MENIGHETSBLADET. For søndre land NR. 2, ÅRG. 74

Transkript

1 MENIGHETSBLADET For søndre land NR. 2, ÅRG. 74 SOMMER 2013

2 Sankt Hans «Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det. Et menneske sto fram, utsendt av Gud. Johannes var hans navn. Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham. Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset.» (Joh 1,6 8) Midtsommer lyset er på sitt mest intense. Da feirer vi Sankt Hans eller Jonsok til minne om døperen Johannes. Han som ikke selv var lyset, men som vitnet om Lyset. Johannes` bursdag feirer vi når lyset rundt oss er på det sterkeste. Men et halvt år fram- i mørketiden rundt jul feirer vi han som sier at han er Lyset. Det er en form for balanse som også har å gjøre med at Jesu tremenning- døperen Johannes eller «Hans» i følge Lukasevangeliet er født et halvt år før Jesus. Vi leser at Maria dro på besøk til sin slektning, Elisabeth og fikk en bekreftelse på engelens ord til henne. De skulle begge bli mødre om kort tid og ble begge redskaper for Guds mektige gjerninger. De to guttene har mange likhetstrekk men var også svært forskjellige. «Vend om for himmelriket er nær», ropte Johannes ut. Johannes levde et enda mer radikalt liv enn Jesus. Sannsynligvis var han med i en form for religiøs orden eller sekt. Det finnes mange likhetstrekk mellom Johannes og radikale religiøse jødiske grupper som levde i søllibat og askese. Johannes levde ute i ørkenen, ikledd en kamelhårs-kappe. Han spiste gresshopper og vill honning. Han samlet disipler rundt seg og i store mengder dro folk ut for å bli døpt av ham i Jordanelven. Johannes var en botspredikant, forkynte et klart budskap om at folk måtte forlate den veien de gikk på og vende om. Og en storfolkemengde kom og ble døpt, som et tegn på omvendelse. Har Johannes et budskap til oss i 2013? Ja, i høyeste grad. «Vend om for himmelriket er nær. Selg det du eier, del godene, ikke tenk så mye på deg selv og de materielle ting. Lev enklere Søk Gud, samle deg ikke skatter på jorden, men i himmelen. Du må forandre livsstilen din!» Slik kan vi kanskje oversette hans budskap, til vår tid. Jesus lignet på sin slektning, Johannes. De hadde mye til felles, selv om Jesus bragte med seg noe helt nytt. La oss ta med oss botspredikanten Johannes når vi feirer St. Hans. Men la oss likevel først og fremst konsentrere oppmerksomheten mot den personen som Johannes pekte på: «Se, der Guds lam som bærer verdens synd», sa Johannes om Jesus. «Han skal vokse, jeg skal avta». Det sanne lys som lyser for hvert menneske feirer vi også i St. Hanstiden. Her er det tilgivelse og nåde for oss alle. Hos Jesus finnes ny kraft og styrke til å leve. God St.Hans-tid! Øystein Wang Foto: Gitte Bergstuen Menighetskontoret Oppistua, 2860 Hov Tlf: Fax Kontortid: Man.-fre. kl Sogneprest Gitte Bergstuen tlf: E-post: gitte@hotmail.com Sogneprest Øystein Wang, tlf: , E-post: oystein@wango.no Kirkeverge Gerd Margot Michaelsen, tlf: gerd.michaelsen@sondre-land.kommune.no Kontortid: Hver dag Menighetssekretær Arnhild Hagenborg tlf: E-post: arnhild.hagenborg@ sondre-land.kommune.no Organist Gudbrand Tandberg, tlf: E-post: gudbrand.tandberg@ sondre-land.kommune.no Mobil Organist/korleder (deltidsstilling): Gerd Myklebust Wang, tlf: Kirketjener i Fluberg og Landåsbygda: Øistein Sveum, tlf: Kirketjener i Hov og Enger: Steinar Hagen, tlf: Kirketjener i Skute: Ole Andreas Bredviken,tlf: Fellesrådet: Kari Marie Hammerstad, leder 2860 Hov, tlf: Fluberg menighetsråd Elsa Karin Brenden, leder. Søndre Land menighetsråd Mikal Myrland, leder. Skute menighetsråd Ann Jorunn Odden, leder. Priser for utleie av Hovland: inkl. vask kr. 700,- Uten vask kr. 500, For kjøkken og peisestuene inkl.vask kr. 500, -Uten vask kr. 300, For kjøkken og kaffestue inkl. vask kr. 250, -Uten vask kr. 200,- Kontakt Bjørg Solum, tlf: Menighetsbladet er trykket hos Merkur Trykkeri, Oslo Redaksjonskomité: Harald Fremstad Runa Bjone Øyvind Sporild Gitte Bergstuen Øystein Wang Thor Johannes Wang (layout) Stoff til neste nummer må være levert innen 30. august. 2 Menighetsbladet for Søndre Land Sommer 2013

3 Bibler til alle elever på 5. trinn i Søndre Land. Mari, Tuva, Viktoria og Sigurd har nettopp fått sine nye bibler Hvert år deler de tre menighetene i Søndre Land ut Bibler til alle elever på 5. trinn. Prestene kommer inn i klassene og har en undervisningstime der vi forteller om hva Bibelen er. Elevene lærer også hvordan de kan finne fram i Bibelens mange bøker og slå opp bibelsteder på en enkel måte. Gitte var nylig på besøk på Landåsen skole og delte ut bibler til elevene der: «Får vi tegne Jesus?» Jeg møter noen ivrige og imøtekommende 5.-klassinger på Landåsbygda Montesorri skole. Ungene får lovnad om at de skal få tegne,men først skal de få bibelen sin.» Hva handler Bibelen om», spør jeg. «Gud og Jesus Kristus», kommer det kjapt. Så kjapt at jegmå dra litt på smilebåndet. Her er det tydelig at noen kan litt om bibelen. Elevene synes det er veldig tynne blader i boka,og blir overrasket når jeg forteller at bibelen består av 66 bøker. Det er ikke lett å finne fram i en så innholdsrik bok, så vi bestemmer oss for å øve på å slå opp. Jeg forklarer at de forskjellige bøkene er delt inn i kapitler og vers slik at det skal bli lettere og finne fram. Etter hvert,med litt hjelp fra hverandre,finner vi fram til både skapelsesberetningen i 1.mosebok og juleevangeliet hos Lukas. Og så er det tid for å tegne Jesus. Tekst og foto: Gitte Bergstuen Fakta om bibelen. Bibelen er kristendommens hellige skrift. Ordet bibel kommer av det greske ordet biblia som betyr bibliotek Bibelen består av 66 bøker, 39 bøker i Det gamle testamentet(gt) og 27 bøker i Det nye testamentet(nt) For det meste er den skrevet på to språk, GT på hebraisk og NT på gresk De eldste skriftene er antakeligvis nedtegnet omkring år 700 f.kr og de yngste trolig år 120 e.kr. Den er skrevet av ulike mennesker over lang tid Den handler om Gud og mennesker og forholdet dem imellom Bibel-Quiz 1: Hva heter det fjerde evangeliet? 2: Hvem har skrevet flest brev i Det nye testamente? 3: Hva heter Bibelens siste bok? 4: Er Salmenes Bok i Det Gamle eller nye testamente? 5: Hva het Paulus før han ble en kristen? 6: I hvilket evangelium står lignelsen om den bortkomne sønn? 7: Hvor mange Mosebøker er det i GT? 8: I hvilket kapittel i 1. Mosebok hører vi om slangen? 9: Hvem var det som døpte Jesus? 10: Hos hvilken evangelist finner vi Juleevangeliet.? 11: I hvilket Evangelium står Bergprekenen? 12: Hvem var det som hjalp mannen som falt blant røvere (Luk 10) Fasit: 1: Johannes, 2: Paulus, 3: Johannes Åpenbaring, 4: GT, 5: Saul, 6: Lukas, 7: 5 bøker, 8: Kapittel 3, 9: Døperen Johannes, 10: Lukas, 11: Matteus, 12: En samaritaner Sommer 2013 Menighetsbladet for Søndre Land 3

