Når Gud er polsk. Strek Aktuelt. Hva skjer når kirke og nasjon havner i symbiose? Når de lar seg smi sammen til to sider av samme sak?

Transkript

1 tekst asle finnseth, auschwitz/oswiecim, polen Strek Aktuelt Når Gud er polsk Hva skjer når kirke og nasjon havner i symbiose? Når de lar seg smi sammen til to sider av samme sak? side nr 1 strek strek nr side 27

2 returadresse Kundeservice Strek, c/o Vårt Land Postboks 1180 Sentrum, 0107 oslo 52 Troskapsløfte s.66 B-Post Abonnement sentralstimulerende magasin kirken som patriot Kristi kropp eller nasjonens? triumf eller fall? Et varsko mot den populære kirke taus sorg 40 prosent angret aborten fasteferd Realitetene i vold tro aktualitet rotfeste no strekmag.no strek aktuelt Foto: Emanuel Eriksson strek no tro og makt strek Stamme guden Serien om kristen nasjonalisme begynte i forrige nummer av Strek. I dette nummeret reiser strek videre inn i temaetkristen nasjona lisme. Hva forteller tilfellet Polen om fenomenet? Arenaen er en grønn plett, kloss opp mot Dødsblokken i Auschwitz, Polen. Her ville polske patrioter sikre en flik av holocaust- minnes merket «for fedrelandet og for Jesus». I et jordsmonn som fortsatt gjemmer rester av asken etter en million jøder, begynte de å plante digre kors. Hundrevis av dem. Provokasjonen ga gjenlyd over halve kloden. og går i korstog til Auschwitz Det er ti år siden nå. Affæren ble så betent at polske soldater til slutt måtte rykke inn og fjerne de over 300 korsene som «Korsets forsvarere» rakk å reise i Auschwitz. Men har du blitt tipset om saken, har du ti minutter til overs når du står på P-plassen utenfor Holocaustmuseet, der turistbussene brummer på tomgang og ungdomsskolelærere hysjer på flokkene sine og den italienske guiden foreleser så lavmælt hun kan; orker du da stum etter vandringen gjennom det uhyrlige, «det som fikk all poesi til å forstumme» makter du da å forholde deg til det etterkommunistiske Polen... så finner du, etter en spasertur langs murene, fortsatt det lille minnesmerket. Her har noen plassert et par gravlamper tett opp mot den rust ne nettingen. Her hviler en krans av edelgran på fortauet. Oppå den, en stor bukett med roser, gustne etter nattefrosten. På gjerdestolpen har noen skrevet bokstavrekken A-v-e- M-a-r-y-j-a med gylden maling. Et polsk flagg er sydd fast i nettingen. Den sure snoen ute fra det sørpolske slettelandet rusker i en rødhvit sløyfe. «Sankt Maksimilian. I deg vår tilflukt», står det på polsk. Noen meter innenfor gjerdet reiser det seg et høyt, slankt kors, det såkalte pavekorset. Som et utropstegn stiller det seg mellom tilskueren og bygningen bakenfor, Dødsblokken i Auschwitz. Mens jeg forsøker å finne en kameravinkel kommer en gammel kone tuslende langs fortauet. Kåpen er blå, alpeluen mosegrønn. Et stykke bak henne tripper en trett, gammel dachs. Kvinnen myser mot meg bak fettete brilleglass. Så bøyer hun seg over kransen, tar frem en lighter fra kåpelommen, åpner gravlampene og tenner veken. Hun korser seg, raskt og automatisk. Hunden står like bak henne og brummer, som om den voktet en hellig plett. Så, før jeg får summet meg, forsvinner hun langs fortauet og rundt hjørnet. En av «Korsets forsvarere», tenker jeg. En av dem som nekter å glemme. At «de jødevennlige» med hjelp fra polske soldater! fjernet alle korsene de hadde boret fast i plenen der inne bak gjerdet. «Korskrigen i Auschwitz» i er fortsatt et unikt punkt for alle som vil bore i temaet kristen nasjonalisme. Sårene etter den ideologiske bataljen væsker fortsatt. Den rakk å utvikle seg til et crux på politisk toppnivå, både i Polen, Israel og USA. Den forsterket spenningene innad i den katolske kirken i Polen; særlig da Pave Pius X-brorskapet, de gammeltroende som er ekskommunisert fra den katolske kirke, Over: Høyspentgjerdene i Auschwitz holdt en voldsom desperasjon i sjakk. Foto: Asle Finnseth Foregående oppslag: En mann kneler i bønn for 5000 polakker som i april 2005 bega seg på togreiste til pave Johannes Pauls begravelse i Roma.. side nr 1 strek strek nr side 29

3 Kirken har fortapt seg i alliansen med det høyrenasjonale. Den er nå i ferd med å miste en hel generasjon unge, europavennlige polakker. Dr. Janusz Salamon, jesuitt og direktør for Kultur- og dialogsenteret i Krakow Under: I 1999 ble grøntområdet utenfor tortursenteret i Auschwitz arena for en symbolkrig. Patriotiske polakker brakte med seg hundrevis av hjemmesnekrede kors for å«forsvare Jesu nærvær» ved Holocaust-museet. blandet seg inn i saken med prester som velsignet aksjonen og feiret messe der inne på gressmatten. Først etter omfattende politisk press stilte toppene i den katolske kirken i Polen seg bak et kompromiss. Man gikk inn for å fjerne alle korsene, unntatt det som utløste striden. Ikke lenge etter rykket en tropp soldater inn blant aktivistene, løsnet korsene og fraktet dem til stedet der de fortsatt står; et fransiskanerkloster ikke mange kilometrene unna. Korskrigen og stridens forhistorie speiler en kirke som har blitt mer polsk enn pavekirkelig. Som kritikerne mener ligner mer på stammereligion enn på noe katolsk, altså en tverrnasjonal kropp av troende. Som stadig flere unge polakker skyr, blant annet fordi den smaker av høyrenasjonalisme, antisemittisme og moralpoliti. Kirken har fortapt seg i alliansen med det høyrenasjonale. Den er nå i ferd med å miste en hel generasjon unge som søker sine impulser på tvers av nasjonale og rasemessige grenser, sier Janusz Solomon, jesuitt og direktør for Kultur- og dialogsenteret i Kraków, til Strek. Det begynte som en strid om et karmelittkloster, anlagt vegg i vegg med muren rundt musemskomplekset Auschwitz I. Søstrene hadde flyttet inn i 1984, etter mye politisk-religiøst om og men. Det de flyttet inn i var en tidligere lagerbygning. Nærmere