Hvordan kan vi få mer laks i Surna?

Transkript

1 1 Den naturlige elva Hvordan kan vi få mer laks i Surna? Av Jan Sundqvist There is a phenomenal resiliency in the mechanism of the earth. A river or lake is almost nedver dead. If you give it the slightest chance... then nature usually comes back. Rene Dubos 1981 De fleste elver i Norge er mer eller mindre påvirket av menneskelig aktivitet. De mest drastiske inngrepene står kraftutbyggerne for. I Surna ligger Trollheimen Kraftverk som har påvirket biotopen i nærmere 40 år. Som en del av forarbeidet til revisjon av kraftverkets konsesjon i 2012, presenterer vi et konsept for å få mer laks i Surna. I dag er det akseptert at temperaturen i Norskehavet er en viktig indikator på laksens oppvekstforhold og dermed tilgangen på laks i Norge. Innstrømning av kaldt og ferskt arktisk vann i Norskehavet varierer i en syklus på ca 10 år, der tilstrømningen veksler i styrke mellom Stillehavet og Atlanteren. Når det strømmer inn lite arktisk vann, og det er relativt varmt i Norskehavet, er oppvekstforholdene gode og vice versa. Laksen har måttet leve med disse naturlige variasjonene i tusenvis av år, og uten press fra mennesket har den klart det bra. Tilgangen på laks er tilpasset den enkelte elvs bæreevne, og varierer med den 10-årige tilvekstsyklusen rundt dette nivået. Miljøvariasjonene i havet kan ikke lenger dekke over endret bæreevne i elva. En middels årsfangst kan altså være dårlig hvis produktiviteten i havet er god, men bra om de varierende forutsetningene er dårlige. Det er årene med svakt tilvekst i en slik 10-årssyklus som er avgjørende når laksen blir presset av mennesket. Da er det viktig at populasjonene i elva er tilstrekkelig sterke etter år med dårlig tilvekst for å kunne nyttegjøre seg de gode, og at de er ekstra sterke når de dårlige årene setter inn igjen. Når elvas biotop forandres, klarer ikke laksen å bygge seg tilstrekkelig opp før de dårlige årene. Slik blir det gradvis litt mindre laks for hver 10-årssyklus til vi når punktet der laksen er alvorlig desimert. Dette tar 50 år eller fem tilvekstsykluser.

2 2 I fortsettelsen skal vi beskrive hvordan vi kan få mer laks i Surna. Vi kaller konseptet Den naturlige elva siden grunntanken er at vi tillater Surna å være mer naturlig. En slik økosystem approach har vi presentert i flere artikler tidligere. Dette er et sammendrag hvor vi i korthet beskriver laksens biologi (mangfold og kvalitet) og den regulerte elvas økologi. Den eneste måten å øke oppgangen av villaks i Surna på er å tillate elva å være mer naturlig, mer lik den biotopen laksestammen har tilpasset seg til over tusenvis av år. Om metapopulasjoner Den grunnleggende tanken i konseptet Den naturlige elva er å betrakte laksen som metapopulasjon. Det hjelper oss til å forstå hvordan ulike populasjoner i elva samvirker og mekanismene bak laksens tilbakegang i en regulert elv. Det forklarer også hvorfor fisket ikke er like bra i samme del av elva over. En populasjon på et sted i elva kan være svak, mens en annen kan være sterk. Dette forandrer seg innenfor en 10-årssyklus, og derfor vil fisket også variere. I en regulert elv der laksepopulasjonene ofte er enkelte og fragmenterte langs elva, blir dette spesielt utpreget. En elv er i stadig bevegelse i dobbelt forstand og det innebærer at laksen ofte utsettes for lokale problemer eller katastrofer. Organisasjonen i metapopulasjoner er laksens strategi for å hanskes med dette. Metapopulasjoner innebærer at elvas laks kan deles opp i lokale populasjoner som har kontakt med hverandre. Metapopulasjoner inneholder gjerne en eller flere større hovedpopulasjoner som okkuperer et større, produktivt habitat, i f.eks. hovedløpet. Sidepopulasjoner med mindre tetthet finner vi i mindre, skrinnere habitat, f.eks. i sideelver og bekker. Disse sidepopulasjonene er mer sårbare. Hovedpopulasjonen er laksens buffer mot miljøvariasjon, og er en kilde for innvandring til desimerte sidepopulasjoners habitat. Samtidig gir sidepopulasjonens hardere liv et tilskudd av genetisk variasjon til hovedpopulasjonen. Hovedpopulasjonens bedre habitat gjør at de ofte inneholder forholdsvis mer stor laks, mens sidepopulasjonene gjerne gir mer smålaks. Metapopulasjonens utholdenhet bestemmes av dødelighet av populasjoner og nyetablering av utryddede populasjoner gjennom innvandring. Menneskelig aktivitet har en tendens til å synkronisere populasjonenes vanskeligheter, og gjør det vanskeligere å gjeninnta habitat. Reguleringer og annen menneskelig aktivitet ødelegger og fragmenterer habitat slik at populasjoner isoleres. Gjeninnvandring blir vanskeligere eller umulig. Dødeligheten blir etter hvert større enn innvandringen, og metapopulasjonen kommer i ubalanse. Som et omvendt