4 En arbeidsplass på hjul Det er sommer, det er sol og mange lyder som kommer fra kirke gården Dette kunne vært starten på en småskummel novelle. Men det er det ikke. Kirketjener Steinar Hagen forteller imidlertid følgende historie; det var ungjenta som var mørkredd og ekstra ille var det når hun på vei hjem i mørket måtte gå forbi kirkegården. En kveld hun kom gående hjem etter trening, så hun en gammel dame som sto ved inngangen til gravlunden. «Så fint at du står her,» sa jenta, «for jeg er så innmari redd for å gå forbi alle gravene i mørket.» Den gamle damen følger den unge forbi kirkegården, da de skilles takker jenta pent for følge og den gamle svarer; «Bare hyggelig det, jenta mi. Jeg forstår godt at du gruer deg til å gå forbi her, for jeg var like redd som deg da jeg levde.» Vi som er samla i utkanten av kirkegården ler godt av Steinars historie. Gressklippere og sandblåsermaskin har fått ei lita pause. Det er sol og varmt. En sånn deilig og frodig sommerdag hvor ferien enda ikke er brukt opp.vi står i skyggen av den røde store bilen som like før St. Hans og i forkant av elgjakta hvert år er å se i Søndre Land. Skrifthugger, står det på bilen. Det er navnet på et firma som sørger for at navn, annen pynt og tekst blir pent preget inn i gravsteiner. Det er Emil Eide, Bernt Inge Eide og Cecilia Ohayas Eide som arbeider i «Skrifthuggerne». Og, ja, de er i familie med hverandre. Emil er onkelen til Bernt Inge og Bernt Inge er gift med Cecilia. Emil eier firmaet, men planen er at Bernt Inge skal ta over om ikke så lenge. Familien Eide kommer fra Eide på Nordmøre, men de arbeider mye i Hedmark og Oppland. Og det kommer de til å fortsette med. Emil forteller at de er avhengig av et godt samarbeid med kirketjenerne på de forskjellige stedene. Om du vil benytte «skrifthuggernes» tjenester må du først ta kontakt med den kirketjeneren som arbeider på den kirkegården du har ansvar for gravsted. Arbeidet utføres i og utenfor bilen. Inne i bilen har de en sandblåsermaskin, men før steinen settes i maskina, former Bernt Inge bokstaver og tegn med stødig hånd. «Hender det at det blir skrivefeil? «Ja, det har hendt. Særlig er det vanskelig å få det riktig på gravsteinene som skal skrives på arabisk, en prikk feil og ordet får en helt annen betydning.» «Biskopen vår er fra Nordmøre, forteller jeg, en dyktig biskop.» Eide familien var 4 Menighetsbladet for Søndre Land Sommer 2013

5 Bernt Inge Eide, Cecilia Ohayas Eide, Emil Eide, Steinar Hagen og Ole Andreas Breviken foran arbeidsplassen til «Skrifthuggerne» Takk til Christina Grevbo ikke klar over det, men kan fortelle at det er mange som heter Fiske både i Kristiansund og på Freia. Det er tirsdag formiddag og det er mange som har tatt turen til kirkegården denne dagen. Det klippes, plantes og vannes. For mange er det viktig å ha et sted å gå til for å minnes sine kjære.vi er heldige som har fem vakre kirkegårder i Søndre land, alle i nærheten av en kirke. Kirke tjenerne våre legger mye arbeid for at det skal se pent ut der. En varm takk til dere! Gitte B For en måned siden i midten av mai ble Christina Grevbo ansatt som ny sogneprest i Kapp og Nordlien. Christina har vært prostiprest i Hadeland og Land prosti i de siste to årene, fra august Den 1. september slutter hun i dette vikariatet og starter i sin første faste prestestilling i Østre Toten. Vi føler er blitt godt kjent med Christina her i Søndre Land. Hun har hatt gudstjenester, dåp, vielser, begravelser og konfirmantundervisning her i våre menigheter, særlig i forbindelse med Gittes permisjon i Mange har satt pris på Christina som prest og føler at de er blitt møtt med vennlighet og omsorg. Hun er levende og engasjert som person, med en egen evne til å formidle det kristne budskapet på en enkel og spennende måte. Hun har også vært en god kollega for alle oss som jobber i kirken i Søndre Land og i hele prostiet. Vi vil takke Christina for alt hun har gitt for alle gode møteplasser de siste to årene. Vi vil få ønske henne alt godt og Guds velsignelse i nye og spennende utfordringer som prest i Østre Toten. Kirketjenerne i Søndre Land: Steinar Hagen, tlf: , Hov og Enger. Ole Andreas Bredviken, tlf: , Skute. Øistein Sveum, tlf: , Fluberg og Landåsbygda. Sommer 2013 Menighetsbladet for Søndre Land 5

6 Fra Midtberg til Miami Vielse i Hov kirke - og feiring ti heile dager til ende. De satser sikkert på en enkel bryllupsfeiring, tenkte jeg, da min gode tidligere nabo Siri Odnæs ringte en høstdag og spurte om det lot seg gjøre å ha vielse i Hov kirke på en onsdag i mars. Det går veldig bra, svarte jeg og skrev inn datoen i utleieboka: 6. mars Først på vigselsamtalen i Hov kirke tre uker før vielsen forsto jeg hvor feil jeg hadde tenkt: Denne bryllupsfeiringen skulle vise seg å bli den kanskje mest avanserte i hele Søndre Lands historie. I alle fall den med størst logistikkutfordringer. Planen til Siri Odnæs og Claes Høibakk var å ta med 30 gjester «over dammen» og til feiring på cruise i Caribien- etter å gjennomføre første del av feiringen med rundt 70 gjester på Midtberg gård i Hov. Så kommer bryllupsdagen, onsdag den 6. mars. En stemningsfull ettermiddag i Hov. Fakkelbokser lyser opp veien ned mot kirken når bruden ankommer og følges inn i kirken av sine to forlovere. Levende lys langs benkeradene og de mange tulipanene skaper en egen fin atmosfære Vielsen blir en fin opplevelse, med orgelmusikk og sang. Temaet for prestens tale gir seg nærmest av seg selv: Ekteskapet som en reise sammen, til nye og ukjente steder. En reise der Gud også er til stede med sin hjelp og omsorg. «Tar jeg morgenrødens vinger på og slår meg ned der havet ender, da fører din hånd meg også der, din høyre hånd holder meg fast.» (Salme 139, 9-10) Siri og Claes sier «ja» til hverandre -og deres reise som mann og kone kan begynne. Første etappe foregår i nyanskaf- 6 Menighetsbladet for Søndre Land Sommer 2013

