sopp og nyttevekster årgang 4 - nummer Medlemsblad for Norges sopp- og nyttevekstforbund

Transkript

1 sopp og nyttevekster årgang 4 - nummer Medlemsblad for Norges sopp- og nyttevekstforbund

2 MEDLEMSFORENINGENE Aust-Agder sopp- og nyttevekstforening Leder Gerd Bakke Adr.: Vesterveien 130, 4817 His Epost Elverum sopp- og nyttevekstforening Leder Gry Handberg Adr.: Grindalsvn. 1, 2406 Elverum Epost Follo sopp- og nyttevekstforening Leder Helene Kieding Adr.: Haråsen 4, 1407 Vinterbro. Hjemmeside Fredrikstad soppforening Leder Thore Berg Adr.: Klevaveien 19A, 1719 Greåker Epost Grønt og nyttig i Buskerud Leder Steinar Weseth Halden soppforening Leder Jørgen Iversby Adr.: Rokkeveien 46, 1743 Klavestadhaugen Hexeringen, Hamar Leder Hans Myhre Adr.: Pb 18, 2350 Nes på Hedmark Kongsvinger Soppforening Leder Lars Ole Bolstad Adr.: Kurastien 7, 2208 Kongsvinger Epost laobol@online.no Moss Nyttevekstforening Leder Nora Gudem Adr.: Morenen 22, 1519 Moss Epost post@moss-soppognyttevekster.no Hjemmeside Haugaland sopp- og nyttevekstforening Leder Gerd Jorunn Christensen Adr.: Pb 1940, 5508 Karmsund Hjemmeside Nordfjord sopp- og urtelag Leder Anne Bråten Seljeset Adr.: 6793 Hornindal Nyttevekstforeninga, Ålesund Leder Kari Mette Tollås Veblungsnes Adr.: Furmyrv. 13 A, 6018 Ålesund Nyttevekstforeningen, avd. Sør- Rogaland, Jærsoppen Leder Ellen Bø Nedrehagen Adr.: Rogaland Arboret, Espeland, 4300 Sandnes Nyttevekstforeningen i Nittedal Leder Per Nordbeck Adr.: Gerd Oldeide, Lilje v. 14 C, 1487 Tøyenhaugen Oslo og omland sopp- og nyttevekstforening Leder Johs. Kolltveit Adr.: Pb 2828 Tøyen, 0608 Oslo Hjemmeside Ringerike soppforening Leder Grete Hollerud Adr.: Hollerud gård, 3533 Tyristrand Epost hollerud.gaard@ringnett.no Risken, Molde og omegn soppforening Leder Wenche Eli Johansen Adr.: Adjunkt Dørumsgt Molde Hjemmeside Romerike soppforening Leder Mariann Prytz Sivertsen Adr.: Bjørkelia 25, 1900 Fetsund Hjemmeside Salten Naturlag Leder Beate Venaas Røkke Adr.: Pb 851, 8001 Bodø Epost salten_naturlag@hotmail.com Hjemmeside Soppforeningen i Bergen Leder Geir Blom Adr.: Grindhaugveien 68, 5259 Hjellestad Hjemmeside Sunnfjord Nyttevekstforening Leder Harald Eriksen Adr.: Aarberg, 6973 Sande Telemark sopp- og nyttevekstforening Leder Bjørn Frode Moen Trondheim Nyttevekstforening Ledelse v/berit Austeng Adr.: Steinberget 10, 7018 Trondheim Tønsberg soppforening Leder Per Marstad Adr.: Postmannsv. 7, 3122 Tønsberg Epost pmarstad@broadpark.no Vefsn Nyttevekstforening Leder Knut Tverå Adr.: Pb 210, 8651 Mosjøen. Hjemmeside Vest-Agder sopp- og nyttevekstforening Leder Hanne Katinka Hofgaard Adr.: Åsasvei 14, 4633 Kristiansand Epost Hanne.Katinka.Hofgaard@ Kristiansand.kommune.no Voss sopp- og urtelag Leiar Bjørn Fremming Adr.: Groadalen 5, 5700 Voss Epost ofremmin@start.no

3 NOVEMBER INNHOLD årgang 4 - nr Utgiver Norges sopp- og nyttevekstforbund Postboks 61 Blindern, 0313 OSLO Telefon: / Bankkonto: Org.nr: post@soppognyttevekster.no Styret Gro Gulden (leder), Wenche Eli Johansen (nestleder), Edvin Johannesen, Per Marstad, John Bjarne Jordal, Grete Strømsøe Varamedlemmer: Per A. Bergersen, Anja Renate Helgestad, Siv Moen Daglig leder Ola Lægreid Redaksjonskomité Redaktør: Per A. Bergersen, pab@kanonit.no, Øyvind Stensrud Navngitte fotografer har rettighetene til bildene sine i følge åndsverksloven. ISSN Trykk: Benjamin Sats & Trykk DA, Oslo Opplag: 3500 Forside: Myrområde i Oslo, oktober Foto: Kyrre K. Bergersen Redaksjonelle linjer... 4 Årsindeks... 6 Nytt fra forbundsstyret... 8 Tema: Fra sump og myr Litt om myr, torvmoser og torv Jørn-Frode Nordbakken... 9 Dunkjevle en spennende nyttvekst Gisle Grimeland Klær fra torv Anna-Elise Torkelsen Fargeplanter på myr og Henrik Wergeland Klaus Høiland Fototips: Fokus-stakking Einar Timdal Sopp i fokus Dyrking av sopp Ketil Stoknes Roten til alt godt Amy Lightfoot Leif Ryvarden æresdoktor i Argentina Oliver Smith Den Norske Svartelista 2007 Reidar Haugan If you can t beat them eat them! Anne Merethe Mathisen og Reidar Haugan.39 Lesernes sider Vi presenterer: Våler Torvdriftsmuseum Blinkskuddet Vi besøker medlemsforeningene Boletaria Nytt fra Forum for soppfargere Program for medlemsforeningene Sopp- og nyttevekstprat rundt latinen Oliver Smith

