I absurde omstendigheter

Transkript

1 Kristine Storli Henningsen Illustrert av Tom Sølvberg I absurde omstendigheter - En humoristisk, trøstende og ukorrekt førstehjelpsbok for nybakte foreldre

2

3

4 Kristine Storli Henningsen I absurde omstendigheter Gratis e-bok, 2013 Sats, omslag og illustrasjon: Tom Sølvberg Kristine Storli Henningsen Kopiering fra boka er ikke tillatt uten avtale med forfatteren Innspill og reaksjoner mottas med takk: antisupermamma@gmail.com antisupermamma.wordpress.com

5 Kristine Storli Henningsen Illustrert av Tom Sølvberg I absurde omstendigheter - En humoristisk, trøstende og ukorrekt førstehjelpsbok for nybakte foreldre

6 Forord Babyer er skapt søte fordi vi skal tåle så mye dritt fra dem. Dette utsagnet kom fra en av mine nærmeste venninner, i perioden da hun hadde et kolikkbarn. Dritt? Jeg forsto ikke hva hun mente. Inntil jeg fikk barn selv. Da kunne utsagnet like gjerne ha kommet fra meg selv. For man skal virkelig tåle en hel del av disse babyene. Selvsagt finnes det unntak. Noen får smilende babyer som sover hele natten. Andre får skrikende babyer som ikke sover i det hele tatt. Og da blir tilværelsen alt annet enn rosenrød. For meg føltes den til tider helt absurd derav tittelen på boka. Den absurde tilværelsen startet allerede da jeg var gravid. Jeg så på alle kvinnene som gikk rundt med struttende mager, og visste at jeg snart ville være en av dem. Tenk at de rommet miniatyrmennesker av alle slag. Og i min mage levde det et lite frø som ble større dag for dag, og som skulle være mitt ansvar i de neste 18 årene. Nei, la oss ikke starte boken med underdrivelser. Hele livet ville dette mennesket være en del av mitt liv, og kreve noe av meg. Pupp og kos. Bleieskift og godnattsanger. Lek og trilleturer. Moteklær og lappen. Kjærester på overnatting. Penger til husleien. Ok, la oss ikke hoppe for langt frem i tid heller. Det første året har man nok med nettopp dette - det første året. Derfor har jeg valgt å fokusere på det. Og jeg har tatt med litt om svangerskap og fødsel, ettersom dette tross alt er en naturlig del av det å få barn.

7 Boken kan kanskje hjelpe deg når alt ikke går etter de andre bøkene. Forhåpentligvis vil den også redusere supermamma-presset og bringe fram latteren innimellom barseltårene. For jeg har garantert gjort alle feilene og tenkt alle de bisarre tankene. Jeg syntes det var like tøft og vanskelig å bli mamma, som jeg synes det var morsomt og givende. Tipsene du får er verken vitenskapelige eller politisk korrekte, men godt utprøvd av undertegnede, som fikk tre barn på 3 ½ år. Kanskje vil du til og med synes noen av dem er litt på kanten. Men dette er metoder og triks som har fungert for meg. Jeg vet at når poden skriker fjerde timen på rad i sengen, hjelper det lite med en helsesøster som formaner om viktigheten av faste leggerutiner. Da trenger både du og babyen førstehjelp.

8 Jeg er gravid, og alt ligger til rette. Hvorfor er jeg ikke jublende glad? Før tenkte jeg at det mest naturlige i verden var å få barn. Og det er det jo sett fra et biologisk synspunkt. Likevel føltes det absurd i det øyeblikket jeg visste at jeg var gravid. Det lille frøet, på størrelse med noen millimeter, snudde livet mitt på hodet fra dag en. Ikke på den måten at jeg gikk rundt med rosa babybriller og syntes alt annet enn den kommende morstilværelsen var interessant. Det føltes heller som et kronisk sjokk. Hva i all verden var i ferd med å gro inni meg? For alt jeg visste kunne det være en spire til den neste Hitler. Eller, hvis jeg var heldig, den neste Mor Teresa. Kanskje en spinnvill energibunt, som konstant ville tappe meg for krefter? Eller den lateste slabbedasken som noen sinne har tråkket sine føtter på denne jord? Og dette vesenet skulle jeg ha noe med å gjøre, for alltid? Man kan få panikk av mindre. Så hvorfor gikk alle gravide rundt og virket så rolige? De vagget rundt som zen-kuer, mens jeg følte meg som en panisk, sprengt gås. Nå tror du kanskje at jeg ble gravid ved et uhell? Mitt første svangerskap var trolig det mest planlagte i verden. Mannen min og jeg hadde giftet oss og kjøpt rekkehus, skaffet oss stasjonsvogn og en familievennlig valp (av den typen som ligner en levende teddybjørn, og som du kan rive ørene av uten at den reagerer). Vi hadde prøvd å bli gravide en stund, og et barn var mer enn velkomment. Likevel var det som om jeg trodde det aldri kom til å skje. For hvordan kan man fatte noe sånt? I det ene øyeblikket er man en helt normal kvinne. I det neste er man to i en. Det første sjokket utartet seg slik: Jeg hadde nettopp tisset på graviditetstesten på toalettet. Med et litt sløvt blikk på testen, for dette hadde jeg gjort mange ganger uten å se mer enn én strek, kneppet jeg igjen buksen og vasket hendene. I det jeg tørket hendene på håndkledet, så jeg det i øyekroken: To røde streker som åpenbarte seg på den blendahvite pinnen. Først

9

10 ble jeg bare stående og stirre på strekene, stiv av skrekk. Så løftet jeg langsomt hånden og tok på den, med samme mine som om det skulle vært en giftig slange. Da jeg hadde de to røde strekene rett foran øynene, og hadde blunket såpass mange ganger at jeg var sikker på at jeg ikke så dobbelt, var det som om en alarm gikk av i hodet mitt. Jeg skrek så høyt at de må ha hørt det på andre siden av Oslofjorden. Mannen min dundret på døren med panikk i stemmen. Var alt i orden der inne? Jeg visste ikke hva jeg skulle svare. Var virkelig alt i orden? Var jeg egentlig klar for å bli mor? Hadde det ikke vært mer slitsomt enn forventet å ha en valp? Piping om natten, dotrening og ødelagte møbler? Og hva med jobben jeg holdt på å søke? Jeg kunne vel ikke forvente å få den nå, som jeg var gravid? Jeg fortsatte å stirre på testen mens tankene raste gjennom hodet: Jeg skal presse et hode ut av underlivet, jeg skal mate et annet menneske med puppene, jeg skal forklare om blomster og bier og kriger i Midt Østen og fotosyntesen, jeg skal se i pupillene deres om de har tatt narkotika, jeg skal bake fotballkaker eller prinsessemuffins, jeg skal bruke sparepengene mine på bilseter og barnevogner og bleier. Det måtte fem tester til for å overbevise meg. Alle viste det samme: Jeg var så gravid jeg kunne få blitt. Livet kom aldri mer til å bli det samme. Da mannen min fikk se testen(e), ble han også hvit i ansiktet. Det mest naturlige ville vært at vi satte oss ned og snakket sammen. Men i all min fortvilelse var mamma, ironisk nok, den eneste jeg ville snakke med. Akkurat denne helgen var selvfølgelig min mor og far på hytta på fjellet, der de er omtrent en gang i året. Med begrenset mobildekning. Og selvsagt var det min far som tok telefonen. Jeg begynte øyeblikkelig å hulke som et barn. Få... mamma... på... tråden, hikstet jeg. Men kjære jenta mi, hva er det for noe? Du vet du kan fortelle alt til pappa. Jeg prøvde å spørre etter mamma igjen, men pappa ga deg ikke. Til slutt hylte jeg det ut: Jeg er gravid! På tjukka! Jeg har en bolle i ovnen! Jeg er i ulykkelige omstendigheter! Villere hulking. Jeg hørte lyden av løpende skritt, og brått var mamma i røret. Da jeg fortalte henne det glade budskap ble hun stille en stund. Så sa hun forsiktig: Er dette en dårlig nyhet? Selvsagt er det en dårlig nyhet! Jeg skal bli mor! Hvordan skal jeg bli mor?

11 Jeg er jo bare et barn selv! Nå vel. Riktignok vil du alltid være et barn for oss. Men trettién år? Du er definitivt moden nok til å få barn. Så var det som om de slapp gleden løs på fjellvidda. Jeg hørte dem rope til de andre at de skulle bli besteforeldre. Det var så jeg kunne føle besteforeldrehormonene boble ut av telefonrøret. Jeg forsøkte å snakke til mamma om jobben jeg holdt på å søke, om valpen vi nettopp hadde anskaffet oss, og om min håpløse umodenhet. Dessuten, snufset jeg, skjønner jeg ikke hvordan dette kan ha skjedd. Hunden hadde jo sovet mellom oss i sengen hver natt i flere uker nå. Jeg trodde dette var det mest planlagte svangerskapet i verden, jeg, sa mamma. Du høres ut som en tenåring som ikke har hørt om prevensjon. Det var tydelig at mamma ikke var inni mitt psykotiske hode. Jeg så ikke for meg en søt, gurglende baby. Jeg hadde bilder i hodet av meg selv som en tjukk og sur husmor, som regnet på matvarer i hodet mens en like tjukk og sur unge satt i handlevognen og skrek på pizza. Var det sånn det skulle bli? Var det gode livet over?

12 Svangerskapet Jeg var heldig å ha tre svangerskap nesten fritt for fysiske plager. Hodet var det verre med. Det var fylt opp av nevrotiske tanker, alt fra å miste jobben til at barnet aldri skulle komme ut, men forsteine seg der inne og forvandle meg til en evigsprengt gås. Her følger en nevrotisk kategorisering: Mister jeg jobben? Undersøkelser viser at kvinner i stor grad blir diskriminert før, under og etter et svangerskap, og det på feigeste måte. For eksempel: Vi går glipp av en jobb vi søker på fordi vi sier, eller arbeidsgiveren ser, at vi er gravide (men de trenger selvsagt ikke oppgi at det er grunnen til avslaget). Eller vi blir fratatt arbeidsoppgaver når vi kommer tilbake etter endt permisjon. Etter åtte år som frilanser, søkte jeg min første jobb rett før jeg ble gravid. Av ulike grunner drøyde jobbsøkingsprosessen ut, mens jeg fortvilet forsøkte å skjule den voksende kulen på magen. Jeg vandret rundt med digre omslagstopper og olabukser med sikkerhetsnåler, og spurte alle tiltrodde: Skal jeg si det? Eller la være? Statistisk sett tror jeg halvparten sa si det, mens den andre halvparten sa ikke si det. Den første halvparten argumenterte med at det er best å være ærlig i det lange løp, mens den andre halvparten hevdet at jeg kom til å bli diskriminert. I flere uker slåss ja- og nei-siden om plassen i hodet. Det endte med at jeg holdt munnen lukket og magen inne, helt til jeg fikk jobben. Jeg skrev under kontrakten på sjefens kontor, og kjente det rasle i sikkerhetsnålene da han ristet hånden min. Blekket var knapt tørt på papiret før jeg slapp ut magen og sa de forløsende ordene: Det er en liten ting jeg må fortelle deg, og det kan kanskje utgjøre en utfordring (jeg hadde allerede lært meg at skolerte ledere aldri kaller noe for et problem). Sjefen min lente seg tilbake på stolen og så avventende på meg. Ja, det har seg altså sånn at jeg er gravid. Sjefen min forsøkte å bevare fatningen, men jeg så at pupillene hans utvidet

13

14 seg betraktelig. Til slutt lente han seg fremover, klistret på seg et smil og sa: Ja vel. Da har vi ikke noe annet valg enn å ta denne... eh utfordringen. Hvor langt er du på vei? Ganske nøyaktig fem måneder. Pupillene hans utvidet seg om mulig enda mer, og det ble stille en stund. Da han endelig var over sjokket, sa han noe jeg aldri skal glemme: Du gjorde rett i ikke å si noe. For selv om det ikke er lov, hadde jeg nok diskriminert deg. Det er tross alt mer jobb med å ansette en gravid kvinne. Han fjernet fem måneders dårlig samvittighet på et blunk og fikk meg til å føle at jeg hadde gjort det eneste rette. Jeg gikk ut av kontoret med rett rygg og stor mage. Dagen etter, da jeg endelig kunne vise frem magen, fikk mine nyervervede kollegaer seg et sjokk. En av dem sa forsiktig: Jeg synes du begynte å få en litt merkelig fasong.

