Barna i Valdresgata

Transkript

1 Barna i Valdresgata Fotograf: Tor Kalleberg. VA L D R E S B U L L E T I N E N er Valdresgata borettslags fellesforum. Skriv gjerne et innlegg, eller tips til valdresbulletinen@gmail.com Lise Løndal, 13 B Stefano Donati, 25 B Kristin Øyen, 25 C Eleni Maria Stene, 13 C Kristin Ebne 3 C

2 Jubileumsnummer August 2010 Valdresgata - 30 år!

3 Hilsen fra styreleder En sprek jubilant I anledning 30- års jubilèet gratulerer jeg Valdresgata borettslag og alle beboere med bursdagen. En stor takk til alle "gamle" beboere som har bidratt til at borettslaget vårt har blitt en fin og avslappende oase midt i byen. Og en hilsen til alle nye og unge beboere, som vil gjøre de neste 30 årene enda bedre! Nard Schreurs, Styreleder Valdresgata Borettslag er kanskje en av byens sprekeste jubilanter. Kanskje er det fordi det bor så mange spreke mennesker der... Ikke mange andre borettslag feirer seg selv med både fotballkamp, cabaret og en kunnskapsminister på programmet. Glade toner fra Sagene skoles musikkkorps og lokale band, søte saker i form av kaker, og lokalhistorisk vandring er andre godbiter fra programmet. - Vi begynte forberedelsene allerede i oktober, og på det aller første møtet satt jeg mutters alene en halvtime, før det omsider dukket opp én til, men sånn skal det visst begynne. Etter det har vi hatt mange og hyggelige møter, der deltagerne raust påtar seg oppgaver og slenger om seg med kreative ideer. En skikkelig fin gjeng, forteller Cecilie Winger i arrangementskomiteen. - Hva kan vi glede oss mest til? - Revyen er alltid et høydepunkt, men i år tror jeg kanskje jeg gleder meg mest til den lokalhistoriske vandringen med Beate. Og kanskje til hoppeslottet, hvis jeg får sneket meg inn, da. (Tror nok hoppeslottsjef, Arne, har strenge aldersgrenser.) Og selvsagt de to bandene! Og quizen. Og for ikke å glemme de deilige kakene... Og fotballkamp. Og alle overraskelsene, som jeg ikke vil røpe. Nei, jeg kan ikke velge! - Hvem har jobbet med dette? Det er en stor, ivrig flokk. Jeg tror det var 14 navn på den nyest oppdaterte e-postlisten, og alle bidrar de i bøtter og spann. - Nevn tre grunner til at nye innflyttere og alle hjemmesitterne skal komme på årets fest... - Det holder med én: Les programmet. Hvor mange andre borettslag har så heidundrende feiringer? spør Winger og ler... Cecilie Winger, festsjef EMS

4 VALDRESGATA 30 ÅR, LØRDAG 28. AUGUST 2010 Kl : Flaggheising Kl : "Lokalhistorisk vandring" med Beate Muri som guide. Møt opp på festplassen. Fra kl.13.00: Leker for store og små: rebusløp, hoppeslott og overraskelser Kl : Sagene skoles musikkorps spiller Kl : Fotballkamp mellom voksne og barn på grusbanen i Hallénhagen. Kl 15.00: Samling på festplassen. Kafeen åpner: Salg av kaffe, te, brus og kaker. Den Store Kakebakekonkurransen. Fine premier! Fortelleren Inger underholder Kl 18.00: Samling på festplassen Åpen bar Grillfest* "Tale for dagen" ved Kristin Halvorsen Kl 18.30: Quiz Kl Kabaret Prisutdelinger Overraskelser Konserter med de fantastiske bandene: Imaginary og Blåstreng Kl 24: Roen senker seg... * Gjermund serverer deilig grillet kjøtt. De yngste kan velge pølse/burger. Ta med tilbehør, og helst servise/bestikk så slipper vi papp og plast og søppel. Pris for middag 130 pr voksen. Store barn 50, små barn 20. Påmelding til middag: grillfest@getmail.no eller tekstmelding til NB: Det er lov til å invitere tidligere naboer!