bestemt, bygningen der nazi-kommandantene i sin tid lagret fårrådet av gasskammergiften Zykolon B. Akkurat her ville de polske Karmel-søstrene utøve sitt fromme ønske: Å be, uavlatelig, for fred i verden. Klosteret ble raskt et anstøt for jødiske interessegrupper i Europa. Lederne protesterte mot det de opplevde som et kristent brohode kloss opp i ett av den jødiske verdens helligste sørgesteder. Og de vant frem: I Genève noen år senere inngikk de en avtale med representanter for den romersk-katolske kirke. Nonnene skulle fraflytte sitt Karmel ved Auschwitz. Flyttefristen ble satt til 1989, året da Jernteppet for alvor skulle vise seg å rakne. Men nonnene lot seg ikke rikke fra Auschwitz. En karmelittnonne vier seg ikke bare for evig til sin orden, til fattigdom, lydighet og kyskhet, men også konkret og fysisk til et bestemt sted i verden, påpeker Geneviève Zubrzycki, førsteamanuensis ved Universitetet i Michigan. I tillegg er det ikke bare bare for den lokale biskopen å gripe inn. Ordener som den karmelittiske har en betydelig grad av indre selvstyre. Det hører nok også med til bildet, sier Zubrzycki til STREK på telefon fra Michigan, at de polske nonnene ikke var helt fri for visse antipatier... Jeg mener, da det kokte som verst oppsummerte priorinnen det hele slik: «...vi nekter å la jøder fortelle oss hva vi skal gjøre!» Konflikten eskalerte. Sommeren 1989 gikk det så langt at rabbi Avraham Weiss, en av frontfigurene i det jødiske miljøet i USA, la ut på en aksjonsreise fra New York til Auschwitz, eller Oświęcim, som byen heter på polsk. Rabbien klatret like godt over klostergjerdet og inngikk en slags okkupasjon av klosterhagen, til han ble båret ut med makt. Først i 1993 flyttet nonnene. Da hadde Johannes Paul II personlig bedt dem om å pakke sammen, for fredens skyld. Klosteret er i dag gjenetablert på mindre sensitiv mark utenfor Oświęcim. Men i ly av dramaet rundt nonnene, vokste det frem et annet. I 1988 hadde noen klart å reise et åtte meter høyt trekors på en gresslette som mange mente var en del av klostereiendommen. Det viste seg å være en lokal prest og en gruppe tidligere polsk-katolske Auschwitzfanger som sto bak. Plasseringen var dristig. Korset står riktignok utenfor leirmurene og det formelle museumsområdet, som årlig trekker opp mot en halv million besøkende. Men det befinner seg samtidig innenfor området UNESCO på 1970-tallet godkjente som verdensarv-sted, Over: «Forsvar korset» som det står på banneret i bakgrunnen var motto for «kors-krigen» i Bataljen skapte diplomatisk hodepine i forholdet mellom Israel, USA og Polen. side nr 1 strek strek nr side 31

4 Venstre foto: En gang var Polen «kanskje den mest tolerante nasjonen i Europa»: Den polsk-kanadiske forskeren Geneviève Zubrzycki har skrevet bok om «kors-krigen» og katolsk nasjonalisme i Polen. Foto: Privat Høyre foto: - Er du polakk, forsvarer du korset. Hvis ikke er du bare en ordinær person, sa aksjonsleder Kazimierz Switon, som truet med å sprenge seg selv og området i lufta hvis soldater rykket inn for å fjerne korsene. museumskomplekset Auschwitz-Birkenau. Korset er dessuten godt synlig fra en av de mest besøkte bygningene i Auschwitz, tortursenteret i Blokk 11, også kalt Dødsblokken. Vandrer du i trappegangene her er korset en tydelig silhuett bak piggtråden. Bak siktefeltet fra vakttårnene, bak det elektriske gjerdet, bak de volt som holdt en voldsom desperasjon i sjakk. Plasseringen av korset hadde samtidig sin tydelige, polsk-nasjonale foranledning. På tomta der korset står var det under nazi -tiden et lite sandtak. Her slet Auschwitz-fanger med tvangsarbeid. I 1941 henrettet nazistene 152 ikke-jødiske polakker her; slikt inngikk i likvideringen av «andre laverestående raser». Det hører også med til bildet at etniske polakker utgjorde flertallet av dødsofrene ved denne første og minste avdelingen av det etterhvert enorme leirkomplekset Auschwitz-Birkenau. Og mens nonnene flyttet, sto korset igjen. Det var jo anbrakt der i 1988, etter at Genéve-avtalen om flyttingen var undertegnet. Nå ruvet symbolet der, i et merkelig, avtalemessig ingenmannsland. De slanke bjelkene utgjorde i og for seg et stykke polsk-katolsk historie. De hadde vært i bruk som kors én gang tidligere. Det var i 1979, under pave Johannes Pauls første, gedigne signingsferd til hjemlandet reisen mange mener var begynnelsen på slutten for det sovjetiske imperiet. Korset var blikkfanget i alteret som ble reist i anledning pavens besøk i Birkenau, «søsterleiren» til Auschwitz. Det var her utryddelsen av jøder virkelig ble storindustri. I tiåret etter 1979 hadde bjelkene ligget lagret i en lokal kirke. Nå, mens klosterstriden spisset seg til, hadde noen funnet ut at det var på tide å sette «pavekorset» i spill. Ingen gjorde mye vesen av provokasjonen i de første fem årene etter at nonnene flyttet. Men så, i februar 1998, brøt rabalderet løs. Da uttalte Krzysztof Śliwinski, rådgiver for den polske utenriksministeren, til den franske avisen La Croix at man var i ferd med å imøtekomme et sterkt jødisk ønske; også pavekorset skulle fjernes fra Auschwitz. Nasjonalsinnede polakker raste. Å fjerne korset ville være å «skjende vår religion» og «påføre oss en nasjonal ydmykelse», sa høyrepolitikeren Antoni Macierewicz. 