Rt <noscript>ncit: 4:04</noscript>

Transkript

1 Page 1 of 8 Rt INSTANS: Høyesterett - dom DATO: PUBLISERT: Rt STIKKORD: Skatterett. SAMMENDRAG: En assuranseagent krevet i medhold av dagjeldende byskattelov 38 (jfr. nåværende skattelov 44) inntektsfradrag for et beløp han hadde utbetalt til en «business-promotor» i henhold til «joint venture»-avtale. For Høyesterett hadde kommunen godtatt at skattyterens motiv for å inngå avtalen var å oppnå nye forsikringer og derved øke sine provisjonsinntekter. På denne bakgrunn fant Høyesterett at utbetalingen måtte ansees som en utgift til inntektens ervervelse, og skattyteren fikk således medhold. SAKSGANG: L.nr. 34/1981. PARTER: Oslo kommune (kommuneadvokaten v/ høyesterettsadvokat Per Sandvik) mot Finn Bjerke Pedersen (advokat Bent Ødegård - til prøve). FORFATTER: Røstad, Bølviken, Schweigaard Selmer, Aasland, justitiarius Ryssdal. Dommer Røstad:Sakens tvistespørsmål er om en assuranseagent - i medhold av den dagjeldende byskattelovs 38 - ved inntektsligningen kan kreve fradrag for beløp han har utbetalt på grunnlag av en «joint venture»-avtale. Assurandør Finn Bjerke Pedersen gjorde for skatteligningen for 1974 og 1975 krav på fradrag for kr for hvert av årene. Disse beløp utgjorde andel av en samlet utbetaling på kr som han i juli 1974 foretok til «business promotor» Arnold Garvel. Utbetalingen skjedde i henhold til en «joint venture»-avtale som Bjerke Pedersen hadde inngått med Garvel 1. februar Avtalen tok sikte på å søke etablert et samarbeid mellom utenlandske olje- og kapitalinteresser som var villige til å satse på Nordsjø-oljen. I avtalen ble det fremhevet at det særlig skulle tas hensyn til Bjerke Pedersens «muligheter for og interesse av å overta samtlige påløpende forsikringer av enhver art». Prosjektet ble stilt i bero i henhold til dokument av 31. juli Ligningsmyndighetene nektet å godta fradraget ved ligningen for Bjerke Pedersen klaget til ligningsnemnda, som fastholdt ligningen. Da heller ikke klage til overligningsnemnda førte frem, reiste Bjerke Pedersen ved stevning av 21. desember 1976 sak ved Oslo byrett mot Oslo kommune. Byretten avsa 16. november 1978 dom med denne domsslutning: «Oslo kommune frifinnes. Saksomkostninger idømmes ikke.» Side 257 Bjerke Pedersen påanket byrettens dom til Eidsivating lagmannsrett. For lagmannsretten var det enighet mellom partene om at dersom beløpet var fradragsberettiget, skulle det i sin helhet komme til fradrag ved ligningen for Lagmannsretten avsa 19. november 1979 dom med denne domsslutning: «1. Ligningen av Finn Bjerke Pedersen for 1974 oppheves. Det foretas ny ligning hvor det legges til grunn at utgiftsfradrag skal gis for ytterligere kr Saksomkostninger tilkjennes verken for byretten eller lagmannsretten.» Saksforholdet fremgår av byrettens og lagmannsrettens dommer, som også gjengir partenes anførsler og påstander i disse instanser. Den foreliggende «joint venture»-avtale er i sin helhet

2 Page 2 of 8 gjengitt i byrettens dom. Oslo kommune har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Til bruk for Høyesteretts behandling av ankesaken er det avholdt bevisopptak ved Oslo byrett, hvor ankemotparten og to vitner har avgitt forklaring. Det ene vitnet har tidligere ikke avgitt forklaring. For Høyesterett har Oslo kommune godtatt at Bjerke Pedersens motiv for å inngå avtalen med Garvel var å oppnå nye forsikringer og derved å øke sine provisjonsinntekter. Kommunen har imidlertid gjort gjeldende at avtalen var uegnet til å skaffe Bjerke Pedersen noen fremtidig inntekt. Etter kommunens oppfatning har lagmannsretten tatt feil når retten