7 fet amerikansk bil: En rød Chevrolet Pick Up 57-modell som tar brudeparet trygt opp de bratte bakkene forbi deres hjem og bort til gode venner og naboer på Midtberg gård der feiringen foregår utover kvelden og natten. Men mange av gjestene må bryte opp tidlig for å rekke det tidlige fly. Brudeparet blir kjørt til hotell ved flyplassen sent på kvelden, mens mange av de andre gjestene kommer innover i minibuss grytidlig den 7. mars. På kvelden den 8. mars, klokken ankom store deler av reisefølget Miami og helgen ble benyttet til sightseeing og shopping. Søndag startet selve cruiset på ettermiddagen og tok dem til Bahamas på mandag. Så fortsatte reisen med stopp på Jamaica, på Grand Camen og de kom til Cozumel i Mexico på fredag, før båten vendte tilbake til Miami den påfølgende søndag, etter en ukes bryllupscruise. - Trivdes bryllupsgjestene godt underveis?, spør jeg brudeparet - Ja, vi reiste sammen med veldig fornøyde bryllupsgjester og opplevde mye fint sammen, med gode måltider og arrangementer på båten og badeaktiviteter og fine besøk i land, gav det oss mange gode minner sammen. -Hadde dere en spesiell bryllupsmiddag underveis? - Ja, torsdag mens vi lå ved Grand Camen hadde vi en fantastisk bryllupsmiddag om bord, forteller Claes og Siri. -Besetningen gjorde en fantastisk jobb med å lage bordkort, dekke bord og å pynte. Gjestene kunne velge fra en treretters a-la carte-meny, og det ble et flott måltid og en fin feiring. Vel tilbake i Miami, dro de fleste gjestene ganske raskt tilbake til Norge, mens Siri og Claes dro til Orlando en ukes tid, der de fikk oppleve Disney World, Universal studios, Kennedy space senter, og mye annet Orlando har og tilby, sammen med Henrik og Claes far, Tor Høibakk. - Vil dere anbefale en slik feiring for flere brudepar? -Ja, absolutt, svarer brudeparet. Vi følte det ble en glimrende to-deling av feiringen. En noe mindre gjesteliste ble det jo på turen, og gjestene måtte naturlig nok være med på å betale deler av reisen, men vi tror at utgiftene totalt sett ikke ble mye mer enn et vanlig bryllup. Og opplevelsene enda rikere! Vi takker brudeparet for at vi også fikk være med - som gratispassasjerer- på litt av bryllupsreisen og vi ønsker Siri og Claes god reise videre sammen! Øystein Wang Sommer 2013 Menighetsbladet for Søndre Land 7

8 Konfirmanter, kirke og tro Jeg kan huske mitt første møte med kirkerommet. Jeg var ung, satte meg på bakerste benk og kjente en lengsel som åpna seg. Det var innmari fint. Ikke noe annet rom har gitt meg den samme følelsen. Selv ikke redselen for å sitte og stå på feil steder overskygget den. Lengselen som åpna seg var ikke aleine. Det var som om den hørte hjemme i kirkerommet. Her ble den møtt. Ikke av prestens livsfjerne ord, ikke av en uforståelig liturgi, men av noe. Noe jeg ikke hadde ord for. Var det takhøyden? Var det den hellige ånd? Var det symbolene? Jeg reflekterte ikke over det, kjente bare at jeg hadde lyst å grine. Ingen vond gråt, men en sånn som kan komme når du møter en du ikke har sett på lenge. En du er veldig glad i, en du vet at du hører sammen med på tross av alt som holdere dere fra hverandre. Jeg har mange ganger undra meg over at ikke flere bruker kirkerommet oftere. Jeg mener ikke at en skal ha dårlig samvittighet om en ikke går i kirka, men de fleste av oss som bor her er døpt, vi er medlemmer, vi er kristne og vi eier kirka sammen. Hvorfor møtes vi så sjelden der? Oppleves det kirka har å tilby som lite relevant? I disse dager har vi konfirmert 51 ungdommer i Søndre Land. Fjorten/ femtenåringer som har gledet seg til gavene på konfirmasjonsdagen. Ungdommer som er spente på hva framtida bringer. Ungdommer som i liten grad regner med Gud som en realitet i livet sitt. Eller tar jeg feil? Jeg lurer på hva jeg kan gjøre for at flere kan ha glede av trua si. Jeg kjenner meg som en mislykka konfirmantlærer når en av konfirmantene på spørsmålet: hva av det Jesus gjorde har gjort inntrykk på deg? svarer; ikke noe av det Jesus gjorde har gjort inntrykk på meg. Samtidig må jeg dra litt på smilebåndet. Jeg setter pris på ærlighet, det er mye bedre enn å lire av seg et svar som en ikke eier sjøl. Så egentlig er det et godt svar. Det er åpent og ærlig.det gir mulighet for dialog. Det gjør meg nysgjerrig. Jeg lurer på hvilke fortellinger han har lest, hva han har hørt. Rett og slett hva som ikke har gjort inntrykk. På det sammen spørsmålet svarte en annen Han var alltid på de svakestes side. Han hjalp de som virkelig trengte hjelp og var ikke opptatt av gull og glitter. Han så folk. Et bra svar det også! Jeg lurer på om denne konfirmanten har oppdaget at fortellingene om Jesus har noe med han sjøl å gjøre. Jeg lurer på om han som har svart føler seg sett av Gud og erfarer at Gud er i vår virkelighet også. Det blir bare min forestilling, men det er akkurat som han sier det, i måten han har svart på. Jeg liker å minne konfirmantene på at de er døpt. Ved begynnelsen av konfirmanttida iscenesetter vi en dåp i Skute kirke. Dokka, iført dåpskjole, døpes med konfirmantene som foreldre, faddere og menighet. Under samtale/overhøringsgudstjenesten på slutten av året har vi dåpspåminnelse. Hver enkelt konfirmant kommer fram til døpefonten og får tegna korset i pannen med vann fra døpefonten, mens jeg sier» jeg tegner deg med de hellige korsets tegn, som en påminnelse av din dåp.» Jeg tror det er kraft i korsets tegn! Jeg kan ikke forklare det eller bevise det, men jeg tror at den som er merket med korsets tegn bærer med seg en velsignelse i livet, og hver gang korset blir tegnet opp så kan det minne oss om dåpen vår. Den er et synlig tegn på at vi tilhører Gud. Hver høst feirer vi gullkonfirmantene og et spørsmål de ofte får er; hva husker du fra konfirmasjonstida di. Et av svarene som kommer da er at de måtte pugge salmer og når jeg spør hvilke salmer så er det en som ofte går igjen; «Hold fast hva du har! Du fikk da som barn de til dåpen deg bar.» Det er en oppfordring til å ta vare på noe en allerede har fått. Jeg tenker at en ikke trenger å tviholde i Gud, Gud er her. Men, trua trenger næring. Jeg spurte årets konfirmanter om hvordan de forestiller seg Gud.» Jeg synes Gud er fjern,» var det en som svarte. Jeg tror det er et svar mange kan kjenne seg igjen i. En venn ga en god tilbakemelding en gang jeg tok de samme ordene i min munn. Han sa; men hvem er det som har fjerna seg? Jeg tror ikke at en blir hest av å gå inn i en stall, eller kristen av å gå inn i ei kirke. Og Gud er i vår virkelighet uavhengig av rommet vi befinner oss i. Men det kan være innmari fint for hesten å være i stallen. Og for en kristen å være i kirkerommet. Gitte B 8 Menighetsbladet for Søndre Land Sommer 2013

