Innledning. Saksframlegg til Kvensk språkting Silja Skjelnes-Mattila. Kvensk ortografi

Transkript

1 Saksframlegg til Kvensk språkting Silja Skjelnes-Mattila Kvensk ortografi Innledning Utgangspunktet for en språklig revitalisering er at enhver skal kunne dyrke sitt eget språk, og skrive på sin egen dialekt. Jo flere som skriver på kvensk, jo bredere språklig fundament har vi til språkutvikling og til språklig revitalisering. Meningen med et felles ortografisk prinsipp er ikke å begrense eller å redusere variasjon i språket, men med en felles ortografi kan vi på en enhetlig måte synliggjøre variasjon. Arbeidet med å normere kvensk, har allerede startet i arbeidet med å normere kvenske stedsnavn. Det viktigste prinsippet som allerede er vedtatt, er at kvensk skal følge finsk rettskrivning. Dette er altså ikke noe Kvensk språkting trenger å ta stilling til. Normering av kvenske stedsnavn har foregått siden begynnelsen av 1990-tallet. Normering av stedsnavn (norske, kvenske, samiske) er noe annerledes enn normering av språk ellers, ettersom det alltid er den lokale uttalen som ligger til grunn og gjeldende rettskriving. Iflg. lov om stadnamn skal man bruke finsk rettskriving i normering av kvenske stedsnavn. Det som allerede er normert av kvensk rettskrivning, er blant annet: - Vokallydene som skrives på norsk som æ og ø, skrives på kvensk henholdsvis med bokstavene ä og ö: äiti, äppö, pötäjä osv. - O-lyden skrives med bokstaven u, U-lyden skrives med bokstaven y, Å-lyden skrives med bokstaven o: kuka, suu, kymmenen, yli, pollo, oli - Korte lyder skrives med enkle bokstaver, lange lyder skrives med doble bokstaver: mööpeli, Vesisaari, fotografeerata, Raamattu - Diftonger i kvensk, skrives som på finsk sauna, koulu, päivä (ikke peivä), öystä, käyläkkö (ikke kauläkkö) osv. - Dersom første ledd i et sammensatt ord slutter på samme vokal som andre leddet begynner med, så skal disse skilles med bindestrek, som for eksempel keski-ikäinen og ulko-ovi. Om finsk rettskrivning er det viktig å huske, at svært mange av de som har et muntlig språk i dag, ikke nødvendigvis kjenner reglene for finsk rettskrivning. Derfor er det ikke uvanlig å støte på skrevne ord som for eksempel: losikka (i stedet for lusikka), bitkæ (i stedet for pitkä), luhutt (i stedet for lyhyt).

2 Utfordringene til kvensk språkting vil bli å ta stilling til hvordan vi skal håndtere språklige sider der finsk ortografi eventuelt kommer til kort. Kvenske dialekter i dag har lydmessige trekk som ikke er så lett å synliggjøre med finsk ortografi. Det er spesielt låneordene som er vanskelige. Riktignok kan det være at mange av låneordene kan erstattes med egne, kvenske ord, men skriftspråket må også klare å håndtere nye låneord. Eksempler fra finsk og meänkieli Finsk rettskriving er ortofon, dvs. det er samsvar mellom uttale og skrift. Det vil si at én lyd representeres av én bokstav. Har man først lært seg prinsippet, så kan man nærmest lese feilfritt. Hvert ord uttales slik det skrives. (Slik er det også med for eksempel esperanto.) Dersom man velger å følge finsk ortografi slavisk, vil man kunne få et veldig enhetlig rettskrivningssystem, uten større behov for tilleggsregler. At alle ordene skrives slik de uttales, er egentlig det eneste vi trenger å forholde oss til. I meänkieli har man i høy grad utviklet dette prinsippet til også å gjelde låneord: Pedagog: meänkieli petakooki (kvensk petakuuki/ pedaguugi) Metode: meänkieli metuuti (kvensk metuuti/ metuudi) Krokodille: meänkieli krukutiili (kvensk krukutilli/ krukudilli) Dersom man ønsker å håndtere låneordene etter andre prinsipp, for eksempel å ta utgangspunkt i lånekildens skriveform, ville de nevnte ordene på kvensk bli skrevet som hhv pedagogi, metodi og krokodilli. I finsk kan man finne eksempler på flere måter hvordan låneord har blitt håndtert på. I ordene karikatyyri, debyytti, potretti, kyberneettinen og for eksempel jonglööri har det skrivemåten fått form etter uttalen. På den andre siden har ord som for eksempel kulttuuri eller komissio blitt skrevet med samme vokal som i svensk, og har deretter fått ny uttale. I noen tilfeller kan man ha likestilte former, hvor den ene formen skrives etter uttalen og den andre formen tar hensyn til lånekilden. Dette er tilfellet for ordet getto ~ ghetto. Flere eksempler fra meänkieli Poppimysiikkiä Vittulasta (Mikael Niemi) Meänkielen kramatiikki (Matti Kenttä & Bengt Pohjanen, Förlaaki Kaamos 1996). Eksempel fra boka: impperatiivi oon värpin muutys Tukaa tekki fölhjyyn. Matteeyksen, Markkyksen, Lyykkaksen ja Juhaneksen evankeljummit meänkielelä.