har bygd på at prosjektet den gang ikke måtte fremstille seg som «objektivt sett klart urealiserbart, slik at det overhodet ikke var rimelig utsikt for Bjerke Pedersen å oppnå økte provisjonsinntekter gjennom sitt engasjement». For det første er kommunen uenig i at fradrag bare kan nektes dersom prosjektet måtte fremstille seg som «klart urealiserbart». For det andre hevder kommunen at prosjektet var klart urealiserbart. Etter kommunens oppfatning har lagmannsretten derfor tatt feil når den har funnet at utbetalingen av kr fra Bjerke Pedersen til Garvel må godtas som en utgift til inntekts ervervelse. Oslo kommune, som for øvrig har henholdt seg til sine tidligere anførsler slik disse er gjengitt i lagmannsrettens dom, har for Høyesterett nedlagt denne påstand: «1. Byrettens dom stadfestes. 2. Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett.» Under henvisning til at kommunen for Høyesterett har godtatt at formålet med avtalen av 1974 var å skaffe økte provisjonsinntekter har Bjerke Pedersen anført at det her ikke kan være tvil om at utbetalingen til Garvel er fradragsberettiget etter innledningsordene i byskattelovens 38 første ledd. Bjerke Pedersen, som for øvrig har Side 258 henholdt seg til lagmannsrettens begrunnelse og til sine anførsler slik disse er gjengitt i lagmannsrettens dom, har for Høyesterett nedlagt denne påstand: «1. Lagmannsrettens dom stadfestes. 2. Oslo kommune dømmes til å betale saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett.» Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten. Det sentrale tvistepunkt i saken er om Bjerke Pedersens utbetalinger til Garvel kan anses som utgifter til inntektens ervervelse. Jeg finner innledningsvis grunn til å understreke at kommunen for Høyesterett har akseptert at Bjerke Pedersen inngikk avtalen med det formål å oppnå provisjonsinntekter. Jeg nevner videre at det ikke fra kommunens side er forlangt ytterligere dokumentasjon i forbindelse med utbetalingen og anvendelsen av det beløp på kr som Bjerke Pedersen krever inntektsfradrag for. Behovet for slik ytterligere dokumentasjon ble fremhevet av overligningsnemnda, men spørsmålet synes ikke å ha vært forfulgt fra kommunens side. At skattyteren har bevisbyrden for hvordan beløpet er anvendt, får således ingen betydning for avgjørelsen av denne sak. Slik saken foreligger for Høyesterett, finner jeg å måtte gi Bjerke Pedersen medhold i at utbetalingen må anses som en utgift til inntektens ervervelse. Jeg er således ikke enig med kommunen i at det ikke er tale om en utgift i lovens forstand. Bjerke Pedersen oppnådde ingen annen motverdi for sin oppofrelse enn en usikker forhåpning om at avtalen kunne lede til aktiviteter som igjen kunne gi ham adgang til å tegne forsikringer med derav følgende provisjonsinntekter. Det ligger etter min oppfatning nær å trekke en parallell med utgifter til markedsføring. Heller ikke kan jeg anse utgiftsfradrag utelukkende med den begrunnelse at utgiften ikke var

3 Page 3 of 8 egnet til å realisere formålet. Jeg vil ikke utelukke at en utgift med sikte på å oppnå fremtidige inntekter kan være så uegnet for formålet at den allerede av denne grunn ikke kan aksepteres som utgift til inntektens ervervelse. Men når det - som i denne sak - er uomtvistet at skattyterens formål med utgiften har vært å fremme erverv av inntekt, kan det etter min oppfatning bare i rene unntakstilfelle bli tale om å nekte fradrag fordi utgiften objektivt sett ikke var formålstjenlig. En vurdering av utgiftens egnethet må under enhver omstendighet ta utgangspunkt i situasjonen da utgiften ble pådradd. Selv om «joint