Snorre Sturlason. Slaget ved Svolder. fra «Mitt skattkammer» bd. 9, 14. opplag, Teknisk Forlag. Navnet ditt:...

Transkript

1 Snorre Sturlason Slaget ved Svolder fra «Mitt skattkammer» bd. 9, 14. opplag, Teknisk Forlag Navnet ditt:...

2 SLAGET VED SVOLDER Astrid het den kvinnen kong Tryggve Olavson hadde vært gift med. Etter at Tryggve var falt i striden mot Gunhildsønnene, rømte Astrid i all hemmelighet til far sin. Derfra dro hun øst til Svitjod til Håkon den gamle. Her bodde Astrid og sønnen hennes, Olav, en lang stund, og hadde det godt. Astrid hadde en bror, som var en mektig mann hos kong Valdemar i Gardarike. Dit ville hun gjerne reise. Men da de seilte østover, kom det vikinger over dem. De røvet alt godset og tok folkene til fange. Noen drepte de, og de andre delte de mellom seg til treller. Olav ble skilt fra moren, han ble solgt som trell i Estland, og var der i seks år. En gang kom Sigurd, morbror hans, til Estland på sendeferd for kong Valdemar. På torget fikk han se en gutt han skjønte måtte være utlending, og spurte ham om navn og ætt. Gutten sa han het Olav, og var sønn av Tryggve Olavson og Astrid. Da kjentes Sigurd ved gutten, skjønte han var søstersønnen hans. Han tok ham med seg til Gardarike og sørget godt for ham. Siden kom Olav i kong Valdemars tjeneste og ble en mektig mann. Han var den vakreste, største og sterkeste mann en kunne se, og i idretter var han bedre enn noen nordmann det går frasagn om. 2

3 I ni år ble han i Gardarike, men så kjølnet vennskapet med kong Valdemar, og han bestemte seg for å dra derfra. Han seilte vidt omkring, var i Vendland noen år, og dro så vest til England og Skottland og herjet mange steder der. På en øy utenfor England traff han en eneboer som fortalte ham om kristendommen, og Olav lot seg døpe. Da Olav Tryggvesson var blitt kristnet, seilte han østover til Norge, der Håkon Jarl rådde. Jarlen ble drept, og Olav ble tatt til konge i hele riket. Nå bød han alle å gå over til kristendommen, og de som talte imot og nektet, straffet han strengt. Olav Tryggvesson fridde til Sigrid Storråde i Svitjod, og hun svarte vennlig på det. Saken ble avtalt, og alt gikk greitt. Om våren dro Olav østover for å møte dronning Sigrid. Det så ut til å bli enighet om giftermålet. Da sa kong Olav at Sigrid måtte ta dåpen og den rette tro. Hun svarte slik: Jeg vil ikke gå fra den tro jeg har før, men jeg skal heller ikke si noe på det, om du tror på den gud du mener er den rette. Da ble kong Olav fælt så harm og svarte: Tror du jeg vil ha deg slik, hedensk som en hund! og slo henne i ansiktet med hansken, som han holdt i hånden. Da sa Sigrid: Dette kunne vel bli din bane! Så skiltes de. Sigrid giftet seg siden med kong Svein Tjueskjegg, danekongen, og hun holdt aldri opp med å egge ham og svenskekongen Olav, sønnen hennes, mot Olav Tryggvesson. Kong Olav ble gift med Tyre, søster til danekongen. Hun hadde før vært gift med den hedenske kongen Burislav i Vendland, men hadde rømt fra ham og søkt ly i Norge. Dronning Tyre klaget ofte over at hun som hadde så store eiendommer i Vendland, ikke hadde noen rikdommer i Norge, slik det sømmet seg for en dronning. Nå ville hun at kong Olav skulle fare til Vendland og hente rikdommene hennes. Olav ville nødig dra, men hun egget ham lenge og sa han torde nok ikke fare gjennom Danmark for kong Svein, bror hennes. 3

