1 Hva er et fengsel? 1

Transkript

1 RETFÆRD ÅRGANG NR. 1/ Hva er et fengsel?: En analyse av manualen til en sosial teknologi THOMAS UGELVIK, STIPENDIAT, INSTITUTT FOR KRIMINOLOGI OG RETTSSOSIOLOGI, UNIVERSITETET I OSLO Abstract: If the prison is an answer, what is the question? What is the logic of a prison sentence, and what is it supposed to accomplish? Penal theorists traditionally answer such questions by employing a well-known collection of ideal results on different levels. A prison sentence is supposed to quench society s thirst for vengeance, minimizing the need for vendettas and vigilantism. The use of prisons is thought of as a form of communication where the general population is shown what can happen to those who break the law; making crime less attractive. A spell in prison is also supposed to change prisoners (either through deterrence or rehabilitation) in a way as to make it less likely that they will return to the institution in the future. Variations over these themes are often articulated in such texts as court verdicts and policy documents. This article is about what happens when such statements of purpose are translated into directives for correctional work in practice. On a practical level, a prison sentence is a kind of social technology. I will describe this technology by analyzing the current Norwegian white paper on the Correctional Services, a text which, given its explicit aim of translating goals into practice, may be understood as a manual. Keywords: Prisons, Foucault, punishment as social technology, governmentality, security dispositive 1 Hva er et fengsel? 1 Michel Foucaults (1999) innflytelsesrike bok om den parallelle utviklingen av den moderne disiplinære makten og de moderne fengselsaktige institusjonene åpner med den nesten ufattelig brutale torturen og påfølgende henrettelsen av Robert- François Damiens, som i 1757 ble det siste offer for den tradisjonelle franske straffen for kongemordere. Etter at det eneste som er igjen av Damiens er varme brostein på stedet hvor bålet har vært, skifter Foucault fokus til det detaljerte regle- 1 Artikkelen er en omarbeidet og utvidet versjon av et kapittel i min doktorgradsavhandling Å være eller ikke være fange : frihet som praksis i et norsk mannsfengsel. Takk til Nina Jon, Iver B. Neumann, Peter Scharff Smith og Synnøve Ugelvik for verdifulle kommentarer til tidligere versjoner. Jurist- og Økonomforbundets Forlag

2 86 RETFÆRD ÅRGANG NR. 1/132 mentet for inndeling av dagen i ulike faser og gjøremål i ungdomsfengselet i Paris anno 1838, et regelverk som på mange måter minner om norske fengselsreglementer av i dag. Den rituelle offentlige straffullbyrdelsen med fremvisning av kroppens ødeleggelse som sitt hovedmål var i løpet av trekvart århundre erstattet med et detaljert regelverk for å nyttiggjøre seg fangekroppen mest mulig effektivt. Man hadde gått fra en kroppsstraff som sto midt på torget og skrek etter oppmerksomhet, til en diskré fengselsstraff som i tillegg til å kontrollere og administrere kropper i tid og rom, skjuler og tildekker straffens virkelighet. Foucault mener at dette ikke bør forstås som en ren humanisering av straffen. Det er snarere snakk om et radikalt brudd hvor straff ikke lenger er det samme. Selve straffens gjenstand er endret. Der Damiens' mishandlede kropp skulle kommunisere at den rette orden var gjeninnført og trusselen mot kongemakten var nedkjempet og ødelagt, skulle fengselet være en teknologi for å endre mennesker til det bedre. Hva var det som skulle endres? Foucaults svar er sjelen: hjertet, tanken, viljen, tilbøyeligheten til å gjøre det gale eller onde. I og med fengselet ble kroppen et redskap eller mellomledd for å nå fangenes sjeler. Samtidig forandret forbrytelsen seg, i hvert fall det ved forbrytelsen som var straffbart. Fremdeles dømte man, som i tilfellet Damiens, handlinger definert som lovbrudd av loven. Men samtidig dømte man «lidenskaper, instinkter, anomalier, vanførhet, mistilpasninger, virkninger av miljø eller arv» (Foucault 1999: 21). Man straffet volden, men mer nøyaktig straffet man aggressiviteten og den manglende selvkontrollen som ble antatt å ligge bak. Man straffet sedelighetsforbrytere, eller kanskje heller perversjonen. Parallelt med fengselets fremvekst ble forbrytelser et språk som kommuniserte defekter hos forbryteren, defekter fengselet skulle forsøke å rette opp. Tidligere var spørsmålet: Hva har skjedd og er det straffbart? Nå ble dommerens spørsmål i tillegg: Hva er egentlig denne ugjerningen uttrykk for og resultat av? Og, viktigst av alt: Hva kan vi gjøre med dette? 2 Fengselet som sosial teknologi Det var knyttet store forventninger til begivenheten da Justisdepartementet i 2008 presenterte den nye stortingsmeldingen om kriminalomsorgen Straff som virker mindre kriminalitet tryggere samfunn (St.meld. nr. 37, ). 2 Meldingens tittel kan leses som en formulering av kriminalomsorgens overordnete mål. Straffen skal legges opp og organiseres slik at den virker, den virker ved å føre til mindre kri- 2 Jeg skylder å gjøre oppmerksom på at jeg hadde en perifer rolle i arbeidet med den nye kriminalomsorgsmeldingen, som medlem av én av sju faggrupper hvis diskusjoner utgjorde grunnlagsdokumenter for gruppen som senere kom til å skrive meldingen. Enkeltstående sidetallshenvisninger er heretter til meldingen.