15 Det kan være lurt å holde graviditeten for seg selv i en jobbsøkingsprosess. Svært få vil ansette en gravid kvinne, med de utfordringene det kan medføre, hvis de har mulighet til å velge en enklere løsning. Husk at du ikke er forpliktet til å informere om graviditeten før det er tre måneder igjen til fødselen.

16 Hva med kroppen? Da jeg gikk gravid oppdaget jeg noe fantastisk: Jeg kunne bli smellfeit med god samvittighet! Jeg har eplefasong, så all sjokoladen la seg rett på magen og fikk meg bare til å se mer gravid ut. Attpåtil var det glatt ute og jeg hadde termin om vinteren, så min mann følte seg forpliktet til å gå tur med hunden (som jeg hadde mast om et år, og han hadde sverget han aldri skulle gå med). Det føltes langt bedre å spise sjokolade foran en god dose reality-tv enn å fly på holka i mørket med en virrete valp. Magen este ut raskt. Og mye. Det voksende barnet og all kvikk lunsjen fikk meg snart opp i størrelse, fra XL Sprengt Gås til Small Hval. De første seks månedene syntes mannen min jeg var sexy - den søte, lille magen og de store puppene. Men snart var det amorøse blikket borte. Det fikk meg til å tenke på en episode fra da jeg var liten. Pappa hadde gitt meg en liten skilpadde som vi kalte Sofus. Sofus var liten og søt, og levde i sus og dus med fiskene i akvariet. Men da vi kom hjem fra ferie en sommer, hadde Sofus plutselig firedoblet sin størrelse og gomlet i seg alle fiskene i akvariet. Min far kikket rasende på skilpaddedyret, som lå nederst i akvariet med et par eksotiske finner ut av munnvikene. Høyrød i ansiktet ringte han dyrebutikken og brølte: Vi ble lovet en dvergskilpadde. Dette er jo et monster! Dermed var det over og ut med Sofus, som ble returnert til dyrebutikken dagen etter. Du kan dessverre ikke gjøre det samme med monstermagen. Jeg spiste sunt under svangerskapet og alt annet i tillegg. For eksempel: Jeg spiste fet fisk og grønnsaker til middag og gjerne en trepakning med Kinderegg mens jeg laget maten. Jeg spiste brødskiver med leverpostei til frokost og pyntet med nonstop. Et stort aber var at mannen min aldri har sett bedre ut. Det til tross for at menn i snitt legger på seg 6 kilo når kjæresten er gravid. Så mens jeg lignet en overforet høne, synes jeg alle kvinnene rundt meg så ut som små, nette kyllinger.

17 Synes du fremdeles jeg er attraktiv, spurte jeg, mens jeg kikket ned på monstermagen. Min mann vred seg litt i sofaen. Jeg kunne formelig se setning etter setning bli formulert i hodet hans, og deretter forkastet. Til slutt kremtet han og sa: Du er attraktiv til å være høygravid. Takk. Antar jeg.

18 Det finnes milelange lister over ting du ikke bør spise under svangerskapet. Bruk sunt vekk, og unngå mat som kan inneholde skumle bakterier. Du ble gravid over natten, ikke multiallergiker. Motstå fristelsen til å bli bråkjekk. Min bestemor hoppet fra en stein i skogen da hun var 7 måneder på vei, og fikk en brist i ryggen som aldri leget seg. Jeg har også en tidligere kollega som ikke tok hensyn til bekkenløsningen. Hun var flink pike og tvang seg på jobb, nesten frem til fødselen. Det endte med at hun var sykmeldt i fire år etterpå.

19 Hvorfor har jeg så mange sprø tanker? Hadde noen kikket inn i hodet mitt i løpet av de ni månedene jeg gikk gravid, hadde jeg trolig fått en helt annen diagnose. Her er noen av tingene jeg gikk rundt og funderte på: Hvordan ville barnet se ut? Ville det bli en dårlig miks av mannen min og meg? Hva om han arvet min manns tykke øyebryn, mine små øyne, min manns nese og min lille munn? Jeg så for meg de merkeligste kombinasjoner, og var sikker på at naturen hadde lurt oss inn i en dårlig genmatch. Hvordan ville personligheten hans bli? Hitler, Hussein og Mugabe har alle ligget ved sin mors bryst og blitt ammet. Hva skjedde på veien? Jeg så for meg den internasjonale, prisvinnende dokumentaren: The Monsters Mom. Bilder av meg som en blek, middelaldrende mor med nedsunkne skuldre og skam i blikket. Overfor meg satt det en skarp reporter i mørk dress og stilte spørsmål som: Når begynte han å vise tegn på å være et monster? Tenkte du ofte at det var noe du gjorde galt? Fortvilet stotret jeg frem at han var en snill og rolig gutt, og at jeg ikke forsto hva som hadde skjedd. Så brøt jeg sammen foran kameraet: Ja, selvsagt klandret jeg meg selv til tider! Kunne det ha vært sjokket da jeg oppdaget at jeg var gravid? Ørreten som viste seg å være full av tungmetaller? Eller den gangen jeg sov så tungt at jeg ikke hørte at han gråt på soverommet?

20 Hva om fosteret stakk av? Man kan nemlig spontanabortere uten å merke noen ting. Fenomenet kalles blindt egg (blinded ovum), og betyr at fosteret sniker seg ut av livmoren, slik at bare den tomme fostersekken er tilbake. Kroppen min rommet altså et ukjent vesen som kunne finne på å rømme lydløst og umerkelig, når som helst. Jeg lå med hendene på magen og så for meg at det bittelille vesenet listet seg nedover egglederne, snek seg ut av skjeden, hoppet ut av sengen og forsvant ut av vinduet. Etter hvert tok jeg en klok beslutning: Jeg bestemte meg for å slutte å lese det som fantes på nettet om spontanaborter. Det gjorde ikke annet enn å kaste bensin på hormonbålet. Kan jeg fortsette å reise? Jeg reiste mye under svangerskapet. I ettertid tenker jeg at det kanskje var litt krampeaktig. Vi ville bevise at livet ikke stoppet opp selv om vi skulle ha barn. Da vi reiste til Dubai og jeg var 8 måneder på vei, forsto vi raskt at vi hadde vært litt overmodige. Vi reiste med KLM, det eneste flyselskapet som tillater gravide å fly så tett oppunder termin. De har også en regel om at hvis man føder på flyet, får barnet gratis flybilletter med flyselskapet resten av sitt liv. Vi var så gale at vi faktisk ønsket oss det. Fnisende sto jeg, elefantkvinnen, og min mann i innsjekkingskøen mens alle rundt oss kikket nervøst på magen min. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg måtte vise frem papiret fra legen, om at jeg var i fin form og i stand til å gjennomføre en flytur. Jeg nedkom ikke på flyet. Og shopping og strandliv var ikke så fristende som før. Jeg måtte konstant tisse når vi var på shopping (takk høyere makter for alle de gullbelagte, luksuriøse toalettene), og varmen fikk føttene mine til å ligne vadebrygger. Hver gang jeg prøvde å bade i bølgene, mistet jeg balansen og gikk overende på grunna. Og det knaket faretruende i skruene da jeg prøvde meg på skliene i badeland. Til slutt kastet jeg inn håndkleet og ble liggende og ruge på hotellrommet resten av uka, mens min mann kikket på tegneseriekanalen, den eneste med engelsk tale.

21

22 Hvorfor ser han så rar ut på ultrqlyden? Det er en magisk opplevelse å se den lille røre seg i magen; gjespe, sprelle, sutte på totten. Selv hadde jeg så mange av disse øyeblikkene at jeg ble rent blasert. Jeg var så heldig å ha en gynekolog med en ultralydmaskin. Dermed ble det ultralyd på hver eneste månedlige kontroll under hele svangerskapet. Min førstefødte må være det mest fotograferte fosteret i hele verden. Og faktisk ble det noen ultralyder utenom dette også. Jeg ble så avhengig av å se ham jevnlig, at jeg ble nervøs når jeg ikke hadde sett ham på en stund. Var han fremdeles der, tro? Brått syntes jeg det hadde stille så lenge nedi der og man leste jo så mye rart. Så ringte jeg legen og spurte om jeg kunne få en ekstra ultralyd. Omtrent slik fortonet disse ultralydene seg: Jeg (lettet): Akkurat, der spreller han, ja. Han er fremdeles på plass. Legen (lettere oppgitt): Jada, han forsvinner nok ikke så lett, Fru Henningsen. Du er tross alt i femte måned, så du hadde merket det hvis han brått ble borte. Jeg (overhører den oppgitte tonen): Og der banker hjertet, ja. Jo da, alt ser ut til å være i orden. Legen (litt mer oppgitt, og skarpere i tonen): Jada, hjertet banker og slår som det skal. Det er nok kanskje ditt hjerte som er litt urolig? Jeg (nekter å ta hintet): Men hva med nyrene hans? Er alt i orden med nyrene? Jeg har nettopp lest om en mystisk nyresykdom som kan ramme små fostre. Legen (rimelig oppgitt nå, og enda skarpere): Nyrene? Det er ingenting i veien med nyrene, Fru Henningsen. Mannen min synes det var pinlig med alle disse undersøkelsene jeg stadig fløy på. Han kunne ikke forstå engstelsen min, til han var med på den

23 obligatoriske ultralydundersøkelsen på sykehuset. Se! Der er sønnen deres, sa sykepleieren med et smil, og frøs et perfekt portrett av vår sønn på skjermen. Fosteret var til forveksling lik en marsboer. Øynene var store, sorte og skrå og resten av ansiktet hadde små, rare og utydelige trekk. Mannen min sa ingenting, men all fargen forsvant fra ansiktet hans. Etterpå, da vi gikk bortover korridoren, så han på meg med store øyne og hvisket: Er det virkelig sånn han kommer til å se ut? Jeg tror vi skal be om en ultralyd til. Bare sånn for sikkerhets skyld.

24 Overlever jeg fødselen? Jeg hadde ikke et snev av fødselsangst før min førstefødte kom. Jeg har aldri vært spesielt redd fysisk smerte. Dessuten, tenkte jeg, har milliarder av kvinner gjort dette før meg. Hvor vondt kan det være? Da folk så på ballongmagen min og spurte om jeg hadde forberedt meg til fødselen, trakk jeg på skuldrene og sa: Nei, hvorfor skulle jeg det? Han må jo ut, ikke sant? Da det nærmet seg, fikk jeg likevel et snev av engstelse. Jeg spurte min mor om hvordan hun opplevde fødselen. Jeg husker ikke helt, mumlet hun. Det er så lenge siden. Men det var jo vondt. Folk skriker vel ikke så lungene vrenger seg for moro skyld. Men kan du sammenligne smerten med noe? Tja. Kanskje som sterke menstruasjonssmerter? Men det var nok vondere enn det, altså. Det er jo en naturlig smerte, da. Sa min mor. Som fødte meg i løpet av noen få pressrier for over tretti år siden. Likevel valgte jeg å stole på at dette var nærmere sannheten enn andres skrekkhistorier. Plassér deg i et selskap med kvinner som har født, så vil de krangle om hvem som har hatt den verste fødselen, på samme måte som menn krangler om hvem som hadde det tøffest i militæret: Jeg hadde 12 timer med rier som ikke var effektive. Det vil si: De var smertefulle. Men det var ikke med på å drive ut barnet. Det hele endte i keisersnitt. Bare 12 timer? Da var du heldig, da. Jeg lå i over ett døgn med et barn som kom med rumpa først. Barnet mitt var så på overtid, at morkaken var råtten og hodet steinhardt. Og epiduralen virket ikke! Fødselen min tok ikke så lang tid. Men hodet var så stort at de sa det var rart jeg i det hele tatt fikk ham ut. Det føltes som om kroppen skulle spjære i to, og de måtte lappe sammen underlivet i en time etterpå.