venture»-avtalen måtte sies å være risikofylt og rettet mot høyst usikre fremtidsutsikter, finner jeg at det ved skatteligningen for 1974 må legges til grunn at skattyteren satset dette beløp ut fra egen avveining av risikoen mot de provisjonsinntekter som kunne oppnås ved et heldig utfall. Av det jeg allerede har sagt, følger også at jeg ikke tør fastslå at det her mangler den nødvendige sammenheng mellom oppofrelse og forventet inntekt. Jeg har etter dette ikke foranledning til å gå inn på de spørsmål Side 259 som er reist om anvendelsen av byskattelovens 38 første ledd litra d. Jeg tiltrer således lagmannsrettens avgjørelse i tvistespørsmålet. Jeg er også enig i lagmannsrettens avgjørelse angående saksomkostninger, og tiltrer den begrunnelse lagmannsretten har gitt. Kommunens anke til Høyesterett har ikke ført frem. Ankemotparten må tilkjennes saksomkostninger for sakens behandling i Høyesterett. I den fremlagte omkostningsoppgave er salæret til prosessfullmektigen oppført med kr og utlegg med kr Det er videre oppført et beløp på kr som refusjon/vederlag til vitnet Arnold Garvel for fremmøte ved byrett, lagmannsrett og bevisopptak. Av dette sistnevnte beløp må det skje en delvis dekning ved tilkjennelse av saksomkostninger for Høyesterett. Jeg vil ansette det samlede omkostningsbeløp til kr Jeg stemmer etter dette for denne dom: Lagmannsrettens dom stadfestes. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Oslo kommune til Finn Bjerke Pedersen femti tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom. Dommer Bølviken:Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Schweigaard Selmer, Aasland og justitiarius Ryssdal: Likeså. Av byrettens dom (byrettsdommer Knut J. Haugen):--- Rettenbemerker: Assurandør Finn Bjerke Pedersen har forklart at han er ansatt som assuranseagent hos Storebrand på ren provisjonsbasis. Han har valgt funksjonærstatus istedenfor å drive helt selvstendig agentfirma. Han vil da få alderspensjon av Storebrand ved 65-års aldersgrense, mens hele porteføljen overlates til Storebrand. I praksis har han en helt fri situasjon. Han mottar ikke instrukser m.h.t. virksomheten, selv om det foreligger en agentinstruks som formelt gjelder også for ham. I hans ansettelseskontrakt av 1963 med Storebrandselskapet Norske Fortuna er det bl.a. bestemt: «Agenten arbeider for: Norske Fortuna i brann-, automobil-, spesial-, sjø- og transport og kausjonsforsikring. Agenten må ikke ha annet arbeide av noen som helst art.---» Den premieinntekt han innbringer Storebrand utgjør 5-6 mill. kroner pr. år, derav ca. 80% innen sjø og transport, og hans brutto provisjonsinntekter er opplyst å overstige ,- årlig de to siste årene. Han dekker selv alle utgifter ved assurandørvirksomheten, men mottar en årlig kontorholdsgodtgjørelse. Utbetalingen til Garvel finansierte han ved å oppta et tilsvarende lån. Han har forklart at han så det som en ren honorarbetaling, som

4 Page 4 of 8 Side 260 enhver annen utbetaling til sakkyndig assistanse i forbindelse med tiltak for å bedre inntektsmulighetene. Hans primære interesse gjaldt mulighetene for forsikringskontrakter. Aktivt kunne han ikke være med i et foretagende uten å si opp sin kontrakt med Storebrand, men det skulle ikke by på noe problem å gå inn som styremedlem under forutsetning av at det hadde sin bakgrunn i hans tilknytning til forsikring og Storebrand. Avtalen av mellom Pedersen og Garvel hadde dette innhold: «Dags dato er inngått nedenstående avtale mellem: Herr Finn Bjerke Pedersen, Oslo, og Herr Arnold Garvel, Zurich, angående et «joint venture» i forbindelse med de foreliggende muligheter innenfor rammen av oljefunn, raffinering, salg og distribusjon av Nordsjøforekomstene. norsk eller annen kontinentalsokkel. 