Fiskeriseminar pa Rørvik Kysthotell fredag 21. og lørdag 22. mars.

Transkript

1 Fiskeriseminar pa Rørvik Kysthotell fredag 21. og lørdag 22. mars. Hvem skal eie havet, og hvem skal foredle ressursene? Henning Røed Johnny Ingebrigtsen Jan Skjærvø Marinbiolog og forfatter Stortingsrepresentant Gen. sekretær Norges Fiskarlag Foredragsholdere: Marinbiolog og forfatter Henning Røed. Stortingsrepresentant SV og fisker, Johnny Ingebrigtsen fra Finnmark Generalsekretær Norges Fiskarlag, Jan Skjærvø

2 Program: Fredag 21. mars Innsjekking og servering Foredrag ved marinbiolog Henning Røed. Tema: Hvem skal eie havet? Middag, spørsmål og sosialt samvær. Lørdag 22. mars Frokost Omvisning i Rørvik Lunsj / middag Foredrag ved stortingsrepresentant Johnny Ingebriktsen Tema: Hvem skal foredle fiskeressursene våre? Foredrag ved generalsekretær Jan Skjærvø. Tema: Utfordringer framover for næringen Rolf Arne Nicolaisen Fiskeripolitisk nettverk NtEU innleder til og leder åpen meningsutveksling og oppsummering. Bakgrunnstoff og programdetaljer Fiskeriseminaret Rørvik 1. dag 21. mars: kl Fiskeriseminaret i Rørvik lørdag 22. mars Norsk evighetsmaskin... 7 SV om leveringsplikten:... 9 Påmelding til nord-trondelag@neitileu.no, mobil: Seminaret er åpent for alle interesserte, og med fri overnatting for de som ønsker det. Seminaret har tilskudd fra Utenriksdepartementet, og det er Nord-Trøndelag Nei til EU som er arrangør.

3 Fiskeriseminaret Rørvik 1. dag 21. mars: kl Hvem skal eie havet? Marinbiologen Henning Røed er hovedinnleder første dag av fiskeriseminaret som arrangeres i Rørvik 21. og 22. mars. Han ga nylig ut boka Fiskehistorier. Hvem skal eie havet? På seminaret fredag ettermiddag tar Røed deltakerne gjennom flere hundre år med norsk og internasjonal fiskerihistorie, og setter utviklingen inn i dagens situasjon. Henning Røed (f. 1955) er marinbiolog. Han har jobbet som oppdrettskonsulent innen laksenæringen, og med fisk og marin ressursutnyttelse i Miljøverndepartementet, Statens forurensningstilsyn og WWF. Hvor store kunne ikke fiskeressursene vært i dag om ikke Svein Ludviksen og andre politikere i sin tid hadde tillat et kraftig overfiske, spør Røed i boka Fiskehistorier, Hvem skal eie havet? som kom ut før jul. I boka setter han søkelyset på det han kaller snikprivatisering av fiskeriallmenningen, som vekslende regjeringer har hatt ansvaret for, men som folk flest ble oppmerksomme på i 2005 med Svein Ludviksens tildeling av såkalte evigvarende strukturkvoter. Retten til å bli fisker er innskrenket til en stadig mindre klikk av fiskebåtredere, og det brede flertallet forsøkt stengt ute fra fiskeriene, mener Røed. Høyesterett avgjorde nylig med minst mulig flertall at levealderen til evigvarende kvoter kunne innskrenkes, men dagens regjeringspartier har lovet mer av samme type politikk, der det er markedet som skal regulere de marine næringene. Evige kvoter til rederadelen, utvidelse av kvoteordninger til å gjelde mindre fartøyer, flere laksekonsesjoner med økning i tillatt biomasse og færre reguleringer, er blant signalene fra