4 Kongen for opp da hun sa dette: Aldri skal jeg være redd for kong Svein, bror din. Og om vi to møtes, da skal han vike. Så gjorde han kjent både i nord og sør at han ville ha leidang ute til sommeren, og samlet en stor flåte. Det sies at han hadde seksti langskip da han dro fra landet, og mange stormenn fulgte ham. Han seilte sørover forbi Danmark, og ferden gikk like til Vendland. Der talte han med kong Burislav, og fikk ordnet de ting han var kommet for. Sigrid hadde imens fått overtalt kong Svein til å gå til kamp mot Olav Tryggvesson. Han sendte bud til svenskekongen og til Eirik jarl, og lot dem få vite at Olav Tryggvesson, Norges konge, hadde leidang ute og tenkte seg til Vendland. Han ba dem komme til Danmark med menn og skip, så skulle de sammen legge til kamp mot Olav Tryggvesson. Så sendte han Sigvald jarl til Vendland, han skulle holde utkik etter kong Olav, og prøve å hefte hjemferden hans så lenge at de andre kunne få budd seg godt. Det var gammelt vennskap mellom jarlen og Olav, og det varte ikke lenge før Sigvald var godt inne i alt kong Olav hadde fore. Han fant på mange forskjellige ting for å hefte ham. Endelig fikk jarlen bud fra Danmark om at nå var danekongens hær kommet østfra, og Eirik jarl hadde også hæren sin ferdig. Høvdingene skulle komme sammen øst under Vendland, de hadde avtalt å vente på Olav sveakonge ved den øya som het Svolder, og så skulle jarlen stelle det slik at de kom til å møte kong Olav der. 4

5 Det kom et rykte til Vendland om at Svein danekonge hadde hær ute, og at det visst var kong Olav han ville møte, men Sigvald jarl sa til kongen: Kong Svein kan ikke tenke på å legge til kamp mot deg, så stor hær du har. Men hvis du har noen mistanke om at du kan vente ufred, så skal jeg følge deg med min flokk. Jeg skal gi deg elleve skip med godt mannskap. Kong Olav tok imot tilbudet. Nå lot kongen flåten løse, og blåste til bortferd. Han hadde mange store og prektige skip, men det var særlig tre som utmerket seg framfor de andre. Det var Tranen, Ormen stutte og Ormen lange. Alle tre var draker, og større enn de andre skipene. Ormen lange var det største, og vakrere skip fantes ikke i norden. Kong Olav styrte selv Ormen lange, og mannskapet var valt ut blant de djerveste og sterkeste, ingen over seksti og ingen under tjue. Ulf Raude het den mannen som bar merket for kong Olav, han var i stavnen på Ormen. I krapperommet sto Einar Tambarskjelve, han syntes de ikke var full kar, for han var bare atten år gammel. Alle småskipene gikk fortere enn de andre, de seilte i forveien: Sigvald jarl seilte inn til kongeskipet, og ropte over til kong Olav at han skulle seile etter ham. Så seilte jarlen først, og kong Olav kom etter med elleve skip, resten hadde seilt ut på havet. Da de seilte inn mot Svolder, kom en skute ut til Sigvald jarl med bud om at hæren til danekongen lå i havnen foran dem. Da lot Sigvald seilene falle, og rodde inn under øya. Svein danekonge og Olav sveakonge og Eirik jarl var der med hele hæren sin. Det var fint vær og klart solskinn; alle høvdingene gikk opp på holmen, hver med sitt følge. De så skipene seile til havs, en mengde i følge. 5