25

26 Mitt beste tips: Lukk ørene. Det finnes bedøvelse. Norge er et trygt land å føde i. Du har kvalifisert helsepersonell rundt deg. Dessuten har ulike mennesker ulike smerteterskler. Noen sykmelder seg bare de får et skrubbsår på knærne, mens andre jobber selv om de knapt henger sammen. Jeg tilhører den sistnevnte kategorien. Nettopp derfor insisterte jeg på at jeg ikke ville ha smertestillende under fødselen. To dager før fødselen fikk jeg en tekstmelding fra en kamerat som har to barn. Det var en kort og dramatisk beskjed, som en statshemmelighet han betrodde meg i en kode: Epidural. Avslå alt annet. Selv ikke dette tok jeg på alvor. Da riene startet, forsto jeg ikke helt hva som var i ferd med å skje. Jeg trodde jeg hadde forstoppelse. Uttallige ganger i løpet av natten spratt jeg opp av sengen for å gå på do, og irriterte meg over at ingenting kom ut. Selv om jeg ikke kunne se føttene mine for ballongmagen når jeg var på do, gikk det fremdeles ikke noe lys opp for meg. Riene kjentes bare ut som mild kniping, mest i korsryggen og rumpa. Etter hvert som takene ble sterkere, og jeg begynte å krabbe rundt i sengen på alle fire med magen skrapende mot dynetrekket, gikk det opp for meg hva som var i ferd med å skje. Jeg vekket mannen min, og i det jeg reiste meg opp av sengen gikk vannet. Nå forsto jeg hvorfor venninner advarte meg mot å dra på IKEA på termindagen. Det var nemlig ikke litt vann som kom ut. Hele Oslojorden rant ut av meg. Jeg følte meg som en vandrende sisterne, der jeg vagget rundt med toalettmappen i hånden og konstant lekket vann. Bak meg fløy hunden vår og lepjet i seg den seige væsken, mens mannen min fløy rundt i boxeren og lette etter bilnøklene (som han hadde i hånden). Med andre ord: Alt var som normalt før en fødsel. Min mann filmet meg under de første riene, som bare økte i styrke, og jeg avgir den udødelige replikken: Jeg håper ikke det blir vondere enn dette! På et tidspunkt ble jeg trillet inn på en fødestue og flyttet over i en fødeseng. Nå var det som om hele kroppen begynte å vrenge seg, fra innsiden og ut. Det var nå jeg skulle lære at det ikke alltid lønner seg å være så bråkjekk. Jeg skrek etter alt jeg kunne komme på av smertelindring: Epidural! Heroin! Maskingevær! Det var så vondt at jeg ville de skulle skyte meg og operere ut barnet. Samtidig. Nå forsto jeg min kamerats dramatiske melding om epidural. Jordmødrene forsøkte med aromaterapi og beroligende sprøyter, og ingenting hjalp det grann. Det var som å tilby magen en dråpe vann når den skrek etter

27 oksestek. Jeg skrek som besatt: Nåde! Nåde! Til slutt ble mine bønner hørt. Legen kom inn i rommet som en Messias i grønn frakk, det var så jeg kunne se glorien over hodet hans. Så ble sprøyten satt. Jeg fikk sitte foran en jordmorstudent som sa jeg kunne klype henne så hardt jeg ville. Jeg grep etter det nærmeste, og kløp henne alt jeg hadde i puppene.

28 Epiduralen satt som et skudd, bokstavelig talt. På et minutt gikk jeg fra å planlegge min egen begravelse til å være klar for disko. Jeg spurte til og med mannen min om han satt godt for ryggen og jordmødrene om de var slitne. Og jeg takket legen for at han hadde gitt meg livet i gave. Et par timer senere var den lille mannen ute. Jeg vet ikke om det var morsfølelse som kom over meg da den varme bylten ble lagt på brystet mitt. Jeg ble betatt av det lille vesenet med de mørke krøllene, og et enormt beskyttelsesinstinkt veltet opp i meg. Jeg hadde løpt naken med ham gjennom flammene dersom det hadde begynt å brenne. Men å bli glad i noen tar tid. Da jeg endelig trodde det var over, skulle morkaken ut. Min mor rådet meg på forhånd til å se nøye på den. Hun syntes den lignet en vakker rubin. Gudene vet hva hun fikk av hallusinogener under fødselen (dette var tidlig 70-tall). Men en rubin lignet den ikke. Mer en blodig og mislykket kjøttkake. Så begynte jordmoren å sy meg igjen. Der og da hadde jeg en intens lyst til å sparke henne i ansiktet, jeg så for meg at hun ville slite med skjev nese og snorkeproblemer resten av livet. Nå var det sannelig nok herjing med mitt stakkars underliv. Sysaker opp i det hele? Etter hvert begynte jeg å telle fingre og tær, og registrerte til min fornøyelse at ultralydbildene ikke hadde løyet. Alt så ut til å være i orden med ham. Og det var noe tilfredsstillende i å se den lille mannen roe seg, bare ved hjelp av min snurpete brystvorte. Jeg følte meg som en urkvinne. Jeg hadde født mitt barn med smerte, og nå lå han ved brystet mitt og suttet fredelig i seg mat fra kroppen min. Mannen min og jeg følte begge en solidaritet overfor alle kvinner som hadde født. Jeg dro det kanskje litt lenger enn ham. Hver gang jeg så en kvinne som trillet barnevognen sin på gaten utenfor, hadde jeg lyst til å slå vinduet opp på vid gap og rope ut i snøføyka: Stå på, urkvinne! Jeg er stolt av deg! De hadde nok vært overbærende med meg, der de vandret rundt med gyngende knær og poser under øynene. For jobben var langt fra over, selv om det føltes slik der og da, og jeg syntes jeg kunne høre fiolinmusikken og se rulleteksten i bakgrunnen. For å sitere jordmoren: Fødselen er bare et komma. Det er nå jobben begynner kroners-spørsmålet til slutt: Glemte jeg smerten etter fødselen? Rett etterpå sa jeg alle mine venninner at jeg aldri skulle føde igjen. Men etter hvert var det som om de smertefulle minnene ble mer og mer fjerne. Hvis folk spør meg om det gjør vondt nå, svarer jeg det samme som min mor

29 gjorde: Jo da, det var vondt. Kanskje litt som sterke menstruasjonssmerter?

30 Når du er på samtale med sykepleier før fødselen si at du ønsker å ha epidural i bakhånd. Du vet aldri hva slags fødsel du får, eller hvor lang tid den tar, så det er lurt å ha en plan B. Du trekker ikke tenner uten bedøvelse, gjør du vel? Lukk ørene når kvinner forteller om monstrøse barn som kommer sidelengs ut med albuen først. Fødselshistorier har en tendens til å bli som fiskehistorier: Fisken blir større og kampen mer intens for hver gang den blir fortalt. Ha følgende mantraer i hodet underveis: Du er skapt for å føde barn og milliarder av kvinner har gjort det før deg. Smerten er tidsbegrenset. Den vil ta slutt en gang. Du er på et sykehus med kompetente mennesker og mye dop. Det kommer en belønning. Selv om du kanskje ikke øyeblikkelig blir glad for den vrælende, lille kjøttpølsen på brystet, så vil du etter all sannsynlighet bli det på sikt.

31

32 Hva skjer de første dagene? I ammetåka trodde jeg at jeg lå på hotell, de første dagene på sykehuset. Jeg så på nødsnoren over sengen som en servicesnor, og dro i den for hver minste ting: Er det mer syltetøy igjen? Kan dere komme med litt leppepomade? Kan noen lukke vinduet? Ellers vandret jeg bare sløvt rundt i rommet, og innbilte meg at hver gang jeg hadde kledd på sønnen min, så var jeg påkledd også. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger min mann stoppet meg, kliss naken under genseren. Ikke så jeg spesielt sexy ut heller, med ubarberte bein, håret i floker og magen hengende over nettingtrusen og voksenbleien. Jeg var visst ikke skapt som min mor, som spratt inn i sine skinnyjeans rett etter fødselen. Uansett er ikke dette tiden for en slankekur. Smaksløkene er som regel forsterket etter en fødsel, så en dvask salamiskive kan smake som et saftig lammelår og tam appelsinsaft kan forveksles med ferskpresset juice. Første gang du ligger på sykehuset hører du gjerne på alt hva jordmødrene sier. Det kan være forvirrende, fordi de sier ulike ting. Det er heller ikke alt som er riktig for deg. Lytt til rådene deres, samtidig som du finner din egen metode. Det er du som er mor til barnet, og du som bestemmer. Så utfordring nummer to: Du er kommet hjem med barnet. Hva i all verden skal du finne på med en baby? Noen bare ler av dette spørsmålet, og synes alt faller seg naturlig. Andre, som meg, synes det er et helt reelt spørsmål. Faktum er at vi var på to ulike planeter, utviklingmessig sett, den fremmede lille mannen og jeg. Hva i all verden likte han å gjøre? Og hvordan kunne vi finne ting vi begge likte å gjøre? Jeg ville selvsagt være uegoistisk til en viss grad og gjøre ting med ham som jeg ikke synes var spesielt utfordrende. Jeg var tross alt blitt mor. Men jeg var ikke villig til å ofre meg hele dagen. En slags felles plattform måtte vi kunne finne. Jeg tenkte at babyen måtte være omtrent på stadie med en hund, uten det samme aktivitetsnivået. Så hva gjør man med en hund? Jo, man gir den mat, koser og småprater med den, leker litt og går turer. Og voila - det er nettopp det man gjør med babyer også. Så ble vi en liten trio, da hunden, babyen og jeg. Ikke spesielt stimulerende. Gurgling og flaskemating kan

33 aldri komme opp mot godt slarv over en Kaffe Latte. Men vi hadde da en form for kommunikasjon. En venninne av meg hadde et godt råd: Sett av tid til babyen hver dag, slik du gjør med andre ting. Lag en timeplan, og fyll inn en halvtime her og der med pludring og rangleristing. Da har du bevist for deg selv at du har vært sammen med barnet, og kan gjøre andre ting god samvittighet. Det er ingen grunn til å bruke all sovetiden til barnet til smokkekoking og tykke bøker om barneoppdragelse. Legg deg i badekaret med en god krimbok eller sett deg ut i solen med en stor kopp kaffe og fersk avis. Du fortjener alle pausene du kan få. Det er ikke fri å gå hjemme. Det er bare en annen form for arbeid.