130 parlamentsmedlemmer, de fleste fra den politiske høyrefløyen, undertegnet et krav til den polske regjeringen. Pavekorset måtte ikke røres. Lech Wałęsa, den gamle helten fra Solidaritet-bevegelsen og mangeårig polsk president, la også bredsiden til. Han skrev brev til den katolske biskopen for Oświęcim-området. Kirken måtte ikke finne seg i at korset skulle fjernes. En måned etter at nyheten var løs, begynte en folkebevegelse å ta form. De kalte seg «Korsets forsvarere». Den mektige og sterkt nasjonalistiske katolske radiostasjonen Radio Maryja gjorde «korskrigen» til hjertesak. Presten Tadeusz Rydzyk, Maria-radioens Father Director, kringkastet sterke appeller. Nå måtte alle sanne katolikker se sin besøkelsestid. Lokale landsbymenigheter feiret snart spesielle messer under mottoet «Beskyttelse og respekt for det pavelige kors». I forbindelse med den årlige, jødisk-sponsede minnemarsjen rundt Auschwitz, valgte «Korsets forsvarere» å tapetsere gjerdet rundt sandtaket med polskkatolske symboler. Her pranget nå Polens nasjonale våpenskjold, dét med den kronede, hvite ørnen. Her var bannere og slagord. «Behold Jesus i Auschwitz». «Forsvar korset!». Og, like kontroversielt: «Jøder sto bak polsk holocaust i ». (Slagordet spiller på en utbredt oppfatning om at jøder var sterkt involvert i den stalinistiske terroren i Polen etter andre verdenskrig.) I juni spisset det seg ytterligere til. En tidligere tillitsvalgt i Solidaritet-bevegelsen og hengiven katolikk, Kazimierz Świtoń, startet en dramatisk sultestreik på plenen ved pavekorset. Świtoń krevde at toppledere i den romerske katolske kirke i Polen forpliktet seg til å «kjempe for pavekorset». I 42 dager sultestreiket Świtoń, uten å få kravet innfridd. Świtoń tok nye grep. Han startet en korsplantingsaksjon i det tidligere sandtaket der han nå bodde med hud og hår. Målet var å mønstre 152 kors hjemmesnekrede, fra hele Polen ett for hver av polakkene nazistene hadde henrettet. I sommerens løp vokste det frem en skog av kors på den tidligere karmelitteiendommen. I august var tallet 135, i slutten av september 236 nesten hundre av dem var over fire meter høye. På initiativ fra katolikker i Kraków innredet man nå en variant av «de 14 stasjonene langs korsveien» vanlig i katolske kirker gjennom virvaret av rikt dekorerte kors i bjørk og gran, plaketter, bannere og altere. Det polske folket har blitt hengt på korset. Derfor elsker de pavekorset, et tegn på kjærlighet og lidelse. Kardinal Józef Glemp, den katolske kirkes overhode i Polen Det kokte, i begge leirer. Spørsmålet var: Hvem har det siste ord i forvaltningen av minnet og traumet som heter Auschwitz? Var det jødene som Over: TV-bildet som satte Polen i kok: Med en truende pekefinger under pavens nese, insisterte sjefsrabbiner Pinchas M. Joskowicz på at alle kors måtte fjernes fra Auschwitz. side nr 1 strek strek nr side 33

5 Til høyre: Et polsk flagg fullt av størknet voks etter en offentlig, religiøs markering.. Motstående side: Flagget, et nasjonalt eller religiøst symbol? En ung jente har drapert seg i det polske flagget under en sørge markering for avdøde pave Johannes Paul II våren egenrådig hadde «jødifisert» minnesmerket? Eller de kristne som nå ville «kristne det»? Sjefsrabbier og andre jødiske ledere var i harnisk. I jødisk historie, påpekte de, er korset intet forsoningens tegn, snarere et forfølgelsens symbol. De viste til jødenes bitre historiske erfaringer med korset ikke minst som banner for kirkelig antisemittisme. I Auschwitz, av alle steder, måtte de få be sine sørgebønner, sin Kaddish, i fred. Eller, for å følge en annen, vanlig jødisk tilnærming til Auschwitz: Her skulle det være absolutt stille, her skulle alle ytringer tie, til minne om Guds egen taushet i møte med Tilintetgjørelsen. Den jødiske verdenskongress, forsamlet i Jerusalem i august 1998, uttalte seg slik: «I juli ble det begått et overgrep mot Auschwitz integritet. 50 kors ble reist like utenfor leirgrensen. Vi tolererer ikke dette krasse forsøket på å kristne Auschwitz.» Polens sjefsrabbi, Pinchas Menachem Joskowicz, gjentok det gang på gang i polske nyhetsmedier: «Vår gamle religion forbyr oss å be der andre guder står. Korset er hellig for katolikkene. Men det bør ikke stå på et sted som er hellig for jøder, og for alle andre som døde der.» Men, innvendte de katolske aksjonistene, korset står jo utenfor muren rundt Auschwitz I? Det måtte da være måte på monopoltenkning fra jødisk side? Skulle polakkene, nylig fri fra det kommunistiske åket, la seg diktere av jøder og andre utlendinger i en affære som utfoldet seg på polsk territorium? Joskowicz og andre avviste spørsmålet. 90 prosent minst en million av de drepte i Auschwitz-Birkenau var jøder. Hele området rundt Auschwitzkomplekset var jo stenket av asken etter jødiske ofre, kremert i de mange ovnene i leiren. Hele komplekset var å regne som hellig grunn, «til og med helligere enn klagemuren i Jerusalem». Joskowicz sukket: «Hvilken synd har jeg begått, som nå ikke får be på dette hellige sted, den største jødiske gravplass i verden?» For de katolske aksjonistene var saken like klar, påpeker Geneviève Zubrzycki, i sin bok The Crosses at Auschwitz. Riktignok er det innrettet en permanent utstilling til minne om de polske Auschwitz-ofrene i en av de gamle fangebrakkene i leiren. Men denne utstillingen har ikke noe spesifikt kirkelig fortegn. Hvor skulle troende polakker kunne minnes hundretusener av «polske Auschwitz-martyrer», hvis pavekorset ble fjernet? Frontene ble skjerpet, også innad i den katolske kirke. Kardinal Józef Glemp, den katolske kirkens overhode i Polen, modererte seg i stridens løp, og stilte seg til slutt bak fjerningen av aksjonskorsene. Men tidlig i aksjonen før korsplantingen skjøt fart uttalte han seg på en måte som ga aksjonistene ryggdekning. Pavekorset blir stående. Slik det lenge har stått i Oświęcim. Det polske folket har (i historiens løp, red.anm.) blitt hengt på korset. Derfor elsker de dette korset, et tegn på kjærlighet og lidelse hvor det enn er reist; i skipsverftene, i Warszawa eller i Oświęcim... Slik trykket kardinalen på nasjonal-sensitive knapper. Alle de tre arenaene står for moralske seire polakker har kjempet seg frem til under totalitære makter. «Skipsverftene» henspiller