Lær deg selv å kjenne - lær deg selv å takle, Lær deg selv å elske. det å bry seg gjør meg bedre. er det som gjør meg best...

Transkript

1 10

2 Livets lære Lær deg selv å kjenne - på livets lange vandring, lær deg selv å takle, hver en vond forandring. Lær deg selv å gi - til den som holdes nede, lær deg selv å si det å bry seg gjør meg bedre. Lær deg selv å elske det du hater mest, lær deg selv at kjærlighet er det som gjør meg best... Av Sondre Foyn Gullvåg 2

3 KLAR MAGASINET NR Leder 5. Dikt 6. Frans av Asisses 7. WayBack trenger faddere Når livet blir for vanskelig Når nok er nok 15. Åpent brev Den strukturelle fascismen Livets fråtseri Visst er det klasseskille i Norge Støttekonsert på gata Maven er mett før øyane renner over Den siste festen Politikerne mener Småstoff Célines Englegaard Pornoindustriens horror Gatemagasinet selges over hele agder 47. Filovoffen 49. Aktuelt I N N H O L D

4 LEDER: "Naar ein heve det godt, vil ein hava det betre". Dette skrev Ivar Aasen i sin tid, og det er en sannhet i dag, like mye som det var det i Aasens levedager. Toleransegrensen for hva vi bare må ha, blir stadig utvidet. Og vi vil ikke bare ha litt av det, men vi vil fråtse oss gjennom måltid, gaver, nytelse og fyll. Når vi kjenner at drinken har gjort oss litt mer avslappa, vil vi har mer av samme følelse. Naar ein heve det godt, vil ein have det betre. Faren ved denne jakten på det gode liv, er at vi må tilføre ekstern kjemi for å opprettholde virkningen. Tre drinker gjør at små og store problemer forsvinner bak luftdrømmene, tilbake blir en følelse av at nå mestrer jeg livet. Her er ingen dårlige nyheter som forstyrrer min glede. Men så er det slik at også katapulten som skal gjøre livet perfekt - fluktmiddelet som skal ta bort alle sorger - også har sin toleranseutvikling. Det må mer og mer rusmidler til for å fjerne alle forstyrrende elementer. Ofte må vi mikse alkohol med kokain, cannabis med valium og alkohol osv, for å oppnå litt fraspark. Underveis mister vi våre naturlige evner til å rydde opp i kaos og små livskriser. Vi takler ikke melankoli, og henger på oss diagnoser som depressive for å få kjemiske medikamenter som kan gi oss evnen til å se lyset skinne så sterkt som vi ønsker det skal skinne. Vi er nettopp ferdig med enda en julefeiring. En feiring der svært mange av oss fråtser i gleden over å kunne gi stadig dyrere og mer eksklusive gaver. For å betale for disse gavene må vi jobbe mer og lenger. Resten av året går med til å skaffe penger til å gi dem vi er glad i mer av det vi tror de vil ha. Underveis tar vi fra våre barn og familie det de virkelig vil ha. Samvær, tilstedeværelse, noen å snakke med, noen som kan lytte eller fortelle. Noen som de føler er engasjerte i deres liv. Jakten på innkjøp av den helt store lykken, fratar oss alt dette. I år gav jeg mine gjenlevende søsken hver sin bok, skrevet av min barndomskamerat Harald Thorseth i julegave. Boken omhandler oppveksten i 50-åra i Fosnavåg på Sunnmøre. Den er spesielt sentrert rundt Skarabakken, hvor Harald, andre barndomskamerater og min familie holdt til. Den forteller om en tid der vi måtte være nøysomme. Fosnavåg, eller Herøy kommune, var landets største fiskerikommune. Stort sett spiste vi sild og fisk alle hverdager. Kjøtt var noe som hørte søndagene til. Men du jublende du; hvor godt det smakte. Våre mødre ble flinke til å variere på bruken av fisken. Selv skar vi torsketunger, tredde sild på ståltråder som vi solgte rundt i husene for en 25-øring for hanka. Havet var fullt av sild, og båtene hadde ikke tid til å losse de siste restene som måtte skrapes sammen før de for ut på feltet igjen, så de var rause med å slippe oss unger om bord slik at vi kunne forsyne oss av silda. I tillegg kjørte vi sildefiskerne i rattkjelkedrosje ned en bratt bakke like ved sildemelfabrikken, der de lossa båtene. For denne jobben fikk vi en 10-øre og oppover. Selv husker jeg en gang at jeg fikk en hel krone. Dette var en formue for en seks-åring. Jeg visste at mamma venta på minstelotten fra rederiet som eide fiskebåten pappa var på. Hun fikk ca kroner i måneden å brødfø fem barn med. Den gang kostet èn liter melk på flaske i underkant av èn krone. Istedenfor å fråtse bort den tjente formuen på kandis og annet snop, ville jeg hjelpe mamma. Jeg kjøpte en melkeflaske og tok den med hjem. Jeg husker ennå hvordan mamma strålte, ikke fordi hun manglet mat, på en eller annen måte hadde hun alltid det i hus, men fordi hun visste at jeg gjorde det for henne. Til tross for min barndoms lærdom, har jeg hele livet vært en fråtser. Jeg har festet, drukket og sløst bort alt jeg tjente. Jeg har jobbet hardt, seilt verden rundt, vært på Nordsjøen, hatt tillitsverv, og jobber med mye ansvar. Først de siste årene av min drikkekarriere slet jeg med å tjene nok penger. Men alt jeg har jobbet inn, har gått med i dragsuget i jakten på å få det litt bedre enn jeg har det, mestre litt mer enn jeg mestrer. Så kan vi spørre hvorfor så mange av oss er så utilfredse med vår tilværelse? Og vi kan spørre om vår utilfredshet fører med seg noe godt? Og svaret er selvfølgelig ja på det siste spørsmålet. Vår utilfredshet hindrer oss fra å lene oss tilbake, fra å stagnere. Det bringer oss til å søke nye veier og nye mål. Men vi glemmer at ved å nå nye måter å leve på, mister vi også kontakten med det som var godt slik vi hadde det Når nye dører åpnes, så lukkes gamle! Skal jeg forsøke å komme med et svar på det første spørsmålet, så må jeg ta utgangspunkt i noen jeg kjenner veldig godt: Meg selv. Som alle mennesker er jeg skrudd sammen av en flytende masse av atomer og protoner. Sterke energier binder meg sammen til en fast form, slik den også gjør med alle andre. Jeg anser menneskeheten for å være en flytende masse, delt opp i porsjoner/personer og bundet sammen av denne energien. For at jeg ikke skal være helt lik alle andre, er jeg tildelt et ego, tuftet på arv, sosialisering og etter hvert; erfaringer. Mitt ego former Oddmund på godt og vondt. Alt for ofte bidrar mitt ego til at jeg ikke klarer å tenke fellesskap, men kun hva som er best for Oddmund. Det er i slike stunder at jeg fråtser mest, og ofte skjer dette i stunder der Oddmund sliter med seg selv. Dess mindre jeg føler meg, dess mer føler jeg å ha rett til. Da kan jeg aldri tilfredsstilles. Nok blir aldri nok. Når det gjelder alkohol førte det til at èn drink var èn for mye, og ti drinker ble tusen for lite. I dette nummeret av Klar har vi forsøkt å finne noen blå tråder å henge fråtsing på. Personlig ser jeg at fråtsing og grådighet på mange måter er synonymt. Som redaktør for dette bladet, føler jeg meg ofte utilfreds med resultatet. En utilfredshet som ikke er bunnet ut fra at Klar er dårlig redaksjonelt, men den gir meg en slags kritisk oversikt over at det kan gjøres bedre. Denne balanserte utilfredsheten håper jeg kan bidra til at den redaksjonelle biten av Klar blir formet best mulig. Svært ofte får jeg tilbakemeldinger som at dette er det beste nummeret til nå, og det betyr jo at de som gir denne tilbakemelding mener akkurat det. Det tar jeg til meg og takker. Som konsept fungerer Klar fantastisk godt. Gatemagasinet har i tre og et halvt år bidratt til at Kristiansand har endret seg. Mens vi tidligere holdt avstand til de som sliter, er det nå innført samtaler og ofte vennskap mellom disse gruppene. I Arendal har vi holdt på i halvannet år, og de merker de samme endringene der. Nå har Nav i Lyngdal tatt inn gatemagasinet som et verktøy for å gi de som sliter. I Mandal starter nå Fyrtårnet, et samarbeid mellom Nav, Mandal Kommune og Frelsesarmeen, opp distribusjonen. I 2010 vil altså enda flere få mulighet til å kunne bruke dette verktøyet til å få følelsen av å mestre, til å få gjort noe med sin sosiale angst. Og ved at selgerne øker i antall, blir det også mulighet for flere til å kjøpe. Jeg er sikker på at jeg gjennom arbeidet med å utvide gatemagasinvirksomheten ikke oppfordrer til fråtsing. Heller ikke når jeg oppfordrer til: Løp og kjøp. Med ønske til alle leserne om at vi sammen skal få et godt år i 2010 Oddmund Harsvik Ansvarlig redaktør. 4

5 Når alt blir for lite. Jeg var på fylla Sliten og lite gla` En natt da jeg våkna Hørte jeg en stemme som sa: Jeg er din venn, Kong Alkohol Jeg kan gi deg det du vil ha Da ropte jeg ut: Jeg vil ha et krus som er fylt av deg Et krus uten bunn, helt uten slutt Min slave, det skal du få Du skal få drikke meg til bunnen du når Er det så noe mer du trenger mens rusen rår? Ja, dette ène krus kan bli for lite For å trygge min fred, kan du gi meg flere? Og slik fungerer alkoholens fråtsende lenker: En dram er èn for mye Og et bunnløst krus blir aldri nok Klar Magasinet # 9 Ros og ris 5

