OPPGAVE 1: UTVIKLING, UNDERUTVIKLING OG UTVIKLINGSTEORIER

Transkript

1 OPPGAVE 1: UTVIKLING, UNDERUTVIKLING OG UTVIKLINGSTEORIER Det finnes forskjellige definisjoner på begrepet utvikling. Hva begrepet innebærer, avhenger av hvem man spør. Betydningen har variert opp gjennom tidene. En generell definisjon som kan brukes er "studiet av sosial endring". I prinsippet kan begrepet brukes om alle samfunn, men i praksis er det utviklingsland begrepet hovedsaklig blir benyttet på. Begrepet "utviklingsland" kan også diskuteres - hva er et utviklingsland? Begrepet "Den tredje verden" ble mye brukt under den kalde krigen, hvor verden var delt inn i det kapitalistiske Vesten (den første verden), det kommunistiske Øst (andre verden) og landene som hverken var det ene eller det andre (den tredje verden). "Det globale sør" har også blitt brukt. Når man bruker ordet "underutvikling" for å beskrive et land, ligger det implisitt at landet har behov for utvikling, men det har jo alle samfunn? Alle samfunn er i konstant utvikling, men når jeg her snakker om "utviklingsland", eller underutviklede land, er det hovedsaklig landene i Latin-Amerika, Afrika og i Sør-Asia jeg snakker om. Bildet er selvfølgelig svært nyansert, men svært generelt kan vi dele verden inn i nord (utviklede land), eller "Vesten", og sør (utviklingsland), eller "Østen". De fleste land i sør-øst ligger et stykke bak nord når det gjelder f.eks personlig økonomi, forventet levealder, generell helse, infrastruktur, industri osv. Kort sagt er det enorme forskjeller i verden når det gjelder disse tingene. Hvor man skal sette grensen for hva som er et utviklingsland og ikke, er imidlertid et vanskelig spørsmål, og grensen er hårfin. Wallerstein brukte begrepene "sentrum", "semi-periferi" og "periferi" for å beskrive forskjeller i verden. Sentrum er land i Europa og Nord-Amerika, hvor de store avgjørelsene om verdens retning ofte blir tatt. Semi-periferi er f.eks Russland, Kina og Midt-Østen, mens "periferi" er Afrika sør for Sahara, det meste av Latin-Amerika og flere land i Asia. Bildet har imidlertid forandret seg etter at Wallerstein lanserte sitt begrepsapparat, og særlig land i Asia blir stadig viktigere aktører på den internasjonale arenaen. En viktig, kanskje den viktigste, premissleverandør for den internasjonale utviklingsagendaen er Forente Nasjoner (FN). FN bruker HDI-indeksen for å måle utvikling. Faktorene som blir brukt for å kalkulere HDI er: Utdanningsnivå, forventet levealder og BNP pr. capita (gjennomsnittlig personlig inntekt). Men alle slike indekser, også HDI, tegner et forenklet bilde. BNP pr. capita forteller oss for eksempel ingenting om inntektsforskjellene i et land, det forteller oss kun hva som er gjennomsnittet. I land som Brasil og i enda større grad India har man enorme klasseforskjeller, og man kan finne svære palasser med utsikt til slumlandskap. FN har også utformet noen tusenårsmål, som er som følger: 1. Utrydde ekstrem fattigdom 2. Sikre utdanning for alle 3. Redusere barnedødeligheten 4. Styrke kvinners stilling 5. Redusere svangerskapsrelatert dødelighet 6. Sikre en bærekraftig utvikling 7. Bekjempe sykdommer som HIV/AIDS og malaria ved å bla.a bedre tilgangen på medisiner, utvikle vaksiner 8. Bygge et globalt partnerskap for utvikling. For ikke lenge siden var det et stort møte i Busan, Sør-Korea hvor viktige utviklingsaktører (jeg leste dette på Norads hjemmesider) forsøkte å trekke opp noen linjer i fremtidig utviklingspolitik. Et viktig konkluderende punkt var at utviklinslandene selv skal være initiativtakere og premissleverandører, noe som ikke har vært tilfelle gjennom mesteparten av de siste 500 årene. Vi kan snakke om forskjellige utviklingsparadigmer. Et paradigme kan i denne sammenhengen forklares som et sett med tanker og ideer som til sammen utgjør rammeverket for en hegemonistisk/dominerende posisjon i en viss tidsperiode. Eksempler på utviklingsparadigmer, eller utviklingsteorier, er moderniseringsteori, avhengighetsteori og post-utvikling. Moderniseringsteori (50-60-tallet) var det dominerende perspektivet på utvikling etter annen verdenskrig. Kjernen i moderniseringsteori kan oppsummeres slik: - Utvikling er: Industri, teknologi og demokrati. Industrialisering er nøkkelen til utvikling. - Utvikling som planlagt og sentralstyrt prosjekt

