Forvaltningsplan for gås i Buskerud. Utfordringer, målsettinger og anbefalinger

Transkript

1 Forvaltningsplan for gås i Buskerud Utfordringer, målsettinger og anbefalinger

2 2

3 Forord Kommunene har over tid rapportert om utfordringene ved gåseforvaltningen i form av tilgrising av park- og friområder samt skader på dyrka mark, og etterspurt tilrådinger fra Fylkesmannen. Særlig gjelder dette artene kanadagås og grågås. Fylkesmannen inviterte aktuelle nærings- og ideelle organisasjoner og de mest berørte kommunene (Nedre Eiker, Øvre Eiker og Drammen) til et oppstartsmøte 21. mai Arbeidet med forvaltningsplanen ble etter avtale med de mest berørte kommunene organisert som et prosjekt med referansegruppe og innleid konsulent for å drifte prosessen. Norges Jeger- og Fiskerforbund Buskerud ved fylkessekretær Beate Aase Heidenreich har på oppdrag fra Fylkesmannen utarbeidet planen, drevet prosessen og innhentet kunnskapsgrunnlaget. Fylkesmannen har vært oppdragsgiver og faglig ansvarlig. Fylkesmannen vil takke Beate for sitt glødende engasjement og et godt utført oppdrag. Fylkesmannen i Buskerud Besøksadresse: Grønland 32 Drammen Postadresse: Postboks Drammen Telefon: Referansegruppa har bestått av representanter fra Buskerud Bondelag, Viken Skog BA, Norsk Ornitologisk Forening avdeling Buskerud, Norges Jeger- og Fiskerforbund Buskerud, Nedre og Øvre Eiker kommuner, Drammen kommune og Fylkesmannen. Sammensetningen av referansegruppa har sikret en deltakende prosess fra ulike aktører med bidrag til god dialog og et balansert vurderingsgrunnlag i prosessen. Planen er også sendt på bred offentlig høring. Fylkesmannen vil takke representantene i referansegruppa for konstruktive innspill og gode drøftinger underveis i arbeidet. Vi håper med det at denne regionale forvaltningsplanen vil inspirere til og gjøre det enklere for de berørte kommunene og rettighetshaverne å gjennomføre en fornuftig og framtidsrettet forvaltning av gjess i Buskerud. Planen bør også gi godt grunnlag for framtidig revisjon ved ny kunnskap og endrete forutsetninger. Drammen, oktober 2009 E-post: postmottak@fmbu.no Internett: ISBN MVA rapport 3/2009 Forfatter: Beate Aase Heidenreich Forsidefoto: Birgitte Simensen Berg, Beate Aase Heidenreich, Glenn Hermstad, Gry Kopperud. Øivind Holm Avdelingsdirektør, miljøvernavdelingen 3

4 Innholdsfortegnelse FORORD... 3 INNHOLDSFORTEGNELSE... 4 SAMMENDRAG INNLEDNING Hvorfor en forvaltningsplan? GJESS I BUSKERUD BIOLOGI OG UTBREDELSE Kanadagås (Branta canadensis) Grågås (Anser anser) Hvitkinngås (Branta leucopsis) Kortnebbgås (Anser brachyrhynchus) Ringgås (Branta bernicla) Sædgås (Anser fabalis) Snøgås (Anser caerulescens) Stripegås (Anser indicus) GJESS SOM JAKTRESSURS JURIDISKE RAMMER OG RETNINGSLINJER I FORVALTNINGEN AV GJESS Internasjonale rammer

5 4.2 NASJONALE RAMMER UTFORDRINGER MED GÅS I BUSKERUD Tilgrising av friluftsområder Skader på dyret mark i Buskerud Lokal forvaltning av gjess Konsekvenser på biologisk mangfold MÅLSETNINGER FOR GÅSEFORVALTNINGEN Forvaltning av hjemmehørende arter Forvaltning av fremmede arter Forvaltning i konfliktområder Fremtidig forvaltningspraksis - målstyrt gåseforvaltning AKTUELLE FOREBYGGENDE TILTAK Fysiske tiltak Innflygningshinder Skremmetiltak Virkemidler knyttet til jakt og skadefelling Tiltak i by og tettbygde strøk Forvaltningstiltak Tiltak som krever sentrale endringer ØKONOMISKE VIRKEMIDLER FREMTIDIG GÅSEFORVALTNING LITTERATUR VEDLEGG

6 Sammendrag Bestandene av gjess i Buskerud har vært i vekst de siste årene, spesielt kanadagås men lokalt også grågås. Planarbeidet har kartlagt veksten i bestandene og hvor de ulike artene av gjess vi har i fylket hekker. Den stedvise store bestandsveksten har ført til utfordringer i kommunene som har det lokale viltansvaret. Gjennom planarbeidet er det kartfestet hvor utfordringene er. Planen er ett overordnet retningsgivende verktøy til nytte for forvaltningsmyndigheter, interesseorganisasjoner og rettighetshavere. Utfordringene i Buskerud er knyttet til tilgrising med gåseekskrementer på badeplasser, campingplasser og annet friareal, og beite av gjess på korn og gras. Utfordringene har i mange kommuner blitt forsøkt løst ved tildeling av skadefellingstillatelser. Dette er ikke i tråd med nasjonale føringer. Norge, mens grågåsa er stedegen og skal tas vare på som en del av faunaen der den har etablert seg. Målsetning og virkemidler i forvaltningen skiller på fremmede og stedegne arter. Jakt skal være det viktigst bestandsregulerende virkemiddelet for å holde gåsebestandene på ett akseptabelt nivå. Skadefelling i yngletiden skal brukes i minst mulig grad, og hovedsakelig på kanadagås. For at jakt skal fungere som virkemiddel må den organiseres og samarbeid mellom grunneiere kan være helt nødvendig. Planen skisserer hvilke målsettinger man har for de ulike artene på regionalt nivå. De kommunale målsettingene for hver art bør utarbeides i form av enkle lokale forvaltningsplaner. Innhold og forslag til utarbeidelse av en slik plan er skissert i forvaltningsplanen. Planen gir overordnede rammer for forvaltning av gåsebestandene lokalt. Forvaltningen av artene grågås og kanadagås er ulike da kanadagås regnes som en ikke hjemmehørende art i De er godt kamuflert de fire grågjessene i vannkanten på Mølen. Foto: Beate Aase Heidenreich 6

