VELFERD OG MIGRASJON - kort om innholdet i Brochmann-utvalgets utredning (NOU 2011:7)

Transkript

1 LANDSORGANISASJONEN I NORGE SAMFUNNSPOLITISK AVDELING Samfunnsnotat nr 13/11 VELFERD OG MIGRASJON - kort om innholdet i Brochmann-utvalgets utredning (NOU 2011:7) 1. Om utvalget 2. Utvalgets utgangspunkt 3. Noen sentrale tall 4. Andre observasjoner 5. Utvalgets forslag 6. LOs høringsuttalelse November 2011

2 1. OM UTVALGET Utvalget hadde Grete Brochmann fra Universitetet i Oslo som leder og besto ellers av: professor Torben Andersen, Aarhus forsker Anne Britt Djuve (Fafo) professor Einar Niemi seniorforsker Knut Røed avdelingsdirektør Inge Skeie seniorrådgiver Sverre Try administrerende direktør Anna Aabø Bakgrunnen for utvalget er utfordringer for den norske velferdsmodellen ved økt migrasjon på tvers av landegrensene. Utvalget skulle beskrive og vurdere elementer i velferdsmodellen som påvirker og påvirkes av migrasjonen, og rettighetene inn- og utvandrere har til universelle velferdsordninger for inntektssikring ved sykdom, arbeidsledighet, uførhet, alderdom, overføringer til barnefamilier mv. Utvalget skulle beskrive migrasjonen og vurdere sidene ved innvandringspolitikken som er viktig for den norske velferdsmodellen, blant annet for bærekraften i modellen, spesielt: Hvorvidt de universelle velferdsordningene sammen med integreringsvirkemidlene støtter opp om målet om høyest mulig yrkesdeltakelse. Betydning av økt mobilitet for forholdet mellom velferdsproduksjon og velferdskonsum. Hvorvidt et større etnisk og kulturelt mangfold kan påvirke synet på og bruken av velferdsordningene. Hvordan økt innvandring påvirker lønnsdannelse, utstøting fra arbeidslivet og omfang av uformell sektor. Utvalget skulle også vurdere om omfanget av migrasjonen kan gi press på velferdsordningene, spesielt for opptjening av rettigheter og eksport av ytelser. Utvalget skulle skissere forslag til eventuelle endringer/tilpasninger i virkemidlene som kan bidra til langsiktig bærekraft. 2

3 2. UTVALGETS UTGANGSPUNKT Utvalget tar utgangspunkt i at høy sysselsetting er en forutsetning for sjenerøse velferdsordninger for de som ikke arbeider. Det ligger en sosial kontrakt til grunn for alle velferdsstater. Den norske går langt i å omfordele mellom voksne med og uten arbeid. Kontraktens slitestyrke avhenger av balansen mellom yrkesaktive og stønadsmottakere. Velferdsytelsene i Norge er høye i en internasjonal sammenheng. Overføringer til svake grupper, samt likebehandling har to sentrale implikasjoner: Det er viktig både å kontrollere innvandringen, og integrere nykommere i arbeidslivet. Systemet er sårbart for store innslag av mennesker utenfor det regulerte arbeidslivet, som presser lønninger og arbeidsforhold eller belaster statsbudsjettet. Utvalget peker på at konsekvensene av migrasjon for velferdsmodellen er avhengig av hvem som kommer, hvilke ressurser de bringer med, og i hvilken grad de integreres i arbeids- og samfunnslivet. Kombinasjonen av en aldrende befolkning og lav sysselsetting i store befolkningsgrupper kan utfordre modellens bærekraft på sikt. Aldringen av befolkningen gir store utfordringer for statsfinansene særlig etter Det pekes på fire hovedutfordringer: 1) Enkelte grupper flyktninger og familiegjenforente har vansker med deltakelse og krever omfattende kvalifisering. 2) Den store arbeids- og tjenesteinnvandringen fra EØS stiller nye krav til myndigheter og parter for å opprettholde et ordnet arbeidsliv. 3) Særlig reiser migrasjonen innad i EØS nye problemstillinger. EØSinnvandrere opparbeider seg raskt krav på norske velferdsgoder, og opparbeidete rettigheter kan tas med ut av Norge til EØS-land. 4) Økt migrasjon gir nye og krevende oppgaver med oppfølging og kontroll. 3

