Østarbeiderne Ostarbeiter i Tyskland og Norge. Kort oversikt.

Transkript

1 Østarbeiderne Ostarbeiter i Tyskland og Norge. Kort oversikt. Ca. 130 av 1300 østarbeidere på Årdalstangen, Sogn og Fjordane. Historisk bakgrunn Det var over åtte millioner sovjetiske borgere som ble tatt som krigsfanger eller sendt som tvangsarbeidere til Tyskland og dets okkuperte land i årene Ca. 5,7 millioner av disse var krigsfanger, av disse gikk ca. en million over i tysk militærtjeneste. Ca 2,7 millioner var sivile som ble tvangssendt fra Sovjetunionen til store deler av Tyskland og dets okkuperte land. Antallet sivile arbeidere som arbeidet i Tyskland og dets okkuperte land var 8,4 millioner og de kom fra over 17 land i Europa. De største gruppene kom fra Sovjetunionen, med 2,7 millioner, Polen med 1,6 millioner og Italia og Frankrike med en million hver. 1 Det ble brukt flere begreper om de sivile som ble sendt til Tyskland og dets okkuperte land. Fremdarbeiter var et begrep fra første verdenskrig om utenlandske arbeidere, zivilarbeiter var et begrep om alle sivile fra både Sovjeunionen og Europa. Ostarbeiter var en del av zivilarbeiter-gruppen, det var sivile fra Sovjetunionen som fikk den betegnelsen. Blant de europeiske folkeslag var det både frivillige og tvangssendte arbeidere. Blant østarbeiderne kunne det også være frivillige, men vanligvis var de tvangssendt fra sitt hjemsted. Østarbeiderne er mer presist beskrevet som hjemmeværende i Reichskommissariat Ukraine og den østlige del av Reischskommissariat Ostland, det vil si boende i de områder som tilhørte Sovjetunionen før 1939, med tillegg av de østlige deler av Polen. 1

2 Det var 1,2 millioner ukrainere, russere og flere hundre tusen av andre nasjonaliteter. Halvparten av alle østarbeiderne var kvinner. 2 Det må skilles på krigsfangenes og østarbeidernes status i Tyskland og dets okkuperte land. Østarbeiderne sto mer på linje med andre utenlandske arbeidere og hadde flere bestemmelser som gav dem visse rettigheter. Men arbeiderne fra Sovjetunionen sto nok nederst på rangstigen i forhold til både vestlige og polske arbeidere. Det er et enda større skille mellom østarbeiderne og fangene i konsentrasjonsleirer. Østarbeiderne kunne bli overført til slike leirer ved forseelser. Østarbeiderne ble sendt til Tyskland og dets okkuperte land fra mars 1942, da det trengtes arbeidskraft i store deler av Tyskland. Nazi-ideologien tillot ikke raseblanding, og en ville derfor ikke ha sovjetiske borgere til Tyskland. Men behovet for arbeidskraft gjorde at både krigsfanger og sivile ble satt i arbeid sammen med tyske arbeidere. Når det gjelder østarbeiderne, arbeidet 40 % av dem i landbruket, 40 % i industrien, åtte prosent i gruve- og byggebransjen, de resterende 12 % i ulikt arbeid. 3 Arbeitskort til en 15 år gammel jente, sendt til Tyskland 8. oktober Østarbeiderne ble sendt til mange europeiske land. Blant annet fikk Frankrike, Belgia, Romania, Italia og Norge mindre kontingenter med sivile. Antallet er usikkert, men det er under For Norges del, så kom det ca sivile i perioden Blant disse var det ca kvinner og 400 barn. Marianne Soleim anslår i sin doktorgradsavhandling tallet til litt under 9000, men bruker tall fra en britisk rapport fra desember Der vil jeg påpeke at den gruppen på 9000 som hun nevner, ikke består av sovjetiske arbeidere. Tallet må hentes fra et annet punkt i samme rapport, fra det totale antall av sovjetiske krigsfanger. Dessverre har ikke britene skilt ut antall sivile. 4 Mine tall er fra to ulike kilder. Interessant samstemmer tall fra en sovjetisk avis fra 1946, dernest samme tall fra Pavel Polian, en russisk forsker i I Tyskland døde østarbeidere av totalt 2,7 millioner. 6 Basert på egne beregninger av 7000 østarbeidere i Norge, døde ca. 80 personer, derav 17 kvinner i 2

