Originaltittel: Den enögda kaninen Christoffer Carlsson Bazar Forlag AS Jernbanetorget 4 A 0154 Oslo. Oversatt av Inge Ulrik Gundersen

Transkript

1

2 Originaltittel: Den enögda kaninen Christoffer Carlsson Bazar Forlag AS Jernbanetorget 4 A 0154 Oslo Oversatt av Inge Ulrik Gundersen Omslagsdesign: Bazar Forlag Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverkslovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Bazar Forlag AS er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning, og kan straffes med bøter og fengsel. ISBN: Produsert av Newcomlab S.L.L., Madrid

3 Til Mela, som kan gjøre det vanskelige så enkelt, og samtidig illustrerer hvordan det tilsynelatende enkle faktisk ofte er uendelig komplisert.

4 «Den største fare, den at tabe sig selv, kan i verden gå så stille af som var det ingenting.» SØREN KIERKEGAARD, SYGDOMMEN TIL DØDEN (1849)

5 Det ble kalt et oppgjør, og det var antagelig det som egentlig skjedde. Den syttende juli, midt i den lange sommeren som aldri så ut til å ende, ble avisenes forsider dekket av et dunkelt flyfoto som viste scenen rundt huset ovenfra. De døde menneskene som var så små ovenfra og nærmest skinte i mørket, førte tankene hen til gangsterfilmer fra femtitallets USA. Så brutale og likevel så stille, nesten uskyldige. Og sammen med bildet, ordene OPPGJØRET I DALEN. Det som hadde skjedd så ut til å ha forårsaket en viss forvirring blant avisjournalistene. Noen hevdet at det i utgangspunktet dreide seg om «fire menn og to kvinner i tjueårene», som sammen med «høytstående medlemmer i grener av den organiserte kriminaliteten» (Aftonbladet) på en eller annen måte hadde forårsaket sju menneskers død. Problemet var at de bare hadde sett fire døde hvor var de andre tre? I huset? De visste foreløpig for lite. Andre journalister kalte det for et «oppgjør i det kriminelle miljøet, der uskyldige var blitt drept» (Kvällsposten). Denne gangen var vi fem gutter og en jente i tenårene (en sjuende person manglet). Atter andre spekulerte på om det kunne dreie seg om en hatforbrytelse med koblinger til høyreekstremisme, siden det framkom «opplysninger om at minst ett av ofrene var homoseksuell» (Expressen). TV-innslagene viste tett natur, tykke bartrær med greiner som beveget seg mykt i den varme sommervinden. Mellom greinene kunne man skimte det en gang hvite huset, utryknings - kjøretøyer med tilhørende

6 personell og de blå og hvite sperrebåndene. Politifolk uttalte seg, beskrev det noe selvmotsigende, men medialt effektivt som «en blodig idyll» (SVT, Rapport). Senere skulle lokalavisene utnevne Dalen til «et sorgens sted» (Hallandsposten) og kalle oss ofre (Hallands Nyheter). Lederskribenter og eksperter oppfordret hverandre til å «ta hånd om de utstøtte» (sitatet kommer fra Dagens Nyheter, men jeg har både hørt og lest et titall variasjoner av samme utsagn). Etter det første sjokket, etter natta på sykehuset, og etter at jeg hadde blitt fraktet til barndomshjemmet mitt og prøvd å skrubbe bort blodet som hadde størknet under neglene, satte politimannen Dante Thomsen seg rett overfor meg ved kjøkkenbordet vårt. Han sa han kom fra Stockholm. Han hadde flyttet etter en mislykket etterforskning som endte med at fire mennesker døde og den skyldige forsvant ut av landet. Han lo av seg selv og sa at det kunne sammenliknes med en flukt. Men denne byen var ikke som han hadde ventet, den var for stille og for liten. Alle rykter og hendelser gikk altfor fort, så fort at det ikke var mulig å kontrollere dem. Jeg svarte at det delvis var derfor jeg hadde flyttet herfra. «Og når var det?» spurte han, og da skjønte jeg at fortellingen hans så langt bare hadde vært et triks for å få meg til å snakke. Jeg sa at jeg ikke ville svare på noen spørsmål. Den skyldige i den gamle etterforskningen hans, som hadde forsvunnet ut av landet, befant seg akkurat da i en bil, antagelig på vei til Stockholm. Jeg visste til og med registreringsnummeret på bilen, siden det var bilen til Lukas.

7 Jeg husker stillheten mellom oss, og følelsen av at alt holdt på å rase sammen. Jeg husker tomheten, og at en radio sto på ute på kjøkkenet, og noen sang we feel nothing, so we search for nothing, so we achieve nothing, love. Den syttende juli, da alt endte midt i et døsig og ferierende Sverige, hadde jeg vært tilbake i hjembyen min i drøyt en og en halv måned.