7 1. Innledning 1.1 Hvorfor en forvaltningsplan? Det har de siste årene vært en økning i antall innrapporterte skader på dyrket mark og tilgrising av friområder fra grågås og kanadagås i Buskerud. Samtidig har flere kommuner de siste tiårene skapt nye leveområder for gjess, i form av opparbeidelse av grøntareal som friluftsområder langs vann og vassdrag. Dette gir naturlig nok utfordringer. Målet med planen er at den skal danne rammene for forvaltningen av gås i Buskerud, og angi strategier for å nå målsetningene. Forvaltningsplanen skal være et verktøy for kommunene og grunneiere/rettighethavere i deres forvaltning av lokale bestander av gås. Planen skal gi konkrete mål og forslag til bruk av virkemidler innenfor rammen av nasjonalt lovverk. Planarbeidet Forvaltningsplanen er utarbeidet i nært samarbeid med representanter fra berørte kommuner, fra grunneiere og flere organisasjoner. Fylkesmannen er faglig ansvarlig og er, sammen med deltagende kommuner, oppdragsgiver. Planarbeidet ble organisert som et prosjekt med en referansegruppe bestående av representanter fra Buskerud Bondelag ved Erik Hørlück Berg, Drammen kommune ved Widar A. Tandberg, Øvre og Nedre Eiker kommuner ved Morten Garaas, Norsk Ornitologisk Forening ved Torger Hj. Ugstad, Fylkesmannen i Buskerud ved Even Knutsen, Norges Jeger- og Fiskerforbund ved Tore H. Stangbye og Viken Skog ved Nils Bjørn Vistad. Naturvernforbundet i Buskerud ble også invitert til å delta i gruppen. Norges Jeger- og Fiskerforbund Buskerud ved Beate Aase Heidenreich har vært prosjektleder, og har i samråd med referansegruppen utarbeidet planen. Referansegruppen har hatt flere møter og gitt innspill underveis i arbeidet. For å kartlegge gåsebestandene i fylket og utfordringer rundt jakt og skader forårsaket av gås ble det sendt ut et spørreskjema til alle fylkets 21 kommuner, frivillige organisasjoner (Norsk Ornitologisk Forening, lokalforeningene til Norges Jeger- og Fiskerforbund, Naturvernforbundet, skogeier- og bondeorganisasjonene, Forum for natur og friluftsliv) og Statens naturoppsyn. Det kom inn svar fra 18 kommuner og åtte organisasjoner. Med bakgrunn i spørreundersøkelsen og tilgjengelig bestandsdata, er det utarbeidet en status for gåsebestandene og utfordringene knyttet til gjess i fylket. Dataene er på langt nær uttømmende og Fylkesmannen ber om at hekkende gjess og andre (spesielle) observasjoner først og fremst rapporteres i den nasjonale nettbasen; I tillegg til denne nettbasen er det ønskelig at det rapporters til kommunens viltansvarlig. 7

8 Forvaltningsplan for gjess i Hordaland (M.J. Steinsvåg 2008) har vært en viktig kilde til organisering og til stor inspirasjon i arbeidet med planen. Planen har vært ute på bred høring. Få uttalelser ble mottatt, og ingen endringsforslag ble fremmet. Forvaltningsplan for gås i Buskerud gjelder for perioden og angir rammer for den regionale og lokale forvaltningen av gjess i fylket. I 2010 vil forvaltningsreformen tre i kraft. Den vil føre til endringer ved overføring av oppgaver og myndigheter på regionalt nivå. Ny forskrift om felling av viltarter som gjør skade, er under utarbeidelse og vil føre til nye rammebetingelser og et endret forvaltningsregime. Planen er imidlertid ment å være dynamisk samtidig som mål og særlig anbefalte tiltak i stor grad anses å være allmenngyldige og uavhengig av fremtidige endringer. Barn med hund og kanadagjess i elveparken i Drammen. Foto: Beate Aase Heidenreich 8

9 2. Gjess i Buskerud biologi og utbredelse Om gjess som gruppe Gjess hører til gruppen andefugler og deles inn i to slekter, Anser-artene, og Branta-artene. Av anser-artene hekker sædgås, kortnebbgås, dverggås og grågås i norske områder, inkludert Svalbard. Anser-artene ligner hverandre i utseende og kan skilles på nebb- og beinfarge, størrelse og tegningsdetaljer. Branta-artene har svart hode og hals med artskarakteristiske, hvite tegninger, grålig til gråblå kropp, fjær samt svarte nebb og bein. I dag hekker kanadagås, hvitkinngås og ringgås i norske områder. Gjess har tykk og vanntett fjærdrakt, de isolerer reiret med dun som løsner fra hunnens rugeflekker, eggene er ensfarget og oftest lyse. Ungene er dunkledde og kan gå og svømme kort tid etter fødsel. Gjessene er gode flyvere med lange spisse vinger. De er rene vegetarianere som henter det meste av næringen på land, men i unge- og fjærfellingstiden er de avhenging av vannflater som rømningsområder. Gjessenes relativt korte nebb har karakteristiske tenner langs sidekantene som benyttes når gjessene klipper gras eller kutter tykkere plantedeler. Gjessene er sterkt tradisjonsbundne i sin adferd og benytter oftest samme rasteplasser, hekke-, myte- og overvintringslokaliteter år etter år (DN rapport ). Figur 1. Utviklingen av hekkebestand for kanadagås, hvitkinngås og grågås langs kysten av Buskerud fra 1951 frem til Kilde: Norsk Ornitologisk Forenings (sjøfuglregistreringer). 9

10 I løpet av sommeren i juni/ juli myter gjessene. Under dette fjærskifte skiftes de store håndsvingfjærene ut. I perioden før nye fjær vokser ut, er gjessene ikke i stand til å fly. Når gjessene skal myte samles de i flokker som flyr til områder der de føler seg trygge, fortrinnsvis på steder der de raskt kan flykte ut på vannet hvis en fare truer. De returnerer når de har blitt flyvedyktige igjen, en gang rundt medio juli, før de senere på høsten starter det egentlige høsttrekket. Ikke-hekkere (1-2 åringer og fugler som mislykkes med hekking) har betydelig større mobilitet, opptrer gjerne i store flokker og beiter ofte på innmark i en lengre periode enn hekkefugl. Derved kan de også volde skade i en lengre periode. Ungfugl/ ikke-hekkere kan representere et stort skadeproblem både før og etter fjærfelling. Ikke-hekkende fugl avslutter fjærfellingen tidligere, og trekker tidligere inn på dyrket mark enn kullgåsa (DN rapport ). Det er ikke gjennomført noen bestandsovervåkning av gjess i Buskerud, og av den grunn vet man ikke hvor fuglene drar for å myte, men generelt pleier ikke-hekkende gjess å dra nordover for å finne egnede myteplasser (Arne Follestad pers. medd). Buskerud har bestander av kanadagås, grågås og hvitkinngås. Norsk Ornitologisk Forening (NOF) gjennomfører hvert annet år, med støtte fra Fylkesmannen, tellinger av antall hekkende par gjess i indre Oslofjord og Breiangen i Buskerud. I tillegg utføres systematiske sjøfugltellinger i Steinsfjorden og Tyrifjorden og overvåkning av overvintrende vannfugl i nedre del av Drammensvassdraget. I tillegg meldes det inn observasjoner av gås via lokallag av NOF. Gjess ses ofte i Fiskumvannet ved Eikern og systematiske observasjoner er dokumentert av lokallaget til NOF. Alle fylkets gåsebestander har økt de siste årene, se figur 1 side 9. Det er kun kanadagåsa som er her på vinteren, dog i et lite antall, og sporadisk noen grågjess. oversvømmelse av reir og egg, gjør år om annet til at gåsa legger om eller ikke får frem unger. Hekking av gås i Buskerud Norsk Ornitologisk Forening har siden midten av 1970-tallet foretatt hekkeregistreringer av gås i Indre Oslofjord og Breiangen (Andersen m.fl. 2007). Registreringene viser en jevn økning for alle gåseartene frem til slutten av 90- tallet hvor trenden ikke lenger er oppadgående for grågås og kanadagås, se figur 1, side 9. Hvitkinngåsreir fra øy utenfor Tofte i Hurum kommune. Foto: Beate Aase Heidenreich. Gjessene i Buskerud har få naturlige fiender. Det antas at mink og rev er de viktigste predatorene. Vannstandsendringer som gir 10

11 Figur 2. Registerte hekkeplasser for kanadagås, grågås og hvitkinngås i Buskerud. Kilde: Norsk Ornitologisk Forening, kommunene (viltansvarlige), lokale jeger- og fiskerforeninger. 11