3 RETFÆRD ÅRGANG NR. 1/ minalitet i fremtiden, ved å føre til mindre kriminalitet bidrar den til et tryggere samfunn totalt sett. Denne kausalrekken utgjør stortingsmeldingens grunnleggende tanke om formålet med straffen som en teknologi. Begrepet teknologi brukes her i vid forstand, som verktøy eller systemer mennesker anvender til å forstå, ordne, kontrollere og endre sin omverden, herunder vitensformer, evner, kunnskap, teknikker og energi som gjør bruk av en teknologi mulig (Foucault 2007; jf. Rose 1996, 1999). Enhver teknologi har et teleologisk element, den er rettet mot et mål i fremtiden, noe den skal brukes til å oppnå. I Straff som virker er fengselsstraffen tenkt som et verktøy eller et virkemiddel som skal brukes til å skape et tryggere samfunn. Samfunnstrygghet beskrives ikke bare som fengselsstraffens endelige siktemål, men som det overordnete målet for regjeringens kriminalpolitikk samlet sett. Eksplisitt skal alle nivåer, fra utarbeidelse av politikk til den daglige skjønnsutøvelsen på en fengselsavdeling, være preget av dette hensynet. Er straffen en teknologi, kan stortingsmeldingen leses som en manual eller bruksanvisning. Innledningsvis beskriver stortingsmeldingen tre komplementære veier frem mot målet. I tråd med etablert straffeteori (se for eksempel Aubert 1993; Mathiesen 1995; Hauge 1996) og også i forlengelsen av tidligere styringsdokumenter, skal straffen virke individualpreventivt, allmennpreventivt og den skal bidra til å opprettholde den «sosiale ro» (s ). Den individualpreventive virkningen handler om straffens evne til å påvirke dem som straffes på en slik måte at de ikke gjentar handlingen de ble straffet for. Straffen tenkes som noe som griper inn i og endrer individuelle lovbryteres handlingsliv. Det er tre mer konkrete mekanismer som skal føre frem til et slikt resultat, ifølge meldingen. Straffen skal være uskadeliggjørende underveis i straffegjennomføringen, den skal virke avskrekkende slik at den straffede vil ønske å unngå å havne i en slik situasjon i fremtiden, og den skal virke forbedrende ved at den fører til at domfelte tar inn over seg og forstår at handlingen som utløste straffen, var gal, noe som igjen fører til at vedkommende avstår fra å gjøre slikt heretter. Individualprevensjon tenkes altså gjennomført dels som en begrensning av domfeltes konkrete mulighetsbetingelser under straffgjennomføringen, dels ved å skape en ubehagelig erfaring man vil forsøke å unngå og dels gjennom produksjon av en ny moralsk erkjennelse koblet til et nytt ønske om å gjøre det rette. Den allmennpreventive virkningen av straffen er snarere rettet ut av fengslene, mot de potensielle lovbryterne, alle dem som kan komme til å bryte loven i fremtiden, men som ennå ikke har gjort det. Målet er å sørge for at disse fortsetter å avstå fra slikt. Også her er et element av avskrekking viktig. Straffen skal fremstå som noe ubehagelig, noe det er ønskelig å unngå. Så er tanken at denne virkningen over tid vil gå over i vanedannende og moraldannende effekter. Den som er redd for straff gjør det til en vane å handle for å unngå å straffes, noe som vil føre til at det dannes en oppfatning av forskjellen mellom rette og gale handlinger, som igjen avføder et mer Jurist- og Økonomforbundets Forlag

4 88 RETFÆRD ÅRGANG NR. 1/132 ektefølt ønske om å gjøre det rette. Fengselsstraffen skal fungere kommunikativt, straffen skal sørge for at alle på utsiden av murene forstår og husker hva som skjer med slike som bryter loven, og innretter seg deretter. Endelig skal fengselsstraffen bidra til å opprettholde ro og orden i samfunnet. Meldingen beskriver hvordan lovbrudd kan skape følelser av urett, frykt eller aggresjon. Dette gjelder åpenbart de som rammes direkte, men avhengig av lovbruddets art kan også andre oppleve slike følelser. I enkelte tilfeller kan et lovbrudd sies å angå hele befolkningen. Da skal straffen gripe inn og fungere «mentalhygienisk» for en opprørt befolkning. At rettferdigheten skjer fyllest skal dempe befolkningens sinne og bidra til å forhindre selvtekt. Straffen fungerer beroligende og samtidig samlende ved å uttrykke og demonstrere statens fortsatte kontroll over sitt territorium. Et mål på en teknologis hensiktsmessighet som regel det viktigste målet er i hvilken grad den faktisk evner å bidra til å nå målsetningene som er satt for bruken. Virker fengselsstraffen? Med utgangspunkt i meldingens tredelte målsetning er det ikke så lett å si. Det er en gammel kritikk av teorien om straffens allmennpreventive virkning at denne er svært vanskelig å måle (Mathiesen 1995; Andenæs 1996). Det er også vanskelig å konkretisere hva tilsatte på ulike nivåer i kriminalomsorgen, i sitt hverdagslige arbeidsliv, skal gjøre for å oppnå en mest mulig allmennpreventivt effektiv straff. Hvordan skulle fengselsbetjentene oppføre seg i det daglige for å effektivisere arbeidet med å avskrekke den allmenne befolkning? Også målet om at kriminalomsorgen skal skape alminnelig ro og orden er vanskelig å konkretisere, utover den commonsensiske tanken om at det jo er viktig å demonstrere at noen «gjør noe» for at befolkningen skal opprettholde en grad av tillit til at lov og rett fungerer i praksis. Endringer i denne tilliten er imidlertid vanskelige å måle. Å godtgjøre at eventuelle endringer er resultat av kriminalomsorgens arbeid, enda vanskeligere. De allmennpreventive og aggresjonsdempende virkningene er begge dårlig egnet for å styre den daglige driften av landets fengsler i bestemte retninger. Derfor er det kanskje ikke så rart at meldingen nærmest umiddelbart etter å ha innført straffens tredelte målsetning, går over til å prioritere det første leddet på nesten total bekostning av de to siste. Det er tross alt den enkelte lovbryter råmaterialet i en vellykket individualpreventiv innsats kriminalomsorgens tilsatte har mulighet til å påvirke direkte i og gjennom sitt arbeid. Det er også lettere (men heller ikke dette direkte lett) å skille mellom godt og dårlig arbeid når det kommer til konkrete lovbrytere som er plassert i kriminalomsorgens varetekt. De tre valgmulighetene på veien mot det trygge samfunn snevres derfor inn til én foretrukket hovedvei. Virker fengselsstraffen i forhold til delmålet om individualpreventiv påvirkning av den enkelte lovbryter? Teknologiens råmateriale eller input er gitt: kriminalomsorgen mottar fra landets domstoler årlig et antall rettsavgjørelser som foreskriver at