4 Redaksjonelle linjer Vi som leser sopp og nytttevekster er i stor grad samlere. Noen av oss samler mat, og noen samler vekster og sopper som er nyttige på annen måte. Atter andre lar organismene være igjen på voksestedet og nøyer seg med å samle på bilder av dem. For disse leserne inneholder dette nummer såvel nyttige tips som en utfordring. Utfordringen håper vi du tar. Les om denne i den nye spalten Blinkskuddet. Her håper vi på å kunne publisere dine beste bilder etter hvert. Hovedtemaet denne gang er vekster i myr- og sumplandskaper. Til deg, du Heid og bleike Myr, sang Arne Garborg, og vi håper å kunne tenne interessen for denne spennende naturtypen om enn ikke så lyrisk som det dikteren fra Jæren kunne. Fredrikstad soppforening er nytt medlem i Norges sopp- og nyttevekstforbund i år. Les om østfoldingenes historie og nåtid i spalten Vi besøker medlemsforeningene. Av andre godbiter, bokstavelig talt, kan du i dette nummer lese om hvordan vi kan spise våre fiender (sic!). Du takkes for følget i 2008, og redaksjonen ønsker deg en riktig god jul! Husk at et medlemsskap i forbundet er den beste julegave, og at våre annonsører også har mye godt å by på. Per A. Bergersen Nr. 1/2009 er planlagt utgitt midt i mars måned. Stoff som ønskes tatt med må være redaktøren i hende senest mandag 2. februar notiser Wergelands sopper I nr. 2/2008 står en artikkel om Henrik Wergeland hvorfra følgende siteres: Svamp, Flue-Bladsvamp. (Hatten brandguul-rød, hvidtvortet) med dens Arter, samt Kolik- Bladsvamp. (Hatten haaret, guul, Stokken huul) og Heel- Bladsvamp, Ekornsop, Tørsop, Jærvsop. (Hatten høirød) ere giftige. Professor Klaus Høiland mener å ha knekket koden. At den første er en rød fluesopp forstår de fleste av oss. Høiland mener videre at nr. 2 er svovelriske, og at nr. 3 er giftkremle. Tør noen opponere mot professoren? Nye soppsakkyndige godkjent i 2008 Prøve for soppsakkyndige ble avholdt i Oslo 23. september 6 av 7 oppmeldte kandidater bestod, en trakk seg fra prøven pga sykdom. Eksamenskommisjonen takker alle som har vært med og samlet sopp til årets prøve. Godkjente soppsakkyndige 2008: Ulla-Britt Bøe, 7713 Steinkjer Laila Trosdal-Iversen, 2003 Lillestrøm Rigmor Petersen, 1626 Manstad Mihaly Ujhelyi, 3408 Tranby Sissel Vågene, 2000 Lillestrøm Kari Østengen, 3512 Hønefoss Vi gratulerer med bestått eksamen og ønsker lykke til i arbeidet som soppsakkyndig Eksamenskommisjonen har i år bestått av Klaus 4 Høiland og Anna-Elise Torkelsen (leder for kommisjonen). Anna-Elise Torkelsen

5 Annonse 5

6 årsindeks Årsindeks sopp og nyttevekster 2008 Artikler publisert i Enkle notater og innlegg m.m. er utelatt. Tema/tittel Forfatter Side/nr. Norges sopp- og nyttevekstforbund Nytt fra forbundsstyret Gro Gulden 8/01, 8/02, 8/03, 8/04 Årsberetning for Norges sopp- og nyttevekstforbund 2007 Forbundsstyret 10/02 Resultatregnskap for Norges sopp- og nyttevekstforbund 2007 Forbundsstyret 13/02 Referat fra årsmøtet i Norges sopp- og nyttevekstforbund 19. april /02 Nye soppsakkyndige godkjent 2008 Anna-Elise Torkelsen 4/04 Lokalforeningene Vi besøker medlemsforeningene - Telemark sopp- og nyttevekstforening Bjørn Frode Moen 48/01 Vi besøker medlemsforeningene - Tønsberg soppforening Per Marstad 46/02 Vi besøker medlemsforeningene - Vest-Agder sopp- og nyttevekstforening Hanne Katinka Hofgaard 42/03 Vi besøker medlemsforeningene - Fredrikstad soppforening Styret i foreningen 46/04 Program for medlemsforeningene 49/01, 48/02, 44/03, 50/04 Fora Forum for soppfargere Anna-Elise Torkelsen 37/01, 37/02, 38/03, 40/03, 49/04 Forum for soppsakkyndige Kolbjørn Mohn Jensssen m.fl. 47/01 Redaksjonelt / sopp og nyttevekster Redaksjonelle linjer Per A. Bergersen 4/01, 4/02, 4/03, 4/04 Nyttevekstartikler Naturen tilbyr fersle grønnsaker tidlig på våren Arvid Odland 34/01 Trær på menyen Øyvind Stensrud 14/02 Blomstrende trær som medisin Rolv Hjelmstad 18/02 Tre som nyttevekstar Egil Ingvar Aune 3/02 Geitrams Rolv Hjelmstad 34/02 Engsyre i mat Ivar M. Dahl og Anne Molia 38/02 Safting og sylting Sofie Railo 11/03 Deilig blåbærsmoothie Siri Rui 14/03 Åkerbær Øyvind Stensrud 15/03 Litt om myr, torvmoser og torv Jørn-Frode Nordbakken 9/04 Dunkjevle - en spennende nyttevekst Gisle Grimeland 13/04 Klær fra torv Anna-Elise Torkelsen 18/04 Fargeplanter på myr og Henrik Wergeland Klaus Høiland 1/04 Roten til alt godt Amy Lightfoot 34/04 Den norske svartelista/if you cant t beat them - eat them Anne Merethe Mathisen/Reidar Haugan 38/04 Soppartikler Knuskkjuke brukt til tøy Ellen Bøe Nedrehagen 10/01 Kjuker du kan lage papir av Anne Molia 14/01 Om å lage sopppapir Trine Parmer 18/01 Fargene får vi fra kjuker Anna-Elise Torkelsewn 0/01 Användingsområden för tickor Liza Johansson 5/01 Gastromycerkurs i den norske fjällvärlden Mikael Jeppson 30/01 Tørre saker Inger-Lise Østmoe 31/02 Aroma og smak i sopp Ivar M. Dahl 32/02 Sopp-øl Ivar M. Dahl 18/03 Jeg plukker bare kantareller, jeg Per A. Bergersen 19/03 Artsobservasjoner Even W. Hanssen 4/03 Furuharekjuke Dag Holtan og Perry Larsen 30/03 Dyrking av sopp Ketil Stoknes 8/04 Tema/tittel Forfatter Side/nr. Generelle artikler / blandet innhold Ismannen Ötzi og hans kjuker Leif Ryvarden 38/01 Henrik Wergeland Per A. Bergersen 40/02 Svalbard - vilt og vakkert Trine M. Holm 35/03 Blinkskuddet 45/04 Vi presenterer Norsk skogmuseum Bjørn Erik Skaug 46/01 Rogaland arboret FinnErvik og Ellen Bøe Nedrehagen 42/03 Våler torvdriftsmuseum 44/04 Boletaria Steinsopp og avocado Anne Molia 44/01 Blåbæris Sofie Railo 45/01 Potetsoppburger med potetsalat med ramsløk Sofie Railo 45/02 Svart trompetsopp, gåselever og valnøtter Anders Wollan 41/03 Gyllen haust-tallerk Anne Lise Tyssebotn Gjesdal 48/04 Nyttevekstbrød Sofie Railo 49/04 Sopp i fokus Vinterhette Tove Hafnor Dahl og Kåre Homble 28/01 Trichopezia leucophaea Øyvind Stensrud 9/01 Firesporet flathattsnylter Anna-Elise Torkelsen 29/02 Coltricia cinnamomea Tom Hellik Hofton 6/03 Sitronskivevokssopp Oliver Smith 7/03 Gulbrun storpigg Sarcodon versipellis Thyra Solem 6/04 Traktgelésopp Tremiscus helvelloides Anna-Elise Torkelsen 7/04 Bokanmeldelser Till R. Lohnmeyer og Dr. Ute Künkele: Den store boken om sopp Line Ruden 42/05 Miriam C. Rice: Mushrooms for Dyes, Papaer, Pignements & Myvcosticks Anna-Elise Torkelsen 43/02 Baard Næss, Lasse Andreassen og Merci Abrahamsen: Lag din egen dram Anne Molia 8/03 Sopp- og nyttevekstprat rundt latinen Sopp- og nyttevekstprat rundt latinen Oliver Smith 51/01, 51/02, 51/03, 51/04 Kåseriet Nå kommer den kalde fine tid Bodil 8/01 Eros Pan 6/02 Sikkert Rolf Hermansen 6/03 Personomtaler Klaus Høiland 60 år Redaksjonen 8/02 Ny daglig leder - Trine M. Holm 8/02 Æresmedlem Anna-Elise Torkelsen 70 år Inger Lagset Egeland 47/02 Randi Haukebø 90 år Ellen Bøe Nedrehagen 5/03 Ny daglig leder - Ola Lægreid 9/03 Leif Ryvarden æresdoktor i Argentina Oliver Smith 37/04 Lesernes sider Lesernes sider 441/01, 43/02, 38/03, 42/04 6