12 2.1 Kanadagås (Branta canadensis) Nasjonal målsetning for kanadagås (DN rapport ) Forvaltningsmyndighetene ser det ikke som en overordnet målsetting å bevare kanadagås som en del av norske fauna på lang sikt. De eksisterende bestander har et betydelig potensial som skadevoldere, og forvaltningen skal ha som hovedmål å redusere konflikter uten hensyntagen til å opprettholde bestandene. Det er ikke ønskelig at bestanden av kanadagås ekspanderer til nye områder. Det er ønskelig å øke beskatningen av kanadagås for å hindre ytterligere bestandsvekst. Skader kanadagås påfører andre interesser skal minimaliseres uten hensyn til bestand. Et par kanadagjess med unger i Drammenselva. Foto: Birgitte Simensen Berg. Kanadagåsa er Europas største gåseart og kan bli inntil 1 m høy, og veier 5-7 kg. Vingespennet er på cm. Kanadagåsa kan vanskelig forveksles med andre gjess på grunn av den svarte halsen og hodet som også er svart, men som har et bredt, hvitt felt som strekker seg fra strupen til opp bak øynene. Utbredelse og historikk i Norge Kanadagås er en vanlig art i Norge og har etter hvert fått stor utbredelse, selv om den foreløpig er noe usammenhengende. Arten er mest tallrik i Trøndelag, Nordmøre, Agder-fylkene, sørøstlige deler av Østlandet, Sogn og Fjordane og Hordaland. 12

13 Kanadagås kommer opprinnelig fra Nord- Amerika og er utbredt i store deler av det nordlige USA og Kanada. Arten er satt ut i flere europeiske land helt siden tallet (Storbritannia) og har ved siden av Skandinavia viltlevende hekkebestander på De britiske øyer, Finland og Belgia. Arten er også introdusert til New Zealand. Hele den skandinaviske bestanden av kanadagås stammer fra fugler som ble satt ut i Sverige i 1929 (faktaark NINA 2007). De første utsettingene i Norge fant sted i 1936 på Nesoddtangen utenfor Oslo. Gåsa ble satt ut for å få ett nytt jaktobjekt og det ble samtidig sett på som en opplevelsesressurs. Bestanden i Norge var svært liten fram til midten av tallet. Fra da av og de neste 20 årene ble det satt ut minst 750 kanadagjess fordelt på alle sørnorske fylker, med unntak av Oppland (Bergan og Andersen 2007). Utsettinger i Buskerud fant sted både i Drammen, Kongsberg, Ringerike og Hurum. I Nordre Hurum jeger- og fiskerforenings jubileumsbok over foreningens første 50 år kan man lese at man i 1976 begynte å jobbe med å få satt ut kanadagås. Det var først i 1980 man fikk alle formaliteter på plass og 11. juli ble det sluppet 16 gjess i Mørkvann (3 voksne og 13 unger). En av de voksne ble samme høst skutt i Danmark. I 1981 ble det sluppet flere gjess i Hurum og problemene med tilgrising av badeplasser og skade på åker meldte seg allerede samme sommer. Det ble åpnet for jakt på kanadagås i Trøndelagsfylkene i I resten av landet ble det åpnet for jakt i Kanadagås finnes på Svartelisten til Artsdatabanken og anses i dag som en fremmed og uønsket art i Norge (Norsk Svarteliste 2007). Habitatvalg og hekkebiologi Kanadagåsa bygger som regel reir på holmer i små og store vann i barskogsterreng og ved kysten, helst i områder med innslag av kulturmark. I Buskerud kommer den dessutten til tettbygde områder utenom hekketiden. Hovednæringen er åpen grasvegetasjon, sommer som vinter, også stubbåker med spillkorn er attraktive områder. Kanadagåsa legger 5-6 egg fra midten av april. Hunnen ruger i dager fra siste egg er lagt. Ungene er flyvedyktige etter ca 65 døgn (Udø, T. 2001). Ungfuglene ligner de voksne fra første høsten de lever, de blir kjønnsmoden i 2-3 års alderen. Kanadagåsa legger redet sitt mer åpent og eksponert enn grågåsa og hvitkinngåsa gjør. I Buskerud hekker kanadagåsa hovedsakelig i innlandsvann og langs større vassdrag, men også ved sjø og fjord, se figur 2 side 11. I Oslo og Akershus er det funnet eksempler på kolonihekking med territorier på rundt 100 m i diameter. Territoriene forsvares av hannen. Undersøkelser i Oslo og Akershus viser at hekkingen begynner i midten april(samuelsen m.fl. 2004), noe som sammenfaller med registreringer gjort av NOF. Kanadagåsa har få naturlige fiender, men kråkefugl, rødrev og mink utgjør en trussel i all hovedsak for egg og ungfugl. I Drammen er det sett at mink har tatt egg og unger (Widar A. Tandberg, pers. medd). Kanadagåsa i Buskerud Kanadagåsa er den vanligste gåsa i fylket. Figur 2 side 11 viser at den hekker over store deler av Buskerud. Kanadagåsa ble første gang påvist hekkende i Buskerud på Sundbyholmen (Røyken) i Fra den gang økte bestanden frem til midten av 1990-tallet da veksten i bestanden ved sjøen synes å ha stagnert, se figur 4 side 14. Hoveddelen av hekkingen foregår i lavereliggende områder hvor det er isfritt når hekkesesongen starter i april/mai. Første hekking i Steinsfjorden på Ringerike var i Overvåkning av hekkebestanden av kanadagås i Steinsfjorden og Tyrifjorden fra viser en relativt stabil lav bestand, se figur 3 side 14. Siden første hekkingen i Buskeruds skjærgård i 1984 har bestanden blitt fulgt nøye av NOF i skjærgården og NOF i området rundt Tyrifjorden og det kan se ut til at bestanden har stabilisert seg. Trekk og overvintring Kanadagåsa forlater hekkeområdet om vinterforholdene tilsier det. De trekker mot åpent vann og næring. Enkelte bestander av kanadagås i Norge trekker sørover, andre nord og vestover avhengig av tilgangen til åpent vann og næring. Kanadagås fra Oslo, Akershus, 13

14 Buskerud, Vestfold og Agderfylkene ringmerket på midten av 1990-tallet viste at de overvintret i Sør Sverige, Danmark og Nord- Tyskland (Andersson 1999). Det er grunn til å anta at de fremdeles gjør det (Ole Reitan pers. medd). Vintertellinger av fugl i nedre Buskerud, tabell 1 side 15, viser at kanadagåsa er en ganske vanlig og tallrik overvintringsart. Antallet som overvintrer varierer imidlertid mye fra år til år (Larsen m. fl 2007). Figur 3 Hekkende par av kanadagås i Tyrifjorden, Steinsfjorden og Væleren i Ringerike og Hole kommuner (NOF Ringerike og Hole). Figur 4 Antall hekkende par av kanadagås i Buskeruds skjærgård (NOF Oslo & Akershus og NOF Buskeruds sjøfugltellinger). 14