på Solidaritet-bevegelsen og den antikommunistiske mobiliseringen ved skipsverftene i Gdańsk. «Warszawa» henspiller på den blodige revolten under nazi-okkupasjonen, mens Oświęcim er altså det polske navnet på Auschwitz. Aksjonsgeneral Kazimierz Świtoń var ikke til å misforstå: - Korset er hjørnestenen i vår identitet som polakker. En polakk som ikke forsvarer korset, er ingen polakk, bare en ordinær person... På motsatt kirkefløy sto blant andre presten Stanisław Musiał, kjent for sin innbitte motstand mot kirkelig antisemittisme. Kors-farsen i Auschwitz er en skam, skrev han i det dialogorienterte katolske tidsskriftet Tygodnik Powszechny. Dette har ingenting å gjøre verken med Gud eller med minnet etter ofrene... Nå må kirken i Polen snart gå i rette med dette misbruket av kristne symboler. Kristi kors er ikke en knyttet neve. Men det er hva det er blitt i «kors-krigen». På mange måter var det «Korsets forsvarere» som vant frem. I mai 1999 ble skogen av aksjonskors riktignok fjernet av militære. Også aksjonsleder Kazimierz Świtoń måtte finne seg i å bli arrestert og lempet bort, med aksjonshytten sin og det hele. Det hjalp ikke at han truet med å sprenge både aksjonsområdet og seg selv i luften... Men pavekorset, stridens crux, står der altså fortsatt, ti år senere. Sjefsrabbiner Pinchas Menachem Joskowicz fikk ikke medhold, selv om han konfronterte paven, ansikt til ansikt, med kravet. Det skjedde den 11. juni 1999, da paven kom ut fra et historisk besøk i det polske parlamentet. Måten Joskowicz henvendte seg på, dempet ikke akkurat gemyttene sjefsrabbien måtte til slutt forlate sin post etter skarp kritikk også fra sine meningsfeller. For på direktesendt TV viftet rabbien med fingeren under nesen på den skjelvne, krumbøyde Johannes Paul. «Jeg har en anmodning til Herr Paven... Jeg ber Herr Paven om å beordre sine folk til å fjerne også det siste korset fra leiren!» Hvilke krefter var det «korskrigen» hadde mobilisert? I sin bok graver Zubrzycki i en tusenårig historie. Og som i europeiske nasjonshistorier flest er den de siste to-tre hundreårene preget av tunge nasjonalistiske dønninger. Hun skriver om det ethvert polsk skolebarn vet, at hjemlandet ble født idet det «ble kristent». Polen oppsto da høvding Mieszko I i år 966 lot seg døpe og innlemme i romerkirken. Zubrzycki forteller om et folk som på 1500-tallet (den polsk-litauiske republikken) ble regnet som ett av de mest tolerante i Europa, et fristed for jøder, kalvinister og ortodokse. Om et folk som særlig gjennom de siste 200 årene har vært gjen- side nr 2 strek strek nr side 35 strek nr side 36

6 tekst asle finseth foto tom sandberg Strek Genre Påskeuken ble en tid for besinnelse rundt «det korsfestede Polen», for å gå i forbønn for dets oppstandelse. Foto: Getty Images nom ufattelige lidelser og tap. Polens skjebne under andre verdenskrig sier det meste: Da ble polakkene plyndret og massedrept av både Hitler og Stalin. Polen har vært fjernet fra verdenskartet. Folket har vært fordrevet både østover og vestover i massive flyktningbølger. I 1772 delt mellom Russland, Prøyssen og Østerrike. I 1793 delt på ny mellom Russland og Prøyssen. I 1795 hakkes landet opp igjen, i den såkalte Tredje partisjonen, igjen mellom Østerrike, Prøyssen og Russland. Nå forsvinner både staten og navnet Polen fullstendig fra Europa-kartet i 123 år, helt til året Forløperen til nasjonalstaten Polen hadde vært i fremvekst siden 1500-tallet. I 1795 havarerte denne prosessen. Kategorien «borger av Polen» fantes ikke lenger. Og dét i en befolkning der ideen om borgerskap hadde trengt lengre ned og ut på grasrota enn i de fleste andre europeiske land. Situasjonen fremtvang en jakt på andre ankerfester for identiteten. Etnisitet, språk og religiøs tilhørighet ble nå mer avgjørende for hva som var polsk og hva som ikke var det mens det tolerante Polen forvitret. I denne situasjonen femsto den romersk-katolske kirken som den avgjørende og tidløse identitetsbæreren. «Kirken var for lengst en pregende kraft i det polske samfunnet. Nå ble den en definitiv markør for nasjonen,» skriver Zubrzycki. En annen kjenner av feltet, Zdzisław Mach, direktør ved senter for Europastudier ved Det jagellonske universitet, sier det slik: Kirken ble «essensen av polskhet». Den fremsto som «kjerneelementet i den nasjonale identiteten.» I et statlig ikke-eksisterende Polen var kirken og høymessen tidvis det eneste offentlige stedet der man snakket polsk og kom sammen som polakker. Prester og andre på nedre trinn i det katolske hierarkiet ble drivende krefter i en rekke opprørs- og protestbevegelser mot russere og prøyssere. Det interessante er at det er en katolsk kirke den som ellers i historien har insistert så sterkt på sin rolle som en tverrnasjonal organisme som får denne rollen. Én sentral betydning av ordet katolsk er «universell», det som omfatter alt. Vatikanet og Pave Pius VI var da heller ikke begeistret for den økende, etniske nærsyntheten. Den Hellige Stol hadde i sin tid valgt å anerkjenne den tredje oppdelingen av landet. I 1832 fordømte pave Gregor XIV det polske folket for sine forsøk på å «velte autoriteter som er innsatt av Gud». De polske biskopene forsøkte derfor ofte å bremse de mest patriotiske kreftene. Men slike forsøk la ingen avgjørende demper på de nasjonalkatolske følelsene. Også press fra okkupantmaktene nørte opp under symbiosen mellom det nasjonale og det kirkelige. I sin bit av det gamle Polen gikk prøysserne til Kulturkampf mot den katolske kirken, ved å angripe kirken ville de «avnasjonalisere» befolkningen. Over tid ble det tette, polsk-katolske samlivet grobunn for særpregede Messias-forestillinger. Det vokste frem en mytologi om et uskyldig og forpint folk som var utvalgt til å være Herrens lidende