HVA VAR DET SOM GIKK GALT? OSLO- AVTALEN 20 ÅR

Transkript

1 ET UTENRIKSMAGASIN FRA FLYKTNINGHJELPEN 03/2013 KR. 79 ISSN RETUR UKE 39 OSLO- AVTALEN 20 ÅR HVA VAR DET SOM GIKK GALT? 20 år etter Oslo-avtalen er de grunnleggende stridstemaene fortsatt uløste mellom Israel og det palestinske folket.

2 Et utenriksmagasin fra flyktninghjelpen 01/2009 kr. 79,- Et utenriksmagasin fra flyktninghjelpen 02/2009 kr. 79,- Som bedrift er vi opptatt av samfunnsansvar. Med medarbeidere i 140 land kan vi bidra gjennom kvalifisert frivillig innsats som koordineres globalt og samtidig dra nytte av lokale forhold og kultur. Samfunnsansvar er nødvendig for å sikre en bærekraftig utvikling av vår virksomhet. Som bedrift kan vi bare vokse når økonomien og samfunnet er solid. Derfor må vi stadig finne måter å koble det vi gjør bra opp mot hva samfunnet trenger. På denne måten vil vi hjelpe mennesker vi ansetter, bedrifter Krigen vi leverer i afghanistan har satt Generalsekretær Ban Ki-moon ville tjenester til og samfunnet vi opererer i til å oppnå sitt fulle potensial sikkerheten i PaKistan På spill. reformere FN. både på kort og lang sikt. nå trappes KonfliKten opp. Men det nye lederskapet har ikke innfridd de store forventningene, sier Raymond FN TRENGER EN OBAMA Johansen. TEMA PROFILEN AKTUELT ISSN Ernst & Young er en ledende global aktør innen revisjon, skatt og avgift, transaksjoner og rådgivning. Våre ansatte verden over i Norge Narkotika har et sterkt fellesskap som bygget Åsne Seierstad Sri Lanka på felles verdier og et kontinuerlig fokus på kvalitet. Vi bidrar til drivkraft at våre medarbeidere, i krigkunder Historien mellom tiger og samfunnet rundt oss realiserer sitt potensial. For mer informasjon, og konflikt se skrives nå og løve ISSN land Nord-Korea mer enn raketter ISSN Profilen fotoreportasje Thorvald Hellas Stoltenberg et tøft møte fredskrigeren med Europa Et utenriksmagasin fra flyktninghjelpen 03/2009 kr. 79 Et utenriksmagasin fra flyktninghjelpen 04/2009 kr. 79 nyhet Profilen fotoreportasjen Oljefondet Johan Galtung Øst-Timor kritiseres fredsrabulist muligheter i Vest-Sahara i 50 år og håp PERSPEKTIV NR ISSN ET UTENRIKSMAGASIN FRA FLYKTNINGHJELPEN 01/2010 KR. 79 Dette er konfliktene verdens ledere vil stri med de neste årene. ISSN KLIMA ISSN Norge liker å framstå som en fredsnasjon og best på bistand. Nå kaster våpenindustri, oljeeksport og uetisk handel mørke skygger, og vårt gode selvbilde er i ferd med å rakne. PROFILEN AKTUELT RETUR UKE ISSN RETUR UKE 24 Et utenriksmagasin fra flyktninghjelpen 04/2010 kr. 79 BESTE COVER BESTE OPPSLAG PIN-PRISEN 2010 PIN-PRISEN 2010 ET UTENRIKSMAGASIN FRA FLYKTNINGHJELPEN 02/2012 kr. 79 THORBJØRN JAGLAND KAI EIDE NANSEN 150 ÅR SIVERT HØYEM ET UTENRIKSMAGASIN FRA FLYKTNINGHJELPEN 01/2011 KR. 79 REPORTASJEN PROFILEN Et utenriksmagasin fra flyktninghjelpen 03/2012 kr. 79 SYRIA GRENSEKONTROLL 02 Et utenriksmagasin fra flyktninghjelpen 04/2012 kr. 79 ET UTENRIKSMAGASIN FRA FLYKTNINGHJELPEN 01/2013 kr. 79 JUBILEUM ROMFOLKET 1 OG NÅ...UTENRIKS Vi vil gjøre en forskjell Krigen mot taliban HOPe? Illustrasjon: Arild Sæther VeIen MOT FReD Illustrasjon: Torfinn Solbrekke, Teft Design as NORGES SKYGGESIDE Aviser kritikken mot Nobelkomiteen Avslører aktørene i spillet om Afghanistan Om livet, engasjementet og sangen Hva skjer etter Afghanistans Skjebneår København? ansikt i Norge for Irak DET NYE KINA Myanmar er på god vei mot demokrati. Kina er i ferd med å bli en økonomisk og politisk Kan det bidra til at stormakt og utfordrer nå resten av verden. NYE minoritetene legger ned våpnene? GULL GULL Illustrasjon: Teft Design as (Bilder fra Scanpix og Felix Features) MIDT- ØSTENS ANSIKT Velutdannet ungdom i den arabiske verden nekter å la seg kue av udemokratiske regimer. Flere diktaturer står for fall. HVA NÅ MYANMAR? RETUR UKE 39 ISSN Rømmer til Libanon fra voldsinfernoet. SOMALIA På tide med nye asylregler? I STØPESKJEEN Til tross for krig og tørke er Somalia i ferd med å reise seg. Geværene byttes ut med hammer og murerskje RETUR UKE 50 SYRIA-kRISen ARABISk VInTeR I Syria har det kun vært død og ødeleggelse å høste etter at håpet om frihet og demokrati ble sådd under Den arabiske våren for snart to år siden. ISSN RETUR UKE 50 ISSN RETUR UKE 24 ET UTENRIKSMAGASIN FRA FLYKTNINGHJELPEN 02/2013 KR. 79 ISSN Var også en humanitær konge «Vi skyter for å drepe» Presidentkandidaten Eva Joly RETUR UKE KUN 299,- I ÅRET 65 år siden del ingen av India VERDENS KVINNER 2013 Europas utstøtte 100 ÅRS KAMP FOR KVINNERS RETTIGHETER 100 år etter at norske kvinner fikk stemmerett kjemper fortsatt verdens kvinner for likestilling. Rike land har tatt et kvantesprang, mens fattig lands kvinner henger etter til tross for noen lyspunkter. PERSPEKTIV NR I FRIHETENS SKYGGE DEN ARABISKE VÅREN TO ÅR ETTER Under Den arabiske våren stod kvinnene samlet. Nå risikerer revolusjonens døtre splittelse og å bli satt på sidelinjen. ISSN abonner I dag Send en e-post til perspektiv@nrc.no Perspektiv er et rendyrket utenriksmagasin som kommer ut fire ganger i året. Her kan du lese mer om politiske og humanitære forhold; årsaker, konsekvenser og sammenhenger. Magasinet er i løssalg i Narvesen over hele landet. For kun 299,- i året får du det rett hjem i postkassen. Flyktninghjelpen har over 3000 egne ansatte i 20 land, i noen av verdens verste konfliktområder. Dette betyr også at vi er i en unik posisjon til å fortelle om hva som skjer i verden. Gjennom Perspektiv forsøker vi å belyse både den politiske og menneskelige sammenhengen vårt arbeid er en del av.

3 Innhold 0313 PERSPEKTIV ET UTENRIKSMAGASIN FRA FLYKTNINGHJELPEN JAN EGELAND Jan Egeland er ny generalsekretær i Flyktninghjelpen. I et intervju med Perspektiv uttrykker han dyp bekymring for utviklingen i Midtøsten og det åpenbare behovet for å beskytte Syria-flyktningene. PROFILEN Perspektiv har truffet søster Angélique Nako Namaika, vinneren av årets Nansenpris. TUSENÅRS-MÅLENE Likestilling er en forutsetning for at vi skal nå våre utviklingsmål. Det sier John Hendra, nestleder i FNs kvinneorganisasjon, i et intervju med Perspektiv. Han får støtte av tre ferske internasjonale rapporter. CARTERET ISLAND På en ayatoll midt ute i Stillehavet klamrer de siste innbyggerne seg til det som er igjen av fast grunn. På mindre enn én generasjon er paradiset blitt forvandlet til et katastrofeområde og om noen få år er øyene ubebodde. EUROPAS STEBARN Kaos og mangel på harmonisering preger behandlingen av enslige mindreårige asylsøkere i Europa. Det viser en fersk rapport fra den franske interesseorganisasjonen France Terre d asile, som har sammenlignet landenes praksis på området. 12 OSLO-AVTALEN 20 ÅR PERSPEKTIV gjør opp status 20 år etter Oslo-avtalen. Vi har forsøkt å finne svar på hvorfor fredforsøket mislyktes og hvorfor Oslo-avtalen er blitt et skjellsord for både israelere og palestinere. Foto: Scanpix NR PERSPEKTIV

4 Leder ARVEN ETTER OSLO-AVTALEN n 20 år etter Oslo-avtalen er konflikten mellom Israel og palestinerne mer fastlåst enn noen sinne og ingen av de fundamentale stridstemaene er løst. Terror, gjengjeldelsesaksjoner, nye bosetninger og grensestenginger har i stor grad bidratt til å undergrave freds- og forsoningsbestrebelsene og iverksettelsen av de to Oslo-avtalene. n Samtidig er palestinerne dypt splittet i islamistiske Hamas, som har styrt Gaza siden 2007, og sekulære Fatah, som regjerer på Vestbredden. Alle forsøk på forsoning har så langt feilet. n De palestinske selvstyremyndighetene på Vestbredden er i dag nærmest konkurs og tilliten er sterkt svekket. Fattigdommen og arbeidsledigheten øker samtidig som myndighetene i stadig mindre grad er i stand til å levere offentlige tjenester. Et økende antall frustrerte unge palestinere vender nå sin agressjon mot de palestinske selvstyremyndighetene. En meningsmåling viste nylig at 40 prosent av innbyggerne på Vestbredden er villig til å ta i bruk voldelige midler for å oppnå sine mål. Selv om de fleste av dagens unge palestinere på Vestbredden ønsker et nytt fredsinitiativ velkommen, er de klare på hvilke krav som må innfris. n I Gaza er om mulig situasjonen enda mer uholdbar. Hamas uforsonlige linje og Israels blokade har ført til at hver tredje innbygger lever i fattigdom. Av en befolkning på 1,6 millioner er over halvparten under 18. år. En av fire er uten arbeid og blant de unge er arbeidsledigheten på nær 40 prosent. I dag er to av tre innbyggere avhengig av hjelp utenfra for å overleve. Det er akutt mangel på vann, medisiner og elektrisitet. n For å lokke den palestinske regjeringen på Vestbredden til forhandlingsbordet lovet USAs utenriksminister John Kerry i sommer å gå inn med fire milliarder dollar over en treårsperiode. Dette er mye penger, men ikke mer enn det Israel mottar i militær og sivil støtte fra USA årlig. En slik «økonomisk fredsplan», kan være søt musikk i ørene til myndighetene på Vestbredden, men et forsøk på å kjøpe seg tid og fred minner mange om Oslo-avtalen, som er blitt et skjellsord blant mange palestinere. n I 20 år har Norge og andre vestlige land, gjennom økonimisk hjelp, holdt liv i de palestinske selvstyremyndighetene og drømmen om en palestinsk stat. I samme periode har Israel tatt over palestinsk land, bit for bit, og grunnlaget for en egen palestinsk stat skrumper bokstavelig inn år for år. n John Kerry har nok innsett alvoret i situasjonen. Palestinernes tålmdighet er for lengst passert bristepunktet og Midtøsten er sikkerhetsmessig langt vanskeligere for amerikanerne etter Den arabiske våren. Men han kan ikke løse et politisk problem ved å åpne lommeboken. Nå trengs det politisk mot og handling. En tredje intifade er like om hjørnet. Midtøsten beskrives nå som en kruttønne med en meget tørr og kort lunte. Det kan bli skjebnesvangert å leke med ilden i en slik situasjon. Utgiver Flyktninghjelpen Postboks 6758 St. Olavs Plass 0130 Oslo Artikler i Perspektiv uttrykker ikke nødvendigvis Flyktninghjelpens synspunkter. Ansvarlig redaktør Harriet Rudd Redaktør Roald Høvring roald.hovring@nrc.no Produksjonssjef Erik Tresse Redaksjon Harriet Rudd Anna Tresse Ragnhild Holmås Richard Skretteberg Distribusjonsansvarlig: Naweed Ahmed naweed.ahmed@nrc.no Annonsesalg Tove Gundersen Tel Design Teft Design as Trykk Gamlebyen Grafiske Opplag Forsidefoto: NTB/Scanpix For spørsmål om Flyktningvhjelpens arbeid, kontakt kommunikasjonssjef Rolf A. Vestvik rolf.vestvik@nrc.no Perspektiv er trykket på LWC 65 gram, som står på listen over miljømerket papir og er EMAS-godkjent. Det benyttes naturgass i produksjonen, og opplagene fraktes i container på tog. Trykkeriet er Svanemerket. 0 4 PERSPEKTIV NR

5 HVA KAN DU - EGENTLIG? Samfunnsviternes karrieresider - et verktøy for medlemmer i alle faser av arbeidslivet Bli medlem! Les mer om medlemskap og medlemsfordeler på Samfunnsviterne - Akademiker-foreningen for samfunnsvitere og humanister

6 Kronikk JAN EGELAND er generalsekretær i Flyktninghjelpen Oslo-avtalen skapte et berettiget håp om fred. 20 år etter er det okkupasjon, splittelse, håpløshet, vold og terror som råder. Tiden er overmoden for nye fredsforsøk. FORTSATT HÅP OM FRED eg husker det som om det J var i går: Israels statsminister Yitzhak Rabin nølte litt før han gjengjeldte håndtrykket fra PLO-lederen Yasser Arafat på plenen utenfor Det hvite hus, 13. september Bak de to stod en smilende president Bill Clinton med utstrakte armer. Ved fjernsynsapparatene satt millioner av mennesker og trodde knapt sine egne øyne PLO og Israel hadde gått fra å være bitre fiender den ene dagen til å forhandle om en felles framtid den andre. Beskjedent plassert på diplomattribunen satt Terje Rød-Larsen, Mona Juul og undertegnede. Jeg var statssekretær i UD den gang og Norge hadde i ett år fungert som brobygger. I all hemmelighet hadde vi opprettet en kanal for samtaler. Nå satt vi der og så at USA tok over. Vi var slitne, men fulle av håp om en politisk løsning på den dyptgripende konflikten. GJENSIDIG ANERKJENNELSE Oslo-avtalen var dels en erklæring om gjensidig anerkjennelse og dernest et rammeverk og en timeplan for de neste fem årenes forhandlinger for palestinsk selvstyre i Gaza og Vestbredden. I tillegg skulle avtalen bidra til stabilitet og økonomisk vekst i hele regionen. Vi visste godt at den vanskeligste jobben gjenstod: Partene var kun blitt enige om å legge ut på veien mot fred i fellesskap. De hadde utsatt forhandlingene om mange av de fundamentale stridstemaene som opprettelsen av en egen palestinsk stat, hvilke grenser den ville få, Jerusalems status og fremtiden til de palestinske flyktningene og de israelske bosettingene på okkupert palestinsk jord. REALITETEN PÅ BAKKEN 20 år senere er ingen av disse fundamentale spørsmålene løst. Fredens fiender ble sterkere enn vennene, og interne krefter på begge sider sviktet i gjennomføringen av Oslo-avtalen. Terror, gjengjeldelsesaksjoner, nye bosetninger og grensestenginger har i stor grad bidratt til å undergrave freds- og forsoningsbestrebelsene og iverksettelsen av de to Oslo-avtalene. Samtidig har verdenssamfunnet, med USA i spissen, ikke klart å legge tilstrekkelig press på partene for å finne varige løsninger på stridstemaene. Vestbredden og Gaza, som i følge Oslo-avtalen skulle sikre et enhetlig geografisk, politisk og økonomisk palestinsk styrt område, er splittet, fragmentert og isolert. Palestinerne mangler fundamentale rettigheter som tilgang til land, vann og bevegelsesfrihet. Og utenfor landets grenser har en ny generasjon flyktninger blitt født, uten noe nytt håp om å vende tilbake. Da jeg besøkte Libanon nylig møtte jeg en nyankommet gråhåret palestinsk flyktning i en av leirene. Hans foreldre hadde flyktet fra dagens Israel i 1948 til en flyktningeleir ved Damaskus i Syria. Nå hadde han igjen måttet flykte, med ektefelle, barn og barnebarn fra krigen i Syria. FRA TOMME ORD TIL HANDLING Selv om situasjonen virker håpløs i dag, er tiden overmoden for nye fredsforhandlinger. Palestinerne har mistet troen på forhandlinger, og bitterheten brer seg blant unge og eldre. Det er utvilsomt både i Israels og USAs interesse å komme palestinerne i møte nå. Samtidig er palestinerne nødt til å bilegge indre stridigheter og frambringe en generasjon ledere som er ukorrupte og som kan inngi tillit til omverden. De langsiktige konsekvensene av fortsatt strid kan bli katastrofale for alle parter. Vi må alle håpe at USAs utenriksminister John Kerry kan lykkes der vi nordmenn mislyktes med Oslo-avtalen. Skal det lykkes, må det legges omforent press på alle partene fra et enhetlig internasjonalt samfunn. Det er fortsatt håp om sikkerhet, menneskerettigheter og fred for israelere og palestinere. n n n Fredens fiender ble sterkere enn vennene, og interne krefter på begge sider sviktet i gjennomføringen av Oslo-avtalen. 0 6 PERSPEKTIV NR

7 NR PERSPEKTIV 70 7

8 Brennpunkt IRAK: På randen av full krig DR KONGO: FN på offensiven AFGHANISTAN: Blodig august SYRIA: 6 millioner på flukt 2 Foto: Scanpix Foto: Scanpix DR KONGO FN på offensiven IRAK På randen av full krig En fortvilet familiefar sørger etter at sønnen ble drept i et selvmordsangrep i en park i Bagdad 24. august i år. I følge FN ble 804 irakere drept og 2030 såret i skyting eller bombeeksplosjoner i landet i august måned. Det er en nedgang sammenlignet med juli, men fortsatt et av de høyeste månedstallene dette året. Nesten 5000 sivile er drept og såret til nå i 2013, som følge av politisk sekterisk vold. Det er ingen tegn til at angrepene blir færre eller mindre dødelige. Flere politiske analytikere mener landet er på randen av full krig ti år etter at USA invaderte landet og fjernet diktatoren Saddam Hussein. Kommandørkaptein Carlos Alberto Dos Santos Cruz i FNs fredsbevarende styrke i Den demokratiske republikken Kongo, MONUSCO, deltok på en æresparade for en FN-soldat fra Tanzania, som ble drept under en offensiv mot opprørsstyrken M august kjempet FN for første gang side om side med regjeringsstyrkene i landet mot opprørsstyrker. FN støttet regjeringshæren med helikopter og artilleri i et angrep på opprørsstyrken M23 nær provinshovedstaden Goma. FNs sikkerhetsråd ga i mars grønt lys til opprettelsen av en spesialstyrke som skal utføre målrettede angrep mot væpnede grupper øst i Kongo. 0 8 PERSPEKTIV NR

9 COLOMBIA 28. august uttalte Colombias president Juan Manuel Santos at han er villig til å inngå fredsforhandlinger med ELN, den nest største opprørsgruppen i landet. Dette skjedde like etter at ELN hadde frigjort kanadieren Gernot Wober, som hadde vært holdt fanget siden januar. EGYPT Minst 900 mennesker, de fleste av dem islamistiske støttespillere til den avsatte presidenten Mohammed Morsi, er drept siden hæren tok makten den 3. juli. Myndighetene anklager Det muslimske bror skap for å stå bak vold og terror isme og har arrestert bevegelsens ledere. Foto: Scanpix AFGHANISTAN Blodig august Afghansk politi inspiserer åstedet etter at Taliban angrep en gruppe NATO-kjøretøyer i Jalalabad-provinsen 2. september i år. Taliban har intensivert sine angrep i løpet av sommermånedene. Talibans offensiv rammer i særlig grad sivile, og august ble den blodigste måneden på seks år, med 374 drepte sivile. Det er det nest høyeste dødstallet på en måned siden 2007, ifølge FN. 581 sivile ble såret i løpet av samme måned. FNs spesialutsending Jan Kubis forteller at de sivile tapene var lavere i de første månedene i år, men at de har steget kraftig i sommermånedene. Han legger til at opprørere var ansvarlig for 85 prosent av drapene på sivile i løpet av sommermånedene. SYRIA 6 millioner på flukt En syrisk gutt ankommer Tyrkia på grenseovergangen Cilvegozu i Hatay 31. august i år. Over to millioner mennesker har flyktet fra det borgerkrigsherjede Syria, ifølge FN. I tillegg er over fire millioner på flukt inne i selve Syria. Regjeringen i Syria anklages for å ha stått bak et angrep med kjemiske våpen utenfor hovedstaden Damaskus 21. august. Selv nekter regjeringen for å ha hatt noe med angrepet å gjøre. USAs president Barak Obama truer med å angripe Syria. Foto: Scanpix NR PERSPEKTIV 90 9

10 Aktuelt Antallet barn på flukt fra Syria har passert én million. Generalsekretær Jan Egeland i Flyktninghjelpen frykter konsekvensene av den tiltagende avmakten i det internasjonale samfunnet. TEKST: Marianne Alfsen/Felix Media TIL KAMP MOT AVMAKTEN erdenssamfunnet har stått handlingslammet og sett V på at konflikten i Syria har eskalert, sier Jan Egeland, og reiser seg brått og frustrert fra stolen. Siden han tok over som generalsekretær i Flyktninghjelpen 12. august, har konflikten i Syria opptatt brorparten av hans stadig lengre arbeidsdager. Da vi møter ham, har FN akkurat publisert oppdaterte tall; minst seks millioner syrere er på flukt, to millioner av dem har krysset grensene til nabolandene, hovedsakelig til Libanon, Jordan, Irak og Tyrkia. Halvparten av dem er barn. Verden har ikke tatt inn over seg omfanget. Dette er en galopperende katastrofe, den største siden Balkan og Sentral-Afrika på midten av 1990-tallet, sier Egeland. Han tar en pause, ser ut i luften og setter seg rolig og bestemt ned igjen. For øyeblikkene av avmakt er korte hos mannen som har brukt hele sin karriere på å bistå mennesker i krise. Egeland er kjent for sitt ukuelig pågangsmot og sin evne til å kaste brannfakler inn i den internasjonale debatten. Nå står han på barrikadene for syriske flyktninger. Det farligste vi kan gjøre nå, er å tro at det er håpløst å hjelpe, sier Egeland. GENERERER HÅP Mange har inntrykk av at «bad guy» står mot «bad guy» i konflikten i Syria, at voldsmenn kjemper mot voldsmenn på begge sider. Det bidrar til avmaktsfølelsen. Samtidig glemmer man da de millioner av enkeltskjebner, sivile i kryssilden, som er helt uten skyld, fortsetter Egeland, som bare dager etter at han var på plass i sjefsstolen i Flyktninghjelpen reiste til Syrias naboland for å møte syriske flyktninger. Her møtte han hardt prøvde mennesker, som nekter å gi opp. Det gjorde særlig inntrykk å snakke med barna, som nå får undervisning i regi av Flyktninghjelpen inne i leirene og ved lokale skoler, sier Egeland. Barna fortalte om hvordan de i fremtiden ville bli lærere og sykepleiere, murere og forretningsfolk, og reise hjem for å bygge opp et fredelig samfunn i Syria. SYRIA-KRISEN: Som ny generalsekretær i Flyktninghjelpen dro Jan Egeland Ingen sa de ville hevne seg, at de ville bli soldater eller terrorister. Det viser hvor viktig det er å ivareta barna i kriser, særlig deres rett til utdannelse. Barn som går på skole opprettholder håpet, og kan reise hjem med kunnskap som gjør dem til nyttige samfunnsborgere. Alternativet er at vi mister dem til ekstremister og voldsgrupper, påpeker Egeland. NORGE PÅ BANEN Han berømmer Norge for gjennom organisasjoner som Flyktninghjelpen, å yte massiv bistand til syriske sivile, i og utenfor Syria. Men nå må sterkere lut til. Nabolandene, særlig Jordan, har tatt nesten alle flyktningene fra Syria det siste året. De er i ferd med å knekke sammen av byr- 1 0 PERSPEKTIV NR