1. De to partnere har hver især. og i fellesskap. spesielle forutsetninger for å kunne danne «et brohode» for større utenlandske olje- og kapitalinteresser, som for tiden åpenbart er villige til å satse på Nordsjø-oljen, i den ene eller den annen form. og har derfor besluttet - i fellesskap - å foreta en nærmere undersøkelse av de foreliggende muligheter. 2. Avhengig av de fremkomne resultater, stilles den felles «know how» til disposisjon for mulige interessenter mot at undertegnede partnere får del i prosjektet. Herunder skal særlig tas hensyn til at herr Bjerke Pedersen har muligheter for og interesse av å overta samtlige påløpende forsikringer av enhver art. For herr Garvels vedkommende gjelder som særinteresse at han - mot særlig godtgjørelse - får føre de ledende forhandlinger med eventuelle norske eller andre myndigheter, når den tid kommer. 3. Til dekning av for-prosjekteringsutgifter satser i første omgang de to «venture partnere» hver seg Sw.Frcs ,- (N. kr ,-). og av dette beløp dekkes arbeidshonorar, reiser, representasjon, og alle andre omkostninger. 4. De løpende undersøkelser, både i Norge og ellers, ledes av herr Garvel efter hans eget beste skjønn, og for dette tilkommer han et månedlig beløp av Sw.Frcs ,-, som dekker honorar, reiser, telefoner, telegrammer og alle andre påløpende utgifter. Herr Bjerke Pedersen betales efter spesiell avtale mellem partnerne for hvert enkelt tilfelle hvor hans innsats tilsier dette. 5. Denne avtale trer i kraft med øyeblikkelig virkning og løper inntil 15. juli 1974, medmindre partnerne i mellemtiden skulle bli enig om noe annet.» Arnold Garvel har som vitne forklart at det var han som var initiativtageren og at de to ble enige om det som står i avtalen av De var enige om å ta det som en 6 måneders prøvetid og det var en ren spekulasjon som likevel var vel begrunnet på det tidspunkt. Garvel har også bl.a. forklart at han nok ville ha søkt å sikre Pedersen en formell styremedlem-stilling. Det ville være viktig for at ikke avtalen skulle smuldre bort. Tanken var at Pedersen og Storebrand burde få de forsikringer som fulgte med. I et brev til Pedersen i oktober 1974 ga Garvel en oppsummering, der han bl.a. nevnte følgende: «De som opprinnelig hadde tatt opp mulighetene med meg, var banksjef Chessire (Midland Bank), banksjef Thurneysen (Finanzbank og tidligere Bank of America) og direktør Sieger (Bührle konsernet). Bak bankene står det oljeborere og operatører. som via sine bankforbindelser gjerne gjør sine Side 261 nye fremstøt på denne måten, og Bührle konsernet går frem på verdensmarkedet både for egen og andres regning. Det er et sveitsisk foretagende litt i stil med det svenske Bofors, men meget assortert i sin produksjon og interessesfære (anti-luftskyts, raketter, flyfabrikasjon på lisens, egen bank i Zurich etc.). Da vi to i januar/februar var enige om å gå inn for aktiv deltagelse i dansen om oljen, gikk jeg

5 Page 5 of 8 bakover i rekkene, for nu å forsøke å organisere et konkret foretagende med klar fordeling mellem interessentene. Det var på det tidspunkt bebudet at regjeringen ville legge frem en melding om statens fremtidige oljepolitikk, og i England var man opptatt av lignende planer. Blandt annet ville man gjerne ha den offisielle norske politikken klarlagt.» Garvel har for øvrig redegjort om avtalen i et brev av til advokat Bent Ødegård. der det bl.a. heter: «Det er nu ca. 4 år siden jeg begynte med det prosjektet som er under debatt og 3 år siden jeg