4. Kvartal 2015, Den sørafrikanske-indiske havs divisjon

Transkript

1 Barnas Misjon 4. Kvartal 2015, Den sørafrikanske-indiske havs divisjon

2 Barnas Misjon Den sørafrikanske-indiske havs divisjon Oversettelse: Crispen T.P. de Lange Innhold: Botswana Forsvunnet i mørket Zimbabwe Jordan viser ekte kjærlighet Gud er vår redning Zambia Vandrer med løver, del 1 Vandrer med løver, del 2 Skolen som plutselig oppstod Madagaskar Salohy og Yvonne, del 1 Salohy og Yvonne, del 2 Salohy og Yvonne, del 3 Sør-Afrika Mbalis historie Brillene som ble borte Kirke eller fotball? Ressurser Program for 13. sabbat Kommende 13. sabbats prosjekter Mulighetene Kollekten som kommer inn på 13. sabbat i dette kvartalet kommer til å bli brukt på følgende måte: Helseklinikk i Gweru i Zimbabwe, Utvide spisesalen ved Solusi University i Zimbabwe, SPESIELT BARNEPROSJEKT: en menighetsskole i Botswana. Slik blir kollekten din brukt Tusen takk for alt dere har gitt på 13. sabbat. Takket være alle pengene som kom inn på 13. sabbat i 2. kvartal 2012, fikk alle elevene ved Yangon menighetsskole i Myanmar mulighet til å få sin egen Bibel på burmesisk. Av de 651 elevene som går på skolen, kommer over 80 prosent av dem fra familier som ikke tilhører adventistmenigheten. Elevene syntes det var flott å få egne Bibler. Tusen takk for at dere gir penger til støtte for misjonsarbeidet vårt!

3 Kjære sabbatsskoleleder, I dette kvartalet har vi fokus på Den sørafrikanske-indiske havs divisjon. Det er over 176 millioner mennesker som bor i denne divisjonen, der over 3 millioner er adventister. Det betyr at det er omtrent 1 adventist per 58 innbyggere. Vi har fortellinger fra flere land i dette kvartalet, blant annet Botswana, Madagaskar, Malawi, Sør-Afrika, Zambia, og Zimbabwe. I disse landene finner vi enorme variasjoner innen kultur, språk, klima og mennesker. Likevel ser vi at de samme gode metodene for å spre Guds ord er effektive fra land til land. Kollekten som blir tatt opp på 13. sabbat dette kvartalet har fokus på utdannelse og helse. I Botswana har vi anledning til å bidra til å bygge en sårt tiltrengt barneskole. Det blir den første barneskolen i unionen for Nord-Botswana. I Zimbabwe vil kollekten fra 13. sabbat gå til å bygge en helseklinikk i byen Gweru, der lokale myndigheter allerede har stilt tomten til rådighet. Ved Solusi University, som også ligger i Zimbabwe, går misjonsofferet vårt til å utvide universitetets spisesal så den stadig voksende studentmassen får plass til å spise. I tillegg til å dele fortellingene i dette heftet med dere, vil jeg gjerne også at dere besøker nettsiden vår, for å få mer informasjon. Det er også flott om dere laster ned DVD-en med Mission Spotlight, som er helt gratis. På DVD-en finner dere enda flere inspirerende historier fra Divisjonen for det sørlige Afrika og Indiske hav. Vi har til og med tatt med noen morsomme oppskrifter og aktiviteter som dere kan prøve i sabbatsskolen. Tusen takk for alt dere gjør for at barna skal få en opplevelse av misjonsmarken! Med ønske om Guds rikeste velsignelser! I dette kvartalet har vi fokus på Den sørafrikanske-indiske havs divisjon. Det er over 176 millioner mennesker som bor i denne divisjonen, der over 3 millioner er adventister. Det betyr at det er omtrent 1 adventist per 58 innbyggere. Vi har fortellinger fra flere land i dette kvartalet, blant annet Botswana, Madagaskar, Malawi, Sør-Afrika, Zambia, og Zimbabwe. I disse landene finner vi enorme variasjoner innen kultur, språk, klima og mennesker. Likevel ser vi at de samme gode metodene for å spre Guds ord er effektive fra land til land. Kollekten som blir tatt opp på 13. sabbat dette kvartalet har fokus på utdannelse og helse. I Botswana har vi anledning til å bidra til å bygge en sårt tiltrengt barneskole. Det blir den første barneskolen i unionen for Nord-Botswana. I Zimbabwe vil kollekten fra 13. sabbat gå til å bygge en helseklinikk i byen Gweru, der lokale myndigheter allerede har stilt tomten til rådighet. Ved Solusi University, som også ligger i Zimbabwe, går misjonsofferet vårt til å utvide universitetets spisesal så den stadig voksende studentmassen får plass til å spise. I tillegg til å dele fortellingene i dette heftet med dere, vil jeg gjerne også at dere besøker nettsiden vår, for å få mer informasjon. Det er også flott om dere laster ned DVD-en med Mission Spotlight, som er helt gratis. På DVD-en finner dere enda flere inspirerende historier fra Divisjonen for det sørlige Afrika og Indiske hav. Vi har til og med tatt med noen morsomme oppskrifter og aktiviteter som dere kan prøve i sabbatsskolen. Tusen takk for alt dere gjør for at barna skal få en opplevelse av misjonsmarken! Med ønske om Gud rikeste velsignelser, Gina Wahlen

4 Botswana I 3. oktober Forsvunnet i mørket I dag skal vi på besøk til et land som heter Botswana [vis på et kart hvor landet ligger]. Botswana er et fredelig land med store åpne landområder der ville dyr kan vandre uforstyrret. Noen av verdens største dyrereservater ligger i Botswana. Fortellingen i dag skjedde under et sommerstevne som ble holdt i det nordøstlige Botswana. Leirplassen ligger ute på landsbygda, ikke så langt unna en stor demning som tilfører dette området det livsviktige vannet som er så nødvendig for liv. Fem år gamle Katie kom til stevnet sammen med bestemoren sin. Ut på ettermiddagen på torsdagen gikk hun ut for å leke sammen med vennene sine ved demningen. Senere fant hun ut at hun skulle gå tilbake til bestemorens telt. Men hun ble forvirret, og i stedet for å gå mot teltet, gikk hun i stikk motsatt retning, vekk fra bestemor, vekk fra sommerstevnet, og vekk leirplassen. Senere, da de andre barna gikk tilbake til foreldrene sine, var ikke Katie sammen med dem. Bestemor lurte på hvor hun kunne være. Kanskje leker hun sammen med en av vennene sine på leirplassen et eller annet sted, tenkte bestemor. Men da solen begynte å gå ned, begynte bestemor å bli skikkelig bekymret. Hun spurte vennene til den lille jenta om de hadde sett henne, men ingen hadde sett henne. Et barn er borte! Om dagen er det veldig varmt i Botswana, men når solen går ned kan det fort bli temmelig kaldt. Bestemor var bekymret fordi Katie bare hadde på seg T-sjorte og skjørt, ikke nok til å beskytte en liten jente om natten. Dette var blitt alvorlig, så under kveldsmøtet opplyste en mann om at Katie, en fem år gammel jente, var savnet. Han ba om frivillige som ville være med ut og lete etter den lille jenta. Han ba også alle om å be til Gud om at han skulle passe på henne, og at de skulle finne henne i god behold. Alle gikk ut av møteteltet og spredte seg ut for å lete etter Katie. Noen gikk ned til demningen for å lete der hun sist var blitt sett. Noen gikk rundt hele demningen, og halvveis rundt fant de avtrykk etter en liten barnesko i den våte sanden. De fulgte fotavtrykkene til de forsvant i det høye gresset. Så vendte de tilbake til leirplassen for å fortelle de andre hva de hadde funnet.