5 RETFÆRD ÅRGANG NR. 1/ enkeltpersoner skal sone fengselsstraff. Det ønskede resultatet eller output er også enkelt nok: En straff som virker skaper straffede som ikke bryter loven i fremtiden. Tilsynelatende er det da enkelt å avgjøre om straffen virker. Enten kommer fangene tilbake til fengselet etter endt soning, eller de gjør det ikke. Selv om svaret på dette spørsmålet er beheftet med alle de usikkerhetsmomenter, feilkilder og seleksjonseffekter som er knyttet til enhver form for opptelling av kriminalitet (Olaussen 1996a, 1996b; Maguire 1997; Christie 2004) oppleves spørsmålet som mulig å besvare på en langt mer konkret måte enn spørsmålene om straffens allmennpreventive og mentalhygieniske effekter. En stortingsmelding som allerede i tittelen fastslår at straffen skal virke ved å skape et tryggere samfunn, gjør seg dermed avhengig av straffens eventuelle individualpreventive effekt for å kunne avgjøre om målet faktisk nås. Spørsmålet blir da hvilke mer konkrete teknikker manualen ser for seg at fengselsteknologien skal sette i arbeid som del av sin innsats for å omskape gitt input til ønsket output. 2.1 Uskadeliggjøring og avskrekking En effektiv uskadeliggjøring av lovbrytere handler om at de som plasseres i kriminalomsorgens varetekt ikke skal kunne gjennomføre nye straffbare handlinger mens de soner. De skal «tas ut av sirkulasjon» i den tiden straffen varer og tvinges innenfor lovens rammer i hvert fall i den tidsrammen kriminalomsorgen har direkte kontroll over dem. I utgangspunktet kan dette virke enkelt nok så lenge kriminalomsorgen lykkes i å holde fangene på rett side av fengselsmuren, borte fra samfunnet, har de lykkes i dette delmålet. For at fengselsstraffen skal kunne sies å virke individualpreventivt uskadeliggjørende, er det sentrale spørsmålet om kriminalomsorgen lykkes i å holde rett person innlåst bak rett dør til rett tid. I 2007 registrerte man tre regulære rømninger fra fengsel. Antallet nyinnsettelser samme år var Åtte personer rømte fra såkalt fremstilling, det vil si permisjon med følge fremstillinger ble gjennomført. 69 ble registrert som «uteblitt» fra permisjon. Det ble gjennomført permisjoner det året (s. 96). Alt i alt må kriminalomsorgen sies å uskadeliggjøre sine fanger godt, selv om bildet kompliseres noe av ulike former for lovbrudd som skjer bak murene, blant annet narkotikabruk og vold mot tilsatte og mellom fangene. Spørsmålet om avskrekking er mer problematisk. Å hevde at en fengselsstraff er ubehagelig og smertefull på mange måter, er ukontroversielt. Dette er også et uttalt mål straffen skal med standardformuleringen være et onde som skal føles som et onde (jf. Christie 1982; Andenæs 1996). Å innrette fengselsstraffens gjennomføring i praksis slik at den virker mest mulig avskrekkende er likevel ikke et alternativ. Delmålet om effektiv avskrekking må balanseres av en mengde andre hensyn på en slik måte at det i utformingen av praksis (og i diskusjoner om praksis) stort sett faller bort. Her er kriminalomsorgen blant annet bundet av ulike lover og kon- Jurist- og Økonomforbundets Forlag

6 90 RETFÆRD ÅRGANG NR. 1/132 vensjoner. Både i forhold til juridiske rettigheter, rettferdighets- og forholdsmessighetsvurderinger og hensynet til etiske retningslinjer og det humanistiske menneskesynet som er angitt som verdi for virksomheten (s. 20) er kriminalomsorgen forhindret fra å legge opp fengselsstraffen på en måte som ville rendyrke hensynet til den avskrekkende effekten. Det såkalte normalitetsprinsippet, prinsippet om at det er selve frihetsberøvelsen som er det straffende elementet, og at fangene for øvrig og innenfor rammene dette gir i så stor grad som mulig skal ha de samme rettigheter, muligheter og plikter som befolkningen utenfor, står sterkt i meldingen (s. 22). I tillegg til rettighetsaspektet kommer formålshensyn inn: fengselsstraffen skal, med en annen ofte gjentatt formulering, ikke være mer fengsel enn nødvendig, ikke være et onde større enn det som er nødvendig for å oppnå ondets intenderte effekter. Det er altså et nødvendig, produktivt onde kriminalomsorgen tenker seg, ikke et destruktivt onde for ondets egen skyld (noe som unektelig kunne ha fremstått som svært avskrekkende). Derfor er utformingen av fengselsstraffens innhold i et avskrekkingsperspektiv begrenset til å være en straff som gjennomføres på en slik måte at friheten til den straffede begrenses effektivt. Et fengsel som ikke klarer å forhindre at fangene spaserer ut etter eget ønske er åpenbart ikke spesielt avskrekkende. Klarer kriminalomsorgen å hindre dette, har de gått så langt som de kan og vil i avskrekkende retning. Hensynet til effektiv individualpreventiv uskadeliggjøring og avskrekking viser seg dermed å henvise til det samme i praksis, igjen handler det om rett person på rett side av rett dør. Og igjen: Dette kan kriminalomsorgen. Men det stopper ikke der. En forutsetning for at fengselsstraffen som teknologi skal kunne produsere et tryggere samfunn i fremtiden er ifølge manualen at det er mulig gjennom målrettet arbeid, innenfor den konteksten et fengsel utgjør, å påvirke enkeltmenneskers handlingsliv slik at de handler annerledes i fremtiden. Her skriver meldingen seg inn i den internasjonale utviklingen av en bredere vitenskapsbasert rehabiliterings- og risikohåndteringsteknologi for effektiv kriminalomsorg etter de såkalte What Works?-prinsippene (se f.eks. Andersson 2004; Robinson 2005; Kyvsgaard 2006; Strand [Ugelvik] 2006). Det første leddet i stortingsmeldingens tittel, Straff som virker, kan leses som en henvisning til denne tradisjonen. 2.2 Rehabiliteringsteknikker En rekke nyere norske og nordiske undersøkelser beskriver en fangebefolkning med store levekårsproblemer (Nilsson 2002; Skarðhamar 2002; Friestad og Hansen 2004). I forhold til befolkningen for øvrig er fangene oftere skoletapere, de har dårligere sosialt nettverk og vanskeligere familieforhold, er oftere fysisk syke og har flere og større psykiske problemer, de bruker oftere narkotika, og har dårligere tilknytning til arbeidsliv og boligmarked, for å nevne problemene som oftest går