henla hele saken som håpløst umulig. Jeg har forlengst avskrevet tapet og sluttet å ergre meg over noe som jeg i alle fall ikke kan få noe positivt ut av. Noe del-regnskap har jeg ikke - verken her eller noe annet sted - og det er ikke mulig, så lenge efterpå, å skissere hendelsesforløpet. Men det helt prinsipielle er i hvert fall klart. Initiativtager er undertegnede, som i snart 30 år har arbeidet med promotion av internasjonale prosjekter. I mine forretningskretser i Zürich fremsto jeg som den nesten selvfølgelige personen til å fremme et forretningsmessig fremstøt i forbindelse med Nordsjø-oljen leting og/eller boring og/eller supply virksomhet. Jeg var klar over at hvis vi skulle kunne komme igang i den norske sektor, måtte det etableres et norsk selskap med delvis norske interessenter og delvis norsk kapital. Dimensjoneringen av dette selskap og dets virkeområde skulle imidlertid klargjøres først og best mulig kalkuleres. Det var i denne innledende fase jeg tok kontakt med assurandør Bjerke-Pedersen som jeg anså for en solid støtte og innfallsport i dobbelt forstand. Jeg hadde i sin tid også forbindelse med hans far, og jeg var overbevist om at en bedre kontakt kunne jeg ikke få. De innledende undersøkelser var langt fra avsluttet - noe som krevde ytterligere finansiering enn hva jeg allerede hadde foretatt på egen hånd. Dessuten hadde Bjerke-Pedersen gjennem sine forbindelser en god mulighet til å få med seg både den fornødne kapital og de riktige norske medinteressenter, når den dagen en gang kom. Jeg forela ham mine synspunkter, dokumenterte fra min tidligere praksis erfaringstall for hva vi måtte regne med av løpende utgifter for å holde meg gående som den aktive promotor, og - helt konkret - var problemstillingen for Bjerke-Pedersen: Ville han være med å forsøke seg, så fikk han gå med på de betingelser som er stipulert i «joint venture» avtalen. Ville han ikke være med på disse, kom jeg til å søke en annen samarbeidspartner. Så enkel er hele denne saken.» Opplysningene om karakteren av og motivene for Pedersens engasjement i det omhandlede «forprosjekt» har vært gitt i noe forskjellige varianter fra hans side. Dette avspeiler seg i ligningsnemndas og overligningsnemndas begrunnelser. Således var det opplyst i klagen til overligningsnemnda at avtalen med Garvel var en forretningsavtale og tapet måtte ses som tap i næring. Synspunktet at utgiften var pådratt med sikte på å øke Pedersens Side 262 senere provisjonsinntekter var nevnt som subsidiær. Det må være riktig, som det er fremholdt fra Pedersens side, at hovedregelen i byskattelovens 38 første ledd, om fradrag for «alle utgifter som skjønnes å være pådratt til inntektens ervervelse, sikrelse og vedlikeholdelse» er en generell regel, som skulle ha samme prinsipielle innhold for alle skatteborgere, enten de er næringsdrivende eller lønnsmottagere. Det kan vises til Kaare Kvisli: Inntektsansettelse, 43, Magnus Aarbakke: Skatt på inntekt (1968), 152, Per Rygh: Formue og Indtægt, 396, og Harald Ajer: Sk-tter-tt 1977, 155. De praktiske muligheter for å føre utgifter til fradrag vil likevel være meget forskjellig for lønnsmottagere og selvstendig næringsdrivende. Det viser bl.a. de mange rettsavgjørelser vedrørende avgrensingen av begrepet «tap i næring». Etter ansettelsesvilkårene må Pedersen anses som lønnsmottager hos Storebrand, selv om hans assurandørvirksomhet har betydelig omfang. Likevel står han i en annen stilling enn en vanlig lønnsmottager, for så vidt som hans lønn, eller «vederlag for arbeide», ytes i form av provisjon. De fradragsposter som er aktuelle for hans vedkommende vil kunne være andre enn de som er typiske for vanlige lønnsmottagere. Mulighetene for å skaffe økte inntekter ved å satse på utgiftskrevende