9 Internasjonal gudstjeneste med spennende innspill Fra v: Barhie, Sattar og Roger hadde preken under gudstjenesten. Søndag 2. juni arrangerte vi engelskspråklig kveldsgudstjeneste i Hov kirke, der innvandrere og asylsøkere var spesielt invitert. Det var en enkel liturgi, med mye vekt på sang og musikk. Kongolo Bros. bidro med engasjert sang. Tema for gudstjenesten var «fellesskap». Teksten om vintreet og greinene fra Johannesevangeliet kap. 15 ble lest på 5 forskjellige språk. Roger Kongolo, fra Kongo, hadde en tale med utgangspunkt i fortellingen om Jakob og Esau i Det gamle testamente. Sattar Ghanemifard fra Iran, fulgte opp og snakket om sin tro med henvisninger til tekster i Det nye testamente. Så fikk Barhie Ghabrazadg Yhdegue ordet og snakket om sin erfaring som diakon i den ortodokse kirken i Eritrea. Han delte tanker om Den hellige Ånd som virker og skaper fellesskap. Alle tre delte sin tro på en engasjerende måte, og det ble en sterk opplevelse for de 30 som var møtt fram. Vi har planer om å arrangere flere engelskspråklige kveldsgudstjenester denne høsten og tror våre nye landsmenn har mye å bidra med i menigheten og mye å lære oss. SLEKTERS GANG HOV OG ENGER Døpte: Connie Elise Gruben Arvesen (døpt i Vallset kirke) Markus Mosether Emil Johannes Klevengen Elias Perstuen Selma Granum Evensen Janna Mathilde Haugli (døpt i Bråstad kirke) Vigde: Lucia Petronela Dan og Bjørn Ivar Fresvik Døde: Hjørdis Karin Brurud Else Jørgensen Otto Aarvold Astrid Ringstad Anna Enger Kåre Georg Lilleeng Birgit Ødegaard Magne Johannessen Agnes Stenersen Aud Margot Mork Ranveig Rognli Grime Ole Nilsestuen Aud Helene Løkken FLUBERG OG LANDÅSBYGDA Døpte: Sondre Sørbøen Hagenborg Magnus Walle Ulvesveen Maurits Vasenden Vigde: Reidun Nybakke og Kjell Ivar Svenstad. Kari Maja Helland og Anders Lislerud Døde: Leif Arne Moasveen Else Marie Haldsrud Kåre Bråten Einar Julius Østby Torolf Brenden Lilly Bergljot Nersveen SKUTE Døde: Arvid Islandsmoen Annlaug Islandsmoen Hildegunn Kvernsletten Sommer 2013 Menighetsbladet for Søndre Land 9

10 Konfirmasjon i Fluberg, Skute og Søndre Land Første rad fra v: Stine Lihagen Rostad, Synne Sandsengen Tollefsrud, Emilie Brunsdat Szabo, Anna Katrine Røvik Engelund, Mari Sønnesyn, Vilde Brenden, Andrine Hagenborg Raaum. 2.rekke: Nicoline Joplassen Lomundal, Madelen Granvang Haugen, Henriette Johansen, Kristine Bakken Halle, Hege Etnestad, Inger Berit Berghagen Berntsen, Elise Kollevoll Sveum 3.rekke fra v: Ruben Skogstad, Gjermund Sæthre, Tor Erik Jørgenstuen Rundhaug, Thomas Liom, Ole Johannes Wattum Sandlie, Christoffer Andreas Dybvik, Per Arne Engesveen, Sindre Bratterud. Fra v: Marte Kristofferstuen, Martin Vincent Lomsdal, Anders Nilsen Barlund, Krister Bakken. Alle foto: Knut Kamphaug, Dokka. 10 Menighetsbladet for Søndre Land Sommer 2013

11 menigheter - Våren 2013 Nederst fra v: Ella Roda Jansen, Anna Skaugrud, Lene Perstuen, Karoline Nyland Larsen, Sunniva Rustøe Olsen. Rad to: Sogneprest Øystein Wang, Sofie Skaugrud, Kristina Storsveen Flikkeshaug, Ida Lekang Røsåsen, Mari Hauger Granheim, Maren Schjørlien, Anna Mari Gamme Klevengen, Cecilie Hagen. Tredje rad: Mathias Skaugerud Bjerke, Eirik Andreas Klute Jensen, Ådne Skogsbakken, Andr Viflat, Magnus Granum, Eskil Edvardsen Nyhus, André Skjølås. I midten: Vilde Johanne Snipstad omkranset av Mina Sagbakken Nordheim og sogneprest Øystein Wang. Trym André Nersveen Skarpås og Maria Henriksveen sammen med sogneprest Gitte Bergstuen. Sommer 2013 Menighetsbladet for Søndre Land 11