4 3. NOEN SENTRALE TALL I 1970 var 1,3 pst. av befolkningen født i utlandet, (halvparten i Norden). I 2000 var det økt til 5,5 pst. og i ,8 pst. Innvandrere og deres etterkommere utgjorde 11,4 pst. av befolkningen ved inngangen til De med bakgrunn fra Asia, Afrika mv. utgjorde den største gruppen, med over personer. Innvandringen har de siste årene vært høyere i Norge i forhold til befolkningens størrelse enn i Sverige, Danmark, Nederland, Kanada og USA. Utvalget peker på at analyser viser at det framover trolig vil bli mindre etterspørsel etter personer med lave kvalifikasjoner i arbeidslivet. Innvandring på sin side vil kunne føre til stadig tilførsel av personer med svakere kompetanse enn den innenlandske arbeidskraften. Utvalget mener at det ikke er sannsynlig at landets velferdsregime kan bestå i dagens form hvis innvandringstakten fortsetter å øke, slik den har gjort siste 20 år, med overvekt av folk med lave kvalifikasjoner. SSB antar på usikkert grunnlag at innvandringen vil gå ned. Mens nettoinnvandringen lå rundt i snitt i perioden , legger SSB til grunn at den faller til drøyt halvparten, i året fra og med Likevel innebærer dette at andelen innvandrere i befolkningen øker fra 9,5 pst. i 2010 til 15,8 pst. i 2030 og 19,9 pst. i Inklusive etterkommere øker andelen fra 11,4 pst. i 2010 til 20 pst. i 2030 og 25,8 pst. i Fra 1975 til EØS-utvidelsen i 2004, kom størstedelen av innvandringen til Norge av humanitære grunner, inklusive familietilknytning. De utgjør fortsatt en stor andel selv om arbeidsinnvandrere fra EØS nå er flertallet. Arbeidsinnvandrere fra 1970-tallet falt ofte ut av arbeidsmarkedet etter en aktiv periode på om lag 10 år, for deretter å få uførepensjon på permanent basis. Den nye EØS-innvandringen representerer den høyeste tilstrømningen noensinne, og det er uro når det gjelder arbeidslivets virkemåte og forbruket av velferdsgoder, og at EØS-innvandrere skal få liknende stønadsatferd som tidligere innvandrere. Hvis eksporterbare ytelser som barnetrygd og kontantstøtte utgjør en vesentlig del av inntektene, eller blir del av annet kontrollregime, kan det redusere insentivet til å arbeide. Eksportdimensjonen er blitt enda viktig etter Innvandrere fra EØS-land kan få rett til norske ytelser ved hjelp av bestemmelser om sammenlegging av norsk trygdetid og trygdetid i ett eller flere andre land. De aller fleste av folketrygdens ytelser kan eksporteres innenfor EØS. Familieytelsene (barnetrygd, kontantstøtte, bidragsforskott) utbetales også 4