3 3 puslespill forsvinner en og en brikke i helhetsbildet; en etter en av habitatene med populasjoner blir borte. Slik blir laksens mangfold i elva borte, og blandede årsklasser erstattes av enkle og fragmenterte. Populasjoner med stor laks har 6 7 år fra gyting til gyting. Det betyr at en populasjon med etterfølgende kull forskyves til tilvekstposisjon i 10-årssyklusen. Etter fem slike sykler har alle populasjoner vandret rundt på alle posisjoner også i de dårlige årene. Dette gjør laksen for å spre risikoer, men det skaper problemer i den regulerte elva. Når populasjoners habitat endres, blir produktiviteten i de gode årene ikke stor nok til å kompensere for de dårlige. Hver 10-årssyklus gir færre populasjoner enn de foregående. Etter ca 50 år er laksen alvorlig svekket. Se fig. 1 som viser den generelle tilgangen på laks når elva endres sammenholdt med variasjonene i havet. Når det er hovedløpet som er skadet, øker ofte innvandringen til hovedløpet fra sidepopulasjonene, og det resulterer i en større andel av smålaks og ørret i elva. Det kan også foregå en seleksjon innenfor populasjoner som gir mer smålaks siden smålaksen er mer energieffektiv enn stor laks og har lettere for å tackle at biotopen er blitt dårligere. Biologisk mangfold En viktig del i Den naturlige elva er biologisk mangfold innenfor arter og populasjoner. Laksen har overlevd naturlige klimavariasjoner i tusenvis av år. Den har utviklet genetisk variasjon, og det resulterer i blandede og sammenvevde årsklasser, og et mangfold av livsstrategier og egenskaper i populasjonen, for bl.a. å overleve de varierende livsbetingelsene i havet og elva. I et naturlig system utvikles forskjellige livsstrategier eller livshistorier ved naturlig utvalg, innenfor laksens begrensninger for atferd, anatomi og genetikk. Dette skjer dels som en genetisk tilpasning over lang tid, men også som et direkte utvalg av smoltens sammensetning av egenskaper. De som overlever utvelgelsesprosessen gir grunnlag for ulike livstrategier hos den utvandrende smolten, og denne utvalsprosessen er like viktig for laksens overlevelse som havets bæreevne. Gjennom f.eks. reguleringer og forringelse av habitat griper mennesket inn i denne utvelgelsesprosess. Resultatet er lakseunger og avkom som er mindre skikket til å overleve. En viktig del er variasjonen i vannføring som trener og flytter fisken rundt i de ulike habitatene. Én type av habitat kan ikke gi laksen den allsidighet innenfor populasjonen som det kreves for å overleve. En lakseelv må derfor bestå av ulike,