5 Valdresklubben - barnas egen klubb Vi som har valgt å bo sentralt i byen også etter at vi har fått barn, må innimellom forsvare dette standpunktet overfor skeptiske venner fra utsiden. Hvordan kan vi la barna vokse opp i en kald asfaltjungel full av skumle folk og brølende biler? Det er da vi skryter uhemmet av et blomstrende utemiljø, en drøss med lekekamerater og rosinen i pølsa; vår egen barneklubb. Slik har det i alle fall vært i mange år. Gjennom borettslagets 30 år har det alltid vært unger her, og i langt de fleste av disse årene har Valdresklubben eksistert. Det har vært mange aktive foreldre som har bidratt, og i dette jubileumsnummeret har redaksjonen snakket med to av dem for å høre litt om hva som har foregått gjennom tidene. Kanskje vil det inspirere til en gjenoppfrisking av en klubb som for tiden har hatt litt lite aktivitet. Wenche Granath Nilsen har bodd i borettslaget siden Hun var en av de som var aktive helt fra starten. - I løpet av noen få år etter at vi flyttet inn var det så mange barn her at vi begynte å snakke om å organisere en barneklubb, forteller hun, og i 1989 skjedde det. Den virkelige initiativtakeren eller valdresklubbens far var Tor Kalleberg. Han jobbet som produsent i NRK og var en mester i å organisere de mest fantastiske opplegg. I tillegg til ham var vi 4-5 mødre som var med. Vi hadde arrangement hver uke! Etter en stund var det blitt så stort at vi måtte dele det i to grupper; en småbarnsgruppe og en gruppe for de litt større. Det som preget miljøet var at det var så aktivt! Et aktivt barnmiljø, og et aktivt voksenmiljø. Barna hadde mange tradisjoner og faste opplegg, f.eks barnas grillfest. Egen sang hadde klubben selvfølgelig forteller Wenche og nynner noen strofer. Hva slags aktiviteter gjorde dere? -Vi hadde besøk fra politiet som forklarte trafikkreglene, studenter fra tannlegehøyskolen som stilte for å demonstrere tannpuss for de minste, og ikke minst en innleid trikk som tok oss med på rundtur i byen. Tor var veldig god til å leie inn folk, noen ganger stilte de opp gratis. Vi hadde også i flere år en fast tur i operaen for å se på Nøtteknekkeren. Han fikk sågar noen av danserne til å komme opp hit for å snakke om stykket og vise kostymene! -Men barna fikk også oppleve hva medmenneskelighet i praksis kan bety, forteller Wenche. Da media rundt 1990 ble fylt med skrekkbilder fra barnehjem i Romania, var barna i borettslaget med på en innsamling av utstyr og leker som ble sendt i store lastebiler. Dette høres jo flott ut, men hvordan fikk folk tid til alt dette? I dag klager man jo på tidsklemma! -Det var nok mange idealister blant foreldrene, husk at borettslaget var ganske nytt på åttitallet, og mange hadde flyttet inn med barn som de gjerne ville at skulle bli kjent med andre. Nå var nok andelen lærere og førskolelærere relativt høy, i tillegg til mange med ulike kreative talenter. -Jeg tror at grunnen til at det fungerte var at det fantes en primus motor og ildsjel. Det var helt unikt. Når først noen tok initiativet var det ikke vanskelig å få folk til å stille, terskelen blir mye lavere når det er mange til å dele. Hvilken betydning tror du klubben har hatt for de som har vokst opp her? - Det året Tor døde hadde han tatt initiativet til et gjensynstreff med barna fra den første tiden. De var da i tyveårs alderen og vi andre hjalp til med å spore opp utflytterne. Det ble en flott fest med nærmere unge voksne som hadde sine barndomsminner herfra. Og det var utrolig hva de påsto å kunne huske. Wenche fortsetter; -Alle de jeg kjenner som hadde sin oppvekst her i borettslaget sier med overbevisning at de ikke kunne tenke seg en bedre oppvekst om de så hadde bodd i stort hus på landet! Vi foreldre angrer ikke ett sekund på at vi lot barna vokse opp her! En annen beboer, Elizabeth Nordheggen, har også vært med å forme klubbens historie. Hun tro til etter flere bekymringsmeldinger formidlet gjennom Bulletinen. Mange av de første generasjonene unger hadde blitt for store til å være med, og færre og færre møtte opp til planleggingsmøtene. -Jeg ble med da Eskil bare var ett år gammel, og jeg fungerte i en overgangsperiode sammen med forrige leder Anita Sandberg. Da følte jeg ikke at det ble så store ansvaret på en gang, forteller Elizabeth. Hva er du mest fornøyd med av de tingene du har vært med på å arrangere? -Mest fornøyd er jeg nok med gapahukturene til Sætern gård; de er det morsomst å fortelle om. Men faktisk så er en annen av favorittene den årlige sykkelvasken! På den fikk vi med så mange voksne og barn sammen. Det er jo herlig når lukten av nystekte vafler brer seg i borettslaget og våren er kommet. Ellers så synes jeg at det var morsomt med urban grilling! Hvor vi har kjørt i gang med steking av pinnebrød over bål innenfor bommen ved snuplassen. Andre arrangementer vi har hatt er besøk på Sagene brannstasjon, badeturer, skøytedag, balldag, rebusløp og selvfølgelig det populære juleverkstedet. Hvis man har lyst til å være en del av dette fremover, må man da regne med å legge ned uendelig mye tid og krefter? -Nei, det beste med valdresklubben er ikke å ha så mye opplegg. Hyggen er å tilbringe litt tid sammen med egne og andres unger samt å kunne skravle litt. Det er sånn jeg har fått god kontakt med andre foreldre, sier Elizabeth. -Jeg brenner for at ungene skal få se at de voksne kan være ute sammen med dem og med hverandre. Det er så flott og kanskje er det noe av Valdresklubbens fortjeneste- at ungene kan leke sammen på tvers av aldersgruppene. Men er valdresklubben helt død? Det er den slettes ikke, den bare hviler! Hele to nye kontaktpersoner har blitt vervet av valgkommiteen; Rannveig Helle og Hilde Silkoset. De kan kontaktes på valdresklubben@gmail.com. Men de kan ikke trekke lasset alene. Det er opp til alle dere andre å stille opp til planlegging og kanskje få ansvar for ett arrangement i løpet av året. Med så mange tradisjoner å bygge på burde det gå som en lek... LoL