6 Frans av Assisi er kanskje den mest kjente av middelalderens helgener. Født i 1182 som sønn av en meget rik tøyhandler. Som ung lærte Frans latin og fransk og levde livet som mange andre unge fra overklassen. Han likte det som strålte og var flott og brukte masse penger på luksusting. Levde i nuet og hans mål var å bli ridder og trubadur og leve livet i sus og dus. Frans arbeidet i farens tøybutikk, men lengtet etter eventyr. Tjue år gammel deltok han i en krig mellom Assisi og Perugia. Han ble tatt til fange og etter et år i fangenskap hadde motet hans fått en knekk, selv om prøvde å holde motet oppe hos sine fangekamerater. Han ble satt fri etter at faren hadde betalt en klekkelig løsesum, men ble alvorlig syk og var sengeliggende i nesten et år. Tilbake på beina kjøpte han seg flotte klær, dyrt utstyr og red av gårde for å delta i en ny krig. På veien møtte han en mann som var svært fattig og dårlig kledd. Frans fikk medlidenhet med ham og byttet klær med mannen. I den første overnattingen etterpå ble han syk og opplevde sitt første møte med Gud i form av en røst som talte til ham. Etter dette forandret Frans seg. Han som tidligere hadde søkt muntre venners selskap, fest og moro, gikk nå ensomme stier og fant en bortgjemt grotte hvor han kunne tilbringe timevis i bønn. På en pilegrimsreise til Roma møtte Frans en spedalsk som hadde fryktelige sår. Frans gav ham penger, men gjorde noe utenkelig da han kysset hans sår. Frans ofret seg stadig mer for de fattige, byttet klær med tiggere og levde som dem. En dag Frans lå i bønn i en forfallen kirke utenfor Assisi hørte han en stemme: Frans, gå og bygg opp mitt hus. Du ser det faller sammen. Og Frans satte i gang og gikk så langt at han solgte noen av farens varer for å skaffe penger. Faren ble rasende da han oppdaget det, slo Frans, satte på ham fotlenker og holdt ham fanget. Det resulterte i fullstendig brudd med faren som forlangte at Frans fraskrev seg sin arv og betalte tilbake alt han hadde tatt. Han gjorde som forlangt og i tillegg tok han av seg alle klærne og kastet dem foran farens føtter. Biskopen fant en kappe som hadde tilhørt en arbeider og ga til Frans. Fra denne stund vandret Frans rundt som en fattig tigger og eremitt i to år. Den 24 februar 1208 hørte Frans det evangeliet som ble brukt på denne festen: Hvor dere kommer skal dere forkynne at himlenes rike er nær. Som gave har dere fått det, som gave skal dere gi det videre. Unngå å få penger i beltet, ta ikke skreppe med på veien. Da visste Frans at hans vei var staket ut. Han tok av seg skoene og gav dem bort sammen med staven og beltet. Tok på en ufarget ullkutte, snørte den med tau og bega seg ut som barbent tigger. Frans vendte seg med sitt nye liv i mot sin ungdoms grådighet og hang etter fest og luksus og skrev før han døde 45 år gammel sin egen personlige bønn. Der tar han oppgjør med sine lidenskaper og viser måteholdets vei i sin ydmyke vandring på denne jord. Det er en vakker bønn. Tidløs i sin menneskelighet. 6

7 WAY BACK TRENGER FADDERE Uten et nettverk som kan ta i mot dem, blir løslatte fra fengsler gjengangere i kriminalstatistikken. Way Back vil møte innsatte og forberede de på tiden etter fengselet. Gjennom likemannsprinsippet tilbyr de faddere som kan følge dem den første vanskelige tiden i frihet. Av: ODDMUND HARSVIK Way Back har kontorer i Oslo, Bergen,Trondheim og Kristiansand. Kontoret i Kristiansand ledes av Oddleif Rønning, ligger i Holbergsgate og er bemannet daglig. Han har foreløpig fire medarbeidere: To frivillige miljøarbeidere og to kvalifiserte faddere. Men Oddleif trenger flere. -Vi må ha tre til, sier han. -Hvilke kvaliteter må en fadder ha? -Det eneste absolutte kravet er at fadderen skal ha bakgrunn fra soning i fengselet, men nå har et ryddig, rusfritt liv uten å måtte ty til kriminalitet. Videre skal en fadder kunne lytte, men samtidig være tydelig vedrørende rus og kriminalitet. Fadderen skal kunne bruke seg selv som eksempel, og dermed kunne gi håp - selv nå det ser mest håpløst ut. Oddleif Rønning poengterer videre at fadderne har adgang til fengsler, slik at kontakter med motiverte kan starte allerede før den innsatte løslates. Fadderen skal delta i ansvarsgrupper, de skal være støttende i arbeidet for å få til gjeldssanering. -Slik jeg har forstått de to som er faddere nå, så får de veldig mye tilbake av å være faddere. I sine brosjyrer siterer Way Back en uttalelse fra justisminister Knut Storberget: Alt for lenge har vi hatt fokus på køen inn i norske fengsler. WayBack har fokus på køen ut

8 -Victor slet hele sitt voksne liv med depresjoner og angst. Han tok til slutt sitt liv på en dramatisk måte. Vi står oppreiste fordi vi vet at Victor har fått fred, men vi er fremdeles frustrerte over behandlingen han fikk fra helsevesenet, sier foreldrene Marit og Nils Dag Strømme. Tekst & Foto: ODDMUND HARSVIK Nils Dag Strømme er en levende bokselegende. Hans motstandere ble som regel knocket ut, teknisk eller ved at de ble liggende. Sønnen Victor viderførte talentet. Han tok kongepokalen i 1999, 30 år etter at pappa, Nils Dag Strømme, tok sin siste. -Boksingen betydde mye for at Victor kom seg gjennom de tunge stundene, mener Marit, og hun husker ennå hvor sønnen strålte da han hevet Kongepokalen Høyt oppe langt nede Ekteparet Strømme forteller om vanskelige år. År der hjelpeapparatet sviktet. De mener at sønnen aldri fikk den oppfølgingen han trengte. -Selv noe så enkelt som å få en spesialist for den sykdommen han led av, altså få en psykolog han kunne gå til, tok veldig lang tid. Etter mye mas fikk han timer hos en pensjonert psykolog, denne mente at han ikke kunne hjelpe Victor særlig mye, og henviste han til en yngre psykolog. Det ble straks god kjemi mellom de to, og vi mener at sønnen vår fikk god støtte fra denne unge psykologen. Victor anså ham som en venn han kunne betro alt til. Victor gjorde fire forsøk på å ta sitt liv før han til slutt klarte det. Dette gjorde at foreldrene var på tå hev det meste av døgnet. Victor jobbet sammen med dem i familiebedriften, trykkeriet de drev. Han var utdannet offsettrykker, og gjorde ifølge foreldrene en god jobb. -Men selv om vi kunne se at han fungerte godt på jobben, kunne vi aldri vite. Victor var svært manisk. Det ene øyeblikket kunne han stråle for i det neste å være helt på bånn. Da han bodde hjemme hos oss, vi hadde et stort hus med stor kjellerleilighet som han disponerte, følte vi at vi hadde en oversikt. Men det ble verre da han flyttet for seg selv. Vi hadde to telefoner på nattbordet, fasttelefonen og mobilen. Skulle den ene være opptatt, så ville vi sikre oss at Victor nådde frem til oss om han hadde behov for det. Hjelp ovenfra Nils Dag forteller fra en episode som viser hvor viktig og nødvendig det var å være tilgjengelig. En venn som var i Australia hadde snakket med Victor på telefonen. Vennen ringte og fortalte at det hørtes ut som om noe var galt. Det var umulig for Nils Dag å få drosje den kvelden, og han kunne ikke kjøre siden han hadde tatt en pils. Men politiet var behjelpelige og kjørte Nils Dag hjem til sønnen. Victor bodde i sjette etasje. I leiligheten var det en trapp opp til et loft. Loftsdøren, en branndør var vanligvis lukket, nå sto den oppe, holdt oppe av en magnet festet til veggen. -Siden Victor ikke var i leiligheten, skjønte jeg at han var der oppe, og jeg hadde ikke kommet meg inn til ham hvis døren var smelt igjen. Inne på loftet fikk jeg se at sønnen vår hadde hengt seg. Med uante krefter fikk jeg løftet han ned i siste liten før han kveltes. Da jeg kjente at Victor var i live, hørte jeg branndørene smalt igjen. Jeg ser at ekteparet Strømme berøres av hendelsen som skjedde for mange år siden, og selv merker jeg at jeg får gåsehud. -Hva var det som gjorde at denne døren sto oppe, og var det helt tilfeldig at den smalt igjen da jeg fikk ned Victor? Liten hjelp for psykisk syke Tre ganger forsøkte Victor å ta sitt liv ved hjelp av tabletter. I en god periode for Victor, mente foreldrene det var ok å ta seg noen dager fri for å delta på Laksefestivalen i Flekkefjord. Mens de var der, gjorde Victor et nytt forsøk, og han ble brakt til sykehuset for pumping i all hast, uten yttertøy og sko. På sykehuset gjennomførte de pumpingen, fant ut at gutten var i form til å skrives ut, og satte den syke gutten vår på gaten, slik han kom inn, uten yttertøy og sko. Både Marit og Nils Dag blir ennå sinte ved å minnes denne episoden. Både psykiatri og rusavhengighet blir definert som sykdom. Men jeg har aldri hørt at de 8

9 9

10 har skrevet ut en med benbrudd på en slik måte. Helsevesenet er gjennomsyret av forakt overfor denne gruppen, og vi tror ikke de har kommet et skritt lenger siden Victor tok sitt liv. De gangene han fikk plass på psykiatrien, følte han at han var til oppbevaring, uten samtaler eller annen behandling. Det fantes ikke profesjonell hjelp for folk som led av depresjoner og angst, og det var kanskje vissheten om dette som til slutt førte til den dramatiske slutten for gutten vår. -Vi fortalte legene på sykehuset at psykiske lidelser er en livstruende sykdom. De bare kikket rart på oss og sa at den hadde de ikke hørt før. Utfallet for Victor viser hvor rett Victors foreldre hadde. Svært mange med psykiske lidelser tar sitt liv, mange klarer det fordi helsevesenet ikke tar pasientene på alvor når de søker hjelp. Dramaet i Kirkeveien Midt på natten, 10. desember, 2001, fikk ekteparet telefon fra politiet om å komme til kammeret. Vanligvis pleide de å kjøre om Lund, der Victor bodde, men nå gjorde de som de var bedt om, kjørte rett til kammeret. Der ble de sittende lenge og vente, før noen kom og informerte dem. De fikk seg forklart at Victor hadde ringt inn en beskjed om at de ville finne en død mann i Kirkeveien. På politiets spørsmål om mannen var død, svarte Victor med å spørre politiet om de hadde hørt en mann skyte seg før? Dette svarte politiet at de hadde, samtid smalt skuddet. Victor skjøt seg selv. Han hadde også skutt rundt seg i leiligheten med en AG3 han hadde som medlem i heimevernet. Dagen før dramaet i Kirkeveien, hadde Victor vært hjemme og lett opp kosebamsen han hadde som liten, en nattrøye med Victor på brystet og en del andre personlige ting. Bamsen hadde han hengende under skjorten under tragedien, nær hjertet. -Victor var svært deprimert de siste dagene. Mens de satt på politistasjonen, lenge overlatt til seg selv og sin frykt, fikk de se politiets utrykning, de som skulle ut for å ta gutten deres. -Det var i kamuflasjedrakter, og var svartmalte i ansiktet. Vi syntes dette var veldig tøft, minnes foreldrene. Oppreisning Marit og Nils Dag Strømme gikk til sak mot helsevesenet - gjennom pasientombudet. Saksmappen var tykk som en murstein. -Vi vant frem, og fikk en innrømmelse fra helsevesenet. Summen er ikke stor, men den er heller ikke det viktigste. Hvor mye skal vi forøvrig sette et ødelagt liv til? spør Nils Dag, og han svarer selv. -Det er umulig å måle Victors liv og død i penger. For oss var det av verdi å få bekreftet at helsevesenet innrømmet å ha opptrådt galt. Kona, Marit, er enig i at det føltes som en enorm seier å få erstatningen, men hun sier at hun fremdeles føler raseri mot enkelte innen politiet og helsevesenet. Smerten er over Nils Dag mener å ha forsonet seg med sønnens dramatiske død, slik familien skrev det på et kort: Hjertelig takk for den særs gode tanke, omsorg, støtte og gode hjelp vi har fått ved vår kjære Victors bortgang. Dere skal vite at dere har hjulpet oss kolossalt i denne første, vanskelige tiden. For oss er det godt å vite at Victor nå ikke behøver å slite med sine problemer mer. Han er fri for all sorg tunge mørke tanker og sterk smerter. Marit Elise, Nils Dag, Viggo og Vidar Strømme med familie. Nils Dag og Marit sender også en hilsen til alle Victors venner som alltid stilte opp. De understreker at Victor var heldig som hadde dem. De stilte alltid opp. På sine bursdager den 22. desember, pleide Victor å inviterer vennene hjem til hummer og fest. Han hadde allerede invitert vennene til festen også dette året. Nils Dag og Marit syntes de burde holde invitasjonen ved lag. Bare halvannen uke etter at Victor tok sitt liv, hadde foreldrene sønnens venner rundt seg til hummer og samtaler, slik det var da Victor levde. -Det var tøft så kort etter Victors død. Men vi er glade for at vi gjennomførte det. Vennene er flotte mennesker. Vi snakket om Victor og mintes ham på en fin måte. Vennene var behjelpelig i ettertid med mye av det praktiske. Victor var heldig som ble likt av så flotte mennesker. Det at de var der for ham, betyr mye for oss. Mistet oppdrag Nils Dag oppdaget gjennom sorgen at der er flere ringvirkninger ved slike opplevelser, og ikke alle er positive. Regnskapsføreren hans viste til at en ellers svært stabil omsetning nesten over natten ble redusert med 20 prosent. Kunder som hadde brukt trykkeriet i flere år trakk seg nå unna og gikk over til å bruke andre trykkeri. -Hvilke mekanismer tror du får folk til å opptre på en slik måte? -Jeg vet ikke, svarer Nils Dag, men tenker høyt: - Kanskje er det frykten for å møte oss, for hvordan de skal takle oss i vår sorg? Omsetning ble stadig mindre, og etter hvert solgte Nils Dag Strømme familiebedriften som han hadde jobbet opp gjennom hardt arbeid i mange år. I dag jobber han hos de som kjøpte bedriften, Kristiansand Trykkeri. -Og jeg trives med å være ansatt, ikke ha noe annet ansvar enn det å gjøre jobben min, smiler den spreke 64 åringen. Men han poengterer at han synes folk skal tenke over dette eksempelet. Først mistet vi vår sønn gjennom dramatiske hendelser. Ringvirkningene blir at vi også mister levebrødet vårt, fordi en del mennesker er for feige til å møte oss i en slik situasjon. Både Marit og Nils Dag vil presisere at det også kom mye positive ringvirkninger. Vi fant ut hvem som er virkelige venner. Noen av dem vi trodde var det, forsvant ut av bildet. Andre, mer avstandsbekjente, er i dag blitt virkelig gode venner. Ser fremover Marit og Nils Dag sørger fremdeles over Victor, de besøker graven hans en til to ganger i uken. Men de har kommet så langt at de ser fremover. -Vi har to sønner til, deres koner og barnebarn. Vi er stolte over dem, for at de var slik støtte for sin syke bror. Nå gleder vi oss over dagene, over barnebarna. Våre gjenlevende barn med familie fortjener å få vår fulle oppmerksomhet. 10