5 til alle som oppfyller gitte vilkår og er eksportable, slik som ytelsene under folketrygden. Utvalget er bekymret for at store forskjeller i kostnadsnivået mellom Norge og nye EU-land gjør at norske ytelser får høy verdi i disse landene. Norsk minstepensjon tilsvarer f. eks nesten to årslønner i Polen. Utbetalingene fra NAV internasjonalt ble doblet fra 2,2 mrd. kroner i 1998, til 4,3 milliarder i 2008, målt i faste 2008-kroner. 57 pst. av de som eksporterer trygdeytelser er innvandrere. Arbeidsinnvandrerne fra EØS har hittil bidratt med mer i skatteinntekter og mottatt mindre i stønader enn resten av befolkningen, men har gitt deler av den innenlandske arbeidskraften økt konkurranse. Uten kontinuerlig innsats for å opprettholde et ordnet arbeidsliv, gir EØS-innvandringen press på lønninger og standarder. Norge er et av Europas mest ettertraktete markeder for arbeid, med lav ledighet og de høyeste lønningene for ufaglært arbeidskraft. 4 av 10 som innvandret i perioden 1990 til 2009 kom på grunnlag av familierelasjoner. Innvandrere fra Afrika og Asia har mye lavere yrkesdeltakelse enn majoritetsbefolkningen. Mens 78 pst av menn utenom innvandrere er sysselsatt, og 74,7 pst. av kvinner i 4. kvartal 2009, var andelene litt høyere for vestlige innvandrere og 73 og 68 pst for innvandrere fra EU-land i Øst-Europa. For innvandrere fra Asia og Afrika mf.l. var det 60 og 52 pst. var yrkesdeltakelsen blant kvinner fra Pakistan, Irak, Afghanistan drøyt 30 pst. og for somaliske kvinner 23 pst. Mens 5 pst. av majoritetsbefolkningen i Norge har vedvarende lavinntekt definert som under 60 pst. av medianinntekt, gjelder dette nesten 28. pst. av innvandrere fra Afrika, Asia mfl. Høyest andel har innvandrere fra Somalia (63 pst), Irak 47 pst. og Pakistan (33 pst). 5

6 4. ANDRE OBSERVASJONER Barn i innvandrerfamilier går sjeldnere i barnehage enn andre barn, og familiene har et høyere forbruk av kontantstøtte. Det gjelder særlig familier med bakgrunn fra Asia, Afrika og Øst-Europa. Utvalget peker på at innvandrere fra Asia og Afrika oftere utrykker konservative holdninger til kjønnsroller og mener at omsorgsarbeid er familiens ansvar. Forekomsten av varig lavinntekt i innvandrerbefolkningen henger sammen med språkproblemer og lav utdanning, med mulig diskriminering og mot motstand mot kvinnelig deltakelse i arbeidslivet. I tillegg til de øvrige argumentene om inkludering og eksporterbarhet, argumenterer utvalget mot kontantstøtten, at det er uheldig med velferdsytelser som minsker arbeidstilbudet. Utvalget er skeptisk til stønader som subsidierer langvarig tilbaketrekning fra arbeidslivet for gifte kvinner/kvinner med barn. Dette går også ut over barnas integrering. I Norge har vi full barnehagedekning og forlengelser av foreldrepermisjonen. Den politiske vektleggingen av likestilling i hjemmet og på arbeidsmarkedet er relativt ny i Norge, og kan oppleves som fremmed i andre kulturer. Utvalget mener at det er liten tvil om at visjonen om det gode liv for mange innflyttere til Norge inkluderer muligheten til å være hjemmeværende eller ha ektefellen som heltids omsorgsperson. Innvandrere kombinerer i større grad enn majoritetsbefolkningen lave lønninger med høy forsørgelsesbyrde. Kompensasjonsratene (forholdet mellom trygd og alternativ lønn) blir dermed svært høye for lavkvalifiserte med hjemmeværende ektefelle og mange barn. Gevinsten ved lønnsarbeid blir lav, og i en del tilfeller mer trygd enn ved arbeid. I følge utvalget peker forskningen på at forsørgingstilleggene kan være en delforklaring på den store overgangen fra arbeid til uførepensjon blant innvandrere. Også hvis en ektefelle blir sysselsatt, taper familien tilleggene. Dette skaper insentiver mot å delta i yrkeslivet for begge ektefeller. Utvalget mener at det er et begrenset grunnlag for å fastslå omfanget av diskriminering av innvandrere i jobbsammenheng. Studier indikerer at det skjer forskjellsbehandling, gjennom at innvandrere i mindre grad har jobb i tråd med utdanning, lavere sannsynlighet for å bli innkalt på jobbintervju, og selvopplevd diskriminering. Utvalget peker på at grupper i befolkningen påvirkes ulikt av innvandringen. Studier viser generelt at arbeidstakere som kan erstattes av innvandrere i produksjonen, bærer kostnadene gjennom lavere lønnsvekst og reduserte sysselsettingsmuligheter. Typisk gjelder dette ofte tidligere nyetablerte 6