34 Gode råd når alt alt ikke går etter de andre bøkene: Jeg har slengt ut puppen. Hvorfor virker den ikke? Hva er det som er så himla vanskelig med å amme? Vi er skapt til det, ikke sant? Er ikke det den primære årsaken til at vi har pupper? Og hvordan skulle barna ha overlevd i steinalderen hvis mødrene ikke klarte å amme? Det var garantert ikke noe nantillegg å få. Uansett er det et statistisk faktum at mange kvinner har startproblemer med ammingen. Enkelte klarer ikke å amme i det hele tatt. Hvorfor i all verden virket ikke puppene? Jeg følte at alle kvinner i hele verden klarte å amme, unntatt meg. Trøske og brystbetennelser og indre stress gjorde at jeg ikke har klart å fullamme noen av mine barn. Så satt jeg der da. Inkompetent. Ukvinnelig. En defekt melkeku. Jeg hadde forestilt meg at jeg kom til å sitte som Madonna med barnet, og kikke ned på det harmoniske, lille barnet som fornøyd glugget i seg melk. I stedet satt jeg der med vrengt ansikt, blødende brystvorte og en skrikende baby på armen. Jordmødrene på sykehuset brukte ulike metoder for å hjelpe til med ammingen. Enkelte bare vrengte brystvorten min inn i munnen på barnet. Det er bannlyst med hjelpemidler også. Hver gang jeg syntes jeg hadde funnet en alternativ løsning, for eksempel brystskjold (en plastikkbrystvorte som legges som en beskyttelse over brystvorten), så jordmødrene på meg som om de vurderte å diske meg fra en konkurranse. Jeg lurte også på om jeg hadde nok melk, ettersom poden bare skrek hver gang han hadde spist. Jada, sa jordmødrene, naturen er viselig innrettet med hensyn til tilbud og etterspørsel. Men naturen har ikke alltid intelligens. Sønnen min gikk dramatisk ned i vekt, og dermed økte presset på ammingen. Til slutt følte jeg meg fanget i et ammefengsel, der de hvitfrakkede var fengselsvokterne og barnet min cellekamerat. Brystvortene og nervene ble gradvis mer tynnslitt, og etter noen dager fikk jeg et klaustrofobisk sammenbrudd: min mann stoppet meg, kliss naken under genseren. Hjelp, ropte jeg. Vi kommer aldri levende herfra! Da fikk jeg hjelp fra uventet hold. En av jordmødrene listet seg nærmere sen-

35 gen, så på meg med et blikk som om hun var i ferd med å røpe en statshemmelighet, og hvisket: Det finnes alternativer. Hun forlot rommet, og kom tilbake litt senere med flakkende blikk og noe i hendene. Ikke en baufil bakt inn i bløtkake, men en brystpumpe pakket inn i et håndkle. Nå kunne jeg gi sønnen min den melken jeg klarte, og deretter morsmelkerstatning til han ble mett. For første gang kunne vi begge slappe av og sove etter et måltid. Jeg er overbevist om at påstanden om at alle kvinner er i stand til å amme, er noe tull. Jeg kjenner flere kvinner som har forsøkt til de nesten har brutt sammen, eller barnet har vært farlig underernært, fordi de ikke har klart å produsere nok melk. Jeg kjenner kvinner som ikke har klart å amme fordi de har hatt for mye melk. Jeg kjenner kvinner som har hatt barn som bare ikke ville ta puppen. Og jeg kjenner kvinner som bare synes amming er vondt og ekkelt, eller får gjentatte brystbetennelser. Så hva med alt det fantastiske man leser om amming, som at barna får høyere intelligens og sterkere immunforsvar? Her i Norge har vi gode erstatningsprodukter, og det er ingen undersøkelser som viser at barn oppfostret på flaske blir dummere eller sykere enn andre. Alle barn jeg kjenner som har blitt oppfostret med plastpupp, er sunne, sterke og aktive. Inkludert mine egne.

36 Litt amming er bedre enn ingenting. Gi den melken du har, og morsmelkerstatning etterpå. Det finnes en nesespray, Syntocinon. som kan lette utdrivingsrefleksen, slik at melken kommer lettere (sprayen er reseptbelagt). Synes du bare det er ekkelt å amme? Pump deg på flaske og mat barnet etterpå. Brystbetennelse er skrekkelig. Dersom noen hadde spurt meg om jeg ville amputere puppene da det sto på som verst, hadde jeg svart kontant ja. Mange orker ikke amme etter en slik betennelse, og det er dumt hvis man har kommet godt i gang. Følg legen eller helsestasjonens råd angående forebygging og lindring. Hvis ammingen går ad dundas, ta med deg fordelene med plastpupp: Du blir mindre bundet til barnet, og kan lettere gå ut en kveld. Du slipper voldsomme hormonsvingninger og energiløshet Du får et barn som blir mindre masete om kvelden (når puppene begynner å bli tomme). Båndet mellom far og barn styrkes, når også han får være med på å mate barnet.

37

38 Skrikingen er uutholdelig. Hvor er volumknappen? Hva skal de med sirener? Hvorfor kan de ikke bare sette et spedbarn på taket? Ti ganger mer effektivt, og overdøver enhver bilstereo. Det pussige er at man gjerne tolerer andre babyers gråt bedre enn sitt eget. Det er som om ditt eget barns gråt stiller seg inn på en spesiell frekvens i kroppen, så lyden blir uutholdelig. Alt man klarer å tenke på er hvordan man skal få lyden av, og desperat går man gjennom rekken av mulige behov: Sulten? Tørst? Bæsjet? Trøtt? Oppmerksomhetssyk? For varm? For kald? Trolig er vi skapt slik fordi vi ikke skal ignorere barnets behov (jo da, naturen glimter til også). Vår førstefødte hadde kolikk, senere betegnet som melkeallergi, og kunne skrike timevis i strekk. Jeg husker spesielt en episode, der mannen min hadde tatt med seg en kamerat hjem fra jobben (ikke noe sjakktrekk i denne perioden). Sønnen min skrek og skrek og jeg var milevis fra å finne avknappen. Jeg tråkket opp en sti mellom stuen, vaskerommet og kjøkkenet. Etter hvert gikk byssingen over i risting og hysjene ble til hvesing. Til slutt brøt jeg helt sammen, og sto midt på gulvet og hylgråt om kapp med den bæljende ungen. Kameraten til mannen min så på ham med store øyne og hvisket: Er det sånn det er å ha barn? Ja, hikstet jeg, Akkurat sånn er det! Kan du ta ham med deg hjem? Jeg holdt frem den ildrøde, vrælende bylten, men av en eller annen grunn vegret han seg for å ta i mot. Han har ikke barn den dag i dag.

39

40 Bruk ørepropper for å dempe lyden (selv brukte jeg hørselvern). Vær klar over at enkelte barn skriker seg i søvn. Min mellomste var sånn: Uansett hva vi gjorde, så ga han alltid fra seg noen hyl før han sovnet. Det kan derfor være lurt å vente med å ta opp barnet til det har skreket litt. Da vekker du ham ikke unødig og må begynne helt på nytt.

41

42 Babyen reagerer på morsmelkerstatningen. Hvorfor får jeg ikke vite om alternativer? Vi oppdaget, etter to måneder med intens skriking, at sønnen vår hadde kumelkallergi. Han tålte altså ikke morsmelkserstatningen. Dette ble oppdaget fordi jeg var så heldig å ha en venninne som hadde slitt med det samme. Da jeg fortalte henne om kolikken kom hun hastende med et helt skrin av hjelpemidler. Hun satte pekefingeren rett på den smilende babyen og sa innbitt: Da vekker du ham ikke unødig og må begynne helt på nytt Du kan skru av den sjarmoffensiven, lille venn. Jeg vet hva du driver med om nettene! Nesten med det samme vi gikk over til Nutramigen (morsmelkserstatning som ikke er basert på kumelk), var det som å få en ny baby. Poden ga ikke fra seg et kny, og sov i nesten et døgn etterpå. Jeg hadde advart alle på påskefjellet om at vi tok med oss et kolikkbarn - og sønnen min laget knapt en lyd hele påsken. Svigermor så litt belærende på meg og sa: Jeg tror ikke han har kolikk, Kristine. Det er vanlig at små barn lager lyder. Har du mistanke om at barnet ditt reagerer på morsmelkerstatningen, kan du gå på apoteket og kjøpe erstatningsprodukter. Men det lureste er å gå til barnelegen og få påvist melkeallergi. Da får du dem nemlig på blå resept. Så lurer du kanskje på: Hvorfor informerer de ikke om dette på helsestasjonen? Der snakker de stort sett bare om amming, og til nøds mumler litt om NAN. Da jeg begynte å spørre dem om alternative morsmelkerstatninger, som soyamelk, så de på meg som om jeg snakket om en slags heksemikstur. Nei, dette hadde de aldri hørt om. Vel: Helsestasjonene er statlige, og Staten gir ut alternative morsmelkserstatninger på blå resept. En boks Nutramigen koster godt over 300-lappen, så da kan du regne ut resten selv.

43 Sjekk barnet for melkeallergi, hvis det skriker mye i forbindelse med måltidene. Barn skal egentlig ikke ha kumelk før de er ett år gamle. Melkeproteinet er stort for et uutviklet tarmsystem. I asiatiske land er det langt mer forsiktige med å introdusere kumelk, det går svært gradvis.

44 Hvorfor er babyen så rasende på røde lys? Hils på din nye fiende: Trafikklyset Den lille utålmodigheten du har følt når det grønne lyset har latt vente på seg, kan bli til ren desperasjon. Det er nå du drømmer deg bort til dumpete landeveier som får hele bilen til å riste (perfekt for å vugge barn i søvn!), og null lyskryss. For barna merker det gjerne med en gang man stopper på rødt lys. Og pausen i ruggingen blir ikke godt mottatt. Det resulterer som regel i skingrende skrik, helt til det grønne lyset viser seg igjen. I verste fall kan du snurre ned vinduene og ta sjansen på å kjøre, kanskje folk tror det er sivilt politi og flytter seg. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger vi har sittet innbitt og stirret på det røde lyset, mens skrikingen har blitt mer og mer intens bak i bilen. Det er ganger jeg har ropt i ren desperasjon (og ment det): Bare kjør! Bare kjør? Jeg kan ikke kjøre på rødt lys! Jo, bare gjør det! Folk vil forstå. Jeg betaler boten! Kjøøør! Enkelte ganger har barna reagert når veien blir for stille og jevn også og begynt å vræle. Da har jeg kjørt slalåm for å få babyen til å roe seg. Av og til har jeg også ruset bilen kraftig mens jeg har ventet på rødt lys, eller fått den til å hoppe som en kenguru. Når jeg ser andre kjøre slik, vet jeg at det er et av to ting: De fyllekjører, eller de har en skrikende baby i bilen.

45

46 Hvorfor spør alle (bare) om han går? Dette er det hyppigste spørsmålet du får når du har babyer over en viss størrelse. Blås i om han snakker som en foss i en alder av elleve måneder. Om han driver med komplisert krysskrabbing. Om han har begynt å spille sjakk. Det eneste som er interessant er: Går han, eller går han ikke. Jeg forstår ikke hvorfor dette er et spørsmål i det hele tatt. For det første er det helt individuelt når barn tar sine første skritt. Et sted mellom 1-2 år er normalt, for å ta den grovskissede versjonen. Det er ingen fordeler med barn som går for tidlig heller. De faller ofte mer og kan bli svakere i armene. Det er i alle fall det min mann skylder på. Han gikk da han var 9 måneder. Vi fikk tre gutter på 3 ½ år. Den første og den andre gikk før de hadde fylt året. Den første ramlet ofte, mens den andre var fjellstø fra første stund. Den tredje begynte ikke å gå før han var nærmere halvannet. Vi var sikre på at han skulle gå tidligst av alle, han som hadde to storebrødre å strekke seg etter. Men nei, han trente seg opp i evigheter. Fasiten er at det er ingen fasit. Det samme gjelder snakking. Vår mellomste sa noen ord da han var 7-8 måneder. I mitt stille sinn tenkte jeg at han ville føre filosofiske samtaler med meg før han var to år. Men nei. Han sto på stedet hvil med de samme ordene til han var halvannet. Først da begynte han å si flere ord, og var helt på linje med sine jevnaldrende. Språkutviklingen er like individuell som alt annet. Det finnes uttallige lister med oversikter over når babyen din bør kunne hva. Jeg har ikke tenkt til å gjengi noe av dette her. Jeg vil heller berolige deg: Nyt hvert trinn. Det kommer som regel etter hvert, alt sammen, og hvis ikke er det nesten garantert at helsestasjonen, legen eller barnehagen snapper det opp. Eller en i nærmeste krets: Går han?