3 perioden Det gir en dødelighet på 6,3 % døde i Tyskland i forhold til bare 1,1 % i Norge. Forskningsstatus på østarbeiderne Forskningen på området med de utenlanske arbeidernes innsats i Tyskland og dets okkuperte land har vært liten før Det var ikke sett på som et relevant tema og industrien under krigen ble ikke sett på et instrument for nazi-kontroll. Det kom noen forskningarbeider på tallet fra Øst-Tyskland. I Vest-Tyskland kom det så å si ingenting før Ulrich Herberts bok om Fremdarbeiter. Politik und Praxis des Ausländer-Einsatzes in der Kriegswirtschaft des Dritten Reiches kom i Den er blitt stående som den første grunnleggende forskning om de utenlandske arbeiderne i Tyskland. 8 Etter Herberts bok begynte det å komme flere artikler om temaet generelt og i 2002 skriver Thomas Urban at det er utgitt over et hundre regional- og lokalstudier om den utenlandske arbeidskraften i Tyskland under andre verdenskrig. Urban skriver at det ble en forsterket interesse på slutten av 1990-tallet da mye historisk arbeid ble satt i gang på grunn av den økonomiske erstatningen som skulle bli tildelt de utlendinger som hadde vært i tvangsarbeid i Tyskland og dets okkuperte områder. Oftest er det informasjon om alle europeiske tvangsarbeidere i disse bøkene. I alle bøker har østarbeiderne fått stor oppmerksomhet, men også litteratur spesifikt om østarbeiderne er det kommet mer av, spesielt etter Minst fem bøker er konsentrert om kvinnene og barna, halvparten av alle østarbeiderne var kvinner. I Norge var det en femtedel av alle østarbeiderne som var kvinner. Barn ned til 10 år var brukt til arbeid, men de som var yngre var tatt med i flyktninge-gruppen. Når det gjelder forskningsarbeid på østarbeidere i Norge, eksisterer det lite materiale. Mest sannsynlig er det bare på et par hundre sider. Ti sider av Marianne Soleims doktorgrads-avhandling om de sovjetiske krigsfangene omhandler østarbeiderne i Norge. Ellers så finnes det en del lokalhistoriske artikler og noen bøker som delvis er forskningsbasert som omtaler østarbeiderne. Den første artikkelen som direkte omhandler østarbeiderne, er fra Sauda sogelag i Det er først på slutten av 1990-tallet og begynnelsen på 2000-tallet at det kommer flere artikler som belyser østarbeiderne. Sammenligner en med forskningsarbeid på de sovjetiske krigsfanger i Norge, så er det skrevet mye mer. Størrelsesforholdet var da også på krigsfanger i forhold til østarbeidere i Norge. Men selv på det store forskningsområdet med de sovjetiske krigsfangene er det ikke kommet flere enn tre hovedfagsoppaver og en doktorgradsavhandling, den første kom i Noen dokumentarbøker kom ut på midten av 1980-tallet. Arbeidet i Tyskland og Norge Når en sammenligner den type arbeid som østarbeiderne ble satt til, var den noenlunde lik i Norge og Tyskland. Det var ikke militært arbeid, de arbeidet bare i den sivile sfæren. Bjørn-Petter Finstad skriver om den tyske okkupasjonen av Norge, om Norges bidrag i planene om den fremtidige økonomiske organiseringen og integrasjonen av Europa under tysk ledelse. I denne ideologien, die Grossraumwirtschaft, (det store virksomhetsområdet) skulle hvert land ha forskjellige roller knyttet til sine spesielle forutsetninger og ressurser. For Norges del gjaldt dette fire områder: bergverks- smelteverks- og elektrokjemiske produkter og fiskeriene. 