ØKOSYSTEMBASERT FORVALTNING

Transkript

1 Helhetlig forvaltningsplan for Nordsjøen og Skagerrak ØKOSYSTEMBASERT FORVALTNING En oversikt over gjennomførte eller pågående aktiviteter og forslag til norske initiativ knyttet til helhetlig, økosystembasert forvalting med relevans for arbeidet med helhetlig forvaltning av Nordsjøen og Skagerrak Utført på oppdrag fra faggruppa for Nordsjøen av: 0

2 Klima- og forurensningsdirektoratet Postboks 8100 Dep, 0032 Oslo Besøksadresse: Strømsveien 96 Telefon: Telefaks: E-post: Internett: Utførende institusjon Direktoratet for naturforvaltning Oppdragstakers prosjektansvarlig Anne Britt Storeng Kontaktperson i Klima- og forurensningsdirektoratet Marianne Kroglund TA-nummer 2686/2010 År 2010 Sidetall 34 Klima- og forurensningsdirektorat ets kontraktnummer Utgiver Faggruppen for Nordsjøen og Skagerrak Prosjektet er finansiert av Forfatter(e): Direktoratet for naturforvaltning, Fiskeridirektoratet Havforskningsinstituttet Norsk institutt for Vannforskning Statens forurensningstilsyn Anne Britt Storeng, Egil Postmyr Thorbjørn Thorvik Hein Rune Skjoldal Mats Walday Marianne Kroglund Tittel - norsk og engelsk Økosystembasert forvaltning - en oversikt over gjennomførte eller pågående aktiviteter og forslag til norske initiativ knyttet til helhetlig, økosystembasert forvalting med relevans for arbeidet med helhetlig forvaltning av Nordsjøen Ecosystem based management - an overview of projects that has been carried out or is still going on and suggestions for Norwegian initiative on ecosystem based management with relevance for the work on a holistic management within the North sea. Sammendrag - se inne i rapporten 4 emneord Økosystembasert forvaltning Helhetlig forvaltning 4 subject words Ecosystem based management Ecosystem approach 1

3 FORORD Regjeringen signaliserte i St.meld. nr. 8 ( ) Helhetlig forvaltning av det marine miljø i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten (forvaltningsplan) at denne vil danne utgangspunkt for arbeidet med helhetlige forvaltningsplaner for andre norske havområder. Stortinget har gjennom behandlingen av forvaltningsplanen gitt sin tilslutning til utarbeidelse av helhetlige forvaltningsplaner for de andre havområdene. Arbeidet med forvaltningsplanene for Barentshavet-Lofoten og Norskehavet (St.meld. nr. 37 ( ) Helhetlig forvaltning av det marine miljø i Norskehavet (forvaltningsplan)) har gitt en modell for utarbeidelse av en tilsvarende forvaltningsplan for Nordsjøen og Skagerrak. Mye er lært underveis i arbeidet med de to første forvaltningsplanene, og mange av de samme grepene kan benyttes i arbeidet med Nordsjøen-Skagerrak. Generell bakgrunn fra rapporter på enkelte tema fra både arbeidet med Barentshavet-Lofoten og Norskehavet forventes også i en viss grad å kunne overføres til forholdene i Nordsjøen-Skagerrak. Nordsjøen og Skagerrak er et havområde som vi deler med sju andre land. Miljøfokus og miljøinnsats i disse landene er viktig for utviklingen, både med hensyn til økosystemer og ressurser. Det internasjonale havmiljøsamarbeidet er derfor nødvendig for å få til en god forvaltning i havområdet. Regjeringen har derfor lagt opp til at Norge skal være en pådriver i arbeidet med økosystembasert havforvaltning. Våren 2008 ble det oppretter en faggruppe for å forberede arbeidet med en helhetlig, økosystembasert forvaltningsplan for Nordsjøen. Etter planen skal forvaltningsplanen ferdigstilles innen Sammen med mandatet for faggruppen ble det vedtatt et arbeidsprogram hvor en av arbeidsoppgavene var å gi en oversikt over gjennomførte eller pågående aktiviteter knyttet til helhetlig, økosystembasert forvalting, samt komme med norske forslag til initiativ som kan være av relevans for arbeidet med helhetlig forvaltning av Nordsjøen. En arbeidsgruppe ledet av Direktoratet for naturforvaltning har hatt ansvar for utarbeidelse av rapporten. Arbeidsgruppen har bestått av: Direktoratet for Naturforvaltning Fiskeridirektoratet Havforskningsinstituttet Norsk institutt for Vannforskning Statens forurensningstilsyn Anne Britt Storeng, Egil Postmyr Thorbjørn Thorvik Hein Rune Skjoldal Mats Walday Marianne Kroglund Trondheim februar 2010 Anne Britt Storeng Sekretær 2

4 INNHOLD Sammendrag FORMÅL OG BAKGRUNN NORSKE FORSLAG TIL INITIATIV TIL Å FÅ SATT ØKOSYSTEMBASERT FORVALTNING PÅ DAGSORDENEN Bruke ICES og EEA bredere enn i dag Styrke den norske pådriverrolle gjennom NEAFC, FAO og årlige fiskeriforhandlinger med særlig vekt på det bilaterale fiskerisamarbeidet med EU Bruke nordisk nivå som forum for erfaringsutveksling, eventuelt samordning av posisjoner i forhold til for eksempel EUs felles fiskeripolitikk Foreslå et felles prosjekt i Skagerrak knyttet til eutrofi (norsk-svensk-dansk) Fremme en arealbasert forvaltning gjennom å tette kunnskapshullene i forhold til naturtyper Løfte sjøfugl mer inn i fiskerisamarbeidet Utvikle norsk pådriverrolle knyttet til sosioøkonomiske analyser Fortsatt innsats for å sørge for at OSPAR tar en sentral rolle i det regionale samarbeidet under havstrategidirektivet Vurdere om sentrale deler av Nordsjøen bør inn som et Særskilt sårbare områder (PSSA) under IMO UTVIKLINGEN PÅ INTERNASJONALT NIVÅ Globalt nivå CBD Convention on Biological Diversity FAO - The Food and Agriculture Organization of the United Nations UNICPOLOS - United Nations Open-ended Informal Consultative Process on Oceans and the Law of the Sea IMO - International Maritime Organization Regionalt nivå NEAFC- Northeast Atlantic Fisheries Commission OSPAR konvensjonen EU Nordisk ministerråd ICES- International Council for Exploration of the Sea FORVALTNINGSSAMARBEID I NORDSJØEN Nordsjøprosessen Radioaktivitet Fiskerisamarbeid UTVIKLING PÅ NASJONALT NIVÅ VEDLEGG Liste over akronymer brukt i rapporten