47

48 Jeg savner meg ikke syk etter barnet mitt. Hva er galt med meg? Mange så rart på meg da vi reiste fra sønnen vår en helg før han var fylt to måneder. Jeg sto i miniskjørt i baren på et cruiseskip og tok meg en etterlengtet drink, mens jeg visste at sønnen min hadde det som plommen i egget hos mine foreldre. Gjør det meg til en dårlig mor? Jeg hadde snudd båten med bare nevene hvis jeg hadde hatt den minste mistanke om at han ikke hadde det bra. Men etter ni måneder med en sprellende leieboer i magen og to måneder med lite søvn, skriking, mislykket amming og hele livet snudd på hodet, syntes jeg både drinken og friheten smakte fortreffelig. Hvis du er så heldig å ha gode besteforeldre, eller andre snille slektninger, benytt deg av det. Å være foreldre er et krevende arbeidsfellesskap som kan ta drepen på et hvert forhold. Så lenge barnet har det bra, kan atskillelsen være et særkomment avbrudd for begge parter, og en koselig stund for besteforeldre med overskudd. Som regel blir barna langt fra vanskjøttet hos besteforeldre. Det å fryse på en finger er ikke så langt fra livsfarlig, og har barnet grått en gang for mye er det ikke lenge før de slår opp kriseterapi for babyer. Engstelsen er der når barna er hjemme også. En kveld ringte mamma og lurte på om jeg husket å lukke dodøren. Dodøren? Ja. Tenk om gullklumpen kommer seg inn på do, lurer på hva vannet nederst i skålen er for noe, stikker hodet nedi for å sjekke, setter fast hodet og drukner? Da jeg ikke svarte øyeblikkelig, målløs av sjokk og samtidig litt imponert av min mors fantasi, la hun advarende til: Ja, for du vet vel at små barn kan drukne i løpet av sekunder?

49

50 Problemer med å få barnevakt? Det finnes firmaer som tilbyr utleie av barnevakter. Så lenge de er seriøse og har gode preferanser, er det ingenting i veien for å bruke dem noen timer mens dere sniker dere ut på kino.

51

52 Jeg glemte å koke flasken. Dør han nå? Det finnes så mange artikler, bøker, videoer og brosjyrer om amming at man skulle tro det ikke fantes alternativer. Og hver gang de degraderer seg til å si noe om flaskemat, er det gjerne noe sånt som hvis du ikke koker flaskene og tilbereder melken korrekt, kan barnet ditt dø. Hyggelig lesning som letter på ammesamvittigheten. Vi har knapt kokt en flaske eller en smokk. Vi har rett og slett levd farlig og kjørt dem i vaskemaskinen. Barna våre har aldri vist tegn på å være i livsfare av den grunn, og har ikke vært mer syke enn andre i spedbarnsperioden. En trebarnsfar ga oss rådet om å kjøpe mange små flasker og ha dem i oppvaskmaskin etter tur. Nå gir jeg samme rådet til andre. Når du ammer har du melken med deg hele tiden. Som flaskemamma er du avhengig av andre løsninger. Jeg husker en gang vi var på vei til et familieselskap på landet, med svigermor og alle tre barna i bilen. Midtveis begynte plutselig minstemann å skrike. Først vekket han opp en av sine eldre brødre, som vi dermed visste kom til å være grinete resten av kvelden. Så oppdaget jeg at jeg hadde glemt morsmelkerstatningen hjemme (flasketåka finnes også). Så la vi ut på vill ferd på humpete, øde landeveier for å finne en butikk med morsmelkerstatning, mens sirenen ble stadig høyere i baksetet. Til slutt bråbremset mannen min utenfor en butikk. Jeg sprang inn og saumfarte hyllene etter melk. Så sprang jeg til kassen med pakken i hånden, presset meg gjennom køen, kastet kredittkortet på disken og sa andpusten til den sjokkerte kvinnen i kassen: Dette er en nødssituasjon. Jeg var for desperat til å være skamfull. For det er mye skam forbundet med å gi barnet mat på flaske. Jeg vet om mammaer som nesten ikke går ut døren med barnet sitt, fordi de er redd for reaksjonene når de tar frem flasken. Det hjelper ikke at det nærmest er tabubelagt. Man må ty til skjulte nettadresser for å få den informasjonen man trenger, som en halvkriminell. De fleste ønsker å amme barnet sitt. Men får man det ikke til, så får man det ikke til. Da er det lite forlangt å få informasjon om gode alternativer til seg selv og barnet, med selvrespekten i behold.

53 For råd og tips om flaskemat, se boken Flaskemating av Margrethe Vik eller nettadressen Vil ikke barnet ta flasken? Prøv deg frem med forskjellige typer flasker, ofte er det slik at barnet foretrekker en type fremfor en annen. Ruggetrikset hjelper også hvis barnet ikke vil ta flasken: Rugg barnet raskt og med små bevegelser mens du holder flasken i munnen, hele tiden, og gå gjerne rundt samtidig. Vannkoker er første bud når du skal lage flaskemat. Ha kokt vann i vannkokeren som er kjølt ned. Når du skal ha vann til pulveret varm vannet så vidt opp til det har riktig temperatur. Ut på tur? Ta med en termos med kokt, kaldt vann og en med kokt, varmt vann. Bland 50/50, så får melken perfekt temperatur.

54 Det er flere uker siden fødselen. Hvorfor kommer jeg ikke inn i olabuksene? Det er ikke særlig festlig å se seg selv i speilet etter at man har født barn. Jeg gikk fra å være en stram og staselig pyntestol til å bli en slunken sakkosekk som barna kunne base rundt på. Vi har noen abnormale idealer å leve opp til. Fra glansede magasiner dukker det opp bilder av Hollywood-mødre som ser ut som sylfider når de forlater sykehuset. Da kan du trøste deg med at disse ofte tar keisersnitt, og får stjernelegene til å fjerne magefettet med det samme. I tillegg går mye av jobben deres ut på å bli fotografert i alle mulige vinkler til alle døgnets tider. Dermed har de ikke annet valg enn å presse seg ammesvimle opp på tredemøllen, og spurte av gårde med en agurkbit i hånden. Trolig har de også en bråte av hushjelper og nannyes til å hjelpe seg, så de nettopp kan bruke tiden til å trene, knaske agurkskiver og ta skjønnhetsbehandlinger. Du derimot, er ingen Hollywood-stjerne. Ingen skal fotografere magen din i sidevinkel eller cellulittene dine på stranden. Hvorfor kan du ikke tillate deg å være litt lat og dvask en stund? For en gangs skyld er du unnskyldt. Dropp Pilates-trening og Atkins-dietter. Labb rundt i joggedress med god samvittighet, og start forsiktig med små trilleturer. Og klarer du å amme, så husk at amming virker slankende i seg selv. Forsøk også å være litt stolt av kroppen din. Tenk på alt hva den har vært gjennom først har den båret fram et barn i 9 måneder og så skvist ut barnet etterpå. Da må du tilgi den for ikke å se ut som Gisele Bunchen etterpå. Det betyr ikke at det er særlig morsomt å høre sønnen din si, når han blir noen år: Mamma, så rar kropp du har. Ja, tenkte jeg, og hvem sin skyld er det. Fortsettelse følger i konfirmasjonstalen.

55 Ikke få panikk hvis du ikke kommer inn i olabuksene dine rett etter fødselen. Det tar opptil et halvt år før magen trekker seg inn og kroppen går tilbake til normalen. Det finnes mange måter å kle seg på for å se slankere og spenstigere ut. Bruk Push Up-BH-er og hold-in-strømper uten skam.

56 Hvorfor føler jeg meg ikke som en mor? Trodde du at hjertet ville smelte med en gang du så det lille nurket, blodet ville boble som sjampanje i kroppen, og det føltes som om du skulle sprenge av lykke? Noen føler det kanskje slik med en gang de ser barnet sitt. Svært mange gjør det ikke. For mange tar det tid å bli glad i noen, akkurat som det tar tid å bli glad i en kjæreste eller en ny venn. Fra magasiner og annen media blir vi foret med titler som babylykke og ser glansede bilder av mor, far og barn, smilende i en stor, hvit seng. Og der satt jeg, med en bæljende unge på armen, i den samme morgenkåpen som da jeg var høygravid mens snøflakene la seg i tykke lag på ruten. Bildet av hvordan jeg trodde det skulle være, var så langt fra virkeligheten som det kunne komme. Barnet smilte ikke slik som på bildene, puppene virket ikke, det var kaldt og slitsomt å gå ut med en baby, og kroppen så ut som om den huset en glemt tvilling. Det er viktig å skille mellom forbigående deppedager og alvorlig fødselsdepresjon, selv om skillet kan oppleves vagt. Det er normalt å ha dager eller stunder der man gråter eller er hissig som en veps. Hormonene herjer fortsatt i kroppen, du er sliten etter et langt svangerskap og en tøff fødsel, og lite søvn sliter på kropp og sjel. I tillegg har du fått en jobb som krever deg 24 timer i døgnet, og som du er usikker på hvordan du vil takle. Det kan sammenlignes med å bli Statsminister over natten, der du må improvisere hver eneste avgjørelse og ringe rådgiverne dine når sirenen tar en pause. En jobb som ikke følger arbeidsmiljøloven når det gjelder pauser, ferier og fridager, og som hadde vært forbudt hvis det dreide seg om noe annet enn å få barn. Jeg skammet meg over meg selv. Hvordan i all verden kunne jeg sitte

57

58 hjemme og være deprimert, når jeg hadde fått en velskapt sønn? Et barn jeg hadde ønsket meg i årevis? Det var jo nå livet skulle bli fullkomment, nå jeg skulle transformeres om til urmoren, som bare ville bake boller, se på sitt lille vidunder og trille plystrende turer i skogen. Først følte jeg meg som en dårlig mor. Så stilte jeg spørsmålstegn til meg selv som menneske. Var jeg en En kynisk og egoistisk person? Dermed var den negative spiralen i gang. Det hjalp ikke at jeg holdt tankene inni meg heller. Jeg, som alltid pleier å være så åpen, holdt munn i ren skam. Jeg ville ikke at noen skulle oppdage hva slags menneske jeg egentlig var. Og inni meg vokste det seg stort og mørkt. Her burde man lære noe av skrikebabyene få ut gruffet i stedet. Da mannen min dro tilbake på jobb etter fødselen, klamret jeg meg til ham som om han var den siste planken på et synkende skip. Jeg så ned på den fremmede lille mannen i fanget og tenkte: Hva nå? Hva skal vi to finne på sammen? Og hva med mitt liv? Jeg hadde fått ny jobb for bare noen måneder siden som jeg savnet allerede, jeg ville skrive bøker, jeg ville alt annet enn å sitte her med dette sure mennesket. Brått så jeg på det lille barnet som en enorm hindring en frihetsberøvelse. Ikke nok med det - han skrek hele tiden også. Jeg tenkte at han skrek fordi han var misfornøyd, noe som gjorde at jeg følte meg som en enda verre mor. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg rømte inn på do i den slitte, rosa morgenkåpen min, stakk fingrene i ørene og gråt. Ikke ble det bedre av at hele verden fortalte meg hvor fantastisk jeg hadde det heller. Om og om igjen sa folk: Er det ikke stort? Er det ikke fantastisk? De så på barnet i vognen. De så ikke det store krapylet ved siden av. De mest trøstende ordene fikk jeg av min eldste venninne, som ikke har barn selv. Hun svarte rasjonelt: Du kommer til å bli glad i ham. Du blir som regel glad i et menneske du lever sammen med. Jeg ble glad i ham. Men det tok tid før morsfølelsen kom strømmende. Det føltes som å ha vært iskald, og så gå inn i dusjen og kjenne det varme vannet omfavne hele kroppen. Uansett er det ikke noe poeng i å forsøke å presse frem morskjærligheten, det blir som å tvinge seg til å bli forelsket i en gutt. La det skje i et naturlig tempo, etter hvert som dere blir kjent. Den første tiden får man ikke så mange tilbakemeldinger. Barnet smiler ikke før etter noen uker. Han krever stort sett bare mat, og tørr bleie i ny og ne, og ellers sover han. Kanskje har du barn som har kolikk, eller sover lite? Da tar det ofte lengre tid før de varme følelsene kommer. Ville du virkelig kjent kjærlighet for en mann som brølte deg opp i ansiktet, flere timer og dagen, uansett hva du sa eller gjorde?