15 Vinterbestand av kanadagås Kanadagåsa er som alle gjess avhenging av tilgang på næring og åpent vann. En del individ overvintrer årlig i fylket. NOF har med støtte fra Fylkesmannen med enkelte unntak utført årevisse tellinger av vannfugl i Drammensvassdraget fra 1990 og frem til i dag. I Drammensvassdraget telles fugl fra Begna i nord, langs Randsfjorden, Storelva, Tyrifjorden med Bergsjø, ned Drammenselva og Vestfosselva. Vanligvis fører en kald desember til at kanadagjessene trekker ut av regionen. Normalt er de nordre delen av Tyrifjorden og Bergsjø de viktigste vinterområdene. Tabell 1 side 15 viser gjennomsnittelig antall gjess sett i januartellingene i 5 årsperioder fram til I 2008 økte antallet kanadagås for første gang siden 1998 og det ble telt 105 gjess fordelt på Begna (87), Tyrifjorden (8) og Drammenselva (10). I 2009 ble det kun telt 11 kanadagjess i Begna, noe som viser variasjonen mellom år (Larsen m.fl 2005). Tabell 1. Gjennomsnittelig tall for vinterbestanden av kanadagås i periodene , , og eksakte tall for 2008 og 2009 i Nedre del av Drammensvassdraget i Buskerud. De to siste årene illustrerer den store variasjonen mellom år. Kilde: NOF Buskerud. Vinterbestand av kanadagås i Buskerud Art/år Kanadagås 87, , Kanadagåsa bruker elve- og fjordparkene i Drammen mye. Foto: Beate Aase Heidenreich 15

16 2.2 Grågås (Anser anser) Grågås Foto: Gry Kopperud Nasjonal målsetning for grågås (DN rapport ) Grågåsa skal bevares som en viktig og høstingsverdig del av kystfaunaen. Bestanden bør stabiliseres, eventuelt reduseres der skadeproblemene ikke kan løses på annen måte. Det skal fortsatt være slik at skadeproblemer forårsaket av jaktbare arter søkes begrenset gjennom å tilpasse bestanden til et akseptabelt skadenivå. Grågåsa skal fortsatt være en viktig jaktbar art i kystområdene, men beskatningstrykket og fordeling må ta sikte på å redusere skader i de utsatte områdene. Det skal tillates ekspansjon av grågåsbestanden i nye områder, og eventuelt i områder uten skadeproblemer. Kjennetegn Grågåsa er den største av de hjemmehørende artene. Og er cm og med en vekt på hunn på ca. 3,1 kg mens hannen veier ca 3,6 kg. Grågåsa har ett vingespenn opp til 180 cm. Fjærdrakten er lysegrå, og eldre individer kan ha spredte mørke flekker på buken. Forkanten av vingenes overside virker nesten sølvfarget, og hodet er lysere enn de andre gåseartene. Nebbet er rosa og mangler svarte tegninger. Grågåsa har lengre nebb enn kanadagåsa, det lange nebbet er ikke like egnet til å beite kort gras (plengras) så grågåsa har derfor en preferanse mot eng og åker (korn). Føttene er blekrosa. Ungfuglene har en mer spraglet fjærdrakt og mangler den voksne fuglens tydelige tverrstriper på ryggen. Ungfuglen mørk nebbnegl og grålige bein. Det mørke halebåndet synes tydelig i flukt (NJFF 2003). 16

17 Utbredelse Grågåsa hekker i Palearktis. Arten blir delt inn i en vestlig og en østlig underart. Vår grågås hører til den vestlige underarten. Basert på hekkebiologi, morfologi (utseende) og habitatvalg kan trolig den norske hekkebestanden regnes som en egen populasjon (Follestad 1994). I dag hekker grågås langs hele kysten helt opp til Finnmark (artsdatabanken.no). Tyngdepunktet i utbredelse finner vi fra Sunnmøre til Nordland. En regner med at noe av opphavet til grågjessene på Østlandskysten stammer fra utsetninger i Indre Oslofjord på 1960-tallet, mens opphavet til gjessene i Telemark og Agderfylkene er noe mer usikkert (DN 1996). etablerte seg raskt litt innover i landet. I Drammenselva ved Stryken i Nedre Eiker har grågåsa hekket siden tallet (Anders Hals pers. medd.) I 1998 ble bestanden i dette området anslått til hekkende par (Larsen m.fl. 2005). I dag er fylkets største bestand i kommunene Øvre Eiker og Nedre Eiker. Bestanden av grågås har økt jevnt frem til 10 registrerte hekkinger langs kysten i 2007 (Bergan og Andersen 2007). Det har vært en viss spredning av arten. Grågås hekket første gang Tyrifjorden ved Vikersund i Bønder i Øvre Eiker registrerte at grågåsa kom på midten av 1990 tallet. To par hekket i Hønefoss i 2007 (Larsen, m.fl.2007). I dag hekker grågås langs hele Drammensvassdraget nord til Krøderen (artsobservasjoner.no). Grågås overvintrer sjelden i Norge, men enkelte vintre observeres arten i Drammensvassdraget (Larsen m.fl og 2006). Grågåsa hekker på flere øyer i Breiangen utenfor Tofte i Hurum kommune. Foto Beate Aase Heidenreich. Utbredelse Buskerud Grågåsbestanden i Buskerud er en egen populasjon som har økt sin utbredelse fra første observasjon av hekkende par i Røyken (Høvikskjær) i Grågåsa i Buskerud Habitatvalg og hekkebiologi I Norge hekker grågåsa oftest i tilknytning til sjøen, på lyngkledde holmer og øyer langs kysten. Imidlertid viser det seg at den stadig etablerer seg innover i landet, og den er nå registrert hekkende også i Oppland (artsdatabanken.no). Grågåsa kommer til hekkeplassene i vår del av landet i midten av mars. Grågåsa legger reiret sitt godt skjult av vegetasjon i motsetning til kanadagåsa som legger reiret mer åpent. Grågåsa legger 4-7 egg og ruger fra starten/midten av april. Eggene ruges døgn. Ungene er normalt flyvedyktige i sin 10. leveuke. Som for kanadagåsa er grågåsa kjønnsmoden i 2-3 år alderen. Grågåsa er under hekking spesielt utsatt for flom. Grunneiere langs Drammenselva har observert at flom har en direkte innvirkning på antall gås etter klekking (Sverre Hennum, pers. medd). Det er registrert at kanadagåsa kan hindre grågåsa i å hekke, men det er usikkert hvilke effekter den har på ulike stedegne arter over tid (Norsk Svarteliste 2007). 17

18 Trekk Ringmerkede grågjess, som hekker på Nord- Vestlandet, i Trøndelag og Nordland, drar til Las Marismas sør i Spania. De siste årene har færre reist helt til Spania, og flere tilbringer vinteren i Nederland (A. Follestad 2008). Man vet lite om hvor grågåsas i Buskerud trekker om vinteren. Merkinger av gjess i Oslo for en del år siden, viste at disse i stor grad dro litt lenger sør i Europa. Dette kan skyldes deres svenske opphav (Arne Follestad, pers. medd). 2.3 Hvitkinngås (Branta leucopsis) Nasjonale målsetninger for hvitkinngås (DN rapport ) Bestanden av hvitkinngås skal inntil videre opprettholdes minst på dagens nivå. Det er skrevet i rapporten om bestanden i vårt område: Den lokale bestanden i Oslo-området skyldes utsetting/rømming, og skal ikke opprettholdes. Hvitkinngjess hviler på Linnesstranda i Lier. Foto: Steinar Stueflotten. Kjennetegn Hvitkinngåsa er en middels stor grå, svart og hvit gås med kort hals og avrundet hode. Nebbet er lite og svart, og bena er svarte. Den er cm lang og veier 1,5-2,0 kg. Kjønnene er like, men hannen er noe større enn hunnene (Strøm, H. 2007). Utbredelse Hvitkinngåsa er en arktisk art og hekker naturlig på Svalbard, Østkysten av Grønland og nord i den europeiske delen av Russland (Novaja Semlja). I 1971 ble det registrert hekking på Gotland i Sverige. Grønlandsfuglene overvintrer i Irland og Skottlands nordvestlige deler, mens Svalbardgjessene overvintrer i Sørvest-Skottland og Nordvest- England. De russiske gjessene trekker via Kvitesjøen, Fiskebukta og Sør-Sverige til vinterlokaliteter i Nederland. Under vårtrekket er disse fuglenes hovedrasteplasser på Gotland og i Estland (Ree 2001). På slutten av tallet talte verdensbestanden av hvitkinngjess over individer, hvorav den russiske bestanden utgjorde omlag De hvitkinngjessene som trekker langs vestkysten i Norge tilhører Svalbardbestanden. På slutten av 1940-tallet var hvitkinngåsa nær utryddelse etter å ha vært sterkt etterstrebet og overbeskattet både på hekkeplassene og i vinterområdene i Skottland. Ulike vernetiltak ble derfor iverksatt, og Svalbardbestanden har 18

