Ingeborg Arvola. Carla, min Carla

Størrelse: px

Begynne med side:

Download "Ingeborg Arvola. Carla, min Carla"

Mari Bakke
8 år siden
Visninger:

2 Ingeborg Arvola Carla, min Carla

3 til Vidje

4 Første del

5 9. november Jeg søker etter hestebilder på nettet. Jeg finner en nydelig Welsh Cob-ponni, kategori I. Jeg laster ned bildet, henter det inn i Photoshop, der man kan forandre på bilder, og skriver: Min nydelige ponni Doffen som jeg elsker mer enn alt i hele verden. Jeg henter inn et bilde av meg selv. På bildet har jeg lysegrå ridebukse, ridestøvler, islender og hjelm. Jeg har allerede markert kanten av meg selv, og kuttet vekk alt som er rundt. Jeg flytter litt rundt på meg, til jeg blir fornøyd. Nå ser det ut som jeg klapper Doffen på halsen. Det ser ekte ut! Jeg lagrer bildet under navnet Doffen1. Etterpå legger jeg bildet ut på profilen min på Facebook. Den nye profilen min. Den er bare åtte dager gammel. Likevel har jeg allerede 68 venner. Profilen min er ikke ny fordi jeg nettopp har begynt med Facebook, altså. Rett som det er må jeg stenge siden og skifte profil. Det er alltid noen som vil ødelegge drømmen min. Kommer det først en sånn melding, kommer det bestandig flere. Du lyver! Det der er ikke dine hester! Det første jeg tenkte da jeg fikk bærbar pc til jul i fjor, var at foreldrene mine var utrolig dustete hvis de trodde en pc kunne erstatte en ponni (som er det jeg egentlig

På bildet har jeg lysegrå ridebukse, ridestøvler, islender og hjelm. Jeg har allerede markert kanten av meg selv, og kuttet vekk alt som er rundt. Jeg flytter litt rundt på meg, til jeg blir fornøyd.

6 ønsker meg). Det andre jeg tenkte var jippi nå kan jeg late som jeg har min egen ponni! Jeg har ikke egentlig fått det til. Ikke for mer enn noen uker om gangen i alle fall. Rekorden er elleve uker. Før sommeren. Nå er det snart jul igjen. Det et utrolig vanskelig å få noen til å tro at jeg har egen ponni. Jeg skjønner ikke hvorfor. Er det noe med meg? Er det noe som gjør at de avslører meg uansett hvilket navn jeg dikter opp til meg selv? Dette er min ellevte profil på facebook. Jeg ser på bildet av meg selv. Jeg ser søt ut når jeg smiler, selv om jeg ikke har langt, bølgete lyst hår, sånn som Kaia. Hun er en av bestevenninnene mine. Og jeg er pen, selv om jeg ikke er like pen som Renate med det tykke, brune bustehåret. Renate er den andre bestevenninna mi. Penelope er den tredje bestevenninna mi. Hun sier at hun ligner på en popstjerne, og at det betyr at hun er dritlekker, men både Kaia og Renate har sagt at jeg er penere enn Penelope. Eller de sa søt. Egentlig bryr jeg meg ikke om å være pen. Mamma sier at det er en veldig overflatisk kvalitet. Hadde pen vært det viktigste i verden, ville vi alle sett ut som Marimekkoservietter, sier hun, og det gjør vi ikke. Jeg bryr meg om hester. Jeg bryr meg om hester fra morgen til kveld og i søvne også. Når jeg blir stor skal jeg gifte meg med en hest. Eller i alle fall med en som har hest. Men det hadde ikke gjort noe om jeg lignet litt mer på Stine i stallgjengen på rideskolen. Stine er helt utrolig fantastisk. Hun lukter hest, hun er sterk, og hun er lavere enn meg, selv om hun er 16. Hun har helt grå øyne og tusen fregner og et stort smil som hun smiler til

Er det noe som gjør at de avslører meg uansett hvilket navn jeg dikter opp til meg selv? Dette er min ellevte profil på facebook. Jeg ser på bildet av meg selv.