59 Hvorfor er det en forventning i luften om at vi kvinner skal føle noe for barnet vårt med en gang de blir født? Menn har lov til å bruke mer tid. Min mann snakket ofte om at barnet føltes fremmed for ham. Samtidig hevdet han at jeg hadde knyttet et bånd til barnet mens det lå i magen. Bånd, sa jeg og gjorde meg dum. Ja, du har jo kjent ham sparke inni deg og sånn Hør her, sa jeg. Har du noen ganger sittet på et fly, og kjente et barn sparke i seteryggen din? Han nikket. Nøyaktig slik kjennes det ut. Hvordan i all verden skal jeg bli kjent med et lite vesen ut fra bokseslag og spark i magen? Ok, så var det litt mer enn det. Men jeg forsøker å være en motvekt til de romantiske forestillingene om at mor og barn er tettere knyttet sammen, fordi barnet har ligget i magen. Kanskje er det slik. Man kan også se det som om man begynner på nytt når barnet kommer ut, at begge foreldrene må bli kjent med og det nye mennesket. Og som i de fleste kjærlighetsforhold blir man gjerne betatt først, og så kommer de dypere følelsene etter hvert.

60 En fødselsdepresjon, eller tunge dager, er ingenting å skamme seg over. Å fortie det gjør bare ting verre. Vær ærlig om hvordan du føler det, både overfor deg selv og andre. Da åpner gjerne andre seg også, og du kan få trøst og råd. Forsøk å komme deg ut. Alt blir verre når du murer deg inne. Minn deg selv på at det er en verden der ute, alt dreier seg ikke om deg og det lille barnet. Selv om du er sliten og nedtrykt og har mest lyst til å drukne i sofaen, vil du ofte føle deg oppløftet etterpå. Det kan føles som om du alltid skal sitte med det lille barnet på fanget. Sånn er det ikke. Livet går i faser. Brått er det lille barnet større og alt blir enklere.

61

62 Hvordan ble barselgruppen til en blodseriøs konkurranse? Jeg så for meg at besøkene på helsestasjonen skulle være en hyggelig seanse, der vi foreldrene satt og drakk kaffe mens barna krabbet fredelig rundt på gulvet, og vi utvekslet erfaringer og fikk råd av helsesøster. I stedet ble det en intern konkurranse, der startskuddet gikk i det vi satte oss på stolene og slapp barna ned på gulvet. Alle skulte på hverandre over de høflige smilene, og man kunne formelig se det store spørsmålet sveve rundt i rommet: Hvor langt har ditt barn kommet i utviklingen? En mor åpnet med å si, liksom tilfeldig, at barnet hennes allerede hadde fått et modelloppdrag. En annen gikk bortover gulvet mens hun holdt barnet oppe med hendene, så det så ut som om barnet så vidt hadde begynt å gå. Var vi et plukk bedre? Langt i fra. Rett før et av besøkene hadde førstemann akkurat begynt å reise seg opp på alle fire. Hjemme gjorde han det hele tiden. Men da vi var på helsestasjonen nektet han plutselig å gjøre kunststykket sitt - han bare satt der. Pappaen hans og jeg så innbitt på ham bak kaffekoppene og forsøkte å signalisere med øynene: Men så reis deg opp da, for svingende! Vis hva du kan! Helt på slutten av timen heiste han seg opp på alle fire, og forsamlingen utbrøt et gisp. Det var så man kunne høre trommevirvelen i bakgrunnen. Der sto sønnen vår, den førstefødte, og strakte bleierumpa si stolt opp mot taket. Og vi var hakket stoltere. I ettertid fnyser jeg av meg selv, og synes det hele er tåpelig. Jeg kan gjenkjenne en utrivelig del av meg, som minner om amerikanske mødre som går i strupen på hverandre fordi deres datter skal bli den neste Miss Oklahoma. Det er lett å bli misunnelig når andre barn er foran ditt eget i utviklingen. Men det jevner seg som regel ut på sikt.

63 Se på de avslappede flergangsmødrene. Når tredjemannen min krabbet rundt på femtenmånedersdagen sin, og folk reagerte, sa jeg bare at vi forsøkte å holde ham nede så lenge som mulig. Og det var helt sant.

64 Hvordan overlever jeg kolikken? Man overlever som regel kolikk, det bare føles ut som om man skal dø. Kolikk er en samlebetegnelse man bruker når man ikke vet årsaken til barnets kolikkplager. Ofte er det luftsmerter. Definisjonen på kolikk er når barnet skriker tre timer eller mer, i tre eller mer av ukens dager. Og tro meg: De timene er ren tortur. Kolikk er som regel aldri mild skriking, men en sirene. En sirene det er umulig å ignorere og som skaper et enormt stressnivå i kroppen. Selvsagt skriker ikke babyen fordi han er slem eller vanskelig. Det betyr ikke at man ikke har lyst til å kaste ham ut av vinduet når han er på sitt verste. Selv er jeg forundret over hvor mange nye banneord jeg klarte å finne opp i løpet av et par måneder. Alt blir satt på prøve når man har en baby med kolikk. Når man snakker med foreldre som har hatt kolikkbarn og foreldre som har hatt sovebarn, er det som å møte to ulike kulturer. Jeg vet forskjellen, for jeg har hatt begge deler. Så hva gjør man? Hadde jeg hatt oppskriften på en kolikkur, hadde jeg vært mangemilliardær for lengst. De fleste gjør omtrent alt de kan komme på. Noen setter seg i bilen midt på natten og kjører en tur. Noen lager hinderløyper til vognen, av filleryer i stua. Og triller barnet over i timevis med vognen. Noen setter støvsugeren på full styrke. Noen går rundt med barnet i armene og rugger (les: rister). Min svigermor var så desperat at hun hadde sirup på smokken. Min mor kjøpte en diger penisvibrator da vi fikk kolikkbarnet vårt. I ettertid har hun innrømmet at hun syntes det var litt rart å gå på Kondomeriet og kjøpe den største vibratoren de hadde til barnebarnet sitt. Men det hjalp. Støy og bevegelse kan dempe smertene noe, og vår sønn roet seg betraktelig med en vibrator under madrassen. Vi brukte også støvsugeren mye. Poden sovnet som regel når han lå på magen på gulvet, med støvsugeren på full styrke ved siden av seg. I begynnelsen synes vi lyden var slitsom, selv om den selvsagt var bedre enn sirenen. Men etter hvert vennet vi oss til øresuset. En dag kom en kamerat av meg på besøk. Han hadde nok sett for seg at jeg satt med babyen i favnen og et smil

65 om munnen. I stedet lå jeg i sofaen med sorte poser under øynene, mens barnet lå på gulvet med støvsugeren på fullt ved siden av. Det er lov til å angre seg. Det er så mange klisjeer og myter som bare gir oss dårlig samvittighet. For eksempel at man aldri angrer seg for at man fikk barn. Det er ikke sant. Både jeg og andre har angret. Hvorfor er det så forferdelig? I kampens hete eller i slitsomme stunder: Har man ikke angret på at man giftet seg? På jobben man tok? Når man sitter der med en unge som hyler på sjette timen og det føles som man er i ferd med å rakne innvendig, kan man tenke og fantasere om mye rart. Den magre trøsten er at det går over. De ligger ikke i sprinkelsengen og skriker frem til de begynner på skolen. For de fleste gir det seg omtrent etter tre måneder, derav betegnelsen tre måneders-kolikk. For noen varer det lenger. Men det går alltid over. Hold ut tenk at det er helvetesukene i militæret. Og gi deg selv en krigsmedalje etterpå.

66 Kolikkbarn blir ofte urolige når det er stille rundt dem. Alt av bevegelse og lyd kan hjelpe jo mer ekstremt, jo bedre. Bilkjøring på ujevne veier, trilling i barnevogn over brostein, støvsuger på full styrke. Tommelfingerregel: Det som virker beroligende på deg kan ha motsatt effekt på et kolikkbarn, og det som virker stressende kan virke beroligende på barnet. Kolikk kan skyldes skjevheter i muskulaturen. Det kan derfor være lurt å ta med barnet til en fysioterapeut eller kiropraktor for å få dette sjekket. Krybbe som man kan rugge på, kan være den beste sengen for et kolikkbarn. Du får også kjøpt gummiknotter til å feste under sengebeina på sprinkelsengen, så du enkelt kan vugge den. Mange foretrekker også at barna sover i vognen, slik at de kan rugge barnet i søvn. Da kan man også enkelt trille vognen i et annet rom, slik at man får sove godt mellom slagene. Ammer du? Forsøk å kutte ut en og en matvare for å se om det er noe barnet reagerer på. Melk og hvete kan være lurt å kutte ut først, og alt som produserer mye luft. Glupske barn har en tendens til å sluke mye luft når de spiser. Ta gjerne barnet opp innimellom, la det rape, og legg det til brystet eller sett inn flasken igjen. Det finnes også spesialflasker å få kjøpt til kolikkbarn Rap barnet så ofte du kan. Alt som legger press på magen kan virke lindrende for barnet. Legg barnet over beina og press med flathånden oppover langt ryggen, eller legg det slik at det ligger med magen over underarmene dine. Sukkervann har vist seg å ha en positiv effekt på kolikkbarn. Slik gjør du: Kok opp 1 dl vann og tilsett 1 ss sukker. Gi 1-3 teskjeer når barnet er urolig.

67

68 Hvorfor sover han ikke når han skal? Netter uten søvn kan gjøre deg til en rasende bjørn. Når barnet begynner å sove natten gjennom, er det som å sove i en diger himmelseng i et palass, selv om du sover på en hard madrass på gulvet. Når du våkner er det som å være i en rus; fargene er sterkere, menneskene vakrere, maten bedre, verden snillere. Det er som å vinne en million i Lotto. Som å få livet i gave. Netter uten søvn kan gjøre deg til en rasende bjørn. Og dagen etter er du en udugelig skinnfell. Førstemann hos oss hadde en periode der han nesten bare ville spise om natten; en hel flaske med velling. Fikk han ikke den, skrek han som en sirene med jevne mellomrom helt til den lyse morgen. Hvem orker å stå i mot slikt midt på natten? Vi lagde vellingen, og ble en del av en ond sirkel som til slutt slet oss ut alle sammen. I slike tilfeller kan det være greit at besteforeldrene, eller andre med overskudd, tar barnet en natt. Ofte skal det ikke mer til for å snu situasjonen. Når det gjelder natteritualer, er det litt høna eller egget. Mange sier barna er avhengig av spesielle natteritualer for å sove. Ja vel. Men noen har jo gjort dem avhengig av dem også. Jeg vil hevde at det dummeste man gjør er å innføre hundretusen koser og sanger rett før sengetid. Da er det ikke rart at barnet ikke vil sove uten dette. Og hvis man venner barnet til at man ligger der inne, så er det klart det vil ha selskap. Selv har vi verken badet barna, sunget for dem eller fortalt eventyr før sengetid. Vi gjør disse tingene, trolig like mye og ofte som andre, bare ikke rett før de skal legge seg. De få gangene vi har gjort det, kommer vi oss nesten ikke ut av rommet fordi barnet stadig vil ha mer. Les, syng og kos så mye du vil ellers, men forsøk å venne barnet til at soverommet er til for soving. Ha heller en koselig stund på badet, syng for barnet når du bærer ham i seng, gi bamse, smokk og en kos, og si vennlig men bestemt godnatt. La gjerne døren stå på gløtt eller sett en CD med musikk på lav styrke, eller noe annet slik at barnet føler seg trygt. Dersom barnet skriker og maser gå inn med jevne mellomrom og fortell at det er natt og at barnet må sove. Men ikke vær der inne i evigheter, det er å gjøre deg og barnet en bjørnetjeneste. Rollen som underholdningskelner eller kosebamse kan fort bli din hver eneste kveld, og så blir

69 du utslitt. Jeg husker vi var på restaurant, mannen min, vår førstefødte og jeg. Barnet mitt var 4 måneder, og vi hadde sett for oss en romantisk stearinlysmiddag mens han sov fredelig i vognen. Vi hadde pyntet oss for hverandre, kvelden var lun og lys, og vi hadde bestilt rødvin og biff. Akkurat den kvelden valgte poden å ha verdens lengste og mest intense skriketokt før han sovnet. Jeg vet ikke hvor mange runder jeg gikk med ham, på høyhælte sko på brostein, før jeg hoderistende kom tilbake til min mann. Så var det hans tur. Hoderistende tilbake. Da barnet endelig sovnet, og hele den utendørs restauranten trakk et lettelsens sukk, jeg hadde svettet bort all sminken og vrikket begge anklene og min mann spratt vinen, begynte noen å sette opp et stort lysanlegg over hodene våre. Blikket mitt vekslet nervøst mellom vognen og arbeiderne. Min mann, derimot, hadde bare mord i blikket. Hvis han vekker sønnen min nå, hveste han, så dreper jeg ham. Det var ikke sagt med glimt i øyet. Jeg satt halve middagen ytterst på stolen, mens min mann skulte bort på arbeideren. Denne kvelden kunne jeg fort ha blitt vitne til mord.