7 Sopp, råte, fukt, mugg og insekter? Biologer gir svar! Nøytrale råd uten økonomisk interesse i sanering. Vi utfører: skadeutredning dokumentasjon prøveanalyser - mycotape - luftprøver - materialprøver og anbefaler utbedringstiltak. Meld deg inn, verv en venn eller gi medlemsskap i gave! Er medlemskap i Norges sopp- og nyttevekstforbund interessant for deg? Eller er du allerede medlem og vil dele gleden med en venn eller et familiemedlem? Da kan du verve eller gi medlemskap i gave og få en flott soppkniv som takk. Det nye medlemmet får tilsendt de utgaver av sopp og nyttevekster som er utgitt tidligere i år, og ved gavemedlemskap, også et kort der det står at gaven er fra deg. Medlemskapet koster kr. 250,-, det samme som for ordinært innmeldte medlemmer. Dette gjelder (kryss av) o Innmelding o Verving o Gavemedlemskap Nytt medlem Navn:... Adresse:... E-post:... Eventuell verver/giver Tlf: Pb 5 Blindern, 0313 Oslo post@mycoteam.no Navn:... Adresse:... E-post:... Send til Norges sopp- og nyttevekstforbund, PB 61 Blindern, 0313 Oslo eller bestill på internett: 7

8 Nytt fra Forbundsstyret Vi i forbundsstyret har opplevd denne høsten som en god høst. Ikke bare har sesongen slått til for fullt etter fjorårets sopptørke i alt regnværet men vi merker at forbundskontoret har fått en dyktig daglig leder i Ola Lægreid. Vi er også svært fornøyd med at det er inngått avtale med Per A. Bergersen om å fortsette som redaktør for Sopp og nyttevekster. Hva vi er mindre fornøyd med er hjemmesiden, spesielt diskusjonsforumet og fotoalbumet, som ikke har fungert tilfredsstillende siden tidlig på året. Det arbeides med å rette opp saken etter beste evne uten profesjonell datahjelp (som forbundsstyret ikke har sett mulighet til å kunne koste på seg). En god soppsesong kan ha sin bakside i form av soppforgiftninger. Giftinformasjonen melder om usedvanlig mange henvendelser om sopp i år (opp i mot så langt) og om 18 tilfeller av svært alvorlige forgiftninger. Av de alvorlige tilfellene skyldes de fleste hvit fluesopp, tre skyldes grønn fluesopp og tre spiss giftslørsopp. Det er snakk om alvorlige leverskader og nyresvikt. Alle har imidlertid stått det over, men noen vil være avhengig av transplantasjon eller dialyse fremover. En fellesnevner i dette dystre bildet er at de fleste personene som har spist de giftige soppene har vært nærmest totalt uten innsikt i sopp, noen også uten kunnskaper om naturen slik som å kjenne forskjell på bar- og løvtrær. Hvite sopper i skogen har gått for å være blek piggsopp, og andre av de fortærte giftsoppene har gått for å være steinsopp eller traktkantarell. Vi tror at bakgrunnen for slike forgiftninger i stor grad skyldes den raskt voksende interessen for gourmetmat i Norge, hvor sopp (av spiselig slag) inngår som en høyt profilert ingrediens, pluss at mange innvandrere er ukjente med soppartene i Norge og mistar dem for spiselige arter som de kjenner fra sitt hjemland. Mot disse formene for uvitenhet er steder hvor folk kan gå med soppen sin og få den kontrollert trolig den beste forebyggende løsningen. Så kan soppkurs komme i neste omgang når forståelsen for at spesialkunnskap er nødvendig er kommet. Til begge deler trengs det sakkyndige personer som kan fungere som lærere og soppkontrollører. Daglig leder melder at vi har fått veldig mange innmeldinger av nye medlemmer i høst noe som sikkert henger sammen med den gode sesongen og aktiv verveinnsats. Som alle frivillige organisasjoner er vi glade for tilskudd i medlemsmassen det betyr muligheter for større aktivitet både lokalt og sentralt. Men skal vi lykkes med å øke medlemsmassen er det viktig at nye medlemmer trives i foreningsmiljøene. Og her er det vel kunnskap om sopp og nyttevekster de nye medlemmene først og fremst ønsker seg. Turer og kurs, både for nybegynnere og viderekommende, er forbundsstyrets sterke anbefaling. Høyt kunnskapsnivå i foreningene vil også føre til at flere kan påta seg å være turledere og kontrollører. I år har vi fått 6 nye soppsakkyndige i fjor var det hele 26 stykker. Antallet hvert år henger ganske nøye sammen med kurstilbudet året eller årene før. Jo flere kurs vi holder for utdannelse av soppsakkyndige, dess flere melder seg opp til eksamen og dess flere består. Mange i foreningene er ihuga observatører. Det merkes blant annet på Artsdatabankens nye nettsted som er blitt en formidabel suksess. I skrivende stund er mer enn observasjoner av dyr, planter og sopp rundt i landet registrert av medlemmer (og andre), ofte ledsaget av fine bilder. Dette utgjør et stort steg framover i arbeidet med å registrere landets biomangfold. Forbundet har inngått avtale med Artsdatabanken, via SABIMA, om å bistå bl.a. med veiledning og brukerstøtte samt kontroll av innlagte observasjoner så langt det lar seg gjøre. Så går vi vinteren rolig i møte, med sopp og bær og grønne vekster og gode minner fra høstsesongen vel forvart. Gro Gulden, forbundsleder 8

9 Fra sump og myrfoto: Kyrre K. Bergersen Litt om myr, torvmoser og torv Myr er særpregete, variable og komplekse biologiske landskapsstrukturer som er bygd opp av ufullstendig nedbrutt plantemateriale (torv) over en periode på flere tusen år. Myr dannes vanligst ved forsumping av tidligere tørr mark, mer sjelden ved gjenvoksning (terrestrialisering) av åpent vann. Første stadium i en forsumpingsprosess er flekker med høy jordfuktighet, dominert av torvmoser og andre fuktighetselskende arter. I et vannmettet miljø er plantenes primærproduksjon større enn nedbrytningen, med den følge at ufullstendig nedbrutt plantemateriale begynner å akkumulere. Ved at små myrflekker har smeltet sammen til større myrområder har forsumping forekommet i stort omfang i de boreale soner i perioder med kaldt, humid klima etter siste istid. Myr dekker om lag 10 % av fastlands-norge, mens omlag 3 % av den totale landjorda dekkes (ca 400x10 6 ha). Størstedelen av verdens myrer (86 %) finnes ved høye breddegrader (jfr. fig. 1), særlig i den barskogdominerte boreale sonen. Litt forenklet kan en torvprofil i ei velutvikla myr betraktes som bestående av to sjikt. Et overflatenært sjikt (akrotelm) som strekker seg ned til det dyp hvortil grunnvannet synker en tørr sommer (30-50 cm fra overflata). I dette øvre sjiktet foregår en rask aerob nedbryting av mer enn 80 % av et års planteproduksjon slik at mindre enn 20 % av den årlige planteproduksjonen overføres til det JØRN-FRODE NORDBAKKEN - jf.nordbakken@tele2.no 9