5 SAMMENDRAG En helhetlig, økosystembasert forvaltningsplan for Nordsjøen skal foreligge innen 2013, og vil i stor grad kunne utarbeides etter samme mal som forvaltningsplanene for Barentshavet-Lofoten og Norskehavet. Samtidig er det viktig å være klar over at god forvaltning av Nordsjøen bør være basert på internasjonalt samarbeid. Vi deler dette havområdet med sju andre land, og vi er nedstrømsland ift mange påvirkninger og effekter fra menneskelig aktivitet i andre land. Miljøfokus og miljøinnsats i disse landene er viktig for utviklingen i de norske delene av havområdet, både med hensyn til økosystemer og ressurser. Det har derfor vært viktig for Norge å være en pådriver i arbeidet med økosystembasert forvaltning. Ulike deler av det norske forvaltningssystemet deltar i ulike fora både internasjonalt, regionalt og innenfor egne landegrenser hvor økosystembasert forvaltning blir diskutert og forsøkt implementert. Gjennom denne deltakelsen har Norge muligheter til å ta initiativ for å få satt økosystembasert forvaltning på dagsorden. Sentrale fora vi kan komme med konkrete innspill inn i er bla i ICES (vitenskapelig rådgivende organisasjon for Nord-Atlanteren) OSPAR og Nordisk ministerråd. Av tema som man bør tenke på er bla fiskerisamarbeid, arealplanlegging og sjøfugl. Økosystembasert forvaltning er utviklet og integrert i flere internasjonale fora, både globalt, regionalt og lokalt. Globalt har FN systemet spilt en viktig rolle. Økosystemtilnærming til forvaltning ble her formelt akseptert i forbindelse med etableringen av biodiversitetskonvensjonen (Convention on Biolological Diversity) i Partene til konvensjonen har senere vedtatt en rekke generelle prinsipper og retningslinjer for en økosystembasert forvaltning. Allerede i 1995 gjorde de et vedtak om å oppfordre til bruk av integrert forvaltning av marine kyst og havområder. Andre steder i FN hvor en har jobbet med temaet er i UNICPOLOS (UN Open-ended Informal Consultative Process on Oceans and the Law of the Sea) og FAO (Food and Agricultural Organization). CBD har lagt en bred betydning i begrepet ved å definere det som sektor-overgripende integrert forvaltning, mens FAO har hatt et snevrere fokus på begrepet innen fiskeriforvaltning. UNICPOLOS har bidratt til å avklare sammenhengene mellom bred og smal tilnærming til en økosystembasert forvaltning. Viktig arbeid har også foregått innen ICES (International Council for Exploration of the Sea) som er en vitenskapelig rådgivende internasjonal organisasjon og sentral rådgiver for en økosystembasert forvaltning av fiskeriene. ICES har fokus på vitenskapelig forskning (science) og rådgivning (advice) innen det marine miljøet. Andre internasjonale organisasjoner som OSPAR og NEAFC (Nordøst-Atlantiske Fiskerikommisjonen) vil gjennom konvensjoner og annet mer eller mindre forpliktende avtaleverk være viktige redskap for en økosystembasert forvaltning. 4

6 1. FORMÅL OG BAKGRUNN Regjeringen la i 2002 frem St.meld. 12 Rent og rikt hav som fastslo prinsippet om økosystembasert forvaltning med en tilhørende definisjon. Det ble videre slått fast at implementering ville bli i form av forvaltningsplaner, først for Barentshavet og siden for Norskehavet og Nordsjøen. Dette er fulgt opp med forvaltningsplanene for Barentshavet som kom i 2006 og for Norskehavet som kom i Den foreliggende rapporten er et ledd i arbeidet med en tilsvarende forvaltningsplan for Nordsjøen. Formålet med denne utredningen er å bidra til videre klargjøring av konseptet og begrepet økosystembasert forvaltning og hvordan dette kan operasjonaliseres i arbeidet med havmiljø. Vi beskriver den internasjonale tilnærmingen på globalt nivå i FN systemet og på regionalt nivå i bl.a. OSPAR, ICES og EU. På denne måten har vi ønsket å identifisere rammebetingelser og aktiviteter som er relevante for det norske forvaltningsplanarbeidet for Nordsjøen. Økosystembasert forvaltning (på engelsk; ecosystem approach) er under konvensjonen for biologisk mangfold (CBD) definert som en strategi for integrert forvaltning av land, vann og levende ressurser og tar inn prinsipper som føre-var prinsippet, og prinsippet om best tilgengelig teknologi (BAT). Begrepet Økosystembasert forvaltning er analysert og plukket fra hverandre ved bruk av vitenskapelige termer, men er ikke blitt definert i standard oversikter over rettslige prinsipper innenfor internasjonal miljølovgiving. Ulik språkbruk og mangel på en klar og felles definisjon har bidratt til forvirring om hva økosystembasert forvaltning innebærer. Flere termer har vært og er fortsatt i bruk, slike som økosystem- tilnærming til forvaltning, økosystem forvaltning, helhetlig økosystembasert forvaltning og økosystem-basert tilnærming til forvaltning. Vi betrakter disse termene å være synonyme, dvs. uttrykke det samme uten forskjell eller nyanser i mening. Økosystembasert forvaltning utfordrer den tradisjonelle sektorvise tenkningen, hvor trusler mot havog kystmiljøet typisk blir behandlet sektor for sektor, påvirkning for påvirkning, og område for område. En slik tilnærming tar ikke hensyn til den samlede påvirkningen og heller ikke alle brukerinteressene og beslutningstakerne. I en økosystembasert forvaltning vil fokus ligge mer på helhetlig forvaltning, ved at man har fokus på økosystemets tilstand heller enn enkeltbestander eller arter. Bevaring av mulighetene for fremtidig bruk og høsting vektlegges i større grad enn kortsiktig gevinst av høsting og produksjon, og forvaltningen av menneskelig aktivitet og tiltak er basert på kunnskap om samlede effekter på miljøet. Dreiningen fra tradisjonell til økosystembasert forvaltning er illustrert i fig 1. Fokus i tradisjonell forvaltning Enkeltbestanders tilstand Begrenset geografisk område Korttids perspektiv Mennesket er uavhengig av økosystemet Forvaltning skilt fra forskningen Forvaltning av produksjon (varer) Fokus i økosystembasert forvaltning Økosystemets tilstand Flere geografiske områder parallelt Langtids perspektiv Mennesket er en del av økosystemet Kunnskapsbasert adaptiv forvaltning Opprettholdelse av produksjonspotensial Figur 1. Dreining av fokus fra tradisjonell forvaltning til økosystembasert forvaltning (K. Sherman, A.M. Duda, 1999 fra NOU 2005:10) 5

7 Det kanskje viktigste elementet i en økosystembasert forvaltning er fokuset mot naturtilstanden. Vår samlede bruk og påvirkning av ressursene og miljøet må ikke være større enn det økosystemene tåler slik at de opprettholder sin struktur og virkemåte og sitt mangfold. Dette er bl.a. uttrykt i overordnet forvaltningsmål for Nordsjøen gitt i Statement of Conclusions fra det felles fiskeri- og miljøministermøtet i Bergen i 1997 (paragraf 3): The Ministers AGREE that the main objectives for fisheries and environmental protection, conservation and management measures are: 1. To ensure sustainable, sound and healthy ecosystems in the North Sea, thereby restoring and/or maintaining their characteristic structure and functioning, productivity and biological diversity; 2. To achieve sustainable exploitation of the living marine resources, thereby securing a high yield of quality food; and 3. To ensure economically viable fisheries. Det er en krevende og viktig oppgave å uttrykke hva som er bærekraftige, sunne og friske økosystemer i form av økologiske kvalitetsmål som kan inngå som forvaltningsmål. Tilstanden i økosystemene må overvåkes og vi må øke vår forståelse av virkemåten til økosystemene gjennom forskning. Basert på overvåking og forskning må det gjøres tilstandsvurdering av økosystemene og deres komponenter (f. eks. fiskebestander, sjøfugl og bunnhabitater). Tilstandsvurderingene må videre omsettes til vitenskapelige råd til politikere og forvaltning. Tiltakene i forvaltning må være kunnskapsbasert og tilpasses den aktuelle situasjonen slik at de oppsatte økologiske kvalitetsmålene nås. Dette er hovedelementer i økosystem-tilnærming til forvaltning slik den er beskrevet i Bergen-deklarasjonen fra ministermøtet i 2002 (Figur 2; se også senere omtale under Nordsjøprosessen). Figur 2: Hovedelementer i økosystem-tilnærming til forvaltning slik den er beskrevet i Bergen-deklarasjonen fra ministermøtet i De ulike elementene som inngår i en praktisk tilnærming til en økosystembasert forvaltning kan illustreres i form av en modell av et forvaltningshjul (se figur 3). 6