4 fiskeriminister Aspaker, advarer Røed, som mener også Arbeiderpartiet har vært med på opplegget. Røed trekker også fram dokumentasjon som viser at det faktisk var både mer og større fisk før i tiden. I Nordsjøen ble det tatt torsk på 64 kilo for 140 år siden, og man kunne så seint som på tallet fange over tonn torsk, mens kvotene nå er på en tidel. Også i Lofoten og fjordene fantes det virkelig stor torsk som overlevde, før snurpenota og senere snurvad reduserte bestanden av de virkelig store og viktige fiskene som kunne gyte mer livskraftig avkom. Røed advarer mot en politikk der evigvarende fiskekvoter og vår felles ressurs privatiseres, mens ungdommer nå stenges ute fra å bli fiskere om de ikke har kapital i ryggen til å kjøpe seg kvoter. Kvotehandelen har ført til at de med mest penger eier fisken, og at også oppdrett er dominert av store konserner med fokus på fortjeneste og ikke langsiktig og bærekraftig forvaltning. Han setter alt dette inn i et historisk perspektiv, og tar oss også med til land og kulturer i Asia. Til Japan der man bygger kunstige rev for fisken, driver med havbeite og organiserer fisket gjennom kooperativ av fiskere som selv bestemmer uttaket. Og til Kina, der man har 3000 år med erfaring på oppdrett - verdens største fiskeri- og oppdrettsland. Med riktig forvaltning kan ressursene økes betraktelig, mener Røed, og bruker eksempler både fra Kina og Japan. Men han viser også til feilgrep, som Maos kampanje for utryddelse av småfugl, som igjen førte til store innsektsangrep, og som medførte høy bruk av sprøytemidler som til slutt gikk ut over fisken i oppdrettsanleggene i risdammene. Henning Røed holder sitt foredrag fra kl fredag 21. mars på Rørvik hotell, og dette og fortsettelsen av konferansen etter middag kl på lørdag 22. er åpent for interesserte. Hovedinnlederne generalsekretær Jan Skjærvø i Norges Fiskarlag, som er en nestor innenfor næringen, og stortingsrepresentant Johnny Ingebrigtsen.

5 Fiskeriseminaret i Rørvik lørdag 22. mars Hvem skal foredle fiskeressursene våre? Hovedinnledere lørdag er generalsekretær i Norges Fiskarlag, Jan Skjærvø og stortingsrepresentant Johnny Ingebrigtsen Lunsj / middag Foredrag ved stortingsrepresentant Johnny Ingebriktsen Tema: Hvem skal foredle fiskeressursene våre? Foredrag ved generalsekretær Jan Skjærvø. Tema: Utfordringer framover for næringen Rolf Arne Nicolaisen innleder til og leder åpen meningsutveksling Generalsekretær Jan Skjærvø er en nestor innenfor Norges Fiskarlag, og har fulgt utviklingen i næringen i en årrekke. Han mener Norge har unike muligheter, og at råstoffet er en nasjonal ressurs som råfiskloven og deltakerloven gir gode muligheter til å forvalte riktig. - Norge eksporterer omtrent 35 millioner fiskemåltid hver dag, har en unik kyst og flinke erfarne aktører. Likevel må vi tenke nytt og kreativt. Skal Nord-Norge bli et framtidig kraftsenter, så må man ta tak i de fortrinn som ligger der og legge til rette for næringsutvikling slik at man trekker til seg attraktiv arbeidskraft og støtter opp om nyetableringer, sa han blant annet på en konferanse i Trømsø i fjor. God sameksistens mellom petruleumsindustrien, vindkraft til havs, oppdrett og turistnæringen er også viktige utfordringer framover, mener Skjærvø. Johnny Ingebrigtsen fremmet i slutten av februar et forslag fra SV om lokal rett til råstoffet fra fiskefartøy med torsketrålkonsesjoner. Johnny Ingebrigtsen er selv fisker i Finnmark og nå møtende varamedlem til Stortinget, og en viktig støttespiller for kystaksjonen. - Vi legger inn et forslag om at de torsketrålkonsesjonene som kanskje blir inndratt skal underlegges lokal forvaltning. Altså at kommunestyret eller et annet kommunalt valgt organ står for dette. Det er et godt og framtidsrettet forslag som kan legge grunnlaget for videreutvikling av en høykvalitetsnæring, sier Ingebrigtsen, som tar seg fri både fra Storting og fiskebåten for å delta på seminaret i Rørvik.

6 Forslaget som ble fremmet er slik: 1. Stortinget ber regjeringen presisere at fangst fra fiskefartøy med torsketrålkonsesjoner gitt med dispensasjon fra deltakerloven, og som har leveringsforpliktelser til landanleggene, skal leveres slik at det skapes aktivitet i disse lokalsamfunnene. 2. Stortinget ber regjeringen påse at leveringsforpliktelsene overholdes, og lokal aktivitet skapes, også i de tilfeller hvor det ikke har vært aktivitet ved overtakelsestidspunktet. 3. Stortinget ber regjeringen sikre at selskap som ikke evner å overholde sine forpliktelser og inngåtte avtaler vil få inndratt tildelte konsesjoner, slik at kvotene kan tildeles andre flåtegrupper som kan levere fisken ved disse anleggene eller det samme lokalsamfunnet. 4. Stortinget ber regjeringen utrede og legge fram forslag for Stortinget om at eventuelt inndratte torsketrålkonsesjoner med leveringsforpliktelser skal kunne underlegges lokal forvaltning, for på denne måten å sikre den opprinnelige intensjonen med leveringsforpliktelsene. Se også John Olav Egelands kronikk gjengitt nedenfor, og SVs vurdering av situasjonen for fiskebedriftene etter det.

