avkledning til shorts og BH eller t-skjorte, er det viktig å observere om de er blitt mer anspente. Dette sier noe om forhold til egen kropp. Som regel blir de mer anspente etter at de har kledd av seg. Det er viktig å se hvordan disse kvinnene bruker kroppen i vanlige aktiviteter, hvordan de blant annet bøyer seg ned for å knyte skolissene eller hente noe opp fra gulvet. Typisk for de fleste kvinnene i slike situasjoner er at de unngår å sette baken i været. De trekker bekkenet inn under seg og klemmer lårene sammen, knærne i maksimal bøy og de har kun tærne i golvet. På denne måten er bekkenet og underlivet beskyttet for mulig «angrep» forfra og bakfra. Først observeres og kommenteres vanemønster i sittende og stående stilling. Oppfører de seg tilsvarende hjemme, eller er det noe som er annerledes? Vet de ikke, blir de oppfordret til å prøve hjemme. Siden gjøres funksjonsprøver. Kroppsundersøkelsen begynner i sittende stilling på krakk, og jeg velger å sette meg ned foran henne med en viss avstand. Alle observasjoner jeg gjør meddeles kvinnene, og jeg er opptatt av i hvilken grad de er i stand til å registrere reaksjoner eller væremåter knyttet til egen kropp. Jeg ønsker deres egne observasjoner og kommentarer. Et mål er at de skal være til stede i kroppen her og nå. Blir de tiltakende fjerne, tyder dette på at noe blir for vanskelig. Da stanser jeg opp i undersøkelsen og forsøker å få fatt på hva som ble for vanskelig. I enkelte tilfelle har reaksjonsmønstrene i den ene kroppshalvdelen skilt seg fra den andre. Dette henger sammen med hvordan overgrepene har skjedd. Et eksempel: Har overgrepene skjedd gjentatte ganger i bil med jenta fremme i bilen, og faren på hennes venstre side, er det i venstre kroppshalvdel hun er mest utrygg, og dermed mest anspent i. Dette innebærer at den ene kroppshalvdelen i ettertid er «tryggere» enn den andre. Sittende stilling Baken: De sitter som på nåler. Bekkenet er rotert bakover. Slik unngår de å få kontakt med de fremre deler av bekkenet som inkluderer underlivet. De sitter som regel skjevt, mest i kontakt med den ene setehalvdelen, den «tryggeste» siden. Noen sitter ytterst på stolen, andre sitter med baken nesten utenfor. Her er en del variasjoner ute og går. Beina, underekstremitetene: Hælene er som regel løftet opp fra underlaget. Den ene foten har best kontakt med underlaget. Ofte er det ene låret eller leggen krysset over den andre. Alltid er lårene mer eller mindre klemt sammen. De adduserer og innadrotererer i hoftene. Spør jeg dem om å slippe knærne noe fra hverandre, øker anspentheten i kroppen og de vil helst tilbake til vanemønsteret. Det ene beinet kan være plassert bøyd og lenger under dem, slik at de ser ut til å være klare til å reise seg opp noe som flere også har gitt som forklaring. Dekkes beina med et laken eller vidt, langt skjørt, blir de i stand til å slippe knærne mer fra hverandre. Det vil si at de utadroterer og abduserer i hoftene. Armene: Overarmene er som regel trykket tett inn til kroppen. Hendene er plassert samlet i fanget enten foldet eller holdt over hverandre, og dekker eller beskytter underlivet. Den «tryggeste» hånden er ofte plassert beskyttende over den andre, og det er alltid samme hånd. Blir de bedt om å strekke en arm ut fra kroppen, reagerer de med å puste mer overflatisk, stive av brystkassen og krøke seg mer sammen i overkroppen og dessuten føre knærne sammen. De har mistet noe av den beskyttelse som armen gir. Anspentheten tiltar mest på den «utrygge» siden. Det er tryggere å strekke armen rett frem, flektere i skulderleddet, enn å føre armen ut til siden, abdusere i skulderleddet. Dette sier de har med at overkroppen ved abduksjon er mer blottlagt og utsatt for overgrep. Skuldrene og overkroppen: Skuldrene er ofte hevet og trukket frem, og overkroppen er foroverbøyd. Begge deler er et uttrykk for å beskytte brystene, noe disse kvinnene selv gir uttrykk for.