8 Forvaltningshjulet illustrerer at forvaltningen bør være både dynamisk og adaptiv for å kunne innpasse ny kunnskap som genereres. Figur 3: En praktisk tilnærming til økosystembasert forvaltning illustrert som et hjul. 2. NORSKE FORSLAG TIL INITIATIV TIL Å FÅ SATT ØKOSYSTEMBASERT FORVALTNING PÅ DAGSORDENEN En økosystembasert forvaltning, vist som et forvaltningsjul i fig 3 peker på en dynamisk og tilpassningsdyktig forvaltning som tar innover seg ny kunnskap som genereres. Målet for forvaltningen er bærekraftig og friske økosystemer. For å gi råd i forhold til hvilke forvaltningsmessige grep som må tas trengs det kunnskap som kommer frem gjennom bla forskning og overvåking. Nedenfor er det skissert forslag til initiativer som Norge kan ta for å få satt økosystembasert forvaltning på dagsorden. 2.1 Bruke ICES og EEA bredere enn i dag ICES er en rådgivende vitenskapelig organisasjon for det Nord-Atlantiske området og gir råd til internasjonale organisasjoner og nasjonale myndigheter om fiskeriforvaltning og ulike miljøspørsmål. ICES er hovedrådgiver for fiskeriforvalting i Europa og brukes også av internasjonale miljøorganisasjoner som OSPAR, HELCOM og EEA. I St.meld. 12 Rent og rikt hav (side 24) pekes det på at det innenfor en økosystembasert forvaltning vil være behov for økt bruk av ICES som faglig rådgiver, som en vitenskapelig basert, statsnøytral instans. For Nordsjøen gir nå ICES råd om fiskebestandene som forvaltes i 7

9 fellesskap av EU og Norge. Miljøaspekter knyttet til fiskeri omfattes også av dette bilaterale samarbeidet. Miljøet for de felles fiskeressursene i økosystemet Nordsjøen og bruk og påvirkning fra andre sektorer er det naturlig å se i sammenheng som en del av økosystemtilnærming til forvaltning. ICES har bredde og kompetanse til å dekke hele (eller det meste av) spennvidden i tema som må inngå i en slik helhetlig faglig vurdering og forvaltning. Det kan være gunstig fra et norsk ståsted å bruke ICES som rådgiver i økosystemtilnærming til forvaltning av Nordsjøen. I EU vil MSFD være et sentralt element med fokus på dokumentasjon av god miljøstatus og tiltak for å oppnå dette. Medlemslandene (og kanskje også Norge) skal samarbeide omkring Nordsjøen som en region, og rapporter om status og tiltak skal godkjennes av EU kommisjonen. I dette bildet kan det være gunstig for Norge å ha ICES med som en statsnøytral part i vurderingene av status og behov for tiltak. Dette kan være viktig av to grunner: for å sikre best mulig faglig (og avpolitisert) grunnlag for beslutninger, og som en faglig motvekt mot den større politiske tyngde i EU systemet. Norge kan ta initiativ til at det opprettes en arbeidsgruppe for Nordsjøen med hovedoppgave å vurdere status og påvirkninger på økosystemet. En slik gruppe kan ha utgangspunkt i WGHAME (se under ICES i akt. 2) og rettes inn mot å bidra med faglige vurderinger og råd til arbeidet med implementering av MSFD og også med økosystemaspekter til det bilaterale fiskerisamarbeidet mellom EU og Norge for Nordsjøen. ICES har to delegater fra hvert medlemsland til sitt øverste organ (Council). Noen land har én delegat fra fiskeri og en fra miljøsiden. Andre land har én delegat fra anvendt og en fra akademisk forskningsmiljø. Det bør vurderes om en av de to delegatene fra Norge bør komme fra miljøsiden for å styrke ICES sin legitimitet bredere i vår forvaltning Styrke den norske pådriverrolle gjennom NEAFC, FAO og årlige fiskeriforhandlinger med særlig vekt på det bilaterale fiskerisamarbeidet med EU. Som det fremgår av notatet om økosystembasert forvaltning, er fiskerisamarbeidet mellom EU og Norge svært omfattende og går langt utover det å fastsette og fordele kvoter. Dersom dette bilaterale fiskerisamarbeidet vurderes i retrospekt, må mange av de elementer som nå inngår i fiskeriavtalen samlet sett sies å representere en utvikling i retning av økosystemtilnærming til fiskerier. En tenker her m.a. på langsiktige forvaltningsplaner, arbeid om stenging av felt i sann tid, redskapsteknologi og tekniske reguleringer, arbeid i retning utkastforbud m.v. Fra norsk side fortsetter presset mot EU for å etablere en mer bærekraftig forvaltning også i Nordsjøen, herunder en utvikling i retning av mer økosystembasert forvaltning. Et viktig aspekt for fiskeriforvaltningen vil være å tilrettelegge reguleringstiltakene slik at problemet med uønsket bifangst blir så begrenset som praktisk mulig. I Nordsjøen vil det av biologiske årsaker alltid være aktuelt med mixed fisheries (et større antall arter forekommer i hver fangst). Det må likevel siktes mot at fiskerne skal få så rene fangster som mulig gjennom bruk av skånsomme og selektive redskaper samt en kvoteregulering som tilrettelegger for utskilling og levering av fangstene fordelt på arter. Andre viktige og aktuelle tiltak for å øke bærekraften vil være forvaltning av bunnhabitater. Vern av korallrev kan være et slikt hensyn, hvor både Sverige og Norge har innført vern av koraller i sine områder i Skagerrak. 8