3 Tornion väylän varrela oon luultavasti ollu suomenkielinen asutus jo ennen meeteltiitiä (keskiaikaa) Tornion-, Muonion-, ja Könkämänväylistä tuli raja Ruottin ja Ryssän välilä ja tämä yhtenäinen kulttuuriseutu jaethiin kahtia. Pajalan kunta on päättäny ette förskuulassa ja koulussa tietosesti freistathaan lisätä meänkielen käyttöä. Kangosen vapakoulussa meänkieli oon pakolinen kaikile oppilhaile. Muissaki Tornionlaakson kouluissa oon meänkielen opetusta. Täysile sitä tarjothaan Mataringin kansankorkeakoulula, Tukholman yliopistolla ja Luulajan teknisessä yniversiteetissä. Meänkieltä tutkithaan niin Tukholman ko Umeån yniversiteetissä. (Fra hjemmesidene > Meänkieli) Spesielt om norske låneord i kvensk Bruken av nyere norske låneord varierer stort mellom kvenske språkbrukerne. Noen språkbrukere ønsker bevisst å holde låneordene utenfor språket sitt, andre har en mer liberal holdning til norske låneord. Språktinget skal likevel ikke ta stilling til omfanget av låneord eller i denne omgang prosesser knyttet til å lage nye ord, men gi en enhetlig ortografisk norm slik at enhver språkbruker kan skrive slik de faktisk snakker. Det er spesielt norske låneord i kvensk, skrevet med finsk ortografi, som oppfattes som underlige og sære. Dersom en kvensk språkbruker, bruker ord som for eksempel innbrudd, søknad, værmelding, utvikling, for å nevne noen, skal disse etter prinsippet nevnt tidligere, skrives som henholdsvis impryddi/ imprytti, sööknaadi/ sööknaati, väärmellinki, yytviklinki. I og med at alle (norske) kvener faktisk kan norsk, så kan man også vurdere muligheten for at norske låneord skal skrives etter norske rettskrivningsregler. Nevnte eksempler ville da hatt følgende skriftform innbruddi, söknadi/ søknadi, värmeldingi/ værmeldingi og utviklingi. I et slikt tilfelle vil man altså være nødt til å parallelt håndtere to forskjellige ortografiske system. Dersom man søker et skriftspråk som skal være mest mulig funksjonelt i Sverige og i Finland, så er dette den varianten som er vanskeligst å forstå utenfor Norges grenser. Dersom man ønsker å holde norske låneord utenfor finsk ortografi, trenger man muligens å sette et tidsskille mellom nye og gamle låneord. Det er et faktum at det i kvensk forekommer masse gamle skandinaviske låneord, som for eksempel mööpeli, hantvärkki, kartiini, skriivari, prässi, pännä. Nevnte eksempler er svært gamle skandinaviske låneord som også kjennes i finske dialekter og i meänkieli. Det er ikke nødvendigvis alltid så lett å vite om et låneord er nytt eller gammelt; for eksempel pruuni kan være et gammelt ord på lik linje med eksemplene ovenfor, men kan også være et relativt nyere (men ikke nytt) ord via det norske