2 - Et fritt marked er bra, men utviklingen skal først og fremst drives av staten - Land i sør og øst er underutviklede og trenger hjelp fra det utviklede vesten for å komme på vårt nivå - Målet er et moderne, demokratisk industrisamfunn etter vestlig modell - Rostows stadier: 1. Tradisjonelt samfunn. 2. Betingelser for utvikling (etablering av industri) 3."Take-off" (utviklingen skyter fart) 4. Modningsprosess 5. "Age of mass consumption" - Samfunnet har kommet på nivå med Vesten, og er "i mål". Kritikk av moderniseringsteori: Det modernistiske paradigmet ble etter hvert utsatt for kritikk fra mange hold. Kritikken kan oppsummeres med følgende punkter: - Teorien er ahistorisk, dvs. den tar ikke hensyn til at historiske forhold, som kolonitiden, spiller en viktig rolle i å forklare hvorfor noen land er rike og andre fattige - Teorien har en lineær historieoppfatning, noe som kommer tydelig til uttrykk gjennom Rostows stadier. Ifølge kritikerne er dette først og fremst et uttrykk for vestlig tankegang, og representerer et forenklet syn på samfunnsmessige prosesser. Samfunn i øst og sør bærer mer preg av en syklisk tidsforståelse fremfor en lineær: Dette har blant annet sammenheng med religion, hvor vestlig religion (kristendom) har Jesu fødsel som utgangspunkt for historieskrivning, og "dommedag" representer slutten på historien. Retninger som hinduisme og konfutsianisme er sykliske i sin tidsforståelse, dvs. at historien gjentar seg. Altså kan den lineære tidsforståelsen hos Rostow sees som et uttrykk for vestlig etnosentrisme. - Tar ikke hensyn til nyanser/forskjeller mellom land/kulturforskjeller. Forskjellige kulturer trenger forskjellige tiltak - Teorien tegner et bilde av vesten som idealsamfunnet, og sør/øst er et "barn" som må oppdras. Denne kritikken danner grunnlaget for avhengigetsteori, som ble utbredt på 70-tallet, og ser til historien for å forklare utviklingsprosesser. Mange avhengighetsteoretikere var inspirert av Karl Marx, som skrev "Det kommunistiske manifest" sammen med Engels på 1800-tallet. I følge Marx er "all historie historien om klassekamp". Kjernen i marxistisk tenkning er at arbeiderklassen blir undetrykt av den kapitalistiske overklassen, som rår over produksjonsmidlene. Arbeiderklassen har bare sin egen arbeidskraft å selge, og den den kapitalistiske overklassen blir dermed en slags "parasitter" som utnytter arbeiderne, eller proletariatet. Men den egentlige makten ligger hos arbeiderklassen, siden denne utgjør eksistensgrunnlaget for kapitalistklassene. Den kommunistiske revolusjonen, hvor arbeiderklassen tar tilbake makten, er derfor uungåelig, i følge Marx - han hadde en evolusjonær historieoppfatning. Avhengighetsteori kan oppsummeres gjennom følgende punkter: - Utvikling er: Industri, teknologi - Andre Gunder Frank, Terry McGee: World system theory - Vesten har definert hva utvikling skal være. Vesten har satt og setter fremdeles premissene for utviklingen, og så lenge det er slik, vil det globale sør aldri kunne oppnå utvikling. Løsningen blir derfor å bryte med verdensmarkedet. Institusjoner som Verdensbanken, World Trade Organization (WTO) og Det internasjonale Pengefondet (IMF) er opprettet av vesten, og tjener først og fremst vestlige interesser. Det som kjennetegner disse institusjonene er at de