7 RETFÆRD ÅRGANG NR. 1/ igjen. Kriminalomsorgen ser dette som behov den enkelte fangen har. Å fjerne eller dempe disse behovene vil føre til at risikoen for ny kriminalitet går ned, noe som dermed kobler enkeltmenneskers behov direkte til den risikoen de utgjør (Hannah- Moffat 2005). Kriminalomsorgens målformulering finnes i den såkalte Fagstrategien (2004), et utgangspunkt som gjentas i stortingsmeldingen (s. 105): «Den domfelte skal når dommen er sonet, være bedre skodd for et liv uten kriminalitet. Alt vi gjør, skal måles opp mot dette. Soningen skal være et vendepunkt. Vårt mål kan konkretiseres slik: Målet for vår faglige virksomhet er en straffedømt som når dommen er sonet, er: Stoff-fri eller med kontroll over sitt stoffbruk Har et passende sted å bo Kan lese, skrive og regne Har en sjanse på arbeidsmarkedet Kan forholde seg til familie, venner og samfunnet for øvrig Evner å søke hjelp for problemer som måtte oppstå etter løslatelsen Kan leve uavhengig» (2004: 4). Sett i forhold til tendensen til opphopningen av flere tunge levekårsproblemer undersøkelsene forteller om, og den korte gjennomsnittlige sittetiden i Norge på rundt 100 dager (s. 39), må målene sies å være rimelig ambisiøse. Ambisjonen blir ikke mindre av at fengselsteknologiens suksess og fiasko dermed gjøres avhengig av fengselseksterne forhold, til dels forhold i fremtiden. Fangenes boligsituasjon, utdannelse og arbeidssituasjon er strengt tatt andre etaters ansvar, også mens de er i fengselet. Samarbeidet mellom offentlige etater kan være av ulik kvalitet, og det er et uttalt mål i meldingen å forbedre dette såkalte forvaltningssamarbeidet. En mer planmessig straffegjennomføring med bedre kontinuitet og koordinering mellom ulike offentlige etater beskrives som nødvendig. Målet er kort sagt en mer «total» offentlig innsats der alle etater trekker i samme retning. Grensene for fengselsteknologien går altså ikke ved muren rundt institusjonen. Arbeidsdriften skal gi arbeidstrening, skolen skal gi utdannelse og formell kompetanse, fritidsavdelingen skal legge til rette for kulturtilbud og fritidsaktiviteter som skal virke motiverende, helseavdelingen skal sørge for fangenes medisinske behov, NAV skal arbeide med å skaffe arbeid ved løslatelse, og så videre. Fengselet skriver seg slik inn i og blir del av en mer total velferdsstatlig innsats som i stor grad formuleres med et rettighetsvokabular. Samlet er altså fengselsteknologiens mål i løpet av straffegjennomføringen «å sko» den domfelte for et liv uten kriminalitet i samarbeid med beslektede offentlige etater. Fangene skal settes i posisjon til å «mestre livet» etter endt soning. Den som ikke mestrer livet, kan trene på det for å bli flinkere. Derfor legger kriminalomsor- Jurist- og Økonomforbundets Forlag

8 92 RETFÆRD ÅRGANG NR. 1/132 gen for eksempel til rette for arbeidstrening og botrening. Fanger som trenger det, skal kunne få øve på å forholde seg til arbeidskolleger, betale regninger og lage mat. Gjennom slike formuleringer foregår det en refordeling av ansvaret for fengselsteknologiens resultater. Kriminalomsorgen har et ansvar for å samarbeide med de tilgrensende etater, og vice versa. Dermed understreker meldingen at ansvaret for det som skjer er spredt på flere offentlige skuldre. Likeledes tillegges fangene selv mye av ansvaret for resultatet av det som skal skje (Schaanning 2009). Kriminalomsorgen kan legge til rette for at fangene får trent og sørge for at de har de rette skoene på. Samtidig er det å ta på seg selv de beste løpesko ikke tilstrekkelig forberedelse til å løpe maraton. Fangene fremstår da som en form for kunder som kan velge å nyttiggjøre seg av det de opplever som relevant for dem på en meny av rehabiliteringstiltak og -teknikker (Bosworth 2007). Blant rehabiliteringsvirkemidlene kriminalomsorgen tilbyr har programvirksomheten stått i en særstilling i de siste ti års policydokumenter. Dette passer inn i What Works?-litteraturen for øvrig her trekkes gjerne kognitive atferdsprogrammer frem som de mest innflytelsesrike virkemidlene. Selv om programvirksomhetens posisjon kan sies å være tonet noe ned i den nye meldingen i forhold til tidligere styringstekster, og nå fremstår som et virkemiddel mer på linje med andre, er programmene fremdeles i en spesiell stilling gjennom sin tilpasning til og parallelle utvikling med What Works?-prinsippene for øvrig. Den kognitive psykologien, slik kriminalomsorgen kobler seg på den, er svært forenklet sett opptatt av hvordan atferd kan endres ved at individet gis nye måter å tenke om og oppfatte seg selv og sin omverden på. Utgangspunktet er at fangene ofte har en personlighet som preges av kognitive feil og mangler, såkalte «tankefeil», og målet med påvirkningsprogrammene er å endre disse destruktive og antisosiale tankemønstre som danner grunnlag for kriminell atferd. I prosessen læres fangene ferdigheter for å mestre og håndtere risikosituasjoner på en annen måte enn tidligere (s. 69), slik at de kan bli bevisstgjorte og ansvarliggjorte samfunnsmedlemmer som har evnen til å håndtere potensielt kriminalitetsskapende situasjoner på bedre måter (Ugelvik 2011, kommer). Fangene skal blant annet øve på å kjenne igjen kroppslige tegn på sinne, som svette i hendene og at hjertet slår fortere, for å kunne skru på bremsene i tide. Målet er å lære seg faresignalsene for å kunne stoppe seg selv før det er for sent. En annen delteknikk er å øve på situasjoner man kan komme opp i, valg man kan komme til å måtte ta, for å være i stand til å velge rett når lignende valg dukker opp i virkelige situasjoner. Gjennom etiske «spill» eller «leker» skal man finne og påvirke sannheten om seg selv som et etisk menneske, slik at man velger som et etisk menneske ville gjort. Fangenes aktive rolle er hele tiden forutsatt. Det er kun gjennom å ytre alle sine tanker, å bekjenne alle sine erfaringer, å delta i en kontinuerlig verbalisering av de gale tankene som må omformes, at programgruppen sammen kan nå frem til og påvirke det som må endres for at individet skal oppnå en kriminalitetsfri tilværelse. Programmene benytter således

