Aase Berit Antonsen. Fascinasjon på topp. Utlånstoppen sett gjennom leseranmeldelser

Transkript

1 Aase Berit Antonsen Fascinasjon på topp Utlånstoppen sett gjennom leseranmeldelser Masteroppgave Avdeling for journalistikk, bibliotek og informasjonsfag

2 Sammendrag I denne masteroppgaven ser jeg nærmere på fascinasjonen av de titlene som ligger på utlånstoppen sett gjennom leseranmeldelser på og Av de ti titlene som ligger på topp 10, skal jeg gå inn på seks av disse. Dette fordi det er flere av forfatterne som har flere enn en tittel inne på lista. Ved bruk av tekstanalyse i vid forstand, ser jeg på hva som fascinerer leseranmelderne og hvordan de begrunner denne fascinasjonen. Denne måten å undersøke fascinasjon på er ikke foretatt før. Dermed er dette en pioner av sitt slag, noe som er utrolig spennende og utfordrende. Av denne grunnen er det valgt den åpne analysemetoden, for å ikke forhindre interessante funn. Masteroppgave ved Høgskolen i Oslo, Avdeling for journalistikk, bibliotek- og informasjonsfag Oslo

3 Innholdsfortegnelse Innholdsfortegnelse 3 Innledning 6 Problemstilling 6 Hvorfor akkurat dette? 6 Oppgavens inndeling 7 Del I Fremgang 8 Metode 8 Innsamling av datamaterialet 8 Datamaterialets størrelse 8 Analysemetode 9 Tekst i kontekst 9 Formuleringer og verdiladning 10 Nærhet eller distanse 11 Argumentasjon 11 Svakheter 12 Definisjon på anmeldelse 12 Ingen generalisering 13 Min rolle 13 Omriss 13 Tidligere forskning 13 Bibliofil - Topp Om bokklubben.no og bokkilden.no 15 Teori 17 Cawelti 17 Formellitteratur 17 Hvorfor formellitteratur appellerer? 18 Formelfantasiene 19 Freud 24 Barns lek og lystfølelsen 24 Fantasereren 24 Dikteren 25 Helten 26 Jauss 27 Forventningshorisont 27 Tilbake til lystopplevelsen 27 Del II Topp 10 Forfatterne og litteraturen 31 Forfatterne 32 Dan Brown 32 Edvard Hoem 33 Anne Birkefelt Ragde 33 Unni Lindell 33 Jo Nesbø 33 Karin Fossum 34 Litteraturen 34 Berlinerpoplene 35 Handling 35 3

4 Fascinasjonen 35 Da Vinci-koden 37 Handling 37 Fascinasjonen 37 Frelseren 39 Handling 39 Fascinasjon 40 Brudd 42 Handling 42 Fascinasjon 42 Orkestergraven 43 Handling 43 Fascinasjonen 43 Mors og fars historie 45 Handling 45 Fascinasjonen 45 Del III Leseranmeldelser 47 Funnene hvem minst? Hvem mest? 47 Hva fascinerer og begrunnelser på dette? 48 Dan Brown Da Vinci-koden 48 Spekulativ 49 Krim eller thriller 50 Handling/historien 50 Helten 51 Språk 52 Jo Nesbø Frelseren 52 Kriminalserie 52 Persongalleriet 53 Historien 54 Mysteriet 54 Språk 55 Anne B. Ragde Berlinerpoplene 55 Tett og total 56 Slekten 57 Tema og sted 57 Språklig 58 Unni Lindell Orkestergraven 58 Delt i to 58 Hvem er morderen? 59 Helten selv 59 Språklig 60 Edvard Hoem- Mors og fars historie 61 Heltene 61 Nynorsk - ingen hindring 61 Karin Fossum Brudd 62 Tafatte Alvar 62 Del IV Mot en avslutning 63 Kort og godt om leseranmeldelsene 63 4

5 Bare en leseranmeldelse 63 Fascinasjonskraften 64 Andre fascinasjonselementer 65 Det kjente 65 Nyansert persongalleri 66 Positiv holdning 66 Underholdningslitteratur 66 Veien videre 67 Litteraturliste 68 Faglitteratur & Web 68 Skjønnlitteratur 69 Vedlegg

6 Innledning Lesning har i all sin tid vært en helt spesiell aktivitet. Et møte mellom leser og tekst. En og samme tekst kan bety livet for noen lesere, mens for andre er den totalt uinteressant. Man kan spørre seg om hva i teksten som får noen til å kaste seg over den, mens den for andre ikke har den samme effekten. Det merkelige er at ulike lesergrupper trekker frem de samme elementene, men med ulik opplevelse av disse. Hvor den ene lesergruppen opplever en drivende god fortelling, opplever den andre historien som kjedelig og lite engasjerende. Biblioteket har mange gode historier i bokhyllene sine. Det er de som har litteraturskattene tilgjenglige for alle som måtte ønske å benytte seg av dem. Men de gode historiene er ikke gode for alle. Vi er forskjellige og tiltrekkes av ulike måter historier blir fortalt på. Internett har ført med seg andre kommunikasjonsmåter og en friere interaksjon mellom mennesker. Man kan tillate seg en større frihet i sin formidling, fordi man føler seg mer anonym og beskyttet bak en signatur. Nettet gir uendelige mange muligheter og ingen begrensninger. Leseranmeldelser er en av disse mulighetene som gir den vanlige leseren en anledning til å nå flere mennesker med sin anmeldelse. Dette gir også andre muligheter for studier av fascinasjon gjennom nettopp å se nærmere på disse leseranmeldelsene. Problemstilling Jeg skal ta utgangspunkt i Bibliofil-bibliotekenes utlånsstatistikk av skjønnlitteratur for voksen fra Hva slags litteratur er det som leses ut ifra utlånstopp 10? Hva er det ved disse titlene som fascinerer leserne? Hvordan begrunner de fascinasjonen ved boka? Eventuelt hva er det ved boka som ikke fascinerte dem? Hvorfor akkurat dette? Utlånsstatistikken til bibliotekene sier noe om hva slags type forfattere og litteratur som folk leser på et valgt tidspunkt. Om hva som er populært til enhver tid. Men den sier ikke noe om hvorfor nettopp disse bøkene som figurerer på utlånstoppen er så populære. Dette er en av grunnene til at jeg ville ta utgangspunkt i utlånsstatistikken. Jeg er nysgjerrig på hvorfor så mange lesere velger å nettopp lese disse bøkene. 6