11 Victor hadde aldri gitt utrykk for at han skrev dikt. Dette diktet fant de på pc-en hans. De fikk senere vite at han hadde sendt diktet til sykehuset, uten at de reagerte. Kanskje ikke så rart, når de ikke vet at psykiske lidelser er en dødelig sykdom! VICTOR STRØMME 11

12 NÅR ER NOK - NOK? Vi kjøper ting vi ikke trenger fyller opp klesskap og kjøleskap til de buler. Barna får så mange leker at de nesten ikke kommer inn på rommet sitt. Vi spiser så mye at bilringer og vommer vokser seg fete og farlige. Vi kjøper nye biler, hvitevarer, TV er og møbler uten at de gamle er utslitt. Får vi aldri nok? Tekst: LEIF STRØM Foto: TOR ERIK SCHRØDER 12

13 Vi snakker med Marianne Haugen og Eyvind Danielsen fra Famtiden i våre hender. I skrivende stund er det klimamøte i København og Eyvind er ivrig og klar for seilas mot dette viktige møtet om et par dager klimaentusiaster fra Framtiden i våre hender og Kirkens Nødhjelp drar av gårde med eget skip. Marianne skal til Kenya for å jobbe på et prosjekt for ARC AID. To svært engasjerte personer med andre ord. Alt henger sammen Eyvind vokste opp på Høybråten utenfor Oslo og studerte nauturforvaltning ved Høyskolen i Telemark. Her tok han GIS karttegning på data. Han sluttet seg til Framtiden i våre hender i studietiden, og var leder av lokallaget på Blindern i to år. Sammen med kjæresten flyttet han sydover til Hånes og ble matrikkelfører i Songdal kommune. -Jeg sluttet meg til Framtiden i våre hender fordi de ser helheten. Alt henger sammen. Problemet er at vi rike ikke ser konsekvensene av det vi holder på med. Brorparten av problemene må betales av de fattige land de som bor under to meters høyde over havet. Mitt engasjement går på solidaritet med den tredje verden, samt de uttallige generasjonene som kommer etter oss. Orket ikke gå i dyrparken Marianne Haugen er noen år eldre og er født i Krisiansand men har vokst opp i Søgne. Hun gikk i sin tid på Nygård skole e og studerte til bioingeniør ved Østfold tekniske skole. Hun har i alle år jobbet på laboratoriet med blod og andre kroppsvæsker. For tiden er hun på Sørlandet Sykehus. Etter et 4 års opphold i Botswana i hvor hun jobbet for fredskorpset, følte hun behov for å melde seg inn i noe som tonet flagg. -Jeg fikk problemer bare med å gå i Dyreparken og høre maset fra ungene som ville ha det og det som gråt når de ikke fikk en is for eksempel. Det ble plagsomt etter alt jeg hadde sett og opplevd. Forskjellen fra det barna i Afrika hadde - eller rettere ikke hadde ble for stor. Det føltes nesten tøffere å komme hjem enn å reise ut. -Jeg var med i Framtiden i våre hender, Kristiansand da vi startet opp den første rettferdige butikken i Kristiansand (muligens også den første i Norge): DU Verden. Vi var tjuefem mennesker som skiftet på å jobbe frivillig. Vi holdt ut i fem år, men det ble vanskelig økonomisk i lengden. Det beste er gratis Hva med fråtseri som er temaet i dette nummert av KLAR? Eivind: -Som sagt henger alt sammen. 13

14 Vi fråtser i energiforbruk. Noen tror ikke på at klimaproblemene er menneskeskapte. De synes alt snakket om bruk av el-biler, reise kollektivt, spare på energi og forbruk er bull-shit. Dem om det. Mye av vårt enorme energiforbruk involverer olje en ressurs som snart er oppbrukt. På grunn av oljen har vi kjørt oss inn i en blindvei vi må snart tilpasse oss en ny virkelighet. Jeg mener vi må bremse forbruket nå, og jobbe hardere for andre energikilder. Jo lenger vi utsetter det, jo brattere blir læringskurven over i en ny tilværelse. Marianne: -Jeg synes faktisk det er for mye snakk om CO2, olje og transport. Jeg tror forbruket vårt er hovedproblemet. Jeg leste en artikkel i Fædrelandsvennen i morges hvor det sto at vi trenger minst fire kloder for å opprettholde dagens forbruk. Vi kjøper tøy vi ikke trenger, vi har gjerne to hus, to biler osv. Hvorfor ikke snu alt på hodet vi vet jo at de beste tingene i livet er gratis. Det flest mennesker ønsker seg mer av er tid. Tid sammen med familie og venner tid til å nyte, elske og være menneske. Det kalles med et annet ord: Livskvalitet. Sitte under en palme -Byttering er et fint tiltak der kan man bytte ting og tjenester. Så slipper man å kjøpe så mye det gir også bedre tid. Kjenner du historien om mannen som sitter under en palme og ser ut over havet? Det kommer en annen forbi og spør: -Hvorfor sitter du her? Hvorfor skaffer du deg ikke en jobb og tjener penger så du kan kjøpe deg ting. -Hvorfor skulle jeg det? -Tjener du penger kan du få bygget deg et hus og bo bedre. Kjøpe møbler, TV osv -Hvorfor? -Så kan du reise på ferie og sitte under en palme og se ut over havet. Ikke kast -bytt -Får vi aldri nok hvorfor tror dere vi skaffer oss alle de unødige tingene? -Marianne: Vi vil vel ikke være som alle andre. -Eyvind: Eller vil vi helst være som alle andre. Det er mange faser i livet og en av dem er samlerfasen. Imidlertid er det helt OK å skaffe seg ting som øker livsgleden. Jeg har nettopp anskaffet meg kajakk. Det gir tre gode ting på én gang: Frisk luft, naturopplevelser og god trim. -Marianne: Det er mange loppemarkeder i og rundt Kristiansand, men folk kunne gjerne bruke dem mye mer. Vi burde på en helt annen måte lære oss å bytter varer. I dag havner alt for mye på søpplehaugen. Helt brukbare TV er, kjøleskap og komfyrer dumpes for ikke å snakke om klær. OBS! Nå har det kommet en ny BRUKTHALL på Mjåvann gjennvinningsstasjon. Her kan folk kan sette inn brukbare ting de vil kvitte seg med, og så kan andre hente tingene gratis. Det vil komme tilsvarende i Sørlandsparken når den gjennvinningsstasjonen der blir oppgradert neste år. -Et lite hjertesukk: Det er ikke enkelt å være forbruker heller. Produsentene senker kvaliteten. Ting har kortere holdbarhet enn før, motene skifter hurtigere og kapitalistene skal ha sin tjue prosents fortjeneste. Så lenge forbruket går opp er alle fornøyde men klimaet lider. Solidaritet -Eyvind: Vi oppfører oss som naut det nyeste skal i hus. Verre enn å være arbeidsløs må det jo være å lage ting folk ikke trenger. Det kan ikke gi noen god følelse. -Når du kjøper deg noe nytt kan du kanskje kvitte deg med noe du ikke trenger. Bli med i en byttering eller start en selv. Skaff deg en hobby som ikke krever all verdens utstyr. Pass også på at ungenes fritidsaktiviteter er i nærheten av der dere bor så sparer dere kjøretid og forurensning. -Marianne: Jeg er litt lei de store ordene i klimadiskusjonen. Tenk at på klimakonferansen i København var det mennesker som snakket om klima. Hvilket penge- og ressursforbruk! Tenk om alle disse menneskene hadde vært ute og gjort noe konkret i stedet. Jeg mener at det vi klimaforkjempere snakker om bør gjenspeiles i vårt eget liv. Hver dag er en ny sjanse til å gjøre noe godt for klimaet bare tenk enkelt. Selv små ting monner. Selv skal jeg som sagt til Kenya om noen dager og jobbe på et prosjekt for Arkivet det er min innsats for solidaritet i praksis. Jeg vil ikke fortelle hva folk skal gjøre. Det må de finne ut selv. Det er ikke pent å stjele -Eyvind: Jeg synes vi må prøve å gi noen svar. For meg er solidaritet å ta ansvar, ikke bare for den tredje verden, men også for de som skal leve i morgen. Det er ikke pent å stjele ressurser fra barna og barnebarna våre - som å bruke opp all oljen, ta ut alt stålet og andre ikke-fornybare råstoffer fra naturen. Vi må behandle jordkloden med varsomhet slik at kommende generasjoner også får glede av den. -Siden det er jul når dette skrives. Tips: Hvorfor ikke gi opplevelser i stedet for ting i gaver? Gi av sin tid være mer sammen med barna fremfor å jobbe seg i hjel for å skaffe flere ting man ikke trenger? -La oss skape et nytt samfunnsideal: Mennesker som har god tid, mange venner og et rikt sosialt liv En gang i syvende klasse forstod jeg plutselig, lamslått, at det var en sammenheng mellom vår rikdom og andres fattigdom. Det kan hende jeg forstod det langsomt, i ettertid virket det likevel som et lynnedslag. Fattigdommen er ikke som en ulykke, et jordskjelv. I frykteligste fall bestod sammenhengen i at vår rikdom bygde på utbytting. I allefall bygde den på at jeg og mine nektet å dele, selv om vi hadde mer enn nok. Noen var ugjenkallelig og dødelig utenfor. Det kunne ha vært meg. Sitat fra Steinar Lems bok Det lille livet