11 Aktuell Jan Egeland Ny generalsekretær i Flyktninghjelpen MERITTER Jan Egeland kom til Flyktninghjelpen fra jobben som Europadirektør i Human Rights Watch. Egeland er internasjonalt anerkjent for sin innsats i toppsjiktet i FN; først som spesialutsending for FNs generalsekretær i Colombia, og senere som visegeneralsekretær for humanitære spørsmål og nødhjelpskoordinator. Som statssekretær i Utenriksdepartementet, var han sentral i forhandlingene som førte frem til Oslo-avtalen mellom palestinerne og Israel i Egeland har dessuten vært generalsekretær og leder av utlandsavdelingen i Norges Røde Kors, leder for utviklingsstudier ved Henry Dunant Institute i Géneve, styreleder i Amnesty International i Norge, nestleder i Amnestys internasjonale styre og direktør ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI). Egeland er utdannet statsviter ved Universitetet i Oslo og har vært Fulbright stipendiat ved Berkley University i California. Han har også vært stipendiat ved Institutt for fredsforskning i Oslo (PRIO), samt fellow ved The Truman Institute for the Advancement of Peace i Jerusalem. I 2008 ga han ut en bok om sine år i FN: Det nytter: Rapport fra frontlinjene. rett til flyktningleirene i Syrias naboland for å skaffe seg oversikt over hjelpebehovene. Foto: Ken Opprann/Flyktninghjelpen. den. Norge må øke innsatsen for å hjelpe disse landene å håndtere den massive flyktningstrømmen. Samtidig må vi åpne for å ta imot syriske flyktninger også i Norge, både gjennom FNs kvotesystem og gjennom å øke de generelle kvotene, sier Egeland, og påpeker at UNHCR anslår at syrere har tatt seg rett til Europa på egenhånd til tross for alle barrierene. BOMBER ER BLINDSPOR I det dette magasinet gikk i trykken, gikk diskusjonen fortsatt høyt for eller mot verdenssamfunnets bombing av Syria. Egeland mener hele diskusjonen er et farlig blindspor. Vi kan ikke bombe folk til enighet, og jeg tror det kan skape flere problemer enn det løser om verdenssamfunnet angriper deler av det syriske krigsmaskineriet. Forhandlinger er til syvende og sist eneste veien å gå. Vi må få partene rundt forhandlingsbordet, på nøytral grunn. Vanskelig, ja, umulig, nei. Vi har gjort det før. Se bare på Libanon og Taif-avtalen, som i 1989 satte punktum for den langvarige og ekstremt grusomme borgerkrigen i landet, påpeker Egeland. Vinduet for en forhandlingsløsning i Syria er langt fra lukket, legger han til, og understreker at det internasjonale samfunnet selv sitter med nøkkelen til å få partene til forhandlingsbordet. Det fordrer at russere og amerikanere, saudiarabere og iranere slutter å bruke Syria-konflikten til å kjempe egne slag og gjør det maksimalt uattraktivt for partene i å fortsette voldsbruken, fremfor å forhandle om en fred. n NR PERSPEKTIV 1 1

12 OSLO-AVTALEN Fra håp til desperasjon 20 ÅR MED TOMME ORD PERSPEKTIV gjør opp status 20 år etter Oslo-avtalen. Vi har forsøkt å finne svar på hvorfor fredforsøket mislyktes og hvorfor Oslo-avtalen er blitt et skjellsord for både israelere og palestinere. 1993: Oslo-avtalen undertegnes. Den gir palestinerne selvstyre på deler av Vestbredden og Gazastripen. 2000: Israels statsminister Ehud Barak tilbyr palestinerne selvstyre på Gazastripen og det meste av Vestbredden. Forhandlingene ble lagt på is i 2001 etter at Barak tapte valget i Israel. 2003: Midtøstenkvartetten USA, EU, FN og Russland legger fram et veikart for fredsprosessen. Målet er en palestinsk stat i fred med Israel

13 TEKST: Roald Høvring 13. september 1993 stod daværende Israels statsminister Yitzhak Rabin og PLO-lederen Yasser Arafatt og håndhilste på plenen utenfor Det hvite hus i Washington. Bak de to stod en smilende president Bil Clinton med utstrakte armer. Foran fjernsynsaparatene satt millioner av mennesker og trodde ikke sine egne øyne: PLO og Israel hadde gått fra å være bitre fiender den ene dagen - til å bli politiske partnere den andre. Nå lovet de hverandre og en hel verden å samarbeide for en fredelig og politisk løsning av den lange, dype, bitre og blodige konflikten. 20 år etter er konflikten mellom Israel og palestinerne mer fastlåst enn noen sinne. Avtalen betegnes av mange som en fiasko og «Oslo-avtalen» er blitt et skjellsord for både israelere og palestinere. HVA GIKK GALT? Hva var det så som gikk galt? Daværende statssekretær Jan Egeland, som la til rette for fredssamtalene gjennom den hemmelige «Oslo-kanalen», uttrykker det slik i en kronikk på side 6. i denne utgaven av Perspektiv: «Fredens fiender ble sterkere enn vennene, og interne krefter på begge sider har sviktet i gjennomføringen av Oslo-avtalen. Terror, gjengjeldelsesaksjoner, OSLO- AVTALEN 20 ÅR nye bosetninger og grensestenginger har i stor grad bidratt til å undergrave freds- og forsoningsbestrebelsene og iverksettelsen av de to Oslo-avtalene. Samtidig har verdenssamfunnet med USA i spissen ikke klart å legge tilstrekkelig press på partene for å finne varige løsninger på stridstemaene». Oslo-avtalen ga likevel et grunnlag for framtidige forhandlinger. Den ga Israel en motpart å forhandle med, og den slo fast palestinsk anerkjennelse av Israels rett til å eksistere. Men avtalen var først og fremst en erklæring om gjensidig anerkjennelse. Samtidig ga den et rammeverk og en timeplan for de neste fem årenes realisering av palestinsk selvstyre i Gaza og Vetsbredden. Hovedkritikken av Oslo-avtalen er at den styrte unna forhandlingene om stridens kjerne: Hvorvidt det ville bli opprettet en egen palestinsk stat, hvilke grenser den ville få, Jerusalems status og fremtiden til de palestinske flyktningene og de israelske bosettingene på okkupert palestinsk jord. REGNSKAPETS TIME Gjør vi opp regnskap, ser vi at Israel har styrket seg på bekostning av palestinerne. Gjennom fordrivelser og ulovlige bosettinger har de overtatt stadig større landområder i både Øst-Jerusalem og på Vestbredden. Antallet israelske bosettere på okkupert palestinsk territorium er er totalt sett doblet de siste 20 årene. Når det gjelder Vestbredden er antallet tredoblet for samme periode. Prisen de har måtte betale er internasjonal fordømmelse og mindre sikkerhet for egne innbyggere. Palestinernes stilling er tilsvarende svekket. Fremvekst av voldelige palestinske grupper i selvstyreområdene, fortsatt israelsk okkupasjon, blokaden av Gaza, økt israelsk bosetting på palestinsk jord og fysiske og økonomiske hinder og issolasjon av de palestinske områdene har bidratt til dette. Vestbredden og Gaza, som i følge Oslo-avtalen skulle sikre et enhetlig geografisk, politisk og økonomisk palestinsk styrt område, er mer splittet og issolert enn noen gang. De palestinske selvstyremyndighetene på Vestbredden er i dag nærmest konkurs og tilliten er sterkt svekket. Fattigdommen og arbeidsledigheten øker samtidig som myndighetene i stadig mindre grad er i stand til å levere offentlige tjenester. I Gaza er om mulig forholdene enda verre og befinner seg i en dyp humanitær krise. I 20 år har vestlige land, gjennom økonimisk hjelp, forsøkt å holde liv i en stadig mer splittet og svekket palestinske selvstyremyndighet og drømmen om en egen palestinsk stat. n 2007: I Annapolis i USA inngår Israels statsminister Ehud Olmert og palestinernes president Mahmoud Abbas en intensjonsavtale om å forhandle fram en varig fredsavtale innen slutten av 2008 basert på veikartet. Samtalerunden bryter sammen et drøyt år senere når Israel starter sin storoffensiv mot Gazastripen. 2010: Israels statsminister Benjamin Netanyahu møter Abbas til fredsforhandlinger i den egyptiske havnebyen Sharm el-sheikh. Forhandlingene bryter sammen fordi Netanyahu nekter å forlenge Israels selvpålagte byggestans i bosetningene på Vestbredden. 2012: Fredsprosessen har vært fastlåst de siste to årene. 2013: Nytt amerikansk initiativ for å få partene tilbake til forhandlinger

14 OSLO-AVTALEN Dette er stridens kjerne Kampen om Jerusalem nye bosettere 1993: Da Oslo-avtalen ble inngått var det om lag israelske bosettere i Øst-Jerusalem. 2013: I dag er antallet israelske bosettere økt til om lag Siden Israels okkupasjon av Øst-Jerusalem i 1967 har israelerne tatt over 35 prosent av palestinsk jord og fordrevet om lag palestinere i Øst-Jerusalem. n n Jerusalem vil aldri bli delt så lenge jeg er statsminister. BENJAMIN NETANYAHU, nåværende israelsk statsminister LØSNING ISRAEL: Israel har annektert Øst-Jerusalem og kaller Jerusalem Israels «evige og udelelige» hovedstad. Israel holder hardt på at det ikke kommer på tale å overgi gamlebyen med dens jødiske helligdommer til et palestinsk/arabisk styre. En israelsk meningsmåling i slutten av november i fjor viste imidlertid at to tredeler av israelerne er villig til å akseptere en deling av Jerusalem, som del av en fredsavtale med palestinerne. HISTORISK RETT: En palestinsk kvinne holder opp Koranen og protesterer mot at israelske soldater i perioder sperrer adgangen til Klippemoskeen på Tempelplassen i hjertet av Jerusalems gamle bydel. Den gamle historiske byen ble i 1948 delt i en vestlig nyere del under Israel og en østlig eldre del under Jordan. Under Seksdagerskrigen i 1967 ble også den østlige delen erobret, og byen har siden vært under israelsk kontroll og administrasjon som en enhet. I 1950 erklærte Israel Jerusalem som sin hovedstad, men dette er ikke anerkjent av det internasjonale samfunnet, heller ikke av USA. PALESTINA: Så langt er det ingen palestinske ledere som har vært villige til å oppgi kravet om at Øst- Jerusalem skal være palestinernes hovedstad. Palestinerne krever at Israel stopper fordrivelsen av palestinere fra Jerusalem, etablering av stadig nye israelske bosettinger i Øst-Jerusaslem og fjerner fysiske stengsler og gir adgang for alle palestinere. USA: Hverken det internasjonale samfunnetet eller USA har anerkjent Israels okkupasjon av Øst- Jerusalem eller at Israel har erklært Jerusalem som sin hovedstad. Både USAs og andre lands ambassader er således lokalisert i Tel Aviv. President Barack Obama har også motsatt seg bygging av israelske bosettinger i Øst- Jerusalem. 1 4 PERSPEKTIV NR

15 OSLO-AVTALEN Dette er stridens kjerne Stat, grenser og sikkerhet TO-STATS-LØSNING: 30. november i fjor vedtok FN generalforsamling å gi Palestina observatørstatus uten stemmerett. Ni land, inkludert USA og Israel stemte mot. 41 land avstod fra å stemme. Norge og de nordiske landene støttet Palestina. De palestinske lederne betegner dette som en «fødselsattest» for en palestinsk stat. Dette gir palestinske selvstyremyndigheter økt tilgang til dialog med internasjonale organisasjoner og styrker generelt deres posisjon som diplomatisk aktør. Samtidig er palestinsk politikk fortsatt preget av dyp splittelse. Selv om både Hamas og Fatah signerte en forsoningsavtale i 2011, har lite skjedd i praksis. De interne urolighetene fortsetter å være et hinder for palestinernes evne til å fremme sine interesser. n n Du kan ikke innlede fredssamtaler mellom en velstående, sterk, USA-støttet, okkupant og atommakt på den ene siden og et fattig, okkupert, ubevæpnet folk på den andre siden, og late som om de kommer til forhandlingsbordet som likeverdige. PHYLLIS BENNIS, leder av New Internationalism Project ved Institute for Policy Studies LØSNING ISRAEL: Israel vil ha en demilitarisert palestinsk stat, militært nærvær i Jordandalen på Vestbredden og fortsatt kontroll over luftrom og ytre grenser. Et flertall av israelerne kan godta opprettelsen av en palestinsk stat, med klare begrensninger. 67 % israelsk ja til begrenset palestinsk stat 1993: Like etter signeringen av Oslo-avtalen var det 61 prosent av israelerne som støttet avtalen, som skulle føre til opprettelsen av palestinsk selvstyre. 2013: I dag godtar om lag 67 prosent av israelerne opprettelsen av en palestinsk stat, med klare begrensninger. PALESTINA: Palestinerne ønsker en uavhengig og selvstendig stat på Vestbredden og Gazastripen og krever israelsk tilbaketrekning til grensen fra før seksdagerskrigen i De hevder at en stabil to-stats-løsning også er den beste sikkerhetsgarantien for Israel. USA: USA godtar den israelske behovet for sikkerhet, men også behovet for palestinsk statsdannelse. Det diplomatiske målet er derfor å forsone disse kravene. En selvstendig palestinsk stat side om side med Israel, slik den opprinnelige FN-planen fra 1947 forespeilte, lå implisitt i Oslo-avtalen. Dette har også vært målet for alle senere forhandlinger om fred mellom Israel og palerstinerne, og har vært offisiell politikk både i USA, EU, Norge og alle de arabiske statene som la det til grunn for den arabiske fredsplanen i NR PERSPEKTIV 1 5

16 OSLO-AVTALEN Dette er stridens kjerne Okkupasjon og bosettere ISRAELSKE BOSETTERE: Israel vedtok i 1950 Tilbakevendingsloven, som gav enhver jøde rett til å innvandre til Israel og få israelsk statsborgerskap. Utbyggingen av israelske bosettinger på okkupert palestinsk land har vært selve hjørnesteinen i den israelske nasjonsbyggingen, og har vært en bevisst politikk fra israelske myndigheter siden midten av 1970-tallet. Bosettingene er både ideologisk og sikkerhetspolitisk motivert. På de siste 20 årene er antallet israelske bosettere på okkupert palestinsk territorium totalt sett doblet. Når det gjelder Vestbredden er antallet tredoblet for samme periode. Det var ikke sagt noe om israelske bosettinger i Oslo-avtalen, men avtalen slo fast at hele det palestinske området skulle behandles som en «enhet», og at ikke noe som forandret situasjonen på bakken, skulle foretas i den midlertidige perioden. n n Poenget er ikke at det er så vanskelig. Poenget er snarere at Israel ikke er villig til å gi fra seg det landområdet de må gi fra seg for å finne en fredsløsning. HILDE HENRIKSEN WAAGE, professor ved UiO, fredsforsker PRIO 100 % flere israelske bosettinger 1993: Da Oslo-avtalen ble inngått var det om lag israelske bosettere på de okkuperte palestinske områdene. Fordelingen var i Øst-Jerusalem og På Vestbredden og i Gaza. 2013: I dag er antallet ulovlige israelske bosettere om lag Israel trakk ut sine militære styrker og bosettere fra Gaza i Fordelingen er om lag i Øst-Jerusalem og på Vestbredden. LØSNING ISRAEL: Israel ønsker å bevare bosettingene og innlemme dem i staten Israel, men enkelte israelske politikere kan være villige til å gå med på begrensede bytter av landområder. Nåværende statsminster Benjamin Netanyahu og hans regjering motsetter seg dette. PALESTINA: Palestinerne viser til at de har internasjonal lov og rett på sin side og krever at alle de ulovlige bosetningene fjernes, palestinerne er også i prinsippet villige til å gå med på begrensede bytter av landområder, så lenge de er likeverdige. USA: USA er enig i at grensene fra før 1967 skal være utgangspunktet for fredsforhandlingene, men at en endelig fredsavtale kan inneholde bytter av landområder. Amerikanske diplomater går ut fra at noen av de største jødiske bosettingene på Vestbredden, de som ligger nær grenselinjen fra før 1967, vil forbli under israelsk kontroll uansett hvordan en fredsavtale blir seende ut. USAs utenriksminister John Kerry har slått fast at de israelske bosettingene i Øst-Jerusalem og på Vestbredden er ulovlige.

17 OSLO-AVTALEN Dette er stridens kjerne Flyktningene palestinske flyktninger 1993: Da Oslo-avtalen ble inngått hadde FN registrert om lag 3,2 millioner palestinske flyktninger, og det var urealistisk å tro at de alle skulle kunne vende tilbake til sine hjemtrakter. FLYKTNINGER 1948: Under krigen i 1948 ble mer enn palestinerne fordrevet ifølge FN. Ytterligere palestinere bler fordrevet under 6-dagerskrigen i Mange ble jaget bort av den israelske hæren, andre rømte med håp om å vende tilbake etter krigen. De fleste søkte tilflukt i nabolandene. Ingen fikk senere muligheten til å vende hjem. Israelerne tok over landet og ødela de fleste landsbyene. Nå er disse flyktningene blitt til omlag 5 millioner mennesker, som krever å få komme tilbake til besteforeldrenes land. Flyktningene nekter å gi opp retten, som er stadfestet av FNs generalforsamling. n n Det palestinske folks ulykke har sammenheng med nesten 100 års dobbeltmoral i den vestlige verden. KÅRE WILLOCH, tidligere norsk statsminister. 2013: Gjentatte forsøk de siste 20 årene har ikke ført partene nærmere en løsning på flyktningproblemet, og antallet palestinske flyktninger nærmer seg 5 millioner. LØSNING ISRAEL: Helt siden etableringen av den israelske staten i 1948, har israelske styresmakter bevisst oversett forpliktelsene sine i henhold til internasjonal rett.. Israel vil at palestinerne anerkjenner Israel som en jødisk stat, og mener at flyktningspørsmålet må løses innenfor Palestinas framtidige grenser. PALESTINA: Palestinerne på sin side peker på FNs generalforsamlings resolusjon 194 fra 1948, som krever at de flyktningene som ønsker å komme tilbake må få tillatelse til det. USA: USA forstår at Israel nekter å ta tilbake flyktningene og håper at dette kan løses ved kompensasjon og bistand til de som ikke kan vende tilbake til familiens hjem.

18 OSLO-AVTALEN Rapport ROGER HERCZ er korrespondent i Midtøsten. DEN LANGE VEIEN FRA OSLO TIL PALESTINA PERSPEKTIV har møtt palestinske flyktninger i Libanon, en bankmann og jusstudent på Vestbredden og israeleren Yossi Beilin, en av arkitektene bak Oslo-avtalen. Alle har sitt å si om Oslo-avtalen 20 år etter. 24 år gamle Naim Abu Hashish er født i Yarmouk-leiren i Damaskus og vokste opp med bestefarens fortellinger om familiens flukt fra hjemmet i Palestina. Han drømte om engang å komme tilbake til Palestina, og hadde aldri trodd at også han en dag ville måtte flykte for sitt liv. Jagerflyene bombet husene våre. Det ble skutt overalt, forteller Naim. Den palestinske flyktningen har ankommet Shatilla-leiren i Beirut. Bestefaren valgte å bli værende i flyktningleiren i Damaskus. Naim var bare fire år gammel da Oslo-avtalen ble undertegnet. I dag er de palestinske flyktningene nesten glemt. Heller ikke Oslo-avtalen fokuserte på deres skjebne. Ifølge UNRWA, FN-organet ansvarlig for flyktningene, finnes det i dag i underkant av fem millioner palestinske flyktninger. Naim Abu Hashish er bare en av mange ofre for historiens ubarmhjertige malstrøm. ULØST FLYKTNINGKRISE Beiruts Shatillah-leir, der libanesiske militser alliert med Israel i 1982 gjennomførte en massakre, er bare en av 58 palestinske flyktningleire i Midtøsten. I Libanon lever palestinerne som diskriminerte annenklasses-borgere, uten grunnleggende rettigheter. For arabiske ledere har de palestinske flyktningene kun hatt verdi i den grad de har kunnet være et politisk våpen i kampen mot Israel. Lite eller ingenting har blitt gjort for å bedre deres kår i løpet av de siste 60 årene. De hemmelige fredsforhandlingene fant sted ved Borregård i Østfold, og kom til å overraske en hel verden. Et nytt håp ble skapt for israelerne og palestinerne. Avtalen var imidlertid et resultat av regionale kriser: Etter at den palestinske lederen Yasser Arafat støttet Iraks diktator Saddam Hussein i Golf-krigen i 1991, kuttet de fleste andre arabiske statene sin pengestøtte til palestinerne. Arafat var i ferd med å bli tilsidesatt. Han bodde i eksil i Tunisia. Oslo-avtalen brakte ham tilbake på banen. INTIFADA Fem år tidligere hadde palestinerne på Vestbredden og i Gaza gjort opprør mot den israelske okkupasjonen, et opprør som ble kjent som den første intifadahen. Etter å ha ventet i tiår på at redningen skulle komme fra ledere som Egypts Gamal Abdel Nasser, tok palestinerne skjebnen i egne hender. Ikke bare ble dette en trussel mot Arafat i Tunisia. For mange israelere som levde under illusjonen om at okkupasjonen faktisk kunne være human, ble opprøret en vekker. Store deler av venstresiden i Israel forstod at okkupasjonen, som startet med seksdagerskrigen i 1967, måtte ende. I de dager var en dialog med palestinerne imidlertid ennå så omstridt at alt måtte skje OSLO- AVTALEN 20 ÅR i hemmelighet på et hotell utenfor Oslo. Også på palestinsk siden var forhandlingene omstridte. Mahmoud Afifi, en 42- år gammel palestiner fra Shatillah-leiren, med flere skuddskader på kroppen, er overbevist om at Oslo-avtalen skulle føre til Israels ende. Jeg var i Abu Amars hjem, sier Afifi til Perspektiv. Vi sitter og drikker te på hans kontor. Afifi bruker Arafats kallenavn. Det er ikke sjanse for at Abu Amar ville ha gitt opp Haifa eller Jaffa. Ingen har rett til å gi avkall på en eneste kvadratmeter av Palestina, sier flyktningen, som lever av å selge generatorer i Shatillah. I leiren er ikke en gang strømmen til å stole på. Og i kontoret på kanskje fem kvadratmeter drømmer Afifi ennå om å komme hjem til sine forfedres land. BRUTALISERT SAMFUNN På Vestbredden, som kom under delvis palestinsk kontroll med Oslo-avtalene i 1993, forsøker 19-årige Alaa Barake heller å drømme om en bedre framtid. Han ble født et år før avtalen ble undertegnet, og har levd hele sitt liv i skyggen av Oslo-avtalen. Han har ikke levd en eneste dag uten okkupasjonen. I dag studerer han juss ved Bir Zeit universitetet nord for Ramallah, og ønsker å bli en av Palestinas ledende advokater. Jeg er for en fred. Men freden skulle gi oss frihet. Men denne freden har bare gitt 1 8 PERSPEKTIV NR

19 PÅ FLUKT: Naim Abu Hashish (24) har nylig ankommet den palestinske flyktningeleiren Shatillah i Beirut etter å ha rømt fra Yarmouk-leiren i Damaskus. 20 år etter Oslo-avtalen er ikke hans drøm om Palestina nærmere. Foto: Roger Hercz.. n n Jagerflyene bombet husene våre. Det ble skutt overalt. NAIM ABU HASHISH, palestinsk flyktning i Syria. NR PERSPEKTIV 1 9