10 Nordsjøen som et særskilt følsomt område for effektene av klimaendring kan også være et tema som EU og Norge i løpet av nær framtid bør sette på dagsorden. For eksempel kan den sterke reduksjonen i mengde av raudåte, som betyr mest som mat for fisk, være en klimaeffekt som kan ha betydelige negative effekter for kommersielle arter i Nordsjøen. I tillegg til dette kan viktige bunnfiskbestander som torsk, i løpet av noen år oppleve Nordsjøen som for varm for optimale livsbetingelser. En større konsentrasjon av torsk i nordlige del av Nordsjøen, eventuelt enda lengre nord, kan bli en konsekvens. På en annen side har mer sørlige arter som for få år siden ikke befant seg så langt nord som i Nordsjøen, i senere tid blitt observert i nokså stort antall her. Det kan ikke utelukkes at det i løpet av en del år kan utvikles kommersielle fiskerier på bestander som før bare befant seg lenger sør. Arealkonflikter, eller konkurrende bruk av havet, er høyaktuelt i Nordsjøen og har vært et arealproblem i flere tiår. Ikke bare det store omfanget av skipstrafikken i dette området, men også petroleumsvirksomheten med sine mer eller mindre permanente beslag av areal illustrerer hvor stor konkurransen om areal er i dette havområdet. Dersom vindmølleparker blir realisert, blir den allerede sterke konkurransen ytterligere forsterket. Forurensing, herunder både kjemikalier og støyforurensning som seismikk, har sannsynligvis blitt viet for liten oppmerksomhet i Nordsjøen. Det kan i hvert fall ikke utelukkes at forurensning i større grad enn tidligere antatt, er en medvirkende årsak til den store reduksjonen i noen fiskebestander, for eksempel torsk. Et annet område som kan tjene som illustrasjon på Nordsjøen sitt potensial som matfat gjennom bærekraftig høsting av fisk, vil kunne være ressursregnskaper som viser hva potensialet vil være for høsting av de ulike fiskebestandene, gitt en bærekraftig og økosystembasert forvaltning. Norge kan gjøre mye ovenfor EU innenfor rammene av det bilaterale fiskerisamarbeidet for å fremme økosystembasert forvaltning i Nordsjøen. Imidlertid har det vært, er og vil fortsatt være viktig for fiskeriforvaltningen å ha følgende tilnærming: økosystembasert forvaltning gjennom en kunnskapsbasert forvaltning som evner å ta innover seg flere hensyn ettersom kunnskapsnivået øker. Dette gjelder så vel nasjonalt som internasjonalt. En slik praktisk, men likevel offensiv tilnærming med økt bærekraft og langsiktighet som rettesnor, vil være mye mer verdifullt enn vidløftig og teoretisk-baserte utlegninger. 2.3 Bruke nordisk nivå som forum for erfaringsutveksling, eventuelt samordning av posisjoner i forhold til for eksempel EUs felles fiskeripolitikk. I regi av Nordisk Ministerråd (NM) foregår en god del aktivitet med relevans for fiskeri; i særlig grad gjelder dette møter/seminar/diskusjoner om sentrale tema/utviklingstrekk i moderne fiskeriforvaltning. EU s felles fiskeripolitikk (CFP) og revisjonen av denne i 2012 har vært et aktuelt tema på dagsorden i Hva nordiske land har å bidra med i forhold til hensiktsmessige endringer av CFP er blitt diskutert og skrevet om. Som et aktuelt eksempel her kan nevnes at NM nylig har oversendt tre dokumenter til EU om CFP. Også EU s marine politikk er et tema som NM har befattet seg med. De nordiske samarbeidsorganene kan være en plattform for å motta informasjon fra andre nordiske land, samordne posisjoner mellom nordiske land og påvirke EU s politikk gjennom den nordiske kanal. 9

11 2.4 Foreslå et felles prosjekt i Skagerrak knyttet til eutrofi (norsk-svensk-dansk) Den norske Skagerrak-kysten er klassifisert som problemområde i forhold til eutrofiering. Dette skyldes i hovedsak langtransporterte næringssalter (eller organisk materiale generert fra næringssaltene) med strømmene som fører inn i Skagerrak. Effektene av dette er forhøyet organisk belastning i vannmassene langs Skagerrakkysten og økt sedimentasjon og oksygenforbruk i terskelbassenger i fjordene. Dette har igjen ført til lavere oksygeninnhold og redusert volum og areal tilgjengelig for fisk og bunndyr. Dette er en forringelse av norsk natur som det er lite fokus på men som er en delvis analog til sur nedbør problematikken hvor vi blir berørt av langtransportert forurensning. De samme tilførslene som påvirker den norske Skagerrakkysten belaster også Kattegat. Jyllandsstrømmen som kommer opp langs vestkysten av Danmark, dukker under overflatelaget med lavere saltholdighet utenfor nordspissen av Danmark. Noe av dette renner sørover under sprangskiktet som del av den estuarine sirkulasjonen i Kattegat. Her blandes det opp i det utstrømmende overflatelaget som renner nordover. (Utstrømmingen av brakkvann fra Østersjøen blandes med omtrent to deler saltere sjøvann fra Nordsjøen på sin vei nordover gjennom Kattegat). Det eutrofierte vannet fra Jyllandstrømmen bidrar med økt organisk belastning og næringssalter som stimulerer ytterligere vekst av planteplankton i Kattegat. Dette fører til økt okygenforbruk og nedgang i oksygeninnholdet i bunnvannet i Kattegat om sommeren og høsten. I perioder kan dette føre til lav konsentrasjon eller mangel på oksygen med alvorlige biologiske konsekvenser med neddreping av bunndyr og fisk. Lokale tilførsler av næringssalter fra Danmark og Sverige samt tilførsler fra Østersjøen bidrar også i betydelig grad til eutrofisituasjonen i Kattegat. Redusert organisk belastning og bedret oksygenforhold i bunnvannet i Kattegat og i fjordbassengene på den norske Skagerrakkysten er mulige miljømål eller økologiske kvalitetsmål (EcoQOs) i forhold til overgjødsling. Dette er aktuelt både i forhold til OSPAR og til den kvalitative deskriptoren for eutrofi i MSFD. Det eksisterer tidsserier for oksygen både i de norske fjordene og i Kattegat. Dette danner et utgangspunkt for å sette et mål for oksygen som tilsvarer en lavere organisk belastning. Ved bruk av modellverktøy og databaserte (hydrologiske) beregninger kan en så gjøre vurderinger av hvor store reduksjoner i oppstrøms og lokale næringssalttilførsler som er nødvendige for å nå målet. En slik tilnærming til økologiske kvalitetsmål tar hensyn til dynamikken i økosystemet og at ulike deler av Nordsjøen inklusiv Kattegat henger sammen i funksjonell forstand. Det bør være en felles interesse for våre nordiske naboland å følge opp arbeidet med å definere mulige økologiske kvalitetsmål. Sverige uttrykte interesse for dette på det siste møtet i OSPAR sin eutrofi-kommité (EUC) i London nå i desember Nordisk ministerråd (NM) støtter prosjekter om modellering av næringssalter og eutrofieffekter i Kattegat og Skagerrak. Arbeidet med økologiske kvalitetsmål i Kattegat og Skagerrak bør knyttes opp mot denne modelleringsaktiviteten og mot arbeidet innen OSPAR i EUC og ICG-EMO (Intersessional Correspondence Group on Eutrophication Modeling). Det bør etableres et prosjekt om økologiske kvalitetsmål knyttet til eutrofi basert på oksygen og organisk belastning i Kattegat og indre Skagerrak. Dette prosjektet bør knyttes opp mot modelleringsarbeid støttet av Nordisk ministerråd og mot arbeidet i OSPAR EUC og ICG- EMO. Prosjektet bør være i samarbeid med Danmark og Sverige og det bør vurderes å søke støtte fra Nordisk ministerråd. 10