6 Luciafeiring Karneval

7 Valdresklubben Ut på tur - aldri sur!

8

9 Grünerløkka-orakel med utsikt til Valdresgata Bak blondegardiner i fjerde etasje i Valdresgata 2 har Liv Johnsen kunnet følge Valdresgatas forvandling fra løkke via militærleir til boligkvarter. Som innfødt Løkka-jente veit 99-åringen dessuten det meste om nærområdet vårt. Liv Johnsen er ei ekte Løkka-jente, født 12. september 1911 og oppvokst i Øvrefoss 7. Etter et kort gjestespill på Høyenhall som nygift, flytta hun og mannen Finn inn i Valdresgata 2 i Selv om Liv fyller 99 år i neste måned, forserer hun stadig de smale og kronglete tretrappetrinnene opp og ned fra leiligheten i fjerde etasje. Hukommelsen er det heller ingenting å si på. Barndoms- og samt Valdresgata borettslags tilblivelse. ungdomsminnene triller ut som perler på en snor, når Valdresbulletinen, etter tips fra gode naboer, avlegger henne en visitt. Bak disse blondegardinene har Liv Johnsen observert både Nærmere et levende Grünerløkkaleksikon er det vanskelig å komme. Liv ramser opp forretninger, kafeer og bedrifter som har kommet og forsvunnet i hennes levetid. Da hun var liten lå det melkebutikker på så å si alle gatehjørner på Løkka, bare på Øvrefoss var det tre-fire stykker. Kjøpmann Nilsen holdt til på hjørnet av Øvrefoss mot Paulus sjukehjem, der det inntil nylig var en kaffebar. På hjørnet mot Markveien lå kjøpmann Karlsegg, og kjøpmann Arnesen lå på hjørnet mot Schleppegrells gate. Liv husker at både pølsemakeren og han som kjørte brødvogna pleide å tjore hesten sin utenfor gården hennes når de skulle levere varer til kjøpmann Kjensli i Øvrefoss 7. På Øvrefoss var det dessuten to restauranter. Ringnes lå på hjørnet av Thorvald Meyers gate der Narvesen er nå, og Fossheim lå der møbelbutikken i Sannergata er. Om sommeren hadde Fossheim uteservering på plassen på andre siden av Sannergata, der NAV-bygget ligger nå. Bare én gang var vi på Fossheim, da spiste vi fiskeboller i brun saus, som vi syns var mye finere enn hvit. Damen som drev stedet var veldig streng og ble kalt Fia. Hun hadde alltid en liten hund under armen, husker Liv. Bilfritt miljø I Livs oppvekst fantes det nesten ikke biler på Grünerløkka. Bare en sjelden gang kom det en Ford, marsjerende tyske soldater, norske flagg og jublende nordmenn med blikkskjermer, og kallesje som kunne foldes ned, skranglende forbi. Bæk, bæk! tuta de for å få folk til å flytte seg. Men ellers var det hestene som rådet. Til og med politiet og brannvesenet brukte hest og vogn ved utrykning. Grünerløkka brann- og politistasjon lå på hver sin side av porten der eldresenteret i Thorvald Meyers gate ligger nå. I bakgården var det arrester. Når politiet hadde arrestert en fyllik, ble han lagt langflat på gulvet mellom to politimenn, sier Liv. Brannmennene satt på rad og rekke i en lang vogn og holdt seg fast, mens en av dem ringte på bjella, en svær messingklokke. En gang så jeg en gård i Schleppegrells gate stå i full fyr. Brannvogna kom, og de koblet slanger til brannhydranten på hjørnet. Det var så mye treverk i gården, at jeg tror det meste ble ødelagt. Kona til gårdeieren ble skadet. Om vinteren pleide Liv og søsknene å ake kjelke fra Steenstrups gate. De svingte ved Seilduken og ned til Kuba. Noen ganger hadde de sånn fart at de kjørte rett ut i Akerselva. Da var vi redde. Heldigvis var det ingen som gikk igjennom isen. Men søsteren min og venninnene kjørte en gang kjelken mellom beina på en politihest, forteller Liv. På Kuba lekte de også om sommeren. Og selvfølgelig i Birkelunden. Der var det lekeplass med husker og en paviljong i dragestil med hornmusikk hver onsdag. Da satt folk tett i tett på krakker på plassen, mens vi ungene løp innimellom og lekte sisten. Det syns vi var veldig moro, men det irriterte de voksne. I Øvrefoss 7 var det do i bakgården, og dotømmerne kom én gang i uka. Dørene til bøttene var på baksida av doene, og de sto alltid åpne. Liv husker at noen ble befølt mens de satt på do. Seinere kom det lås på dørene. Noen gårder hadde dobøtter i oppgangene, og der var det en forferdelig stank lenge etter at bøttene var tømt. Andre steder var det klaskedasser der folks etterlatenskaper datt gjennom et rør og ned i en binge i bakgården. De doene hadde så store hull at vi var redde for å falle nedi. Vi hørte jo klasket når noe tungt falt ned, forteller Liv.