4 ordet brun. I terrenget mellom nyere, moderne låneord og de helt gamle skandinaviske låneordene har man ord som for eksempel putaatti, ruussa (farge), biili, äpleri, ransseli, luhta (loft), tormi. Utfordringen med et eventuelt tidsskille, blir å fysisk definere denne grensen, med andre ord å definere hvilke låneord som skal håndteres med finsk ortografi og hvilke låneord som skal følge norsk rettskrivning. Spesielt om internasjonale låneord Kvensk har på lik linje med sikkert de fleste språk i verden, også en hel mengde med internasjonale låneord. Mengden av disse låneordene øker hele tiden. Som internasjonale låneord har man tradisjonelt definert låneord fra gresk, latin og fransk, men også kulturelle ord og uttrykk knyttet til vår globale hverdag i dag er internasjonale låneord. Man skiller mellom låneord og fremmedord. Med fremmedord menes ord som føles fremmed når det gjelder uttale, rettskrivning eller bøyning. Et fremmedord er ord fra et fremmedspråk som ikke er blitt tilpasset låntakerspråket. Alle fremmedord er låneord, men ikke alle låneordene er fremmedord! En homogen gruppe fremmedord er såkalte sitatlånord. Disse ordene skrives og uttales på samme måte som i opphavsspråket châteaubriand (fransk), ciabatta, toccata (italiensk), csárdás (ungarsk), perestroika (russisk), angina pectoris og cystolithotomia (latin). I finsk faglitteratur skiller man deretter ut vierassanat i ytterligere to grupper. Den første inneholder fremmedord som har integrert seg i språket, både i bruk, rettskrivning og bøyning. Den andre gruppen inneholder låneord som gjerne skrives på en ufinsk måte og som ikke nødvendigvis er allment kjente. Hotelli, posti, piletti, kahvi, tohtori regnes til den første gruppen, men også nyere låneord som tiikki (teak), virus, polio og versio. Til den andre gruppen tilhører ord som byrokratia, professori, farmaseutti og inflaatio. Ord som for eksempel demokratia og bakteeri plasseres i den sistnevnte gruppen, selv om de er allment kjente. Det er nok ikke vanntette skott mellom disse gruppene. Når det gjelder håndteringen av låneord i kvensk, kan muligens også en slik klassifisering i allmenne, hverdagslige låneord, og mer faglige fremmedord være hensiktsmessig.

5 đ Språktingsmøtet i april 2008 vedtok at retningsgiveren for skriftspråket skulle være et kompromiss mellom den såkalte kompromissversjonen og meänkieli. Ingen av disse valgte versjonene har dentalspirant. En naturlig tolkning av dette vedtaket, er at dentalspiranten ikke er ønsket i læreboksnormen for kvensk. Her er den tatt med for at Språktinget eventuelt kan presisere dette vedtaket. Bruken av bokstaven đ er muligens det meste omstridte ved kvensk skriftspråk i dag. Lyden đ eksisterer blant noen språkbrukere i Børselv, men den brukes av språkbrukere som har markert seg veldig i skrift, blant annet forfatteren Alf Nilsen-Børsskog og språkbruker Terje Aronsen. Lyden bak bokstaven er en stemt d-lyd, som vi kjenner fra for eksempel islandsk og engelsk. Vi kjenner også lyden fra finsk språkhistorie. Kaisa Häkkinen skriver i Agricolasta nykykieleen (WSOY 1994)/: Suomen kirjakielen syntyaikoina puhutussa kielessä oli t-klusiilin astevaihteluparina dentaalispirantti δ, siis sama äänne kuin englannin sanassa then. Spirantille ei aakkostossa ollut yksiselitteistä sopivaa merkkiä (...) Vuoden 1642 Raamatussa merkiksi vakiinnutettiin d, ja vähitellen kirjakieltä mukaileva ääntäminenkin muuttui sillä tavoin, että tuloksena oli nykysuomessa tuttu soinnillinen klusiili d. Bokstaven< d> ble altså innført i skriftspråket 1642, selv om den ikke var i bruk i dialektene. Bokstavens rolle ble ytterligere styrket i standardiseringsprosessen på 1800-tallet, og snart hadde standardspråket innført d-lyden også i tale. I dialektene derimot var det svake stadiet av [t] mye annet enn nettopp [d]; i dialektene kunne (og kan den dag i dag) -t- veksle med -v-, -r-, -j-, -l-, -Ø- (bortfall) og -đ-, eks. sota: sovan, soran, sojan, solan, soan og sođan. Den sistnevnte varianten eksisterer ikke lenger i finsk talespråk i dag. Disse svake variantene av t kjenner man også i kvenske dialekter. Stadieveksling t:d eksisterer ikke i kvensk muntlig språk. Det som taler for bruken av đ, er at den er helt regelmessig i forhold til stadieveksling. Dermed kan man si at t alltid veksler med đ. Dersom man ønsker å unngå bokstaven đ, må man eventuelt ha et alternativ til svakt stadium av t. Det finnes i hvert fall to alternativer man kan bruke: a) Man kan henvise til den lokale dialekten, og si at man i skrift godtar det samme som opptrer i det muntlige språket, altså at sota i genitiv varierer uten å definere dette. Dette krever selvsagt at språkbrukeren er stødig. b) Man kan i skrift innføre ett tegn som defineres til å være svakt stadium av t, for eksempel d eller (mulighetene er selvsagt flere enn disse). Deretter må uttalen av dette tegnet defineres (for eksempel i lydlære-kapittelet i undervisningsmaterialet).