12 Anna Rogstad fra Odnes den første kvinnelige representanten på stortinget I år er det stemmerettsjubileum. Det er 100 år siden kvinner fikk stemmerett i Norge. Mange sterke kvinner var med å kjempe frem denne rettigheten. Anna Rogstad var en av dem. I forkant av innføringen av stemmeretten var hun med å bidro hun til at kvinner fikk rett til å stille til valg. Og våren 1911 møtte hun som vara for Jens Bratlie på Stortinget. Denne begivenheten markerte en milepæl i norsk historie. Anna bemerket seg i mange sammenhenger. Hun grunnla framhaldskolen, skrev bøker og engasjerte seg på mange måter for bedre arbeidsvilkårene for kvinner Mange har trodd at Anna kom fra Nord Torpa, for også der har de et sted som heter Veisten. Men, Anna er døpt i Fluberg kirke og bodde på Veisten i Odnes til hun var ti år. Menighetsbladet har fått tillatelse av Reidun Opperud å bruke artikkelen om Anna Rogstad som hun skrev i Landingen i 2003; Anna Georgine Rogstad ble født 26. juni i 1854, antagelig på Veisten under Vesle-Odnes, og hun ble døpt i Fluberg kirke den 25.oktober samme år. Hennes foreldre var prokurator Ole Rogstad (f.1805) og hans kone Anne Cathrine Møller. I «boka om Land» ser vi at Ole Rogstad fikk skjøte på Veisten (21-2) fra kjøpmann Peder Olssøn Seielstad i 1846 mot pantebrev på 400 sølvspesier i en del av Lille-Odnes. Han hadde også pant i et stampebruk ved Sagstuen (under Skøyen). Rogstad var i flere år edsvoren fullmektig,og fra 1837 underrettsprokurator i Christians Amt (det nåværende Oppland). I 1864 ble Ole Rogstad utnevnt til justissekretær i Trondheim, og familien flyttet fra odnes.anna var da ti år. Veisten ble solgt til sakfører Arne Eid. Her slutter forsåvidt Anna Rogstads tilknytning til land, men vi synes likevel at hun fortjener littt omtale da hun var foregangskvinne både når det gjaldt læreryrket og i politikken. Anna Rogstad startet med undervisning av barn allerede før hun tok «læererinneprøve av høiere grad» i Hun flyttet til Christiania i 1877, og der ble hun ansatt som lærerinne ved Kristiania folkeskole. Rogstad viet hele sitt liv til skolen og skoleverket, og hun er regnet som grunnleggeren av den obligatoriske framhaldskolen. Hun engasjerte seg også svært i lærerinnenes arbeidsvilkår, og hun gikk inn for at kvinner skulle ha samme lærerutdannelse som menn. Dette ble gjennomført og vedtatt i folkeskoleloven i 1889, og fra 1890 var alle offentlige seminar åpne for kvinner etter påtrykk fra Rogstad. Hun gikk også inn for likelønnprinsippet, og hun mente at alle kvinner skulle ha rett til å søke om overordnede stillinger innen skoleverket. Rogstad gav ut mange lærerbøker for skolen,deriblant» Morssmaalsundervisningi smaaskolen.» og hun var medarbeider til «ABC for skole og hjem.» Hun skrev også flere artikler og hun holdt mange foredrag.senere gav hun ut en serie biografier under navnet «kjente menn og kvinner». Anna Rogstad engasjerte seg sterkt i kvinnesaker, og i 1912 startet hun Norges lærerinneforening, hvor hun satt som formann i mange år. Hun var samfunnsengasjert, og selv om hun ikke var noen stor taler, var publikum lydhøre når hun sto på talerstolen. dette kom tydelig fram da hun som første kvinne møtte som varamann på Stortinget i 1911 for gamle Aker krets(h). Det vakte stor oppmerksomhet, og mange møtte frem for å bivåne denne begivenheten. I sin tale sa Stortingspresident Halvorsen følgende:» ærede representanter! Denne dag, den 17 mars1911, vil bli en merkedag i vårt lands historie, fordi det i dag er første gang en kvinne fremmøter her i Stortinget som en av dets representanter - en begivenhet som utvilsomt vil vekke oppmerksomhet viden om «Etter stortingspresidentens tale hilste statsminister Konow og de andre stortingsrepresentantene på Anna Rogstad, og de ønsket henne velkommen. Anna Rogstad døde 8. november i 1938 etter et langt liv. Et minnesmerke på hennes gravsted uttrykker de norske lærerinnenes takknemlighet overfor hennes banebrytende virksomhet. Reidun Opperud 12 Menighetsbladet for Søndre Land Sommer 2013

13 Konserter og arrangementer framover Urfremføring i Hov kirke med musikalsk verk skrevet over tekster fra Marit Brenners diktsamling» Kongepingvinens fargar» Søndag 6. september i Hov kirke Gruppen «Slagr» besøker Hov. Søndag 1. september, kl. 18 i Hov kirke Kammermusikkensemblet Trio Streif består av Silje Vatne Heggem (sang) Marit Steinsli (fløyte) og Sara Aimée Smiseth (klaver), og ble stiftet sommeren 2012 da de spilte sommerkonserter i Gamle Aker kirke i Oslo. Dette var også begynnelsen på samarbeidet med komponisten Agnes Ida Pettersen om et bestillingsverk for trioen, og de begynte å lete etter en tekst som fanget noe av øyeblikket og det felles menneskelige. Marit Steinsli hadde gjennom oppveksten kjennskap til Marit Brenners forfatterskap. Etter flere runder med leting etter en tekst som egnet seg for tonesetting, gikk hun gjennom bøkene i sin egen bokhylle og fant til slutt fram igjen diktsamlingen Kongepingvinens fargar. Sammen med de andre i trioen og Agnes Ida Pettersen falt valget på Brenners diktsamling, som ble utgitt posthumt i Inspirert av diktene har de satt sammen et konsertprogram, som presenterer norsk musikk fra Grieg og fram til i dag, med flere kvinnelige komponister og forfattere på programmet. Konserten med urfremføring av det nyskrevne verket, som tonesetter et utvalg av dikt fra Kongepingvinens fargar, har premiere i Gamle Aker kirke i Oslo i juli, og spilles i Hov kirke fredag 6. september. Konsertprogrammet presenterer musikk inspirert av natur, hvor tonene beskriver ulike følelser, og berører noe av det vare og levende i møte mellom mennesker. Tematikken spenner fra lys til mørke, og noen av disse kontrastene, både i livet og naturen, finner vi igjen i diktene i til Marit Brenner. Pianisten Andreas Ulvo besøkte tidligere Hov kirke med «Eple Trio». Nå kommer han med gruppen «Slagr», der vi i tillegg til Andreas Ulvo på piano får høre Anne Hytta på hardingfele, Sigrun Eng på cello og Amund Sveen på vibrafon. Gruppen gav nylig ut CDen «Softspeaker» og vi kan glede oss til en sjanger-overskridende musikkopplevelse i Hov kirke. To dikt fra Kongepingvinens fargar Eg går i svære trappetrinn Eg ber eit fat appelsinar med dei små hendene. I mørket bak meg står dei og trur at eg greier det. Desse dagane er lommer i tida Forstøva vatn bølgjer gjennom lyset som klesplagg for ein stor gud. Det som skrik skrik opningar. Sommer 2013 Menighetsbladet for Søndre Land 13