20 OSLO-AVTALEN ØNSKER FRED: Studenten Alaa Barake (til venstre) og hans venn Mahmoud Hanoun diskuterer Oslo-avtalen utenfor Bir Zeit universitetet på Vestbredden. Begge har opp oss flere drepte, sier Barake. Vi står ved inngangen til universitetet og snakker om Oslo-prosessen. Barake kommer fra byen Tulkarem, som ligger ved grensen til Israel. Nærmeste by er israelske Netanya, bare noen minutter unna. Men etter en serie selvmordsangrep mot Netanya, bygde Israel en åttemeters høy mur som sperrer all ferdsel vestover. I dag, 20 år etter Oslo-avtalen, kjenner han israelere kun som fryktinngytende soldater ved veisperringene. Oslo-avtalen ga palestinerne et begrenset selvstyre. Med undertegnelsen av dokumentene fikk PLO, den palestinske frigjøringsorganisasjonen, et fotfeste inne på det historiske Palestina. Men etter at fredsprosessen kom i gang intensiverte Israel byggingen av bosettinger på okkupert land. Palestinerne så at landet der deres stat skulle opprettes krympet stadig mer inn, og med det forsvant også troen på Israels fredsintensjoner. På den israelske siden ble støtten til freden utfordret av stadige palestinske selvmordsaksjoner mot busser og restauranter rundt om kring i landet. Mange ble gjennomført av medlemmer i Arafats egen Fatah-bevegelse, noe som undergravde israelernes tro på palestinernes fredsvilje. Ifølge den opprinnelige rammen fra Oslo skulle palestinerne og israelerne bli enige om en endelig fredsavtale innen fem år altså mot slutten av nittitallet. Partene kom aldri så langt. PALESTINSK SPLITTELSE Skuffelsen på palestinsk side dreide seg imidlertid ikke bare om israelerne, fredsprosessen, veisperringene eller de stadige angrepene som Israels hær gjennomførte. Styret til Arafat ble stadig mer korrupt. Mange palestinere mistet troen på egne ledere. I et protestvalg i 2006 ga palestinerne på Vestbredden og i Gaza således parlamentsflertallet til den fundamentalistiske Hamas-bevegelsen. Ikke fordi de ønsket et islamistisk styre, men fordi den nå avdøde Arafats Fatah-bevegelse skulle straffes. Etter at Israel tvangsevakuerte sine egne bosettere fra Gaza og trakk seg ut, brøt en kort, men blodig borgerkrig ut mellom Hamas og Fatah-styrkene. Hatet mellom de palestinske gruppene viste seg så stort at Fatah-aktivister søkte sikkerhet ved grensegjerdet til fienden Israel. Ennå lider det palestinske folket av at to rivaliserende regjeringer styrer, en på Vestbredden og en i Gaza, en splittelsen som også hindrer framgangen henimot en fred. DRØMMEN SOM BRAST Men det var kanskje i nettopp i Gaza at gapet mellom håp og virkelighet var som størst i dagene etter Oslo-avtalen. Mange av lederne involvert i fredsprosessen snakket om at Gaza, et av verdens mest folketette området, skulle bli det nye velstående Singapore. Ideen var at hvis det lykkes i Det fjerne Østen, kunne det lykkes i Midtøsten også. Men i dag er Gaza isolert. Både Is- 2 0 PERSPEKTIV NR

21 levd at venner er drept i konfrontasjoner med israelerne. Foto: Roger Hercz. rael og Egypt holder vanligvis sine grenser stengt, slik at de omlag 1,6 millioner palestinerne i kyststripen sjeldent får reise ut. Og inne i Gaza styrer et stadig mer undertrykkende Hamas-regime. I takt med at Hamas forskanset sitt fotfeste i Gaza, innledet Israel en nådesløs beleiring av Gaza som skulle kvele den lokale økonomien. Praktisk talt alt, selv krydder som koriander, stod på en lang liste av produkter Israel ikke ville tillate over grensen. Målet var å velte Hamas-styret. Men politikken førte aldri til noe maktskifte, kun til en kollektiv avstraffelse av hundretusener. FRA FRIHETSKAMP TIL STATSBYGGING Over på Vestbredden var forholdene noe bedre. Bosettingene fortsatte å vokse og veisperringene hindret veksten i den palestinske økonomien. Men, i motsetning til i Gaza, skulle en snart se et paradigmeskifte i palestinsk politikk. Skiftet var først mulig etter Arafats død i Arafat, som hadde vært med på å etablere Fatah tilbake på 60-tallet, greide det få andre ledere ikke hadde maktet: Han mobiliserte kristne og muslimer til samme kamp, han samlet rike og fattige og ikke minst fastboende og flyktninger. Arafat plasserte palestinernes kamp på verdens dagsorden. Men han forble en geriljaleder. Han greide aldri overgangen til statsbyggingsperioden. Det var den nå avgåtte statsministeren Salam Fayyad som introduserte det nye paradigmet. Ifølge Fayyad var palestinerne kommet til det punktet der det var viktigere å bygge statsinstitusjonene enn å fortsette den væpnede kampen mot Israel. Ideen om den ofte så romantiserte motstandskampen ble utfordret. Nå skulle palestinernes situasjon bedres gjennom en systematisk oppbygging av økonomien. PALESTINER I DRESS I Ramallah møter vi Jamil Gewail, en bankmann travelt opptatt med å ta i mot nye kunder. Han går i dress og slips, og kan knapt sammenliknes med Arafat og hans grønne militæruniform. Nei, nei, nei, sier han til Perspektiv. Vi må for all del ikke få mer vold her. Folk er trøtte av volden, forteller han. I stedet må vi sette oss ned og snakke sammen. Å kjempe med våpen vil ikke gi oss noen verdens ting, sier Gewail. I sin fritid er han opptatt av dans. Bankmannen jobber i byens mer elegante område, som vokser fram nord for Mukatah, president Mahmoud Abbas sitt hovedkvarter. I gatene her ser en mange menn i dress som går mellom de forskjellige kontorene. Pizza Hut og andre internasjonale kjeder har etablert seg i nabolaget. Bak kontorene ligger også et nytt og pent leilighetsstrøk, der mange tusen palestinere fra den øvre middelklassen har etablert seg. Men storparten av Palestinas innbyggere lever ennå i fattigdom. Ikke som i Egypt, Irak eller Syria, og heller ikke som i storparten av Afrika, men likevel fattig. Den palestinske økonomien er, per hode, en NR PERSPEKTIV 2 1

22 OSLO-AVTALEN av verdens største mottakere av internasjonal pengestøtte. Men hjelpen blir ikke gitt fordi palestinerne er de som har det verst. Hjelpen blir gitt, som følge av Oslo-prosessen, i håp om at den vil finne en løsning på en av Midtøstens dypeste konflikter. DEN ARABISKE VÅREN UTFORDRER Men Den arabiske våren tvinger frem endringer og truer palestinernes posisjon og hele den gamle forståelsen av Midtøsten. Inntil nylig mente mange at Palestina-konflikten var hovedproblemet i Midtøsten. Men den nye våren krever en annen dagsorden, grasroten i områdets mange stater fremmer en annen forståelse av regionen: Mangelen på demokrati i Midtøsten, noe som før 2011 sjeldent ble debattert i Vesten, var plutselig et nytt stort hovedproblem. Folk krevde ikke kun frihet, de krevde en mer rettferdig fordeling av samfunnets goder. De krevde utdanning og helse. De krevde verdige liv, en framtid. Men to år etter den første vårvinden har antallet drepte i Den arabiske våren overgått tapstallene fra hele den mer enn 60 år gamle arabisk-israelske konflikten. Flere millioner mennesker er på flukt, stater imploderer. I dag er det klart at dypere konflikter skjuler seg under overflaten. Men for palestinernes del betyr dette at deres strid med israelerne får mindre oppmerksomhet. Ustabiliteten i Syria, Egypt, Libya og ellers i Midtøsten, i Irak og Iran er imidlertid ventet å vare i flere år framover. Og ingen kan si hvordan regionen vil se ut om bare et år eller to. OSLO-AVTALENS GEVINST Oslo-avtalen var ikke ment kun å avslutte Palestina-konflikten. Fredsavtalen fikk raskt også regionale implikasjoner, og for både palestinerne og israelerne ga fredsprosessen vidtrekkende diplomatiske gevinster. Israel fikk diplomatiske forbindelser med en lang rekke land, inkludert India og Kina, og utvidet sine eksportmarkeder. Innad i Midtøsten førte Oslo-prosessen til en ny fredsavtale mellom Israel og Jordan i Israel innledet en dialog med stater som Tunisia, Marokko og Gulf-statene, noe som indikerte at store deler av Midtøsten var villig til å akseptere den jødiske staten som del av regionen. For palestinerne var gevinsten ikke mindre. Mens Israel fikk innpass i ikke-vestlige land, ga Oslo-avtalene palestinerne diplomatiske forbindelser med alle vestlige land, og da først og fremst USA. I en periode var faktisk Arafat den lederen som hyppigst besøkte president Bill Clinton i Det hvite hus. Etter tiår der palestinerne kun var støttet av venstresiden i Vest-Europa, ble palestinernes krav om en egen stat akseptert, selv blant de mer konservative kreftene. I motsetning til for 20 år siden, er ikke ideen om en tostatsløsning lenger omstridt. Tanken om opprettelsen av en palestinsk stat side om side med Israel er støttet av praktisk talt hele verden. DRØMMEN OM ET NYTT MIDTØSTEN Men mer skulle ha skjedd. Mange, som Nobel-prisvinneren Shimon Peres, snakket om Et nytt Midtøsten. Regionen hadde i årtier vært preget av utstrakt fattigdom og dårlige utdanningstilbud. Peres og mange andre håpet at fredsavtalen ville tiltrekke store investeringer til hele Midtøsten, slik at regionen skulle få et løft. Men dette løftet, viste det seg, ville kreve at Midtøstens mange diktatorer måtte gi avkall på makt til fordel for demokratiske reformer. Først to tiår senere fikk disse kravene bein å gå på med Den arabiske demokrativåren. Men på nittitallet gjorde mange av statene i Midtøsten seg klare til å høste inn fredsprosessens frukter. I Jordan ble det bygget flotte femstjernes hoteller i påvente av turistene som skulle strømme til regionen. I dag er hotellene tomme, og veisperringer må beskytte turistene for potensielle angrep fra militante islamister. Men i Amman, Jordans hovedstad, lever også mange velstående palestinere. De ankom i 1991, etter at Kuwait kastet ut palestinere som straff for støtten Arafat ga Saddam Hussein under okkupasjonen av deres land. Den samme støtten som til syvende og sist framtvang Oslo-prosessen. FREDSARKITEKTEN Hele Oslo-prosessen begynte med en lunsj ved en indisk restaurant i Tel Aviv i juni På den ene siden av bordet satt Terje Rød-Larsen, en av toppene i den norske forskningsinstitusjonen FAFO. Og på den andre siden satt Yossi Beilin, en av topprådgiverne til daværende utenriksminister Shimon Peres. Vi satt på Tandoori restauranten ved Dizengoff-gaten. Det var der Terje foreslo at vi skulle etablere en bakkanal der israelske og palestinske forhandlere skulle kunne snakke i fred og ro, sier Beilin i et intervju med Perspektiv i Jerusalem. Vi hadde ingen ide om at vi var i ferd med å forandre Midtøsten, sier den nå 65 år gamle Beilin. FORSIKTIG OPPTIMIST: Yossi Beilin tror ikke at runden med fredsforhandlinger som pågår nå vil føre til en endelig fred. Men han håper forhandlingene vil føre til opprettelsen av en palestinsk stat, selv om ikke alle stridsspørsmål er løst. Foto: NTB/Scanpix. n n Krig har vi prøvd mange ganger. La oss prøve fred også. YOSSI BEILIN, tidligere israelsk toppdiplomat og en av arkitektene bak Oslo-avtalen Les også REPPORT FRA VESTBREDDEN Signert Cecilie Stubberud Næss Side PERSPEKTIV NR

23 VENDER SEG MOT SINE EGNE: Demonstranter viser sin misnøye på Vestbredden i september i fjor over økende levekostnader og arbeidsledighet. De roper slagord mot Oslo-avtalen og kritiserer egne myndigheter. Foto: NTB/Scanpix. Som en av arkitektene bak Oslo-avtalen, vil han ikke si at det hele mislykkes. Hver gang fredsforhandlerne prøver seg, kommer de tilbake til Oslo-prosessen. Det finnes ikke noe annet, sier han. Beilin mener at det store flertallet av både israelerne og palestinerne er for en fredsløsning, men klok av skade advarer han mot grupperinger på begge sider som vil ødelegge forsoningen. TO-STATS-LØSNING Beilin avviser forslagene om en en-statsløsing som «fullstendig urealistisk». Ikke bare det, i øyeblikket det blir klart for den israelske siden at de vil måtte velge mellom en en-stats-løsning eller en tilbaketrekking fra Vestbredden, vil enhver israelsk regjering til syvende og sist velge å trekke seg ut av de palestinske områdene. Hvem hadde ventet at Ariel Sharon skulle trekke Israel ut av Gaza, sier Beilin. Men 65-åringen er en garvet forhandler, og vet at diplomatenes største motstand ikke vil komme fra motparten, men heller fra hver parts hjemmeside. Mye har imidlertid forandret seg siden Oslo-prosessen startet: Før 1993, for eksempel, våget ingen israelsk politiker å foreslå at Jerusalem skulle deles. Nå gikk selv en statsminister fra høyreorienterte Likud, Ehud Olmert, med på en slik ide. På palestinsk side våger stadig flere å snakke om at flyktningene kanskje ikke vil komme tilbake til dagens Israel. Det som i dag derimot mangler mer enn noen gang, er tillit. På begge sider sier folk at selv om vi går med på en fred, vil ikke den andre siden overholde den. Dennen gangen tror han at Den arabiske våren vil virke som en katalysator. Mange palestinske flyktninger har rømt fra Syria. Abbas trenger å finne en løsning for dem. Presset er høyt på begge sider. Israel ønsker desperat stabilitet i det Midtøsten går inn i en turbulent periode, sier Beilin. Han foreslår at Israel innleder forhandlinger med islamistiske Hamas i Gaza. Men hvem vet hva som kan skje 20 år etter Oslo-avtalen. Kanskje, når de nå setter seg ved forhandlingsbordet, vil de finne ut at de kan være mer sjenerøse enn før de satt seg. Det var det som skjedde med oss. Krig har vi prøvd mange ganger. La oss prøve fred også, avslutter han. n NR PERSPEKTIV 2 3

24 OSLO-AVTALEN Rapport MOHAMMED OMER er palestinsk frilansjournalist fra Gaza FRA HÅP TIL FORBANNELSE GAZA: Oslo-avtalen bragte håp til det palestinske folket. Endelig skulle de bli herrer i eget hus. Men slik gikk det ikke. 20 år etter er håpet blitt til forbannelse. Helt i tråd med Oslo-avtalen, trakk Israel ut sine bosettere og soldater våren år med okkupasjon og fornedrelse skulle avsluttes. Israelerne overlot ansvaret med å administrere området til palestinerne. Men, også i tråd med Oslo-avtalen, skulle Israel fortsatt beholde luftkontroll, kontroll over territoriale vannforsyninger, kontroll over adgang til havner, kontroll over folketellinger, kontroll over utlendingers adgang til området, import og eksport samt skattessytemet. De palestinske selvstyremyndighetene skulle nå selv ha ansvaret for oppgaver innenfor helse, utdanning, sivil administrasjon og alle økonomiske prosesser til den palestinske befolkningen både på Gazastripen og Vestbredden. Vi vet alle hva som har skjedd i ettertid og de 1,6 millioner palestinere på Gazastripen, som er på størrelse med et middels norsk fylke, har betalt en høy pris for Oslo-avtalens gode intensjoner. I følge FN lever i dag hver tredje innbygger i fattigdom. Av en befolkning på 1,6 millioner er over halvparten under 18. år. En av fire er uten arbeid og blant de unge er arbeidsledigheten på nær 40 prosent. I dag er to av tre innbyggere avhengig av hjelp utenfra for å overleve. Det er akutt mangel på vann, medisiner og elektrisitet. «FENGSEL» Israel oppga den ulovlige okkupasjonen av Gaza, men i stedet la de en jernring rundt, OSLO- AVTALEN 20 ÅR og slipper så å si ikke gjennom hverken mennesker eller varer. Samtidig bestemmer de over innbyggernes rettmessige skatteinntekter. Mange har beskrevet situasjonen slik: Israel holder en hel befolkning fanget, og de har overlatt fengselsadministrasjonen til de palestinske selvstyremyndighetene. Det er ikke rart at innbyggerne i Gaza føler seg som i et fengsel, sier Ahmed, en 42 år gammel palestinsk sykepleier, ansatt på et offentlig sykehus. Jeg treffer han på et supermarked i Tal al-hawwa. MYNDIGHETER UTEN PENGER Myndighetene ligger én måned etter med lønnsutbetalingen, og jeg er så å si blakk, men jeg er nødt til å finne en en måte å få pengene til å strekke til. Jeg har kone og barn og vi må ha mat på bordet, sier familiefaren. Han klandrer ikke selvstyremyndighetene (DPS) for ikke å klare å utbetale lønn til ansatte i det offentlige, men derimot det han kaller den skammelige Oslo-avtalen, idet han fyller handlekurven med kun det aller nødvendigste: en pakke makaroni, tomatsaus og vaskemiddel. Det er Oslo-avtalen som har gitt Israel - vår fangevokter muligheten til å kontrollere og etter forgodtbefinnende holde tilbake våre rettmessige skatteinntekter og avgifter fra handel. Vi ville hatt det bedre uten Oslo-avtalen da ville okkupanten Israel hatt ansvaret for den palestinske befolkningen, medgir han. KOLLEKTIV AVSTRAFFELSE Ahmed er uvitende om at Oslo-avtalen nærmer seg 20 år, men som mange andre kunder i supermarkedet, er han enig i at Oslo-avtalen har ført til mer ufrihet for palestinerne. Abu Wissam Mahdi, en tidligere fagforeningsansatt, klandrer både sine egne, israelerne, de opprinnelige arkitektene bak avtalen og ikke minst det internasjonale samfunnet, som nektet, eller ignorerte, å gripe inn for å stanse den kollektive avstraffelsen av palestinerne. Hvis de generelle prinsippene i Oslo-avtalen hadde blitt fulgt, ville vi hatt en levedyktig og sammenhengende palestinsk stat for år siden, sier Abu Wissam Mahdi, og fortsetter. Israel nektet å forplikte seg til avtalen, og det internasjonale samfunnet utfordret ikke Israel, så Oslo-avtalen kollapset, sier han, og fortsetter å liste opp alle bruddene begått av den israelske okkupasjonsmakten. HOLDES PÅ LAND Oslo-avtalen la opp til at fiskerigrensen skulle utvides til 20 nautiske mil utenfor Gaza. Den gang var det mange fiskebåtredere og fiskere som jublet. Men etter at en israelsk soldat ble kidnappet i 2007, svarte Israel med å redusere fiskerigrensen til tre nautiske mil. Ved en fiskehavn i Gaza by treffer jeg Salim Alfaseh. En 57 år gammel fisker, som har fisket siden han var ti år. Nå er det ikke store fangstene han får, men han husker de 2 4 PERSPEKTIV NR

25 TVINGES PÅ LAND: I følge Oslo-avtalen skulle fiskerisonen i Gaza utvides til 20 nautiske mil. I dag er den på tre nautiske mil. Fiskerne lider også under mangel på drivstoff. Foto: NTB/Scanpix. god tidene fra signeringen av Oslo-avtalen i 1993 og fram til Den gang tillot israelske marinefartøyer oss å gå 20 nautiske mil fra kysten. Fiske var en stor industri, etter landbruket og vi tjente gode penger, minnes fiskeren. Etter at Hamas tok over kontrollen i Gaza og israelerne innførte blokaden gikk det nedover med fiskeriene. I dag får vi ikke lov til å fiske utenfor en grense på tre nautiske mil. Her er sjøen sterkt forurenset og det er knapt fisk å få, forteller Alfaseh. Den israelske blokaden har også ført til stopp i eksporten av fisk. Før blokaden tjente Alfaseh om lag 60 NIS dagen. Nå, hvis han er heldig, kan han kanskje klare 20 NIS. De israelske restriksjonene håndheves strengt og mange fiskere er skadd eller drept, båter er skutt i senk eller konfiskert. KAMPVILJE BLANT DE UNGE I Gaza er over halvparten av befolkningen under 18 år. De var ikke født da Oslo-avtalen ble underskrevet. Mange er flyktninger og forhindret fra å vende tilbake til det hjemmet besteforeldrene var tvunget til å forlate. Den 22 år gamle journalisten Hala Elalami sier det slik: - Hvis vi ser på Oslo-avtalen utfra perspektivet om profitt og tap, oppnådde vi bare et palestinsk pass, som ikke tillater oss å reise, bortsett fra til noen få, bestemte land. Passet er utstedt av en svak og vingeklippet myndighet og vi lever fortsatt i et fengsel, sier hun. Når Elalami blir spurt om fremtiden for Oslo-avtalen, er hun usikker på når den tid kommer at hun endelig kan dra tilbake til sitt opprinnelige land og hjem i Jerusalem. Hun er veldig klar på at Israel har overtatt tre fjerdedeler av landet, og fortsatt forhandler om å overta mer. I følge Elalami og mange av Gazas innbyggere mislyktes Oslo-avtalen fordi den resulterte i en lammelse av det palestinske folket og dets lederskap. - Men det foregår en ny stor oppvåkning og besvisstgjøring av de unge i Gaza, og de blir mer radikale og kompromissløse, når det gjelder å gi fra seg sine rettigheter, forteller Elalami, som advarer mot nye fredsavtaler som vil føre kommende palestinske generasjoner bak lyset.n NR PERSPEKTIV 2 5

26 Verden i dag n n Hvis vi er farlig usikre på utfallet og ledes inn i krig av en Commanderin-chief som ikke kan anerkjenne at denne konflikten består av voldelige islamske ekstremister mot et autoritært regime, hvor man på begge sider roper «Allah Akbar» mot hverandre, så la Allah ordne opp. SARAH PALIN, republikaner og tidligere guvernør i Alaska, spør på sin Facebookside om det er hun som er idiot eller Obama, som vil bombe Syria. Foto: NTB Scanpix NY RAPPORT BRUKER MINDRE PÅ KRIG I 2012 brukte verden over milliarder kroner på forsvar og krig. Beløpet tilsvarer nesten 1500 kroner per verdensborger, skriver Aftenposten, som viser til en rapport fra det svenske fredsforskningsinstituttet SIPRI. Det er en liten relativ nedgang på 0,4 prosent fra Det er første gang på 15 år at utgiftene går ned. Selv om endringen ikke er stor år for år, er det mulig å lese flere tendenser ut av de siste års tall for verdens militære utgifter. Hovedtendensen de siste årene er at utviklede land bruker mindre på forsvar og krig, mens utviklingsland bruker mer. «Dette kan indikere begynnelsen på en forandring i den militære maktbalansen i verden bort fra Vesten, selv om vestlige land fortsatt står for størsteparten av verdens militærutgifter», oppsummerer rapporten. Hovedårsakene til dette skal være avslutningen av krigen i Afghanistan og ettervirkninger av finanskrisen i Europa og USA. LIBYA: Et fareskilt på en åpen mark utenfor hovedstaden Tripoli advarer mot eksplosiver, ammunisjon og miner. Befolkningen utsettes daglig for restene etter NATO-angrepet sommeren Foto: NTB/Scanpix SYRIA-KRISEN/LIBANON Økt barnearbeid ILO-RAPPORT 10 millioner barneslaver Et økende antall flyktningbarn fra Syria kommer inn på arbeidsmarkedet i nabolandet Libanon, i følge Den internasjonale arbeidsorganisasjonnen (ILO). I 2007 anslo Arbeidsdepartementet i Libanon at det var om lag barnearbeidere i landet. Nå er anslaget økt til Det finnes i dag ingen eksakt statistikk og de reelle tallene er trolig langt høyere, ifølge IPS. UNHCR har registrert over syriske flyktninger, mens myndighetene i landet anslår at antallet syrere er omlag én million. I tillegg sliter regjeringen med en skrantende økonomi og politisk ustabilitet. Et stort antall barn ender opp som gateselgere i hovedstaden Beirut og andre byer. Mange utsettes for fysiske og psykiske overgrep samt risikofylt og miljøskadelig arbeid. 10,5 millioner barn helt ned i femårsalderen arbeider som tjenere under slavelignende forhold, viser en rapport fra Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO). Tre av fire barneslaver er jenter og de aller fleste er å finne i Afrika sør for Sahara i land som Burkina Faso, Ghana, Elfenbenskysten og Mali. Forholdene for mange av barna som arbeider som hushjelper og tjenere, utgjør ikke bare et alvorlig brudd på disse barnas rettigheter, men er også et hinder for å nå mange nasjonale og internasjonale utviklingsmål. ILO-rapporten viser også hvordan mange familier på landsbygda i Pakistan og Nepal ser seg nødt til å sende bort barna for at de skal arbeide som hushjelper og tjene penger som kan gå til nedbetaling av gjeld. 2 6 PERSPEKTIV NR