5 Nå var det blitt 22:00. De som lette begynte å bli trøtte. Men ingen kunne klare å sove før de hadde funnet den lille jenta. Kanskje hun fremdeles var i live. Følge fotavtrykkene En gruppe menn dro til nærmeste by for å få tak i en skikkelig lykt. Da de kom tilbake, dro folk ut igjen for å lete. Siden ingen hadde funnet noen flere spor etter Katie, dro alle tilbake til stedet der de hadde sett fotavtrykkene i sanden. Da de kom fram til det stedet der fotavtrykkene ble borte, spredte alle seg ut i det lange gresset og gikk foran lastebilen, og lette etter flere spor. De kom etter hvert over flere fotavtrykk, og fulgte dem over små bekker og gjennom mer høyt gress. Sporene etter jenta gikk etter hvert rett inn i en skog der til og med voksne er redde for å gå. Etter hvert kom de over noen nye spor: jenta hadde stoppet for å ta av seg skoene. Og så fikk de se at jenta hadde begynt å løpe! Var det noe som hadde skremt henne? Nå var det blitt over midnatt, og lommelyktene til de som søkte begynte å bli svake. Folk var likevel helt desperate etter å finne jenta, så de fortsatte å følge sporene etter henne. Og så, omtrent 01:00 på natten, fanget endelig søkelyset opp den lille jenta. Hun lå på bakken et stykke framme og beveget seg ikke. Letemannskapene samlet seg stille rundt henne mens de hutret i den kalde natteluften. «Se!» hvisket en av dem. «Ser dere hvordan hodet hennes hviler på armene, og hvordan skoene står pent ved siden av henne?» Noen rakte ut en hånd og rørte ved henne. Hun levde! Helt utslitt og veldig nedkjølt, hadde jenta rett og slett sovnet midt på stien! Akkurat da våknet den lille jenta. Hun løftet hodet og kikket opp på de bekymrede ansiktene rundt henne. Hun kjente igjen et av ansiktene det var pastoren. De gav den søvnige lille jenta store klemmer og la en stor jakke rundt henne. Og de priste Gud for at han hadde reddet livet hennes! Så la de kursen tilbake mot leirplassen mens de sang: «Halleluja, pris Herren!» hele veien tilbake. Lovprisningsmøte, midt på natten Tilbake i leiren ble de som sov der plutselig vekket av den glade sangen til de som hadde funnet Katie. De skyndte seg ut for å møte dem. Alle strømmet inn i møteteltet, og så holdt de et stort lovprisningsmøte midt på natten! De hørte på det alle hadde opplevd, så sang de flere lykkelige sanger med pris til Gud for at han hadde hjulpet dem til å finne jenta og bringe henne trygt tilbake til familien sin. Etter hvert gikk de tilbake til teltene sine. Alle var enige om at Gud hadde beskyttet jenta fra alle farene som finnes ute i den afrikanske villmarken. «Hvordan kan vi noensinne tvile på at Gud finnes og at han hjelper sine barn?» spurte de. «Vi har opplevd Guds mirakel, og vi er dypt takknemlige.» Galen Orapeleng var leder for sabbatsskolen og personlig tjeneste i Adventistsamfunnet i Nord-Botswana da han skrev denne historien. Raske fakta Botswana er et land uten kyststripe, som ligger i det sørlige Afrika, med landegrenser mot Zimbabwe, Sør-Afrika, Namibia og Zambia. Verdens mest produktive diamantgruve, Jwaneng Diamond Mine, ligger i Botswana. Den ble oppdaget da termitter begynte å dytte små biter med diamant opp til overflaten. Nesten 40 prosent av landet Botswana er nasjonalparker og dyrereservater, som sørger for enorme landområder der ville dyr kan vandre fritt.

6 Zambia I 10. oktober Vandrer med løver, del 1 Takila er misjonær (Global Missionary Pioneer) i landet Zimbabwe [vis på et kart]. Landet ligger i Den sørafrikanske-indiske havs divisjon. Det er der pengene fra offeret på 13. sabbat går dette kvartalet. Er det noen her som vet hva en misjonær er for noe? [La et av barna svare.] Det stemmer. Det er en person som drar frivillig ut til et område for å fortelle menneskene der om Jesus. Takila hadde gått på et spesielt forberedelseskurs før han dro ut som misjonær, for å lære hvordan han skulle fortelle andre om Jesus. Der lærte han litt om menneskene som bodde der han skulle reise. Han fikk høre at menneskene der trodde på heksekunst og heksedoktorer. Når menneskene ble syke eller de opplevde at livet ikke gikk så bra, gikk de til heksedoktoren. Da sa heksedoktoren noen spesielle ord, og så kastet han noen amuletter og gamle bein ned på bakken. Og så «leste» han det som stod i amulettene og beinene, og fortalte personen hva åndene sa problemet gikk ut på. Noen ganger gikk problemet ut på en sint forfedre som ikke var blitt tilbedt på riktig måte, eller kanskje heksedoktoren trodde noen hadde forhekset personen. For et visst beløp penger, kunne han fjerne problemet. Ofte testet folk hverandres troverdighet ved å forhekse dem. Hvis personen døde, var de tydeligvis ikke troverdige eller ærlige. Men hvis de overlevde, da kunne man stole på dem. Arbeid for Jesus Takila var veldig ivrig etter å komme i gang med arbeidet for Jesus. Han gikk til den første landsbyen i området sitt, og snakket med landsbyhøvdingen. Etterpå snakket han om Jesus til menneskene i landsbyen. Ganske snart var det på tide å reise videre til neste landsby. Takila visste ikke hvor langt det var dit, men ut fra det landsbyboerne sa, virket det som det ikke var altfor langt unna. Sent på ettermiddagen la Takila av gårde mot neste landsby. «Etter hvert som mørket falt på, fikk Takila øye på løver i det fjerne.»

7 Takila var ikke klar over det, men menneskene i landsbyen han hadde besøkt var veldig interessert i å vite om det han hadde fortalt dem om Jesus var sant. Derfor hadde de gått til heksedoktoren og bedt ham tilkalle løvene som levde på savannen rundt omkring landsbyen, for å teste om Takila var troverdig. Takila gikk nedover stien til neste landsby, og ganske snart gled solen ned bak åsene i det fjerne. Han visste ikke hvor langt han måtte gå, og han visste heller ikke hvor han kom til å tilbringe natten. Etter hvert som mørket falt på, fikk Takila øye på løver i det fjerne. Det var akkurat denne tiden på døgnet løvene kom ut for å jakte. Takila ble redd, men det var ingen vits i å rope etter hjelp, for det var ikke en sjel i nærheten som kunne hjelpe ham. Fortsettelsen kommer neste uke. Misjonspost Zambia er et av 20 land som utgjør Divisjonen for det sørlige Afrika og Indiske hav (Southern Afrika- Indian Ocean Division, SID). Det er adventistmenigheter i divisjonen, med medlemmer. Zambia var vertskap for 9 unge misjonærer i 2015 i programmet «One Year in Mission», et initiativ fra Generalkonferensen for å få i stand tiltak i nærmiljøet.

8 Zambia I 17. oktober Vandrer med løver, del 2 Takila var misjonær i programmet «Global Mission Pioneer», og en kveld vandret han bortover savannene til neste landsby. Så fikk han se løver i det fjerne. Han stoppet og ba Gud om å sende engler for å beskytte ham. Så fortsatte Takila å gå. Han la merke til at løvene nå gikk i samme retning som han, men de kom ikke nærmere. Takila kunne se øynene til løvene som glødet i lyset fra månen. Ha sa til løvene: «Er det dere som er englene som jeg ba Gud sende for å beskytte meg?» Plutselig kjente Takila at frykten i hjertet bare forsvant. Han fortsatte å gå. Løvene fulgte etter ham, bak ham og ved siden av ham. Takila begynte å bli trøtt, men det var ingen steder der han kunne sove, så han fortsatte å gå. Da han stoppet for å hvile seg, stoppet også løvene. Og da han begynte å gå igjen, begynte også løvene å gå. Takila gikk hele natten, og løvene gikk sammen med ham. Og så, da solen endelig begynte å komme opp over de fjerne åsene igjen, fikk han se landsbyen langt der borte. Med fornyet energi satte han kursen mot den. Han glemte løvene i noen øyeblikk. Da han kom fram til landsbyen, snudde han seg for å se etter løvene, men de hadde forsvunnet i det lange gresset på savannen. Forbausede landsbyboere Innbyggerne i landsbyen var overrasket over å få besøk av en fremmed. De spurte hvor han hadde kommet fra. Han sa at han hadde kommet fra nabolandsbyen, og hadde gått hele natten for å komme fram. «Men det kryr av løver på savannen,» sa landsbyboerne. «Hvordan klarte du å gå hele natten gjennom gresset på savannen uten å bli angrepet av løver? Mange fra landsbyen her er døde fordi de ble tatt av løver etter mørkets frembrudd.» «Takila gikk hele natten, og løvene gikk sammen med ham.»