14 menighetsbladet Harald Fremstad fortsetter sin historiske reise i tidligere menighetblad og er nå kommet til 50-tallet er Menighetsbladets 10. årgang. Om lag 1500 eksemplarer lages hver gang, prisen antas fortsatt å bli kr. 1,50 også for dette året opplyses det i januarnummeret. I årene rundt 1950 er bladets innhold preget av kirkelig forkynnende stoff, det er ellers enkelte faste spalter som går igjen i hvert nummer, bl.a. om Sokneprester i Land etter reformasjonen skrevet av Jørgen Karlsen, Til barna (uten signatur) og Petter Skåras mange innlegg om De gamle. Kirkelig statistikk, orienteringer om og referater fra møter og samlinger innen kirkens virksomhet følges godt opp. Vi leser for eksempel at i slutten av april 1949 var Misjonsselskapets årlige kvinnestevne lagt til Hov, et relativt stort arrangement. Menighetene i bygda oppfordres til å møte de tilreisende ved å delta i gudstjeneste og avslutningsfest i Hov kirke. Aktuelt i disse årene er arbeidet med å få reist et gravkapell i Fluberg, først og fremst å få lagt et økonomisk grunnlag for å få det til. Det fortelles om innsamlinger av ulik art rundt i bygda, også Landingslaget i Oslo vil støtte dette arbeidet etter beste evne. En 5-kronersrulling settes også i gang der innbetalinger og utfordringer etter hvert synes å omfatte de fleste som sokner til Fluberg. Et annet arbeid vi kan lese om i flere av menighetsbladets utgivelser i disse årene er bygging av kapell i Landåsbygda. Også her foregår pengeog gaveinnsamlinger av ulike slag, og i denne 5-kronersrullinga ser det ut til at alle både i Landåsbygda og områdene rundt tar utfordringer og gir sine bidrag. I marsnummeret 1950 står det at det nå kommer til å bli satt opp gjerde rundt kirkegården, det blir reist en klokkestøpul, og klokke på 240 kilo til ca. kr blir bestilt hos klokkestøperiet Olsen-Nauen i Sem. Regnskapet for Menighetsbladet 1949 viser ca. kr både på inntekts- og utgiftssida, slik at kassabeholdningen 1/1-50 er på kr. 5,89. Neste års regnskap synes å ha gått med underskudd, i det kassereren må skyte inn 55 øre for å få balanse i regnskapet. Enger kapell blir reparert, ominnredet og pusset opp i løpet av 1951/52. I desembernummeret 1951 nevnes at ny ytterkledning, nye vinduer og nye trammer er kommet på plass, taket har fått ny skifer og takrenner, inne i kirken er også mye reparert og forandret. Som det første gudshuset i prestegjeldet får Enger kapell elektrisk oppvarming, det skal monteres ribbeovner under annenhver benk og panelovner ellers der det trengs. Det er også planer om å bygge nytt uthus og sette opp ny stakitt rundt kirkegården. Arkitekt Stein jr. har laget plantegningene for arbeidet, leder i byggekomiteen er gårdbruker P. P. Harald Fremstad Omtale av prester i Søndre Land Vi gjengir her i sin helhet Jørgen Karlsens omtale av presten Nils Olai Ursin i Menighetsbladet i Nils Olai Ursin, sokneprest til Søndre Land ( ), var bondesønn fra Nordland, født i Ibestad 5.aug Som mange evnerike nordlendinger la han veien om Tromsø seminar for å komme seg fram til kunnskap. Etter 2 års opphold ved seminaret ble han i 1873 dimittert med karakteren utmerket godt for den teoretiske del (1.4.9 og meget godt for den praktiske del (av lærerprøven). Siden var han lærer i Finnmark et par år, leste flittig og var privatlærer en tid. I 1879 tok han artium og ble cand.teol. i 1884 med laudabilis. Samme år ble han annenlærer ved Tromsø seminar og seinere overlærer. Den 14.mars 1905 ble han utnevnt til sokneprest i Tromsøysund. Han overtok embetet 20. august s.å. og ble seinere prost i Tromsøysund prosti. Han var formann både i skolestyret og amtsskolestyret samt finnefondets kasserer der nord. Den 19. januar 1912 var han blitt utnevnt til sogneprest i Søndre Land, og overtok embetet i mai samme år. På grunn av tiltakende sykdom søkte han avskjed fra 5.august 1924 og døde 5. oktober s.å. Gravlagt på Fluberg kirkegård 28. oktober nestetter. Ursin var også prost i Hadeland og Land i en årrekke ( ). Mens han var seminarlærer, underviste han i bibellære og norsk en tid også i undervisningslære, og hans elever var glad i ham, for han var en flink lærer og hadde et friskt, smittende humør. Ursin hadde en usedvanlig god hukommelse og et meget gløgt pedagogisk instinkt, en utpreget ordenssans og et fromt, hjertevarmt sinn. Hans forkynnelse var klar, og prekenen var fra formens side små mesterverker. I hans tid ble Skute kirke bygd, og vigsla i 1916, og både Fluberg og Hov kirker oppusset og brakt i god stand. Han kunne til tider være myndig når det gjaldt kirkens sak, man han fikk sagt sin reprimande i en så humørfylt tone at det etterlot ingen brodd. Prost Olaf Olsen i Gran 14 Menighetsbladet for Søndre Land Sommer 2013

15 sa ved hans båre på likferdsdagen: «Ursin var en fører for oss, men han var samtidig en bror som ville oss alle vel og lærte oss å gjøre vår plikt.» Han dømte alltid skjønnsomt og mildt om dem som tenkte annerledes enn han. Ved hans gravlegging på Fluberg kirkegård 28/10-24 var Fluberg kirke fylt av hugsåre mennesker som ville si farvel til sin avholdte prest. Han hadde frabedt seg kranser, men fra prostiets prester og fra Søndre Lands lærerlag, menighetsråda, begge herredstyrer og klokker ble det dog lagt krans etter spesiell tillatelse fra familien. Stiftskapellan Eger talte fra prekestolen og ga et vakkert bilde av den døde. Prost Ursin hadde en konservativ samfunnsinnstilling, men han utfordret ingen motstander. Varmhjertet og fredsæl ble han til det siste. Han ble 14/ gift med frk. Anna Wilhelmina Landmarch, født De hadde 4 barn: Haldis, født i Tromsø 1886 og gift apoteker Johan Grundt Blom, Doris, født 1888 og gift med handelsmann Jens Gjæver, Kjosen i Lyngen, Ingeborg, født i Tromsø 1891 og gift med lektor Karl Heide ved Nissens skole i Oslo, Johannes, født i Tromsø i 1894, utdannet som sjømann, i mange år styrmann i det danske Ostasiatiske dampskipselskap, seinere på meklerkontor i Oslo. Korleis liker dere Ursin?, spurte vi en gang en framtredende landing. Han tok menigheten med storm da han kom», fikk vi til svar. (Hermed slutter vi opprekninga av prestene i Land. De to siste, Solberg og Peter Skaara, ligger jo så nær inn på oss at de må vi komme tilbake med en gang senere). Jørgen Karlsen NAVNEBRUK I HALMRAST - FØR 1850 TIL 1910 Senhøstes 1910 ble det gjort folketelling i Norge. Arkiv verket har lagt ut resultatet av denne tellinga på nett, og ved å studere lokalt materiale i denne oversikten er det mangt og mye en kan finne ut om sitt eget distrikt på begynnelsen av 1900-tallet. Jeg har gått inn og sett på telleresultatet fra Halmrast krets. Den gang omfattet Halmrast krets området fra Fallselva i nord til Solbakken ved grensa til Enger krets i sør. Det er registrert 68 bustadnummer i kretsen, altså steder der folk bodde. Til sammen er 480 personer registrert bosatt i Halmrast krets, 243 kvinner/ jenter og 237 menn/gutter. Hva slags fornavn hadde folk i Halmrast på telletidspunktet, hvilke navn var mest brukt her? Navnebruken kan jo være noe forskjellig, avhengig av tidspunkt og steder. Alle som ble registrert i denne folketellinga ble jo født før telle tidspunktet, de eldste ganske langt tilbake på 1800-tallet. Dermed får en et bilde av navnebruken i ulike tidsrom før 1910, selvsagt med færrest personer i den tidligste perioden. Jeg delte det aktuelle tidsrommet inn i fire perioder: Personer født før 1850, født 1850 t.o.m. 1874, født 1875 t.o.m og de som var født 1900 t.o.m De mest brukte kvinne- og mannsnavn i periodene: Tallet bak navnet sier hvor mange personer som hadde navnet. Der personer har flere fornavn, er det første navnet brukt. Personer født til og med 1849: Kvinnenavn: Johanne 5, Anne 4, Karen 4, Maren 4. Mannsnavn: Hans 3, Fredrik 2, Gudbrand 2, Johan 2, Martin 2, Ole 2, Taale 2. Personer født 1850 t.o.m. 1874: Kvinnenavn: Martea 6, Kristina 4, Johanne 4. Mannsnavn: Hans 4, Andreas 4, Johannes 4, Kristian 4, Ole 4. Personer født 1875 t.o.m. 1899: Kvinnenavn: Marie 9, Anna 8, Karoline 5. Mannsnavn: Hans 7, Martin 7, Ole 6, Johan 5. Personer født : Kvinnenavn: Kristine 5, Olga 5, Helga 4, Johanne 4, Tora 4. Mannsnavn: Ole 6, Einar 5, Kristian 4, Hans 3, Johan 3, Karl 3, Sverre 3. De mest brukte kvinnenavn i kretsen for hele tidsrommet fra før 1850 til 1910 var: Johanne, Marie, Anna og Kristine. Tilsvarende for mannsnavn var: Hans, Ole, Johan, Martin og Kristian. Dagens norske Ola og Kari var lite representert i Halmrast Én Ola er med, født i perioden , ei Kari er det også, født i perioden Til sammen fant jeg ut at 96 ulike kvinnenavn var i bruk i Halmrast i 1910, det tilsvarende tall for mannsnavn var 80. Harald Fremstad Sommer 2013 Menighetsbladet for Søndre Land 15