27 45,2 MILLIONER MENNESKER PÅ FLUKT: Tallene er hentet fra inngangen til 2013 og omfatter både flyktninger og internt fordrevne. Over 28 millioner av disse er flyktninger i eget land. Kilde: Flyktninghjelpen 2013: 45,2 2011: 43,7 2008: : 43,2 2012: 42,5 2009: 41,2 2005: 36,7 2007: 38,4 2004: 36,5 2006: 35,7 SYRIA-FLYKTNINGENE UTEN SKOLEGANG Bare én av ti syriske barn, som har søkt tilflukt utenom flyktningleirene i det kurdiske Nord-Irak, får skolegang. Foto: Christian Jepsen/Flyktninghjelpen JORDAN/ZAATARI-LEIREN: kun to av ti syriske flyktningbarn i Zaatari-lerien i Jordan får i dag skolegang. Det viser en fersk rapport fra Flyktninghjelpen og UNICEF. Tap av utdanning vil ha alvorlige konsekvenser for en hel generasjon syrere også lenge etter at krigen en dag er over, advarer utlandssjef Toril Brekke i Flyktninghjelpen. I slutten av august meldte FN om nærmere syriske flyktninger i Nord-Irak, som var registrert eller ventet på å bli registrert. De fleste av dem bor utenom leirene. FAKTA OM SYRISKE BARN PÅ FLUKT: 1 million barn har flyktet er under 11 år. fra Syria. 2 millioner barn er på flukt barn har flyktet inne i Syria. over grensen alene barn er drept. Kilde: UNHCR / UNICEF VOLDTEKT Rammer barn i konfliktland AMNESTY 682 henrettet i 2012 Barn utgjør flertallet av ofre for seksuelle overgrep både under og etter en krig. Et større budsjett må til for å forebygge overgrepene, i følge en rapport fra Redd Barna. Rapporten «Unevnelige forbrytelser mot barn» viser at av dem som opplever seksualisert vold, er mer enn 80 prosent jenter og gutter under 18 år. De fleste av dem blir voldtatt. I arbeidet med rapporten har Redd Barna fått høre om barn som er blitt drept etter voldtekter, og jenter og gutter som har blitt kidnappet og misbrukt av væpnede styrker og grupper. Barn helt ned i to-årsalderen har blitt utsatt for seksuelle overgrep fra lærere, religiøse ledere og familiemedlemmer. Selv om barna kan komme seg etter de fysiske skadene fra overgrepene, vil mange ofre få varige psykiske plager. Ofte blir de også utstøtt av lokalsamfunnet. 21 av verdens land henrettet dødsdømte i fjor. Minst 682 mennesker ble tatt av dage, ifølge en rapport fra Amnesty International. Tallet inkluderer ikke tusenvis av henrettelser i Kina. Minst 1722 dødsdommer ble avsagt i 58 land i løpet av Demokratiske stormakter som USA og Japan fortsetter å henrette kriminelle, selv om 111 land nylig fordømte bruken av dødsstraff i en FN-avstemning. Flere land som India, Pakistan og Gambia har gjenopptatt fullbyrdelse av dødsdommer, og det har vært en urovekkende økning av henrettelser i Irak. Det er likevel lyspunkter, påpeker Amnesty i rapporten. Bare 1 av 10 land i verden utførte henrettelser, og generelt er det færre og færre land som fullbyrder dødsstraffen. NR PERSPEKTIV 2 7

28 n n Hvis jeg klarer å hjelpe bare én kvinne med å gjenoppdage livet, vil jeg anse det som en suksess. 2 8 PERSPEKTIV NR

29 PROFILEN De siste ti årene har søster Angélique Nako Namaika (46) viet livet sitt til å hjelpe de mange unge kvinnene som sliter med å finne tilbake til livet etter å ha blitt kidnappet og holdt som fanger av den ugandiske opprørshæren LRA. I høst ble hun tildelt Nansenprisen for sin innsats. TEKST: Hilary Heuler FOTO: Anne Ackermann Livshjelperen H ER I PROVINSEN ORIENTALE, i den nordøstlige delen av Den demokratiske republikken Kongo (DR Kongo), kan ingenting tas for gitt. Barn fra omkringliggende landsbyer blir regelmessig kidnappet fra klasserom og kommandert ut i et marerittaktig liv i skogen som barnesoldater eller sexslaver. Noen blir tvunget til å drepe sine egne foreldre eller andre barn som prøver å rømme. Hus brennes, kvinner voldtas og landsbyboere blir brutalt lemlestet av den ugandiske opprørshæren LRA, som har herjet regionen i flere tiår. I 2009 og 2010 skjedde slike grusomheter daglig. Hundretusener av skrekkslagne sivile strømmet inn i større byer som Dungu. De kom kun i det de stod og gikk i og var på desperate søken etter netter frie for skudd og opprørsangrep. Noen jenter kom alene, etter å ha rømt fra LRAs fangenskap. De var sterkt traumatiserte av mishandling, voldtekter og mord. Dungu hadde blitt en by av ødelagte sjeler som slet med å overleve og prøvde å glemme fortidens grusomheter. Den katolske nonnen Angélique (46) ankom Dungu for første gang i 2003 og satte straks i gang med å hjelpe utsatte kvinner. I dag leder hun organisasjonen Centre for Reinsertion and Development Support (CRAD), som de ti siste årene har gitt støtte til rundt mennesker, de fleste fordrevne kvinner og jenter. Å FINNE TILBAKE TIL LIVET De hadde opplevd forferdelige ting i bushen, og nøden og behovet for hjelp var påtrengende. De trengte sårt noen å snakke med for å bearbeide traumene, slik at de kunne komme ut av isolasjonen og finne tilbake til livet, forteller Angélique. I tillegg til traumene slet kvinnene også med å brødfø seg selv og barna sine. De var uten jobbmuligheter og hadde mistet troen på seg selv. Vi legger derfor stor vekt på å lære de unge kvinnene basisferdigheter, som å lese og skrive og regne, og de får muligheten til å lære seg et håndtverk eller yrke. Sying, hagearbeid, matlaging, og baking er alle populære fag hos oss, forteller Angélique. Hun driver også diskusjonsgrupper om kvinners rettigheter. Den oppofrende nonnen har også omgjort sin toroms jordhytte til et barnehjem for babyer og småbarn. I dag deler hun sin egen seng med tre foreldreløse barn. Likevel finner søster Angélique fortsatt tid til individuell rådgivning til kvinner og deres familie. Fakta Angélique Nako Namaikai AKTUELL: Vinner av Nansenprisen 2013 Født: 1967 i Lege, DR Kongo : Religionsstudier ved Union Superieure Majeure i Kinshasa 2000: Avla klosterløftet som katolsk nonne 2003: Startet hjelpearbeid blant kvinner i Dungu 2009: Var på flukt i fire måneder etter et LRA-angrep på Dungu 2012: Reiste til USA, Sveits, Den sentralafrikanske republikk og Uganda for å snakke om beskyttelse av internt fordrevne og fred i Kongo INGEN TID TIL HVILE Søster Angéliques travle hverdag starter grytidlig. Først skal de tre foreldreløse barna ha frokost. Deretter går hun til morgenmessen klokken Etter messen setter hun seg på sykkelen for å følge opp alle kvinnene som er i ulike prosjekter. «Søster Angélique» er på alles lepper i Dungu. Daglig er hun å se på den blå sykkelen, langs grusveier og gjørmete stier på kryss og tvers mellom leirene hvor de internt fordrevne bor. Hvile blir det sjelden tid til. Jeg har ikke tid til å bli syk engang. Selv når jeg er syk, må jeg bli frisk raskt så jeg kan gå tilbake til kvinnene, ler hun, og medgir at hennes behov er små sammenlignet med behovene til de hun forsøker å hjelpe. Hennes behov kommer i siste rekke. Livet til kvinnene her er beinhardt: For det første er de redde. De har problemer med å snakke foran andre kvinner, og enda større vansker med å snakke foran menn. De har fantastiske ideer, men de vet ikke hvordan de skal uttrykke dem. De dropper ut av skolen som barn mange blir presset inn i tidlige ekteskap, eller lider under seksuelt misbruk og tidlige graviditeter, forklarer hun. DRØMMEN OM Å HJELPE Selv vokste Angélique opp i Lege, omlag 50 mil fra Dungu. Hun var et sykelig barn, elsket og skjermet av sine foreldre og søsken. NR PERSPEKTIV 2 9

30 OMSORG: Angélique har tatt på seg de fleste oppgavene med å hjelpe de unge kvinnene tilbake til livet. Nærhet, omsorg og trøst er aldri langt unna og hun er blitt som en mor for de som kommer inn under hennes beskyttende vinger. Men da hun var ni år gammel, så hun en tysk nonne som delte ut medisiner til de fattige, og ble slått av kvinnens uselviske gavmildhet. Fra den dagen drømte jeg om å bli nonne og få muligheten til å hjelpe andre som har det vanskeligere enn meg selv, forteller hun. Og drømmen skulle gå i oppfyllelse. 25 år gammel begynte hun i opplæring som novise. Hun studerte deretter afrikansk i tre år i Kinshasa, og avla til slutt klosterløftet i Det er troen på Gud som holder meg gående. Herren identifiserer seg med dem som lider. Så når jeg møter en person som lider, innser jeg at det er Gud som viser seg for meg for å be om hjelp. Selv om jeg må stå opp midt på natten for å gi et smil eller et lite håp som kanskje kan hjelpe noen, må jeg gjøre det. Jeg stoler på Gud, og det er Han som gir meg mot og styrke til å fortsette arbeidet, sier hun. Søster Angélique har også fått føle LRAs herjinger på kroppen. I 2009, da voldshandlingene var på sitt verste, ble også Angélique tvunget til å søke tilflukt i en overfylt leir på andre siden av elven. MÅTTE SELV FLYKTE Sammen med et tredvetalls andre bodde jeg i ett enkelt telt. Når det regnet om natten ble vi gjennomvåte, og om dagen gjorde heten teltet ubeboelig. Og om kvelden gikk vi sultne til sengs. Søster Angélique levde i fire måneder på flukt. - Opplevelse har n n Jeg behandler dem alltid som mine egne barn, fordi jeg vet at det de har opplevd egentlig er utenfor fatteevnen til enhver som ikke opplevd det selv. gjort det lettere for meg å forstå hva mange i Dugu har opplevd og jeg er styrket i troen på det arbeidet jeg driver. Den driftige nonnen er også avhengig av at andre har tro på og ser verdien av det hun gjør. Flere internasjonale organisasjoner har støttet arbeidet de siste ti årene, men Angélique kjemper en daglig kamp for å få pengene til å strekke til. Noen ganger oppdager jeg at jeg ikke har noen penger igjen. Da setter jeg meg ned og skriver brev og ber om hjelp, eller jeg går fra dør til dør, men jeg kan jo ikke tvinge noen til å gi oss penger. Vi lager og selger brød hver dag, så vi har alltid noe penger, sier hun og smiler. Det er hennes dype medfølelse og usvikelige engasjement til å hjelpe som har skapt det sterke båndet mellom søster Angélique og kvinnene hun har i sin omsorg. Mange kaller henne «mamma», og de kommer fra fjern og nær for å presentere sine problemer. Det er enkelte ting man ikke snakker om her, som for eksempel voldtekt det er fremdeles tabu. Mange kvinner som er blitt voldtatt skammer seg over å fortelle det. Men med meg snakker de om alt. Det at de ser på meg som sin mor hjelper nok. Mødre kan man betro seg til, sier hun og ler. Så blir hun alvorlig igjen: Jeg behandler dem alltid som mine egne barn, fordi jeg vet at det de har opplevd egentlig er utenfor fatteevnen til enhver som ikke opplevd det selv. 3 0 PERSPEKTIV NR

31 PÅ SYKKEL: Mens de internasjonale hjelpeorganisasjonene kommer kjørende i store hvite biler, tar Angélique seg frem på sin enkle blå tråsykkel. Hun er en kjærkommen gjest over alt hvor hun kommer. TALTE I FN I 2012 reiste søster Angélique til New York og Washington DC for å vitne om hva som skjer i Kongo, og for å be om hjelp til sine landsmenn. Under oppholdet snakket hun foran FNs sikkerhetsråd og den amerikanske kongressen. Og hun har allerede merket at ting blir bedre. LRA er ikke så aktive som de pleide å være, skolene pusses opp og sikkerheten i Dungu har blitt bedre. Nye bygninger reiser seg i byen, og sårene begynner å gro. Søster Angélique håper at de positive endringene bærer bud om fredeligere tider. Hun unner alle fred og velstand og at sårene fra krig og vold skal gro. Ja, hun unner selv soldatene i LRA det. De som kjemper i bushen er også mennesker. Det er ugandiske barn som ble kidnappet, nettopp som våre barn blir det. De vokste opp i bushen og ble til mennene vi nå kaller LRA, Vårt håp er at denne historien får en slutt, fordi kvinnene i Uganda lider akkurat som kvinnene i Kongo. Det er våre barn som har lidd, og som fortsetter å lide, sier hun. Hele samfunnet er dypt preget av flere år med terror. Søster Angélique er overbevist om at samfunnet avhenger av kvinnenes helse og lykke. Det er utrolig å forestille seg hva disse kvinnene har opplevd, hvilke grusomheter de har lidd seg gjennom. De må bringes sammen og elskes, slik at de kan glemme litt av det de har opplevd. Ellers får vi mange ødelagte og traumatiserte kvinner. Og hvis én kvinne blir traumatisert, blir hele samfunnet traumatisert, fordi det er kvinnene som føder og kvinnene som oppdrar hele samfunnet. Hvis jeg klarer å hjelpe bare én kvinne med å gjenoppdage livet, vil jeg anse det som en suksess, avslutter hun. n Fakta Nansenprisen Nansenprisen ble opprettet i 1954 og tildeles en enkeltperson, en gruppe personer eller en organisasjon som har utmerket seg i arbeidet med å bistå og hjelpe flyktninger, eller har utmerket seg ekstraordinært i flyktningsaken. Prisen deles ut hvert år av Nansen Refugee Award Committee, som ledes av kontoret til FNs Høykommissær for flyktninger i Geneve. I fjor var det Hawa Aden Mohamed fra Somalia som ble tildelt prisen. NORSKE PRISVINNERE Fire ganger har en nordmann fått Nansenprisen. Kong Olav fikk prisen i 1961 for sitt lederskap i Norges arbeid for å finne løsninger på flyktningproblemer. Prisen var også en anerkjennelse av den norske regjeringen og det norske folks vedvarende støtte til flyktninger. I 1976 fikk misjonæren Olav Hodne prisen for sitt mangeårige arbeid for flyktninger på grensen mellom Pakistan og dagens Bangladesh. I 1982 fikk daværende H.M.Konprinsesse Sonja prisen for å ha satt fokus på flyktningers situasjon i Norge og for sine besøk til flyktningleire i kriserammende områder. I 2001 reddet kaptein Arne F. Rinnan og mannskapet hans på containerskipet Tampa 438 båtflyktninger på det indiske hav. Rinnan delte prisen med rederiet Wilh. Wilhelmsen. NR PERSPEKTIV 3 1

32 DR Kongo Under den sorte Kongolesiske jenter som har har klart å rømme fra fangenskap hos de ugandiske opprørerne i Herrens motstandshær beskriver et liv i helvete. PERSPEKTIV har møtt noen av disse jentene, som nå har søkt beskyttelse under nonnen Angélique Nako Namaikas vinger. TEKST: Hillary Hueler FOTO: Anne Ackermann 3 2 PERSPEKTIV NR

33 engelens vinger ENGELEN: Nonnen Angélique Nako Namaika behandler kvinnene hun hjelper som om de var hennes egne barn. NR PERSPEKTIV 3 3

34 Utenfor den spinkle leirhytta med stråtak, sitter 18 år gamle Suzy på huk mens hun elter en klump klissete, hvit deig. Hun ruller den ut til kuler, og legger deigbollene ned i en sydende gryte med kokende olje for å lage det gylne bakverket mandazi, som det heter på swahili. En godsak som får tennene til å løpe i vann hos de fleste her i det nordøstlige Kongo. Suzy selger hver bolle for ti cent stykket. Da greier tenåringsjenta å brødfø sin lille familie, kjøpe medisiner til barnet sitt samt iverksette sin drøm om en utdannelse. For fire år siden var situasjonen hennes en helt annen. Hun var en kvikk og ærgjerrig skolejente på 14 år, da en gjeng opprørsoldater fra Herrens motstandshær (LRA) invaderte landsbyen hennes. De var på jakt etter unge jenter og gutter de kunne kidnappe og tvinge til å bli barnesoldater. Opprørerene satte kursen rett mot skolen til Suzy. Da de kom dit, barrikaderte de alle dørene og sperret oss inne i klasserommene. Deretter bandt de oss med tau, erindrer hun. Etterpå kommanderte de oss til å marsjere inn i skogen. Vi var 80 stykker totalt - 60 gutter og 20 jenter. «SOLDAT-KONE» Guttene fikk utdelt håndvåpen og fikk opplæring i å drepe. Suzy og de andre jentene ble overlevert til LRA-soldater. De fikk status som «koner» og ble rutinemessig voldtatt. Slik begynte Suzyz ufattelige prøvelse, som kom til å vare i halvannet år. Vi spiste bare én gang om dagen, og de tvang oss til å gå hele tiden. De beordret LÆRE FOR LIVET: Suzy har lært å bake mandazi, som hun selger på markedet. Det betyr at hun selv kan brødfø familien. oss til å sanke mat, bære ulike bører, ja, til og med drepe folk. Livet var veldig vanskelig, forteller hun. Soldatene slo oss uten grunn. Hvis de oppdaget at vi hvilte hodet i hendene, beskyldte de oss for å ville rømme, og så slo de oss. De som prøvde å flykte og ble fanget, ble ikke vist noen nåde av LRA. - De drepte folk med treklubber ved å slå dem i bakhodet, sier Suzy. For å sørge for at alle hadde blod på hendene, ble jentene tvunget til å henrette sine egne klassekamerater. - Hvis noen ble ENGELENS FORBARMELSE Det gikk flere måneder før Suzy våget seg inn til Dungu, en av de største byene i området. En by som allerede var overfylt av fordrevne landsbyboere som hadde flyktet fra sine egne grusomme opplevelser. Til slutt fant hun sin mor og sine brødre i en av Dungus enorme flyktningleirer. Men i likhet med titusenvis av andre internt fordrevne som strømmet inn i byen, hadde hun ingen mulighet til å forsørge seg selv eller fortsette utdannelsen. Det var da hun oppdaget Centre for Reinsertion and Development Support (CRAD), en forening som ble stiftet av søster Angélique Nako Namaika, og som tilbyr et håp og en vei tilbake til selvstendighet for fordrevne kvinner som Suzy. Det koster mye penger å gå på skole og jeg hadde i tillegg sønnen min som jeg skulle forsørge, forklarer Suzy. Via CRAD lærte Suzy å lage bakverk som hun kunne selge i nabolaget, og med hjelp fra CRAD ble hun i stand til å kjøpe ingredin n Hvis noen ble mistenk for å planlegge å rømme, ble vi andre kommandert til å drepe dem. mistenk for å planlegge å rømme, ble vi andre kommandert til å drepe dem. Offeret ble tvunget til å legge seg med ansiktet ned mot bakken. Vi andre ble stilt opp på geledd og hver enkelt av oss ble tvunget til å slå vedkommende i hodet med en klubbe, så måtte vi gi klubben til neste mann. Vi slo personen til han eller hun var død, sier hun lavmælt. Det varte ikke lenge før Suzy ventet barn med en LRA-soldat, og i en alder av 15 fødte hun en sønn i en provisorisk leir dypt inne i jungelen. Jeg var redd, og tenkte, hvordan kan jeg få en baby, når jeg selv er bare barnet? KLARTE Å RØMME Over barn og voksne skal ha blitt kidnappet av LRA i grenseområdene mellom DR Kongo, Uganda, Sør-Sudan og Den sentralafrikanske republikken i løpet av de siste 25 årene. Mange av disse har klart å rømme, som Suzy, mens andre er drept enten av LRA selv eller av regjeringsstyrker. Av de som klarer å unslippe fangenskapet, sliter mange med traumer og depresjoner. Flere tusen har søkt tilflukt i de store byene og sliter med å livnære seg. Suzy var en av de heldige. Hun klarte å flykte i 2010 under et angrep fra den ugandiske regjeringshæren. Hun fikk med seg sin fem måneder gamle sønn og rømte inn i skogen. Sammen med andre rømlinger gikk hun til fots i to dager før de nådde frem til den nærmeste landsbyen. Men skrekken var ikke over - hun var overbevist om at folk hjemme i landsbyen ville anse henne som en opprører, og dermed vende seg mot henne. LRA hadde fortalt oss at hvis jeg dro hjem, ville folk i landbyen drepe meg. «De liker ikke folk som kommer ut av bushen. Du er som en spedalsk å anse, og de vil drepe deg», var beskjeden. Jeg var livredd for å vende hjem. Jeg var redd for hva folk ville tenke om sønnen min. De ville kanskje fordømme ham også, og stemple ham som opprører og drepe oss begge. 3 4 PERSPEKTIV NR

35 n n Jeg var livredd for å vende hjem. Jeg var redd for hva folk ville tenke om sønnen min. De ville kanskje fordømme han også, og stemple han som opprører og drepe oss begge. SUZY, tidligere fange og sex-slave hos opprørshæren LRA ensene hun trengte for å etablere sitt eget lille kjøkken hjemme hos seg selv. Søster Angélique kom på hjemmebeøk hos Suzy to ganger i uken. Hun hjalp den unge moren med å legge den vonde fortiden bak seg og se fremover og tenke på å få seg en utdanning. SAMHOLD Kontakten med de andre kvinner fra CRAD har også vært avgjørende for å kunne overvinne redslene fra fortiden. - Det er visse ting jeg aldri kan snakke om med folk som ikke er blitt kidnappet selv. Men med jenter som meg, som vet hvordan det er, er det greit vi forstår hverandre, forklarer hun. Suzy er ikke den eneste som benytter seg av tilbudet fra CRAD. Ved en smal grusvei i utkanten av Dungu arbeider to dusin kvinner tålmodig på en jordlapp. De trekker tilsmussede klynger med peanøtter opp fra bakken, planter ris i lysegrønne rader og plukker junoniske bønnestengler rett fra stilkene. Det var søster Angélique som kom på ideen om en kolonihage, da hun innså at det høyst anstrengende arbeidet med å rydde jungelen krever både lagarbeid og en voldsom viljestyrke. Dette var tidligere bare bush, men kvinnene ryddet alt på to uker, sier Angélique stolt og gestikulerende rundt rekkene med avlinger. Nå kommer de to ganger i uken for å dyrke sine egne parseller. Avlingene deler de seg imellom, og frøene deles med andre kvinner som også ønsker å starte matproduksjon. Men hagen gir mye mer enn bare mat. Den løfter kvinnene ut av isolasjon, de deler sine erfaringer samtidig som de hjelper hverandre videre i livet. Selv søster Angélique ble overrasket over kraften i samfunnet hun har skapt. - Da vi var ferdige med det første hagearbeidsprosjektet, spurte jeg kvinnene om de ønsket å drive hagearbeid individuelt, men de svarte: «Nei, vi må jobbe sammen. Det gir oss en glede å dele med hverandre og bo sammen», sier hun. 45 år gamle Patricia, som mistet to av sine tolv barn til LRA, insisterer på at det er kvinnene i CRAD som fremfor alt hindrer henne i å synke ned i den mørke fortiden. Når jeg er sammen med disse kvinnene er det lett å glemme fortiden, men når jeg er alene, kommer det vonde tilbake. Det er bedre å være sammen, snakke sammen og dele livets gleder, sier Patricia. EGEN FORRETNING Andre fordrevne kvinner lengter etter å gjøre ting på egenhånd, og ferdighetene de lærer på CRAD gir dem den økonomiske uavhengigheten de trenger for å klare det. Ett eksempel er 18 år gamle Monique, som tilbrakte halvannet år i LRAs fangenskap. Hun var bare 14 år da hun ble kidnappet. Akkurat som Suzy, ble Monique gjen- NR PERSPEKTIV 3 5