9 RETFÆRD ÅRGANG NR. 1/ den gamle teknikken bekjennelse; tanken er at det å innrømme hva som skjedde, og at det var galt, skaper nye sannheter om det bekjennende subjektet som har forstått hva galt han har gjort. I programmene kobles den produktive bekjennelsen til lek, spill og fellesskapsfølelse. Sannheten skal ha helbredende kraft, det handler om å få trukket den ut av folk. Programvirksomheten kan dermed beskrives som en form for indirekte kollaborativ kontroll der fangene, gjennom å gjøres til objekt for en bestemt teknisk innsats, skal lære å gjøre seg selv til lovlydige subjekter med selvkontroll og ansvar for ikke å velge feil. Det er en maktform hvor den forbryterske sjel skal læres til å overvåke og styre seg selv. Dermed deles fangen i en viss forstand i to: dels har du en uregjerlig og vanskelig del som tenker gale tanker og derfor gjør gale handlinger, dels har du en mer rasjonell, kontrollerbar del som skal lære seg teknikker for å styre den vanskelige delen. 3 Lov, disiplin, sikkerhet Jeg har beskrevet en teknologi som en sammensatt helhet av vitensformer, materiell, ressurser, verktøy, krefter, evner og teknikker som er orientert for å fremskaffe bestemte resultater. Med teknikk har jeg ment mer konkrete verktøy og arbeidsformer som er tenkt som en del av veien frem mot teknologiens mål. En teknologi vil kunne ta opp i seg et antall teknikker, samtidig som teknikkene kan modifiseres, skiftes ut eller omprioriteres uten at det nødvendigvis har så mye å si for teknologien totalt sett. Hvorfor blir svaret på en teknologisk målsetning i en konkret sammenheng til en bestemt sammensetning av teknikker? Hva er bakgrunnen for at teknologien fengselsstraff har blitt fylt opp av akkurat de bestemte teknikkene som trekkes frem i stortingsmeldingen, på akkurat denne måten? Et svar kan finnes i Foucaults kobling av de to nivåene teknikk og teknologi til et tredje på samme tid mer overordnet og mer gjennomgripende nivå; anordningens. 3 I rekken av forelesninger Foucault (2007) holdt på Collège de France i forklarer han hvordan han tenker seg sammenhengen mellom teknologiens, teknikkenes og anordningenes nivåer. Her forstår han en konkret kontrollteknikk, la oss si bruk av enecelle, innenfor en bestemt kontrollteknologi, la oss si et fengsel som skal skape et tryggere samfunn, som uttrykk for en bestemt konfigurasjon av kontrollanordninger. Foucault beskriver kontrollteknologienes utvikling som en stadig omprioritering og reformulering av tre grunnleggende og særlig viktige slike anordninger: lov, disiplin og sikkerhet. En anordning er således et overordnet mønster som skriver seg inn i og legger seg mellom tekniske handlinger og teknologiske beskri- 3 Anordning = dispositif. Jurist- og Økonomforbundets Forlag

10 94 RETFÆRD ÅRGANG NR. 1/132 velser av hensikter og kausalkjeder og gir dem mening. Bestemte maktformer, diskurser, subjekter, bestemte teknikker for å utvinne klinisk viten, og så videre gir bare mening slik de er satt i sammenheng med hverandre innenfor en overordnet bestemt anordning; med anordningsbegrepet settes sammenhengen mellom alt dette i fokus (jf. Agamben 2008). Spørsmålet her blir da hva slags anordninger som kan sies å artikuleres på hvilke måter i stortingsmeldingen? Hvilken konfigurasjon av anordninger gjør det mulig og nødvendig å argumentere for at akkurat de omtalte teknikkene satt sammen på akkurat denne måten skal bidra til at fengselsteknologien skal forløpe knirkefritt og effektivt? 3.1 Lov I drøftingen av forskjellene mellom de tre grunnleggende anordningene, tar Foucault utgangspunkt i et enkelt påbud fra en straffelov: «du skal ikke stjele». Lovens anordning innfører en binær inndeling mellom det lovlige og det ikke-lovlige, forbyr det ikke-lovlige, og foreskriver en straff som resultat av lovbrudd. Den koblingen mellom en bestemt form for lovbrudd og en bestemt form for straff som opprettes, fremstilles som naturlig, som en nødvendighet, en kobling som usynliggjør at lovens todeling i en viss forstand alltid skaper lovbruddet. Lovens grunnleggende nivå er handlingens, den deler handlinger inn i to gjensidig utelukkende former (lovlige og ulovlige). Samtidig knytter den inndelingen til en moral, et bredere normsett, der skillet mellom lovlige og ulovlige på den ene siden og rette og gale på den andre overlapper. Slik sett fungerer loven også som et påbud: du skal gjøre det rette. Den som har hatt makt til å definere rett og galt, lovgiveren, har gjort det som en som har hatt makt over et territorium. Loven organiserte opprinnelig kongens makt til å bestemme hva som skal skje på hans territorium. Enkeltpersoner som handler enten rett eller galt blir gjennom loven, som juridiske subjekter, knyttet til en sentral statsmakt med autoritet til å definere, kontrollere, dømme og straffe dem som handler galt. Som en som ferdes på lovens territorium må man forholde seg hva kongen har sagt om hva som er rett og galt her. Denne lovens inndeling er fremdeles grunnleggende for fengselsstraffens utforming og eksistens. Sett fra utsiden er fengselet fremdeles uttrykk for lovens skille mellom typer av handlinger og kongens legitime kompetanse til å straffe de som bryter med lovens påbud. Enhver stat benytter i dette perspektivet vold som del av den daglige drift; slik vold er del av lovens mulighetsbetingelser, en viktig forutsetning for det rasjonelle, fredelige samfunn. Lovens mekanisme, riset bak speilet som følger å velge å gjøre det gale, uttrykker det alltid tilstedeværende potensial for å utøve suverenitet som politi, domstol og kriminalomsorg samlet kan sies å utgjøre. Sett fra fengselets utside kan den legitime volden som fengselet representerer forstås

