> Nyhetsklipp. Kunsthøgskolen (tidl. Statens Kunstakademi) Innhold. Uttak:

Transkript

1 Kunsthøgskolen (tidl. Statens Kunstakademi) Uttak: > Nyhetsklipp Innhold Kultur - Behovet for scenografer har aldri vært VG Syv større. Jeg har aldri fått så mange filmtilbud som nå.

2 Kultur - Behovet for scenografer har aldri vært større. Jeg har aldri fått så mange filmtilbud som nå. VG Syv Tekst: CHRISTINA ERIKSEN Foto: ANNEMOR LARSEN Side: 10. Bak tunge dører, inne i en sort boks, på en scene. Midt i det mørke rommet står scenograf in spe Silje - med en scenografs beste venn. Drillen. Kjæresten min var litt sur da jeg ønsket meg drill til bursdagen min. Han syntes det var en kjedelig gave å gi. Men han fant i alle fall en fin en, forteller Silje, og vifter med den sølvskimrende motoriserte skrutrekkeren. Silje Sandodden Kise er et nytt håp i den norske scenekunstverdenen. Sammen med tre andre studenter er hun ferdig ved den treårige scenografilinjen på Kunsthøgskolen i Oslo denne våren. Utdannelsen har lært de ferske «grafene» å ta et visuelt ansvar for det du ser på film, teater, tv og andre kunstformer. For å fortjene en pult på Kunsthøgskolen i Oslo måtte Silje Sandodden Kise (27), Monica Nestvold (24), Asle Pettersen (29) og Lisa Helstrøm Jørgensen (29) igjennom en opptaksprøve: En herlig miks av innsendt visuelt materiale, selvbiografi, tre dagers workshop og intervju. De måtte bevise at de kunne bidra med noe mer enn å male fjord og fjell på et sceneteppe. - De fire studentene er absolutt ikke like. Vi så etter de ekte talentene, forklarer Siri Langdalen, fagleder for scenografi på Kunsthøgskolen i Oslo. - De måtte ha et visuelt talent, tegneferdighet og visuell forståelse. Bakgrunnen deres var også relevant. Da frøken Langdalen for noen år siden ville bli til Siri scenograf, fantes det ingen utdanning som ga henne bagasjen hun trengte. Ikke i Norge. Hun måtte gå omveien om Arkitekthøgskolen og Kunst- og håndverksskolen. Inne i et rom av lys betong med enorm takhøyde, tre etasjer over den svarte boksen, jobber scenograf-nykomlingene. Blant høye hyller og lange vinduer - perfekt plassert for å fange opp lyset som glitrer ved Akerselva på en god dag - har de lært om dramaturgi og tekstanalyse. De har hatt undervisning i frihåndstegning, teaterhistorie, kunsthistorie og foto. I tillegg til farge, video, lys, kostyme, fekting, dansing og tegning. For å nevne noe. - Scenografi er et syntesefag. Ingenting er irrelevant, forklarer scenograf Langdalen, som har navnet sitt på diverse rulletekster. Blant annet den norske filmen «Lønsj», teaterstykket «Breaking the Waves» og TV-serien «Berlinerpoplene». Et annet sted i byen, nærmere bestemt i Riksteatrets rike i Nydalen, Oslo. Side 2 av 5

3 - Er den ikke litt slapp a'? Skuespiller og dukkestyrer Gisle Hass (47) diskuterer dukkespenst med scenograf Tormod Lindgren (41) på et av teaterverkstedene i Nydalen. Det er prøvetid. De er kolleger i «@lice», en forestilling av koreograf Kjersti Alveberg. Riksteatret omtaler den som en «humoristisk og rørende danse- og konsertforestilling om kjærlighet i vår datastyrte hverdag». Forestillingen er på turné fra kyst til kulturhus i hele Norge denne våren. Med danserne Adil Thathaal og Marianne Haugli i hovedrollene, godt hjulpet av musikere, skuespillere og dukker. - Den ser litt pjusk ut... Tror du må få en liten hårklipp, jeg, sier Tormod til dukken. Tormod Lindgren var også innom Kunsthøgskolen for en del år siden. De var to scenografelever inne på prøve. Etter et halvt år ble pengesekken knytt igjen. Senere har Tormod holdt på med blant annet foto og grafisk design. Nå er han scenograf, kostymedesigner, dukkemaker og videoanimatør på «@lice». - Hva er egentlig en scenograf? - Man kan ikke sette en «tag» på det{hellip} Hm. En scenograf er den som har ansvaret for det visuelle uttrykket, mener Siri Langdalen. Hennes kollega ved scenografiutdanningen ved Høgskolen i Østfold, linjeleder Serge von Ax, beskriver scenografi som en dialog. Og scenografen som illusjonens arkitekt. Teaterhistorisk sett har scenografien alltid vært der. I antikken som et scenehus bak på amfiscenen. I middelalderen rullet vognscenene inn på banen. De brukte både torg og kirke. De fire nye som skal bestemme hva du skal se på scenen fremover, tenker nok litt annerledes. Scenografstudentene snakker om kunstprosesser. De forteller om regi og testing, som tar mye prøvetid på et teaterstykke. At man tradisjonelt sett ikke har vært flinke nok til å utnytte hele scenografiens potensial. De er enige om at det kan være en utfordring for scenografene å få tid nok til å gjøre jobben sin. Det er heldigvis ikke et problem nå. På sine egne eksamensforestillinger har de styringen. Mye av den, i alle fall. Avgangsprosjektet til den yngste av studentene, Monica, skal settes opp på Det Norske Teatret til høsten. Den blir til i samarbeid med en forfatter og en regissør. Eks-kunststudent Lisa kaller prosjektet sitt for klasebombekunst. Begge prosjektene er på et tidlig planleggingsstadium. - Jeg har ambisjoner om å jobbe i stor skala, sier Lisa. Det kan se ut som om hun skal lykkes. Når klokkene ringer inn for kreative armer, ben og hjerner til skoleåret 2008 / 9 i august, er det Lisas performance som fyller både foajé og hovedscene. Side 3 av 5