36 KUNNSKAP: Etter år i fangenskap og på flukt tørster de unge kvinnene etter kunnskap og å få oppfylt drømmen om utdanning og et yrke. For noen betyr det først å lære alfabetet og lese og skrive. tatte ganger voldtatt. - Når mannen spurte etter sex, slo han eller drepte han deg hvis du nektet, forteller hun. Som Suzy, klarte Monique til slutt å rømme, men kort tid etterpå oppdaget hun at hun var gravid. Hun endte opp i Dungu, hvor hun måtte forsørge både sin mor og nyfødte sønn. Uten penger bygget hun og moren en enkel jordhytte helt på egenhånd. Som mange nyankomne, tok Monique i to år det som måtte by seg av strøjobber. Det var harde og usikre tider og det hendte at man ikke fikk betalt for jobben man hadde gjort. Men en dag fortalte en annen kvinne Monique om søster Angélique, og foreslo at hun lærte seg å sy. Da nonnen hørt nene til gjengjeld, er selvrespekt. Flere ganger i uken kan du finne henne stående foran et kapell med leirvegger. Kapellet fungerer også som klasserom. Det har stråtak, gulvet er av hardpakket jord, og studentene, ca. 20 kvinner, sitter på grove tømmerstokker. De er her for å lære å lese og skrive, men søster Angélique benytter også anledningen til å lære dem om rettighetene de har. Hva foregår her? spør hun dem og peker på en tegning av en mann som drar sin kone etter håret over gårdsplassen. Kona på bildet gråter, og flere livredde barn ser på. - Hvem har et slikt ekteskap? Og hva kan vi gjøre for å forhindre det? spør hun, og oppfordrer forsiktig kvinnene til å snakke. Nesten alle innrømmer at mennene slår dem, og det oppstår en livlig diskusjon om hvordan man kan stanse volden. Her er det en vanlig oppfatning at det er normalt at mannen slår kona. Noen jenter tror til og med at det er et tegn på kjærlign n Her er det en vanlig oppfatning at det er normalt at mannen slår kona. Noen jenter tror til og med at det er et tegn på kjærlighet. SØSTER ANGÉLIQUE om den unge jentas vonde fortid, tok hun henne under sine vinger og ga henne oppmerksomheten hun trengte for å klare seg. Nå tilbringer Monique morgenene med å sy skoleuniformer, og om ettermiddagene selger hun dem på markedet. CRAD har gitt henne en symaskin - en svart Singer, og hun rigger den til på den velholdte plassen foran hytta. Monique kan tjene rundt ni dollar i uken på syingen, penger som gjør at hun kan skaffe mat og medisiner til sin mor og hennes tre år gamle sønn, Seraphin Gambolipay, hvis navn betyr «Guds vilje». KREVER SELVRESPEKT Det eneste søster Angélique krever av kvin- 3 6 PERSPEKTIV NR

37 Fakta Herrens motstandshær HERRENS TJENER: I følge Angélique er det Gud som styrer og bestemmer hennes gode gjerninger, og som gir henne mot og styrke til å fortsette å arbeide. LRA (Lord s Resistance Army) ble etablert i Uganda i 1987 under ledelse av Joseph Kony. I begynnelsen hadde opprørshæren en uttalt politisk agenda å overta makten i landet. Etter hvert fikk opprørshæren mer preg av en ordinær røverbande, som var avhengig av å plyndre og stadig tvangrekruttere nye barnesoldater for å overleve. Regjeringen, som ikke var i stand til å beskytte sivilbefolkningen og som var redd for at geriljahæren skulle lykkes med å vinne støtte blant lokalbefolkningen, opprettet egne leirer i store områder nord i landet. I følge FN/UNHCR ble mer enn 1, 8 millioner internt fordrevne tvangsflyttet til 251 leirer og «beskyttede landsbyer» under Ugandas såkalte glemte krig. Her levde de under elendige forhold ute av stand til å livnære seg selv. De var avhengig av hjelp utenfra for å overleve. Siden 2006 har regjeringshæren i Uganda lyktes med holde LRA utenfor landets grenser, og befolkningen i de krigsherjede områdene har fått muligheten til å vende hjem. Men opprørshæren har fortsatt og utvidet sine angrep i nabolandene DR Kongo, Sør-Sudan og Den sentralafrikanske republikk. I mars i år var over internt fordrevet i de tre landene, som følge av angrep fra LRA, ifølge OCHA. De tre første månedene i år skal LRA ha utført 54 angrep i DR Kongo. 17 ble drept i angrepene og 53 ble kidnappet, inkludert 9 barn. De fleste av angrepene har funnet sted i Dungu-området i provinsen Orientale er fremdeles fordrevet fra sine hjem i denne provinsen. LÆRER: Angélique tar også hånd om deler av undervisningen. Alt fra ABC til bevisstgjøring av kvinners rettigheter. het, forklarer søster Angélique. Hun holder jevnlig kurs om kvinners rettigheter, hvor hun berører temaer som seksuell vold og kjønnsdiskriminering, før hun går videre med ABC-en. FEM ÅR I FANGENSKAP Fremst i klasserommet sitter 18 år gamle Julie med kort sveis og ettåringen på fanget. Julies hånd skyter i været når hun blir bedt om å ramse opp alfabetet, og hun bærer sitt barn på den ene armen mens hun selvsikkert skriver bokstaver på tavlen. Men diskusjonen om familievold gjør henne stille og tankefull. Vold er noe Julie vet altfor mye om, etter å ha blitt kidnappet av LRA som 13-åring, og ble holdt fanget i jungelen i fem år. I løpet av den tiden ble hun brutalt banket opp for fluktforsøk, og hun ble skutt to ganger i armen under et angrep fra den kongolesiske hæren. Julie fødte to barn i fangenskap. Da hun endelig unslapp, fikk hun problemer med å forsørge dem. Søster Angélique lærte henne å bake, og hver dag selger hun produktene til de andre som bor i leiren for internt fordrevne. Noen ganger tar hun kurven med bakverk og går flere kilometer inn i til byen. Mine barns liv ligger i mine hender. Det er ingen andre her som hjelper meg, forklarer hun. Julie er nyankommet i Dungu, men bare en uke etter å ha lært konditorfaget, holdt pengene hun tjente til å kjøpe noen enkle møbler til hytta. Til tross for alt hun har opplevd, har hun ikke mistet troen på fremtiden, og hun har ambisjoner. Hun akter å dra nytte av søster Angéliques lesetimer for komme i gang med utdannelsen igjen. I klassen merker hun seg alle ord nonnen sier. En dag, betror hun meg vil jeg selv bli lærer. FOKUS PÅ FREMTIDEN For Monique, Julie og Suzy, og hundrevis av andre jenter i samme situasjon, handler rehabilitering om mer enn å være i stand til å brødfø familiene sine. Det handler om å takle de traumatiske opplevelsene de har opplevd, og fokusere på at de har det meste av livet foran seg. I sin kjærlige utholdenhet og urokkelig tro, har søster Angélique tatt på seg rollen som rådgiver, mentor og mor alt på én gang. Suzy er nå en veltalende, selvsikker jente som snakker flytende fransk og er bare to år fra å fullføre videregående. Hun selger fortsatt sine kaker hver ettermiddag etter skolen. Overskuddet går til å betale for solegangen. Hun har lyst til å gå på universitetet og ønsker seg en jobb innenfor utviklingsfeltet. Jeg tenker på henne som min mor. Uten henne hadde jeg aldri vært der jeg er i dag. Og hun lærte meg å ta vare på og elske sønnen min. En dag blir han kanskje landets president, sier hun stolt. Sønnen har hun gitt navnet Dieumerci, som betyr «takk til Gud.» n NR PERSPEKTIV 3 7

38 = KVINNE TUSENÅRSMÅLENE INGEN UTVIKLING UTEN LIKESTILLING Likestilling er en forutsetning for at vi skal nå våre utviklingsmål, sier John Hendra, nestleder i FNs kvinneorganisasjon, UN Women. TEKST: Marianne Alfsen/Felix Media 3 8 PERSPEKTIV NR

39 H an gjentar den samme erkjennelsen som han uttrykte overfor Perspektiv i mai i år. Nå får han også støtte av tre ferske internasjonale rapporter som konkluderer: Ingen utvikling uten likestilling. Det lover godt for dem som mener at tiltak som styrker kvinners kår må utgjøre ryggraden i de nye utviklingsmålene. Siden 2000 har FNs tusenårsmål vært verdens rettesnor når det gjelder utviklingspolitikk. I 2015 skal de avløses av nye mål. Debatten om hva de skal inneholde står høyt på agendaen under FNs 68. generalforsamling, som starter 17. september. Hendra mener at tusenårsmålene ikke er ambisiøse nok. De tar bare tak i en brøkdel av faktorene som påvirker kvinners kår. Han er imidlertid mer optimistisk nå, og mener FNs medlemsland har en gylden anledning til å endre dette når post 2015-agendaen skal spikres. NY AGENDA, NY GIV Jeg tror folk ønsker en helt ny agenda, ikke bare «mer av det samme» eller «business as usual». Og det synes jeg er svært oppmuntrende, og jeg er faktisk mer optimist nå enn forrige gang vi snakket sammen, sier John Hendra i dag, og peker på tre ferske internasjonale rapporter, som sammenlagt legger de første konkrete brikkene i puslespillet som skal bli de nye utviklingsmålene. I slutten av mai presenterte det såkalte «High-level Panel of Eminent Persons» (HLP), som ble nedsatt av FNs generalsekretær i juli 2012, sine 12 forslag til utviklingsmål. Panelet ble ledet av Indonesias president, Susilo Bambang Yudhoyono, Liberias president Ellen Johnson Sirleaf, og Storbritannias statsminister David Cameron. Panelet fikk mye oppmerksomhet for sitt ambisiøse mål om å «avskaffe fattigdom» og sin klokketro på at det er mulig. Bakgrunnen for John Hendras optimisme finner vi imidlertid i andre deler av rapporten: De tre statslederne er nemlig tydelige på at likestilling er avgjørende for utvikling. NR PERSPEKTIV 3 9

40 Panelet tar til orde for å integrere likestilling i alle målene. I tillegg foreslår det et frittstående utviklingsmål, som tar tak i et bredere spekter av faktorer som forårsaker ulikhet mellom kjønnene, sier Hendra. Den gode nyheten er at panelet ikke er alene om å løfte kvinners kår opp og frem i debatten. KVINNEFOKUS I juni overleverte Sustainable Development Solutions Network (SDSN) sin rapport om den fremtidige utviklingsagendaen til FNs generalsekretær. Noen dager senere presenterte Global Compact, FNs initiativ for samarbeid med næringslivet om en bærekraftig utvikling, en parallell rapport. Alle de tre rapportene prioriterer likestilling og styrking av kvinners kår. HLP-panelet n n Jeg tror folk ønsker en helt ny agenda. JOHN HENDRA, UN Women Fakta UN Women anbefaler: FNs kvinneorganisasjon (UN Women) krever at likestilling og kvinners rettigheter løftes opp som grunnleggende premisser for utvikling, og integreres i samtlige utviklingsmål. Organisasjonen foreslår dessuten et eget, frittstående mål i tre deler, som inneholder konkrete tiltak for å: 125 land har lover som forbyr vold mot kvinner, men 603 millioner kvinner lever fortsatt i land uten rettslig beskyttelse mot vold. og Global Compact foreslår begge et frittstående utviklingsmål, mens SDSN-rapporten inkluderer likestilling i et bredere anlagt mål om sosial inkludering. Dette hadde vi ikke forutsett, sier Hendra entusiastisk. Han mener de tre rapportene er bevis for en økende konsensus om kvinners sentrale rolle for effektiv utvikling, et faktum som underbygges av stadig mer forskning. HLP-panelet foreslår et likestillingsmål i fire ledd: Forebygge og eliminere alle former for vold mot kvinner og jenter, avskaffe barneekteskap, sikre kvinners rett til å eie og arve eiendom, og sist, men ikke minst, eliminere all diskriminering mot kvinner i det politiske, økonomiske og offentlige liv. Jeg er særlig glad for målet om å eliminere vold, sier Hendra. Dette aspektet er helt fraværende i de nåværende tusenårsmålene, men er med i alle de tre rapportene, som danner hovedgrunnlaget for FNs videre diskusjoner. De fire delmålene er viktige, men skal vi virkelig løfte kvinner frem, må vi legge til noe mer konkret om kvinners deltakelse og lederskap, mener Hendra. Global Compact-rapporten peker på behovet for å støtte opp under kvinnelige entreprenører og næringsvirksomheter eid av kvinner, samt for økt tilgang for kvinner til lønnsarbeid i den formelle sektoren. Både SDSN-rapporten og HLP-rapporten peker på behovet for bedre datainnhenting, og for å bryte data ned etter kjønn og andre sosiale og økonomiske dimensjoner, slik at skjevheter kan oppdages og tiltak settes i verk. John Hendra mener de fire HLP-målene, kombinert med viktige aspekter nedfelt i de to andre rapportene, er et godt utgangspunkt for en nyskapende agenda. MANGLER FOKUS PÅ ULIKHET Flere internasjonale analytikere kritiserer forfatterne bak HLP-rapporten for å ha for stor tro på økonomisk vekst, og å ikke ta tak i skjevfordeling som hinder for utvikling. Eliminere vold mot kvinner og jenter. Sikre lik adgang til ressurser og muligheter. Sikre lik beslutningsmakt i offentlige og private institusjoner, familie og samfunnsliv. Mer enn 1 av 5 kvinner er analfabeter. Kun 1 av 5 representanter i verdens nasjonalforsamlinger er kvinner. Fine mål, men elefanten i post rommet er «ulikhet», sier utviklingsøkonom Andy Sumner ved King s College London, i et intervju med The Guardian. Når vi analyserer tallene, ser vi at fattigdom bare kan avskaffes dersom ulikheter reduseres. Derfor burde vi spørre oss: hvor er målet om å utjevne ulikheter, fortsetter han. Nestleder i FNs kvinneorganisasjon er enig i kritikken. Han mener sosial utjevning og likhet ikke bare er nødvendig for fattigdomsbekjempelse generelt, men for likestilling mellom kjønnene spesielt. Like muligheter er ikke det samme som likestilling, påpeker John Hendra, og forteller at større likhet og mindre skjevfordeling er temaer som ofte kommer opp i konsultasjoner på nasjonalt plan på tvers av kloden. 4 0 PERSPEKTIV NR

41 UN WOMEN: Lakshmi Puri og og John Hendra i UN Women jobber nå på spreng for å sette likestilling på agendaen for de neste tusenårsmålene. Tilbakemeldinger fra ulike grasrotbevegelser er viktig, som her fra et møte i september i fjor. Foto: UN Women n n Det er lett å snakke om endring. Det er en helt annen sak å skape politisk konsensus. JOHN HENDRA, UN Women Han gir SDSN ros for forslaget om at hvert enkelt medlemsland i FN bør halvere den relative fattigdommen, definert som prosentandelen som tjener mindre enn halvparten av medianinntekten i et samfunn. Et slikt mål vil også få betydning for kvinner i industriland. VEIEN FREM HLP-rapporten skisserer fem grunnleggende premisser som de nye utviklingsmålene bør bygge på: Alle skal med, all utvikling må være bærekraftig, økonomi og arbeidsliv må vokse og bli mer inkluderende, vi må bygge fred og åpne og ansvarlige institusjoner for alle, og sist, men ikke minst, vi må utvikle nye globale partnerskap. Hendra mener listen også bør inneholde et sjette punkt: Vi må fremme likestilling og styrke kvinners kår. Det er lett å snakke om endring. Det er en helt annen sak å skape politisk konsensus og en politikk som gjør endring mulig i praksis, advarer Hendra. Han påpeker at den største utfordringen er ikke å bli enige om målene i seg selv, men å mobilisere politisk vilje til å legge nok penger på bordet til å realisere dem. Han mener også det er avgjørende at målene forankres nasjonalt. Alle de tre rapportene understreker behovet for universelle mål, men det er også viktig å definere klare mål på nasjonalt plan, som er tilpasset lokale forhold, sier Hendra. Sjefen for FNs kvinneorganisasjon er også tydelig på at veikartene fremover må inneholde mer enn retorikk. De må fylles med konkrete verktøy, som gjør at vi kan nå våre mål innen Forrige gang verden skulle enes om utviklingsmål, fantes ikke FNs kvinneorganisasjon. Denne gang skal de sørge for at alle parter har øynene godt festet på kvinneballen, lover John Hendra. n NR PERSPEKTIV 4 1

42 DE FØRSTE KLIMAFLYKTNINGENE CARTERET-ØYENE PAPUA NY-GUINEA/CARTERET-ØYENE: På en ayatoll midt ute i Stillehavet klamrer de siste innbyggerne seg til det som er igjen av fast grunn. På mindre enn én generasjon er paradiset blitt forvandlet til et katastrofeområde og om noen få år er øyene ubebodde. De forsvinner i havet. TEKST OG FOTO: Ole Johan Moe 4 2 PERSPEKTIV NR

43 n n Vi har ikke lenger mat til å livnære oss. Banantrærne og taroplantene er døde, fordi det økte havnivået har gjort at saltvann ødelegger jorden og gjør den ufruktbar. BERNARD TUNIM, høvding D ersom Frps velgere fortsatt tviler på menneskeskapte klimaendringer, bør de ta seg en prat med Bernard Tunim. Han er høvding for innbyggere på Carteret-øyene, like utenfor Papua Ny-Guinea i Stillehavet. Her har mennesker levd godt og i pakt med naturen i flere tusen år. Nå er paradiset i ferd med å synke i havet. For de få innbyggerne som ennå ikke er evakuert er ikke klimaendringer et teoretisk spørsmål for forskere, men en daglig realitet. Spørsmålet er ikke om katastrofen er menneskeskapt, men om menneskene som har skapt den vil hjelpe. DÅRLIGE ODDS Høvding Tunim og hans folk har dårlige odds. I følge eksperter er det kun et tidsspørsmål før han og hans stammefrender blir hjemløse. Og tusener andre vil lide samme skjebne. NOAA (National Oceanic and Atmospheric Administration) hevder at havtemperaturen øker med uforminsket styrke, og at også havnivået vil fortsette å stige med uforminsket styrke. Ifølge professor Eric Rignot ved NASAs Jet Propulsion Laboratory og University of California vil havet innen 2100 sannsynligvis ha steget mer enn en halv meter, og det er ikke usannsynlig med havnivåstigning på over en meter. Han mener at modellene som ble brukt i FNs klimarapport ikke fanger opp hele bildet med samspillet mellom breene og havet. Konsekvensene av den ventede havnivåstigningen vil bli alvorlige, selv om de mest moderate anslagene skulle slå til. HØVDINGEN: Bernard Tunim kjemper en imbitt kamp for å hindre at hans paradisiske øyhjem skal forsvinne i havet. Foto: Pip Starr. Rundt ti prosent av verdens befolkning, eller rundt 600 millioner mennesker, bor i områder som risikerer å bli oversvømt. IKKE GUDENES STRAFF På avstand ligner øyene et paradis tatt ut fra en feriekatalog, men når en kommer nærmere minner de mer på et katastrofeområde. Vi begynte å merke endringene på 1980-tallet, forteller Bernard Tunim. Det kom unormalt vær; bølger skylte over øya og vi opplevde sterke stormer som skapte store ødeleggelser. For første gang oppdaget vi at øya ble mindre og avlingene skrumpet inn. De eldre på øya fortalte oss den gang at det var gudene som straffet oss, fordi vi ikke levde etter våre tradisjoner. Idag vet vi imidlertid at katastrofen er menneskeskapt, at vi er blitt offer for andre menneskers forbruk og grådighet, uten at noen har bidratt til å hjelpe oss ut av situasjonen, sier han med skuffelse i blikket. Øya han er oppvokst på er en av de mest berørt av klimaendringene og innbyggerne begynner å bli desperate: Vi har ikke lenger mat til å livnære oss. Banantrærne og taroplantene er døde, fordi det økte havnivået har gjort at saltvann ødelegger jorden og gjør den ufruktbar. Tidligere var befolkningen selvforsynt med mat. I dag er befolkningen avhengig av hjelp utenfra. Fire ganger i året kommer det matforsyninger fra fastlandet, forteller 57-åringen. Der hvor vi tidligere hadde rike plantasjer er det nå kun en stinkende sump, som har gitt grobunn for mygg, sier Tunim. Han forteller at folk nå dør av malaria. Tidligere ble folk behandlet på det lokale sykehuset, men ettersom nesten halvparten av innbyggerne har flyttet er sykehuset nedlagt. Når folk blir alvorlig syke er vi avhengig av rolig sjø for å kunne dra til fastlandet. Mange mennesker har omkommet på sjøen, mens andre har omkommet fordi vi ikke kan transportere dem til fastlandet. ANKLAGER VESTEN Innbyggerne har for lengst byttet ut teorien om gudenes straff. Høvdingen anklager Vestens grådighet og forbrukerkultur: Det som rammer oss er dypt urettferdig og vi forventer at de mektige landene i verden holdes ansvarlig for ødeleggelsene her. I min barndom var dette et melanesisk paradis. Vi hadde nok av mat, nå er vi avhengig av hjelp utenfra for å overleve. NR PERSPEKTIV 4 3

44 Fakta Carteret-øyene CARTERET-ØYENE AUSTRALIA Befolkningen regnes som de første ofrene for menneskeskapte klimaendringer. Om et par år frykter befolkningen at øyene vil bli ubeboelige som følge av ekstremvær og økt vannstand. Hele befolkningen må da flytte og en hel kultur vil forsvinne. Befolkning: Den melanesiske befolkningen kaller seg selv tulunfolket og kom til øygruppen fra øyene Buka og Bougainville på 1500-tallet. Folketall: Idag utgjør folketallet om lag Øyene vil trolig bli avfolket innen Historie: Ble oppdaget av den britiske sjøfareren Philip Carteret i Statstilhørighet: Bougainville er geografisk en del av Solomonøyene, men på grunn av kolonisering av Tyskland og deretter Australia har det blitt en del av Papua Ny-Guinea siden etter 1. Verdenskrig. Da Papua Ny-Guinea fikk selsvtendighet i 1975 var det et stort ønske fra befolkningen om at Bougainville ble en selvstendig stat. Beliggenhet: Carteret-øyene er en atoll i Papua Ny-Guinea. Størrelse: Til sammen tilsvarer de seks øyene åtte fotballbaner. Våre liv på disse øyene er basert på en gjensidig avhengighet. At jeg kan spise er avhengig av at vi har jobbet sammen om å skaffe mat. Vi lever kollektivt. Ikke slik dere gjør i Vesten, hvor alle kun fokuserer på seg selv. Men på et globalt nivå, er vi her på Carteret-øyene avhengig av mennesker på hele kloden. Vi føler oss sviktet. Årsaken til klimaendringene er nå allment kjent, likevel er det ingen vilje til å endre utviklingen, understreker han. Den gamle høvdingen husker tilbake på den tiden da det bugnet av fisk på stranden etter at fiskerne kom i land grytidlig på morgenen. Nå er også fisken borte. Kommersielle fisketrålere fra Korea og Japan har tømt havet for fisk, forklarer han. BIT FOR BIT: En bekymret innbygger forteller om dag. pet defineres i FNs Flyktningkonvensjon. Det store flertallet av de som blir tvunget på flukt vil være mennesker på flukt i eget land og falle inn under definisjonen av internt fordrevne og således bør de ulike lands regjeringer behandle dem i henhold til FNs retningslinjer for internt fordrevne fra TAPT PARADIS Den gang gudene bestemte var det lite øyboerne kunne gjøre for å stoppe ødeleggelsene. Etter hvert har de desperate øyboerne forsøkt ulike strategier for å, bokstavelig talt, demme opp for havet. Det stigende havnivået og farene for ekstremvær utgjør en konstant trussel. Det er ingen steder å dra når en storm eller ekstrembølge kommer. Øyene er kun litt over en meter (nå) på det høyeste og befolknin- INGEN HJELP UTENFRA Folket på Carteret-øyene fikk håp om at hjelp ville komme. På begynnelsen av 2000-tallet fikk de besøk fra omverden: Journalister, forskere og ulike miljøorganisasjoner viste interesse for det lille samfunnet. Vi følte at mange kun kom ut ifra sine egne interesser. De stilte en masse spørsmål, og kom med lovnader, men intet skjedde etterpå. Jeg husker spesielt at CNN var her i begynnelsen av 2008, og en journalist intervjuet meg og sa at han nå stod på de «The Sinking Islands». Jeg ble intervjuet i dokumentaren. Etterpå stod journalisten på Antarktis og viste den massive issmeltingen. På slutten ble Tony Blair intervjuet, daværende statsminister i Storbritannia. Han lovte å finne en løsning for folket på Carteret-øyene. Intet har vi sett av lovnadene, sier Tunim oppgitt. Vi er verdens første klimaflyktninger. Det er ingen tvil om at menneskeskapte klimaendringer er årsaken til vår elendighet, men vi har ingen rettigheter, slår Bernard fast. I 2010 anslo FN at mer enn 50 millioner mennesker er drevet på flukt som følge av klimatiske endringer, og antallet vil trolig stige til 150 millioner i Så langt har ikke FN anerkjent disse som flyktninger, slik begren n Jeg håper at det fortsatt er mulig å redde atollene. Med dagens teknologi burde det vært mulig å gjøre noe, slik at kulturen og vårt lille paradis ikke går tapt for alltid. BERNARD TUNIM, høvding 4 4 PERSPEKTIV NR