10 dypereliggende, alltid ble kalt atlantisk vannmetta sjiktet og subatlantisk. (katotelm). Det alltid Myrundersøkelser i vannmetta sjiktet, Nord-Europa finner som er den egentlige overalt vekslinger torvakkumulatoren, i lagdelingen, som består av komprimerte, viser at myrenes sammenpakka fuktighetstilstand flere planterester og har ganger har forandret en langsom anaerob seg siden de ble nedbrytning. Nesten dannet etter siste istid. all avrenning foregår Etter vannforsyning i overflatesjiktet, hvor finnes de to myrtypene strømningshastigheten jordvannmyr og Fig. 1. Områder med mer enn 10 % myr. for vann er høy, mens nedbørmyr. I tillegg den er langsom i det til nedbørvann alltid vannmetta sjiktet. Fordi primærproduksjon og mottar overflata på jordvannmyr også mineralholdig påfølgende torvakkumulering foregår i et begrenset grunnvann, mens overflata på nedbørmyr kun mottar område nær overflata, og nedbrytning foregår i hele nedbørvann. Nedbørmyr er en påbygd jordvannmyr, torvavsetningen, vil årlig akkumulert masse og årlig hvor torvakkumulering har ført til at overflata ikke mengde nedbrutt masse nærme seg hverandre, slik at det lenger er i kontakt med det mineralholdige grunnvannet. er en grense for hvor høy ei myr kan bli innenfor et gitt Dannelsen av en nedbørmyr, som er betinget av et humid klimaregime. klima hvor tilførselen av nedbørvann er tilstrekkelig til å Axel Blytts teori om innvandringen av Norges flora fra opprettholde et høyt grunnvannspeil (årsnedbør høyere 1876 var basert på lagrekken av planterester i nedbørmyr, enn årlig fordamping), kan beskrives som en suksesjon først og fremst i Oslo-området, der utviklingen kan følges i retning av mer og mer artsfattige plantesamfunn, en nesten år tilbake i tiden. I de eldste myrene over utvikling som er assosiert med forsuring av miljøet, marin grense (ca 220 m i Oslo-området), som i dag har redusert primærproduksjon, og økt torvakkumulering en torvdybde på ca 5 m, påviste Blytt en veksling mellom (vertikal økning 5-10 cm/100 år). Nedbørmyrer er stabile 4 torvlag og 3 stubbelag. Blytt antok at myrenes overflate landformer, hvor artssammensetningen opprettholdes gjentatte ganger hadde vært skogkledd, og at stubbelaget for lange tidsperioder, gitt at de ikke utsettes for større hver gang hadde blitt bevart etter ny forsumping og forstyrrelser og at de klimatiske forholdene ikke endres. torvdannelse. Blytt fant lignende stubbelag i myrer i Skjønt de første nedbørmyrene i Nord-Europa ble andre deler av landet, og kom til at vekslingen mellom dannet for ca år siden (i midten av den atlantiske torv- og stubbelag måtte bero på klimavekslinger, der perioden), foregår lignende prosesser også i dag. stubbelagene vitnet om tørre perioder. De tre tørre Avhengig av jordvannets egenskaper (betinget periodene som avsatte stubbelag ble kalt subarktisk, av næringsinnhold i berggrunn og løsmasser) kan boreal og subboreal, mens de to siste fuktigere periodene jordvannmyrene være næringsfattige eller næringsrike, 10

11 mens nedbørmyrene kun tilføres næring via nedbør og luftbåren drift, og alltid er næringsfattige. Bunnsjiktet på nedbørmyr og fattig jordvannmyr domineres av torvmoser Sphagnum spp. (fig. 2). Mens enkelte torvmosearter kan forekomme i intermediær myr, er det såkalte brunmoser som dominerer i de rikeste myrene hvor ph også er høyere. Torvmoser er små, lite i øyenfallende planter. De er fylogenetisk sett gamle og primitive, og mangler indre ledningsvev. De ett cellelag tjukke greinbladene består av klorofyllholdige celler mellom tomme hyalinceller. Hyalincellene fungerer som vannlager og som kationebyttere. Celleveggen i hyalincellene absorberer kationer, som kalsium og magnesium, tilført med jordeller regnvann, og i bytte frigjøres hydroksoniumioner (H 3 O + eller H + ) som forsurer nærmiljøet til ph 2,8-4,0. Kun i rikere jordvannmyr eller under ekstremt oseaniske forhold er ph høyere enn disse nivåene. Torvmosene skaper og opprettholder således et næringsfattig, surt lokalmiljø som er gunstig for egen vekst, men som kun et begrenset utvalg karplanter kan tolerere. Karplantene må kunne ha røttene i et ekstremt vått, oksygenfattig miljø, og de må kunne heve skuddbasen, for ikke å bli overvokst av torvmosene, som avhengig av vanntilførselen, vokser 1-10 cm/år. Torvmosehodet gjenspeiler et spesielt vekstmønster. Kommende sidegreiner dannes rund vekstknoppen midt i hodet, slik at torvmosehodet egentlig er en samling av greiner av ulik alder, med de yngste greinene i sentrum og de eldste i periferien. Stengelforlengelsen fører til at greinene blir sittende i knipper langs stengelen, noen utstående, og noen hengende ned langs stengelen. Utstående greiner bidrar til å forankre moseskuddene Fig. 2. Sphagnum spp. Foto: Rolv Hjelmstad til hverandre, mens de hengende greinene sammen med stengelen skaper små rom for vertikal kapillær vanntransport. Tuedannende torvmoser kan trekke opp vann kapillært fra inntil 50 cm dyp, noe som sikrer en høy produksjon i varme somre. Tettstilte torvmoseskudd, som hvert enkelt vokser i toppen og forsøker å holde tritt med naboen, gjør at eldre deler av stengelen etter hvert skygges ut og dør. Fra steinalderen, perioden fra 6000 til 4000 år siden, finnes i enkelte nordeuropeiske myrer spor etter menneskeofringer og kannibalisme. Arkeologer spekulerer i om rituelle måltider ble avholdt i myrkanten for å sikre fruktbarhet hos avlinger og husdyr. Okse, sau og gris ble slaktet på stedet, og noen ganger ble også menneskekjøtt inkludert i måltidet. Liv måtte betales for med liv. Nedbørmyrene var en ubebodd del av landskapet og ble ansett som hellige, og det spekuleres i om folk oppsøkte disse områdene for å komme i kontakt med sine guder. Også mange bronsealderskatter fra Nord-Europa har blitt funnet i nedbørmyrer. I Danmark er det funnet halsringer av gull, bronsesverd, hjelmer med horn, og bronselurer. Den ca 3400 år gamle solvognen viser en hest og ei vogn som bærer en gyllen skive. I begynnelsen av jernalderen, da kremering var vanlig, ble folk fortsatt henrettet og, av ukjente grunner, plassert i myrer. Mer enn tusen menneskelevninger har blitt funnet i områder assosiert med jernalderens keltere (i Storbritannia, Irland, nordlige Tyskland, Nederland, Danmark, og sørlige Sverige). Våpen og krigsbytte, antatt å være offer til en krigsgud, ble også lagt ned. Til forskjell fra de fleste gamle levninger av mennesker, så har myrmenneskene beholdt hud og indre organer på grunn av de uvanlige bevaringsforholdene. Bevaring av skjelettet, derimot, 11