19 igjen vokst. Høsten 1997 ble det registrert individer (Samuelsen, m.fl. 2004). Opprinnelsen til hvitkinngåsa i Oslofjorden er noe usikker. Bestanden i Oslofjorden stammer blant annet fra 40 kyllinger som ble innført fra Sverige til Ekeberg gård i Oslo (Ree 2001). Ree mener bestanden i tillegg til disse har sin opprinnelse i bestanden i Østersjøen, som har ekspandert til Østfold og derfra videre inn Oslofjorden. Østersjøbestanden har sin opprinnelse fra Russland, samt parkfugler fra Stockholm (V. Ree, NOF 2001). Uansett opphavet til denne arktiske gåsa er den nå godt etablert i Indre Oslofjord, og har fra 2001 vært den mest tallrike gåsearten i dette området se figur 5 side 20.. I 2001 registrerte Norsk Ornitologisk Forening 72 hekkende par i Indre Oslofjord, i 2005 ble det registrert 151 par og i 2007 registrerte de 234 par. Det ble da også registrert 8 par på Buskerudsiden av fjorden (Andersen m.fl og Bergan m.fl ), 7 par i Østfoldskjærgården, ca 10 par i Vestfoldskjærgården og 3 par i Aust- Agder, samt 3 par i Randsfjorden i Oppland. I 2007 ble det gjennomført eggpunktering av 57 reir i Oslo og Akershus delen av Indre Oslofjord (Bergan, m.fl. 2007). Habitatvalg og hekkebiologi Hvitkinngåsa er lite sky og legger ofte reiret lett synlig i terrenget. Hunnen ruger mens hannen holder vakt. Eggene ruges i døgn og ungene er flyvedyktige døgn etter klekking (Ree, V. 2001). Hvitkinngåsa i Oslofjordområdet hekker på øyer, og er derfor lite utsatt for predasjon fra rev som er største predator på Svalbard. Hvitkinngåsa er ikke i stand til å jage reven slik den jevnstore kortnebbgåsa gjør. (Arne Follstad, pers. medd.) Hvitkinngåsa legger reiret åpent, her blant vinterkarse på Vealøs i Hurum. Foto: Beate Aase Heidenreich. Hvitkinngås i Buskerud Hvitkinngåsa ble første gang observert i Buskerud i Ett par oppholdt seg da på Averøya i Tyrifjorden. Om de noen gang etablerte seg og hekket her er uvisst (Anders Hals, pers. medd.) I 1999 ble hvitkinngåsa observert på øya Vealøs hvor også første hekking ble observert i 2001(birdlife.no) Arten ble påvist hekkende på Sundbyholmene i Røyken første gang i 2003 (1 par), deretter tre par i henholdsvis 2004 og I 2006 var det fire par på disse holmene. Samlet ble det i 2009 påvist 10 hekkinger i Buskerud. Det stadig økende antallet hekkende par må sees i sammenheng med stor bestandsvekst lenger inn i Oslofjorden (Bergan m.fl. 2007), og det er all grunn til å tro at hvitkinngåsa har kommet for å bli også i Buskerud. Hvitkinngåsa er godt etablert i Oslofjorden her fra Tofte i Hurum. Foto: Beate Aase Heidenreich. 19

20 Figur 5. Registrerte hekkende par av hvitkinngås i Oslofjord i perioden Kilde: NOF Oslo og Akershus, NOF Buskerud. 2.4 Kortnebbgås (Anser brachyrhynchus) Kortnebbgåsa er cm, hannen veier ca 2,6 kg, hunn ca. 2,3 kg. Kortnebbgåsa hekker ikke i Buskerud, men den opptrer som regelmessig trekkgjest vår og høst. Vår og høst passerer flere tusen kortnebbgjess fylket på trekk. Et tilsynelatende økende antall fugler (flokker) hviler på ulike lokaliteter i Buskerud, blant annet Fiskumvannet, Drammensfjorden/ Linnessstranda og Tyrifjorden, før de trekker videre. Vårtrekket har flyttet seg betydelig i tid i løpet av de siste årene, fra midt i mai til begynnelsen av april. Høsttrekket har ikke vist en tilsvarende endring. Her er fortsatt trekktoppen omkring (Anders Hals pers. medd.). Kortnebbgås. Foto: Hjalmar Eide. 2.5 Ringgås (Branta bernicla) Det er ingen hekkefunn av ringgås i Buskerud. Men arten ses fra tid til annen på trekk ved Fiskumvannet i Øvre Eiker. 20

21 Sædgjess på Hardangervidda i Foto Magnus Johan Steinsvåg 2.6 Sædgås (Anser fabalis) Sædgåsa er cm, hann ca. 3,2 kg, hunn ca 2,8 kg. Sædgåsa hekker i Palearktis, fra nordlige skogområder i Fennoskandia og i taiga- og tundra områdene gjennom Nord-Russland til Stillehavet. Arten er delt inn i flere delpopulasjoner og to underarter A.f. fabalis og A.f.rossicus. Det er A.f. fabalis som hekker i Fennoskandia. I Norge hekker sædgåsa meget fåtallig i barskogsregionen og delvis i bjørkebeltet, mest vanlig i østlige deler av Finnmark. Sædgåsa er en tilfeldig trekkgjest i Fiskumvannet vår og høst (Anders Hals, pers. medd.) med). Det ble imidlertid påvist hekkende sædgås på Hardangervidda (Buskerud) i 2008 (SNO) og i 2009 (S. Byrkjeland pers. medd.). M. 2007). Trekkende snøgjess sees ellers i Norge av og til sammen med flokker av maitrekkende kortnebbgjess over Trøndelag og på beite i Lofoten (Bollingmo 1991). Arten ses en sjelden gang på Fiskumvannet, da ofte sammen med andre arter i 2008 ble den sett sammen med trekkende kortnebbgås i midten av april (NOF Øvre Eiker hjemmeside). 2.8 Stripegås (Anser indicus) Stripegås er å anse som en sjeldenhet. Det er ingen hekkefunn påvist i Buskerud. Arten finnes på Svartelisten til Artsdatabanken (2007) og anses som en fremmed art i Norge. 2.7 Snøgås (Anser caerulescens) Snøgåsa er cm og ca 2,6 kg. Snøgåsa er ikke naturlig forkommende i Norge, men kommer opprinnelig fra Nord-Amerika. Siden 1960-årene har snøgjess holdt til ved Østensjøvannet i Oslo (Samuelsen, m.fl. 2004) og fra 1981 har det vært hekkende snøgås i Bunnefjorden i Oslo. Snøgåsa som hekker i Oslofjorden, kommer i sin helhet fra den forvillete Ekebergstammen fra 1970-åra der ca 40 tamme individer rømte. Snøgåsa har ikke hekket i Oslofjorden siden 1994, og frem til 2007 var det ingen hekkende par i Oslofjorden (Bergan, 21