6 Š -lyden š-lyden kjenner vi både fra samisk, norsk og finsk. I norsk forkler den seg i mange skriftlige varianter: sjelden [šelden], skjell [šell], kors [košš], slakter [šlakter]. I tillegg har man š-lyden i nyere låneord, hvor rettskrivningen følger opphavsspråket: giro, journalist, schæfer og sheriff. I norsk brukes ikke bokstaven š. I samisk skrives š-lyden konsekvent med bokstaven š, šlaktet slakte šaddat bli født, vuoigatlaš rettferdig I finsk har man også š-lyden i noen ord, som oftest i fremlyd i fremmedord (følgende eksempler fra Suomen Kielen Perussanakirja ). Tredje bind begynner med ord på S Š. I ordboken har de fleste ord med š-lyden alternative rettskrivningsformer šamaani ~ samaani og šakki ~ shakki. I ord som for eksempel tšetšeeni, tšeremissi, tšekki og tšador nevner ikke SKP noen alternative skrivemåter. Korrekt skrivemåte av disse ordene er altså med bokstaven š. Nedenfor et nyere vedtak fra Suomen kielen lautakunta 2005, Fra nettsiden Suhuäänteiden š ja ž merkintä vierasnimissä Suomen kielen omiin sanoihin kuuluu suhuäänteistä vain s, joten kaikki sanat, joissa esiintyvät suhuäänteet š ja ž, ovat uudehkoja lainasanoja, siis vierasperäisiä sanoja tai nimiä. Tämä kannanotto koskee vierasperäisiä nimiä eli vierasnimiä. Vierasnimillä, etenkin vanhoilla kulttuurinimillä ja maantieteellisillä nimillä, on alkuperäkielen mukainen vakiintunut ääntämis- ja sen mukainen kirjoitustapansa, jota ei ilman painavaa syytä tulisi muuttaa (Tšehov, Tšaikovski, Tšekki, Tšetšenia, Azerbaidžan). Syyksi ei riitä, että monissa kirjoituslaitteissa suhuäännettä tarkoittavan kirjaimen tuottaminen on ollut teknisesti hankalaa. Vierasnimien suhuäänteitä näkee usein kuitenkin kirjoitettavan teknisistä tai mukavuussyistä siten, että š:n ja ž:n sijasta käytetään konsonattiyhtymiä sh ja zh. Suomen kielen lautakunta ei pidä tätä kehityssuuntaa suotavana. Konklusjonen fra finsk språkråd er altså at man helst skal bruke bokstavene š og ž i de fremmedordene der hvor den opprinnelige uttale- og skrivemåten tilsier bruk av disse. Omskriving til sh- og zh- anses som uheldig.