4 4 sammenkoblede habitat for at laksen skal kunne utvikle sitt mangfold. Essensen i den lakseforvaltningen som vi foreslår, er derfor å gjenskape og hegne om laksens mangfold. En grunnleggende variasjon blant laksen synes å være den aktive og passive laksen. Den aktive lakseungen vokser fortere, er aggressiv, vital og forbrenner mer for å skaffe seg mat. Den passive lakseungen har et mindre næringsinntak enn den aktive, men forbrenner isteden mindre energi. Den aktive laksen gjør det best i de gode årene innenfor en 10-årssyklus, og omvendt; den passive laksen gjør det relativt best i de dårlige årene. Laksens genetiske variasjon gjør at begge typer av laks har begge typer av aktivitetsnivå i sitt avkom. Avkom av en aktiv laks fra gode år skal vokse opp i dårlige år, og vice versa. På dette vis parerer laksen de naturlige miljøvariasjonene. I dårlige år med stor innstrømning av kaldt, arktisk vann i Norskehavet, er produksjonen lav og våren sein. Dette passer den passive laksen bedre. Den vandrer ofte seinere ut som smolt og driver mer med strømmene mot maten i nord, mens en mer aktiv laks vil svømme i større grad. I gode år er det godt med mat tidlig på våren, og dette favoriserer den aktive laksen. Den passive laksen er overleveren, mens den aktive skal styrke populasjonen i gode år for at den skal være sterk nok til å overleve de dårlige. Under dårlige tilvekstforhold i 10-årssyklusen kan under 1 % av smoltkullet overleve fram til gyting, mens overlevelsen fram til gyting kan være over 10 % når forholdene er gode. Variasjonen i antallet av smolt og laks som vender tilbake for å gyte, faller sammen i 10- årssykler, ettersom begge øker når det er gode tilvekstforhold både i elv og havet. Antallet utvandrende smolt kan øke fra to til tre ganger, men det forklarer ikke den store forskjellen i antallet av tilbakevendende laks. Vi antar at det ikke er antallet smolt som er avgjørende, men smoltens evne til å overleve. Siden mange elver produserer godt med smolt (kunstig eller naturlig), men har svak tilbakevandring, antar vi at kvaliteten på smolten er mindre god. Laksen har mistet sitt mangfold og kan ikke parere de naturlige miljøvariasjonene. Det første tegnet på mindreverdig smolt i en regulert elv er at det er ekstremt dårlig med laks under årene med dårlige tilvekstforhold i en 10-årssyklus. Laksen reagerer også seint på bedre tilvekstforhold, fordi den må bygge seg opp før produksjonen kan bli bedre. Det kan også forkomme år med dårlig tilbakevandring i år med gode forhold fordi populasjonene i elva er enkle og fragmenterte. I den naturlige elva med sterke populasjoner og en produksjon av smolt med mangfold og god kvalitet, reagerer laksen derimot direkte på bedre tilvekstforhold slik at tilgangen følger variasjonene i havet.

5 5 Variasjoner i vannføring En grunnleggende trekk ved Den naturlige elva er at de økologiske prosessene i dalføret fungerer, framfor alt i strandsonen langs bekker og i selve elva. Det er viktig at hastigheten på disse prosessene nærmer seg de naturlige for eller utsettes elva og laksen for sult. Tilgangen på næring blir mindre med minsket hastighet på prosessene. Vi kan ikke føre elva tilbake til den opprinnelige, naturlige tilstanden, men vi kan gjenskape de økologiske prosessene. Det viktigste er at elva har en naturlig, variabel vannføring som opprettholder habitat og tilnærmet sesongriktig temperatur for næringskjedenes energi. Elvas forvaltning skal ha som mål å gjøre hindrene for elvas mangfold så små som mulig. Elva kan gjøre det meste av jobben selv hvis vi tillater at det skjer. De økologiske prosessene er avhengige av næringssalter og mineraler. Ved regn og flom blir elva grumsete av næring fra strandsonen, samtidig som restprodukter spyles vekk. Når elva synker, trekker vannet med seg næring ut fra strandsonen, der de våte elvekantene fyller på med ny. Vi kan sammenligne elva med vår tarm. Hver flom er som et hjerteslag for livet. Når flommen uteblir, blir det matmangel. Elva sørger altså ikke bare for en jevn transport av vann, men også årvisse variasjoner i vannføringen. Når elva reguleres, blir flommene borte, og elva blir ute av stand til å hente ny næring. I elver med effektkjøring varier vannføringen i en unaturlig døgnrytme. Siden variasjonene i vannføring ikke er et resultat av regn, tilføres ikke strandsonen ny næring som kan erstatte det elvevannet har tatt med seg. Strandsonen utarmes, økologiske prosesser opphører og næringskjeder blir brutt. Effektkjøring er en av hovedgrunnene til at næringstransporten til elva brytes, og er trolig den viktigste årsaken til laksens tilbakegang i mange elver. En flom etterlater seg et restvann i form av overflatevann og grunnvann. Restvannføring i vassdrag skal dekke definerte behov, deriblant sikre mulighetene for biologisk produksjon. Avhengig av bunnsubstratet og hydrologisk regime, vil det være et «grunnvannsvolum», under elvebunnen som står i kontakt med elvevannet. De fysisk-kjemisk kvalitetene ved grunnvann gjør at grunnvannspåvirkning har økologiske konsekvenser på bunndyr og fisk. Det vil gjelde spesielt for den delen av faunaen og for de deler av livssyklus som har opphold nede i substratet. For laksefisk inkluderer dette rogn og fiskelarver før de kommer opp av grusen, og for større fiskeunger som tidvis oppholder seg nede i substratet. Lav vannføring