7 innvandrere og lavkvalifiserte arbeidstakere generelt. Befolkningen generelt kan oppleve gevinster gjennom reduksjonene i prisen på varer og tjenester. Utvalget peker på at flere undersøkelser konkluderer med at innvandrere er særlig utsatt for brudd på regler og normer i arbeidslivet. Et viktig mål med politikken er derfor å sikre at også denne gruppen omfattes av de samme arbeidslivsstandardene som for øvrig gjelder i samfunnet. Det politiske målet er å unngå sosial dumping. Sosial dumping fører til press mot opparbeidete rettigheter og gjør at seriøse bedrifter risikerer å tape oppdrag. Utvalget peker på at det er iverksatt en rekke tiltak mot sosial dumping, i form av to handlingsplaner. Allmenngjøring av tariffavtaler har vært viktig. Formålet er å sikre utenlandske arbeidstakere lønns- og arbeidsvilkår likeverdige med norske arbeidstakere. En annen strategi er å innføre minstelønn, gjennom tariffavtale eller ved lovfesting. 20 medlemsland i EU har en eller annen form for nasjonal minstelønn. Ingen av de nordiske har det. Utvalget viser til ulike studier av sammenhengen mellom innvandring og etnisk mangfold og oppslutning om velferdsstaten. I den grad man finner sammenhenger, går de i retning av at økende etnisk mangfold gir mindre oppslutning. Studiene tyder imidlertid på at dette ikke er noe akutt problem for Norge. 7

8 5. UTVALGETS FORSLAG Utvalgets forslag faller innenfor tre politikkområder. Migrasjonspolitikk, velferdspolitikk og arbeidslivs- og integreringspolitikk. Mens utvalget mener det er begrenset handlingsrom i migrasjonspolitikken overfor EØS, er det mer rom overfor ikke-eøs. Migrasjonspolitikk Siste ti år har det som årlig gjennomsnitt kommet 8000 familiegjenforente fra utenfor EØS, særlig Afrika og Asia. Dette er en femdel av den samlede befolkningsøkningen. Innvandrere fra disse landene har vesentlig lavere sysselsetting og høyere bruk av velferdsytelser enn majoritetsbefolkningen og mange ender på lavinntekt. Utvalget vil at regler og praksis gjennomgås. En slik gjennomgang bør vurdere hvilke inntektskomponenter som skal telle som underhold, og om kravet skal dreies i retning av et mer reelt krav om forsørgelse i en periode etter innvandring, eventuelt fram til det er innvilget permanent opphold. Utvalget peker også på muligheter for effektivisering hos utlendingsmyndighetene. Velferdspolitikk Utvalgets foreslår å vri innsats fra kontantytelser til offentlig forbruk der dette er mulig, fordi det kan fremme integrering og yrkesdeltakelse fordi de i mindre grad kan eksporteres. Kontantstøtte og barnetrygd kan eksporteres innen EØS, barnehageplasser kan det ikke. Utvalget foreslår aktive tiltak rettet mot barn og unge, slik som ferie- og fritidsaktiviteter, utstyrsbanker som alternativer til kontantoverføringer. Utvalget peker på at studentmigrasjon er positivt, men at det kan være en belastning å utdanne store studentgrupper som ikke bruker utdanningen sin i Norge. De fleste land i Europa, inkludert de andre nordiske har innført eller vurderer å innføre betaling for høyere utdanning for utlendinger, reiser problemstillingen om Norge bør følge etter. Utvalget har vurdert tre hovedtilnærminger for tilpasning av velferdsmodellen: En generell nedskjæring i ytelsene. At ytelser knyttes til botid eller statsborgerskap som en til viss grad har gjort i Danmark med sosialhjelpen. Å gå fra passiv inntektssikring til aktivisering. Dette støttes av utvalget. En generell nedskjæring reduserer ytelsene til de som trenger dem og svekket omfordeling, og gi flere på permanent lav inntekt. Ytelser knyttet til botid og 8