6 Og nå så de et skip komme seilende, det var stort og staselig, da sa begge kongene: Det var et svært skip, og så vakkert, det må være Ormen lange. Eirik jarl svarte: Det er ikke Ormen lange. Litt etter så de et annet skip komme seilende, mye større enn det første. Da sa kong Svein: Han er redd nå, Olav Tryggvesson, han tør ikke seile med hodet på skipet sitt. Men Eirik jarl sa: Dette er ikke kongeskipet. Jeg kjenner skipet og seilet, det har stripete seil. Dette er Erling Skjalgsson, ham lar vi seile. Det er bedre for oss å sakne det skipet enn å ha det mot oss i striden. Så fikk de se tre skip komme seilende, og det ene var et stort ett. Da ropte kong Svein opp og sa de skulle gå til skipene, han sa at der kom Ormen lange. Eirik jarl sa: De har andre store og staselige skip enn Ormen lange, vi venter enda. Da sa mennene seg imellom: Nå tør ikke Eirik jarl kjempe og hevne far sin. Da de hadde snakket om dette en stund, så de fire skip komme seilende. Ett av dem var en svær drake med mye gull på. Da reiste kong Svein seg og sa:. Høyt skal Ormen løfte meg i kveld, ham skal jeg styre. Eirik jarl sa da så høyt at mange hørte det: Om kong Olav ikke hadde større skip enn dette, så kunne likevel kong Svein aldri ta det fra ham med bare danehæren. Mens høvdingene sto og talte om dette, fikk de øye på tre veldige skip, og etter de andre kom et fjerde skip, og det var Ormen lange. De to skipene som hadde seilt før, og som de trodde var Ormen, det var først Tranen og så Ormen stutte. Men da de fikk se Ormen Lange, da kjente de det alle sammen; der seilte kong Olav. Nå gikk de til skipene og gjorde seg ferdige til kamp. Det var avtale høvdingene imellom at om de drepte Olav Tryggvesson, skulle de hver 6

7 ha sin tredjedel av Norge. Den av høvdingene som først gikk opp på Ormen, skulle ha hele hærfanget de fikk der, og ellers skulle hver ha de skipene de ryddet. Da Sigvald jarl, som skulle være veiviser, lot seilene falle og rodde inn under øya Svolder, lot også de andre skipene seilene falle, og ventet på kong Olav. Men da kongen seilte fram mot holmen, rodde hele fiendehæren ut i sundet foran dem. Da de så det, ba de kongen seile sin vei og ikke legge til kamp mot en så stor hær. Kongen svarte høyt, han sto oppe i løftingen: Ta seilet ned. Jeg har aldri flyktet i noen kamp. Gud rår for mitt liv, men på flukt kommer jeg aldri. Kong Olav lot blåse sammen skipene sine. De ble lagt slik at kongeskipet var midt i flåten, på den ene siden av det lå Ormen stutte og på den andre siden Tranen. Da de tok til å slå tau om stavnene, ville de binde sammen Ormen lange og Ormen stutte. Men da kongen så det, sa han at Ormen lange skulle ligge så mye lenger fram som det var lengre enn de andre. Da svarte Ulf Raude: Skal det være slik, blir det tungt arbeid i forrommet. Kongen sa: Jeg visste ikke jeg hadde en stavnbu som var både raud og redd. Ulf sa: Vis bare ikke ryggen mer når du verger løftingen, du, enn jeg når jeg verger stavnen. Kongen hadde en bue i hånden, nå la han en pil på strengen og siktet på Ulv. Ulv sa: Skyt den andre veien, konge, der trengs det mer. Det jeg gjør, gjør jeg for deg. Kong Olav sto i løftingen på Ormen, høyt over de andre. Han hadde gyllent skjold og rød gullhjelm, utenpå brynjen hadde han en rød kjortel. Han var lett å skjelne fra de andre. Nå rodde kongene mot dem. Kong Svein la sitt skip mot Ormen lange, og kong Olav svenske la til på siden. På den andre siden la Eirik jarl seg. Sigvald jarl skåtet unna og la ikke til kamp. Denne kampen ble mer enn vanlig kvass. De som sto i stavnen på Ormen lange og de andre storskipene, haket seg fast i skipene til kong Svein og ryddet alle de greidde å holde fast. Kong Svein og de menn som kom seg unna, rømte over på andre skip og dro seg ut av slaget. Da la Olav sveakonge til der i stedet, men straks de kom nær storskipene, gikk det på samme vis. De mistet mye folk og noen av skipene sine, og de dro seg unna som danene. Eirik jarl la seg inntil det ytterste av kong Olavs skip og ryddet det. 7