15 ÅPENT BREV TIL REGJERINGS- KABINETTET OG HELE KOSTEBINDERIET I 2009 fullførte forfatteren videregående skole, og han vant førsteprisen i konkurransen Unge forskere Kjære parlamentarikere! Først ønsker jeg å takke for at dere ikke har brukt alle våre oljemilliarder på yachter og feriehus til dere selv, samt deres brede bekjentskapskrets, men utelukkende utnytter deres verv for å sikre dere stillinger dere strengt tatt ikke er kvalifisert til. På dette området utmerker utvilsomt Norge seg i verdenssammenheng, og har på langt nær fått nok anerkjennelse i de verdenspolitiske fora. Det er godt å vite at vi stadig har penger på bok, idet misnøyen først melder seg, for eksempel når vi får vite at bompengeavgiften skal økes med tre kroner. Er det rart vi tar ut sykefravær og stiller oss i sykehuskøen (som jo bare øker misnøyen ytterligere), når skattetrykket ligger over oss som et uvær? Videre ønsker jeg å takke dere for gratis skolegang i tretten år. De første årene virker muligens litt meningsløse, ettersom disse jo ikke ble brukt på å frembringe resultater jeg kunne føre opp på CV-en. Det hadde utvilsomt vært lettere for naboen å velge hvilken snørrunge han skulle betale for å måke oppkjørselen, om han kjente til sløydkarakteren fra fjerde klasse. Tross alt er det som det står i Teksten: Vis meg ditt vitnemål, så skal jeg fortelle deg hvem du er! I tillegg blir det bare bortkastet dersom barneårene går med til drømmerier og fantasier uten noen form for jordnærhet. Om man er en treer, forblir man en treer resten av livet, og så kan man få en ingeniørjobb på en oljerigg, kjøpe hus og betale polakker for å male det. Jeg hører at Soria Moria II betegner oss borgere som klienter/kunder, og det er jo bra; da kan vi være sikre på at de varer og velferdstilbud vi mottar fra Staten Norge AS er av ypperste kvalitet, og hvis ikke, kan vi med forbrukerkjøpsloven i hånd klage til nærmeste rettsinnstans. Gitt at den ikke ligger for langt borte selvsagt, ettersom det krever en mindre passiv innstilling enn det som inngår i ordet klient. Man kunne jo risikere å tape saken på grunnlag av for lite passivitet, og det hadde jo vært svært så synd for en klient som ikke følte at han fikk nok for sine skattepenger. Han kunne til og med måtte ta ut sykefravær og havne i helsekø, og Gud vet hva det kunne gjøre med det stakkars mennesket. Helsekøer er jo tross alt til å bli syk av. Til slutt vil jeg bare uttrykke min bekymring for politikernes mentale helse. Overarbeidet som dere er, der dere må lytte til medierådgivere og andre rådgivere, samt passe på at ingen uttalelser er upopulære, har dere vel ikke fått anledning til å finne frem noe god litteratur til å ha som sengelektyre. Derfor ønsker jeg å avslutte med en liten bokliste, med bøker som både er spennende og relevante: Brave New World, av Aldous Huxley Brave New World Revisited, av Aldous Huxley Island, av Aldous Huxley Haiene, av Jens Bjørneboe Jonas, av Jens Bjørneboe Brødrene Karamasov, av Fjodor Dostojevskij Kritikk av den rene fornuft, av Emmanuel Kant All life is problem solving, av Karl Popper Sosialismen og Menneskets sjel, av Oscar Wilde Jeg innser at dette er flere bøker enn mange leser i løpet av et helt liv, og siden politikere engang er folkets representanter, er det nesten for mye å forlange at dere leser alle disse før neste valgkamprunde starter. Dette er bare mine enkle forslag til våre overanstrengte politikere, i håp om at dere skal få like mye glede utav overnevnte bøker som jeg selv har hatt Deres ydmyke tjener Jørn Kløvfjell Mjelva Student 15

16 DEN STRUKTURELLE FASCISMEN Noen tanker om den moderne grådigheten Tekst: Odd Volden Illustrasjon: Arvid Bergstøl I Tegner Arvid ringer: -Jeg har snakket med redaktør Oddmund. Forrige utgave av KLAR er snart utsolgt. Vi kan ikke ta fri i romjula likevel. Fredag før jul er jeg på julebord i KLAR. Jeg skjønner allerede da at KLAR går unna for tida. -Vi får mange godord, sier en av selgerne. -Noen kjøper 20 eksemplarer og sier de skal gi dem bort i julegave. -Det begynner alt å tynnes på lageret, sier redaktøren. Jeg sitter på toget når Arvid ringer. Jeg er på vei til romjulsferie i min barndoms by. Jeg har med pc-en og gjør umiddelbart et forsøk på å forfølge en innskytelse, men det viser seg å være et blindspor. Så kommer jeg til å tenke på en tekst jeg har hatt liggende en stund. Kanskje den kan passe inn her? Det er kraftig kost, i mer enn en forstand, men dagens tema, grådighet, er heller ikke for pyser. Jeg tar sjansen:

17 II Globalisering. Nyliberalisme. Turbokapitalisme. Privatisering. For deler av befolkningen er dette de største fyordene i vår tid. Jeg er sikkert enig i det, men forholdet mellom økonomi og politikk har alltid vært litt stort og uhåndgripelig. For meg er betegnelsen strukturell fascisme nyttigere og lettere å forstå. De gamle fascistene og deres etterkommere, som for øvrig stadig marsjerer, var lette å få øye på og mulige å slåss mot. Den strukturelle fascismen, derimot, har vi alle en aksje i. Det er den som slår inn når vi velger korteste vei, når vi vender oss bort, når vi kosmetiserer, når vi forenkler, når vi ikke lenger orker å ta inn og når vi slutter å stille krav til egen argumentasjon. For dem som rammes sterkest, kan resultatet av den strukturelle fascismen være like katastrofalt som for dem som døde i gasskamrene, i torturkjellerne eller på slagmarken. De som ble rammet av den opprinnelige fascismen, tilhørte for manges vedkommende tydelige grupper, og de døde som medlemmer av en gruppe. Den opprinnelige fascismen var såpass tydelig, og dens ofre så definerte, at historien om den er ansett som svært viktig å skrive. Slik er det ikke for den som får ødelagt sitt liv eller dør en for tidlig død som følge av mer eller mindre subtile dysfunksjoner i samfunnsformasjonen, i psykososiale enheter (familie, vennekrets, skole, arbeidsplass, frivillig sektor og i den store offentligheten: i det politiske liv og i media). Ofte er dette historier om langsom, ensom og smertefull fornedrelse og destruksjon. Enkelthistoriene kjenner vi etter hvert godt. De er stort sett skrevet av journalister, hyppigst forekommende under nyhetstørken om sommeren, når julestemningen skal settes i desember og når det ellers måtte passe med den øvrige agendaen. Men den store historien om dette blir ikke skrevet. Dels fordi det blir for nært og for utydelig for et stadig mer ufokusert offentlig vi, og dels fordi det som har vært kulturelle, samfunnsmessige og politiske foreteelser i tidligere tider er blitt redusert til medisinske anliggender. Historien vil være snill mot meg, for jeg har tenkt å skrive den, skal Winston Churchill ha sagt. Hvem som skriver historiene, hvem som skriver historien og hvilken form historieskrivingen tar, er noen av de viktigste spørsmålene vi kan stille oss hvis vi tar mål av oss til å være noe annet enn kunder i et marked uten grenser. Det er selvfølgelig helt legalt å ta sjansen på at det går bra hvis man satser på å surfe seg gjennom livet uten omtanke for andre enn seg selv og sine aller nærmeste og uten omtanke for eget ettermæle, men da får man i det minste være ærlig på det. Samfunnet finnes ikke, sa en annen brite, Margaret Thatcher. Joda, sier jeg, samfunnet finnes, og noen av oss får det rett i trynet. Du skal ikke ha kikket i så mange psykiatrijournaler eller inn i så mange terapirom før du får et ganske godt innblikk i hvordan det som fortoner seg som evig fornøyelsespark for den som håndterer livet, kan oppleves som et mareritt for den som ikke får det til. Mennesket er en del av naturen. Den menneskeskapte kulturen er en del av naturen. Og naturen er brutal. For noen må det en kreftsvulst eller en tsunami til for å skjønne dette. For andre er erkjennelsen av livet som et risikabelt prosjekt noe vi har med oss fra barneårene av. Jeg har aldri vært redd for å dø, men jeg har vært livredd for å dø uten en historie. Jeg ønsker å holde fast på dette som et helt sentralt humanistisk krav: Et hvert menneske har rett til å få skrevet sin historie. Et av de viktigste mottiltakene mot den strukturelle fascismen er å se til at den tiltagende neglisjeringen av det enkelte menneske og neglisjeringen av det enkelte menneskes livsvilkår bringes til opphør. Det er på psykologisk nivå en banalitet å påpeke at et hvert menneske har behov for tilhørighet til andre for å kunne bli og være menneske. På kultur- og samfunnsnivå motsvares dette i ytterste konsekvens av behovet for å tilhøre historien. Psykiatriske pasienter, sosialklienter, narkomane, tiggere, svake, uføre, fattige, kriminelle - mange grupper av mennesker havner i dag i tabloide massegraver, mens idoldeltakere, idrettsfolk, kunstnere, intellektuelle og politikere havner på sokkel, i mediebildet, i leksika og i historiebøkene - som distinkte og utførlig beskrevne individer. III Jeg regner ikke med å få mye støtte for teksten om den strukturelle fascismen. Jeg legger sikkert en sterk bevisbyrde på egne skuldre når jeg går så høyt ut. Man bør helst unngå å skyte spurv med kanoner. Men jeg klarer ikke å slippe tak i tankene om at den strukturelle fascismen bør undersøkes nærmere. For hva er alternativet? At vi taper kampen mot klimatrusselen? At språket infiseres så sterkt av reklamespråket at det ikke lenger strekker til for å gripe kompleksiteten i enkeltmenneskets møte med verden? At vi taper kampen mot økte forskjeller i levekår og levealder? At stadig flere presses inn i stadig trangere rammer? Et forhold jeg har tenkt mye på, er dette: Impliserer tanken om den strukturelle fascismen også at vi må høyne den argumentative beredskapen mot kolloboratører, stripete og quislinger? Det snakkes mye om personlig ansvar i forbindelse med sykdom, arbeid og offentlige stønader. Rusavhengiges valgmuligheter og personlige ansvar for situasjonen de er oppe i brukes fortsatt som argument for at de først og fremst smir sin egen ulykke. Men hvorfor krever vi aldri måtehold og personlig ansvar også i den andre enden av skalaen? I et land som har fostret en Alf Prøysen, en Erik Bye og en Odd Børretzen: Bør vi ikke i større grad ansvarliggjøre dem som framstår som apologeter for ubegrenset og kritikkløs selvhevding, uten omtanke for kulturelle konsekvenser av egen atferd? IV Den mest historieløse og ynkelige sviker mot tradisjonene etter Erik Bye & co, er tv-programlederen Fredrik Skavlan. Han er en dyktig journalist, han er smart nok til å skjønne kritikken han møter, men han velger likevel å fortsette som fører for en bevegelse som så langt ser ut til å ha grenseløse ambisjoner om å utrydde alvoret i det offentlige rom og å skape lebensraum for livets vinnere. Foreløpig ser det ut til at suksessen ikke har noen ende. Men det betyr ikke at Skavlan og hans folk har vunnet. Det betyr bare at vi som ser faren må skjerpe motstandskampen. Vi kan aldri tillate oss å ta fri, ikke en gang i romjula. 17