7 Norsk evighetsmaskin Fisk er Norges viktigste ressurs. Riktig forvaltet varer den evig. Men vi er blindet av oljen og ser ikke hva som skjer med havets rikdommer, skriver John O. Egeland. Publisert den 5. des 2013, kl. 10:41 av John Olav Egeland DETTE LANDET ER SKAPT av fangst, forbruk og eksport av skapninger fra havet. Torsk og sild burde være våre nasjonaldyr, ikke elgen, fossekallen eller den tåpelige løven i riksvåpenet. Uten disse fiskeslagene ville det ikke vært mange byer langs kysten. Og eventyret er på langt nær over. Sjømat er vårt viktigste eksportprodukt etter olje og gass. Årlig selger bransjen marine proteiner for rundt 50 milliarder kroner til utlandet. Norge er verdens nest største eksportør av sjømat, og vi har kontroll med noen av klodens mest fiskerike områder. Vi har vært ledende på dette området i flere hundre år. Samtidig har havretten dramatisk utvidet vår eiendomsrett til marine ressurser. Norges land- og sjøterritorium er i dag omtrent like stort som hele fastlandet i Vest-Europa. Dette eierskapet har et enormt økonomisk potensial og kan utvikle Norges posisjon som en stormakt innen næringsutvikling knyttet til havet. HVORDAN VI FORVALTER og fordeler havets ressurser, burde derfor være et spørsmål av nasjonal, strategisk betydning. Være blant de viktigste punktene på nasjonens dagsorden. Som alle vet: Slik er det ikke. Fiskeripolitikk og oppdrett er i stedet en bortgjemt nisje i norsk politikk, dominert av trålernæringens kvoteadel, lakselorder i oppdrett, en innavlet gruppe av fiskeribyråkrater og regionale politikere på Vestlandet og i Nord-Norge. Når fisk en sjelden gang klatrer opp på den nasjonale dagsorden, er det fordi den står i veien for oljeboring i Lofoten og Vesterålen. Ellers er

8 fisk bare en rett i stortingsrestauranten. I lengden kan en slik nasjonal døvhet være fatal. Det pågår nå et stille ran av havets ressurser. Og den nye regjeringen har forpliktet seg til å privatisere restene av havets allmenning. EN SOM BRYTER stillheten og roper et tydelig varsko, er marinbiologen Henning Røed. Han har bred erfaring fra både næring og forvaltning, og i boka «Fiskehistorier. Hvem skal eie havet?» tar han et saftig oppgjør med ressursforvaltningen og hvordan kvoteadel og villige politikere privatiserer havet. Røeds hovedpåstand er staten har gitt fiskekvoter verdt flere titalls milliarder til en håndfull fiskebåtredere, og at dette ranet av fellesskapet sannsynligvis vil fortsette. Han mener også at verdien av fiskeressursene kan økes dramatisk med en tydeligere biologisk forvaltning. REKORDARTET FISKE av vandrende torsk har skapt inntrykk av balanse i havet (i nord) og av «verdens beste fiskeriforvaltning». Når det gjelder denne viktige torskestammen er rosen berettiget, men helhetsbildet er mindre vakkert. Gytebestanden av torsk i Nordsjøen befinner seg langt under kritisk nivå, og karakteriseres som nær truet. Også kysttorsken i Nord-Norge har en lav gytebestand og høstes heller ikke bærekraftig. Silda er igjen milliardbutikk, men det tok 40 år å få dette havets sølv tilbake i rikelige mengder. På slutten av 60-tallet hadde fiskerne tatt opp 99.9 prosent av silda som trakk inn til kysten. Nå skjer noe liknende med ålen, som nesten er borte i hele Europa. Legg til at vi i hundre år hadde verdens verste forvaltning av den verdifulle hummeren, og bildet blir mer nyansert. Glem heller ikke lakseoppdrett med sine lusefabrikker, sykdommer, kjemikaliebruk og massive utslipp av kloakk i fjordene. DET HAR PÅGÅTT, og pågår, en løpende kamp mellom kortsiktig høsting av havet og langsiktig og biologisk forvaltning av ressursene. Kvotehandelen har ført til at de med mest penger eier fisken. Oppdrett er dominert av store konserner som er mer opptatt av bunnlinjen enn av havbunnen. Regjeringen Solberg og fiskeriminister Elisabeth Aspaker (H) lover oss mer av samme kost: Evige kvoter til rederadelen, utvidelse av kvoteordninger til å gjelde mindre fartøyer, flere laksekonsesjoner med økning i tillatt biomasse (fisk) og færre reguleringer. Aspaker har allerede signalisert at det primært er markedet som skal regulere de marine næringene. DET VIL GI ET HELT nytt innhold i den gamle hilsenen: «Skitt fiske». Derfor haster det med å få fisken inn på nasjonens dagsorden. Det er havets rikdommer vi skal leve av når oljen tar slutt.