6 Page 6 of 8 tiltak er andre. Pedersens synspunkt at de kr ,- som han satset kunne ses som i realiteten å være honorarutgifter med sikte på at han skulle skaffes økte fremtidige provisjonsinntekter finner retten lite holdepunkt for. Den tanke at et engasjement i Nordsjøen kunne gi ham muligheter for å skaffe forsikringskontrakter var nok tilstede og er uttrykkelig nevnt i avtalen, men Garvel kan ikke godt sies å være engasjert av Pedersen i det øyemed. Det «forprosjekt» som avtalen gjaldt må være ment som forberedelse til mulig deltagelse i virksomhet på Kontinentalsokkelen. Pedersens innsats forpliktet ham ikke videre og det var ingen som var bundet overfor ham til ytelse ut over forprosjektet. Retten har oppfattet det slik at det egentlig er erkjent av Pedersen at hans interesse av å få forsikringskontrakter ikke kunne imøtekommes direkte, som ledd i det framtidige prosjekt. Hans sjanse på dette punkt lå i mulighetene for å knytte forbindelse med de «olje- og kapitalinteresser» som måtte bli med i prosjektet. For at han best mulig skulle kunne ta vare på disse muligheter var det etter det som er opplyst forespeilet ham adgang til å bli styremedlem i et selskap som det var tanken å etablere. Nevnte sjanse til å oppnå kontakt med potensielle forsikringskunder, slik som Pedersen regnet med eller håpet på, måtte i det første undersøkelsesstadiet ligge ganske fjernt inn i en uviss fremtid. Selve «forprosjektet» kunne ikke godt tenkes å by på noen muligheter i den retning. Selv ved eventuell utvikling av det påtenkte prosjekt var det en høyst indirekte effekt det her var spørsmål om. Retten finner under de omstendigheter at Pedersens utbetaling til Garvel ikke kan anses som en utgift til inntekts ervervelse i skattelovens forstand. Det bemerkes for øvrig at det ikke finnes sannsynlig at Pedersens eneste motiv for å delta i forprosjektet var de nevnte avledede muligheter for forsikringskontrakter. Det må antas at han den gang han gikk inn på å bli Garvels samarbeidspartner også tenkte på deltagelse med en viss direkte økonomisk interesse i det fremtidige prosjekt. Hans begrunnelse i klagen til overligningsnemnda bekrefter det. I den utstrekning han siktet på deltagelse i Side 263 oljevirksomhet i Nordsjøen finnes hans tap å måtte ses som et investeringstap som ikke er fradragsberettiget på Pedersens hånd, jfr. det overligningsnemnda kom til. Retten bemerker i denne forbindelse at antydningen om at han kunne ha deltatt som komandittist i et fremtidig komandittselskap i hvert fall er for lite å bygge på. Noen avgjørelse i direkte sammenlignbare tilfeller kan ikke ses å foreligge. Av rettsavgjørelser vedrørende grensene for adgangen til fradrag ved tap i næring kan enkelte ha en viss interesse, jfr. f.eks. plenumsdommen i Rt og dom i Rt I begge tilfelle synes det å ha vært et viktig moment at det var nær og påviselig sammenheng mellom det tapsbringende engasjement og den påregnede inntektservervelse. Det kan også vises til ligningsavgjørelse i Utv der det i begrunnelsen for at fradrag ble gitt var nevnt at «engasjementet åpenbart bare hadde til formål å skaffe forretning for hans virksomhet». Etter dette vil Oslo kommune bli frifunnet. Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Finn Backer, Sverre Bjørnsen og tilkalt dommer, sorenskriver Bjarne Mathiesen):--- Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten. Et sentralt spørsmål i tvisten er hvorledes avtalen av 1. februar 1974 mellom partene om et såkalt «joint venture» i forbindelse med de foreliggende muligheter innenfor rammen av oljefunn, raffinering, salg og distribusjon av nordsjøforekomstene skal forstås. Avtalens punkt l og 2 lyder slik: «1. De to partnere har hver især, og i fellesskap, spesielle forutsetninger for å kunne danne «et brohode» for større utenlandske olje- og kapitalinteresser, som for tiden åpenbart er villige til å satse på Nordsjø-oljen, i den ene eller annen form, og har derfor besluttet - i fellesskap - å foreta en nærmere undersøkelse av de foreliggende muligheter. 2. Avhengig av de fremkomne resultater, stilles den felles «know-how» til disposisjon for mulige

7 Page 7 of 8 interessenter mot at undertegnede partnere får del i prosjektet. Herunder skal særlig tas hensyn til at herr Bjerke Pedersen har muligheter for og interesse av å overta samtlige påløpende forsikringer av enhver art. For herr Garvels vedkommende gjelder som særinteresse at han - mot særlig godtgjørelse - får føre de ledende forhandlinger med eventuelle norske eller andre myndigheter, når den tid kommer.» Finn Bjerke Pedersen har som part forklart at det helt fra først av var mulighetene for å kunne øke provisjonsinntektene i Storebrand som fikk ham til å inngå avtalen med Arnold Garvel. Både hans utdannelse og hans tidligere virksomhet var knyttet til forsikring. Han har ingen viten om oljevirksomhet og har ingen kapital som kan spille noen rolle i norsk eller internasjonal oljesammenheng. Han kjente Arnold Garvel fra mange år tilbake og hadde tillit til ham som internasjonal forretningsmann og visste at han hadde støtte i internasjonale bank- og industrikretser. Han hadde derfor i februar 1974 tro på at det skulle være mulig gjennom et samarbeid med Garvel å kunne bli med i et selskap som på en eller annen måte kunne delta i oljevirksomheten i Nordsjøen. Hans sentrale interesse var å komme i en slik posisjon at det behov for assuransetjenester som selskapets virksomhet måtte føre til gjennom Garvel ble kanalisert til ham. Han hadde ikke noen Side 264 planer om senere å kjøpe seg inn i selskapet. Han hadde ikke kapital til å delta på eiersiden, men så det ikke som utelukket at Storebrand eventuelt senere kunne bli interessert. På grunn av utviklingen innenfor oljevirksomheten i Nordsjøen utover i 1974 ble det umulig for Garvel å få organisert et selskap som nevnt. De kapitalinteresser som sto bak ham fikk betenkeligheter og ønsket ikke lenger å engasjere seg i foretagendet. Det ble derfor i juli 1974 lagt til side og henlagt i oktober samme år. De kr som Bjerke Pedersen hadde satset, og som han hadde skaffet ved lån, var da oppbrukt og tapt. Arnold Garvel har som vitne i det store og hele bekreftet den fremstilling Bjerke Pedersen har gitt om bakgrunnen for sistnevntes engasjement i «joint venture»-avtalen. Det støtter også Bjerke Pedersens fremstilling at han allerede i sitt første svar til ligningsmyndighetene 6. august 1975 bl.a. uttalte: «Fra min side var bakgrunnen for deltagelse kurant idet avtalen og hele forståelsen mellom herr Garvel og meg var at jeg skulle tegne alt av forsikringer i denne forbindelse, eventuelt også trekke inn norske finansielle interessenter som måtte være ønskelig eller nødvendig i sakens anledning.» 