18 LIVETS FRÅTSERI Fråtseri er en av den kristne læres syv dødssynder. Forståelsen av hva fråtseri består i, har variert gjennom tidene, men er ofte illustrert med enkelte romerske keiseres spise- og drikkeorgier. Hvis man til et slikt overdådig måltid ikke hadde plass til mere, skulle man ta et brekkmiddel og få spydd og tømt magesekken slik at en kunne fortsette spisingen. (Wikipedia). Av KARI HENRIKSEN Stortingsrepresentant, AP Det ble vanskeligere enn jeg tenkte, å skulle skrive noe om fråtsing. For hva er det? Fjesbokvennene mine gav meg eksempler på at fråtsing er å bruke mer enn jeg trenger på bekostning av noen. Teoretisk er det en av de syv dødssynder. Hovmod, grådighet, begjær, misunnelse, vrede og latskap er de seks andre. Ikke særlig lystelig tema dødssynd, det bærer ikke bud om lystige stunder eller framtidsutsiskter akkurat! Det er lett å si seg enig i at fråtsing er noe negativt, at vi har det godt i Norge, at vi bruker mer av jordas ressurser enn vi bør, at vi har mer enn vi trenger, de fleste av oss. Og at dette går på bekostning av folk som ikke har slike muligheter, enten de bor i Norge eller i andre, fattige land. Når dette er avklart, hva er da igjen å skrive om? Kanskje dette blir en veldig kort artikkel, som slutter etter noen linjer? Min farmor Othilie, renner meg i hu. Hun var en sterk kvinne, eneforsørger for tre barn. Mannen døde i første verdenskrig, utenfor Frankrike og ble begravet i en felles grav for sjømenn. Hun var 26 år, gravid, med to gutter på fire og to. Hun var en nøysom kvinne, og måtte tjene til livets opphold. Hun starta kiosker og 18

19 klarte å forsørge seg og sine med mye hardt arbeid. Hun var takknemlig for sjømannspensjonen hun fikk på sekstitallet, etterbetaling på noen hundrelapper, og noen tiere mer i pensjon i året. Hun representerte nøysomheten. Hun trodde på Gud, takket ham for alt som var godt, skjebnen, hvor hun la alt hun ikke forstod, og en sterk rygg. Hun sa ofte Det skal sterk rygg til å bære gode tider. Jeg måtte spise opp maten når jeg var hos henne. Hvorfor det? - Du skal være takknemlig som kan spise deg mett. Eller som Victor Hugo sier det: Fråtseri straffer fråtseren. Fordøyelsen har av Gud fått det verv å preke moral for magen. Fråtsing er knyttet til mat og overspising som i det gamle romerriket. I Norge har de fleste av oss alt (- men det er også alt vi har, sa Ole Paus en gang) og de fleste har mer enn vi trenger. Vi handler for milliarder av kroner bare på ett døgn og skyter raketter for flere hundre millioner nyttårsaften. Mange har to biler, båt, hytte; vi pusser opp og kjøper nytt når det kommer nye modeller, enten det er sofa, sykkel eller bil. Kjøleskapet mitt er fullt. Alt for fullt, og jeg spiser mer enn jeg behøver, spesielt i jula. Ja, som nasjon spiser vi mer enn vi behøver hele året. Fedme blir en av de store folkesykdommene i årene framover. Vi spiser mer og bruker mer av naturressurssene enn vi trenger, spesielt vi som bor i den vestlige del av verden. Vi er i ferd med å ødelegge klima og dermed levekårene til framtidas generasjoner. Vi har kjøpt vaksiner til en frisk befolkning for å forebygge pandemi, mens tusenvis av barn dør hver dag fordi de ikke har tilgang til fødselsomsorg eller tilgang til vaksiner for barnesykdommer. Vi kaster mat for millioner av kroner, mens fattige i andre deler av verden dør av sult, vi har ikke en gang tid til å dekke det i nyhetene, for det er så mange andre nyheter som er viktigere om kjendiser, skandaler og fester. Media fråtser i andres liv og er opptatt av å fråtse i det som selger, siden markedet er en ensretta ideologi, blir det mindre mangfold. Media fråtser som flokkdyr etter den gode historien som selger sex, drugs and rock and roll! Går det an å fråtse i ånden? I tanker og følelser, i fantasien? Og hvem har fått vervet å preke moral for ånden slik fordøyelsen gjør for maten? Mange barn og unge ble tidligere fortalt at tanker om seksualitet og kjønnsliv var synd og førte til helvetets porter. Kanskje er det ennå unger som frykter at egne tanker om kjønnslige ting er synd. Utforsking av egen seksualitet er tidvis og glimtvis fråtsing. Kroppen og fantasier gir den største nytelse. Forelskelse er fråtsing i den store, altomsluttende kjærlighet, tanker om den andre, seksuelle fantasier og framtidsdrømmer som fyller døgnet og gjør en ør og svimmel. Deilig fråtsing. Fråtsing i egen storhet. Å elske seg selv og opphøye egen person til maktens sentrum, har gjort større skade i verden enn barns kjønnslige tanker og seksuelle fantasier. Å ha seg selv som verdens omdreiningspunkt, gjennom selvutviklingsteorier, engleskoler og egenterapi der jeg fråtser i mitt selv og det viktigste er å foredle og utvikle sentrum: meg. At jeg er mitt eget mål og universets midte. Å bruke meg selv som subjekt for å nå mål, å prioritere meg selv og ting som dreier seg om meg er åndelig overspising. Egofedme kaller jeg dette fenomenet. Ens eget selv blir nødvendig å utvikle for at det rundt meg skal få verdi. For meg er farmors påpeking av å ha sterk rygg i gode tider, moralens påpeking av åndelig fråtsing. Det betyr at jeg i tanken må trene meg i å handle ved å ikke handle. Trene på å møte overflod og mulighetene til å gjøre alt, kjøpe alt og være med på alt med å nettopp ikke gjøre det. Trene meg i å ikke bruke, ikke utnytte muligheter til å skaffe meg mer, misbruke egen posisjon eller makt, kjøpe mer, reise mer, oppleve mer. Trene opp takknemligheten. Trene meg i å tenke på andre. Se de som trenger noe. Omtanke. Vennskap. Arbeid. Kjærlighet. Penger. Tak over hodet. Frihet fra vold og overgrep, diskriminering, avhengighet og åndelige stengsler. De trenger at jeg har en trenet ånd og tanke. At jeg kan se dem, høre dem og gjøre mitt for å bidra til at de skal få det bedre. I det små, i familien, blant venner og på arbeid. I det store gjennom politiske diskusjoner og vedtak. Aristoteles ord om demokrati er verd å dvele ved: Demokrati oppstår når man tilstreber alle borgeres frihet og likhet, og tar hensyn til antall borgere, men ikke deres art. Sa han som levde da arten du tilhørte gav privilegier. Jeg tror farmors sterke rygg er takknemlighetens og ydmykhetens reisverk. Kan man fråtse i gode tanker? Jeg fråtser i gode minner når jeg blar i album fra da jeg var liten. Når slekta sitter rundt bordet 1. juledag og spiser lunsj eller jeg feirer St. Hans med gode venner: historier fortelles, ting huskes, legges til og trekkes fra, vi minner hverandre om opplevelser, forteller om minner, og krangler om hva som egentlig skjedde, hvor og når. Vi fråtser i gode minner, latter og samvær. Mat, samvær, stemning og de gode samtalene som dreier seg rundt sin egen akse og i gjentakelsens styrke flyter sammen til en felles historie. Historien om oss, fellesskapet, likheter og forskjeller, om egenskaper, hendelser, sorger og gleder. Eller de gylne øyeblikkene med barnebarna. Der jeg bare nyter at de vil være sammen med meg, at de spør, forteller fra sin hverdag, smiler. At de er. Jeg kan fråtse i slike gode øyeblikk, tre dem på en tråd om kvelden, knytte knute på og legge dem i kroken av hjertet mitt. Se på solnedgangen og kjenne takknemligheten og litenheten i meg selv. Eller morgenstunden den 28. Desember da dette skrives. Snøen glitrer som de gode minnene i hjertekroken. Henger i klaser på furu og grantrær som lodne, lunende votter. Sola bruker himmelen som lerret. Rosa, lakserosa, rødt, grått, kitthvitt og lyseblått strekes ut over en våknende dag, blir til lyseblå klarhet. Rimfrosten rammer dagen inn. Andektig holder vinden pusten, skyene seiler over himmelen, lydløst. De vet hvor de skal. Lufttrykk og temperatur er kart og kompass og staker kursen ut. De omdannes, vokser eller oppløses, skapes og skaper. Fra jord til himmel. Fra himmel til jord. Jeg fråtser i uendelighetens styrke Fråtsing i egen storhet. Å elske seg selv og opphøye egen person til maktens sentrum, har gjort større skade i verden enn barns kjønnslige tanker og seksuelle fantasier