7 Fascinasjon er svært subjektivt, selv om lesere innenfor et samfunn har mange av de samme referanserammene. Jeg synes derfor det er spennende å prøve å finne ut av hva som fascinerer leserne med de bøkene som ligger på topp 10. Siden bøkene er mest utlånt, må det være noe spesielt ved nettopp disse som tiltrekker seg så mange lesere. Resultatet kan gi enda en bit i puslespillet for å forstå bedre fascinasjonen av bøker. Det kan også gi et godt verktøy litteraturformidlingen til biblioteket. Jo mer man vet om leserne og hva som fascinerer dem, jo bedre kan bibliotekene formidle litteratur. Oppgavens inndeling Oppgaven er inndelt i fire deler. Den første delen tar for seg ulike sider ved metoden og hvilken teori jeg skal benytte meg av. Denne delen inneholder også et omriss hvor jeg tar for meg tidligere forskning, Bibliofils utspredning og de nettsidene jeg skal bruke. I del to ser jeg nærmere på forfatterne og de utvalgte titlene. Her ser jeg blant annet nærmere på hva er det jeg tror fascinerer ved bøkene ut fra teorivalget jeg har gjort. Del tre er empirien min. Her går jeg inn på hver bok og ser disse opp mot leseranmeldelsene jeg har funnet. Siste del er avslutningen min. 7

8 Del I Fremgang I denne delen skal jeg først se nærmere på de ulike sidene ved metoden jeg har brukt blant annet for datainnsamling og analyse av materialet. Deretter kommer et kapittel kalt Omriss som er om aktualiteter i forhold til problemstillingen. Blant annet går jeg kort inn på tidligere forskning (eller mangel av det), Bibliofil og de aktuelle nettstedene. Til slutt tar jeg for meg teorien jeg skal benytte. Metode Innsamling av datamaterialet Mitt datamateriale er av tekstlig art som er samlet inn ved hjelp av kvalitativ innsamlingsmetode. Datamaterialet er samlet inn i løpet av februar. For å finne leseranmeldelser av bøkene har jeg brukt de kommersielle nettsidene og Disse to nettsidene gir vanlige folk muligheten til å skrive bokanmeldelser som deretter blir lagt til under den aktuelle boken. Det finnes ikke mange slike norske sider, verken kommersielle eller ikke. Jeg fant dog en ikke-kommersiell nettside, som har denne tjenesten hvor alle kan sende inn selvskrevne bokanmeldelser. Disse anmeldelsene blir så lagt ut av bakmennene for nettsiden, men de sensurerer ikke. Dette er ennå en ung tjeneste, så det var lite å hente av bokanmeldelser av de aktuelle titlene jeg søkte etter. Men i hvert fall så har jeg ikke funnet noen andre sider en disse som lar leserne selv skrive anmeldelsene. Derfor valgte jeg disse to nettsidene, og av den enkle grunnen at det ikke er så mange å velge mellom. Datamaterialets størrelse Jeg har et relativt stort datamateriale. Enkelte titler har jeg, som forventet, mer på enn andre. For eksempel fant jeg særdeles mye på Dan Browns Da Vinci-koden som har engasjert folk mye og generelt er en snakkis. To titler har jeg dog funnet lite på. Dette er Edvard Hoems Mors og fars historie og Karin Fossums Brudd. Disse to skiller seg ut fra resten av listen, ved å ikke være formellitteratur. Berlinerpoplene er jeg noe usikker på kategoriseringen av, men dette kommer jeg nærmere inn på senere, når jeg skal gå inn på bokas handling og fascinasjonsmuligheter. Ragdes bok er også en snakkis og nesten blitt et must å lese. 8

9 Hoems og Fossums bøker er tyngre å lese, og av den grunn kan det være vanskeligere å sette ord på disse bøkene. Det kan også være snakk om en generasjonsforskjell på leserne. For eksempel kan det hende at den generasjonen som Hoems bøker appellerer til, ikke er så aktive på slike nettsider. Analysemetode Siden det ikke er gjort noen lignende studier av fascinasjon av utlånstoppen gjennom leseranmeldelser, har jeg valgt en svært åpen tilgang til datamaterialet. Som analysemetode har jeg derfor valgt tekstanalyse i ordets videste forstand. Dette for ikke å begrense mine muligheter til å finne interessante funn. Ordet tekstanalyse rommer alle typer tekstanalyse uten begrensninger. Dette gjør at jeg ikke begrenser meg til bare en inngang til datamaterialet på, men tillater meg å se videre og dermed gir meg selv muligheten til å se materialet fra flere vinkler. Tekstanalyse i vid forstand er, slik jeg oppfatter det, en ikke-ekskluderende analysemetode. Jeg skal gå inn i teksten for å se etter hva det er som fascinerer leseranmelderne ved de utvalgte bøkene fra utlånstoppen gjennom å bruke vid tekstanalyse som redskap. Jan Svennevig tar for seg kommunikasjon og tekstanalyse i Språklige samhandlinger: innføring i kommunikasjonsteori og diskursanalyse (Svennevig 2001). Svennevig gir i boka en god innføring i blant annet språk, tekst og kommunikasjon på flere plan, noe som står sentralt i min problemstilling. Denne boka kommer til å være mitt utgangspunkt, når jeg nå skal se nærmere på tekstanalyse. I en tekstanalyse er det mange sentrale elementer man kan se etter. Jeg skal videre gå litt nærmere inn på enkelte elementer som jeg mener er viktige i forhold til min problemstilling. Disse elementene er relativt generelle av karakter, siden jeg ikke vil sette begrensninger i analysen min av leseranmeldelsene. Tekst i kontekst Et viktig moment Svennevig trekker frem er at en tekst enten kan ses på som ytring eller struktur (Svennevig 2001 s. 108). I denne forbindelsen skal jeg se på en tekst som en ytring. Det er jo tydelig at leseranmelderne ytrer noe når de anmelder en bok. En ytring kan dog ikke 9