12 er sjelden fordi den lave ph en i torva løser opp kalsiumfosfat i bein. Torv er en fornybar ressurs, men kun på en tilnærmet geologisk tidsskala. Tørket torv ble tidligere anvendt som husholdningsbrensel og til isolasjon av boliger, særlig i treløse kyststrøk. Fra den vannmetta torva under myras overflate har det tradisjonelt vært tatt ut svart, smøraktig torv, som har blitt tørket til harde brikker. Tradisjonell torvkutting er mer sjeldent i dag, men har tidligere påvirket store myrområder. Siden torv tidlig på tallet ble vurdert som en alternativ kilde til industriell energi har imidlertid torvuttak på industriell skala økt, i den grad at Tyskland, Belgia, Nederland, og Danmark har forbrukt all sin kommersielle torvmark. Torv høstet på denne måten anvendes til brensel (bl.a. til produksjon av elektrisitet) og til hagebruk. På verdensbasis er torvuttak til brensel av størrelsesorden 58x10 6 tonn/år og til hagebruk 77x10 6 tonn/år. Først mot slutten av 1800-tallet ble det utviklet en teknologi som tillot dyp drenering av fruktbar jordvannmyr, noe som igjen førte til en ekspansjon innen landbruket. Før den tid ble det ofte laget grunne grøfter i jordvannmyrene for å bedre beiteforholdene, unntatt noen få betydelige inngrep i England, Polen og Nederland. Storskala grøfting til skogsbruk var lenge begrenset av manglende teknologi, og først i løpet av siste halvdel av 1900-talle ble tømmerproduksjon på torvmark betydelig. På verdensbasis er om lag 15x10 6 ha torvmark drenert til skogbruk, og med nåværende dreneringsrater dobles arealet i løpet av 26 år. Av verdens myr og torvmarker er 10 % påvirket av landbruk og skogbruk. Størst myrarealer er drenert i Russland (9.3 x 10 6 ha) og Finland (6.4 x 10 6 ha). I Norge er 25 % av det originale myrarealet under skoggrensa grøftet, i land som Danmark og Polen er godt over 70 % av arealet påvirket, mens i Nederland er hele 96,4 % av myrarealet påvirket av drenering. Vår anvendelse av torvmoser er knyttet til fuktige mosers evne til å holde på vann, og tørre mosers evne til å suge opp vann. Fuktige torvmoser har blitt benyttet til oppbevaring av f eks gulrøtter, og til innpakking av røtter på planter som skulle transporteres. Tørre torvmoser kan absorbere ganger sin egen tørrvekt (bomull 4-6 ganger). Nordamerikanske indianere skal ha brukt tørre torvmoser som madrass og dyne for spedbarn, og trolig også som bleier. Oppsugingsevnen og en svak antiseptisk effekt gjorde at tørkede torvmoser ble brukt ved behandling av væskende og varige sår. Torvmosekompresser ble anvendt i stor skala under den russisk-japanske krigen i , og ble senere masseprodusert i Tyskland, Storbritannia, USA og Canada i forbindelse med første verdenskrig. Siden nedbørmyrene mottar all næring via nedbør er de følsomme for langtransporterte luftforurensninger, særlig for høye nitrogenbelastninger, som kan endre balansen mellom karplanter og torvmoser i favør av karplanter. Nedbørvann er normal nitrogenkilde for torvmosene, mens karplantenes røtter får nitrogen fra nedbrytningsprosesser i torva. Ved et høyt nitrogeninnhold i nedbøren vil torvmosenes evne til å omsette nitrogen mettes, og nitrogenet i nedbørvannet vil tilkomme karplantenes røtter og gi økt karplantevekst, noe som kan redusere myrenes evne til å binde karbon. Hvis global oppvarming medfører reduksjoner i grunnvannstanden vil det kunne få store ringvirkninger for det globale karbonkretsløpet, med økt utslipp av drivhusgassene karbondioksid, metan og dinitrogenoksid fra de 450x10 9 tonn karbon som er bundet i verdens myrområder (tilsvarende 60 % av atmosfærens innhold). Skulle så skje kan vi håpe at de har rett som hevder at den globale oppvarmingen skyldes solas effekter på skydannende kosmisk stråling, og ikke det atmosfæriske innholdet av karbonsdioksid. Pioneren Axel Blytt demonstrerte i hvert fall med sine studier av lagrekken av myrtorv at klimaet ad naturlige årsaker har vist stor variasjon de siste år. 12

13 Dunkjevle en spennende nyttevekst Dunkjevler Typha spp. har en begrenset utbredelse i Norge og trives best i våte, næringsrike myrer og sumpmarker. Det finnes to dunkjevlearter i Norge bred dunkjevle Typha latifolia L. (fig. 1) og smal dunkjevle T. angustifolia L. Stadig nye funn forteller om arter som brer seg nordover og som er registrert flere steder i Nordland de siste ti åra. Denne artikkelen handler om bruk av bred dunkjevle, som jeg har en viss kjennskap til. Dunkjevle skiller seg fra alle andre vann- og sumpplanter med sine ugrenete stengler, ofte opptil 3 meter høye. De linjenervede bladene alternerer og omslutter hverandre fra basis. Til sammen utgjør de en purrelignende sammenslutning av porøse bladslirer som nederst holdes samlet i en geleaktig substans og som over vannspeilet spres i blågrønne, flate og lange bladplater. Røttene er lange, fingertykke rhizomer med hvite trådformete grener. Stengelen er rund, opprett og stiv. Blomstene er enkjønnete og består av runde aks. Øverst sitter et 5-10 cm langt hannaks som blomstrer før hunnblomstene. Slik unngår planten selvpollinering. Rett under sitter det store hunnakset, kjevlet, med Fig. 1. Bred dunkjevle Typha latifolia L. mer enn blomster på lange, hårete skaft. Hver hunnblomst har et brunt arr. Til sammen farger hunnblomstene kjevlet brunt. De fruktene er nøtter som spres for alle vinder utpå sensommeren og høsten. Har du pyntet med dunkjevle på peishylla, vil du oppdage den store spredningsevnen når du fyrer opp i peisen og kjevlet bokstavelig talt eksploderer slik at peisestua fylles med fykende dun. Det er lett å forstå at planter med så stor spredningsevne har en kosmopolitisk utbredelse, selv om våre arter er begrenset til den nordlige halvkule. Bruk Per Ulrich Kristiansen (1996, s 231) beskriver bred dunkjevle i boka Friluftsliv året rundt og karakteriserer den som Sumpmarkenes supermarked. Det er særlig amerikanske indianere som har gjort seg nytte av dunkjevle til alt fra allsidig medisinsk bruk til næringstilskudd og materiale til taktekking, veving og fletting. Tørre kjevler tar lett fyr og kan brukes på samme måte som knusk når du med primitive hjelpemidler skal fyre opp et bål. GISLE GRIMELAND (tekst og foto) - gisle.grimeland@hit.no 13