9 statsborgerskap bryter med inkluderingshensyn og vil gi mer lavinntekt i innvandrerbefolkningen. Dette kan hemme integreringen. I følge utvalget skjer det internasjonalt en nyorientering hvor den tidligere rettighetsorienterte integreringspolitikken er blitt sett som langt på vei mislykket, og hvor aktiviserings- og pliktelementene er blitt viktigere. Også i Norge har en i økende grad satset på en aktiviseringslinje. Utvalget mener at en slik linje bør gjelde mest mulig i inntektssikringen. Vi har det allerede når det gjelder krav om å være disponibel under dagpengeordningen, gjennom introduksjonsstønad og attføring under arbeidsavklaringspenger. Utvalget mener at prinsippet i større grad bør gjelde i de helserelaterte ytelsene, i overgangsstønaden og i sosialhjelpen. Et forsikringssystem bygget på aktivisering vil være mer robust enn passiv inntektsoverføring. Utvalget er enig både med fordelingsutvalget og Østberg-utvalget om utfasing av kontantstøtten. Utvalget går inn for å fase ut kontantstøtten i løpet av en treårsperiode, fortsette ordningen med gratis kjernetid i barnehage i innvandrertette områder, og skjerpe aktivitetskravet for mottakere av overgangsstønad med barn eldre enn tre år. Aktiviseringsperspektivet krever i følge utvalget at en går kritisk gjennom forsørgertilleggene i uførepensjonen. Utvalget vil avvikle ektefelletilleggene i uførepensjonen og begrense barnetilleggene, for å bedre insentivene til yrkesdeltakelse, særlig i innvandrerfamilier med mange barn og lave lønnsutsikter. Utvalget viser til Uføreutvalget, som gikk inn for å fjerne ektefelletillegget og redusere barnetillegget. Utvalget peker på at de norske forsørgingstilleggene utgjør store pengebeløp i lavkostland. I mange land kan det være vanskelig å få brakt på det rene om barna stønadsmottakeren påberoper seg faktisk eksisterer. Utvalget anbefaler at det vurderes om ytelser til gjenlevende ektefelle og barnepensjon kjøpekraftjusteres i de tilfelle der mottakere er bosatt utenfor EØS. Arbeidslivs- og integreringspolitikk Når det gjelder den humanitært motiverte innvandringen, som omfatter grupper med lave kvalifikasjoner, mener utvalget at kommunene i arbeidet med introduksjonsordningen, bør forbedre den individuelle tilretteleggingen og tydeliggjøre arbeidsrettingen. Personkretsen med rett til ordningen bør utvides til alle med rett til norskopplæring. Flertallet i utvalget ønsker ikke å tilby alle EØS-innvandrere gratis norskundervisning, men ønsker bedre tilrettelegging. Utvalget peker på at det ikke kan klart påvises noen effekt på samlet sysselsetting av stillingsvernet, men en redusert inn- og utstrømming. Utvalget 9