10 stå alene, men trenger en kontekst for få mening (Ibid. s. 83). Vi skriver og tolker ytringer basert på den konteksten den inngår i. Leseranmelderne formulerer sin tekst på bakgrunn av en anmeldelseskontekst gjort på nettsider for boksalg. De skriver også for et ukjent publikum som tolker deres anmeldelse ut fra den konteksten teksten er plassert i. Dette medfører at må jeg også inkludere konteksten i analysen min. Til tross for dette, kommer den ikke til å være den mest sentrale delen i analysen. Det er teksten som står i sentrum, konteksten blir et bakteppe som er en obligatorisk del av tekstytringene. Selv om jeg ser på konteksten som et bakteppe, er det ikke dermed sagt at det ikke er minst like viktig som selve teksten. Konteksten er noe jeg må ta med i betraktningen gjennom hele analysen. Ifølge Jan Svennevig er det vanlig å kalle tekstytringer i kontekst for diskurs. (Svennevig 2001 s. 110) Så man kan si at slik jeg har tenkt å bruke tekstanalysen strengt tatt kan regnes som en diskursanalyse med hovedfokus på teksten. Grunnen til at jeg ikke ønsker å kalle min analyse for en diskursanalyse, er på grunn av at hovedfokuset mitt er på teksten. Det er teksten jeg skal gå inn i. Man kan selvsagt kalle min tekstanalyse for en forkledd diskursanalyse, men jeg mener at det riktig er å bruke en vid tekstanalysebegrep for å favne alt. Spesielt med tanke på at en tekst ikke kan eksistere uten en eller annen form for kontekst. Diskursanalyse blir bare en annen betegnelse for tekstanalyse hvor fokuset er å analysere tekst i kontekst. Formuleringer og verdiladning Ordbruken og formuleringene i leseranmeldelsene blir viktige for å kunne besvare problemstillingen. Hvilke ord og formuleringer som velges, sier noe om hvilke holdninger anmelderen har til boka. Det finnes positivt og negativt ladde ord som god/ond, og så finnes det betegnelser som refererer til oe som oppfattes som positivt eller negativt i vår kultur. (Svennevig 2001 s. 170) Et eksempel på det siste er homo som er både brukt som en nedsettende betegnelse og som et positivt ord avhengig av konteksten. Vi bruker positivt og negativt ladde ord og formuleringer hele tiden, men de kommer særdeles godt til syne i ulike typer omtaler som for eksempel leseranmeldelser. 10

11 I leseranmeldelsene blir ordbruken viktig, da det er med ordene man beskriver virkeligheten med. Hvilke ord anmelderne bruker i anmeldelsen, forteller meg om hva de synes om boka. Er ordene positivt eller negativt ladde? Jeg kommer ikke til å spesifikt gå inn på ordene å plassere disse i hver sin kategori, men ordenes verdiladning er avgjørende for hvordan jeg kommer til å tolke datamaterialet. Nærhet eller distanse Leseranmeldelser er en relativt subjekt sjanger, men allikevel er det sentralt å tenke på dette med nærhet eller distanse i teksten. Nærhet og distanse avhenger av hvor synlig senderen er i ytringen (Svennevig 2001 s. 133). Et følelsesmessig engasjement tyder på mer nærhet enn distanse. Når det gjelder leseranmelderne går dette ut på hvor mye av seg selv de bruker i teksten. Er de veldig personlige eller legger de seg litt mer på det distanserte plan i leseranmeldelsene? Som nevnt så er leseranmeldelser en subjektiv sjanger, men det er allikevel mulig og opererer både nært og distansert også her. Jeg kommer ikke til å være spesifikk på dette området og si om anmelderne er nære eller distanserte i anmeldelsene. Det er ikke det problemstillingen min går ut på å redegjøre for, men jo mer følelsesmessig tilstedeværelse fra anmelderne i teksten, jo bedre svar kan jeg håpe på å få på min problemstilling. Argumentasjon Å argumentere for noe er noe vi alle gjør flere ganger om dagen. Vi ønsker å påvirke andre til å se virkeligheten gjennom våre øyne, og bruker derfor ulik argumentasjon for å prøve å oppnå dette. Det finnes flere argumentasjonstyper. Alt avhenger av hvilket av de aristoteliske begrepene fornuft, karakter og følelse (logos, etos og patos) (Svennevig 2001 s. 185) argumentasjonen tar utgangspunkt i. Når det er sagt, så opptrer vanligvis ikke disse tre hver for seg i vanlig kommunikasjon på det daglige plan. Gjennom logos forsøker sender å overbevise mottageren ved å belyse sakens faktiske forhold. I etos ønsker senderen å fremstå som troverdig og gjerne som autoritet ovenfor mottageren. Den siste typen, patos, går ut på at senderen prøver å påvirke mottagerens følelser. Med tanke på at mennesket er skapt med en fornuft og et følelsesliv som vanligvis er nært knyttet til hverandre, er det jo tydelig at en kombinasjon av de tre fremgangsmåtene vil være mest gunstig i de aller fleste situasjoner. 11

12 Argumentasjon er en sentral del i anmeldelser. Leseranmelderen ønsker å overbevise leseren om at den utvalgte boka er eller er ikke verdt å lese. For min del er denne argumentasjonen leseranmelderen bruker i forhold til hvordan han argumenterer for sin fascinasjon eller mangel på sådan. Av de tre aristoteliske begrepene, er det spesielt etos og patos som er relevant i forhold til leseranmeldelsene jeg skal ta for meg. Svakheter Å ha en slik bred tilgang til datamaterialet har sine svakheter. Det største svakheten er det at tekstanalyse i vid forstand er så åpen. Den rommer alt, noe som kan gjøre analysearbeidet vanskelig. Selv om denne analysemetoden i teorien skal gi meg friheten i analysen, kan den like godt gjøre det vanskelig for meg å velge. Hva skal jeg fokusere på? Selvsagt har jeg problemstillingen min som rettesnor, men allikevel kan det oppstå problemer. Det er her min ubevissthet kommer inn. Den vil styre mine valg om jeg vil det eller ikke. For selv om jeg prøver å se vidt på datamaterialet, vil jeg styres at min forventningshorisont (se undertittelen Min rolle ). Definisjon på anmeldelse En anmeldelse er en kritisk omtale som, i teorien, skal se på både de negative og positive sidene ved det som anmeldes. For en anmeldelse skrevet av en profesjonell litteraturkritiker, vil nok dette stemme. I en leseranmeldelse derimot, er situasjonen noe annerledes. Leseranmelderen har en tendens til fokuserer på enten de negative eller de positive sidene. En anmeldelse skal teoretisk gå mer i dybden i sin omtale, men slik er det heller ikke alltid i leseranmeldelser. Ved fokuset på bare positive sider ved en bok, kan leseranmeldelsene fort minne mer om en anbefaling. En anbefaling er en positiv omtale av ting i det henseende å fremme denne tingen. Mens en anmeldelse skal gi mer dybde av en ting, slik at mottagerne får et grunnlag for egenvurdering. Det er derfor en anmeldelse skal være en kritisk omtale som ser på både pluss- og minussider. 12