6 6 øker den relative betydningen av grunnvann for det kan skape overlevelsesområder for fisk, fiskerogn og bunndyr under kritiske perioder. Ifølge Den naturlige elva bør man etterligne den naturlige rytmen av flom og temperatur i forhold til den produktivitet man har tenkt seg. Kunstig variasjon i vannføring bør ikke foregå etter et bestemt mønster år etter år. Det vil nemlig favorisere de samme habitatene og populasjonene. Hvert tredje år kan man for eksempel tenke seg en lang vårflom for å gi strandsonene en riktig rotbløyte, og en jevn vannføring gjennom sommeren. Et år kan ha stadige småflommer for å dekke strandsonen, og et annet kan ha mindre ukeflommer som er tilstrekkelig store til å strukturere og vitalisere grunne habitat og elvebunnen. På særlig regnfulle somrer kan man gjenskape noen av de større, historiske flommene. En vårflom som er tilstrekkelig stor til å spyle ut elva, bør være årviss. I vinterhalvåret er det viktig at det finnes nok vann til at laksen kan gyte, og at vannføringen opprettholdes slik at gytegrunnene ikke tørker ut. Vannivået må være så stabilt så at lakseungene ikke strander. Det er selvsagt en fordel om de kunstige flommene kommer i perioder med regn. Variasjon i vannføringen er avgjørende for elvas flora og fauna, ikke bare som forutsetning for en spesiell hendelse, f.eks. smoltutvandring. Flommer er nødvendige for å koble og omstrukturere elv, strandsone og grunnvann (de tre dimensjonene i elvas økologi). Den naturlige flomrytmen med tilførsel av næring og mineraler, utspyling av restprodukter og sediment er spesielt viktig. Minimumsvannføringa må være naturlig stabil og vitalisere næringskjeder i grunne habitat. De grunne habitatene er viktige for elvas produktivitet og for lakseungene i tidlige faser av deres liv. En elv uten flommer og med uttørket strandsone kan ikke produsere tilstrekkelig med mat for lakseungene. I flere regulerte elver har man funnet ut at næringsinnholdet i lakseungene er lavt. I en regulert elv spiste lakseungene kun 27 % av sitt maksimale opptak, og det tyder på en brist i tilgangen på mat. Den utvandrende smolten var i dårlig kondisjon. Og smolt som ligger på sultegrensa, kan knapt ventes å overleve. Temperatur Når en elv reguleres, endres de naturlige vannveiene. Ofte tappes vannet ut fra bunnen av et magasin, som i Surna. Det fører til at temperaturen i vannet nedenfor kraftverket blir høyere på vinteren. En vårtemperatur på 8 C blir ofte nådd flere uker seinere enn før reguleringen. Dette fører til at lakseungene forbrenner mer energi på vinteren og mangler fett på våren, og at deres aktivitet og matinntak kommer seinere i gang. Manglende is gir mer lys, og det før til