10 Kloakkdrink Ett barndomsminne har satt særlig dype spor i Livs sinn. Utstyrt med niste, kakao og dukkevogn dro seksåringen en vakker mai-dag på landtur til Akerselva. Etter å ha kost seg en stund ved elvebredden, skylte hun flaska si, drakk litt vann og bega seg hjemover. På utedoen oppdaga hun at hun tissa rødt. Moren hennes ble nesten hysterisk, men fikk tilkalt en doktor som straks fikk veslejenta på sjukehus. Oppholdet der ble så langvarig at høstens skolestart måtte utsettes. Livs elvedrink var ispedd både kloakk og annet avfallsvann fra bedriftene oppover Akerselva, blant andre Ringnes, Hjula, Graah og Akerselva Maskinverksted. Legene fryktet lenge at det hadde ødelagt nyrene til Liv og foreskreiv en streng diett. Utrolig nok ble nyrene redda. Men Liv har mistanke om at drinken tok fra henne fruktbarheten, for hun og mannen fikk aldri barn. Enestående far Da Liv var åtte år, døde moren av sukkersyke, og treskjærer-faren ble aleine med tre barn. Han hadde ikke fast jobb, men leide seg verkstedplass i bakgården i Schleppegrells gate 7. Det var trange kår, men Liv vil ikke kalle familien direkte fattig. Til å begynne med startet jeg klokken tolv og holdt på til fire. Den første lærerinnen min var et best. Hun klassifiserte elevene, og vi var ikke alltid så fine i klærne, hadde jo ikke sløyfe i håret. Men pappa søkte om at jeg skulle få gå om formiddagen sammen med søsknene mine, så da fikk jeg slippe henne, og pappa slapp avbrekk i jobben for å få meg på skolen. Hun kan huske at det kom en mann fra Fram forsikring på døra hver uke. Han krevde inn en premie på 50 øre. Av det ble det konfirmasjonsdress på storebroren og -kjole på Liv og storesøsteren. Etter sjuende klasse var det slutt med skolegang, og Liv fikk etter hvert jobb som blomsterbud på Frogner. Bortsett fra en to timers middagspause hos pappa, travet hun rundt med blomster fra klokka åtte om morgenen til sju om kvelden. Tenk på alle skoene jeg slet ut! Men jeg tok trikken hjem. Da hendte det at innehaveren kom på holdeplassen og kapret meg for et nytt oppdrag. Det skjedde to ganger. Da begynte jeg å gå en holdeplass eller to lenger, så fant de meg ikke, forteller hun. Fattigforstanderen holdt til i Sannergata, så vi så jo dem som virkelig var fattige. I Helmer Husebys meieri så jeg ungdom som leverte rekvisisjon fra fattigforstanderen. Det greide vi oss uten. Råd til å spise på restaurant hadde familien så å si aldri, men det hendte at faren sendte ungene til Spiseforretningen i Thorvald Meyers gate for å kjøpe kjøtt i brun saus i medbrakt spann. Og noen ganger gikk de på Dampen i Torggata. Der gikk vi i kassen og bestilte, så fikk vi en kupong som vi leverte i en luke, og en innafor luka øste opp maten og slengte den bortover. Da var det å gripe den og sette seg et sted ved det lange bordet. Det var litt guffent, for det var så mye elendighet å se. Det var ikke akkurat noblessen som gikk dit. Liv hadde kort vei til skolen, Foss, som den gang var barneskole. Det var så mange elever at noen måtte gå om formiddagen, andre om ettermiddagen. Seinere fikk hun jobb på Kiellands dropsfabrikk i Tøyengata, hvor hun blant annet pakka Kjærlighet på pinne og Tos. Både arbeidstida og lønna var bedre der. Etter kort tid ble hun forfremmet til kontorbud, en jobb hun beholdt til hun gifta seg med Finn og inntok Valdresgata. Valdresgateløkka Da jeg var barn, var det mange løkker på Grünerløkka. Blant annet en der hvor borettslaget deres ligger og en der Sannerterrassen ligger, forteller Liv. Vi var veldig redde for å gå forbi den som lå ved Sannerterrassen, vi Liv Johnsen viser fram et fotografi av seg selv og storesøsknene i finstasen, tatt av faren i løp så fort vi kunne. Mogata på Sagene julehelgen Liv til høyre. Midt på løkka lå det et trehus, som sikkert hadde vært hvitmalt en gang, og der mente vi det bodde ei trollkjerring. Men det var nok bare i vår fantasi. Vi tenkte vel det måtte være noe nifst med huset, siden én person kunne ha hele den store løkka for seg selv.