9 Da fortalte Takila at han hadde stoppet for å be sin Gud om å sende sine engler for å beskytte ham, da det ble mørkt. Så fortalte han om løvene som hadde gått ved siden av ham og stoppet hver gang han stoppet. Nyhetene om Takilas gåtur med løvene gikk gjennom landsbyen som ild i tørt gress. Snart stimlet en hel flokk mennesker sammen rundt ham for å høre. Landsbyhøvdingen ba Takila fortelle en gang til om hvordan han hadde kommet fram til landsbyen uten å bli spist av de sultne løvene. Da fortalte Takila igjen om hvordan han hadde klart å gå trygt hele natten igjennom, fordi Guden han tjente faktisk sendte løvene for å gå sammen med ham. Landsbyhøvdingen inviterte Takila til å tale til landsbyboerne om sin Gud. Med en gang regnsesongen var over, kom det en pastor der til landsbyen for å døpe alle de som ville gi hjertet sitt til Gud. Det er mange andre mennesker i landsbyene rundt omkring på savannene som har bedt Takila om å komme og fortelle dem om den mektige Guden som han tjener Guden som er i stand til å sende løver til å beskytte en mann som stoler helt på ham. Raske fakta Løvene er de eneste store kattedyrene som lever i flokk. I løveflokkene er det nære familiebånd. De arbeider sammen for å forsvare området sitt og jakte. Løver brøler for å vise andre løveflokker hvor de er. Løvebrølet er det høyeste av alle kattedyrenes brøl og er mulig å høre hele 8 kilometer unna. Løver har utrolig nattesyn. Øynene deres er 6 ganger mer lyssensitive enn menneskenes øyne. Det betyr at de har en kjempefordel når de jakter om natten.

10 Zambia I 17. oktober Skolen som plutselig oppstod I 1905 dro W. H. Anderson og kona hans til Zambia. De reiste i en vogn som ble trukket av noen sterke okser. Reisen var lang og varte i mange dager. Den gikk over svært ujevnt underlag og på støvete veier. Men endelig kom W. H. Anderson og kona hans fram til tomten som adventistene hadde fått til å bygge skole på. Det var den lokale landsbyhøvdingen som hadde gitt dem tomten. Mens Fru Anderson tilberedte kveldsmaten på et bål, gikk Herr Anderson rundt på tomten og vurderte hvor de skulle bygge skolen. Det var utrolig mye som måtte gjøres. Han måtte lære seg det lokale språket, Chitonga, og så måtte han få tak i arbeidsfolk som kunne hjelpe ham med å hogge ned trær og sage dem opp i tømmer til å bygge skolen. Dessuten ville han lære hvordan de lokale bøndene dyrket jorden, sånn at han kunne starte en skolebondegård. Hvis jeg jobber hardt med dette, tenkte han, så kan jeg kanskje åpne den nye skolen om to år. Skolen som plutselig oppstod Men samme dagen så kom det en tenåringsgutt bort til Herr Anderson og kona og sa på et språk som Anderson forstod: «Jeg har kommet for å studere ved skolen din.» «Skolen min?» utbrøt Anderson. «Det finnes ingen skole ennå!» «Men er du ikke lærer?» spurte han. Anderson nikket. «Men så undervis meg!» Tenåringsgutten nektet å gå vekk, og han fulgte til og med etter Herr Anderson bort til oksekjerren der kona hans hadde middagen klar. «Denne unge mannen ønsker å gå på skolen vår,» sa Herr Anderson til kona si. «Han nekter å gå hjem.» «Sendte Jesus noen gang folk vekk?» sa Fru Anderson. Herr Anderson ristet på hodet. Neste dag var det fire nye gutter som kom og ba om å få gå på skolen. Herr Anderson satte guttene i gang med å pløye jorden slik at de kunne begynne å plante mat, og han satte dem i gang med forberedelser til å bygge skolebygget. Etter at de hadde jobbet hele dagen, satte guttene og læreren deres seg rundt leirbålet for å studere. Ord for ord lærte Herr Anderson språket Chitonga av guttene. Han skrev ned hvert ord med lydskrift. Og så skrev han ut ordene på tavlen og ba guttene skrive ordene og si dem. Ganske snart etterpå var Herr Anderson i stand til å sette sammen en enkle bibelfortelling som han kunne

11 fortelle til elevene sine. Og elevene lærte seg fort å lese flere ord på sitt eget språk. Skolen vokser Bare en måned senere var det hele 40 gutter og jenter som gikk på skolen til Herr og Fru Anderson. Innen ett år hadde Herr Anderson skrevet og utgitt den aller første leseboken på språket Chitonga. Den bestod av fortellinger fra Bibelen. Barna leste fortellingene så ofte at de hadde lært dem helt utenat før 2. opplag rakk å bli utgitt. Barna fortsatte å jobbe på bygningene og gården. De plantet mais og grønnsaker, og de hjalp med å bygge sovesalen. Veggene var av leire, og gulvet var av jord, og taket var av gress. Herr Anderson bygge et kjempebord som var så langt at det strakte seg gjennom hele bygningen. Om natten sov guttene på gulvet. Ikke mere plass Men sovesalen ble raskt for liten, og snart var det ikke plass til alle elevene som kom for å studere der. En sabbat etter gudstjenesten, fant Herr Anderson fem nye gutter som satt på bakken i nærheten av huset hans. Han skjønte at de hadde kommet for å studere, men det var rett og slett ikke plass til dem. Så fikk han høre at de hadde gått nesten 250 km for å gå på den nye skolen, og da hevet han bare armene i været. «Hva skal vi gjøre?» sa Herr Anderson til den afrikanske læreren hans, Detja. «Når elevene sover er det helt smekkfullt på gulvet! Regnsesongen kommer snart, og det er ikke nok gress til å dekke et nytt tak. Det er helt umulig for oss å ta imot flere elever nå!» Detja tenkte i noen øyeblikk, så sa han: «Lærer, gulvet er fullt av gutter, men det er jo ingen som sover på bordet.» Og så, i fem måneder, ble det store bordet brukt til å spise, gjøre skolearbeid, og sove på om natten. Guds mirakel Barna lærte fort, og historiene om Guds kjærlighet fylte dem med glede og forandret hjertene deres. David Livingstone, den velkjente misjonæren i Afrika, sa en gang at hvis hjertene til Bitongafolket noen gang forandret seg, så ville det være et Guds mirakel. Og det skjedde. Bitongabarna ble helt forandret idet de lærte mer om Jesus i den lille skolen med jordvegger og gresstak som de hadde hjulpet med å bygge. Disse ivrige unge elevene var de aller første som gikk på Rusangu Mission School, en skole som fortsatt underviser barn om Guds kjærlighet den dag i dag. Misjonspost Rusangu Adventist School står der fremdeles, og lærerne som jobber der underviser fremdeles barna om Jesus. Den opprinnelige bygningen med jordvegger og gresstak er blitt erstattet av et stort betongbygg med stødig tak av metall. På samme område står det nå også en stor videregående skole, og et helt universitet, Zambia Adventist University. Dette universitetet mottok penger fra 13. sabbat for noen få år siden, som gikk til å bygge et bibliotek. Kollekten fra 13. sabbat dette kvartalet går til å bygge en barneskole i Botswana.

12 Sør-Afrika I 31. oktober Mbalis historie Fortellingen i dag kommer fra Cape Town, i landet Sør-Afrika. [Vis landet på et kart.] Riverside Adventist School er en skikkelig misjonsskole. Den ligger i en travel bydel i Cape Town i Sør- Afrika. [Vis Cape Town på et kart.] Skolen ble startet for mer enn 80 år siden, og enkelte av de opprinnelige bygningene er fremdeles i bruk. Nabolaget rundt skolen har endret seg mye i løpet av de årene, og i dag kommer over halvparten av elevene fra familier som ikke er syvendedags adventister. De fleste av elevene snakker lite eller ingen engelsk når de kommer til skolen. De må lære seg engelsk for å kunne forstå undervisningen. Mbali Mbali går i andre klasse på Riverside Adventist School. Familien hennes er ikke adventister, men moren hennes ville veldig gjerne at hun skulle få gå på en kristen skole der de underviste på engelsk. Da Mbali begynte i første klasse, snakket hun bare de tradisjonelle språkene til familien Zulu og Xhosa [KO-sa]. Hun kunne bare noen få engelske ord. Mbali jobbet hardt for å forstå engelsk, og hun gjør det bra på skolen. Hjelper læreren Mbali husker hvordan hun hadde det da hun først kom til Riverside og hørte læreren som snakket på engelsk. Hun skjønte ingenting av det læreren sa, og hun følte seg helt forvirret. Men læreren var snill og forstod at alle barna strevde med å lære et nytt språk. Hun snakket sakte og tydelig, og ganske snart begynte barna å forstå det nye språket. Hver gang Mbali ser et barn som har problemer med å skjønne engelsk, hjelper hun dem. En av jentene i klassen snakket kun Xhosa da hun kom til skolen. Mbali hjalp henne til å lære seg engelsk ved å sitte sammen med henne og forklare på Xhosa det læreren sa på engelsk. Så ba hun jenta om å gjenta ordene på engelsk etter henne. Mbali hjalp denne jenta til å lære engelsk veldig raskt. «Jeg liker godt å hjelpe andre elever,» sier Mbali.