12 2.5 Fremme en arealbasert forvaltning gjennom å tette kunnskapshullene i forhold til naturtyper Arealplanlegging i hav er et viktig verktøy for å kunne håndtere interessekonflikter mellom ulike næringsinteresser, og for vern av sårbare og verdifulle naturområder. Forvaltningsplanene for Barentshavet og Norskehavet er begge arealbaserte forvaltningsplaner. I Nordsjøen vil kampen om arealene få mer fokus, og det er i den forbindelse svært viktig at vi har gode metoder og verktøy for å håndtere dette. Fra Nordsjøen mangler det overraskende nok grunnleggende data både for dybdedata og geologi over store områder. Data som er samlet inn av oljeindustri og forskningsmiljøer er spredd og tungt tilgjengelig, både nasjonalt og internasjonalt. Enkelte områder er godt kartlagt dette gjelder Skagerrak (NGU, SKSK) og Norskerenna Vest (FFI). Faggruppen foreslår følgende aktiviteter for å tette kunnskapshullene: Skaffe oversikt over alle eksisterende data hos oljeindustri og forskningsmiljøer, og estimere kostnader for å skaffe bruksrettigheter til data (dybde, geologi). Gjøre tilsvarende undersøkelse for biologiske (bl.a. ICES, MOD) data, og hydrografiske data. Bruke eksisterende data for å oppgradere dybde- og sedimentkart (databaser hos SKSK og NGU), og produsere konfidenskart for begge datatyper. Kompilere eksisterende biologiske og hydrografiske data, og systematisere og presentere disse i egnet format. Integrere eksisterende/tilgjengelige biologiske data, hydrografiske data (strøm etc), geologiske data og terrengdata til regionale kart på landskapsnivå (grovt sett som "marine landscapes"-kartene i Balance-prosjektet). På grunnlag av denne sammenstillingen må det utarbeides en omforent plan for hvordan modellering av store områder basert på detaljert kunnskap i små områder kan gjøres. En bør i forbindelse med de opplistede oppgavene også skaffe seg en oversikt over europeiske prosjekter som også har kartlegging som tema, for videre å søke om noen av oppgavene kan løses i et samarbeid med disse. 2.6 Løfte sjøfugl mer inn i fiskerisamarbeidet I senere år er det blitt observert betydelig tilbakegang for svært mange bestander av sjøfugl i norske områder og langt færre bestander enn normalt er forholdsvis stabile. Årsakene til disse endringene er sannsynligvis sammensatte. Bestandsreduksjoner og endrede gyte- og vandringsmønster for bestander av fisk som er viktige byttedyr for sjøfugl er antatt å være blant de viktigste forklaringene, men dette er som regel dårlig dokumentert. Kunnskapen om de bakenforliggende årsakene til næringssvikt for sjøfugl er også mangelfull, og det er sjelden kvantifisert i hvilken grad de er et resultat av fiskerivirksomhet eller klimaendringer. I tillegg har vi mangelfull kunnskap om sjøfuglenes demografiske forhold (som kan forårsake store endringer i bestandene over forholdsvis korte tidsrom) og betydningen av andre påvirkningsfaktorer som f.eks. bifangst av sjøfugl i fiskeredskaper og forurensning som ekstern påvirkning på sjøfugl. Det bør være en målsetting å bedre integrere kunnskap om 11

13 sjøfugl i forvaltning av marine økosystemer; en tenker her i første rekke som input til biologisk rådgivning om forvaltning fiskebestander. Internasjonalt vil ICES være et sentralt forum å trekke denne diskusjonen inn i. For å belyse disse problemstillingene ble det arrangert en workshop tidlig i februar 2010 der sentrale fagfolk fra HI, NINA og flere samarbeidende miljøer (NP og Univ. Tromsø) var samlet til dialog om problematikken og veien videre. Utgangspunktet for denne workshopen var å identifisere sentrale spørsmål og elementer for tverrfaglige analyser som kan kvantifisere de mekanistiske koblingene mellom sjøfugl, fisk, plankton og fysisk miljø, rangere dem mht. deres viktighet og relevans, og drøfte ulike alternativer for hvordan de best kan realiseres og finansieres. Sentrale kunnskapshull og viktige forskningsutfordringer mht. økologiske prosesser i denne forbindelse er: Responser på regimeskift; kvantifisere hvordan sjøfuglenes demografi responderer på oseanografiske regimeskift, og kople dette (bl.a. med støtte i diettstudier) til klimainduserte endringer på lavere nivå i næringskjeden. Responser på fenologiske endringer; kvantifisere hvordan sjøfuglene livshistorie påvirkes av endringer i timing for viktige hendelser i deres leveområder, spesielt hvordan tidspunkt for drift av fiskelarver påvirker fuglenes hekkevillighet, kondisjon og hekkesuksess. Responser på endringer i ressursutbredelse; kvantifisere hvordan sjøfugl responderer på romlige endringer i tilgjengelighet av ulike ressurser, spesielt mht. endret avstand mellom hekkekoloniene og høyproduktive beiteområder til havs (herunder også iskantsonen), men også mht. sjøfuglenes utbredelse og vandringer utenfor hekkesesongen. Kvantifisere terskelnivå for trofiske interaksjoner mellom fisk og sjøfugl; de kvantitative interaksjonene mellom predator og byttedyr følger som regel en terskelformet responskurve. Bærekraftig forvaltning av marine økosystemer fordrer kunnskap om hvor terskelen går for de viktigste relasjonene, og hvilke forhold som kan bidra til å endre dem. Er tilstrekkelig rekruttering for bestandene av byttedyr ensbetydende med et godt nok næringsgrunnlag for sjøfuglene? Identifisere egnede forvaltningsenheter for sjøfugl; dokumentere geografisk variasjon i populasjonsgenetiske egenskaper for å identifisere mer naturlige forvaltningsenheter for sjøfugl enn en ren regional inndeling av bestandene og belyse herkomst (dvs. tilhørighet til bestemte hekkeområder) for ikke-hekkende bestander. Utvikle prediktive, populasjonsdynamiske modeller; med økende tilgang til lange tidsserier for sentrale populasjonsparametere som reproduksjon og overlevelse bør det utvikles modeller for bestandenes utvikling og levedyktighet som er tilstrekkelig presise til operativ bruk for miljøforvaltningen. Belyse sjøfuglenes rolle som marine konsumenter; samle og kople kunnskap til ulike årstider om sjøfuglenes utbredelse og vandringer langs kysten og til havs (som i stadig større grad kan dokumenteres vha. ny og kostnadseffektiv teknologi) med parallell informasjon om fuglenes diett, utbredelsen av potensielt viktige byttedyr og relaterte oseanografiske fenomener. Bedre dokumentasjon av fuglenes diett (ved direkte innsamling eller indirekte 12