11 Da Liv var småjente lå det et gartneri der borettslaget vårt ligger nå, men det var nedlagt da Liv flytta hit. Tomta lå brakk lenge, og Liv husker at hun pleide å plukke noen høye, gule stråaktige blomster der. De har hun sett i blomsterbutikken seinere, så kan hende var det avleggere fra gartnerivirksomheten. Folk pleide å ta snarveien over løkka når de skulle over til Hallénhagen. Det var også mange familier som hadde med seg pledd og tok ettermidagskaffen der. Litt fotballsparking mener jeg også det var. Og vi hørte ofte smell fra tennisbanen til Hallén, forteller hun. Fra luftskyts til dans i Sannergata Natta til 9. april 1940 var Liv, Finn og Finns søster med familie på vei hjem fra et bursdagsselskap. Idet de skulle krysse Sannerbrua begynte antiluftskytsene å brake rundt dem. Det var dunking av jernbjelker fra 7 om morgenen til seint på kveld, og mye kjøring inn og ut, husker Liv. Men siden da har ikke Liv sett noen grunn til å klage på naboskapet. Vi syns det var hyggelig at tomta ble bebygd. Og det har aldri vært noe bråk derfra etterpå. Etter at Finn døde i 1991, har Liv bodd aleine. Heldigvis er naboene i Valdresgata 2 veldig omsorgsfulle og hjelpsomme. Likevel vurderer Liv nå å søke om plass på aldershjem. Da vil hun nok savne den nye balkongen mot bakgården, og ikke minst utsikten til vårt borettslag. BeMu Det smalt og smalt. Vi var redde for de to guttungene vi hadde med oss, men alle kom heldigvis helskinnet hjem. Da hørte vi på radioen at tyskerne hadde tatt Trondheim, forteller Liv. De tyske soldatene skulle også komme til å dominere utsikten deres: De bygde svære kaserner og brakker helt opp til Hallénhagen og bort til Christies gate. Og så reiste de en mur med piggtråd og glasskår på toppen, rundt hele kvartalet. De ville være veldig sikre på at ingen kunne klatre over. Fra stuevinduet kunne Liv og Finn se rett ned på tyskernes kantine og ekserserplass: De begynte å spille og marsjere tidlig om morgenen. Men det var fin musikk, så det hendte ofte at jeg satte meg ned for å høre på, minnes hun. Tyskerne sjenerte oss ikke. De var fredelige og høflige, forsikrer hun. Når hun og mannen kom hjem om kvelden, hendte det rett som det var, at de skremte opp et omslynget par i porten, en mann i tysk uniform og ei norsk jente. Men så kom endelig frigjøringen: Alle radioer var jo tatt, men en ingeniørvenn av mannen min hadde laget et pro forma-apparat til oss, som vi gjemte i kaminen. Den 8. mai hørte Finn på radien, mens jeg satt og så ut av vinduet. Plutselig så jeg et norsk flagg bli heist. Og et til. Finn! ropte jeg. Samtidig meldte de på radioen at det var blitt fred. Vi gikk ut på gata, der var det mange andre folk, alle jubla, og alle gratulerte hverandre. Vi begynte å danse midt i Sannergata! Etter at tyskerne var sendt ut, overtok engelskmennene leiren, og det ble brått slutt på musikk og marsjering i Valdresgata. Det norske militæret flytta inn etter engelskmennene. Liv mener å huske at en militærprest eller sjømannsprest holdt til i en av brakkene. Deretter blei det igjen stille og rolig utafor vinduet hennes. Ikke før på slutten av 1970-tallet ble det liv i leiren igjen. Da var det borettslaget vårt som tok form. Liv Johnsen, Valdresgata 2 Fotograf: Beate Muri

