Hanne Eggen Røislien Israelerne

Transkript

1

2 Hanne Eggen Røislien Israelerne Kampen for å høre til

3 2012 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo Tilrettelagt for ebok av Framnes Tekst & Bilde, 2012 ISBN Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene

4 Vi fortsetter, fortsetter å bygge, fortsetter å kjempe. Det er vår plikt. Vi fortsetter fordi to tusen år i eksil verken har lyktes i å rive våre drømmer opp med roten eller å fjerne det jødiske folket fra sitt forjettede land. Yitzhak Rabin, 2. mai 1995

5 Til lille Vilma

6 FORORD Hjemme på loftet har jeg en pappeske merket «Souvenirer fra israelere». Gjennom forskning og utallige besøk til Israel og Midtøsten gjennom nesten 20 år har jeg forsøkt å forstå hvem disse forunderlige menneskene kalt «israelerne» er, og i pappesken ligger ting jeg har fått i møter med dem. Esken er etter hvert blitt ganske full av israelske hverdagsligheter, slik som en pose med Bamba en slags kosherutgave av «Cheeze Doodles» med peanøttsmak eller gassmasken jeg fikk utdelt i februar 1998, da israelerne var engstelige for angrep fra et Saddam-styrt Irak. I pappesken ligger også et rødt A3- ark som en venninne høsten 1994 skrev det hebraiske alfabetet på med store, fete bokstaver, slik at jeg kunne lære de fremmede lydene. Den inneholder dessuten to små flasker med vann: én med de krystallklare dråpene fra Genesaretsjøens ferskvann, og én med det seige, salte vannet fra Dødehavet. Flasken med ferskvann ble fylt opp i juli 2000, da jeg tok et etterlengtet, kjølig bad i den stekende sommervarmen. Den er fortsatt klissete etter at en kvinne på badeutflukt med storfamilien rakte meg den

7 med fingre fulle av vannmelonsaft. Dødehavsvannet tok jeg med meg våren 2001 på en flaske jeg kjøpte av en russisk immigrant i en iskiosk en ettermiddag jeg nøt å flyte vektløst mellom Israel og Jordan, etter tidligere på dagen å ha sett blodige sammenstøt mellom palestinsk ungdom og israelske soldater. Pent brettet sammen i esken ligger det også et slitt kart over Israel. Kartet fikk jeg av en ytterliggående bosetter i Hebron sommeren På kartet har de palestinske områdene forsvunnet: Vestbredden er byttet ut med «Judea og Samaria». Oppi esken ligger dessuten et bønnesjal, et hodetørkle til å dekke håret med og en liten bønnebok særlig for kvinner små ting jeg har fått av ultraortodokse kjøpmenn i Jerusalems erkekonservative nabolag. I bunnen av pappesken ligger tre gummikuler skutt fra et M16-gevær, som en medtatt soldat fisket opp fra lomma under et intervju jeg foretok med ham i april 2010 i forbindelse med doktorgraden min. Denne boka handler om de israelerne som ikke når avisoverskriftene, men som lever sine liv i skyggen av den israelsk-palestinske konflikten. Det er en bok om de jødiske israelerne, skrevet av en som kommer utenfra. Den handler ikke om de drøyt 25 prosent ikke-jødiske gruppene som bor i Israel. Palestinerne, som riktignok utgjør omtrent 20 prosent av statsborgerne, er ikke tema for denne boka. Dette er heller ikke en bok om den israelsk-palestinske konflikten, om forholdet mellom Norge og Israel eller den norske debatten rundt den