13 Den spesielle historien Lærerne og elevene fra Riverside Adventist School setter ofte opp spesielle programmer i de forskjellige adventkirkene rundt omkring i Cape Town. Barna liker godt å ta del i de programmene. Noen synger i skolekoret, og andre holder bønn eller leser fra Bibelen. En gang da læreren holdt på å planlegge en skolegudstjeneste i en av menighetene, spurte Mbali om hun kunne få lov til å lese opp en bibelfortelling under programmet. Læreren ble litt overrasket, for Mbali gikk bare i andre klasse, og engelsk var ikke morsmålet hennes. Men læreren sa ja og valgte ut historien om tjenestepiken til Na aman, fra Bibelens beste. Mbali øvde seg på historien helt til hun klarte å lese den godt. Og så øvde hun seg på å lese den ordentlig høyt slik at alle skulle kunne høre. Mbali inviterte moren sin med for å se programmet og høre henne når hun leste opp fortellingen. Moren syntes dette var veldig spennende og ville gjerne være med til gudstjenesten. Hun gledet seg til å høre Mbali og klassekameratene fremføre det spesielle programmet. Etter gudstjenesten gikk moren til Mbali bort for å snakke med læreren. «Jeg er så fornøyd med alt det datteren min lærer her på denne skolen,» sa hun. «Jeg vil gjerne få lov til å gå på flere slike programmer.» Læreren fortalte henne når neste program skulle være og inviterte henne til å bli med. Nå har moren til Mbali gått på flere skolegudstjenester ved flere forskjellige adventkirker. Mbali har en drøm «Jeg er så glad i Jesus,» sier Mbali. «Jeg elsker å høre bibelfortellinger og misjonsfortellinger. En gang fortalte læreren min om da hun var lærer i et annet land. Hun var misjonær i det landet. Jeg har veldig lyst til å bli sykepleier så jeg kan ta vare på mennesker som er syke, og fortelle dem om Jesus. Kanskje kan også jeg bli misjonær.» Mbali vil gjerne fortelle oss noe: «Hvis læreren deres ber dere om å gjøre noe i sabbatsskolen eller kirken, ikke vær redd for å gjøre det. Gud velsigner oss når vi bringer velsignelser til andre.» I dette kvartalet kommer en del av kollekten fra 13. sabbat til å gå til å bygge en adventistskole for barna i Botswana. La oss allerede nå begynne å planlegge en god kollekt som vi kan gi på 13. sabbat, slik at barna i Botswana kan få lære om Jesus på en skole der det er trygt og godt å være. Raske fakta Sør-Afrika er landet som ligger lengst i sør på det afrikanske kontinentet. I Sør-Afrika bor det over 50 millioner mennesker. I Sør-Afrika finnes det mange forskjellige kulturer og språk. Det er elleve offisielle språk i Sør-Afrika, blant andre engelsk og afrikaans. Afrikaans er et språk som kom til Sør-Afrika med de nederlandske innflytterne for 350 år siden. Omtrent 80 prosent av sør-afrikanerne har afrikansk bakgrunn. De to største afrikanske gruppene er Xhosa og Zulu. Storparten av elevene ved Riverside Adventist School kunne bare Xhosa eller Zulu da de startet på skolen.

14 Sør-Afrika I 7. november Brillene som forsvant Valerie gikk sakte mot klasserommet sitt med tårer strømmende nedover begge kinn. Bestevennen hennes gikk sakte ved siden av mens en annen klassekamerat sprang i forveien så de ikke skulle komme for sent til timen. Brillene som forsvant Valerie er 11 år gammel. Hun går på Riverside Adventist School i Cape Town i Sør-Afrika. I friminuttet hadde hun og venninnene spilt nettball, som er en slags basketball. Valerie hadde lagt fra seg brillene på et trygt sted mens hun spilte. Men da friminuttet var over, fant ikke Valerie brillene sine der hun hadde lagt dem. Hun gikk ned på kne og lette etter brillene på bakken med hendene. Bestevennen hennes så dette, og sa det var best at hun gikk tilbake til klasserommet og fortalte læreren hva som hadde skjedd. Læreren hørte etter da Valerie fortalte om brillene som var blitt borte. «La oss be om at Gud skal hjelpe oss til å finne brillene dine,» sa læreren. Så sendte læreren alle elevene ut for å lete etter brillene. «Gå forsiktig så dere ikke trør på brillene!» advarte læreren. Barna lette i området rundt nettballbanen mens Valerie ventet i klasserommet. Tårene holdt på å strømme igjen, flere ganger. Læreren ba sammen med henne enda en gang. Men likevel, da det var gått 20 minutter, kom elevene tilbake til klasserommet, og ingen hadde funnet brillene. Elevene gikk tilbake til oppgavene sine, men de syntes synd på klassekameraten sin som ikke kunne lese uten briller. Oppdagelse i friminuttet Så kom friminuttet og barna gikk ut for å leke. Noen minutter ut i friminuttet kom det tre jenter springende bort til læreren. En av jentene viftet med noe i hånden. «Vi har funnet brillene! Vi har funnet dem, lærer!» ropte de. «Vi knelte ned ute på banen og ba om at Gud måtte vise oss hvor brillene til Valerie lå. Så

15 gikk vi mot fotballbanen på den andre siden av skolebygningen. Da fikk vi se noe som glimtet i gresset. Det var brillene til Valerie!» Læreren tok imot brillene. «Ble brillene funnet i nærheten av fotballbanen?» spurte læreren. «Ja, det stemmer,» sa elevene. «Det er jo ikke engang i nærheten av stedet der jentene spilte nettball. Guttene kunne meget lett ha tråkket på brillene mens de spilte fotball tidligere. Men brillene er helt fine. De er ikke ødelagt på noen måte.» Læreren smilte til jentene. «Gud har virkelig svart på bønnene våre!» Læreren vasket forsiktig støvet av brillene og gav dem til en meget takknemlig Valerie. Så fortsatte elevene å leke, og denne gangen takket de Gud for at han hadde passet på brillene til venninnen deres. Valerie kommer ikke fra en adventistfamilie. Men familiens tro har blitt sterkere etter hvert som de har sett at Gud virkelig svarer på bønn. Misjonspost Riverside Adventist School ligger i Cape Town, en stor by i Sør-Afrika. Elevene går på denne skolen spesielt for å lære seg engelsk godt, slik at de kan sikre seg en bedre fremtid. Mange av elevene her kommer fra familier som ikke er adventister. De finner ofte Jesus her på Riverside Adventist School. For en stund siden påla myndighetene skolen å erstatte et av de eldste klasseromsbyggene hvis de ønsket å fortsette å drive skole der. For tre år siden gikk kollekten fra 13. sabbat til å bygge nye klasserom ved Riverside Adventist School.

16 Sør-Afrika I 14. november Kirke - eller fotball? [Be en gutt som er litt eldre enn gruppen din om å lese denne misjonsfortellingen, som er skrevet i 1. person entall.] Hei. Jeg heter Sibono. Jeg bor i en by på en bakketopp i det nordøstlige Sør-Afrika. Moren min og jeg pleide å gå i kirken hver søndag. Så en dag sa mamma at vi skulle begynne å gå i en kirke som hadde møter på lørdager. Jeg likte den nye kirken, men jeg hadde ikke lyst til å gå glipp av leketiden min sammen med vennene mine på lørdagene. Så derfor snek jeg meg ut etter frokost på lørdagen, og sprang bort til huset til vennen min for å leke. Mamma ropte på meg da vi skulle dra, men jeg svarte ikke. Til sist måtte hun gå i kirken alene. Vennene mine og jeg spilte fotball hele formiddagen. Vi har ikke en ordentlig ball, så vi lager vår egen ved å presse plastposer inn i en gammel sokk. Det fungerer ganske bra. Og når sokken blir helt utslitt, finner vi bare en annen gammel sokk og presser plastposer inn i den. Vi spilte fotball til vi ble trøtte, og så lekte vi med lekebilene vi hadde laget av metallbiter som vi hadde funnet. Vi lagde veier i sanden og kjørte bilene våre gjennom byer vi hadde laget og over høye fjell. Jeg spiste lunsj med kameratene mine, og så lekte vi mer. «Vennene mine ville at jeg skulle være med,» sa jeg stille. Det var omtrent solnedgang da jeg så moren min som kom, og jeg sprang bort til henne. Jeg hadde glemt absolutt alt om kirken, helt til hun ba meg om å komme inn i huset sammen med henne. «Vi skulle jo gå i kirken sammen i dag,» sa hun. «Hvorfor sprang du vekk for å leke?» Mamma fortalte historien som hun hadde hørt i kirken den dagen. Den handlet om Josva som ledet Israels folk inn i det lovede landet. Hun fortalte om hvordan Gud hadde delt vannet i Jordanelven så de skulle kunne komme over. Jeg ble mektig imponert over denne historien, og jeg lovet at jeg skulle bli med henne i kirken uken etter.