7 hestene på rideskolen og til de andre i stallgjengen. Kanskje hun kommer til å bli jockey siden hun er liten? Jeg er over middels høy. Nest høyest i klassen. Er det derfor ingen tror på profilene mine på Facebook? Fordi jeg er over middels høy? «Blås i det,» sier jeg kjekt. Denne gangen skal det gå. Doffen skal være min for evig og alltid. Jeg har jo lært litt underveis. Jeg har sluttet å overdrive. På den første profilen eide jeg femti hester. Jeg photoshop et flere timer om dagen. Jeg koste meg glugg i hjel. Lippizanere, Engelsk Fullblods, Hannoveranere, Pintoer. Jeg avlet fram nye krysninger og ga dem superskjønne navn. En het Mirabella Sommerfugl. En annen het Crispy Marshmallow. Men det er sant som duste-sofie sa: Ingen eier femti hester i Norge. I mitt ellevte liv på Facebook har jeg bestemt meg for å ha bare en ponni. «Dette må de tro på,» sier jeg til Adrian og kysser bildet på skjermen. Adrian hmf-er noe til svar. Han leser tegneserier. «Nå skal jeg skrive hva slags fôr Doffen får,» sier jeg drømmende, og ser for meg jentene i stallgjengen, som får lov til å mate hestene på Tromsø Rideskole. De dypper målekoppen ned i dunkene med pellets og havre. «En liter pellets,» mumler jeg, «eller kanskje en liter havre til morgenstellet, og en halv liter pellets til fôringa klokka to?» Jeg søker etter bilder på nett. Man må være tolv år for å få være med i stallgjengen. Jeg er 11. Alle som ikke er med i stallgjengen er verdiløse på rideskolen. Sånn er det. Der har du livet mitt i et nøtteskall. En gang forsøkte jeg å snakke med Stine. Det

Jeg har jo lært litt underveis. Jeg har sluttet å overdrive. På den første profilen eide jeg femti hester. Jeg photoshop et flere timer om dagen. Jeg koste meg glugg i hjel.

8 var før jeg visste hvor fantastisk hun var. Jeg hadde nettopp skjønt at hun var stelleren til Blizz. Det er favoritthesten min. Men Stine er helt suveren. «Ser du ikke at jeg er opptatt,» sa hun og så skrått på meg da jeg ikke sluttet å skravle. Gjett om jeg sluttet å skravle. Jeg skulle ønske jeg het Stine, jeg også. Eller noe annet på S. Jeg skulle ønske jeg hadde fregner. I min ellevte profil på Facebook heter jeg forresten Sheila. Det heter nemlig en jente i en hestebok jeg liker. «Det hadde vært så kult om jeg fant et bilde av en fôrtavle, og skrev på den, Doffen øverst, avstamningen og fødselsår, og hva han skal ha til fôr morgen, middag og kveld.» «Hva med den fôrtavla du viste meg?» mumler Adrian. «Å ja!» Jeg spretter i været og springer ut i gangen. I det ene skapet har jeg hestetingene mine. Jeg samler til jeg får min egen hest. Jeg har samlet siden jeg var seks år. Da fikk jeg en ridepisk i bursdagsgave. Mamma sa hun angret da jeg smekket til henne over rumpa. Gavepengene jeg fikk, brukte jeg til å kjøpe mitt første hodelag. Det er i mørkebrunt, mykt lær, med fletter på pannereima. Sist jeg var i byen med tante, kjøpte hun en fôrtavle jeg kan skrive på. Man kan stryke ut tusjen med sprit så mange ganger man vil, og skrive på nytt og på nytt og på nytt. Jeg kan bruke den til Doffen, min nydelige ponni! Min vidunderlige Welsh Cob. Fantastisk. «Hvor er de?» roper jeg til pappa, som lager kjøttkaker. «Hvor er tusjene!» «Hva skal du med dem?» spør han. «Holder du på med

Jeg skulle ønske jeg hadde fregner. I min ellevte profil på Facebook heter jeg forresten Sheila. Det heter nemlig en jente i en hestebok jeg liker.