70 La det være mørkt i rommet. Små barn er ikke mørkeredde det er det skrekkfilmene de eksponeres for senere som sørger for. Ved bleieskift skift i halvmørket, helst i sengen, så ikke barnet våkner for mye. Barn er ulike og trenger ulike ting for å få sovne. Vår første skulle ha flaske med vann, den andre bamse og den tredje smokk. Prøv deg frem. Er barnet avhengig av musikk? Du trenger ikke synge deg hes hver kveld. Syng en sang eller to, og sett en musikk-cd på lav styrke etterpå. Du kan også ta opp deg selv på en CD og spille den for barnet. Lær deg tegnene på at barnet er trøtt som regel gnir det seg i øyet eller tar seg til ørene og sjangler mer enn ellers. Noen unger blir også sutrete, mens andre blir fnisete og oppskrudd. Barn som ynker seg mye? Ofte ligger de bare og er urolige mens de sover og du blir holdt våken unødig. Bruk ørepropper eller legg det i et annet rom. Når barnet skriker, hører du det likevel. Mange lar barnet sove ute om dagen, for at det skal få mest mulig frisk luft. Det er vel og bra, men barnet kan også våkne lettere av alle lydene. Hvis du kjenner at det er spesielt viktig for deg med en pause, legg barnet inne.

71

72 Hvorfor gjør ikke pappaen som jeg vil? Jeg pleide å le overbærende av nybakte foreldre og deres sykelige rettferdighetssans. Stressa og glefsete kranglet de om hvem som hadde skiftet den siste bleia, hvem som hadde glemt å vaske gulpeklutene og hvem som hadde sovet minst de siste nettene. Ikke rart folk går fra hverandre, tenkte jeg - og det er en kjensgjerning at småbarnsårene er tidspunktet da flest par går fra hverandre. Da jeg selv fikk barn, forsto jeg den barnlige rettferdighetssansen altfor godt. Når man får barn får man en felles arbeidsoppgave, døgnet rundt, som mesteparten av tiden er kjedelig, krevende og slitsom. Og da opprettes egogrensene raskt. Hvorfor i all verden skal du gjøre mer enn den andre, når du ikke får mer belønning? Har du ikke egentlig skiftet dobbelt så mange bleier? Og når hadde du sist en kveld ute? Som oftest er det slik at vi føler mannen tar for lite ansvar, og blir sure. Mannen på sin side, kan oppfatter oss som kjeftesmeller og besserwissere. Som vet best hvordan alt skal gjøres. Dessverre er det fremdeles slik at mor tar kommandoen på hjemmebane. Hun vet best hvor tykk vellingen skal være, når barnet skal ha på seg lue og hvordan bleien skal festes korrekt. I stedet burde vi gått ut av huset og la mannen gjøre tingene på sin måte. Eller snu ryggen til og se et annet sted. Kanskje er han ikke en like god multitasker som deg, som kan mate barnet i bæresjalet mens han bretter tøy og snakker i telefonen. Men han gir kanskje barnet mer oppmerksomhet, mer langsom tid. Kanskje må du finne deg i at bleien er festet annerledes, at

73

74 grøten er blandet sammen på en annen måte eller at klærne ikke matcher. Det gjør trolig ingenting for barnet. Den beste og enkleste måten å sørge for en rettferdig fordeling og forebyggelse av samlivsbrudd, er en mer rettferdig deling av permisjonen. Det viser alle statistikker, og det er også min erfaring. Faktum er at her i Norge er vi kvinner svært bortskjemte med lang permisjon. Island er det eneste landet i verden som har lengre svangerskapspermisjoner enn oss, og der er det obligatorisk med tredeling (mor tar en tredel, far tar en tredel og så deler de den siste delen). Vi har krav på betalt ammefri, og arbeidsgiveren plikter å tilrettelegge for dette. Dersom man har lang reisevei til jobb, er arbeidsgiver pliktig til å tilrettelegge, slik at man kan jobbe på toget eller ha kortere dager på kontoret. De færreste vet at den ettårige fødselspermisjonen i Norge ble innført på 70-tallet, med tanke på at mor og far skulle dele. Tabben Myndighetene gjorde var å la mor og far få styre dette selv, i den tro at de ville dele. Men hva skjedde? Mor tok hele permisjonen selv- og far lot henne. Nettopp derfor prøver myndighetene iherdig å føre ukene tilbake til far. Men moralsk sett har han hatt krav på permisjonen hele tiden. Det å skylde på økonomi er også et billig argument. Årsakene til at menn tjener mer er nettopp at det ikke er likestilling i arbeidslivet, og dette opprettholdes av mors lange permisjoner. Vi delte de to første permisjonene 50/50 mellom oss. Flere spurte meg rett ut som hvem som tok seg av barnet mens jeg var på jobb, som om de hadde glemt at barnet hadde en far. Med tanke på likestilling, har vi dessverre ikke kommet så langt som vi liker å tro. Å dele permisjonen var akkurat så lurt som jeg trodde. I begynnelsen, da jeg hadde permisjon, forsto ikke mannen min hvor sliten jeg var da han kom hjem. Og jeg var irritert fordi han ikke forsto noe av min verden hjemme. Da han begynte å være hjemme derimot, forsto han hvor slitsomme dagene kunne være. Han lærte seg også å stole på seg selv som omsorgsperson for barnet, og tok mer ansvar. Forholdet mellom ham og barnet ble bedre, og det samme ble forholdet mellom ham og meg. I dag har jeg fått en mann som lett håndterer å ha tre barn alene hjemme, så jeg kan dra på tur med venninner. Jeg har barn som like ofte løper til ham når de trenger en brødskive eller plaster på såret, og som ikke klamrer seg til buksebeina mine hver gang jeg skal noe sted. Du høster det du sår, rett og slett.

75 Det kan lønne seg, økonomisk sett, å ta ut permisjonen som 100 prosent og eventuelt ta ulønnet permisjon i tillegg. Sjekk nøye med NAV før du tar en avgjørelse, det er veldig vanskelig å gå tilbake på det etterpå.

76 Hvor ble det av romantikken? Enkelte mennesker går med den oppfatningen at det er romantisk å få barn. Noen forsøker til og med å redde forholdet med en baby. Sannheten er at et forhold bør være svært sterkt for å tåle et barn, særlig et krevende kolikkbarn. Når man blir foreldre rives de rosa brillene raskt av. Ja, det er romantiske stunder også, noen få stunder med fred og ro der man stolt kikker ned på sitt felles avkom. Men det er kun en liten prosent av tiden. Resten dreier seg om hvem som skal stå opp når barnet skriker om natten, hvem som skal skifte bæsjebleia, hvem som skal plukke opp smokken, hvem som skal lage grøt. Trøst deg med at senere blir det trassanfall, dotrening og hausing frem og tilbake til barnehagen. Løsningen er pauser. Små oaser med tid og rom der dere kan dyrke hverandre litt. Mannen min og jeg har en regel på at vi har minst en kjærestetur helg i året, helst to, der vi kan dyrke forholdet uhemmet. Heldigvis har vi hatt mulighet til det, med snille besteforeldre på hver side. Har dere ikke det, så sørg i alle fall for å dra på kino av og til, gå ut og spis, eller gjør noe morsomt etter at barna har lagt seg. Da får dere også muligheten til å se at et ikke er dere to det er noe i veien med, men situasjonen hjemme. Shop klær! Gå på konserter! Spis ufornuftig! Ha sex! Slike stunder kan dere leve forbausende lenge på, og glede dere til når sirenen er skrudd på fullt i huset og du synes verden bare er gulp og bleier.

77

78 Kommer vi aldri ut av Vest-Europa igjen? Slik Helsevesenet i Norge omtaler babyer og utenlandsreiser, skulle man tro det ikke vokste opp barn i andre land, og at man bør vente til barna har begynt på skolen før man kan dem med seg over svenskegrensen. Vår førstefødte hadde fløyet 14 ganger før han fylte to år, og smilte verdensvant til flyvertinnene hver gang han steg inn i flyet. Først var han med på rundreise i Asia da han var fire måneder. Det ble en fantastisk tur, der vi opplevde mye og ble sammensveiset som en familie. For sikkerhets skyld rådførte jeg meg med en barnepsykolog før vi dro. Han var klar i sin tale: Så lenge dere er rolige og trygge, vil barnet være det samme. Og poden var rolig og harmonisk hele turen. Rundt ham svinset to brune og blide foreldre som hadde tid til ham hele tiden. Barn skulle ikke begrense våre liv, ble vi enige om før fødselen. Nei vel. Men det lønner seg å planlegge litt, fikk vi lære. Først gjorde vi den tabben at vi bestilte tur til en tropisk øy som var full av malariamygg. Myggen var ikke av den uskyldigste sorten heller, men såkalt hjernemalaria. Etter hvert som jeg stirret på den forstørrede myggen på nettet, som lignet et monster med en diger snabel, og leste om hvordan den kunne spise opp hele hjernemassen til et menneske, ble jeg mer og mer redd. Jeg så for meg at den snek seg inn under myggnettingen til babyen om natten, og dagen etter våknet han opp med en halv hjerne. Etter noen netter hvor jeg våknet opp og badet i min egen svette, endte det med at vi avbestilte hele turen. Det hadde ikke blitt ferie hvis jeg skulle gått rundt med panisk blikk og barnet på armen, innpakket som en mumie. Vår sønns hjerne kostet oss noen tusen, ettersom vi ikke hadde avbestillingsforsikring. Jeg ville selvsagt ha betalt en million, om så skulle være. Men hadde vi brukt våre egne hjerner, kunne vi sluppet å betale noe i det hele tatt. I stedet valgte vi å reise til steder der det var et godt utbygget helse-

79 vesen, og vi følte oss trygge på at babyen enkelt ville få hjelp dersom det skulle være noe. Du kan uansett ikke sikre deg mot alt. Jeg husker en gang vi skulle fly med propellfly fra Bali til Kuala Lumpur. Etter en humpete flytur, der poden hadde fortært en flaske melk, hadde vi kommet oss frem til flyplassen og sjekket inn alt. Det er ikke nødvendig med noe ekstra skift for den lille turen, sa vi bråkjekt. Men i det vi skulle gå gjennom sikkerhetskontrollen, åpnet poden munnen og badet min mann i sur melk. Han hadde ikke annet valg enn å løpe inn i en suvenirbutikk på den knøttlille flyplassen og kjøpe en grusom t-skjorte med akvariefisk på, to størrelser for liten. Kos dere på turen. Men husk at det ikke er ferie dere er på. I realiteten har dere fått betalt av den norske stat for å være omsorgspersoner for et lite menneske. Mange ser ut til å glemme at skriking, bleieskift og nattevåk er blindpassasjerer. Likevel: Alt er litt lettere når solen skinner og man slipper å stirre på regningsbunken.