7 7 at en del smolt vandrer ut for tidlig. Smolt som vandrer ut på feil tidspunkt og er i dårlig kondisjon, kan ikke forventes å overleve i havet. Undersøkelser har vist at denne vårknipa er en av de viktigste grunnene til laksens tilbakegang i regulerte elver. For å avhjelpe problemene med feil temperatur, kan man bygge en anordning som justerer dypet på vanninntaket. På sommeren må det renne tilstrekkelig med vann til at elva ikke blir for varm. Grunnvann har en annen temperatur enn overflatevann. Det er kaldere om sommeren og varmere om vinteren, Utveksling med grunnvann modererer temperaturen på elvevannet. Dette kan redusere virkningen av ekstreme forhold som kan oppstå ved lav vannføring kombinert med lave temperaturer om vinteren, eller ved høye sommertemperaturer. Vinteren er en kritisk periode for fisk, og vinterdødeligheten hos ungfisk kan være høy. På oversiden av kraftverket i Surna er vannføringen redusert, og her er tilgangen på overlevelsesområder viktig for bestanden. Der det er innsig av grunnvann om vinteren og sommeren kan det opptre småfisk i store tettheter under ellers marginale forhold. Sediment Flommene er viktige for å rense elva. En lav vannføring uten flommer vil føre til en betydelig reduksjon av elvas transportkapasitet. Dette kan føre til endringer i de fysiske forholdene i elva. Det største problemet i vassdrag der vannføringen er redusert eller utjevnet, er at sedimenter fortsatt tilføres minst i samme grad fra uregulerte sideelver og fra landområdene omkring elva. Den reduserte transportkapasiteten kan dermed føre til en opphoping av materiale, særlig til økt sedimentasjon av organisk og uorganisk materiale som sand og grus. Småkrypene i elva lever mer i elvebunnen enn på den. Derfor er det viktig at hulrommene mellom steiner og grus ikke blir fylt igjen av sedimenter. Økningen av produktiv overflate som disse lommene representerer, har stor betydning. Uten disse hulrommene blir faunaen på bunnen fattig og uproduktiv. I en regulert elv spyles ikke elvebunnen rein. Hulrommene på bunnen fylles igjen, og lakseungene får vansker med å overleve. Det mest åpenbare er at laksens gyteområder ikke lenger blir brukbare, men småfiskmat som insekter og krepsdyr mister også skjulestedene sine og blir spylt bort. Hulrommene gir også beskyttelse for lakseungene. Her graver de seg ned for å overvintre og de finne beskyttelse mot liten vannføring, ekstreme temperaturer og predatorer. Den regulerte elva uten hulrom i bunnen er ofte dominert av fjærmygg. Det kan sørge for mye mat i et tidlig stadium av lakseungens liv,

8 8 men sult seinere. Flommens utspyling av elvebunnen er viktig for laksen, og for elva mangfold og produktivitet. Konkrete tiltak 1. Restaurere elvas økosystem. 2. For å sikre en grunnstamme av frisk villaks som kan vandre inn på de restaurerte områdene, bør de deler av elva der de økologiske prosessene fortsatt er intakte, få et særskilt vern. 3. Gjenopprette laksens naturlige populasjonsstruktur gjennom restaurering og kobling av habitat slik at svake populasjoner får kontakt med sterkere. 4. Øke det biologiske mangfoldet i populasjoner og arter for å øke motstandskraften mot miljøvariasjoner i elv, fjord og hav. 5. Beskytte og restaurere elva med tanke på alle stadier i laksens liv. 6. Koble sammen energi- og næringskjeder i dalføret på nytt. 7. Akseptere naturlig variasjon i oppgangen av laks. Et mål på om restaureringen av elva fungerer er at populasjonene tåler normale miljøvariasjoner uten å svekkes over tid. 8. Det viktigaste instrumentene for å restaurere elva er en mer naturlig variasjon i vannføring, en naturlig, sesongtilpasset temperaturvariasjon og en kontrollert sediment-transport. Til slutt Det er et grunnleggende økologisk prinsipp at veksters og dyrs kvantitet, mangfold (diversitet) og produktivitet er et resultat av deres økosystems funksjon og helse. Om habitatene endres, får vi færre laks med et større innslag av smålaks. Og omvendt: Om vi forbedrer habitatene i Surna får vi mer laks med et større innslag av mellom- og storlaks. Problemet er at laksen er laks, ikke gjedde eller karpe. Den krever laksehabitat med naturlig, vekslende vannføring og temperatur. Vi kan ikke gi laksen andre egenskaper enn den har. Den er naturlig.

9 9 Vi må vurdere størrelsen på laksestammen i elva opp mot nivået på kraftproduksjonen, men det er et politisk spørsmål. For å få like mye laks som før reguleringen, må kraftverket stenges. Med økologisk biotopskjøtsel og tilpasset vannføring og temperatur, bør laks og kraftverk kunne leve sammen i elva. Det finnes både kunnskap og etablert forskning som forteller hvordan vi kan redde laksen, og det meste er forutsigbart. Det kan gå ille med laksen i Surna hvis vi ikke gjør noe. Arbeidsplasser og skatteinntekter kan forsvinne over natta, mens en sunn elv med laks fortsetter å renne der den alltid har rent. Verdiskapning og naturarv bør forbli i bygda. Det største spørsmålet dreier seg ikke om biologi, men om folk i dalføret og deres folkevalgte er villige til å endre dagens situasjon. Entusiastene, så vel proffer som amatører, som står på for å redde laksen og elva, kan ikke gjennomføre dette uten støtte i dalføret. Det er dere som bestemmer elvas skjebne! Figur 1. Eksempel på hvordan tilbakevandring av laks utvikler seg over tid når elvas biotop endres.