promoterer frihandel, noe som kan være skadelig for land som prøver å bygge opp egen industri. - Staten bør spille en sentral rolle i utviklingsarbeid - ISI (Statsdrevet industri). ISI innebærer at man innfører tollmurer/importrestriksjoner i et land for å beskytte egen industri (slik som vi gjør i Norge med "ostetollen", men tvilsomt om dette kan karakteriseres som ISI). Poenget her er at en innenlandsindustri under utvikling aldri vil kunne konkurrere på prisnivået med varer fra utlandet, og innenlandsindustrien må derfor beskyttes med subsidiering og tollmurer. ISI hadde først og fremst gjennomslag i Latin-Amerika, med varierende suksess. Tidlige avhengighetsteoretikere delte verden inn i "det undertrykkende vesten" og "det undertrykte sør", men etter hvert var det noen som heller satte skillet mellom en generell overklasse og underklasse (kapitalister mot proletariat, mer i tråd med Marx). Ser vi på verden i dag kan det virke

3 som om den siste inndelingen er den mest hensiktsmessige, ettersom utviklingsland ikke bare utgjøres av masse fattige mennesker, men også i de fleste tilfeller en liten elite på toppen (overklassen). Her det naturligvis også store forskjeller, et land som India har enorme klasseforskjeller, mens andre land har mer egalitære trekk. Kritikk av avhengighetsteori: - NIC-land (de asiatiske "tigerøkonomiene" - Sør-Korea, Taiwan, Hong Kong og Singapore): Utvikling var ikke umulig for land i periferien, selv uten å bryte forbindelsen til verdensmarkedet. Disse landene hadde, og har i enda større grad i dag, stor suksess. Oppskriften var sterk statlig styring (til tider brutalt regime, kanskje særlig i Sør-Korea) kombinert med en stor satsing på eksport av bearbeidede varer. I dag er disse landene høyteknologiske samfunn med en adskillig høyere HDIindeks enn f.eks Afrika sør for Sahara. 80-tallet blir ofte omtalt som "det tapte tiår" for utvikling. Reagan og Thatcher styrte i USA og Storbritannia, og det var tid for nyliberalisme, som har følgende oppskrift på utvikling: - Utvikling er: Teknologi, industri. Fokus på økonomisk utvikling. Utvikling bør drives av kapitaleiere og bedrifter, da det er disse som har best forutsetninger for å skape vekst - Staten skal være "den usynlige hånd" - Siden staten er ineffektiv, bør dens rolle begrense seg til å legge til rette for næringslivet, ved å f.eks sørge for god infrastruktur og riktige økonomiske rammebetingelser - Komparative fortrinn (begrepet lansert av David Ricardo, som ikke levde på denne tiden, men tankegodset hans ble tatt opp igjen av nyliberalistene. Går ut på at land bør masseprodusere den varen de har best forutsetninger for å produsere med tanke på naturressurser, klima o.l. - Fritt, uregulert marked. Positivt syn på kapitalisme. Markedet er effektivt og selvregulerende. Et sentral tanke er er "Trickle-down-economics": Riktignok vil kapitalisme gi høy avkastning til selskaper og investorer, men avkastningen vil også "regne ned" på middelklasse og fattige, først og fremst gjennom skaping av arbeidsplasser - SAP: "Structural adjustment programme". Etter oljekrisen på 70-tallet måtte utviklingsland ta opp lån for å importere dyr olje. For å betjene disse lånene måtte de så ta opp nye lån, men da satte vesten med Verdensbanken i spissen visse betingelser: Utviklingslandene måtte gjennomføre såkalte SAP-er, som medførte kutt i offentlige budsjetter (velferdsordninger, infrastruktur, tilgang på rent drikkevann, helsevesen). SAP ga dårlige resultater: Det førte til bunnløs gjeld og forverrede helseforhold i utviklingslandene, og 80-tallet blir gjerne omtalt som "det tapte tiår" for utvikling. Et annet aspekt er de økologiske konsekvensene av en slik markedsorientert ideologi, som er et kapittel for seg og et svært viktig tema på dagens internasjonale agenda. Post-utvikling: - Michel Focault og Arturo Escobar. Begrepet diskurs et annet begrep som kan brukes for å gi et meta-perspektiv på utviklingsmessige prosesser, og er beslektet med paradigmebegrepet. Begrepet forbindes med Michel Focault, som blant annet var opptatt av maktstrukturer. Fiskegarn. Knuter i fiskegarnet. Makro og mikro-nivåer av makt. Escobar: "Anti-developmentalist". Ser på NGO-er som nærmest en viderføring av imperialismen, i den forstand at de er vestlige kulturbærere og derfor uungåelig vil drive kulturimperialisme. - Utvikling bør komme nedenfra - Avviser utvikling som et uttrykk for vestlig etnosentrisme - Fokus på kulturforståelse (sosialantropologi) Sammen med postutvikling kan vi også nevne rettighetsbasert utvikling hvor forskere som Amartya Sen står sentralt. Sen tar avstand fra et ensidig fokus på økonomisk vekst og produksjon, og legger vekt på at områder som politikk, økonomi, sosial velferd og kultur er sammenknyttede prosesser som påvirker hverandre. Hvis man gir folk juridiske rettigheter, vil de ha et bedre utgangspunkt for å selv kunne delta i utviklingsprosesser. Utvikling blir dermed ikke noe som i like stor grad blir "tredd ned over hodene" deres. Sens tankegods kan sees i sammenheng med post-utviklings sterke fokus på deltakelse og at utvikling bør komme nedenfra. Sen har også gjort forskning på hungersnød, bl.a i India og Pakistan. Under slike katastrofer er det lett å tenke at problemet er at det ikke produseres nok mat. Sen tok imidlertid avstand fra en slik forenklende forklaring, og hans undersøkelser viser at det ikke var noen nedgang i den totale jordbruksproduksjonen under hungersnøden. Problemet var

4 snarere at befolkningen ikke fikk tilgang til maten. For å forstå hungersnød, må vi altså også søke å forstå sosiale, politiske, kulturelle og juridiske forhold. Kritikk av post-utvikling. Post-utvikling har blir kritisert for å mangle alternativer, og for å presentere et romantisert syn på kultur og kulturforskjeller. James Tobin - Skatt på finanstransaksjoner (børsspekulanter bør betale skatt) OPPGAVE 2: URBANISERING Begrepet "urbanisering" brukes for å beskrive prosessen hvor folk i stadig større grad flytter inn til byene. Over halvparten av verdens befolkning bor i dag i byer. Urbanisering er imidlertid ikke et nytt fenomen i menneskehetens historie, prosessen kan spores helt tilbake til antikken og den greske bystaten - det som er spesielt for urbaniseringen i dag er hastigheten dette skjer i. De aller første byene i verdenshistorien ble gjerne dannet der hvor det var god jord, med jordbruk som omkranset en bykjerne som var sentrum for handel og institusjoner som byråkrati, utdanning og herskerelite. Urbanisering er en kompleks prosess som bl.a henger sammen med industrialisering, demografisk utvikling og globalisering. Før jeg går mer i dybden på dette vil jeg oppsummere noen historiske teoretiske perspektiver på urbanisering. Hva er drifkreftene bak urbanisering? Von Thunen mente at transportkostnader og lokalisering av industri henger nøye sammen. I tilfeller hvor vekten øker etter foredlingsprosessen, vil man plassere industrien lengre fra råvarene og nærmere markedet (bykjernen). I tilfeller hvor vekten minker i produksjonsprosessen, vil man plassere industrien nærmere råvarene. Ravenstein introduserte begrepene sentripetal- og sentrifugalkrefter for å beskrive migrasjonsprosesser. Disse kan sammenliknes med Lewis' push- og pull-faktorer. Push-faktorer driver folk bort fra et sted, mens pull-faktorer trekker folk til seg. Eksempler på push-faktorer kan være: - Sult og krig - Fravær av juridiske rettigheter/demokrati - Etniske spenninger eller religiøs forfølgelse. Eksempler på pull-faktorer kan være: - Demokrati/rettigheter - Velferdsordninger (Svært aktuelt i dag, hvor migranter fra forskjellige