20 både i dagliglivet og helsevesenet Noen er så rike at det nesten er kvalmende de bor i rikmanns gettoer og omgås stort sett hverandre. Det samme gjelder de fattige de som faller utenfor bostedsløse, rusmisbrukere og psykisk syke. De kommer sjelden inn i det gode selskap og tilbudet i kommunene og helsevesenet trappes ned. Dermed øker forskjellene. Tekst: LEIF STRØM Foto: TOR ERIK SCHRØDER Berit Bryn Jensen er et fyrverkeri av en kvinne. Hun har engasjert seg i hele sitt liv, og har ingen planer om å trappe ned selv i godt voksen alder. Hun kommer opprinnelig fra Tønsberg og er like stolt av fødebyen sin som Arendalittene er av sin by. Hun minnes at hun bodde i en gate der rådmann Rørholt bodde tvers over gaten, biskopen på den andre siden og en skipsreder likeså. Deretter kom Blå Kors. Det var en fornem gate, og i hver ende var det arbeiderboliger. Det utgjorde et spennende miljø nærmest et tverrsnitt av befolkningen. Norge er et fattig land - Jeg gikk på Byfogdløkka skole. Her var det rent og varmt. Vi fikk skolefrokost på den tiden både mat og drikke. Det er borte nå. Norge er egentlig et fattig land. Vi har mye penger, men liten vilje til å gjennomføre Arbeiderpartiets slagord: Alle skal med. Jeg har vært APmedlem i mange år, men er skuffet over dem nå. Berits far var sjømann og kom hjem bare hvert annet år. De fikk først gratis hjemreise etter 2 år på sjøen. I 1959 gikk han i land og flyttet sydover med familien til Fevik. Han fikk jobb på Dalske skole i Grimstad. Lite visste han da at Peder Dahl, som ga penger til skolens drift, hadde tjent seg rik på å bruke slaver som billig arbeidskraft. Rikmanns gettoer -Jeg tok gymnaset i 1961 og dro deretter til USA. Jeg jobbet litt som au pair før jeg dro rundt i landet for å se meg om. Jeg ville finne ut om jeg trivdes i USA. Etter hvert fikk jeg jobb i ITT og ble der i tre år. Jeg likte meg ikke. De som eide ting hadde det bra vi andre slet. Jeg bodde på Fifth Avenue og opplevde en sterk segregering. De rike omgikk hverandre snakket med hverandre kjørte bil overalt. De beskyttet sin livsstil og eiendom med alle midler. -Apropos det. Det er ikke så mye annerledes her i Norge i dag. Jeg var for en del år siden på kurs på et hotell nær Holmenkollen. Jeg hadde noen timer fri, og gikk en tur for å se meg om. Jeg fikk nærmest et lite sjokk da jeg fikk se de enormt store og flotte husene i Holmenkollåsen. Her var det nesten som i USA en slags rikmanns getto. Alt sto i stil gardiner, porter, biler til og med postkassene var tilpasset huset (noen postkasser hadde faktisk torvtak). Terrassene var like store i omfang som huset. Jeg opplevde dette som fråtsing på et høyt plan. Berit griserøkteren og politikeren Etter studiene giftet Berit seg og fikk tre barn - Anne, Trond og Kristine. De bodde litt isolert på Tromøya og hun slo seg på griseoppdrett og politikk. Hun så seg rundt og begynte å kartlegge hvor barna var når foreldrene jobbet. Hun fant ut at de var hos naboer, venner og slekt. Det var da hun startet barnehageaksjonen. -Jeg fikk i hvert fall satt fokus på barnehager. Det var tungt til å begynne med, men løsnet etter hvert. Ved siden av barna var jeg opptatt av atomvåpen jeg ble medlem av Nei til atomvåpen. Det stoppet nok min vei til å bli forsvarsminister (smil). Jeg var kvinnepolitisk leder i AP et år det var nok. -Det var mannen min som ville drive gård, men det var jeg som ble griserøkter. Griser stelte jeg i 15 år mange griser. Jeg tenkte på det i natt: Som griserøkter ble jeg vant til å skuffe møkk, men det var ekte møkk jeg kunne vaske av meg. Det er verre med den møkka du ikke ser og som blir sittende Legemiddelindustrien styrer -Enhver stor formue som bygges opp raskt utnytter noen. Pengeflyttere og noen industrier skaper enorme personlige formuer. Jeg tenker først og fremst på den farmasøytiske industrien de som mer eller mindre bestemmer hvordan helsevesenet vårt bygges opp og drives. Fordi vårt (vestens) fokus stort sett er rettet mot reparasjon fremfor forebygging får de som lager og produserer medisiner all makt og all fortjeneste. -Hvis vi hadde konsentrert oppmerksomheten mot forebygging som eksempelvis å ta tran hver dag, spise sunt, få nok vitaminer, skape trivsel og trimme litt ville vi øke imunforsvaret så mye at medisinforbruket ville bli redusert kraftig. Men det vil ikke legemiddelindustrien akseptere. Derfor nedprioriteres forebygging her i landet Blir vi manipulert? -Hvem tjener på for eksempel svineinfluensavaksine og Tamiflu? Vaksinen har tvilsom virkning og Tamiflu virker nesten ikke i det hele tatt! Jeg trodde Tamiflu var effektiv inntil jeg fikk rede på at den maksimalt korter ned sykdomsperioden med et døgn. Hvis du ikke tar den de første tjuefire timene er den bortkastet. Bivirkningene er ennå ikke avklart. Dokumentasjonen og underlagsmaterialet er på mystisk vis forsvunnet. -Dette burde gi konsekvenser! De som sitter på toppen burde fratas millioner i lønn og bonuser og puttes inn. Det er det eneste som virker! -Hvem lager reglene i helsevesentet? De 20

21 aller fleste tilpasses legemiddelindustrien og deres opplegg og medisiner. Hvor er menneskeverdet blitt av i sykehusene? Økonomien går foran alt. Har vi egentlig råd til pasienter? Har vi råd til å ha mennesker som dør langsomt? Menneskelighet virker -Jeg leste om et eksperiment i USA på åttitallet. De testet to pasientgrupper. En gruppe fikk mye omtanke, personer å snakke med og trivsel. Den andre gruppen fikk medisiner og lite menneskelig kontakt. Det viste seg at alt gikk raskere og bedre med menneskelig kontakt. Alt fra benbrudd til kreft helet seg raskere og bedre. Hvorfor ser vi ikke mer på slike løsninger? -Jeg hadde stor tro på helsevesenet inntil min sønn Trond fikk problemer. Han fikk en heftig diagnose av psykiatrien. Han var deprimert preget av skuffelser og motgang. Han var ingen rusmisbruker selv om han hadde brukt litt hasj. Hva fikk han av behandling? Medisiner medisiner i mengder. Deretter bivirknings medisiner som virket dårlig. Hva han fikk av støtte og terapi, vet jeg ikke, men han fikk mer og mer tunge medisiner til slutt stoppet hjertet hans. Han ble 29 år. -Det var et utrolig tungt slag, og etter min mening helt unødvendig. Et overgrep. Når nå helsevesenet har begynt å trappe ned på psykiatrien føler jeg det rett og slett som samfunnsmessig diskriminering. Hjertesykdommer, kreft og andre fysiske lidelser seiler på første klasse psykisk syke havner på turistklasse eller enda lenger ned. Systemet over enkeltmennesket -Er du bitter? -Nei, ikke bitter. Jeg er realistisk jeg velger å se det jeg ser, og kommentere ut fra det. Norge har en overflate av vellykkethet, men det skjer mye brutalt i vårt samfunn. Systemet knuser mange enkeltmennesker. Fra å tro at skolen er for elevene, sykehusene for pasientene og NAV og kommunen for folk flest, stiller jeg nå spørsmålet: Passer ikke disse institusjonene bedre for de som organiserer dem enn for de som skal motta tjenestene? Mange står med lua i handa -Gerhardsen hadde i sin tid et budskap om at folk flest skulle slippe å stå med lua i handa. Noen må stå med lua i handa og slipper ikke til den dag i dag: Elever som loses gjennom skolen fra klasse til klasse og ender opp som analfabeter. Det finnes dessverre skoler som mangler sikkerhet for at elever faller utenfor. Vi har 6000 bostedsløse i Norge. Her i Arendal ser vi de samme fjesene gå igjen år etter år. Kommunen har ikke nok boliger å tilby. Rusmisbrukere sliter med lange ventetider og dårlige tilbud. Jeg tror ikke kommuneansatte er hjerteløse, men politikerne har verken evne eller vilje til å løse disse problemene. -Dette nummeret av KLAR skulle egentlig handle om fråtsing. Har du noen tanker om det på tampen? -Fråtsing er så mangt. Jeg mener samfunnet fråtser på enkeltmenneskes bekostning og kjører over de svake. At vi spiser for mye, tjener for mye, kjører for mye bil og fly at vi forsøpler naturen og klimaet er en kjent sak. Hver og en av oss burde gå i seg selv. Fråtsing gir ingen lykke den skaper bare tomhet. Våkn opp! -Jeg har et sterkt ønske og en bønn til politkerne våre: Ikke lukk øynene for bostedsløse, rusmisbrukere eller psykisk syke de er mennesker med de samme følelsene, lengslene og drømmene som oss andre. Det eneste de forlanger er at vi ser dem og gir dem de rettighetene de har krav på. 21

22 Klar-selger HANS CHRISTIAN KROGH 22

23 Foto: TOR ERIK SCHRØDER Søndag 6. desember ble det holdt støttekonsert til Inntekt for Gatemagasinet Klar. Vi takker alle musikerne som stilte gratis opp: Far og sønn: DAG&JULIAN RINGSTAD. NINA MUNKSGAARD, akkompagnert av PÅL GUTHE. THE BORVANDS, TOVE BØYGARD, PG&FRANK med band. Og Klar-selger HANS CHRISTIAN KROGH I tillegg takker vi Grim menighet, representert ved diakon Kari Hagen, for at vi fikk låne kirken. Og spesielt vil vi takke Grim kirkes kirketjener, Terje Skaar, som stilte gratis som til pålagt brannvakt, og ellers var behjelpelig med rigging av elektrisk utstyr. Vi takker publikum som denne søndags kvelden fant veien til Grim kirke. Tilbakemeldingene har vært at de hadde en uforglemmelig musikkopplevelse

24 PG&FRANK med band. Far og sønn: DAG&JULIAN RINGSTAD 24

25 TOVE BØYGARD NINA MUNKSGAARD THE BORVANDS 25

26 Gudrun Tveit fra Åmli Edgar Torbjørnsen Arendal / Eidehavn Solveig, Hordaland Synes ikke hun selv fråtser. Fråtsing er å ha ting man ikke har behov for. Folk fråtser både i jula og etterpå. Da kjøper man ting man ikke har behov for. Selv kjøper hun kun det hun har behov for - og ikke for mye av det heller. Fråtsing er å kjøpe mer enn en har behov for, og butikkenes markedsføring går ut på nettopp dette: Å få oss forbrukere til å kjøpe unyttige varer. Edgar mener at han stort sett ikke fråtser, men at han sikkert kunne ha klart seg med mindre. Solveig mener å vær falle i bruk og kast f i alle vår velstand ha forhold til de goder gitt oss. -Det blir til at vi kjø sikre at vi ikke får fo ikke bedre der enn d 26 Klar Magasinet #10 Fråtsing