3 Hodet og øynene: Haken er vanligvis trukket inn og hodet bøyd forover, slik at halsen er dekket. Med øynene holder de fast ved meg og følger bestemt med på hva jeg foretar meg og hvor jeg befinner meg forhold til dem. Blikket er intenst stirrende hele tiden. Munnen: De holder munnen lukket mesteparten av tiden. Når de snakker, åpnes munnen lite. Mange har vært utsatt for munnsex, og dette har vist seg å være noe av forklaringen på den tilkneppede munnen. Respirasjonen: De puster gjerne overflatisk og kontrollert uten dype åndedrag, men graden av dette er avhengig av situasjonen. Funksjonsprøver: Blir de bedt om å synke sammen i overkroppen, skjer det ofte bare bevegelse i nakken. Samtidig klemmer de knærne tettere sammen, strammer blant annet også ytterligere muskulaturen i baken og magen. De puster også mer overflatisk. Bevegelsen oppleves som utrygg fordi de mister noe av blikk-kontrollen. Ved denne bevegelsen rettes også blikket mot underlivet, en kroppsdel som de har et meget vanskelig forhold til. Det er derfor vanskelig for dem å se ned, noe de selv har fortalt som grunn. I det de reiser seg fra sittende til stående stilling, drar de ofte genseren ned med begge hender for å dekke bekken og underliv. Denne handlingen er som regel ubevisst. Stående stilling Her er kvinnene som regel mer utrygge enn i sittede. Underlivet er mer blottstilt, gir de uttrykk for. Helst støtter eller lener de seg mot en vegg. Er det tydelig ubehagelig å stå, utsetter jeg videre funksjonsprøver i stående til seinere. Når disse kvinnene bøyer seg ned for å knyte skoene, trekker de ofte bekkenet under seg og står på tå. Forklaringen på dette er i følge kvinnene, at de således beskytter underlivet. Underex: De står tett samlet med lår, legger og føtter. Den «tryggeste» foten bærer det meste av tyngden, og står best i kontakt med underlaget. Beina er stive og anspente i alle ledd. Selv om det ville være stødigere å stå mer fra hverandre med føttene, oppleves dette som er utrygt. Det har å gjøre med at de opplever underlivet som ubeskyttet. De færreste kan sette ord på hvorfor de står tett samlet med beina. Bekkenet: De har ofte trukket baken inn under seg, som en hund med halen under beina. Armene: Hendene samles foran underlivet. Slipper de hendene, spenner de seg mer i hele kroppen fordi noe av beskyttelsen forsvinner. Hendene kan også dekke til baken av frykt for bakholdsangrep. Hodet: Helst holder de hodet oppreist med blikket festet mot meg. Hvis de vrir hodet bort eller bøyer det ned, blir de mer anspente. Noe av blikk-kontrollen har gått tapt. Hvis de er noenlunde trygge i vanlig stående stilling, kan de forsøke å bøye overkroppen forover, eventuelt bøye i beina. Sjelden har de denne tryggheten. Meget motvillig bøyer de i beina, det vil si at de helst unngår å flektere i hofter, knær og ankler. Beina blir også stivere når de skal henge slapt ned med overkroppen i stående stilling, såkalt stup-stående stilling. Liggende stilling Dette er den stilling de opplever seg mest utrygge i. Ønsker de beholde klærne på, sløyfes palpasjon av muskulaturen. Den utsettes til seinere. Det er viktig å være klar over at overgrepene ofte har skjedd mens de har ligget i egen seng eller på gulvet. Liggende undersøkelse kan derfor vekke assosiasjoner til overgrepene. Det å ligge nede når en annen står over en, vekker også ofte en følelse av underlegenhet; at den andre har et overtak. Maveleie. I maveleie er de fleste mer trygge enn i ryggleie, og undersøkelse begynner i denne stilling. De har et teppe over seg som dekker beina og opp til skuldrene. Armene: Kvinnene plasserer ofte hendene opp foran hodet, støttet seg gjerne noe på albuene for å komme opp og ha oversikt. Beina: Beina klemmes sammen som i stående stilling. Det er et tilsvarende mønster som i sittende og stående stilling, men kvinnene er mer utrygge. Brystkassen stives mer av og de puster mer anstrengt og forsiktig. Palpasjon og også massasje utføres først i områder lengst vekk fra kjønnsorganene og jeg observerer endringer i anspenthet når jeg nærmer meg for eksempel flanken og maven. Ytterligere avstivning skjer som regel da, pusten holdes mer, og det er sideforskjeller. Reaksjonene er sterkere i den utrygge kroppshalvdelen. Mest utrygge er de ved undersøkelse av muskulaturen på innsiden av lår, over korsrygg, bak, bekken, ut mot bakre akselfold, hals