11 RETFÆRD ÅRGANG NR. 1/ som en form for vold som på et vis bekrefter at ting fungerer som de skal, en form for vold in place, en ryddig og redelig vold i kontrast til lørdagskveldenes vold out of place i drosjekøen. Fengselsmurens glatte utside bidrar på samme måte som politiuniformer i bybildet til å bekrefte at statsapparatet fungerer, at rettsstatens maskineri tikker og går som det skal. Gjennom å presentere en ryddig og ren overflate mot sin omverden, fungerer fengselet som forsvinningsnummer, som en form for sosial illusjonskunst (Rhodes 2004). 3.2 Disiplin Med lovens grunnleggende todeling som utgangspunkt skal kriminalomsorgen så produsere inkluderbare mennesker. Dette må selvsagt skje innenfor lovens rammer; klassiske idealer som likhet for loven, rettferdighet og forutsigbarhet i utmåling og gjennomføring av straff ligger der som et fundament. Men med dette utgangspunktet har fengselsteknologien stilt skarpere på idealer om en vitenskapelig basert forbedring av lovbryteren koblet med en forsterket optimisme til mulighetene for slik forbedring. I denne situasjonen skal en form for disiplinær makt settes i arbeid. Stortingsmeldingens fengsel er ikke en blåkopi av det disiplinære fengselsregimet Foucault (1999) beskriver. Noen av elementene er enkle å gjenfinne i meldingen. Fengselet observerer, kategoriserer og klassifiserer fangene (Giertsen 2006), alt knyttet til et ønske om å akkumulere en nyttig makt/viten om fangene og utvikle teknikker for å forandre deres forbryterske sjel, omskrevet med dagens lingo til dyssosiale personligheter med kognitive tankefeil. Andre disiplinære elementer er mindre tydelige eller er omformet i en nåtidig kontekst. Den panoptiske arkitekturen i sin klassiske form er for eksempel erstattet av en anerkjennelse av fangenes rett til privatliv. Tanken om at fangene ikke skal kunne vite når de blir observert faller altså på denne måten bort som eksplisitt (selv)kontrollteknikk. I en sammenheng dominert av lovens anordning var spørsmålet: Hva har skjedd og er det straffbart? Med den disiplinære anordningen koloniserte nye spørsmål lovens virkeområde. Det var ikke bare hva er ulovlig og hvordan reagere på det ulovlige, men også hva er normalt, hvordan forholde seg til det unormale, hvordan normalisere det unormale. Det er altså snakk om den samme straffeloven, den samme straffen, men nå er straffen rammet inn av en ny serie teknikker og et annet overordnet teknologisk telos. Der lovens mekanisme består i å skille mellom dem som stjeler og dem som ikke stjeler, skal det disiplinære apparat produsere kunnskap om den som stjeler og om hva som kan gjøres for å endre ham slik at han ikke stjeler igjen. Der loven uttrykker kongens evne og vilje til å ekskludere dem som har brutt loven som gjelder på hans territorium, er disiplinen uttrykk for sosiale ingeniørers innsats for å endre samfunnsmedlemmer som ikke passer inn. Jurist- og Økonomforbundets Forlag

12 96 RETFÆRD ÅRGANG NR. 1/ Sikkerhet Loven forholder seg til et territorium, som en relasjon mellom kongen og dem som ferdes der. Disiplinen søker å påvirke individets sjel via kroppen, og spiller seg ut som en relasjon mellom ekspertene som forvalter kunnskap og teknikker for forbedring av individer, og dem som må normaliseres. Anordningen sikkerhet er på sin side tilpasset en befolkning, en populasjon. I og med sikkerhetsanordningen flyttes blikke til utbedring og administrasjon av det uønskede og usikre på makronivå, det opprettes en relasjon mellom representanter for staten og representanter for et segment av populasjonen. Fokuset skiftes igjen, fra enkeltpersoner til aggregater, fra forbryterske sjeler til risikogrupper. Lik disiplin innebærer sikkerhet en form for styring gjennom tilegnelse og produksjon av viten. Men det er viten på et annet nivå som er målet, viten om befolkningen, om samfunnsforhold, om økonomien, om grupperinger med ulike holdninger, interesser og svakheter. Foucault (2007) beskriver hvordan sikkerhetsanordningen fører til at det vokser frem en bestemt styringsrasjonalitet knyttet til moderne statistiske kunnskapsformer. Denne nye vitensformen er spesialtilpasset regjeringsteknikkene som blir viktige i en situasjon dominert av sikkerhetsanordningen. Det handler om en makt som skal virke gjennom individets selvforståelse som ansvarlig samfunnsborger, målet er å sette individet i stand til å styre og kontrollere seg selv. Det er snakk om en indirekte styringsform utviklet parallelt og sammenflettet med moderne liberalistiske samfunn som Foucault (2002, 2007) kalte regjering 4. En «populasjon» blir dermed til som en statistisk størrelse, med en dødelighetsrate, en fødselsrate, mobilitet, og så videre, alt som kan tre frem ved hjelp av statistikk. Formålet med regjering blir populasjonens beste: dens rikdom, helse og levetid. Populasjonen er både målet og instrumentet for regjeringsmakten. What Works?-tankens søken etter fangenes behov er nettopp uttrykk for en slik sikkerhetstanke. Et kriminogent behov er et forhold som har vist seg å føre til økt risiko for tilbakefall til ny kriminalitet på tvers av populasjonen (s. 70). Gjennom statistisk kunnskap om variasjoner i befolkningen kan man identifisere og utskille en risikopopulasjon som kan gjøres til gjenstand for en teknologisk innsats på bakgrunn av medlemskapet i risikogruppen. Kartlegging er sentralt, som det er det innenfor en mer rendyrket disiplinær kontekst, men av andre grunner. Her er det den bredere rammen av samfunnssikkerhet man stiller skarpt på. Målet er å kunne identifisere behov, feil og mangler som har vist seg å påvirke aggregater, isolere individer som innehar disse egenskapene, for deretter påvirke denne gruppen slik at de kriminogene elementene samlet sett, på samfunnsnivå, i størst mulig grad faller bort. 4 Regjering = gouvernementalité, jf. Neumann (2003).