13 Med dette som utgangspunkt, definerer jeg leseranmeldelser som en omtale som ser på de positive og/eller de negative sidene ved en bok. Dette innbefatter altså også de anmeldelsene som utelukket bare ser på enten bare den negative eller den positive siden ved boka. Ingen generalisering Ut fra datamaterialet som er samlet inn, kan det ikke resultatet generaliseres til alle leserne av utlånstoppen. Det er for få leseranmeldelser til generalisering, men det er ikke det som er viktig heller. I den løpende teksten kommer jeg ofte til å omtale leseranmelderne som leserne. Med dette mener jeg ikke alle lesere, men de leseranmelderne jeg bruker fra bokkilden.no og bokklubben.no. Det sentrale er å se på de leseranmelderne som har sendt inn anmeldelser til de aktuelle nettstedene, uten å generalisere noe utover dette. Min rolle Jeg møter ikke teksten uten en forventningshorisont som er med på å farge mine valg og innganger til problemstillingen og datamaterialet. Som en høyere utdannet person, er jeg farget av de verdier og normer som florerer på litteraturfeltet. Dette må jeg ta i betraktning, når jeg nå skal besvare min problemstilling. Jeg som forsker kan aldri være 100 prosent objektiv, siden dette faktisk er umulig. Når jeg tolker materialet mitt, tillegger jeg automatisk visse verdier til utsagnene selv om jeg vil det eller ikke. Dette er viktig å ha i minne at selv om jeg tar utgangspunkt i teorien, når jeg skal analysere datamaterialet mitt, så er alt det jeg foretar meg et resultat av den bakgrunn, språk, normer og verdier som jeg er født og vokst opp i. Omriss Tidligere forskning Å se på fascinasjon av utlånstoppen gjennom bruk av leseranmeldelser på weben, ser ikke ut til å ha blitt gjort før. Jeg har ikke funnet noen slike undersøkelser. Det finnes mange undersøkelser som tar for seg enkelte deler av det jeg skal se nærmere på, men jeg kommer ikke til å gå så mye inn på disse randområdene. Det interessante er undersøkelser knyttet til det mest sentrale delen av problemstillingen min, nemlig utlånstoppen og fascinasjon. 13

14 Det finnes en del forskning om lesning som går inn på fascinasjonen, men disse er ofte i forhold til barn og unge. Jeg ser nærmere på litteratur tiltenkt den voksne leser, og dermed ser jeg på den voksne leser. Men siden det ikke er gjort noen lignende studier, så blir denne delen om tidligere forskning svært kort. Det finnes sikkert mye som kunne vært av interesse, men dette blir i så fall bare sidefyll for det jeg skal foreta meg her. Mitt hovedfokus er på norsk forskning, og her er vi fortsatt på nybegynnerstadiet innenfor dette feltet jeg skal undersøke. Det er ikke gjort så mye i forhold til hva slags litteratur som lånes ut, men noe er dog gjort. I 1996 utkom Cecilie Naper med Lesestoff eller hyllefyll? : innkjøpsordningen for ny norsk skjønnlitteratur. Her så hun nærmere på utlånsstatistikken for 1993 med hovedfokus på innkjøpsordningens innvirkning på utlånet. Med andre ord så hadde hun et annet perspektiv i sin undersøkelse enn hva jeg har, men hun ser litt på hva slags litteratur som ligger på utlånstoppen. Det interessante her er at det har skjedd en forandring i hva som lånes ut fra den gang til nå. Formellitteraturen, spesielt kriminalromanen, har overtatt større del av topp 10. Når det gjelder undersøkelser av fascinasjon, er det gjort en del i forhold til enkeltverker eller forfatterskap. Det er også gjort, som nevnt, flere studier om fascinasjon, og den relaterte leselysten, i forhold til barn og unge. Det er blant annet skrevet mer om lesning og leserroller som tar for seg litt om fascinasjon ved lesning hovedsakelig i forhold til barn og unge. Eksempel på dette er J. A. Appleyards Becoming a Reader: The Experience of Fiction from Childhood to Adulthood som ser på blant annet på hva det er som tiltrekker leseren på de ulike stadiene i livet. Når det gjelder de voksnes fascinasjon, er det ikke gjort fullt så mye som det er i forhold til barn og ungdom. Den mest relevante forskningen på området er doktoravhandlingen Bestselgere i bibliotek og kiosk. Kvinner, lesning og fascinasjon av Cecilie Naper (utkommer 2007). Som tittelen sier, så tar denne avhandlingen for seg blant annet fascinasjon fra Undset til Sandemo. Dette er interessant i forhold til min problemstilling som går inn på fascinasjon i forhold til bibliotekenes utlånsstatistikk. Jofrid Karner Smidts doktoravhandling Mellom elite og publikum er interessant i forhold til at den tar for seg bibliotekarers litterære smak. Den litterære smaken henger jo sammen med hva vi som lesere lar oss fascinere av. Det vi lesere fascineres av blir vår litterære smak. 14

15 Doktoravhandlingen gir et interessant bilde av bibliotekarers fascinasjon av utvalgte bøker, men fremgangsmåten er langt fra slik min er. Bibliofil - Topp 10 Jeg tar utgangspunkt i utlånsstatistikken, topp 10, på over 100 mest utlånte skjønnlitterære bøkene for voksne i Bibliofil-bibliotek de første 6 måneder av Topp 10 er hentet ned 7. desember Det er 524 bibliotek som bruker Bibliofilsystemet aktivt i dag (100 mest utlånte voksenbøker i Bibliofil-bibliotek de siste 6 måneder 2006). Dette er litt over 60 prosent av alle folkebibliotekene i Norge (Om Bibliofil 2006). Mange av disse er store bibliotek som Deichmanske bibliotek, Bergen offentlige bibliotek og Trondheim folkebibliotek (Folkebibliotek 2007, 19. mars). De aller fleste av fylkesbibliotekene har også Bibliofil og mange mindre bibliotek. Man kan med rette si at Bibliofil-systemet er det mest dominerende biblioteksystemet i Norge i dag. Aleph-systemet har sterk posisjon i Vest-Agder, Rogaland og Oppland, hvor fylkesbibliotekene har systemet, samt store folkebibliotek i storbyene Stavanger og Kristiansand (Norske ALEPH-bibliotek 2003, 4. juni). Ellers så har Aleph en relativt beskjeden utbredelse ellers i bibliotekverdenen i forhold til hva Bibliofil har. Micromarc blir hovedsakelig brukt av små og mellomstore bibliotek som for eksempel Nesodden, Kristiansund og Frogn folkebibliotek (Micromarc sentraldrift søkbare kataloger 2007). Siden det er så mange og store bibliotek som bruker Bibliofil, blir disse en representant for hele folkebibliotek-norge. Om man hadde sett på alle folkebibliotekene, tror jeg toppen av utlånsstatistikken vil vært omtrentlig eller lik den statistikken jeg skal bruke. Jeg regner dermed ikke med at forskjellen mellom Bibliofil-bibliotek og andre folkebiblioteks utlånstopper er så store. Om bokklubben.no og bokkilden.no Bokkilden gikk over i Bokklubbens eierskap i desember 2006, men drives som en separat nettbokhandel (bokkilden.no - Norges største nettbokhandel 2006). Begge nettsidene opererer med at leserne selv kan anmelde bøkene som er tilgjengelige i nettbokhandlene, og leserne får også en godtgjørelse på 20 kr som brukes ved kjøp av bøker over nettet (Bokanmeldelser [200?]). Så de gir leserne en motivasjon for å skrive anmeldelser, men de forutsetter at leseren 15