deler av verden daglig risikerer livet for å komme til Europa hvor det finnes et sosialt sikkerhetsnett i mange land, ikke minst Norge) - Familiegjenforening - Muligheter for arbeid/utsikter til et bedre liv Alfred Weber: Agglomerasjon. Teori om agglomerasjon, handler om at industri vil klynge seg sammen der betingelsene er gunstigst. Industrier som driver med det samme, vil i stor grad ha de samme behovene for råvarer, teknologi og kompetanse. Moderne eksempler på agglomerasjoner er Silicon Valley og Hollywood i USA, eller Alnabru i Oslo. Cristaller: Servicebasert industri. Disse forskjellige teoriene kan hjelpe oss med å forstå hvorfor industri har en tendens til å samles på ett sted, og hvorfor folk flytter i stadig større grad inn til byene. Det er ofte bedre muligheter for å få jobb i byene, som gjerne er bedre betalt enn å være bonde. I byene finner man også institusjoner som tilbyr f.eks helsehjelp og utdanning. Forskjellen på urbaniseringen i Nord og Sør er for det første at Nord har hatt stor grad av urbanisering lengre enn Sør. Med den industrielle revolusjon, som representerer en av de største, om ikke den største, overgangen i menneskehetens historie, ble folk i Storbritannia nærmest jaget inn til byene og bort fra landsbygda. Dette førte til det som har blitt kalt "den demografiske overgang", som består

5 av fem faser: 1. Befolkningen lever under "det biologiske regimet". Lav forventet levealder, høy spedbarnsdødelighet. Befolkningsveksten holdes i sjakk av sykdommer. 2. Industrien gjør at fødselstallene går opp, mens levealderen fremdeles er forholdsvis lav. Svak befolkningsvekst 3. "Population boom". Moderne legevitenskap gjør sitt inntog, spedbarnsdødeligheten går ned, og befolkningen lever lengre. Stor befolkningsvekst (Afrika sør for Sahara er i dag i denne fasen). 4. Landene begynner med familieplanlegging. Kvinner føder færre barn. (Hans Rosling: Kvinner i Bangladesh føder i snitt 2,5 barn, Bangladesh kan derfor sies å være i denne fasen) De gamle, "boomen" fra den tredje fasen, begynner å dø. 5. Befolkningsveksten flater ut, og kan til og med gå i minus. Immigrasjon kan sørge for fortsatt befolkningsvekst, som vi ser i Europa i dag, hvor mange land hadde opplevd nedgang i folketallet hadde det ikke vært for innvandring. Land i Sør og Øst har ikke hatt den samme industrielle revolusjonen, selv om land som Kina, Russland, Brasil, Sør-Afrika og India (BRICS) nå industrialiserer for fullt. Særlig Kina har opplevd en eventyrlig økonomisk vekst de siste årene, og ligger i følge mange an til å ta over USAS rolle som verdens største økonomi en gang i nær framtid. Kina opplever imidlertid i dag store problemer med de økologiske konsekvensene av industrialiseringen. Kina har i dag høyest Co2-utslipp i verden, og industrielle prosesser som foredling av sjeldne metaller som brukes i mobiltelefoner, er kilde til store radioaktive søppelhauger, som har ført til stor kreft- og generell sykdomsforekomst hos lokalbefolkningen som bor tett opp til industrien. Kommunistpartiet prioriterer økonomisk vekst foran menneskerettigheter, og hvis en klynge med hus står i veien for en fabrikk eller vei, blir husene revet uten at lokalbefolkningen har mye de skulle ha sagt. Slik kan systemet i Kina knyttes opp til Amartya Sen's rettighetsteorier: Mennesker som bor i utkanten, er ofte politisk marginaliserte, og for at disse også skal ta del i utviklingen, må de har rettigheter slik at de kan bli deltakere i prosessen. Kina er "verdens fabrikk", og står for en stor andel av forbruksvarer som selges til vesten. Derfor blir det en forenkling å si at Kina har for høye utslipp og "må skjerpe seg". Vestlige selskaper har i mange tilfeller lukket øynene for økologiske konsekvenser når de har investert i Kina. Vestlige forbrukere som kjøper kinesiske