14 analyser av fettsyrer og stabile isotoper), spesielt utenfor hekketiden, er avgjørende i denne forbindelse. 2.7 Utvikle norsk pådriverrolle knyttet til sosioøkonomiske analyser Norske havområder har svært viktige miljøverdier og inneholder marine ressurser som er grunnlaget for betydelig næringsvirksomhet. Tradisjonelt har vi lagt betydelig vekt på forvaltningen av våre naturressurser, og spesielt de økonomisk viktige ressursene som fisk og petroleum. Blant annet i forbindelse med FNs Millennium Ecosystem Assessment er det nå et langt større fokus også på verdien av de tjenestene eller funksjonene naturmiljøet og jordas økosystemer gir for menneskelig velferd og verdiskaping. Problemstillinger knyttet økonomisk verdisetting, betaling for økosystemtjenester og costs of inaction er blitt aktuelle temaer med et betydelig internasjonalt fokus både i FN, Verdensbanken, EU, OSPAR mv. I forbindelse med utarbeiding og revisjon av forvaltningsplaner for norske havområder er det behov for å dokumentere nytten av miljømessige verdier, herunder økonomisk verdsetting av økosystemtjenester og nytten knyttet til god forvaltning av havområdene. Videre; i henhold til havstrategidirektivet skal EUs medlemsland innen 2012 gjøre en sosioøkonomisk analyse knyttet til bruken av havområdet og costs of inaction. Norge bidrar inn i arbeidet gjennom en arbeidsgruppe (WG ESA). Faggruppen foreslår at det igangsettes et prosjekt som dokumenterer nytten knyttet til miljømessige verdier og økosystemtjenester i norske havområder. Prosjektet vil gi viktig input til forvaltningsplanarbeidet både i Norge og EU-landenes oppfølging av havstrategidirektivet. Prosjektet vil gi viktig input til en rekke andre internasjonale prosesser, som for eksempel EUs oppfølging av G8+5 Potsdam-møtet i mars 2007 om en Stern-rapport for biomangfold, ifht Biomangfoldkonvensjonen, i OECD ( Costs of inaction, Ad Hoc Group on Economics of Biodiversity) og i Nordisk Ministerråd (Miljø/økonomi- og NFK-gruppene). 2.8 Fortsatt innsats for å sørge for at OSPAR tar en sentral rolle i det regionale samarbeidet under havstrategidirektivet. EUs havstrategidirektiv ble vedtatt 15. juli 2008, og har som hovedmålsetting at alle Europas havområder skal ha god miljøtilstand innen Direktivet omtales som miljøpilaren i EUs maritime politikk. Direktivet har økosystembasert tilnærming som basis, og legger stor vekt på at et regionalt samarbeid er viktig i gjennomføringen av direktivet. I henhold til direktivets artikkel 6 skal medlemsland som deler en havregion samarbeide og harmonisere sitt arbeid med gjennomføringen av direktivet. For Nordsjøen er OSPAR en viktig arena for et slikt samarbeid, hvor også Norge er part. I OSPAR drøftes for tiden ny komitéstruktur som etter planen skal vedtas på ministermøtet i Det understrekes i forslagsdokumenter at enhver organisasjonsendring i OSPAR må etablere en plattform for å implementere MSFD. Norge støtter dette fullt ut og er innstilt på stor innsats i eventuelle nye grupper og arbeidsstrukturer som blir etablert for å gjøre det konkrete oppfølgingsarbeidet som MSFD krever, blant annet i forbindelse med "initial assessment" hvor det er nødvendig at Norge samarbeider med en rekke land i Nordsjøen. Gjennom Nordsjøprosessen har man etablert prinsipper for å integrere tiltak for å beskytte, bevare og forvalte fiskeriene og miljø i Nordsjøen. Innenfor OSPAR bør Norge ta inititativ til 13

15 at det etableres prinsipper og standarder for økosystembasert forvaltning også innenfor andre økonomiske sektorene som påvirker havet. 2.9 Vurdere om sentrale deler av Nordsjøen bør inn som et Særskilt sårbare områder (PSSA) under IMO I bevisstheten om at noen havområder trenger ytterligere vern utviklet IMO begrepet Særskilt sårbare områder (PSSA) til å gjelde hav/sjøområder som har egenskaper som gjør det nødvendig med vern utover det MARPOL International Convention for the Prevention of Pollution from Ships, 1973, as modified by the Protocol of 1978) og andre miljøvernkonvensjoner gir i dagens situasjon. Følgende områder i Nordsjøen er PSSA i dag: Vadehavet, i Danmark, Tyskland og Nederland (2002). I tillegg er det et område som kalles Vesteuropeiske kystområder som strekker seg fra inngangen av Middelhavet til og med den Engelske kanal samt Irskesjøen og Irlands vestkyst og vestkysten av Skottland som er erklært som særskilt sårbart. Det er omtrent ingenting av det vi kaller Nordsjøen eller sentrale Nordsjøen som er PSSA pr. dags dato. Det bør utredes om hvor vidt sentrale deler av Nordsjøen bør få status som et PSSA område. 3. UTVIKLINGEN PÅ INTERNASJONALT NIVÅ Våre norske kyst- og havområder inngår i tre store marine økosystemer ( Large Marine Ecosystems (LME) ): Barentshavet, Norskehavet, og Nordsjøen. De er identifisert som økologiske enheter bl.a. fordi de er hjemsted for store og viktige fiskebestander som avhenger av habitater og som påvirker andre komponenter i økosystemene som mat og predatorer. Disse store marine økosystemene er imidlertid åpne systemer hvor havstrømmene renner gjennom på sin ferd til og fra Arktis. Forurensning spres med strømmene og med luftmassene. Fiskebestandene vandrer mellom vårt og andre lands økonomiske soner. Mange sjøfugl hekker i nord og trekker sørover mot Nordsjøen om vinteren. Alle disse forholdene gjør at mange forvaltningsaspekter har internasjonale dimensjoner. Økosystembasert forvaltning er utviklet og integrert i flere internasjonale fora i løpet av de siste årene, både globalt innenfor FN systemet og regionalt i Nord-Atlanteren. I FN-systemet har det blitt jobbet med temaet innenfor CBD (Convention on Biolological Diversity), FAO (Food and Agricultural Organization), og UNICPOLOS (UN Open-ended Informal Consultative Process on Oceans and the Law of the Sea). CBD har lagt en bred betydning i begrepet ved å definere det som sektorovergripende integrert forvaltning, mens FAO har hatt et snevrere fokus på begrepet innen fiskeriforvaltning. UNICPOLOS har bidratt til å avklare sammenhengene mellom bred og smal tilnærming til en økosystembasert forvaltning. Viktig arbeid har også foregått innen ICES (International Council for Exploration of the Sea) som er en vitenskapelig rådgivende internasjonal organisasjon og sentral rådgiver for en økosystembasert forvaltning av fiskeriene. ICES har fokus på vitenskapelig forskning (science) og rådgivning (advice) innen det marine miljøet. Andre internasjonale organisasjoner som OSPAR (Oslo-Paris-konvensjonen) og NEAFC (nordøst-atlantiske fiskerikommisjonen) vil gjennom konvensjoner og annet mer eller mindre forpliktende avtaleverk være viktige redskap for en økosystembasert forvaltning. 3.1 Globalt nivå CBD Convention on Biological Diversity Konvensjonen om biologisk mangfold tredde i kraft 29. desember Konvensjonen har tre mål 14

16 1) Bevaring av biologisk mangfold 2) Bærekraftig bruk av biologisk mangfold 3) En rettferdig fordeling av godene knyttet til genetiske ressurser Økosystemtilnærming til forvaltning ble formelt akseptert i forbindelse med etableringen av CBD - konvensjonen. Partene til konvensjonen har senere vedtatt en rekke generelle prinsipper og retningslinjer for en økosystembasert forvaltning. Allerede i 1995 gjorde de et vedtak om å oppfordre til bruk av integrert forvaltning av marine kyst og havområder (CBD, COP 2 Decision II/10). 2. Encourages the use of integrated marine and coastal area management as the most suitable framework for addressing human impacts on marine and coastal biological diversity and for promoting conservation and sustainable use of this biodiversity; (CBD, COP 2 Decision II/10) Innen Konvensjonen om biologisk mangfold legges ecosystem approach til grunn som et tverrgående hovedprinsipp i konvensjonens arbeidsprogrammer. Partene til konvensjonen om biologisk mangfold gjorde i 2000 på det 5. partsmøtet et vedtak om økosystemtilnærming til forvaltning (COP Decision V/6; ). Her ble ecosystem approach beskrevet som: The ecosystem approach is a strategy for the integrated management of land, water and living resources that promotes conservation and sustainable use in an equitable way. Thus, the application of the ecosystem approach will help to reach a balance of the three objectives of the Convention: conservation; sustainable use; and the fair and equitable sharing of the benefits arising out of the utilization of genetic resources. Det ble videre tatt med i alt 12 prinsipper (figur 4) som skulle ligge til grunn for en økosystembasert forvaltning (kalt Malawi-prinsippene). Malawiprinsippene ligger til grunn for mye av det arbeidet som foregår innenfor andre internasjonale organisasjoner sitt arbeid med en økosystembasert forvaltning. Figur 4: Malawiprinsippene hentet fra CBD COP 4,1998) 15