14 I Norge har dunkjevle vært forholdsvis lite påaktet og har hatt liten betydning. Tørket rotmarg har likevel i enkelte tilfeller vært brukt for å drøye melet ved brødbakst. Dun fra kjevlet har dessuten vært brukt som fyllstoff i puter, derav navnet dunkjevle. Ove Arbo Høeg (1974, s ) skriver dette i Planter og tradisjon: - Folk tar dem inn til pynt og dekorasjon, de blir solgt på torv og i butikker, og barn kan vanskelig se dem uten å sette seg i besiddelse av en eller flere. Når isen har lagt seg på vannene, og dunkjevlene er begynt å løse seg opp og viser at de ikke bare er kjevler, men også har dun, har barn og ungdom som går på skøyter, ofte moret seg med å sette fyr på dem. - En enkel opplysning går ut på at barn spiste røttene (Oppegård). Ble tørket og brukt som dun i puter (Sande V). - Navnet dunkjevle, don--, er kjent mange stader, men er vel som regel kommet fra bøker, selv om det kan virke gammelt og ekte og oppgis som sådant, - i Tjølling, for eksempel, ble det i 1957 brukt av en eldre mann som ikke hadde noen av sine mange plantenavn fra bøker. Donkjøvle Brunlanes (oppgitt som gammelt). - Lampepusser, - sær Sandar, Larvik; Tromøy; Lyngdal. Lampekost Oddernes. - Fløyelskukk Spydeberg. Fløyelspikk Brandbu (fløns-); Brunlanes; Arendal. - Tjennedun Bamle. Duntustær Sannidal. Fig. 2. Ung plante med rotskudd. Egne erfaringer Bruken av dunkjevle i Norge har vært, slik jeg forstår Høeg, mer av kuriøs enn av reell betydning. Ikke desto mindre pleiet jeg daglig nærkontakt med dunkjevle i 2 år fra sommeren 2001 til høsten Det er erfaringer fra denne perioden jeg ønsker å dele med leserne. Det hele startet i 2001 med en utfordring fra NRKjournalist Thor Henning Lerstad. Den gikk ut på å overleve på mat fra naturens spisskammer i en uke uansett hvor i landet vi ble droppet i fallskjerm. Vi endte tilfeldigvis opp på øya Ildverket i Tjømeskjærgården. I syv dager til ende besto maten av lav, alger, mosesilt og kokt vann, dunkjevle, blåskjell og småkrabber. Den dagen vi fant dunkjevlet endret livet på øya seg. Det var tidlig i august, og kjevlene var ennå lyse brune i fargen og kompakte. Dette måtte bli grillmat de lux. Men bestanden av dunkjevle var begrenset, så de 5-6 kjevlene, ikke større enn små sigarer, ville kun utgjøre forretten. Vi måtte få tak i mer biomasse skulle det monne, og senket oss under vannspeilet på jakt etter rhizomer og friske skudd (fig. 2). Etter et par timer med betydelig energiforbruk og gnagende sult, mente vi å ha tilstrekkelig med råvarer til en dunkjevlesuppe. Vi visste fra teorien at skuddene kan sammenlignes med asparges, de innerste friske bladslirene med agurk og at den gule margen i røttene er rik på karbohydrater (fig. 3). At barn i Oppegård skal ha spist røtter av dunkjevle i sin tid virket betryggende. Derfor vasket og rensket vi og prøvesmakte alle ingredienser og fant at det kunne bli en brukbar 14

15 Fig 3. Oppskårne skudd, asparges, bladslirer, agurk og renset rotmarg som er rik på stivelse. grønnsaksuppe. De friske skuddene var velsmakende og appetittvekkende, mens deler av stengel, bladslirer og rotmarg var mer karakterløse. Men, sett på bakgrunn av at fotografen, som ikke deltok i overlevelsesforsøket, satt fem meter unna og mesket seg med torsk i fløtesaus sammen med rødvin, var råvarene et godt utgangspunkt for et lovende måltid. Mens suppa kokte, fikk vi ideen om å tilføre ekstra proteiner i form av strandsnegler som vi samlet i fjæra. Etter en times koking skulle vi så nyte dagens dunkjevlesuppe. Det gikk ikke helt bra. Allerede etter et par skjeer sa munn og mage stopp. Smaken var ubehagelig og magen utløste kvalmefornemmelser. Vi frøs og måtte krype i soveposen. Tanken på å avslutte oppholdet og vende tilbake til mors kjøttkaker meldte seg med stor styrke, men etter et halvt døgns time-out vendte vi tilbake til sikringskosten navlelav og grisetang. Homeostasen var gjenopprettet. I ettertid har jeg kommet til at det var noe galt med strandsneglene. De kan ha inneholdt giftstoffer fra forurensing eller blågrønne bakterier. Uansett grunn til vår nedtur vi glemte fort dunkjevle som matressurs. Ettersom vi hadde teoretiske kunnskaper om at dunkjevleblader er et utmerket materiale, fant vi på å flette en kurv av bladene for å fange småkrabber i fjæra. De halvvisne bladene var myke og sterke og egnet seg utmerket til dette formålet. Vi laget først et skjelett ved å stikke kvister ned i bakken i en sirkel med 40 cm i diameter. Så vevde vi strå etter strå inn i rammeverket fra bakken og oppover. Resultatet ble en kjegleformet kurv som vi aktet å fange småkrabber i. På fjære sjø samlet vi blåskjell som vi knuste og plasserte innerst i teina. Deretter valgte vi ut fangstplass. Da oppsto det et problem teina fløt (fig. 4). Vi måtte feste tunge steiner som søkke for å få den ned på bunnen. Men når først teina var på plass kunne vi hver dag tømme den for flere småkrabber som vi kokte og spiste med god appetitt. Slik hadde dunkjevlebladene indirekte utvidet menyen vår med små, men velsmakende krabber. Erfaringene så langt var at dunkjevle egnet seg Fig. 4. Flytende krabbeteine. 15

16 ypperlig til vevnings- og fletningsarbeider. Til innretninger som skulle flyte på vannet, var den suveren. Flyteevnen skyldes det spesielle vevet som forsyner røttene med luft. Den påfølgende natt tenkte jeg på den vakre fortellingen om Moses. Den handler om hebreerkvinnen som i stedet for å la barnet bli drept, slik påbudet fra Farao lød, flettet en kurv, tettet den med jordbek og tjære og lot den flyte langs Nilens bredd. Da Faraos datter gikk til Nilen for å bade, fant hun kurven med det gråtende barnet. Hun syntes synd på det og ville ta det til seg, men kunne ikke amme det. Miriam, som var barnets søster og hadde sett alt som skjedde, tilbød seg å finne en hebreerkvinne til amme. Slik ble Moses reddet, tatt hånd om av sin egen mor og beskyttet av faraos datter. Kurven var, i henhold til bibelen, laget av papyrus, men den kunne like gjerne vært laget av dunkjevleblader. Tankene stoppet ikke der når det var mulig å lage en flytende kurv for et lite barn, måtte det la seg gjøre å lage en båt en ekte sivbåt av dunkjevle. Med Thor Heyerdahls (1989) Ra- og Tigris-ekspedisjoner i tankene, og erfaringene med flytende dunkjevleteiner, ble jeg etter hvert manisk opptatt av å realisere en sivbåtseilas med dunkjevle som byggemateriale. Den er jo, om ikke nær, så i hvert fall en slektning av papyrussiv. Jeg visste om en stor bestand og bestemte meg for å gjøre et forsøk. Etter overlevelsesuka, midt i august 2001, tok jeg kontakt med grunneier og fikk lov til å høste det jeg hadde bruk for. Dunkjevlene vokste i et Fig. 5. Det tar plass å tørke 5000 dunkjevlesiv. belte rundt et lite tjern ut til omtrent 1 meters dyp. Innhøstingen foregikk ved bruk av sigd på langt skaft. Ved å kutte plantene ved bladbasis spretter de opp og flyter som korker. Dette skyldes luftvevet i de grove bladslirene. Etter en arbeidsøkt fløt det dunkjevler over hele tjernet. Med vadebukser i brysthøyde var det enkelt å vade rundt i tjernet, bunte sammen kjerver (knipper) på 20 planter og fløte disse til lands. Flyteevnen i fersk tilstand var betydelig 150 enkeltplanter kunne uten videre bære en person. Resten av august 2001 og to uker av august 2002 gikk med til å samle siv. Disse ble satt til tørk overalt hvor det var plass i kjellerboder, garasje og under takskjegget (fig. 5). Videre skaffet jeg til veie 10 mm sisalhamp. Etter hvert som plantene tørket utover høsten og vinteren, startet jeg byggingen av Ratirani, et indisk navn som betyr Nattens dronning og med assosiasjoner til Heyerdals Ra-båter. Tre 5-meter lange sigarformete bunter dannet skrog, og to små utgjorde rælinger. Sivbuntene ble sydd sammen i hele sin lengde og bøyd opp til en forstavn og en akterstavn. Etter bunting og bøying av siv med 500 meter tauverk, var skroget ferdig sommeren Mast, seil og årer kom på plass, og Ratirani tok etter hvert form som en vakker farkost. En klar dag i august med frisk bris sjøsatte vi Ratirani og seilte Heddalsvannet på langs og tvers (fig. 6). Med et mannskap på 3 personer hadde vi rikelig fribord, og det var ingen tegn til at flyteevnen avtok. Når en liten sivbåt kan seile på Heddalsvatnet, så kan vel en stor krysse Nordsjøen. Det gjenstår å se, men det er egentlig litt merkelig at 16