13 RETFÆRD ÅRGANG NR. 1/ Loven uttrykte kongens makt over sitt territorium, hans evne og vilje til å opprettholde ro og orden på territoriet. Ifølge David Garland (2001) lever vi i dag i en kontekst hvor befolkningens tillit til myndighetenes evner på dette området er grunnleggende svekket. Kontroll over menneskers handlinger forstås nå som noe staten bare har begrenset mulighet til. I en slik situasjon toner myndighetene tydelig ned forhåpningene til kriminalitetskontrollens muligheter, og oppmerksomheten skiftes mot å begrense kriminalitetens skader. Det er ikke lenger snakk om en krig mot kriminaliteten, for det er dumt å gå til krig mot en fiende man ikke kan slå. Dermed vil myndighetene se et behov for å tone ned sin egen rolle som effektiv trygghetsleverandør, samtidig som de er redde for de politiske kostnadene ved å gjøre noe sånt (Garland 2001). Svaret på dette problemet er i en kontekst preget av sikkerhetsanordningen å søke en mest mulig kostnadseffektiv politisk spiselig administrasjon av kriminaliteten for minst mulig skade totalt sett. Dette er en kontrollrasjonalitet tilpasset en situasjon der brede lag av befolkingen opplever fremtiden som utrygg. Vi låser selvsagt ytterdøren, vi kjøper overfallsalarmer, går på selvforsvarskurs, kjøper bilsterero der fronten kan tas bort, anskaffer boligalarmer, lar lyset stå på selv om ingen er hjemme, og så videre. Dette blir gjort til rutine, vi innretter livene våre for å administrere usikkerhet og risiko. Mange (Beck 1992; Feeley og Simon 1992; O'Malley 1992; Garland 2001) har beskrevet hvordan vi beveger oss mot et globalt risikosamfunn hvor vi styres og styrer oss selv ved hjelp av objektive, aktuariske risikovurderingsformer. Også kriminalitet har blitt plassert i en slik sammenheng som et faktum som kan styres og administreres gjennom bruk av aktuarisk kunnskap. Det er en styring av det som skal skje, det vi kan ta for gitt at kommer til å skje. Det er den samme straffeloven, den samme disiplinære straff med det samme rammeverk av overvåkning på den ene siden og endringsarbeid på den andre, men alt dette kobles i forhold til en sikkerhetsanordning til enda nye spørsmål, som hvordan kan man administrere samfunnsrisiko på best mulig måte? Hva kjennetegner lovbryterpopulasjonen, og hvordan kan man effektivt endre den? Hvem skal påvirkes på hvilke måter for best mulig nettoeffekt på kriminaliteten? Stortingsmeldingen kan dermed sies å uttrykke en ny rasjonalitet for kriminalitetskontroll koblet til en sikkerhetsanordning, med et nytt analytisk språk som setter administrering av risiko i en økonomisk/politisk sammenheng, med nye målsettinger om styring på makronivå og med nytt teoretisk grunnlag og rasjonalitet. I en slik sammenheng blir fengselet en teknologi på samfunnsnivå, en «politisk» teknologi på en annen måte enn tidligere, der den totale bruken av ressurser i forhold til måloppnåelse blir sentralt. Det er altså ikke slik at vi har gått fra en arkaisk lovens tid, via en moderne disiplinens tid, og inn i en nåtidig sikkerhetstid. Dels har senere systemer viderefører de tidligere, dels inneholder de tidligere systemene de samme elementene som senere skulle rendyrkes og opphøyes. Tidligere systemer basert på lovens anordning hadde også disiplinære trekk for eksempel var ødeleggelsen av Damiens helt klart Jurist- og Økonomforbundets Forlag

14 98 RETFÆRD ÅRGANG NR. 1/132 også uttrykk for et allmennpreventivt disiplinært ønske om å påvirke tilskuernes handlingsliv i fremtiden. Sikkerhetsmekanismene er også gamle disiplinære institusjoner ønsket å endre «objektene» sine for å gjøre noe med tilbakefallet, da også forstått som tilbakefall samlet sett. Det disiplinære fengselet Foucault beskrev i Overvåkning og straff (1999) var et svar på et bestemt problem: det avvikende kriminelle individet. I dagens fengsler kan man, om man heller tar utgangspunkt i den senere forelesningsrekken (Foucault 2007), si at et annet, delvis overlappende, men langt fra identisk problem har blandet seg inn: den beste mulige styringen av befolkningen som helhet. Gamle teknikker settes dermed inn i en ny teknologisk sammenheng, preget av en ny overordnet måte å tenke om og ordne verden på. Enecellen er ikke lenger del av en bredere teknologi basert på religiøs kontemplasjon og botsgjørelse (jf. Schaanning 2007), men den brukes like fullt. Dagens fengsler er like avhengig av lovens todeling og de disiplinære teknikkene som fengsler alltid har vært. Disiplinære teknikker som observasjon av individet er for eksempel sentrale for de nyere sikkerhetsteknikkenes effektivitet. Samtidig venter loven i de tilfeller hvor disiplinen er ineffektiv: «At the recalcitrant limit of discipline stands the law, a law which must be within the disciplinary scene, yet also hold itself apart» (Golder og Fitzpatrick 2009: 70). Om fengselet er et svar, hva er spørsmålet? Fengselsstraffen, slik meldingen tenker seg den, kan beskrives som en teknologi for en mest mulig kostnadseffektiv begrensing av den fremtidige kriminalitetens totale samfunnsmessige skadevirkninger. Rammen er ikke enkeltpersonens forbryterske sjel, men totaliteten av trusler mot samfunnet. Det er snakk om et komplekst byggverk hvor de enkelte teknikkene endrer seg og settes i nye sammenhenger i forhold til hverandre. I Norge er fengselet del av velferdsstatens apparat for hjelp og kontroll, én av flere tjenesteleverandører individet kan komme til å ha kontakt med i ulike faser av livet. Dette har bidratt til å føre fengselet i retning av en bredere regjeringsmaktstrategi. Fengselet er i dag et svar på et nytt spørsmål. Det er ikke lovens spørsmål hva skal vi gjøre med dem som har brutt loven, hva fortjener de av straff? Ei heller det disiplinære spørsmålet hvordan kan vi mest mulig effektivt produsere medgjørlige kropper? Det nye spørsmålet er hvordan kontrollere de gruppene som ikke kan styre seg selv, hvordan beskytte befolkningen mot det mindretallet som har diskvalifisert seg selv ved å vise at vi ikke kan stole på at de kan styre seg selv? Dette er sikkerhetsfengselet, som tar opp i seg og omformer lovens fengsel og det disiplinære fengsel i og i forhold til en ny kontekst preget av sikkerhetsanordningen. Men det er bare ved fremdeles å ta opp i seg lovens originale todeling og de ulike disiplinære virkemidlene at fengselet kan settes i arbeid i forhold til sikkerhetsanordningen og de beslektede regjeringsteknologiene. På gamle malerier kan man finne fru Justitia uten det sedvanlige bindet for øynene og med det ene brystet bart. Det er slik dagens norske Justitia bør se ut. Hun evaluerer enhver og plasserer dem i grupper etter deres individuelle behov. Deretter forsøker hun å finne en alltid paradoksal balanse mellom sverdet hun fremdeles