9 noe tull, Inghill?» «Tull, nei,» sier jeg fort. «Det er bare noe jeg og Adrian holder på med.» «Det er det ikke!» roper Adrian fra rommet mitt. Pappa ser på meg. «Ikke hør på Adrian. Han bare tøyser,» smiler jeg. «Hvor er tusjene?» Ti minutter senere roper pappa at middagen er klar og at jeg og Adrian må dekke på bordet. På Doffens fôrtavle står det: Navn: Doffen. Født: Fødested: Sverige. Mor: Dolly. Far: Alfred. Rase: Welsh Cob ponni, kat I. Kat I er en vanlig forkortelse for kategori I. Til frokost får Doffen 1 kg høy og 1 liter havre. Til middag får han 1 kg høy og 0,5 liter pellets og til kvelds får han 0,5 kg høy. «Du har fin håndskrift,» sier Adrian. «Ikke like fin som din,» svarer jeg. Det er sant. Adrian kan skrive veldig pent og veldig stilig, men han nektet å hjelpe meg med fôrtavla. Han er imot løgn. Kanskje han er imot løgn fordi han er halvt indisk? Kulturforskjeller er ikke det samme som verdens undergang, pleier mamma å si, men jeg vet ikke, jeg. «Du sa du ikke skulle mase mer,» sukker Adrian. «Å si at håndskrifta di er finere enn min, er ikke mas,» sier jeg. «Må jeg rope snørrunger?» roper pappa. «Jeg roper snørrunger om tre to en» «Vi kommer!» svarer vi i kor. Adrian er ny i Tromsø. Han og den indiske faren hans, Sunil, og den norske mora hans, Gabrielle, kom flyttende fra Oslo. De er litt annerledes, siden de er så

Fødested: Sverige. Mor: Dolly. Far: Alfred. Rase: Welsh Cob ponni, kat I. Kat I er en vanlig forkortelse for kategori I. Til frokost får Doffen 1 kg høy og 1 liter havre.

10 multikulturelle. De hører mye på multikulturell musikk. Tv-en deres står nesten aldri på. De bor i det hvite rekkehuset i Vinkelveien 9. Skal jeg besøke Adrian, er det bare å hoppe over gjerdet bakerst i hagen. Gunnar, naboen til Adrian, er redd for at vi skal ødelegge gjerdet når vi klatrer over det. Han peker bestandig at vi må gå rundt når han ser oss. Man kan si at Gunnar er et hinder i hverdagen. Hadde jeg vært Espen Askeladd, ville Gunnar vært et troll, men jeg er en hestegal jente på elleve. Jeg vet ikke hva det gjør Gunnar til. Plagsom, kanskje. Det beste hadde vært om jeg og Adrian bare skulle besøke hverandre når Gunnar er i stua si, der han ikke kan se gjerdet, men verden er ikke perfekt. I en perfekt verden ville jeg bodd i huset nærmest rideskolen, og jeg ville hatt en ponni. Eller vært 12 år og med i stallgjengen. Som oftest er det Adrian som besøker meg. Gunnar er hans hinder i hverdagen, ikke mitt. Adrian tør ikke gå ut alene, i hvert fall ikke langt. Ikke til byen og ikke rundt Prestvannet. Flaks for ham at jeg bor i nabohuset, her i 2. etasje i Haakon VIIs gate 13. Selv når Gunnar ber Adrian gå ut i gata, tør han å gå hit alene, om så i blinde. Adrian var ikke redd for å gå alene før i tiden. Men da skolen begynte i høst, ble han oppdaget av Gustav og Lillian og gjengen i Myrengblokkene. Sikkert i Myrengveien, siden det er skoleveien vår opp til Prestvannet. Ungdommene går i motsatt retning, på vei til ungdomsskolen. De oppdaget ham og begynte å erte ham. Typisk dem. De plager nesten alle. Adrian ble redd og sprang sin vei. Det syntes de var kjempegøy. De sprang etter og ropte skjellsord. Mamma har sagt at erting og plaging vil hun ikke ha

Han peker bestandig at vi må gå rundt når han ser oss. Man kan si at Gunnar er et hinder i hverdagen. Hadde jeg vært Espen Askeladd, ville Gunnar vært et troll, men jeg er en hestegal jente på elleve.

Like dokumenter

Inghill + Carla = sant

Ingeborg Arvola Inghill + Carla = sant Carla, min Carla Bok 3 Til Carla Prolog Jeg drømmer at jeg er voksen. I drømmen vet jeg at jeg drømmer. Jeg er meg selv, og samtidig ikke. Er jeg voksen? tenker jeg