7 š-lyden i kvensk š-lyden i kvensk har kommet inn i språket via låneord og kontakt med nabospråkene. Hvor vanlig denne lyden er i talespråket i dag, er det vanskelig å vite da vi har svært lite dialektprøver av nyere dato å forholde oss til. Det er neppe grunn til å tro at bruken av š-lyden vil minke i omfang. Eksemplene gitt nedenfor er dokumentert i Børselv. Se oli pikku [mašiini] Mie [šlaktaan] sen poron kyllä itte Oonhan se oikheen [fynkšunaalinen] I tillegg har man ordet for sludd som kan uttales [slatta] og [šlatta] Man har flere alternativer til hvordan denne lyden kan overføres til skrift: 1. I og med at š-lyden sannsynligvis kun opptrer i låneord, kan man skrive låneordene etter samme ortografiske prinsipp som brukes i opphavsspråket, i følgende eksempler må lånekilden defineres til norsk (og ikke latin eller lavtysk!) [mašiini] maskiini [šlaktaan] slaktaan [fynkšunaalinen] fynksjonaalinen/ funksjonaalinen I tilfellet med [šlatta] ville skrivemåten fortsatt kunne være slatta etter samme prinsipp som at man skriver slaktaan til [šlaktaan], selv om låneordet mest sannsynlig er lånt via samisk šlatta. I dette tilfellet tilpasser man det norske prinsippet om at sl- uttales [šl] også til å gjelde for låneord fra samisk. Ortografisk vil man i så tilfelle ikke kunne synliggjøre uttalen [slatta]. I dette tilfellet er den sistnevnte muligens den vanligste uttalen, men mengden med tilsvarende [šl]/[sl]- parallelleksempler er muligens liten. 2. š -lyden kan overføres i skrift til sj- eller sh-: [mašiini] masjiini/ mashiini [šlaktaan] sjlaktaan*/ shlaktaan [fynkšunaalinen] fynksjunaalinen/ fynkshunaalinen Bruken av sh- til å beskrive š-lyden, kan skape forvirring i og med at -h- har en spesiell rolle i kvensk, sml klasi : klashiin, venet : venheesheen. 3. š -lyden kan synliggjøres i skrift med bokstaven š. Henholdsvis vil eksemplene bli skrevet mašiini, šlaktaan, fynkšunaalinen/ funkšonaalinen. I tilfellet med [slatta] og [šlatta], vil man kunne skrive enten slatta eller šlatta alt etter uttalen. Dette er ikke en enkel utfordring. Man er nødt til å ta stilling til om man skal følge ett ortografisk prinsipp eller blande sammen to ortografiske system. Og man må ta stilling til hvorvidt man ønsker spesialtegn for å beskrive én lyd eller ikke.

8 I kvenske stedsnavn forekommer š i lånenavn eller lånte navneledd fra samisk. Šuluvuono < samisk Čuolovuotna ( stedsnavn fra Kvænangen) Šoskinvaara, -järvet < samisk Čoskajávri (Varanger, Vadsø) Porišoru, Raašša, Raaššavaara (Storfjord) Ingen av disse kvenske stedsnavnene har ennå vært behandlet etter loven, men eksemplene gir oss likevel en pekepinn på geografisk omfang. Marginale enkelttrekk I tillegg til de spesielle utfordringene som er nevnt ovenfor, finnes det også noen marginale enkelttrekk i muntlig kvensk i dag. Utbredelsen av disse er ukjent, men eksemplene i dette kapittelet er dokumenterte. Aspirering av p, t og k Konsonantene p, t og k foran en vokal uttales forskjellig i finsk og norsk. I norsk uttales p, t og k med en tydelig pustelyd (aspirering) i ord som papp, tak og kork (ikke aspirering i ord som spade, stake og skalle). Denne pustelyden har man ikke i finsk, og den har man heller ikke hatt i kvensk tidligere. Aspireringen fra norsk har også bredt seg til kvensk. Ord som for eksempel Porsanki kan man høre uttalt både med og uten aspirering, på samme måte som også Pajala kan uttales med aspirering i meänkieli. Så lenge aspireringen er sporadisk, trenger dette nødvendigvis ikke bli tatt hensyn til i skrift. Det som gjør aspirering til et interessant fenomen, er at vi faktisk kan dokumentere bruk av aspirering i muntlig kvensk for å skille betydningen av ord. Det gamle kvenske ordet for prest, pappi, uttales uten aspirering, men det nyere låneordet for papp, pappi, uttales med aspirering etter norsk uttale. Tilsvarende ordpar er det nok svært få av. Denne uttalelsesforskjellen trenger man nødvendigvis ikke å skille i skrift; Også i norsk har man homografer, altså uttrykk som skrives likt, men uttales forskjellig. Den norske vokallyden y Fra finsk kjenner man ikke lyden[y]. I finsk ortografi er bokstaven <y> forbeholdt lyden[u]. En finlender vil derfor ha store problemer med å uttale ord som kykkeliky, gryning og lys. I det kvenske språket derimot, har y-lyden begynt å vinne innpass etter lang kontakt med det norske språket. Igjen er det låneord fra norsk som innfører nye lyder.

9 Ordet for fly som mange kvener bruker, er [flyyi], altså et ord med lang vokal, og med en lang norsk vokal, som ikke kan synliggjøres i skrift med finsk ortografi.