17 Sibonos nye menighet Og så, da det ble sabbat uken etter, gikk jeg i kirken sammen med mamma istedenfor å springe av gårde til vennene mine. Barnesabbatsskolen har ikke egne rom i den kirken, så vi møttes alle under et stort tre som gir god skygge. Vi sang mange sanger og så fortalte læreren oss en bibelfortelling. Etter at kirken var over, spiste mamma og jeg den lille nisten vår under det store treet. Og så, mens de voksne hadde bibelstudium, sang vi barna flere sanger og hørte flere historier. Det var kjempegøy! Da vennene mine spurte hvorfor jeg ikke hadde kommet for å leke med dem på lørdagen, fortalte jeg at jeg hadde gått i kirken i stedet. «Dere burde bli med, dere også!» sa jeg. «Vi synger kjekke sanger og hører spennende fortellinger om Gud.» To av vennene mine ble med i kirken uken etter, men etter det bestemte de seg for å heller bli hjemme og spille fotball. Jeg syntes det var synd at de ikke ville bli med meg i kirken mer. Deler Guds kjærlighet Noen ganger når jeg kommer hjem fra kirken, er vennene mine ute og spiller fotball. Jeg roper på dem og får dem inn i hagen vår. Der forteller jeg dem alt det jeg har lært i kirken den dagen. De liker godt å høre bibelfortellingene. Men når jeg inviterer dem til å bli med i kirken, har de ikke lyst til å gå glipp av leketiden sammen. Så jeg fortsetter bare å forteller dem bibelfortellinger, selv om det kanskje bare er én gutt som gidder å komme og høre. Jeg er veldig takknemlig for at moren min og jeg får gå i adventkirken, der vi fikk høre om sabbaten som er Guds hellige dag. Det er en fantastisk dag og den er enda bedre enn fotball! Raske fakta Ingwavuma Ingwavuma er en by i det nordøstlige Sør-Afrika. Den ligger i nærheten av grensen mot Swaziland og Mosambik. Mange av de som bor der er bønder. De dyrker tomater, søtpotet, mais, og en del kyr. De fleste dyrker akkurat nok til å brødfø familien sin. De er ikke spesielt rike. HIV/AIDS er en alvorlig helsetrussel i områdene som omgir Ingwavuma. Der regner man med at omtrent én av tre innbyggere har denne sykdommen.

18 Zimbabwe I 21. november Jordan viser ekte kjærlighet I det østlige Afrika finner vi løver, elefanter, sebraer, apekatter, giraffer, og mange, mange andre vidunderlige dyr. Her finner vi også mange fantastiske barn, som for eksempel Jordan og Sifa, som er brødre og som bor på universitetsområdet til Solusi University i Zimbabwe [vis Zimbabwe på et kart; Solusi ligger i nærheten av Bulawayo i det sørlige/midtre Zimbabwe]. En del av kollekten fra 13. sabbat i dette kvartalet går til å hjelpe studenter ved Solusi University til å få en større spisesal så alle får plass. To brødre Jordan er 6 år gammel. Det er han som er storebror. Sifa er 3 år gammel, og det er han som er lillebror. Men Sifa er stor for alderen, nesten like stor som Jordan. Og noen ganger forstår ikke Sifa at han fremdeles er yngre enn storebroren sin og at han ikke klarer å gjøre alt det som storebror får til. Han har veldig lyst til å gjøre det samme som Jordan, selv om han er for ung. For ikke så lenge siden fikk Jordan ny sykkel. Sykkelen hadde støttehjul, og Jordan kunne sykle frem og tilbake på den fine asfalten i innkjørselen foran huset. Men støttehjul gjorde det vanskelig å sykle på den humpete grusveien utenfor huset. Og hver gang Sifa fikk se storebror som syklet på sykkelen sin, fikk også han lyst til å sykle. Så Jordan var tålmodig og lot Sifa få lov til å klatre opp på sykkelsetet, og så stod Jordan på pedalene og de syklet frem og tilbake på innkjørselen. Bort med støttehjulene En dag stod faren til Jordan og kikket på ham mens han syklet. Han bestemte han seg for at Jordan var blitt så god at han kunne fjerne støttehjulene. Så far og sønn tok seg av jobben med å fjerne støttehjulene sammen. Jordan følte seg veldig voksen etterpå, da han syklet rundt på en sykkel helt uten støttehjul. Han bestemte seg for å prøve å sykle ute på grusveien utenfor huset, for å se om det var enklere nå som støttehjulene var borte. Han satte kursen mot naboens hus. Det var mye vanskeligere å balansere i den løse sanden på veien. Og da Sifa fikk se broren sin som syklet langs veien, sprang han etter ham mens han gråt høyt. Han ville også være med storebror Jordan på denne nye spennende opplevelsen.

19 Da Jordan hørte lillebror som sprang etter ham og gråt, satte han ikke opp farten for å komme seg vekk. Neida han stoppet for å se hva det var Sifa ville. «Sykle med meg!» hulket lille Sifa. Så Jordan hoppet av sykkelen for å hjelpe Sifa opp på setet. Men nå var det et problem. Støttehjulene som hadde hjulpet med å balansere sykkelen, var borte. Og guttene var ikke oppe på innkjørselen med den fine asfalten. Sifa klarte ikke å komme seg opp på sykkelsetet uten hjelp. Og hvordan skulle Jordan klare å sykle med Sifa på setet bortover på den ujevne grusveien uten støttehjul? Jordan prøvde igjen og igjen å hjelpe Sifa opp på setet uten av sykkelen falt overende. Men han fikk det ikke til. Godhet Da naboen hørte lyden av Sifa som gråt, gikk han for å se hva som var galt. Jordan ba naboen om hjelp til å få Sifa opp på sykkelsetet. Naboen tilbød seg å holde sykkelen mens Jordan klatret opp på den. Men så oppdaget Jordan enda et problem. Han klarte ikke å tråkke pedalene rundt uten at han satt på setet, nå som støttehjulene var borte. Og Sifa satt jo på setet! Nei dette gikk ikke. Mens naboen tenkte over problemstillingen, kom Jordan fram til en løsning. «Hvis du holder fast i Sifa, så kan jeg dytte sykkelen bortover og Sifa får fremdeles sitte oppå!» sa Jordan. Naboen smilte da han hørte Jordans løsning, og snart var Sifa, Jordan og naboen trygt framme ved inngangsdøren. Sifa smilte fra øre til øre da naboen hjalp ham ned fra sykkelen. «Takk-takk Jordan,» sa han og tørket øynene enda en gang. Så sprang brødrene inn for å leke. Jordan gjorde mer enn å gi lillebror en sykkeltur den dagen. Jordan viste lillebror den typen kjærlighet som Jesus viser til oss. Det er uselvisk kjærlighet kjærlighet som gis uten at man tenker på hva man kan få igjen. Sifa kunne nemlig ikke gi noe tilbake til Jordan. Det er Guds type kjærlighet. La oss vise den slags kjærlighet til hverandre i løpet av denne uken slik at verden blir et lykkeligere sted. Raske fakta Republikken Zimbabwe er et land uten kyststripe, helt omgitt av andre land. Det ligger i den sørlige delen av det afrikanske kontinentet, mellom elvene Zambezi og Limpopo. Victoriafallene, som er verdens største sammenhengende foss, ligger på grensen mellom Zambia og Zimbabwe. Det lokale navnet på Victoriafallene er «Mosi-oa-Tunya» som betyr Tåkerøyken som drønner. Nasjonalparken «Mana Pools National Park» på elvebreddene til Zambezielven er hjem til et enormt antall ville dyr, inkludert nilkrokodillen

20 Zimbabwe I 28. november Gud er vår redning Riktig god morgen, barn!» sa læreren med et stort smil da han kom inn i klasserommet på den lille barneskolen. Skolen lå på universitetsplassen til adventistsamfunnets universitet Solusi University i Zimbabwe. "Nå skal vi ha andakt, så la oss synge en sang sammen.» Barna sang en av favorittsangene sine, «Jesus elsker alle barna.» De sang på engelsk og Ndebele [n-de-be-le] og Shona, hovedspråkene i den regionen. «Så skal vi si minneverset sammen, Salmene 46,2,» sa læreren. «Gud er vår tilflukt og vår styrke, i alle trengsler var det han som hjalp oss.» «Vi har hørt mye om hvordan Gud hjalp mennesker i Bibelen. Hvordan har Gud hjulpet dere når dere har opplevd problemer?» spurte læreren. En etter en gikk hendene opp i været. Nesten druknet Først ba læreren 9-år-gamle Papias fortelle hvordan Gud hadde hjulpet ham. «En sabbat i fjor gikk jeg og familien min langs elven ved en demning,» begynte han. «Broren min fikk øye på en fisk i vannet og rakte ut en hånd og grep tak i den! Jeg ville også fange en fisk på den måten, men da jeg bøyde meg fram, gled foten min, og jeg falt uti. Jeg kan ikke svømme, og jeg klarte ikke å gripe tak i steinene i vannkanten. Jeg sank med en gang ned under vannet. Med det samme ba jeg Gud om å redde livet mitt. Søsteren min så det som hadde skjedd og ropte på foreldrene mine. «Mamma hoppet rett ut i vannet og grep tak i meg. Hun holdt hodet mitt over vann slik at jeg kunne puste, og hjalp meg opp av vannet. Så la pappa den varme jakken sin rundt meg, fordi det var ganske kaldt i vannet.» «Hva lærte du den dagen?» spurte læreren. «Jeg lærte at Gud hjelper oss når vi opplever fare og ber ham om hjelp,» sa Papias. han stoppet opp et øyeblikk, og så la han til: «Jeg lærte også at jeg skulle adlyde foreldrene mine. De hadde advart meg om å være forsiktig på de glatte steinene. Og jeg lærte også at jeg trenger å lære å svømme.» De andre i klassen lo stille. «Jeg er glad for at Gud passet på meg den dagen,» sa han.

