André Brink. Kneleren. Oversatt av Linn Øverås

Transkript

1

2 André Brink Kneleren Oversatt av Linn Øverås

3 Originalens tittel: Praying Mantis Copyright André Brink 2005 Published by agreement with Leonhardt & Høier Literary Agency, Copenhagen First published by Secker & Warburg, London, 2005 Norsk utgave 2008, 2010 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2010 ISBN Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene

4 Navnet hottentott vil bli glemt eller husket kun som navnet på en avdød av ringe betydning. John Barrow, Travels into the Interior of Southern Africa (1806) De ikke-troende trenger de troende. De trenger sårt at noen tror (...) Det er vår oppgave i verden å tro på noe som ingen andre tar alvorlig. Oppgi en slik tro fullstendig, og menneskene ville dø ut. Det er grunnen til at vi befinner oss her. En ørliten minoritet. For å legemliggjøre tradisjoner og gammel tro. Djevelen, englene, himmelen, helvete. Hvis vi ikke lot som vi trodde på alt dette, ville verden gå under. Don DeLillo, Hvit støy (1984) Erasmus maner til spørsmålet: Kan en mann velge å bli gal? Men det finnes også et annet, like viktig spørsmål: Kan en mann velge ikke å bli gal? Philip Edge, A Fool in his Wisdom (1992)

5 Kneleren er tilegnet mine lesere uten dem kunne jeg ikke ha blitt forfatter

6 ÉN Koup til Kamedeboo

7 I En slags fødsel CUPIDO COCKROACH BLE ikke født av sin mors skjød på vanlig vis, men klekket av historiene hun fortalte. Disse historiene antok mange former. Ifølge én var hun jomfru og tynn som en snert; ingen ante noen ting før kreket kom til verden. I en annen var hun synlig høygravid og det eiendommelig lenge, noe slikt som trefire år, før berget nedkom med en mus. Alt etter lune og månefase kunne hun si at han slett ikke var hennes, men ble etterlatt i hytta der hun bodde, nyfødt og med navlestrengen ennå festet til etterbyrden, av en ansiktsløs fremmed som strøk forbi en kveld. (Det eneste hun visste sikkert, var at han i motsetning til henne, som var livegen, var en «fri mann», ja, kunne komme og gå som han ville, som vinden.) Herfra var veien kort til å si at den fremmede heller ikke var menneske, men en nattevandrer, en av sobo khoin eller «skyggefolket» som hjemsøker de levende, eller også et drømmesyn. Tilhørerne likte best versjonen der Cupido var tvilling, og som den svakeste av de to ble lagt ut på velden i tråd med en skikk khoikhoiene (eller hottentottene, som de

8 ellers var kjent som mot slutten av syttenhundretallet, da dette fant sted,) hadde fulgt siden tidenes morgen. Så, sier sagnet, stupte en ørn fra himmelen, en praktfull gjøglerørn fra fjellene i det fjerne, snappet det knapt sprellende barnet i klørne sine, for siden slik arten ellers gjør has på skilpadder å miste, eller slippe det langt herifra, blant de øde toppene av Great Karoo som går under navnet Koup, der all avstand mister mening og viker for rent rom. Barnet landet i fanget til kvinnen som sov på velden, og da hun våknet, lå det der og var hennes. Hva «Cupido» angår, var det ikke uvanlig blant slaver og innfødte menn som fikk navn av sin hvite herre. «Kakkerlak» derimot, altså «Cockroach», er mer usikkert. Vi vet at det ennå finnes en Kakkerlaksvlei (eller Cockroach Valley) i Eastern Cape, ikke langt fra dagens Port Elizabeth, hvor Cupido tilbragte midtdelen av livet, men det vedkommer neppe saken. Trolig ble stedet oppkalt etter ham og ikke omvendt. Det finnes en mer troverdig forklaring på guttens fødsel (eller hans mirakuløse entré, alt etter synsvinkel), som under tvil kan sies å ha funnet sted rundt I denne versjonen har moren kort og godt tatt seg fri en dag fra arbeidet med jorden uten å be om lov. Hun var en vanlig kvinne av hottentottstammen, lat og skitten som dem alle (noe farmeren ville bekreftet), men verken svikefull eller ond. Baasen hennes var kommet over henne mange år tidligere i Namaqualand, dit han dro med et større lag av naboer på jakt etter vilt og jordarbeidere. Turen var en stor suksess, og til sammen felte laget følgende:

9 11 løver 42 elefanter 7 flodhester 98 springboker 23 lyreantiloper 2 neshorn 17 sebraer 21 wildebeest 1 kamelopard (et sjeldent dyr, nesten like sjeldent som en enhjørning) Samt 8 buskmenn Flere buskmannbarn ble fanget og spent på en lang riem etter halsen, surret til farmeren og tatt med tilbake for å temmes til jordarbeidere og vognførere. På vei hjem, et stykke inn i landet fra Saldanha Bay, ble også en liten flokk hottentotter på plyndringstokt ringet inn og på det ene eller annet vis manet til å følge farmerne til Koup som livegne. Akkurat denne kvinnen viste seg å være riktig vrang. Hun hadde en lei hang til å rømme, slik at dyrebar tid ble spilt til å spore henne opp, få henne hjem og sørge for en etter Skriften behørig avstraffelse. Farmeren bestrebet seg hardt (og med hard hånd, må det sies,) på å venne henne til rollen som livegen. Og til slutt så hans utholdenhet ut til å bære frukter da hun liksom la av seg all sin harme og motstand og, ja, som en gammel hud ble mer føyelig. Hun syntes å godta sin skjebne som livstidsfange. Og plass nok var det vitterlig, selv for en hvis stamme fulgte årstidenes gang over de vidstrakte slettene alt etter hvor vilt og regn og stjerner

10 og vind måtte føre dem. Farmen var uendelig stor, bredte seg fra det lille steinhuset til alle kanter ut i horisonten: En gang i tidenes morgen hadde farmeren selv staket tomten ut til hest, fra soloppgang til solnedgang en liksom evig sommerdag. Så det var faktisk ingen grunn til å føle seg fanget. Og etter som tiden gikk, må kvinnen ha tilpasset seg. Kanskje hadde hun ikke vilje igjen til å kjempe. Hvilket ga farmeren desto større grunn til uro da hun nevnte morgen ikke dukket opp i bønneåkeren. Han ankom skuret hennes med den flunkende nye flodhestpisken sin for å høre hva fraværet skyldtes og på velprøvd vis få manet henne på arbeid. Ved synet av det skrukkete, skrøpelige, lille vesenet i fanget på kvinnen som satt der omgitt av nabogaver i form av brygg og all verdens mat, svelget han sinnet i seg, og berøvet for sjansen til å smelle med den flotte pisken fikk han ikke gjort annet for en rettsindig mann var han enn å mumle: «Disse fandens krekene yngler jo som kakerlakker; det må være matosen som lokker dem.» Hvorpå farmeren snudde på hælen og gikk, mens han smelte den uprøvde pisken sin mutt over mollskinnbuksene. Bak ham og uten hans viten klynket barnet og skalv et øyeblikk for så taust å få krampe og dø.