16 er medlem. Dette påvirker selvsagt hvem disse leserne er. Siden denne formidlingen foregår på internett, kreves det noe teknologisk kompetanse hos leseranmelderen. Dette kan føre til at store deler av den eldre leserskaren kan utelukkes, siden mange av disse mangler denne kompetansen for å kunne benytte seg av denne muligheten til å sende inn leseranmeldelser. Som et resultat av dette, kan det hende at enkelte bøker ikke får så mange anmeldelser, fordi deres lesere ikke opererer på disse sidene. Når det gjelder kravet for medlemskap, er dette noe forskjellig siden nettstedene har noe ulikt utgangspunkt. Hos Bokkilden kan man være medlem uten å forplikte seg til bokkjøp eller månedsbok. Når det gjelder Bokklubben derimot må man være medlem i en av deres bokklubber. Dette medfølger at man som medlem må huske på avbestilling av månedsboken om man ikke ønsker den, noe som kan være en større terskel for folk for medlemskap. Bokkilden opererer med noen enkle tips til hvordan en anmeldelse bør være (Ibid.). Elementer som bruk av beskrivende språk og ikke avslør slutten. Med andre ord, så legger ikke bokkilden noen spesielle føringer for anmeldelsen utenom vanlig oppfattelse av hva en anmeldelse er. Ut fra det jeg har sett, finnes det både positive og svært så negative leseranmeldelser. Med andre ord så ser det ikke ut til at noen av nettstedene bedriver sensur. Dette til tross for at de er kommersielle. Leseranmeldelser er gratis reklame for bøkene, spesielt om de er positive. Derfor overrasket det meg noe å finne et så variert spekter av leseranmeldelser. Men igjen så kan det se ut til at tanken bak det hele er at all PR er god PR, selv om anmeldelsen er av negativ art. Bokkilden ønsker en leseranmeldelseslengde på mellom ord (Ibid.), og det ser ut til at det samme gjelder for bokklubben.no. Begge nettstedene opererer også med terningkastsystem, hvor leseren gir boka et terningkast fra 1-6 i tillegg til anmeldelsen sin. Man ser fort at disse to nettsidene er svært nær hverandre. Veldig mange av leseranmeldelsene figurerer på begge nettstedene. Dette kan enten bety at og samarbeider nært om anmeldelsene, noe som ikke er fullt så sannsynlig på grunn av belønningssystemet. Det ville være merkelig om de belønner samme person to ganger for lik anmeldelse. Den mest sannsynlige årsaken er nok at mange av de aktive leseranmelderne er medlem i begge. Leserne har med andre ord funnet ut at det lønner seg å være på begge nettsidene, for å få dobbelt opp med belønning for hver leseranmeldelse de skriver. 16

17 Teori Jeg har valgt meg ut tre teoretikere som basis. Den første er John Cawelti og formellitteraturen. Cawelti skal jeg bruke for å si noe om type litteratur som ligger på utlånstoppen. Han kommer også til å være sentral i analysen. Den andre er Sigmund Freud og fantasienes mønster. Det jeg kommer til å få mest bruk for fra Freud er hans teori om dagdrømmens mønster og helterolle i forhold til hovedsakelig formellitteratur. Den siste er Hans Robert Jauss resepsjonsestetikk. Jauss er særdeles sentral, siden han tar for seg resepsjonen av verket blant annet i forhold til fascinasjonen. Sammen tror jeg disse teoretikerne kan gi et godt grunnlag, slik at jeg kan si noe om hva som er fascinasjonskraften bak populariteten til utlånstoppen. Cawelti I 1976 ga John Cawelti ut boken Adventure, Mystery, and Romance, hvor han så nærmere på formelliteraturen (Cawelti 1976). Han tok for seg ikke bare hva formellitteratur er, men også hvorfor denne typen litteratur appellerer. Derfor egner Cawelti seg både til å si noe om hvilke type litteratur som ligger på topp 10, og til å si noe om hva som er med på å fascinere leserne av formellitteratur som kan komme til nytte seinere i analysen. Formellitteratur En litterær formel, slik Cawelti ser det, is a structure of narrative or dramatic conventions employed in a great number of individual works. (Cawelti 1976 s. 5) Det han mener her, er at en type fortellestruktur kan anses som en formel bare ved at den har blitt benyttet i svært mange verker. Dette kan selvsagt diskuteres. Ser man på fenomenet chick-lit som er litteratur skrevet av kvinner, for kvinner og med kvinnelig hovedperson, så kom betegnelsen lenge før det hadde kommet ut et stort nok antall bøker med samme fortellerstruktur. Men Caweltis definisjon på en litterær formel, er allikevel mye brukt og godt dekkende definisjon. Det finnes to dimensjoner av formel (Ibid.): Det kulturtypiske og det arketypiske. Den kulturtypiske dimensjonen handler om måter å behandle ting eller personer på. Dette er for eksempel måten skurker blir portrettert på som slemme, utspekulerte og maktsyke personer. I den vestlige litteraturen er for eksempel skurker ikke-vestlige og ikke-kristne som 17

18 muslimske arabere. Siden gjenkjennelighet er viktig, forandrer det kulturtypiske med tiden. Blondiner var før sett på som jomfruelig og var ofte heltens mål, men synet på blonde kvinner har forandret seg og dermed må beskrivelsen av disse i litteraturen også endre seg. Den andre dimensjonen er de arketypiske plotene, de store historiene. Disse plotene har ingen tids- eller epoketilhørighet, men har en slags universalitet over seg. Man kan finne igjen disse arketypiske fortellermønstrene i mange ulike tidsepoker og kulturer. Et godt gjenkjennelig eksempel på et slik arketypisk plot er: Jente og gutt møtes, konflikter oppstår, jente og gutt får hverandre til slutt. Når både det arketypiske og det kulturtypiske finner sted i et verk, er dette hva Cawelti kaller formellitteratur (Ibid.). Formellitteratur som kommer ut på kulturforlag, for eksempel kriminallitteratur, har en annen status enn den litteraturen som utgis av kioskforslag. Med utgangspunkt i Cawelti er all litteratur formellitteratur bare begge formeldimensjonene er realisert, uavhengig av hvilken type forlag de utkommer fra. Hvorfor formellitteratur appellerer? Ifølge Cawelti er grunnen til at enkelte arketypiske plot appellerer så mye, er deres evne til å fulfill man s needs for enjoyment and escape.. (Cawelti 1976 s. 6) Folk har behov for tidvis å flykte fra virkeligheten inn i en fiktiv verden, for å la seg underholde. Men en arketypisk historie klarer seg ikke uten gjenkjennelige karakterer, miljøbeskrivelser (setting) og situasjoner innenfor den kulturen og tidsepoken verket skrives i. For at en historie skal fungere godt, må helten være innenfor de normene som kulturen har satt på hva som utgjør en helt. Dette er grunnen til at man ikke ser særlig mange helter som er søppeltømmer eller vaktmester av yrke. De passer bare ikke inn i heltenormene. Dette kulturtypiske forandrer seg jo som nevnt med tiden, og kanskje vi vil få helter med disse yrkene i fremtiden. Formellitteraturens motiv sikter ikke mot å utfordre leserens eget bilde av seg selv, men heller confirming an idealized self-image. (Ibid. s. 18) Denne selv-idealiseringen skjer gjennom heltene. Heltene har styrke, evner og mot som vi selv ønsker å ha, og derfor ønsker vi å se oss selv i disse helteskikkelsene som har alt det vi føler vi ikke har i den virkelige verden. Heltene overvinner alle farer, finner den store kjærligheten osv. De klarer alt og de 18