21 Slengt ut Sahana var nestemann til å reise seg. Hun er 10 år gammel og går i 5. klasse. Sahana ble født i India, men foreldrene hennes jobber på Solusi. «Da vi skulle hjem fra ferie en gang,» sa Sahana stille, «kjørte onkelen vår oss til flyplassen. Han måtte bråbremse for å unngå å bli truffet av en bil. Døren på bilen vår føyk opp, og jeg ble slengt ut av bilen og ned på veien. Jeg landet rett foran hjulene til den andre bilen, men det var liksom noe som dyttet meg vekk fra bilhjulene. Dermed ble jeg ikke truffet av den andre bilen, som hadde stor fart. Jeg hadde vondt i hodet og ryggen, men jeg greide meg. Jeg skjønte at uansett hvor vi går, så må vi stole på Gud. Han vil ta vare på oss alle.» En slange i sengen! «Vi har tid til en opplevelse til,» sa læreren. «Petronella, kan du fortelle om en gang da Gud passet på deg?» Petronella reiste seg og stod ved siden av pulten sin. «I fjor var vi på besøk hos tanten min i Zambia. En dag holdt vi på å vaske sengetøyet og hang alt sammen på tørkesnoren utenfor etterpå. Om kvelden tok jeg det tørre sengetøyet inn i huset. Det begynte å bli kaldt, så rundt sengetid tok jeg et av teppene rundt meg og sovnet. Litt senere våknet jeg av at jeg kjente noe kaldt mot halsen min. Det gikk noen øyeblikk før jeg skjønte at den kalde tingen beveget seg! Jeg spratt ut av sengen min og slo på lyset for å se hva som lå i sengen min. Jeg kunne ikke tro det jeg så det var en slange i sengen min! «Jeg skrek, og tanten min kom styrtende inn på rommet. Hun tok meg med inn på rommet sitt mens onkel drepte slangen. Slangen var den typen som bor oppe i trærne. Den hadde sikkert begynt å bli kald på ettermiddagen og funnet ut at den kunne holde varmen i teppet mitt! Jeg var så redd at jeg torde ikke gå inn på rommet mitt igjen på tre dager! Men jeg er glad for at Gud reddet meg fra slangen så jeg ikke ble bitt.» Læreren smilte. «Vi kan virkelig stole på at Gud vil passe på oss. La oss si minneverset igjen. «Gud er vår tilflukt og vår styrke, i alle trengsler var det han som hjalp oss. Salmene 46,2.» Misjonspost Solusi University, som ligger i Zimbabwe, ble startet allerede i For tiden har universitetet over studenter fra 16 forskjellige land. Solusi University ligger på et veldig stort område ved siden av en gård som produserer meieriprodukter.

22 Madagaskar I 5. desember Salohy og Yvonne, Del 1 I dag skal vi høre en fortelling som kommer fra Madagaskar. Den handler om ti år gamle Salohy. Salohy satt i skyggen under et stort tre og spilte tantara med venninnen sin, Yvonne. Tantara er en lek som barna på Madagaskar ofte spiller sammen. De later som om steiner og pinner er ekte mennesker. De flytter rundt på disse steinene og pinnene og lar dem snakke med hverandre på samme måte som barn i andre land leker med dukker. Salohy la fire steiner ut på bakken, to store, en middels stor, og en bitteliten. «Dette er lille baby Maria,» sa Salohy. «Og dette er storebroren hennes, John, og moren og faren hennes. De bor på en gård ute på landsbygda der de dyrker tomater og brekkbønner i hagen sin.» Yvonne plasserte tre steiner på bakken, to store og en middels stor. «Dette er Sarah,» sa hun. «Hun og moren og faren hennes bor ute på landsbygda på en gård der de dyrker kassavarøtter. Hver dag hjelper Sarah moren sin med å fjerne ugress rundt kassavaplantene. Hun hjelper henne også med å grave opp røttene. Hun hjelper med å skrelle dem og kverne dem og koke dem til middag.» Salohy flyttet den mellomstore steinen sin nærmere den mellomstore steinen til Yvonne. «Jeg vil gjerne bytte noen tomater og brekkbønner mot noen kassavarøtter,» sa Salohy og snakket for steinen som het Maria. «Det er greit!» sa Yvonne. «Jeg skal gå og hente noen kassavarøtter.» Da jentene ble lei av å leke med de små steinfamiliene sine, kastet de dem vekk og bare satt der og pratet sammen. Invitasjon til noen møter «Jeg så deg oppi bakken i går kveld. Hvor var det du skulle?» spurte Yvonne. «Jo, det er noen kjempekjekke møter i den store hallen nedi veien,» sa Salohy. «De foreldrene som går på møtene får lære om Bibelen. Barna møtes i en mindre sal, og der får vi høre spennende bibelfortellinger. Vi synger sanger og gjør mye kjekt sammen. Kunne du tenke deg å bli med meg i kveld?»

23 Yvonne rynket pannen. «Nei! Jeg vil i hvert fall ikke gå på noen kjedelige møter! Jeg vil heller leke og ha det gøy.» Yvonne plukket opp en stein og kastet den ut på veien. «Men møtene er ikke kjedelige. De er kjempekjekke!» sa Salohy. «Jeg bryr meg ikke! Jeg skal ikke på de møtene, og ferdig med det!» sa Yvonne med et sint uttrykk i ansiktet, og sprang vekk. Neste dag spurte Salohy likevel Yvonne enda en gang om hun ville bli med på møtene. Men nok en gang sa Yvonne, «Nei!» og sprang vekk. Dag etter dag fortsatte Salohy å be Yvonne om å bli med til møtene. «Jeg skulle ønske du ville slutte å be meg om å bli med til møtene!» sa Yvonne til sist. «Jeg har sagt at jeg synes sånt er kjedelig og dumt, og jeg har ikke lyst til å være med.» «Jeg kommer ikke til å slutte å be deg om å bli med før du blir med én gang,» lo Salohy. «Det er faktisk kjempegøy der, og du er jo bestevennen min. Jeg vil så gjerne at du skal bli med og oppleve hvor kjekt det er der. Vær så snill bli med, bare én gang!» Fortsettelsen kommer neste uke «Jeg vil heller leke og ha det gøy.» Raske fakta Madagaskar er en øy som ligger utenfor østkysten i det sørlige Afrika. Det er verdens fjerde største øy. Siden øya ligger isolert fra andre landområder, finnes omtrent 80 prosent av plantene og dyrene kun der på øya og ingen andre steder i verden. Menneskene på Madagaskar kom opprinnelig fra det som i dag kalles for Indonesia og østkysten av Afrika. Senere kom folk fra India og arabiske land og slo seg ned her. De første innvandrerne til Madagaskar brakte med seg sine egne kulturer, inkludert tilbedelse av forfedrene, og det gjør de fremdeles den dag i dag. Det er omtrent 20 millioner mennesker som bor på Madagaskar i dag.