tjener i Europa. Poeter og forfattere formulerte svulstige, nasjonalromantiske Kristus-fortellinger. Adam Mickiewicz, for eksempel, skrev en såkalt nasjonalbibelsk lignelse. Her beskrives Polen som Guds lam, slaktet av fremmede makter til soning for Europas frafall og kriger. Én gang, på «den tredje dag», skal Polen gjenoppstå til frihet, profeterer Mickiewicz. Slik Kristus med sin stedfortredende død overflødiggjorde Det gamle testamentes offerpraksis, slik skal «den polske nasjon stå opp fra de døde, og da skal alle kristenhetens kriger opphøre». Det ble vanlig å beskrive Polen som Sion, Warszawa som Jerusalem, og oppdelingen av landet som «Korsfestelsen». Påskeuken ble en tid for å besinne seg om «det korsfestede Polen», og for å gå i forbønn for dets oppstandelse. I 1918, med slutten av første verdenskrig, kollapset de tre stormaktene som hadde forsynt seg med hver sin del av landet. Polen gjenoppsto, uten sverdslag. Den andre republikken ( ) ble nå skreddersydd for å ivareta interessene til dem som var å regne som «ekte polakker», både språklig og religiøst. Disse «ekte» utgjorde Ulput tere amconulla undertrykkelsen faci tio polakkene perilla alit sto wiscidu den nasjonalt isisi. korrekte sumsan kategorien Midtre henim bilde: Polske vel tenåringer iustism i bønn eliquis betegnet cillumsan som Polak- odolor amcommy under en pilgrimsferd nisis delit til «nasjonal ing riktignok bare to tredeler odipsummy av nettopp nisi var ea frisatt augiam, fra. Nå skulle Nulput klosteret» Jasna Gora, kjent som siste befolkningen innenfor de sum nye vulla minoritetene faccummy «poloniseres». nim in vel Og doloreet katolik. vullam En lenge in henim fremvoksende eugue eraese conse feum verci skanse under den svenske invasjonen grensene, resten besto av ukrainere henisit, av se minoritetene tis acidunt incilisis var det jødene iliquisim understrøm quat. Ut iuscil av antisemittisme in ea tatinisi bla på 1600-tallet. commy nullam, qui (16 prosent), jøder (10 er pro- sissi. med sin tro, sine skikker, aliquipit sin vellet ipit landre nå opp ea i fullt feugue dagslys, ercilis til adio Foto: dolessi. Getty Images sent), hviterussere, tyskere Rud og dolorem kulturelle iustion standhaftighet henit - veliqui som te tross delenim for motstand ipit iril fra ut-figurepat, Agnisim Under: irit, Pilgrimer sed sliter tio el seg et frem lu-på avvi-ver som at. Na general feuguerosto Jozef do Pilsudski. tatincin kne eui i kapellet et, consequat. for den Sorte Idui Madonna. litauere. Anført av ideologen augiam, var sim lettest duipit å luptat utpeke venim be- nim kere. inisi enis De havnet dolortisl på ipis bunnen del av et lum Jøder dipit, ble se fremstilt mod eum som ip «farlige tat, vel ilit lumsan utate conul- som Foto: Getty Images Roman Dmowski ( ) gynte det nye regimet nå å nonullum repe- det irit etniske wismolobore hierarkiet. min Øverst exer ilit kameleoner», lore mod etue facilit som «parasitter la lamet, sed tat. hent nisl dolore feumsan volessectet, volore dolore faccum am augiam, core commy nosto odiam nim iniamet la faci er sim nisi eu faciduisit ut wis nosto digna consed dui er sequat. Equi te te digniat, quat il ex enim in ulla cor summolore coreet lorper susciliqui bla augiam nullam alit nonummy nis eumsand ionsequam eros nisi eugait praestie tat praesse quissit wis er aliqui te te tet venim zzriusci tat num ver sequis autatem iriustis enibh erate tatuer suscil ulluptate feugait pratie esto od modipis at. Ut augait, quam, volobor percilis acidunt ea commy nos nos alisim quis dolore mincil dipit accumsan henim iure tat nos nostrud dolorem deliquat vullum quat. Acinciduis et veniscing eriustrud er sit aute euisl ulluptatum dolestrud enit ver atum ipsusto odolor autatie minciduisim dolenis accum zzriuscing et, volestio dunt dunt irilisisi el inciduisit la consectet, commy nonullam ipisl diat irit ex eugiat. Tinit inim verat, vullaor susci eugue consequ ationse quametuer sumsan henibh ea commy nullandio odipis diamet nim zzrit, qui enim quat iure dui blandrem iurem dionse modolor eratinis do dolumsan ercipit ilisl do et loboreetum iriure eraesse quissim nummy nit lan henit, sum dolortis nos nim quamet adiam do duis dolorer sustin elisi bla facidunt dolor- con henibh enit alismolor sim ip erit vel exerostiscil in ullam velis aut velessequis num vercil etue eraestrud tet ipsusci piscipit, quat praessim iriureet aliquissit voloreetue feugue dolor suscipsusto exercil eugait lore dolor at. Volore min exerit nibh eros doloreet exercidunt ver in eliquat velesto ero dignisi. Odolobore dolore conseniscil diamcommy nonsed mod molent augait am dolore el essim quis nulluptate tissect etuero etuer il utat. Lit la feugiat, con eu feugiat num quamcortie eummolore tem doluptat laorperiusci blam in veriure feum dolobor susto odiat alit irilit nis augueros do corerostrud te modolortisi. Rud te vel ut venim illuptat ad tat. Ut lan velent autat. Ut vel ilit alismol uptat. Ut lutpatie te tat, quat lan ullutpat, quat, quat. Facinci estrud tat atincidunt iustionulla accum dolortinim velis augue feum veliquat lum alit, commolorem zzrilit acil in velesectem vel ulputat vero cor illamet nullam, sequam incin elit alit vel delit aliquisl inim nullaore diamcon ullumsan eugiam enibh erosto dolobortis dolore veliquam ing et veliquam aliquisi tis autpatie tat, cortisisis nulput alit, commod euismodo er sequamcon eu faciliq uamcorerate miniat. Niam vel eugiamet luptat pratem dolortin utatum quip- Lore minci tating eu facipis eugue vent niamcon hent num acilit lorer sent ad deliquis erciliqui estrud dolorem iustionulput venim amet del iusci te consequam dui euguer sit veliquisit dolor at. Se faccummy nostio conse tinibh et, veliquis nonsed tat in esequat, si ex euip eu facinciduis dolumsan er sequis auguero eu