22 3. Gjess som jaktressurs Det er tradisjon i Norge for å utnytte viltressurser ved jakt og fangst. Beskatning av gås har lange tradisjoner i landet særlig som høstjakt, men også som vårjakt, gjennom eggplukking og lokalt ved oppdrett av gåsunger eller fangst og slakting av fjærfellende gjess (DN-rapport ). Jakt er, og skal være, det viktigste bestandsregulerende virkemiddel i gåseforvaltningen. Østfold (550) og Hedmark (548) etterfulgt av Akershus (409). Nord- Trøndelag er det fylket som feller flest kortnebb gjess med 1717 felte individer i Gåsejakta er krevende jaktform da gåsa er svært sky. Den lærer fort og trekker raskt ut av området om den blir forstyrret. Samarbeid mellom grunneiere om å la gåsejegerne slippe til, er nødvendig for å få til effektiv jakt og øke uttaket. I Buskerud er jakt på kanadagås i innlandet en jaktform som mange kan delta i. Jakta på grågås som hekker i Eiker- kommunen er en krevende jaktform med gås som oppholder seg i kulturlandskapet med mye bebyggelse i nærheten. Norges Jeger- og Fiskerforbund holder kurs for å lære opp nye jegere til mer effektiv gåsejakt. Et økt fokus på gåsejakt med opplæring for å få opp effektiviteten vil forhåpentligvis kunne øke jaktuttaket av gås i årene fremover. Ungdom med kanadagjess, fra opplæringsjakt. Foto: R. Sagmo, NJFF Nord- Trøndelag Gåsejakt har ikke lang tradisjon i Buskerud. I 2008 ble det i Buskerud felt 63 grågjess, 81 kanadagjess og en kortnebbgås se figur 6 side 23. Det var en voldsom økning i antall felte gjess i jaktåret av ukjent årsak. Ser man bort fra dette året, har det vært en jevn økning i antall felte gjess i fylket. I landet for øvrig ble det felt omkring grågjess, kanadagjess og 2000 kortnebbgjess i De største grågåsfylkene er Møre og Romsdal (2226), Sogn og Fjordane (2323) og Nordland (2029). Flest kanadagjess skytes i Grågås. Foto: Glenn Hermstad, Alstadhaug jff. 22

23 Figur 6. Jaktstatistikk for felte grågås og kanadagås i Buskerud fra Den mest tallrike gåsa i Buskerud har lenge vært kanadagås og jakten på denne åpnet i Buskerud i Kilde: Statistisk Sentralbyrå (SSB).. Gåsejakta er spennende og opplæring av nye jegere er viktig. Foto Glenn Hermstad, Alstadhaug jff. 23

24 4. Juridiske rammer og retningslinjer i forvaltningen av gjess 4.1 Internasjonale rammer Gjessene vi ser i Norge er ikke bare norske. De er mobile og trekker over landegrenser for å utnytte det området som til enhver tid bidrar med næring, skjul og hekkeområder. Gåseforvaltningen må derfor også ses i et internasjonalt perspektiv. Med bakgrunn i det naturlige trekkregimet til gåsebestander som hekker i Norge, må disse altså forvaltes i samarbeid med en rekke europeiske land hvor gåsa oppholder seg vinterstid. Norge har tiltrådt flere internasjonale konvensjoner og avtaler som på ulike måter forplikter oss i forvaltningen av gjess. Med unntak av kanadagåsa berøres alle våre gåsearter av en eller flere av disse konvensjonene, se tabell 2, side 24. Tabell 2. Internasjonale konvensjoner som Norge har ratifisert og som er aktuelle i gåseforvaltningen. Konvensjon Ratifisert Formål Bonnkonvensjonen 1979 Beskytte trekkende arter av ville dyr Bernkonvensjonen 1979 Beskyttelse av ville dyr og planter og deres leveområder i Europa Ramsarkonvensjonen 1975 Vern av våtmarksområder av internasjonal betydning Biodiversitetkonvensjonen 1992 Bevaring og bærekraftig bruk av biologisk mangfold 4.2 Nasjonale rammer Norge har i likhet med andre land tilpasset sitt nasjonale regelverk til de forskjellige internasjonale avtalene. Norge har nasjonalt lovverk og retningslinjer som konkret regulerer forvaltning av artsmangfoldet. Nasjonale målsetninger om å ta vare på biologisk mangfold og forvaltningen av den enkelte art, gjennom naturmangfoldloven samt utøvelsen av jakt i medhold av viltloven, utgjør hovedelementene i den nasjonale gåseforvaltningen. 24

25 4.3 Jakttidsrammer og jakttider. Med utgangspunkt i viltloven 3 er alle arter fredet med mindre det er åpnet for jakt på dem. Jaktbare arter er omtalt i Forskrift om jakt- og fangsttider samt sakning av egg og dun for jaktsesongene 1. april mars 2012 (jakttidsforskriften), se tabell 3 side 25. Med hjemmel i jakttidsforskriften kan Fylkesmannen åpne for jakt på grågås inntil 15 dager før ordinær jaktstart når det foreligger en godkjent lokal forvaltningsplan. I denne perioden kan det bare jaktes fra kl om morgenen. Fylkesmannen kan også med hjemmel i jakttidsforskriften ved forskrift utvide jakttida på kanadagås og stripegås i inntil 15 dager i forkant av ordinær jakttid. Fylkesmannen kan dessuten tilsvarende utvide jakttida på kanadagås og stripegås i inntil to måneder i etterkant av ordinær jakttid. Dette kan gjøres uavhengig av om det finnes lokale forvaltningsplaner. Direktoratet for naturforvaltning kan ved spesielle tilfelle endre og gi dispensasjon fra disse jakttidene ( 7). Tabell 3. Jakttider for grågås, kanadagås, stripegås og kortnebbgås fastsatt for perioden 1. april mars Art Ordinær jakttid (Fri jakt på hav og fjord, jf viltloven 32) Rammer for utvidet jakttid. Fylkesmannens myndighet til å fastsette forskrift etter jakttidsforskriften 3. Grågås Kanadagås Stripegås ( ) ( ) ( ) Jaktstart inntil 15 dager før ordinær jakttid når det foreligger en lokal forvaltningsplan. I denne perioden kan det jaktes fra kl Mulighet inntil 15 dager i forkant, samt inntil 2 måneder i etterkant. Mulighet inntil 15 dager i forkant, samt inntil 2 måneder i etterkant. Kortnebbgås ( ) Ingen utvidet jakt utover ordinær jakt. Sanking av egg og dun Grunneier kan sanke egg fra grågåsreir fram til og med 15. april, og egg fra kanadagås og stripe gås fram til og med 1. juli. I områder som inngår i en lokal forvaltningsplan for grågås kan Fylkesmannen også gi tillatelse til sanking av egg fra grågås etter 15. april, se tabell 4 side 26. Fylkesmannen skal godkjenne det faglige innholdet og tiltakene presentert i en slik lokal forvaltningsplan (forskrift om jakt- og fangsttider samt sanking av egg og dun for jaktsesongene fra 1. april 2007 til og med 31.mars 2012). Kanadagåsreir fra øy i Breiangen, fra sjøfugltellingene. Foto: Beate Aase Heidenreich 25