24 Madagaskar I 12. desember Salohy og Yvonne, Del 2 Venninnen til Yvonne, Salohy, ville ikke slutte å invitere henne med til barnemøtene i byen. Hun nektet å slutte å invitere henne, før hun ble med på minst ett møte. «Åååh greit! Jeg skal bli med denne ene gangen!» sa Yvonne. «Kanskje slutter du å plage meg da!» Den kvelden glitret det av glede i øynene til Salohy da hun gikk til møtene sammen med venninnen sin, Yvonne. Det var mange barn der den kvelden, og flere av dem var barn som Salohy hadde invitert. Sangene var morsomme og kjekke, og Yvonne koste seg. Hun likte fortellingene. De var spennende, akkurat som Salohy hadde sagt. «Jeg koste meg virkelig på det møtet i kveld,» sa Yvonne på veien hjem etterpå. «Jeg beklager at jeg sa at møtene sikkert bare var dumme og kjedelige.» «Det går helt greit,» sa Salohy. «Jeg visste at du ville like deg. Blir du med i morgen kveld også?» «Vel jeg vet ikke,» sa Yvonne nølende. «Du skjønner, jeg fortalte ikke moren min at jeg skulle dit i kveld. Når jeg kommer hjem nå, kommer hun til å bli kjempesint på meg for at jeg gikk på møtet. Hun kommer sikkert ikke til å la meg bli med flere ganger.» «Vil du at jeg skal bli med deg hjem og forklare alt for foreldrene dine?» spurte Salohy. «Hvis de blir sinte så kan du bare si at det var min skyld.» «Greit,» sa Yvonne. «Jeg tror nok det vil hjelpe hvis du er med. Jeg burde virkelig ha fortalt moren min hvor jeg skulle, men jeg tenkte at det sikkert ikke ville vare så lenge. Jeg trodde heller ikke at jeg kom til å like det så mye men det gjorde jeg.» «Hvor har du vært?» Det var blitt mørkt da jentene kom fram til huset til Yvonne. Stjernene blinket allerede på nattehimmelen. Moren og faren hennes satt der og ventet på henne. «Hvor har du vært?» spurte faren hennes. «Hvorfor fortalte du oss ikke hvor du skulle?»

25 «Vi har vært veldig bekymret for deg!» sa moren hennes. «Jeg har ropt på deg mange ganger om at du må komme inn, men du kom ikke!» Yvonne hang med hodet. «Jeg beklager,» sa hun. «Jeg vet at jeg burde ha fortalt deg hvor jeg skulle, men jeg trodde ikke det kom til å ta så lang tid.» «Men hvor har du vært?» gjentok faren hennes. «Hun var sammen med meg,» sa Salohy. «Det er min feil fordi jeg inviterte henne til å bli med til noen barnemøter i den store salen ned i gaten. Dere vet den store militærhallen?» «Hva slags møter er dette?» spurte moren. «De holdt møter bønnemøter,» sa Salohy. «Det var mange barn der.» «Lederen fortalte oss mange spennende historier fra Bibelen. Vi lærte masse om Jesus. Det var kjempegøy.» «Likte du møtene?» spurte moren. «Å ja! Veldig godt!» svarte Yvonne. «Til å begynne med hadde jeg ikke lyst til å bli med i det hele tatt. Jeg regnet med at det kom til å bli kjedelig. Men det var så kjekt der at nå har jeg lyst til å være med hver eneste kveld. Kan jeg få lov til det? Vær så snill! Jeg har veldig lyst til å bli med igjen.» Fortellingen fortsetter neste uke. Misjonspost Madagaskar er med i Unionen for det Indiske hav, som er en del av Den sørafrikanske-indiske havs divisjon. Det finnes én union og to misjoner på Madagaskar, med i alt 626 kirker og adventistmedlemmer. Kirkesamfunnet vårt har mange menighetsskoler der på øya. For ikke så lenge siden gikk en del av kollekten fra 13. sabbat til å bygge et nytt klasseromsbygg ved Mahajanga Adventist School i det østlige Madagaskar. Pengene gikk også til å bygge et flerbruksbygg ved Zurcher Adventist University.

26 Madagaskar I 19. desember Salohy og Yvonne, Del 3 Salohy hadde invitert bestevennen sin med til noen barnemøter i byen, men til å begynne med ville Yvonne ikke være med fordi hun regnet med at det kom til å bli kjempekjedelig. Til sist ble hun enig om å være med på ett møte, og det møtet likte hun så godt at hun håpet at foreldrene skulle la henne få være med igjen neste kveld. «Jeg tror det skal være i orden,» sa mamma. «Jeg liker Salohy. Hun er en snill jente og jeg synes det er fint at du leker sammen med henne. Du skal få lov til å gå på møtene sammen med henne hvis du har lyst til det.» «Og si alltid fra til mamma når du drar ett sted,» la pappa til. «Dere kan faktisk også bli med til møtene,» foreslo Salohy. «De har møter for voksne også, i den store salen, mens barna er i den lille salen. Jeg er helt sikker på at dere vil like møtene.» «Nei,» sa moren til Yvonne og ristet på hodet. «Vi ønsker ikke å gå på noen møter. Men det er greit at Yvonne blir med deg.» Yvonne ble med på møtene. Hver kveld fikk hun et klistremerke som de festet på et kort. Når kortet var fullt av klistremerker fikk hun det med seg hjem. Hva Yvonne lærte Hva tror dere som sitter her i dag, at Yvonne lærte på de barnemøtene? [La barna få svare.] Ja, hun lærte at Jesus er veldig glad i henne. Hun lærte at en gang snart kommer Jesus tilbake til jorden for å hente oss til himmelen. Hun lærte om det vakre hjemmet som Jesus tilbereder for oss i himmelen. Hun lærte at det ikke kommer til å bli noen sykdom i himmelen, og ingen magesmerter eller tannverk. Hun lærte om dyrene som ikke kommer til å skade oss i himmelen. Hun lærte også om englene. Hun lærte at hver av oss har en egen skytsengel som passer på oss, dag og

27 natt. Og ikke bare det, men hun lærte mange sanger. Hun lærte å be til Jesus. Hun lærte at han synes det er fantastisk når barn ber til ham og at han elsker å svare på bønnene deres. Vi kan alle være misjonærer Salohy inviterte også mange andre barn med til møtene. Yvonne begynte også å invitere med vennene sine. Og de vennene inviterte også med sine venner. Snart var det veldig mange barn som gikk på de møtene. Første gang de hadde barnemøter, kom det bare 9 barn. Neste dag var det 11 som kom. Og så kom det 18 på tredje kveld. På fjerne kveld kom det 32 stykker. Og gruppen bare vokste og vokste. Salohy og Yvonne gjorde alt de kunne for å invitere så mange barn som mulig til møtene. Salohy og Yvonne var skikkelige misjonærer for Jesus. Er det mulig for dere som sitter her i dag å være misjonærer for Jesus? Hva kan dere gjøre for å fortelle andre om Jesus? [La barna svare.] [Avslutt med bønn.] «Hun lærte at en gang snart kommer Jesus tilbake.» Raske fakta: Madagaskar er verdens fjerde største øy. De offisielle språkene på Madagaskar er malagasy og fransk. Lemurer som lever i det fri finnes kun på Madagaskar. De fleste av de 103 typene av lemur som fremdeles finnes, er klassifisert som svært uvanlige eller utrydningstruede.

28 PROGRAM FOR 13. SABBAT «Det første misjonsprosjektet: Pitcairn» Hvis gruppen din skal presentere et program for de voksne på 13. sabbat: Minn foreldrene på programmet og oppmuntre barna til å ta med et spesielt 13. sabbats offer på 26. desember. Når dere skal ta opp kollekten på 13. sabbat, minn alle på at én fjerdedel av kollekten går direkte til prosjektene i Den sørafrikanske-indiske havs divisjon. Minn barna på det spesielle misjonsprosjektet for barn: Bibler til barn i et land i det sørøstlige Asia. Hvis gruppen din ikke skal være med de voksne og presentere et program, kan du likevel presentere det som følger under misjonstiden: en historie om vår menighets første misjonsprosjekt, misjonsskipet Pitcairn. I år er det 130 år siden denne spesielle kollekten ble tatt opp. * * * Deltakere: En som forteller og to som leser fortellingen. Utstyr: Et stort kart over Den sørafrikanske-indiske havs divisjon (man kan skanne kartet bakpå heftet eller laste det ned fra og bruke videokanon til å vise det på storskjerm.) Bilder fra Pitcairn og av Daniel Fitch. * * * Forteller: Til neste år, i 2016, skal vi feire at det er 130 år siden det aller første misjonsprosjektet til vårt kirkesamfunn, Syvendedags-adventistsamfunnet. Pengene ble samlet inn til å bygge en misjonsbåt som het Pitcairn. For å feire dette 130-års-jubileet skal vi i dag høre fortellingen om det aller første misjonsprosjektet vårt som menighet. Leser 1: Vårt første misjonsprosjekt Cathrine og Elisha* satt på en trebenk i den lille kirken sin på sabbats morgen. I hendene holdt de mynter til kollekten den dagen. Det var Adventistsamfunnets aller første misjonsoffer, og pengene skulle gå til å bygge et misjonsskip. Cathrine hadde hjulpet moren sin med å bake brød som de hadde solgt, og Elisha hadde vasket vinduer og levert dagligvarer for eieren av kolonialbutikken i den lille byen. Sammen hadde de tjent 11 cents som de skulle gi til prosjektet for å bygge et misjonsskip. Det utgjorde mer enn rundt