10 foreslår ikke noen generell liberalisering av regelverket for midlertidige ansettelser., men å etablere midlertidige trainee programmer eller opplæringsstillinger. Lønnstilskudd bør kunne brukes i større grad enn i dag. I følge utvalget er det viktig med ordninger som demper arbeidsgivers opplevde risiko i ansettelsesprosesser. Den danske trappemodellen kan være interessant også i norsk sammenheng. Den innebærer en gradvis innslusing i arbeidslivet, opplæring og et gradvis sterkere ansvar hos arbeidsgiver. Utvalget legger vekt på å videreføre innsatsen mot sosial dumping, og støtte partenes arbeid for et velorganisert arbeidsliv. Det pekes på at partenes maktbase og dermed trepartssystemets legitimitet kan svekkes hvis store deler av arbeidsstyrken jobber i bedrifter uten organisering. Utvalget mener at det ikke er etablert permanente lavlønnsmarkeder, men i sektorer der det viser seg å bli et slikt marked må partene vurdere allmenngjøring eller om den eksisterende ordningen eventuelt kontrolltiltakene kan og bør styrkes. Dersom det ikke er mulig mener utvalget at det må vurderes å supplere med minstelønninger, nasjonale eller bransjevise. Innvandrere er ofte overrepresentert i bransjer med mye svart arbeid, som byggenæringen, drosjenæringen og restaurantbransjen. Det er viktig med tiltak som reduserer skatteunndragelse og omfanget av svart økonomi, og beskytter utsatte yrkesutøvere i berørte bransjer. 10

11 6. LOs HØRINGSUTTALELSE Barne- likestillings- og inkluderingsdepartementet Postboks 8036 Dep OSLO Deres ref. Vår ref. Dato: /MLS 11/ /KNTH Oslo, Høring - NOU 2011:7 Velferds- og migrasjonsutvalget Landsorganisasjonen i Norge viser til departementets brev av angående ovennevnte. Brochmann utvalget er bedt om å vurdere viktige sider ved det som gjerne kalles globaliseringen: den voksende økonomiske og kulturelle aktivitet over landegrensene som har preget verden særlig de siste 20 årene. Norge har som et lite land med en åpen økonomi høstet store fordeler av globaliseringen. Det har medvirket til å gi oss verdens høyeste materielle levestandard, samtidig som det har gitt tilgang til enorme teknologiske fremskritt og en tilgang til verden omkring som ingen kunne forestilt seg bare kort tid tilbake. Brochmann utvalget viser oss at migrasjon over landegrensene innebærer viktige utfordringer for samfunnsorganisering og fordelingen av fordeler og ulemper mellom ulike grupper i befolkningen og for forholdet til omverden. Vi får økte muligheter, men vil også oppleve noen begrensninger for måten å organisere økonomi og velferd på. Vi vil også måtte ta større ansvar for mennesker som innvandrer fra andre land og nordmenn som beveger seg over landegrensene. Vi må ta vare på de som møter risikoen og påkjenningene og være mer omhyggelige når vi utformer spilleregler for arbeidslivets, bedriftenes og kapitalens virkemåte. Dette er åpenbart utfordringer en internasjonal og politisk engasjert fagbevegelse må møte på en aktiv måte. Utvalget har levert en omfattende og grundig utredning av utfordringer for den norske velferdsmodellen ved økt migrasjon på tvers av landegrensene, og for vurdering av bærekraften i den norske velferdsmodellen. 11