45 hvordan havet kryper stadig innover øyene og palmer og avlinger skrumper inn dag for SISTE GENERASJON: Denne unge kvinnen er trolig siste generasjon av Tulunfolket, som har bebodd disse øyene siden 1500-tallet. gen har forsøkt å bygge demninger med stein og plante mangrover for å beskytte seg. Men uten hell, steinene er for lette og blir slått bort når flodbølgene slår over øya. Øya vår ble delt i to av en flodbølge på slutten av 1990-tallet, og havet kryper nærmere husene våre for hvert år som går. Nå er vi kun fem mennesker igjen på øya og vi har ingen steder å dra. Vi frykter at en flodbølge vil skylle oss på havet, sier en eldre kvinne på øya Huene. Hun forteller at ettersom hun er gammel og enslig, og det kun er familier med barn som prioriteres i relokaliseringsprogrammet, så kommer hun til å dø på denne øya. Jeg håper at det fortsatt er mulig å redde atollene. Med dagens teknologi burde det vært mulig å gjøre noe, slik at kulturen og vårt lille paradis ikke går tapt for alltid. FLYTTING SKAPER KONFLIKT Befolkningen på Carteret-øyene utvandret fra øyene Buka og Bougainville, som ligger om lag 80 kilometer unna, for omlag 500 år siden. Nå kan de bli tvunget til å returnere til forfedrenes land, men dette vil ikke skje uten problemer. Vi ønsker å dra, men hvor skal vi flytte? spør Tunim. Flere av oss flyttet inn til øyene Buka og Bougainville allerede på 80-tallet, men vi ble ikke ønsket velkommen og det oppstod blodige konflikter. I 2007 bevilget myndighetene i Papua Ny-Guinea penger til relokalisering, men resultatene har latt vente på seg. Vi har forhandlet med myndighetene i Papua Ny-Guinea for å finne en løsning, men prosessen går tregt, sier Tunim. På Buka og Bougainville eier ikke staten jorda. Den er eid i fellesskap gjennom stammetilhørighet. Myndighetene har derfor søkt en løsning som bygger på integrasjon. Det vil si at befolkningen fra Carteret-øyene blir en del av en stamme (basert på deres tidligere tilhørighet for omlag 500 år siden). En slik løsning krever forhandling med lokale høvdinger samt omfattende undersøkelse av befolkningens familietilhørighet. Det har forsøksvis blitt gjennomført av lokale organisasjoner, men vekslende hell. MÅ LIKEVEL STOLE PÅ GUDENE I 2009 ble Bernard Tunim invitert til et internasjonalt toppmøte om klimaendringer i København. Jeg var den eneste representanten fra Stillehavet og den eneste som var rammet av klimaendringer. Deltakere fra mektige land lyttet til det jeg hadde å fortelle. De beklaget ødeleggelsene mitt folk og jeg var blitt utsatt for, men de sa det var lite de kunne gjøre med situasjonen. Den gamle Tunim-høvdingen er skuffet over verdens ledere. Problemet er at Vestens mektige ledere ikke ønsker å forsake sine materielle goder, og de utviser en egoistisk og grådig holdning. Her på vår øy utøver vi samhandling basert på likeverd. Jeg lever, fordi du lever. Her deles alt. Når vi går gjennom lidelse, så gjennomlever vi den sammen, sier han. Nå lever vi i konstant frykt. Det er ingen fjell vi kan gå opp på. Det eneste troen vi har er at gud våker over oss. Vi er fratatt levebrødet og våre barn er uten fremtid. Det er ingen skole for dem og heller ingen øy å vokse opp på. Vi setter pris på om du kan fortelle vår historie til folk i Vesten, folk med kjærlighet i hjertet, avslutter høvdingen, med et visst håp i stemmen. n NR PERSPEKTIV 4 5

46 Analyse I 2013 deler fire norske forskere sine tanker og analyser på verdens konflikter med Perspektivs lesere. Først ut var Nefissa Naquib, seniorforsker ved CMI og Cecilie Hellesveit ved ILPI. Denne gangen er det Morten Bøås seniorforsker ved NUPI sin tur og generalsekretær Kate Hansen Bundt i Den norske Atlanterhavskomité avslutter serien. AFRIKA SKJEBNETIME FOR SAHEL VAR ET DÅRLIG 2012 ÅR for Mali og Sahel-regionen. Først startet tuareg-grupper, som hadde vendt tilbake til Mali i etterkant av den libyske revolusjonen, en ny opprørsbevegelse: Bevegelsen for nasjonal frigjøring av Azawad (MNLA). Rett etter forlot en demoralisert og dårlig utstyrt malisk regjeringshær frontlinjen, og gjennomførte i stedet et kupp. Landet ble kastet ut i kaos, og MNLA erklærte selvstendighet. Snart mistet imidlertid MNLA kontrollen til en islamistisk inspirert tuaregbevegelse, Ansar ud-dine, som i allianse med to andre regionale islamske grupper, al-qaeda i det islamske Maghreb (AQIM) og Bevegelsen for enhet og jihad i Vest-Afrika (MUJAO), som utmanøvrerte MNLA og tok over hele Nord-Mali. Dette var situasjonen fram til islamistene rykket sørover mot slutten av 2012, og panikkslagne ledere i hovedstaden Bamako tryglet Frankrike om hjelp. Den franske intervensjonen sammen med det spektakulære angrepet på gass-installasjonen i In Amènas i Algerie førte til massiv internasjonal oppmerksomhet om situasjonen i Mali og Sahel. Området ble omtalt som den nye konfliktsonen i Afrika. Skrekkscenariet var at også andre svake stater i nabolaget som Niger, Chad og Mauritania ville falle sammen under press fra islamistiske opprørere og at store deler av Sahel ville bli et område utenfor statlige kontroll. Dette ville igjen føre til masseflukt og at hele området ville falle inn i en enormt kompleks politisk og humanitær krise. VELLYKKET VALG Så galt har det ikke gått, men utfordringene er fortsatt store. Niger har opplevd angrep fra islamistiske grupper. Det er spredte kamphandlinger i andre deler av regionen, og hundretusenvis lever fortsatt som flyktninger eller intern fordrevne. Det er store styringsproblemer i alle landene i Sahel-regionen, men ingen av statene ser ut til å være på randen av sammenbrudd. I Mali har man derimot, mot alle odds, klart å gjennomføre et valg som teknisk sett er blant de beste i landets historie. Over 50 prosent av de stemmeberettigede ser ut til å ha deltatt i valget, og det er et rimelig høyt tall, både sammenliknet med tidligere valg og når n n Folk ønsker en sterk president som kan gjenreise landet. vi tar i betraktning at flere hundretusen maliske flyktninger og intern fordrevne ikke kunne stemme. Det er flere årsaker til dette. For det første oppfattet mange valget som den eneste muligheten man hadde til å komme seg ut av det dødvannet som den upopulære overgangsregjeringen representerte. Det ser også ut til at mange velgere ønsket å bruke stemmeretten sin til å «straffe» politikere, som man anså som mest ansvarlig for den krisen landet hadde havnet i. Registreringskortene som ble utstedt i forkant av valget, ble svært populære og kan også ha bidratt til å bringe folk til valgurnene. Kort tid etter at de ble introdusert ble valgkortene det foretrukne identifikasjonspapiret i landet. 28. juli gikk folket til stemmeurnene. Ibrahim Boubacar Keita fra Bevegelsen for Mali vant med 32,9 prosent, mens Soumaila Cisse fra Unionen for republikken og demokrati ble nummer to med 19,4 prosent. I og med at ingen av kandidatene fikk mer enn 50 prosent av stemmene møttes disse to i en avgjørende valgomgang 11. august. Keita gikk seirende ut også av denne, og er dermed landets nye president. ØNSKET OM EN STERK LEDER Keita er sett på og fremstiller seg selv som en sterk leder, og det er en viktig grunn til hans seier. Folk ønsker en sterk president som kan gjenreise landet og Keitas valgkampparole som kort og godt var «For Malis ære» ga gjenklang hos mange. Folk i sør føler at den situasjonen landet havnet i, hvor de måtte be Frankrike om militær assistanse, var en stor skam og Keita forsikret om at hvis han fikk mandatet så skulle ikke dette skje igjen. Valget var derfor i stor grad et personvalg hvor kandidatene ba velgerne om tillit «hvem av oss tror dere kan gjenreise Mali?» var spørsmålet velgerne måtte ta stilling til, da det var lite eller ingenting i de to partienes programmer som skilte dem fra hverandre. Keitas valgseier er blitt godt mottatt i Vesten og han har et legitimt mandat, 4 6 PERSPEKTIV NR

47 PRESIDENTVALG: Innbyggerne i Malis hovedstad Bamako strømmet til valglokale 11. august for å velge landets nye president. Tidligere statsminister Ibrahim Boubakar Keita stakk av med seieren i annen runde og hans største rival, Soumaila Cisse, godtok nederlaget og gratulerte vinneren. F woto: NTB/Scanpix NR PERSPEKTIV 4 7

48 men utfordringene er formidable. 60 dager etter at en ny regjering er på plass skal forhandlingene om en endelig løsning med tuaregene starte, og representanter for MNLA truer allerede med nye kamphandlinger hvis ikke deres krav om autonomi innfris. Problemet til Keita er at han ikke har mye å gi, da det er en utbredt oppfatning sør i landet at man allerede har gitt tuaregene mer enn nok. Andre utfordringer står også i kø og omfatter alt fra en gjennomgripende sikkerhetsreform til økonomiske utviklingsspørsmål, samt en serie av lokale rettighetskonflikter langs Nigerelven. Internt fordrevne og flyktninger i nabolandene må få vende hjem. For at dette skal kunne skje på en trygg måte, må både sikkerhetssituasjonen stabiliseres og lokale rettighetskonflikter handteres. ISLAMISTER PÅ DEFENSIVEN Islamistene som i 2012 tok kontroll over Nord-Mali er svekket. Viktige ledere har måttet bøte med livet, og tap av territorium betyr at de ikke lengre har den kontrollen over handels- og smuglerutene som de hadde for et år siden. Inntektsgrunnlaget deres er dermed sterkt redusert. Dette vil på sikt påvirke deres evne til å rekruttere nye medlemmer, men dette betyr imidlertid ikke at de er slått. Noen av dem har trukket seg tilbake til utilgjengelige fjellområder i ørkenen, hvor de forbereder seg på en langvarig asymmetrisk krig, og hvor deres strategi ikke er å vinne, n n Det måtte nesten gå galt og det gjorde det. men å holde ut én dag lengre enn FN-styrken. Andre prøver å utvide krigsområdet ved å omgruppere til naboland, blant annet Libya, Tunisia og Niger. Angrepene i Niger 23. mai 2013 var en advarsel til landets regjerning: Fortsetter dere å støtte de internasjonale operasjonene i Mali, tar vi krigen til dere. Foreløpig har dette ikke ført til noen endring i nabolandenes politikk, men en ytterligere regionalisering av konflikten i Mali kan føre til alvorlige konsekvenser for statene i Malis nabolag. Situasjonen i Mali og i regionen er derfor fortsatt alvorlig og utfordringene står i kø, men de mest dystre scenarioene som ble trukket frem etter angrepet på In Amènas har ikke slått til. Måten presidentvalget ble gjennomført på var et positivt steg fremover for Mali, og så langt har ikke de islamistiske opprørerne klart å svekke noen av de andre statene i området i nevneverdig grad. Det er bra, men det betyr ikke at krisen er over. Ser vi tilbake på Malis historie, blir det klart at svaret på spørsmålet om hvorvidt denne delen av Afrika forblir en konfliktsonene eller aspirerer til en mer fredelig fremtid ligger i de løsningene man nå kommer frem til. MYTEN OM MALI Mali har også tidligere blitt hyllet som et foregangsland for demokrati og styresett i Afrika, men hendelsene i 2012 viser at dette kun var en myte. En myte skapt av internasjonale organisasjoner, bilaterale donorer, ikke-statlige organisasjoner og landets egne myndigheter som alle hadde ulike interesser av å selge en slik suksesshistorie til omverdenen. Snarere ser det ut til at ingen de av reformene som ble lansert på 1990-tallet fikk den ønskede effekten. Her skulle en meget svak stat gjennomføre politisk demokratisering, økonomisk liberalisering og administrativ desentralisering samtidig. Det måtte nesten gå galt og det gjorde det. Resultatet var ikke bedre styresett, men en effektiv korrumpering av administrasjon og styresett, som ledet frem til en situasjon hvor man var villig til å lukke øynene for alt som var galt - så lenge man kunne profittere på det. Det var denne situasjonen som muliggjorde AQIM og andre islamistiske opprørsgruppers nærvær i nord og åpnet landet for smugling av narkotika, mennesker og våpen, og som til slutt førte til at den maliske hæren råtnet på rot, gjennomførte statskupp og åpnet hele nord-regionen for islamistisk innflytelse. Det som har skjedd det siste året har imidlertid skapt en ny dynamikk. Problemene, og ikke bare de i nord, men i hele landet er blitt åpenbare. De kan ikke lengre skjules bak fine ord uten innhold eller handling. Det som er avdekket er en dramatisk og dypt sammensatt krise for Mali og landets innbyggere, men samtidig innebærer dette en mulighet til å starte på nytt, og rense det politiske systemet for korrupsjon, nepotisme og patron-klient forhold. Kan det internasjonale samfunn bidra til dette i Mali, så kan det også gi et viktig bidrag til fred, stabilitet og utvikling i hele Sahel-regionen. Men dette er kun mulig hvis innsatsen er langsiktig, realistisk og tar hensyn til de underliggende årsakene til problemene som ble så manifeste i fjor. n Våg å være Klok! RING Mat med Glede RING PERSPEKTIV NR

49 Slugger n STEIN ØRNHØI er blant annet tidligere stortingsrepresentant for SV, regissør, teatersjef, leder av Nei til EU, kommentator og kritiker. STATUS SE HVA SOM SKJER! «HISTORISK; DETTE ER HISTORISK,» skriker og skriver journalister nesten daglig. Og det handler om alt fra antall mål scoret med venstrebeinet, til at EU har holdt et nytt toppmøte uten å få vedtatt noe som helst. Ordet historisk sitter løst. Nå skal det innrømmes at de fleste aviser og kanaler også har fått med seg både Berlin-murens fall og at det skjer dramatiske ting i Kairo. Men det som synes uforanderlig både i aviser, kanaler og inne i våre hoder, det er bildet av hvordan vi tror verden ser ut. Og hvordan den bør se ut. De virkelige historiske forandringene ser vi ikke. Vi ser bare de ytre begivenheter. Og vi ser og leser dem med og mot nedarvede og inngrodde forestillinger. Vest er verdens sentrum. Vesten vet hva som godt er, godt for alle andre. Den verdensorden som ble etablert på 1500-tallet, sitter urokkelig fast inne i hodene våre. Det hindrer oss i å se at vi lever i en tid da dette fem hundre år gamle verdensbildet bryter sammen. DAGENS VERDENSBILDE ble ikke skapt av Vasco da Gama, Columbus, Amerigo eller Magellan. Det som etablerte Vestens overlegenhet var økonomi og teknologi. Det var skip, kompass, kanoner, kuler, krutt og maskiner. Også den gangen var vi ute i det godes tjeneste. Presten og gudsordet var alltid med. Og tvang til tro var dagens orden. Men etterhvert oppstod det en liten mistanke om at vi burde herje noe mindre i Guds navn. Da skulle vi heller sivilisere verden. De innfødte skulle lære å bli folk de skulle lære kultur, europeisk kultur. Det var heller ikke spesielt vellykket, derfor handler det i dag om frihet, demokrati og menneskerettigheter. Med overlegen økonomi og teknologi har vi altså kjempet og drept, og slik fortsetter vi å kjempe og drepe; for våre egne økonomiske interesser. Men altså, alltid forkledd som apostelgjerning i det godes tjeneste. Og det er utrolig hvor effektive amerikanske droner er til å befordre den slags. Fred og menneskerettigheter vokser fram over alt i verden takket være fredsprisvinner og dronefører Obamas faste grep om spaken. SIDEN 1500-TALLET har verdenshistorien stort sett handlet om Europas kamp for å underlegge seg resten av verden, noe som også har ført til grusomme kriger og konflikter internt i den vestlige verden. Vi har kjempet og dødd i kampen for å representere den vestlige verden i vår undertrykking av resten av verden. Samtidig har det naturligvis også vært utkjempet klassekamper. Men de ble aldri ordentlig internasjonale. Vi ser de store historiske, ytre begivenheter. Vi ser seieren over den spanske armada, vi ser den franske revolusjon, Titanics forlis, seieren ved Stalingrad n n Nå overtar Asia og Latin- Amerika. Selv Afrika løfter hodet. og invasjonen i Normandie. Men vi ser ikke de langsomme revolusjonene. De ser vi først lenge etterpå. Dessverre. Slik også i dag. For den verden som ble «skapt» for fem hundre år siden, eksisterer ikke lenger. Vi står allerede midt oppe i en prosess som skaper en ny global virkelighet. DEN VIRKELIGE VERDEN defineres av geografi, økonomi og teknologi. Med ny innsikt kommer økologi som en dimensjon i tillegg. Geografien har vært uforanderlig, så langt. Men nå forandres også den. Veien mellom Kina og Europa reduseres med 40 prosent, når du seiler Nordøstpassasjen. Og smelter polisen helt, er verdenskartet grunnleggende forandret. Vestens og USAs verdensherredømme forvitrer. Kina og Latin-Amerika vil i løpet av et par stortingsperioder ha et større BNP enn USA. Og teknologi er allerede stort sett geografisk og politisk nøytralt tilgjengelig. I FEM HUNDRE ÅR har vi altså tatt oss til rette. Vi har herjet, drept og utbyttet i tro på at vi alltid handlet i det godes tjeneste. Men nå skjer den stille revolusjonen. Nå overtar Asia og Latin-Amerika. Selv Afrika løfter hodet. Skal vi da bare fortsette som om verden er som den alltid har vært? Skal vi fortsette å følge USA blindt? Eller skal vi se oss rundt for å finne en ny, viktig og anstendig plass i den verden som nå avtegner seg? Jeg har aldri vært Kina-svermer, verken som kommunist eller slik det europeiske høyre i sin tid svermet for alt som utfordret Sovjet. Men jeg ser hva som skjer. Kina driver ikke filantropi, men de gir mat til nye hundretalls millioner. Jeg ser at Kina vokser fram som verdensmakt uten å ha løsnet skudd utenfor det de med en viss rett oppfatter som sine internasjonalt anerkjente grenser. Og jeg gremmes over vår egen politiske dobbeltmoral, slik vi lydig slutter opp som USAs evige baktropp. «Se hva som skjer,» hveser en stemme på TV2 flere ganger i døgnet. Det er ingen grunn til å følge den oppfordringen. Det er ikke der det skjer. Den langsomme verdensrevolusjonen skjer andre steder. Og den skjer nå. Mens lite eller ingenting skjer i norsk offentlighet eller inne i våre hoder. Der er alt som det alltid har vært? n NR PERSPEKTIV 4 9

50 ASYL I EUROPA EUROPAS STEBARN Kaos og mangel på harmonisering preger behandlingen av enslige mindreårige asylsøkere i Europa. TEKST: Birgit Vartdal 5 0 PERSPEKTIV NR

51 DISKRIMINERER BARN: Asylprosedyrene i EU er ikke tilpasset barn. Ofte får mindreårige den samme behandlingen som de voksne, til tross for at både FNs barnekonvensjon og EUs Charter om de grunnleggende rettigheter, som er styrende for EUs asylpolitikk, slår fast at man skal ta spesielle hensyn til barn på flukt. Foto: NTB/Scanpix Det viser en fersk rapport fra den franske interesseorganisasjonen France Terre d asile, som har sammenlignet landenes praksis på området. EU tar imot rundt 74 prosent av de enslige mindreårige asylsøkerne som kommer til Europa. I 2012 søkte om beskyttelse i EU, viser tall fra Eurostat. Det landet som tok imot flest mindreårige asylsøkere i fjor, var Sverige. Nærmere barn kom til Sverige for å søke asyl uten foreldrene eller andre omsorgspersoner, opplyser Migrationsverket. Dette er en økning på 35 prosent sammenlignet med Til Norge kom det ifølge Utlendingsdirektoratet til sammenligning 960 asylsøkere som opplyste at de var enslige mindreårige. Det er 12 prosent flere enn året før. USIKRE TALL Men strømmen av enslige barn til Europa er mye større enn asyltallene viser. Mens de kommer til noen av medlemslandene som Sverige og Tyskland primært for å søke asyl, kommer barna til andre land av andre grunner. For eksempel ga Italia og Spania oppholdstillatelse til henholdsvis og 750 barn som ikke søkte asyl i 2011, mens de samme år registrerte 850 og 10 asylsøknader. Mange av barna gir dessuten opp å søke asyl på vegen, enten fordi de ikke er klar over eller har forstått de rettigheter og plikter som følger med en slik prosedyre. Eller de rømmer fra asylmottakene etter å ha fått avslag og lever i skjul for myndighetene. Organisasjoner som Redd Barna frykter at mange av disse utnyttes til prostitusjon eller narkotikahandel. Det er ikke bare statistikken om hvor mange mindreårige asylsøkere som kommer til Europa som er mangelfull. Manglende rapportering er ifølge France Terre d asile en gjenganger på flere områder når det gjelder denne gruppen og et symptom NR PERSPEKTIV 5 1

52 på at man ikke tar disse unge menneskene på alvor. Undersøkelsen slår i tillegg fast at asylprosedyrene i EU generelt ikke er tilpasset barn. Ofte får mindreårige den samme behandlingen som de voksne, til tross for at både FNs barnekonvensjon og EUs charter om de grunnleggende rettigheter, som er styrende for EUs asylpolitikk, slår fast at man skal ta spesielle hensyn til barn på flukt. FÅR IKKE JURIDISK HJELP Noen steder, som ved Dover i Storbritannia, blir barn sendt tilbake til hjemlandet uten at myndighetene har undersøkt situasjonen deres skikkelig, mener organisasjonen. Enkelte land blåser i kravet om at mindreårige skal ha en juridisk representant. På Kypros fungerer ikke dette systemet i det hele tatt og barnas søknad om beskyttelse blir ikke tatt stilling til før de er 18 år. I noen land, som i Tyskland, Irland og Slovakia kan de mindreårige asylsøkerne ikke levere inn en asylsøknad uten tillatelse fra en verge. Denne vergen kan bestemme at dette ikke er nødvendig eller at det ikke er til barnets beste, uten å ta hensyn til barnets egen mening. Ved bruk av Dublin-forordningen, som muliggjør overføring av en asylsøker fra et Schengen-land til et annet, tar medlemslandene som regel ikke hensyn til barnets beste. Tyskland for eksempel, returnerer ifølge France Terre d asile barn til det første EU-landet de søkte asyl i, uten følge og uten å gi dem beskjed om utvisningsvedtaket før de blir pågrepet av politiet for utsendelse. SPESIELLE BEHOV Boligforholdene ved asylsentrene og den juridiske, sosiale, medisinske og psykologiske oppfølgingen er ofte ikke tilpasset barns spesielle behov. I Romania blir for eksempel asylsøkere som har fylt 16 år plassert i asylsentre for voksne, hvor de verken får servert mat eller får annen oppfølging. Det hender også at enslige mindreårige asylsøkere blir internert i EU. I Hellas for eksempel, kan de plasseres i interneringssentre n n Det blir stilt strengere krav både til barnets juridiske representant, til asylintervjuet og til personalet som har omsorgen og tar seg av disse barna. MARINE CARLIER, kampanjeleder i France Terre d asile. BRUSSEL: Barn demonstrerer 20. juni i år, som er FNs flyktningdag, mot den uverdige behandlingen av mindreårige aylsøkere i Europa. Foto: NTB/Scanpix enten de er asylsøkere eller ikke. I Frankrike kan enslige mindreårige asylsøkere holdes tilbake ved flyplassene i 20 dager. Når det gjelder det personlige intervjuet, et svært avgjørende øyeblikk i asylprosessen, blir dette ofte utført på samme måte enten asylsøkeren er voksen eller mindreårig. I tillegg blir sjelden spesielle former for forfølgelse som gjerne rammer barn, som tvangsrekruttering til militæret, tvangsekteskap, omskjæring av jenter, tvangsarbeid og menneskesmugling av barn for prostitusjon og seksuell utnyttelse, tatt i betraktning når asylsøknaden skal vurderes. Avgjørelsen på asylsøknaden blir dessuten ofte overlevert uten at man forsikrer seg om at barnet har forstått innholdet. Listen med kritikk er lang. Men samtidig som Terre d asile mener EU-landene generelt gir mindreårige asylsøkere for dårlig omsorg og beskyttelse, poengterer organisasjonen at det innenfor EU finnes mange eksempler på forbilledlig praksis som andre EU-land burde lære av og nevner blant annet Sverige, Belgia, Nederland og Irland. «ASYLPAKKEN» Organisasjonen har, siden de offentliggjorde sin undersøkelse i fjor, drevet påvirkningsarbeid overfor EU. Målet har vært å synliggjøre de enslige mindreårige asylsøkernes behov, og at dette blir tatt hensyn til under revisjonen av EUs felles asylpolitikk, som formelt ble vedtatt i juni, den såkalte asylpakken. Ifølge Marine Carlier, som leder organisasjonens kampanje for de enslige mindreårige asylsøkerne, har de bare delvis fått gehør for sine krav. Vi er glade for at prinsippet om barnets beste har fått en tydelig definisjon i den nye teksten. Til nå har alle snakket om dette prinsippet, men uten at uttrykket var definert gjeldende i direktiver, kunne det nesten rettferdiggjøre alt. Men fra nå av blir det presisert hvilke hensyn man skal ta når man skal finne ut hva som er det beste for barnet med tanke på familiegjenforening, barnets velvære, barnets sikkerhet og barnets synspunkt, forteller hun. I tillegg har man fått flere rettsikkerhetsgarantier. Det blir stilt strengere krav både til barnets juridiske representant, til asylintervjuet og til personalet som har omsorgen og tar seg av disse barna. Hva gjelder familiegjenforening, er familiebegrepet utvidet og omfatter nå både foreldre, søstrer, brødre, onkler, tanter og besteforeldre. Det er også lagt større vekt på viktigheten av å lete opp familien til de enslige mindreårige asylsøkerne, så sant dette er til barnets beste. KAN LÅSE INNE BARN Men på den annen side er Marine Carlier 5 2 PERSPEKTIV NR