19 fleste skulle ønske å kunne være som heltene i bøkene. Kunsten innen formellitteraturen er å skape en handling innenfor de gitte rammer, og en identifiserbar helt som kan bære historien og vekke leserens sympati og interesse. Siden formellitteraturens hovedoppgave er å fungere som en virkelighetsflukt og underholdning, er standardisering viktig. Dette skaper en felles forståelsesramme mellom forfatterne og publikum. Ifølge Cawelti er standardisering the essence of all literature. (Ibid. s. 8), men synligheten varierer mye. I formellitteratur er denne standardiseringen svært tydelig, noe som ikke er spesielt satt pris på i den litterære verden. Publikum setter dog pris på disse standardene, fordi de finner dem emosjonelt betryggende. Disse kjente mønstrene øker leserens forståelseskapasitet, samtidig som de finner ro til å kunne glede seg over verkets detaljer. Også forfatterne og utgiverne finner trygghet i disse standarder. Formelforfatterne liker de, fordi de does not have to make as many artistic decisions as a novelist working without a formula. (Ibid. s. 9) Utgiverne på sin side vet at formellitteratur selger relativt godt og denne typen litteratur gir derfor økonomisk trygghet for dem. Som man ser, så gir formellitteratur trygghet på flere plan enn bare det emosjonelle plan hos leseren. Formelfantasiene Caweltis fem formelfantasier (Cawelti 1976 s. 39): Adventure/Eventyr, Romance/Romantikk, Mystery/Mysterier, Melodrama, Alien Beings or States/Ukjente vesener eller land/stater. Denne inndelingen finnes sjeldent i helt rene varianter, men opptrer ofte sammen med en eller flere andre formelfantasier. Man må ta i betrakning at Cawelti skrev dette for over 30 år siden. Det kulturtypiske har forandret seg mye siden dette ble skrevet, mens det arketypiske er konstant. Selvsagt finnes det skrevet en del om enkelte av disse formelfantasiene av andre som kunne brukes. Jeg mener dog at grunnlaget som Cawelti fremstiller fortsatt er gangbart. De stedene hvor jeg synes det kulturtypiske er for utdatert, påpeker jeg dette og ser det i forhold til dagens situasjon. Av disse fem formelfantasiene, skal jeg gå nærmere inn på de fire første. Slik jeg ser det, så er det disse som er relevante for min problemstilling. Det varierer mye i hvor stor grad formelfantasiene kommer til uttrykk i de bøkene jeg skal ta for meg, men de valgte fantasiene 19

20 har alle en plass. Romance har ikke så fremtrende rolle, men en mer underliggende enhet i flere av bøkene. Adventure. Hovedideen i denne fantasien er at helten(e) overkommer ulike hindringer og farer for å få fullført et viktig og moralsk oppdrag (Ibid.). Ofte er det en flere type motstandere. Man har skurken på den ene siden som en fysisk hindring. På den andre siden står ofte en eller flere attraktive kvinner som helten får som en belønning for strevet. Dette ser man svært tydelig i James Bond, hvor damene faller som fluer og skurken alltid er i veien til det siste. Heltens forhold til skurken og den erotiske spenningen mellom helten og damene, er bare krydder for den egentlige historien. Det er helten og dennes kamp mot hindringene for å få gjennomført oppdraget som er hovedfokuset. I eventyrfantasien er helten som oftest en mann (Ibid. s. 41). Dette har nok forandret seg noe de siste tiårene med blant annet den tøffe spill- og filmheltinnen Lara Croft, men ennå er nok dette tilfellet. Kvinnene har i hvert fall fått en mer aktiv rolle enn hva de hadde for cirka 30 år siden. Dette kan man for eksempel se i de nyeste filmene om James Bond, hvor Bonds kvinnelige medhjelper har en mer aktiv rolle. Kvinnene er nesten på aktivitetshøyden med den mannlige helten. De er mer hardtslående og svært intelligente. I enkelte tilfeller har den kvinnelige medhjelperen også en nesten like stor rolle som helten har. Så det er tydelig at det kulturtypiske har endret seg en del fra den gangen Cawelti formulerte innholdet i eventyrformelen. Helten varierer noe i fremstillingen avhengig av tema og kultur, men til tross variasjonene kan man dele helten inn i to typer. Den ene er superhelten som innehar en eller annen evne som gir han en slags autoritet. Superhelten appellerer spesielt til barn og unge som en person man ser opp til. Den andre helten er en av oss, en tilsynelatende vanlig person med sine mangler og feil. Denne helten gir helt andre muligheter for identifikasjon og foretrekkes av More sophisticated adults (Ibid. s. 40). Eventyrfantasiens innhold varierer med kultur og tid. For eksempel så var ridderhistorier svært populære på 1800-tallet, mens i dag er det et annet innhold som interesserer som for eksempel internasjonal spionasje og omfattende konspirasjoner. Ifølge Cawelti er eventyrstrukturen the simplest and perhaps the oldest and widest in appeal of all story types. (Ibid.) 20