26 Tabell 4. Arter og tider hvor grunneier eller bruker kan sanke egg fra fuglereir. Art Tidspunkt Kommentar Grågås Fram til og med 15.april Fylkesmannen kan gi tillatelse til sanking av egg fra grågås utover 15. april i områder hvor dette inngår i en forvaltningsplan for grågås. Fylkesmannen skal godkjenne det faglige innholdet og de tiltak som beskrives. Kanadagås Fram til og med 1. juli Trenger ingen spesiell tillatelse fra kommune eller fylkesmann. Stripegås Fram til og med 1. juli Trenger ingen spesiell tillatelse fra kommune eller fylkesmann. Hvitkinngås Fram til og med 1. juli Trenger ingen spesiell tillatelse fra kommune eller fylkesmann. Snøgås Fram til og med 1. juli Trenger ingen spesiell tillatelse fra kommune eller fylkesmann. Forskrift om skadefelling Forskrift om felling av viltarter som gjør skade eller vesentlig reduserer andre viltarter sin reproduksjon hjemler kommunens rett til å fatte vedtak om fellingstillatelse på arter som grågås og kanadagås når disse gjør skade (pkt. II B). Fylkesmannen kan gi tillatelse til felling av kortnebbgås, stripegås, snøgås og hvitkinngås når disse gjør skade (pkt. II C). Det er flere forutsetninger som må være oppfylt for at kommunen skal kunne gi fellingstillatelse. Skade skal ha oppstått i inneværende sesong, og i ett slikt omfang som er av vesentlig økonomisk betydning for den skadelidende eller som vil få tilsvarende betydning dersom skaden fortsetter. Videre skal bruker eller rettighetshaver i rimelig utstrekning ha forsøkt andre tiltak for å redusere/hindre skade. Det er et prinsipp at skadefellingsforskriften ikke blir praktisert slik at det medfører en uthuling av fredningsprinsippet i viltloven ( 3). Med dette menes at aktuell viltart er fredet utenom jakttidsrammen og tildeling av skadefellingstillatelse ikke skal fungere som en lokal jakttid eller bestandsregulering. Se for øvrig vedlegg B. Ny skadefellingsforskrift fra 2010 Ny forskrift om felling av viltarter som gjør skade var ute på høring vinteren Forskriften ventes å tre i kraft i Forslaget innbærer en presisering av dagens forskrift på følgende punkter: Krav om økonomisk tap Krav om dokumentasjon av skadeforebyggende tiltak Økt hensyn til at viltet er fredet, særlig yngletidsfredningen Myndighetsfordeling som er bedre tilpasset en tydeligere forskrift Det kreves også tillatelse fra Fylkesmannen for inngrep ved hekke og yngleplasser Selve tillatelsen har tydelige krav om hvordan den skal avgrenses til skadesituasjonen 26

27 Nasjonale retningslinjer De internasjonale konvensjonene gir rammer og grunnlaget for nasjonale føringer og retningslinjer innen viltforvaltning, se tabell 2 side 24. Sentrale og aktuelle målsetninger har som mål å bevare det biologiske mangfoldet. som hører til i landet og introduserte arter. Planen fokuserer særlig på konflikten mellom gjess og landbruksnæringen. Den omhandler tiltak som kan settes i verk for å redusere skadenivået i problemområdene og samtidig opprettholde gode gåsebestander. Nasjonal handlingsplan for gjess Direktoratet for naturforvaltning (DN) utarbeidet i 1996 en nasjonal handlingsplan for gjess (DN-rapport ). Planen omfatter de sju gåseartene i Norge - sædgås, kortnebbgås, dverggås, grågås, kanadagås, hvitkinngås og ringgås. DNs handlingsplan formulerer forvaltningsmål for ulike arter av gjess. Generelt er det viktig å operere med et forvaltningskille mellom arter som er ekstremt fåtallige, og de populasjonene som er rimelig store og voksende og opererer som skadevoldere, samt mellom arktisk hekkende gjess kontra arter som hekker i fastlands-norge. I handlingsplanene skilles det også mellom arter Kanadagås. Foto: Beate Aase Heidenreich Arbeidsgruppen for nasjonal handlingsplan har foreslått følgende tre hovedmål: 1. Gjess som biologisk ressurs skal forvaltes slik at levedyktige bestander og deres leveområder sikres både på kort og lang sikt. 2. Bærekraftig høsting av jaktbare bestander skal gis riktige rammevilkår, slik at jakt fungerer både som et effektivt forvaltningsverktøy og et attraktivt fritidstilbud. 3. Konfliktene mellom gjess og landbruksnæring må løses på en forsvarlig måte (DN rapport ) 27

28 5. Utfordringer med gås i Buskerud Bestandene av grågås og kanadagås i fylket er gode. Særlig grågåsa sprer seg fortsatt til nye områder. Dette er en naturlig utvikling som skjer parallelt over større geografiske område både nord og sør i landet. De siste årene viser også hvitkinngås bestandsøkning, og det er verdt å merke seg at arten er blitt den største utfordringen i forvaltningen av gjess i Oslo og Akershus ved sin tilgrising av friluftsområder. Gjess som ikke blir jaget finner seg fort til rette på plenarealene som badestrender, parker og fotballbaner hvor beitet er godt. Fôring av gjess er vanlig i byområder som for eksempel Drammen. For mange er det å komme tett innpå dyr og fugler i hverdagen verdifulle naturopplevelser. Dette er en verdi som skal verdsettes. De største utfordringene med gjess i Buskerud i dag er tilgrising av friluftsområder (kommunale grøntarealer, badestrender, campingplasser, fotballbaner etc.), men enkelte steder også beiteskader på dyrket mark. Figur 7 side 29 viser tilbakemeldinger på skader og tilgrising forårsaket av gjess. Kanadagjess i elveparken i Drammen. Foto: Beate Aase Heidenreich 28

29 Figur 7. Områder i Buskerud som har rapportert om tilgrising av friluftsområder og grunneiere som har rapportert om skader på gras/ korn. Se også vedlegg C og D. 29

30 5.1 Tilgrising av friluftsområder Badeplasser ved både fersk- og saltvann er ofte gunstige områder for gås. Gjessenes mytetid (den perioden de skifter fjærdrakt og dermed ikke er flygedyktige) faller sammen med vår badesesong (juli måned). Ofte er badeplasser delvis tilsådd og naturlig begrodd med gras, noe som er attraktivt beite for gjess. Dette, sammen med aktiv fôring fra mennesker og mindre predasjon fra naturlige fiender som rev og mink grunnet menneskets tilstedeværelse, er de viktigste årsakene til at gjessene trives på badeplassene. Analyser av avføring og tarminnhold fra gjess viser at avføring kan være kilde til en viss smittefare overfor mennesker, se faktaboks 1, side 31. Tilgrising av badeplasser og grøntarealer med gåsemøkk er et problem flere steder i fylket, se ffigur 7 side 29. Største ufordring per i dag er knyttet til friluftsområder i Drammen kommune og noen campingplasser blant annet Hokksund camping i Øvre Eiker. Helsemyndighetenes mulighet til å fatte vedtak om felling av gjess Både kommunehelsetjenesteloven, smittevernloven og forskrifter hjemlet i disse, kan gi kommunen rett til å fatte vedtak om felling /avliving av gjess, dersom avføring fra disse er av ett slikt omfang at det anses som en trussel mot folks helse. Kommunelegen i Øvre Eiker ga i 2007 Hokksund camping tillatelse til å felle gjess med hjemmel i smittevernloven. Men det påpekes at denne trusselen må overstige ett visst nivå. Direktoratet for naturforvaltning (DN) sier i ett brev om temaet at helsetjenesten, normalt i første omgang (bør), vurdere andre virkemidler enn pålegg om felling av ynglene fredet vilt for å forebygge helsemessige skader og ulemper på grunn av vilt. Jfr. korrespondanse mellom Helsedirektoratet og DN (Helsedirektoratet 2009). Felling av skadegjørende gjess i Drammen Drammen kommune har en elve- og fjordpark med store plenareal hvor kanadagåsa trives godt. Med sine innbyggere og Drammenselva som renner gjennom kommunen er gåsa for mange en estetisk opplevelse og den fôres av mange brukere av elve- og fjordparkene. Dette har ført til problemer med tilgrising av gåsemøkk. Drammen kommune har innenfor ordinære jaktidsrammer gjennomført kontrollerte fellinger av gjess i fjord- og elveparkene gjennom en årrekke. Hensikten har vært å desimere bestanden og samtidig bidra til at gjessene endrer adferd og blir mer naturlig sky overfor mennesker. Hvitkinngjess beiter på plen i Sverige. Foto: Bjørn Erik Lauritsen. 30