9 Østarbeiderne i Norge ble engasjert på nettopp disse fire områdene. I Tyskland var 3

4 de først og fremst i landbruket og ulik type av industri og få i bergverk. En direkte sammenligning av type arbeid er ikke så lett, da østarbeiderne var engasjert i litt ulikt arbeid i disse to land. Fiskerinæringen Den første gruppen av østarbeidere som kom til Norge, kom til Nord-Norge. De første 100 var kvinner og de kom den 22. juni Bjørn-Petter Finstad har skrevet en hovedfagsoppgave om fiskerinæringen i Finnmark under okkupasjonen. Det tyske fiskerifirmaet Nordsee Deutsche Hochseefischerei Gesellschaft ble registrert i Norge som A/S Fiskefilet. De etablerte to fiskefilet-fabrikker i Norge; i Trondheim og Bodø. Et annet firma, Vereinigte Tiefkühlgesellschaften Lohmann & Co. etablerte seg i Hammerfest. På alle fabrikkene arbeidet det ukrainske kvinner. Finstad har i tillegg intervjuet og skrevet en artikkel om en ukrainsk kvinne som ble værende i Norge etter krigen. Han skriver at arbeidet med å behandle fiskeråstoffet var viktig for Tyskland, det var mangel på norsk arbeidskraft, selv det å tvangsutskrive nordmenn ga ikke nok hjelp. Løsningen ble å importere ukrainske kvinner og menn. Til sammen 300 ukrainske kvinner ble sendt til Hammerfest, 900 menn og 100 kvinner til Bodø. Høsten 44 ble fabrikken i Hammerfest flyttet til Svolvær og de ukrainske kvinnene sendt etter. Ann-Chatrin Braseth og Astrid Borchgrevink Lund skriver om de ukrainske abeiderne i Bodø. De intervjuer norske arbeidere som var på samme anlegget. Hanna Anny Koljada, Hammerfest. Bygging av aluminiumsfabrikker Rolv Petter Amdam, Dag Gjestland og Andreas Hompland har skrevet historien til Norsk Hydros verk i Årdal. A/S Nordag (Nordische Aluminiumsgesellschaft) var et tysk firma som i 1941 planla å bygge aluminiumsfabrikker på flere steder på vestlandet og i Nord-Norge. Det var i Saudasjøen i Rogaland, Eitrheim ved Odda i Hordaland, Årdal i Sogn og Glomfjord i Nordland fylke. Her var det mange norske underfirma som engasjerte østarbeidere. I Årdal kom det ca menn og 14 4

5 kvinner våren I 1944 ble arbeidet i Årdal stoppet, mange østarbeidere ble sendt til andre steder for blant annet å utføre skogsarbeid. Til Saudasjøen kom det østarbeidere på samme tid som i Årdal, i 1943 var det der 1000 arbeidere, derav ca. 50 kvinner. Dette arbeidet ble ferdig våren 1944 og her ble også arbeidere sendt til andre steder, blant annet en del til Sandnes, Knaben gruver, Herøya, og andre mindre steder på østlandet. Else Farup skriver at også i Glomfjord arbeidet det østarbeidere senere i krigen. Omtrent 70 arbeidet på Haugviks smelteverk i Glomfjord. 10 Ketil Gjølme Andersen skriver i 2005 om østarbeiderne på Herøya ved Porsgrunn i Hydros historie Han finner ingen primærkilder til omfanget av arbeidet av østarbeiderne på byggingen av fabrikkanlegget som skulle produsere magnesium til bruk for det tyske luftvåpenet. 