21 Romance. Dette er muligens den enkleste arketypiske fantasien, ifølge Cawelti (Ibid. s. 41). Her er det kjærlighetsforholdet og dennes utvikling som står i fokus. Den enkleste fremstillingen av denne formelfantasien er: jente og gutt møtes, komplikasjoner oppstår som til slutt løses og de får hverandre. Vanligvis ender historien i et lykkelig ekteskap, men i more sophisticated types of love story sometimes end in the death of one or both of the lovers, but always in such a way as suggest that the love relation has been of lasting and permanent impact. (Ibid. s. 42) Et klassisk eksempel på den mer sofistikerte endingen er den tragiske slutten i Romeo og Julie. Vi tviler aldri på at deres kjærlighet til hverandre vil leve for evig med dem. Helten i kjærlighetshistorien er en kvinne. Heltinnen har forandret seg mye gjennom årtiene. Frem til og -80-åra var heltinnen vanligvis en passiv heltinne som ventet på den store kjærligheten. Med kvinnefrigjøringen kom den aktive kvinnen inn i kjærlighetshistorien. Hun venter ikke på at hennes store kjærlighet skal falle for henne, men hun prøver aktiv og kapre han. Det finnes flere varianter av kjærlighetshistorien. En velkjent variant er Askepott-formelen, hvor fattig pike faller for en rik og/eller aristokratisk mann. I Pamela-formelen utsettes heltinnen for en beilers pågående lidenskap som hun må stå imot for så å få ekte kjærlighet. Karrierekvinne-formelen er en relativ ung formel, hvor heltinnen setter karrieren foran kjærligheten, for så å finne ut at det er kjærligheten som gir livet mening. Dette er de variantene Cawelti trekker frem. Disse finnes i mangfold også idag, men jeg tror også at det har kommet til noen flere. Blant annet en formel om par som gjør det slutt, for til slutt å finne kjærligheten i den man forlot. Moralen i kjærlighetshistorien er at kjærligheten overvinner alt. Denne fantasiarketypen opptrer i alle kulturlag, og fascinerer alle klasser og begge kjønn, men overraskende particulary to men. (Ibid. s. 41) Mystery. Det sentrale i mysteriet is the investigation and discovery of hiddens secrets (Ibid. s. 42). Problemet som undersøkes har alltid en ønskelig og logisk løsning, viss ikke inngår ikke historien i mysteriet, men i formelfantasien Alien beings or states som mysteriet har mye tilfelles med. 21

22 Det er svært vanlig at mysteriet er et subelement i de andre formlene enn at det figurerer i ren form. Dette fordi mysteriet som ren intellektuell formel for kan bli for kjedelig i lengden. Derfor har mysteriet ofte en tendens til å gli over i eventyr- eller romantikkformelen, for å holde på spenningen og leseren. Den rene formelen har av denne grunnen become one of the most sophisticated and explicitly artful of formulaic types. (Ibid. s. 43) De artistiske mulighetene mysterieformelen gir forfatteren er såpass stramme, at det er blitt høyere ansett å skrive denne typen litteratur enn annen formellitteratur. Helten(e) i denne formelen har ofte en relativ rasjonell evne for å kunne løse mysteriet som ligger foran dem. Et eksempel på en slik rasjonell helt er Sherlock Holmes som representerer den rene mysterieformelen, nemlig den klassiske detektivhistorien. Den gjennomrasjonelle helten som Holmes representerer er svært kulturtypisk. Holmes er nærmest en superhelt med sin strenge logiske sans med lite plass for det menneskelige som passet inn i 1800-tallets vitenskapelige tro. Nå innehar den rasjonelle helten mer menneskelige egenskaper. Helten er en vanlig person som både føler sin intuisjon, følelser og logikk i sin etterforskning. Leseren kan altså lettere identifisere seg med dagens helt kontra Holmes-helten. Løsningen av mysteriet medfører ofte med seg en eller annen fordel for helten. Denne fordelen er alltid positiv, ellers så faller historien utenfor formelens moralske fantasi. Hovedregel er nok at løsningen skal medføre en positiv fordel for helten, men verden har utviklet seg og mysteriehistorien trenger ikke nødvendigvis ende med en positiv fordel for helten. For selv om historiemønsteret er arketypisk, inneholder historien kulturtypiske elementer som endrer seg med tiden. Når det er sagt, så er det nok et overveldende flertall av mysteriehistoriene, hvor løsningen gir helten en eller annen positive fordel. Den sentrale fantasien i mysteriehistorien er troen på at de skyldige alltid får sin straff. Samme hvor ille ting ser ut til å være, kommer alt til å ordne seg til slutt. At kaoset og uordenen som er skapt, skal bli ordnet opp i og at freden kan gjenopprettes. Det er ikke bare troen på at kaos kan bli orden, men at mysteriene vil åpenbare seg til logiske slutninger. Den logiske løsningen er også betryggende, for når en hemmelighet først er løst, så er den no longer capable of disturbing or troubling us. (Ibid. s. 44) 22

23 Melodrama. Dette er en kategori som er noe vanskelig å definere på en enkel måte. Melodrama har en mer kompleks fortellerstruktur enn de andre formlene. Istedenfor å fokusere på enkeltønsker som for eksempel seiersønsket i eventyrformelen gjør eller kjærlighet som er det sentrale i kjærlighetshistorien, inneholder melodramaet en større blanding av våre ulike ønsker. Dette fører til at melodrama can contain all other fantasies and often does. (Ibid. s. 45) Årsaken til at melodrama er såpass kompleks og inneholder flere fantasier, er at formelen skal gi leseren en følelse av at dette er en virkelig verden som handlingen utspiller seg i. I følge Cawelti kan man se på melodrama som en noe overordnet formel (Ibid.). Melodrama innehar en stor porsjon melodramatiske elementer, men det har jo også all annen formel. Dette betyr at man strengt tatt kan se på de andre formeltypene as simply specialized forms for melodrama. (Ibid.) Det sentrale i melodramaet er å vise the essential rightness of the world order. (Ibid.) Dette gjøres gjennom komplekse tvetydigheter og tragedier, hvor mennesker gjennom moralorienterte handlinger skal gjøre det riktige for verdensordenen. Vold og lidelse er til for å teste og demonstrere denne riktigheten. En karakters katastrofale død er enten a noble sacrifice to some good purpose or because he become deserving of destruction. (Ibid. s. 46) Caweltis fremstilling kan være noe vanskelig å få tak i og. Men det er altså en underliggende mening med alt det som skjer, både i verdensheltheten og for det enkelte individ. For at denne riktigheten skal kunne fremstå, må motsetningsparet god/ond være tilstede. I det enkle melodramaet vil denne kontrasten være relativt synlig, mens i mer avanserte fremstillinger så vil grensene være mer utydelige. Melodrama har ofte flere plot og subplot til å vise denne riktigheten av verdensordenen. I motsetning til de andre formlenes en eller få helter, har melodramaet langt flere hovedpersoner i form av enkeltmennesker eller familier som man følger. Flere plot og personer fører med seg flere handlingslinjer som foregår parallelle med hverandre, men som oftest har alt en viss sammenheng med hverandre. Flere hovedpersoner gir også flere muligheter til identifikasjon for leseren, noe som er et sentralt element i melodramaet. Som i all annen formel, sitter man med tryggheten om at samme hvor håpløst ting ser ut til å være, så vil det gå bra til slutt. Det gode vil på en eller annen måte seire, og gjennom denne seieren vil riktigheten tre frem. I mange melodrama kan dog handlingene dras ut og det vil være mange seire og tap for den gode siden. Litt sånn som livet kan være med motgang og 23