1 samme retning trekker den omstendighet at advokat Undall i klagen til Oslo ligningskontor 19. mars 1976 uttrykkelig har uttalt at «skattyteren selv har lagt mest vekt på deltagelse i prosjektet med henblikk på å øke sine provisjonsinntekter». Det skapte uklarhet at advokat Undall senere i samme brev anså dette synspunkt som subsidiært i forhold til det å (tjene penger på selve oljevirksomheten. I et senere brev 11. august 1976 til fylkesskattestyret i Oslo har dog advokat Undall om dette uttalt: «Skatteyterens interesser i foretagendet er åpenbar etter «joint venture» og den senere avtale. Hans hovedinteresse skulle ligge i den forsikringsmessige del av prosjektet. I tilfelle utviklingen hadde vært som forutsatt ville man kommet inn i forretninger av betydelig størrelsesorden. For skatteyterens vedkommende ville dette i første rekke bety at han fikk hånd om de forsikringsmessige interesser som var knyttet til prosjektet. Jeg kan i den forbindelse opplyse at den provisjonsinntekt som ville tilflyte Bjerke Pedersen for en enkelt borerigg ville ligge i størrelsesorden ,- kroner pr. år. På denne bakgrunn synes investeringen, ut fra Bjerke Pedersens forretning og forutsetninger, å være godt fundert og fornuftig.» Uten positive opplysninger i annen retning, kan lagmannsretten etter parts- og vitneforklaringer med støtte i fremlagte dokumenter og korrespondanse ikke se at det foreligger tilstrekkelig grunnlag for å dra i tvil at Bjerke Pedersens vesentligste motiv for å satse kr i «joint venture»- samarbeidet med Garvel var at han derved håpet å kunne få tegne de forsikringer som et positivt resultat måtte lede til. Riktignok hadde det vært ønskelig om avtalen med Garvel på dette punkt hadde vært klarere utformet. Det dreiet seg imidlertid om et høyst usikkert og risikofylt foretagende på et helt forberedende stadium innenfor et økonomisk interesseområde som de færreste her i landet i 1974 hadde noen klar oversikt over. Det kan da ikke stilles særlig store krav til tydeligheten når det gjelder Bjerke Pedersens fremtidige forsikringsrettigheter i «joint venture»-avtalen. Med Bjerke

8 Page 8 of 8 Pedersens bakgrunn i assuransevirksomhet og hans relativt frie stilling overfor Storebrand kan lagmannsretten heller ikke se at prosjektet den gang måtte fremstille seg som objektivt sett klart urealiserbart, slik at det overhodet ikke var rimelig utsikt for Bjerke Pedersen å oppnå økte provisjonsinntekter gjennom sitt Side 265 engasjement. Etter byskattelovens 38 første ledd 1. punktum (jfr. nåværende skattelovs 44) kan en skattyter kreve fradrag i sin inntekt for alle utgifter som skjønnes å være pådratt til inntektens ervervelse, sikrelse og vedlikeholdelse. Etter lagmannsrettens bevisvurdering legges det til grunn at utgiftene Bjerke Pedersen faktisk hadde i forbindelse med «joint venture»-samarbeidet med Garvel, må bli å anse som en utgift som var ment som og egnet til å kunne øke hans provisjonsinntekter i forsikringsbransjen i fremtiden. Beløpet må da være fradragsberettiget i hans ligning for l denne forbindelse må det være uten betydning om Bjerke Pedersen ansees som ansatt i Storebrand eller som selvstendig næringsdrivende. Det må også være uten betydning for resultatet at hans engasjement førte til tap og at prosjektet i dag nok må karakteriseres som temmelig løst, uvanlig og risikofylt. Det avgjørende må være om det foreligger tilstrekkelig nærhet og sammenheng mellom utgiften og Bjerke Pedersens virksomhet som assurandør. Lagmannsretten er - riktignok under noen tvil - blitt stående ved at en slik nærhet og sammenheng var til stede. Utgiften går da inn under innledningsordene i byskattelovens 38 første ledd som «pådratt til inntektens ervervelse». Etter det resultat lagmannsretten er kommet til er det ikke nødvendig å gå nærmere inn på om også de subsidiære anførsler kan føre til det samme resultat. Kommunen har akseptert fradrag for hele beløpet for 1974 hvis Bjerke Pedersen får medhold. ---