8 Så hogg han av fortøyningene og la seg inntil det neste, og sloss til det var ryddet. Da tok hæren til å løpe bort fra småskipene over på de større skipene, og jarlen kappet tauene etter hvert som skipene ble ryddet. Til slutt gikk det slik at alle skipene til kong Olav ble ryddet, uten Ormen lange. Da la Eirik jarl seg langskips med Ormen, og nå ble det kamp med hoggvåpen der. Einar Tambarskjelve sto bak i krapperommet på Ormen. Han skjøt med bue, og skjøt hardere enn noen annen. Einar skjøt etter Eirik jarl, og pilen smalt i rorknappen rett over hodet på jarlen, og gikk inn like til surrebandene. Jarlen spurte om noen visste hvem som skjøt. Da kom en ny pil, og det så nær jarlen at den fløy mellom siden og armen på ham, og så inn i hodefjelen bak ham, slik at brodden sto ut på den andre siden. 8

9 Da sa jarlen til en mann som het Finn han var en dyktig bueskytter: Skyt den store mannen i krapperommet, du. Finn skjøt, og pilen traff Einars bue på midten i det samme han spente buen for tredje gang. Da brast buen i to stykker. Kong Olav sa: Hva brast så høyt? Einar svarte: Norge av din hånd, konge. Det var vel ikke så stor en brist, sa kongen; ta min bue og skyt med den. Einar tok buen, dro den straks ut forbi odden på pilen, og sa: For veik, for veik er kongens bue. Han slengte buen tilbake, tok skjold og sverd og kjempet med. Kong Olav sto i løftingen på Ormen og skjøt det meste av dagen, snart med bue og snart med små kastespyd, og alltid to på en gang. Han så framover skipet og så mennene svinge sverd og hogge tett, men så også at det beit dårlig for dem. Da ropte han: Hvorfor svinger dere sverdene så sløvt? Jeg ser det biter ikke for dere. Det var en som sa: Sverdene våre er blitt sløve, og mange er brukket. Da gikk kongen ned i forrommet og lukket opp høysetekisten, og tok ut mange kvasse sverd og ga dem. Men da han tok nedi kisten med høyre hånd, så de at det rant blod ned under brynjeermet. Ingen vet hvor han var såret. Det ble kvass strid igjen, og det falt mange på Ormen. Eirik jarl fulgt av fjorten mann, prøvde å gå opp på Ormen. Da kom Hyrning, kong Olavs måg, mot ham med en flokk, og det ble en kvass strid. Det endte med at jarlen dro seg ned igjen. Men da rekkene av dem som verget Ormen tok til å tynnes, gikk jarlen opp på skipet for annen gang. Da stavnsbuene på Ormen så det, gikk de akterover og snudde seg mot jarlen for å verge skipet, og gjorde kraftig motstand. Men nå hadde det falt så mange på Ormen at det flere steder var tomt langs relingen, og jarlens menn gikk opp mange steder. Alt det folk som ennå kunne verge seg på Ormen, dro seg akterover dit kongen sto. Kolbjørn Stallare gikk opp i løftingen til kongen, de to var svært like både i klær og våpen. Det ble igjen en skarp strid. Men på Ormen var det nå så mange av jarlens folk som det var plass til, og av kongens menn var det ikke mange igjen til å verge seg mot slik en overmakt. Og enda de var både sterke og djerve, varte det ikke lenge før de var falt alle sammen. Kong Olav selv og Kolbjørn sprang overbord begge to. Jarlsmennene hadde lagt seg rundt omkring med småskuter, og drepte alle som sprang på sjøen, men kongen ville de ta til fange og føre ham til Eirik jarl. Kong Olav holdt skjoldet over seg da han sprang på sjøen. Men Kolbjørn stallare skjøv skjoldet under seg til vern mot spydene som de kastet mot 9