feuguero et wisl eu faccum quis nonum zzrilit exercillan henis dui tat venibh et autat nos nullaore min eugiatu mmodolore min vullummolor susciduisl utpat, velestie minim iriureriure feuis accumsan exeros eugait autpat. Rilisci liquipsusci ero duisim quismol orting exer amcommodit wisi. Cil do odolendrero et praesto od molore min ullam, conullam, si blaore venim nim quatuer sit wis erostie dolortie consequi blamcommy nummod tet, sit num at lum dolent ullam zzrilit, commod dit lobore feu faci blan vel exer accummo diamcommy nulla augait del doloboreetum vel in ea consequat dolore dit nullan henibh eugue cor amconsectet autpat nos dolutat vullandip ea feugue doloreet la adiam quamcommodo consequ ipisi. Rat. Accum dolorem velenit at wis nostrud diat. Guercin et, quamcon hent dolorperci blan et, sequat. Sum zzril iril doloboreet dolor il delit nit init ver sim dunt velit dip side nr 2 strek strek nr side 38 side nr 2 strek

7 «Polens Golgata»: Postkort fra slutten av 1800-tallet som fremstiller det polske folk som «Herrens lidende tjener», støttet av jomfru Maria. Årstallene angir særlige «lidelsesår» for den polske nasjonen. Illustrasjon gjengitt i boken «The Crosses of Auschwitz». på den polsk-katolske nasjonskroppen». Ifølge Dmowskis «nasjonaldemokratiske» ideologi skulle jødene elimineres fra nasjonens økonomiske sfære. Bare slik kunne det ekte polske vokse i styrke. Et forbud mot søndagsåpne butikker rammet så godt som bare én gruppe: jødiske forretningsfolk. Jøders adgang til universitetene ble strupet. Medstudenter henviste mange av dem som kom inn til «ghettobenker» i forelesningssalene. Kirkelige kretser deltok aktivt i antisemittismen, ifølge The Crosses of Auscwitz. Katolske aviser som Rycerz Niepokalanej og Mały Dziennik, advarte sine lesere mot jødene, som man mente praktiserte rituelle drap. Dessuten var de Kristi mordere. Nå skulle minoritetene «poloniseres». Og av minoritetene var det jødene som var lettest å utpeke som avvikere Det hører med til bildet at redaktøren for de to avisene var fader Maksimilian Kolbe, senere gjort til helgen fordi han under naziokkupasjonen tilbød seg å gå i døden for en polsk-katolsk medfange nettopp i Auschwitz. Andre verdenskrig. Nye jordskjelv av lidelse for både polakkatolikker og polske jøder. Og når dødsstatistikken skal settes opp, er det lett som også Zubrzycki bemerker å havne i nazistenes egne rasekategorier. Angivelser som «3,2 millioner jøder drept» og «nesten tre millioner etniske polakker drept» er slett ikke uproblematiske. Men å gjøre fasiten til «seks millioner døde polakker» ville være en verre forvrengning, påpeker forfatteren for polakker flest var ikke jøder å regne som «våre». Tapet ble som oftest heller ikke medregnet i «det polske martyriet». Og for den beskjedne skaren av polske jøder som overlevde Shoah, var nye sjokk i vente. Nå var det den typiske polak-katolik tidligere naboer, kolleger og klassekamerater ute på bygdene som fór frem som bødler. Med henvisning til middelalderfantasier om «jøder som spiser barn», var det som om hele småbyer mistet alle hemninger. Jøder menn, kvinner og barn ble steinet, klemt i hjel under stålbjelker, prylt til døde. Skadede jøder ble nektet behandling ved lokale sykehus, jødiske passasjerer lempet ut av lokaltog og drept. Den verste pogromen fant sted i byen Kielce i juli I blodtåken som omspant stedet ble 42 jøder drept, ifølge dokumentasjon i boken «Fear» av Princeton-professoren Jan T. Gross (Random House, 2007). Lynsjingen ble utført av medborgere som mente de forsvarte katolske verdier, og som i mer enn noen annen nasjon i Europa hadde bevitnet holocaust på nært hold. Kardinal Hlond, den polske kirkens overhode, la i sin kommentar til pressen vekt på at bolsjevik-vennlige jøder selv hadde rigget opinionen mot seg og banet vei for «de beklagelige hendelsene i Kielce». Britiske diplomater jobbet forgjeves for å få det polske bispemøtet til å avgi en eksplisitt fordømmelse av anti-jødisk vold, ifølge Gross. Og: Den enslige biskopen i kollegiet, biskop Kubina av Częstochowa, som kalte «de anti-jødiske eksessene» for en skandale og skamplett for kristennavnet, ble irettesatt av bispemøtet: Han hadde bedrevet solospill og oppført seg ukollegialt. Totalt ble et sted mellom 500 og 1500 jøder drept i pogromer i de første etterkrigsårene, fremgår det av Fear av dem opplevde seg som så uvelkomne i sitt gamle hjemland at de flyktet til Palestina, USA, Canada, Australia og diverse europeiske land. I sin detaljerte studie av antisemittismen i Polen etter krigen kommer Gross til en beklemmende konklusjon: Hovedgrunnen til pogromene var at så mange etniske polakker under nazitiden hadde forsynt seg med jødisk eiendom; hus, jord, kunst var tatt i «krigsbytte». Med andre ord: Bølgen av hjemvendte jøder truet røvet gods. Anno 2009 befinner den romersk-katolske kirken i Polen seg på defensiven. Under kommunisttiden vant kirken seg en enorm moralsk kapital. Den var bastionen mot kreftene som ville forvandle polakker flest til utgaver av homo sovieticus. Etter Stalin-tiden klarte kirken dels ved press, dels ved dialog å skaffe seg et betydelig frirom i en ellers totalitær stat. Ringvirkningene av denne motstanden gjorde seg gjeldende i store deler av det Sovjet-dominerte Øst-Europa. «Kirkens bidrag til nedbrytningen av kommunismen er enormt, det lar seg knapt gjøre å overdrive betydningen av dette bidraget», skriver Zdzisław Mach. Heltestatusen har riktignok fått sine skrammer i de 20 årene etter Murens fall. Enkelte kilder hevder at hele ti prosent av prestene mer eller mindre frivillig bidro som informanter og kollaboratører overfor kommunistregimet. Og bare timer før han skulle innsettes som ny erkebiskop i Warszawa havarerte kandidaten, Stanislaw Wielgus, av samme