17 ingen har forsøkt. I ettertid har jeg oppdaget at dunkjevlesivet tåler lagring, og at bladslirene er meget sterke. Det må være en utfordring å prøve ut deres egenskaper til tvinning av tau, utvikling av kunstpapir eller spesielle tapeter. Det er ingen tvil om at vi har å gjøre med en spennende plante som dertil brer seg nordover med varmere klima. Kanskje får vi engang oppleve en dunkjevleseilas fra Nordland til Bergen. Her stopper mine spekulasjoner om fremtiden. Jeg ser tilbake til sommerens bryllupsfeiring i Nord-Jylland, der brudgommens mor hentet inn fanger av dunkjevle for å pynte til bryllupsfesten. Fig. 6. Ratirani for fulle segl over Heddalsvannet. Når skal dunkjevle høstes? Til medisinsk bruk: Her har jeg ingen erfaringer å stille opp med og anbefaler hjemmesiden til Jofrid og Geir-Arne Helgeland (2008), Hagedammen. Noe av den medisinske bruken som beskrives minner meg for øvrig om den gamle signaturlæren som sier at vondt skal vondt fordrive og likt helbreder likt. For eksempel brukes gelémassen mellom bladslirene. Siden bladslirene er limt sammen, er det nærliggende å tenke at også blødende sår kan tettes med det samme limet. Til mat: De agurklignende bladslirene er mest saftige tidlig i vekstsesongen, fra mai og utover. Røtter, derimot, inneholder mest næring etter vekstsesongen og kan høstes fra august/september og utover så lenge det er åpent vann. Skuddene er velsmakende og rotmargen er rik på stivelse. Til materialer: Til fletting av kurver, veving av matter, taktekking, bygging av sivbåt, er alt bladmateriale med bladslirer godt egnet. Det bør høstes når bladverket er friskest, før blomsterstilken vokser frem, i juli/august. Når kjevlet sprekker i september/oktober er tiden inne til å samle putefyll. Til kunst: Dun fra kjevlet kan blandes i papirmassen ved hjemmelaget papir, og tørre bladslirene har helt klart et potensial til artistisk utforming. Til pynt: De vakre kjevlene gjør mest av seg på ettersommeren (august/september). Det skal visstnok være mulig å behandle kjevlene for å unngå sprekking. Det har ikke noe for seg etter min mening. Når bryllupsfesten er over kaster bruden brudebuketten, og brudgommens mor kaster dunkjevlebukettene. Referanser (og supplerende lesning*) Helgeland G-A, Plantesortar i hagedammen: Dunkjevle «Typha latifolia». nu/hagedam/hagedammen.html Heyerdahl T, Eventyret og livsverket. Fortalt av Christopher Ralling og ham selv. Halden. Høeg OA, Planter og tradisjon. Floraen i levende tale og tradisjon i Norge Oslo. Kristiansen PU, Friluftsliv året rundt. Håndbok med praktiske tips og gode råd. Oslo. *Little G, Many ways to skin a cattail. Small Talk. local_story_ html?start:int=0 17

18 At torv brukes til fyring og som strø i blomsterbed er vi vel vant med, men at det også brukes i tekstiler er uvanlig. Vi er godt kjent med fibrene ull, silke, viskose, nylon etc., men hva er egentlig fiberen torv? Og hva kan produseres av den? Klær fra torv Klær av torv er ikke et vanlig produkt, men det er slett ikke nytt. Hvor langt tilbake i tid bruken går er usikkert, men noen tusen år er det nok snakk om. Det er imidlertid kjent at grunnleggeren av antroposofien, tyskeren Rudolf Steiner ( ), var en ivrig forkjemper for bruk av torvfibre i klesplagg. I Tyskland var det mangel på tekstilmaterialer under første verdenskrig ( ). Det førte til at man begynte å eksperimentere med produksjon av garn fra torv. Men prosessen viste seg å være både kostbar og arbeidskrevende, så da krigen sluttet bleknet interessen for torvtekstil. Johann Kloss var mannen som videreførte eksperimenteringen. Han hadde flyttet fra Tyskland til Sverige og ble inspirert av Rudolf Steiner, som i en bok hadde skrevet at torv kan beskytte mennesket mot elektromagnetisk stråling. At torvtekstiler er lette, varmeisolerende og har stor evne til å trekke til seg fuktighet var ikke de egenskapene som vakte interessen for torv hos Kloss det var hans dragning til antroposofien. Älma Torvtextil Kloss ga ikke opp like lett som den tyske industrien. I år hentet han torv fra myrene omkring sitt hjem i Rydöbruk i Syd-Sverige. Han leste Fig. 1. Johannes Kloss i en genser av torvull. Fra Vävmagasinet 2/1994. og eksperimenterte og prøvde igjen og igjen. Han lærte seg også å spinne, men det tok lang tid før han lykkes å spinne en tråd. Etter flere års arbeid hadde han nok garn til en hel genser (fig. 1). I april 1983 startet han bedriften Älma Torvtextil. Han kjøpte egnete maskiner og begynte å lete etter spinnerier som kunne spinne fibrene. Han sendte torvfibre på kryss og tvers over hele Norden, men fant til slutt et spinneri i Sveits som påtok seg jobben. Men også råmaterialer var et problem. Den torven han brukte var avfallsprodukter fra annen torvtilvirkning. Torven ble tørket og ved hjelp av ulike maskiner befridd for jord og klumper. Deretter ble materialet renset for hånd for å fjerne røtter og annet som maskinene ikke hadde klart. Tilslutt ble torvfibermaterialet presset i baller. En del av torvfibermaterialet ble sendt til karding, og det ble brukt 50 % ull og 50 % torv. Ullen, dobbelt så tung som torv, kom fra fransk villsau. Etter kardingen fortsatte arbeidet hos andre som påtok seg spinning og veving. Hoveddelen av torvfibermaterialet ble imidlertid til vatt (sjoddy) og brukt som fyll i sengeklær. Sengetepper, madrasser og puter utgjorde størstedelen av produksjonen hos Älma Torvtextil. Garnet som ble produsert passet også godt til veving. Veverier både i Norge, Nederland og Sveits var blant kundene, og det er flere norske ANNA-ELISE TORKELSEN 18 - a.e.torkelsen@nhm.uio.no