11 Andersen bygger sin informasjon på muntlige kilder, på nordmenn som arbeidet på anlegget. Noen østarbeidere fra Ukraina som flyktet fra arbeidet er en bekreftelse på at de var der. Han skriver at sommeren 1943 var 25 % av arbeidsstokken utenlandske tvangsarbeidere og krigsfanger. Hvor mange av disse som var østarbeidere, kan han ikke fastslå. Andersen skriver at det var mange ulike kategorier av tvangsarbeidere, franskmenn, jugoslavere, polakker, italienere og andre nasjonaliteter fra Europa. En mindre gruppe østarbeidere var også i arbeid på Mår-anleggene ovenfor Rjukan. Bergverk Østarbeidere ble også satt til gruvevirksomhet på Knaben gruver i Vest-Agder og i Rendalsvik i Nordland. De ble sendt hit i 1944 da det viktige arbeidet med byggingen av aluminiumsfabrikkene var avsluttet. I flere tidsskrifter og aviser blir det påstått at Knaben gruver var den viktigste industrivirksomheten i Norge, fordi molybdenmalmen var så viktig for rustingsindustrien. 12 Fra april 1944 var det 90, fra desember 1944 til freden i mai 1945 arbeidet det 253 østarbeidere der. Frivillige østarbeidere? Ulrich Herbert skriver at i Tyskland kom det noen titusener frivillig våren 1942 helt til det ble kjent i hjemlandet hvilke forhold de levde under. Siden kom det ingen frivillig lenger. Herbert skiller ikke på tvangssendte og frivillige senere under krigen selv om det i 1944 rømte hundretusener vestover til Tyskland for å slippe unna den fremrykkende røde arme. I Norge skriver Finstad at de ukrainske kvinnene i Nord-Norge var tvangssendt og bygger det på intervju med en av dem. Den kvinnen forteller at de ble hentet på skolen i landsbyen og sendt på toget til Tyskland. I Bodø forteller en nordmann at de ukrainske mennene hadde fått et ultimatum i hjemlandet; enten reiste de til Norge, ellers så mistet de brødrasjoneringskortene. Årdal sogelag kan i sine intervjuer i Ukraina også bekrefte at disse ikke var frivillige. Andersen skriver at det kan ha vært frivillige blant de ukrainske arbeiderne på Herøya, det vil si blant østarbeiderne. Han bygger dette på generell informasjon fra blant annet Marianne Soleim, som skrev doktorgradsavhandlingen om sovjetiske krigsfanger. I Ulateigs bok gjengis en oversikt over hvor mange i en leir ved Moss som ville tilbake til Sovjetunionen i juni Bare 10 % av flere hundre vil hjem. 13 Etter dette blir det bataljer og et drap før alle blir tvangssendt tilbake til Sovjet. De sivile i denne leiren hadde ved 5

6 fremrykningen av den røde arme i 1944, blitt presset til å dra eller frivillig reist vestover inn i Tyskland. Så hadde tyskerne sendt dem til Norge. Egil Christophersen som skriver om krigen i Vestfold har intervjuet flere nordmenn i Tønsberg-området og det skal ikke ha vært noe piggtrådgjerde rundt leiren til de 181 sivile som var på Sem ved Tønsberg. Østarbeiderne gikk der helt fritt etter arbeidstid og den besto blant annet av hele familier. 