12 Hallénparken Parken bak borettslaget var i sin tid også en del av løkkeeiendommen Vennelyst, og har blant annet huset garveri for Brødrene Hallén. Hallénparken er grøntområdet på 12 dekar som avgrenses av Christian Michelsens gate, gangveien i Christies gates nordlige forlengelse, gangveien i Biermannsgatas forlengelse mot Christies gate, Valdresgatas nordlige del, Holsts gate og Vogts gate. Her lå i sin tid eiendommen Vennelyst, hvor det fortsatt står en rødmalt stue merket Anno 1781 over døra - og et uthus. I 1817 ervervet Sigvardt Blumenthal Petersen eiendommen, og oppførte en toetasjes bygning i empirestil. Eiendommen ble solgt til kommunen i Hovedhuset brant ned i Stallen ble revet noe senere. Ved kommunal reguleringssak vedtatt av formannskapet 28. november 1975, ble området regulert som spesialområde for bevaring, tomter for offentlige bygninger - daginstitusjoner friområde gangvei m.m. I denne saken er eiendommen beskrevet slik: Bebyggelsen består av en hovedbygning i 2 etasjer, en stor stall nærmest Chr. Michelsens gate, en drengestue og et uthus. Hovedhuset og drengestua nyttes i dag til beboelse, mens de to andre bygg brukes som lager. Syd for hovedbygningen er det en gammel have med store praktfulle trær. Bestående bygninger og parkanlegget har antikvarisk verdi Sigvardt Blumenthal Petersens barnebarn, byråsjef Sigv. Petersen, har i en slektsbok fra 1922 gitt nærmere opplysninger om bestefaren og eiendommen. Sigvardt Blumenthal Petersen ( ) ble handelsborger i Christiania 1807, og drev stort i mel- kolonial- og manufakturhandel. Fra boka siteres: Bedstefar eiet ogsaa løkkerne Vennelyst, Elisenberg og Sommerro, hvor han bodde til sin død. Vennelyst tilhjemledes ham ved arvefæsteskjøte fra Hans Grûner, tinglyst 10/ Vennelyst har senere bl. a. tilhørt advokat Birch, garver Harald Lilloe og Brødrene Hallên, som har sin store fabrik paa eiendommen. Den er for den aller største del bebygget og omfattes av Sannergaten mot syd, Valdersgaten (sic) mot øst, Østgaards gate mot nord og Vogts gate mot vest. Hovedbølet (Holsts gate nr. 13), en hvit toetages bygning med høit skraatak og sorte, glaserte taksten, eies nu av hr. Thorleif Hallén. Odd Risterud. Kilder: Oslo Byleksikon, Per Fuglum i Norsk Biografisk Leksikon, Bystyrets forhandlinger 1975, sak 450, Sigv. Petersen, Sigvardt Blumenthal Petersens slekt (1922) 12-13