53 HELLAS: Barn og voksne er sperret inne i et mottakssenter i landsbyen Filakio på grensen til Tyrkia i november Hellas er et av de landene som får kraftig kritikk for ikke å ta nok hensyn til behovene for mindreårige asylsøkere. I følge EUs innenrikskommissær Cecilia Malmström er forholdene nå vesentlig bedret, og flere åpne asylmottak er etablert. Foto: NTB/Scanpix og kollegaene skuffet over at internering fremdeles blir lovlig i EU og at barn ikke slipper unna hurtigbehandling av asylsøknadene sine. Når det gjelder internering, så er det vanskelig for oss å forstå at dette kan være i tråd med barnets beste. Vi mener at barn ikke under noen omstendigheter bør interneres, sier Carlier. På dette området får hun støtte fra LIBE-komiteen i Europaparlamentet og europarlamentariker Nathalie Griesbeck som også har publisert en rapport om enslige mindreårige asylsøkere. Innenrikskommissær Cecilia Malmström på sin side endret standpunkt under forhandlingene om revisjonen av asylpolitikken. Kommisjonen hadde samme standpunkt i 2009, men under forhandlingene ble vi gjort oppmerksom på at i spesielle situasjoner kan det være nødvendig å internere barn for å beskytte dem mot menneskesmugling, skriver hun i en reaksjon på Terre d asiles kampanje. Vi mener barn kan beskyttes mot menneskesmugling på andre måter enn å stenge dem inne, svarer Carlier til dette. EU-DOMSTOLEN PÅ BARNAS SIDE I tillegg til de fremforhandlede oppdateringene av EUs felles asylpolitikk, kom EU-domstolen denne sommeren med en avgjørelse som vil få innvirkning på situasjonen for enslige mindreårige asylsøkere i Europa. Retten tok stilling til spørsmålet om hvilket land som har ansvaret for å behandle søknaden til enslige mindreårige asylsøkere som har søkt asyl i flere EUland. I dommen fra juni slår retten fast at det fra nå av, som hovedregel, er det landet som den enslige mindreårige asylsøkeren befinner seg i. Men denne hovedregelen skal bare gjelde dersom barnet ikke har familie med lovlig opphold i et annet EUland og dersom det ikke er i strid med det som blir ansett som barnets beste. Til nå har enslige mindreårige asylsøkere som regel blitt sendt tilbake til det første EU-landet de kom til. Enkelte land har til og med sendt dem til Hellas, Italia og Kypros, som har fått sterk kritikk av menneskerettighetsorganisasjoner for behandlingen av asylsøkere. n n Vi mener barn kan beskyttes mot menneskesmugling på andre måter enn å stenge dem inne. MARINE CARLIER, kampanjeleder i France Terre d asile. GJELDER OGSÅ NORGE EU-domstolens avgjørelser er i utgangpunktet ikke bindende for Norge, men ifølge statssekretær i justisdepartementet Pål Lønseth kan det få konsekvenser for Norges tilknyting til Dublin-samarbeidet dersom praksis er ulik. Norge har derfor midlertidig stoppet retur av enslige mindreårige asylsøkere til EU-land. Hvor mange enslige mindreårige asylsøkere vedtaket i EU-domstolen vil få betyding for i Norge kan han ikke anslå nøyaktig, men Lønseth viser til at det i fjor ble gjort vedtak om retur i henhold til Dublin-forordningen for 132 enslige mindreårige asylsøkere, mens 70 ble uttransportert. (Vedtaksår og år for uttransportering er ikke nødvendigvis det samme.) Berørte personer er imidlertid færre da disse tallene også inkluderer barn som ble gjenforent med familiene sine. FORTSETTER Å FØLGE MED Norge fikk i 2012 gjennom Margreth Olins dokumentarfilm De andre kritikk for ordningen med å gi begrenset opphold til enslige asylsøkere mellom 16 og 18 år. Dette er en midlertidig oppholdstillatelse som gis til de i denne aldersgruppen som ifølge myndighetene ikke har beskyttelsesbehov, og hvor det eneste grunnlaget for at de får bli i Norge er at de mangler omsorgspersoner. Den begrensede tillatelsen gir dem rett til å oppholde seg i Norge til de er myndige. Deretter må de returnere til hjemlandet. Olin hevder ordningen gjør ungdommene syke og tar fra dem alt håp for framtida. Slike midlertidige oppholdstillatelser er ganske vanlig også blant EUs medlemsland og påfører enslige mindreårige asylsøkere store psykiske påkjenninger, forteller Marine Carlier i France Terre d asile. Carlier er glad for presiseringen av reglene i Dublin-forordningen og de andre forbedringene som har kommet med oppdateringen av EUs asylpolitikk. Men vi vil fortsette overvåkingen av forholdene for enslige mindreårige asylsøkere og holde et våkent øye med hvordan EUs medlemsland etterlever de nye bestemmelsene i praksis, sier hun. n NR PERSPEKTIV 5 3

54 ASYL I EUROPA EU med ny «asylpakke» Etter årevis med forhandlinger, har EU-landene fått nye regler for mottak av asylsøkere. TEKST: Birgit Vartdal I nnenrikskommissær Cecilia Malmström betegner kompromisset som en seier. Vi har kommet overens om gode regler i en svært vanskelig politisk tid. Det syns jeg hele Europa kan være stolt av, sier hun. Fram til i dag har det vært store forskjeller på hvordan flyktninger og asylsøkere blir tatt imot i EU, hvordan de blir behandlet, hvilke rettigheter de har, og om de får lov til å bli. De nye reglene oppgraderer mottakelsen av asylsøkere som kommer til Europa på alle områder. Reglene klargjør hvilke rettigheter asylsøkerne har, til tolk og til å klage. De gir spesiell beskyttelse til barn og til kvinner som er blitt utsatt for seksuell vold. Og de stiller krav til landene om at personalet som jobber med asylsøkere må være utdannet. I tillegg blir det nå et krav at alle medlemslandene må bygge opp kapasitet til å ta imot asylsøkere. Slik blir vi flere til å dele på ansvaret, forklarer Malmström, som legger til at veldig mange land kan gjøre mye mer enn de gjør i dag. KRITIKK Mens EUs innenrikskommissær feirer kompromisset som er oppnådd som et historisk resultat, og hevder at det for framtiden vil sikre bedre behandling av asylsøkerne som kommer til Europa, ser asylsøkernes interesseorganisasjoner beskjedne forbedringer. Selv om de applauderer flere regelendringer, som obligatorisk personlig intervju for alle asylsøkere, kortere saksbehandlingstid, bedre beskyttelse for enslige mindreårige asylsøkere og lettere tilgang til arbeidsmarkedet og til helsetjenester, mener de den nye asylpakken forverrer situasjonen for asylsøkere på andre områder. Særlig kritiske er de til det reviderte mottaksdirektivet. Ifølge paraplyorganisasjonen European Council of Refugees and FREMMEDFRYKT Også i Europaparlamentet har de kritiske røstene vært mange. Europaparlamentarin n Vi har kommet overens om gode regler i en svært vanskelig politisk tid. Det syns jeg hele Europa kan være stolt av. CECILIA MALMSTRÖM, EUs innenrikskommisær Exiles (ECRE), vil de nye bestemmelsene føre til at flere asylsøkere blir internert i Europa. Organisasjonene er også kritiske til at tilgangen til gratis juridisk hjelp ikke er forbedret og til at sårbare personer som barn og torturofre ikke slipper unna de såkalte hurtigprosedyrene som enkelte land praktiserer, for å få asylsøknadene fort unna og asylsøkerne raskt ut av landet igjen. 5 4 PERSPEKTIV NR

55 HELLAS: Asylsøkere stimler sammen utenfor gjerdet til en interneringsleir i Fylakio, nær grensen til Tyrkia idesember I oktober 2013 iverksettes EUROSUR, en ny satsing for å gjøre det vanskeligere for irregulære innvandrere å komme seg inn i Europa. Ved bruk av satellitter, sensorer festet på plattformer og droner, skal det holdes et vaktsomt øye med unionens grenser. Satsningen vil koste anslagsvis 338 millioner euro frem til Foto: NTB/Scanpix NR PERSPEKTIV 5 5

56 Fakta Asylsøkere til EU 2012: : EUs 27 medlemsland tok imot 83 prosent av alle asylsøknader i Europa i fjor. Tyskland, Frankrike, Sverige, Storbritannia og Belgia registrerte 70 prosent av alle asylsøkerne. Mens Sverige ga opphold til 34 prosent etter førstegangs behandling, fikk færre enn 1 prosent innvilget asyl i Hellas. kere som stemte for reglene kritiserte dem helt fram til den endelige avstemningen. Når asylpakken likevel ble klubbet igjennom, så handler det om at til og med kritikerne visste at det ikke kommer til dukke opp et bedre forslag på veldig lenge. Til det har altfor mange regjeringer eller opposisjonspartier gjort innvandringskritikk og tettere grenser til vinnende valgspørsmål i Europa. Malmström innrømmer at dette er en utfordring. Den bølgen av populisme og fremmedfrykt som vi ser i Europa har påvirket debatten i alle landene og har gjort at mange medlemsland ikke har villet gå så langt i å prioritere dette. Forhandlingene med Rådet har vært spesielt tøffe. Vi har forhandlet, vi har smelt med dørene, vi har kranglet og vi har møttes igjen. Men vi er faktisk enige nå, smiler hun. HELLAS Siden den europeiske menneskerettsdomstolen i 2011 vedtok at forholdene for asylsøkere i Hellas er umenneskelige og uverdige, har verdenssamfunnet lagt økende press på greske myndigheter, for å få på plass et fungerende asylsystem. Returer i Bakgrunn EUs asylsøkere Et felles asylsystem, hvor asylsøkerne får de samme rettighetene uansett hvilket land man reiser til, har vært et mål for EU i mange år. I perioden ble blant annet Dublinforordningen, Statusdirektivet, Prosedyredirektivet og Mottaksdirektivet vedtatt. En evaluering i 2007 av hvordan reglene ble praktisert, viste imidlertid at det var behov for ytterligere harmonisering. I 2008 la Europakommisjonen fram en rekke endringsforslag. Men forhandlingene ble vanskelige. Mange medlemsland mente at forslagene var for sjenerøse og andre fryktet at de ville gi dem ytterligere finansielle byrder i en tid der Europa står midt oppe i en av de verste økonomiske nedturene i nyere historie. Lenge skjedde det ingenting. Mange begynte å tvile på om et oppdatert asylsystem noen gang ville bli virkelighet. Sommeren 2013 kom likevel de siste vedtakene i det som oftest blir omtalt som asylpakken likevel på plass. n n Vi må vise vårt sterke engasjement og støtte, men også være veldig kritiske til det som fremdeles gjenstår å gjøre. CECILIA MALMSTRÖM, EUs innenrikskommisær HELLAS: En gruppe imigranter og asylsøkere ankommer landsbyen Nea Vissa i oktober 2010, etter å ha tatt seg over grensen fra Tyrkia. Samtidig som EU bistår Hellas med å sikre sine grenser mottar også landet penger og ekspertise for å styrke mottaksarbeidet og asylprosedyrer. I følge EUs innenrikskommissær Cecilia Malmström har dette gitt resultater. Foto: NTB/Scanpix 5 6 PERSPEKTIV NR

57 henhold til Dublin-regelverket er satt på vent i de fleste land i Europa, og betydelig økonomisk støtte, personell og kunnskap er gjort tilgjengelig, for å hjelpe Hellas i gang med den store reformprosessen som landet står overfor. Et nytt asylsystem, som skal være uavhengig av politiet og i samsvar med landets internasjonale forpliktelser, er under oppbygging med assistanse fra European Asylum Support Office (EASO). Malmström reiser jevnlig i Hellas, dels for å vise sin støtte, dels for å legge press på myndighetene. Vi må vise vårt sterke engasjement og støtte, men også være veldig kritiske til det som fremdeles gjenstår å gjøre, sier hun. På sine reiser har hun den siste tiden vært vitne til både fremgang og mangler. Det er nå bygget et stort senter i det sentrale Athen, hvor man kan registrere asylsøknader og klage. Å søke asyl har vært veldig vanskelig tidligere i Hellas. Mange har vært der i ti år og aldri fått levert inn asylsøknaden sin. Slik har det samlet seg en enorm mengde mennesker med stor frustrasjon over at de ikke har fått tilgang til systemet. Det nye asylsenteret er det første sivile asylsenteret. Tidligere var det politiet som tok seg av asylsøkerne, noe som er uakseptabelt. Noen av de verste interneringsleirene som jeg besøkte i november er dessuten stengt. De var ikke et menneske verdig. Folk ble holdt innelåst som dyr. Men fremdeles finnes det for få åpne asylmottak, fremdeles er det for vanskelig å få tilgang til asylprosedyrene og fremdeles er vilkårene ved interneringssentrene uakseptable, forteller Cecilia Malmström engasjert. TETTER GRENSENE Men til tross for EUs engasjement og arbeid for å gjøre forholdene bedre for asylsøkerne som kommer seg til Europa, kritiseres unionen fremdeles for å bruke mer ressurser på å stenge asylsøkerne ute. Asylsøkernes interesseorganisasjoner mener EU prioriterer grense- og immigrasjonskontroll fremfor respekten for flyktningenes grunnleggende rettigheter. Ifølge European Council on Refugees and Exiles (ECRE), kommer dette tydelig fram i EUs budsjetter. Europakommisjonens siste rapport om immigrasjon og asyl viser for eksempel at for perioden mottok Hellas rundt 27 millioner euro fra det Europeiske flyktningfondet, mens landet fikk hele 97,9 millioner for samme periode fra returfondet og 129,7 millioner euro fra fondet for kontroll av EUs ytre grenser. I HELLAS: Imigranter stuet sammen i en politibuss i landsbyen Nea Vissa i oktober Mange asylsøkere transporteres til Athen, hvor man kan registrere asylsøknader og klage på vedtak. Foto: NTB/Scanpix HELLAS: Imigranter fra Nigeria og Irak i arrest på en politistasjon i Tychero i juli 2011, like ved den tyrkiske grensen. Tidligere var det politiet som tok seg av asylsøkerne i Hellas, og mange endte opp i interneringsleirer. Nå er forholdene bedret men fremdeles finnes det for få åpne asylmottak, fremdeles er det for vanskelig å få tilgang til asylprosedyrene og fremdeles er vilkårene ved interneringssentrene uakseptable, i følge EUs innenrikskommissær Cecilia Malmström. Foto: NTB/Scanpix oktober 2013 iverksettes EUROSUR, en ny satsing for å gjøre det vanskeligere for irregulære innvandrere å komme seg inn i Europa. Ved bruk av satellitter, sensorer festet på plattformer og droner, skal det holdes et vaktsomt øye med unionens grenser. Satsningen vil koste anslagsvis 338 millioner euro for perioden EUS INNENRIKSKOMMISSÆR DELER KRITIKKEN I Europa de siste årene, har det vært mye mer fokus på å stenge grensene enn å åpne dem. Det er derfor det har vært så vanskelig å forhandle om disse asylspørsmålene. Innenriksministrene vil heller holde folk borte. Det er jo klart at det må finnes ytre grenser i EU, men man må jo kunne ta seg til den grensen for å søke asyl. Det er medlemsland som bryter med internasjonal lov og vi har dratt dem inn for domstolen på grunn av dette, men dette er vanskelig å bevise. Prioriteringen i EU har mye å gjøre med den allmenne holdningen i befolkningen. Ikke siden 2. verdenskrig har vi hatt så mange fremmedfiendtlige partier i demokratisk valgte forsamlinger i Europa som i dag. Sånn er det og jeg mener det er dypt sørgelig, sier Cecilia Malmström. n NR PERSPEKTIV 5 7

58 Norge i verden n n Vi markerer at vi gjør litt for FN, og at vi tar litt ansvar i krigen mot terror, men ikke så mye. Forsker Henrik Thune ved NUPI kommenterer i Klassekampen 5. juni det norske bidraget på 20 millitære rådgivere til FNs fredsbevarende styrke i Mali (MINUSMA). NORSKE FN-STYRKER 10 NORSKE FN-STYRKER Norge betaler 195 millioner til ti FN-fredsstyrker rundt i verden dette året. Norge spleiser i år på ti av FNs 14 pågående fredsbevarende styrker. Første halvår i år er regningen 97,5 millioner kroner, ifølge ABC nyheter. I tillegg kommer den norske militære innsatsen i Afghanistan, FNs fredsbevarende styrke i Mali, MI- NUSMA, samt FNs eldste pågående fredsstyrke, UNTSO i Midtøsten. Den ble opprettet i 1948 da Israel ble etablert og konfliktene med nabostatene brøt ut. Dette er FN-styrkene Norge er en del av: UNDOF, Golan-høydene mellom Syria og Israel UNIFIL, Libanon MINURSO, Vest-Sahara UNMIK, Kosovo UNMIL, Liberia UNOCI, Elfenbenskysten MINUSTAH, Haiti UNMIT, Øst-Timor UNAMID, Darfur i Sudan UNISFA, Abyei på grensa mellom Sudan og Sør-Sudan BRASIL: Miljøminister Bård Vegar Solhjell (t.v.) og utviklingsminister Heikki Holmås (t.h.) gjør det de kan for å fremstå som best på klima. Her som regnskogbeskyttere i brasiliansk Amasonas. Foto: NTB/Scanpix. NORSKE FN-STYRKER Ja til Mali Norge vedtok i juni å sende inntil 20 offiserer til FNs fredsbevarende styrke i Mali (MINUSMA) for å bidra til stabilisering av landet, men det er fortsatt uklart når de 20 offiserene og soldatene fra Norge vil være på plass i Mali. I følge NTB er avreisen uavklart. - Vi venter på at flere land skal forplikte seg til å bidra til styrken, og på at FN skal ha organisasjonen og arbeidsfordelingen i Mali klar, sier major Christian Øverli i Forsvarsdepartementet til NTB. Soldater fra afrikanske land vil utgjøre et stort flertall av den militære styrken. Norge har tilbudt FN fem stabsoffiserer. I tillegg kommer inntil 15 personer til en enhet som skal analysere sikkerhetssituasjonen i landet. Det er ikke snakk om at Norge skal stille med stridende soldater. Regjeringen har satt av rundt 80 millioner kroner til bistand til Mali for i år, som en del av en betydelig norsk bistandsinnsats i Sahel-regionen. NORSKE FN-STYRKER Nei til Golanhøyden Norge sa i juni nei til en forespørsel fra FN om å stille med mannskaper til FN-styrken som overvåker den syriske Golanhøyden, som er okkupert av Israel. Regjeringen begrunnet avslaget med at det ikke var mulig å stille med norsk militært personell til Undof-styrken. Beslutningen hadde hovedsakelig sin bakgrunn i Norges omfattende militære bidrag til andre operasjoner. I spørretimen på Stortingen 27. august viste utenriksminsiteren til at forutsetningene for beslutningen ikke er endret, og at det på nåværende tidspunkt ikke er aktuelt med en ny vurdering av dette spørsmålet. 5 8 PERSPEKTIV NR

59 OSLO # 1 OSLO topper i år listen over verdens dyreste byer. Stavanger er på tredje. KILDE: ECA International. Oslo passerer Tokyo og rykker opp til 1. plass. 1. Oslo, Norge 2. Luanda, Angola 3. Stavanger, Norge 4. Juba, Sør-Sudan 5. Moskva, Russland Rangeringen gjelder levekostnadene for såkalte expats folk som flytter til et annet land for å bo og jobbe en kortere periode. SOMALIA 154 MILLIONER TIL PIRAT-JAKT Norge vil i år bruke 154 millioner kroner i kampen mot pirater utenfor kysten av Somalia. PIRAT-JAKT: Et bordingslag fra KNM Fridtjof Nansen i kontakt med fiskere utenfor kysten av Somalia. Foto: Forsvarets mediesenter. Norge har så langt brukt mer enn 220 millioner i kampen mot piratene, og skal fra høsten 2013 lede NATOs marinestyrke. Det nye oppdraget har en kostnadsramme på 60 millioner kroner. Kostnadene ved å delta i NATOs operasjon Ocean Shield i Aden-bukta kommer i tillegg til den årlige kostnaden ved å være en del av Standing Nato Maritime Group 1 (SNMG1), som for 2013 er på 94 millioner kroner. Til sammenligning var den samlede norske bistanden til Somalia i 2012 på vel 353 millioner kroner, ifølge Bistandsaktuelt. For i år planlegges det en økning av utviklingsbistanden mens humanitær bistand vil ligge på samme nivå vil bistand til fred og forsoning gå noe ned. FN Rekordmange junioreksperter NYTT NETTVERK Nettverk av hjelpearbeidere I år vil et rekordhøyt antall nordmenn sendes ut for å jobbe som junioreksperter for FN. Utenriksdepartementet bruker 75 millioner kroner årlig på dette. Vanligvis har vi til en hver tid mellom 70 og 80 junioreksperter utplassert i forskjellige FN-organisasjoner. Men mot slutten av året kan det bli så mange som 100, forteller Torgal Ståhl, seniorrådgiver for rekrutteringsseksjonen i Utenriksdepartementet til Bistandsaktuelt. Juniorekspertene skal bistå de internasjonale organisasjonene med å bygge opp erfaring innenfor utviklingssamarbeid, bidra med internasjonal kompetanse i norske miljøer gjennom sin innsikt i organisasjonenes virksomhet og utgjøre en ressursbase for fremtidig rekruttering av nordmenn til FN, heter det i UDs beskrivelse. Alle som vil bli juniorekspert må ha to-årig mastergrad og minst to års relevant erfaring. Et nytt nettverk av hjelpearbeidere er etablert for å støtte nødhjelps- og bistandsveteraner. Vi skal dele erfaringer og historier. Utgangspunktet er ikke at vi har et problem, men at vi har noe å bidra med, sier den tidligere hjelpearbeideren Rolf Borgos til Bistandsaktuelt. Han har tatt initiativet til dannelsen av små vennegrupper, som utgjør et fellesskap med likesinnede. De skal tilby støtte for hjelpearbeidere, som har opplevd en tøff virkelighet og vil dele erfaringer. Nettverket skal gi et lavterskel-tilbud, som supplerer det profesjonelle tilbudet som allerede finnes i de store norske bistandsorganisasjonene. Små samtalegrupper skal etableres. I Oslo er det allerede etablert en gruppe med 7-8 medlemmer som møtes jevnlig. NR PERSPEKTIV 5 9