14 Han skriver at etter krigen ble de kalt Vlasov-folk av den sovjetiske øverstkommanderende for de sovjetiske fangene i Vestfold. Andrej Vlasov var en russisk general som gikk over på tysk side for å kjempe mot Stalin og bolsjevismen. Men tyskerne brukte ham bare til propaganda-formål og han hadde bare en fantomhær før han fikk to divisjoner i Christophersen tror at disse østarbeiderne enten var tvangsutskrevne eller frivillige, men ikke tilhørende Vlasovarmeen. En del ble også sendt til Høybuktmoen, flyplassen ved Kirkenes. Mange ble også sendt til Ørlandet der de hadde det relativt fritt. Det var mange kvinner og barn blant dem. Hvordan var leveforholdene for østarbeiderne på arbeidet og i leirene i Tyskland og Norge? Arbeidsforhold, boforhold og kosthold Finstad skriver at det var noenlunde gode forhold for de ukrainske kvinnene i Hammerfest. De fikk lønn, men fikk trekk for kost og losji, og hadde en ekstra skatt slik at de satt igjen med nesten ingenting. De bodde i brakker og det var piggtrådgjerde med tyske vakter rundt. Men de kunne snike seg ut uten å få noe særlig straff og de fikk gå i samlet tropp til kino på søndager. Hanna Anny Koljada som intervjues av Finstad, forteller at de gikk til streik for å få bedre mat og de fikk faktisk oppfylt sine krav. Ingen ble mishandlet der og bare en av dem døde. Braseth og Lund skriver at ved fiskefilet-fabrikken i Bodø hadde østarbeiderne det noenlunde bra. 15 Årdal sogelag har fra 1995 fått kontakt med flere østarbeidere. Etter å ha intervjuet flere i Ukraina, kan de generelt konkludere med at forholdene hadde vært noenlunde bra på Årdalstangen. Men det var hardt arbeid og lite mat selv om de fikk litt mat av nordmenn. Årtuns intervju av en østarbeider i Ukraina 1989 viser at det i Saudasjøen var samme forhold som i Årdal. Østarbeideren Mikhail Tarandusjko ble ikke mishandlet, men det var lite mat. Det var også mulighet til lettere arbeid og da fikk han komme inn til norske familier. 16 I en annen artikkel fra Sauda sogelag, skrives det om en sykestue i Saudasjøen, der østarbeiderne ble innlagt, noen kom også til norske sykehus. I Rendalsvik forteller Brattland at østarbeiderne fikk ekstra mat i forhold til nordmennene og de fikk komme hjem til dem i helgene. Mishandling, flukt og døde I Bodø forteller en norsk arbeider at de tyske vaktene var greie nok, men da det kom norske vakter som tilhørte partiet Nasjonal Samling, ble det mye verre. Flaa i Fædrelandsvennen forteller om mishandling av østarbeidere ved Knaben gruver. Det var en tysk arbeidsformann som utførte den og norske arbeidere turte ikke gripe inn 17 Urban skriver også om mishandling i gruvene i Ruhr-området, de ble utført av tyske arbeidsformenn og som ikke medførte inngripen fra ledelsen. Kanskje på grunn av de dårlige forhold var det mange som rømte fra østarbeiderleirene, både i Tyskland og Norge. De var også lettere å flykte fra i forhold til krigsfangeleirene der vaktholdet var strengere. Else Farup skriver at fra Haugviks smelteverk i Glomfjord i Nordland rømte 6

7 flere av østarbeiderne til Sverige. Amdam, Gjestland og Hompland skriver at også fra Årdal rømte mange østarbeidere. 27 skal ha rømt fra Saudasjøen. En østarbeider som rømte fra Knaben gruver ble gjemt hos nordmenn til freden. Likskue i Saudasjøen. En østarbeider druknet i I Årdal døde 13 østarbeidere mellom , derav et par i ulykker, fire under et britisk bombeangrep, en begikk selvmord men ingen ble drept. 