grunn. Han hadde fortid som kollaboratør, og trakk seg etter press fra Vatikanet og fra deler av sin egen nasjonale kirke. Men fortsatt gjenstår hovedinntrykket av en kraft som samlet svært mange polakker, også de liberale, kirke-kritiske, til motstand. Og katolisismen er fortsatt massivt tilstede i det polske sam funnet. Den kirkelige statistikken kunne slått en norsk kirkeforsker i svime: 44 prosent av befolkningen går til messe en gang i uken eller oftere. Krusifikser pryder offentlige kontorer og klasserom. Det er bare to år siden presidenten i den polske nasjonalforsamlingen, Marek Jurek, foreslo som en symbolsk verdimarkering å innsette Jesus Kristus som Polens»æreskonge». (Forslaget ble nedstemt, og fikk heller ikke biskopenes støtte.) Aktører og kommentatorer (fra øverst til nederst): Fader Tadeusz Rydzyk, «Europas mest innflytelsesrike fundamentalist» (). Kazimierz Switon: I kamp for å forsvare «hjørnesteinen i vår polske identitet». () Kardinal Glemp: Forsvarte først korsmobiliseringen. Polakkene elsker korset, fordi folket selv har opplevd å bli korsfestet. Janusz Salamon: - Kirken er i ferd med å miste en hel generasjon av unge, europavennlige polakker. Foto: Privat Pavereporter Mikołaj Lizut: Kirken mister sin heltestatus fra kommunisttiden. Foto: Asle Finnseth side nr 1 strek strek nr side 41

8 «Ingen kan ustraffet fornærme Polen.» Advarsel mot tyske journalister fra en avis kontrollert av presten Tadeusz Rydzyk Skal du reise fra Balice-flyplassen ved Krakow en søndag formiddag, er nattverdmesse et mulig alternativ til taxfreebutikken. Da pave Johannes Paul døde, brøt det løs en landesorg sekulariserte skandinaver knapt kan forestille seg. Bare i Krakow deltok nesten en million polakker i minnesamværet på gresslettene utenfor byen. I det hele tatt fremstår fortsatt Polen, relativt sett, som landet avkristningen glemte. Men den kraftige kulturkapitalen tæres nå langsomt i stykker, mener journalist Mikołaj Lizut (37). Han har fartstid som mangeårig Vatikan-korrespondent for Polens største avis, Gazeta Wyborcza, og er fortsatt sentral i avisens ofte svært kritiske dekning av kirken. Under kommunisttiden, sier han og lener seg frem i stolen, var Kirken en helt. Den var modig og mektig. Den polskfødte paven var selve inkarnasjonen av frihetskampen. Kommunismens fall i 1989 var den katolske kirkens triumf. Fortsatt, legger han til, er den romersk-katolske kirke «uten tvil landets mektigste institusjon». Men kirken støter fra seg stadig flere, ikke minst de unge i byene, sier han til STREK. Vi sitter i avisens fasjonable minimalistbygg i Warszawa, omsvinset av catwalk-kledde reportere og sekretærer som tar til seg av latte-serveringen i resepsjonsområdet. Etter kommunismens fall trodde biskopene at de var å anse som landets legitime herskere. Gjennom politiske allianser ville de bygge et «frommere Polen», de fargela religionsundervisningen i skolen, de skaffet oss Europas strengeste abortlov, de lot seg manipulere av den politiske høyrefløyen, de inngikk i en trend av antisemittisme, nasjonalisme og euro-skepsis. Denne trenden er nå, blant annet i pakt med regimeskiftet de siste årene, på retur. Kirkens politiske operasjoner har straffet seg, mener Lizut. Ifølge de siste årenes meningsmålinger ønsker ikke moderne polakker en slik kirke, hevder han. I «religiøse saker» må den gjerne være tydelig. Men ellers nei, sier den profilerte journalisten. Flertallet av de troende vegrer seg nå stadig sterkere for kirkens moralske påbud, sier Paweł Śpiewak, professor i sosiologi ved Universitetet i Warszawa. Undersøkelser gjengitt i det tyske nyhetsmagasinet Der Spiegel i 2006, viser at tre av fire unge polske katolikker synes det er greit med sex utenfor ekteskapet. Titusenvis av dem omgår Polens strikte abort lover; det anslås at polakker årlig får utført mellom og illegale aborter, blant annet i form av «abortreiser» til Tyskland. Zdzisław Mach, direktøren for Senteret for Europastudier, mener også at kirken lot seg forføre av sin egen triumf. Den hadde bak seg 50 år i relativ isolasjon fra resten av den romersk-katolske kirken. Og «den hadde ingen erfaring med å operere i et demokratisk for ikke å snakke om postmoderne pluralistisk samfunn». Den bar på en drøm om å vinne seg et moralsk monopol. Ifølge Mach utviklet kirken en argumentasjon der de som stilte seg i veien for drømmen ble stemplet som «kommunister» eller «fiender av den polske nasjon». Men drømmen druknet langsomt i kritikk også fra kirkens såkalte åpne fløy og fra «puristene»; den forvitret i negativ medieomtale, labre opinionsmålinger og politiske motstøt. I tillegg har kirkeskuta en løs kanon på dekk: Medie huset Radio Maryja, ledet av presten og ultranasjonalisten Tadeusz Rydzyk. Presten omtales som «Europas mest innflytelsesrike fundamentalist». Langs den polske landeveien støter man jevnlig på skiltene med konturene av Jomfruen og barnet, med angivelse av stasjonens sendefrekvens. Radio Maryja har mellom tre og fire millioner lyttere, et høyt tall, også i Polen. Mange av dem tilhører garden av eldre, nasjonalromantiske katolikker med lav utdannelse, omtalt som De Arveløse: «Det frie, markedsliberale Polen» ble et prosjekt de ikke mestret, en mulighet de var for gamle til å dra nytte av. De kjenner seg hjemme i stasjonens blanding av husmorråd, tidebønner, rosenkransbønner, innringningsprogrammer og andakter, for ikke å glemme utfallene mot tidens forderv og mot «dem» underforstått, jøder og jødevennlige. Siden starten i 1990 har fader Rydzyk styrt radiostasjonen som en eneveldig Father Director. Stiftelsen han leder har bygd opp et medie- og utdanningskompleks med base i byen Torun, herunder en dagsavis med i opplag. Når Polen kommer under kritikk, ikke minst fra tysk side, hender det at