13 Fra jorde til del av byen I 1850 var området der Valdresgata borettslag ligger i dag jorder som tilhørte løkkeeiendommen Vennelyst og lå godt utenfor byen. I dag er borettslaget et eksempel på postmoderne arkitektur i Norge. Løkkeeiendommen Vennelyst var igjen blitt skilt ut fra gården Nedre Foss i Først i 1859 ble området en del av byen. En stripe som tok med seg industrien langs Akerselva og området bort til Christiesgate ble da innlemmet i byen. Områdene øst for Christiesgate ble først en del av byen ved byutvidelsen i I byplanen fra 1912 har byen nådd sørsiden av Sannergata. Kvartalene rundt, fra Valdresgata til Vogtsgate og på andre siden til Christiesgate og langs Vogtsgate er utbygd. Skolene Sagene og Lilleborg er på plass, men ellers er det løkker og spredt småhusbebyggelse nord og østover. Tomten der borettslaget ligger i dag var fortsatt ubebygd. I 1926 har kommunen overtatt tomten. I 1936 er Salemkirken bygget, og under krigen satte tyskerne opp midlertidige brakker som ble stående helt til det ble aktuelt med utbygging rundt Nye bygg i gammelt kvarter Da diskusjonen om bebyggelse av tomten kom opp i begynnelsen av 1970-årene var tomten fortsatt nesten ubebygd, med bare noen midlertidige militære brakker. På denne tiden ville mange gjerne bygge stort og høyt, og blokker på etasjer ble visstnok nevnt på meget høyt byplannivå. Planene om høyhus møtte heldigvis motbør. Byplankontoret og bygningsrådet bestemte seg derfor for å utlyse en idékonkurranse i Arkitektene Jan & Jon Arkitektene Jan Digerud og Jon Lundberg omtales som den akademisk anlagte arkitektduoen som brakte postmodernismen til Norge. Jon Lundberg (født 1933) var utdannet arkitekt i Østerrike og arbeidet ved arkitekt Jørn Utzons tegnestue frem til 1964, det vil si under deler av realiseringen av operahuset i Sydney, et oppdrag Utzon vant i Jan Digerud (født 1938) var utdannet arkitekt i USA og brakte med seg impulser fra amerikanske arkitekter som Louis Kahn og Charles Moore. De to dannet arkitektfirmaet Jan & Jon i 1969, og drev det sammen i 15 år. Begge har også undervist i mange år ved Arkitekthøyskolen i Oslo. I 1975 vant de to konkurransen om utforming av boligbebyggelse i Valdresgata, da for arkitektfirmaet F. S. Platou A/S med et forslag basert på uortodoks innpassing av ny bebyggelse i det gamle kvartalet. På den knappe tomten, omgitt av eldre gårdsbebyggelse, ble deres utradisjonelle grep en forløsende faktor. (Store norske leksikon). Postmoderne mellomrom Vinnerforslaget ble betraktet som uvanlig, med få rette vinkler, spesielle trappehus, betong, og fortettet bykonsentrasjon. I boken The postmodernists Jan & Jon skriver Thomas Thiis Evensen at vinnerprosjektet dessverre ikke ble utført helt etter planene, og helt som på arkitektenes tegninger er det heller ikke. De mest postmoderne trekkene vi finner igjen i borettslaget er vektleggingen av mellomrommene og plassene mellom bygningene. I motsetning til funksjonalismens tanke om at hus skulle tegnes innenfra og ut med like lys- og utsiktsforhold, er det viktige fellesrommet utenfor, med et stort sentralt torv og flere mindre sidetorv og plasser. Portalene ved inngangene til området er også typiske for det postmoderne. Da professor Jan Digerud var tilbake i 2000 mente han det hadde blitt litt for brunt og grått, og at særlig verandaene og veggene bak burde ha lysere farger, som bedre ville få frem skyggevirkningene fra balkongenes runde former. Han vil dermed trolig like dagens farger på balkongveggene bedre. Han likte villvinen på veggene og torvet, men synes noe av asfalten burde erstattes av brosten, heller og mer grønt. Graviditetsattest Byggestart var sommeren 1979, og byggeprosjektet ble gjennomført av Kr. Stensrud & Søn. Kunngjøringen om tildeling av de 196 leilighetene ble annonsert i OBOS-bladet nr 6/79, da som Sannergata 14. Leilighetene var priset fra for 5-romsleilighetene og ned til for de rimeligste 2-romsleilighetene. For å søke på 5-romsleilighetene måtte man være en familie på minst tre personer, eller to med fremlagt graviditetsattest (!). Innen innflytting hadde borettslaget fått det navnet det har i dag, og adresse Valdresgata. Første innflytting skjedde 19. juni 1980, det var Sissel Wærland med familie som da flyttet inn, og fortsatt bor i 2. Etasje i 25 d. KØ Kilder: Valdresbulletinens jubileumsnummer fra 2000 Thomas Thiis Evensen: The Postmodernists Jan & Jon, 1984