27 Vi spørr: Hva er fråtsing og fråtser du? Tekst: TOR ERIK SCHRØDER Foto: TOR ERIK SCHRØDER John Fjeldsbø Arendal Siril Walvik Arendal e bevisst på å ikke ella. Men ser at vi r fått et innarbeidet rikdommen har per for mye for å r lite. Og jeg er vel e fleste andre. Vi lever i overflodssamfunn og kaster alt for mye. Ser selv på Statoil - der han jobber - at man må kaste ting som er gått ut på dato, men som godt kunne brukes. -Jeg har sikkert også fråtset i jula med godsaker, men håper jeg kan bli mer bevisst på dette. På jobben ser jeg jo at folk kaster halvfulle brusflasker og halvspiste porsjoner mat. Det er jo vel også en form for fråtsing. Fråtsing er å velte seg i unødig mye, eksempelvis kjøpe så mye mat at vi blir nødt til å kaste mye. Eller barn som får så mange leker at de ikke ved hvilke de skal leke med. Siril mener at også hun fråtser til en viss grad i jula, men tror ikke det er noe hun vanligvis gjør. -Jeg føler meg ekkel etter julas fråtsing. 27

28 Tingenes tyranni av Piet Hein Jeg går og gør orden i ting som j e g mente tilhørte m i g. Midt i mit slid, ved et tankespring, sættes et dystert problem i sving: E j e r j e g d e m e l l e r e j? Sandheden ligger vel der omkring, at ejer du mer end 8 ting, så ejer t i n g e n e d i g. 28

29 MAVEN ER METT FØR ØYANE ER FULLE Tekst og illustrasjon: Arvid Bergstøl Jeg måler fingrer. Ubevisst. Flytende hen i tanker, minner og drømmer, - uten noe mål, uten dypere mening, måler jeg fingrer og undres. Hver finger er forskjellig fra naboen og ingen av fingrene på venstrehånden er like lange som på den høyre. Hvorfor er for eksempel venstre hånds langfinger en god del lengre enn den høyre? Eller lillefingeren kortere? Det er lissom ingen logikk i det, så jeg lurer på om det kan være skjebnens måte å merke oss på at vi har fått forskjellig lengde på fingrene. Kanskje er min lange langfinger på venstrehånden et slags Kains merke som prøver å minne meg om: Vær klar over det, min åndsfattige venn, at din venstre langfinger er et symbol, et symptom som sier at du har en farlig natur for grådighet Tenk for noen fantastiske redskaper våre hender og våre fingrer er. Hvordan skulle mennesket overlevd uten hender, uten fingrer. Hva har ikke hender skapt og utformet. Ømt gitt omsorg, men også hatefullt drept og mishandlet, bygd katedraler og brent byer, skrevet poesi og drama og gjort instrumenter levende med vakker musikk, malerkunst. Hender og fingrer kan svindle, forfalske og stjele. Enkelte primitive samfunn straffer derfor forbryteren med å hogge hendene av, så kan de ikke gjøre mer skade. Du har en grådig natur, sier altså min venstre langfinger. Hva vet den om det? Men tenk om det ligger lagret i genene våre at vi mennesker er merket av skjebnen på forskjellig vis, at vi egentlig ikke har noe særlig valg, men bare må la oss drive av sted av våre lidenskaper, - av våre dødssynder, - som viljeløst lauv i livets elv? Jeg vet ikke, men dette at vi er merket på forhånd har åpnet for noen refleksjoner, noen erkjennelser. For det er rare greier, men dypt i min natur har jeg ofte kjent en merkverdig mekanisme, en egenvilje, som på sin nesten hånende måte synes å kommandere meg: Bare ta mer, - det er ikke nok. Ta det dobbelte! Ikke bry deg om andre, bare grafs til deg. Men når andre forsynte seg og tok det de hadde rett på kunne jeg skule surt og tenke: Halvparten hadde pinadø vært nok! Det er ikke hendene eller fingrene som har skylda. De er bare redskaper for menneskets ånd, for tanker og følelser, - for hånden gjør hva ånden sier! Hva er vesensforskjellig mellom grådighet og besettelse? Grådigheten vil ha! Besettelsen må ha! Grådigheten styres av maktsyke, av behovet for å være bedre enn andre ved å eie mer, styre mer, kommandere mer, kreve mer. Besettelsen må ha et substitutt for å overleve fra dag til dag. Alkohol og narkotika er medisin som kan dempe et sykt sinns krefter og gi mot til å finne snarveier i et fortvilet liv. Utvendig sett kan det være vanskelig å se forskjell, for besettelsen kan bruke grådighetens krefter for å oppnå det som føles nødvendig. Jeg har endel diagnoser som resultat av livsstil gjennom et langt liv. En livsstil som handler litt om grådighet, men mest om besettelse og maktesløshet. Jeg fikk Diabetes 2 fordi jeg spiste veldig galt og var mest sugen på søtsakene her i livet. KOLS fordi jeg røykte grådig og besatt til legen skremte meg til fornuft og jeg klarte å stumpe røyken for ti år siden. Fem pakker rulletobakk i uken var normalen da jeg røykte. Jeg ble alkoholiker fordi jeg en gang oppdaget at rusen tok meg inn på livets solsider. At bildet var falskt og forandret seg til åndelig fornedrelse kunne jeg ikke selv se mens kong Alkohol holdt meg fanget i maktesløshet og fortvilelse, men det har et livsstilsprogram åpenbart for meg gjennom de snart nitten år jeg har vært edru. Hver eneste en av mine diagnoser er livsstilssykdommer som krever nye tenkemåter så livet kan styres i andre retninger og føre til andre handlinger. Du kan ikke reversere en sylteagurk, sies det. Har jeg fått en kronisk sykdom må jeg leve med den på godt og vondt. Men det å slippe fri fra alkoholbesettelsen var som å komme ut i solen etter å ha tilbrakt åresvis i de mørkere deler av sinnet. Men grådig vil jeg nok alltid være. Det sier mine fingrer. Så jeg får prøve å lære å stå i kø. 29

30 De siger mørkledde inn fra tussregn og mørke. Med varme, klamme hender ønsker de hverandre velkommen. Hete drinker, god mat og venner omfavner dem noen timer. Tekst: OLE DAG KVAMME Foto: KJELL INGE SØREIDE Fråtsing, fra latinske gluttire, betyr overinntak av mat eller drikke inntil det forkastelige. Mens noen kulturer anser fråtsing som et statussymbol, regner andre det for en av de sju dødssyndene. Den siste festen i året julebordet. Julebordene har tusen år gamle tradisjoner. Samtidig er blotene kraftige symboler på vår overflod. Fråtser de hundre julebordsgjestene på Pieder Ro i kveld? Hva med alle oss som eter og drikker hva vi vil. Er vi dekadente livsnytere og sybaritter, som fråtser inntil det latterlige mens vi glemmer at dommedag snart er over oss? Eller kanskje er det bare vårt lutherske sinnelag som plager oss i vår ufortjente velmakt? - Det er helt kaos her før jul, smiler Leyla Dag. Det er kveld. Innvandrerkvinnen har stått i oppvasken siden klokken 12, og spyler tallerkener og skyfler dem videre til industrioppvaskmaskinen. Formannskapet i Kristiansand sitter inne på Kapteinen. De har ikke kommet lenger enn til velkomstdrinkene. Kultursjefen, skolesjefen og andre sektorlederne skal få juletorsk. 20 kilo faktisk. Tenker de på den truede kysttorsken da? Alle bordene er fulle i kveld. Etter ti år har Pieder Ro fått dette deilige ryktet. Stedet omslutter gjestene med god mat og vennlighet. Og Leyla Dag bare smiler. Bak henne går en smal gang forbi kaffetrakteren og inn i det aller helligste. Her kommer kveldens seks servitører inn med ordrene. Hvem plager dem med det faktum at over tre millioner barn dør før fylte fem år på grunn av for lite mat? Hva? Orker du ikke lese mer? Ble det litt for masete? Varmen stiger på det trange kjøkkenet. Kokkene gir beskjeder. -Først var det to lutefisk, er det ikke så? sier restaurantsjef Linda Bjelland. Kokken Hugo Apablaza har svetteperler i panna. Servitørene jager ut med tre tallerkener på armen. Inn igjen med matrester. Alt går rett i søppelsekken. Matrester går ikke i noen biologisk kasse nei. -Nei, den maskinen vi pleier bruke til å male opp matrestene virker ikke, forklarer Leyla. Klokken 20 har lærlingen Lars Christian Bratland Sæterlien har allerede jobbet elleve timer, på pinne siden 09 om morgenen. Konsentrert over forrettene nå. - Faen, gjaller det fra Jan Kristiansen Restauranteieren selv er på plass for å hjelpe til i det intense julebordkjøret. På kokkevis nærmest sklir han fra benk til benk og redder suppa i siste øyeblikk før den koker over på gasskomfyren. Gjester skulle bare visst hvilket hardt arbeid som ligger bak de håndlagede rettene de fortærer denne vinterkvelden. Innvandrerkokker, unge lærlinger som jobber utrettelig for de over seg. Mens Leyla står i vasken. Aller er fornøyd, Pieder Ro er et godt sted å jobbe. Men må man være utrangert sosialist for å se at vi alle står på skuldrene av de mindre bemidlede? Hvorfor går ikke redistribusjon foran etegilder for stadig feitere nordmenn? - Hallo? Er det lenge for oss å vente nå? Nå begynner vi å bli så sultne atte, sier en eldre kvinne som nærmer seg fronten. 20 kilo lutefisk ble hentet inn til kvelden 20 kilo torsk. Tolv kilo pinnekjøtt og 30 kilo ribbe 30

31 31

32 -Arg! Har vi mer gass? Sier Glenn Svensson, den andre lærlingen. Crême Brulee fra brennvarme skåler skal få den flotte, stekte hinnen. Husets spesialitet gratinerte bringebær settes under intens varme i avpassede sekunder. Lars Christian plukker ferdig iskuler fra frysen. Alt danderes lekkert, og ute blant gjestene er stemningen mer høyrøstet enn noen timer tidligere. Noen skal stadig ut og røyke nå. Noen flytter seg litt rundt ved bordene, for mer intens snakk mellom plirete øyne. Ingen sjangler, spyr, synger eller hoier. Noen er løsere i snippen. - Jeg skal holde tale, vil du komme høre på? Spøker varaordfører Mette Gundersen. De får hjemmelaget moltekrem i hjemmelagede karamellkurver, med hjemmelaget moltecouli på toppen. Bak svingdørene til kjøkkenet bare ler Leyla Dag. -Jeg tror jeg har vasket tusen tallerkener i kveld. Klokken 23 stenger kjøkkenet. Alle rydder. Kokken Hugo bestiller nye varer. Om de har kastet mye mat? - Nei, vi kaster lite. Blir det en halvstekt biff igjen så kaster vi den. Vi har brukt opp alt sandefjordssmøret. I morgen koker vi nytt pinnekjøtt, så vi kaster sausen, sier Hugo Apablaza Linda Bjelland slår ut kassalappen: hun har solgt 130 hovedretter, 39 flasker vin, og omsatt for kroner i kveld. - Det er bra! Sier hun, men minner om at det kan komme opp i i helgene, og faktisk opp i kroner om sommeren, når ølet flyter på gode dager. Kaster stadig mer mat For første gang viser en detaljert søppelsortering at 40 prosent av alt norske husholdninger kaster er mat, og at mer enn halvparten av den kunne vært spist, melder Forbrukerinspektørene i NRK. De tre viktigste årsakene til å kaste matvarer oppgis å være at den er utgått på dato, at kvaliteten er ødelagt og at maten er glemt i kjøleskapet. Retursamarbeidet Loop analysert i november søppelet fra 100 husstander i Fredrikstad i seks uker. Den viser at 40 prosent av søppelet vårt er matavfall og at mer enn halvparten, 54 prosent, er spiselig. Av den spiselige maten er 44 prosent frukt/grønt, 15 prosent fisk og kjøtt og åtte prosent rest fra måltider. Undersøkelsen viser at nordmenn som bor i eneboliger kaster mer enn de som bor i blokk. Tallet er høyere enn en tilsvarende to år gammel britisk undersøkelse som viste at 28,4 prosent av maten som var kjøpt inn av husholdningene endte som avfall. Dessuten kaster butikkene nesten tonn mat i året. Det gir et verditap på 478 millioner kroner. Loop er en stiftelse for kildesortering og gjenvinning som er underlagt returselskapene, og har økonomisk støtte fra Miljøverndepartementet Alt matavfall blir kompost - Absolutt alt vi får inn av matavfall blir til kompostjord som kommer ut igjen i naturen, forteller avdelingssjef for avfallsbehandlingen i Avfall Sør, Britt Iversen, til Fædrelandsvennen. De får tonn matavfall i året fra Kristiansand, Songdalen, Søgne og Vennesla Klar Magasinet #10 Fråtsing