8 Jeg blir mer og mer lik faren min. I slutten av mai, da moren min henter meg på flyplassen, er det det hun sier. «Du blir mer og mer lik Peter,» sier hun og kjører bilen ut fra flyplassparkeringen. Jeg har latt håret gro. Kanskje det er derfor. Jeg hører Frankie Lymon and the Teenagers fra bilstereoen, lovers awake at the break of day, why do they fall in love?, og jeg kan kjenne den sterke lukten av mors parfyme, hvor varmt det er i bilen og trøya som klistrer seg til ryggen når jeg lener meg tilbake og lukker øynene. «Du blir mer og mer lik mormor,» sier jeg. «Touché.» Sist jeg traff mormor, for to år siden eller noe sånt, hadde hun blitt så gammel at hun ikke kjente meg igjen. Det er noe ved det som skremmer meg. Jeg fletter fingrene i hverandre og ser ut gjennom vinduet. Mor snakker om været og sommeren som står for døra, og ferien, turen hun og far skal ta til Paris i juli, og hvilke blomster hun har kjøpt og om naboene våre som nekter å gi seg med gressklipperen selv om klokka er over ti på kvelden, og om jobben i trygdeetaten, om turistene som snart kommer, og om studentopptoget som skal gå gjennom byen om en ukes tid. Hun er stille en stund før hun begynner å snakke om været igjen. Jeg sysselsetter meg med å tenke grunnleggende tanker. Det er mandag og jeg er i bakrus. Tre timer søvn, etter en natt hos en jeg tror het

9 Isabelle eller Isabella. Jeg har kommet tilbake til hjembyen min etter en flytur jeg tilbrakte med å drikke kaffe med solbriller på, og nå dette, at jeg blir mer og mer lik faren min. «Hvordan er det med ham?» «Det er vel bra.» Vi kjører gjennom byen, og jeg syns den ser ut nøyaktig som den gjorde da jeg dro, men likevel ikke. «Han er litt sliten, selvfølgelig. De har hatt mye å gjøre på jobben, tror jeg. Men ellers er det vel bra.» Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal tolke det, så jeg sier ingenting. Vi passerer snart idrettshallen der jeg pleide å svømme i gymtimene på videregående, og jeg lukker øynene fordi bygningen er så hvit i solen at det svir i dem, til tross for at jeg har solbriller på. «David. Jeg skjønner at du er sliten, men du kan vel i det minste ta av deg solbrillene.» Hun sier det ikke som et spørsmål. Et øyeblikk gynger hele verden, og jeg blir usikker på om jeg er våken eller ikke. Jeg tar av meg solbrillene, og hun spør hvordan det gikk på tentamen. «Bra.» «Hva handlet den om?» «Moral,» sier jeg, og når jeg nå skriver dette, er det like før jeg begynner å le av det ordet. Det var Lukas som ville at jeg skulle komme ned så fort jeg kunne. Han ringte meg en kveld i april og sa at han var solbrent og i bakrus. «Hvordan kan du være solbrent i april? Har du vært i utlandet?» «Nei. Vi har noe vi vil vise deg.» «Du og?»

10 «Hva?» «Du sa vi.» «Ja visst. Jeg, Martin, Rickard og søsknene.» Jeg visste hvem Martin og Rickard var, de er også fra Dalen, og vi gikk på samme skole. Og jeg ante hvem søsknene var. Julian og Justine. Det gikk rykter om dem da vi vokste opp. Dalen er et slikt sted der man kan stå med ryggen mot en mann som sier: «Dette er min kone og min kusine», men når man snur seg ser man at det bare er én person der, ikke to. Søskenbarn gifter seg med hverandre, det hender at søsken reproduserer seg og sine genetiske mutasjoner, og noe gikk galt for lenge siden. I deler av distriktet bor det folk med kraftig underbitt, små og skjelende øyne og altfor korte armer og bein, altfor runde ansikter. Når de snakker, snakker de som om ordene ikke får plass i munnen. «Kom ned snart,» sa Lukas. «Hva er det du er så opprømt over?» «Bare en greie. Ikke noe spesielt.» Avstanden mellom oss føltes unaturlig stor. Lukas og jeg vokste opp sammen, men hadde forskjellig syn på Dalen. Han syntes at det lille tettstedet med byen like ved var stort nok. Jeg syntes det var klaustrofobisk, med sosiale bobler som gjorde det vanskelig å puste. Derfor søkte jeg og kom inn på filosofi grunnkurs på universitetet i Stockholm, og selv om utdannelsen ikke har noen spesiell framtid, har jeg ikke angret. Det sprakte og knitret i røret, og det hørtes ut som om Lukas befant seg i en storm. «Du får se når du kommer,» sa han til slutt. «Men det er helt rått.»