14 Foto: Stefano Donati

15 Mini-jubileum for Garasjekunst! Samtidig som borettslaget vårt feirer 30-års jubileum, er det 15-års jubileum for maleriene i garasjen i alle fall sånn nesten. Det var på midten av 90-tallet at Dan Romanich valdresgatabeboer og tidligere formann i borettslaget vårt fant ut at det var bedre å være kreativ enn ikke å få sove noen hete sommernetter. Som tenkt så gjort. Dan samlet sammen det han hadde av egnet maling og lakk og satte i gang. Resultatet ble altså til sammen 3 bilder med naturmotiv i hhv. andre-, tredje og femte etasje i garasjebygget. Hvorfor det ikke ble noe bilde i fjerde etasje vet vi ikke kanskje ble nettene igjen kjøligere? Men med dagens klimautvikling er det altså ikke umulig at det en het sommernatt dukker opp mer kunst på garasjeveggene. SaD 2.etasje 3.etasje 5.etasje Kakebakekonkurranse!! I anledning Jubilèet avholdes selvfølgelig kakebakekonkurranse. Meld dere på! Alle kaker er velkomne; store, fine, små, rare, etc. Mange klasser & fine premier! Påmelding: SMS til eller epost til flyver@live.no

16 Å vokse opp i Valdresgata Få år etter at borettslaget var nytt var det fullt av barn her. Bildet på siste side i jubileumsnummeret er tatt av nå avdøde Tor Kalleberg Valdresklubbens grunnlegger - i år 1989 tror redaksjonen. Og i så fall ble bildet tatt akkurat rundt den tid da Valdresklubben ble startet iht. arkivmateriell fra klubben. Det var alltid noen å leke med, kan Eirik Hetland Nilsen fortelle. Han var 3 år da familien flyttet til Valdresgata i 1982 og ble fort bestekompis med Marius i 13 D. Inne i boretslaget vårt føltes det ekstremt trygt. Det var i det hele tatt en spesiell følelse av gode rammer og samhold å bo i Valdresgata borettslag. Verden utenfor kunne være så som så, men innenfor var det landsbystemmning, middag klokken 17 og omtanke for barna. Det var som vi bodde i vår egen borg omkranset av langblokkene på alle sider. Den gang var Hallenparken et vilniss der man lett kunne gjemme seg unna, og det hendte at vi snek oss opp til Helge som bodde i et av de gamle husene øverst i parken. Der hørte vi på historier og fortellingene hans før vi dro tilbake til borettslaget eller borer n som vi også kallte det. Bak nr. 13 var det ikke gjerder på den tiden. Men hellingen var fin for å oppnå god fart på sykkel. Så vi anla sykkelløype der, og så var det om å gjøre å sykle så fort du kunne gjennom skog, busker og kratt og komme helskinnet gjennom på nedsiden ved parkeringshuset. Den som var raskest var tøffest Og så hadde vi alltid Valdresklubben. Spesiellt husker jeg besøket på Sagene brannstasjon, trikketuren og dagen da vi lærte å vedlikeholde sykklene våre. Ja, og så besøket fra politiet så klart der de fortalte litt om alt de drev med. Noen rampestreker fant vi jo selvfølgelig på. Moren min passet derfor på å be politimannen som var på besøk den gang om å poengtere at ikke alt vi fant på var like lovlig. Så da satt vi der da, og fikk høre at hvis man gjorde sånn og sånn ja så kunne man faktisk ende i fengsel. Det ble nok sagt i en mild tone, men vi ble i alle fall skikkelig nervøse den gang he he. Det var i det hele tatt et fantastisk s t e d å vokse opp. Da jeg begynte på Sagene skole fikk jeg Bjørnar som fadder, og han bodde jo i 25 B. Og Sagene musikkorps der jeg spilte gikk jo inn i borettslaget hver 17. mai. Og da jeg ble eldre jobbet jeg noen ganger som vaktmestervikar for Øystein om sommeren. Jeg flyttet jo hjemmefra i 2001, men er fortsatt den dag i dag på hils med halve borettslaget når jeg er på besøk hos foreldrene mine. Jeg håper de aldri flytter! SaD