fader Rydzyks publikasjoner tyr til «advarsler». Det skjedde sommeren 2006, da avisen navnga en rekke tyske journalister som hadde skrevet kritisk om regimet i Warszawa. Artikkelen munnet ut i en utilslørt trussel: «Ingen kan ustraffet fornærme Polen.» Radiostasjonen var en viktig fyrbøter for korsplantingsaksjonen i Auschwitz i Den har en rekke ganger vært i søkelyset for antisemittiske uttalelser, og pådratt seg kritikk fra mange hold, også i kirken. Vatikanet har flere ganger forsøkt å tukte Rydzyk og Radio Maryja. Men ifølge flere kilder bidrar rundt halvparten av det polske bispekollegiet, særlig den eldre garde av biskoper, til å skjerme stasjonen fra pavelige sanksjoner. Radio-fenomenet har også bidratt til å velte politiske lass. Den krediteres som en viktig bidragsyter til Lov og Rettferd-partiets parlamentariske seier i 2005 og til Kaczyński-tvillingenes dominans i polsk politikk frem til STREK forsøkte via polskspråklige hjelpere gjentatte ganger å kontakte Rydzyk med tanke på RELIGION, SOCIETY AND GLOBAL ISSUES This masterprogramme gives knowledge of various relationships between religion and society in an increasingly global and multicultural world. The study programme is based on courses in the social sciences and religious studies. An essential part of the programme is to give insight into the different ways by which religion is shaped by various local and regional social conditions. This involves courses within: Ethics, Sociology of religion, Intercultural communication and Diaconia. The programme is interreligious in its orientation. FACTS > duration 2 years (120 ECTS) > application deadline June 1st > admissions Bachelor i Kultur og samfunnsfag* CONTACT > Student Administration: Rune Vik E: rune.vik@mf.no T: side nr 1 strek strek nr side 43

9 skriftlige kilder (ufullstendig liste): Boken The Crosses of Auschwitz av Geneviève Zubrzycki (The University of Chicago Press, 2006). Zubrzycki er sosiolog og førsteamanuensis ved Universitetet i Michigan. Boken Fear av Jan T. Gross (Random House, 2007). Gross er professor og historiker tilknyttet Princeton University.? Tror du på gode verdier i arbeidslivet Artikkelsamlingen The continuing agony: from the Carmelite convent to the crosses at Auschwitz, redigert av Alan L. Berger, Harry J. Cargas og Susan E. Nowak (University Press of America, 2004). Sa nei: Biskop Tadeusz Pikus er det polske bispemøtets økumeniske talsmann. Foto: Asle Finnseth et intervju. Men forespørslene havarerte, en etter en. Rydzyk?! ropte en av de frivillig engasjerte damene på sentralbordet. Nie, nie, nie! Betydelig bedre gikk det da strek forsøkte å få et intervju med Warszawa-biskop og professor Tadeusz Pikus. Biskopen har slikt å gjøre; han er utpekt av det polske bispemøtet det teller 103 aktive biskoper som leder for kirkens økumeniske råd. Da han hadde fått spesifisert temaet og spørsmålene i en mail, sa han ja til å sette av en time med det ukjente, økumeniske tidsskriftet fra Norge. Pikus tar imot oss, min polske tolk og jeg, i det som kalles erkebiskopens palass i Warszawa. Biskopen ser aldeles ikke ut som noen representant for en svekket kirke. Han er bred og vital. Håndtrykket er varmt. Gestene vennlige. Men han er nøye på at alt han skal siteres på, må være «autorisert», det må oversettes fra norsk til polsk og godkjennes før det går i trykken. Hans hellighet svarer fyldig på en rekke spørsmål om Kirkens syn på seg selv som «polskhetens hyrde», om håndteringen av både kors-krigere og rebelske radioprester. Men da tolken en del uker senere igjen stiller på biskopens kontor med artikkelutkastet, butter det. Biskop Pikus misliker konteksten hans uttalelser skal føyes inn i. Han mener han ikke får nok styring med hvordan hans forklaringer redigeres. Autorisasjonen uteblir. Han trekker intervjuet. Et «nie» er et nei, også på polsk. Essayet «Voice of the disinherited? Religious media after the 2005 presidential and parliamentary elections in Poland» av Stanislaw Burdziej i East European Quarterly, juni «The Roman Catholic Church in Poland and the Dynamics of Social Identity in Polish Society», paper ved Zdzislaw Mach, direktør ved Senteret for europeiske studier, Det jagellonske university. «The Power of Faith», temanummer av Der Spiegel, International Edition, nr. 9/2006. «Catch a Falling Star; The pope tries to beat back an ugly nationalism in once-open Poland», artikkel i Newsweek International, 29. mai «Letter from Poland. Differing Treatment of Religious Slurs Raises an Old Issue», artikkel i The New York Times, 3. mai Etter en pause i sommer, reiser strek i høstnummeret videre inn i forholdet mellom kirke, makt og nasjonale følelser i Nord- Europa. Via svenskekongen Karl den femte og hans røverkrig mot de polske papister. Via de kirkelige krigshisserne på begge sider av den norsk-svenske grensen i 1905, til noe mindre iøynefallende: konturene av nasjonalkristendom i Norge på 2000-tallet. Det gjør vi! Høres det ikke bedre ut å løse konflikter på arbeidsplassen gjennom dialog istedenfor streik? Er du enig med oss i at verdiene frihet, ansvar, ærlighet og respekt i arbeidslivet vil kunne gjøre en forskjell? Krifa - Kristelig Fagforening er en tverrfaglig og nytenkende arbeidstakerorganisasjon med verdier. Vi jobber for dine rettigheter på arbeidsplassen og for et godt arbeidsliv Bli medlem - kun 139 kr/mnd. Besøk oss på krifa.no eller ring Krifa - Kristelig Fagforening er en ny arbeidstakerorganisasjon for alle uansett bransje. Den enkelte har frihet til å velge om forsikringer og andre tjenester skal være en del av medlemskapet og betaler derfor kun for det viktigste: Lønnsveiledning, full juridisk bistand og karriererådgivning. Bli medlem av en politisk nøytral fagforening helt uten partistøtte. side nr 1 strek