17 I tillegg til Malawi prinsippene ble det også gitt praktisk veiledning til implementering i form av 5 punkter omhandler: 1) Focus on the relationships and processes within ecosystem. 2) Enhance benefit-sharing. 3) Use adaptive management practices. 4) Carry out management actions at the scale appropriate for the issue being addressed, with decentralization to lowest level, as appropriate 5) Ensure intersectorial cooperation. CBD har i årene etterpå samlet erfaring fra praktisk bruk og implementering av ecosystem approach i ulike sammenhenger. I 2008 ble det gjort en såkalt in depth review av erfaringene med ecosystem approach (COP Decision IX/7; ). I konklusjonene fra denne gjennomgangen heter det blant annet: (a) The ecosystem approach remains a useful normative framework for bringing together social, economic, cultural and environmental values. The needs are to translate this normative framework into methods for further application which are tailored to the needs of specific users; (b) "One-size-fits-all" solutions for the ecosystem approach are neither feasible nor desirable. The application of the ecosystem approach should be regarded as a process where learning by doing is the priority need at present; CBD har fortsatt arbeidet med å samle informasjon om den praktiske gjennomføringen av en økosystembasert forvaltning FAO - The Food and Agriculture Organization of the United Nations FAO er en organisasjon under FN paraplyen. Det er et nøytralt forum hvor nasjoner møtes som likeverdige parter for å forhandle frem avtaler og debattere politikk. De jobber ut i fra fire hovedområder: 1) Tilgjengeliggjøring av informasjon 2) Deling av politisk ekspertise 3) Tilby en møteplass for nasjoner 4) Bringe kunnskap ut i felten. Som ledd i en prosess for å få til forsvarlig forvaltning av fiskeressursene ble den internasjonale havrettskonvensjonen UNCLOS (United Nations Convention on the Law of the Sea) utarbeidet gjennom en rekke møter/konferanser på 1970-tallet. Denne prosessen har vært den mest fundamentale i arbeidet for å skape et grunnlag for internasjonalt fiskerisamarbeid. Hovedårsaken til dette er at Havrettskonvensjonen var med å forberede rammeverket for 200 n.mil nasjonale soner (økonomiske soner/fiskerisoner/fiskevernsone) som kyststatene etablerte fra siste del av 1970-tallet. Fra slutten av 1980-årene fremstod økt fiskeriaktivitet og fiskepress i internasjonale områder (utenfor områdene der kyststatene hevdet sin suverenitet med basis i de nasjonale sonene) som et stort internasjonalt problem med tanke på en helhetlig forvaltning av fiskeressursene. For å møte dette økende problemet ble det igangsatt et arbeid med å få på plass en internasjonal/global avtale om fisket på det åpne hav. FN-avtalen om fisket på det åpne hav ble vedtatt i 1995 (UNFSA - Agreement for Implementation of the United Nations Convention on the Law of the Sea of 10 December 1982 relating to the Conservation and Management of Straddling Fish Stocks and Highly Migratory Fish Stocks). To andre viktige globale avtaler er: The FAO Compliance Agreement (Agreement to Promote Compliance with International Conservation and Management Measures by Fishing Vessels 16

18 on the High Seas) og FAO Code of Conduct for Responsible Fisheries (the Code). I tillegg til disse globale instrumentene er Norge tilsluttet en rekke internasjonale handlingsplaner på globalt nivå: - FAO International Plan of Action to Prevent, Deter and Eliminate Illegal, Unreported and Unregulated Fishing (IPOA-IUU), - FAO International Plan of Action for Reducing Incidental Catch of Seabirds in Longline Fisheries (IPOA-Seabirds), - FAO International Plan of Action for the Conservation and Management of Sharks (IPOA- Sharks), - FAO International Plan of Action for the Management of Capacity (IPOA-Capacity). Av de ovenfornevnte avtaler og handlingsplaner er Havrettskonvensjonen, UNFSA, og FAO Compliance Agreement legalt bindende traktater/lover for Norge, mens de andre er basert på frivillig tilslutning. Disse frivillige avtalene/aksjonsplanene fungerer mer som retningslinjer/verktøykasse med tanke på bærekraftig forvaltning, herunder en del konkrete valgmuligheter for stater og regionale forvaltningsorganisasjoner (RFMOs - Regional Fisheries Management Organisations). FAO etablerte i 1995 en Code of Conduct for Responsible Fisheries, som inneholder mange elementer for å oppnå bærekraftige fiskerier med redusert miljøpåvirkning. FAO har bygget videre på sin Code of Conduct i utviklingen av en økosystemtilnærming til fiskerier (ecosystem approach to fisheries) og en økosystemtilnærming til akvakultur. FAO sammen med Island og Norge arrangerte i 2001 konferansen Responsible Fisheries in Marine Ecosystems i Reykjavik på Island. Møtet bestod av to deler, en politisk konferanse og et vitenskapelig symposium, og resulterte i to produkter: Reykjavik-deklarasjonen og boken Responsible fisheries in marine ecosystems (Sinclair and Valdimarsson 2003). I Reykjavik-deklarasjonen (FAO 2002) ble det bl.a. gitt tilslutning til å inkludere økosystembetraktninger i fiskeriforvaltning. Dette punktet ble også tatt med i dokumentene fra Johannesburg i 2002 (WSSD, Plan of Implementation, paragraf 29d). Basert på utfallet av Reykjavik møtet har FAO laget guidelines for økosystemtilnærming til fiskerier (ecosystem approach to fisheries- FAO 2003). Norge arrangerte sammen med Island og FAO et oppfølgende møte om økosystemtilnærming til fiskeri i 2006 (Bergen Conference on Implementing the Ecosystem Approach to Fisheries). Her ble det presentert konsepter, rammeverk og erfaringer fra implementering av økosystemtilnærming til forvaltning i mange land og internasjonale organisasjoner. Et av hovedresultatene fra Bergensmøtet var et bidrag til avklaring av to dimensjoner ved økosystemtilnærming: den ene horisontal og sektorintegrerende og den andre vertikal innen en sektor som fiskeri. Resultatene fra konferansen i Bergen er nå utgitt i boken The Ecosystem Approach to Fisheries (Bianchi og Skjoldal 2008). FAO arbeider også med å lage guidelines for økosystemtilnærming til akvakultur. En workshop ble arrangert i mai 2007 på Palma de Mallorca i Spania som et trinn i dette arbeidet (FAO 2008) UNICPOLOS - United Nations Open-ended Informal Consultative Process on Oceans and the Law of the Sea UNICPOLOS er et uformelt forum som forbereder saker om hav og havrett til det årlige møtet i FNs Generalforsamling. Hvert år er det ulike tema som velges for en grundig gjennomgang. Norge har bidratt inn i forumet ved å synliggjøre det norske arbeidet med forvaltningsplanen for Barentshavet. På det andre møtet i 2001 var et av temaene marin forskning i forhold til bærekraftig utvikling. Her ble behovet for kunnskap og forskning for å understøtte økosystemtilnærming til forvaltning fremhevet. ( 17