29 $3,50 i dagens amerikanske dollar. Til sammenlikning kostet et brød den gangen mindre enn 5 cents. Da kollekten skulle tas opp, gikk barna fram. «Vi har tatt med nok penger til å kjøpe et trebord til skipet!» sa Elisha til pastoren, med skinnende øye. Andre barn og voksne kom også fram. Noen hadde én cent, mens andre hadde med 10 og til og med 15 cents. «Kollekten som jeg gir kan gå til noen spiker!» var det en gutt som nesten ropte. «Jeg håper at pengene jeg gir går til å kjøpe seil,» var det en mer stillferdig jente som sa. Hele Adventistsamfunnet var veldig glade den dagen, for dette misjonsskipet var deres skip. Det skulle bygges og utstyres spesielt for å spre Guds kjærlighet til menneskene i det sørlige Stillehavet. Det var en gutt som hadde hjulpet moren sin med å lage hundrevis av popcornballer, som de hadde solgt og tjent $15 dollar til misjonsskipet! Tenk dere å poppe nok popcorn over åpen ild til å lage alle de popcornballene! Hver eneste cent hadde de tjent ved hardt arbeid. Det var nesten umulig å forestille seg at de kunne tjene de $ dollarene som var nødvendig for å bygge misjonsskipet. Og til sist ble totalprisen på skipet, med innredning og et orgel, hele $ dollar. Leser 2: Historien om skipet som heter Pitcairn startet mange år tidligere da en ung mann ved navn John Tay fikk høre historien om mannskapet på et Britisk skip som gjorde opprør mytteri. De gjorde mytteri mot den fæle kapteinen på båten, og tvang ham om bord på en livbåt, og etterlot ham på det åpne havet. Mannskapet på skipet fant ly på en ganske liten øy i det sørlige Stillehavet som het Pitcairn. Opprørerne var sikker på at de aldri kom til å bli oppdaget av myndighetene hvis de ble på denne lille øya. Men alkohol ødela nesten øyboerne idet mennene slåss seg imellom. Til sist var det bare én mann som fremdeles levde, John Adams han var den eneste som var igjen til å ta vare på kvinnene og barna på øya. Han sluttet helt å drikke alkohol og vendte seg til Bibelen. Ganske snart hadde både han og alle de andre på øya Pitcairn gitt hjertet til Gud. Da det hadde gått en tid, spredte historien om det som hadde skjedd på Pitcairn seg til resten av verden. John Tay bestemte seg for å besøke øya og dele adventistenes budskap med de som bodde der. I 1886 la han av gårde til det sørlige Stillehavet han skulle jobbe om bord på et skip for å komme seg dit. Fire måneder og hele seks skip senere, ankom John Tay endelig Pitcairn. Innbyggerne på Pitcairn inviterte John Tay til å bli der på øya sammen med dem, til neste skip kom innom øya, flere uker senere. Tay fortalte øyboerne om de nye bibelske sannhetene, og øyboerne tok imot budskapet hans. De begynte å holde sabbat og studerte Misjonsskipet Pitcairn ble bygget med penger fra den aller første misjonskollekten som noen gang ble tatt opp i Syvendedags- Adventistsamfunnet.

30 profetiene i Daniel og Åpenbaringen sammen. Da Tay dro bort fra øya flere uker senere, hadde omtrent alle på Pitcairn valgt å holde sabbaten hellig. «Vær så snill å døpe oss!» tryglet øyboerne. John Tay lovet at han skulle sende ut en pastor for å døpe dem. Leser 1: Tay dro tilbake til USA og delte sine opplevelser på Pitcairn med mange andre der. Kort tid etter dette stemte lederne i Adventistsamfunnet for at det skulle bygges et misjonsskip som kunne seile ned til det sørlige Stillehavet for å dra til Pitcairn og andre øyer der nede, for å spre evangeliet med de som bodde der. Båten skulle få det svært passende navnet Pitcairn. Menighetsmedlemmer i hele Nord-Amerika for det var der de aller fleste syvendedags-adventistene fantes den gangen gikk sammen for å samle inn penger til det nye misjonsskipet. Cent for cent ble skipet bygget, og i 1890, fire år etter at John Tay først reiste til øya Pitcairn, kastet skipet Pitcairn loss med et mannskap på tre misjonærpar, inkludert John og Hannah Tay. Da det lille skipet ankom Pitcairn, jublet menneskene der! Endelig kunne de bli døpt! Innen få uker var hele 82 mennesker blitt døpt, og en menighet ble dannet på Pitcairn. Men arbeidet til skipet Pitcairn var ikke over med dette. De seilte videre ut i Stillehavet og brakte budskapet om Jesus til både byfolk og kannibaler. Og bare tenk dere: det hele startet med en drøm, mye hardt arbeid, og hundrevis av popcornballer! Leser 2: Skipet Pitcairn ble bygget med det første misjonsofferet som noen gang ble tatt opp i Adventistsamfunnet. Det tok seks måneder å få inn nok penger til skipet. Både barn og voksne jobbet hardt for å samle inn de nødvendige pengene til det første misjonsskipet. Etter at skipet seilte fra øya Pitcairn, dro det videre til andre øyer i det sørlige Stillehavet. John Tay og kona hans dro til Fiji for å dele Guds Ord med kannibalene der. Dessverre døde han fem måneder senere og ligger begravet på Fiji. Forteller: Siden den første misjonskollekten som ble tatt opp i Daniel Fitch jobbet først som skipsgutt på misjonærskipet Pitcairn. Senere ble han pastor i Adventistsamfunnet. 1886, har adventister verden rundt gitt gaver på mer enn $2,2 milliarder amerikanske dollar (eller $13,3 milliarder i dagens amerikanske dollar) til misjonsarbeid. I dette kvartalet har vi hatt fokus på menneskene som bor i Divisjonen for det sørlige Afrika og Indiske hav. Kollekten vår i dag, på 13. sabbat, går til å bygge en sårt tiltrengt barneskole i det nordlige Botswana, der det finnes flere videregående skoler men ingen barneskoler. Verdien av en utdannelse hos adventistene er velkjent i Botswana, for den fører med seg godt tilpassede innbyggere. Mange av elevene som går på menighetsskolene våre velger etter hvert å ta dåp, og de tjener som en inngangsport eller en bro over til sine familier og venner. Skolen skal da også hete inngangsporten eller Gateway Adventist Primary School. Denne nye menighetsskolen som skal bygges vil bli som et misjonssenter som når ut til hele familier for Kristus. Leser 1: I tillegg til å bygge Gateway Adventist Primary School i Botswana, går kollekten i dag også til å hjelpe studentene ved Adventistsamfunnets universitet Solusi University i Zimbabwe, som hver dag må

31 stue seg sammen i en altfor liten spisesal. Siden universitetet ble etablert i 1894, har den vokst enormt, og har nå plass til over studenter. Solusi University var den aller første privateide undervisningsinstitusjonen for høyre utdanning i landet Zimbabwe. Kollekten som blir tatt opp i dag går til å hjelpe dem til å utvide fasilitetene og ta imot mange flere studenter i universitetets spisesal. Leser 2: Helsearbeid er også høyt prioritert i Adventistsamfunnet. Kollekten i dag går da også til å etablere Gweru Adventist Health Centre, en helseklinikk i Gweru i Zimbabwe. Denne helseklinikken vil komme alle samfunnets medlemmer til gode, fra de sårbare og utsatte fattige, til samfunnets rikeste. Klinikken kommer også til å tilby en barneavdeling som vil komme alle barn i området til gode. Forteller: La oss fortsette den fantastiske tradisjonen vi adventister har, i dag, ved at vi gir en rundhåndet kollekt til misjonen. Tusen takk for 13. sabbats offeret i dag, som vil komme utrolig mange mennesker i Botswana og Zimbabwe til gode. [Ta opp kollekten] *NB: Navnene til barna i fortellingen er oppdiktet, da man ikke lagde lister over giverne den gang. Kommende prosjekter for 13. sabbats offer Neste kvartal er det Sør-Amerikansk Divisjon som står i fokus. Vi har blant annet følgende spennende prosjekter: to flytende kirker på Amazonas, et nytt kirkebygg ved Adventistsamfunnets skole for jordbruk og industri som heter The Agro-Industrial Adventist Trans-Amazon Academy, og nye kirkebygg og sentra for evangelisering i Paraguay og Uruguay. I det andre kvartalet i 2016 skal vi få høre om Divisjonen for det sørlige Stillehavet. Spesielle prosjekter her vil innbefatte blant annet et nytt studio for Hope Channel i Auckland, New Zealand; et familiesenter i Suva på Fiji; og evangeliseringssentra for barn på Papua Ny Guinea, Misjonen for Stillehavsunionen, og Ny- Caledonia.

32 Den sørafrikanske-indiske havs divisjon