33 For første gang viser en detaljert søppelsortering at 40 prosent av alt norske husholdninger kaster er mat, og at mer enn halvparten av den kunne vært spist, melder Forbrukerinspektørene i NRK Kraftig forbruksvekst i Norge De siste fire årene har vi stadig spist mer kjøtt, kastet mer søppel, kjøpt flere klær og reist mer med fly. Det private forbruket i Norge, målt i faste priser, økte på fire år med 12,7 prosent, tross i at finanskrisen førte til liten vekst i 2008, skriver Dagbladet. Veksten i 2007 var den største som er registrert siden jappetida på 1980-tallet. -Jeg tror historien vil dømme Stoltenberg-regjeringen hardt. De har ikke turt å ta tak i vår tids største utfordring. Vi kan ikke fortsette å øke forbruket uten å gjøre ubotelig skade på miljøet og klimaet, sier leder Arild Hermstand i Framtiden i våre hender til Dagbladet. Mengden husholdningsavfall per per son økte fra 401 kg i 2005 til 434 kg i Det ble flere personbiler på norske veier. Tallet på passasjerer som reiste mellom norske flyplasser og utlandet økte med 41 prosent fra 10,1 millioner i 2005 til 14,3 millioner i Gjennomsnittlig størrelse på nye fritids boliger i 2005 var 87 kvadratmeter, i kvadratmeter. Kjøttforbruket økte med 14 prosent fra 74,7 kg per person i 2005 til beregnet 83,0 kg per person i Også adelen fråtset For 500 år siden bedrev den norske adelen intens fråtsing. Det gikk så langt at Kongen lagde egne regler for å hindre adelen i overdådiget, forteller doktorgradsforsker Karen Arup Seip, som studerer ved den norske og danske adelens forbruk på femtenhundretallet, til Apollon Luksuslovgivningen gjaldt også dåp og bryllup. Feiringen måtte ikke vare lenger enn tre dager, og det måtte ikke kokes mer enn tolv retter til måltidene. Lenker Adelens fråtsing /Artikler/adel < _3/Artikler/adel> NRK med masse informasjon om forbruk og kasting av mat < r.asp?url= asp?url= > Avfall fakta med gratis skolemateriell fakta/ < r.asp?url= bin/redir.asp?url= fall fakta/> Dagbladet om fråtsing eter/miljo/klima/innenriks/klimaendringer / / < r.asp?url= p?url= eter/miljo/klima/innenriks/klimaendringer / /> Finanskrisen må ikke overskygge barna som sulter TEM_ID=19639 < ITEM_ID=19639> Hva er dødssynd 11/08/ html < asp?url= bin/redir.asp?url= o/magasinet/2007/11/08/ html> Wikipedia om fråtsing p?url= n/redir.asp?url= /wiki/gluttony 33

34 I er gått inn I et nytt år, og jeg spør de politiske partiene i Kristiansand og Arendal svare på hvordan hvordan de vil forsøke gjøre noe med fattigdomsproblematikken generelt, og bostedløsheten spesielt i de byene de er med og styrer? Alle partiene er blitt spurt. Disse har svart: I Arendal går Venstre inn for å auke sosialhjelpssatsane i Det vil seie at kvar enkelt får utbetalt kr 4720,00 i månaden. Dette aukar vi nå til kr 5150,00, som vil seie 3% konsumprisindeks og så 5% auke i tillegg til prisstigninga. Vi gir T5-senteret meir enn rådmannens forslag, vi styrkar barnevernet med kr, og vi satsar vidare på vellykka kvalifiseringsprogram og systematisk kvalitetsarbeid i skole og barnehage. Vi stemmer vi for å kome igang med inntil 25 bustadar med tilsyn for bustadlause på Torbjørnsbu STRAKS. Vi har også foreslått å redusere skjenketida i Arendal frå kl 0200 til Jan Kløvstad Gruppeleiar i Arendal Venstre Demokratene mener at store deler av fattigdomsskammen i Norge, kan kraftig reduseres ved å gi alle Norske statsborgere lønnstrinn 10 - som er kr 220 tusen (pr ) i trygd/pensjon. Vi vil foreslå i Kristiansand bystyre, at kommunen oppretter en ordning med en - kommunal garantiordning for alle bostedløse i Kristiansand - som gjør at de bostedløse kan skaffe seg et trygt og godt hjem. Dette er bare noen av Demokratenes konkrete forslag, for å gjøre noe med de viktige utfordringene og rettmessig spørsmål du stiller oss politikere. Vidar Kleppe Leder Demokratene Egen bolig er en viktig forutsetning for eit godt liv. Senterpartiet mener at alle skal ha rett til å eie eller leie egen bolig til en pris de har råd til. En god boligpolitikk er en viktig del av velferdspolitikken og av det sosiale sikringsnettet som alle har rett til. Fellesskapet har et ansvar for å sikre de som trenger hjelp til å skaffe seg bolig, og at de får et godt alternativ til å bo på gata eller på hospits. Vegen fra gata til egen bolig krever flere ulike ordninger og tiltak, og vi må ha en helhetlig boligpolitikk for å sikre at alle får tak over hodet. Kommunene har et stort ansvar i boligpolitikken og må få midler til å gjøre en innsats for de bostedsløse. Kristen Bjormyr Gruppeleder Arendal Senterpartiet

35 Arbeidet for å bedre forholdene for de fattige vil alltid være et prioritert område for Senterpartiet. Vi støtter blant annet tiltak som reduserer bostedsløshet. I tillegg er det viktig for oss at det legges tilrette slik at barna fra fattige familier kan delta på lik linje med andre barn i utdanning og på fritidsaktiviteter. Julie Nilsen Gruppeleder Kristiansand Senterpartiet Kristiansand preges av store forskjeller mellom fattig og rik. SVs mål er at ingen skal leve i fattigdom. Erfaring viser at mennesker med lav inntekt, rusmiddelavhengige, mennesker med psykiske lidelser og minoritetsspråklige har større vanskeligheter enn andre med å komme inn i ordinært boligmarked. SV vil derfor styrke innsatsen for at disse målgruppene får gode boligtilbud til en overkommelig pris, bl.a. ved å innføre inntektsavhengig husleie i kommunale boliger. SV vil også påse at Kristiansand kommunes boligsosiale handlingsplan skal etterleves. Stønad til livsopphold skal opp til SIFO-normer. Barnetrygd og kontantstøtte holdes utenom ved beregning av sosialstøtten. Styrke økonomisk rådgivnings-tjeneste og gjeldsrådgivning. Sørge for gode botilbud for mennesker med vanskeligheter på boligmarkedet. Sikre tidlig hjelp til ungdom som er i ferd med å utvikle problemer. Harald Hageland Gruppeleder Kristiansand SV Det å svare på hvordan man skal løse de utfordringer Kristiansand har i forhold til av våre medborgere som sliter med økonomi og bostedsløshet på noen få linjer, det er ikke lett. Som politikere kan vi være med å bevilge penger og fatte vedtak, men det er administrasjonen som må gjøre jobben. Vi er derfor avhengig av å ha et godt apparat i kommunen, samtidig har KrF stor tro også på frivillige, private og ikke minst ulike menigheters muligheter innen dette viktige arbeidet. KrF var derfor med på å bevilge 2,4 millioner kroner til Filadelfia Omsorgssenter nå i budsjettmøtet i desember. De fikk i tillegg kr til et ettervernprosjekt. Videre bevilget vi 1,6 millioner kroner til en miljøterapeut hos Blå Kors-internatet i Vågsbygd for de neste fire årene. KrF har ellers gått til valg denne perioden på at vi skal arbeide for å bedre botilbudet til de bostedsløse. Når vårt parti i tillegg har menneskeverd og nestekjærlighet som to av våre viktigste verdier, sier det seg selv at vi, kanskje mer enn andre partier, er forpliktet til å gjøre en god jobb på dette feltet og i tillegg ha dette spørsmålet som en av våre viktigste saker. Jørgen H. Kristiansen Gruppeleder Kristiansand Krf I Venstres alternative budsjett for Kristiansand er det spesielt lagt inn 40 mill til investeringer til boliger for vanskeligstilte mennesker. Venstre støtter også videreføreing av den lokale ordningen med fattigdomsmidler. Det er ok at det finnes en mulighet til å hjelpe barn og unge fra familier med dårlig råd. Det kan være til deltagelse på turer, til medlemskap i idrettslag, - eller det er rett og slett til utstyr slik at en kan delta sammen med andre. Det gode med disse midlene er at de tildeles "uformelt", uten at en behøver gå via sosialkontoret for å få støtte. Dag Vige Gruppeleder Kristiansand Venstre 35

36 FUSJON Her leser æ i avisa om et ekteskap, sa kjerringa over kaffekoppen og lokalavisen. Å slags ekteskap? sa mannen, irritert over at det dro ut med at det ble hans tur med avisen. Det e` en enkemann med fem onger som har gifta sæ med ei enke med seks onger. Det e` fulen mæ ikke noe ekteskap. Å e` det da da? Det e` det de kaller en fusjon! KJEFT To karer var i krangel og den ene sa: Æ hører du flyr rondt å sier at jeg er så brei i kjeften! Det har æ ikke sagt! sa den andre. Å har du sagt da? Æ har sagt at du kunne ede en banan på tvers. Det har æ sagt! 36 K la r M a g a si n e t # 1 0 Fråtsing

37 EPISTEL Det var i religionstimen og læreren spurte om det var noen i klassen som visste hva en epistel var for noe. Etter lang tenketid rakte en handa opp og svarte: Kona te en apostel! EGG Disse eggene ser da temmelig gamle ut, sa fru Pedersen til kolonial-olsen. Jeg fikk dem rett fra landet i morges! sa han. Hvilket land? sa hun. HUNDEMAT Fra en annonseside: Ung, premiert sjæferhund til salgs. Spiser alt mulig. Er veldig glad i barn. Bill. mrk. 37