15 RETFÆRD ÅRGANG NR. 1/ bærer og den næringsrike morsmelken hun tilbyr den enkelte, begge deler grunnleggende sett for vårt alles beste. Dette er velferdsstatens rasjonelle (seende), straffende og rehabiliterende Justitia. Dagens norske fengsler forsøker å tilpasse seg henne. Litteratur Agamben, Giorgio (2008): «Hva er et dispositiv?». I: Agora. 26 (4), Andenæs, Johs (1996): Straffen som problem. [Halden]: Exil. Andersson, Robert (2004): «Behandlingstankens återkomst : från psykoanalys til kognitiv beteeandeterapi». I: Nordisk tidsskrift for kriminalvidenskab. 91 (5), Aubert, Vilhelm (1993): Om straffens sosiale funksjon. Oslo: Universitetsforlaget. Beck, Ulrich (1992): Risk society : towards a new modernity. London: Sage. Bosworth, Mary (2007): «Creating the responsible prisoner». I: Punishment & Society. 9 (1), Christie, Nils (1982): Pinens begrensning. Oslo: Universitetsforlaget. Christie, Nils (2004): En passende mengde kriminalitet. Oslo: Universitetsforlaget. Feeley, Malcolm M. og Jonathan Simon (1992): «The new penology : notes on the emerging strategy of corrections and its implications». I: Criminology. 30 (4), Foucault, Michel (1999): Overvåkning og straff : det moderne fengsels historie. [Oslo]: Gyldendal. Foucault, Michel (2002): Forelesninger om regjering og styringskunst. Oslo: Cappelen akademisk. Foucault, Michel (2007): Security, territory, population : lectures at the Collège de France Basingstoke og New York: Palgrave Macmillan. Friestad, Christine og Inger Lise Skog Hansen (2004): Levekår blant innsatte. Oslo: Fafo. Garland, David (2001): The culture of control : crime and social order in contemporary society. Chicago: University of Chicago Press. Giertsen, Hedda (2006): «Oppdelt i småbiter og satt sammen på nytt : OASys 'Offender Assesment and management SYStem' et lovbrytermålesystem». I: Materialisten. 34 (1), Golder, Ben og Peter Fitzpatrick (2009): Foucault's law. Oxon: Routledge. Hannah-Moffat, Kelly (2005): «Criminogenic needs and the transformative risk subject». I: Punishment & Society. 7 (1), Hauge, Ragnar (1996): Straffens begrunnelser. Oslo: Universitetsforlaget. Kyvsgaard, Britta (2006): Hvad virker hvad virker ikke? : kundskabsbaseret kriminalpolotik og praksis. København: Jurist- og økonomiforbundets forlag. Maguire, Mike (1997): «Crime statistics, patterns, and trends : changing perceptions and their implications». I: Mike Maguire, Rod Morgan og Robert Reiner (red.): The Oxford handbook of criminology. Oxford: Clarendon. Mathiesen, Thomas (1995): Kan fengsel forsvares? Oslo: Pax. Neumann, Iver B. (2003): «Innledning : regjeringsbegrepet og regjeringens historiske fremvekst». I: Iver B. Neumann og Ole Jacob Sending (red.): Regjering i Norge. Oslo: Pax. Nilsson, Anders (2002): Fånge i marginalen : uppväxtvillkor, levnadsförhållanden och återfall i brott bland fångar. Stockholm: Stockholms universitet. O'Malley, Pat (1992): «Risk, power and crime prevention». I: Economy and Society. 21 (3), Olaussen, Leif Petter (1996a): Kriminalstatistikk og virkelighet. Oslo: Politihøgskolen. Olaussen, Leif Petter (1996b): Kriminalstatistikk som målestokk for kriminalitetsutviklingen. [Oslo]: Institutt for kriminologi, Universitetet i Oslo. Jurist- og Økonomforbundets Forlag

16 100 RETFÆRD ÅRGANG NR. 1/132 Rhodes, Lorna A. (2004): Total confinement : madness and reason in the maximum security prison. Berkeley: University of California Press. Robinson, Gwen (2005): «What Works in offender management?». I: The Howard journal of criminal justice. 44 (3), Rose, Nikolas (1996): «Identity, genealogy, history». I: Stuart Hall og Paul du Gay (red.): Questions of cultural identity. London, Thousand Oaks, New Delhi: SAGE. Rose, Nikolas (1999): Powers of freedom : reframing political thought. Cambridge: Cambridge University Press. Schaanning, Espen (2007): Menneskelaboratoriet : Botsfengslets historie. Oslo: Scandinavian Academic Press. Schaanning, Espen (2009): Den tilsiktede smerten : en blindflekk i norsk kriminalpolitikk. Oslo: Unipub. Skarðhamar, Torbjørn (2002): Levekår og livssituasjon blant innsatte i norske fengsler. Oslo: Institutt for kriminologi og rettssosiologi, Avdeling for kriminologi, Universitetet i Oslo. Straff som virker mindre kriminalitet tryggere samfunn. St.meld. nr. 37 ( ). Oslo: Det kongelige justis- og politidepartement. Strand [Ugelvik], Thomas W. (2006): «Mot en senmoderne kriminalomsorg?». I: Materialisten. 34 (1), Strategi for faglig virksomhet i kriminalomsorgen (Fagstrategien). Oslo: Kriminalomsorgens sentrale forvaltning. Ugelvik, Thomas (2011, kommer): Fangenes friheter: makt og motstand i et norsk fengsel. Oslo: Universitetsforlaget.