60 Rapport LISBET JÆRE er frilansjournalist. Les også hennes reportasjer fra Egypt og Tunisia i Perspektiv nr Morsi ble avsatt som Egypts president den 3. juli og Egypt ble igjen førstesidestoff to og et halvt år etter revolusjonen. Men siden da er 1000 mennesker blitt drept og det foregår en maktkamp i kulissene. EGYPT EGYPTS SKJULTE SANNHET I slutten av juni sto det håp skrevet i egypternes ansikter. De ventet på månedens siste dag, den 30. juni, da massedemonstrasjonene mot Mohammed Morsi, som hadde vært Egypts president det siste året, skulle starte. Den bredt sammensatte opposisjonsbevegelsen Tamarod, som sto bak protestene, hevdet de hadde samlet inn 22 millioner underskrifter som krevde Morsis avgang. Som under revolusjonsdagene i begynnelsen av 2011, inntok demonstrantene på ny Tahrir-plassen. Denne gangen var ropene om president Mubaraks avgang byttet ut med ropene om president Morsis avgang. SKUFFELSE - Morsi og Det muslimske brorskapet har ingen visjoner for Egypt, de vet ikke hvordan de skal styre landet, fortalte en av demonstrantene, advokaten Wail Elrouby, meg den gang. Han var rede til å protestere til Morsi gikk av, selv om det skulle ta uker. Den unge advokaten hadde også deltatt i protestene mot president Mubarak for to og et halvt år siden, men nå hadde han ingenting til overs for etterfølgeren. Den arabiske våren hadde ikke holdt det den lovet. Under Morsi og Det muslimske brorskapet økte problemene med arbeidsledighet, fattigdom, elektrisitet og sikkerhet; situasjonen ble til slutt uutholdelig Morsi-demonstrantene trengte ikke holde ut så lenge i gatene. Allerede den 3. juli var Morsi avsatt av hæren og fengslet. Så godt som alle egypterne jeg snakket med var positive til hæren. Forsvarsminister og hærsjef al Sisi var den store helten, han hadde reddet Egypt fra å synke ned i et mørkt hull, og det ble solgt bilder av ham på Tahrir-plassen. Verdenssamfunnet klødde seg i hodet og kunne ikke bestemme seg, var dette et militærkupp? Snakket om militærkupp irriterte mange egyptere. Andre land hadde ikke noe med å dømme det som skjedde. «Å støtte folkets vilje er ikke et militærkupp, det er en nasjonal plikt», var det mange egyptere som uttrykte. Jeg hadde vært i Egypt flere uker i vår og hadde full forståelse for at egypterne ville fjerne Morsi og hans parti, Frihet- og rettferdighetspartiet, fra makta. Det var en følelse av anarki i gatene, folk klaget over stigende priser og sikkerhetsproblemer, turistene holdt seg unna faraoenes land. Det er ikke å n n Sannheten om hvilke maktforhold som trekker i trådene i Egypts kulisser ligger ikke klar for dagen. overdrive å si at Brorskapet var i ferd med å styre Egypt ned i en avgrunn, ikke minst gjorde de det vanskelig for halvparten av befolkningen kvinnene. Det som var vanskeligere å forstå var hvorfor egypterne var så ensidig positive til militære. STOLER IKKE PÅ NOEN Aktivist og journalist Gehad Ahmed var en av Morsi og Brorskapets mest innbitte fiender, men som flere andre Morsi-motstandere ønsket hun ikke hæren velkommen. «For den som klarer å tenke og analysere midt oppi alt dette er det grunn til å være skeptisk. Jeg lurer på om egypterne har dårlig hukommelse. Hæren støttet Mubaraks diktatur, nå hylles den som en helt. Akkurat nå stoler jeg ikke på noen, ikke på hæren, ikke på opposisjonen. Det er noe som ikke stemmer, ting har gått for fort», sa Ahmed, et par dager etter at Morsi var avsatt. Det som har skjedd i det siste viser at hun hadde rett: Det er noe som ikke stemmer. Ting har gått for fort. Mubarak ble løslatt i slutten av august, og det ringer røde varsellamper. Sannheten om hvilke maktforhold som trekker i trådene i Egypts kulisser ligger ikke klar for dagen, selv om mange kommentatorer fra sine trygge kontorer rundt om synes å ha fasitsvarene. Omkring 1000 skal ha blitt drept etter at Morsi ble avsatt, men som alt annet i Egypt for tiden er også drapstallene usikre. De fleste drapene skjedde i Kairo i midten av august, da Morsis støttespillere ble fjernet med makt fra de to leirene de hadde oppholdt seg i. Hvem står bak drapene? Flere av dem er begått av snikskyttere og det er ikke klart hvem de er. Så lenge det ikke settes i gang en grundig etterforskning vil 6 0 PERSPEKTIV NR

61 MORSI-TILHENGERE: Demonstrerende Morsi-tilhengere ble drept i hundretall denne sommeren. De har ennå ikke gitt opp kampen om hvem som skal styre landet. Foto: Alfredo Durante. heller ingen få vite. Noen sier det er Hamas, Morsi skal ha gitt ID-kort til flere tusen palestinere; andre sier det er politiets spesialstyrker. Ryktene sprer seg som ild i tørt gress og hver part lager sine versjoner som gagner dem. Det er ingen grunn til å stole på det egyptiske politiet; for alt en vet kan de stå bak de fleste drapene. Revolusjonen i 2011 startet den 25. januar, på Politiets dag, som protest mot politiets korrupsjon, overgrep og tortur. De var Mubaraks støttespillere. Under Morsi forsvant de fra gatene, nå har de igjen kommet tilbake. Den nye regjeringen bør prioritere en reform av politiet, sa Ziad Abdel Tawab fra Cairo Institute for Human Rights Studies noen dager etter at Morsi var fjernet. BRORSKAPETS BLODIGE ARV Men det er heller ingen grunn til å stole på Det muslimske brorskapet, som nå framstiller seg selv som uskyldige ofre for et militærkupp. En ting er tilhengerne av brorskapet, fattige bønder fra sør i landet. De skal ha blitt betalt for å komme til Kairo og protestere. Når jeg spurte dem hva Morsi hadde gjort for dem, var det eneste de sa «vi vil ha den legitimt valgte presidenten tilbake», de snakket på autopilot. Noe ganske annet er hjernene bak den islamistiske organisasjonen, som stammer helt fra Militæret har rett når de sier at Brorskapet utgjør en sikkerhetstrussel. Brorskapet skal ha lagt skylden på kristne for Morsis avgang; flere titalls kirker er nedbrente. I 1981 drepte en av gruppens medlemmer president Sadat, mens han skrek «Jeg har drept faraoen, og jeg er ikke redd for å dø». I juni oppnevnte Morsi Al- Khayat fra den islamistiske organisasjonen Gamaa al-islamiy til guvernør i Luxor. Al-Khayat skal ha hatt en sentral rolle i planleggingen av massakren som drepte 62 turister i 1997 og Gamaa al-islamiy sto bak. Hamas oppsto for øvrig som en gren av Brorskapet. Og militæret som det egyptiske folket nå hyller, kan en stole på dem? Hæren har eierinteresser i alt fra olje og gass til matforedlingsindustrien. Militærets budsjett er hemmelig, men anslaget spriker fra under 10 til 40 prosent av landets BNP. Derfor er det grunn til å spørre seg hva som egentlig skjer i Egypt i disse dager. n NR PERSPEKTIV 6 1

62 Kultur og media n n At vi som nordmenn blir overvåket av amerikanske myndigheter, det er jeg ikke spesielt begeistret for. ADVOKAT JOHN CHRISTIAN ELDEN sier til TV2 12. juni at han har dokumentasjon på at det var amerikanske myndigheter som snoket i Facebook-samtalen med en klient og slettet meldingene. Kort tid etter ble hans visum til USA inndratt. Foto: NTB/Scanpix BOK Hva Norge kan være i verden HVILKET FLAGG ER DETTE? 20 SPØRSMÅL VERDEN I DAG 1. Hvilket lands flagg er dette? 2. Hvilket land etter USA bruker mest penger på våpen? 3. Er Kroatia medlem av EU? 4. Hvem er Catherine Ashton? 5. Hvem er Roberto Azevedo? GEOGRAFI 6. Hva heter hovedstaden i De forente arabiske emirater? 7. Hvilket lands innbyggere handler mest på nett? 8. Hvor finner vi opprørshæren ELN? 9. Hva heter Syrias mest folkerike by? 10. Hvilken folkegruppe tilhører Syrias president Bashar al-assad? HISTORIE 11. Hvor mange barn er født med misdannelser etter USAs kjemiske krigføring i Vietnam? 12. Har USA godkjent Den internasjonale straffedomstolen (ICC)? 13. Når erklærte Israel seg som egen stat? 14. Når ble Det muslimske brorskap grunnlagt? 15. Hvordan døde israels tidligere statsministeryitshak Rabin? NORGE I VERDEN 16. Har Norge eksportert tungtvann til Israel? 17. Hvem er generalsekretær i Flyktninghjelpen? 18. Hvor er International Law and Policy Institute basert? 19. Gir Norge bistandpenger til Zimbabwe? 20. Hvor mye betaler Norge til FNs fredsstyrker i år? VERDEN I DAG 1. Vietnam 2. Kina 3. Ja, siden 1. juli EUs utenriksminister. 5. Ny sjef for WTH GEOGRAFI 6. Abu Dhabi 7. Kina 8. Colombia 9. Aleppo 10. Alawittene HISTORIE Nei mai Drept av en israelsk ekstremist i 1995 NORGE I VERDEN 16. Ja 17. Jan Egeland 18. Oslo 19. Ja millioner kroner MEDIA Al Jazeera i USA 20. august gikk Al Jazeera på luften i amerikansk utgave i USA. Kanalen lover dyptpløyende og seriøs journalistikk for et amerikansk publikum, melder NTB/AFP. Hendelsen ble markedsført med brask og bram på sosiale medier. Et av de første programmene som ble sendt Europas økonomiske korthus faller sammen. Den arabiske våren frøs til vinter. Det nordamerikanske imperiet er i ferd med å vakle og Kina reiser seg i øst. Samtidig har Norge gått fra å være et lite land i verden til et land i en liten verden. Det er en tid vi trenger gode svar - og enda bedre spørsmål. I følge forlaget er det derfor de to forskerne og forfatterne Henrik Thune og Leiv Lunde har skrevet en kort og presis debattbok, som stiller spørsmålene politikerne ikke tør å stille. Forfatterene ønsker å gi økt kunskap og innsikt, slik at flest mulig kan være med i diskusjonen om hva Norge bør prioritere og satse på internasjonalt. Så da er det bare å kaste seg over boka og inn i diskusjonen. FORLAG: Cappelen Damm (2013) dreide seg om en journalist som med skjult kamera avslører hvordan amerikanske selskaper setter profitt foran hensynet til ansattes sikkerhet i Bangladesh. Etableringen av Al Jazeera i USA har vært omstridt og enkelte konservative mener fortsatt at kanalen er «antivestlig». 6 2 PERSPEKTIV NR

63 73 DREPTE JOURNALISTER I Dette er 26 flere enn året før. Omlag 600 journalister er drept de siste ti årene. Syria, Somalia, Pakistan og Brasil var de farligste landene for journaslister i fjor. Kilde: Committee to Protect Journalists (CPJ) : : : : : : : : : : 47 BOKTIPSET Knots GAZA: Graffiti fra 90-tallet hilser Oslo-avtalen velkommen. I dag er det mange som forbanner den. BOKINTERVJUET PETTER BAUCK «THE OSLO ACCORDS » FORLAG: Boken utgis på engelsk og kun elektronisk på American University Press i Kairo 20 år er gått siden Oslo-avtalen ble undertegnet mellom Israel og PLO. I den anledning har journalist Mohammed Omer fra Gaza og Petter Bauck samlet over 20 essay fra akademikere, journalister og praktikere som ønsker å få fram erfaringene med Oslo-avtalen. I tillegg til de to redaktørene finner vi blant andre bidragsytere som Noam Chomsky, Hilde Henriksen Waage, Ilan Pappe, Mads Gilbert og Gideon Levy. Er det nå på tide å børste støv av Oslo-avtalen? Medredaktør Petter Bauck skuer tilbake i tid: Vi må huske at Oslo-avtalen var en avtale om en prosess mot en udefinert framtid. Palestinerne trodde den skulle lede til en selvstendig palestinsk stat. Blant israelerne var det delte meninger. Med Oslo-avtalen anerkjente den palestinske frigjøringsbevegelsen, PLO, Israels eksistent som stat, mens Israel anerkjente PLO som representant for det palestinske folket. Uten en gjensidig anerkjennelse av hverandres rett til å leve som selvstendige folk i to uavhengige og likeverdige stater, så kan det ikke bli noen løsning. Israels sikkerhetsbehov må ikke skygge for palestinernes legitime sikkerhetsbehov. Det internasjonale samfunnet kan ikke si at de to ulikeverdige partene skal komme til en løsning på et problem som det internasjonale samfunnet skapte gjennom FNs delingsforslag i Det internasjonale samfunnet har et ansvar for å sikre en løsning som ivaretar palestinernes legitime rettigheter, også gjennom omfattende press på Israel. Da blir støvtørring lett for overfladisk. Sterkere lut må til, sier Bauck. Forfatter: Nuruddin Farah Forlag: TRiverhead Books (2007). Kari Helene Partapuoli, leder Utviklingsfondet. Dette er historien om Cambara som forlater sitt liv i Canada for å reise til sin barndomsby Mogadishu. Cambara har et vanskelig ekteskap bak seg, og reiser fra en overbeskyttende mor og et liv som har gått i stå for å få tilbake familiens hjem. Oppdraget er både farefullt og håpløst. Cambaras opphold i Mogadishu er fylt av farer, kjærlighet og sterke kvinnefellesskap. Dette er en historie om hvordan den langvarige krigen berører de som blir igjen i Mogadishu, de som forlater byen og de som kommer tilbake. Farah, som selv er født i Somalia, er blant verdens beste nålevende forfattere, og hans bøker gir leserne en sjelden innsikt i Somalias mange fasetter. Somalia nevnes som et av de nye bistandslandene i verden, og for de av oss som har faglig interesse for Somalia, gir Farahs bøker et fascinerende og nyttig bilde av landet og folket. Men uansett om du er interessert i Somalia eller ikke, så er Knots rett og slett en sjelden god leseropplevelse som man bør unne seg. NR PERSPEKTIV 6 3

64 Skråblikk MED KOMIKER DAG SØRÅS Urix for dummies SAKER DU LURER PÅ, MEN IKKE TØR SPØRRE OM Den sjarmerende massemorderen I 2008 vant Obama den gjeve prisen for «årets markedsføringskampanje» i USA, foran selskaper som Apple og Nike. Budskapet med håp og forandring overbeviste ikke bare amerikanske velgere, også PR-industrien så verdien i en mann som kunne få de tommeste banaliteter til å høres ut som dyptpløyende visdom. Og til tross for at Obama fra starten av var en selverklært moderat demokrat, som blant annet ville eskalere krigen i Afghanistan, ble han av sine støttespillere hauset opp som en messiansk figur som skulle revolusjonere ikke bare sitt eget land, men også USAs rolle i verden. Når de samme støttespillerne nå er skuffet over at Obama ikke har innfridd har de seg selv å takke. Obama ga selv aldri noe uttrykk for at han var den redningsmannen de så sårt håpet på. Man kan likevel flyte lenge på at man i det minste ikke er George W. Bush. Det ble satt mye fokus på Bush-administrasjonens praksis med å kidnappe folk for så å fly dem til andre land for tortur, en praksis også norske myndigheter var medskyldig i. Obama har tatt denne strategien et steg videre: Han dreper ganske enkelt mistenkte «terrorister» uten lov og dom. Nå kan man kanskje forsvare dette med at det er økonomiske nedgangstider, og at det er mer kostnadseffektivt å myrde mistenkte mennesker framfor å kaste bort tiden på en rettslig prosess. I den «frie verden» møtes denne avskyelige praksisen med dårlig skjult apati. I en artikkel i New York Times om Obama i forbindelse med fjorårets valgkamp kom det fram at administrasjonen har en ganske spesiell ukentlig seanse, hvor Obama personlig avgjør hvem som skal dømmes til døden verden rundt i den såkalte «krigen mot terror». Administrasjonen kaller selv dette morbide ritualet «terror tuesday», og lite tyder på at fredsprisvinneren har noen kvaler med å fungere som dommer og bøddel i det han enstemmig bestemmer hvem USAs bevæpnede droner skal angripe i land som Jemen, Afghanistan og Pakistan. Er det noe overgangen fra Bush til Obama har lært oss så er det at krass imperialisme er vanskeligere å forsvare enn sjarmerende imperialisme. Massemord med et smil. Personlig savner jeg tiden da folk så med skepsis på den brutale militarismen til verdens mektigste mann. n OSLO-AVTALEN ble inngått mellom den palestinske frigjøringsorganisasjonen PLO og den israelske regjeringen 13. september 1993 og var en erklæring om gjensidig anerkjennelse. Samtidig ga den et rammeverk og en timeplan for de neste fem årenes realisering av palestinsk selvstyre i Gaza og Vetsbredden. I tillegg skulle avtalen sikre fred, stabilitet og økonomisk vekst i Midtøsten. PYRRHOS-SEIER er et uttrykk for dyrekjøpt seier. En seier som innebærer store egne tap, på grensen til selvutslettelse. Uttrykket stammer fra den greske hærføreren Pyrrhos av Epirus, som etter en seier i slaget mot romerne ved Asculum i år 279 f. Kr., der mesteparten av hæren og offiserene gikk tapt, skal ha ytret: «En slik seier til, og jeg er fortapt». NATIONAL SECURITY AGENCY (NSA) er USAs etteretningsorganisasjon som gjennom programmet PRISM overvåker brukere av en rekke internasjonale selskaper som Google, Facebook, Microsoft, Skype og Apple. EDVARD SNOWDEN er nominert til Nobels fredspris etter at han avslørte at amerikanske myndigheter har drevet omfattende overvåking av den globale tele- og datatrafikken. Den 30 år gamle amerikanske IT-teknikeren er etterlyst for spionasje i hjemlandet. Han har søkt tilflukt i Russland, der han har fått asyl. SOTSJI er vertskap for de olympiske vinterlekene i Den russiske kurbyen ligger nær Svartehavet og ved foten av Kaukasusfjellene, hvor blant annet Europas høyeste fjell Elbrus ligger, moh. LAKHDAR BRAHIMI er FNs og Den arabiske ligas spesialutsending til Syria. Den erfarne algeriske diplomaten har tidligere vært FNs spesialutsending til en rekke land, blant annet Irak og Afghanistan. MADIBA er kallenavnet til tidligere ANC-leder og Sør-Afrikas president Nelson Rolihlahla Mandela. Madiba er også navnet på Mandelas stamme. NANSENPRISEN ble opprettet i 1954 av FNs Høykommissær for flyktninger og tildeles personer eller organisasjoner som har utmerket seg i arbeidet med å bistå og hjelpe flyktninger. WARREN-KOMMISJONEN ble nedsatt 29. november 1963 av USAs president Lyndon B. Johnson for å undersøke omstendighetene omkring attentatet på president John F. Kennedy i Dallas 22. november KOMIKER DAG SØRÅS har skråblikk på verden og bidrar til nye perspektiver. TEKST: Roald Høvring 6 4 PERSPEKTIV NR

65 FEBRUAR 2013 NUMMER 6 / 61. ÅRGANG side 48 NORGES GLOBALE UKEMAGASIN side 44 side 46 Afrikanere Vant norsk konkurranse ønsker norsk fra handel. India. s. s KR 39 Prøv Ny Tid i 5 uker: Kun kr 99,- Aktuelt Bok & Film FAGBEVEGELSE: Grønn protest mot LO. s. 8 Norge & Verden NGOene Siste dråpe Statoil tar ut milliarder av kroner fra land i Afrika. Slik gjøres det. Side Musikk Ukasmusikk. Ukasfilm. By:Larm Stem Nei Ukasbok. Den sorte tråden Politikk Globalt perspektiv Miljø Norges globale ukemagasin: Gjør Norge mer mangfoldig. - hver fredag NORGES GLOBALE UKEMAGASIN SMS: Send NT til 2007 Epost: abo@nytid.no Tlf: eller se nytid.no for andre tilbud.

66 Landsorganisasjonen i Norge støtter Flyktninghjelpens arbeid! LO er Norges største arbeidstakerorganisasjon, med rundt medlemmer i 21 fagforbund. Arbeid til alle er LOs hovedkrav, og nøkkelen til å løse felles samfunnsoppgaver og velferd til alle.

67 Stemmen utenfra CECILIE STUBBERUD NÆSS er ledsager i Kirkenes Verdensråds ledsagerprogram i Palestina og Israel (EAPPI), som koordineres av Kirkens Nødhjelp. PALESTINA/VESTBREDDEN SKOLESTART OG TÅREGASS Hjemme i fredelige Norge er vi opptatt av trygge skoleveier og godt læringsmiljø. På Vestbredden er det tåregass og fiendtlige israelske bosettere som preger skolehverdagen. n kjøretur gjennom en liten landsby gir E i disse dager et godt inntrykk av hvor viktig skolegang er for palestinske barn. De går med bøkene i hånda til og fra skolen, leser mens de går og leser mens de venter på bussen. Jeg har sett gjetergutter lese, mens sauene beiter. Dagene deres er lange; de hjelper til i huset før de drar på skolen, de gjeter når de kommer hjem og de må lese til eksamen. I tillegg blir hverdagens utfordringer vanskeligere å takle takket være en konstant trussel fra bosettere og militæret. URIF UNGDOMSSKOLE for gutter befinner seg på østsiden av landsbyen Urif. En helt gjennomsnittlig palestinsk landsby, med drøye 3000 innbyggere, gjentakende militærintervensjoner og vold fra israelske bosettere. Ungdomsskolen har 202 elever mellom 13 og 18 år. Som ledsager jobber jeg for å bedre palestineres tilgang til land, arbeid og skole, og for å redusere vold og trakassering av sivile. Observasjoner på kontrollposter og beskyttende tilstedeværelse i spesielt utsatte områder er blant arbeidsoppgavene. Årsaken til at vårt team fra Yanoun besøker skolen i Urif så ofte som mulig, er at bosettingen Yitzhar befinner seg på bakketoppen ovenfor skolen. To til tre ganger i uken ringer rektor ved skolen og melder om angrep fra israelske bosettere. ANGREPENE FRA BOSETTERE skjer i hovedsak rundt skoledagens slutt, da bosettere kommer ned til skolen for å trakassere studentene på vei hjem. I tillegg til verbal trakassering forekommer ofte steinkasting. Flere studenter er blitt skadd. Angrepene går også hardt ut over skolebygningen; vanntanker ødelegges og vinduer knuses. Resultatet er redde og utrygge elever, som kvir seg til å ta fatt på hjemveien. Og enkelte studenter er redde for å gå på skolen i det hele tatt. I løpet av det første semester i fjor droppet åtte elever ut av skolen. Semesteret før sluttet syv elever på skolen. At alle disse sluttet som en direkte følge av overgrep fra bosettere eller militæret er vanskelig å fastslå, men at det har hatt en innvirkning på beslutningen for flere av dem er sannsynlig. Alle gangene jeg har besøkt Urif Ungdomsskole har det vært militær overvåking fra bakketoppen bak skolen. Der militæret selv hevder de er til stede for å sørge for sikkerhet til alle, tilsier deres faktiske handlinger noe annet. Rektor ved skolen har funnet over 300 tåregass-beholdere inne på skoleområdet. Samtlige er skutt fra militæret. Det israelske militæret kommer ofte til skolen under bosetterangrepene. De skyter både tåregass og sjokkgranater inn i skolebygningen og skolegården. Det har vært tilfeller der studenter har mistet bevisstheten på grunn av tåregass. NÅR MILITÆRET gjør disse angrepene fører det åpenbart til at skoletimer forstyrres og studenter mister konsentrasjonen. I løpet av fjoråret så skolen seg nødt til å evakuere elevene åtte ganger. I gjennomsnitt fører en evakuering til at fem prosent av elevene ikke kommer dagen etter, da enten elevene selv eller foreldrene er redde for å sende barna av gårde. I tillegg til dette kommer veisperringene, som militæret noen ganger setter opp på morgenen og/eller ettermiddagen og forstyrrer elever på vei til og fra skolen. Elevene kommer for sent, hvis de kommer seg til skolen i det hele tatt. I tillegg til dette forekommer arrestasjoner av skoleelever, som i hovedsak blir beskyldt for å ha kastet stein. UNICEF har et eget feltprosjekt som heter Access to Education, som setter fokus på denne typen tilværelser. Vårt team fra Yanoun dekker to skoler som del i dette prosjektet. Vår tilstedeværelse ser ut til å ha en dempende effekt og trygger elevene. Men de israelske myndighetene begrenser vår tilstedeværelse. Vi får ikke tillatelse til å besøke skolen daglig, og det er dessuten ingen garanti for at de israelske soldatene ikke kommer til å true elevene, selv om vi er der. De med våpen får som regel siste ord. n n n To til tre ganger i uken ringer rektor ved skolen og melder om angrep fra israelske bosettere. NR PERSPEKTIV 6 7

68 SAMMEN FOR SYRIA Bli fadder! flere millioner syriske barn er på flukt de trenger din hjelp nå! Jan Egeland, generalsekretær i Flyktninghjelpen Bli fadder - send fadder til 1960 nå!