80 Sovekrybbe på fly er populært. Bestill god tid i forveien! Det kan være rimeligere å kjøpe vogn når dere kommer frem enn å ta med egen. I enkelte land er det ikke ordentlige barnestoler. Det kan derfor være lurt å ha med en barnestol i tøystoff (fåes kjøpt i store babybutikker), som du kan tre over en vanlig stol og dermed gjøre den om til en barnestol. Enkelte flyselskap tillater bilstol på turen, hvis det passer flysetene. Det kan være praktisk og trygt for barnet å sitte i sin egen stol på flyet, og dere har bilstol når dere kommer frem (langt fra alle taxier og biler i andre land har dette).

81 Er bleier bleier? I vår familie er det mannen min som er den selvoppnevnte bleiemesteren. Som regel er det jeg som har klumset med bleiene så barna tisser utenfor, og så får den klønete pappaen skylden. Pappa, nå har du satt på bleien skjevt igjen, sier de ansatte i barnehagen, og smiler overbærende. Min mann kan ta støyten for mye, men grensen går ved min bleieslumsing. Det er ikke jeg, det er mammaen, retter han, og gjør personalet like forvirret hver gang. Av en eller annen grunn klarer jeg alltid å kjøpe bleier i feil størrelse Enten kjøper jeg for store, slik at barna nesten ikke klarer å gå. Eller jeg kjøper dem for små, så de tisser utenfor og får gnagsår i skrittet. Og når jeg endelig har kjøpt riktig størrelse, har jeg kjøpt feil type. Var jeg ikke klar over hvor styrete det var for barnehagen å skifte trusebleier fremfor vanlige bleier, når alle ytterklærne måtte av og på hver gang? Og hvorfor kjøpte jeg ikke bleiene som var på tilbud? En gang spurte han meg i fullt alvor, om jeg kjøpte feil bleier bare for å provosere ham.

82 Noen ganger må det sterkere skyts enn sink til. Det finnes en salve på apoteket som heter Inotinol (brukes opprinnelig mot hemoroider), og er ypperlig for å reparere sår hud i en fart.

83

84 Trenger jeg en mellommåltidsboks? Tenk deg om: Trenger du virkelig en mellommåltidsboks? Kan ikke like gjerne bananen være i skallet sitt? Eller kanskje du kan bruke en høyst ordinær matboks? Babyer er ikke mystiske romvesener som trenger spesialutstyr ingen har hørt om. Fremdeles er det slik at en tomflaske med rå erter kan fungere som en rangle, og hundeposer kan lett erstatte bleiebøtta. Det er nok av utstyr å ruinere seg på likevel, og som du må ha. Jeg har forsøkt å lage en liste over hva du trolig ikke trenger til poden: Bleiebøtte (bruk hundeposer og den vanlige søppelkassen. Hygienisk og lettvint) Mellommåltidsboks (hva er galt med den gode, gamle matboksen?) Stellebord (i prinsippet kan du bruke et håndkle på gulvet, eller en benk) Krybbe (sprinkelseng fungerer fra første stund, særlig hvis du setter gyngeføtter under) Leker (tomflasker med noe skranglende inni og kjøkkenredskaper er like morsomt det første året) Lekegrind (hva skal du med det, så lenge du ikke har dyr? Kjøp en hoppestol i stedet, som du kan henge opp akkurat der du befinner deg) Badebalje (bad barnet i vasken eller i badekaret) Kjøpt brukt. Det finnes en rekke bruktbutikker, der du får kjøpt fint tøy og annet utstyr til babyer. De første månedene vokser de seg ut av størrelser på et blunk, så det er ingen vits i å kjøpe nytt. Vogn og andre store ting kan også kjøpes brukt. Se for eksempel på Bilseter skal du være mer forsiktig med, kjøp nytt eller av noen du kjenner godt.

85

86 Må alt være økologisk? Som mange andre førstegangsforeldre var jeg en periode småhysterisk hva kosthold angikk. Jeg, som aldri har høstet en frukt, rensket frukttreet i hagen og laget hjemmelaget eplemost. Jeg satte av en kveld i uka til å tilberede barnemat laget fet fisk, magert kjøtt, grønnsaker og sunne oljer, og porsjonerte på glass som jeg fryste ned. I ettertid ser jeg at jeg oppførte meg som Martha Stewart på speed. Det gikk i speltbrød og brokkolistappe, og jeg syntes jeg skeide ut da jeg ga ham tørket ananas fra helsekosten. Jeg skal gladelig innrømme at jeg har blitt rundere i kantene etter hvert. Opp gjennom har jeg brukt alle triksene jeg trodde jeg aldri skulle gjøre: Matet dem med sjokolade på flyet så de skulle sitte i ro (noe som selvsagt fikk stikk motsatt effekt - de var som sprettballer mellom serveringsvognene i stedet), lokket dem med is for å få dem hjem fra barnehagen og gitt dem Biola på flaske om natten for å få dem til å roe seg i sengen. I nødens stund nytter det ikke med økologiske havrekjeks. Den supersunne linjen, med esekielbrød og hirsegrøt, skled mer og mer ut etter hvert som den førstefødte ble større og ungene strømmet på. Jeg hadde rett og slett ikke det samme overskuddet til å være idealistisk. Makrell ble til fiskepinner og kylling ble til pølser. Soyamelk hadde en tendens til å bli til sjokolademelk og vann ble til saft. Jeg som hadde sverget at de aldri skulle få i seg så mye som et sukkerkorn! Men i en periode der jeg hadde vært like sløv som jeg en gang var idealistisk, hentet jeg meg inn igjen. Saft ble atter til vann og av og til litt annet. Og det ble pølser og kylling og makrell og fiskepinner om hverandre. Og jeg synes ikke det gjorde så mye at barna fikk kaker når de var på besøk hos noen men de fikk det ikke hjemme. Tranen har jeg imidlertid tviholdt på oppi det hele, klamret meg til som den siste rest av god samvittighet.

87 Små barn er kresne. Noen ganger spiser de bare gulrøtter, en annen gang bare kylling. Det jevner seg som regel ut. Noen barn spiser ekstremt lite. Vår størstemann spiste nesten ingenting det første året. Han fulgte ikke kurven og måtte få ekstra fett på tåteflaske. Men han har blitt akkurat like stor og frisk som de andre to.

88 Må jeg trille hver dag? Nei, selvsagt må du ikke det. Du trenger ikke å trille i det hele tatt, hvis du ikke har lyst. Jeg husker jeg slepte meg ut med den førstefødte fra første dag med det digre bælverket av en førstegangsforeldre-vogn. Den lignet en tanks. Barnet sover som regel mye den første tiden, så det vil ikke få med seg stort av trilleturen likevel. Verden skal utforskes senere. Du kan derfor like gjerne sette barnet en times tid på verandaen. Så lenge det ikke er10 blå kan barnet sove ute også. For det er viktig at barnet kommer en tur ut, og helst hver dag. Når barnet blir eksponert for daglys, lærer det seg bedre å skille mellom dag og natt, og det kan bety verdifull søvn for deg. Vår førstemann ble født i februar, i en periode det var snøstorm omtrent hver dag. Jeg skjøv den store, klumpete vognen oppover hvite, glatte bakker med skjelvende bein. Snøen pisket i ansiktet, hunden virret fra side til side foran vognen og satte fast båndet i hjulene, og poden skrek hysterisk fordi teppet var blåst vekk og han fikk snø i ansiktet. Ingen av oss hadde glede av disse turene. Etter hvert forsto jeg at det var helt greit å være hjemme i stedet. Det går alltids an å rugge barnet i søvn i vognen utenfor vinduet. Eller ta med seg bilstolen og barnet til butikken, og sette ham ut på verandaen etterpå. Eller rett og slett være så gærne at dere er inne en hel dag. Barnets lunger krymper ikke av den grunn.

89

90 Vil vårt fredelige husdyr forvandle seg til et blodtørstig udyr? Husdyrene fungerer ofte som barn før man får barn selv og har en tendens til å gå mer for lut og kaldt vann når menneskebarna kommer. Selv maste jeg meg til en liten og søt Cavalier før vi fikk familieforøkelse. Vi hadde ikke før anskaffet oss valpen før stillingen jeg ønsket som redaktør ble ledig og jeg ble gravid i den rekkefølgen. Dermed var valpekurs og lange turer brått en saga blott. Heldigvis insisterte han på en liten og familievennlig hund, mens jeg forsøkte å mase meg til en Sankt Bernhardshund (!). Nå tenker jeg med gru på en kjempehund som kunne ha kvalt ungene ved bare å legge seg ned. Hunden vår har både vært lekekompis og kosebamse for barna. Og tålmodigheten selv. De har løpt foran ham med mat i hendene, brukt ham som skammel, dratt ham i ørene, tatt mat ut av munnen hans og jeg vet ikke hva. Han har aldri tatt igjen, bare gått og gjemt seg når det har blitt for mye. Vi har ikke måttet beskytte barna mot ham, men ham mot barna. Det ordtaket om aldri å snu ryggen til hund og barn sammen, er like dumt om all annen generalisering. Jeg stoler mer på hunden vår enn på mennesker jeg ikke kjenner. Andre barn kan bite, voksne kan slå. Men hunden vår har aldri vært i nærheten av dette, selv om han sikkert har hatt lyst. Da den førstefødte var liten, og det bare var ham og hunden, trodde naturlig nok poden han var en hund og hunden at han var et menneske. Gutten rullet seg rundt på ryggen og krabbet rundt med ting i munnen. Og hunden lå i sofaen og så på barne-tv og forsøkte å komme seg opp i badekaret. Og alt poden ikke ville ha av grønnsaker og skorper gikk til hunden. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sett de små hendene, som lyn under bordet til hunden, og hunden like rask med å gumse det i seg. Et uslåelig samarbeid mellom dyr og menneske.

91 La de som passer hunden eller katten mens dere er på sykehuset, ta med seg noe som barnet har hatt på seg og la dyret lukte på det. Slik blir hunden litt kjent med barnet før han kommer hjem. Gi dyret et sted i huset der det får være helt i fred, det er forbudt sone for barn. Lær barnet at det skal la dyret være i fred i matsituasjoner. Dyr har instinkt og mye av instinktet går ut på å beskytte maten sin. Pass også på at barnet ikke skremmer eller bråvekker dyret, det kan instinktivt få dyret til å forsvare seg. Katter kan legge seg oppå spedbarn og kvele dem. Sørg for å legge barna til å sove et sted der katten ikke kommer til. Og pass på øynene til barna. Katter har en tendens til å leke med alt som rører seg, og de har skarpe klør.

92 Etterord Det er mye jobb med små barn. Av og til føler jeg at jeg går til grunne. Jeg pleier å kalle det mine små, kontrollerte sammenbrudd. Men er det verdt det? Ja, absurd nok er det verdt det. Jeg sier som en venninne av meg: Å være mor er slitsomt. Men det er stunder av lykke som er sterkere enn noe annet jeg har opplevd. For min del har det vært som en merkelig prosentforskyvning: I begynnelsen var det 1 prosent koselig og 99 prosent jobb. I løpet av det første leveåret snudde dette gradvis, så positivprosenten gikk opp og negativprosenten ned. Så er det bare å lene seg tilbake og vente på tenårene.

93