18 I Saudasjøen døde sju østarbeidere av ulike årsaker, blant annet druknet to, to begikk selvmord, en døde ved et tyveri og en døde av forgiftning. I Bodø døde en mann og en kvinne i en mineulykke, noen rømte og en av disse ble skutt. Urban forteller fra Kamener Zeche Monopol i Ruhr at det der døde 117 østarbeidere fra , blant annet 47 ved ulik sykdom, 29 ved ulykker, ni ble skutt ved flukt og tre begikk selvmord. Dødsårsakene ligner hverandre, men antallet er høyere på denne fabrikken. 19 For på de tre arbeidsstedene i Norge døde ca. 25 av totalt 3000 østarbeidere, og så mange arbeidet det ikke på Monopol-fabrikken. Sikkerhetspolitiet drepte ingen i Norge, men sendte over 50 til Grini fangeleir og noen få til Tyskland, til konsentrasjonsleirene der. I Tyskland ble noen skutt av Sikkerhetspolitet, de fleste ble sendt til konsentrasjonsleirer, ofte for arbeidsnektelse, flukt eller annet. Behandlingen av kvinner og barn Ukrainske kvinner og menn bodde tett oppi hverandre i leirene i Norge og det førte til at ca. 50 barn ble født i Bodø. Disse vokste opp i leiren og fikk babyutstyr av tyske myndigheter. I Tyskland ble det fra juni 1943 opprettet egne barnehjem som barna ble sendt til, der kunne dødeligheten være stor. 20 Barna ble fordelt i følge en 7

8 undersøkelse på deres verdi som innehaver av gode rase-elementer eller ikke. Det ble ikke opprettet slike hjem i Norge, selv om diskusjonen var der. I Rana Blad for intervjues en hviterussisk kvinne som var sendt til Mo i Rana under krigen. Hun var 13 år og hennes søsken 11 og 15 år da de kom dit i De var ikke frivillige, men hadde gjemt seg hos partisanene i Hviterusssland og tyskerne fant dem og sendte dem til Norge. De arbeidet på et tysk feltlasarett, det var hardt arbeid og lite mat. Derimot hadde de lov til å gå på byen på søndager, slik som arbeiderne i Hammerfest og Saudasjøen. Disse barna var altså for seg selv, foreldrene var ikke med dem. Sverre Rødder har en artikkel fra Stord der det fortelles om da britiske fly angrep skipet Austri Blant mange norske og tyske døde, omkom også 14 hviterussiske kvinner, bare to overlevde. 21 I Rødders artikkel diskuterer han om kvinnene var fanger eller tyskernes selskapsdamer. Han skriver at de fikk vite sannheten etter krigen og han siterer så fra en avis i Bergen etter krigen der en russisk major forteller om at de 15 unge russiske kvinnene der fikk like hard behandling som mannlige fanger. Også i Bodø og i Sauda antydes det at kvinnene som arbeidet hjemme hos tyske offiserer ytet dem seksuelle tjenester. Hos Ulrich Herbert finner en at det var forbudt for tyskere å ha seksuelt samkvem med menn eller kvinner av russisk eller polsk nasjonalitet. Straffen for seksuelt samkvem med en russisk mann var hengning for den russiske part og konsentrasjonsleir i to år for den tyske. 22 I Norge ser det ikke ut til at reglene ble fulgt. En russisk kvinne fikk et barn med en tysk soldat. Også to barn ble født i Hammerfest, der mødrene hadde hatt kontakt med tyskere. Disse ble ikke sendt til noen annen fangeleir. Men disse mødrene ble utstøtt av de andre østarbeiderne. Det ble født 129 barn mellom Så var det ca. 250 barn under 13 år som var sendt hit sammen med familien eller alene. De døde Østarbeiderne døde på følgende steder, mange av disse er flyttet til andre steder etter krigen: Årdalstangen -3 døde Austri-forliset ved Stord -14 døde. Kvinner. Saudasjøen -7 døde Knaben gruver -2 døde derav 1 etter krigen Kristisansand -1 døde etter krigen Sem -2 døde Rygge -1 døde etter krigen Horten -5 døde, derav 1 døde etter krigen Oslo -1 død Gardermoen -36 døde Kvam i Gudbrandsdalen -3 døde. Rømt fra Årdalstangen. Bodø -4 døde. En av disse var en kvinne. Hammerfest -1 død. Kvinne. Kirkenes -1 død. Kvinne. Foreløpig tall på døde er 81, derav 17 kvinner. 8