9 SV om leveringsplikten: Representantforslag fra stortingsrepresentantene Johnny Ingebrigtsen, Torgeir Knag Fylkesnes og Audun Lysbakken om at fiskekvotene skal forbli i lokalsamfunnet og sikre stabil råvaretilgang for næringslivet. Fiskeriressursene tilhører det norske folk i fellesskap og skal sikre matforsyning og næringsvirksomhet i mange generasjoner framover. Havressursloven slår fast at «Dei viltlevande marine ressursane ligg til fellesskapet i Noreg.» Riktig forvaltet er fisken en uendelig og fornybar ressurs. Det betyr ikke bare at vi har et ansvar for at fisken forvaltes på en ansvarlig og bærekraftig måte, men også at vi har ansvar for at det norske folk i fellesskap har eierskap til fisken også i framtiden. Dette handler om hvem som skal ha råderett over vår viktigste ressurs, fisken. Fisken skal sikre verdiskaping og sysselsetting lokalt langs kysten. Dette var bakgrunnen for at det i sin tid ble knyttet leveringsforpliktelser til trålkonsesjoner. Fiskerinæringa skal ikke ende opp kun som en råvareleverandør til andre land, men legge grunnlaget for høykvalitetsnæringer langs hele kysten. De siste årene har ordningen med leveringsforpliktelsene kommet under sterkere press, nå sist ved at enkeltselskap utfordrer selve innholdet i forpliktelsene. Torsketrålkonsesjonene med leveringsforpliktelser har blitt gitt under klare forutsetninger om at de skulle føre til industriaktivitet på land. Bakgrunnen for innføringen av leveringsplikten er oppsummert i Høringsnotat av 6. november 2012 fra Fiskeri- og kystdepartementet: «Det historiske utgangspunktet for leveringsplikta er utviklinga av filet- og fryseindustrien i Nord-Noreg etter krigen. Det var behov for stabile og tilstrekkelege råstoffleveransar for å støtte opp under utbygginga av ein moderne filetindustri i Nord-Noreg, og vidareutvikling av filetindustrien skulle derfor skje i tilknyting til ei utviding av trålflåten. Havgåande ferskfisktrålarar vart sett på som den mest høvelege fartøygruppa for å sikre slike stabile og tilstrekkelege råstoffleveransar, og gjennom dispensasjon frå regelen om at berre aktive fiskarar kan eige fiskefartøy fekk industrien derfor høve til å skaffe seg trålarar og eige desse.» Konsesjonene ble gitt til fiskeriindustribedrifter under den forutsetning at de skulle brukes til å skaffe råstoff for egen produksjon. Hvis selskapet ikke ser seg i stand til å fortsette med industrivirksomheten innebærer dette derfor at konsesjonene kan trekkes tilbake. Dette industrivilkåret er for eksempel stilt overfor alle de trålerrederlagene som Aker Seafoods ASA eier. Det forannevnte høringsnotatet slår fast at «Aker Seafoods ASA har ansvaret for at det finst industriverksemd og ber risikoen knytt til tildelte løyve til å eige og drive fiskefartøy dersom industriverksemda som i dag blir drifta av Norway Seafoods AS, opphøyrer.» Det er avgjørende at regjeringen følger slik at brudd på disse forpliktelsene får konsekvenser og at intensjonen med leveringsforpliktelsene opprettholdes. Måten leveringsforpliktelsene har blitt utfordret de siste årene, viser at dette systemet ikke lenger fungerer etter hensikten. I de tilfeller hvor selskapene ikke evner å overholde sine forpliktelser, må konsesjonene inndras. Slike inndratte konsesjoner bør kunne forvaltes lokalt, og det må sees på modeller for hvordan dette best kan gjøres. Det er for eksempel mulig å se for seg en lokal forvaltning forankret politisk i de aktuelle kommunene. En lokal forvaltning vil kunne sikre den lokale tilknytninga, sysselsetting, innovasjon og næringsutvikling lokalt. Samtidig vil det i større grad opprettholde det som var den opprinnelige intensjonen med

10 leveringsforpliktelsene. Lokal forvaltning vil kunne være et godt og framtidsrettet alternativ til dagens modell hvor de leveringspliktige kvotene i praksis forvaltes fra andre deler av landet.