24 medgang. Såpeoperaer er ofte ekstreme former for melodrama som tar ytterlighetene helt ut. Her skal det være lett for mottageren å skille mellom den gode og den onde siden. Såpeoperaer som de evigvarende amerikanske seriene The days of our lives (norsk tittel: I gode og onde dager) og The bold and the beautiful (norsk tittel: Glamour) er gode eksempler på nettopp dette. Dette er som sagt ekstremversjoner av melodramaet. Det finnes flere varianter, hvor grensene for det god og det ond er mindre synlige. Musikk har her blitt en sentral del av tv-melodrama for å øke den emosjonelle kraften hos seerne. Freud Sigmund Freud regnes som psykoanalysens far. I 1907 holdt Freud et foredrag om dikteren og fantasereren som senere ble trykket (Freud 1977, s ). Dette foredraget tar utgangspunkt i det å fantasere som barn og som voksen, og hvordan dette henger sammen med folks interesse for underholdningslitteraturen. Barns lek og lystfølelsen Det å fantasere er et innebygdt fenomen i mennesket. Uten fantasi ville vi ikke kommet så langt som vi har gjort. Bruken av fantasi ser man svært tydelig i forhold til barns lek. De bygger opp fantasiverdener som de investerer mye av sin følelsesmessige energi i. Barn tar sin fantasiverden svært alvor. De setter virkeligheten inn i en egen sammenheng, men støtter seg på den virkelige verdens håndgripelighet i sin lek (Freud 1977, s. 22). Freud mener også at barnet kjenner udmærket forskel på sin legeverden og virkeligheden (Ibid.). Når man blir voksen, slutter de fleste å leke, men man glemmer ikke så lett gleden ved å leke. Denne lystfølelse, mener Freud, er grunnen til at voksne fantaserer og dagdrømmer (Freud 1977, s. 23). Dette er den voksnes mentale lek, men en lek som oppleves som barnslig og derfor ofte forbundet med skam. Fantasereren Freud tror at de fleste mennesker til tider fantaserer. (Freud 1977, s. 23). Men det er bare de utilfredse behovene som mennesket fantaserer om, de behovene som er dekket har man 24

25 ingen behov for dagdrømme om (Ibid. s. 24). Det er altså alle de uoppfylte drømmene som nærer fantasibehovet. I 1907 delte Freud fantasereren inn i to hovedretninger: Den ærgjerrige som tjener ens person og den erotiske (Ibid.). Den første hovedfantasien fremhever ens person og gode rykte, og er mest vanlig hos menn. For eksempel fantaserer han om å få en bestemt stilling som vil fremheve hans person. Han kan også drømme om å gifte seg med direktørens datter, men dette går hovedsakelig ut på å heve hans stilling ytterligere. I den andre hovedretningen står kjærligheten sentral, og er mest vanlig hos kvinner. Hun søker kjærligheten som det aller viktigste, selv om målet også kan heve hennes posisjon i samfunnet. Disse to hovedretningene er ikke klart avgrensede fra hverandre. Det er faktisk sjeldent de opptrer totalt atskilte. Den ene følger den andre, men det er ofte en dominerer. Man kan også sette et spørsmålstegn ved kjønnsfordelingen som er svært kulturtypiske. På den tiden Freud kom opp med dette, kunne det nok stemme. I dagens samfunn derimot vil nok bildet se noe annerledes ut. Fortsatt er det visse forskjeller på gutte - og jentebøker, men ikke på langt nær slik Freud fremstiller det i tidlig 1900-tallets tankegang. Likestillingens inntog har også ført til at mange kvinner vil oppover på rangstigen, og menn kan tillate seg å ønske mer myke verdier som kjærlighet. Endringer i virkeligheten fører til forandringer i litteraturen. Man må dog huske på at siden dette er kulturtypisk, ser ikke hele verden lik ut. I den vestlige verden stemmer nok Freuds to hovedretninger ikke helt overens med virkeligheten, men de kan fortsatt være en realitet i andre verdensdeler som bygger på andre verdier og tradisjoner. I det norske tilfelle har kjønnsfordelingen endret seg betraktelig fra 1907-tankegangen. Fantasiene er ingen stivnede drømmer. De endrer seg etter som fantasereren forandrer seg. Etter som andre impulser kommer til som vekker nye eller endrer ønsker hos fantasereren. Dikteren Dikteren er en fantaserer som setter dagdrømmeriene inn i allment akseptert form for drømmeri. Freud skiller dog mellom diktere som overtar ferdig stoff, for eksempel myter og epos, og de som finner opp eget stoff. Fra den siste kategorien fokuserer Freud på underholdningsforfatteren. 25

26 Dikteren bygger opp sin fiktive verden ganske likt som et barn bygger sin lekeverden. Freud mener at denne skapertrangen henger sammen med barndommens lekeglede. Å dikte er å leke, men er mer lovlig form for lek i den voksne verden. For når man blir voksen, blir det å fantasere (leke) ofte forbundet med skam (Freud 1977, s. 23). Som nevnt, så ses det på med skam å dagdrømme, men digteren giver os mulighed for at nyde vores egne fantasier uden nogen form for bebrejdelse eller skam. (Ibid. s. 30). Bøkenes verden blir altså en erstatning for den manglende barns lekning i de voksnes verden. Helten Freud ser et markant likhetstrekk mellom underholdningsforfatterne at de har en helt som handlingen sentrerer rundt (Freud 1977, s. 26). Dette er en helt som er presentert slik at leserne skal få sympati for. Gjennom denne sympatien, knytter leseren seg til heltens skjebne og hun er fanget i historien. Leseren innehar også en beroligende viten om at helten alltid klarer seg. Denne viten henger sammen med helten (oss selv) i dagdrømmene våre. Helten kan ikke dø, for da faller fantasien sammen. Denne usårbarheten er i direkte sammenheng med dagdrømmens helt. Alt kan skje i fantasiverdenen, men helten dør aldri. Et annet særtrekk ved helten er at den vakre kvinnen alltid faller for ham. Denne egosentriske trekket har tilknytning til dagdrømmen, hvor verden sentrerer rundt helten som får det han vil ha til slutt. De andre karakterene i romanene er enten gode eller onde. Dette gjør det enkelt å skille mellom heltens gode hjelpere og hans motstandere. Enten så er personene med helten eller imot. Dette er selvsagt en svært svart/hvit syn på karakterene i fantasiverdenen, og det er relativt få romaner som er så ensfarget. Dagdrømmens mønster er ikke alltid så godt synlig. Men selv de verker som ser ut til å skille seg mest fra mønsteret, har dagdrømmen i bunnstrukturen (Ibid. s. 27). Som man ser så har Freud og Cawelti mye tilfelles i synet på helterollen. Cawelti har også brukt Freud i sitt arbeid med formellitteraturen. Formellitteraturen er det samme som Freud refererer til som underholdningslitteratur. Det er fantasibehovet som ligger ban formelfantasiene. Det sentrale i formelfantasiene er jo nettopp en helt som historien sentrerer 26