16 Takk for gaver til kirken! Menighetene i Søndre Land har mottatt flere gaver i de siste årene. Av gaver til Søndre Land menighet må vi nevne den testamentariske gaven vi fikk fra Martha Pettersen i Hov, som gav oss mulighet til å ansette Liv Anne Rød Larsen som ny diakon tidlig på 2000-tallet. Ester og Nils A Hornsliens store testamentariske gave til Hov kirke har bidratt til mye fint, bl. Annet til det nye flygelet som ble innviet i Kristian Nordbergs store kunstgave til Skute kirke i 2011: Jacob Weidemanns bilde «Kristi Himmelfart», har beriket Skute kirke og vil bidra til oppmerksomhet framover. Menighetene føler også stor takknemlighet for alle minnegaver som er gitt til kirkene i forbindelse med begravelser, store og små gaver.. Mange kunne ha vært nevnt, men med fare for å glemme noen, uttrykker vi herved en generell takk til alle som har bidratt. Det betyr mye for arbeidet i menighetene våre. Det siste året har Søndre Land menighet mottatt flere store gaver. Ved begravelsen til Andreas Eid den 12 september 2012 mottok vi en pengegave på nærmere kr ,- En tilsvarende gave ble gitt ved Else Sands begravelse i Enger kirke den 11. desember. Her gikk gaven til en lenge etterlengtet lysglobe i Enger kirke. Lysgloben ble innviet Påskedag i år, og gaven gav i tillegg et prosesjonskors i samme stil. I desember fikk menigheten nok stor gave. Sissel Kyrkjebø gav hele sitt honorar og overskuddet av julekonserten den 12. desember -på kr ,- til Hov kirke. Vi føler behov for å uttrykke stor takk for fantastiske gaver i Enger og Hov kirker! Søndre Land menighet er i gang med flere store prosjekter for å gjøre Hov kirke enda mer brukervennlig og moderne. Nytt ringeanlegg til kirkeklokkene, forbedring av lydanlegg med teleslynge, oppussing av dåpssakristi og nytt toalett i kirken er noen av prosjektene vi nå er i gang med i samarbeid med Fellesrådet. Pengegavene gir oss mulighet til å realisere alt dette, til beste for alle besøkende i kirken vår. En stor takk til alle generøse givere. Menighetsrådene 16 Menighetsbladet for Søndre Land Sommer 2013

17 Betraktninger fra butråppa Et bevende hjerte av Hans Ludvig Fredheim Minneord Alf Nyland døde 24. april 2013, stille, slik han hadde levd i nær kontakt med jord og natur i 88 år. Jeg ble kjent med Alf som en rolig, trygg, pålitelig, arbeidsom og «truvælu» kar med humor og en treffende, gjerne underfundig replikk. Vi var slåttonnhjelp i flere somre på barndomshjemmet mitt mens mor og far ennå drev småbruk på Trautskogen. Blant flere gode minner husker jeg ett spesielt godt. Og det er slik jeg vil huske deg, Alf: Det var mårå den sjuende dagen i sløttønna, og klokka var vælså åtte. Han Alf og je hølt på med no kakksløtt på den bætan som blir att væsta låven og ned mot bækken: Den vesle enga med villblomma, lengsla, drømma, eitermaurtuven og steina som gjorde at je måtte brine i ett. Sola var værm, og n Alf var alt blaut over riggen da vi tok fæm i åkerkanten. Det rakle ti ei bjelle borti sammarsfjøset, bækken svara og ei homle fór frå barberkost tell barberkost (kvitbladtistel) hæll pakistanær som n Alf kalte døm. Ei gullku oftne skalet sett og vingle ut i den ventandes sammarsdagen frå toppen ta et strå, og stønna var stille, klar og rein. Da såg je det: Nedsliin og uanselig, millom alle slags villblommer med fine færjer og strå ta alle slag, hærtas på skrå pekte det opp i lufta med hjerter som skalv. Je lette ætter fleire, mæn fant bære dætta eine. Han Alf vart interessert: -Hå er det som er så spesielt med dætta strået? Je hølt det opp i den klare julimårå n, førklarte så gøtt je kunne om bevende hjerter som skjælver i det svakeste vindpust, at slike itte er så vanlige herover, og plokker du døm, trenger døm itte engong vatn ti vasan. -Å, er det et slik et, sa n Alf, og han log itte, før en livsfilosof som har bodd aleine all sin dag, har et hjerte som hælst slør i takt med de minste stråa. -Dætta skær je ta vare på og gi tell nå ån som vil ha det, sa je. -Den kan da itte væra storførlangendes hæll den som bære får et strå, sa n Alf idet han kom sæ på beina att og fortsatte lja-dansen. -Mæn du veit, det er bedre å hølle greie på ett, enn en heil hau. Visst, visst, sang det ti skåret der n Alf slu. Sant, sant ti mett der je banke mæ ætter. Fra «butrappa heme på Trautskogen» i Odal har Hans Ludvig Fredheim gitt oss mange spennende og velfunderte betraktninger rundt små og store hendelser i livet. Og 18.juni fylte vår trofaste skribent 60 år. Menighetsbladet gratulerer Hans Ludvig med 60-årsdagen og håper feiringen gir inspirasjon til nye betraktninger og kjærkomment menighetsblad-stoff. («Betrakninger fra butråppa» har vært et fast spalte i menighetsbladet siden bladet i 2006 kom i ny layout.) Red. Sommer 2013 Menighetsbladet for Søndre Land 17