12 Utvalget tar utgangspunkt i at høy sysselsetting er en forutsetning for gode velferdsordninger. Det ligger en sosial kontrakt til grunn for alle velferdsstater. Kontraktens bærekraft avhenger av balansen mellom yrkesaktive og stønadsmottakere. Det er bakgrunnen for at trygder ligger lavere enn full lønn. Utvalget kommer med forslag når det gjelder migrasjonspolitikk med direkte innvirkning på velferdsstaten, velferdspolitikk, og arbeidslivs- og integreringspolitikk. Utvalget peker på EØS-avtalen og mener at en har lite handlingsrom når det gjelder migrasjon innenfor EØS, og kommer også med få forslag til tiltak for innvandring utenom EØS. LO ser her et behov for nærmere drøfting av hva spillerrommet egentlig er. Utvalget tar opp eksport av stønader, og peker på at i noen tilfeller kan det være aktuelt å dreie den offentlige innsatsen fra kontantytelser til tjenester. LO er enig i denne ideen. Utvalget peker på at studentutveksling er positivt, men at det kan være en stor økonomisk belastning å utdanne store studentgrupper som ikke bruker utdanningen sin i Norge. De fleste land i Europa, inkludert de andre nordiske har eller vurderer å innføre betaling for høyere utdanning for utlendinger, reiser problemstillinger for Norge. Denne utviklingen bør følges nøye. Utvalget har vurdert tre hovedtilnærminger for tilpasning av velferdsmodellen: En generell nedskjæring i ytelsene. At ytelser knyttes til botid eller statsborgerskap som en til viss grad har gjort i Danmark med sosialhjelpen. Å gå fra passiv inntektssikring til aktivisering. Dette støttes av utvalget. Utvalget peker på at en generell nedskjæring reduserer ytelsene til de som trenger dem og svekker omfordeling, og gir flere permanent lav inntekt. Ytelser knyttet til botid og statsborgerskap bryter med inkluderingshensyn og vil gi mer lavinntekt i innvandrerbefolkningen. Dette kan hemme integreringen. Utvalget mener at en aktiviseringslinje bør gjelde mest mulig i inntektssikringen. Vi har det allerede når det gjelder krav om å være disponibel under dagpengeordningen, gjennom introduksjonsstønad og attføring under arbeidsavklaringspenger. Utvalget mener at prinsippet i større grad bør gjelde i de helserelaterte ytelsene, i overgangsstønaden og i sosialhjelpen. LO er enig i å legge økt vekt på aktivitet, men at dette må avveies mot fordelingshensyn. 12

13 Utvalget er enige om utfasing av kontantstøtten. Utvalget går inn for å fase ut kontantstøtten i løpet av en treårsperiode, fortsette ordningen med gratis kjernetid i barnehage i innvandrertette områder, og skjerpe aktivitetskravene for mottakere av overgangsstønad med barn over 3 år. LO er enig i dette. Aktiviseringsperspektivet krever i følge utvalget at en går kritisk gjennom forsørgertilleggene i uførepensjonen. Utvalget vil avvikle ektefelletilleggene i uførepensjonen og begrense barnetilleggene, for å bedre insentivene til yrkesdeltakelse, særlig i innvandrerfamilier med mange barn og lave lønnsutsikter. Utvalget viser til Uføreutvalget, som gikk inn for å fjerne ektefelletillegget og redusere barnetillegget. Utvalget peker på at de norske forsørgingstilleggene utgjør store pengebeløp i lavkostland. I mange land kan det være vanskelig å få brakt på det rene om barna stønadsmottakeren påberoper seg faktisk eksisterer. LO mener at det må være en konkret vurdering av den enkeltes behov som ligger til grunn for stønaden. Barnetrygden er et treffsikkert virkemiddel for å finansiere merkostnadene ved å ha barn. LO kan ikke støtte nedbygging av barnetrygden. Når det gjelder den humanitært motiverte innvandringen, som omfatter grupper med lave kvalifikasjoner, mener utvalget at kommunene i arbeidet med introduksjonsordningen, bør forbedre den individuelle tilretteleggingen og tydeliggjøre arbeidsrettingen. Personkretsen med rett til ordningen bør utvides til alle med rett til norskopplæring. LO støtter disse tilrådningene. Andre europeiske land gir ikke gratis språkopplæring til innvandrere fra EØS. Flertallet i utvalget ønsker ikke å tilby alle EØS-innvandrere gratis norskundervisning, men ønsker bedre tilrettelegging for språkundervisning. Norge har en svært stor arbeidsinnvandring fra EØS-området, samtidig som vi er et lite språksamfunn. Både ut fra hensyn til sikkerhet og for å unngå et b-lag på arbeidsmarkedet er det viktig med opplæring i norsk og norske samfunnsforhold. Etter LOs syn bør en vurdere nærmere hvordan rettighetene til språkopplæring for EØS-borgere kan styrkes. Blant problemstillingene er finansiering og hvilke grupper som skal omfattes, bl.a. knyttet til varighet av opphold. Det er naturlig at arbeidsgivere har et ansvar her. Utvalget foreslår ikke noen generell liberalisering av regelverket for midlertidige ansettelser, men å etablere midlertidige trainee programmer eller opplæringsstillinger. Det foreslås at lønnstilskudd bør kunne brukes i større grad enn i dag. LO kan ikke se noen grunn til å svekke stillingsvernet eller øke mulighet for midlertidige ansettelser, det vil svekke arbeidstakernes stilling i 13