9 Det er også sannsynlig at noen flere som rømte og ble skutt, var sivile. Litteratur om tyske forhold Herbert, Ulrich. Hitler s foreign workers. Enforced foreign labor in Germany under the Third Reich. Cambridge Opprinnelig publisert i Tyskland i 1985 under Tittelen Fremdarbeiter. Politik und Praxis des Ausländer-Einsatzes in der Kriegswirtchaft des Dritten Reiches. Sidene 1-26, Klussmann, Jan. Zwangsarbeit in der Kriegsmarinestadt Kiel Bielefeld s. Spoerer, Mark. Zwangsarbeit unter dem Hakenkreuz : ausländische Zivilarbeiter, Kriegsgefangene und Häftlinge im Deutschen Reich und im besetzten Europa Stuttgart sider. Urban, Thomas. Überleben und sterben von zwangsarbeitern im Ruhrbergbau. Münster sider. Litteratur om norske forhold 1. Amdam, Rolv Petter, Gjestland, Dag og Andreas, Andreas (red). Årdal: verket og bygda Oslo S Andersen, Ketil Gjølme. Flaggskip i fremmed eie. Hydro Oslo S Andreassen, Dag K. Firkantet fisk. Kjøle- og fryseteknologi blir fiskeindustri. Fra Volund, årbok for Norsk Teknisk Museum sider. 4. Bohn, Robert. Reichkommissariat Norwegen. Nationalsozialistische Neurordnung und Kriegswirtschaft. München S Braseth, Ann-Chatrin og Lund, Astrid B. Sendt til fiendens leir- i Bodø. I: Årbok for Bodø Side Brattland, Sigurd. Fra industristed til ødemark. Glimt fra Rendalsviks historie. Meløy historielag S Christophersen, Egil. Vestfold i krig S Farup, Else. Trekk fra Glomfjords historie. Meløy S Finstad, Bjørn-Petter. Fiskerinæringen under okkupasjonen. Hovedoppgave i historie Universitetet i Tromsø våren S Finstad, Bjørn-Petter. Hanna Anny fra Ukraina- en pionér fra fiskeindustrien i Nord-Norge. I: Gerrard, Siri og Balsvik Randi R.(red.) Globale kyster. Kvinnforsk, Universitetet i Tromsø S Hægebostad sogelag årsskrift S Rødder, Sverre. Den vinteren Austri ble senket i Sunnhordland. I: Årbok for Sunnhordland folkemuseum og sogelag S Sogeskrift for Eiken S Soleim, Marianne Neerland. Sovjetiske krigsfanger i Norge : antall, organisering og repatriering. Doktorgradsavhandling Tromsø s Ulateig, Egil. Hjem til Stalin. Oslo Utdrag på 50 sider. 16. Undheim, Magnar. Øvre Sirdal under krigen To sider. 17. Ve, Søren. Bygdebok for Årdal. Årdal S Årdal før og no. Blad utgitt av Årdal sogelag. Nr og sider. 19. Årtun, Tone. Møte med ein russefange. I: Årsskrift for Sauda sogelag sider. 9

10 Aviser 20. Fædrelandsvennen Rana blad Ryfylke Noter 1 Spoerer 2001: 222f 2 Spoerer 2001: 94 3 Spoerer 2001: Soleim f, 215f og note Soleim 2005: Pavel Polian 2001 og Nytt fra Sovjetsamveldet. 6 Spoerer 2001: 227f 7 Herbert 1997: 1ff 8 Spoerer 2001: 9 og Urban 2002:8. 9 Finstad 99:36f 10 Farup 77: Andersen 2005: 376f, Hægebostad sogelag årsskrift 1998: 26f, Undheim, Magnar. Øvre Sirdal under krigen 1995 og Fædrelandsvennen Ulateig 1985: 75ff 14 Christophersen 1989: 54ff 15 Braseth og Lund 1991: 71ff 16 Årtun 1989: og Ryfylke Sogeskrift for Eiken 1985: 46ff 18 Årdal sogelag nr : 4 19 Urban 2002: 136f 20 Herbert 1997: Sunnhordland. Årbok 1985: 118ff 22 Herbert 1997:166,269 Skrevet av Michael Stokke januar