31 Faktaboks 1. Gåsemøkk et sanitært problem? En gås produserer ekskrementer ca. en gang hvert minutt, og i løpet av et døgn kan den produsere hele gram avføring. Det er derfor liten tvil om at flere titalls gjess kan legge igjen betydelige mengder avføring på enkelte lokaliteter. På bakgrunn av dette, og usikkerheten rundt smittefaren via avføring hos gås, satte Bærum kommune i verk prøvetaking av avføring og tarminnhold fra kanadagås. Resultatet av undersøkelsene viste at det fantes bakterier i 70 % av dyrene, bakterier som blant annet kan gi diaré hos mennesker. Oslo kommune har også sendt inn ekskrementprøver fra gjess til analyse ved Veterinærinstituttet, men konklusjonen på disse var at det ikke ble påvist patogene (sykdomsfremkallende) bakterier eller parasitter. Generelt sett tyder resultatene på at avføring fra gjess kan være kilde til en viss smittefare ovenfor mennesker (Samuelsen m.fl En nedgriset fotballbane med beitende hvitkinngås og kanadagås gås i bakgrunnen, fra Sverige. Foto: Bjørn Erik Lauritzen. 31

32 5.2 Skader på dyret mark i Buskerud Intensivering av jordbruket og økt fokus på bruk av næringsrike grassorter har bedret kvaliteten og økt lengden på vekstsesongen, og dermed generert gode gåsebeiter. Dette er med på å øke kontrastene mellom mulige beiteområder i utmark og aktive jordbruksareal. De mest optimale gåsehabitatene vil derfor i mange tilfelle utgjøre naturpregede areal som myrer, tjern, elver og holmer som ligger i tilknytning til dyrket mark (Steinsvåg, J.M. 2008). Gåsa lager ganger i åkeren. Fra korn i Nedre Eiker. Foto: Kristin Stryken. I forbindelse med planarbeidets spørreundersøkelsen, meldte nesten alle kommuner i nedre del av fylket om beiteskader forårsaket av grågås og kanadagås, se Figur 7 side 29. Skadene er sammenfallende med hekkeområdene. Omfanget av skadene er størst der optimale beiteområder ligger helt ned til vannkanten. Gåsa kommer svømmende og går i land for å beite. Skadene er hovedsakelig på korn om våren og utover sommeren, men det er også meldt inn skade på eng/gras. Av gjessene er grågåsa den største skadegjøreren på korn og eng. Grågåsa har lenger nebb enn kanadagåsa og kan ikke nyttiggjøre seg det korte graset i friarealene på samme måte som kanadagåsa (A. Follestad pers. medd.). Bildet fra Nedre Eiker viser korn som er beitet så hardt at det ikke ble dannet aks slik som i resten av åkeren lenger bak. Foto: Kristin Stryken 32

33 Effekt av skadene på dyrket mark delt inn i tre hovedgrupper 1. Redusert mengde avling, i mengde på gras, og i form av mangel på aks med korn på åker. Nedbeiting oppstår særlig tidlig i vekstsesongen når plantene er små. Vedvarende beiting utover i vekstsesongen holder veksten nede slik at kornet ikke utvikler aks (Kristin Stryken, pers. medd.). 2. Endret artssammensetning i grasavling. Gjessene er selektive og oppsøker de mest næringsrike sortene. Undersøkelser gjort ved Tjøtta fagsenter viser at grågåsa prefererer engsvingel, raigras og timotei framfor hundegras og strandrør (Hatten m.fl. 2004). Dette fører til at artssammensetningen i enga forandrer seg over tid. Slike endringer vil i visse tilfelle føre til at enga må fornyes oftere, noe som medfører økte kostnader. 3. Effekter av gåsemøkk på fôrkvalitet og smak. Gjess har en rask og ufullstendig fordøyelse som gjør at det produseres ekskrementer hvert 4-5 minutt. I løpet av ett døgn produserer en gås ca g avføring (Samuelsen m.fl. 2004). Forsøk gjennomført av Planteforsk viser at fôr med gåsemøkk har dårligere gjæringskvalitet enn fôr uten. Dårlig gjæring gir dårligere fôrverdi (Høgberg m.fl. 2003) 5.3 Lokal forvaltning av gjess I forbindelse med kartleggingen av bestanden av gjess i fylket og spørreundersøkelsen som fulgte, ble det spurt om hvordan kommunene og organisasjonene så på dagens bestand av gjess og hva de ønsker seg av bestandstørrelse i fremtiden. Fra spørreundersøkelsen ser man at 8 av 18 kommuner ønsker reduksjon i bestanden av kanadagås, 5 ønsker samme nivå og 4 har ikke svart. En kommune ønsker en økning (Nore og Uvdal kommune). Kanadagås Figur 8. Kommunens ønske for fremtidig bestand av kanadagås. Figur 9. Organisasjonenes ønske om fremtidig bestand av kanadagås. 33

34 Blant organisasjonene ønsker 5 av 8 en redusert bestand av kanadagås. Undersøkelsen viser at de kommunene som ønsker reduksjon i bestandene også har de største utfordringene med gås i dag. Grågås ikke svart, en ønsker reduksjon og en kommune ønsker økning i bestanden. Som med kanadagåsa er det de samme kommunene som ønsker reduksjon som har problemer med tilgrising av friareal og/eller har beiteskader. Bestandsøkningen av gjess har kommet forholdsvis raskt, og kommunene har fått utfordringer i å takle de ulempene som gjessene medfører. Disse utfordringene i kommunal viltforvaltning har mange steder ført til skadefellingstillatelser, se Figur 7 side 29. I flere tilfeller synes det å ha vært gjort lite for å hindre skade, og få forebyggende tiltak er prøvd. Et annet viktig vilkår for å gi tillatelse til skadefelling er at skaden skal ha et omfang av vesentlig betydning for den skadelidende. Kapittel 7 går nærmere inn på forbyggende tiltak og erfaringer. 5.4 Konsekvenser på biologisk mangfold Figur 10. Kommunenes ønske for fremtidig bestand for grågås. Spørreundersøkelsen viser at 9 av 18 kommuner ønsker bestanden av grågås på samme nivå som i dag. 6 av kommunene svarte ikke på spørsmålet, to ønsker reduksjon og en ønsker økning i bestanden. Figur 11. Organisasjonenes ønske om fremtidig bestand av grågås. Når organisasjonene blir spurt om fremtidig bestand av grågås sier 4 av 8 organisasjoner at de ønsker bestanden på samme nivå, to har Kanadagås er en fremmed art. Foto: Bjørn Erik Lauritzen. 34