8 israelsk-palestinske konflikten. At disse perspektivene er utelatt, betyr naturligvis ikke at de ikke er viktige, men at jeg har valgt å fokusere på majoriteten av israelerne altså jødene som sterkest identifiseres med og preger staten Israel. I denne boka får leseren møte vanlige israelere, mennesker som forsøker å leve normale liv under høyst unormale omstendigheter. Midt i et intenst mylder av storpolitikk, religion, kulturhistorie og den israelske statens vedvarende okkupasjon av de palestinske områdene reiser israelerne til Genesaretsjøen for å bade og spise is, de drar til Rødehavet på heisatur og bor i høyblokk i utkanten av Nasaret fordi det er billig og praktisk. Hvem er israelerne? Hvordan ser vanlige israelere på seg selv og verden? Deler av svaret håper jeg er å finne i denne boka. Vi hører om israelerne hele tiden. I talløse presseoppslag blir ytterliggående bosettere avbildet med våpen over skulderen mens de inntar nok en palestinsk olivenlund eller plager enda et palestinsk skolebarn. Samtidig er israelerne representert av noen hardhauser av noen politikere som folk verden over kjenner til: Det var ikke for ingenting at deres statsminister i begynnelsen av 2000-tallet, Ariel Sharon, hadde «Bulldoseren» som et av sine mange klengenavn. Man kunne bli forledet til å tro at israelerne bare foreligger i to varianter: Enten som kompromissløse hardhauser i en evigvarende konflikt de tilsynelatende ikke innser sitt eget ansvar for, eller som religiøse fundamentalister ute av takt med vår samtid.

9 Deres fellestrekk later til å være at de bor i en sterk stat med handlekraftige ledere som en tilsynelatende samlet befolkning med en hang til religion slutter seg til. Sant nok: Merkelappene «religion» og «konflikt» er ikke fremmede for israelerne. De lever i en stat der geografien er krydret med navn som Jerusalem, Galilea, Nasaret og Genesaretsjøen, steder som unektelig vekker sterke religiøse og kulturhistoriske følelser hos millioner av mennesker verden over. På samme tid har staten Israels relasjon til omverdenen vært preget av konflikt helt siden staten Israel erklærte sin uavhengighet 14. mai Sikkerhetsrådet i FN har behandlet den israelsk-palestinske konflikten flere hundre ganger og vedtatt over 225 resolusjoner som omhandler Israel og Israels konflikt med sine naboer. Jeg kjenner ikke igjen bildet av israelerne som samstemte, religiøse hardhauser. Skulle jeg forsøke å framheve noe som er «ordentlig israelsk», er det det motsatte. For meg er israelerne et folk som best beskrives gjennom ord som «mangfold», «motsetningsfylt» og «innfløkt», iblandet en god dose usikkerhet og en dyptliggende engstelse for sin stat og sitt samfunns framtid. «Hva mener egentlig israelerne?» er kanskje det spørsmålet jeg får oftest når jeg forteller om hva jeg jobber med at jeg forsker på Israel. Men spørsmålet er umulig å besvare. Å si noe om hva en så splittet og sammensatt befolkning samlet sett mener om noe som helst, er umulig: Den typiske israeler finnes ikke. Det israelske samfunnet er motsetningsfylt, og israelerne later til å bevege seg i ytterkanten av nærmest ethvert

10 spektrum: De er sterkt bundet til staten Israel, samtidig som svært mange av dem ikke kommer derfra. De har en familielovgivning underlagt det religiøse rabbinatet, samtidig som Tel Aviv er Midtøstens uoffisielle «homohovedstad». De er i konflikt med sine arabiske naboer, samtidig som over halvparten av dem har sitt opphav fra arabiske land. De dyrker sin uformelle stil, men har samtidig inngående militær erfaring. De elsker sitt multikulturelle samfunn, mens de samtidig kan beskrive hverandre som rasister. I hvert kapittel i denne boka kommer forskjellige israelere til orde og får fortelle sine historier. Hver av dem representerer toneangivende miljøer og ideologier blant israelerne. Israelerne som leseren får møte, er ikke håndplukket innenfor en spesiell tidsperiode, og boka er ikke en reiseskildring der jeg tar leseren med på min «dag for dag-oppdagelsesreise». Det er mennesker jeg har møtt i løpet av mine mange besøk til Israel og Midtøsten. Israelerne er et høylytt folk. De går rett på, går aldri av veien for en diskusjon og uttaler seg med store bokstaver. Israelerne har møtt meg med en sterk tilstedeværelse, fylt av kontraster og motsetninger utspilt på et historisk og kulturelt bakteppe det er vanskelig å gripe rekkevidden av. Jeg blir sjelden så provosert som i møter med israelerne. Men samtidig blir jeg sjelden så utfordret, ja nærmest tvunget til å forsøke å se verden fra nye vinkler. Å komme tilbake til Norge etter et besøk i Israel er som å bli lagt ned i en eng av