4 - Ideen går ut på å knytte interaktive dataprogrammer i forhold til både lyd og bilde. Jeg vil arbeide med store romforløp som skal belyse temaet klasebomber. Lisas fingrer og armer snor seg i luften. - Det er vanskelig å forklare hvordan det kommer til å se ut, sier hun. Studentkollega Asle har hatt hender og hjerne borti billedkunst, tv og film. I oppgaven sin lar Asle seg inspirere av russiske teatermenn fra begynnelsen av 1900-tallet - og historien til Sovjet- Russland. - Jeg vil tilnærme meg teater på en annen måte. Forestillingen min tar utgangspunkt i konkret visuelt materiale. I dette tilfellet vil det si alt fra bilder til russiske flymotorer. Asle bruker sovjetisk historie og konstruksjoner, pluss film i arbeidet med å jobbe fram sin scenografi, som skal bli en «parafrase over russisk historie». Studiet som tilbys på Kunsthøgskolen i dag er et bachelorstudium. Dette er et forsøksprosjekt som skal evalueres når Asle, Lisa, Monica og Silje er ferdig studerte, og skal ut og tilby sine scenograftjenester til et sultent marked. - Behovet for scenografer har aldri vært større. Jeg har aldri fått så mange filmtilbud som nå, forteller Langdalen. - Take your top off. Tilbake i den svarte boksen på Kunsthøgskolen instruerer koreograf Zezé Kolstad danserne Gary Tomlinson og Julie Ekornes. Kolstad gir danserne tettsittende tøy til å sprette i, som matcher tekstilene de skal gni seg kunstnerisk inntil. Silje og masterstudent i koreografi, Zezé Kolstad, har formet en forestilling fra bunnen av. Danseforestillingen «Resilience» skal vise publikum dansere som jobber mot elastiske stoffer som er bundet opp i scenerommet. «Resilience» betyr indre styrke, fleksibilitet og evne til å komme seg. Danserne skal jobbe mot stoffet, og lage flyktige avtrykk i det. Tekstilene består av elastiske materialer som bindes fast til scenevegg og scenegulv. Nå, et par måneder før forestillingsstart, skal stoffet festes og danserne testes. Silje og drillen skyver skruen inn i veggen, og fester den ene enden av elastisk tekstil. Stoffet strekkes. Pusten holdes. - Det var det jeg var redd for, stønner Silje. Stoffet kom til kort. - Jaja, det er fint å finne det ut nå, da, sier scenografstudenten, trekker på skuldrene og fester Side 4 av 5

5 stoffet midlertidig i gulvet. Dagens scenografer har kommet et stykke videre fra å slavisk følge Ibsens sceneanvisninger for å skape det perfekte borgerlige hjem. Etter år 1900 begynte den moderne scenografien å utvikle seg. Scenografene ville bort fra standardillusjonen og begynte å leke med de nye billedkunstformene. Og så kom teknologien... Bare se I denne forestillingen har Tormod Lindgren jobbet multimedialt og håndfast. Han omtaler sin scenografi som visuell dramaturgi. Tormod kreerer kostymer, skaper scenerom og mekker dukker. Disse elementene er med på å drive handlingen fremover. Sammen med tekst, musikk og dans. - Det er litt sånn «Alice in Wonderland through the looking glass», mener Tormod. Vi får bilder av store, magiske trær og hvite kaniner på netthinnen. Tormod peker mot scenen og noe som ser ut til å være en gigantisk dataskjerm. - Multimedieskjermen som danner bakteppet, er en metafor for speilet. Surrealismen, naiviteten... Vilt og galt? Sprøtt og nytenkende? Vel, ifølge mannskapet er stykket eksperimentelt for et institusjonsteater å være. Ikke ellers. Serge von Ax, linjeleder for scenografi ved Høgskolen i Østfold Siri Langdalen, scenograf og fagsjef på Kunsthøgskolen (C) VG Side 5 av 5