10 ham, derfor kom han ikke så fort under. Han ble tatt og leidd fram for jarlen. Men da jarlen så at det var Kolbjørn og ikke Olav, ga han ham grid. Mens dette sto på, sprang de overbord fra Ormen alle de av kong Olavs menn som ennå var i live. Det er skrevet her før at Sigvald jarl fulgte kong Olav fra Vendland; jarlen hadde ti skip, og på det ellevte var Astrid kongsdatters folk; hun var gift med Sigvald. Da kong Olav hadde sprunget på sjøen, ropte hele hæren seiersrop, og jarlen og hans menn rodde til kamp. Men Astrids båt rodde tilbake til Vendland, og det ble straks alminnelig snakk om at kong Olav skulle ha vrengt av seg brynjen og svømt under vannet bort tit vendersnekken. Så skulle Astrids menn ha ført ham i land. Andre mener at han druknet, såret og trett som han var etter kampen. Hvordan det nå kan ha seg med dette, så kom Olav Tryggvesson aldri mer til riket sitt i Norge. Etter Snorre: Olav Tryggvessons saga. 10

11 «Slaget ved Svolder» side 2: Svitjod Gardarike treller sendeferd ætt frasagn om side 3: harm hedensk danekongen egge Vendland sønmet seg side 4: leidangen langskip hefte budd seg side 5: draker djerveste side 7: staselig hærfanget stavnbu brynje skåtet unna side 8: fortøyningene hodefjelen brodden side 9: måg akterover relingen side 10: grid = Sverige = Russland = slaver = utsending, reise på oppdrag for kongen = slekt, familie = rykte = sint og lei seg = en som ikke tror på Gud = kongen i Danmark = hisse opp, si at andre må gjøre noe = ganunelt land i Nord-Tyskland = være bra, være vanlig, passe godt for = skip med soldater = vikingeskip = forsinke = forberedt seg = spesiell båttype = modigste = veldig fint = verdiene som de ville ta = en fra Stavanger = kriger-trøye av jern = seilte bort = tau til å binde sammen skipene = fjel=fjøl, bord, planke = spissen = svigersønn = bakover = rekka, sida på båten = nåde, bli fri, ikke bli drept 11

12 Spørsmål til «Slaget ved Svolder» 1. Hvem var far og mor til Olav Tryggveson? 2. Hvor kom Olav Tryggveson etter at han ble skilt fra mor? 3. Hvem reddet ham? 4. Hvor vokste Olav Tryggveson opp etter dette? 5. Hvor ble Olav Tryggveson kristen? 6. Etter at Olav Tryggveson ble konge i Norge, ville han gifte seg. Hvem ville han ha til kone? 7. Ble Olav Tryggveson gift med denne kvinnen? 8. Hva het kvinnen som Olav Tryggveson giftet seg med? 9. Hvorfor ville kona til Olav Tryggveson at han skulle seile til Vendland? 10. Hadde Olav Tryggveson lyst til å reise dit? 11. Hva het øya det det ble slag (kamp)? 12. Hva het det store skipet til Olav Tryggveson? 12

13 13. «Jeg har aldri fryktet noen i kamp», sa Olav Tryggveson. Hvem stolte han på? 14. Hvordan var Olav tryggveson kledt? 15. Hvor gammel var Einar Tambarskjelve? 16. Hva var Einar Tambarskjelve flink til? 17. Hvordan gikk det med buen til Einar Tambarskjelve? 18. Hvem fikk Einar Tambarskjelve låne bue av? 19. Hva sa Einar Tambarskjelve da han ødela buen? 20. Hvordan gikk det til slutt? 21. Hvem har skrevet denne fortellingen? 22. Det finnes en statue av Olav Tryggveson i Trondheim - hvor? 13