varer må ta sin del av skylda. Moderne legevitenskap har blitt utbredt også i utviklingsland. Men tilgangen til disse tjenestene kan ikke sammenliknes med hva vi har i vesten. I mange afrikanske land er det svært få leger i forhold til befolkningstallet. Mange lever derfor fremdeles under "det biologiske regimet". Sør urbaniseres i dag raskere enn Nord. Det bor fremdels flere mennesker i byer i forhold til befolkningstallet i Nord enn i Sør, men Sør haler innpå. En viktig forskjell er at i Nord har folk flest råd til bil, og veiene og generelle infrastruktur er bedre enn i Sør, noe som gjør at folk kan bo i distriktene og jobbe i byene. Transport er altså av stor betydning. Et av problemene med urbanisering i Sør er at infrastrukturen ikke bygges ut i takt med innflyttingen. Dårlig styring og mangel på en utdannet befolkning er delvise årsaker til dette - selv om Hans Rosling poengterer at bare 20% av verdens befolkning i dag er anaifabeter - et langt lavere antall enn mange tror. I Nord har vi hatt urbanisering mye lengre, og det kan være nyttig å huske på at London på tallet var en meget skitten by uten fungerende kloakksystem, sykdommer florerte, arbeidsforholdene i fabrikkene forferdelige og levealderen svært lav. Altså kan vi trekke en parallell mellom 1800-tallets London og dagens situasjon i mange afrikanske land, hvor afrikanske industriarbeidere risikerer livet i gruvedrift, ofte i regi av kinesere. Det at et land har store forekomster av naturressurser, er ingen garanti for økonomisk vekst: Råvarene ligger ofte langt borte fra der folk bor, og utvinning av f.eks mineralforekomster krever spesialisert kompetanse, noe som er mangelvare i Afrika. Kineserne selv har store problemer med smog i byene, som reduserer forventet levealder. SAP-er har flere steder gjort at offentlige tjenester som rent drikkevann, som vi i vesten tar for en selvfølge, har blitt privatisert. Tilgang på rent drikkevann er et av de største hindrene for utvikling i dag, og man anslår at ca. 800 millioner mennesker mangler tilgang på dette. Over 2 milliarder mangler tilgang på det WHO regner som forsvarlige hygieniske forhold. Flaskevann er mange steder

6 blitt et statussymbol. Et sentralt poeng her er at fattigdom avler fattigdom. Fattige mennesker har ikke råd til vann -> de blir syke -> må bruke penger på lege -> kun de rike som har råd -> store klasseforskjeller. Det er også vanlig i Afrika at innflyttere til byene sender penger hjem til familien på landsbygda. Dette er viktig for afrikanere, da familien har en sentral posisjon i en kultur som er langt mer kollektivistisk enn vår vestlige individualistiske kultur. Familien utgjør det sosiale sikkerhetsnettet for afrikanere. Men dette gjør også at det er vanskelig for afrikanske byborgere å spare opp kapital som kan reinvesteres, og dette er en av årsakene til at vi ikke har hatt noen tilsvarende klasse av småkapitalister i Afrika i forhold til Europa, som nettopp hadde en slik klasse som var viktig for at "det europeiske miraklet" kunne finnes sted. NOTATER (KLADD) Stor befolkningsvekst i Sør. Hans Rosling vs. Malthus og Erlich. Rosling: Vil jevne seg ut. Viktig å ha med seg at rurale områder til syvende og sist utgjør livsgrunnlaget for det urbane. Folk i byene har bedre råd. Kan kjøpe varer fra landbruket, Urbanisering er for så vidt ikke noe nytt i verdenshistorien. Bystater osv. I Nord er det allerede Lewis U Agglomerasjon Tobin skatter: Finanstransaksjoner. Institusjoner Said: Orientalismen Focault: Diskurs. Rostow: Push og pull-faktorer. Alfred Weber: Agglomerasjon. Von Thunen: Der hvor produksjonenskostnadene er Ravenstein: Sentrifugal sentripetal. Lewis: Push og Pull-faktorer. amerikansk hegemonidiskurs: Focault Ricardo. James Tobin: skattesystem på finanstransaksjoner kan utvjevne forskjeller.