4 og kjeve. Hvis noe er særlig utrygt, utelukkes gjerne palpasjon av noe som er ytterligere vanskelig. Det som er vanskeligst utelates til seinere. Dette kan være nok av undersøkelse for en gang. For enkelte har påkjenningene blitt så store at de er tydelig medtatte. Ryggleie. Utryggheten blir ytterligere forsterket når kvinnene legger seg på ryggen. Ved undersøkelse i ryggleie prøver jeg ut med en eller to puter under hodet. Ofte er de mer utrygge med en pute. Med to puter kan de i større grad følge med på undersøkelsen. Ikke alltid vet de hva som er best for dem selv. Er de ekstra avhengige av å følge med på hva som skjer, kan det bli for vanskelig eller truende med undersøkelse der jeg sitter bak kvinnene. I såfall venter jeg med dette. Armene holdes samlet foran kroppen, slik at de ikke legges ned langs siden av kroppen. Blir de bedt om å legge armene ned, spennes tydelig kroppen. Noe av beredskapen er svekket. De går glipp av den beskyttelsen som armene gir til å holde noe på avstand. Armene hviler aldri helt, uansett stilling. Flere av kvinnene har vært slått i tillegg til det seksuelle misbruket. Jeg kan få mistanke om at noe slikt har skjedd, dersom de reagerer når jeg strekker fram en åpen og supinert hånd. De følger da hånden min med blikket, tydelig på vakt. De reagerer mest på en av hendene. Hvis for eksempel faren slo med høyre hånd er det min høyre hånd de frykter mest. Mistanke om incest Hvordan skal man så gå frem hvis det er mistanke og kvinnene ikke forteller noe? Jeg vurderer hvor nysgjerrig den enkelte er ved å dvele ved de enkelte funn. Mange har fortrengt opplevelsene og husker ikke overgrepet, mens andre vil prøve å skjule det så lenge som mulig. Hvis kvinnene ikke opplyser om seksuelle overgrep, spør jeg ikke selv på grunnlag av sterk mistanke. Jeg gir bare uttrykk for min undring over typiske måter de reagerer kroppslig på og spør om de gjør seg tanker om dette selv, men presser ikke frem noen forklaring. Motstand mot innsikt ytrer seg ofte i manglende nysgjerrighet overfor funn som kan tyde på tidligere seksuelle overgrep. I slike tilfeller må det vises varsomhet slik at terapeuten ikke trår over pasientens behov for grenser og behov for å skjule. Er det mulig å skjelne mellom de som har vært utsatt for seksuelle overgrep og andre som sitter, står og ligger på en tilsvarende måte? Her må man observere de endringene og tilpasningene av forsvaret som skjer i undersøkelsessituasjonen, slik jeg har beskrevet tidligere i denne artikkelen og vil gjøre videre rede for i neste artikkel om behandling. Kvinner som har vært utsatt for seksuelle overgrep er opptatt av å ha blikk-kontroll, markere fysisk avstand til andre mennesker og dessuten være klar til å beskytte og dekke til underliv og bryster mot mulige angrep. Beredskapen er det som skiller dem klart fra kvinner som er anspente men som ikke har vært utsatt for seksuelle overgrep. Likevel må man være forsiktig med å trekke for raske konklusjoner. I noen tilfeller der overgrepene har vært fortrengt, har minnene dukket frem mens de har vært under behandling og etter å ha blitt trygge der. Vissheten om at overgrep har skjedd er blitt bekreftet av kvinnene gjennom innsikt i kroppslige reaksjonsmønstre. Tvilen er blitt feiet til side. Fra undersøkelse til behandling Undersøkelsen skal få frem hvilke ressurser kvinnene har, og behandling må legges opp etter dette. Viktige observasjoner vil være: - I hvilken grad var kvinnene til stede i egen kropp ved undersøkelsen? - Hvilken bevissthet hadde de om sitt egenartede kroppsuttrykk? - Var de nysgjerrige på egne kroppslige og følelsesmessige reaksjoner? - Hvor godt kunne de uttrykke og beskrive kroppslige tilstander? - Hvordan forholdt de seg til situasjoner der det oppstod utrygghet? - Hvor godt satt og stod de på egne bein? - Hvordan reagerte de på meg?

5 Det er viktig å begynne i stillinger der kvinnene er mest trygge. Utfordringene må være enkle til å begynne med, slik at de lett kan gjenvinne tapt trygghet.