14 arbeidsmarkedet. Et eventuelt traineeprogram bør i tilfelle være en del av et ordinært utdanningsløp. Utvalget legger vekt på å videreføre innsatsen mot sosial dumping, og støtte partenes arbeid for et velorganisert arbeidsliv. Det pekes på at partenes maktbase og dermed trepartssystemets legitimitet kan svekkes hvis store deler av arbeidsstyrken jobber i bedrifter uten organisering. LO har god erfaring med allmenngjøring av tariffavtaler. LO støtter ikke ideen om mulige nasjonale eller bransjevise minstelønninger. Minstelønninger vil kunne bli et gulv som lønningene ville beveger seg mot. På lengre sikt ville en ordning med lovfestet minstelønn også svekke partenes rolle i arbeidslivet og dermed et sentralt element i den norske modellen. Innvandrere er ofte overrepresentert i bransjer med mye useriøsitet, som bl.a. renhold, byggenæringen, transportnæringen og restaurantbransjen. Utvalget mener det er viktig med tiltak som reduserer skatteunndragelse og omfanget av svart økonomi, og beskytter utsatte yrkesutøvere i berørte bransjer. LO setter pris på denne innsikten. Offentlig tiltak, f. eks gjennom vekst- og attføringsbedriftene, har i mange år bidratt til å integrerer personer med liten tilknytning til arbeidsmarkedet. LO vil peke på at den store vekten som bør legges på aktivisering og individuell oppfølging vil stille økte krav til NAV. Utvalget har i det store og hele gjort et bredt og grundig arbeid. Utvalget kunne i enda større grad behandlet strukturelle forhold som ekskluderer innvandrere, arbeidsgiverrettete tiltak, og satt et større fokus på barnas situasjon. Det er positivt at utvalget i sine analyser har hatt en relativt bred tilnærming til innvandrernes levekår, og ikke bare fokusert på inntekt. Utvalgets forslag vil ha effekter på barnefattigdom. Det burde også vært omtalt nærmere. Mye av omfordelingen i samfunnet skjer gjennom offentlige tjenester/varer, slik som gratis skole, gratis helsetjenester, medisiner på blå resept osv. I de siste årene har det bl.a. skjedd en kraftig utbygging av barnehager og SFO som krever stor offentlig finansiering. I den offentlige debatten fokuseres det i fordelingspolitikken ofte på lavinntekt (lav inntekt etter skatt). Ofte omtales de som er under denne grensen som fattige, og de siste årene har det vært mye fokus på barnefattigdom. Lavinntektsbegrepet fanger ikke opp de samlede ressursene som innbyggerne får. Dersom det skjer overgang fra passiv inntektsstøtte til subsidierte tjenester 14

15 vil det framstå som reduksjon av inntekt for de aktuelle gruppene, og dermed som økt fattigdom. Dette illustrere at det er behov for flere analyser som fokuserer på familienes samlede ressurstilgang, og ikke bare på inntekt etter skatt. Fattigdom kan også sees på, ikke bare som mangel på materielle ressurser, men som manglende mulighet for deltakelse i samfunnslivet. I dette perspektivet er aktivisering og inklusjon i arbeidslivet viktig. Med vennlig hilsen LANDSORGANISASJONEN I NORGE Gerd Kristiansen (sign.) Stein Reegård (sign.) Dette brevet er godkjent elektronisk i Landsorganisasjonen i Norge og har derfor ingen signatur. 15