19 veversker som har laget produkter hvor torvgarn inngår. Siden ullen hadde ulik farge, ble det ulik farge på stoffene. Kloss solgte i alt ulike stoffer, og han produserte også pledd. Hvor står Älma Torvtextil i dag? Ifølge Hallandsposten 28/ : Unik fabrik stängs efter 23 år. Grunnen til at fabrikken ble stengt var at Kloss måtte flytte fra sine opprinnelige lokaler og ikke fant nye som var velegnet. Imidlertid beholdt han lageret av torvstoffene for å opprettholde kontakten med sine kunder. Eriotex - hva er det? På det 10 IFFS (internasjonalt soppfargersymposium) i Rovaniemi i Finland (2001) ble vi presentert for en ny fiber Eriotex en blandingsfiber av ull og torv. Den skulle prøves ut til farging med soppigmenter. Det finske firmaet Kultaturve textiles, opprettet i 1993, stod bak produktet. På symposiet ble torvfiberen presentert som noe helt nytt og oppsiktsvekkende. Historien forteller derimot noe annet, nemlig at Johannes Kloss hadde kommet med sitt produkt mer enn et tiår tidligere. De som stod bak Kultaturve hadde besøkt Kloss og fått informasjon om torvfibre og produksjonen av ham. Kultaturve vevde stoffer i stor skala og blandet inn mer ull enn Kloss og fikk derved mykere stoffer. Den finske bedriften spesialiserte seg på designklær som også ble solgt i Norge. Bli ny med torv var overskrift på en artikkel i Aftenposten i november Artikkelen inneholdt en reportasje fra en Fig. 2. Klær fra HåndVerkStedet. Øverst: Synøve Svebak viser struttluen på dukken som er iført torvklær. Nederst: Sofaputer sydd av ulike torvstoffer. Begge foto: Anna- Elise Torkelsen. forretning i Oslo Eufemia som solgte produkter fra Kultaturve, men innehaverne produserte også sine egne hatter og vamser i torvfilt. Denne forretningen, som hadde spesialisert seg på produkter med sterkt innslag av kopiering av middelalderklær, er gått inn. Men fortsatt kan man få kjøpt designklærne til Kultaturve. Firmaet har egen hjemmeside hvor man finner opplysninger om alle deres produkter. Hva foregår på HåndVerkStedet? Langt inne på Finnskogen i Hedmark, vakkert til ved Vermundsjøen, ligger en hyggelige liten butikk. HåndVerkStedets entusiastiske innehaver Synøve Svebak har spesialisert seg på søm og salg av torvklær. Vi besøkte henne i 2007 for å få vite mer om denne bedriften og produktene som selges. Synøve har skredderfaglig bakgrunn og stor interesse for design. Hun startet sin virksomhet i samarbeid med Ole Lie på Våler Torvdriftsmuseum. Han kjente til at man hadde brukt torvfibre i klær i eldre tid, og han fikk Synøve med seg til å finne ut mer om dette. Hun tok utfordringen og begynte å lete opp informasjon om bruk av torv i klær. Synøve kjøper imidlertid ferdige stoffer fra Älma Torvtextil og produserer sine egenartede kolleksjoner (fig. 2) av dette. Ett av hennes første produkter var struttluen etter et gammelt mønster fra Hamar, museet på Domkirkeodden. Struttluen var tilbake til vikingtiden et vanlig moteplagg i Norge og var i bruk i minst

20 år. Andre produkter vi finner i butikken er skjoldvest, skjørt, jakker og puter i ulik design. Produktene varierer i farge og mykhet alt etter hvor mye ull som er blandet inn. Alle produktene er varme og lette. Synøve selger også madrasser, sengetøy og pledd. Mange føler at de sover bedre i en seng når det er torvfibre i dyne og pute. En kofte og lue strikket i Fanamønster i brunt og beige torvgarn var morsom å se. Torvgarn i nøster er også til salgs så det er mulig å produsere et større eller mindre torvfiberplagg for noen og enhver. Ullpledd og klær kan vaskes i ºC vann og legges flatt til tørking. Hva består torvfiberen av? Navnet på den finske fiberen Eriotex er inspirert av det vitenskapelige navnet for slekten myrull Eriophorum (se side 52). Det er mange arter i slekten, og torvull E. vaginatum er vel den vanligste hos oss. Det er lett å komme til å tro at det er blomsten myrulla som utgjør fiberen, men det er det ikke det er planten i sin helhet (mest stengel) som er omdannet til torv eller som Eriotex reklamerer med: Etter nesten år begravet under jorden, blir planten en fiber med eksepsjonelle egenskaper som er ideelle for tekstiler og klær. Nå skal man være klar over at det også er andre planter som er med på torvdannelse bl.a. torvmoser/kvitmoser Sphagnum spp. Det finnes mange typer Fig. 3. Torvgarn farget med rødskivekanelslørsopp Cortinarius semisanguineus dette var ikke gjort noen gang tidligere. av myr som er sammensatt på ulikt vis, og noen myrer har en sterk vekst av myrull. Ser man nøyere på garnet, er det lett å se at det sitter løse planterester igjen. Dette er mindre biter som ikke har latt seg rense vekk og er kardet og spunnet inn i ullen. Garnet som er mørkt på farge består av 50 % ull og 50 % torv. Dette garnet kan igjen blandes med ull, silke eller lin og veves til ulike stoffer som får ulike farger, oftest nyanser i beige og brunt, alt etter hvilken annen fiber som er blandet inn. Med torvklær mot PC- og jordstråling Dette var overskriften til en artikkel i avisen Østlendingen 30. juli På torvmuseet i Våler hadde det blitt foretatt målinger av tepper som inneholdt torvfiber og tepper uten, for å undersøke deres beskyttende virkning mot jordstråling. Med torvtepper på gulvet viste det seg at all stråling var borte. Torvtepper anbefales derfor til personer som påvirkes av jord- og vannstråling. Vestene og teppene som Synøve Svebak produserer ble benyttet i måleforsøket. Soppfarget Eriotex På soppfargersymposiet i Finland ble det prøvefarget med små fedd av Eriotex-garn som hadde en lys brun farge. Det ble brukt flere ulike sopper, bl.a. rødskivekanelslørsopp Cortinarius semisanguineus og kanelkjuke Hapalopilus rutilans. Resultatet ble overraskende bra (fig. 3). Det er tydelig at det er ullkomponenten i torvgarnet som tar opp pigment, og dette illustrerer samtidig at prosentdelen av ull i Eriotex er på mer enn 50 %. Takk En takk går til Brit og Jørn Jørgensen som tok meg med til HåndVerkStedet og la alt til rette for at det skulle bli en vellykket tur. Kilder Aftenposten 28/ Hallandsposten 28/ Reklamefolder fra Kultaturve, Finland 2001 Vävmagasinet 2/1994 Østlendingen 30/