19 På det 7. møtet i 2006 var et av temaene Ecosystem approach. Møtet konkluderte at selv om det ikke eksisterte en universell definisjon av ecosystem approach, var det en bred forståelse av begrepet. Det ble listet opp 14 punkter for hva begrepet innebar (paragraf 6 a-n), og 13 punkter til implementering av begrepet (paragraf 7 a-m) i rapporten fra møtet. ( Punktene tar innover seg de prinsippene om en økosystembasert forvaltning som CBD legger opp til. Det ble poengtert i møtereferatet at ivaretakelse og bærekraftig bruk av levende marine ressurser krever en integrert og holistisk tilnærming. Det ble også sagt at de ulike internasjonale organisasjonene gjennom ulike avtaler sitter på mye av verktøyet som skal til for å drive en økosystembasert forvaltning av marine ressurser IMO - International Maritime Organization IMO er FN s sjøfartsorganisasjon. De definerer ikke økosystembasert forvaltning i og for seg, men har noen verktøy som brukes inn mot økosystembasert forvaltning. Gjennom IMO kan det utpekes spesielle områder eller SOx kontrollområder (gjelder utslipp av olje, søppel og svoveldioksid fra forbrenning av olje brukt som eget drivstoff og egenprodusert avfall). Organisasjonen har utarbeidet retningslinjer for hvordan man velger ut nye spesielle områder (Assemblyresolution 927(22)). I bevisstheten om at dette ikke nødvendigvis var tilstrekkelig og at noen havområder trenger ytterligere vern utviklet organisasjonen også begrepet Særskilt sårbare områder (PSSA) til å gjelde hav/sjøområder som har egenskaper som gjør det nødvendig med vern utover det MARPOL International Convention for the Prevention of Pollution from Ships, 1973, as modified by the Protocol of 1978) og andre miljøvernkonvensjoner gir i dagens situasjon. Følgende områder i Nordsjøen er PSSA i dag: Vadehavet, i Danmark, Tyskland og Nederland (2002). I tillegg er det et område som kalles Vesteuropeiske kystområder som strekker seg fra inngangen av Middelhavet til og med den Engelske kanal samt Irskesjøen og Irlands vestkyst og vestkysten av Skottland som er erklært som særskilt sårbart. Det er omtrent ingenting av det vi kaller Nordsjøen eller sentrale Nordsjøen som er PSSA pr. dags dato Regionalt nivå NEAFC- Northeast Atlantic Fisheries Commission Northeast Atlantic Fisheries Commission (NEAFC) er en relativt gammel organisasjon, etablert like etter den andre verdenskrigen. Nye NEAFC tidfestes gjerne til 1999, da det ble etablert et nytt og utvidet sekretariat med et uavhengig internasjonalt kontor i London. To utviklingstrekk var bestemmende for denne styrkingen av NEAFC: 1) økt fiske i internasjonalt område på bestander som hovedsakelig befant seg i nasjonale soner og ble forvaltet av kyststater. 2) NEAFC Control Scheme ble iverksatt. NEAFC tok om bord de nye krav til samarbeid om forvaltning og kontroll med fiskeriene slik dette framgår av UNFSA. Nye NEAFC ble opprustet med tanke på forbedret forvaltning, herunder kontroll, både i nasjonale soner og i internasjonalt område. NEAFC spiller bl.a. en rolle i forvaltningen av norsk vårgytende (NVG) sild, makrell og kolmule. Grunnlaget for de årlige kvoteavtalene (inkludert totalkvote (TAC) og kvoter for internasjonalt område) legges i kyststatsforhandlinger 1. En kyststatsavtale for henholdsvis NVG-sild, makrell og kolmule er grunnlaget for å bli enig i NEAFC om reguleringen av disse bestandene i det internasjonale området (NEAFC-RA) av NEAFC-konvensjonsområdet. NVG-sild og makrell er til tider av året fiskbare i Smutthavet i Norskehavet. Kolmule er først og fremst fiskbar i internasjonalt område vest av 1 5-parts kyststatsavtale om NVG-sild mellom Norge, Russland, Færøyene, Island og EU, 3-parts kyststatsavtale om makrell mellom Norge, EU og Færøyene, og 4-parts kyststatsavtale om kolmule mellom Norge, EU, Færøyene og Island. 18

20 EU-sonen (vest av de Britiske Øyer) men vil også i noen grad være tilgjengelig for fiske i Smutthavet. Bestandene av makrell og kolmule har Nordsjøen som deler av sine utbredelsesområder og er gjenstand for fiske i dette økosystemet. Uer i Irmingerhavet er et unikt tilfelle i det at hele uer-bestanden, også de deler av bestanden som oppholder seg i grønlandsk og islandsk sone, forvaltes av NEAFC. En slik løsning betinger at de gjeldende kyststater aksepterer en NEAFC-regulering for hele bestanden, også de deler som befinner seg innenfor nasjonale soner OSPAR konvensjonen Oslo- og Paris-konvensjonene ble etablert tidlig på 1970-tallet for å bidra til bekjempelse av forurensing fra dumping fra skip og fly og fra landbaserte kilder. Offshorevirksomheten var også tidlig med i arbeidet. I 1992 ble disse konvensjonene slått sammen til en ny OSPAR-konvensjon og samtidig ble et nytt Annex 4 om overvåking og vurdering av miljøtilstand tilknyttet. I 1998 ble konvensjonens arbeidsområde utvidet ved vedtak av et nytt Annex V om bevaring av biologisk mangfold. OSPAR har etter 1998 vært organisert med 6 strategier som hver har hatt sin komité med eventuelle undergrupper. Fire av strategiene har vært tematiske og fokusert i hovedsak på forurensing (miljøgifter, radioaktivitet, eutrofiering og offshore virksomhet). De to andre strategiene har vært brede og tversgående, med ansvar for oppfølging under de to nye anneksene om overvåking og vurdering av miljøtilstand, og biologisk mangfold. OSPAR legger økosystemtilnærming til forvaltning til grunn for sitt arbeid: Overall, the work of the OSPAR Commission is guided by the ecosystem approach to an integrated management of human activities in the marine environment ( Økosystemtilnærming ses som en viktig mekanisme for å oppnå en helhetlig tilnærming til problemene som behandles under de ulike strategiene. OSPAR har lagt følgende definisjon av økosystemtilnærming til grunn: the comprehensive integrated management of human activities based on the best available scientific knowledge about the ecosystem and its dynamics, in order to identify and take action on influences which are critical to the health of marine ecosystems, thereby achieving sustainable use of ecosystem goods and services and maintenance of ecosystem integrity. Denne definisjonen stammer fra ICES og har også vært brukt i det forberedende arbeidet til EUs Marine Strategy Framework Directive (MSFD, eller havdirektivet ). Som en oppfølging etter Bergenskonferansen 2002, laget OSPAR sammen med HELCOM (Convention on the Protection of the Marine Environment of the Baltic Sea Area - Helsinki Convention) en uttalelse om økosystemtilnærming fra et felles ministermøte i Bremen i 2003 (Statement on the Ecosystem Approach to the Management of Human Activities - Towards an Ecosystem Approach to the Management of Human Activities ; ( ). I denne uttalelse forplikter OSPAR seg til å få på plass innen 2010 et sett av forvaltningstiltak som er i tråd med økosystemtilnærming til forvaltning. For implementering av en økosystembasert forvaltning legger de til grunn det rammeverket som ble etablert gjennom konvensjonen om biologisk mangfold (CBD). OSPAR har pekt på fire prinsipper (basert på CBDs Malawiprinsippene) som er særlig viktige for forståelsen og utviklingen av økosystembasert forvaltning: 19