18 Labbetuss og Lilja en kjærlighetshistorie Shetlandsponnien Lilja kom til oss da hun var ett og et halvt år. Hun var nylig tatt fra mora og flokken sin, for så å ha vært i «mellomstasjon» hos en venn, før hun kom til oss. Og ikke nok med det, her var hun bare i fire, små dager, før hun ble kjørt videre til Åshilds hybelstall. (Enkelte er nemlig så utrolig heldige å finne en hybel MED stall!) Etter såpass mange «hjem» på kort tid, virket den vesle ponnihoppa nærmest litt deprimert. Hun var stille og innsluttet, så Åshild brukte mye tid sammen med henne, både ute og i stallen. Børstet, løftet bein, leide tur Satt stille og bare var sammen med den vesle hoppa, som snart blomstret opp og ble kjælen og blid igjen. Da beitesesongen var slutt i oktober, kjørte vi også Åshild sin dølavallak til hybelstallen på Dokka. Denne dagen var det litt glatt, så Åshild ville ri vallaken den siste, bratte vegbiten opp til hybelen, mens vi kjørte tom henger. Slik kom jeg til å se og høre følgende «dialog»: Hester knegger alltid høyt når de kommer til et nytt sted, og Labbetuss ropte med høy stemme, langt nedefra: Er det noen (andre hester) her? Lilja, som gikk litt kjedsom nede i det snø- og isdekte beitet, kastet hodet i været og ble lysvåken: JEG er her! svarte hun, og stemmen bar langt i den kalde luften. Hvem er du? ropte Labbetuss tilbake, like ivrig (Hurra, det er jo faktisk noen her!). Jeg er Lilja, hvem er du? svarte hun. Slik gikk «samtalen» fram og tilbake, ettersom ekvipasjen kom nærmere. (Ok, jeg innrømmer at de ikke brukte akkurat slike ord, men jeg er rimelig sikker på meningen, så jeg tar meg den frihet å oversette.) Så gjør bygdevegen en sving rundt en gård og et jorde, slik at Labbetuss nå fjernet seg fra Lilja. Å, så fortvilet hun ble! Kommer du ikke hit likevel? ropte hun. Jeg håper det, men rytteren min bestemmer, svarte Labbetuss, med en stemme som ble svakere. Da ble Lilja helt desperat. Hun løp! Jeg sto med hjertet i halsen og så henne rase rundt som en gal. De små høvene gikk som trommestikker over rim og frossent gras, enten terrenget var bratt eller flatt, like fort fløy hun. Knegget i vilden sky (Kom hit, jeg vil at du skal komme hit!), men nå var hesten for langt unna. Til slutt ga hun opp med et ynkelig pip, og ble trist stående med senket hode (Han kom jo ikke likevel ). Men snart hadde Labben og Åshild lagt svingen bak seg, og kom skrittende ned gårdsvegen. Vallaken knegget igjen (Var det her du var?), og ponnien formelig eksploderte. Med et lykkelig hvin stormet hun mot grinda og strakte den lille mulen opp for å hilse. Labben bøyde halsen og hilste høflig. Ærlig talt, det var nesten så man så lyserøde hjerter i lufta. Labben fikk av seg sal og hodelag, og ble sluppet gjennom 18

19 05 06 grinda. Siden Lilja er jente, måtte hun selvfølgelig gjøre seg litt kostbar med små hvin og kast på nakken, men snart sto de to side om side og delte en haug med høy, begge dypt tilfredse med å ha funnet en sjelefrende. Siden har de to delt både stall og beite. Lilja eier Labbetuss, og Labbetuss har sin egen ponni. Kjærligheten gjør ikke forskjell på liten og stor, og det gjør ingenting om han er en dølahest og hun en liten shetlandsponni. Tekst og foto: Runa Bjone. 01. Det første møtets sødme Åshild og Lilja brukte mye tid på å leke og bare være sammen. 03. Labbetuss følger nøye med på at Lilja lærer alle oppgavene en hest har Men det aller, aller beste er når de kan dra på tur med Åshild, alle tre i lag. 05. Og de går slett ikke av vegen for en frisk spurt! Korte ponnibein klarer seg utmerket sammen med lange dølabein. 06. Lilja har blitt riktig flink, og drar villig slede, akkurat som sin store helt Der Labben går, vil Lilja gå. 07 Sommer 2013 Menighetsbladet for Søndre Land 19

20 Kirkevergen informerer Restaurering- og vedlikeholdsarbeid i kirker og på kirkegårder Fellesrådet som eiendomsforvalter av kirker og kirkegårder har et forvaltningsansvar på vegne av soknene. Bygningsmassen er spesiell og forholdsvis stor, med arbeidskrevende utearealer som den enkelte kirkegård er. Forvaltning av kirker og kirkegårder har i Norge alltid vært et lokalt ansvar knyttet til soknet. Dette prinsippet er videreført i dagens kirkelovgivning ved at fellesrådet er tillagt forvaltningsansvaret på vegne av soknene, mens kommunen har et økonomisk ansvar. Kirker: Det er også i 2012 blitt utført store vedlikeholds- og utbedringsarbeider på de enkelte kirkene: Omfattende reparasjonsarbeider etter Naturskader på tak/vindskier m.m. på Hov, Enger og Fluberg kirker, etter «Dagmars» herjinger jula I tillegg måtte deler av stakittgjerde på Enger kirkegård repareres og nytt settes opp. Kontroll/service og vedlikehold av automatisk brannvarslingssystem til brannalarmsentralen på Gjøvik, for Hov og Fluberg kirker. Reparasjon av lamper og feil søk lys i Hov kirke. Vasket, rengjort og spylt utvendig vegger, (så langt en når med slange/spyler) Hov kirke. Stemming, reparasjon og service på kirkeorglene i Hov og Fluberg kirker. Reparasjon av lekkasje og ny sikkerhetsventil for vanntilførsel i Fluberg kirke. Skrapt og malt store deler av nødvendig vedlikehold av vannbrett over grunnmur Fluberg kirke. Malt ferdig tidligere påbegynt arbeid på grunnmur på Landåsbygda kirke. Befaring og utarbeidet foreløpig plantegning for adkomst klokketårnet Landåsbygda kirke. Oversendt søknad til Hamar bispedømmeråd og Riksantikvar om godkjenning av installasjon av automatisk ringeanlegg i Hov kirke. Søknad/godkjenning av planer for utforming av universell toalettløsning i Hov kirke. Det nye servicebygget ved Enger kirke: 20 Menighetsbladet for Søndre Land Sommer 2013